Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 91 L (2010–2011)

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)

Til innholdsfortegnelse

Del 11
Merknader til lovforslagene

47 Merknader til forslag om lov om kommunale helse- og omsorgstjenester

Forslaget til lov om kommunale helse- og omsorgstjenester erstatter og harmoniserer dagens kommunehelsetjenestelov og sosialtjenestelov, slik at det lovmessige skillet mellom helsetjenester og sosiale tjenester oppheves. Dette innebærer at den del av dagens sosialtjeneste som er regulert i sosialtjenesteloven, blir en del av helse- og omsorgtjenesten. Formålet er å bidra til å sikre gjennomgående og koordinerte tilbud til pasienter og brukere. I forslaget videreføres pasienters og brukeres rettigheter etter dagens lovverk på dagens nivå, men samles og reguleres i pasientrettighetsloven hvor tittelen også foreslås endret til pasient- og brukerrettighetsloven. I all hovedsak videreføres derfor gjeldende bestemmelser.

Som ledd i harmoniseringen er ny regulering ikke alltid identisk med dagens ordlyd. De vurderingene som ligger bak slike endringer er omtalt i proposisjonens ulike kapitler. Enkeltstående bestemmelser i kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven er verken videreført eller erstattet. Departementet har blant annet ikke funnet det nødvendig eller hensiktsmessig å lovfeste at kommunen skal ha anledning til å organisere ergoterapi og bedriftshelsetjeneste, jf. kommunehelsetjenesteloven § 1-3 fjerde ledd første punktum. Dette vil kommunene kunne velge å gjennomføre også uten lovregulering. Det samme gjelder §§ 6-4 og 6-5 i samme lov om voldgift og megling. Eksempler på slike bestemmelser fra sosialtjenesteloven er § 2-1 fjerde ledd om at kommunen kan delegere myndighet til et interkommunalt organ eller en annen kommune, § 7-5 tredje til femte ledd med regler om budsjett og avtale ved boliger med heldøgns omsorgstjenester samt§ 8-1 tredje ledd om forvaltningslovens anvendelse.

Kapittel 1. Formål og virkeområde

Til § 1-1 Lovens formål

Generelle merknader er gitt i punkt 7.3. Bestemmelsen er ny og skal gi uttrykk for lovens formål og presiserer et felles verdigrunnlag for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Formålsbestemmelsen kombinerer innholdet i gjeldende sosialtjenestelov § 1-1, kommunehelsetjenestelov § 1-2 og spesialisthelsetjenestelov § 1-1. Departementet vil også påpeke at det i sameloven er fastsatt bestemmelser som kan ha betydning for hvordan kommunen tilrettelegger sine helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter og brukere. Det er viktig at samiske hensyn og rettigheter etter sameloven også ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. også § 3-10 fjerde ledd.

Til § 1-2 Lovens virkeområde

Generelle merknader er gitt i punkt 7.4.

Første ledd definerer lovens virkeområde til å være helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes av kommunen eller private med avtale med kommunen når ikke annet følger av de enkelte bestemmelser i loven, se . Dette omfatter all helse- og omsorgstjeneste organisert i kommunal regi. Private tilbydere av helse- og omsorgstjenester er ikke omfattet av denne loven, dersom det ikke følger av særskilte bestemmelser i loven, se § 3-1 fjerde ledd. Virkeområdet gjelder i all hovedsak kommunens plikter. Pasient- og brukerrettigheter er foreslått regulert i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2.

Andre ledd gir departementet kompetanse til å gi forskrift om hva som er helse- og omsorgstjenester etter denne loven.

I tredje ledd er Kongen gitt kompetanse til å gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.

Kapittel 2. Forholdet til andre lover

Til § 2-1 Forholdet til helsepersonelloven

Helsepersonelloven er nærmere omtalt i proposisjonens punkt 9.3 og kapittel 10. Forslaget innebærer at helsepersonelloven i utgangspunktet skal gjelde for alt personell som yter helse- og omsorgstjenester etter denne loven.

Endringen vil medføre at personell som arbeider innenfor de samme og tilstøtende felt vil ha like plikter. Personell som i dag yter tjenester etter sosialtjenesteloven vil derfor i utgangspunktet omfattes av helsepersonellovens bestemmelser, herunder bestemmelser om krav til forsvarlig yrkesutøvelse og krav til taushetsplikt.

For personell som i dag yter tjenester etter sosialtjenesteloven, vil endringen medføre en utvidelse og klargjøring av plikter i forhold til tjenesteutøvelsen og den enkelte tjenestemottaker.

Forslaget til endring vil omfatte bare en begrenset del av det personell som i dag er ansatt i sosialtjenesten. Endringen vil kun gjelde det personell som yter tjenester etter lovforslaget her, og ikke personell som faller inn under lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Bestemmelsens andre punktum gir departementet hjemmel til i forskrift å kunne gjøre unntak fra eller gjøre særskilte tilpasninger til enkelte bestemmelser i helsepersonelloven for personell som ikke er helsepersonell og som yter helse- og omsorgstjenester. Det vil for eksempel være mulig å gi nærmere bestemmelser om personellets dokumentasjonsplikt, herunder hvilke opplysninger som skal anses som nødvendige opplysninger. I forskriften vil det for eksempel også kunne gis bestemmelser om at personer som mottar omsorgslønn etter lovforslaget § 3-6 ikke skal anses som personell som yter tjenester etter lov om kommunale helse og omsorgstjenester.

Til § 2-2 Forholdet til forvaltningsloven

Generelle merknader er gitt i kapittel 11.

Bestemmelsen innebærer at forvaltningsloven som hovedregel skal gjelde for kommunens virksomhet. Kommunen må i sin virksomhet følge reglene i forvaltningsloven, hvis ikke den nye loven eller pasient- og brukerrrettighetsloven regulerer det aktuelle spørsmålet på en annen måte.

Forholdet til forvaltningslovens regler om enkeltvedtak er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7. Etter denne bestemmelsen skal forvaltningsloven kapitttel IV og V som utgangspunkt ikke gjelde for vedtak som treffes etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2, men det er foreslått særlige regler for vedtak om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstavene a til d, § 3-6 og § 3-8. Disse bestemmelsene gjelder tjenester som i dag er regulert i sosialtjenesteloven, i tillegg til helsetjenester i hjemmet og plass i sykehjem. Etter forslaget skal forvaltningsloven kapittel IV og V komme til anvendelse ved tildeling og bortfall av slike tjenester hvis tjenestene forventes å vare lenger enn to uker, jf. merknadene til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7.

Når det gjelder klagebehandling, er det foreslått endringer i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7, jf. merknadene til §§ 7-1 til 7-6.

Kapittel 3. Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester

Til § 3-1 Kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester

Generelle merknader er gitt i kapittel 12.

Første ledd er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 1-1 første ledd og sosialtjenesteloven § 10-1 første ledd. Begrepet «sørge-for» pålegger kommunen ansvaret for at tjenestene etter denne loven gjøres tilgjengelig for de som har rett til å motta tjenestene. Kommunen har ansvaret for å tilby disse tjenestene til de personer som oppholder seg i kommunen. Det innebærer at ansvaret også omfatter personer som kun oppholder seg kortvarig i en kommune, for eksempel i forbindelse med ferie. Avhengig av tjenestestype må det kreves en viss varighet av oppholdet for at kommunens plikt til å yte tjenester skal inntre. For eksempel vil kommunen ikke ha plikt til å yte tjenester til en person som har bosted og oppholder seg i en kommune, og som reiser over kommunegrensen kun i den hensikt å få helse- og omsorgstjenester fra nabokommunen.

I andre ledd presiseres det at «nødvendige helse- og omsorgstjenester» omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende rett og fremhever kommunehelsetjenesteloven § 1-3 a og de grunnleggende kravene til styring som i dag fremgår av blant annet internkontrollforskriften. For å kunne sørge for helse- og omsorgstjenester på en forsvarlig måte må kommunene sette i verk systematiske tiltak som sikrer at virksomhetens aktiviteter planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres i samsvar med krav fastsatt i relevante lover og forskrifter.

Departementet vil også påpeke at det i sameloven er fastsatt bestemmelser som kan ha betydning for hvordan kommunen tilrettelegger sine helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter og brukere. Det er viktig at samiske hensyn og rettigheter etter sameloven også ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. også § 3-10 fjerde ledd.

Fjerde ledd er en videreføring av dagens kommunehelsetjenestelov § 1-1 andre ledd, jf. også sosialtjenesteloven § 2-1 første ledd. Det gir en negativ avgrensning av det saklige området for kommunens helse- og omsorgstjeneste. Denne omfatter all offentlig organisert helse- og omsorgstjeneste som ikke ved lov er lagt til fylkeskommune eller stat. Privat drevet helse- og omsorgstjeneste på områder som kommunen har ansvaret for, jf. første ledd, omfattes også av det kommunale ansvar når dette skjer etter avtale med kommunen, jf. femte ledd.

Femte ledd presiserer at de tjenester som kommunen har ansvaret for å gjøre tilgjengelige for de som har rett til å motta tjenester, jf. første ledd, enten kan utføres av kommunen selv eller ved at kommunen inngår avtale om dette med andre offentlige eller private tjenesteytere. Det er likevel slik at det er kommunen som har det overordnede ansvaret for å sørge for et nødvendig og forsvarlig tilbud, enten kommunen yter tjenesten selv eller om tjenestene ytes av andre. Andre punktum fastslår at avtaler om å yte tjenester for kommunen ikke kan overdras, og er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 4-1 siste ledd.

Til § 3-2 Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester

Generelle merknader er gitt i kapittel 15. Bestemmelsene i § 3-2 viderefører i all hovedsak gjeldende rett etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. De spesielle merknadene nedenfor må derfor leses i sammenheng med kapittel 13 om gjeldende rett, samt kapittel 14 hvor departementet har vurdert enkelte overordnede problemstillinger knyttet til valg av reguleringsform, herunder valg av en overordnet og profesjonsnøytral lovregulering av kommunens plikter.

Bestemmelsen i § 3-2 angir de helse- og omsorgstjenester kommunen som et minimum plikter å sørge for. Bestemmelsen må sees i sammenheng med lovforslaget § 3-1 om kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester. Av denne bestemmelsens første ledd fremgår at kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys «nødvendige helse- og omsorgstjenester».

Første ledd angir de tjenester kommunene har ansvaret for å tilby for å oppfylle sørge-for-ansvaret i henhold til lovforslaget § 3-1. Kommunens konkrete plikter etter § 3-2 første ledd er konkretisert i seks nummeralternativer.

Det presiseres at grensene mellom de seks nummeralternativene ikke vil være skarpt avgrenset og at de kan overlappe hverandre til en viss grad. For eksempel vil det i konkrete situasjoner kunne diskuteres om en type tjeneste mest riktig er å kategorisere som «utredning, diagnostisering og behandling» etter nummer 4 eller «habilitering eller rehabilitering» etter nummer 5.

Videre presiseres at nummeropplistningen er profesjonsnøytral. Kommunens helse- og omsorgspersonell vil normalt yte tjenester som er omfattet av flere av bestemmelsens nummeralternativer. For eksempel vil leger, sykepleiere og fysioterapeuter kunne yte tjenester omfattet av de fleste nummeralternativer, enten alene eller i samarbeid med annet personell.

Departementet vil videre presisere at nummeropplistingen gjelder for tjenester som ytes til alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne, jf. lovforslaget § 3-1 andre ledd.

Nummer 1 omhandler kommunens plikt til å tilby helsefremmende og forebyggende tjenester. For nærmere omtale, se punkt 15.5.2 og punkt 17.6.1.

Bestemmelsen tilsvarer kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd nummer 1, samt sosialtjenesteloven § 4-1, jf. § 3-1.

Kommunen har ansvar for å forebygge både somatisk og psykisk lidelse. Det er ikke tilstrekkelig med en rent helsefaglig eller medisinsk tilnærming. Kommunen skal også sikre en helhetlig og sosialfaglig tilnærming til arbeidet.

De konkrete lovpålagte forebyggende helse- og omsorgstjenestene er helsetjeneste i skoler, bokstav a, og helsestasjonstjeneste, bokstav b. Kommunen kan også etablere andre forebyggende tjenestetilbud. Helsefremmende og forebyggende tiltak i andre deler av av helse- og omsorgstjenesten, herunder opplysning, råd og veiledning, er regulert i § 3-3 første ledd.

Nummer 2 omhandler svangerskaps- og barselomsorgstjenester. For nærmere omtale, se punkt 15.5.3.

Svangerskaps- og barselomsorgstjenester vil omfatte tjenester som tidligere var omfattet av kommunehelsetjenesteloven § 1-3 andre ledd nr. 5, men vil også omfatte tjenester etter kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd, jf. særlig nr. 1 og nr. 2. Tjenestene vil også være en del av de forebyggende helse- og omsorgstjenestene i kommunene.

Svangerskapskontroll, som er den mest sentrale oppgaven, kan utføres av fastlege, jordmor eller av privatpraktiserende jordmor med driftsavtale med kommunen. Hjemmefødsler og følgetjeneste er ikke et kommunalt ansvar.

Når det gjelder nærmere omtale av svangerskaps- og barselomsorgstjenester, vises det også til kapittel 17, og spesielt punkt 17.6.2.1.

Nummer 3 omhandler hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner. For nærmere omtale, se punkt 15.5.4.

Bestemmelsen tilsvarer kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd nummer 5, jf. også § 1-3 andre ledd, nr. 2 og nr. 7. Det vises til punkt 13.2.3 for nærmere redegjørelse av gjeldende rett.

Bokstav a omfatter legevakt. Den kommunale legevaktordningen skal være en organisert virksomhet som skal sikre befolkningens behov for øyeblikkelig hjelp hele døgnet. Legevaktordningen skal bestå av et fast legevaktnummer, legevaktsentral og lege i vaktberedskap. Kommunal legevakt er en integrert del av allmennlegetjenesten og utgjør sammen med medisinsk nødmeldetjeneste og ambulansetjenesten den akuttmedisinske kjeden av tjenester utenfor sykehus. Legevaktens tjenester kan ikke sees isolert fra fastlegeordningen og andre tjenester.

Bokstav b nevner heldøgns medisinsk akuttberedskap. Dette inngår som en integrert del av legevaktens virksomhet, samtidig som legevakt også håndterer situasjoner som ikke nødvendigvis fremstår som «akutte».

Bokstav c nevner medisinsk nødmeldetjeneste. Medisinsk nødmeldetjeneste er et landsdekkende, organisatorisk og kommunikasjonsteknisk system for varsling og håndtering av henvendelser om behov for akuttmedisinsk hjelp og kommunikasjon innen helse- og omsorgstjenesten.

Ifølge § 7 i forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, har kommuner og regionale helseforetak gjensidig ansvar for å samordne kommunikasjonen mellom den kommunale legevaktordningen og øvrige akuttmedisinske tjenester. Regionale helseforetak har i tillegg ansvar for samarbeid med relevante parter for å sikre nødvendig samordning med brannvesen, politi, hovedredningssentral og andre samarbeidspartnere, og for fastsettelse av hvilken AMK-sentral som skal ha overordnet koordineringsansvar og hvilke AMK-sentraler som skal ha mottak av medisinsk nødnummer i regionen.

Dagens kommunikasjonsnett for nødsamband for kommunene og de regionale helseforetakene, helseradionettet, er under avvikling og skal erstattes av et nytt felles digitalt nødnett for helse- og omsorgstjenesten, brannvesenet og politiet i løpet av noen år. Kommunene er forpliktet, jf. krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus i forskrift nr. 252 av 18. mars 2005, til å ta det nye nødsambandet i bruk.

Nummer 4 omhandler utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 15.5.5. Forslaget til lovfesting av det kommunale ansvaret for utredning, diagnostisering og behandling er en videreføring av gjeldende rett.

Bestemmelsen tilsvarer dagens bestemmelse i kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd nummer 2, jf. også § 1-3 andre ledd nummer 1 og nummer 3 til nummer 6. Departementet viser til punkt 13.2 for redegjørelse av gjeldende rett, særlig punkt 13.2.2, samt punkt 13.2.5 og punkt 13.2.8.

Plikten til å yte nødvendige helse- og omsorgstjenester er ikke begrenset til å gjelde de deltjenestene som er listet opp i dagens kommunehelsetjenestelov og sosialtjenestelov. Tjenestene omfatter blant annet både somatiske og psykiske lidelser. Kommunene må selv sørge for en bemanning som tilsier at kommunen kan yte forsvarlige tjenester ut fra lokale forhold og behov.

Kommunenes plikt etter bestemmelsen er begrenset oppad mot spesialisthelsetjenesten, og begrenset i forhold til hva som naturlig må anses som det offentliges oppgaver.

Fastlegen har ansvar for allmennlegetilbudet til personer på sin liste, herunder for øyeblikkelig hjelp til disse på dagtid. Det er redegjort nærmere for fastlegeordningen og fastlegenes rolle i kapittel 19.

Som nevnt blant annet i punkt 14.2, vil en rekke personellgrupper foreta utredning, diagnostisering og behandling omfattet av bestemmelsen, for eksempel fysioterapeuter, sykepleiere, kiropraktorer m.fl. Utredning, diagnostisering og behandling vil også skje innenfor ulike arenaer, for eksempel ved legevakt, hos fastlegen, i hjemmet eller på institusjon.

Bestemmelsen er generelt utformet. Det fremgår av ordlyden at bestemmelsen ikke er uttømmende, og at fastlegene ikke er den eneste personellgruppen som kan foreta utredning, diagnostisering og behandling, jf. bruk av begrepet «herunder». Når departementet har valgt å lovfeste «fastlegeordningen», er det fordi dette er betegnelsen på en etablert nasjonal organisasjonsmodell som skal videreføres.

Nummer 5 omhandler sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering. For nærmere omtale, se punkt 15.5.6.

Bestemmelsen tilsvarer dagens bestemmelse i kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd nr. 3 (medisinsk habilitering og rehabilitering), jf. også § 1-3 andre ledd nr. 3 (fysioterapitjeneste) og nr. 4 (sykepleie, herunder helsesøstertjeneste og hjemmesykepleie). Videre tilsvarer tjenesten deler av dagens bestemmelser i sosialtjenesteloven § 1-1 bokstav b), § 4-1, § 4-2 bokstav a og bokstav c og § 6-1. Når det gjelder for gjeldende rett, vises det til punkt 13.2.4, 13.2.5 og 13.2.8. Plikten i forskrift om habilitering og rehabilitering til å ha koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering er tatt inn i lovforslaget § 7-3.

Kommunen skal sikre nødvendig tilbud av tjenester som kan bidra til stimulering av egen læring, motivasjon, økt funksjons- og mestringsevne, likeverd og deltagelse. Kommunene skal opprettholde den sosialfaglige tilnærmingen for å sikre en helhetlig oppfølging av mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelavhengige.

Rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, der flere aktører samarbeider om å gi nødvendig assistanse til brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. Habilitering forstås på samme måte, men dreier seg om tiltak spesielt rettet mot barn eller voksne med medfødte eller tidlig ervervede helse- og/eller funksjonsproblemer.

Nummer 6 omhandler andre helse- og omsorgstjenester og gir eksempler på dette i bokstavene a til og med d. For nærmere omtale, se punkt 15.5.7.

Tjenester omfattet av lovforslaget § 3-2 første ledd nr. 6 vil, i større grad enn tjenestene som er omfattet av bestemmelsens nr. 1 til nr. 5, bestå av en blanding av tradisjonelle helsetjenester etter kommunehelsetjenesteloven og tjenester etter sosialtjenesteloven.

Fellesbetegnelsen «andre helse- og omsorgstjenester» er valgt for å samle de tjenestene som i dag ofte omtales som pleie- og omsorgstjenesten, og som på ulike måter ofte er organisert sammen i kommunene. Samtidig er inndelingen valgt for å gjøre det enkelt å skille tjenestene i forhold til saksbehandlingsregler, regler om bruk av tvang og egenbetalingsregler. Det skal for eksempel i utgangspunktet fattes enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler for alle typer tjenester etter § 3-2 nr. 6.

Bokstav a omfatter «helsetjenester i hjemmet». Med dette siktes det til ulike helsetjenester som ytes hjemme hos pasienten. Det er ikke innført noen rettslige grenser for omfang og type tjenester som kan ytes hjemme. Dette vil bero på en forsvarlighets- og hensiktsmessighetsvurdering. Helsetjenester i hjemmet vil i første rekke omfatte sykepleie (hjemmesykepleie). I tillegg kan ergoterapi, fysioterapi og fotterapi være aktuelle tjenester.

Bokstav b omfatter «personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt». Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4-2 bokstavene a og c. Det nærmere innholdet av bestemmelsen fremgår av punkt 15.5.7.3.

Bestemmelsen omfatter hjelp til egenomsorg og personlig stell og det som i dag omtales som personrettet praktisk bistand. Videre omfattes hjemmehjelp og annen hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær m.v. Det er et formål å bidra til å gjøre den enkelte mest mulig selvhjulpen i dagliglivet, og tjenesten skal hvis det er hensiktsmessig, også innebære opplæring i dagliglivets praktiske gjøremål.

Bistand til å delta i fritidsaktiviteter omfattes også. Støttekontakt er nevnt i lovteksten som et eksempel på én måte å gi personlig assistanse på til deltagelse i fritidsaktiviteter. Personlig assistanse kan også organiseres som bistand til organisert deltagelse i aktivitetsgrupper og individuelt tilrettelagt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon. Formålet er å hjelpe den enkelte til en meningsfull fritid og samvær med andre.

Bokstav c omfatter «plass i institusjon, herunder sykehjem». Bestemmelsen er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 1-3 andre ledd nr. 6: sykehjem eller boform for heldøgns omsorgs og pleie og sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav d: plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester til dem som har behov for det på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker (i forskrift definert som aldershjem og bolig for barn og unge under 18 år som bor utenfor foreldrehjemmet som følge av behov for særlig omsorg, herunder avlastningsboliger).

Lovteksten er ikke begrenset til disse institusjonstypene. En videreutvikling av den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan innebære at kommuner ønsker å bygge opp andre kommunale institusjoner, for eksempel for å oppfylle kommunens ansvar for øyeblikkelig hjelp etter loven § 3-5.

Sykehjemmene har en sentral plass i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. En plikt for kommunen til å ha sykehjem fremgår derfor av lovteksten.

Bokstav d omfatter «avlastningstiltak». Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav b. Det nærmere innholdet av bestemmelsen fremgår av punkt 15.5.7.3.

Avlastningstiltak er tilbud til personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid. Avlastningstiltak skal hindre overbelastning, gi omsorgsyter nødvendig fritid og ferie og mulighet til å delta i vanlige samfunnsaktiviteter. Avlastning kan gis ut fra ulike behov og organiseres på ulik måte. Tjenesten kan tilbys i eller utenfor hjemmet, i eller utenfor institusjon og skal omfatte et forsvarlig tjenestetilbud for personen som har omsorgsbehovet.

Andre ledd gir Kongen i statsråd hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om krav til innhold i tjenestene omhandlet i § 3-2 første ledd. Se nærmere omtale i punkt 15.6.1 og 15.6.4.

Bestemmelsen er en delvis videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 1-3 femte ledd og sosialtjenesteloven § 2-1 tredje ledd, med unntak av at det ikke lenger er anledning til å gi bestemmelser om tjenestenes organisering. Hjemmelen gir mulighet til å fastsette innholdsmessige krav for at tjenestetilbudet skal kunne anses som institusjon etter første ledd nr. 6 bokstav c. Se også forslag til helsepersonelloven § 3 fjerde ledd.

Etter bestemmelsen er det også adgang til å fastsette kompetansekrav for ulike typer tjenester.

Tredje ledd er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 1-3 siste ledd og gir departementet hjemmel til å gi forskrift om fastlegeordningen, herunder om adgangen til suspensjon av ordningen. Nytt med lovforslaget er at det presiseres at departementet i forskrift kan gi bestemmelser om kvalitets- og funksjonskrav for fastleger. Se nærmere omtale i kapittel 19.

Fjerde ledd fastslår at departementet kan gi forskrift om privat helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen, herunder kvalitets- og funksjonskrav. Bestemmelsen er omtalt i punkt 14.4.3 og er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 4-2 andre ledd og sosialtjenesteloven § 7-10. Departementet vil blant annet kunne regulere hvordan tildeling av avtalehjemler for privat praksis skal foregå og hvilke kriterier og avtalevilkår som skal gjelde. Presiseringen av at det blant annet kan gis kvalitets- og funksjonskrav er ny, men innebærer ingen endret rettstilstand. Det samme gjelder presiseringen av at forskriftene vil kunne regulere private tjenesteytere som ikke har avtale med kommunen.

Til § 3-3 Helsefremmende og forebyggende arbeid

Bestemmelsen viderefører deler av kommunehelsetjenesteloven §§ 1-2, 1-3 og 1-4 og 1-3 og sosialtjenesteloven § 3-1. Det vises til kapittel 17 for nærmere omtale.

Bestemmelsen tydeliggjør sammen med § 3-2 første ledd nr. 1 kommunens ansvar for å fremme helse og forbygge sykdom, skade og sosiale problemer, og at disse oppgavene er en del av nødvendige og forsvarlige tjenester, jf. §§ 3-1 og § 4-1. Helse- og omsorgstjenesteloven legger til rette for økt innsats tidlig i utviklingsforløpet av sykdom og sosiale problemer, herunder forebygging og tidlig intervensjon. Forebygging i helse- og omsorgstjenestene innebærer at kommunen iverksetter tiltak på riktig tidspunkt i et utviklingsforløp av en sykdom eller lidelse i forhold til hva som er mest effektivt for helseutfall, sosiale problemer og for å spare lidelser.

Forebyggende innsats er forankret i helse- og omsorgstjenesteloven som tre oppgaver:

  1. Egne helsefremmende og forebyggende tjenester (helsestasjonstjeneste og helsetjeneste i skoler), jf. ovenfor om § 3-2 første ledd nr. 1.

  2. Forebyggende innsats som en del av alle kommunale helse- og omsorgstjenester, jf. § 3-3 første ledd.

  3. Helse- og omsorgstjenestenes bidrag i det tverrsektorielle folkehelsearbeidet, jf. § 3-3 andre ledd.

Egne helsefremmende og forebyggende tjenester som helsetjeneste i skoler og helsestasjonstjeneste, eventuelt andre forebyggende tjenestetilbud, er nærmere omtalt i spesialmerknadene til § 3-2, og i punkt 15.5.2 og punkt 17.6.2.

Første ledd fastslår at alle deler av helse- og omsorgstjenesten, ikke bare de helsefremmende og forebyggende tjenestene som fremgår av § 3-2 første ledd nr. 1, har ansvar for å fremme helse og forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Også helse- og omsorgstjenestene etter § 3-2 første ledd nr. 2 til 6 har ansvar for å fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer som en del av sin ordinære virksomhet.

Opplysning, råd og veiledning er en del av det helsefremmende og forebyggende arbeidet som videreføres i § 3-3 første ledd fra både kommunehelsetjenesteloven § 1-2 og sosialtjenesteloven § 3-1 tredje ledd. Opplysning, råd og veiledning er en viktig del av det forebyggende arbeidet og omfatter oppsøkende virksomhet overfor utsatte grupper, samt opplysningsvirksomhet, rådgivnings- og veiledningstjenester. Det er ikke tilstrekkelig med en medisinsk tilnærming. Kommunen skal også sikre en helhetlig og sosialfaglig tilnærming til arbeidet.

Kommunens ansvar for å gi opplysning, råd og veiledning må sees i sammenheng med den rett den enkelte pasient eller bruker har til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester, jf. pasientrettighetsloven § 3-1.

Forsvarlighetskravet etter loven § 4-1 vil gjelde også for kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid. God praksis er at kommunen i sin virksomhet driver sine helse- og omsorgstjenester på en slik måte at det sikrer flest mulig leveår med god helse. Dette innebærer at det kan være uforsvarlig dersom kommunens utøvelse av tjenestene innebærer vesentlige avvik fra god praksis. Helse- og omsorgstjenestene skal systematisk planlegges og styres på en slik måte at det ikke avviker fra god praksis.

Andre ledd tydeliggjør at helse- og omsorgstjenestene også har oppgaver i folkehelsearbeidet. Bestemmelsen må sees i nær sammenheng med folkehelseloven. Deler av helse- og omsorgstjenestens forebyggende arbeid vil være folkehelsearbeid, og er dermed overlappende med lov om folkehelsearbeid. For nærmere beskrivelse av forholdet mellom forebyggende arbeid og folkehelsearbeid, og forholdet mellom disse to lovene vises til punkt 9.11 og Prop. 90 L (2010-2011) Om lov om folkehelsearbeid.

Helse- og omsorgstjenesten skal etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 andre ledd bidra med kunnskap om helseutfordringer, dvs. helsetilstand og forhold som påvirker denne, som en del av kommunens ansvar for å ha oversikt over sine helseutfordringer, jf. folkehelseloven § 5. Denne plikten må sees i sammenheng med krav om forsvarlige tjenester, herunder krav om å iverksette tiltak der det gir størst effekt i forhold til befolkningens helse. At oversikten skal inneholde kunnskap fra helse- og omsorgstjenesten, er nærmere konkretisert i folkehelseloven § 5 første ledd bokstav b.

Ofte vil kunnskap fra kommunens egen helse- og omsorgstjeneste være av mer kvalitativ art og komplementær i forhold til de opplysninger kommunen får fra statlige helsemyndigheter og fylkeskommuner som kan være av mer kvantitativ art, for eksempel statistikk. Blant annet vil helse- og omsorgstjenesten kunne bidra med kunnskap fra skolehelsetjenesten om utfordringer knyttet til ungdomsmiljøer, helsestasjonen kan identifisere spesielle utfordringer knyttet til etniske minoriteter, legetjenesten kan fange opp bekymringer om nærmiljøet mv.

Oversikten etter § 5 i folkehelseloven skal også danne grunnlag for planlegging og utforming av tjenesten. Oversikt over helsetilstanden i kommunens befolkning og faktorer som påvirker denne, vil bidra til å synliggjøre dagens behov for tjenester og til å foreta fremskrivninger av behov for helse- og omsorgstilbud, herunder innretning og omfang av det helsefremmende og forebyggende arbeidet i tjenesten, jf. § 3-1 og 3-3 første ledd.

Helse- og omsorgtjenesten skal også bidra med kompetanse og kapasitet til kommunens folkehelsearbeid. Dette omfatter for eksempel helsefaglig kompetanse slik som epidemiologi og kunnskap om årsakssammenhenger mellom påvirkningsfaktorer og helseutfall.

Boligsosiale forhold, for eksempel bostedsløshet, er en bakenforliggende påvirkningsfaktor for helse på samme måte som arbeidsledighet og lignende.

Av bestemmelsens tredje ledd fremgår at helse- og omsorgstjenesten skal arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det. Bestemmelsen viderefører sosialtjenesteloven § 3-1 fjerde ledd og er omtalt i punkt 15.5.2.3, jf. Ot.prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v.

Bestemmelsen sier ikke noe om hvilke tiltak helse- og omsorgstjenesten skal arbeide for blir iverksatt, men gir tjenesten anledning til å utvise nytenking og kreativitet med sikte på å finne frem til formålstjenlige virkemidler tilpasset spesielle befolkningsgrupper og lokale behov. Tiltakene må dessuten tilpasses aktivitetene til andre offentlige sektorer, private organisasjoners tilbud og kommunens økonomi. I mange tilfeller vil det være naturlig å samarbeide med andre instanser om passende tiltak, for eksempel barnevern, skolemyndighetene og kultursektoren.

Departementet vil også påpeke at det i sameloven er fastsatt bestemmelser som kan ha betydning for hvordan kommunen tilrettelegger sine helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter og brukere. Det er viktig at samiske hensyn og rettigheter etter sameloven også ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. også § 3-10 fjerde ledd.

Til § 3-4 Kommunens plikt til samhandling og samarbeid

Generelle merknader er gitt i punkt 12.7.5.

Første ledd er en delvis videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 1-3 a og sosialtjenesteloven § 3-2. Det presiseres at kommunens ansvar etter § 3-1 første ledd også innebærer en plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere, der dette er nødvendig for å tilby tjenester omfattet av loven her.

Andre ledd er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 1-4 fjerde ledd. I første ledd forpliktes kommunen til å legge til rette for samarbeid både innad i kommunen og med andre aktører, mens i andre ledd forpliktes kommunen til å samarbeide med fylkeskommune, regionalt helseforetak og stat. Et slikt samarbeid er påkrevet for at man skal være i stand til å gi pasienter og brukere og befolkningen generelt en best mulig helse- og omsorgstjeneste.

Til § 3-5 Kommunens ansvar for øyeblikkelig hjelp

Generelle merknader er gitt i kapittel 16. Bestemmelsen første og andre ledd viderefører kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd nr. 5 og kodifiserer gjeldende rett for sosialtjenestens del, mens tredje og fjerde ledd er nye.

Første ledd innebærer at kommunen har et ansvar for å straks tilby eller yte helse- og omsorgstjenester til den enkelte når det etter de foreliggende opplysninger må antas at den hjelp kommunen kan gi er påtrengende nødvendig. Det er en forutsetning for at kommunen skal yte hjelpen, at kommunen er i stand til å gi en forsvarlig behandling eller annen hjelp som er forsvarlig. Dersom kommunen ikke er i stand til å yte den hjelpen pasienten eller brukeren har behov for, må vedkommende henvises videre til den eller de som er i stand til å gi den hjelpen som er nødvendig. Når det gjelder helsehjelp vil det være en medisinskfaglig vurdering som må ligge til grunn for om kommunen har forutsetninger for å yte hjelpen eller om pasienten må henvises videre. I sistnevnte tilfeller vil pasienten normalt måtte henvises videre til spesialisthelsetjenesten.

Andre ledd er en speiling av spesialisthelsetjenesteloven § 3-1 tredje ledd. Kravet om at kommunen skal vite at den alternative hjelpen vil bli ytet, innebærer at den ansvarlige i kommunen må ha fått forsikring om at andre vil yte hjelpen. Det er ikke tilstrekkelig at den ansvarlige antar, tror eller håper at annen hjelp vil bli ytet. Vedkommende i kommunen som er eller har vært i kontakt med pasienten eller brukeren, må subjektivt sett være overbevist om at vedkommende vil motta øyeblikkelig hjelp av andre. Med «andre» tas særlig sikte på spesialisthelsetjenesten. Men det kan også tenkes andre tjenesteytere, for eksempel tannlege.

I tredje ledd gis kommunen en plikt til å sørge for tilbud om døgnopphold til pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp. Plikten til å tilby døgnopphold gjelder kun for de pasienter og brukere som kommunen selv har muligheten til å utrede, behandle eller yte omsorg til. Dette følger allerede av første ledd, men av pedagogiske årsaker blir det gjentatt her. Plikten innebærer altså at pasienter og brukere som kommunen etter første ledd har et ansvar for å tilby øyeblikkelig hjelp, får hjelp også når det er behov for døgnopphold. Kommunen har følgelig en plikt til å sørge for døgnopphold ved behov for øyeblikkelig hjelp. Omfanget og innholdet av tjenestene, er opp til kommunen selv å bestemme. Hvordan tilbudet er innrettet og omfanget av tilbudet vil være avgjørende i vurderingen av om pasienten eller brukeren kan få en forsvarlig behandling i kommunen eller må henvises videre til andre.

Det tas sikte på at bestemmelsen skal tre i kraft 1. januar 2016.

Til § 3-6 Omsorgslønn

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 13.3.8 og 15.5.12. Den er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav e, jf. Ot.prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v. Bestemmelsen pålegger kommunen å ha tilbud om omsorgslønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.

Til § 3-7 Boliger til vanskeligstilte

For nærmere omtale vises til punkt 13.3.2 og 15.5.13. Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 3-4, jf. Ot.prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v., men med den forskjell at «sosialtjenesten» er erstattet med «kommunens helse- og omsorgstjeneste».

Til § 3-8 Brukerstyrt personlig assistanse

Bestemmelsen er omtalt i punkt 13.3.4. og 15.5.15. Den er en videreføring av gjeldende rett etter sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a, jf. Ot.prp. nr. 29 (1990-91 Om lov om sosiale tjenester m.v.

Brukerstyrt personlig assistanse er en måte å organisere «praktisk bistand og opplæring» på, jf. lovforslaget § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b.

Kommunene har plikt til å ha ordningen, men avgjør selv, innenfor rammen av kravet til nødvendige omsorgstjenester, hvilke tjenester som skal tilbys den enkelte bruker, og om tjenesten skal gis som brukerstyrt personlig assistanse. Kommunene skal i vurderingen legge stor vekt på brukerens behov og ønsker. I vurderingen vil det for eksempel kunne være relevant å ta hensyn til hvordan disse tjenestene kan bidra til å legge til rette for deltakelse i arbeidslivet, ivaretakelse av foreldreoppgaver i familier med barn med nedsatt funksjonsevne og lignende.

Tjenestene som er organisert som brukerstyrt personlig assistanse skal være reelt brukerstyrt, jf. forslag til endringer i pasientrettighetsloven § 3-1 andre ledd hvor det fremgår at det skal legges stor vekt på hva brukeren mener ved utformingen av tjenestetilbudet.

Til § 3-9 Helse- og omsorgstjenester for innsatte i anstalter i kriminalomsorgen

Bestemmelsen er omtalt i punkt 15.5.11. Den er en videreføring av gjeldende rett etter kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd nr. 1 bokstav e, jf. punkt 13.2.10.

Til § 3-10 Pasienters og brukeres innflytelse og samarbeid med frivillige organisasjoner

Generelle merknader er gitt i kapittel 33. Bestemmelsen er ny for kommunehelsetjenesten, men innebærer en videreføring av sosialtjenesteloven § 3-3, der det fremgår at sosialtjenesten «bør samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgaver som sosialtjenesten.»

Bestemmelsen skal sikre pasient- og brukerinnflytelse innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og er bygd opp etter modell av den ordning som gjelder i spesialisthelsetjenesten, jf. helseforetaksloven § 35. Departementet vil også påpeke at det i sameloven er fastsatt bestemmelser som kan ha betydning for hvordan kommunen tilrettelegger sine helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter og brukere. Det er viktig at samiske hensyn og rettigheter etter sameloven også ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Etter bestemmelsens første ledd gis kommunen en plikt til å sørge for at representanter for pasienter og brukere blir hørt ved utformingen av kommunens samlede helse- og omsorgstjeneste.

Det foreslås også at kommunene plikter å sørge for at alle virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester omfattet av loven, etablerer systemer for innhenting av pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter, jf. andre ledd.

Bestemmelsene skal sikre pasient- og brukerinnflytelse på systemnivå innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Lovforslaget regulerer ikke hvordan og på hvilket nivå det skal etableres systemer for denne type pasient- og brukerinnflytelse. Det vil være opp til den enkelte kommune selv å avgjøre hvordan arbeidet skal organiseres, og hvilke systemer som må etableres for å sikre innhenting av pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter. Hvilke systemer som er mest hensiktsmessige vil kunne variere mellom kommuner og mellom ulike virksomheter.

Av bestemmelsens tredje ledd følger at helse- og omsorgstjenestens bør samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgaver som helse- og omsorgstjenesten. Bestemmelsen skal videreføre sosialtjenesteloven § 3-3. Bestemmelsen sier ikke noe bestemt om hva det skal samarbeides om. I praksis vil det ofte være aktuelt å samarbeide om forebyggende tiltak eller grupperettede tiltak, men også når det gjelder tiltak for enkeltpersoner kan det være aktuelt med slik samarbeid. Hvordan samarbeidet skal skje må avklares av den enkelte kommune.

I bestemmelsen fjerde ledd presiseres det at for kommuner innenfor forvaltningsområdet for samiske språk, vil det i tillegg til det som følger av bestemmelsens første og andre ledd, gjelde en særlig plikt til å sørge for at samiske pasienters eller brukeres behov for tilrettelagte tjenester blir vektlagt ved utformingen av tjenesten. Generelle merknader er inntatt i punkt 9.14.3.

For kommuner som ikke hører under det samiske forvaltningsområdet, men som har samisk befolkning, har kommunen likevel plikt etter første og andre ledd til å sørge for at representanter for samiske brukere og pasienter blir hørt ved utformingen av kommunens helse- og omsorgstjeneste.

Det kan være behov for tilrettelagte tjenester på grunn av de spesielle utfordringer samiske pasienter eller brukere møter i kontakt med den norske helse- og omsorgstjenesten. Utfordringer er særlig knyttet til at samiske pasienter har en annen kultur, og ofte et annet språk enn tjenesteutøverne, samt at det i mange tilfeller vil være mangel på kunnskap om samisk språk og kultur blant fagfolk på ulike nivåer innenfor helse- og omsorgstjenesten. Et godt tjenestetilbud tar utgangspunkt i den enkeltes pasient eller brukers behov. For samiske pasienter innebærer et godt tjenestetilbud en erkjennelse av at samiske pasienter har en annen språklig og kulturell bakgrunn enn majoritetsbefolkningen. Ved utforming av tjenestene må det etterspørres om valgte strategier og løsninger også gir et godt tilbud til samiske pasienter og brukere, eller om det er nødvendig med særskilte grep for å gi et godt tjenestetilbud.

Endelig presiseres det gjennom henvisningen til sameloven § 3-5 at det i disse områdene allerede er fastsatt særskilte språkrettigheter for samiske pasienter eller brukere.

Kapittel 4. Krav til forsvarlighet, kvalitet og pasientsikkerhet

Til § 4-1 Forsvarlighet

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 20.

Kommunens ansvar for å yte eller tilby forsvarlige tjenester er indirekte og fragmentarisk regulert i dagens kommunehelsetjenestelov. I motsetning til spesialisthelsetjenesteloven har ikke kommunehelsetjenesteloven en bestemmelse som uttrykkelig pålegger kommunen en plikt til å sikre at tjenester som tilbys eller ytes skal være forsvarlige, men dette forutsettes i kommunehelsetjenesteloven § 6-3. Sosialtjenesteloven mangler uttrykkelig lovregulering av forsvarlighet, men departementet legger til grunn at et krav til forsvarlighet også gjelder for sosialtjenesten. Dette følger forutsetningsvis av at kommunen har plikt til å yte nærmere lovbestemte tjenester til brukerne. Kommunen kan ikke sies å ha levert disse tjenestene dersom de må regnes som uforsvarlige. Bestemmelsen må derfor i all hovedsak sies å videreføre gjeldende rett, samtidig som bestemmelsen tydeliggjør gjeldende rett.

Først ledd innebærer en presisering av at innholdet i tjenesten skal være forsvarlig når pasienten eller brukeren blir tilbudt eller mottar den.

Kravet om forsvarlighet er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet bestemmes av normer utenfor loven. Forsvarlighetskravet har en dobbel funksjon. Forsvarlighetskravet er en rettesnor for tjenesten og viser til normer som beskriver hvordan tjenestene bør være. Det følger av forsvarlighetskravet at tjenestene må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang.

Plikten til å sørge for forsvarlige tjenester stiller krav om at virksomheten planlegger og iverksetter nødvendige tiltak for å sikre at de ulike tjenestene som ytes til enhver tid er forsvarlige. Virksomheten skal også påse at tiltakene fungerer og er tilstrekkelige. Det er i stor grad sammenfall mellom kravene til forsvarlig virksomhetsstyring og kravene til internkontroll.

Forsvarlighetskravet innebærer ikke bare at deltjenestene hver for seg skal være forsvarlige. Kommunens tilbud som helhet må også være forsvarlig. Dette er presisert i § 4-1 første ledd bokstav a. Et helhetlig og koordinert tjenestetilbud innebærer blant annet krav til koordinering mellom de ulike tjenestene slik at formålet med tjenestene kan oppfylles.

I § 4-1 første ledd bokstav b er det presisert at kommunen skal tilrettelegge sine tjenester slik at den enkelte pasient eller bruker gis et verdig tjenestetilbud. Bestemmelsen må sees i sammenheng med forslaget til ny § 2-1 a tredje ledd i pasient- og brukerrettighetsloven, om rett til verdig tjenestetilbud. Det vises til nærmere omtale av dette i punkt 20.5 og punkt 29.9.

Kravet til et verdig tjenestetilbud kan allerede i dag innfortolkes i dagens forsvarlighetskrav. Kravet til forsvarlighet innenfor helse- og omsorgstjenesten har utviklet seg over tid. Et tjenestetilbud som ikke oppfyller grunnleggende verdighetskrav, vil heller ikke kunne oppfattes som et forsvarlig tjenestetilbud.

Ved å fremheve begrepet verdighet tydeliggjøres at dette er et grunnleggende element i en forsvarlig helse- og omsorgstjeneste. Retten til et verdig tjenestetilbud faller inn under, og er en del av, det generelle forvarlighetskravet.

Ved Kongelig resolusjon av 12. november 2010 ble det fastsatt forskrift om en verdig eldreomsorg med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven § 1-3 a og sosialtjenesteloven § 4-6. Forskriften gir et nærmere innhold i begrepet «verdig tjenestetilbud», ved å angi en rekke hensyn som tjenestetilbudet må legge til rette for.

Første ledd bokstav c presiserer at forsvarlighetskravet blant annet innebærer at kommunen skal tilrettelegge sine tjenester slik at helse- og omsorgstjenesten og personellet som utfører tjenestene blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter. Bestemmelsen viderefører kommunehelsetjenesteloven § 1-3 a. Se også helsepersonelloven § 16.

I § 4-1 første ledd bokstav d er det presisert at kommunen skal tilrettelegge sine tjenester slik at tilstrekkelig fagkompetanse sikres i tjenestene.

Av bestemmelsens andre ledd fremgår at Kongen i statsråd i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om kommunens plikt til å sikre tilstrekkelig fagkompetanse i tjenesten, jf. første ledd bokstav d. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 15, se særlig punkt 15.5.2.3 og punkt 15.6.4.

Til § 4-2 Kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet

Generelle merknader er gitt i kapittel 21. Bestemmelsen er ny.

Første ledd inneholder plikt for enhver som yter helse- og omsorgstjenester til å drive systematisk arbeid for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. Pliktsubjektet «enhver» tilsvarer pliktsubjektet i tilsynsloven § 3. Den som har ansvar for en virksomhet, har også ansvar for internkontrollen. Selv om ansvaret i prinsippet er lagt til øverste leder, for eksempel rådmannen i en kommune eller administrerende direktør ved et helseforetak, vil myndigheten i praksis være delegert til leder av den aktuelle virksomhet når det gjelder den praktiske gjennomføringen av internkontrollen.

Innføring av plikt for enhver som yter helse- og omsorgstjenester til systematisk kvalitetsforbedringsarbeid er et prosesskrav, og ikke et krav til et bestemt nivå av kvalitet. Prosesskravet setter først og fremst et krav til systematisk styring og ledelse av den aktuelle tjenesten og tydeliggjør at dette er en viktig virksomhetsoppgave. Kvalitetsforbedring- og pasient- og brukersikkerhetsarbeid skal være en del av virksomhetens internkontroll.

Pasient- og brukersikkerhetsbegrepet tar utgangspunkt i å verne pasienter og brukere mot å bli påført skade eller bli utsatt for risiko for skade når de mottar helse- og omsorgstjenester eller søker slike tjenester. Systematisk pasient- og brukersikkerhetsarbeid vil være alle systematiske tiltak for å opprette og vedlikeholde vern mot unødig skade.

Kvalitetsbegrepet skal forstås i lys av Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten: Og bedre skal det bli! (2005-2015), ny Nasjonal helse- og omsorgsplan og arbeidet med utvikling av nasjonale kvalitetsindikatorer i regi av Helsedirektoratet.

Tilsvarende bestemmelse er foreslått i spesialisthelsetjenesteloven § 3-4 a.

I andre ledd gis departementet hjemmel til å gi forskrift med nærmere bestemmelser blant annet om innholdet i plikten etter første ledd. I en slik forskrift kan det være naturlig å operasjonalisere hva som ligger i kravet om systematisk kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhetsarbeid. Det gis også hjemmel for at det kan gis forskrift om politisk behandling av kvalitetskrav, hvor kommunen selv avgjør om saken skal behandles i kommunestyret eller annet folkevalgt organ. Det sentrale er å sikre at de folkevalgte i kommunene deltar både i utarbeidelsen av kvalitetskravene og oppfølgingen av dem.

Kapittel 5. Særlige plikter og oppgaver

Til § 5-1 Transport av behandlingspersonell

Se omtale under kapittel 15. Bestemmelsen er en videreføring av dagens kommunehelsetjenestelov § 1-3 andre ledd nr. 8.

Til § 5-2 Beredskapsarbeid

Generelle merknader er gitt i kapittel 24. Bestemmelsen viderefører kommunens plikt etter kommunehelsetjenesteloven § 1-5 og sosialtjenesteloven § 3-6 første ledd til å utarbeide en beredskapsplan for sin helse- og omsorgstjeneste i samsvar med lov om helsemessig og sosial beredskap § 2-2 og til å samordne denne med kommunens øvrige beredskapsplaner. Se Ot.prp. nr. 89 (1998-1999) Om helsemessig og sosial beredskap.

Til § 5-3 Plikt til bistand ved ulykker og andre akutte situasjoner

Generelle merknader til første ledd er gitt i kapittel 24, og til andre og tredje ledd i kapittel 27.

Første ledd er en videreføring av hovedregelen i kommunehelsetjenesteloven § 3-6 om at kommunen ved ulykker og andre akutte situasjoner som forårsaker ekstraordinær pågang av pasienter kan pålegge helsepersonell som tjenestegjør i kommunen å utføre nærmere tilvist arbeid. Tilsvarende bestemmelse er ikke inntatt i sosialtjenesteloven, men følger av lov om helsemessig og sosial beredskap § 4-1, uten der å være knyttet til profesjon. Et sentralt element i forslaget til helse- og omsorgstjenesteloven er fokuset på utførelse av arbeidsoppgavene, ikke hvilken profesjon vedkommende har. Forslag til § 5-3 retter seg derfor mot, og likestiller, personell som utfører helse- og omsorgstjenester etter denne loven.

Andre ledd er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 1-6 andre ledd og sosialtjenesteloven § 3-6 tredje ledd. Bestemmelsen pålegger kommunen å yte bistand til andre kommuner ved ulykker og andre situasjoner, dersom forholdene tilsier det. Forhold som kan tilsi at bistand er nødvendig er at det foreligger behov for ressurser, personell, materiell eller lokaler som en kommune ikke har tilgjengelig eller disponerer over i sin drift. Eksempler på ulykker eller kriser hvor det kan være aktuelt med bistand er tog- eller flyulykker, flykapringer, flom, snøskred, store epidemier, utslipp av farlige gasser etc. Krav om bistand skal fremmes av den kommunen som har bistandsbehovet.

Tredje ledd er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 1-6 tredje ledd og sosialtjenesteloven § 3-6 fjerde ledd. Det følger av bestemmelsen at den kommunen som yter bistand skal ha kompensasjon for utgiftene fra den kommunen bistanden rettes til. Kommunene står imidlertid fritt til å inngå avtale om en annen løsning.

Til § 5-4 Politiattest

Generelle merknader er gitt i kapittel 25. Bestemmelsen er videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 3-1 og sosialtjenesteloven § 8-10, og må ses i sammenheng med helsepersonelloven § 20 a. Det vises derfor til merknadene til denne bestemmelsen i Ot.prp. nr. 86 (2005–2006).

Første ledd pålegger kommunen eller annen arbeidsgiver å innhente politiattest fra personell som skal yte helse- og omsorgstjenester til barn eller personer med utviklingshemning. Andre punktum fastslår at plikten ikke omfatter personell som bare sporadisk yter slike tjenester og som i alminnelighet ikke vil være alene med barn eller personer med utviklingshemning. Bestemmelsen krever at kommunen eller eventuelt annen arbeidsgiver eller oppdragsgiver gjør en konkret vurdering av de tjenester og oppgaver vedkommende personell skal utføre. Det overordende vurderingstema er hvorvidt personellet ved utøvelse av tjenesten eller arbeidet kan komme i situasjoner med barnet eller den utviklingshemmede hvor seksuelle overgrep kan finne sted. Dersom arbeidsgiver eller oppdragsgiver mener at tjenesten innebærer at personellet kan komme i situasjoner hvor det kan skje overgrep, skal det innhentes politiattest.

Andre, tredje og fjerde ledd er en videreføring av sosialtjenesteloven § 8-10 andre, tredje og fjerde ledd, og tilsvarer helsepersonelloven § 20 a andre, tredje og fjerde ledd.

Til § 5-5 Kommunelege – medisinskfaglig rådgivning

Generelle merknader er gitt i kapittel 18. Bestemmelsen viderefører kommunens plikt til å ha kommunelege, jf. kommunehelsetjenesteloven § 3-5.

Etter første ledd første punktum skal hver enkelt kommune ha en eller flere kommuneleger til å utføre de oppgaver kommunelegen er tillagt i lov eller instruks.

Andre punktum presiserer at kommunen kan samarbeide med andre kommuner om ansettelse av kommunelege. Det er imidlertid ikke lenger krav om at kommunelege er ansatt i hver enkelt kommune vedkommende jobber. Den enkelte kommune avgjør om det skal samarbeides med andre kommuner om ansettelse av kommunelege og eventuelt hvilken form samarbeidet skal ha. Det vil fortsatt være anledning til å samarbeide om å ansette kommunelege i deltidsstilling i to eller flere kommuner, for eksempel ved ansettelse i 50 prosent stilling i to ulike kommuner. Dersom kommunelegen skal treffe vedtak som innebærer offentlig myndighetsutøvelse, er det etter dagens regelverk bare vertskommunemodellen som kan benyttes.

Etter tredje punktum plikter kommunelegen på anmodning fra departementet å delta i lokal redningssentral.

Det følger av andre ledd at kommunelegen skal være medisinskfaglig rådgiver for kommunen. Dette er i tråd med forslag til § 26 i ny folkehelselov, jf. Prop. 90 L. (2010-2011). Kommunelegen bør blant annet gi råd knyttet til planlegging og styring av kommunens samlede legeressurser, både fastlegevirksomhet og annet allmennmedisinsk legearbeid. Se omtale av dette i kapittel 19. Videre bør kommunelegen gi råd knyttet til kommunal planlegging, styring og evaluering av helse- og omsorgstjenester i kommunen og kommunal forvaltning for øvrig. Kommunelegen vil også kunne bidra til utvikling av systemer og gode rutiner for samarbeid og samhandling mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Se omtale av dette i kapittel 28 om avtalebasert lovpålagt samarbeid. Også andre kommunale oppgaver som krever medisinsk kompetanse kan naturlig legges til kommunelegen, for eksempel kontroll av dødsmeldinger.

Til § 5-6 Sprøyterom

Bestemmelsen er en videreføring av dagens kommunehelsetjenestelov § 1-3 fjerde ledd. Det fremgår at sprøyteromsordninger som er etablert i medhold av sprøyteromsloven er å anse som en kommunal helse- og omsorgstjeneste, og at det er opp til den enkelte kommune å avgjøre om den ønsker å etablere en slik ordning. Kommunen kan ikke inngå avtale med private om drift. Ordningen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 59 (2008-2009) Om lov om endringer i midlertidig lov 2. juli 2004 nr. 64 om prøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsloven) m.m.

Til § 5-7 Registrering av meldinger

Generelle merknader er gitt i kapittel 24. Bestemmelsen er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 1-3 b. Etter helsepersonelloven § 18 har helsepersonell med autorisasjon eller lisens i privat virksomhet plikt til å gi kommune eller fylkeskommune melding når de åpner, overtar eller trer inn i virksomhet og når denne opphører.

Bestemmelsens første ledd gir kommunen en plikt til å motta og registrere slike meldinger.

Andre ledd gir adgang til å gi forskrifter om hvilke opplysninger som skal gis, når de skal gis og hvordan de skal registreres og videreformidles til sentralt register. Det vises også til merknadene om denne bestemmelsen i Ot.prp. nr. 13 (1998-99) Om lov om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) punkt 10.3.

Til § 5-8 Meldingsplikt til kommuneadministrasjonen

Generelle merknader er gitt i kapittel 17. Bestemmelsen er en videreføring av dagens kommunehelsetjenestelov § 3-4.

Kommunen kan pålegge personell som arbeider innenfor rammen av loven å gi opplysninger til bruk for planlegging, styring og utvikling av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Utlevering av taushetsbelagte opplysninger skal skje etter samtykke fra den opplysningene angår, hvis ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Pålegg etter bestemmelsen skal være saklig begrunnet og ikke omfatte flere opplysninger enn det som er nødvendig av hensyn til formålet. Bestemmelsen gjør det mulig for kommunen blant annet å innhente opplysninger som er nødvendige for å utarbeide oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer som nevnt i loven § 3-3 andre ledd. Se nærmere omtale av bestemmelsen i spesielle merknader til helsepersonelloven § 37 i Ot.prp. nr. 13 (1998-99) Om lov om helsepersonell mv. (helsepersonelloven).

Til § 5-9 Opplysningsplikt til Statens helsetilsyn og Fylkesmannen

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 10.8.5.4.

Den viderefører sosialtjenesteloven § 2-6 tredje ledd og kommunehelsetjenesteloven § 6-3 andre ledd. En tilsvarende bestemmelse er lovfestet for spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-2. Bestemmelsens første ledd skal sikre at tilsynsmyndighetene gis opplysninger som er nødvendig for at tilsynsorganet kan utføre sine oppgaver. I tillegg til adgang til opplysninger, skal tilsynsmyndighetene etter bestemmelsen også gis tilgang til virksomheten hvor tjenesten eller arbeidet utføres.

Av bestemmelsens andre ledd fremgår at taushetsplikt ikke er til hinder for å gi opplysninger til tilsynsmyndighetene. Det forutsettes imidlertid at utlevering av opplysningene må antas å være nødvendig for å fremme tilsynsorganets oppgaver.

Av tredje ledd følger at tilsynsmyndighetene kan forelegge opplysningene for sakkyndige til uttalelse og departementet til orientering uten hinder av taushetsplikt.

Til § 5-10 Journal- og informasjonssystemer

Generelle merknader er gitt i punkt 26.5. Bestemmelsene er nye. Første punktum stiller krav om forsvarlige journal- og informasjonssystemer. Dette anses som en presisering av det som allerede følger av gjeldende personvernlovgivning og krav til forsvarlig virksomhet. Kravet gjelder både for kommuner og for offentlige og private virksomheter som har avtale med kommune om å yte tjenester etter loven. Bestemmelsen innebærer at nevnte virksomheter må sørge for at de journal- og informasjonssystemer som tas i bruk er bygget opp slik at det er mulig å etterleve krav fastsatt i lov og forskrift. Virksomhetene må sørge for at pasientopplysninger er tilgjengelige for rett person til rett tid, og at sensitive pasient- og brukerdata har den nødvendige beskyttelse slik at taushetsplikt ivaretas. Bestemmelsen tilsvarer spesialisthelsetjenesteloven § 3-2 første ledd.

Andre punktum pålegger virksomhetene å ta hensyn til behovet for effektiv elektronisk samhandling ved anskaffelse og videreutvikling av sine journal- og informasjonssystemer. Kravet forutsetter at virksomheter som samarbeider med hverandre har dialog og effektivt samarbeid om journal- og informasjonssystemenes utvikling. Tilsvarende forpliktelse er foreslått for spesialisthelsetjenesten i spesialisthelsetjenesteloven 3-2 første ledd, første punktum.

Kapittel 6. Samarbeid mellom kommuner og regionale helseforetak

Bestemmelsene i kapittel 6 i lovforslaget er i all hovedsak omtalt i proposisjonens kapittel 28. Det vises til dette kapittel for nærmere omtale av lovforslagene. Alle bestemmelsene i kapittel 6 har som målsetting å fremme samhandling mellom kommuner og helseforetak, og er nye i forhold til nåværende helse- og omsorgstjenestelovgivning.

Til § 6-1 Plikt til å inngå samarbeidsavtale

Første ledd inneholder bestemmelse om at alle kommuner har plikt til å inngå samarbeidsavtale med foretak i helseregionen. Kommunen kan inngå avtale med det regionale helseforetaket eller med ett eller flere helseforetak. At plikten legges på kommunestyret selv, betyr at kommunestyret ikke kan delegere til et annet kommunalt organ å inngå avtalen. Kommunestyret kan imidlertid overlate til for eksempel administrasjonen å forhandle om et avtaleutkast. Kommunen kan avtale med andre kommuner at de skal inngå felles avtale med foretak. Hvis kommunene inngår interkommunalt samarbeid om utførelse av tjenester som inngår i avtale med foretak, kan det være hensiktsmessig at det interkommunale samarbeidet forhandler med foretaket og at kommunene inngår likelydende avtaler med helseforetaket.

Tilsvarende plikt er pålagt de regionale helseforetakene, jf. spesialisthelsetjenesten § 2-1 e andre ledd.

Andre ledd angir at den viktigste målsettingen med lovpålagt plikt til å inngå samarbeidsavtale, er at kommuner og foretak skal arbeide sammen om pasientforløp. Avtalepartene skal koordinere sine tjenester slik at alle pasienter og brukere som har behov for tjenester fra både den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten, får en helhetlig og sammenhengende tjeneste.

Tredje ledd pålegger avtalepartene en særlig plikt til å sørge for at pasienters og brukeres erfaringer får påvirke planlegging og utførelse av tjenestene gjennom ordningen med lovpålagte avtaler. For det første skal de synspunktene og tilbakemeldingene som kommer frem gjennom brukerundersøkelser legges til grunn for de vurderingene som avtalepartene legger til grunn for avtalene. For det andre skal pasientenes og brukernes organisasjoner få anledning til å medvirke i avtaleprosessen. Bestemmelsen angir ikke hvordan medvirkningen skal organiseres. Avtalepartene kan for eksempel avholde et orienteringsmøte med organisasjonene, eller organisasjonene kan få anledning til å uttale seg gjennom en høring.

Til § 6-2 Krav til avtalens innhold

Første ledd angir minimumskravene til hva samarbeidsavtalene skal omfatte. Partene kan også avtale andre samarbeidstiltak hvis de ønsker det. Partene kan inngå en samlet avtale eller de kan inngå flere avtaler på ulike nivåer eller ulike områder av virksomheten.

Nummer 1 forutsetter at avtalepartene blir enige om hvilke tjenester henholdsvis kommuner og foretak er pålagt å sørge for etter loven, slik at de har en felles oppfatning av partenes ansvar. Denne felles oppfatningen vil danne grunnlag for å vurdere hvilke oppgaver den enkelte avtalepart har som det er aktuelt å samarbeide om. Partene må uttrykkelig avtale i de tilfellene hvor oppgaveutførelsen vil fravike den lovpålagte ansvarsplasseringen.

Nummer 2 pålegger avtalepartene å utarbeide retningslinjer for pasientforløp og brukerforløp for de som har behov for koordinerte tjenester.

Nummer 3 pålegger avtalepartene å komme frem til kriterier for i hvilke tilfeller det er forsvarlig å gi pasienter et annet tilbud enn innleggelse i sykehus.

Nummer 4 pålegger avtalepartene å ta inn en beskrivelse av kommunens tilbud om døgnopphold ved øyeblikkelig hjelp. Ved å pålegge partene å ta inn en slik beskrivelse i avtalen, oppfordres partene til å se sine øyeblikkelig hjelp-tilbud i sammenheng og bli enige om gode og hensiktsmessige løsninger til det beste for pasientene og brukerne.

Nummer 5 pålegger avtalepartene, for eksempel som en nærmere detaljering av forskrift, å utarbeide rutiner for det praktiske samarbeidet om pasienter som er ferdigbehandlet på sykehus og som trenger etterfølgende tjenester fra kommunen.

Nummer 6 pålegger avtalepartene å lage opplegg som sikrer at de gir den andre avtaleparten nødvendig informasjon og kunnskap. Foretaket må forplikte seg gjennom avtalen til å tilføre kommunen kunnskap som er nødvendig for at det skal være forsvarlig at kommunen i fremtiden utfører oppgaver som sykehus utfører i dag.

Nummer 7 til nummer 11 pålegger partene samarbeid på konkrete fagområder uten å fastsette i detalj hvor omfattende samarbeidet skal være eller hvordan det skal legges opp. Det er opp til avtalepartene selv.

Til § 6-3 Frist for inngåelse av avtaler

Bestemmelsen gir departementet hjemmel for å treffe beslutning om en konkret frist for når samarbeidsavtalene skal være inngått. Departementet kan herunder bestemme at enkelte av tiltakene som er pålagt i § 6-2, ikke behøver å inngå som en del av avtalen i første omgang, og sette en senere frist for når disse minimumskravene må føyes til avtalen.

Til § 6-4 Innsending av avtaler til Helsedirektoratet

Bestemmelsen fastsetter frist for å sende inn avtalene til Helsedirektoratet. Hensikten med innsendelsen er å orientere om inngåtte avtaler slik at staten kan følge med på om alle kommuner og helseforetak inngår avtalesamarbeid. Innsendingen medfører ikke at Helsedirektoratet skal godkjenne eller kontrollere innholdet av avtalene. Foretakene har en måneds frist for innsendelse.

Til § 6-5 Endring og oppsigelse av avtaler

Første ledd pålegger både kommuner og foretak en plikt til å sørge for at avtalen er oppdatert og dynamisk, samt tilpasset pasienters og brukeres behov. Slik oppdatering skal skje årlig.

Andre ledd fastsetter at avtalen løper til den eventuelt blir sagt opp. Begge parter kan med ett års varsel si opp hele eller deler av avtalen.

Til § 6-6 Samarbeid mellom kommuner

Generelle merknader er gitt i kapittel 27. Bestemmelsen er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 1-6 første ledd.

Bestemmelsen gir hjemmel for departementet ved forskrift eller enkeltvedtak å pålegge samarbeid mellom kommuner når det anses påkrevd for en forsvarlig løsning av oppgaver helse- og omsorgstjenesten. Samarbeid mellom kommuner bør i utgangspunktet inngås frivillig. Aktuelle samarbeidsmodeller er nærmere beskrevet i punkt 27.3.

I de tilfeller hvor et slikt samarbeid ikke inngås, men hvor det likevel anses som påkrevet og det utgjør en risiko for at pasientene og brukerne ikke får de helse- og omsorgstjenester de har krav på etter loven, har departementet mulighet til å kunne påby et slikt samarbeid. Bestemmelsen må anses som en snever unntaksregel, hvor det skal mye til før departementet vil pålegge et eventuelt samarbeid mellom kommuner.

Kapittel 7. Individuell plan, koordinator og koordinerende enhet

Til § 7-1 Individuell plan

Generelle merknader er gitt i kapittel 31.

Første ledd er en videreføring av reglene i kommunehelsetjenesteloven § 6-2 a og sosialtjenesteloven § 4-3 a. Det er foreslått en plikt til å utarbeide individuell plan for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Pliktsubjektet etter forslaget er kommunen. Retten til individuell plan er foreslått regulert i pasientrettighetsloven § 2-5, jf. merknadene til denne bestemmelsen.

Med behov for «langvarige tjenester» menes at behovet må ha en viss varighet, men det kreves ikke at behovet skal være varig eller strekke seg over et bestemt antall måneder eller år. Det må i alle tilfeller foretas en konkret vurdering av pasientens eller brukerens behov for individuell plan. Med behov for «koordinerte tjenester» menes at behovet må gjelde to eller flere helse- og omsorgstjenester, det vil si tjenester fra forskjellige tjenesteytere, og at tjenestene bør ses i sammenheng.

Pliktbestemmelsen innebærer at kommunen på eget initiativ må vurdere om en person bør få tilbud om individuell plan, men ikke at individuell plan skal utarbeides mot pasientens eller brukerens vilje. Prinsippet om samtykke fra pasient eller bruker vil fortsatt gjelde.

I andre ledd er det foreslått en ny regel for å klargjøre hvem som har ansvaret for å utarbeide individuell plan og koordinere planarbeidet i de tilfellene en pasient har behov for tilbud både etter den nye loven og spesialisthelsetjenesteloven eller psykisk helsevernloven. Etter forslaget skal kommunen i slike tilfeller sørge for at det utarbeides individuell plan, og at planarbeidet koordineres. Kommunens ansvar fratar ikke spesialisthelsetjenesten ansvar for å medvirke i arbeidet.

Spesialisthelsetjenestens ansvar for å utarbeide individuell plan og til å medvirke i arbeidet med planen er nærmere regulert i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5, jf. merknadene til denne bestemmelsen.

I tredje ledd er det foreslått en hjemmel for departementet til å gi nærmere regler om hvilke pasient- og brukergrupper plikten omfatter og om planens innhold. Dette er en videreføring av gjeldende regler.

Til § 7-2 Koordinator

Generelle merknader er gitt i kapittel 31.

I første ledd er det foreslått en plikt for kommunen til å oppnevne koordinator. Forslaget innebærer en lovfesting av kommunens plikt til å sikre at det til enhver tid er en tjenesteyter som har hovedansvaret for oppfølgingen av pasienten eller brukeren, jf. forskrift om individuell plan etter helselovgivningen og sosialtjenesteloven § 4-3 a. Plikten til å oppnevne koordinator skal gjelde uavhengig av om pasienten eller brukeren ønsker å benytte seg av retten til individuell plan.

Oppnevning av koordinator innebærer at en bestemt person får hovedansvar for koordinering og oppfølging av den enkelte pasient eller bruker, men ikke at vedkommende skal ha eneansvar for å koordinere tjenestetilbudet. Ansvaret for å utarbeide individuell plan må være forankret hos ledelsen av virksomheten, og ledelsen må sørge for rammebetingelser som gjør det mulig å fylle en koordinatorrolle.

Koordinatorrollen innebærer blant annet å være kontaktperson og ha ansvar for å følge opp innspill fra tjenestemottaker og pårørende. Koordinator har en viktig rolle i samhandlingen med spesialisthelsetjenesten, og skal bidra til at pasienten får et «sømløst» tilbud. Det bør ved behov etableres kontakt mellom koordinatorer på de to nivåene. Når koordinator ikke er fastlege, bør det etableres kontakt med fastlegen.

Koordinatorrollen er profesjonsnøytral, og kommunene må selv vurdere hvem som er best egnet til å inneha koordinatorrollen i forhold til den enkelte pasient eller bruker.

I andre ledd er det foreslått en hjemmel for departementet til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om hvilken kompetanse og hvilke oppgaver koordinator skal ha.

Til § 7-3 Koordinerende enhet

Generelle merknader er gitt i kapittel 32.

I første ledd er det foreslått en plikt for kommunen til å ha en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet. Forslaget innebærer en lovfesting av regler som i dag fremgår av forskrift om habilitering og rehabilitering § 8. Det er i tillegg foreslått at enheten skal ha overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator.

Koordinerende enhet skal ha overordnet ansvar for utarbeidelse av individuell plan. Med overordnet ansvar menes ansvar for å utvikle og kvalitetssikre rutiner for utarbeidelse av planen. I tillegg må enheten blant annet sørge for nødvendig opplæring og veiledning av tverrfaglig personale. En viktig del av arbeidet vil være opplæring og veiledning av den som blir utpekt som planansvarlig person, og som i praksis fungerer som koordinator. Koordinerende enhet skal også sørge for at det oppnevnes koordinator. Slik oppnevning bør så langt som mulig skje i samråd med den enkelte pasient eller bruker.

I andre ledd er det foreslått en hjemmel for departementet til å gi forskrift med nærmere regler om ansvaret for koordinerende enhet.

Kapittel 8. Undervisning, praktisk opplæring, utdanning og forskning

Til § 8-1 Undervisning og praktisk opplæring

Generelle merknader er gitt i kapittel 22. Bestemmelsen er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 6-1.

Bestemmelsen i første ledd pålegger enhver kommune plikt til å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell, herunder også videre- og etterutdanning.

Departementet kan etter andre ledd gi nærmere forskrifter om kommunens medvirkning til undervisning og praktisk opplæring. Slike forskrifter er for eksempel praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som fysioterapeut, veiledet tjeneste for å få adgang til å praktisere som allmennlege med rett til trygderefusjon og praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som lege.

Til § 8-2 Videre- og etterutdanning

Generelle merknader er gitt i kapittel 22. Bestemmelsene viderefører kommunehelsetjenesteloven § 6-2 og sosialtjenesteloven § 2-3. Kommunens plikter med hensyn til videre- og etterutdanning er knyttet til ansatte og personell som utfører tjeneste eller arbeid etter forslaget til helse- og omsorgstjenestelov. Dette omfatter både helsepersonell og det personellet som i dag er ansatt i sosialtjenesten og som yter tjenester etter sosialtjenesteloven.

Første ledd pålegger kommunen å sørge for at dens ansatte som utfører tjeneste eller arbeid etter helse- og omsorgstjenesteloven får påkrevet videre- og etterutdanning, slik at de kan holde sine kvalifikasjoner ved like. Tradisjonelt sikter etterutdanning mot ajourføring, supplering og komplettering av grunnutdanning med sikte på å vedlikeholde kompetanse, og å bedre mestringen i den stilling som innehas. Videreutdanning kjennetegnes ved at den tar sikte på å gi kvalifikasjoner på et høyere nivå enn det grunnutdanningen gir.

Av andre ledd følger det at kommunen skal medvirke til at personell som utfører tjeneste eller arbeid etter helse- og omsorgstjenesteloven i privat virksomhet som har avtale med kommunen, får adgang til nødvendig videre- og etterutdanning. Plikten går ikke lenger enn til å medvirke til at personell som er knyttet til kommunen ved avtale får adgang til å søke nødvendig videre- og etterutdanning. En slik medvirkning fra kommunens side vil kunne bestå i bistand til vikarordning og lignende ved blant annet kursopphold. Det forutsettes således ikke kostnadsdekning. Andre ledd gjelder kommunens medvirkning overfor virksomheter som har avtale med kommunen om å yte helse- og omsorgstjenester som kommunen etter loven skal sørge for. Dette er en presisering av dagens ordlyd i kommunehelsetjenesteloven § 6-2, som viser til privat virksomhet «innen» kommunens helsetjeneste. Virkeområdet for kommunens plikt endres ikke med dette.

Tredje ledd fastslår at personell som utfører tjeneste eller arbeid etter denne loven plikter å ta del i videre- og etterutdanning som er nødvendig for å holde faglige kvalifikasjoner ved like. Det kan imidlertid ikke med hjemmel i dette forlanges at personell skaffer seg en høyere utdanning enn den som svarer til den stilling de har. Videre- og etterutdanning inngår som en del av arbeidsplikten, men den innebærer ingen plikt til økonomiske ofre i form av betaling for kurs, utgifter til opphold utenfor hjemmet eller lignende. Personalet må få rimelig dekning for merutgifter som videre- og etterutdanning fører med seg.

Fjerde ledd gir hjemmel for departementet til å gi nærmere forskrifter om videre- og etterutdanning av personell som utfører tjeneste eller arbeid etter denne loven.

Til § 8-3 Forskning

Generelle merknader er gitt i kapittel 23. Bestemmelsen er ny og regulerer en ny oppgave for kommunen.

Kommunen skal medvirke til og tilrettelegge for forskning for den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og gjennom dette forbedre kvalitet og fremme kunnskapsbasert praksis. Kommunen må utvise en aktivitet for å oppfylle plikten til å medvirke til forskning, men den stilles fritt til å velge på hvilken måte forskningen skal understøttes. Et medvirkningsansvar innebærer ikke at kommunen selv skal initiere eller finansiere forskning. Eksempler på medvirkning kan være å tilgjengeliggjøre data innhentet fra tjenesten til forskningsprosjekter, å synliggjøre aktuelle problemstillinger og forskningsbehov for forskningsinstitusjonene, og å ha oversikt over forskningsaktiviteten i egen kommune. Andre eksempler kan være å legge plan for hvordan kommunen ønsker å fremme forskning og kunnskapsbasert praksis for de ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller å utvikle samarbeid med andre kommuner, forskningsinstitusjoner og helseforetak.

Kapittel 9. Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning

Generelle merknader er gitt i kapittel 36.

Reglene i sosialtjenesteloven kapittel 4A er i hovedsak foreslått videreført uendret. Disse reglene er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 55 (2002-2003) Om lov om endringer i lov om sosiale tjenester mv. og lov om helsetjenesten i kommunene (rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning).

Det er foreslått enkelte mindre justeringer. Begrepene «spesialisthelsetjenestene» og «de spesialisthelsetjenestene som de regionale helseforetakene skal sørge for» er foreslått erstattet med «spesialisthelsetjenesten.» I tillegg er det foreslått at «tjenestemottaker» erstattes med «bruker eller pasient». Disse begrepsendringene innebærer ingen realitetsendringer.

Til § 9-1 Formål

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-1.

Til § 9-2 Virkeområde

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-2 og kommunehelsetjenesteloven § 6-10, men reguleringen av virkeområdet er foreslått samordnet med reguleringen av tjenester i den nye loven § 3-2.

Som avgrensning av virkeområdet for kapittel 9 er det vist til tjenestene i § 3-2 nr. 6 bokstavene a til d. Disse tjenestene omfatter helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, plass i institusjon og avlastningstiltak. Helsetjenester i hjemmet må tolkes innskrenkende slik at reglene bare omfatter pleie og omsorg i hjemmesykepleie, slik virkeområdet er avgrenset i dag, jf. kommunehelsetjenesteloven § 6-10.

Til § 9-3 Rett til medvirkning og informasjon

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-3. Det er foreslått en tilpasning ved at definisjonen av pårørende i pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav a skal legges til grunn i stedet for å ha særregler om hvem som skal anses som pårørende i den nye loven.

Til § 9-4 Krav til forebygging

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-4.

Til § 9-5 Vilkår for bruk av tvang og makt

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-5.

Til § 9-6 Særlige grenser for enkelte tiltak

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-6.

Til § 9-7 Kommunens saksbehandling

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-7.

Til § 9-8 Fylkesmannens overprøving

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-8.

Til § 9-9 Krav til gjennomføring og evaluering

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-9.

Til § 9-10 Plikt til å føre journal

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-10, men «så langt det passer» er strøket. Begrunnelsen for dette er at reglene i helsepersonelloven etter forslaget til ny lov § 2-1 skal gjelde tilsvarende for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter denne loven.

Til § 9-11 Klage

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-11.

Til § 9-12 Overprøving i tingretten

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-12.

Til § 9-13 Spesialisthelsetjenesten

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-13.

Til § 9-14 Forskrift

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 4A-14. Forskriftshjemmelen gir ikke adgang til å gi regler om organisering av kommunens virksomhet.

Kapittel 10. Tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige

Reglene i sosialtjenesteloven kapittel 6 er i hovedsak foreslått videreført uten endringer. Disse reglene er nærmere omtalt i kapittel 37. Sosialtjenesteloven § 6-1 foreslås imidlertid ikke videreført. De tjenestene som er regulert i denne bestemmelsen, vil falle inn under reguleringen av helse- og omsorgstjenester i lovforslaget § 3-2 nr. 1 til nr. 6.

Det er foreslått enkelte mindre tilpasninger. «Sosialtjenesten» er erstattet med «kommunen», og «klienten» er erstattet med «pasienten eller brukeren». I tillegg er «rusmiddelmisbruker» erstattet med «rusmiddelavhengig», i tråd med dagens språkbruk.

Når det gjelder forarbeider til sosialtjenesteloven kapittel 6, vises det til Ot.prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v., Ot.prp. nr. 48 (1994-1995)(endringslov) Om sosiale tjenester m.v. og i visse andre lover (tilbakeholdelse av gravide rusmiddelmisbrukere i institusjon), Ot.prp. nr. 78 (1997-1998) (endringslov) Om sosiale tjenester m.v., Ot.prp. nr. 3 (2002-2003) (endringslov) Lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. og i enkelte andre lover (statlig overtakelse av deler av fylkeskommunens ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere) og Ot.prp. nr. 76 (2005-2006) (endringslov) Barnevernloven og sosialtjenesteloven mv. (saksbehandlingsregler for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker mv.)

Til § 10-1 Kommunens plikt til å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 6-1 a. Det er foreslått at definisjonen av pårørende i pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav b skal legges til grunn i stedet for å ha særregler om dette i den nye loven.

Til § 10-2 Tilbakehold i institusjon uten eget samtykke

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 6-2.

Til § 10-3 Tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 6-2 a.

Til § 10-4 Tilbakehold i institusjon på grunnlag av eget samtykke

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 6-3.

Til § 10-5 Bruk av fylkesnemnda i saker etter §§ 10-2 og 10-3

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 6-4.

Til § 10-6 Innledning til sak etter §§ 10-2 og 10-3

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 6-5.

Til § 10-7 Overprøving i tingretten

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 6-6. Overskriften er endret slik at den blir lik overskriften til § 9-12. Begge disse bestemmelsene regulerer overprøving av fylkesnemndas vedtak i tingretten.

Til § 10-8 Ansvaret for å reise tvangssak

Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 10-4.

Kapittel 11. Finansiering og egenbetaling

Til § 11-1 Kommunens ansvar for utgifter

Generelle merknader er gitt i kapittel 38 og kapittel 39. Se også kapittel 12.6.1 for ytterligere omtale av «oppholdsprinsippet».

Første ledd er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 5-1 første ledd og andre ledd, og sosialtjenesteloven § 11-1 første ledd. Første punktum fastslår at kommunen er ansvarlig for bevilgninger som er nødvendige for å yte tjenester og sette i verk tiltak kommunen er ansvarlig for etter denne lov. Andre og tredje punktum bestemmer at utgifter til bedriftshelsetjeneste ikke dekkes av kommunen, også når slik tjeneste organiseres av kommunen. Det siktes her til bedriftshelsetjeneste for virksomheter i kommunen og ikke kommunens ansvar for egne ansatte.

I andre ledd første punktum er det foreslått en videreføring av sosialtjenesteloven § 11-1 andre ledd første punktum. Sosialtjenesteloven § 11-1 andre ledd andre punktum er delvis erstattet av en ny regel om at departementet i visse tilfeller kan gi forskrifter om utgiftsfordelingen mellom to eller flere kommuner og om behandling av tvister mellom kommuner om utgiftsfordeling. Denne forskriftshjemmelen gjelder for tilfeller der en pasient eller bruker får tjenester fra en annen kommune enn den kommunen der vedkommende har fast bosted eller fast opphold. Hensikten med forskriftshjemmelen er å gi en mulighet for å videreføre gjeldende ordning.

Tredje ledd er en delvis videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 5-1 andre ledd første punktum. I kommunehelsetjenesteloven heter det at kommunen «delvis» dekker utgifter til privat praksis. Bestemmelsens ordlyd er endret til «helt eller delvis». I tilfeller hvor personell som har avtale med kommunen også er omfattet av refusjonsreglene i folketrygdloven kapittel 5, vil kommunen ikke fullt ut være ansvarlig for utgiftene. I andre tilfeller hvor kommunen inngår avtale med personell som ikke er omfattet av folketrygdens regler om refusjon, vil derimot kommunen fullt ut være ansvarlig for å dekke utgiftene.

Fjerde ledd fastslår at kommunen skal dekke reiseutgifter for behandlingspersonell som gir helsetjenester etter folketrygdlovens kapittel 5, og er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 5-1 tredje ledd.

Femte ledd gir departementet adgang til å gi nærmere forskrifter om dekning av reiseutgifter for helsepersonell mv., og er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 5-1 fjerde ledd.

Sjette ledd er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 5-1 sjette ledd, og gir hjemmel for departementet til å gi forskrifter med nærmere bestemmelser om kommunens ansvar for dekning av utgifter til helsetjenester som personer bosatt i kommunen har mottatt i et annet EØS-land. Det vises til forskrift av 22. november 2010 nr. 1466 om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land som trådte i kraft 1. januar 2011.

Til § 11-2 Vederlag for helse- og omsorgstjeneste

Generelle merknader er gitt i kapittel 38. Bestemmelsen er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 2-3 første og siste ledd og sosialtjenesteloven § 11-2 andre ledd.

Bestemmelsen fastslår en plikt for den som mottar helse- og omsorgstjenester fra kommunen til å betale vederlag når det er fastsatt i lov eller forskrift. Kommunen er ikke forpliktet til å kreve vederlag av pasient eller bruker selv om det er hjemmel for en slik innkreving. For konsultasjoner hos privatpraktiserende helsepersonell vil betaling av mellomlegg fortsette som før etter de egenbetalingsregler som gjelder etter folketrygdloven.

Til § 11-3 Kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenester

Generelle merknader er gitt i kapittel 41. Denne bestemmelsen er ny.

Departementet kan etter denne bestemmelsen i forskrift gi bestemmelser om kommuners medfinansieringsansvar for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten, og fastsette kriterier for hvilke pasientgrupper eller behandlingsformer som skal omfattes. Med kommunalt medfinansieringsansvar for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten, menes at kommunene skal betale en nærmere fastsatt andel for de pasienter som er omfattet av en eventuell forskrift når disse får behandling i spesialisthelsetjenesten. Målet er at økt kommunal innsats skal gi effekt på forbruket av spesialisthelsetjenester, og på kostnadskontroll totalt sett.

Til § 11-4 Kommunalt finansieringsansvar for utskrivningsklare pasienter

Generelle merknader er gitt i kapittel 40. Bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett, jf. kommunehelsetjenesteloven § 5-1 femte ledd med tilhørende forskrift.

Første ledd lovfester kommunens finansieringsansvar for utskrivningsklare pasienter fra dag én. Dette er en endring i forhold til dagens forskrift, hvor det fremgår at kommunen overtar ansvaret fra ti dager etter skriftlig varsel. Kommunens finansieringsansvar for utskrivningsklare pasienter i privat spesialisthelsetjeneste gjelder kun for pasienter som behandles av tjenesteytere som har avtale med regionalt helseforetak.

Andre ledd gir kommunen en plikt til å inngå samarbeidsavtale med regionalt helseforetak om utskrivningsklare pasienter. Kommunen kan inngå slik avtale alene eller sammen med andre kommuner. Partene kan ikke avtale seg bort fra ordningen. Tilsvarende plikt for regionale helseforetak til å inngå avtale foreslås lovfestet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-6 første ledd. En pasient er ikke nødvendigvis ferdigbehandlet når vedkommende er utskrivningsklar. Ofte har pasienten behov for oppfølging i kommunen eller i andre deler av spesialisthelsetjenesten etter utskrivning. Det er vist til bestemmelsen i § 6-1 om samarbeidsavtaler for å understreke at avtale om utskrivningsklare pasienter bør inngås i forbindelse med at det utarbeides samlet samarbeidsavtale med det regionale helseforetaket. Se også lovforslaget § 6-2 nr. 5 hvor det fremgår at ordningen med utskrivningsklare pasienter skal være omfattet av de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom kommunen og det regionale helseforetaket.

Tredje ledd presiserer at departementet i forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om ordningens omfang og innhold, kriterier for når en pasient er utskrivningsklar, og betalingssatser etter første ledd. Bestemmelsen gir også departementet hjemmel til i forskrift å fastsette hva samarbeidsavtale etter andre ledd minimum skal inneholde.

Til § 11-5 Tilskudd fra staten

Generelle merknader er gitt i kapittel 38. Bestemmelsen er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 5-2 og sosialtjenesteloven § 11-6.

Første ledd slår fast at staten yter årlige rammetilskudd til delvis dekning av kommunens utgifter gjennom inntektssystemet for kommunene. I de kommuner hvor det ligger fengsler, og følgelig er et krav om at kommunen skal ha tilbud om helse- og omsorgstjenester for de innsatte, jf. § 3-9, yter staten et særskilt tilskudd.

Andre ledd er tatt med av pedagogiske årsaker, og presiserer at folketrygden yter stønad til dekning av utgifter til helsetjenester etter de regler som er fastsatt i, og i medhold av folketrygdloven.

Kapittel 12. Forskjellige bestemmelser

Til § 12-1 Taushetsplikt

Generelle merknader er gitt i punkt 10.8.5. Forslaget er i hovedsak en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 6-6 og sosialtjenesteloven § 8-8 og tilsvarer spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 første ledd.

Bestemmelsen presiserer at forvaltningsloven §§ 13 – 13 e skal komme til anvendelse overfor enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter loven.

Til § 12-2 Legefordeling til kommunens helse- og omsorgstjeneste

Generelle merknader er gitt i kapittel 19. Bestemmelsen er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 1-1 a.

Etter første ledd kan departementet hvert år fastsette hvor mange nye legestillinger som kan fordeles til kommunens helse- og omsorgstjeneste. Departementets fordeling av rammene for henholdsvis den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten baseres på helsepolitiske vurderinger. Det presiseres at departementet fastsetter en samlet ramme til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette innebærer at den enkelte kommune selv avgjør om den ønsker å fordele tildelte ramme på faste stillingshjemler eller avtalehjemler for privatpraktiserende leger.

I andre ledd er det gitt en hjemmel for departementet til å gi forskrift om nærmere bestemmelser om innhold og gjennomføring av legefordeling til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Presisering av hva som ligger i begrepet «nye stillinger», «legestillinger» og «avtaler for allmennlegevirksomhet» vil kunne bli presisert nærmere i forskrift.

Til § 12-3 Statlig tilsyn

Generelle merknader er gitt i kapittel 35.

I første ledd fremgår det at Fylkesmannen er regional tilsynsinstans, og det er angitt hva det skal føres tilsyn med. Fylkesmannen skal føre lovlighetstilsyn med kommunens oppfyllelse av plikter etter de kapitlene og bestemmelsene som er nevnt. Det er presisert at Fylkesmannen også skal føre stedlig tilsyn ved tiltak etter § 9-5 tredje ledd bokstavene b og c. Disse tiltakene gjelder bruk av tvang og makt, og plikten til å føre stedlig tilsyn med disse tiltakene er en videreføring av sosialtjenesteloven § 2-6 første ledd andre punktum. Det er også presisert at i forbindelse med tiltak som gjelder bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning, kan tilsynet gjennomføre tilsynsbesøk uten beboerens samtykke. Dette er en videreføring av sosialtjenesteloven § 2-6 tredje ledd andre punktum.

I andre ledd er det foreslått at reglene i kommuneloven kapittel 10 A om statlig tilsyn med kommunen eller fylkeskommunen skal gjelde tilsvarende for tilsynsvirksomhet etter første ledd. Unntak er foreslått når det gjelder myndighet til å gi pålegg. Etter kommuneloven § 60 d har Fylkesmannen myndighet til å gi pålegg, men i § 12-4 andre ledd andre punktum er det foreslått at Statens helsetilsyn kan gi pålegg etter lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten m.m. § 5.

Til § 12-4 Særlige bestemmelser ved opphold i institusjon

Generelle merknader er gitt i punkt 29.10. Bestemmelsen er en videreføring av sosialtjenesteloven § 7-11. Det er foretatt enkelte forenklinger av lovteksten uten at innholdet og hjemmelsgrunnlaget for å gi forskrift er endret.

Til § 12-5 Helsedirektoratets ansvar for nasjonale faglige retningslinjer, veiledere og kvalitetsindikatorer

Generelle merknader er gitt i kapittel 21. Forslaget innebærer at Helsedirektoratets ansvar for nasjonale faglige retningslinjer, veiledere og kvalitetsindikatorer blir lovfestet. Helsedirektoratets faglige retningslinjer og veiledere er ikke rettslig bindende for tjenesteyterne, men beskriver nasjonale helsemyndigheters oppfatning av for eksempel hva som er god faglig praksis, hvordan relevant regelverk skal tolkes, og hvilke prioriteringer mv. som er i samsvar med vedtatt politikk på helse- og omsorgstjenesteområdet. Tilsvarende bestemmelse er foreslått i spesialisthelsetjenesteloven § 7-3.

Kapittel 13. Ikrafttredelse, endringer i andre lover, overgangsbestemmelser

Til § 13-1 Ikrafttredelse

Kongen fastsetter når loven skal tre i kraft. Kongen kan videre bestemme at bestemmelsene i loven kan sette i kraft til forskjellig tid. Klart avgrensede bestemmelser som står i samme paragraf, kan også tre i kraft til forskjellig tid. Blant annet kan det fastsettes at endringer i andre lover, jf. § 13-3, skal tre i kraft til forskjellig tid. Dette innebærer for eksempel at dersom helse- og omsorgstjenesteloven og folkehelseloven ikke trer i kraft til samme tid, kan ulike deler av bestemmelsene som skal endres i andre lover, tre i kraft til ulik tid.

Til § 13-2 Eldre forskrifter mv.

Forslaget innebærer at forskrifter, vedtekter og instrukser gitt med hjemmel i lov som oppheves eller endres når loven her trer i kraft, gjelder også etter at denne lov er satt i kraft, med mindre de strider mot loven her eller forskrift i medhold av loven.

Til § 13-3 Endringer i andre lover

Fra tidspunkt for ikrafttredelse blir lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunen og lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. opphevet.

Forslaget til kommunal helse- og omsorgstjenestelov forutsetter en rekke tekniske endringer i andre lover. Behovet for oppdatering av henvisninger fra andre lover til kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven er et eksempel på dette. Videre må begrepet «helsetjenesten» flere steder erstattes med «helse- og omsorgstjenesten» og «kommunehelsetjenesten» må erstattes av «den kommunale helse- og omsorgstjenesten». Begrepene «sosiale tjenester» og «sosialtjenesten» omfatter i dag tjenester og virksomhet etter sosialtjenesteloven og lov om sosiale tjenester i NAV. Disse begrepene må noen steder beholdes og andre steder erstattes eller suppleres med henholdsvis «kommunale helse- og omsorgstjenester» og «den kommunale helse- og omsorgstjenesten». «Bruker» må også de fleste steder nevnes samtidig med «pasient». De fleste endringene i andre lover skyldes slike konsekvensjusteringer. Disse endringene kommenteres ikke særskilt i de spesielle merknadene til bestemmelsene.

48 Merknader til forslag til endringer i andre lover

Se merknader til § 13-3 i kapittel 47 som gjelder endringer i andre lover.

Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten

Generelle merknader er gitt i kapittel 35. Lovens tittel er foreslått endret til lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten. Dette for å tydeliggjøre at lovens virkeområde gjelder hele helse- og omsorgstjenesten, jf. definisjon av dette begrepet i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav d.

Til § 1 Tilsynsmyndighetene

I første ledd er det presisert at Statens helsetilsyn, i tillegg til overordnet faglig tilsyn med helsetjenesten, skal ha overordnet faglig tilsyn med omsorgstjenesten i landet. Dette innebærer en videreføring av dagens bestemmelse og av sosialtjenesteloven § 2-7.

Andre ledd er foreslått videreført uten endringer.

I tredje ledd er bestemmelsen om at «Fylkeslegen er tillagt myndighet som «Helsetilsynet i fylket» i lover og forskrifter og er da direkte underlagt Statens helsetilsyn» foreslått opphevet. Dette innebærer at Helsetilsynet i fylket ikke lenger skal bestå som en egen instans. Som en konsekvens av dette er også bestemmelsen om at Helsetilsynet i fylket for øvrig er underlagt Fylkesmannen, foreslått opphevet. Bestemmelsene om at det i hvert fylke skal være en fylkeslege, og at fylkeslegen oppnevnes av Kongen, er foreslått videreført uten endringer. Dette innebærer at fylkeslegen videreføres som en egen embetsstilling.

I fjerde ledd er det foreslått en ny bestemmelse som presiserer at Fylkesmannen er tillagt myndighet til å føre tilsyn med helse- og omsorgstjenesten. Dette innebærer en endring av hvilken instans som skal føre tilsyn med helsetjenesten, og en videreføring av sosialtjenesteloven § 2-6. Det er også foreslått en ny bestemmelse om at Fylkesmannen i sin tilsynsvirksomhet er direkte underlagt Statens helsetilsyn. Dette er en videreføring av den ordningen som i dag gjelder for Helsetilsynet i fylket, jf. merknadene til tredje ledd og Ot.prp. nr. 105 (2001-2002) Om lov om endringer i lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten og i enkelte andre lover.

Femte ledd er foreslått endret slik at Helsetilsynet i fylket er erstattet med Fylkesmannen.

Til § 2 Fylkesmannens og Statens helsetilsyns oppgaver

Overskriften i bestemmelsen er foreslått endret slik at «Helsetilsynet i fylket» er erstattet med «Fylkesmannen». Samme endring er foreslått i de forskjellige leddene i denne paragrafen.

I første ledd er i tillegg «alt helsevesen og alt helsepersonell i fylket» foreslått erstattet med «helse- og omsorgstjenesten i fylket og med alt helsepersonell og annet personell i fylket som yter helse- og omsorgstjenester». Dette er en videreføring av dagens regler for helsetjenesten, med Fylkesmannen som regional tilsynsinstans. For omsorgstjenesten innebærer forslaget en videreføring av sosialtjenesteloven § 2-6, og at Fylkesmannen skal føre tilsyn med personell som ikke kan anses som helsepersonell, jf. definisjonen av helsepersonell i helsepersonelloven § 3 første ledd.

Som nytt andre ledd er det foreslått at Fylkesmannen i tilknytning til tilsynet skal gi råd, veiledning og opplysninger som medvirker til at befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester blir dekket. Forslaget viderefører gjeldende rett, med Fylkesmannen som regional tilsynsinstans i stedet for Helsetilsynet i fylket, jf. sosialtjenesteloven § 2-6 og praktiseringen av denne bestemmelsen. Bestemmelsen foreslås plassert i et eget ledd for å markere at rollen som veileder skiller seg fra tilsynsrollen. Når Fylkesmannen fører tilsyn med kommunene med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3, kan det gis råd og veiledning i den utstrekning den enkelte kommune etterspør dette.

I tredje ledd er det foreslått en videreføring av dagens andre ledd, men «helsetjenesten» er erstattet med «helse- og omsorgstjenesten». Forslaget innebærer en videreføring av gjeldende rett, med Fylkesmannen som regional tilsynsinstans, jf. sosialtjenesteloven § 2-7.

Fjerde ledd viderefører av dagens tredje ledd. For helsetjenesten innebærer forslaget en videreføring av gjeldende rett, med Fylkesmannen som regional tilsynsinstans. For omsorgstjenesten innebærer forslaget en ny bestemmelse om at Fylkesmannen skal informere Statens helsetilsyn om forhold som tilsier administrative reaksjoner etter helsepersonelloven kapittel 11. Helsepersonellovens anvendelse er i forslaget til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester regulert i § 2-1, jf. merknadene til denne bestemmelsen.

Femte ledd første punktum viderefører gjeldende rett, mens andre punktum er nytt. Generelle merknader er gitt i kapittel 42.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med at meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 flyttes til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Et viktig formål med denne endringen er å øke antall meldinger. For å oppnå dette er det viktig at helsepersonell ikke frykter sanksjoner på bakgrunn av den meldingen som sendes til Kunnskapssenteret.

Det er altså ikke handlingen som er vernet ved den foreslåtte bestemmelsen. Den sier bare at tilsynsmyndigheten eller påtalemyndigheten ikke kan bruke selve meldingen til Kunnskapssenteret som grunnlag for å innlede en sak mot personellet. Dersom tilsynsmyndigheten får kjennskap til saken på annen måte, for eksempel fra pårørende, kan tilsynssak og eventuelt straffesak opprettes. Likeledes gjelder vernet bare tilsynssak eller straffesak mot enkeltpersoner, ikke mot virksomheten.

Sjette ledd er nytt og må sees i sammenheng med lovfesting av ny varslingsordning til Statens helsetilsyn for alvorlige hendelser i spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a. Generelle merknader er gitt i kapittel 42.

Bestemmelsen pålegger Statens helsetilsyn en plikt til å foreta stedlig tilsyn dersom dette er nødvendig for at tilsynssaken skal bli tilstrekkelig opplyst.

Ved vurdering av om det er behov for å foreta stedlig tilsyn skal Statens helsetilsyn legge vekt på om det er grunn til å tro at det vil bli vanskelig å få en god og nøyaktig beskrivelse av hendelsen i ettertid hvis tilsynet ikke blir gjennomført eller utsettes vesentlig. Det forutsettes at Statens helsetilsyn senest påfølgende virkedag tar kontakt med virksomheten for å avtale når det stedlige tilsynet eventuelt skal finne sted. Dersom det konkluderes med at det er nødvendig med stedlig tilsyn, skal dette finne sted umiddelbart. Det presiseres at bestemmelsen ikke innebærer en plikt til å rykke ut ved alle varsler. Det skal vurderes om dette er nødvendig for å sikre at saken blir tilstrekkelig opplyst. Dersom Statens helsetilsyn vurderer det slik at det ikke er nødvendig å rykke ut, vil informasjonen i varselet bli fulgt opp på annen måte.

Det forutsettes at tilsynsmyndigheten har tidlig dialog med dem som er involvert og berørt av hendelsen dersom dette er nødvendig for å opplyse saken.

Syvende ledd viderefører dagens femte ledd, med Fylkesmannen som regional tilsynsinstans.

Åttende ledd viderefører dagens sjette ledd, med Fylkesmannen som regional tilsynsinstans. «Helsepersonellets arbeidsgiver» er foreslått erstattet med «personellets arbeidsgiver», slik at også personell som ikke kan anses som helsepersonell omfattes.

Til § 3 Plikt til å opprette internkontrollsystem og tilsyn med at det føres internkontroll

I første ledd er «enhver som yter helsetjeneste» erstattet med «enhver som yter helse- og omsorgstjeneste». For helsetjenesten innebærer dette en videreføring av dagens bestemmelse. For omsorgstjenesten innebærer forslaget en videreføring av sosialtjenesteloven § 2-1 andre ledd, med den endring at plikten til å etablere et internkontrollsystem ikke er pålagt kommunen, men «enhver» som yter helse- og omsorgstjeneste. Denne endringen er et ledd i harmoniseringen av regelverket. Bestemmelsen må tolkes i lys av forslaget til lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-1 tredje ledd. Der fremgår det at kommunen har plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav i lov eller forskrift, jf. merknadene til bestemmelsen.

I andre ledd er «Helsetilsynet i fylket» erstattet med «Fylkesmannen». I tillegg er «helsetjenester» erstattet med «helse- og omsorgstjenester», slik at det blir samsvar mellom første og andre ledd.

Til § 5 Adgang til å gi pålegg

«Helsetjenesten» er erstattet med «helse- og omsorgstjenesten», jf. endringen av lovens tittel. I tillegg er ordet «uheldig» tatt ut, slik at adgangen til å gi pålegg bare gjelder hvis virksomheten drives på en måte som kan ha skadelige følger for pasienter eller andre, eller på annen måte er uforsvarlig. Denne endringen er foretatt for å markere at påleggskompetansen ikke skal omfatte skjønnsmessige vurderinger som ligger innenfor rammene av kommunens frie skjønn. Bortsett fra denne endringen viderefører forslaget gjeldende rett for helsetjenesten. For omsorgstjenestene innebærer forslaget at Fylkesmannens myndighet til å gi pålegg etter sosialtjenesteloven § 2-6 fjerde ledd ikke videreføres, men at denne myndigheten tillegges Statens helsetilsyn.

Spesialisthelsetjenesteloven

Til § 2-1 a De regionale helseforetakenes ansvar for spesialisthelsetjenester

Generelle merknader er gitt i kapitlene 12 og 43.

Bestemmelsen i andre ledd forplikter de regionale helseforetakene til å sørge for at helseinstitusjoner som de eier, eller som mottar tilskudd fra de regionale helseforetakene til sin virksomhet, bidrar til å fremme folkehelsen og forebygge sykdom og skade. Departementet lovfester og tydeliggjør med forslaget det ansvaret som spesialisthelsetjenesten allerede i dag har for forebygging.

Spesialisthelsetjenestens ansvar for å fremme folkehelse og motvirke sykdom, skade, lidelse og funksjonshemning kan konkretiseres i tre hovedområder: Forebygging og helsefremming for personer som kommer i kontakt med spesialisthelsetjenesten, overvåking av sykdom og risikoforhold og kunnskaps- og kompetanseutveksling om folkehelse, samt helsefremming og forebyggingstiltak.

Forebygging og helsefremming for personer som kommer i kontakt med spesialisthelsetjenesten innebærer at spesialisthelsetjenesten, i sin kontakt med de som har et helseproblem, skal kunne informere om forhold som påvirker helse og sykdomsutvikling. Dette gjelder både den sykdom pasienten får behandling for, men også råd og veiledning om andre risikofaktorer som pasienten er utsatt for, og som kan gi sykdom.

Overvåking av sykdom og risikoforhold omhandler det potensialet som ligger i å iverksette folkehelsetiltak basert på datamateriale fra spesialisthelsetjenesten, for eksempel fra medisinske kvalitetsregistre og norsk pasientregister (NPR). Når spesialisthelsetjenesten oppdager sykdom eller risikoforhold som vil være et grunnlag for forebyggende eller helsefremmende tiltak, skal tjenesten selv aktivt bidra til at denne informasjonen formidles til kommuner og fylkeskommuner. Det vil gjøre det mulig å sette inn innsats for å forebygge at problemer oppstår eller får utvikle seg.

Kunnskaps- og kompetanseutveksling om folkehelse, helsefremming og forebyggingstiltak innebærer at spesialisthelsetjenesten bør gi informasjon til helse- og omsorgstjenestene i kommunene og helsemyndighetene om sykdomsutvikling innenfor ulike diagnoser eller sykdomsgrupper. Spesialisthelsetjenesten bør også ha kompetanse på, og gi råd vedrørende, miljø- og grupperettede tiltak. Samhandling i smittevern og beredskapsarbeid med kommunesektoren er en del av dette arbeidet.

Tredje ledd innebærer en videreføring av gjeldende rett og løfter av pedagogiske grunner opp i lov de grunnleggende kravene til styring som i dag fremgår av blant annet internkontrollforskriften. For å kunne sørge for helsetjenester på en forsvarlig måte, må de regionale helseforetakene sette i verk systematiske tiltak som sikrer at virksomhetens aktiviteter planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres i samsvar med krav fastsatt i relevant lover og forskrifter. Bestemmelsen tilsvarer til kommunens ansvar for den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 tredje ledd.

Til § 2-1 e Samhandling og samarbeid

I første ledd presiseres at det regionale helseforetakets ansvar etter § 2-1 a første ledd også innebærer en plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere, der dette er nødvendig for å tilby tjenester omfattet av loven her.

Andre ledd pålegger de regionale helseforetakene en plikt til å sørge for at det blir inngått samarbeidsavtaler med alle kommuner. En tilsvarende plikt er pålagt kommunene i helse- og omsorgstjenesteloven § 6-1. De regionale helseforetakene blir ikke forpliktet til å inngå avtalene selv, men kan pålegge de helseforetakene de eier å inngå avtale med en eller flere kommuner, for eksempel alle kommunene i et sykehus sitt opptaksområde. De kan også pålegge helseforetakene å inngå avtaler med kommuner om spesifikke tjenester og tiltak. Det ligger ikke i pålegget at alle avtalene helseforetakene inngår skal være identiske. Avtalene må tilpasses lokale forhold og behov.

Til § 2-2 Plikt til forsvarlighet

Generelle merknader er gitt i kapittel 20.

Bestemmelsen motsvarer lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 4-1 første ledd bokstav a. Det vises til spesielle merknader til denne bestemmelsen.

Til § 2-5. Individuell plan

Generelle merknader er gitt i kapittel 31.

Første ledd om plikt for helseforetaket til å utarbeide individuell planer foreslått videreført uten endringer.

I andre ledd er det foreslått en ny bestemmelse for å klargjøre hvem som har ansvaret for å sette i gang arbeidet med individuell plan og koordinere planarbeidet i de tilfellene en pasient har behov for tilbud både etter helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven. Etter forslaget skal kommunen i slike tilfeller sørge for at arbeidet med planen settes i gang, og at planarbeidet koordineres. Det er også foreslått en plikt for helseforetaket til å varsle kommunen så snart som mulig når det ser at det er behov for en individuell plan som omfatter tjenester både fra helseforetakene og kommunen. I tillegg er det presisert at helseforetaket i slike tilfeller har plikt til å medvirke i kommunens arbeid med individuell plan. Hvis en pasient bare har behov for tjenester fra spesialisthelsetjenesten, skal helseforetaket utarbeide individuell plan etter bestemmelsen i første ledd.

Til § 2-5 a Koordinator

Generelle merknader er gitt i kapittel 32.

I første ledd er det foreslått plikt til å oppnevne koordinator. Forslaget erstatter bestemmelsen om pasientansvarlig lege m.m. i § 3-7, som foreslås opphevet. Ordningen er foreslått avgrenset til å gjelde for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte spesialisthelsetjenester. Pasienter kan ha behov for flere ulike deltjenester i sitt forløp. Dette kan dreie seg om komplekse tjenester hvor det er behov for tjenester fra flere behandlingsenheter, fra ulike avdelinger i en behandlingsenhet og fra flere profesjoner. Et eksempel er kreftpasienter som vil ha behov for tjenester fra avdelinger som har ansvar for utredning og diagnostikk, fra kirurgisk avdeling, fra kreftavdeling og poliklinikker og fra flere profesjoner som leger, kreftsykepleiere, fysioterapeuter osv.

Koordinator skal ha hovedansvar for å sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pasient og sikre samordning av tjenestetilbudet, samt fremdrift i arbeidet med individuell plan. Dette innebærer ikke at koordinator rent praktisk må utføre alle oppgavene selv. Koordinators ansvar er et «sørge-for-ansvar». Det må etableres systemer som legger til rette for hensiktsmessige løsninger mellom samarbeidende personell og merkantile støttefunksjoner, men koordinator vil ha hovedansvaret for samordningen. I tillegg skal koordinator ha ansvar for å samordne behandlingen i forbindelse med institusjonsopphold. Koordinators ansvar «i forbindelse med» institusjonsopphold innebærer å sørge for nødvendig samordning før, under og etter innleggelse i institusjon, eksempelvis ved polikliniske forundersøkelser, ved oppfølging og etterbehandling.

Koordinator har ansvar for å følge opp innspill fra pasient og pårørende. Det ansees som oftest mest hensiktsmessig at koordinator også utpekes til å være den personen som skal gi informasjon etter helsepersonelloven § 10.

Oppnevning av koordinator innebærer ikke at vedkommende skal ha eneansvar for å koordinere tjenestetilbudet. Ansvaret for å utarbeide individuell plan må være forankret hos ledelsen av virksomheten, og ledelsen må sørge for rammebetingelser som gjør det mulig å fylle en koordinatorrolle.

For pasienter med gjentatte innleggelser bør det ved oppnevning av koordinator i størst mulig grad legges opp til at pasienten får samme koordinator ved hvert opphold.

I andre ledd er det foreslått at koordinator bør være lege. Dette kravet er ikke til hinder for at andre typer helsepersonell kan være koordinator hvis dette er mest hensiktsmessig både for pasienten og helseforetaket, og når det anses forsvarlig.

Dersom koordinator ikke er lege, må koordinatorrollen alltid utøves i nært samarbeid med behandlingsansvarlig lege.

I tredje ledd er departementet gitt mulighet til ved forskrift å gi nærmere bestemmelser om hvilke oppgaver koordinator skal utføre.

Til ny § 2-5 b. Koordinerende enhet

Generelle merknader er gitt i kapittel 32.

I første ledd er det foreslått en plikt for helseforetaket til å ha en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet. Forslaget innebærer en lovfesting av regler som i dag fremgår av forskrift om habilitering og rehabilitering § 13.

Det er i tillegg foreslått at enheten skal ha overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan. Med «overordnet ansvar» menes blant annet ansvar for å utvikle og kvalitetssikre rutiner for utarbeidelse av planen. En viktig del av arbeidet vil være oppnevning, opplæring og veiledning av den som blir utpekt som koordinator.

Koordinerende enhet bør etablere rutiner for vurdering og håndtering av situasjoner der det for eksempel uttrykkes ønske om oppnevning av ny koordinator.

I andre ledd er det foreslått en hjemmel for departementet til å gi nærmere regler om hvilket ansvar den koordinerende enheten skal ha.

Til ny § 2-6 Utskrivningsklare pasienter

Generelle merknader er gitt i kapittel 40.

Bestemmelsen viderefører i all hovedsak gjeldende rett og speiler forslaget til ny helse- og omsorgstjenestelov § 11-4 andre ledd. Se derfor spesielle merknader til ny helse- og omsorgstjenestelov § 11-4.

Til § 3-2 Journal- og informasjonssystemer

Generelle merknader er gitt i punkt 26.5.

Første ledd, andre punktum er en ny plikt som pålegger virksomheter som omfattes av loven å ta hensyn til behovet for effektiv elektronisk samhandling ved anskaffelse og videreutvikling av sine journal- og informasjonssystemer. Kravet forutsetter at virksomheter som samarbeider med hverandre har dialog og effektivt samarbeid om journal- og informasjonssystemenes utvikling. Virksomhetene bør derfor søke kunnskap om samarbeidende virksomheters journal- og informasjonssystemer. Kravet innebærer blant annet at man tar i bruk nasjonale standarder og funksjonskrav der disse er omforent eller fastsatt av myndighetene. Dette innebærer at funksjonskrav og krav til standardisering bør inngå allerede i planleggingsfasen av og i anskaffelsesgrunnlaget for en nyanskaffelse eller videreutvikling. Tilsvarende forpliktelse er foreslått for kommuner i ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov § 5-10.

Til § 3-3 Meldeplikt til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten

Generelle merknader er gitt i kapittel 42.

Første ledd fastsetter at formålet med meldeplikten er bedre pasientsikkerhet ved at meldingene brukes for å avklare årsaker til hendelsen, for så å forebygge at tilsvarende hendelse skjer igjen.

Andre ledd viderefører langt på vei meldeordningen slik den er i dag, men endrer adressat for meldingene til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Melding skal imidlertid sendes «straks». Med straks menes senest 24 timer etter at forholdet ble kjent. Dette er en vesentlig endring i forhold til i dag hvor loven fastslår at det skal meldes «snarest mulig». Dette er tolket slik at meldingene skal sendes til Helsetilsynet i fylket senest innen to måneder, jf. Rundskriv I-54/2000.

Tredje ledd gir for det første Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten behandlingsgrunnlag for å innhente og registrere opplysninger. Det skal ikke registreres personidentifiserbare opplysninger, men mange variabler kan gjøre opplysningene indirekte identifiserbare.

For det annet angis formålet med behandlingen av meldingene. Kunnskapssenteret ved Nasjonal enhet for pasientsikkerhet skal behandle meldinger om uønskede hendelser med sikte på å bidra til læring og forbedring internt i helseforetak eller annen spesialisthelsetjeneste. Det forutsettes at Kunnskapssenteret også kan innhente supplerende informasjon i forbindelse med behandling av meldingene. Kunnskapssenteret skal komme med råd og forslag til videre håndtering, men det er helsetjenesten selv som velger hvordan hendelsen videre skal følges opp. Se nærmere om dette i punkt 42.8.4. Kunnskapssenteret skal også behandle meldingene for å samle og dele kunnskap med helsepersonell, helsetjenesten, brukere, ansvarlige myndigheter og produsenter, om tiltak som kan iverksettes for å bedre pasientsikkerheten.

Det fremgår av fjerde ledd at Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten skal sikre konfidensialitet for både basismelder, involvert helsepersonell og virksomheten.

Hensikten med bestemmelsen er å sikre at personell som kan identifiseres ut fra informasjonen i meldingene, ikke skal kunne spores i læringsinformasjon som publiseres eller annen informasjon som gis fra meldesystemet.

Femte ledd forutsetter at hvis Kunnskapssenteret får opplysninger gjennom meldingene som tyder på alvorlig systemsvikt som krever tilsynsmessig oppfølging, skal det varsle Statens helsetilsyn. Med alvorlig systemsvikt menes at det på bakgrunn av en eller flere meldinger vurderes at risikoen for at pasienter blir utsatt for betydelig skade i spesialisthelsetjenesten er så stor, at det er behov for at Statens helsetilsyn vurderer å gripe inn for å forhindre at slik skade oppstår i fremtiden.

Det kan ikke reises tilsynssak eller begjæres påtale mot helsepersonell på grunnlag av selve meldingen, jf. sjette ledd. På denne måten sikres det at Statens helsetilsyn får informasjon om alvorlige saker som krever tilsynsmessig oppfølging, samtidig som en unngår at helsepersonell får administrative reaksjoner mv. på grunnlag av selve meldingen.

Det er altså ikke handlingen som er vernet ved den foreslåtte bestemmelsen. Den sier bare at tilsynsmyndigheten eller påtalemyndigheten ikke kan bruke selve meldingen til Kunnskapssenteret som grunnlag for å innlede en sak mot personellet. Dersom tilsynsmyndigheten får kjennskap til saken på annen måte, for eksempel fra pårørende, kan tilsynssak og eventuelt straffesak opprettes. Likeledes gjelder vernet bare tilsynssak eller straffesak mot enkeltpersoner, ikke mot virksomheten.

Forskriftshjemmelen i syvende ledd er en videreføring av gjeldende rett.

Til § 3-3 a Varsel til Statens helsetilsyn om alvorlige hendelser

Bestemmelsen er ny. Generelle merknader er gitt i kapittel 42.

Bestemmelsen lovfester den to-årig prøveordning som ble etablert 1. juni 2010. Formålet med ordningen er å sikre raskere og bedre opplyste hendelsesforløp og saksforhold, og dermed også redusert saksbehandlingstid i tilsynssaker. For å sikre tilsynsmessig oppfølging skal helseforetak, og virksomheter som har avtale med helseforetak eller regionale helseforetak, straks varsle om alvorlige hendelser til Statens helsetilsyn. Med alvorlig hendelse menes dødsfall eller betydelig skade på pasient hvor utfallet er uventet i forhold til påregnelig risiko. Ved vurderingen av om hendelsen er meldepliktig skal det legges vekt på om hendelsen kan skyldes feil, forsømmelser eller uhell på system- og/eller individnivå, om det er uklart hva som har skjedd, og om saken fremstår som kompleks.

Departementet understreker at dette er momenter som det skal legges vekt på i en total vurdering av om hendelsen skal meldes. Det vises til at man etter hvert vil vinne erfaringer med hvordan disse momentene tolkes av tjenesten.

Med straks menes at varselet må sendes snarest, og senest påfølgende dag.

Det forutsettes at tilsynsmyndighetene fører dialog både med pasient, pårørende og involvert personell i den utstrekning det er nødvendig for at saken skal bli tilstrekkelig opplyst.

Virksomheter under spesialisthelsetjenesten som ikke er helseforetak, eller som ikke har avtale med helseforetak, omfattes ikke av bestemmelsen.

I andre ledd gis departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om varslingsplikten, blant annet om hvilke opplysninger varselet skal inneholde. Departementet gis også hjemmel til å bestemme at andre tjenesteytere enn de som omfattes av første ledd skal omfattes av varslingsplikten. Et eksempel på dette kan være legespesialister uten avtale.

Til § 3-4 Kvalitets- og pasientsikkerhetsutvalg

Generelle merknader er gitt i kapittel 21, se særlig punkt 21.3.5.3. Bestemmelsen viderefører spesialisthelsetjenestelovens § 3-4 om plikt til å opprette kvalitetsutvalg med noen justeringer.

Det fremgår av første ledd at kvalitetsutvalg erstattes med kvalitets- og pasientsikkerhetsutvalg for å få tydelig frem at også arbeidet med pasientsikkerhet bør være en del av disse utvalgenes mandat. Det vil være opp til virksomheten om det skal opprettes ett eller flere utvalg. Når pliktsubjektet i bestemmelsen er helseinstitusjonen, innebærer det at ansvaret for kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid ligger på ledelsen, selv om det er opprettet slike utvalg.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende rett, og gir utvalgene hjemmel til å kreve de opplysningene som er nødvendige for å utføre arbeid i utvalgene.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende rett og gir departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser i forskrift.

Til § 3-4 a Kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet

Første ledd inneholder plikt for enhver som yter helsetjenester etter loven til å drive systematisk arbeid for kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet.

Tilsvarende bestemmelse er gitt i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2 og det vises til de spesielle merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 3-14 Adgang til tilbakeføring ved rømming fra behandling for rusmiddelavhengighet m.m.

Generelle merknader er gitt i kapittel 29. Henvisningen til sosialtjenesteloven § 7-11 er fjernet og erstattet med henvisning til § 12-6 i ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov.

Til § 4-2 Legefordeling

Generelle merknader er gitt i kapittel 44. Med tilføyelsen i spesialisthelsetjenesteloven § 4-2 siste ledd om at departementet ved forskrift kan gi nærmere regler for tildeling av avtalehjemmel til lege- og psykologspesialister, vil departementet ha en uttrykkelig hjemmel til å regulere både kriteriene for tildeling og hvordan prosessen skal gjennomføres.

Til § 7-3 Nasjonale faglige retningslinjer, veiledere og kvalitetsindikatorer

Tilsvarende bestemmelse er gitt i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-5 og det vises til de spesielle merknadene til denne bestemmelsen.

Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern

Til § 1-3 Offentlig myndighet

Generelle merknader er gitt i kapittel 9. Psykisk helsevernloven legger plikter i form av varsling og bistand (herunder begjæring, tidligere «tutor») til «offentlig myndighet». Offentlig myndighet defineres blant annet som «sosialtjenesten». Ved innføring av helse- og omsorgstjenesteloven vil begrepet «sosiale tjenester» omfatte de sosiale tjenestene i NAV. De sosiale tjenestene som i dag omfattes av sosialtjenesteloven vil omfattes av den kommunale helse- og omsorgstjenesteloven. Av den grunn må begrepet «den kommunale helse- og omsorgstjenesten» tas inn i § 1-3 første ledd.

Til § 4-1. Individuell plan

Generelle merknader er gitt i kapittel 31.

Første ledd om plikt for institusjonen til å utarbeide individuell plan er foreslått videreført uten endringer.

I andre ledd er det foreslått en ny bestemmelse for å klargjøre hvem som har ansvaret for å sette i gang arbeidet med individuell plan og koordinere planarbeidet i de tilfellene en pasient har behov for tilbud både etter den nye loven og psykisk helsevernloven. Etter forslaget skal kommunen i slike tilfeller sørge for at arbeidet med planen settes i gang og at planarbeidet koordineres. Det er også foreslått en plikt for institusjonen til å varsle kommunen så snart som mulig når den ser at det er behov for en individuell plan som omfatter tjenester både fra institusjonen og kommunen. I tillegg er det presisert at institusjonen i slike tilfeller har plikt til å medvirke i kommunens arbeid med individuell plan.

Hvis en pasient bare har behov for tjenester fra institusjonen, skal institusjonen utarbeide individuell plan etter bestemmelsen i første ledd.

Pasientrettighetsloven

Flere av pasientrettighetslovens bestemmelser er foreslått endret slik at rettighetene også skal gjelde for brukere som mottar kommunale helse- og omsorgtjenester. De fleste endringene består i tilføyelser av «bruker» i tillegg til «pasient», og «omsorgstjenester» i tillegg til «helsetjenester» eller «helsehjelp».

Enkelte av pasientrettighetslovens bestemmelser er imidlertid innrettet mot og begrunnet ut fra særlige hensyn som gjør seg gjeldende ved ytelse av helsehjelp, og er ikke direkte overførbare til situasjoner der brukere mottar den type tjenester som idag er omfattet av sosialtjenesteloven. Departementet har ikke grunnlag for å endre disse nå. Dette gjelder blant annet medvirkning og informasjon til pårørende i lovens kapittel 3 og særskilt regulering av mindreåriges og deres pårørendes rett til informasjon.

Reglene om samtykke i lovens kapittel 4 henger nært sammen med reglene om bruk av tvang i lovens kapittel 4A, forslaget til kapittel 9 om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning og kapittel 10 om tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige. Målet på lengre sikt er å oppnå en bedre samordning av de forskjellige tvangsreglene. Departementet tar sikte på å gjennomgå reglene i pasientrettighetsloven kapittel 4 i forbindelse med denne samlede vurderingen.

I tillegg til utvidelsene ovenfor, er det foreslått materielle endringer i medvirkningsbestemmelsen i § 3-1 og i klagereglene i lovens kapittel 7, der klageinstans og klageinstansens kompetanse er endret.

Til tittelen

Departementet foreslår at pasientrettighetslovens tittel endres til «pasient- og brukerrettighetsloven», ettersom loven også vil omfatte tjenestemottakere som ikke nødvendigvis er pasienter.

Til § 1-1 Formål

Generelle merknader er gitt i punkt 29.6.2.

Deler av formålsbestemmelsen til forslag til lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 1-1 nr. 2 og 3 er lagt til formålsbestemmelsen i pasientrettighetsloven. Formålet med endringen er å tilpasse målgruppen som trenger andre tjenester enn helsehjelp.

Til § 1-3 Definisjoner

Forslaget til ny bokstav d innebærer at den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse- og omsorgstjenester omfattes av definisjonen «helse- og omsorgstjenesten». Det skilles med andre ord mellom den videre helse- og omsorgstjenesten som omfatter hele sektoren, og den kommunale helse- og omsorgstjenesten som har et snevrere anvendelsesområde. Se omtale i kapittel 29.

Ny bokstav f definerer begrepet bruker. Se omtale i kapittel 7.

Til § 2-1 som oppheves

Generelle merknader er gitt i kapittel 29. For å tydeliggjøre den enkeltes rettigheter overfor spesialisthelsetjenesten og kommunens helse- og omsorgstjeneste, foreslår departementet å dele opp dagens § 2-1 om rett til nødvendig hjelp i to bestemmelser. § 2-1 a gjelder overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og § 2-1 b gjelder overfor spesialisthelsetjenesten.

Til ny § 2-1a Rett til nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste

Generelle merknader er gitt i kapittel 29.

Første ledd regulerer pasienters og brukeres rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste, og speiler kommunens plikt til å yte øyeblikkelig hjelp etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5. Bestemmelsen er en videreføring av pasientrettighetsloven § 2-1 første ledd første punktum og en kodifisering av sosialtjenestens rett til øyeblikkelig hjelp. For deler av omsorgstjenestene (tidligere sosiale tjenester etter sosialtjenesteloven) vil forslaget innebære en tydeliggjøring av retten til å få dekket øyeblikkelige omsorgsbehov og vil gjelde ved bistandsbehov som oppstår akutt, for eksempel ved pårørendes sykdom eller akutt endring av brukers behov.

Etter andre ledd har pasient og bruker rett til «nødvendige helse- og omsorgstjenester» fra kommunen. Bestemmelsen er en videreføring og harmonisering av pasientrettighetsloven § 2-1 første ledd andre punktum, kommunehelsetjenesteloven § 2-1 første ledd og sosialtjenesteloven § 4-3. Begrepet «nødvendig helsehjelp» i kommunehelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven og vilkårene i sosialtjenesten § 4-3, er erstattet med «nødvendige helse- og omsorgstjenester», uten at dette skal endre på innholdet i vurderingen.

For de tidligere sosiale tjenestene etter sosialtjenesteloven innebærer forslaget at dagens mer detaljerte utforming av rettigheter i sosialtjenesteloven § 4-3 erstattes med den rettslige standarden «nødvendige helse- og omsorgstjenester». Endringen er en videreføring av gjeldende rett og er ikke ment som noen utvidelse eller innskrenkning i forhold til dagens sosialtjenestelov.

Begrepet «nødvendige helse- og omsorgstjenester» skal tolkes slik at det gir krav på nødvendig hjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell helsefaglig og/eller sosialfaglig vurdering av behov. Det er vanskelig å angi presist hva som er nødvendig hjelp på et overordnet nivå. Omfang og nivå på hjelpen må derfor vurderes konkret. Det avgjørende må være den hjelpetrengendes behov ut i fra en helse- og sosialfaglig vurdering. I vurderingen må behovet til den enkelte veies opp mot fellesskapets behov, hvor det kan legges vekt på kommunens økonomiske ressurser. Det er imidlertid en minstestandard som kommunene ikke kan gå under med henvisning til dårlig økonomi. Det vises i den forbindelse til «Fusa-dommen» Rt.1990 s. 874. For nærmere omtale av forsvarlighetskravet vises det til kapittel 20.

Som etter sosialtjenesteloven vil de som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig bistand for å greie dagliglivets gjøremål, ha rett til «nødvendige helse- og omsorgstjenester» fra kommunen. I disse situasjonene vil det fortrinnsvis bli gitt tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, c og d. Rettighetsbestemmelsen omfatter hjelpebehov av rent praktisk eller personlig art. Om en person «ikke kan dra omsorg for seg selv», krever en sosialfaglig vurdering, og i mange tilfeller også en helsefaglig vurdering, av vedkommendes funksjonsevne. Dette innebærer at også foreldre og deres mindreårige barn vil kunne ha rettigheter etter bestemmelsen, hvis omsorgen for barnet overgår foreldrenes omsorgsevne. Dette kan skyldes forhold hos barnet (enkelte funksjonshemmede barn kan for eksempel ha et så stort omsorgsbehov at dette overstiger foreldrenes omsorgsevne) eller foreldrenes egen helse eller funksjonshemning.

Rettighetsbestemmelsen vil i utgangspunktet omfatte alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med behov for tjenester på grunn av somatisk sykdom eller skade, psykiske problemer eller lidelser, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Rettigheten vil vedkommende ha overfor den kommunen vedkommende oppholder seg i, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd.

Selv om en person har et rettskrav på «nødvendige helse- og omsorgstjenester» betyr ikke det at vedkommende i utgangspunktet har krav på en bestemt type tjeneste fra kommunen. Med andre ord er det ikke slik at personen, selv om vedkommende har krav på «nødvendige helse- og omsorgstjenester» fra kommunen, også dermed har et rettskrav på en bestemt tjeneste, for eksempel en institusjonsplass. Dette er en videreføring av gjeldende rett både for kommunehelsetjenesten og sosialtjenesten, men blir nå klarere ved at kommunens plikter og pasientens og brukernes rettigheter blir regulert i ulike lover. Dersom en pasient eller bruker har krav på nødvendige helse- og omsorgstjenester er det kommunen som må vurdere, og i utgangspunktet beslutte hva slags hjelp som skal tilbys, ut fra de tilbudene og ressursene kommunen har. Slik sett kan en kommune fatte vedtak om tilbud om helsetjenester i hjemmet, fremfor tildeling av plass i institusjon under forutsetning av at det innebærer et forsvarlig tilbud.

Kommunen står imidlertid ikke helt fritt. Formålsbestemmelsene i lovene er utgangspunktet, og det skal tas hensyn til tjenestemottakerens ønsker og synspunkter. Forsvarlighetskravet innebærer også at dersom en bestemt type tjeneste, for eksempel institusjonsplass, er eneste alternativ for å kunne yte et forsvarlig tilbud i det konkrete tilfellet, vil vedkommende pasient eller bruker ha et rettskrav på den bestemte tjenesten.

I bestemmelsens tredje ledd er det presisert at pasient og bruker har rett til et verdig tjenestetilbud i samsvar med helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd, bokstav b. Henvisningen til helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 viser at retten til et verdig tjenestetilbud faller inn under, og er en del av, det generelle forsvarlighetskravet. Kravet til et verdig tjenestetilbud kan allerede i dag innfortolkes i dagens generelle forsvarlighetskrav. Kravet til forsvarlighet innenfor helse- og omsorgstjenesten har utviklet seg over tid. Et tjenestetilbud som ikke oppfyller grunnleggende verdighetskrav, vil heller ikke kunne oppfattes som et forsvarlig tjenestetilbud. Det vises til nærmere omtale av dette i punkt 20.5 og punkt 29.9. Ved kongelig resolusjon av 12. november 2010 ble det fastsatt forskrift om en verdig eldreomsorg med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven § 1-3 a og sosialtjenesteloven § 4-6. Forskriften presiserer begrepet «verdig tjenestetilbud», ved å angi en rekke hensyn som tjenestetilbudet må legge til rette for.

Etter fjerde ledd skal kommunen gi den som søker eller trenger helse- og omsorgstjenester, de helse- og behandlingsmessige opplysningene vedkommende trenger for å ivareta sin rett. Bestemmelsen viderefører pasientrettighetsloven § 2-1 tredje ledd og kommunehelsetjenesteloven § 2-1 andre ledd.

I femte ledd foreslås videreført den forskriftshjemmelen som i dag følger av pasientrettighetsloven § 2-1 sjette ledd.

Til ny § 2-1 b Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten

Bestemmelsen regulerer rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og viderefører pasientrettighetsloven § 2-1 første ledd første punktum og andre til syvende ledd. Se nærmere omtale i kapittel 29, og Ot.prp. nr. 12 (1998-99) Om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) og Ot.prp. nr. 63 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) m.m.

Til ny § 2-1 c Pasientrettigheter i fastlegeordningen

Generelle merknader er gitt i kapitlene 15, 19 og 30. Bestemmelsen gjelder pasientrettigheter i fastlegeordningen og viderefører kommunehelsetjenesteloven § 2-1 a.

I første ledd gis enhver som er bosatt i en norsk kommune rett til å stå på liste hos en lege med fastlegeavtale eller hos et legesenter med fellesliste. Dette er en snevrere gruppe enn den som har rett til nødvendig helse- og omsorgstjenester etter § 2-1 a, det vil si de som oppholder seg i en kommune. Fastlegeordningen forutsetter at det er kontinuitet i lege-pasientforhold. Det vil derfor ha lite hensikt å gi dem som midlertidig oppholder seg i en kommune, rett til fastlege. Med bosatt menes de som er registrert bosatt i en norsk kommune etter lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering.

Ved å knytte bosatt-begrepet til folkeregistreringsloven vil imidlertid de som ikke har oppholdstillatelse falle utenom. Asylsøkere som oppholder seg i landet mens asylsøknaden behandles, vil ofte kunne ha behov for det allmennlegetilbudet fastlegeordningen innebærer. Derfor gis også asylsøkere og deres familie rett til å stå på liste hos fastlege, når de er medlem av folketrygden etter forskrift om trygdedekning for asylsøkere m.m. av 15. april 1997 nr. 315.

Retten til fastlege er ikke begrenset til å gjelde i den kommune der innbyggeren er registrert bosatt. Det er adgang til å velge fastlege over kommunegrensene.

I andre ledd gis personer som står på fastleges liste rett til å skifte fastlege inntil to ganger i året. Adgangen til å skifte fastlege er begrenset til to ganger per år. Begrensningen gjelder ikke dersom lege skiftes som følge av flytting, eller dersom fastlegen reduserer listen. Skifte av fastlege meldes til HELFO innen en nærmere fastsatt dato i hver måned, og får virkning fra måneden etter.

Personer som er tilnyttet en fastlege har rett til ny vurdering av sin helsetilstand hos en annen lege med fastlegeavtale. Retten gjelder når pasienten har fått en første vurdering av fastlegen. Krav om ny vurdering må være relatert til samme forhold som den første vurderingen. Bakgrunnen for kravet kan være at man er uenig i diagnosen, vurderingen av sykdommens alvorlighet eller behandlingsopplegget.

I den nye vurderingen kan det være behov for å foreta kliniske undersøkelser for å vurdere pasientens tilstand på ny. Bestemmelsen innebærer imidlertid ingen rett for pasienten eller plikt for legen til å gjennomføre slike undersøkelser, dersom det ikke er nødvendig for å ivareta en forsvarlig ny vurdering.

I tredje ledd fremgår at rettighetene i første og andre ledd ikke gjelder i de kommuner der plikten til å ha fastlegeordning er suspendert etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 tredje ledd. Rettigheter etter denne bestemmelsen gjøres gjeldende overfor den kommunen rettighetshaverne har eller ønsker fastlege i. I kommuner der det i en lengre periode ikke er mulig å organisere allmennlegetjenesten som en fastlegeordning, kan disse rettighetene ikke gjøres gjeldende. Retten til nødvendig helse- og omsorgstjenester etter § 2-1 a suspenderes ikke. Det vises til Ot.prp. nr. 99 (1998-99) Om lov om endringer i lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenester i kommunene og i visse andre lover (fastlegeordningen)

I fjerde ledd gis særskilt hjemmel til å gi forskriftsbestemmelser om gjennomføring og utfylling av pasientrettigheter i fastlegeordningen, herunder om barns rettigheter og plassering på liste. Forskrifthjemmelen gir ikke adgang til å gi regler om organisering av kommunens virksomhet.

Til § 2-3 Rett til fornyet vurdering

Bestemmelsen viderefører gjeldene rett. For å fange opp at deler av dagens sosialtjeneste etter forslaget til ny helse- og omsorgstjenestelov inngår i kommunens helse- og omsorgstjeneste, er det tilføyet at kommunens helse- og omsorgstjeneste i tillegg til sosialtjenesten kan henvise til fornyet vurdering ved behov for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet. Begrepet «rusmiddelmisbruk» er erstattet med «rusmiddelavhengighet, i tråd med dagens språkbruk.

Til § 2-4 Rett til valg av sykehus m.m.

I bestemmelsens tredje ledd er hjemlene for tilbakeholdelse av rusmiddelavhengig i institusjon etter ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov innarbeidet. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett.

Til § 2-5 Rett til individuell plan

Generelle merknader er gitt i kapittel 31. Den viderefører gjeldende rett. Retten til individuell plan etter sosialtjenesteloven er videreført i denne bestemmelsen gjennom å presisere retten til også å gjelde brukere og ved å henvise til ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov.

Til § 2-7. Forvaltningslovens anvendelse

Generelle merknader er gitt i kapittel 11.

I første ledd er det foreslått at forvaltningsloven kapittel IV og V om enkeltvedtak ikke skal gjelde for vedtak som treffes etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2. I gjeldende § 2-7 er det gjort unntak fra hele forvaltningsloven for vedtak som treffes etter pasientrettighetsloven kapittel 2. Forslaget innebærer at reglene i forvaltningsloven kapittel II om habilitet og III om alminnelige saksbehandlingsregler skal gjelde både for kommunale helse- og omsorgstjenester og for spesialisthelsetjenesten. Dette betyr at forvaltningsloven får utvidet anvendelse i forhold til gjeldende bestemmelse. Det er redegjort nærmere for reglene i forvaltningsloven kapittel II og III i punkt 11.7.3.

I nytt andre ledd er det foreslått en bestemmelse avgrenset til vedtak etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-2 første ledd nr. 6 bokstavene a til d, § 3-6 og § 3-8. Disse bestemmelsene gjelder tjenester som i dag er regulert i sosialtjenesteloven: praktisk bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse, støttekontakt, avlastningstiltak, omsorgslønn og plass i institusjon. I tillegg omfattes helsetjenester i hjemmet og plass i sykehjem. Forslaget innebærer at bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel IV og V om enkeltvedtak skal komme til anvendelse ved tildeling og bortfall av slike tjenester hvis de forventes å vare lenger enn to uker.

Hensikten med forslaget i andre ledd er å videreføre gjeldende rett og å ha smidige regler for akuttsituasjoner. Hvis det er aktuelt å innvilge hjelp for en lengre periode, skal reglene om enkeltvedtak følges for de angitte tjenestene. Det skal ikke være mulig å omgå to-ukers regelen ved å treffe flere korttidsvedtak etter hverandre. Dersom det er grunn til å tro at behovet for tjenester regulert i de nevnte bestemmelsene vil gjelde for et tidsrom på over to uker, skal reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven følges. Vedtak om tildeling av tjenester skal iverksettes straks med mindre annet følger av vedtaket.

I tredje ledd er det foreslått en videreføring av det unntaket fra forvaltningsloven som i dag gjelder etter kommunehelsetjenesteloven § 2-1 femte ledd og sosialtjenesteloven § 8-1 andre ledd andre punktum om forholdet til konkurrerende søkere hvis flere samtidig søker om tjenester det er knapphet på.

Til § 2-8 Tiltak ved særlig tyngende omsorgsoppgaver

Bestemmelsen viderefører sosialtjenesteloven § 4-4. Etter bestemmelsen kan de som har særlig tyngende omsorgsarbeid kreve at kommunens helse- og omsorgstjeneste treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden, og i tilfelle hva tiltakene skal bestå i. Bestemmelsen gir ingen materielle rettigheter, men kun en rett til å få et vedtak. Det nærmere innholdet i bestemmelsen fremgår av Ot. prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v. punkt 4.4 og merknadene til paragrafene. Bestemmelsen er også omtalt foran i kapittel 30.

Til § 3-1 Pasientens og brukerens rett til medvirkning

Bestemmelsens andre ledd er endret slik at også brukere har rett til å medvirke ved gjennomføringen av helse- og omsorgshjelpen. Bestemmelsen er omtalt i punkt 30.6.

Første punktum forutsetter at kommunen så langt som mulig samarbeider med bruker og pasient når tjenestetilbudet utformes. Til forskjell fra bestemmelsens første ledd, som regulerer rett til medvirkning under gjennomføringen av helse- og omsorgshjelpen, regulerer andre ledd medvirkning ved «utformingen av tjenestetilbudet», det vil si under saksbehandlingen og frem til vedtak fattes.

Etter andre punktum skal det legges stor vekt på hva pasienten og brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6, § 3-6 og § 3-8. Bestemmelsen viderefører sosialtjenesteloven § 8-4. Det er et viktig prinsipp at tjenestetilbudet så langt som mulig bør ta hensyn til den enkeltes spesielle behov og ønsker. Kommunen må anstrenge seg for å finne individuelt tilpassede løsninger. Vedkommende må da tas med på råd. Dette er viktigere jo mer vesentlig tjenesten er for brukerens eller pasientens velferd og livssituasjon. Bestemmelsen i § 3-2 første ledd nr. 6 omfatter blant annet helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse, praktisk bistand, opplæring, støttekontakt, plass i institusjon (også sykehjem) og avlastningstiltak. §§ 3-6 og 3-8 gjelder henholdsvis omsorgslønn og brukerstyrt personlig assistanse. Det er kommunen som i utgangspunktet utformer tjenestetilbudet og velger hjelpeform.

Bestemmelsen i sosialtjenesteloven § 8-3 første ledd om at barn under 18 år skal tas med på råd når barnets utvikling og modning og sakens art tilsier det, er tatt inn i tredje punktum. Denne konkrete rådføringsplikten skal kun gjelde ved tjenester som i dag er omfattet av sosialtjenesteloven. Dette er blant annet helsetjenester i hjemmet og personlig assistanse etter ny lov § 3-2 første ledd nr. 6, se leddets andre punktum. Forslaget medfører derfor ingen endringer i gjeldende rett når det gjelder pasientrettighetslovens regulering av mindreårige pasienters rett til medvirkning etter § 3-1, retten til informasjon etter § 3-4 eller bestemmelsen om samtykke på vegne av barn etter § 4-4. Bestemmelsen vil særlig ha betydning i de tilfellene der pasientrettighetslovens bestemmelser om barns og deres pårørendes rettigheter ikke vil gjelde fordi barnet ikke regnes som pasient. Se også barnelova § 31 for regulering av foreldrenes ansvar for å høre barnas synspunkter.

I bestemmelsens fjerde ledd er det presisert at den enkelte pasient eller brukers ønske om at andre personer skal være tilstede når helse- og omsorgstjenester gis, skal dette som hovedregel imøtekommes. Endringen innebærer en styrking av pasienten eller brukerens rettighet sammenlignet med dagens ordlyd hvoretter den enkeltes rett skulle imøtekommes «så langt som mulig».

Til § 3-2 Pasientens og brukerens rett til informasjon

Generelle merknader er gitt i punkt 30.6.

Brukers rett til informasjon er innarbeidet i bestemmelsens siste ledd. Etter bestemmelsen skal brukeren ha den informasjonen som er nødvendig for å få tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet og for å kunne ivareta sine rettigheter. Bestemmelsen speiler personellets plikt til å gi informasjon etter helsepersonelloven § 10, jf. forslaget til kommunal helse- og omsorgstjenestelov § 2-1 som gir helsepersonelloven anvendelse for alt personell som yter helse- og omsorgstjenester etter loven. Informasjonen må være tilstrekkelig til at brukeren kan ivareta sine rettigheter, herunder bruke sin rett til medvirkning etter § 3-1.

Til § 3-5 Informasjonens form

For å fange opp at bestemmelsen skal gjelde både pasienter og brukere, er det gjort endringer i bestemmelsens andre og tredje ledd.

Til § 6-1 nytt andre ledd

Generelle merknader er gitt i kapittel 29. Bestemmelsen viderefører dagens regulering i kommunehelsetjenesteloven § 2-2 andre ledd.

Til ny § 6-5 Partsrettigheter ved søksmål

Generelle merknader er gitt i kapittel 30. Bestemmelsen viderefører gjeldende regler om barns partsrettigheter i sosialtjenesteloven § 8-3 andre ledd.

Til § 7-1 Anmodning om oppfyllelse

Bestemmelsen foreslås opphevet. Se generelle merknader i kapittel 34.

Til § 7-2 Klage

Generelle merknader er gitt i kapittel 34.

Første ledd viderefører gjeldende bestemmelse i § 7-2 første ledd, med den endring at klagen ikke skal sendes til klageinstansen, men til den som har truffet enkeltvedtaket eller avgjørelsen. Forslaget gjelder både for kommunale helse- og omsorgstjenester og for spesialisthelsetjenesten.

Andre ledd viderefører gjeldende bestemmelse i § 7-2 andre ledd.

Tredje ledd viderefører gjeldende bestemmelse i § 7-1 andre ledd. Andre enn pasienter og brukere som er tillagt selvstendige rettigheter, er også gitt rett til å klage på enkeltvedtak eller avgjørelser til Fylkesmannen. Dette gjelder for eksempel pårørende, som har rett til informasjon, samtykke og journalinnsyn.

Fjerde ledd viderefører gjeldende bestemmelse i § 7-1 tredje ledd. Pasientens eller brukerens representant defineres som den som har fullmakt til å klage på vedkommendes vegne, eller som har samtykkekompetanse etter loven kapittel 4. Fordi pasienten eller brukeren selv kan velge sin fullmektig, er det et krav om skriftlig fullmakt som sikrer at iverksetting av klagebehandling er i samsvar med pasientens ellers brukerens ønsker, jf. forvaltningsloven § 12 fjerde ledd.

Til § 7-3 Klagens form og innhold

Bestemmelsen viderefører gjeldende bestemmelse i § 7-3 med den endring at «Helsetilsynet i fylket» er erstattet med «Fylkesmannen», og «pasienten» er erstattet med «pasienten eller brukeren».

Til § 7-4 Anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd

Bestemmelsen viderefører gjeldende bestemmelse i § 7-4. «Pasienten eller andre som har rett til det» er erstattet med «pasienten, brukeren eller andre som har rett til det», og «han» er erstattet med «vedkommende».

Til § 7-5 Frist for klage

Generelle merknader er kapittel 34.

Etter dagens § 7-5 er fristen for anmodning etter § 7-1 fire uker fra vedkommende fikk eller burde ha fått tilstrekkelig kunnskap til å fremme en anmodning, mens fristen for å klage er tre uker fra vedkommende fikk eller burde ha fått kjennskap til utfallet av anmodningen. Det foreslås at fristen for å klage settes til fire uker fordi adgangen til å anmode om oppfyllelse etter § 7-1 er foreslått opphevet.

Til § 7-6 Forvaltningslovens anvendelse

Generelle merknader er gitt i punkt 34.7.9.

Forslaget innebærer at ordningen i forvaltningsloven § 34 i utgangspunktet skal legges til grunn for klageinstansens kompetanse. For kommunale vedtak om helsetjenester skal Fylkesmannen legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn. Dette er i tråd med forvaltningsloven § 34 andre ledd siste punktum og innebærer en videreføring av gjeldende rett. Kommunale vedtak om helsetjenester vil etter lovforslaget omfatte helsetjenester i hjemmet, jf. helse- og omsorgstjenenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a. Dette vil særlig gjelde hjemmesykepleie, men også for eksempel fysioterapi og ergoterapi. I tillegg omfattes tildeling av sykehjemsplass, jf. samme bestemmelse bokstav b.

For øvrige kommunale vedtak er det foreslått at klageinstansen skal legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn. Dette gjelder tjenester som i dag er regulert i sosialtjenesteloven. Forslaget vil ikke innebære noen endring av betydning i forhold til gjeldende rett, jf. reguleringen av Fylkesmannens kompetanse i klagesaker i sosialtjenesteloven § 8-7. Disse kommunale vedtakene vil omfatte personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, avlastningstiltak, jf. samme bestemmelse bokstav d, omsorgslønn, jf. § 3-6 og brukerstyrt personlig assistanse, jf. § 3-8.

Av forslaget til helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 5 fremgår det at kommunen skal tilby sosial, psykososial og medisinsk rehabilitering. Vedtak om tildeling av tjenester til personer som har behov for rehabilitering og habilitering, vil i all hovedsak bli fattet med hjemmel i andre bestemmelser, for eksempel vedtak om helsetjenester i hjemmet, praktisk bistand eller støttekontakt. I den grad det likevel kan være aktuelt å fatte vedtak med hjemmel i § 3-2 første ledd nr. 5, og det dreier seg om tjenester som i dag er regulert i sosialtjenesteloven, skal pasientrettighetsloven § 7-6 første ledd siste punktum legges til grunn.

Hvis det tildeles plass i institusjon, og dette ikke er helsetjeneste, vil også § 7-6 første ledd siste punktum gjelde. Dette er aktuelt ved tildeling av plass i aldershjem og barneboliger.

Den alminnelige ordningen etter forvaltningsloven § 34 siste ledd er at klageinstansen selv kan treffe nytt vedtak i saken eller oppheve vedtaket og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling. Denne regelen vil gjelde tilsvarende ved klage etter pasientrettighetsloven. Når det gjelder vedtak om tjenester som i dag er regulert i sosialtjenesteloven, bør imidlertid Fylkesmannen som hovedregel ikke benytte kompetansen til å fatte nytt vedtak ved overprøving av det frie skjønn, i tråd med gjeldende rett. Dette er ikke til hinder for at Fylkesmannen kan endre vedtaket i særlige tilfeller hvis saken haster, og det er behov for en rask avklaring. Ett eksempel kan være at Fylkesmannen selv endrer vedtaket dersom den tar til følge klage over vedtak om sommeravlastning for et funksjonshemmet barn, og sommerferien nærmer seg.

Helsepersonelloven

Lovforslaget er en harmonisering av to lover. Helsepersonelloven kommer til anvendelse for alt personell som yter tjenester omfattet av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1. Se omtale i punkt 10.3.

Til § 3 Definisjoner

Generelle merknader til tredje ledd er gitt i kapittel 20.

Endringen viderefører gjeldende rett. Det foreslås i tredje ledd en presisering av definisjonen av helsehjelp i tråd med pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav c. Generelle merknader til fjerde ledd er gitt i punkt 10.5.3. Fjerde ledd er en teknisk endring som følge av opphevelse av kommunehelsetjenesteloven.

Til § 4 Forsvarlighet

Generelle merknader er gitt i punkt 31.7.5.

Den foreslåtte endringen i andre ledd innebærer at helsepersonell har plikt til å delta i arbeidet med individuell plan når en pasient eller bruker har rett til slik plan. Helsepersonelloven skal som hovedregel gjelde tilsvarende for personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven, og bestemmelsen vil dermed også gjelde for personell som ikke kan defineres som helsepersonell.

Til § 16 Organisering av virksomhet som yter helsehjelp og internkontroll

Generelle merknader er gitt i punkt 10.10.1.

Gjeldende bestemmelse gir i § 16 andre ledd departementet adgang til ved forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om organisering av virksomhet som yter helsehjelp og om internkontroll. Departementet mener dette er overflødig sett i sammenheng med andre bestemmelser om internkontroll.

Forslaget innebærer at det kan gis forskrift som regulerer prosedyrer for administrering av legemidler for enkelte helsepersonellgrupper uten rekvireringsrett.

I helseinstitusjoner og virksomheter som yter helsehjelp, vil det ikke alltid være praktisk mulig at rekvirent (i hovedsak lege) er til stede for enhver igangsetting og instruering av legemiddelbehandling av den enkelte pasient. Et eksempel er ambulansetjenesten. Der det er nødvendig for å kunne yte forsvarlig helsehjelp til pasientene, er det behov for at virksomheten kan organiseres slik at ordinering av legemidler kan skje i henhold til på forhånd fastsatte helsefaglige prosedyrer. Slike prosedyrer vil kunne erstatte en individuell ordinering til enkeltpasienter gjort av rekvirerende lege. Ordinering gjennom prosedyrer kan da skje til grupper av pasienter som er definert ut fra nærmere bestemt helsetilstand.

Til § 20 a Plikter etter pasientskadeloven

Generelle merknader er gitt i kapittel 25.

Endringene i første ledd foreslås som følge av at kommunehelsetjenesteloven § 4-1 første ledd ikke videreføres i ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov. Dette er likevel kun en språklig endring, som ikke innebærer en endring i rettstilstanden.

Til ny § 38 a. Melding om behov for individuell plan og koordinator

Generelle merknader er gitt i kapittel 31.

Bestemmelsen er ny. Forslaget pålegger helsepersonell en plikt til snarest mulig å gi melding om pasienters og brukeres behov for individuell plan og koordinator. Det er også presisert hvem meldingen skal gis til.

Til § 67 a Forbud mot bruk av meldinger etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 som grunnlag for å opprette sak mot helsepersonell i medhold av kapittel 11

Generelle merknader i punkt 42.8.6. Bestemmelsen er ny.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med at meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 foreslås flyttet til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Et viktig formål med denne endringen er å øke antall meldinger. For å oppnå dette, er det viktig at helsepersonell ikke frykter sanksjoner på bakgrunn av den meldingen som sendes til Kunnskapssenteret.

Det er altså ikke handlingen som er vernet ved den foreslåtte bestemmelsen. Den sier bare at tilsynsmyndigheten eller påtalemyndigheten ikke kan bruke selve meldingen til Kunnskapssenteret som grunnlag for å innlede en sak mot personellet. Dersom tilsynsmyndigheten får kjennskap til saken på annen måte, for eksempel fra pårørende, kan tilsynssak og eventuelt straffesak opprettes. Likeledes gjelder vernet bare tilsynssak eller straffesak mot enkeltpersoner, ikke mot virksomheten.

Pasientskadeloven

Til § 1 Pasientskade

Av første ledd bokstav a følger det at loven gjelder for institusjon i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Etter helsepersonelloven § 3 fjerde ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 andre ledd, kan det gis forskrifter om hva som er å anse som slik institusjon.

Helseregisterloven

Til § 3 Saklig virkeområde

Generelle merknader er gitt i punkt 9.17.

Første ledd bestemmer at helseregisterlovens virkeområde er helse- og omsorgstjenesten. Dette er en utvidelse ettersom loven i dag gjelder for helsetjenesten. Utvidelsen gjelder den behandlingen av personopplysninger som følger av tjenester etter dagens sosialtjenestelov. Slik behandling av opplysninger er i dag hjemlet i sosialtjenesteloven og personopplysningsloven.

Til § 6 Behandlingsrettet helseregister

Generelle merknader er gitt i kapittel 26. Bestemmelsen er ny.

Fjerde ledd gir Kongen hjemmel til i forskrift å fastsette at helseopplysninger i behandlingsrettet register skal behandles elektronisk. I helseregisterloven § 1 nr. 5 er «behandling av helseopplysninger» definert som «enhver formålsbestemt bruk av helseopplysninger, som f.eks. innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering eller en kombinasjon av slike bruksmåter». Regulering av at utlevering skal skje i elektronisk form, vil kunne være aktuelt for eksempel ved forsendelse av epikriser, utskrivingsmeldinger fra sykehus til omsorgstjenesten, henvisninger og oversendelse av hele journaler ved behov. Det vil også kunne oppstå behov for elektronisk utlevering av opplysninger til pasienter og andre som ikke har pasientjournalsystemer.

Forskriftsfesting av elektronisk utlevering av helseopplysninger vil ikke utvide adgangen til å utlevere helseopplysninger, men åpner for å kreve at utlevering skal skje i elektronisk form. Det forutsettes at all utlevering av helseopplysninger er i samsvar med gjeldende regler om behandling av helseopplysninger og taushetsplikt. Plikten til elektronisk føring og kommunikasjon vil rette seg mot virksomheter, men også mot helsepersonell i den grad disse driver egen praksis.

Til § 16 Sikring av konfidensialitet, integritet, kvalitet og tilgjengelighet

Generelle merknader er gitt i kapittel 26.

Forslaget til endringer i fjerde ledd viderefører og klargjør gjeldende rett etter helseregisterloven §§ 6 tredje ledd og 16 fjerde ledd. Det presiseres i bestemmelsen at Kongen i forskrift kan sette krav om sertifisering ved behandling av helseopplysninger. Sertifisering er en bekreftelse utstedt av en uavhengig tredjepart som dokumenterer at bestemte formaliserte krav er oppfylt, og som inneholder en beskrivelse av hvilken metode som er benyttet for å dokumentere at kravene er oppfylt. En sertifisering kan ha forskjellige nivåer tilpasset behovene innenfor det aktuelle området. Sertifiseringen vil kunne gjelde programvare, men også annen samhandlingsarkitektur som er av betydning for behandling av helseopplysninger. Før nye versjoner av et system gjøres tilgjengelig, må sertifiseringen gjentas.

Helseforetaksloven

Til § 2 tredje ledd

Det fremgår av tredje ledd at helseforetak yter spesialisthelsetjenester, forskning og undervisning samt andre tjenester som står i naturlig sammenheng med dette, eller som er pålagt i lov eller avtalt med den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Tillegget «eller avtalt med den kommunale helse- og omsorgstjenesten» er tatt inn for å presisere at helseforetak kan yte tjenester på vegne av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Slikt gjensidig samarbeid om utførelsen av oppgaver kan være hensiktsmessig i de avtalene som inngås etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 6 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e andre ledd.

Til § 33 Pasienters og andre brukeres innflytelse

Generelle merknader er inntatt i punkt 9.14.3. Det vises til spesielle merknader til lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-10 fjerde ledd.

I nytt tredje ledd presiseres at regionalt helseforetak skal sørge for at den enkelte pasients utvidede rett til bruk av samisk språk i spesialisthelsetjenesten blir ivaretatt, jf. sameloven §§ 3-1 nr. 4 og 3-5.

Til toppen
Til dokumentets forside