3 Bakgrunn

Kriminalomsorgen har lovbestemt plikt til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte om bestemte avgjørelser etter straffegjennomføringsloven og straffeloven. Straffegjennomføringsloven har en egen bestemmelse med en samlet henvisning til regler om varsling til fornærmede eller dennes etterlatte om kriminalomsorgens avgjørelser. Disse reglene gjelder særlig avgjørelser om endringer i straffegjennomføring og forvaring; tidspunkt for permisjon eller straffeavbrudd, gjennomføring av straff utenfor fengsel, prøveløslatelse, løslatelse m.m. Kriminalomsorgen har også plikt til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte hvis domfelte ”unndrar seg” gjennomføring av fengselsstraff eller forvaring. Varslingsplikten forutsetter at det er av betydning for fornærmede eller etterlatte å få denne kunnskapen, slik at de kan forberede seg på muligheten for å påtreffe domfelte.

Adgangen til å avsi dom på tvungent psykisk helsevern gjelder ved alvorlige voldsforbrytelser, seksualforbrytelser mv., saker der det kan være en stor påkjenning for fornærmede eller dennes etterlatte å treffe på domfelte. Psykisk helsevernloven har imidlertid ingen regler om plikt til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte ved endringer i gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller ved opphør av dommen. Departementet mener at det er behov for regler om dette. På samme måte som for kriminalomsorgen, må forutsetningen være at det er av betydning for fornærmede eller dennes etterlatte å bli informert, og at det er en reell mulighet for at de kan treffe på domfelte.

Straffeprosessloven har regler om adgang for påtalemyndigheten til å nedlegge besøksforbud. Departementet finner ikke grunn til å foreslå egne regler i psykisk helsevernloven om adgang til å ilegge besøksforbud ved gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern. Departementet mener imidlertid at den faglig ansvarlige i sin vurdering av hvordan det tvungne psykiske helsevernet skal gjennomføres, også bør vurdere om adgangen til å ilegge besøksforbud bør benyttes. På denne bakgrunn er det foreslått en tilføyelse i psykisk helsevernloven om at den faglig ansvarlige skal gi påtalemyndigheten og retten de opplysninger som er nødvendige for å vurdere om besøksforbud bør vedtas etter reglene i straffeprosessloven.

Det framgår av psykisk helsevernloven at tvangsmidler bare skal brukes overfor pasienten når det er uomgjengelig nødvendig for å hindre vedkommende i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting. Adgang til å låse pasienter alene inne på et rom er begrenset til ”kortvarig anbringelse” bak låst eller stengt dør uten personale til stede. Psykisk helsevernforskriften presiserer at isolering maksimalt skal benyttes i to timer av gangen.

Nattelåsing kan hindre at urolige og farlige pasienter forlater rommet om natten og skaper uro og utgjør fare for skade på andre pasienter og personalet. Adgang til nattelåsing kan dermed gi mer ro og økt sikkerhet. Forutsatt at pasienten til enhver tid kan kontakte tilstedeværende personell og be om å komme ut når det er nødvendig, vil nattelåsing etter departementets vurdering ikke innebære en uforholdsmessig belastning for særlig farlige pasienter. På denne bakgrunn foreslår departementet nye regler om adgang til nattelåsing avgrenset til å gjelde enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå og de regionale sikkerhetsavdelingene.