11 Endringer i kringkastingsloven som ikke har sammenheng med AMT-direktivet
11.1 Utvidelse av forbudet mot politisk reklame
AMT-direktivet inneholder ingen bestemmelser om regulering av politisk reklame i fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester. Dagens forbud mot reklame for livssyn eller politiske budskap i kringkastingsloven § 3-1 tredje ledd omfatter kun fjernsyn. Departementet foreslo i høringen å utvide reklameforbudet slik at det også omfatter audiovisuelle bestillingstjenester. Dette ble blant annet begrunnet i den økte betydningen audiovisuelle bestillingstjenester har i det generelle mediebildet. Det ble videre vist til at slike tjenester har mer til felles med fjernsyn enn trykte medier når det gjelder slagkraftighet og effektivitet.
Det norske reklameforbudet i fjernsyn ble behandlet av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) 11. desember 2008 (den såkalte TV-vest saken). Tema for saken var Medietilsynets sanksjonering av TV Vest for at kanalen under lokalvalget i 2003 sendte reklame for Pensjonistpartiet i Rogaland i strid med forbudet. Her kom domstolen til at Norge hadde krenket ytringsfriheten etter EMK artikkel 10. Dommen var begrunnet med at Pensjonistpartiet i Rogaland i liten grad var omfattet av fjernsynskanalenes redaksjonelle dekning under valgkampen i 2003. Domstolen mente derfor at fjernsynsreklame var deres eneste mulighet til å bli hørt i den offentlige debatt og at forbudet mot politisk reklame i fjernsyn derfor virket mot sin hensikt slik situasjonen var for Pensjonistpartiet under valgkampen i 2003. Dommen inneholdt ingen uttalelser om at reklameforbudet i kringkastingsloven § 3-1 tredje ledd måtte oppheves. Dommen sluttet seg for øvrig til at begrunnelsen for reklameforbudet utvilsomt var relevant.
I St.meld. nr. 18 (2008-2009) foreslo Kultur- og kirkedepartementet å opprettholde forbudet mot reklame for livssyn og politiske budskap i fjernsyn. For å bedre små partiers reelle ytringsmuligheter ble det tatt inn en endring i NRK-plakaten som innebærer at NRK skal ha en bred og balansert dekning av politiske valg og at samtlige partier og lister over en viss størrelse normalt omtales i den redaksjonelle valgdekningen. I tillegg til dette ønsket departementet å legge til rette for at små partier kan komme til orde gjennom Frikanalen.
Europarådets Ministerkomités tilsyn med Norges oppfølging av TV-Vest-saken ble formelt avsluttet 2. desember 2011.1 Ministerkomiteen konkluderer med at Norges tiltak oppfyller Europakonvensjonens krav etter artikkel 46 og at ingen ytterligere tiltak er nødvendige. I så måte har komiteen også akseptert at Norge har beholdt sitt forbud mot politisk reklame i fjernsyn og at forbudet slik det i dag praktiseres av norske myndigheter er forenelig med EMK artikkel 10.
til også å omfatte Audiovisuelle bestillingstjenester er som tidligere nevnt fortsatt i en tidlig fase. Når det gjelder en eventuell utvidelse av forbudet mot politisk reklame til også å omfatte slike tjenester vil det være hensiktsmessig å avvente utviklingen av mediet slik at man kan foreta en forsvarlig vurdering av blant annet popularitet, slagkraft, prisnivået for reklameplass samt EMDs rettspraksis. Det foreslås derfor ingen utvidelse av gjeldende reklameforbud i denne proposisjonen.
11.2 Kringkastingslovens bestemmelse om formidlingsplikt
11.2.1 Bakgrunn
Kringkastingsloven § 4-3 fastslår at Kongen i forskrift kan gi regler om at visse kringkastingssendinger skal videresendes i nett som kan formidle kringkasting. Denne fullmakthjemmelen i loven har så langt bare vært benyttet til å pålegge kabeleiere en formidlingsplikt i kringkastingsforskriften.
I forbindelse med høringen2 om å utvide formidlingsplikten til også å omfatte Frikanalen, foreslo departementet at formidlingsplikten i kringkastingsforskriften skulle gjelde alle nett som kan formidle kringkasting.
I departementets utlysning av status som formidlingspliktig kommersiell allmennkringkaster av 16. oktober 2009 og høringsnotat av samme dato, opprettholdt departementet forslaget om at kringkastingsforskriftens bestemmelse om formidlingsplikt skulle gjøres teknologinøytral og ikke bare omfatte kabelnett.
I kongelig resolusjon av 3. desember 2010 ble imidlertid den endelige forskriften fastsatt slik at den bare omfatter kabelnett. Det ble vist til at dette er det normale i andre europeiske land. Det ble videre begrunnet med at Kabeltvistnemnda kun har kompetanse til å avgjøre tvister om vilkår for videresending i kabelnett, og at ordningen med Kabeltvistnemnda i praksis innebærer at formidlingsplikten for distributøren balanseres med en leveringsplikt for kringkasteren. Formidlingsplikten omfatter etter gjeldende kringkastingsforskrift § 4-2 i praksis NRK 1, 2, 3, Frikanalen og TV 2.
I forbindelse med høringen om status som formidlingspliktig kommersiell allmennkringkaster og de etterfølgende forhandlingene med TV 2, reiste enkelte aktører tvil om fullmaktshjemmelen i kringkastingsloven § 4-3 gir tilstrekkelig hjemmel til å pålegge formidlingsplikt på alle plattformer. Det ble videre reist spørsmål om formidlingsplikten innebar at distributøren ikke kan kreve vederlag fra sluttbruker for formidling av formidlingspliktige kanaler. Det ble videre hevdet at grunnkravene for å pålegge formidlingsplikt som følger av direktivet om leveringspliktige tjenester3 (heretter USO-direktivet), burde vært inntatt i fullmaktshjemmelen i kringkastingsloven § 4-3 for å sikre en korrekt gjennomføring av direktivet i norsk rett.
Selv om formidlingsplikten i gjeldende kringkastingsforskrift § 4-2 per i dag bare omfatter kabelnett, finner departementet det hensiktsmessig å kommentere de nevnte problemstillingene knyttet til fullmaktshjemmelen i kringkastingsloven § 4-3. Departementet understreker at spørsmålet om kringkastingslovens fullmakthjemmel i utgangspunktet bør gi adgang til å pålegge formidlingsplikt for alle plattformer således er et annet spørsmål enn om det i dagens situasjon er hensiktsmessig åbenytte denne adgangen. Det siste spørsmålet fastsettes i kringkastingsforskriften og er derfor ikke tema i det følgende.
11.2.2 Gjeldende rett
Kringkastingsloven § 4-3 første ledd lyder som følger:
«Kongen kan i forskrift gi regler om at visse kringkastingssendinger skal videresendes i nett som kan formidle kringkasting. Kongen kan gi regler om de nærmere vilkår for formidlingen. Medietilsynet kan i særlige tilfeller redusere tallet på formidlingspliktige kringkastingssendinger.»
Ordlyden fastslår at formidlingsplikten gjelder videresending i alle nett som kan formidle kringkasting. Bestemmelsens ordlyd er således ikke begrenset til kabel. I forarbeidene til kringkastingsloven § 4-3 står det uttrykkelig at bestemmelsen gir hjemmel til å pålegge formidlingsplikt på enhver plattform.4 Begrepet «videresending» har imidlertid i andre sammenhenger, blant annet i åndsverkloven § 34, et snevrere omfang.
USO-direktivet artikkel 31 nr. 1 fastslår at en rimelig formidlingsplikt bare kan pålegges når det er nødvendig for å nå klart fastsatte mål i allmennhetens interesse og dersom reglene om formidlingsplikt er forholdsmessige og transparente (åpne for innsyn). Disse grunnkravene har vært innfortolket i dagens bestemmelse, men fremgår ikke uttrykkelig av bestemmelsens ordlyd.
11.2.3 Høringen
I høringen foreslo departementet å endre kringkastingsloven § 4-3 slik at fullmaktshjemmelens ordlyd klarere ga utrykk for en adgang til å pålegge formidlingsplikt på alle plattformer. Ettersom begrepet «videresendes» ikke var entydig med hensyn til hvilke nett bestemmelsen omfattet, ble det foreslått at dette begrepet ble erstattet av begrepet «formidles». Departementet la til grunn at denne endringen av bestemmelsens ordlyd ikke medførte noen endring av gjeldende rett. Departementet foreslo samtidig å innarbeide USO-direktivets grunnkrav for å pålegge formidlingsplikt i fullmaktsbestemmelsen.
11.2.4 Høringsinstansens syn
Altibox, Medietilsynet, MTG, NRK og Telenor støtter departementets forslag om at begrepet «videresendes» bør erstattes med begrepet «formidles» for å understreke at fullmaktshjemmelen i utgangspunkt gir adgang til å pålegge formidlingsplikt på alle plattformer. Norwaco foreslår på sin side at begrepet «videresendes» beholdes.
Medietilsynet og MTG støtter departementets forslag om å innarbeide USO-direktivets grunnkrav for å kunne pålegge formidlingsplikt i kringkastingsloven § 4-3. Medietilsynet støtter videre uttalelsene om at man forlater kabellovens forutsetning om vederlagsfrihet.
Telenor mener at det i fullmaktsbestemmelsen i kringkastingsloven eller i forskriften bør klargjøres at det for distributøren gjelder en tilsvarende rett til å formidle formidlingspliktige kanaler.
For øvrig inneholder en rekke av høringsuttalelsene synspunkter til spørsmål som ikke var gjenstand for høring. Dette omfatter blant annet spørsmålet om det er hensiktsmessig å benytte fullmaktshjemmelens adgang til å pålegge formidlingsplikt på alle nett og synspunkter på statens avtale med TV 2 om status som formidlingspliktig kommersiell allmennkringkaster. Da disse spørsmålene ikke var ikke gjenstand for høring kommenteres de derfor ikke nærmere.
11.2.5 Departementets vurdering
Departementet legger til grunn at endringen av utrykket «videresendes» til «formidles» ikke medfører noen realitetsendring. Endringen er hensiktsmessig da den klart og utvetydig gir utrykk for at fullmaktshjemmelen til å pålegge formidlingsplikt i utgangspunktet omfatter alle nett.
Departementet opprettholder forslaget om å innarbeide USO-direktivets grunnkrav i lovbestemmelsen. Grunnkravene innfortolkes i dag ved fastsetting av formidlingsplikt gjennom kringkastingsforskriften. Endringen medfører derfor heller ingen endring av gjeldende rett.
Som angitt i forbindelse med forskriftsendringen 3. desember 2010 er det ikke lenger slik at kabeldistributører ikke kan ta seg betalt for formidling av formidlingspliktige kanaler. I likhet med andre distribusjonsplattformer er ikke kabelbransjen pålagt begrensninger i adgangen til å kreve vederlag fra sluttbruker og samme regelverk gjelder for samtlige plattformer i dette spørsmålet.
Når det gjelder Telenors synspunkt om at formidlingsplikten bør balanseres med en formidlingsrett for distributørene mener departementet at hensynet til distributørene er ivaretatt i gjeldende regulering og at det ikke er hensiktsmessig å fastslå en formidlingsrett i kringkastingslovens fullmaktsbestemmelse.
11.3 Politiattest fra personell som har regelmessig kontakt med mindreårige
11.3.1 Bakgrunn
I brev av 16. april 2009 ba NRK departementet vurdere en lovendring som gir hjemmel til å kreve politiattest ved ansettelse av enkelte medarbeidere i NRKs barnekanal NRK Super. Dette ble begrunnet med at barn ofte deltar i programproduksjoner og at enkelte medarbeidere dermed får ansvar for barn ved opptak og reiser i lengre perioder. NRK ønsket den ekstra kvalitetssikringen en politiattest kan gi ved slike ansettelser.
11.3.2 Gjeldende rett
Verken kringkastingsloven eller lov 6. november 1971 nr. 52 om strafferegistrering (strafferegisterloven) eller forskrifter 20. desember 1974 nr. 4 om strafferegistrering gir NRK hjemmel til å be om politiattest ved ansettelse av medarbeidere.
Lov 28. mai 2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven) ble fremmet ved Prop. 12 L (2009-2010), jf. Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) Loven er ikke trådt i kraft.
Politiregisterloven viderefører prinsippet i forskrift om strafferegistrering § 12 nr. 1 om at opplysninger til vandelskontroll kun kan utleveres av politiet dersom dette er hjemlet i lov. Når det gjelder forholdet til EMK artikkel 8 vises det til Ot.prp. nr. 108 (2008-2009).
Opplysningene i en politiattest vil etter lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) § 2 nr. 8 bokstav b være sensitive personopplysninger. Ifølge § 9 første ledd bokstav b åpner personopplysningsloven for at slike opplysninger kan behandles når det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling.
11.3.3 Høringen
I høringen foreslo departementet en ny bestemmelse i kringkastingsloven som gir tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester hjemmel til å kreve politiattest i samsvar med politiregisterloven § 39 (barneomsorgsattest) fra personell med arbeidsoppgaver som innebærer regelmessig kontakt med mindreårige. Det ble foreslått at produksjonsforetak som produserer programmer bestilt av tilbydere av fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester også skal omfattes av adgangen til å kreve attest. Departementet foreslo at konsekvensen av en anmerkning bør være at vedkommende ikke kan tildeles arbeidsoppgaver som innebærer regelmessig kontakt med barn.
11.3.4 Høringsinstansenes syn
Barneombudet, NRK og TV 2 støtter forslaget om å gi en ny bestemmelse i kringkastingsloven som gir adgang til å kreve politiattest.
Datatilsynet utrykker forståelse for at man ønsker å sikre mindreårige mot overgrep, men viser til at hensynene som taler for politiattest må veies opp mot de ulempene for personvernet forslaget medfører. Tilsynet legger videre til grunn at det i samsvar med personopplysningslovens krav kun medfører at det kan innhentes politiattest for personer som er aktuelle for ansettelse, ikke for samtlige som har søkt stillingen. Det vises videre til at personopplysningsloven § 28 tilsier at opplysningene som hovedregel skal slettes når de er kontrollert.
Flere av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget påpeker at en ordning med politiattest ikke må bli noen hvilepute for arbeidsgiverne og at politiattest derfor bare må være ett av flere tiltak for å beskytte barn mot overgrep.
Medietilsynet mener at en hjemmel til å kreve politiattest ikke umiddelbart passer inn i kringkastingslovens system ettersom loven forøvrig i hovedsak inneholder plikter knyttet til innholdet i tjenesten. Dersom departementet likevel velger å plassere hjemmelen i kringkastingsloven, mener tilsynet at kringkastingsforskriften § 1-8 andre ledd bør endres slik at det går klart frem at Medietilsynet ikke har ansvar for å føre tilsyn med bestemmelsen.
Departementet ba i høringen særskilt om høringsinstansenes syn på om bestemmelsen burde medføre en plikt til å kreve politiattest og om hvilke konsekvenser en anmerkning burde få. Ingen av høringsinstansene hadde synspunkter på disse spørsmålene.
11.3.5 Departementets vurdering
Formålet med en egen lovbestemmelse om vandelskontroll i kringkastingsloven er å forebygge seksuelle overgrep mot barn og sikre at foreldre og foresatte har tillit til at barn og mindreårige blir overlatt til skikkede personer ved programproduksjoner.
Det er i de senere årene inntatt bestemmelser med krav om politiattest i flere lover som gjelder for tilsvarende situasjoner. Dette gjelder blant annet barnehageloven5, barnevernloven,6 opplæringslova,7 utlendingsloven,8 universitetsloven,9 helsepersonelloven,10 og sosialtjenesteloven.11
Politiregisterloven § 37 inneholder en liste over formål som berettiger bruk av politiattest. Av bestemmelsens nr. 4 går det frem at politiattest kan brukes for å utelukke personer fra stillinger dersom «utelukkelsen kan forhindre at personer begår overgrep mot eller har skadelig innflytelse på mindreårige, eller bidrar til å øke tilliten til at mindreårige tas hånd om av skikkede personer».
Departementet viser til at enkelte medarbeidere regelmessig har kontakt med og/eller ansvar for barn og mindreårige i produksjoner hvor disse medvirker som programledere, skuespillere, deltakere i konkurranser, publikum eller liknende. Når programproduksjonene forutsetter reising, vil medarbeidere kunne ha ansvar for mindreårige døgnet rundt i lengre perioder. Departementet legger derfor til grunn at det er behov for å innføre en bestemmelse om vandelskontroll i kringkastingsloven for å øke barns sikkerhet ved deltakelse i programproduksjoner. Departementet slutter seg til Barneombudets og Datatilsynets understrekning av at politiattest bare bør være ett av flere virkemidler for å beskytte barn mot overgrep.
Departementet opprettholder forslaget om at bestemmelsen skal omfatte kringkastere og tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester samt produksjonsforetak som produserer programmer som helt eller delvis er finansiert eller bestilt av kringkastere eller tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester. Bestemmelsen innebærer at slike foretak plikter å kreve politiattest ved tilbud om stilling eller kontrakt. Dersom en politiattest inneholder en anmerkning, legger departementet til grunn at vedkommende ikke vil tildeles arbeidsoppgaver som innebærer regelmessig kontakt med mindreårige. Det antas derfor ikke å være behov for å pålegge tjenestetilbyderne og produksjonsselskaper som omfattes av bestemmelsen noen forpliktelser i denne sammenheng. Det vises til at dette er løsningen som gjennomgående benyttes i andre lovbestemmelser med tilsvarende formål.
Departementet kan i motsetning til Medietilsynet ikke se at det er tungtveiende grunner som taler mot å plassere bestemmelsen i kringkastingsloven. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i kapittel 13.
11.4 Innhenting av fødselsdato for kontroll av kundeopplysninger mot NRKs register over lisensbetalere
11.4.1 Bakgrunn
I Ot. prp. nr. 81 (2008-2009) ble det foreslått en bestemmelse i kringkastingsloven som gir NRK mulighet til å innhente opplysninger fra kunderegistrene til TV-distributører og kontrollere disse opp mot NRKs lisensregister. Formålet med bestemmelsen var å effektivisere lisensinnkrevingen. Det ble blant annet vist til at det estimerte tallet på tjuvseere er på omlag 11 prosent. Familie- og kulturkomiteens flertall sluttet seg til departementets forslag:
«Flertallet mener NRK må gis effektive virkemidler til bruk for innkreving av lisensmidlene og viser til at det estimerte tallet på «tjuvseere» er på 11 pst.»12
Etter gjeldende rett plikter distributørene å gi NRK opplysninger om sine kunders navn og adresse, jf. kringkastingsloven § 8-5 første ledd. Disse opplysningene har imidlertid vist seg utilstrekkelige for å bedre NRKs kontroll med lisensinnkrevingen. Ettersom distributørenes kunder i stor grad benytter e-faktura og avtalegiro, er distributørene ikke avhengig av korrekte adresseopplysninger om sine kunder. Adresseopplysningene er derfor ofte mangelfulle. Informasjon om navn og adresse vil derfor ikke gi NRK god nok identifikasjon av personer som ikke betaler lisens. Det er derfor nødvendig at NRK også får tilgang til kundenes fødselsdato for å kunne identifisere enkeltpersoner på en tilfredsstillende måte. Det understrekes at det dreier seg om å hente inn fødselsdato (seks siffer) og ikke fødselsnummer (elleve siffer).
11.4.2 Gjeldende rett
Kringkastingsloven § 8-5 første ledd lyder som følger:
«Den som mot vederlag tilbyr fjernsynssendinger ved kringkasting eller formidling av kringkasting, plikter å gi Norsk rikskringkasting AS opplysninger om sine kunders navn og adresse.
Norsk rikskringkasting AS kan kun bruke opplysningene til kontroll mot sitt eget register over dem som betaler kringkastingsavgift. Norsk rikskringkasting skal sikre at tilgang til opplysningene begrenses til ansatte med tjenstlig behov for slik tilgang.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om opplysningsplikten etter denne paragraf og om Norsk rikskringkasting AS' bruk av opplysningene.»
Opplysninger om fødselsdato må anses å være personopplysninger etter personvernloven § 2 nr. 1. I forarbeidene til gjeldende bestemmelse i kringkastingsloven forutsettes det at gjeldende bestemmelse samsvarer med personopplysningsloven § 8 som inneholder begrensinger i adgangen til å behandle personopplysninger.13 Personopplysningsloven § 8 slår fast at det vil være adgang til å behandle personopplysninger når det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling. Uten særskilt lovhjemmel vil det for øvrig være adgang til slik behandling for å utføre en oppgave av allmenn interesse, jf. bokstav d. Personopplysningsloven gjennomfører direktiv 95/467 EF (personverndirektivet) i norsk rett.
11.4.3 Høringen
I høringsnotatet foreslo departementet å endre kringkastingsloven § 8-5 første ledd slik at NRK får hjemmel til å innhente kundens fødselsdato i tillegg til navn og adresse fra TV-distributører. Utvidelsen ble begrunnet i NRKs legitime kontrollbehov og at gjeldende bestemmelse ikke gir tilfredsstillende identifikasjon av personer som ikke betaler lisens. Departementet viste til at flertallet i Familie- og kulturkomiteen ved behandlingen av gjeldende § 8-5 konkluderte med at personvernhensyn var godt ivaretatt og at bestemmelsens strenge angivelse av hvilke formål opplysningene kan benyttes til, ga sikkerhet for at det ikke ville oppstå konkurransemessige problemer. Departementet la til grunn at innhenting av fødselsdato ikke medførte andre vurderinger av personvernmessig eller konkurransemessig art enn det som ble drøftet ved vedtakelsen av gjeldende § 8-5.
11.4.4 Høringsinstansenes syn
NRK støtter forslaget om utvidelse av § 8-5 mens Datatilsynet, Familie & Medier, Get, Kabel Norge, MTG og Telenor er imot endringen.
Telenor, Kabel Norge og Get mener blant annet at bestemmelsen setter distributørene i et uholdbart krysspress og at det hefter så stor usikkerhet ved kvaliteten på dataene som utleveres at opplysningene ikke er egnet til å benyttes til kontrollformål.
I denne sammenheng uttaler Telenor:
«Eksempelvis vil forskjellige personer i en husstand kunne være registrert som kunder av forskjellige tjenester – den ene kan være kunde hos Telenor, mens den andre er oppført i NRKs register.»
Telenor m fl. hevder videre at bestemmelsen er i strid med personopplysningsloven § 11, personverndirektivet artikkel 13 bokstav a til d samt artikkel 8 i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Datatilsynet er av samme oppfatning og uttaler følgende:
«Datatilsynet er av den oppfatning at foreliggende hjemmel er i strid med grunnleggende personvernhensyn. I EUs personverndirektiv heter det at personopplysninger bare kan benyttes til nærmere forhåndsdefinerte behandlingsformål. Det vises også til personopplysningslovens § 11 litra c, hvoretter personopplysninger som er innsamlet til ett formål ikke kan brukes senere til et formål som er uforenlig med det opprinnelige formålet, uten at den registrerte samtykker. Angjeldende opplysninger er opprinnelig avgitt fra en privatperson til en tv-tilbyder, for at tilbyderen skal kunne administrere og ivareta deres kundeforhold. Det å benytte disse opplysningene til et nytt formål er i utgangspunktet i strid med formålsbestemthetsprinsippet. Dette er ekstra problematisk når det nye formålet er å gjennomføre kontroll med den enkelte.»
Datatilsynet og Telenor m fl. stiller videre spørsmål ved om NRK vil ha rett til innsyn i hele registeret eller bare av personer som ikke er registrert i NRKs lisensregister og om NRK skal kunne lagre opplysningene. Datatilsynet mener slike spørsmål eventuelt kan avklares i forskrift.
Telenor mener at en eventuell utvidelse må innebære at NRK bærer de kostnader som oppstår hos distributørene som følge av reguleringen.
11.4.5 Departementets vurdering
Departementet mener at NRKs legitime kontrollbehov tilsier at det er nødvendig at distributørene også oppgir kundenes fødselsdato slik at det blir mulig å korrigere feil adresseopplysninger i distributørenes abonnentregistre. Ifølge NRKs lisensavdeling har alle fjernsynsdistributører opplysninger om fødselsdato i sine registre, noe som vil være tilstrekkelig for identifikasjon av personer som ikke betaler lisens.
Personopplysningsloven § 8 første ledd fastslår at personopplysninger blant annet kan behandles dersom det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling. En lovfastsatt hjemmel til behandling i kringkastingsloven § 8-5 innebærer at NRK blir behandlingsansvarlig i henhold til personopplysningsloven § 2 nr. 4. Personopplysningsloven § 11 bokstav c pålegger den behandlingsansvarlige å sørge for at personopplysningene «ikke brukes senere til formål som er uforenelig med det opprinnelige formålet med innsamlingen, uten at den registrerte samtykker». NRK kan dermed ikke benytte opplysningene senere til andre formål. For å ivareta personvern- og konkurransehensyn er det inntatt følgende bestemmelse i gjeldende § 8-5 andre ledd:
«Norsk rikskringkasting AS kan kun bruke opplysningene til kontroll mot sitt eget register over dem som betaler kringkastingsavgift. Norsk rikskringkasting skal sikre at tilgang til opplysningene begrenses til ansatte med tjenstlig behov for slik tilgang.»
Bestemmelsens forarbeider understreket at opplysningene må behandles i samsvar med de krav som følger av personopplysningsloven og at taushetspliktreglene i forvaltningsloven vil gjelde for slikt personell.14 Bestemmelsen om begrensinger i bruken av opplysningene vil også omfatte opplysninger om kundenes fødselsdato. Ved behandlingen av gjeldende § 8-5 konkluderte flertallet i Familie- og kulturkomitéen med at personvernhensyn var godt ivaretatt og at bestemmelsens strenge angivelse av hvilke formål opplysningene kan benyttes til, ga sikkerhet for at det ikke ville oppstå konkurransemessige problemer.15
I høringen uttaler Datatilsynet og Telenor m.fl. at den foreliggende bestemmelsen er i strid med grunnleggende personvernhensyn og viser til personverndirektivet og personopplysningsloven § 11 bokstav c.
Departementet viser i den sammenheng til at personopplysningsloven § 5 som lyder:
«Bestemmelsene i loven gjelder for behandling av personopplysninger om ikke annet følger av en særskilt lov som regulerer behandlingsmåten.»
Departementet kan ikke se at bruk av kundeopplysningene fra distributørene for å utføre kontroll med om lovpålagt kringkastingsavgift er betalt, kan sies å være uforenlig med det opprinnelige formålet, jf. personverndirektivets fortale punkt 28. Det vises videre til fortalen punkt 39 som åpner for at personopplysninger kan videreformidles til tredjemann selv om dette ikke var forutsatt da opplysningene ble samlet inn fra den registrerte. Etter punkt 40 er det ikke nødvendig å underrette den registrerte om dette dersom videreformidlingen av opplysningene er fastsatt uttrykkelig i lov. På denne bakgrunn finner departementet at bestemmelsen i kringkastingsloven § 8-5 ikke er i strid personopplysningsloven eller EUs personverndirektiv. Departementet kan for øvrig ikke se at innhenting av fødselsdato medfører andre vurderinger av personvernmessig eller konkurransemessig art enn det som ble drøftet ved vedtakelsen av gjeldende § 8-5.
Den foreslåtte bestemmelsen gir etter sin ordlyd NRK adgang til å kreve utlevert hele kundedatabasen. Når det gjelder Telenors uttalelse om at forskjellige personer i husstanden vil kunne være registrert som kunder hos henholdsvis distributøren og NRK, antar departementet at lisensavdelingens nærmere saksbehandling vil avdekke om lisensen er betalt. Departementet antar at utgiftene knyttet til å gi NRK tilgang til kunderegistrene vil være begrensede og det derfor ikke være behov for ordninger med refundering av utgifter.
Når det gjelder behandling og oppbevaring av opplysninger gjelder personvernlovens nærmere bestemmelser. Dette innebærer blant annet at opplysningene ikke skal lagres lenger enn nødvendig for formålet, jf. § 28.