13 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

13.1 Merknader til endringene i kringkastingsloven

Til § 1-1

Bokstav a inneholder definisjonen av kringkasting og er i hovedsak uforandret i forhold til gjeldende bestemmelse. Endringen innebærer at beskrivelsen av distribusjonen tilsvarer direktivets ordlyd («via elektroniske kommunikasjonsnett») uten at dette innebærer noen realitetsendring. Begrepet «mottas» er videre erstattet med begrepene «ses eller høres» for å harmonisere begrepsbruken med direktivteksten og definisjonene av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester i bokstav c og d. Departementet legger til grunn at endringene av ordlyden ikke medfører noen endring av gjeldende rett.

Bokstav b inneholder definisjonen av lokalkringkasting. Denne definisjonen henviser til definisjonen av kringkasting slik det er definert i bokstav a. Definisjonen er justert uten at dette medfører noen endring av gjeldende rett.

Gjeldende kringkastingslov inneholder ingen særskilt definisjon av fjernsyn. Definisjonen av fjernsyn i bokstav c er således ny og inneholder særvilkåret for fjernsyn om «ment eller egnet til å ses direkte og samtidig på grunnlag av en programoversikt». At programmene er organisert innenfor en programoversikt er et selvstendig vilkår, slik at programmer og tjenester som ikke inngår i en programoversikt/sendeskjema ikke omfattes av loven. Medietilsynets praksis med å unnta nett-TV eller IPTV fra regulering anses ikke å være i samsvar med gjeldende rett. Definisjonen innebærer for øvrig ingen realitetsendring i forhold til gjeldende tolkning av kringkastet fjernsyn. I tillegg inneholder bokstav c fellesvilkårene som både gjelder for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester.

Definisjonen av audiovisuelle bestillingstjenester i bokstav d er også ny. Særvilkåret som skiller slike tjenester fra fjernsyn er at programmene skal kunne «ses på et tidspunkt seeren selv velger og på dennes bestilling fra en programkatalog». At programmene tilbys i en programkatalog er et selvstendig vilkår for at loven kommer til avendelse, jf merknaden til bokstav c.

Fellesvilkårene for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester fremgår av bokstav c og d.

Det første fellesvilkåret er at bildeprogrammene skal tilbys av en tjenestetilbyder. Det vises til fremstillingen nedenfor av den særskilte definisjonen av tjenestetilbyder i bokstav f.

Det andre vilkåret er at tjenesten tilbyr bildeprogrammer. Det vises til den nærmere definisjonen av begrepet i bokstav e og fremstillingen nedenfor.

Det tredje fellesvilkåret i bokstav c og d er at levering av bildeprogrammer skal være tjenestens hovedformål. Tjenester hvor audiovisuelt innhold inngår som et tilleggsprodukt, tjener en støttefunksjon eller er av underordnet betydning, oppfyller således ikke vilkåret. Det må foretas en konkret vurdering av tjenesten for å klarlegge hva som er hovedformålet og hva som utgjør en tjeneste. I vurderingen må det blant annet legges vekt på hvordan dette fremstår for den alminnelige seer.

Det fjerde vilkåret er at det dreier seg om en tjeneste som tilbys allmennheten. Dette vilkåret samsvarer med tilsvarende begrep i kringkastingsdefinisjonen i gjeldende kringkastingslov § 1-1. Den nærmere avgrensingen av dette vilkåret fremgår av forvaltningspraksis og forarbeidene til gjeldende kringkastingslov.

Når det gjelder det femte vilkåret om elektronisk kommunikasjonsnett vises det til tolkningen av tilsvarende begrep i ekomloven § 1-5 nr. 2.

Definisjonen av bildeprogrammer i bokstav e er ny. Med bildeprogrammer forstås levende bilder med eller uten lyd som utgjør ett enkelt innslag innenfor en programoversikt eller en programkatalog. Tekstbasert innhold som følger slike programmer (EPG) er også omfattet. Radio, lydoverføringer, podcasts, søkemotorer og spilltjenester er ikke omfattet. Det samme gjelder elektroniske versjoner av aviser og tidsskrifter. Som eksempler på bildeproprogrammer som er omfattet av direktivet nevner AMT-direktivet artikkel 1 nr. 1 bokstav b «spillefilmer, idrettsarrangementer, komedier, dokumentarprogrammer, barneprogrammer og dramaproduksjoner». Listen er ikke uttømmende. Det er et krav om at et program må være et klart identifiserbart redaksjonelt produkt med en begynnelse og en slutt. Ifølge bestemmelsen i direktivet skal programmene være egnet til å informere, underholde eller opplyse allmennheten. Programbegrepet skal tolkes på en dynamisk måte og ta hensyn til utviklingen av programformater. Det avgjørende for at kringkastingsloven kommer til anvendelse er at det dreier seg om programmer som i form og innhold er sammenliknbare med fjernsynsprogrammer. Bakgrunnen for dette er at tjenester som konkurrerer med fjernsyn og som ellers er sammenliknbare med fjernsyn skal omfattes av loven.

Definisjonen av tjenestetilbyder/kringkaster i bokstav f innebærer en utvidelse av definisjonen av kringkaster som følge av at loven nå også omfatter audiovisuelle bestillingstjenester. Bestemmelsen definerer således også pliktsubjektet etter regelverket. En tjenestetilbyder er den som pakker sammen enkeltprogrammer og presenterer dem for seerne. En tjenestetilbyder som tilbyr et program i sin tjeneste, vil derfor være ansvarlig selv om han selv ikke har produsert programmet. Det avgjørende for å ha redaksjonell kontroll med en tjeneste er om aktøren kan sies å ha effektiv kontroll over utvelgelsen og sammensetningen av de enkelte programmer i programoversikten eller programkatalogen. For å avgjøre om en aktør har effektiv kontroll med utvelgelsen og organiseringen må det foretas en helhetsvurdering hvor flere momenter vil kunne få betydning. I denne vurderingen vil også eventuell felleseuropeisk praksis få betydning. Departementet anser at effektiv kontroll i første rekke relaterer seg til den enhet som faktisk foretar de daglige beslutninger med hensyn til tjenestens innhold. I vurderingen av å ha kontroll med utvelgelse av programmer, vil det avgjørende derfor være at tjenesteyteren gjør et positivt valg med hensyn til utvalg av enkeltprogrammer som tilbys og som gjør at tjenesten skiller seg fra en annen.

Når det gjelder vilkåret om ervervsvirksomhet i bokstav f viser departementet til praksis etter EØS-retten og tilsvarende begrep i norsk rett. Departementet legger til grunn at definisjonen ikke innebærer noen realitetsendring i forhold til definisjonen av kringkaster i dagens kringkastingslov § 1-1 tredje ledd og at aktører som har konsesjon til å drive kringkasting som regel vil anses å drive ervervsvirksomhet.

I bokstav g er definisjonen av reklame utvidet og tilpasset slik at den også omfatter reklame i audiovisuelle bestillingstjenester. For øvrig er definisjonen uforandret.

Til § 2-6

Fullmakten til å gi nærmere regler om europeisk programmateriale er utvidet og tilpasset til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester, men er for øvrig uforandret.

Til § 2-7

Bestemmelsen i første og andre ledd er uforandret med unntak av at begrepet «og» er erstattet med «eller» slik at lovteksten samsvarer med gjeldende praksis og AMT-direktivets ordlyd.

Til ny § 2-16

Bestemmelsen er ny og stiller krav om identifikasjon overfor seerne. Den gjelder både for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Bestemmelsen stiller som grunnkrav at opplysningene skal fremgå på en permanent, enkel og direkte måte. Opplysningene må presenteres slik at det klart fremgår at tjenestetilbyderen er ansvarlig for innholdet og at henvendelser til myndighetene bare skal skje der seerne mener det foreligger brudd på regelverket. Hvorvidt kravet kan anses oppfylt avgjøres av Medietilsynet. For øvrig vil det være opp til den enkelte tjenestetilbyder hvordan opplysningene skal gjøres tilgjengelig.

Til ny § 2-17

Bestemmelsen er ny og innebærer en gjennomføring av konsultasjonsprosedyren og norske tilsynsmyndigheters plikt til etter nærmere vilkår å anmode fjernsynsselskap underlagt norsk jurisdiksjon om å følge regelverket i det landet sendingene hovedsakelig er rettet mot. En anmodning fra Medietilsynet i henhold til bestemmelsen innebærer ikke noe rettslig bindende pålegg og er ikke et enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven § 2 bokstav b. Forøvrig vises til fremstillingen i kapittel 6.3.

Til ny § 2-18

Bestemmelsen er ny og gir i første ledd kringkastere og tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester hjemmel og plikt til å kreve politiattest fra personell med arbeidsoppgaver som innebærer regelmessig kontakt med mindreårige.

Plikten til å kreve politiattest omfatter personer som jevnlig eller over et visst tidsrom omgås mindreårige for eksempel i forbindelse med programproduksjoner. Det avgjørende vil være om det i arbeidsforholdet oppstår situasjoner hvor overgrep kan finne sted.

Ordet personell skal tolkes vidt og vil blant annet omfatte vikarer, midlertidig ansatte, selvstendige oppdragstakere/frilansere og annet personell som har et direkte kontraktsforhold til en kringkaster, tilbyder av audiovisuelle bestillingstjenester eller produksjonsforetak som produserer programmer bestilt av en tjenestetilbyder.

Bestemmelsen innebærer at personen som får tilbud om stilling eller kontrakt selv skal be politiet om utstedelse av politiattest. Attester skal kunne kreves fremlagt for personer som har ansettelsesmyndighet til vedkommende stilling eller kompetanse til å inngå kontrakt med selvstendige oppdragstakere/frilansere. Som utgangspunkt skal attesten legges frem for den som har et direkte kontrakts- eller arbeidsforhold med den enkelte medarbeider. Forpliktelsen til å fremlegge en attest inntrer ved tilbud om en stilling eller kontrakt. Det skal opplyses om adgangen til å kreve politiattest i forbindelse med utlysning av stillingen.

Når det gjelder behandling og oppbevaring av opplysninger gjelder forøvrig personopplysningslovens nærmere bestemmelser. Dette innebærer blant annet at opplysningene ikke skal lagres lenger enn nødvendig for formålet, jf. personopplysningsloven § 28.

Andre ledd gir produksjonsforetak som produserer programmer bestilt av en kringkaster eller tilbyder av audiovisuelle bestillingstjenester en tilsvarende rett og plikt til å kreve fremlagt politiattest.

Til ny § 2-19

Bestemmelsen er ny og fastsetter krav til teksting for NRKs riksdekkende fjernsynskanaler og for riksdekkende kommersielle fjernsynskanaler med mer enn fem prosent av de samlede seertallene for fjernsyn. Vurderingen av publikumsandel for de kommersielle kanalene skal normalt basere seg på tallene for andel av seertid fra foregående år. Begrepet riksdekkende skal tolkes vidt og vil omfatte alle kanaler som ikke er lokalkringkasting eller distriktssendinger.

Forpliktelsen til å tekste gjelder for programmer som sendes fra klokken 18:00 til klokken 23:00 uavhengig av om programmene starter noe før eller slutter noe etter denne tidsperioden.

Til § 3-1 andre ledd

Endringen i bestemmelsen består i at forbudet mot reklame i barneprogram og programmer som er særlig rettet mot barn, utvides til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester. Ved vurderingen av om et program er særlig rettet mot barn skal det legges til grunn at det er naturlig at voksne ser enkelte barneprogrammer sammen med sine barn. For øvrig er bestemmelsen en videreføring av gjeldende rett.

Til § 3-3

Endringen i første ledd innebærer at forbudet mot skjult reklame utvides til audiovisuelle bestillingstjenester. Bestemmelsen er forøvrig en videreføring av gjeldende rett når det gjelder kringkasting.

Andre ledd inneholder definisjonen av skjult markedsføring og er en gjennomføring av AMT-direktivets definisjon av skjult audiovisuell kommersiell kommunikasjon. Skjult markedsføring skal forstås slik at det omfatter alle former for audiovisuell kommersiell kommunikasjon i AMT-direktivet artikkel 1 nr. 1 bokstav h. Forbudet inkluderer således markedsføring i vid forstand og omfatter i tillegg til reklame blant annet sponsing, telekjøp og produktplassering.

Tredje ledd nedlegger et forbud mot markedsføring som benytter metoder som påvirker underbevisstheten. Bestemmelsen vil i tillegg til reklame omfatte sponsing, telekjøp og produktplassering både i fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. For øvrig innebærer bestemmelsen en videreføring av forbudet som tidligere fremgikk av kringkastingsforskriften § 3-4 tredje ledd.

Fjerde ledd slår fast at bestemmelsen gjelder så langt den passer for radio.

Til § 3-4

Bestemmelsen om sponsing er utvidet og tilpasset til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester.

I første ledd er det gjort en endring av adgangen til sponsoridentifikasjon som nå åpner for at det i identifikasjonen henvises til sponsors produkter eller tjenester. For fjernsyn innebærer dette en liberalisering i forhold til gjeldende rett. Det er videre presisert i lovteksten at identifikasjonen skal skje på en tydelig måte. Dette samsvarer med kravet i artikkel 10 nr. 1 bokstav c.

Andre ledd inneholder en definisjon av sponsing som ligger nærmere ordlyden i AMT-direktivet enn gjeldende definisjon som fremgikk av § 1-1. I samsvar med direktivet kreves det nå at det foreligger en markedsføringshensikt fra sponsor. Dette går frem av formuleringen «med sikte på å fremme». Vilkåret om markedsføringshensikt skal ikke tolkes strengt. Sponsor må enten ha til hensikt å fremme sitt navn, varemerke, omdømme, virksomhet, produkt eller tjeneste. Det antas at vilkåret om markedsføringshensikt vil få liten betydning i forhold til gjeldende praksis da det normalt vil kunne forutsettes at sponsor i alle fall har et ønske om å fremme sitt omdømme.

For øvrig inneholder bestemmelsen mindre justeringer som er nødvendige som følge av at bestemmelsen utvides til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester.

Til § 3-5

Bestemmelsen om premier i kringkastingsprogram utvides til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester ved en endring av bestemmelsens overskrift. Forøvrig foreslås det ingen endringer.

Til § 3-6

Bestemmelsen er ny og regulerer produktplassering i fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester.

Første ledd fastslår forbudet mot produktplassering. Forbudet er generelt og omfatter også programmer som verken er produsert eller bestilt av vedkommende tjenestetilbyder/kringkaster.

Andre ledd inneholder definisjonen av produktplassering. Hvordan begrepene vare, tjeneste eller varemerke skal forstås vil fastlegges av Medietilsynet under hensyntagen til eventuell felleseuropeisk praksis etter AMT-direktivet. Produktplasseringen må enten skje mot betaling i form av en pengesum eller ved liknende vederlag. Liknende vederlag omfatter i utgangspunktet også gratis levering av varer eller tjenester. Andre ledd andre punktum unntar imidlertid utrykkelig gratis levering av varer eller tjenester som ikke har betydelig verdi. Forståelsen av begrepet betydelig verdi vil fastsettes gjennom Medietilsynets praksis og eventuelle bestemmelser i forskriften. Formålet med plasseringen må enten være å fremme varer, tjenester eller omdømmet til en fysisk eller juridisk person.

Tredje ledd inneholder unntaksbestemmelsen som åpner for produktplassering i visse programkategorier. Unntaksbestemmelsen omfatter ikke radio. Kategoriene omfatter også programmer som verken er produsert eller bestilt av vedkommende tjenestetilbyder.

Kategorien filmer omfatter både filmverker/spillefilmer produsert for kino og filmer produsert for fjernsyn og/eller audiovisuelle bestillingstjenester. Begrepet fiksjonsbaserte serier omfatter i første rekke serier og føljetonger og må avgrenses mot andre typer programmer som sendes regelmessig. Den nærmere forståelsen av begrepene sportsprogrammer og lette underholdningsprogrammer fastlegges av Medietilsynets praksis under hensyntaken til eventuell felleseuropeisk praksis etter AMT-direktivet. Når det gjelder programmer særlig rettet mot barn vises det til merknadene til § 3-1 andre ledd og omtalen i kapittel 7.7.6.5.

Fjerde ledd slår fast at unntaksadgangen i tredje ledd ikke omfatter programmer som er produsert eller bestilt av NRK eller tilknyttede foretak. Grensen mellom bestilte programmer og eksterne programmer bygger på gjeldende forvaltningspraksis. For programmer NRK verken har produsert eller bestilt gjelder unntaksadgangen i tredje ledd og de nærmere krav til produktplassering som fremgår av § 3-7.

Til § 3-7

Bestemmelsen er ny og gjennomfører blant annet artikkel 11 i AMT-direktivet. Bestemmelsens første ledd inneholder de nærmere krav til programmer som inneholder produktplassering i henhold til unntaksadgangen i § 3-6 tredje ledd. Kravene er generelle og omfatter således også programmer som verken er produsert eller bestilt av vedkommende tjenestetilbyder. På dette området innebærer bestemmelsen en strengere regulering enn gjeldende rett. Kravene i bokstav a til d innebærer en gjennomføring av AMT-direktivet artikkel 11. Den nærmere presiseringen av kravene skal gjøres av Medietilsynet under hensyntaken til eventuell felleseuropeisk praksis etter AMT-direktivet. Kravene i bokstav e og f er særnorske og omfatter kun programmer som er produsert eller bestilt av tjenestetilbydere underlagt norsk jurisdiksjon samt deres tilknyttede foretak.

Andre ledd oppstiller et unntak fra kravet om identifikasjon av produktplassering i bokstav d for eksterne produksjoner.

Til § 4-3

Endringen i fullmaktsbestemmelsen om formidlingsplikt i første ledd innebærer at begrepet «videresendes» erstattes med «formidles» slik at ordlyden klarere gir utrykk for at adgangen til å pålegge formidlingsplikt også gjelder andre distribusjonsplattformer enn kabel. Dette innebærer ingen endring av gjeldende rett da det allerede fremgikk av forarbeidene til gjeldende bestemmelse at bestemmelsen er plattformnøytral.

Bestemmelsen i andre ledd er ny og inneholder kravene til fremgangsmåten ved fastsetting av formidlingsplikt i samsvar med USO-direktivet. Ettersom disse kravene er innfortolket i § 4-3, medfører innarbeidingen av kravene i lovteksten ingen realitetsendring.

Til § 4-5

I bestemmelsens første ledd bokstav b er begrepet «og» erstattet med begrepet «eller» slik at lovteksten samsvarer med gjeldende praksis og AMT-direktivets ordlyd. Det vises til merknaden til § 2-7.

Bestemmelsens første ledd bokstav e er ny og åpner for at Medietilsynet kan forby videresending av fjernsynskanaler som er etablert i et annet EØS-land for å omgå bestemmelser som ellers ville fått anvendelse dersom fjernsynsselskapet hadde vært etablert i Norge. De nærmere vilkår for å nedlegge forbud vil fremgå av kringkastingsforskriften. Adgangen til å nedlegge forbud innebærer en gjennomføring av AMT-direktivets omgåelsesprosedyre i artikkel 4 nr. 3 til 5.

I andre ledd gis Medietilsynets også adgang til å nedlegge forbud mot salg, utleie og markedsføring av innretning eller tjenester som i det vesentlige har til formål å gi tilgang til fjernsynskanaler som omgår norsk regelverk i samsvar med første ledd bokstav e.

Nærmere krav til prosedyren for å nedlegge forbud i henhold til omgåelsesprosedyren fremgår av kringkastingsforskriften. For øvrig vises det til fremstillingen i kapittel 6.4.

Til § 8-5

NRKs adgang til å innhente opplysninger fra fjernsynsdistributørers kunderegistre utvides til også å omfatte fødselsdato, i tillegg til navn og adresse som gjeldende bestemmelse gir adgang til. Bestemmelsen gir NRK adgang til å kreve utlevert hele kundedatabasen. For øvrig vises det til forarbeidene til gjeldende bestemmelse.

13.2 Merknader til endringene i åndsverkloven

Til § 25

Bestemmelsen i nytt andre ledd gir fjernsynsselskap adgang til å gjengi verk som inngår i utdrag fra begivenheter av stor interesse for allmennheten når slike utdrag gjengis i medhold av åndsverkloven § 45a sjette ledd. I § 45a sjette ledd gis fjernsynsselskaper på visse vilkår en adgang til i generelle nyhetssendinger å anvende korte utdrag fra begivenheter av stor interesse for allmennheten som sendes eksklusivt av et annet fjernsynsselskap. I utdrag fra slike begivenheter kan det inngå opphavsrettsbeskyttede verk (for eksempel musikk). Hensikten med den nye regelen i § 25 er at korte utdrag skal kunne brukes i samsvar med vilkårene i § 45a sjette ledd uten at det er nødvendig å klarere rettighetene for slike verk særskilt. Verk som inngår i nyhetsutdragene skal altså kunne brukes på denne måten uten å innhente samtykke fra opphavsmennene til disse verkene.

Bestemmelsen får også anvendelse på andre nærstående rettigheter iht. åndsverkloven kapittel 5, ettersom det i de enkelte bestemmelsene er henvist til at § 25 gjelder tilsvarende. Når det inngår denne typen rettigheter i utdragene, trenger altså disse heller ikke å klareres særskilt.

Til § 45a

Bestemmelsen i nytt sjette ledd er en gjennomføring av AMT-direktivet artikkel 15, og gir fjernsynsselskaper en adgang til vederlagsfritt å sende korte nyhetsutdrag fra begivenheter av stor interesse for allmennheten, som et annet fjernsynsselskap har eksklusive rettigheter til å sende fra. Bestemmelsen gjelder uten hinder av det vernet bestemmelsen oppstiller for kringkastingssendinger, og innebærer altså en innskrenkning i den såkalte signalretten til fjernsynsselskapet med eksklusive rettigheter til å sende fra begivenheten.

Adgangen til å sende korte nyhetsutdrag forutsetter at det er tale om en begivenhet av stor interesse for allmennheten, og at et annet fjernsynsselskap har sikret seg eksklusive rettigheter til å sende fra begivenheten, jf. sjette ledd første punktum. Hva som er en begivenhet av stor interesse for allmennheten må vurderes konkret. At begivenheten sendes eksklusivt og at et annet fjernsynsselskap vil sende nyhetsutdrag, indikerer at begivenheten er av en slik karakter. Utgangspunktet vil i så fall være at bestemmelsen får anvendelse, men det vil ikke alltid kunne legges avgjørende vekt på dette. Ved vurderingen vil det bl.a. ha betydning hvor stor del av befolkningen som interesserer seg for begivenheten og hvor stor nyhetsinteresse den har. Hvis fjernsynsselskapene ikke kan komme til enighet, må saken bringes inn for domstolen, som må foreta den nærmere grensedragningen i den enkelte sak.

Adgangen er begrenset til generelle nyhetssendinger. Dette innebærer at utdrag ikke kan benyttes i underholdningsprogrammer og lignende. Generelle nyhetssendinger vil også kunne omfatte rene sportsnyheter. Kringkastere som vil sende korte nyhetsutdrag skal ha adgang til å benytte signalet til kringkasteren som sender fra begivenheten, og det kan ikke kreves vederlag for dette.

Utdragene skal ikke være lengre enn informasjonsformålet tilsier, jf. sjette ledd andre punktum. Det vil si at lengden må vurderes konkret i forhold til den enkelte begivenhet, men bestemmelsen gir anvisning på at utdragene uansett ikke kan overstige 90 sekunder. Det antas imidlertid at informasjonsformålet i mange tilfeller kan oppfylles gjennom utdrag som er klart kortere enn dette.

Utdragene kan bare sendes så lenge begivenheten har nyhetsinteresse (jf. tredje punktum), som også vil bero på en konkret vurdering. Når fjernsynsselskapet gjengir utdrag, skal utdragets kilde angis med mindre det er umulig, jf. sjette ledd fjerde punktum. Den opprinnelige sendingens karakter må heller ikke forandres eller forringes.

Fjernsynsselskapet kan også gjøre utdrag tilgjengelig som audiovisuell bestillingstjeneste på visse vilkår, jf. sjette ledd femte punktum. Når det gjelder begrepet audiovisuell bestillingstjeneste vises det til lov om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester. Det må være tale om den samme nyhetssendingen (nyhetsprogrammet) som først er sendt i kringkastingssending, som gjøres tilgjengelig som audiovisuell bestillingstjeneste. For eksempel vil nyhetssendingen med utdraget fra begivenheten kunne gjøres tilgjengelig på selskapets nettsted. Formålet er å muliggjøre fjernsynsselskapenes praksis med å gjøre sine nyhetssendinger tilgjengelig som audiovisuell bestillingstjeneste etter at de er sendt, uten at det er nødvendig å tilpasse programmet ved å utelate korte utdrag som inngår i nyhetssendingen. Denne adgangen skal ikke kunne brukes til å skape nye forretningsmodeller for audiovisuelle bestillingstjenester basert på korte utdrag. Tilgjengeliggjøring av utdrag i audiovisuell bestillingstjeneste må for øvrig skje i samsvar med ovennevnte vilkår for anvendelsen av utdrag, bl.a. vil utdrag bare kunne anvendes på denne måten så lenge begivenheten har nyhetsinteresse.

13.3 Merknader til endringen i film- og videogramlova

Til § 1 første ledd

Bestemmelsen om lovens virkeområde er endret for å presisere at det kun er kringkasting som er unntatt lovens virkeområde og at audiovisuelle bestillingstjenester således er omfattet av film- og videogramloven.