Prop. 1 S (2019–2020)

FOR BUDSJETTÅRET 2020 — Utgiftskapitler: 100–179 Inntektskapitler: 3100

Til innholdsfortegnelse

Del 3
Spesielle tema

8 Nordområdepolitikken

Langsiktig satsing på kunnskap, næring, infrastruktur, beredskap og samarbeid i nord

Nordområdene er Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Granavolden-plattformen fastslår at nordområdepolitikken skal vektlegge internasjonalt samarbeid, næringsutvikling, kunnskap, infrastruktur, miljøvern, sikkerhet og beredskap. Regjeringen tar sikte på å presentere en ny stortingsmelding om nordområdene høsten 2020. Meldingen vil bygge på Nordområdestrategien fra april 2017 som beskriver mål og tiltak for videreutvikling av nordområdepolitikken. Det er viktig for Norge å opprettholde Arktis som en fredelig og stabil region, basert på internasjonalt samarbeid og respekt for folkerettslige prinsipper. Samtidig er Regjeringens mål å utvikle Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner.

Utenriksdepartementet har det overordnede ansvaret for koordinering av Regjeringens nordområdepolitikk. Samspillet mellom utenrikspolitikk, næringsliv og samfunnsutvikling er viktigere enn noen gang. Derfor har også Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet større roller i nordområdepolitikken enn før. Regionalt nordområdeforum er etablert som plattform for et systematisk samarbeid og tett dialog mellom Regjeringen, fylkeskommunene og Sametinget. Overføring av om lag halvparten av Arktis 2030-ordningen til fylkeskommunen Troms og Finnmark og opprettelse av Sekretariat for regionalt nordområdeforum i Vadsø fra 1. januar 2020 er viktige tiltak som vil gi regionene en tydeligere rolle i nordområdepolitikken. Fylkeskommunenes styrkede rolle i forberedelsene til møter i Arktisk råd vil også bedre samspillet mellom nasjonalt og regionalt nivå.

Internasjonalt samarbeid

Internasjonalt samarbeid er viktig for å ivareta norske interesser knyttet til sikkerhet, miljø og ressurser i Arktis, samt for å utløse det fulle potensialet for bærekraftig vekst. Regjeringen legger stor vekt på å styrke og videreutvikle det internasjonale samarbeidet med de arktiske statene og andre aktører i nordområdene.

Nordområdepolitikk er også havpolitikk. Regjeringen lanserte i 2017 den første stortingsmeldingen om hav i utenriks- og utviklingspolitikken, samt en strategi om norsk verdiskaping knyttet til havet. Etablering av senter for hav og arktiske spørsmål i Tromsø er en oppfølging av dette. Forskningsfartøyet Kronprins Haakon ble ferdigstilt i 2018 og bidrar gjennom forskningstokt til ny kunnskap om havområdene i nord.

Kunnskap

Kunnskap er en grunnleggende forutsetning for en vellykket nordområdepolitikk. Norge skal være ledende på kunnskap om, for og i nordområdene. Ressurs- og miljøforvaltning, næringsaktivitet og samfunnsutvikling i nordområdene skal være basert på et godt vitenskapelig kunnskapsgrunnlag. Tilgangen til kunnskap og kompetanse skal bedres for å øke innovasjonsevnen og verdiskapingen i næringslivet i nord. Regjeringen vil fortsatt gi gode rammevilkår for norsk nordområdeforskning slik at denne holder et høyt internasjonalt nivå. I 2020 foreslår Regjeringen å styrke omfanget av norsk polarforskning via Forskningsrådet. Videre økes bevilgningen til University of the Arctic (UArctic) for å styrke og utvide mobilitetsordningen «north2north» for studenter og ansatte, slik at denne også vil omfatte de sørnorske universitetene. Regjeringen fremmer også norsk deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid, bl.a. under Arktisk råd og i EUs forskningsprogrammer.

Næringsutvikling

Verdiskaping og næringsutvikling står sentralt i Regjeringens nordområdepolitikk. Regjeringen vil sikre økonomisk, samfunnsmessig og miljømessig bærekraftig næringsutvikling i nordområdene. De nord-norske fylkene ligger omtrent på snittet i Norge i verdiskaping per innbygger og per sysselsatt. Den økonomiske veksten var i 2016 og 2017 noe høyere i Nord-Norge enn i resten av landet. Økt næringsutvikling i nord gir ringvirkninger og bidrar til samfunnsmessig, miljømessig og økonomisk bærekraft for hele landet. Omstilling og innovasjon skal fremme økt verdiskaping innenfor bærekraftige rammer. Arbeidet med etablering av et nytt leverandørutviklingsprogram for Nord-Norge via Innovasjon Norge er i gang. Det internasjonale næringssamarbeidet i nord bidrar til å skape et mer konkurransedyktig næringsliv ved utnyttelse av hverandres regionale og nasjonale fortrinn.

En rekke næringer, herunder særlig havnæringene, har et betydelig framtidig potensial. Etterspørselen etter både oppdrettsfisk og villfisk øker. Veksten i reiselivsnæringen har de siste årene vært stor. Det finnes sterke industrielle miljøer i Nord-Norge basert bl.a. på mineraler og metaller.

Det er et stort potensial for verdiskaping og framtidige arbeidsplasser fra olje- og gassvirksomheten i nord. Om lag halvparten av ressursene vi forventer å finne framover ligger i Barentshavet. Det er drevet petroleumsvirksomhet i Barentshavet siden 1979 som har gitt synlige ringvirkninger i hele landet. Den store interessen for nordområdene i de jevnlige konsesjonsrundene er en bekreftelse på at oljeselskapene ser muligheter for ytterligere lønnsom petroleumsaktivitet i nord. Regjeringen tar sikte på tildeling av nye utvinningstillatelser første halvår 2020.

Infrastruktur

Regjeringen har som mål å utvikle en effektiv og sammenhengende infrastruktur som bidrar til bærekraftig utvikling, grønt skifte og omstillingsdyktighet for landsdelens næringsliv. Regjeringen følger opp Nasjonal transportplan 2018–2029 hvor det er prioritert 40 mrd. kroner til investeringsprosjekter i Nord-Norge i planperioden. Regjeringen prioriterer også arbeidet med å bedre transportforbindelsene i Barentsregionen gjennom samarbeidet med Sverige, Finland og Russland. Norge overtar ansvaret for Barentssamarbeidet på transport fra Sverige høsten 2019 og vil videreføre samarbeidet, bl.a. ved å følge opp felles transportplan for Barentsområdet.

Regjeringen arbeider med å legge til rette for god bredbåndsdekning i Nord-Norge og flere fiberkabler fra Nord-Norge til utlandet. Regjeringens forslag om et betinget tilsagn om egenkapital til Space Norway AS for å realisere et prosjekt med to satellitter som skal gi bredbåndskommunikasjon i hele Arktis, ble vedtatt av Stortinget 4. juni 2018, jf. Innst. S 330 (2017–2018).

Klima og miljø

I nordområdene er klimaendringene raskere og mer omfattende enn i resten av verden. Klimaendringene er den største trusselen mot naturen i Arktis, og truer også livsgrunnlaget til mange lokalsamfunn og urfolk. Tiltak for å begrense klimaendringer er avgjørende for å ta vare på miljøet i nordområdene, og Regjeringen vil redusere klimagassutslipp i samsvar med nasjonale mål og internasjonale forpliktelser. Regjeringen vil sikre bærekraftig bruk, ta vare på truet og verdifull natur og sørge for at økosystemene er i god tilstand. Regjeringen har satt i gang arbeidet med en full revisjon av forvaltningsplanene for norske havområder i 2020 og har styrket innsatsen mot plastforsøpling i Barentshavet. Regjeringen har etablert Senter for oljevern og marint miljø i Lofoten, og tilrettelegger for økt aktivitet ved enheten som Norsk institutt for bioøkonomi har på Svanhovd i Pasvik. Norge deltar aktivt i miljøsamarbeidet innen Arktisk råd, i det bilaterale miljøsamarbeidet med Russland, og i det globale arbeidet med å begrense utslipp av klimagasser og miljøgifter som truer miljøet i Arktis.

Sikkerhet og beredskap

Aktiviteten i nordlige havområder øker. Det øker også risikoen for ulykker med konsekvenser for liv, helse og miljø. Norge vil få 16 nye redningshelikoptre i perioden 2019–2021. De nye helikoptrene vil få høyere hastighet, vesentlig bedre rekkevidde og plass, samt velegnet utstyr til medisinsk behandling, allværsoperasjoner og navigasjon- og søk. Dette vil bidra til mer effektive søk- og redningsaksjoner, også i nordområdene. For å styrke redningsberedskapen i Nord-Norge ønsker Regjeringen å opprette en ny redningshelikopterbase i Troms basert på sivil innleie. Det tas sikte på å sette den nye basen i drift i løpet av 2022. Videre, for å ivareta Norges ansvar for redningsberedskap i nordlige havområder opp til Nordpolen, er det vedtatt å opprette høyfrekvensdekning i de nordligste havområdene ved å etablere to nye basestasjoner i nord. Tiltaket vil bedre kommunikasjonsmulighetene og bidra til å redusere risikoen for alvorlige konsekvenser av hendelser. Norge bidrar aktivt til oppfølging av internasjonale avtaler om søk og redning i nordområdene.

Forsvar

Forsvarets aktivitet er en integrert del av norsk nordområdepolitikk. Synlig norsk og alliert militær tilstedeværelse i nord gir viktige signaler om evne og vilje til å ivareta norske interesser og bidrar til forutsigbarhet. Regjeringen vil i 2020 ytterligere øke Sjøforsvarets høye aktivitetsnivå i nord. Den landmilitære tilstedeværelsen i Finnmark styrkes, og Forsvaret fortsetter etableringen av jegerkompaniet ved Garnisonen i Sør-Varanger. Arbeidet med å øke og styrke samtreningen og -øvingen mellom norske og allierte styrker fortsetter, i tråd med gjeldende langtidsplan. Oppbyggingen på Evenes vil medføre styrking av den fremskutte kampflykapasiteten i nord, videreføring av de maritime patruljeflyenes plassering i nord og representere en kraftsamling av de luftmilitære ressursene i nord.

Svalbard

I Meld. St. 32 (2015–2016) Svalbard bekrefter Regjeringen de overordnede målene for svalbardpolitikken. Regjeringen signaliserer en fortsatt satsing på forskning, høyere utdanning og reiseliv, samt annen variert næringsvirksomhet, innenfor de rammene miljøregelverket og miljømålene for Svalbard setter.

Prosjektstøtte

Utenriksdepartementet opprettet i 2015 tilskuddsordningen Arktis 2030 for å støtte opp om Regjeringens prioriteringer i nordområdepolitikken gjennom støtte til ulike prosjekter. Som ledd i regionreformen er forvaltningen av Arktis 2030-ordningen fra og med 2020 foreslått delt mellom Utenriksdepartementet og Troms og Finnmark fylkeskommune, og 40 pst. av tilskuddsmidlene overføres til fylkeskommunen via Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Mål og fokusområder for Arktis 2030-ordningen forblir de samme. Se mer utførlig omtale av Arktis 2030 og den delen av ordningen som Utenriksdepartementet forvalter under kap. 118 Nordområdetiltak mv., post 70 Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland.

9 Rapport til Stortinget om samstemt politikk for bærekraftig utvikling 2019

Bakgrunn

Årets rapport om samstemt politikk for bærekraftig utvikling er den niende i rekken. I 2009 besluttet Stortinget å etablere «en praksis for en årlig rapportering av hvor samstemt norsk politikk er på relevante områder med hensyn til konsekvensene for utviklingsland»1.

Utenriksdepartementet fikk ansvaret for utarbeidelsen av de årlige rapportene fra regjeringen. Disse har hvert år tatt for seg ulike temaer knyttet til samstemtheten i norsk politikk. Den første rapporten fra 2011 handlet om globale fellesgoder, de påfølgende rapportene har tatt for seg: Investeringer i energisektoren (2012), fordeling og økonomisk vekst (2013), Norge og de nye utviklingsmålene (2014), fred, sikkerhet og utvikling (2015), bærekraftsmål 16 om fredelige og inkluderende samfunn med velfungerende rettssystemer og ansvarlige institusjoner på alle nivå (2016), og bærekraftsmål 16.5 om bekjempelse av korrupsjon (2017).

Rapporten fra 2018 drøftet regjeringens arbeid med innføringen av den samstemthetsreform som Stortinget anmodet om fra regjeringen 29. mars 2017. I Stortingets anmodningsvedtak heter det at: «Regjeringen bes legge fram for Stortinget et opplegg for en samstemthetsreform, der norsk politikk på relevante politikkområder gjøres mer i tråd med utviklingspolitiske målsettinger».

I regjeringens samarbeidsplattform står det at regjeringen vil: «følge opp samstemthetsreformen ved å føre en politikk for utvikling der bærekraftsmålene legges til grunn og ulike initiativ i størst mulig grad trekker i samme retning».

For å realisere arbeidet med reformen, opprettet regjeringen i 2018 et bredt sammensatt Samstemthetsforum (SF). SF er regjeringens primære svar på Stortingets anmodningsvedtak om en samstemthetsreform. Begrunnelsen for en vitalisert satsing på samstemthet er nedfelt i bærekraftsmål 17, delmål 13 og 14, der det heter: «Styrke stabiliteten i verdens makroøkonomi, bl.a. gjennom politisk samordning og samstemthet» (13) og «Oppnå en mer samstemt politikk for bærekraftig utvikling» (14).

I SF møter sivilsamfunnet, privat sektor, akademia og arbeidslivsorganisasjoner, departementer med ansvar for oppfølging av bærekraftsmålene. Erfaringer fra det første året viser at SF legger til rette for en åpen debatt mellom ulike aktører om hvordan samstemthet kan fremmes og hvilke prioriteringer som kan bidra til økt samstemthet. Forumet spiller derfor en viktig rådgivende rolle. Årets samstemthetsrapport er den første i rekken som baseres på samstemthetsreformens intensjoner.

Forståelse av samstemt politikk for utvikling

Diskusjoner i SF og beskrivelser i politiske dokumenter har vist at begrepet samstemthet kan forstås på forskjellige måter av ulike aktører. Hva samstemthet omfatter har også endret seg over tid siden Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) begynte å bruke begrepet på 1990-tallet.

Opprinnelig forståelse av samstemthet var at et land ikke skulle føre en politikk som undergravde den støtten som ble gitt til utviklingsland, primært gjennom bistand. Hovedmålet var å unngå effekter som dro i motsatt retning av bistandssatsingen.

På midten av 2000-tallet etablerte OECD standarder og retningslinjer for institusjonell praksis for å fremme samstemthet. Begrepet ble da utvidet til at øvrig politikk ikke bare skulle unngå å undergrave utviklingspolitiske målsettinger, men også søke å støtte opp om målene i utviklingspolitiske satsinger. Samstemthet ble da definert av OECD som:

«En politikk som sikrer at målene for utviklingspolitikken ikke undergraves av annen politikk myndighetene fører og som også påvirker utviklingslandene, og at disse andre politikkområdene så langt det er mulig støtter opp under utviklingsmålene»2.

2030-agendaen med bærekraftsmålene har styrket forståelsen av hvor viktig samstemt politikk er. Den viktigste endringen er at fokuset har gått fra å se på forholdet mellom ulike politikkområder og mål for bistand og samarbeid med utviklingsland, til å se på hvordan all politikk som føres ute og hjemme påvirker og støtter opp om de globale bærekraftsmålene.

Siden bærekraftsmålene representerer et brudd med tankegangen om at utvikling først og fremst er et spørsmål om bistand, reflekteres dette også i forståelsen av samstemthet. Skal bærekraftsmålene nås, kreves det nasjonal innsats og mobilisering av nasjonale ressurser i alle land. I dette ligger en viktig erkjennelse: Skal verden lykkes med å nå målene, må land ta eierskap til sine utviklingsbehov og prioritere sine ressurser i tråd med disse.

På bakgrunn av denne endringen blir samstemthet i dag referert til som samstemt politikk for bærekraftig utvikling. Dette defineres av OECD som: «en tilnærming og et politisk verktøy for å kunne integrere de ulike dimensjonene av bærekraftig utvikling (økonomisk, sosial, og miljømessig utvikling, samt utvikling av godt styresett) på alle nivåer av nasjonal og internasjonal politikk» (OECD 2016).

Grunnlaget for denne definisjonen er et sett av «byggesteiner» eller mekanismer utviklet av OECD som føre fram til økt samstemthet. Målsetningen med å etablere disse mekanismene er å:

  • fremme synergier mellom økonomiske, sosiale og miljømessige politikkområder,

  • identifisere avvik og samordne politiske målsetninger nasjonalt med felles internasjonale målsetninger, og

  • adressere negative effekter av nasjonal politikk i forhold til de felles internasjonale utviklingsmålene (OECD 2015).

Definisjonen av samstemthet fokuserer på sammenhengen mellom utviklingspolitikken og andre politikkområder, men det kan også finnes motsetninger mellom ulike mål innenfor utviklingspolitikken. I tillegg er det ulike oppfatninger om hvordan utviklingsmål best kan nås. Samstemthet er basert på visjonen om at en bærekraftig utvikling oppnås ved et balansert samspill mellom økonomisk, sosial og miljømessig utvikling. Dette reflekterer Brundtland-kommisjonenes perspektiv på bærekraftig utvikling fra 1987.

Som veiledning i situasjoner hvor utviklingspolitikken og andre politikkområder kan være motstridende, legger OECD til grunn at «utviklingspolitiske mål skal være ledende, og andre politikkområder skal sørge for å være samstemte med disse» (OECD 2008). I forholdet mellom økonomiske, sosiale og miljømessige utviklingsmål, inkludert ulike mål i utviklingspolitikken og ulike bærekraftsmål, ligger det imidlertid åpning for en rekke dilemmaer og potensielle konflikter. Det er dermed ikke entydig hvilke prioriteringer som skal gjøres for å sikre samstemthet mellom ulike utviklingsmål.

Formål og tema for årets rapport

Årets samstemthetsrapport har tre formål:

  • oppdatere konseptet samstemt politikk i lys av intensjonene bak samstemthetsreformen og 2030–agendaen for bærekraftmålene;

  • se på hvordan fornybar energi som et relevant norsk politikkområde samspiller med klima og miljø i utviklingspolitikken;

  • fremme bruk av sjekklisten for samstemthet.

I samråd med medlemmene i SF ble klima- og miljø i utviklingspolitikken valgt som tema for årets rapport om samstemt politikk for utvikling.

Det er tverrpolitisk enighet om at utfordringer knyttet til klima- og miljø krever politisk handling og samordning. Politiske målsetninger knyttet til klima og miljø kan skape utfordringer for andre politiske målsettinger, som for eksempel økonomisk og sosial utvikling. I utgangspunktet er det derfor en rekke politikkområder som kunne vært valgt for å belyse sammenhengen mellom utviklingspolitiske klima- og miljømål, og andre politiske mål. Handel, finanspolitikk og landbruk er områder som ofte diskuteres i denne sammenheng. I årets rapport har vi valgt å se på hvordan energipolitikken, med vekt på fornybar energi, og oppnåelsen av utviklingspolitiske klima- og miljømål henger sammen.

Samstemthet mellom utviklingspolitiske klimamål og norsk fornybar energipolitikk

Mål innen fornybar energi, klima og miljø

De overordnede føringene for norsk utviklingspolitikk, inkludert målsetninger knyttet til klima, er definert av 2030-agendaen med bærekraftsmålene. Bærekraftsmål 13 lyder: «Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem», og omfatter fem delmål om styrking av politikk og tiltak mot klimaendringer og for klimatilpasninger nasjonalt og globalt. Ett av delmålene (13a) lyder: «Gjennomføre forpliktelsene som de utviklede landene som er part i FNs rammekonvensjon om klimaendring, har påtatt seg for å nå målet om i fellesskap og innen 2020 å skaffe 100 milliarder dollar per år fra alle kilder for å møte utviklingslandenes behov for å innføre hensiktsmessige klimatiltak og gjennomføre dem på en åpen måte, og fullt ut å operasjonalisere Det grønne klimafondet ved at fondet snarest mulig tilføres kapital direkte».

Bærekraftsmål 13 referer til FNs rammekonvensjon om klimaendring og erkjenner at denne «er det viktigste internasjonale og mellomstatlige forumet for forhandlinger om globale tiltak mot klimaendringer». Gjennom Parisavtalen under rammekonvensjonen har Norge forpliktet seg til å bidra til å:

  • begrense økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen til 2°C over før-industrielt nivå og etterstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5°C

  • øke evnen til å tilpasse seg til de negative konsekvensene av klimaendringer og fremme utviklingen av robuste samfunn med lave utslipp, på en måte som ikke truer matproduksjonen

  • sikre økonomiske overføringer i tråd med en slik utvikling

I regjeringsplattformen av 2019 fastslår Regjeringen at den vil videreføre klima og miljø som ett av de fire tverrgående hensynene i norsk utviklingspolitikk (sammen med anti-korrupsjon, likestilling og menneskerettigheter). «Klima og miljø skal være sentrale satsingsområder i utviklingspolitikken. Det skal bli lagt økt vekt på klimatilpasning og på målrettede og kostnadseffektive klimatiltak som utvikling av fornybar energi». Bærekraftsmål 7, energimålet, slår fast at det skal være allmenn tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris.

Tilgang til energi er en forutsetning for økonomisk vekst, og er derfor helt sentralt i arbeidet med å avskaffe fattigdom, som er 2030–agendaens første mål. Mer fornybar energi, og mer effektiv energibruk medvirker både til å redusere utslipp av klimagasser og til å begrense andre miljø- og helsekostnader. Økt tilgang til energi vil også ha positiv effekt for utdanning, helse og likestilling.

Uten sterk økning i innsatsen vil ikke verden nå bærekraftsmålet om energi. Globalt mangler 840 millioner mennesker tilgang til elektrisitet. Tre milliarder mennesker bruker ineffektive og forurensende kokeovner. Situasjonen er særlig utfordrende i Afrika sør for Sahara, der 570 millioner mennesker mangler tilgang til elektrisitet. Det er like fullt gjort betydelig framgang, med økt produksjon av fornybar energi i utviklingsland hvor stadig flere får tilgang til elektrisitet. En fjerdedel av den globale elektrisitetsproduksjonen kommer nå fra fornybare kilder.

Gjennom innsatsen for fornybar energi i utviklingspolitikken ønsker Norge å medvirke til at utviklingsland når bærekraftsmål 7. Innsatsen skal medvirke til å innfri Parisavtalen og støtter utviklingslands arbeid med økt bruk av fornybar energi og energieffektivisering, samt utfasing av kull, slik dette er nedfelt i landenes innmeldte nasjonalt bestemte klimabidrag. Regjeringen legger stor vekt på å bruke bistandsmidler på en måte som utløser privat og kommersiell kapital. Regjeringen styrker samarbeidet med norsk næringsliv, og det blir lagt vekt på å bruke norsk kompetanse og lange erfaring, innenfor f.eks. vannkraft og solkraft. Norfund er sammen med Norads næringslivsordninger, GIEK og Eksportkreditt, sentrale virkemiddel for å få med norske bedrifter.

Bærekraftsmål 15 legger også et sentralt premiss for norsk utviklingspolitikk. Mål 15 om «Liv på land», forplikter bl.a. land til å «Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold.» Delmål 15.5 og 15.9 dekker habitater, biologisk mangfold og truede arter. Delmål 15.1 omfatter ferskvannsressurser. Samlet er dette hensyn som må ivaretas i utbygging av fornybar energi nasjonalt og i utviklingsprosjekter.

Norsk klimapolitikk

Sentrale utviklingspolitiske tiltak på klimaområdet

For å nå norske utviklingspolitiske mål har regjeringen satt i verk og gjennomført en lang rekke tiltak i ulike sektorer. Bevaring av regnskogen er et av Norges viktigste utviklingspolitiske tiltak. Gjennom klima- og skoginitiativet har Norge siden 2007 bevilget rundt tre mrd. kroner årlig over bistandsbudsjettet til det internasjonale arbeidet for reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse. I statsbudsjettet for 2019 ble det satt av 3,2 mrd. kroner til slike tiltak.

Norges bidrag til Det grønne klimafondet er et annet viktig klimatiltak både for utslippsreduksjon og klimatilpasning. Fondet ble opprettet som mekanisme under Klimakonvensjonen for å realisere målene i Parisavtalen i fattige land. Norge bidro med over 1,6 mrd. kroner i perioden 2015–2018. Det grønne klimafondet vil bidra til nødvendig finansiering for å oppfylle løftet om å mobilisere 100 mrd. dollar årlig til klimatiltak i utviklingsland innen 2020. Regjeringen har lagt opp til å øke bidraget til fondet fra 400 mill. kroner til 800 mill. kroner per år fra 2020.

I tillegg støtter regjeringen en rekke andre utviklingspolitiske tiltak som har stor klimaeffekt.

Regjeringen prioriterer tiltak for å begrense og redusere utslipp av klimagasser, og for tilpasning til klimaendringer i utviklingsland. Tiltakene omfatter utslippsreduksjoner fra skog, økt produksjon og tilgang til fornybar energi, utfasing av skadelige subsidier til fossile brensler, klimatilpasset matproduksjon og økt ernæringssikkerhet, vær- og klimatjenester, landbruksforskning, forebygging av klima- og naturkatastrofer og bevaring av naturmangfold. En nærmere omtale av fornybar energi-satsingen følger lenger ned i rapporten.

Norsk energipolitikk og fornybar energi i utviklingspolitikken

Samstemthet mellom politikkområdene

Norge har stor tilgang på fornybare energiressurser. Foredlingen av den fornybare energien i elver og fossefall la grunnlaget for utviklingen av det moderne Norge. Parallelt fulgte en tidlig etablering av prinsipper for forvaltningen av de fornybare vannkraftressursene.

Den norske strømforsyningen er i dag nær 100 pst. basert på fornybar kraft, og Norge har en fornybarandel i samlet energibruk som er nærmere 70 pst. Det bygges nå ut mer fornybar kraft enn på mange tiår, særlig vindkraft. Samtidig tas fornybar kraft i bruk i nye sektorer til erstatning for fossil energi, for eksempel i transportsektoren.

Boks 9.1 Virkemidler på energiområdet i Norge

Energi- og vannressurssektoren i Norge er underlagt et omfattende lov- og forskriftsverk som er utviklet over lang tid. Lovverket er utformet for å ivareta viktige hensyn som god ressursforvaltning, forsyningssikkerhet, miljø, verdiskapning, effektiv produksjon, overføring og bruk av energi, samt offentlig eierskap til vannkraftressursene.

Markedet er i dag en grunnleggende del av den norske kraftforsyningen og norsk energipolitikk, og legger viktige rammer for utbyggingen av fornybar energi. Kraftprisene gir signaler om lønnsomheten av ny utbygging, samtidig som markedet bidrar til å balansere produksjon, forbruk og overføring av strøm på kort sikt. De fornybare ressursene må produseres der ressursen er geografisk plassert. Norge har i dag et velutbygd og velregulert overføringsnett, som i dag effektivt kan overføre kraft fra ulike regioner til alle sluttbrukere. Kraftmarkedet er regulert gjennom en rekke juridiske og økonomiske virkemidler, bl.a. for å hindre at nettselskapene utnytter sin monopolstilling, og for å sikre en forsyningssikkerhet med god leveringskvalitet.

For å kunne bygge et vindkraftanlegg eller kraftledninger med høy spenning, må tiltakshaver søke om anleggskonsesjon etter energiloven. For vannkraft er det nødvendig med konsesjoner knyttet til eierskap og ressursutnyttelse som forankres i industrikonsesjonsloven, vassdragsreguleringsloven og vannressursloven. For å utnytte vann til produksjon av elektrisitet må utbygger ha rettigheter til vannfallet. For andre enn staten kreves det konsesjon etter industrikonsesjonsloven for erverv av fallrettigheter.

I Norge benyttes ulike typer virkemidler for å fremme fornybar energi, energieffektivisering og mer klimavennlig energibruk. Elsertifikatmarkedet med Sverige er fram til 2021 et virkemiddel for å fremme produksjon av ny fornybar elektrisitet. Det er også en betydelig satsing på omlegging til bruk av fornybar energi, energieffektivisering og utvikling av energi- og klimateknologi i Norge. Enova har hatt en viktig rolle i dette arbeidet.

Avgifter, støtteordninger, lover og forskrifter, informasjon og rådgivning inngår også i virkemiddelbruken på energiområdet. Støtte til forskning og utvikling skal bidra til en effektiv utnyttelse og verdiskaping basert på de norske energiressursene.

Kilde: Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring

De fornybare ressursene har også lagt grunnlag for en stor fornybarnæring i Norge. Næringen sysselsetter i dag over 20 000 personer, og består bl.a. av virksomheter innen kraftutbygging og -produksjon, nettvirksomhet, kraftomsetning, rådgivnings- og konsulenttjenester samt leverandørindustri. Aktiviteten til fornybarnæringen spenner bredt, og skaper verdier gjennom virksomhet både i Norge og internasjonalt, herunder i mange utviklingsland.

Norsk energipolitikk er utformet med utgangspunkt i Norges naturgitte fortrinn. De viktigste elementene i energipolitikken har ligget fast i mange år, og er grunnlaget for en rekke virkemidler i energisektoren, jf. boks 1. Et sentralt mål er å forvalte fornybarressursene på en mest mulig effektiv og bærekraftig måte. Dette gjøres gjennom eierskap, et transparent konsesjonssystem som skal balansere ulike hensyn, et markedsbasert kraftsystem og tilknytningen til andre lands kraftsystemer. Energisystemet legger grunnlag for verdier og arbeidsplasser, sikrer energitilgang for alle til en akseptabel kostnad, og bidrar til energiomstilling. Samtidig må hensynet til viktige miljøverdier ivaretas.

I Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring la Regjeringen fram sin energipolitikk fram mot 2030. Regjeringen vil prioritere fire hovedområder for energipolitikken i denne perioden; styrket forsyningssikkerhet; lønnsom utbygging av fornybar energi; mer effektiv og klimavennlig bruk av energi; næringsutvikling og verdiskaping gjennom effektiv utnyttelse av lønnsomme fornybarressurser.

De energipolitiske målsetningene reflekteres også i regjeringserklæringens punkter, der det står at «Regjeringen vil legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom produksjon av fornybar energi i Norge.» og «Regjeringen vil legge til rette for et grønt skifte med større vekt på fornybar energi, der ren energi brukes til å fase ut fossil energi i andre sektorer». Regjeringserklæringen slår også fast at «all kraftproduksjon, også produksjon av fornybar kraft, vil kunne innebære miljøkonsekvenser. Gevinsten av økt kraftproduksjon må derfor i de enkelte saker avveies mot andre viktige miljøhensyn som bevaring av biologisk mangfold, villrein, naturopplevelser og friluftsliv.»

Fornybar energi i utviklingspolitikken

For 2019 ble det avsatt ca. 1,1 mrd. kroner til fornybar energi i bistandsbudsjettet. Midlene går til tilgang til energitjenester (bærekraftsmål 7), produksjon av fornybar elektrisk kraft (bærekraftsmålene 7 og 13), energieffektivisering, og globale prosesser og normativt arbeid med vekt på kampen mot kull. For å understøtte disse prioriterte områdene, omfatter fornybar energisamarbeidet også virkemidler som risiko-avlastning, bl.a. gjennom støtte til prosjektutvikling, garantiordninger og kapasitetsbygging og bidrag til å utvikle institusjoner og rammeverk for å legge bedre til rette for investeringer.

Utviklingspolitikken innenfor fornybar energi er i godt samsvar med norsk energi- og fornybarpolitikk, og bygger i stor grad på erfaringer, kompetanse og teknologi i Norge. Et viktig innsatsområde for å utvikle en effektiv energisektor i utviklingsland er kompetanse- og institusjonsbygging. Slikt samarbeid, som også er en del av Kunnskapsbanken, bygger i stor grad på erfaringene fra hvordan Norge har organisert og regulert energisektoren for å sikre god ressursforvaltning og prosesser som ivaretar allmenhetens interesser ved utbygging av fornybar energi.

International Center for Hydropower (ICH), som får støtte fra Norge, spiller en viktig rolle når det gjelder opplæring i vannkraft og ansvar for miljø og sosiale forhold. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) bidrar gjennom å dele norsk kompetanse og erfaringer med fattige land når det gjelder å ivareta en energiregulators rolle, jf. boks 2. Norske erfaringer med kraftsamarbeid over landegrensene og krafthandel er også etterspurt fra andre land, og er modell for flere aktører og bl.a. Southern African Power Pool, hvor bl.a. Nordpool er en sentral rådgiver. Også innenfor forskning og høyere utdanning er det samarbeid mellom Norge og fattige land i sør, bl.a. gjennom NTNU/SINTEF.

Tilgang til energi støttes både gjennom utbygging av strømnettet i sentrale områder og lokale strømnett og solstrøm til enkelthus på landsbygda. Norske erfaringer benyttes i utbyggingen av strømnettet. Flere norske aktører er involvert i slike prosjekter, og utbygging av innovative løsninger for enkelthus.

Samstemthet mellom politikkområdene

Mange land har et helt annet utgangspunkt på energiområdet enn Norge, med høye kostnader knyttet til å etablere fornybar og sikker strømforsyning. På globalt nivå er den største energipolitiske utfordringen å underbygge en bærekraftigutvikling, samtidig som man sikrer at klimamålene nås. Energisektoren står for 60 pst. av de globale utslippene av klimagasser, og overgang fra fossil kraft til fornybar kraft er avgjørende for å nå klimamålene. Samtidig har en stor andel av verdens befolkning fortsatt ikke tilgang til moderne energitjenester.

Gjennom Parisavtalen er FNs medlemsland enige om hvordan målet i Klimakonvensjonen om å begrense de globale klimagassutslippene skal nås. Dette skjer parallelt med en betydelig utvikling på teknologiområdet, der kostnadene for mange energiteknologier har blitt kraftig redusert i løpet av relativt få år. Dette bidrar til bedre muligheter enn tidligere for omstilling til mer klimavennlig energibruk. Samtidig fører befolkningsøkning og økonomisk vekst til stadig økende energibruk.

Norsk politikk for forvaltning av de fornybare ressursene og organisering av kraftforsyningen har viktig overføringsverdi til andre land. Erfaringene med å etablere et rammeverk for avveiing av viktige samfunnshensyn gjennom konsesjonslovgivningen, en effektiv markedsorganisering og rolledeling i kraftsektoren, er derfor en sentral del av arbeidet NVE og ulike myndighetsaktører i dag utfører internasjonalt, jf. boks 2.

Norsk fornybarpolitikk har lagt grunnlaget for at norske leverandører og kraftselskaper gjennom tiår har vært aktive internasjonalt innen fornybar energi, særlig vannkraft. I de senere år har det vært økende aktivitet også innenfor solkraft og vindkraft til havs. Norske selskapers internasjonale engasjement er knyttet til at etterspørselen etter fornybar energi er økende globalt, og at Norge har god kompetanse innenfor noen områder hvor vi har komparative fortrinn.

En del av de norske investeringene og utstyrs- og tjenesteleveransene har vært knyttet til ulike norske og internasjonale bistandsordninger. Det er også sterk etterspørselsvekst innenfor fornybar energi i en rekke framvoksende økonomier samt utviklede land. Mange markeder er krevende å arbeide i på grunn av uforutsigbarhet og manglende lover og systemer. Særlig for mindre selskaper kan det være krevende å operere i land med utfordringer knyttet til utvikling og styresett.

Myndighetene bidrar med et virkemiddelapparat for internasjonalisering av norsk energinæring. Virkemiddelapparatet inkluderer bl.a. Olje- og energidepartementet, utenriksstasjonene, Innovasjon Norge, Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK), Eksportkreditt Norge og NORWEP (Norwegian Energy Partners). Disse aktørene bidrar til sammen med helhetlig profilering, informasjon, veiledning og økonomiske virkemidler.

Boks 9.2 NVEs internasjonale arbeid

Det internasjonale arbeidet til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i 2018 er forankret i Prop. 1 S (2016–2017) fra OED, og i tildelingsbrev til NVE for 2018. Gjennom utviklingsarbeidet bidrar NVE til å oppfylle regjeringens mål om at Norge skal være en sentral pådriver for en grønnere global utvikling.

Faglige ressurser i NVE blir brukte til kompetanse- og institusjonsbygging i utvalgte samarbeidsland. NVE sin kompetanse er etterspurt, og NVE har dialog med UD, ambassader og Norad for å prioritere valg av land, bruk av ressurser og resultat.

NVE har i 2018 bidratt til å utvikle kompetanse og lage rammeverk for vann- og energisektoren i mange av samarbeidslandene i Asia og Afrika. Arbeidet er rettet mot utvikling av et bærekraftig forvaltningsapparat for energi- og vannressursene til landene. Sentralt i arbeidet står utvikling av lovverk for å regulere kraftsektoren og innsamling av data for analyseformål av prosjekt og sektoren generelt. Rettledning i praktisk utøving av arbeidsområdene til institusjonene er også en kjerneoppgave. Opplæring blir gjennomført både i Norge og i samarbeidslandene.

Det internasjonale arbeidet til NVE er med på å legge til rette for næringsutvikling i samarbeidslandene ved å utvikle rammevilkår som en kan regne med, og som er transparente. Dette er viktig for å tiltrekke seg investeringer fra privat sektor og internasjonale utbyggere. NVE samarbeider med en rekke land. Sentrale samarbeidsland i 2018 har bl.a. vært Georgia, Liberia, Tanzania, Mosambik, Angola, Myanmar, Bhutan og Nepal (forskingssamarbeid).

I EØS-programmene på områdene tilpasning til klimaendringer, fornybar energi og energieffektivitet, er NVE rådgiver innenfor det overordnede målet om reduserte økonomiske og sosiale forskjeller i Europa og styrking av de bilaterale relasjonene. NVE bidrar i alle faser av programutvikling og iverksetting i samarbeidslandene. Programsamarbeidet for ny periode, som går fram til 2024, ble satt i gang i Polen, Romania, Bulgaria, Slovakia og Kroatia i 2017 og 2018.

Kilde: NVEs årsrapport 2018

Økt produksjon av fornybar kraft krever store investeringer. Norfund er et hovedinstrument fra norsk side for å medvirke til ny kraftutbygging i utviklingsland. Norfund har etablert partnerskap med norske bedrifter for å sikre mer kapital og teknisk kompetanse. I tillegg vil det være viktig å medvirke til elektrifisering gjennom utbygging av strømnettet, lokale strømnett eller løsninger for enkeltboliger.

Satsingen på fornybar energi er viktig for klima og miljø i Norge og i utviklingsland. Utbygging av fornybar energi er for mange land også avgjørende av hensyn til lokal energisikkerhet, økt energitilgang og dermed økonomisk utvikling. Regjeringen legger derfor opp til en internasjonal satsing for å promotere energieffektivisering og utbygging av fornybar energi i fattige land. Bidrag til utfasing av kull vil stå sentralt i denne satsingen gjennom å hjelpe landene til å velge fornybar i stedet for kull.

Samstemthet

Utbygging av fornybar energi vil på samme måte som for andre infrastrukturprosjekter kunne skape konflikter knyttet til verneinteresser, natur og miljøhensyn, eller andre brukerinteresser, i alle land. Pågående klimaendringer vil påvirke hydrologien i vassdrag både i Norge og i utviklingsland. Dette kan gjøre vannkraftutbygging mer utfordrende som følge av mer tørke eller økte flommer i perioder.

Det er vanskelig i dag å forutsi hvordan lokale hydrologiske forhold vil være om 10–20 år og enda lengre framover. Vannkraft med reguleringsmagasiner gir økt robusthet både med hensyn til lagring av vann for kraftproduksjon og mulighet for å bidra til å balansere kraftsystemer med stort innslag av uregulerbar kraftproduksjon fra vind og sol. I tillegg bidrar reservoarer til å gi økt flomdempingskapasitet og lagring av vann for irrigasjon og drikkevannsforsyning. På den andre siden vil reguleringsmagasiner ha utfordringer knyttet til miljø og sosiale forhold. Det er derfor viktig både for myndigheter og utbyggere å følge nasjonale regelverk og internasjonale standarder ved gjennomføringen av denne type fornybarprosjekter. I nyere tid har også utbygging av kraftledninger og vindkraft vært omdiskuterte tiltak i energipolitikken. Det er grunn til å tro at også utbygging av solenergi i stor skala kan føre til konflikter om arealbruk.

I Norge har vi godt utviklete mekanismer og transparente statlige institusjoner for å avklare og løse slike konflikter. Regelverk og praktiske løsninger av slike interessekonflikter er ofte mindre godt utviklet i fattige land. Ivaretakelse av verneinteresser og håndtering av interessekonflikter gjennom åpenhet, informasjon og dialog står derfor sentralt i samarbeid om kapasitet og institusjonsutvikling. Fordi nasjonalt regelverk for miljø kan ha svakheter, vil norske selskaper som investerer i fornybar energi i utviklingslandsom en minstestandard følge internasjonale regelverk og normer for miljø og sosialt ansvar.

Ordninger og tiltak for å sikre samstemthet

Utenriksdepartementet har ansvar for å koordinere samstemthet mellom utviklingspolitikken og andre politikkområder. Klima og miljødepartementet (KLD) har ansvar for å ivareta helheten i Norges politikk på klima- og miljøområdet, og Olje- og energidepartementet (OED) har sektoransvaret for petroleums- og energisektoren.

KLD har et sektorovergripende ansvar for klima og miljø. Dette ansvaret innebærer å samordne politikk, tiltak og forvaltning for å ivareta klima og miljø på tvers av sektorer. De andre departementene har på sin side et sektoransvar som også innebærer å ivareta klima- og miljøhensyn i egen sektor. KLD skal sørge for at det foreligger et helhetlig kunnskapsgrunnlag på klima- og miljøområdet. Dette ansvaret innebærer å ha en samlet oversikt over kunnskapsstatus i det norske samfunnet, og peke på hva som er prioriterte kunnskapsbehov.

Videre innebærer det ansvar for å koordinere kunnskapsinnhenting i samarbeid med andre departementer. Alle departementene er ansvarlige for å fremskaffe kunnskap om påvirkning av klima og miljø fra aktivitet i egen sektor. Klima- og miljødepartementet har et ansvar for å ha kunnskap om miljøtilstanden og samlet effekt av tiltak i ulike sektorer.

Innenfor enkelte politikkområder kan handlingsplaner der flere departementer er involvert bidra til økt samstemthet. Et eksempel er «Handlingsplan for grønn skipsfart» der Olje- og energidepartementet deltar sammen med seks andre departementer.3

Veien videre

Rapporter om samstemthet har som mål å peke på forholdet mellom utviklingspolitikken og relevante norske politikkområder. Samstemthet vurderer også dilemmaer, understreker viktigheten av å utvise aktsomhet slik at vi fremmer bærekraftsmålene på en god og helhetlig måte, og unngår utilsiktet skade eller at målene undergraves. Samstemthetsreformen har som mål å styrke forutsetninger for til en slik utvikling.

Mange norske ikke-statlige aktører, inkludert medlemmer i Samstemthetsforumet, er aktive og sterke pådrivere for bærekraftsmålene. Deres bidrag til økt samstemthet følges jevnlig opp i SF.

En rapporteringsplattform som tar utgangspunkt i 2030-agendaen med bærekraftsmålene er nå under utforming i samarbeid med Statistisk sentralbyrå (SSB). Plattformen vil bygge på det internasjonale arbeidet med indikatorer for bærekraftsmålene, i tett dialog med departementene for å utvikle våre nasjonale indikatorer for oppfølging av bærekraftsmålene i Norge.

I Prop. 1 S (2017–2018) for Utenriksdepartementet er det lagt ved en sjekkliste for samstemthet som gjentas her. Den tar utgangspunkt i OECDs retningslinjer for samstemt politikk. Den gir en påminnelse om å vise aktsomhet, men peker også på muligheter i arbeidet med å utforme norske posisjoner og tiltak i utviklingspolitikken. Bruk av relevante punkter i sjekklisten kan bidra til økt samstemthet, i tråd med målet for samstemthetsreformen.

Ved utforming av politikk og gjennomføring av tiltak kan for eksempel følgende spørsmål stilles:

  • Har tiltaket betydning for fattige lands sårbarhet for internasjonale finansielle og økonomiske kriser?

  • Berører tiltaket bærekraften i miljø- og ressurssituasjonen, inkludert miljøsituasjonen for de fattigste i disse landene, og/eller den regionale og globale klimasituasjonen?

  • Har tiltaket virkninger for fattige lands mulighet til å drive handel på like vilkår med Norge og andre OECD-land?

  • Påvirker tiltaket gjeldssituasjonen eller bistandsvolumet, eller har det direkte virkninger for statsinntektene til land?

  • Berører tiltaket fordelingen av inntektene fra uttak av naturressurser i fattige land?

  • Berører tiltaket næringsstruktur og bosetting?

  • Påvirker tiltaket inntekts- og eiendomsfordeling og -rettigheter?

  • Påvirker tiltaket korrupsjonssituasjonen eller mulighetene for ulovlig kapitalutførsel?

  • Har tiltaket betydning for fremme av menneskerettigheter? (Tale- og trykkefrihet, muligheten til å utøve demokratisk politisk virksomhet, organisasjonsfrihet, eiendomsrett, deltakelse i arbeids- og samfunnslivet osv.?)

  • Berører tiltaket helsesituasjonen eller utdanningsmulighetene til mennesker i fattige land?

  • Påvirker tiltaket situasjonen for urfolk?

  • Svekkes eller fremmes likestillingen mellom kjønnene?

  • Kunne tiltaket bedret situasjonen for personer med funksjonsnedsettelser?

  • Påvirker tiltaket sikkerhetssituasjonen til befolkningen i fattigeland, eller for landene selv?

  • Påvirker tiltaket mulighetene for mennesker fra fattige land til å søke arbeid i andre land?

  • Påvirker tiltaket mulighetene for myndighetene i fattige land til å fatte selvstendige beslutninger, herunder tilslutte seg og implementere internasjonale regelverk?

10 2030-agendaen med bærekraftsmålene – status for måloppnåelse og Norges bidrag

Rapport: Ett år nærmere

2030-agendaen med bærekraftsmålene

Det er nå fire år siden 2030-agendaen med bærekraftsmålene ble vedtatt av alle medlemsland under FNs generalforsamling. Regjeringens utviklingspolitiske prioriteringer er godt forankret i denne globale dugnaden. Norges statsminister og Ghanas president leder pådrivergruppen for innsatsen.

Prinsippet om at ingen skal utelates er sentralt i 2030-agendaen. De mest sårbare og marginaliserte menneskene og gruppene i verden skal inkluderes i utvikling i tråd med menneskerettighetene.

Arbeidet med å nå bærekraftsmålene krever felles innsats fra myndigheter, sivilsamfunn, privat sektor og akademia i alle land. Samtidig står verden overfor store globale utfordringer som ingen stat kan løse alene. Et sentralt mål for norsk utenriks- og utviklingspolitikk er derfor å støtte opp om forpliktende internasjonalt samarbeid og det multilaterale systemet, slik at vi kan styrke vår evne til å håndtere felles utfordringer og ivareta norske og globale interesser.

Bærekraftsmålene er den overordnede agendaen i utviklingspolitikken. Våre prioriterte tema i utviklingspolitikken ligger fast. Det er utdanning, humanitær bistand, helse, næringsutvikling og jobbskaping, klima, miljø og bærekraftig energi. I tillegg er arbeidet for menneskerettigheter, klima og miljø, kvinner, likestilling og antikorrupsjon tverrgående hensyn i alle bistandsinnsatser. Det er en sterk sammenheng mellom mange av de ulike målene, og Regjeringen bidrar direkte eller indirekte til å nå dem alle.

Måloppnåelse og Norges bidrag i 2018

Mål 1: Utrydde alle former for fattigdom i hele verden

Målet om å utrydde fattigdom er et overordnet mål som krever at det er god framdrift mot de øvrige målene. Det er langt færre ekstremt fattige enn for 20 år siden. Samtidig biter fattigdommen seg fast i en gruppe land, regioner og i økende grad også i enkelte mellominntektsland. Sterk økonomisk vekst i for eksempel mellominntektsland som India, Indonesia og Nigeria de siste 20 årene, har ikke ledet til reduksjon av antall fattige. Regjeringen har dreid utviklingspolitikken slik at den i enda større grad enn før er rettet mot de minst utviklede landene. Norge har fokusert bistandsinnsatsen og etablert 16 partnerland i utvikling. Blant disse er flere av de aller fattigste landene i Afrika sør for Sahara som har en økende andel av verdens fattige.

Mål 2: Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk

De fleste av de nær 800 millionene menneskene som er feil- eller underernærte bor også i Afrika sør for Sahara. Befolkningen vokser raskt og trenger mer mat. Klimaendringene gir stadig større utfordringer for matproduksjon. For å bidra i kampen mot sult har Regjeringen støttet mange typer samarbeid og områder for innsats. Norge har sterke kompetansemiljøer innen klimatilpasset jordbruk som har utstrakt faglig samarbeid med en rekke utviklingsland. Samarbeidet med relevante FN-organisasjoner innen matsikkerhet og ernæring som Verdens matvareprogram (WFP) og FNs ernærings- og landbruksorganisasjon (FAO) var sentralt også i 2018. Støtte til kunnskapsbasert landbruksutvikling gjennom blant andre Consortium of International Agricultural Research Centers (CGIAR) har gitt gode resultater. Samlet norsk støtte til matsikkerhet og landbruk økte i 2018 til i underkant av 1 mrd. kroner.

Mål 3: Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder

Helse er en av hovedsatsingene i utviklingssamarbeidet. Norge bidrar til bedre universell helsedekning, helsefremmende arbeid og helsesikkerhet i de fattigste landene. Den har bidratt til å styrke landenes helsesystemer og mobilisere nasjonale ressurser. Vi har hatt særlig fokus på å bekjempe smittsomme sykdommer, men også en egen satsing for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR). Multilaterale kanaler som Den globale finansieringsfasiliteten (GFF), Every Woman Every Child, Vaksinealliansen Gavi og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM) er viktige partnere i vår innsats. Norge har fortsatt å være en sentral aktør i utformingen av den globale helsearkitekturen. Gjennom Verdens helseorganisasjon (WHO), Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har vi fra 2018 støttet rekruttering, opplæring og arbeidsmuligheter for helsearbeidere. Videre er Norge opptatt av å styrke helsesystemer gjennom globale partnerskap, forskning, høyere utdanning og kapasitetsbyggende tiltak på landnivå.

Mål 4: Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle

Utdanning er en annen hovedprioritet i norsk utviklingspolitikk. Innsats for at alle jenter får gå på skole var en viktig hovedprioritet også i 2018. FNs barnefond (UNICEF), Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) og Verdensbanken var sentrale samarbeidspartnere og viktige kanaler for vår utdanningsbistand i 2018. Barn og unge i krise og konflikt er også en viktig målgruppe. Gjennom støtte til fondet Education Cannot Wait har Norge bidratt til å sikre utdanning av god kvalitet for barn og unge i krisesituasjoner. Innen høyere utdanning er mer enn 240 studieprogram utviklet under NORHED-programmet med over 18 000 studenter innrullert i perioden 2013–2018.

Mål 5: Oppnå likestilling og styrke jenters og kvinners stilling

Likestilling fremmes gjennom målrettede tiltak og blir systematisk vurdert i alt utviklingssamarbeid. I tillegg til jenters utdanning og SRHR legges det vekt på å styrke kvinners samfunnsinnflytelse og rettigheter, samt tiltak mot vold og skadelig skikker. Norsk støtte i 2018 var på over en mrd. kroner. Et eget program i Kunnskapsbanken i Norad bidrar til økt likestilling gjennom institusjonelt samarbeid. Norge er blant de største bidragsyterne til UN Women. I 2018 fremmet Regjeringen inkludering av kvinner i fredsprosesser i Colombia, Filippinene, Sør-Sudan og Syria. Kvinners rettigheter knyttet til seksuell og reproduktiv helse er under press i mange land. Norge bidro med 818 mill. kroner til FNs befolkningsfond (UNFPA) i 2018 for styrke jenters og kvinners rettigheter på dette området.

Mål 6: Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle

På tross av fremgang, melder Verdens helseorganisasjon (WHO) at fortsatt lever i overkant av to milliarder mennesker uten tilgang til rent drikkevann, og nesten halvparten av verdens befolkning mangler tilgang til fungerende sanitæranlegg. Innsastsen må fordobles om vi skal nå målet globalt innen 2030. Innenfor norskstøttede programmer knyttet til helse, utdanning, landsbygdsutvikling og humanitær bistand ble om lag 146 mill. kroner investert i vann og sanitær i 2018. UNICEF er en hovedkanal for norsk støtte til WASH (Water and Sanitation Hygiene), og bidraget ble økt i 2018. Kirkens Nødhjelp er en viktig samarbeidspartner og bidro til at 1,5 millioner mennesker fikk tilgang til vann og 350 000 mennesker fikk bedre sanitærforhold. Norge har over flere år samarbeidet med internasjonale partnere om grenseoverskridende vannressurser og vannressursforvaltning, delvis med tanke på vannkraftutvikling. Støtte gis til landene som samarbeider om vannressursene langs Nilen samt Eufrat- og Tigris-elvene og i Himalaya-regionen. Samarbeid med FNs miljøprogram (UNEP) gjennom en flerårig avtale omfatter også tiltak for rent vann, og støtten bidrar bl.a. til bedre avløpsrensing og avløpsforvaltning i utviklingsland.

Mål 7: Sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris

Fremdeles mangler rundt 840 millioner mennesker i verden tilgang til strøm. Siden 2017 har Norge doblet bistandsbudsjettet for fornybar energi. Fornybar energi har nå en andel i den globale energimiksen på 17,5 pst. Fornybare kilder står for 25 prosent av elektrisiteten som produseres. Norfund investerer i ren energi i lav- og mellominntektsland, og hadde i 2018 en energiportefølje verdt 13,5 mrd. kroner. 30 kraftverk inngår i Norfunds investeringsportefølje. Disse anleggene produserte 17,4 TWh i 2018, og 64 pst. av dette var i Afrika sør for Sahara.

Mål 8: Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle

Et velfungerende næringsliv hvor gode jobber skapes gir både økonomisk vekst og sosial utvikling. Dette er prioritert i utviklingspolitikken. For å redusere arbeidsledighet blant unge har Norge gitt økonomisk støtte til bl.a. Den afrikanske utviklingsbankens program for dette. Programmets målsetning er å gi arbeidskvalifikasjoner til 50 millioner ungdommer og skape 25 millioner jobber innen 2025. Finansiering gis til fond i Verdensbankgruppen med fokus på utvikling av privat sektor, utvikling av små bedrifter, jobbskaping og sysselsetting, herunder et fond for konfliktberørte stater i Afrika. Bærekraftig økonomisk vekst og jobbskaping forutsetter tilgang til markeder og at land integreres i den globale økonomien. Kampen mot barnearbeid ble videreført i samarbeid med Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).

Mål 9: Bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon

Forebygging av kriser og naturkatastrofer og økt robusthet i gjenoppbygging og ny infrastruktur er forutsetninger for bærekraftig utvikling. Gjennom kjernebidrag til de multilaterale utviklingsbankene støtter Regjeringen utvikling av veier, jernbane og kraftmarkeder i 2018. Norge støttet også forskningsinstitusjoner i utviklingsland, både direkte og gjennom samarbeid med norske forskningsmiljøer. I 2018 inngikk Norge femårsavtaler på til sammen 163,5 mill. kroner med seks forskningsinstitusjoner i Afrika sør for Sahara. Innovasjon innen helse og utdanning støttes også gjennom programmet Visjon 2030, der næringsliv, forskning og sivilsamfunn samarbeider om å skape nyvinninger. Digitale virkemidler akselererer oppnåelse av bærekraftsmålene. Det arbeides derfor med en melding til Stortinget om digitalisering i utviklingspolitikken. Fornybar energi og IKT til skoler, sykehus og personer uten tilgang til strømnettet er viktig. Teknologisk samarbeid innen mobiltelefoni gir mulighet til en lang rekke tiltak som fremmer utvikling som klima- og værvarsling, markedsinformasjon til matprodusenter på landsbygda, digitale læringsprogram og folkeregistrering, er noen eksempler.

Mål 10: Redusere ulikhet i og mellom land

Mens ulikhet mellom enkelte land til en viss grad har blitt mindre gjennom generell fattigdomsreduksjon, er det en realitet at økonomisk ulikhet i de fleste regioner øker. Støtten til de minst utviklede landene er et bidrag til redusert ulikhet mellom land. Viktige bidrag for å redusere forskjellene innad i land kommer også gjennom bidrag til å nå de mest sårbare og marginaliserte gruppene, satsing på utdanning for alle, samt økt nasjonal ressursmobilisering. Prinsippet om at ingen skal utelates kan også bidra til redusert ulikhet innad i land. Det samme gjelder utvikling av bedre og mer rettferdige skattesystemer gjennom bistandsprogrammet Skatt for utvikling, som ble styrket med 192 mill. kroner i 2018. De multilaterale utviklingsbankene er blant Norges viktigste langsiktige utviklingspartnere for å øke inntekten til de fattigste i de minst utviklede landene.

Mål 11: Gjøre byer og samfunn inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige

Norge støttet FNs bosetningsprograms (UN-Habitat) «New Urban Agenda» som bistår regjeringer og bymyndigheter i Afghanistan, Kamerun, Haiti og andre utviklingsland i å regulere arealbruk, drive byplanlegging, skattelegging, boligbygging og satse på infrastruktur og samfunnssikkerhet. UN Habitat prioriterer behovene til kvinner, ungdom og utsatte grupper. Støtte til Global Land Tool Network sikret land- og eiendomsrettigheter for bl.a. kvinner. Luftforurensning er et særlig stort og voksende problem i storbyer i fattige land. Regjeringen videreførte i 2018 støtte til arbeidet med å bekjempe luftforurensning i byer i samarbeid med flere internasjonale partnere, bl.a. Verdens helseorganisasjon, Verdensbanken, og Climate and Clean Air Coalition.

Mål 12: Sikre bærekraftig forbruk- og produksjonsmønstre

Støtte til internasjonale tiltak for å avvikle subsidier av fossile energikilder og dermed sikre overgangen til bærekraftig forbruk og produksjon ble videreført i 2018. Norge støttet også internasjonale miljøavtaler som skal øke teknisk kapasitet og styrke institusjoner med å utvikle strategier for grønn vekst og økonomisk utvikling. Støtte til resirkulering og håndtering av avfall er tiltak som har som mål at ressurser forblir i den lokale økonomien så lenge som mulig. Det ble etablert et eget nytt bistandsprogram mot marin forsøpling i 2018 hvor avfallshåndtering på land er sentralt.

Mål 13: Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem

Parisavtalen er sentral for Norges internasjonale innsats på klimaområdet. Norge øker støtten til lavinntektsland og små øystater for å forebygge konsekvensene av klima- og naturkatastrofer og styrke tiltak for klimatilpasning. Regjeringens internasjonale klima- og skoginitiativ (NICFI) har som mål å redusere klimagassutslipp fra avskoging og skogdegradering i utviklingsland (REDD+). Dette skjer gjennom en rekke resultatbaserte partnerskap med land med viktige skogområder. NICFI disponerer mer enn 3 mrd. kroner årlig. Norge har så langt utbetalt 2,4 mrd. kroner til Det grønne klimafondet, og legger opp til å doble det årlige bidraget fra og med 2020. Halvparten av bidraget går til klimatilpasningstiltak, den andre halvparten til utslippsreduksjon. FN-systemet og Verdensbanken er viktige kanaler for norsk støtte til klimatilpasning.

Mål 14: Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling

I 2018 inviterte statsminister Erna Solberg 13 stats- og regjeringssjefer til å delta i Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi. Panelet skal utarbeide en handlingsrettet plan for framleggelse under FNs havkonferanse i Lisboa i juni 2020. Det mellomstatlige samarbeidet om naturmangfold på det åpne hav og arbeidet fram mot en internasjonal avtale for å forhindre og redusere marin forsøpling er viktige satsinger. Det ble i 2018 etablert havdialoger med flere land. Regjeringen har etablert et bistandsprogram mot marin forsøpling og mikroplast med tilhørende utbetaling på 250 mill. kroner. Støtte til kampen mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske ble videreført. I 2018 la Norge og åtte andre land fram en felles erklæring mot transnasjonal organisert kriminalitet i den globale fiskerinæringen. Norge deler bl.a. gjennom programmet Fisk for utvikling erfaringer og kompetanse om fiskeri- og havbruksforvaltning. I tillegg bistår Olje for utvikling i å forvalte petroleumsressurser på en mest mulig bærekraftig måte.

Mål 15: Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold

Regjeringen støttet i 2018 implementering av internasjonale miljøkonvensjoner i utviklingsland og vi bidro i 2018 med 3,8 mrd. kroner for bevaring av biologisk mangfold og bærekraftig bruk av økosystemer. Den globale miljøfasiliteten (GEF) og FNs miljøprogram (UNEP) er sammen med FNs utviklingsprogram viktige kanaler for norsk støtte. Svalbard globale frøhvelv gir støtte til Konvensjonen om biologisk mangfold og Nagoya-protokollen. Norsk bidrag til bærekraftig skogforvaltning var i 2018 på ca. 3 mrd. kroner, og ble i hovedsak kanalisert gjennom Klima- og skoginitiativet. Tiltak mot krypskyting og ulovlig handel med beskyttede dyrearter fikk også støtte gjennom UNEP og FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC).

Mål 16: Fremme fredelige og inkluderende samfunn med sikte på bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer

Fremme av menneskerettigheter, demokrati og rettsstat er sentrale temaer i Regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk. Norge videreførte i 2018 sitt brede engasjement for freds- og forsoningsarbeid i verdens konfliktområder, samt å inkludere kvinner i dette arbeidet. FN-systemet, Verdensbanken og sivilsamfunnsorganisasjoner var sentrale partnere i innsatsen. I 2018 styrket Norge sin støtte til utviklingen av sterke og uavhengige nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner på flere kontinenter gjennom The Office of the United Nations High Commissioner for Human Rights (OHCHR), UNDP og Den globale alliansen for nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner. Mer enn 680 mill. kroner gikk til formålet. Videre var Norge også i 2018 en pådriver for internasjonale tiltak som har som mål å bekjempe korrupsjon, økonomisk kriminalitet og ulovlig kapitalflyt, et område hvor UNODC er en viktig samarbeidspartner.

Mål 17: Styrke mekanismene for implementering av målene, og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling

Partnerskap er nødvendige for å oppnå bærekraftsmålene innen 2030. Sentralt for bærekraftsmål 17 er ressursmobilisering, teknologisk samarbeid, kapasitetsbygging, handel og samstemthet. FN-systemet, utviklingsbankene, næringsliv og sivilsamfunnsorganisasjoner er sentrale partnere for Norge i arbeidet med å støtte innsatser i og samarbeid med fattige land for bærekraftig utvikling. Skattesamarbeid, forskningssamarbeid og videreutvikling av Kunnskapsbanken i Norad er viktige områder. Samarbeidet med Det internasjonale pengefondet om en lånefasilitet for de fattigste landene og kampen mot ulovlig kapitalflyt var sentralt også i 2018. Norge opprettholdt kjernestøtte til EITI (Extractive Industries Transparency Initiative) og videreførte ordningen med tollfri og kvotefri adgang til markedet for de minst utviklede landene.

11 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2018

Nedenfor rapporteres det på samlet volum og fordeling av bistanden i 2018 basert på innrapportering til OECD av offisiell utviklingshjelp (ODA) iht. kodeverket til OECD/DAC. Dette inkluderer bistand som forvaltes av Utenriksdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Kunnskapsdepartementet, Finansdepartementet og Riksrevisjonen. Det vises også til vedlegg 1–6 for mer detaljerte oversikter. For 2018 er det rapportert 34,6 mrd. kroner som Norges offisielle bistand i henhold til OECDs retningslinjer. Dette tilsvarer 0,94 pst. av BNI, ned fra 0,99 pst. i 2017.

Tabell 11.1 Samlet ODA-godkjent bistand fordelt på bistandstype, 2015–2018 (mrd. kroner og pst.)

Bistandstype

2015

2016

2017

2018

Øremerket bistand1

24,7

72 %

27,0

73 %

23,7

70 %

24,2

70 %

Kjernestøtte til multilaterale organisasjoner2

7,8

23 %

7,9

21 %

8,3

24 %

8,4

24 %

Administrasjon

2,0

6 %

2,0

5 %

2,1

6 %

2,1

6 %

Samlet bistand

34,5

100 %

36,8

100 %

34,1

100 %

34,6

100 %

1 Tilsvarer «bilateral bistand» etter OECD/DACs definisjon. Det vil si land- og/eller sektorspesifikk bistand

2 Tilsvarer multilateral bistand

Øremerket bistand økte fra 2017 til 2018 og utgjorde 70 pst. av bistanden i 2018. Beløpet som går til kjernestøtte til multilaterale organisasjoner har økt noe i perioden. Andelen som går til administrasjon av bistanden har holdt seg stabilt på 6 pst. (5 pst. i 2016).

Tabell 11.2 Samlet bistand fordelt på sektor, perioden 2015–2018 (mill. kroner og pst.)

Sektor

2015

2016

2017

2018

Utdanning

2 474

7 %

3 092

8 %

3 067

9 %

3 017

9 %

Helse og sosial sektor

2 449

7 %

2 419

7 %

2 780

8 %

2 685

8 %

Økonomisk utvikling og handel

4 178

12 %

3 564

10 %

4 248

12 %

4 668

13 %

Nødhjelp

3 217

9 %

3 845

10 %

4 500

13 %

4 148

12 %

Miljø og energi

4 207

12 %

3 605

10 %

3 741

11 %

4 011

12 %

Godt styresett1

4 098

12 %

3 571

10 %

3 792

11 %

4 590

13 %

Multilateral

7 829

23 %

7 859

21 %

8 298

24 %

8 354

24 %

Kostnader i Norge og uspesifisert2

6 033

17 %

8 836

24 %

3 692

11 %

3 158

9 %

Totalt

34 486

100 %

36 791

100 %

34 118

100 %

34 632

100 %

1 I denne kategorien inkluderes støtte til programmer i regi av sivilt samfunn, frie medier o.a. i tillegg til offentlige myndigheter.

2 Inkluderer administrasjon.

Sektorfordelingen viser at bistanden til utdanning og nødhjelp har økt betydelig fra 2015 til 2018. Nødhjelp har økt fra 3,2 mrd. kroner til 4,1 mrd. kroner og utgjorde 12 pst. av den totale norske bistanden i 2018. I tillegg kommer humanitær bistand som er kategorisert som bistand til andre sektorer, som bl.a. utdanning og helse. Støtte til utdanning har økt fra 2,5 mrd. kroner til 3,0 mrd. kroner i 2018. I tillegg kommer humanitær bistand som går til utdanning i krise og konflikt, men som kategoriseres som nødhjelp. Bistand til godt styresett har økt, mens bistanden til miljø og energi har sunket noe i den siste fireårsperioden. Også støtten til økonomisk utvikling og handel, som også omfatter landbruk og fiskeri, har økt noe i perioden. Den kraftige nedgangen i kostnader i Norge fra 2015 til 2018 skyldes nedgangen i flyktningutgifter.

Tabell 11.3 Samlet øremerket bistand1 fordelt på hovedregion, 2015–2018 (mrd. kroner og pst.).

Hovedregion

2015

2016

2017

2018

Afrika

5,4

22 %

5,3

20 %

6,2

26 %

6,4

27 %

Midtøsten

2,4

10 %

3,3

12 %

3,6

15 %

3,2

13 %

Asia og Oseania

2,7

11 %

2,5

9 %

2,4

10 %

2,3

9 %

Latin-Amerika

1,9

8 %

1,8

6 %

1,4

6 %

1,6

6 %

Europa

0,8

3 %

0,4

2 %

0,5

2 %

0,6

2 %

Global uspesifisert

11,5

47 %

13,7

51 %

9,6

40 %

10,1

42 %

Totalt

24,7

100 %

27,0

100 %

23,7

100 %

24,2

100 %

1 Tilsvarer «bilateral bistand» etter OECD/DACs definisjon. Det vil si land- og/eller sektorspesifikk bistand

Tabellen viser hvordan den øremerkede bistanden fordeler seg på hovedregion. Bilateral bistand til Afrika økte i 2018, bl.a. som følge av økt innsats i Sahel. Bistand som kodes som global uspesifisert utgjorde i 2018 42 pst. av den øremerkede bistanden. Mye av denne bistanden ender opp i fattige land i Afrika og Asia, for eksempel gjennom globale programmer. Nedgangen i global uspesifisert bistand fra 2016 til 2018 henger sammen med nedgangen i flyktningutgiftene i Norge fra de foregående årene. Økningen i bistanden til Midtøsten har i første rekke sammenheng med økt humanitær innsats knyttet til Syria-krisen. I tillegg til den øremerkede bistanden går mye norsk bistand som kjernestøtte til de multilaterale organisasjonene. Hoveddelen av Verdensbankens og FN-organisasjonenes samlede midler går til lavinntektsland i Afrika og Asia. FN-organisasjonene fordeler midler i henhold til retningslinjer som Norge gjennom styrearbeidet har vært med på å vedta. Land som står overfor de største utfordringene innenfor den enkelte organisasjons mandat skal prioriteres. Gjennom dialog og retningslinjer sikrer man at en stor andel av den tematiske støtten som kanaliseres gjennom multilaterale finansinstitusjoner går til de fattigste landene i Afrika.

Tabell 11.4 Landfordelt1 bistand fordelt på inntektskategori, i perioden 2015–2018 (mill. kroner)

Inntektskategori

2015

2016

2017

2018

Minst utviklede land

5 882

5 535

6 060

6 257

Andre lavinntektsland

271

192

211

104

Andre lavere middelinntektsland

2 806

3 076

3 214

3 240

Øvre middelinntektsland

2 626

3 007

2 679

2 471

Total landfordelt bistand

11 585

11 811

12 164

12 072

Andel landfordelt bistand til minst utviklede land og andre lavinntektsland1

53 %

48 %

52 %

53 %

1 Landfordelt bistand omfatter bistand gitt til enkeltland. Det inkluderer ikke bistand til landene kanalisert gjennom regionale og globale programmer/prosjekter eller bistand kodet som multilateral bistand (ikke-øremerkede bidrag til multilaterale bistandsaktører).

Bistanden til minst utviklede land og andre lavinntektsland økte fra 2017 til 2018, og utgjør om lag halvparten av den landfordelte bistanden.

Tabell 11.5  De ti største mottakerland/områder av norsk øremerket bistand1 i 2018, perioden 2015–2018 (mill. kroner)

2015

2016

2017

2018

Syria

516

1 019

1 070

1 003

Afghanistan

691

694

621

795

Brasil

1 268

937

453

686

Palestina

630

572

584

637

Sør-Sudan

472

561

604

616

Somalia

346

340

547

543

Libanon

286

546

523

524

Etiopia

390

442

497

520

Malawi

590

526

479

475

Colombia

134

327

517

408

1 Tilsvarer «bilateral bistand» etter OECD/DACs definisjon. Det vil si land- og/eller sektorspesifikk bistand

Norges bidrag til Syria-krisen i 2018 er totalt beregnet til 2,3 mrd. kroner. Om lag 1 mrd. kroner ble registrert som støtte til Syria, som da ble det største mottakerlandet av norsk bistand. Bistanden til Libanon er også primært relatert til krisen i Syria. Etter Syria fulgte i 2018 sårbare land og områder som Afghanistan, Palestina, Somalia og Sør-Sudan. Den økte støtten til Colombia skyldes støtte til gjennomføring av fredsavtalen. Støtten til Brasil gjelder klima- og skoginitiativet.

Tabell 11.6 Bistand til enkeltland 2018.1 Inkluderer landfordelt bistand over kapitler og poster omfattet av geografisk konsentrasjon

Land

i mill. kroner

Brasil

670,8

Afghanistan

578,6

Palestina

473,9

Etiopia

425,3

Sør-Sudan

410,5

Malawi

408,1

Somalia

359,0

Tanzania

329,2

Mosambik

282,7

Nepal

205,4

Uganda

180,7

Colombia

180,6

Indonesia

164,4

Ukraina

141,4

Myanmar

138,6

Mali

117,0

Nigeria

89,6

Kina

82,2

Niger

76,2

Sudan

74,8

Kenya

71,8

India

67,9

Haiti

67,3

Madagaskar

66,4

Liberia

64,2

Syria

64,0

Ecuador

62,8

Tunisia

61,4

Dem. Rep. Kongo

52,3

Irak

49,6

Kosovo

47,6

Peru

45,9

Serbia

43,8

Bosnia-Herzegovina

43,4

Pakistan

42,1

Angola

38,2

Georgia

36,2

Jordan

35,4

Libanon

34,9

Sri Lanka

34,4

Egypt

31,4

Makedonia

31,0

Zambia

29,7

Ghana

29,2

Guyana

28,1

Bangladesh

24,3

Sør-Afrika

23,6

Moldova

21,3

Zimbabwe

18,7

Vietnam

17,3

Montenegro

15,2

Tyrkia

11,5

Guatemala

11,2

Libya

10,0

Sentralafrikanske Rep.

9,5

Albania

6,6

Nicaragua

5,7

Kambodsja

5,3

Kamerun

4,9

Rwanda

4,6

Cuba

4,3

Sierra Leone

4,1

Laos

3,9

Tadsjikistan

3,5

Øst-Timor

2,0

Gabon

1,9

Marokko

1,5

Eritrea

1,1

Burundi

0,9

Hviterussland

0,7

Republikken Kongo

0,6

Malaysia

0,5

Thailand

0,5

Jemen

0,4

Kirgisistan

0,4

Filippinene

0,3

Armenia

0,3

Aserbajdsjan

0,3

Gambia

0,2

Usbekistan

0,0

Namibia2

-1,0

Totalt

6 783,9

1 Inkluderer tilbakebetalinger, men land som kun har tilbakebetalinger og ingen positive utbetalinger i 2018 er utelatt.

2 De negative utbetalingene til Namibia i 2018 skyldes tilbakebetalinger som var større enn utbetalingene til landet i 2018. Landet mottok likevel bistand fra Norge i 2018, da de også mottok bistand over en avtale med kun positive utbetalinger.

Det var fire unntak fra den geografiske konsentrasjonen: kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling, post 70 Sivilt samfunn, og kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter, post 70 Nødhjelp og humanitær bistand og kap. 164 Fred, forsoning og demokrati, post 70 Fred, forsoning og demokratitiltak. Dersom en ser bort fra postene som er unntatt fra konsentrasjonsprinsippet, sank antallet mottakerland fra 84 i 2017 til 81 i 2018.

Tabell 11.7 Multilaterale organisasjoner: De største mottakerne av norsk bistand i 2015–2018 (i mrd. kroner)

2015

2016

2017

2018

Verdensbankgruppen

2,5

2,9

3,1

3,1

UNDP – FNs utviklingsprogram + UN Multi-Partner Trust Fund Office1

1,7

1,7

2,0

2,2

UNICEF – FNs barnefond

1,4

1,7

1,7

1,8

GAVI – Vaksinealliansen

1,2

1,3

1,5

1,4

Regionale utviklingsbanker

0,9

1,1

1,2

1,2

UNFPA – FNs befolkningsfond

0,6

0,5

0,6

0,8

UNHCR – FNs høykommissær for flyktninger

0,8

0,8

0,8

0,8

WFP – Verdens matvareprogram

0,6

0,6

0,8

0,8

GFATM – Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria

0,6

0,6

0,6

0,7

GPE – Det globale partnerskap for utdanning

0,4

0,5

0,6

0,7

10 største, totalt

10,8

11,8

13,0

13,4

Andre FN-organisasjoner

2,9

2,9

3,4

4,0

Andre multilaterale organisasjoner

2,0

1,3

1,9

1,9

Totalt

15,7

15,9

18,4

19,3

1 Norsk bistand gjennom UNDP og MPTF-O er slått sammen i denne tabellen, ettersom fordelingen mellom avtaler hvor disse er avtalepartner og iverksetter overlapper i bistandsstatistikken. I tilsvarende vedlegg til tidligere års Prop. 1 S har totalvolumet for bistand gjennom UNDP også inkludert overføringer hvor UNDP ikke er iverksetter.

Tabell 11.8 Norske frivillige organisasjoner: De seks største mottakerne av norsk bistand, 2015–2018 (i mill. kroner)

2015

2016

2017

2018

Flyktninghjelpen

749

873

1 011

1 009

Norges Røde Kors1

703

990

986

884

Kirkens Nødhjelp

524

585

587

545

Norsk Folkehjelp

359

448

460

435

Redd Barna Norge

415

417

419

359

Digni

184

164

161

240

Andre

1 747

1 548

1 580

1 639

Totalt

4 681

5 026

5 204

5 110

1 Inkluderer støtte via Norges Røde Kors til ICRCs operasjonelle humanitære appeller.

16 pst. av total bistand (eksklusive administrasjonskostnader) ble kanalisert gjennom norsk sivilt samfunn i 2018, mot 14 pst. i 2015. Flyktninghjelpen og Norges Røde Kors er de to organisasjonene som mottar mest midler. De fem største organisasjonene mottok om lag 63 pst. av støtten til norske frivillige organisasjoner i 2018. Norsk sivilt samfunns bistandsinnsats ble støttet fra flere ulike kapitler og poster i henhold til formål, hvorav kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter, post 70 Nødhjelp og humanitær bistand og kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling, post 70 Sivilt samfunn står for de største andelene.

En mer detaljert oversikt på kapittel og post framgår av vedlegg 2, Bistand gjennom norske frivillige organisasjoner og stiftelser.

Tabell 11.9 Bistand fordelt på type avtalepartner, 2015–2018 (i mill. kroner). Inkluderer bilateral, multi-bilateral og multilateral bistand

2015

2016

2017

2018

Offentlige aktører

9 289

29 %

11 590

33 %

5 753

18 %

5 219

16 %

Offentlige aktører i utviklingsland

2 705

8 %

1 989

6 %

1 352

4 %

1 402

4 %

Norske offentlige aktører

6 257

19 %

9 189

26 %

4 033

13 %

3 475

11 %

Offentlige aktører i andre giverland

327

1 %

412

1 %

368

1 %

342

1 %

Frivillige organisasjoner/stiftelser

7 157

22 %

6 997

20 %

7 354

23 %

7 462

23 %

Norske

4 681

14 %

5 026

14 %

5 204

16 %

5 110

16 %

Internasjonale

1 572

5 %

1 348

4 %

1 550

5 %

1 729

5 %

Lokale

904

3 %

624

2 %

600

2 %

623

2 %

Privat sektor

216

1 %

175

1 %

406

1 %

392

1 %

Norsk privat sektor

139

0 %

103

0 %

55

0 %

81

0 %

Privat sektor i andre giverland

55

0 %

21

0 %

284

1 %

269

1 %

Privat sektor i utviklingsland

23

0 %

51

0 %

67

0 %

41

0 %

Multilaterale organisasjoner

15 675

48 %

15 948

46 %

18 386

57 %

19 270

59 %

Offentlig-privat samarbeid

110

0 %

75

0 %

83

0 %

123

0 %

Uspesifisert

80

0 %

49

0 %

49

0 %

43

0 %

Totalt

32 527

100 %

34 833

100 %

32 031

100 %

32 508

100 %

Støtten gjennom sivilt samfunnsorganisasjoner har holdt seg relativt stabilt på 7 mrd. kroner. Støtten til lokale frivillige organisasjoner har gått ned siden 2015. Det meste av støtten til norske frivillige organisasjoner kanaliseres videre gjennom lokale partnere. Støtten til de multilaterale organisasjonene har økt fra 2015 til 2018. Multilaterale organisasjoner forvaltet i 2018 59 pst. (eksklusive administrasjonskostnader) av total bistand. Støtten til offentlig sektor i samarbeidslandene (stat-til-stat-bistand) er betydelig redusert fra 2015 til 2018, og utgjorde 4 pst. av total bistand (eksklusive administrasjonskostnader) i 2018. Av denne støtten gikk den største andelen til Brasil (38 pst.), i sin helhet gjennom klima- og skogprosjektet. Andelen av bistandsbudsjettet som kanaliseres gjennom norske institusjoner har gått ned i løpet av perioden.

12 Sektorovergripende miljø- og klimapolitikk

Regjeringens klima- og miljøpolitikk bygger på at alle samfunnssektorer har et selvstendig ansvar for å legge miljøhensyn til grunn for aktivitetene sine og for å medvirke til at de nasjonale klima- og miljømålene kan nås. For en omtale av Regjeringens samlede klima- og miljørelevante saker, se Klima- og miljødepartementets fagproposisjon.

Klimatilpasning og forebygging av klimarelaterte katastrofer

Konsekvensene av klimaendringene rammer utviklingslandene og de mest sårbare statene særlig sterkt. Hyppigere tørke- og flomkatastrofer fører til sviktende avlinger i landbruket og ødelagt infrastruktur. Klimaendringene kan bidra til å undergrave det som hittil er oppnådd for å bekjempe fattigdom og for å nå bærekraftsmålene.

Regjeringen har derfor gjort klimatilpasning, forebygging og sultbekjempelse til et sentralt element i den norske utviklingspolitikken. Innsatsen på området skal trappes opp i årene framover. Samtidig vil arbeidet med reduksjon av utslipp av klimagasser og luftforurensning fortsette. Slik vil Regjeringen styrke det norske bidraget til gjennomføringen av Parisavtalen, arbeidet for bærekraftsmålene og gjennomføringen av det globale Sendai-rammeverket for katastrofeforebygging.

Den norske støtten i 2018 ble gitt på nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Det grønne klimafondet (GCF) under FNs klimakonvensjon var en av de største mottakerne av norsk klimafinansiering (400 mill. kroner i 2018). Halvparten av fondets investeringer går til utslippsreduksjoner, og den andre halvparten skal gå til klimatilpasning. Det ble også gitt betydelig klimabistand gjennom kjernebidrag og øremerkede tilskudd til de multilaterale utviklingsbankene. Norge bidro til styrkede værvarslingstjenester i Afrika og Sørøst Asia gjennom Verdens meteorologiorganisasjon og Meteorologisk Institutt. Støtten til forebygging av klimarelaterte katastrofer gjennom Verdensbanken og FNs organ for katastrofeforebygging ble styrket.

I 2020 vil arbeidet med klimatilpasning og forebygging av klimarelaterte katastrofer intensiveres. Dette vil ses i sammenheng med handlingsplanen for bærekraftige matsystemer (se avsnitt om Matsikkerhet under) som også vil være et viktig bidrag til klimatilpasning.

Hav

Hav er en sentral interesse i norsk utenrikspolitikk, og Regjeringen har styrket det internasjonale samarbeidet om havpolitiske spørsmål. Bærekraftig forvaltning og bruk av verdens hav er avgjørende for vår felles framtid og er en forutsetning for implementering av de fleste bærekraftsmålene, herunder jobbskaping, bekjempelse av sult og klimatrusselen og ivaretakelse av biologisk mangfold m.fl. Statsministeren har opprettet et høynivåpanel bestående av 14 sittende stats- og regjeringssjefer som vil framlegge konkrete anbefalinger for utvikling av en bærekraftig havøkonomi globalt. Klima- og miljøtruslene er en hovedtrussel mot å realisere vekstmuligheter i den blå økonomien. Det er derfor sterke koblinger mellom Regjeringens klima-, miljø- og havinnsats.

Miljø

Et rent og sunt miljø er en forutsetning for å nå bærekraftsmålene om utvikling. Regjeringen har økt innsatsen for globale miljøtiltak. Norske bistandsmidler støtter tiltak i utviklingsland for gjennomføring av globale avtaler på miljøområdet, som avfallshåndtering og kompetansebygging. Noen hovedkanaler for dette er FNs miljøprogram (UNEP) og Den globale miljøfasiliteten (GEF). Vi bidrar også til å styrke internasjonal forvaltning av biodiversitet gjennom Konvensjonen om biodiversitet, og fremme sammenhengene mellom miljø og helse gjennom samarbeid med bl.a. Verdens helseorganisasjon (WHO).

Marin forsøpling

Norge har aktivt bidratt til at innsats mot marin forsøpling, mikroplast og miljøkriminalitet er høyt på den internasjonale dagsorden. Regjeringen arbeider for å få på plass en avtale for å bekjempe marin forsøpling. Videre har Regjeringen opprettet et eget bistandsprogram mot marin forsøpling som skal bistå utviklingsland i å forhindre og redusere marin forsøpling. I 2018 ble om lag 250 mill. kroner utbetalt til 14 organisasjoner. Blant disse organisasjonene er det både multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken, ikke-statlige organisasjoner NGOer og forskningsinstitutter. De fleste av disse samarbeider med myndigheter, privat næringsliv, sivilsamfunnsorganisasjoner og/eller lokalbefolkning. I perioden 2019–2022 har Regjeringen en intensjon om å sette av 1,6 mrd. kroner til programmet.

Fornybar energi

Tilgang til energi er en sentral forutsetning for økonomisk og sosial utvikling. Stabil forsyning av elektrisitet er også en forutsetning for næringsutvikling og jobbskaping. Energisektoren er den største kilden til utslipp av karbondioksid. Det er derfor avgjørende at eksisterende energiproduksjonen går over fra fossil energi til fornybar, og at ny energiproduksjon baseres på fornybare kilder som vannkraft, sol og vind og at innsatsen på energieffektivisering styrkes. Regjeringen vil også styrke innsatsen på å bidra til utfasing av kull.

Antall personer uten tilgang til elektrisitet har siden år 2000 blitt redusert fra 1,7 milliarder til 840 millioner i 2017. Vellykkete programmer i flere land medfører at antall personer som får tilgang til elektrisitet er økende, men innsatsen må økes for å nå bærekraftsmål 7. Nesten all økning i tilgangen til elektrisitet siden 2000 er basert på tilkoblinger til det nasjonale strømnettet, men desentraliserte løsninger har økt betydelig de siste årene. I områder med spredt bebyggelse vil desentraliserte løsninger være den rimeligste løsningen. Fortsatt mangler omtrent 3 milliarder mennesker tilgang til gode kokeløsninger, med omfattende utviklingsmessige konsekvenser. Omtrent 4 millioner mennesker dør årlig som følge av innendørs luftforurensing. Regjeringen vil fortsette å prioritere tilgang til trygge og gode kokeløsninger.

Bevilgningen til fornybar energi dekker støtte til tiltak som bidrar til tilgang til elektrisitet, utbygging av fornybar energi og mobilisering av privat sektor til å delta i slik utbygging. Dette skjer gjennom tiltak som forbedrer investeringsklimaet, slik som kapasitets- og institusjonsbygging, tiltak som reduserer risikoen i tidlig prosjektfase, utbygging av strømnettet og støtte til lokale strømløsninger. Bevilgningen er særlig rettet mot land i Afrika.

Vann og sanitær

Mangel på tilgang til trygt drikkevann og gode sanitærløsninger truer oppnåelsen av bærekraftsmålene og fattigdomsbekjempelse. I 2017 hadde 71 pst. av verdens befolkning tilgang til trygt drikkevann mens bare 45 pst. hadde tilgang til gode sanitærløsninger. Fortsatt mangler 785 millioner mennesker tilgang til basis vannforsyning og 673 millioner har ikke tilgang til toalettfasiliteter. 3 milliarder mennesker har ikke tilgang til gode fasiliteter for håndvasking med omfattende konsekvenser for hygiene. Det vil bli utfordrende å nå målene for vann og sanitær, spesielt i Afrika. Målene om vannkvalitet og rensning av avløpsvann vil heller ikke nås. Klimaendringene forsterker problemene knyttet til manglende tilgang til vann og sanitær. Omtrent 4 milliarder mennesker bor i områder som har knapphet på vann til tider av året. En tredjedel av landene har knapphet på vann, spesielt i Midtøsten og i Nord-Afrika. I følge FN vil omtrent 700 millioner mennesker måtte flytte i 2030 på grunn av knapphet på vann.

Volumet på den norske vannbistanden har ligget fast på om lag 200 mill. kroner pr. år siden rundt tusenårsskiftet. Hovedinnsatsen skjer i første rekke gjennom humanitær bistand, helse, utdanning, støtte til sivilt samfunn og bilaterale samarbeid. Norge støtter Unicefs arbeid med vann, sanitær og hygiene (har aktivitet i ca. 80 land). Bilateralt er det aktiviteter bl.a. i Afghanistan og i Myanmar. Videre støttes tiltak som legger til rette for samarbeid om felles forvaltning av grenseoverskridende vassdrag.

Matsikkerhet

Klimaendringer og landbruk er prosesser som påvirker hverandre. Endringer i gjennomsnittlig temperatur, nedbørsnivå, ekstremvær, nivå på havet, konsentrasjonen av ozon og CO2 i atmosfæren er blant de mange elementene som påvirke landbruket. Så mye som 95 pst. av landbruksarealet i Afrika sør for Sahara er avhengig av naturlig nedbør og således svært sårbart for svingninger i vær og endringer i klima. På den andre siden står landbruk for rundt 24 pst. av de totale utslipp av klimagasser. Det er behov for å tenke nytt hva gjelder reduksjon av klimagasser fra landbruket.

Norge lanserte våren 2019 en handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Systemtankegangen i handlingsplanen gjør at alle koblinger må vurderes nøye – inkludert innvirkning av landbrukstiltak på klima og miljø. Klimatilpasning i landbruket vil i tillegg bidra til økt robusthet og styrket kapasitet for lokale samfunn til å stå imot klimarelaterte kriser.

EØS-finansieringsordningene

Mange europeiske klima- og miljøutfordringer er grenseoverskridende og krever samarbeid på tvers av landegrensene. Gjennom EØS-finansieringsordningene støttes tiltak som fremmer klima, miljø og fornybar energi i 15 europeiske land. Midlene bidrar til at landene skal kunne oppfylle sine nasjonale og internasjonale forpliktelser, inkludert oppfyllelse av EU-direktiver. EØS-midlene styrker også de bilaterale forbindelsene mellom Norge og mottakerlandene, og innenfor miljø og klima er miljøforvaltningens etater, herunder Miljødirektoratet, samt en rekke forskningsaktører og institusjoner aktive i flere land. Samarbeidet mellom norske aktører og partnere i mottakerlandene er meget positivt for vårt nasjonale miljøarbeid, ettersom forvaltningen får ny kunnskap gjennom europeisk samarbeid.

EØS-midlene: Rapport 2018 på miljøforvaltning og biologisk mangfold og klimatilpasning og fornybar energi

De fleste programmene under EØS-midlene for 2018 var i programutviklingsfasen, og noen var i tidlig oppstartsfase.

EØS-midlene: Plan for videre arbeid

Miljø, energi, klima og lavutslippsøkonomi er en av tre prioriterte hovedsektorer under EØS-midlene 2014–2021. Etter at rammeavtaler med 14 av 15 land er signert, er i underkant av 409 mill. euro planlagt benyttet til miljø, energi, klima og lavutslippsøkonomi i 13 land. Detaljerte planer, inklusive konkrete mål, forventes ferdigstilt i løpet av 2019.

13 Kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken

Den globale situasjonen for likestillingsarbeidet har i 2019 fortsatt å være et bilde av motsetninger og paradokser. På den ene siden ser vi en økende motstand i enkelte land og regioner mot kvinners rettigheter. På den andre siden viser andre områder og land at likestilling er på fremmarsj, ved at myndigheter og kvinners egen rettighetskamp målrettet øker kvinners mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med menn. I kjernen av motsetningene ligger ideologier som setter familie opp mot likestilling, press for å bevare tradisjonelle roller, dragkamp om retten til å bestemme over egen kropp, abort og seksuelle rettigheter. Paradoksene kommer til syne på flere måter. Mest fremtredende er kanskje at det en rekke steder jobbes aktivt for kvinners deltakelse i arbeidslivet, mens kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter forblir politisk sensitivt.

I dette komplekse landskapet legger handlingsplanen «Frihet, makt og muligheter» (2016–2020) rammene for Norges innsats på likestillingsfeltet. Sammen med den nye handlingsplanen «Kvinner, fred og sikkerhet» (2019–2022), strategien mot skadelige skikker og relevante stortingsmeldinger, utgjør disse søylene i den norske utenriks- og utviklingspolitiske innsatsen for likestilling mellom kvinner og menn.

Regjeringens likestillingsarbeid hviler på menneskerettighetene og bærekraftsmålene og skal ivaretas i bredden av utenriks- og utviklingspolitikken. Statistikken viser at norsk bistand til likestillingsformål gikk ned i perioden 2014–2017. Derfor har Regjeringen satt et konkret måltall for bistanden. Halvparten av all bilateral bistand skal ha likestilling som hoved- eller delmål. Vi vil snu den statistiske trenden, fordi det gir bedre resultater av bistanden – for alle.

Nedenfor illustreres kort de fem hovedprioriteringene i handlingsplanen «Frihet, makt og muligheter».

Jenters rett til utdanning

Regjeringens mål er å sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle jenter og gutter.

Utdanning er fundamentet for jenters og kvinners selvbestemmelse og for deres økonomiske og politiske deltakelse. Jenters utdanning er en hovedprioritet for utviklingspolitikken. Vi nærmer oss målet om lik skoledeltakelse for jenter og gutter, men en rekke utfordringer knyttet til å få jenter til å fullføre skolegang gjenstår. Tendensen hva gjelder jenters utdanning er klar: jenter går i økende grad på skolen, og norske midler er med på å legge til rette for dette, både gjennom støtte til utdanningsprogram og gjennom at Norge jobber aktivt for økt global aksept for jenters utdanning, selvbestemmelse og økonomiske frihet.

Fortsatt er det svært mange jenter som dropper ut av utdanning underveis. Dette har ofte å gjøre med tidlig ekteskap, ansvar for familie og andre former for sosialt press som ikke muliggjør skolegang. Derfor knytter vi spørsmålet om jenter og utdannelse mot en rekke andre innsatser, som for eksempel arbeid mot barne- og tvangsekteskap.

Kvinners politiske rettigheter og deltakelse

Regjeringens mål er at kvinner skal delta på lik linje med menn i det politiske liv.

Den lettest tilgjengelige måten å ivareta et kjønnsperspektiv på i en gitt innsats er å ha begge kjønn tilstede. Fremgang på likestillingsagendaen fordrer at kvinner er politisk representert på lik linje med menn der hvor sentrale beslutninger tas. På verdensbasis er nå 24,3 pst. av alle parlamentarikere kvinner, en oppgang fra 23,8 pst. i 2018 og 11,3 pst. i 1995. Den gode nyheten er at den oppadgående trenden fortsetter, men den dårlige nyheten er at det går sakte. På verdensbasis er 11 kvinner statsoverhoder og 12 kvinner regjeringssjefer. På den andre siden finnes det 27 stater hvor kvinner fortsatt utgjør under 10 pst. av parlamentarikere.

Arbeidet for kvinners politiske deltakelse internasjonalt er sammensatt og adresseres målrettet som et eget satsingsområde, bl.a. gjennom støtte til UN Women og UNDP sine innsatser og til frivillige organisasjoner som forsvarer menneskerettighetene og kvinners plass i politikken, i tillegg til et mer tverrgående fokus på styrking av kjønnsperspektivet over andre innsatser.

Kvinners økonomiske rettigheter og deltakelse

Regjeringens mål er at kvinner skal ha fulle økonomiske rettigheter og delta på lik linje med menn i arbeidslivet.

Kvinners økonomiske deltakelse er et område som har framgang internasjonalt, selv om det i flere land fortsatt er betydelig motstand mot kvinners økonomiske selvstendighet. Lønnet arbeid for kvinner er en forutsetning for, og et resultat av, likestilling. Det henger naturlig nok også tett sammen med jenters tilgang til utdanning. I tillegg til en lang rekke målrettede programmer, som for eksempel støtte til kvinnelige entreprenører gjennom Verdensbanken og FN, og FNs samarbeidsprogram for kvinner i jordbruket, lanserte Regjeringen i 2019 programmet «LIKE lett». Programmet bygger på det eksisterende «Likestilling for utvikling» og er et myndighet-til-myndighet samarbeid der hensikten er å tilby avgrenset erfaringsoverføring, spesielt om kvinners økonomiske deltakelse. I 2019 forventes deltakelse fra Chile, Costa Rica og Mexico i programmet.

Et liv fritt for vold og skadelige skikker

Regjeringens mål er å avskaffe vold og skadelige skikker rettet mot jenter og kvinner.

Vold og skadelige skikker rettet mot jenter og kvinner er fortsatt et område med alvorlige utfordringer. Det antas at en av tre kvinner globalt har opplevd fysisk og/eller seksualisert vold fra en partner i sitt livsløp. I krig og konflikt utsettes jenter og kvinner, men også gutter og menn, for seksualisert vold som gir lidelse for den enkelte og destabilisering for lokalsamfunnene. Over 30 000 jenter under 18 år blir giftet bort hver eneste dag. Barneekteskap er en av de viktigste årsakene til at jenter slutter på skolen, med den konsekvens at muligheten for økonomisk og politisk deltakelse reduseres.

Skadelige skikker er en form for vold som begrenser jenters og kvinners livsutfoldelse og muligheter i livet. Skadelige skikker henger tett sammen med manglende likestilling. FN anslår at tolv millioner jenter under 18 år utsettes for barneekteskap, og om lag fire millioner jenter for kjønnslemlestelse i året. Kjønnslemlestelse er mest utbredt i vestlige, østlige og nordøstlige områder i Afrika. Regjeringens nye strategi mot skadelige skikker er rettet mot kjønnslemlestelse, barneekteskap og preferanse for sønner, og signaliserer økt innsats på dette feltet.

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter

Regjeringens mål er å fremme jenters og kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter.

Internasjonalt har det de siste årene vært økt motstand mot kvinners rettigheter og likestilling. Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) ligger i kjernen av denne utviklingen. Det er en reell fare for at etablerte normer svekkes. Det var derfor viktig at FNs medlemsland i årets Befolkningskommisjonen ble enige om fortsatt støtte til handlingsplanen fra befolkningskonferansen i Kairo, hvor rettighetene ble nedfelt første gang. Regjeringen har gitt høy prioritet til arbeidet med å beskytte det normative rammeverket, og dermed bidra til at alle kvinner og jenter har full frihet til å bestemme over egen kropp og planlegge sitt eget liv. Med over 1 mrd. kroner i året er Norge blant de største giverne til arbeidet med SRHR globalt.

De norske midlene har dermed også bidratt til betydelige resultater. Gjennom midlene til FNs befolkningsfond (UNFPA) alene bidro Norge i 2018 til å forhindre 1,5 millioner dødsfall i forbindelse med barsel og ved utrygge aborter. Videre mottok 2,5 millioner unge kvinner og menn helsetjenester innenfor SRHR. 14 000 mennesker unngikk hivsmitte og 90 000 kvinner og jenter utsatt for vold mottok nødvendig helsehjelp. 5 000 av disse hadde nedsatt funksjonsevne.

Fremme av likestilling i europasamarbeidet

Likestilling er også en prioritet i det europeiske samarbeidet. Mange EU-land har fremdeles store utfordringer når det gjelder tilgang på arbeid for kvinner, lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, mulighet for å kombinere arbeid og familieliv samt kvinners deltakelse i politiske og økonomiske beslutningsprosesser. EØS-midlene bidrar til økt oppmerksomhet, mer kunnskap og kapasitet på dette feltet der få andre finansieringsmuligheter finnes.

Under EØS-midlene 2014–2021 er det opprettet et programområde for likestilling og et for å bekjempe vold i nære relasjoner. Likestillingsprogrammet inkluderer temaer som nasjonale strategier og politikkutforming, likestilling i arbeidsmarkedet, styrking av kvinners beslutningsmyndighet, styrking av likestillingsinstitusjoner og –organisasjoner, barnehagepolitikk, permisjonsordninger og sosial dialog/trepartssamarbeid. Programmet for å bekjempe vold i nære relasjoner omfatter bl.a. forebygging, beskyttelse og støtte til ofre og en effektiv, helhetlig og tverrfaglig innsats for gjerningspersoner som utøver denne type forbrytelser.

14 Likestilling og ikke-diskriminering i utenrikstjenesten

Overordnede mål

Utenrikstjenesten har som strategisk mål å være en arbeidsplass som rekrutterer, utvikler og beholder dyktige medarbeidere uavhengig av kjønn, alder, etnisitet, religion og funksjonsevne.

Utenrikstjenestens personalpolitikk skal i samsvar med lovpålagte krav bidra til at alle medarbeidere, uavhengig av kjønn, etnisitet, funksjonsevne og alder, har like reelle muligheter til faglig, personlig og karrieremessig utvikling og til å bruke sin kompetanse. Likestilling og mangfold skal være integrert i hele departementets virksomhet og gjøres relevant i alle organisasjonsledd og på alle nivåer.

Lønns- og stillingsnivåer

Kjønnsfordeling

Tabell 14.1 Overordnet kjønnsfordeling pr 31.12.2018

Totalt

Kvinner

Menn

Andel kvinner i pst.

Andel menn i pst.

Samlet

1443

772

671

53,5

46,5

Utsendte

615

317

298

51,5

48,5

I UD/Oslo

828

455

373

55,0

45,0

Mål

Det er departementets målsetting å ha en god kjønnsfordeling på alle nivåer og stillingskategorier.

Tilstandsrapport

Tabell 14.2 Den overordnete kjønnsfordelingen viser en liten overvekt av kvinner i tjenesten samlet og i departementet.

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

Utenriksråd, ass. utenriksråd, eksp.sjef

30 pst.

30 pst.

60 pst.

60 pst.

60 pst.

42 pst.

45 pst.

50 pst.

50 pst.

36 pst.

Stasjonssjefer

30 pst.

29 pst.

25 pst.

25 pst.

31 pst.

35 pst.

38 pst.

39 pst.

39 pst.

39 pst.

Avdelingsdirektører

38 pst.

42 pst.

44 pst.

45 pst.

47 pst.

47 pst.

47 pst.

45 pst.

48 pst.

46 pst.

Underdirektører

60 pst.

56 pst.

58 pst.

55 pst.

54 pst.

57 pst.

57 pst.

61 pst.

60 pst.

63 pst.

Prosentvis andel kvinnelige ledere i tjenesten totalt er 48,7 pst. i 2018, en økning fra 48 pst. i 2017. Det målrettede arbeidet for å skape balanse mellom kvinner og menn i lederstillinger i utenrikstjenesten har gitt gode resultater. Blant toppledelsen i departementet, utenriksråd, assisterende utenriksråd og ekspedisjonssjefer, har kvinneandelen variert mellom 60 pst. og 42 pst. siden 2011.

Tiltak

I de stillingskategorier hvor det ene kjønn er underrepresentert, inneholder alle utlysningstekster en oppfordring til det underrepresenterte kjønn om å søke stillingen. Det legges vekt på å innkalle søkere fra det underrepresenterte kjønn til intervju når disse vurderes som kvalifiserte. I en del tilfeller oppfordrer man også enkeltkandidater fra det underrepresenterte kjønn til å søke stillinger.

Antallet kvinner som søkte stasjonssjefstillinger har hatt en positiv utvikling de siste årene. Utenriksdepartementet vil fortsatt benytte tiltak som kan øke dette antallet ytterligere, herunder motivere kvalifiserte kvinner til å søke flere stasjonssjefsstillinger. Som tidligere vil også ledere bli anmodet om å oppmuntre kvalifiserte kvinnelige medarbeidere til å søke stasjonssjefsstillinger.

Kjønnsaspektet er også sentralt i lønnsvurderingen ved stillingsskifter, som det er relativt mange av i utenrikstjenesten.

Lønn

Mål

Utenriksdepartementet har konkrete målformuleringer knyttet til kjønn og likelønn, bl.a. i lønnspolitisk og personalpolitisk dokument. Formuleringene er i tråd med bestemmelsene i likestillings- og diskrimineringsloven § 29 C9, jf. kapittel 2.

Tabell 14.3 Kjønnsfordeling lønn og stilling

Stillingstittel

År

Antall

Andel menn

Andel kvinner

Lønn menn

Lønn kvinner

Kvinners andel av menns lønn

Ambassadør

2018

88

61 pst.

39 pst.

1 038 938

998 086

96 pst.

Ambassadør

2017

86

62 pst.

38 pst.

1 019 625

969 476

95 pst.

Avdelingsdirektør

2018

61

54 pst.

46 pst.

898 547

885 322

99 pst.

Avdelingsdirektør

2017

61

52 pst.

48 pst.

855 050

859 060

100 pst.

Fagdirektør

2018

38

68 pst.

32 pst.

807 386

806 636

100 pst.

Fagdirektør

2017

47

53 pst.

47 pst.

788 877

780 554

99 pst.

Førstekonsulent

2018

51

49 pst.

51 pst.

478 520

465 611

97 pst.

Førstekonsulent

2017

56

54 pst.

46 pst.

471 750

458 830

97 pst.

Generalkonsul

2018

9

56 pst.

44 pst.

969 912

948 532

98 pst.

Generalkonsul

2017

9

56 pst.

44 pst.

935 066

902 947

97 pst.

Rådgiver

2018

206

46 pst.

54 pst.

529 277

529 000

100 pst.

Rådgiver

2017

245

42 pst.

58 pst.

518 160

508 228

98 pst.

Seniorrådgiver

2018

839

44 pst.

56 pst.

682 471

668 340

96 pst.

Seniorrådgiver

2017

744

43 pst.

57 pst.

665 507

634 600

95 pst.

Underdirektør

2018

76

37 pst.

63 pst.

721 266

728 122

101 pst.

Underdirektør

2017

75

40 pst.

60 pst.

691 737

702 995

102 pst.

Tilstandsrapport

Arbeidsgiver utarbeider kjønnsdelt lønnsstatistikk fordelt på stillingskategorier før og etter lokale lønnsforhandlinger.

Totalt sett har menn noe høyere lønn enn kvinner, men det er små forskjeller innen de forskjellige stillingskodene. Generelt kan lønnsforskjellen forklares med at menn fortsatt har noe lenger tjenestetid enn kvinner, spesielt på høyeste ledernivå. Dette forholdet er i fortsatt endring, ettersom antallet kvinner med ledererfaring øker.

Kjønnsforskjellene i lønn er små innad i de fleste store stillingskategoriene (rådgiver, førstekonsulent mv.). Unntaket i så måte er seniorrådgiverkategorien, hvor den relativt store lønnsforskjellen mellom kjønnene kan forklares med at det er mange menn som har vært linjeledere og som derfor har høyere lønn enn nåværende stillingsgrad skulle tilsi, samt mange nyopprykkede kvinnelige seniorrådgivere med relativt lav lønn i denne stillingskategorien.

I hovedsak skjer lønnsdannelsen i de lokale lønnsforhandlingene, der de fleste får sin lønnsutvikling.

Permisjoner/Fravær

Tilstandsrapport

Menn i utenrikstjenesten tar ut fedrekvoten under hjemmetjeneste, men ikke alltid under utestasjonering når mor f.eks. mangler rettigheter til permisjon og heller ikke oppfyller aktivitetskravet. Menn tar ofte ut lite av fellesperioden.

Tabell 14.4 Kjønnsfordeling sykefravær. Sykefraværsprosent 2012–2018:

År

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

Menn

2,7 pst.

2,6 pst.

2,1 pst.

1,5 pst.

1,5 pst.

3,0 pst.

3,7 pst.

Kvinner

4,7 pst.

4,4 pst.

4,1 pst.

4,5 pst.

3,6 pst.

4,6 pst.

4,7 pst.

Totalt

3,7 pst.

3,5 pst.

3,3 pst.

3,6 pst.

2,5 pst.

3,8 pst.

4,2 pst.

I Utenriksdepartementet har kvinner fortsatt et mye høyere sykefravær enn menn. Hyppigere bruk av graderte sykemeldinger og nye digitale løsninger gjør oppfølgingsarbeidet og kontakten med den sykemeldte enklere.

Selv om kvinner i Utenriksdepartementet har høyere sykefravær enn menn, som i samfunnet ellers, ser ikke departementet behov for konkrete tiltak som retter seg spesielt mot menn eller kvinner.

Utenriksdepartementet følger opp sykefravær på individnivå i tråd med IA-avtalen, annet regelverk og lovpålagte krav om tettere oppfølging.

Ansettelsesforhold

Tabell 14.5 Kjønnsfordeling heltids- og deltidsansatte

Andel kvinner

Andel menn

Andel av total

Antall kvinner

Antall menn

Heltid 2018

53,2 pst.

46,8 pst.

98,3 pst.

755

664

Heltid 2017

53,0 pst.

47,0 pst.

98,5 pst.

746

661

Deltid 2018

70,8 pst.

29,2 pst.

1,7 pst.

17

7

Deltid 2017

76,2 pst.

23,8 pst.

1,5 pst.

16

5

1,7 pst. av stillingene i utenrikstjenesten er deltidsstillinger. Av disse er de fleste kvinner. Gitt det lave antallet deltidsstillinger anses det ikke nødvendig å iverksette tiltak på dette området.

Kjønnsfordeling fast/midlertidig

Tabell 14.6 Kjønnsfordeling fast/midlertidig (tall i pst.)

Andel av total

Andel kvinner

Fast 2018

85 pst.

54 pst.

Fast 2017

86 pst.

54 pst.

Midlertidig 2018

15 pst.

49 pst.

Midlertidig 2017

14 pst.

49 pst.

Mål

Utenriksdepartementet følger den generelle målsettingen om at bruken av midlertidige stillinger skal være begrenset.

Tilstandsrapport

15 pst. av stillingene i utenrikstjenesten er midlertidige. Kvinner utgjør et lite mindretall av de som er ansatt i midlertidige stillinger. Hovedtyngden av midlertidig tilsatte har fast arbeid i andre statlige virksomheter. Spesialutsendingsstillingene ved utenriksstasjonene utgjør en stor del av de midlertidige stillingene i departementet. Dette er stillinger som i sin natur er midlertidige. Ansatte i disse stillingene rekrutteres fra andre offentlige etater/departementer for en begrenset tid, og har permisjon fra egen etat mens de er spesialutsendinger.

Tiltak

Utenriksdepartementet legger vekt på å begrense bruken av reelle midlertidige stillinger.

Mangfold

Utenriksdepartementet har utarbeidet en egen tiltaksplan for rekruttering av personer med minoritetsbakgrunn og nedsatt funksjonsevne. I eksterne kunngjøringer, som til aspirantopptaket, oppfordres eksplisitt kandidater som kan bidra til mangfold til å søke. I den elektroniske søknadsprosessen kan søkerne velge å synliggjøre sin bakgrunn gjennom avkryssing. Det legges vekt på å innkalle kvalifiserte søkere med ikke-vestlig bakgrunn eller redusert funksjonsevne til intervju. Utenriksdepartementets rekrutteringsverktøy er universelt utformet og tilrettelagt på en slik måte at blinde og svaksynte på lik linje med funksjonsfriske kan benytte seg av verktøyet.

Som IA-virksomhet har Utenriksdepartementet som mål å rekruttere nye ansatte og/eller vikarer med nedsatt funksjonsevne, og tilrettelegge arbeidsplassen.

Kompetanseutvikling

Kompetanseutvikling foregår først og fremst gjennom læring og praksis i det daglige arbeidet i utenrikstjenesten. Utenriksdepartementet er satt til å ivareta et bredt register av oppgaver både hjemme og ute, og kompetanseutviklingen er betydelig gjennom vekslende jobberfaring mellom utestasjon og hovedkvarter. Dybde- og breddekunnskap skal bygges og vedlikeholdes systematisk over tid. Både lokalt og sentralt organiserer og tilrettelegger Utenriksdepartementet for kompetanseutvikling gjennom kurstilbud.

Norad – likestillingsredegjørelse

Norad har alltid hatt et flertall kvinnelige ansatte. Tabellen under viser at andelen kvinner er større enn andelen menn i alle stillingskategorier. Kjønnsfordelingen reflekteres også i søkergrunnlaget til stillingene som lyses ut.

Tabell 14.7 Kjønnsfordeling stilling

Ansatte

Prosent K/M

pr. 31.12.2018

M

K

Totalt i Norad (inkl. direktør)1

2017

267

37

63

Totalt i Norad (inkl. direktør)1

2018

259

37

63

Avdelingsledelse2

2017

11

45

55

Avdelingsledelse2

2018

10

30

70

Fagdirektører

2017

13

38

62

Fagdirektører

2018

12

33

67

Mellomledelse

2017

21

33

67

Mellomledelse

2018

23

43

57

Seniorrådgivere

2017

162

39

61

Seniorrådgivere

2018

170

38

62

Rådgivere

2017

51

29

71

Rådgivere

2018

33

24

76

Konsulent, første- og seniorkonsulent

2017

9

44

56

Konsulent, første- og seniorkonsulent

2018

11

55

45

1 Inkludert stillinger finansiert av Klima- og miljødepartementet

2 Direktør ikke inkludert, assisterende direktør inkludert

Til sammen 67 personer, eller 14 pst. av søkere på utlyste stillinger registrerte at de hadde innvandrerbakgrunn. Minst én kvalifisert søker med innvandrerbakgrunn kalles alltid inn til intervju. Det var ingen søkere som oppga at de hadde funksjonsnedsettelse i forbindelse med våre rekrutteringsprosesser i 2018.

Norads deltok i februar på nasjonal likestillingskonferanse under tema #metoo – hva nå?

Det har også vært særskilt fokus på forebygging av seksuell trakassering i det generelle HMS-arbeidet med etterfølgende e-læring om varsling og seksuell trakassering for alle i virksomheten.

Norec – likestillingsredegjørelse

Tabell 14.8 Tilstandsrapport (Kjønn)

Kjønnsbalanse

Lønn gjennomsnitt pr mnd.

År

Menn pst.

Kvinner pst.

Antall totalt

Menn

Kvinner

Totalt Norec

2017

30

70

40

46 170

44 211

2018

35

65

55

47 879

47 190

Ledelse

2017

100

1

95 433

2018

100

1

90 958

Mellomledelse (avdelingsdirektører)

2017

50

50

2

66 025

66 025

2018

50

50

2

70 733

70 733

Teamledere

2017

33

67

6

51 949

57 854

2018

3367

6

53 625

60 146

Seniorrådgivere/ rådgivere

2017

25

75

24

46 105

42 327

2018

34

66

46

46 654

45 363

Førstekonsulenter

2017

2971

7

39 525

38 101

2018

0

100

1

0

38 700

Tabell 14.9 Kjønnsfordeling

Deltid

Midlertidig ansettelse

Foreldrepermisjon Antall i permisjon

Legemeldt fravær

Vikarer

Engasjement

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

0

0

0

0

0

0

1

1

0,25 pst.

4,1 pst.

Norec som arbeidsgiver

Personalpolitisk mål er å ha en stabil stab bestående av ansatte med variasjon i alder, kjønn, etnisk bakgrunn og yrkesmessig funksjonsevne samt at de innehar høy kompetanse og god motivasjon.

Tilstandsrapporten viser relativt god kjønnsfordeling i alle stillingskategorier. I alle søknadsprosesser vurderes kvalifiserte søkere utfra mangfoldet som beskrives over. Det var stor grad av turnover i Norec (Fredskorpset) i 2018 pga. flytting til Førde. 8 av 40 ble med på flytting til Førde.

Lavt sykefravær og godt motiverte ansatte er gjennomgående for Norec. God tilrettelegging for alle med behov for det både med bruk av hjemmekontor og fysisk tilpasning er også prioritert. Ift. flytting til Førde for 2018 hadde man lavt sykefravær (unntak tre langtidsfravær), man gjorde mye tiltak for trivsel og trygging av ansatte i hele flytteprosessen, og man hadde fokus på å ivareta alle ansatte. Våren og høsten 2018 ble i hovedsak brukt til å ansette nye, kompetanseoverføring, opplæring og sosialisering for nye og gamle ansatte for å bli kjent i Førde.

15 Omtale av lederes ansettelsesvilkår i statlige foretak under Utenriksdepartementet

Norfund

Daglig leder (betegnelsen i Norfund-loven) Kjell Roland har i perioden 01.01.2018 – 30.09.2018 mottatt totalt 3 139 449 kroner i godtgjørelse, bestående av 2 351 214 kroner i lønn, 736 640 kroner i pensjon og 51 595 kroner i andre godtgjørelser.

Tellef Thorleifsson tiltrådte som daglig leder 1.10.2018. Daglig leders årslønn er fastsatt til 2,8 mill. kroner. Han har i perioden 01.10.2018 – 31.12.2018 mottatt totalt 748 937 kroner i godtgjørelse, bestående av 709 270 kroner i lønn, 35 775 kroner i pensjon og 3 892 kroner i andre godtgjørelser.

Daglig leder har en pensjonsalder på 70 år. Daglig leder har avtale om etterlønn tilsvarende 6 måneders lønn. Daglig leder mottar ikke bonus.

I 2019 har Norfund både en ytelsesbasert og en innskuddsbasert pensjonsordning.

Norfund lukket i 2018 den ytelsesbaserte pensjonsordningen for nye tilsatte, og har tilbudt en frivillig overgang til innskuddsbasert ordning for eksisterende ansatte mot en kompensasjon. Med den nye innskuddsbaserte pensjonsordningen avsettes det 7 pst. av lønn 0–7,1 G og 20 pst. av lønn 7,1–12 G.

Fotnoter

1.

Innstilling fra utenrikskomiteen om klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom. St.meld. nr. 13 (2008–2009)

2.

NOU 2008: 14 - Samstemt for utvikling?

3.

Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Samferdselsdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.

Til forsiden