Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 1 S (2015–2016)

FOR BUDSJETTÅRET 2016 — Utgiftskapitler: 100–172 Inntektskapitler: 3100

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledende del

1 Innledning

Verden har opplevd store fremskritt de siste tiårene. Aldri før har så mange av klodens borgere nytt så godt av så mye velstand og samarbeid. Verdenshandelen er åttedoblet siden 1970, det globale BNI er doblet siden 1990 og antallet ekstremt fattige er halvert. Flere lærer å lese og skrive og er sikret god helse.

70 år med stadig tettere internasjonalt samarbeid siden andre verdenskrig har skapt en omfattende vev av institusjoner og avtaler som stadig bygges ut. Selv i kriseåret 2015 er det mye positivt som skjer, som skaper utvikling og som bringer verden fremover. Alt fra konkrete politiske fremskritt på Cuba, avgjørende fremskritt i fredsforhandlinene i Colombia fasilitert av Cuba og Norge og i atom-forhandlingene med Iran – til finansiering for utvikling og nye globale bærekraftsmål. Det er også håp om reelle fremskritt under klimatoppmøtet i Paris i desember 2015.

Men de siste årene viser at fortsatt fremgang ikke kan tas for gitt. Etter positive utviklingstrekk i flere tiår stiger tallene for drepte i krig og konflikt. Aldri før har flere vært på flukt fra sine hjem og land. I 2014 ble flere enn 100 000 drept i krig og konflikt. En må 25 år tilbake i tid for å finne tilsvarende tall. Geopolitisk ubalanse og manglende global problemløsning gir økt usikkerhet og uforutsigbarhet og nører opp under destruktive krefters maktutbredelse i Midtøsten og deler av Afrika og Asia. Norsk utenrikspolitikk må i dag forholde seg til et svært sammensatt og krevende trusselbilde.

De store migrasjonsstrømmene til og gjennom Europa utfordrer EUs og vår felles yttergrense, og i økende grad også vårt europeiske fellesskap og verdigrunnlag. Vi står overfor en flyktningestrøm uten sidestykke. Terroren har rammet i hjertet av Europa. ISIL og andre ekstremisters brutalitet sjokkerer. Konflikter i Midtøsten er bakteppe for økt beredskap mot terror her hjemme. Russlands brudd på folkeretten og destabilisering av Ukraina sprer usikkerhet gjennom hele Europa.

Utenrikspolitikk blir innenrikspolitikk. Det fordrer samlet og effektiv respons, her hjemme og i flyktningenes nærområder. Europa må stå opp for de verdiene som binder oss sammen, og Norge må ta sin del av ansvaret.

Utenrikspolitikkens fremste mål er å sikre og fremme norske interesser – våre verdier, vår sikkerhet og vår velferd. Jo mer alvorlige trusler, desto viktigere er det å prioritere og konsentrere vår innsats om de sentrale utfordringene. Regjeringens utenrikspolitikk begynner i Europa. Politikken forankres i de grunnleggende verdiene vi deler med allierte og samarbeidspartnere globalt. Regjeringen mobiliserer for å unngå at tiår med fremgang for demokrati, menneskerettigheter, frihandel og internasjonalt samarbeid drives tilbake.

Evne til håndtering av det uforutsigbare blir stadig mer sentralt. Det handler om slitestyrke: Å bygge det norske og internasjonale samfunnets fleksibilitet, utholdenhet og motstandskraft i møte med raske endringer.

Regjeringen tar dagens store utfordringer på alvor. De får klare konsekvenser for budsjettet for 2016. Akutte og omfattende kriser i Midtøsten og Afrika gjør at Regjeringen gjennomfører tidenes humanitære krafttak i norsk utenrikspolitikk. De humanitære budsjettene økes med én milliard kroner sammenlignet med 2015. Dette kommer i tillegg til allerede omfattende humanitære bevilgninger. Samlet humanitært budsjett i 2016 blir på 4,8 mrd. kroner (inkl. kjernestøtte til UNHCR og WFP), hvorav minst 1,5 mrd. kroner vil gå til Syria, nabolandene og Irak. Samtidig inngår den humanitære innsatsen i en bredere strategi inn mot sårbare stater, med vekt på forebygging av konflikt, fred og forsoningsarbeid, institusjonsbygging og næringsutvikling. Det handler om å forebygge kriser og krig gjennom smart utviklingspolitikk i sårbare stater, i tillegg til dagens åpenbare behov for å lindre nød og hjelpe flyktninger.

I budsjettet for 2016 økes også støtten til Ukraina ytterligere. Det samme gjør innsatsen overfor andre land i utsatt posisjon i dagens nye og krevende sikkerhetslandskap i Europa.

Regjeringen legger vekt på å opprettholde og styrke vår evne til å forstå og håndtere voksende uro og uforutsigbarhet øst og sør for Europas grenser. Det mobiliseres også kraftig for å møte en rekke globale sikkerhetstrusler: terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og sikkerhetsutfordringer i det digitale rommet. Disse truslene er ikke nye, men det blir stadig tydeligere at de virker sammen og har fått langt mer alvorlige grenseoverskridende og globale konsekvenser på grunn av teknologiutvikling og globalisering. Vår sikkerhet påvirkes mer direkte av styrings- og utviklingsproblemer i andre land og verdensdeler enn før. Utviklingspolitikken får en stadig mer tydelig sikkerhetspolitisk dimensjon.

Budsjettet for 2016 reflekterer tydeligere enn noen gang før hvor tett integrert utenriks- og utviklingspolitikken er. Dette illustreres ikke minst gjennom flere meldinger som nylig er lagt frem for Stortinget – om globale sikkerhetstrusler, om handel og globalisering, om næringsutvikling og om menneskerettigheter. Det samme gjelder sammenhengene mellom energi og klima. Norge skal fortsette å være langt fremme internasjonalt i arbeidet med å sikre fattige mennesker energitilgang og samtidig bidra til utvikling av klimavennlige energistrategier.

Samtidig styrkes innsatsen i de langsiktige prioriteringene Regjeringen legger til grunn i utviklingspolitikken. Bistandsbudsjettet for 2016 er på 33,6 mrd. kroner og tilsvarer 1 pst. av BNI- anslaget for 2016. Men enda viktigere enn volumet er arbeidet med å målrette, konsentrere og effektivisere bistanden for å oppnå bedre resultater.

Foruten det store løftet på humanitær bistand fortsetter opptrappingen av utdanningssatsingen. Den globale utdanningskonferansen i Oslo i juli 2015 var en viktig milepæl. Utdanning er avgjørende for vekst og utvikling – akkurat som det har vært det i Norge. Derfor er Regjeringens mål å doble innsatsen for utdanning. Samlet bevilgning til utdanning for 2016 er på 2,85 mrd. kroner, en økning på 500 mill. kroner fra 2015. Utdanningsbistanden er dermed økt med 1,15 mrd. kroner siden Regjeringen tiltrådte i 2013.

Skolegang setter mennesker i stand til å søke jobb – og skape arbeidsplasser for andre. En godt utdannet befolkning står også sterkere rustet mot demagogers lettvinte løsninger – og ekstremisters løgner og hatideologi. Norge er blitt en synlig pådriver for at også andre land skal sette utdanning høyere på dagsordenen. Regjeringen er pådriver for økt satsing på jenters utdanning, på kvalitet og læring og på utdanning i krise og konflikt. I mai 2015 var Norge vertskap for Oslo Conference on Safe Schools. Over 60 land deltok.

Helse forblir en sentral pilar i utviklingspolitikken. Bevilgningene til helse økes med 150 mill. kroner i budsjettet for 2016. Samlede bevilgninger til helse nærmer seg nå 4 mrd. kroner (hvorav 3,065 mrd. kroner over kap. 169, post 70).

Den nye stortingsmeldingen om næringsutvikling i innenfor utviklingssamarbeidet varsler fortsatt voksende prioritering av næringslivets rolle i bistanden. Norfund blir derfor en stadig viktigere pilar i norsk utviklingspolitikk. Samlet bistand til næringsutvikling, inklusive finansieringen av Norfund, ligger nå på 1,769 mrd. kroner, en økning på 30 mill. kroner fra 2015. Den viktige satsingen på næringsutvikling og privat sektor illustrerer bedre enn noe annet at det endelige målet med Regjeringens utviklingspolitikk er å gjøre fattige land uavhengig av bistand på sin vei mot å bli mellominntektsland.

Politikk handler om å prioritere. Dagens alvorlige trusselbilde og den akutte humanitære krisen vi står overfor gjør det nødvendig med omprioriteringer. Størst mulig del av bistandsbudsjettet må nå de fattigste og mest sårbare. Samtidig betyr reform- og resultatorienteringen av bistanden at kursen justeres og bevilgningene reduseres noe på områder hvor resultatene ikke har vært gode nok.

Det store humanitære behovet og økningen på 1 mrd. kroner i det humanitære budsjettet har gjort det nødvendig å foreta omprioriteringer. Regjeringen har måttet redusere enkelte aktiviteter på bistandsbudsjettet i 2016. Det gjelder blant annet midler til informasjons- og annen virksomhet fra aktører i det norske sivile samfunnet. Det samme gjelder bevilgninger til forskning og utredning i Norge og andre OECD-land. Norge vil fortsatt være blant de land i verden som gir mest bistand til og gjennom sivilt samfunn. Frivillige organisasjoner kan oppleve reduksjoner i bevilgningene til tradisjonell bistand, men for mange mer enn oppveies reduksjonene av økte bevilgninger over humanitære budsjetter.

Regjeringens satsing på klima, fornybar energi, miljø og bærekraftig utvikling må ses i en helhetlig sammmenheng. Redusert støtte til fornybar energi de senere årene har gitt rom for en styrking av klimainnsats blant annet gjennom bidrag til det grønne klimafondet, rene kokeovner og innsats for utfasing av fossile subsidier. I tillegg har Regjeringen ønsket å dreie innsatsen innenfor fornybar energi mer i retning av private investeringer, og kapitaltilførselen til Norfunds investeringer i fornybar energi er dermed blitt økt. I 2015 økte kapitaltilførselen til Norfund med 250 mill. kroner, og den foreslås økt med ytterligere 20 mill. kroner i 2016, jf. omtale under kap. 161 Næringsutvikling. Redusert støtte til fornybar energi de senere årene er også resultat av strategiske valg av justeringer av prosjektporteføljen om færre land, kanaler og initiativ for å sikre bedre styring og resultatoppnåelse.

I tillegg har Riksrevisjonens siste gjennomgang ført til nødvendige omlegginger og utfasing av prosjekter som ble gjenstand for kritikk.

Den utenrikspolitiske redegjørelsen til Stortinget i mars 2015 la fem tematiske hovedlinjer til grunn: 1) sikkerhet, 2) verdigrunnlaget, 3) økonomi, 4) fred, utvikling og humanitær politikk, og 5) klima. Langs hver av disse linjene arbeider Regjeringen systematisk for å fremme norske interesser og verdier.

Den første hovedlinjen i utenrikspolitikken handler om Norges sikkerhet

Om å forebygge krig og fremvekst av andre trusler mot Norge og norske interesser.

I dagens alvorlige situasjon er det viktig å minne om hvor mye som er oppnådd de siste tiårene, og at Norge står sammen med våre allierte. Utviklingen i retning av økt handel, velferd og samarbeid har gjort Norge tryggere. På ruinene av to ødeleggende verdenskriger ble det reist en arkitektur som sikret fred og velstand på et kontinent som tidligere var preget av krig og rivalisering. NATO og det europeiske prosjektet som ble til EU ryddet vei og gjorde fiender til venner.

Det transatlantiske forholdet forblir en helt sentral prioritering og premissleverandør for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. USA er fortsatt den dominerende globale aktøren politisk, økonomisk og militært. Amerikansk engasjement forblir en forutsetning for fremdrift i en rekke internasjonale spørsmål av stor betydning for Norge.

Herjingene til ekstremistiske grupper som Den islamske staten i Irak og Levanten (ISIL), al-Qaida og Boko Haram sjokkerer en hel verden. Det er et eksempel på at vår sikkerhet i økende grad påvirkes av ukonvensjonelle trusler og ikke-statlige aktører. Organisert kriminalitet er sentralt i inntektsgrunnlaget til slike ekstremistiske grupper. Vi opplever for første gang at en terrororganisasjon over lengre tid kontrollerer et betydelig territorium som strekker seg over flere land. Dette er en ny og svært farlig trussel mot regional og global sikkerhet.

ISIL og tilsvarende terrororganisasjoner kan bare bekjempes med et bredt sett av politiske, militære, ideologiske og økonomiske virkemidler. Norge bidrar på samtlige av disse områdene. Det har gitt oss en viktig plass ved bordet når USA og sentrale arabiske, europeiske og øvrige land samles for å planlegge kampen mot ISIL og andre terrorbevegelser. Regjeringen bidrar med opptil 120 militære instruktører for kapasitetsbygging i kampen mot ISIL i Irak. Norge var vertskap for en europeisk konferanse om voldelig ekstremisme i juni 2015 og bidro til utarbeidelsen av innspill i arbeidet mot voldelig ekstremisme før FNs generalforsamling i New York i september.

De enorme humanitære lidelsene i kjølvannet av konfliktene i regionen tilsier også massiv humanitær innsats. Norge er blant de største bidragsyterne til sivilbefolkningen i Irak, Syria og regionen for øvrig.

Det sikkerhetspolitiske landskapet er i endring. Norge står i dag overfor stadig flere trusler som i sin natur er grenseoverskridende. De globale truslene er ikke nye fenomener. Men den teknologiske utviklingen forsterker radikalt det potensielle skadeomfanget. Geografisk avstand gir ikke samme beskyttelse som tidligere. IKT-kriminalitet kan iverksettes med et tastetrykk. Gjerningsperson, offer og server kan befinne seg på ulike kontinenter. Terrorgrupper som Boko Haram og al-Shabaab truer ikke bare sikkerheten i Nigeria og Somalia, men også i nabolandene, regionalt og globalt. Internasjonale kriminelle nettverk tjener enorme summer på uakseptable flyktningsituasjoner og er en drivkraft bak utfordringene vi ser blant annet i og ved Middelhavet.

Den politiske, økonomiske og ikke minst den sikkerhetsmessige utviklingen i Norges nærområder gir grunn til bekymring. Russland har brutt folkeretten og forårsaker krigshandlinger i Europa.

Russland har ikke bare forsøkt å flytte Ukrainas grenser, men hindrer også landet i å forme sin egen fremtid. Det handler i ytterste konsekvens om Ukrainas rett til selvbestemmelse. Og derfor handler konflikten ikke bare om Ukraina, men om Russlands manglende respekt for andre stater og internasjonale spilleregler.

Økt og endret russisk militær aktivitet i NATOs nærområder fører til økt usikkerhet, og med det mulighet for misforståelser og uønsket eskalering. Russlands opptreden i Ukraina gir grunn til dyp bekymring. Helt siden begynnelsen av krisen i Ukraina har Norge stått sammen med EU, USA og andre likesinnede land i reaksjonene mot Russlands brudd på folkeretten. Norge kan ikke stå alene når vårt naboland undergraver europeisk sikkerhet og skaper en farlig situasjon i våre nærområder, den største sikkerhetspolitiske utfordringen Europa har stått overfor siden murens fall. EU spiller en viktig rolle i å koordinere europeiske lands svar på denne utfordringen. Derfor vil Regjeringen at Norge skal styrke partnerskapet med EU, både gjennom EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og dets naboskapspolitikk.

Norge må reagere når grunnleggende prinsipper i folkeretten brytes. De restriktive tiltakene mot Russland er nødvendige som reaksjon på Russlands brudd på grunnleggende internasjonale spilleregler. Bred internasjonal tilslutning gir tiltakene legitimitet og gjør dem mer effektive.

Det er Russland som har brutt folkeretten, og det påligger nå Russland et tungt ansvar for å unngå ytterligere tilspissing av situasjonen. Men det internasjonale samfunnet må forvente noe mer, at Russland vender tilbake til folkeretten og de grunnleggende reglene for internasjonalt samkvem. Dessverre ser vi hittil ingen tegn til at Russland endrer sin politikk.

Et viktig svar på Russlands aggresjon er å bidra til at Ukraina kan lykkes. Statsminister Solberg lanserte i Kiev i november 2014 en omfattende norsk pakke med støtte til viktige samfunnssektorer. Norge arbeider aktivt sammen med andre nordiske land, EU, USA og multilaterale institusjoner for både å presse Ukraina til å gjennomføre viktige reformer, og å støtte landet økonomisk med betydelige midler.

Det nye trusselbildet maner til handling. Regjeringen vil styrke NATO-samarbeidet og vårt nasjonale forsvar. Alliansesolidaritet er en grunnleggende forutsetning for norsk sikkerhet. Skal vi kunne forvente at allierte stiller opp for oss, må vi stille opp for dem. Det er derfor i vår interesse å bidra til internasjonale operasjoner. Norge må være med å utforme politikken og bidra til kollektivt forsvar, krisehåndtering og sikkerhet gjennom samarbeid. Vi bygger sikkerhet, vi trygger Norge, i nært samarbeid med våre allierte og samarbeidspartnere.

Siste års utvikling har vist at behovene for hurtig reaksjonsevne er helt avgjørende.

Norge bidrar til de viktige tilpasningene besluttet under NATO-toppmøtet i Wales høsten 2014. Man utvikler blant annet en ny styrke med vesentlig raskere reaksjonsevne enn tidligere som skal kunne følges opp av forsterkningsstyrker. Den utgjør et viktig og synlig bidrag til å styrke troverdigheten til det kollektive forsvaret. Forberedelsene til neste toppmøte i Warszava i 2016 er godt i gang.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon øker betydningen av det nordiske og nordisk-baltiske samarbeidet, med Østersjøregionen som sentral arena. Norge deltar aktivt i de fora som drøfter sikkerhetsutfordringer i regionen. Forberedelsene er allerede i gang til 2017 da Norge vil overta formannskapet i både det nordiske utenrikspolitiske samarbeidet, samarbeidet Norden-Baltikum og i tillegg formannskapet i Nordisk Ministerråd. Regjeringens mål er at regionen skal oppleve Norge som en troverdig og ansvarlig regional aktør som søker gode og trygge løsninger i en krevende tid for Norden og Baltikum.

Regjeringen styrker innsatsen mot globale sikkerhetsutfordringer. Fenomener som terrorisme og organisert kriminalitet hemmer utvikling, vekst og velferd, og de skaper konflikt. Konfliktrammede og sårbare stater utgjør en av de største utfordringene for global sikkerhet. Et sikkert, åpent og stabilt digitalt rom kan bidra til både sikkerhet, men også sosial og økonomisk vekst og utvikling. I juni fremla Regjeringen den første meldingen til Stortinget som behandler flere ukonvensjonelle sikkerhetsutfordringer i sammenheng. Her fremmes 40 tiltak for å styrke vår evne til å møte slike trusler. Kunnskap og analyse, koordinering og kapasitetsbygging er nøkkelord i vårt arbeid for å gjøre berørte land og regioner bedre i stand til å forebygge, håndtere og bekjempe globale sikkerhetsutfordringer.

Derfor må sikkerhet, utviklingspolitikk og utenrikspolitikk ses i sammenheng i mye større grad enn tidligere. Bærekraftsmål 16 om fredelige og inkluderende samfunn omfatter bekjempelse av alvorlig og organisert kriminaltet. Dette bygger på en erkjennelse av at fred er en forutsetning for å fremme utvikling. I sårbare stater må det bygges fred og sikkerhet for å oppnå utvikling. Dette understøttes også i OECD-rapporten States of Fragility 2015. Samtidig brukes ifølge OECD under 4,5 pst. av internasjonal ODA-bistand på sikkerhet- og justissektoren, selv i sårbare stater.

Å styrke sårbare land og områders evne til å ivareta egen sikkerhet er også del av arbeidet for å forhindre at det oppstår arnesteder for trussel-aktører som også kan ramme Norge og norske interesser. I tråd med dette skal innsatsen for stabilitet og sikkerhet i sårbare stater og kampen mot globale sikkerhetsutfordringer prioriteres høyt og integreres i både den bilaterale, regionale og globale bistanden.

De globale truslene rammer Norge – vår sikkerhet og våre interesser.

Terrorfaren er vel kjent. Organisert kriminalitet er en viktig finansieringskilde for terror-, milits- og opprørsgrupper. Kriminelle nettverk er viktige drivkrefter i lokale og regionale konflikter og er en trussel-aktør i sårbare stater, regionalt og internasjonalt. Pirater forstyrrer norsk næringslivs virksomhet. Det digitale rom utnyttes til kriminalitet og spionasje mot individer, selskaper og myndigheter. Derfor har Regjeringen nå lansert et eget bistandsprogram for forebygging av radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme i land og områder preget av konflikt og sårbarhet. Programmet, som på sikt vil være på 100 mill. kroner årlig, skal bidra til å skape motstandsdyktige og inkluderende samfunn. Det etableres også et bistandsprogram mot organisert kriminalitet og ulovlig handel, som også skal trappes opp til 100 mill. kroner årlig. Dette skal komplementere eksisterende tiltak.

Regjeringen arbeider innenfor etablerte internasjonale rammer for å oppnå det langsiktige målet om en verden uten kjernevåpen. Det viktigste rammeverket er Ikke-spredningsavtalen (NPT). Norge skal fortsette å fremme visjonen om en verden uten kjernevåpen på grunnlag av NPT. En svekkelse av NPT vil også svekke den plattformen vi har for å ruste ned og hindre spredning.

Det nye sikkerhetspolitiske landskapet gjør at også nedrustningsarbeidet stilles overfor nye utfordringer. Det er viktig at vi møter disse i samarbeid med våre allierte. Samhold og alliansesolidaritet er avgjørende i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Problemstillingene knyttet til Irans atomprogram viser betydningen av et sterkt og uavhengig IAEA. I forhandlingene mellom Iran og de såkalte P5+1-landene ble partene i april 2015 enige om et rammeverk for en endelig avtale. Forhandlingene vil fortsatt være krevende, men rammeverket er lovende. En endelig avtale vil kunne ha positive ringvirkninger, regionalt som globalt.

Innsatsen for ikke-spredning kommer også til uttrykk gjennom å sikre god eksportkontroll av forsvarsmateriell og flerbruksvarer som har betydning for utvikling og bruk av masseødeleggelsesvåpen. For å holde tritt med spredningsbildet og den teknologiske utviklingen, foregår det løpende informasjonsutveksling og forhandlinger om felles retningslinjer i ulike multilaterale regimer

Nordområdene er viktige for Norge og viktige for verden. Arktis kjennetegnes fortsatt av fred, stabilitet og godt internasjonalt samarbeid. Regjeringen arbeider for at dette forblir slik, men de sikkerhetspolitiske endringene viser at respekt for grunnleggende verdier og prinsipper ikke kan tas for gitt. Det er svært viktig at samarbeidet i Arktisk råd og andre fora fortsetter. Norge vil samarbeide tett med det amerikanske formannskapet i Arktisk Råd. Med sitt lederskap har USA gitt det globale arktissamarbeidet et nytt løft. Det er i Norges interesse at omverdenen har en realistisk oppfatning av mulighetene og utfordringene i nordområdene. «Team Arctic» ble opprettet i august 2015 for å styrke det arktiske samarbeidet på tvers av departementer og samfunnsaktører.

Tilstedeværelse og aktivitet i nordområdene styrker Norges posisjon internasjonalt som en ansvarlig arktisk nasjon. Det er snakk om vitale norske interesser. Det handler om klima og miljø, tilgang til nye naturressurser og handelsveier og sikkerhet og stabilitet i våre nærområder.

Det er avgjørende at rettslig og institusjonelt rammeverk for Arktis opprettholdes og respekteres. Respekt for havretten og internasjonalt samarbeid fremmer stabilitet og forutsigbarhet. Det er viktig for å kunne bevare lav spenning i regionen.

Norge ønsker et godt og konstruktivt forhold til Russland. Samarbeidet med Russland videreføres på viktige områder. Det betyr fortsatt deltakelse av Russland i Arktisk råd, Barents-samarbeidet og andre fora. Og det betyr at Norge og Russland må samarbeide om saker hvor Norge har sterke egne interesser: fiskeriforvaltning, atomsikkerhet, miljø og sikkerhetssamarbeid i arktiske kyst- og havområder. Folk-til-folk-samarbeidet som er bygd opp på tvers av grensen mellom Norge og Russland vil fortsatt støttes. Det skal ikke stå på Norge. Det er viktig å bevare møteplasser med Russland i nord.

Samtidig må det erkjennes at de endringene vi ser i Russland får betydning for Norges forhold til landet. Godt og dypt samarbeid forutsetter gjensidig respekt for grunnleggende spilleregler og for demokratiske verdier. Derfor er forsvarssamarbeidet satt på vent. Regjeringen følger nøye med på militære prioriteringer på russisk side. Forsvarets tilstedeværelse og aktivitet er en sentral del av Regjeringens satsing i nord. Selv om faren for en alvorlig krise fortsatt må anses som liten, er det avgjørende at vi fra norsk side er årvåkne, har god situasjonsforståelse og høy operativ evne.

Den andre hovedlinjen i Regjeringens utenrikspolitikk handler om å styrke verdigrunnlaget

Demokrati, menneskerettigheter, bærekraftig utvikling og en internasjonal rettsorden ligger til grunn for vår utenriks- og utviklingspolitikk.

Er det noe historien har lært oss, er det at vi ikke kan ta grunnleggende og universelle verdier og normer for gitt. De er hardt tilkjempet og må stadig forsvares. Det siste året har gitt mange påminnelser om dette.

Terrorangrepene i Paris og København var direkte angrep mot det frie ordet, retten til å mene annerledes, til å utfordre makten. De var forsøk på å skremme oss til stillhet. Dette kan aldri aksepteres. Ytringsfriheten er kjernen i ethvert demokrati.

Like kompromissløse må man være i møte med antisemittisme og all annen form for rasisme. Vi må være tydelige: Terrorgruppene ISIL og Boko Harams anslag mot trosfrihet og annerledes tenkende er anslag mot grunnleggende verdier. Terrorisme og alvorlig og organisert kriminalitet svekker også staters evne til å ivareta egne borgeres menneskerettigheter.

Mye er oppnådd på menneskerettighetsområdet, men det er dessverre et økende gap mellom forpliktelser og etterlevelse av menneskerettighetene i praksis. Allianser av land fremholder tradisjonelle verdier og religiøse dogmer for å begrense enkeltindividers rettigheter. De viser til prinsipper om nasjonal suverenitet og ikke-innblanding. Dette er ikke akseptabelt.

Det er mot dette bakteppet Regjeringen nylig la frem den første stortingsmeldingen om menneskerettigheter på 15 år. Meldingen skal bidra til å fremme de grunnleggende verdiene. Ytringsfrihet står sentralt. Utenriksdepartementet har satt i gang arbeidet med en ny strategi for fremme av ytringsfrihet, pressefrihet og uavhengige medier.

Respekt for menneskerettighetene gir trygge rammer for utvikling og vekst. Betydningen for Norge av en allmenn respekt for og etterlevelse av felles verdier og normer kan knapt overvurderes. Norges sikkerhet og velstand bygger på dette. Den bygger på at rett skal gå foran makt.

Behovet for internasjonalt samarbeid for å løse klimautfordringene, grenseoverskridende kriminalitet, skape bærekraftig økonomisk vekst og redusere fattigdommen er større enn noen gang. En internasjonal rettsorden med aksepterte spilleregler er en nødvendig forutsetning for å kunne håndtere ressursutnyttelse til havs, beskyttelse av naturmiljøet, luftfart, en omfattende varehandel og digital samhandel, komplekse finans- og investeringsoperasjoner, men også grenseoverskridende rettshåndhevelse i møte med internasjonale terrortrusler. Pandemier, flyktningstrømmer, ekstremisme, terrorisme og cybertrusler tar ikke hensyn til landegrenser. En internasjonal rettsorden og robuste multilaterale systemer kan hjelpe oss gjennom akutte og langvarige kriser. Regjeringen støtter arbeidet med felles regler for å møte kollektive utfordringer der den enkelte stat ellers står maktesløs, både fordi det er riktig og fordi det gagner våre egne interesser.

Norges samarbeid med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er nært. Det er ofte et sammenfall av syn og interesser mellom Norge og EU i utenrikspolitiske spørsmål og begge parter har gjensidig interesse av samarbeidet, både i globale sammenhenger som klimaforhandlingene og i utfordringer i våre nærområder. Vi har forventninger til EU om å være garantist for grunnleggende folkerettslige og demokratiske prinsipper i Europa.

I arbeidet for en rettsbasert verdensorden står FN sentralt. Med sitt universelle medlemskap og helhetlige mandat er FN den viktigste organisasjon for internasjonalt samarbeid. Alle land har fordeler av et forutsigbart, regelstyrt system for samkvem og løsning av interessekonflikter mellom land. Rett må gå foran makt. FN bidrar til å løse felles problemer ved utvikling av normer og regler, ved å være et forum for fredelig løsning av interessekonflikter, ved å forebygge og løse voldelige konflikter, ved å bistå i humanitære kriser og ved å bidra til økonomisk og sosial utvikling.

Norges FN-politikk er basert på verdier så vel som interesser. FNs rolle som global normgiver og garantist for folkeretten, herunder havrett, fred og sikkerhet, er av fundamental betydning for norsk suverenitet, ressursforvaltning og interesser i et rettsbasert internasjonalt system. Norsk støtte til FN, som institusjon, møteplass, normgiver og operasjonell aktør, er en hjørnestein i utenriks- og utviklingspolitikken. Norge har betydelig innflytelse i FN i kraft av vårt aktive engasjement, med finansiering, personell, diplomatisk støtte og arbeid for effektivisering og FN-reform.

Regjeringen har i FN en solid plattform for videre fremme av norske verdier og interesser på prioriterte områder som fredsbevaring og forsoning, nødhjelp, menneskerettigheter og likestilling, rettferdig fordeling, fattigdomsreduksjon, helse, energi og klima. Disse områdene vil stå sentralt i vårt FN-arbeid for å oppnå bærekraftsmålene som ble vedtatt på FNs toppmøte i september 2015. Bærekraftsmålene vil utgjøre det globale rammeverket for verdenssamfunnets arbeid med bærekraftig utvikling og fattigdomsutryddelse frem mot 2030.

Sikkerhetsrådet er FNs øverste organ for internasjonal fred og sikkerhet. Regjeringen intensiverer arbeidet for at Norge skal få plass i FNs sikkerhetsråd i 2021–22. Dette er ledd i en langsiktig politikk for å ivareta norske strategiske interesser i FN. FN fyller i år 70 år og må stadig tilpasses en verden i endring. Utenriksdepartementet har lansert et nytt prosjekt – FN 70 – som skal arbeide for et FN som er tilpasset dagens globale utfordringer og for mer effektive multilaterale institusjoner. Arbeidet skjer blant annet innenfor rammen av et tverregionalt samarbeidsnettverk. Prosjektet vil blant annet fokusere på FNs særlige forutsetninger for å spille en nøkkelrolle i sårbare stater, hvor hele spekteret av organisasjonens virkemidler kan spilles ut. Slik kan FN enda sterkere bidra til å bygge bærekraftige og inkluderende stater som overholder menneskerettighetene og følger internasjonale normer.

Å fremme norske økonomiske interesser er den tredje hovedlinjen i Regjeringens utenrikspolitikk

Det betyr å sikre velstand og vekst, med gode rammevilkår for en økonomi som er sterkt eksponert mot utviklingen i internasjonal politikk og økonomi. Utgangspunktet er godt. Norge har en solid økonomi, høy velferd, god omstillingsevne og gode rammevilkår for næringslivet.

Utenrikspolitikkens sentrale bidrag til norsk økonomi, og til næringslivet, forblir innsatsen for å sikre like og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen global økonomi. Det multilaterale handelssystemet er av særskilt betydning for Norge. Verdens Handelsorganisasjon (WTO) supplert av EØS og EFTAs frihandelsavtaler utgjør bærebjelken i norsk handelspolitikk.

Det er en utfordring for Norge at WTO som forhandlingsforum sliter. I skyggen av manglende fremgang i Doharunden i WTO har viktige handelspartnere gått sammen om å forhandle frem alternativer i mega-avtalene mellom USA og EU over Atlanteren (TTIP) og mellom USA, Japan og ti andre land rundt Stillehavet (TPP).

Det er positivt med økt integrering mellom våre nære partnere i EU og USA. Samtidig betyr denne utviklingen nye utfordringer og en ny konkurransesituasjon for norsk næringsliv. Regjeringen arbeider aktivt med å ivareta norske interesser i lys av disse forhandlingene både i Brussel og Washington.

Avslutningen av de globale handelsforhandlingene (Doharunden) i WTO blir mot dette bakteppet en viktig sak for Regjeringen. Med dagens utfordringer er det trolig viktigere å oppnå et samlet resultat som sikrer det regelbaserte multilaterale systemet enn konkrete enkeltelementer. En avslutning av Doha-runden vil virke som en økonomisk katalysator for Norge og verden og bidra til vekst og jobbskaping.

Stortingsmeldingen om globalisering og handel fra mai 2015 legger grunnlaget for en offensiv handelspolitikk. Norge skal arbeide aktivt for å styrke det globale rammeverket for handel og vekst, og samtidig fremme norske interesser i det internasjonale handelssamarbeidet. Meldingen gir en viktig internasjonal ramme rundt det taktskiftet Regjeringen gjennomfører for norsk næringsliv, med konkurransekraft, kunnskap og innovasjon som stikkord. Utenrikstjenestens innsats innrettes deretter. Utenrikstjenesten skal være en relevant dialogpartner for næringslivet og for våre fremste kunnskapsmiljøer. Norge skal profileres som attraktivt for kloke hoder, talenter og investeringer.

Regjeringens utenrikspolitikk begynner i Europa. De europeiske landene er Norges nære naboer, venner og viktigste handelspartnere. Gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og øvrige avtaler med EU deltar Norge aktivt i det europeiske samarbeidet. EUs indre marked er Norges viktigste marked. Regjeringen legger økt trykk på arbeidet med EU- og EØS-saker. En egen statsråd for samordning av EØS-saker samt opprettelsen av Regjeringens europautvalg gir tydeligere og tidligere politisk engasjement i disse spørsmålene. Dette er avgjørende for å fremme og sikre norske interesser i Europa.

Det er tegn til bedring i den økonomiske veksten i EU. Det er bra for Europa – og bra for Norge. Veksten er likevel fortsatt skjør og arbeidsledigheten til dels meget høy. Det er viktig for EUs og medlemslandenes håndtering av de økonomiske utfordringene fremover å videreutvikle det indre marked. Det er også i tråd med norske interesser og Regjeringens prioriteringer.

Norge står overfor en tøff global konkurransevirkelighet. Og i det bildet er det europeiske samarbeidet, særlig gjennom EØS-avtalen, vårt viktigste vern og vår viktigste mulighet til både å bygge konkurransekraft og samtidig sikre høye standarder i arbeidslivet.

EØS-midlene skal bidra til sosial og økonomisk utjevning i Europa. De skal gjøre mottakerlandene bedre i stand til å nyttiggjøre seg det indre marked. Norge og mottakerlandene har gjensidig interesse av dette. Innovasjon og næringsutvikling, forskning og utdanning er avgjørende for langsiktig vekst og bærekraftig utvikling i Europa. EØS midlene skal også bidra til å styrke forbindelsene mellom Norge og mottakerlandene. EØS-midlene er dermed et virkemiddel i norsk utenrikspolitikk. Det er etablert et bredt samarbeid mellom norske offentlige organer, frivillige organisasjoner, forskningsinstitusjoner, bedrifter og institusjoner i mottakerlandene. EØS-midlene skal også bidra til å styrke fundamentale europeiske verdier som demokrati, rettstat og toleranse. Der gis blant annet støtte til sivile samfunn, justissektoren, forskning og miljø.

Regjeringen vil føre en europapolitikk som ivaretar norske interesser ved å prioritere tidlig norsk medvirkning i EUs regelverksprosesser, og som bidrar til likeverdige konkurransevilkår for norske aktører i det indre marked gjennom kontinuerlig å prioritere arbeidet med innlemmelse av nye rettsakter i EØS-avtalen.

EØS-avtalen er den mest omfattende internasjonale avtalen Norge har med omverdenen og danner hovedgrunnlaget for vårt forhold til europeiske partnere. Den har tjent både EØS/EFTA-landene og EU-landene godt. Den gir norske aktører adgang til det felles indre europeiske markedet på lik linje med bedrifter fra EU-land. Et felles regelverk sikrer at de konkurrerer på like vilkår. Samtidig gir avtalen vern for forbrukere og rettigheter for nordmenn som ønsker å bo, arbeide og studere i et annet europeisk land. EØS-avtalen skaper derfor muligheter for store grupper i det norske samfunnet.

Regelverket for det indre marked utvikler seg stadig, og det har konsekvenser for Norge. For å kunne påvirke, må vi medvirke og delta på de arenaer avtaleverket gir adgang til.

Også på andre saksfelt som dekkes av Norges avtaler med EU er det i norsk interesse å bidra til gode, felles løsninger på europeisk nivå. På justis- og innenriksområdet samarbeider Norge tett med EU, blant annet på grunnlag av Schengen-avtalen. Utfordringer både i tilknytning til migrasjon og i form av grenseoverskridende kriminalitet, internasjonal cyberpolitikk og terrorhandlinger som de vi så i Paris og København tidligere i år, må møtes av de europeiske land i fellesskap.

EUs klima- og energipolitikk er i omfattende utvikling, drevet frem av et behov for utslippsreduksjoner, forsyningssikkerhet og økt internasjonal konkurransekraft. Den videre utforming av klima- og energirammeverket 2030 og EUs Energiunion, er av stor betydning for Norge, både som deltaker i det indre energimarked og i kvotehandelssystemet gjennom ESA-avtalen, og som stor energileverandør til EU.

Regjeringen vil fortsette å arbeide tett med EU om den videre politikk- og regelverksutforming på områder som berører norske interesser.

Regjeringen la i februar 2015 frem stortingsmelding om utslippsforpliktelser for 2030 hvor det foreslås en felles løsning med EU. I tråd med meldingen er det innledet en dialog med EU om en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen med EU med et klimamål på minst 40 pst. i 2030 sammenlignet med 1990-nivået.

Norskbasert næringsliv er på full fart inn i nye, mer krevende markeder. Regjeringen styrker utenrikstjenestens rådgivning til norsk næringsliv om korrupsjon, menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og klima og miljø. Dette skal være en integrert del av arbeidet med næringsfremme ved utenriksstasjonene.

Mer enn tre fjerdedeler av norske eksportinntekter kommer fra hav- og kystbasert økonomisk virksomhet. Norge har levd på og av havet i mer enn tusen år, og her ligger det fremdeles et stort potensiale. Vi snakker om helt sentrale økonomiske sektorer i Norge: olje og gass, oljeservice-industrien, fisk og havbruk og shipping. Marine og maritime næringer er blant våre fremste merkevarer internasjonalt.

Regjeringens nordområdesatsing, med vekt på næringsutvikling og en tettere kobling mellom kunnskap og næring, står sentralt. Vårt mål er å utvikle Nord-Norge til å bli en av Norges mest skapende og innovative regioner. Opprettelsen nå i 2015 av sekretariatet for Arctic Economic Council (AEC) gir en spennende internasjonal ramme rundt Tromsø som kunnskaps- og næringslivssentrum i Arktis. AEC ble opprettet i 2014 og skal fungere som plattform for dialog mellom næringslivet og Arktisk råd.

Arbeidet for fred, utvikling og avhjelping av humanitær nød er den fjerde hovedlinjen i Regjeringens utenrikspolitikk

Norges sterke engasjement på området, over tid og på tvers av mange ulike regjeringer, er en betydelig kvalitet ved norsk politikk. Den er sterkt forankret og har sin primære begrunnelse i felles verdier og det humanitære imperativet.

Samtidig styrker en aktiv politikk på disse områdene norske interesser. Virkningen av konflikt og krig i andre regioner sprer seg til Europa og Norge. Å motvirke og forebygge konflikt i disse regionene er norsk interessepolitikk. Vellykket utviklingsinnsats gir grobunn for en raskt voksende globalisert middelklasse som etterspør norske varer og tjenester. Klimabevisst utviklingspolitikk reduserer utslipp til klodens beste. Effektiv engasjementspolitikk åpner dører hos viktige aktører globalt og gir Norge en positiv synlighet som betyr mye i arbeidet for å fremme norske interesser.

Utviklingspolitikkens mål er å bidra til at mennesker skal kunne arbeide seg varig ut av fattigdom. Sentrale bidrag til dette er godt styresett, menneskerettigheter og en robust privat sektor som skaper arbeidsplasser. Siden 1990 er andelen ekstremt fattige i verden redusert med to tredjedeler. Dette er en formidabel prestasjon. Først og fremst av mennesker, næringsliv og regjeringer i landene selv. Men utviklingen går dessverre også i feil retning i noen land i Midt-østen og Afrika, først og fremst på grunn av vedvarende blodige kriger og konflikter som tar millioner av menneskeliv og sender titalls millioner av mennesker på flukt.

Behovene er derfor store og økende. Regjeringen fører en aktiv og ansvarlig utviklingspolitikk med vekt på konsentrasjon, effektivitet og resultater. Bistandsbudsjettet for 2016 vil derfor fortsette å utgjøre 1 pst. av BNI (33,6 mrd. kroner), noe som innebærer en økning på 1,7 pst. (575 millioner kroner) sammenlignet med saldert budsjett for 2015.

FN og Den internasjonale Røde Kors-komiteen har i 2015 lansert sine største humanitære appeller noensinne. De humanitære behovene har økt voldsomt, men den globale responsen har ikke vært tilstrekkelig. Humanitær bistand og politikk sto sentralt da Regjeringen tiltrådte i 2013, og er blitt enda viktigere i takt med dramatisk og negativ utvikling i verdens konfliktområder. Regjeringen har derfor økt de humanitære budsjettene kraftig de siste to årene. Økningen fortsetter i 2016 til det som innebærer et historisk krafttak for å nå ofrene for de blodige krigene i verdens konfliktområder.

For å kunne håndtere de mange og langvarige humanitære krisene trenger vi å tenke nytt omkring finansiering og hvordan vi bruker våre samlede ressurser. Vi må styrke samspillet mellom humanitær og langsiktig utviklingsinnsats. Utviklingsaktører må tidligere inn i kriser for å sikre utvikling, bærekraft og en fremtid for befolkningen utover det livreddende arbeidet.

Utdanning i krise og konflikt er viktig i oppfølgingen av utdanningsmeldingen fra i fjor.

Norsk humanitær bistand til utdanning er allerede betydelig og vil øke videre. Beskyttelse av skoler og universiteter mot militær bruk i krig og konflikt er et annet viktig område i vår humanitære innsats. Det arbeides med retningslinjer for å sikre barn og unge beskyttelse og fortsatt skolegang, selv i krigssituasjoner.

En ny oversikt fra Verdensbanken viser at bankens mottakerland prioriterer utdanning høyest. Det er ikke tilfeldig. Uten utdanning og uten kvalitet i utdanningen kan ikke landene bygge kompetansen som er nødvendig for å skape jobber og tilrettelegge for økonomisk vekst.

Norge går foran for å løfte utdanning – især for jenter – på den globale utviklingsagendaen. I januar 2015 lanserte Regjeringen et resultatbasert fond sammen med Verdensbanken. Det er et tiltak blant flere som vi håper vil bidra til å snu en nærmest uforståelig nedadgående trend i giverlandenes utdanningsbistand.

Og vi vil gjøre mer: Tenke nytt, ta nye initiativ og ha fokus på resultater. Det nytter ikke bare å gjøre mer av det samme. Regjeringen vil doble innsatsen for utdanning – ikke bare i bistandsbudsjettet, men i en samlet utenriks- og utviklingspolitisk satsing som trekker andre med i et løft som monner.

Skal verden lykkes i den langvarige kampen mot voldelig ekstremisme, er det avgjørende å bidra langs de spor hvor det arbeides med de underliggende faktorene som gir grobunn for slike bevegelser. Utdanning spiller en nøkkelrolle i dette bildet.

God helse er som utdanning en forutsetning for økonomisk vekst. Norges ledende rolle i arbeidet for global helse videreføres og innsatsen økes med 150 mill. kroner til over 3 mrd. kroner. Til tross for god fremgang vil tusenårsmålene på helseområdet ikke bli oppfylt. Det er viktig at vi bidrar med konkrete planer og finansiering for å videreføre disse målene også etter 2015. Vaksinealliansen Gavi og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria er flaggskip.

Ebolautbruddet i Vest-Afrika minner oss om koblingene mellom helse og sikkerhet.

Norge har i arbeidet mot ebola bidratt til å redde liv. Krisen viste hvor viktig det er at land har solide og tilpasningsdyktige helsesystemer. Og WHOs evne til å håndtere kriser bør styrkes. Statsministeren har sammen med Tysklands forbundskansler Merkel og Ghanas president Mahama bedt FNs generalsekretær om å gjennomføre en evaluering av det internasjonale samfunnets innsats i kampen mot ebola.

Stortingsmeldingen om menneskerettigheter fra desember 2014 legger viktige føringer for norsk utviklingspolitikk. Norges profil skal være langsiktig og gjenkjennelig. Vår multilaterale innsats for menneskerettighetene skal speiles i vårt engasjement på landnivå. Individets frihet og medbestemmelse står sentralt. Det omfatter rettigheter som er sentrale for politisk deltagelse og påvirkning i et åpent og demokratisk samfunn. Arbeid for å fremme ytringsfrihet, tros – og livssynsfrihet, retten til utdanning og beskytte menneskerettighetsforkjempere står sentralt innenfor dette området.

Rettsstat og rettssikkerhet er et annet hovedområde, som vektlegger rettsstatsprinsipper og –mekanismer som er en forutsetning for velfungerende og stabile stater. Dette er også viktig for å kunne sikre gode rammevilkår for næringslivet slik at mennesker skal kunne arbeidet seg varig ut av fattigdom. Innsatsen her omfatter også arbeid mot tortur og dødsstraff. Likeverd og like muligheter er et tredje prioritert område, herunder likestilling, realiseringen av rettighetene til kvinner, barn, urfolk, personer med nedsatt funksjonsevne og minoriteters rettigheter, inkludert LHBTI-personer.

Norge arbeider systematisk med å bistå landene vi samarbeider med, i å gjennomføre de internasjonale forpliktelsene de har påtatt seg for kvinners rettigheter og likestilling. Virkemidlene omfatter blant annet økonomisk støtte til sivilt samfunn og integrert i bistandsprogram og politisk dialog. Norge bidrar også til at rettigheter skal bli en realitet for kvinner og jenter i de fattigste landene, ved å være en av de største giverne til UN Women og FNs Befolkningsfond. EØS-midlene er et av virkemidlene for å støtte opp under likestilling på europeisk plan. Likestillingsarbeidet innbefatter bl.a. samarbeidstiltak for bedre kombinasjon av arbeid og familieliv og etablering av krisesentre.

Tilgang på arbeid er en nøkkelfaktor i bekjempelse av fattigdom. Dette er sentralt i den nye stortingsmeldingen om næringsutvikling og samarbeid med privat sektor i utviklingspolitikken. Verdensbanken anslår at det er behov for tre millioner nye arbeidsplasser hver måned de neste 15 årene. I utviklingsland er ni av ti arbeidsplasser i privat sektor. Inntekt fra lønnet arbeid er mye viktigere enn andre typer pengeoverføringer for å redusere fattigdom. Derfor er jobbskaping et sentralt element i Regjeringens støtte til næringsutvikling i utviklingsland.

Mange av dagens globale sikkerhetstrusler er symptomer på uløste politiske utfordringer. Resultatet er vold og at stater mister kontroll over territorium og grenser. Utfordringen vår er ikke bare å lindre symptomene, men å bidra til endring av de underliggende årsaksforholdene. Vårt engasjement innen fred og forsoning har dette som utgangspunkt. Vi bidrar i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Flere steder har Norge en særskilt rolle som tilrettelegger. Dette gjelder blant annet den væpnede konflikten i Colombia, der Norge har en nøkkelrolle i fredsprosessen sammen med Cuba. Konflikten har vart i over 50 år og har ført til omfattende humanitære lidelser. Over fem millioner mennesker er internt fordrevne og mer enn 200 000 er drept som følge av konflikten.

Konflikten i Sør-Sudan har vart i mer enn halvannet år. Faren for hungersnød er overhengende, mens millioner av mennesker er på flukt og tusenvis av menneskeliv har gått tapt i kamphandlinger. Partene i konflikten har inntil nå latt maktbegjær og særinteresser gå foran befolkningens behov. FNs sikkerhetsråd har innført sanksjoner mot aktører i Sør-Sudan som direkte eller indirekte har deltatt i aktiviteter som truer freden, sikkerheten eller stabiliteten i landet. Det er positivt at partene endelig inngikk en fredsavtale i slutten av august 2015. Men forbeholdene er mange og usikkerheten stor med hensyn til om avtalen etterleves og freden vedvarer. Regjeringen vurderer derfor løpende innrettingen og omfanget av norsk engasjement i Sør-Sudan i lys av viljen og evnen til etterlevelse av fredsavtalen og til å skape utvikling for befolkningens beste.

Det er et prekært behov for en politisk løsning for å få slutt på volden i Syria. Fra norsk side støtter vi aktivt opp om fredsinitiativene til FNs spesialutsending, Staffan de Mistura. FN er fortsatt den eneste aktøren med allment akseptert mandat til å bringe partene sammen. Norge er en stor humanitær bidragsyter. Totalt bevilget Norge om lag 936 mill. kroner til Syria-krisen i 2014, inklusive humanitær bistand, nabolandsstøtte og uttransportering av kjemivåpen. Det høye nivået fortsetter i 2015 og vil øke ytterligere i 2016 som følge av den ekstraordinære humanitære Syria-satsingen omtalt innledningsvis.

I Irak har statsminister Abadi fått på plass en mer inkluderende regjering enn forgjengeren Maliki. Likevel gjenstår det mye før irakiske sunnier, kurdere og shiaer opplever at de alle er del av et felles irakisk fremtidsprosjekt. Fra norsk side bidrar vi med betydelig humanitær bistand, i tillegg til det militære bidraget som er redegjort for under sikkerhetspolitikk ovenfor.

I tomrommet etter at forhandlingene falt sammen, drev den siste Gaza-krigen Israel og Palestina enda lengre fra hverandre. Sivile er påført store lidelser. Den palestinske økonomien faller enda dypere. Det haster at partene finner tilbake til en politisk prosess. En viktig forutsetning er at de folkerettsstridige bosetningene opphører. En fremtidig tostatsløsning må baseres på grensene fra før krigen i juni 1967. De utestående spørsmålene kan bare løses ved forhandlingsbordet. Den mest sentrale oppgaven for Norge er å lede det internasjonale giverlands-samarbeidet (AHLC). Uten økonomisk grunnlag for det palestinske selvstyret, vil bunnen falle ut under den politiske prosessen. Den rollen Norge her spiller er også viktig for å få forhandlingene i gang igjen.

Arbeidet for fred og sikkerhet i verden har aldri vært viktigere. Temaet for årets rapport til Stortinget om samstemt utvikling er hvordan Norge på tvers av temaområder og samfunnssektorer bidrar til fred og sikkerhet. Uten effektiv innsats for å forebygge krig og konflikt risikerer vi at verdenssamfunnets bistand til nødlidende bare blir håndtering av symptomer fremfor at vi sammen angriper årsakene til nød og elendighet. Norges omfattende bidrag på dette området krysser en rekke institusjonelle og administrative grenser og utgjør et viktig fokusområdet i det globale arbeidet for samstemt utvikling.

Den femte hovedlinjen i Regjeringens utenrikspolitikk er å styrke utenrikspolitikkens bidrag i innsatsen mot klimaendringene

Om klimagassutslippene ikke reduseres kraftig i de kommende årene, vil togradersmålet bli svært vanskelig å nå. Klimaendringene vil bli enda mer dramatiske.

Vi ser allerede tydelige konsekvenser i form av økte skader fra ekstremvær, nedbør og flom, skjerpet konkurranse om fiskeressurser, tap av naturmangfold, mangel på mat og vann, økte helseproblemer, redusert økonomisk vekst og økte forskjeller. Der hvor det ikke er mulig å leve tvinges flere mennesker på flukt, og risikoen for konflikter øker.

Regjeringen fører en offensiv klimapolitikk. Målsettingen er minst 40 pst. reduksjon av utslipp i 2030 sammenlignet med 1990. Store utslippskutt krever en global omstilling.

Alle land må bidra, og utslippene må reduseres på en kostnadseffektiv måte. Norge må gjøre en betydelig jobb hjemme. Men vi må også bidra med våre ressurser og kompetanse utenfor våre grenser. Her har utenrikspolitikken en viktig rolle.

Utenrikspolitikkens betydning i klimapolitikken aktualiseres med Regjeringens beslutning om dialog med EU for å inngå i EUs overordnede klimamål på minst 40 pst. En slik nyvinning i overordnet norsk klimastrategi gir spennende muligheter for intensivert klimasamarbeid med EU, EU-land, næringsliv og forskningsmiljøer i Europa.

Regjeringen samarbeider nært med Frankrike og andre land i frem mot Paris-konferansen COP21 i desember 2015. En global, ambisiøs og effektiv klimaavtale er absolutt nødvendig. Men det må handles her og nå.

Norge bidrar aktivt med strategisk bruk av klimafinansiering gjennom Det grønne klimafondet og andre multilaterale og bilaterale kanaler, gjennom fortsatt høy prioritet til det norske skoginitiativet, gjennom støtte til økt bruk av fornybar energi i utviklingsland og til utfasing av subsidier til fossile brensler.

Regjeringen gjennomfører globale prosjekter for å redusere fakling fra olje- og gassproduksjon, og metanlekkasjer fra olje- og gassproduksjon. Vi fremmer internasjonalisering av norsk klimateknologi og grønn vekst. Det gjennomføres tiltak rettet mot kortlevde klimaforurensere som metan, HFK og sot. Vi investerer i tilpasning til klimaendringer, herunder katastrofeberedskap og matsikkerhet. Vi deltar i forhandlinger mellom sentrale WTO-medlemmer om null-toll på utvalgte miljøvarer med positiv klimaeffekt.

Klimatrusselen er en av våre aller største utfordringer. Som energi- og naturressursnasjon har Norge mye å bidra med i den globale kampen mot klimaendringene både innen vann-, sol- og vindteknologi. Samtidig står vi overfor åpenbare behov for omstilling av norsk økonomi og samfunn. Vi må være dyktige til å se inn i fremtiden, til å forstå rammevilkår og handlingsrom for Norge. Regjeringens mål er at Norge skal ligge i forskningsfronten på ny teknologi og skape gode rammebetingelser for miljø- og klimavennlig utvikling.

2 Kvalitetssikring og kontroll av tilskuddsmidlene

Utenriksdepartementets samlede budsjettforslag for 2016 utgjør 37,4 mrd. kroner.

Tilskuddsmidlene forvaltes av Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene, Norad, Norfund, Fredskorpset, Financial Mechanism Office (FMO) i Brussel, og andre institusjoner.

Redusere risiko

Utenrikstjenesten har et bredt spekter av oppgaver som utføres i land med vidt forskjellige rammevilkår. Mange av landene vi jobber i er preget av utbredt korrupsjon, ekstrem fattigdom, uklare forhold mellom formelle og uformelle maktstrukturer, svake finansinstitusjoner og i mange tilfeller også krig og konflikt. Det er derfor vesentlig risiko forbundet med forvaltningen av midler. Utenriksdepartementet tilstreber å redusere risiko gjennom gode forvaltningssystemer, kvalitetssikring og systematisk oppfølging og kontroll av midlene.

Prosesskontroll og risikostyring er en integrert del av driften av utenrikstjenesten og tilskuddsforvaltningen. Sentral kontrollenhet har i 2015 foretatt en gjennomgang av økonomistyringen og internkontrollen i en av departementets driftsavdelinger. Parallelt ble informasjonssikkerheten i departementet gjennomgått, basert på den gjeldende internasjonale standarden for styringssystemer for informasjonsikkerhetssystem. Det kan også nevnes at departementets arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap var gjenstand for et tilsyn fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) samt at Nasjonal sikkerhetsmyndighet og DSB i fellesskap gjennomførte et tilsyn med informasjonssikkerheten i departementet. Resultatet av disse gjennomgangene vil bli brukt som grunnlag for forbedringsarbeid i departementet.

Koordineringen av tilsynet med utenriksstasjonene er også styrket. Sentral kontrollenhet vil utarbeide en tilsynsplan for 2016, basert på en helhetlig risikoanalyse, hvor alle elementer ved drift og tilskuddsforvaltning vil være del av faktagrunnlaget. I 2015 vil det bli gjennomført forvaltningsgjennomganger ved 10 ambassader som forvalter bistandsmidler. Ordningen videreføres i 2016.

Som en videreutvikling av stikkprøvekontrollene av program og prosjekter, tas det i 2016 sikte på å gjennomføre slike kontroller sammen med minst ett annet giverland. Dette er for bedre å avdekke tilfeller av dobbeltfinanisering og/eller avvikende rapportering, som er en utfordring i tilskuddsforvaltningen. Sentral kontrollenhet og Norads varslingsteam vil i 2016 gjennomføre stikkprøver sammen for å sikre en bedre helhetlig ordning for stikkprøvene av program og prosjekter finansiert over Utenriksdepartementets budsjett.

På norsk initiativ er det etablert et samarbeid mellom Verdensbanken, Australia og Norge om utarbeidelse av land- og sektorspesifikke risikoanalyser, basert på sakene som er registret av kontrollenhetene de siste årene. De første resultatene av dette analysearbeidet ble presentert for andre giverland i juni 2015. UNOPS, FNs kontor for prosjekttjenester, og flere giverland har uttrykt interesse for å slutte seg til dette samarbeidet.

Samarbeidet med UNOPS om risikostyring er også styrket, og vil bli videreført.

Effektiv og hensiktsmessig tilskuddsforvaltning

En effektiv og hensiktsmessig forvaltning er en viktig komponent i departementets mål- og resultatstyring. Seksjon for tilskuddsforvaltning er et sentralisert kompetansemiljø knyttet til tilskuddsforvaltning i Utenriksdepartementet. Seksjonen arbeider med rådgivning og systemutvikling og bistår departementet i den daglige tilskuddsforvaltningen. Departementet har rekruttert økonomer og jurister, bl.a. med kompetanse knyttet til statsstøtte. Denne ekspertisen benyttes systematisk i systemutviklings- og rådgivningsoppgaver, samt ved generell kompetansebygging gjennom kurs for både ledere og saksbehandlere.

Det er besluttet at antall avtaler Utenriksdepartementet og ambassadene forvalter skal reduseres ytterligere i løpet av 2016. En slik reduksjon vil både gi en effektiviseringsgevinst ved at det blir færre tiltak å følge opp, og en risikodempende effekt da de tiltak vi støtter vil kunne følges opp bedre. Det samme gjelder beslutningen om konsentrasjon av bistanden og innføring av fokusland, som også vil bidra til økt effektivitet i forvaltningen.

I løpet av 2015 er alle regelverk for departementets tilskuddsordninger oppdatert, disse skal tas i bruk i 2016. Regelverkene har tydeligere krav til kvalitetssikring gjennom hele prosjektsyklusen, fra planlegging til avslutning. Dette innebærer mer systematisk vurdering av partnere og prosjekter før avtaler inngås, tettere oppfølging og kontroll av partner og prosjekt gjennom implementeringen av tiltak, og tydeligere krav til rapportering på resultater.

Nye avtalemaler tilpasset ulike type partnere og tiltak er utviklet i løpet av 2015 og tas i bruk i 2016. Avtalemalene vil stille tydeligere krav til våre partnere om rapportering på bruk av tilskuddsmidler og resultater tilskuddsmidlene har bidratt til. Nulltoleranseprinsippet er tydeliggjort i avtalemalene.

Resultatmåling og resultatrapportering

Tilskuddsmidlene er virkemidler for å nå politiske mål og oppnå resultater. Eksterne evalueringer og gjennomganger har påpekt svakheter ved departementets system for å måle resultater av tiltakene som støttes. Departementet har iverksatt tiltak for å forbedre resultatmåling og resultatrapporteringen, herunder igangsatt kompetansehevende tiltak for medarbeidere på alle nivå. Mer systematisk vurdering av resultatrammeverk for tiltakene vi støtter er innført, videre stilles det økte krav til gjennomganger og evalueringer i løpet av prosjektperioden. Dette vil bidra til bedre informasjonen om resultatene oppnådd ved norske tilskuddsmidler.

Om nulltoleransen

Når midler er stilt til rådighet gjennom en tilskuddsavtale, skal mottakeren disponere midlene i samsvar med avtalen. Ved anskaffelser skal ytelsen være i samsvar med avtalen. Tilsvarende skal driftsmidler brukes som forutsatt. Nulltoleransen gjelder korrupsjon ved bestikkelser som underslag og tyveri samt kontraktsbrudd.

Nulltoleranseprinsippet ligger fast, og vil bli håndhevet strengt. Det gjelder for alle i utenrikstjenesten, vare- og tjenesteleverandører og personer/organisasjoner som forvalter midler tildelt fra Utenriksdepartementet. Ulike avtaler har forskjellig juridiske status og ulike formål. Innenfor de rammer tilskuddsmottakernes ulike juridiske status og avtalenes forskjellige formål tilsier, skal det tilstrebes at kravene i avtalene med andre stater og multilaterale organisasjoner kommer mer på linje med de som gjelder for andre tilskuddsmottakere.

Tilskuddsmottakere skal ved mistanke om brudd på gjeldende lovgivning, annet regelverk, vedtak eller avtale, varsle Sentral kontrollenhet og informere om undersøkelser som planlegges gjennomført. For tilskudd gitt av Norad, Fredskorpset eller Norfund, skal deres respektive kontaktpunkt for varslingssaker kontaktes. Varslingsplikten oppstår når det foreligger mistanke av en slik art at tilskuddsmottakeren vil undersøke forholdet nærmere eller det for en utenforstående fremstår som uforsvarlig ikke å foreta nærmere undersøkelser.

Tilskuddsmottakere er selv ansvarlige for å undersøke mistanker om brudd på lovgivning, annet regelverk, vedtak eller avtale knyttet til midlene de har fått fra departementet, ambassader eller underliggende etater. Funnene de gjør skal rapporteres til departementet ved Sentral kontrollenhet. For tilskudd gitt av Norad, Fredskorpset eller Norfund, skal deres respektive kontaktpunkt informeres. Sentral kontrollenhet og Norad kan, uten å rokke ved tilskuddsmottakers ansvar, bistå denne i undersøkelsene av saker, eller beslutte selv å gjennomføre en granskning.

Videre utbetalinger etter en tilskuddsavtale skal holdes tilbake inntil saken er avsluttet. Sentral kontrollenhet kan oppheve utbetalingsstansen helt eller delvis hvis tilskuddsmottaker har iverksatt nødvendige risikodempende tiltak eller kan dokumentere at de forhold som muliggjorde misbruket ikke lenger er til stede.

Ved avvik skal misbrukte midler søkes tilbakeført til staten gjennom tilbakebetalingskrav hjemlet i avtale, det kontraktsrettslige erstatningsansvar eller alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

Mangelfull rapportering, tilbakeholdelse av informasjon og andre forhold som sterkt svekker tilliten til tilskuddsmottakeren, vil bli ansett som grovt avtalebrudd som kan føre til at tilskuddet i sin helhet kreves tilbakebetalt.

Dersom motparten bestrider krav fremsatt av departementet, skal rettslige skritt for å inndrive midlene vurderes. Politianmeldelse vurderes dersom der er sannsynlig at straffbare forhold har funnet sted.

3 Avbyråkratiserings- og effektivitetsreform

Regjeringen vil bygge sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Som i næringslivet er det også i offentlig forvaltning et potensial for å bli mer effektiv. Regjeringen har derfor innført en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, og forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører tiltak for å bli mer effektive. Reformen vil gi insentiver til mer effektiv statlig drift og skaper handlingsrom for prioriteringer i statsbudsjettet. Virksomhetene har også god anledning til å planlegge og gjennomføre tiltak for å effektivisere driften når reformen er et årlig krav. Deler av gevinsten fra mindre byråkrati og mer effektiv bruk av pengene overføres til fellesskapet i de årlige budsjettene. Den årlige overføringen settes til 0,5 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet. For Utenriksdepartementet innebærer dette at driftsrammene i 2016 totalt reduseres med 25 mill. kroner, herunder 10,3 mill. kroner under programområde 02 og 14,7 mill. kroner under programområde 03.

4 Tabelloversikt over budsjettforslaget

Programområder under departementet

(i 1 000 kr)

Betegnelse

Regnskap 2014

Saldert budsjett 2015

Forslag 2016

Pst. endr. 15/16

Programområde 02 Utenriksforvaltning

7 188 074

8 386 403

6 895 421

-17,8

Programområde 03 Internasjonal bistand

28 701 882

29 944 848

30 519 007

1,9

Sum Utgift

35 889 956

38 331 251

37 414 428

-2,4

Programområde 02 Utenriksforvaltning

231 601

240 531

230 807

-4,0

Programområde 03 Internasjonal bistand

30 089

Sum Inntekt

261 690

240 531

230 807

-4,0

Utgifter fordelt på kapitler

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2014

Saldert budsjett 2015

Forslag 2016

Pst. endr. 15/16

Administrasjon av utenrikstjenesten

100

Utenriksdepartementet

2 011 986

1 971 588

2 158 280

9,5

103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

48 264

55 535

49 549

-10,8

104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

7 797

9 371

9 576

2,2

Sum kategori 02.00 2 068 047 2 036 494 2 217 405 8,9

Utenriksformål

115

Næringsfremme-, kultur- og informasjonsformål

90 409

64 731

66 418

2,6

116

Deltaking i internasjonale organisasjoner

1 222 797

1 293 554

1 726 475

33,5

117

EØS- finansieringsordningene

3 379 970

4 500 000

2 400 000

-46,7

118

Nordområdetiltak mv.

422 005

477 917

471 033

-1,4

119

Globale sikkerhetstiltak

4 846

13 707

14 090

2,8

Sum kategori 02.10

5 120 027

6 349 909

4 678 016

-26,3

Sum programområde 02

7 188 074

8 386 403

6 895 421

-17,8

Administrasjon av utviklingshjelpen

140

Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

1 307 057

1 267 057

1 454 885

14,8

141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad)

242 516

236 373

234 144

-0,9

144

Fredskorpset

45 232

44 804

45 191

0,9

Sum kategori 03.00

1 594 805

1 548 234

1 734 220

12,0

Bilateral bistand

150

Bistand til Afrika

2 274 515

2 111 900

2 111 900

0,0

151

Bistand til Asia

880 046

844 500

784 500

-7,1

152

Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika

612 005

556 000

556 000

0,0

153

Bistand til Latin-Amerika

183 460

144 000

100 000

-30,6

Sum kategori 03.10

3 950 026

3 656 400

3 552 400

-2,8

Globale ordninger

160

Sivilt samfunn og demokratiutvikling

2 023 789

2 146 558

1 815 363

-15,4

161

Næringsutvikling

1 447 000

1 739 000

1 769 000

1,7

162

Overgangsbistand (gap)

227 722

239 000

-100,0

163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter

3 648 463

3 717 342

4 722 342

27,0

164

Fred, forsoning og demokrati

1 537 836

1 681 100

1 821 100

8,3

165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

914 623

806 717

786 717

-2,5

166

Miljø og bærekraftig utvikling mv.

1 550 568

2 037 200

1 642 700

-19,4

167

Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp (ODA)

1 756 589

1 689 197

1 916 591

13,5

168

Kvinners rettigheter og likestilling

283 341

313 500

313 500

0,0

169

Global helse og utdanning

2 763 361

4 573 000

4 812 974

5,2

Sum kategori 03.20

16 153 292

18 942 614

19 600 287

3,5

Multilateral bistand

170

FN-organisasjoner mv.

4 395 948

3 525 600

3 413 100

-3,2

171

Multilaterale finansinstitusjoner

2 362 229

2 022 000

1 949 000

-3,6

172

Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

245 582

250 000

270 000

8,0

Sum kategori 03.30

7 003 759

5 797 600

5 632 100

-2,9

Sum programområde 03

28 701 882

29 944 848

30 519 007

1,9

Sum utgifter

35 889 956

38 331 251

37 414 428

-2,4

Inntekter fordelt på kapitler

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2014

Saldert budsjett 2015

Forslag 2016

Pst. endr. 15/16

Administrasjon av utenrikstjenesten

3100

Utenriksdepartementet

231 601

240 531

230 807

-4,0

Sum kategori 02.00

231 601

240 531

230 807

-4,0

Sum programområde 02

231 601

240 531

230 807

-4,0

Sum inntekter

261 690

240 531

230 807

-4,0

Administrasjon av utviklingshjelpen

3140

Administrasjon av utviklingshjelpen, jf. kap. 140

22 935

3141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad), jf. kap. 141

5 841

3144

Fredskorpset

1 313

Sum kategori 03.00

30 089

Sum programområde 03

30 089

Sum inntekter

261 690

240 531

230 807

-4,0

5 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og EØS- og EU-ministeren har ansvar for følgende kapitler og poster på Utenriksdepartementets budsjett:

Utenriksministeren

Programområde 02 Utenriksforvaltning

Kap. 100

Utenriksdepartementet – unntatt saker som EØS- og EU-ministeren har ansvaret for, jf. egen oversikt nedenfor.

Kap. 103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

Kap. 104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

Kap. 115

Næringsfremme, kultur- og informasjonsformål

Kap. 116

Deltaking i internasjonale organisasjoner – unntatt de saker som EØS- og EU-ministeren har ansvaret for, jf. egen oversikt nedenfor.

Kap. 118

Nordområdetiltak mv.

Kap. 119

Globale sikkerhetstiltak mv.

Programområde 03 Internasjonal bistand

Kap. 140

Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

Kap. 141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD)

Kap. 144

Fredskorpset

Kap. 150

Bistand til Afrika

Kap. 151

Bistand til Asia

Kap. 152

Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika

Kap. 153

Bistand til Latin-Amerika

Kap. 160

Sivilt samfunn og demokratiutvikling

Kap. 161

Næringsutvikling

Kap. 162

Overgangsbistand (gap)

Kap. 163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter

Kap. 164

Fred, forsoning og demokrati

Kap. 165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

Kap. 166

Miljø og bærekraftig utvikling mv.

Kap. 167

Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp

Kap. 168

Kvinners rettigheter og likestilling

Kap. 169

Global helse og utdanning

Kap. 170

FN-organisasjoner mv.

Kap. 171

Multilaterale finansinstitusjoner

Kap. 172

Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

EØS- og EU-ministeren

Programområde 02 Utenriksforvaltning

Kap. 100

Følgende saker under post 71 Diverse tilskudd:

  • Informasjon om europeisk samarbeid

  • Europapolitisk forsking og utvikling (FOU)

  • Tilskudd til europapolitisk dialog

  • Sosial dialog i Sentral-Europa

  • Forskning på europeisk klima- og energipolitikk

  • Tilskudd til EU-opplysning

Kap. 116

Følgende saker under post 70 Tilskudd til internasjonale organisasjoner:

  • Pliktige bidrag til EFTA og EFTA-organer

Kap. 117

EØS-finansieringsordningene

6 Overførbare bevilgninger

Under Utenriksdepartementet blir stikkordet «kan overføres» benyttet under disse postene utenom postgruppe 30-49

(i 1 000 kr)

Kap.

Post

Betegnelse

Overført til 2015

Forslag bevilgning 2016

100

21

Spesielle driftsutgifter

3 599

12 253

115

70

Tilskudd til næringsfremme-, kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

658

49 242

117

75

EØS-finansieringsordningen 2009–2014

15 662

1 250 000

117

76

Den norske finansieringsordningen 2009–2014

8 165

1 150 000

118

70

Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland

131 502

339 579

118

71

Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og menneskerettigheter mv.

9 114

60 905

118

76

Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak

76

38 530

119

70

Globale sikkerhetstiltak

1 020

12 003

150

78

Regionbevilgning for Afrika

13 163

2 111 900

151

78

Regionbevilgning for Asia

39 929

784 500

152

78

Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika

10 995

556 000

153

78

Regionbevilgning for Latin-Amerika

1 970

100 000

160

70

Sivilt samfunn

15 179

1 639 211

160

77

Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset

289

160 000

161

70

Næringsutvikling

43

259 000

162

70

Overgangsbistand (gap)

10 649

0

163

70

Nødhjelp og humanitær bistand

5 952

4 722 342

163

72

Menneskerettigheter

841

383 300

164

70

Fred, forsoning og demokratitiltak

31 373

655 900

164

71

ODA-godkjente land på Balkan

6 666

325 000

164

72

Utvikling og nedrustning

41 450

244 700

164

73

Andre ODA-godkjente OSSE-land

96 264

595 500

165

70

Forskning og høyere utdanning

4 211

183 000

165

71

Faglig samarbeid

42 819

415 900

166

70

Ymse tilskudd

5 042

5 500

166

72

Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig utvikling

9 533

847 200

166

74

Fornybar energi

65 697

790 000

168

70

Kvinners rettigheter og likestilling

17 304

313 500

169

70

Global helse

2 177

3 065 000

169

73

Utdanning

0

1 732 000

170

73

Verdens matvareprogram (WFP)

0

212 000

170

76

FN og globale utfordringer.

10 341

292 300

170

77

FNs aidsprogram (UNAIDS)

0

175 000

170

78

Bidrag andre FN-organisasjoner mv.

5 269

212 300

170

79

Eksperter, junioreksperter og FNs fredskorps

29 849

77 000

170

81

Tilskudd til internasjonal landbruksforskning

577

100 000

170

82

FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling (UN Women)

0

95 000

171

70

Verdensbanken

1 189

866 000

171

71

Regionale banker og fond

553

868 500

171

72

Strategisk samarbeid med multilaterale utviklingsbanker og finansinstitusjoner

380

214 500

172

70

Gjeldsslette, betalingsbalansestøtte og kapasitetsbygging

20 636

270 000

7 Anmodningsvedtak

Under kap. 163, post 70 Humanitær bistand og nødhjelp, er følgende anmodningsvedtak omtalt:

Anmodningsvedtak 734, sak nr. 6, 18. juni 2015: Stortinget ber regjeringen på egnet måte holde Stortinget orientert om framdriften i arbeidet og om behov for endringer i humanitær innsats.

Under kap. 163, post 72 Menneskerettigheter, er følgende anmodningsvedtak omtalt:

Vedtak i sak nr. 2, 11. november 2014:

«Stortinget ber regjeringen legge fram sak om barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll om individklagerett i løpet av 2015.»

8 Årsoversikt for Utenriksdepartementet

Utenriksdepartementet (Oslo)

818 årsverk

Utenriksdepartementet (utsendte ved utenriksstasjonene)

641 årsverk

Sum Utenriksdepartementet

1 459 årsverk

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad)

236 årsverk

Fredskorpset

34 årsverk

Sum årsverk Utenriksdepartementet, Norad og Fredskorpset

1 747 årsverk

Kilde: SSB. Ansatte i Norfund og lokalt ansatte ved utenriksstasjonene er ikke med i tabelloversikten

9 Programområde 02 Utenriksforvaltning

Utgifter fordelt på programkategorier

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2014

Saldert budsjett 2015

Budsjettets stilling pr 1. halvår

Forslag 2016

02.00

Administrasjon av utenrikstjenesten

2 068 047

2 036 494

2 036 494

2 217 405

02.10

Utenriksformål

5 120 027

6 349 909

6 349 909

4 678 016

Sum programområde 02

7 188 074

8 386 403

8 386 403

6 895 421

For 2016 foreslås bevilget 6 895,4 mill. kroner til utenriksforvaltning. Dette er nominelt 1 491 mill. kroner lavere enn saldert budsjett for 2015. Endringen skyldes i hovedsak reduserte utbetalinger under EØS-finansieringsordningene (2009–2014), pga. utfasing av midlene.

9.1 Fremme norsk sikkerhet

Internasjonal terrorisme, voldelig ekstremisme, organisert kriminalitet, sikkerhetsutfordringer i det digitale rom og andre globale trusler har alvorlige konsekvenser for Norges sikkerhet og interesser. At smugling og ulovlig handel er en sentral inntektskilde for grupper som al-Shabaab, Boko Haram og ISIL, og at de sprer sin ideologi i sosiale medier, viser hvor tette båndene mellom de ulike globale truslene er blitt. Kriminelle nettverk utnytter svake staters manglende evne til rettshåndhevelse på land, til havs og i det digitale rom. Vi står i stadig økende grad overfor globale trusler som svekker sårbare land ytterligere og er til hinder for vekst og utvikling.

I samarbeid med nærstående land har Norge gjort store fremskritt i bekjempelsen av piratvirksomheten i Det indiske hav. Situasjonen i Somalia gjør imidlertid at nye angrep kan forekomme. Samtidig er piratvirksomhet et voksende problem i Vest-Afrika og Sørøst-Asia. Sjøfolkenes sikkerhet og norske skipsfartsinteresser tilsier fortsatt innsats for å bekjempe piratvirksomheten. Regjeringen vil bidra til å bygge opp regionale og nasjonale kapasiteter i utsatte land, slik at de selv kan bekjempe piratene. I tillegg vil Regjeringen legge til rette for at pirater blir straffeforfulgt.

Regjeringen har i Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken fremmet en styrket og mer helhetlig politikk mot terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og sikkerhetsutfordringer i det digitale rom. Disse truslene hemmer utvikling, vekst og velferd – og skaper konflikt. For å styrke vår evne til å forebygge og bekjempe disse utfordringene, vil vi benytte et bredt spekter av utenriks-, justis-, og utviklingspolitiske virkemidler. Utviklingspolitikken skal i langt større grad enn tidligere omfatte innsats mot globale sikkerhetsutfordringer. Vi oppretter et eget bistandsprogram for forebygging av radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme i land og områder preget av sårbarhet, vold og konflikt, og et tilsvarende bistandsprogram mot organisert kriminalitet og ulovlig handel. Begge programmene etableres i 2016 og skal samlet trappes opp til 200 mill. kroner årlig. Dette kommer i tillegg til allerede pågående tiltak og aktiviteter.

Det er behov for økt kunnskap og analyse, styrket nasjonal samordning og et bredt internasjonalt samarbeid. Med kapasitets- og institusjonsbygging i prioriterte land og regioner, vil Regjeringen bidra til å skape inkluderende samfunn, forebygge konflikt og stabilisere områder hvor terrororganisasjoner er drevet tilbake.

Tiltakene skal bidra til å trygge vår felles sikkerhet og er svar på behovet for en oppdatert og fremtidsrettet utviklingspolitikk.

Det sikkerhetspolitiske landskapet gjennomgår dyptgripende endringer. Russlands folkerettsstridige handlinger i Ukraina svekker den europeiske sikkerhetsarkitektur og konsensusen rundt folkeretten.

Langs Europas sørlige grense trues utvikling, sikkerhet og stabilitet av væpnede konflikter, langvarige borgerkriger og terrorgruppers voldelige fremferd. Et ustabilt Midtøsten truer global stabilitet, med konsekvenser også for Norge. Konflikt, terrorisme og voldelig ekstremisme finner grobunn i et belte av svake og ustabile stater som strekker seg fra Sahel-regionen i Nord-Afrika til Sentral-Asia. ISIL og andre terrorgruppers rekruttering av norske borgere viser hvordan vår sikkerhet påvirkes direkte av utviklingen i andre deler av verden.

Norges sikkerhet påvirkes i økende grad av ukonvensjonelle trusler og ikke-statlige aktører. Terrorisme, organisert kriminalitet og digitale trusler er ikke nye fenomener, men globalisering og teknologiutvikling gjør at de får mer vidtrekkende konsekvenser. Samlet er det sikkerhetspolitiske bildet mer sammensatt, uoversiktlig og uforutsigbart enn tidligere.

Sikkerhet bygges sammen med andre. Fundamentet for norsk sikkerhetspolitikk er FN, folkeretten og samarbeidet i NATO. For Norge er det et hovedmål å bidra til at NATO forblir en sterk og troverdig allianse. Solidariteten mellom medlemslandene danner grunnlaget for vårt kollektive forsvar, og er en grunnleggende forutsetning for norsk sikkerhet. Norge skal bidra aktivt til å styrke NATOs forsvarsevne og politiske slagkraft.

Det er i denne sammenheng avgjørende å bevare USAs engasjement i Europa. Da må vi bidra til at den transatlantiske byrdefordelingen ikke blir for skjev, og samtidig videreutvikle det nære bilaterale forholdet mellom Norge og USA.

Det russiske handlingsmønsteret overfor Ukraina har skapt betydelig usikkerhet om Moskvas intensjoner. Det er avgjørende at partnere står sammen i reaksjonene, og vi har derfor sluttet opp om EUs restriktive tiltak, som en reaksjon på Russlands folkerettsbrudd i Ukraina.

Norge skal være en forutsigbar nabo vis a vis Russland med en konsistent bilateral politikk, basert på folkeretten. Vi ønsker å videreføre kontakten som er etablert mellom våre folk, og videreutvikle de tosidige forbindelsene der dette er mulig, og i vår interesse. Forsvarlig fiskeriforvaltning og sikring av miljø, atomsikkerhet og søk og redning til havs forutsetter samarbeid. I tillegg ønsker vi å bevare folk-til-folksamarbeidet og det regionale samarbeidet, som lenge vært viktige bindeledd over grensen i nord. Norge bør også bidra til å opprettholde kontakt og dialog med Russland i relevante internasjonale fora.

Nordområdepolitikken må også forstås i en sikkerhetspolitisk ramme. Nordområdene er viktige for Norge og viktige for verden. Arktis kjennetegnes fortsatt av fred, stabilitet og godt internasjonalt samarbeid. Vi må gjøre det vi kan for at dette forblir slik, men de sikkerhetspolitiske endringene viser at vi ikke kan ta for gitt at grunnleggende verdier og prinsipper respekteres. Det er derfor viktig at samarbeidet i Arktisk råd og andre fora fortsetter. Vi vil samarbeide tett med det amerikanske formannskapet i Arktisk råd. Med sitt lederskap har USA gitt det globale arktissamarbeidet et nytt løft.

Det er i vår interesse at omverdenen har en realistisk oppfatning av mulighetene og utfordringene i nordområdene. Team Arctic er opprette for å fremme brede norske interesser internasjonalt på en enda bedre måte. Vi styrker koordineringen mellom hjemme- og uteapparatet og knytter til oss et nettverk av nøkkelaktører innen næringsliv, forskning, utdanning, miljø, sikkerhet og beredskap for at Norges stemme skal bli enda tydeligere.

Regionale samarbeidsorganer i nord, bærekraftig utvikling av ressursene og etterlevelse av havretten er avgjørende bidrag til stabilitet og forutsigbarhet. De sikkerhetspolitiske dimensjonene ved nordområdepolitikken er blitt mer fremtredende etter endringene i forholdet til Russland. Suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse er viktig for å sikre en stabil og forutsigbar utvikling i Arktis. Forsvarets økende tilstedeværelse og aktivitet er en sentral del av Regjeringens satsing i nord.

Regjeringen arbeider innenfor etablerte internasjonale rammer for å oppnå det langsiktige målet om en verden uten kjernevåpen. Det viktigste rammeverket er Ikke-spredningsavtalen (NPT) i tillegg til den humanitære prosessen initiert i Oslo i 2013. Gjennom denne har kjernevåpenstatene forpliktet seg til nedrustning, og ikke-kjernevåpenstatene har forpliktet seg til ikke å anskaffe slike våpen. NPTs tilsynskonferanse i mai endte dessverre uten et omforent sluttdokument. Dette skyldtes blant annet uenighet knyttet til omtalen av en kjernevåpenfri sone i Midtøsten.

I spørsmål om kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning følger Regjeringen samme hovedlinje som forrige regjering. Proposisjon 1 S (UD) for 2013–2014 fra regjeringen Stoltenberg slår fast: «Regjeringen vil arbeide aktivt for å fremme kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning på grunnlag av NPT og avtalens handlingsplan fra tilsynskonferansen i 2010. Vårt mål er en verden uten atomvåpen. Oslo-konferansen om humanitære konsekvenser av kjernevåpen i mars 2013, der 128 land deltok, satte denne tilnærmingen på den internasjonale dagsordenen. Regjeringen vil videreføre denne innsatsen, i samarbeid med andre land, sentrale FN-organisasjoner, Røde Kors/ICRC og frivillige organisasjoner.» En svekkelse av NPT vil også svekke den plattformen vi har for å ruste ned og hindre spredning. Det nye sikkerhetspolitiske landskapet gjør at også nedrustningsarbeidet stilles overfor nye utfordringer. Det er viktig at vi møter disse i samarbeid med våre allierte.

Norge har siden 2007 samarbeidet med Storbritannia om utvikling av metoder for å bekrefte faktisk destruksjon av kjernefysiske stridshoder. Et slikt samarbeid mellom en kjernevåpenstat og en ikke-kjernevåpenstat er enestående. USA har tatt initiativ til et internasjonalt partnerskap for slik verifikasjon. Her har Norge sentrale erfaringer å bidra med. Neste plenumsmøte i partnerskapet finner sted i Oslo til høsten. Regjeringen vil fortsette sin innsats med slike effektive tiltak for nedrustning.

Gjennom toppmøtene om kjernefysisk sikkerhet (NSS) er faren for kjernefysisk terrorisme blitt satt høyt på dagsordenen. USA vil være vertskap for et nytt toppmøte i 2016. Regjeringen vil videreføre innsatsen for å hindre spredning av spaltbart materiale.

Arbeidet med å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen må videreføres med uforminsket styrke. Regjeringen vil fortsette å støtte IAEA og byråets viktige verifikasjonsarbeid, slik at verdenssamfunnet får nødvendige forsikringer om at avtaler og forpliktelser faktisk følges opp.

Problemstillingene knyttet til Irans atomprogram viser betydningen av et sterkt og uavhengig IAEA. I forhandlingene mellom Iran og de såkalte P5+1-landene ble partene i april 2015 enige om et rammeverk for en endelig avtale. Forhandlingene vil fortsatt være krevende, men rammeverket er lovende. En endelig avtale vil kunne ha positive ringvirkninger, regionalt som globalt.

Innsatsen for ikke-spredning kommer også til uttrykk gjennom å sikre god eksportkontroll av forsvarsmateriell og flerbruksvarer som har betydning for utvikling og bruk av masseødeleggelsesvåpen. For å holde tritt med spredningsbildet og den teknologiske utviklingen, foregår det løpende informasjonsutveksling og forhandlinger om felles retningslinjer i ulike multilaterale regimer. Norge leder arbeidet i regimet for eksportkontroll av missilteknologi (MTCR) i 2014–15.

9.2 Samarbeid i nord i en ny situasjon

Omfattende klimaendringer, bedre tilgang til naturressurser og økende menneskelig aktivitet har forsterket den internasjonale interessen for Arktis.

Norge har svært viktige interesser å ta vare på i Nordområdene, som forvaltning av hav, fisk, petroleums- og mineralressurser, og Norges forhold til andre arktiske land og nye aktører i nord. Regjeringen har derfor en ambisiøs nordområdepolitikk, hvor utenrikspolitikk og innenrikspolitikk gjensidig skal forsterke hverandre. En god politikk i nord vil styrke Norges posisjon og prioriteringer internasjonalt. Norge skal være en premissleverandør for utviklingen i nord.

Gjennom samarbeid med andre land vil Regjeringen arbeide for å sikre Arktis som en fredelig og stabil region. Dette er blitt enda viktigere i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen.

Som kyststat har Norge et ansvar for å ivareta rettigheter og forpliktelser etter havretten, og forvalte fornybare og ikke-fornybare ressurser. Norge skal kjennetegnes som en aktør med konsekvent og forutsigbar suverenitetshevdelse, og som en pådriver for et samarbeid preget av tillit og åpenhet.

Klimaendringene i Arktis vil få stor oppmerksomhet også i oppfølgingen av klimatoppmøtet i Paris. Norge vil fortsette å legge til rette for økt kunnskap om klimaendringene i nord. Kunnskapen skal sikre best mulige regionale og globale tiltak for å begrense klimaendringene og håndtere konsekvensene.

Som det fremgår av statusrapporten «Nordkloden», vil Regjeringen fortsette arbeidet med å følge opp med konkrete tiltak innen internasjonalt samarbeid, næringsliv, kunnskap, infrastruktur og miljøvern, sikkerhet og beredskap. I tillegg skal enklere planprosesser gjøre det lettere å få satt i gang nye næringslivsprosjekter.

Regjeringens visjon er å utvikle Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner. Regjeringen vektlegger derfor innhenting av kunnskap og, ikke minst, omsetting av kunnskapen i ny næringsutvikling.

For 2016 foreslår Regjeringen at bevilgningen til nordområdetiltak videreføres på et høyt nivå, inkludert Utenriksdepartementets tilskuddsordninger under kap. 118.

Regjeringen vil videreutvikle det regionale samarbeidet i nord, ikke minst gjennom Barentssamarbeidet og Den nordlige dimensjon. Arbeidet i Nordisk ministerråd vanskeliggjøres av at virksomheten ved Nordisk ministerråds kontor i St. Petersburg ble besluttet nedlagt i 2015 som følge av pålegget fra russiske myndigheter om å registrere seg som såkalt fremmed agent.

Arbeidet i Arktisk råd blir stadig viktigere og bredere. Norge legger stor vekt på å utvikle en rolle for nye og gamle observatører. Norge vil samarbeide tett med USA under deres formannskap 2015–2017.

Tilrettelegging for næringsutvikling blir også viktigere i det arktiske samarbeidet. Opprettelsen av Arctic Economic Council i 2014, som en plattform for dialog mellom næringslivet og Arktisk råd, var svært positiv etter norsk syn. Et sekretariat for Arctic Economic Council er nå blitt opprettet i Tromsø, noe som vil styrke byen som kunnskapssentrum ytterligere.

Russland er en viktig aktør i Arktis. Russland bærer ansvaret for å legge til rette for at et normalt bilateralt samarbeid kan videreføres. Fortsatt praktisk samarbeid med Russland i nord, og spesielt innenfor Arktisk råd, blir sentralt fremover.

9.3 Sikre økonomi og samfunnsinteresser i en globalisert verden

I en globalisert verden er en grunnleggende forståelse for økonomi en forutsetning for å utøve god utenrikspolitikk. Også historisk sett er utenriksøkonomi, næringsfremme og handel grunnpilar i norsk utenrikspolitikk. Utenrikstjenestens arbeid med å fremme norske næringsinteresser settes nå inn i en bredere økonomisk sammenheng, der stikkord er handel, markedsadgang, energi, klima, kunnskap og innovasjon.

Handelspolitikken har en sentral plass i vårt forsterkede økonomiske diplomati. Handelsavtaler bidrar til å lette handelen og gir møteplasser, regelverk og muligheter som kan benyttes når enkeltbedrifter møter utfordringer ute. Internasjonale handelsavtaler blir dypere og bredere. Det innebærer at handelspolitikkens kontaktflater mot innenrikspolitikken blir flere, tydeligere og mer sammensatt. Doha-runden i WTO og forhandlingene om avtalen om handel med tjenester (TISA) er begge gode eksempler. Norge deltar primært i disse forhandlingene for å sikre stabile rammevilkår og bedre markedsadgang for norsk næringsliv i internasjonale markeder.

Det har siden oppstarten av Doha-forhandlingene i 2001 vært vel kjent at også Norge må bidra for å finne løsninger og at vårt bidrag trolig vil bety nye utfordringer for norsk landbruk. TISA-forhandlingene startet i 2013 og vil ventelig lede til større grad av binding av adgangen til det norske tjenestemarkedet. Samtidig har denne og tidligere regjeringer gjort det klart at overordnede politiske målsettinger om for eksempel norsk matproduksjon og offentlige tjenesteytinger ligger til grunn for våre posisjoner.

Å fremme norske økonomiske interesser betyr at vi skal sikre velstand og vekst, med gode rammevilkår for en økonomi som er sterkt eksponert mot utviklingen i internasjonal politikk og økonomi. Utgangspunktet er godt. Fallet i oljeprisen gir nye utfordringer. Norge har en solid økonomi, høy velferd, god omstillingsevne og gode rammevilkår for næringslivet. Norge er en handels- og investornasjon. Oppslutning om, og avhengighet av, åpen handel kjennetegner Norges internasjonale identitet. Sundvolden-plattformen slår fast at Regjeringen vil arbeide for en friere handel og føre en offensiv handelspolitikk, hvor Norges interesser vektlegges. Et sentralt bidrag fra utenrikspolitikken er innsatsen for å sikre like og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen global økonomi.

Å sikre økonomi og samfunnsinteresser i en globalisert verden handler om å forankre politikken i de grunnleggende verdiene vi deler med allierte og samarbeidspartnere globalt. I det 21. århundre er verden mer enn noen gang preget av gjensidig avhengighet og sårbarhet. Vi må bli enda bedre til å håndtere det uforutsigbare. Det handler om slitestyrke, om å bygge det norske samfunnets fleksibilitet, utholdenhet og motstandskraft i møte med raske endringer. En solid økonomi er navet i norsk utenrikspolitikk.

Utviklingen i retning av økt handel, velferd og samarbeid har gjort oss tryggere. Men utviklingen er ikke lineær, og vi kan ikke ta fortsatt fremgang for gitt. Et viktig svar på Russlands aggresjon er å bidra til at Ukraina lykkes med å integreres i verdensøkonomien og mer direkte i europeisk økonomi. Som WTO-medlem, og med en frihandelsavtale med EFTA og en nylig inngått frihandelsavtale og assosieringsavtale med EU, er mye av det grunnleggende avtaleverket på plass. Det er gjennom å utnytte de rettigheter og plikter disse avtaler gir, at Ukraina kan styrke sin konkurranseevne og få innpass i europeiske markeder.

Internasjonalt samarbeid og koordinering er en avgjørende faktor for at alle land skal kunne lykkes i en globalisert økonomi. Med de økonomiske endringene verden står overfor, følger også betydelig maktforskyvning østover og sørover, noe som bringer både muligheter og utfordringer. Det er naturlig å forvente at fremvoksende økonomier får innflytelse, men også tar på seg ansvar i henhold til sin økonomiske tyngde. Utfordringen ligger i å finne modeller for å fremme integrering mellom grupper av land uten at det fører til blokkdannelser og svekkelse av bredere internasjonalt samarbeid.

Den fremste forutsetningen for å bevare den eksisterende verdensordenen er ikke at det relative styrkeforholdet mellom statene er konstant, men at alle følger folkeretten og deltar i etablerte samarbeidsstrukturer.

Internasjonal rettsorden og robuste multilaterale systemer kan hjelpe oss gjennom akutte og langvarige kriser, slik vi så under finanskrisen i 2008. Og vi må være i stand til å tilpasse systemene til en verden i endring.

Norges deltakelse i den nye asiatiske investerings- og infrastrukturbanken (AIIB) er et eksempel på det siste. Kinas initiativ til å opprette AIIB er et uttrykk for de fremvoksende økonomienes økende innflytelse. Som en betydelig aktør i globalt utviklingsarbeid ønsker Norge å bidra til at AIIB benytter de beste standarder innen styresett, ansvarlighet og åpenhet, slik de er utviklet over tid i eksisterende institusjoner. Vi forventer at banken vil samarbeide tett med Den asiatiske utviklingsbanken, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), og utfylle disses arbeid, snarere enn å bli en konkurrent.

Det nye geopolitiske landskapet påvirker Norges situasjon. Deltakelsen i AIIB er et ledd i Regjeringens strategi for tettere politiske og økonomiske bånd med regioner som styrker sin politiske og økonomiske vekt, slik som Asia, Latin-Amerika og Afrika. Samtidig forblir tradisjonelle allianser av avgjørende betydning. Vi vil fortsatt finne våre mest sentrale samarbeids- og handelspartnere i Europa. Det er måten EU og euro-området lykkes på i sin omstilling til nye realiteter som vil ha størst innflytelse over vår hverdag.

EU og USA står fortsatt for omtrent halvparten av verdens BNP og over en tredjedel av verdenshandelen. Amerikanske investeringer i EU er tre ganger større enn i hele Asia, og EUs investeringer i USA er 8 ganger større enn det de har investert i Kina og India til sammen. 70 pst. av norsk vareimport kommer fra EU og USA.

Den gjensidige avhengigheten mellom USA og Kina er et bolverk mot en gjentakelse av den to-delte verden fra forrige århundre. USA og Kina er konkurrenter, men økt handel og globalisering har brakt dem sammen i et vinn-vinn-forhold. Kinas velferd avhenger av eksporten til blant annet amerikanske markeder, og veksten i Kina gjør det mulig for USA og europeiske land å opprettholde sin velstand. Også aktører som India, Brasil, Indonesia og Nigeria vokser frem og svekker inntrykket av en verden med to maktsentra.

Det multilaterale handelssystemet er av særskilt betydning for Norge. Bærebjelkene i vår handelspolitikk er Verdens handelsorganisasjon (WTO), EØS-avtalen og EFTAs frihandelsavtaler.

Manglende fremgang i WTO har utløst større regionale initiativer, som forhandlinger om en transatlantisk frihandelsavtale (TTIP) mellom EU og USA og en avtale som omfatter flere av landene rundt Stillehavet (TTP). Norge risikerer altså å bli stående utenfor en viktig del av videreutviklingen av rammeverket for internasjonal handel, med begrenset mulighet til å påvirke.

Regjeringen følger nøye med på forhandlingene av slike «mega-frihandelsavtaler», som utvilsomt vil ha positiv effekt på verdensøkonomien, men som samtidig er en utfordring for det multilaterale systemet.

TTIP er noe langt mer enn en økonomisk avtale. Det er en avtale om ytterligere integrering over Atlanteren i en tid hvor betydningen av slikt samhold er sterkere enn på lenge.

Målsettingen er en omfattende avtale om handel med varer og tjenester, offentlige innkjøp og investeringer. Dersom man lykkes, vil det innebære et kvantesprang i de økonomiske forbindelser over Atlanterhavet og bidra til økt vekst og nye arbeidsplasser.

Konkurransesituasjonen for norske bedrifter vil bli skjerpet, særlig for sjømat. Norge følger med på forhandlingenes gang gjennom dialog med amerikanske myndigheter, samt med EU og med flere av medlemslandene. Budskapet fra både EU og USA er at WTO fortsatt vil utgjøre grunnmuren for de globale handelsrelasjonene.

TPP omfatter 12 land som representerer om lag 40 pst. av verdens BNP og ca. 30 pst. av verdenshandelen, og målet er å ferdigstille avtalen i løpet av 2015.

Norge er ikke bare avhengig av handel, men også av en aktiv og strategisk handelspolitikk.

Regjeringen gjennomfører derfor et taktskifte i arbeidet med å fremme global handel. For Norge er det avgjørende at WTO beholder sin posisjon som hovedsete for internasjonale handelssamtaler. WTO bidrar til globale rammebetingelser for handel og økonomisk utvikling, og til å gi norsk næringsliv stabile og forutsigbare rammevilkår.

En vellykket Doharunde vil være et vesentlig bidrag for å sikre den globale økonomiske vekstkraften i de kommende år. En slik vekstkraft er nødvendig for å bekjempe fattigdom og skape de nye 600 millioner jobbene som den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) mener må komme på plass før 2020. Alle må bidra for å sikre at vi kommer i mål med Doha-runden. Hovedårsaken til stillstanden i Doha-runden – striden om bidraget fra de store vekstøkonomiene – er fortsatt uløst. Regjeringen er innstilt på at også Norge må være villig til å gi for å oppnå noe, og er forberedt på at landbruk vil stå sentralt i de videre drøftelsene.

Norge deltar også i forhandlinger om tollnedtrapping på miljøvarer og informasjonsteknologi-produkter innenfor rammen av WTO.

Norske handelspolitiske interesser speiler i økende grad endringene i norsk økonomi, og den økte rollen som investeringer og handel med tjenester spiller. Her har arbeidet med handelspolitiske rammevilkår kommet kortere enn når det gjelder varehandel.

Norge deltar derfor aktivt i forhandlingene om en ny avtale om handel med tjenester (TISA). Tjenestesektoren er en kunnskapsintensiv sektor som er drevet frem av norsk kompetanse innen IKT og maritim industri. Norsk målsetting for TISA er både å få til en ambisiøs, moderne avtale, og at avtalen på sikt skal bli en del av WTO-avtaleverket.

Veksten i verdensøkonomien har tatt seg opp siden den globale finanskrisen, men bedringen er svak og går tregt. Heller ikke i fremvoksende økonomier har veksten vært like sterkt som i foregående tiår. Arbeidsledigheten i de tradisjonelle industrilandene er høy. I tillegg har veksten i reallønn for industriarbeidere vært svak i flere av disse landene de siste tiårene. Inkluderende vekst som skaper jobber, og som kommer alle til gode, er avgjørende for legitimiteten til vårt økonomiske system.

Norsk verdiskaping vil særlig påvirkes av utviklingen i Asia. Det har vært til stor gunst for Norge at etterspørselen i de fremvoksende økonomiene har presset opp råvareprisene. Dette har nå endret seg, i det minste for den nærmeste fremtid.

Fortsatt kommer veksten i global etterspørsel hovedsakelig i markeder hvor det er mer utfordrende å drive virksomhet enn hos våre tradisjonelle handelspartnere.

Etter hvert som det økonomiske tyngdepunktet forflyttes sør- og østover, blir markeder hvor de handelspolitiske rammebetingelsene er mindre utviklet, viktigere for norsk næringsliv.

Regjeringen gjennomfører et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt, og vil sette næringsfremme inn i et bredere utenriksøkonomisk perspektiv.

Regjeringen vil styrke samarbeidet med de fremvoksende økonomiene, ikke bare i Asia, men også i Afrika og Latin-Amerika. Vi øker det økonomiske samkvem, inngår handelsavtaler og støtter opp om norske bedrifter som ønsker å satse i disse regionene. Politisk knytter vi sterkere bånd til en rekke sentrale land, og til regionale organisasjoner, som ASEAN i Asia og Den afrikanske union. Vi støtter opp om fremveksten av regionale mekanismer for samarbeid og konfliktløsning på steder hvor slike strukturer har stått svakt.

Mange norske bedrifter er avhengige av å lykkes globalt for å vokse. Utenriksstasjonene stiller i første rekke opp når det gjelder å yte tjenester til bedriftene i utlandet. Viktige funksjoner er å være døråpner og bidra til nettverksbygging, og å være dialogpartner for bedriftene om bl.a. lokale rammebetingelser, lokale kulturelle forhold, samfunnsansvar og sikkerhet. Team Norway skal bidra til bedre koordinering ute og hjemme mellom sentrale departementer og virkemiddelapparatet. Utenrikstjenesten styrkes videre gjennom omfattende kompetansehevingstiltak for å bli mest mulig relevant for næringslivet.

Videre er det også en oppgave for utenrikstjenesten å bidra til verdiskaping og sysselsetting i Norge. Det vil derfor utformes en strategi for vertskapsattraktivitet for bedre å kunne markedsføre det beste innen norsk næringsliv.

Regjeringen legger stor vekt på at norske bedrifter utviser samfunnsansvar i sitt virke globalt. Utenriksdepartementet følger opp dette i fora som FN og OECD, og i nært samarbeid med andre departementer. Arbeidet med samfunnsansvar vil integreres bedre i næringsfremmearbeidet.

9.4 Styrket engasjement i Europa

Europeiske land står Norge svært nær både historisk, politisk og økonomisk. Gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og våre øvrige avtaler med EU deltar Norge aktivt i det europeiske samarbeidet. EU er Norges desidert viktigste marked.

Vi ser tegn til bedring i den økonomiske veksten i EU og den ventes å ta seg ytterligere opp. Det er bra for Europa – og bra for Norge. Veksten er likevel fortsatt skjør, og arbeidsledigheten til dels meget høy. Det er viktig for håndteringen av de økonomiske utfordringene fremover at det indre marked videreutvikles. Dette er også i tråd med norske interesser og Regjeringens prioriteringer.

Vi står overfor en tøff global konkurransevirkelighet. Det europeiske samarbeidet og EØS-avtalen er vårt viktigste vern, og vår viktigste mulighet når det gjelder å bygge konkurransekraft og samtidig sikre høye standarder i arbeidslivet.

EØS-avtalen har tjent både EØS/EFTA-landene og EU-landene godt. Den gir norske aktører adgang til det felles indre europeiske markedet, på lik linje med bedrifter fra EU-land. Samtidig gir avtalen vern for forbrukere og rettigheter for nordmenn som ønsker å bo, arbeide og studere i et annet europeisk land.

Regelverket for det indre marked utvikler seg stadig, og det har konsekvenser for Norge. For å kunne påvirke, må vi medvirke og delta på de arenaer avtaleverket gir adgang til.

Også på andre saksfelt som dekkes av Norges avtaler med EU er det i norsk interesse å bidra til gode, felles løsninger på europeisk nivå. På justis- og innenriksområdet samarbeider Norge tett med EU.

Samarbeidet med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er nært. Det er ofte et sammenfall av syn og interesser mellom Norge og EU i slike spørsmål. Begge parter har interesse av samarbeidet, som for eksempel i klimaforhandlingene.

Vi har forventninger til EU om å være garantist for grunnleggende folkerettslige og demokratiske prinsipper i Europa. Norge skal være EUs partner i dette arbeidet, også gjennom EUs naboskapspolitikk. Dette er blitt særlig aktuelt etter Russlands folkerettsbrudd i Ukraina.

EUs klima- og energipolitikk er i omfattende utvikling, drevet frem av et behov for utslippsreduksjoner, forsyningssikkerhet og økt internasjonal konkurransekraft. Den videre utforming av klima- og energirammeverket 2030 og EUs Energiunion, er av stor betydning for Norge, både som deltaker i det indre energimarked og i kvotehandelssystemet gjennom ESA-avtalen, og som stor energileverandør til EU. Regjeringen vil fortsette å arbeide tett med EU om den videre politikk- og regelverksutforming på områder som berører norske interesser.

Regjeringen la i februar frem Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for2030 – en felles løsning med EU. I tråd med meldingen er det innledet en dialog med EU om en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen med EU med et klimamål på minst 40 pst. i 2030 sammenlignet med 1990-nivået.

Regjeringen vil føre en europapolitikk som ivaretar norske interesser ved å prioritere tidlig norsk medvirkning i EUs regelverksprosesser, og som bidrar til likeverdige konkurransevilkår for norske aktører i det indre marked gjennom kontinuerlig å prioritere arbeidet med innlemmelse av nye rettsakter i EØS-avtalen.

Hovedsatsningsområdene for Regjeringen i forholdet til EU er økt konkurransekraft, klima- og energisamarbeidet, forskning og utdanning, justissamarbeidet og samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det årlige arbeidsprogrammet for arbeidet med EU- og EØS-saker oversendes Stortinget tidlig i 2016.

Regjeringen har tatt initiativ til å utvide det nordiske samarbeidet på det europapolitiske området. I 2017 vil Norge inneha formannskapet i det nordiske samarbeidet. Økonomisk omstilling og grønn vekst vil være sentrale områder for økt nordisk samarbeid. Norden er verdens 10. største økonomi, og en av de mest innovative regioner i verden. Bredere kjennskap til særtrekk ved Norden i øvrige europeiske land vil tjene våre interesser.

Regjeringen vil fortsatt bidra til utviklingen av rettsstater og stabilitet på Vest-Balkan, og støtte opp om landenes egne ambisjoner om europeisk tilnærming og integrasjon, enten det gjelder EU eller NATO.

Regjeringen støtter EU i videreutviklingen av Det østlige partnerskapet, som omfatter Ukraina, Moldova, Georgia, Aserbajdsjan, Armenia og Hviterussland. Norge har prosjektarbeid i flere av partnerlandene, og arbeider for å samordne dette med EU.

De nordiske og baltiske land samarbeider nært om spørsmål knyttet til naboskapspolitikken østover.

Tyrkia spiller en viktig rolle i forhold til det øvrige Europa og i landets øvrige nabolag. Det legges derfor vekt på en god dialog og nært samarbeid med Tyrkia.

9.5 Økonomiske bidrag i våre nærområder – EØS-midlene

Gjennom EØS-midlene har Norge siden 1994 bidratt til sosial og økonomisk utjevning i Europa. Programmene under 2009–2014-ordningene løper frem til 2016/2017. Nytt for denne perioden var at målet om styrkede bilaterale relasjoner mellom giver- og mottakerland ble nedfelt som et selvstendig mål. Norge bidrar dermed til å støtte opp om strategiske utenrikspolitiske prioriteringer gjennom konkrete samarbeidsprogrammer med de 16 mottakerlandene (Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Ungarn, Romania, Slovakia, Spania, Tsjekkia, Hellas, Slovenia, Portugal, Kroatia, Kypros og Malta). I forbindelse med at EØS-finansieringsordningene (2009–2014) utløp 30. april 2014 er det fremforhandlet nye finansieringsordninger for perioden 1. mai 2014 til 30. april 2021. Forhandlingene ble sluttført i juli 2015. Avtalen skal ratifiseres av Stortinget.

Et fremtidsrettet indre marked i Europa er avhengig av konkurransedyktige bedrifter som tar ansvar for miljøet. Gjennom EØS-midlene støttes samarbeidsprosjekter innen klima, grønn innovasjon og næringsutvikling for å legge til rette for nye og fremtidsrettede arbeidsplasser. Programmene støtter opp om arbeidet med næringsfremme i Europa og gir tilgang til nye markeder for de norske bedriftene som deltar. Så langt viser norsk næringsliv større interesse for markeder der EØS-midlene finansierer programmer.

Over 30 pst. av EØS-midlene går til klima, miljø og fornybar energi. Støtten går til forvaltning av hav- og vannressurser, biodiversitet, miljøovervåking, håndtering av kjemikalier og farlig avfall, handlingsplaner for klimatilpasninger samt praktiske tiltak lokalt for å redusere sårbarhet for klimaendringer. Energieffektivisering i industrien og offentlige bygg, innføring av fornybar energi og forskning er sentrale satsningsområder.

Forskning er viktig for økonomisk og sosial utvikling i Europa. EØS-midlene skal styrke forskningskapasiteten og bruken av forskningsresultatene i mottakerlandene gjennom samarbeid med norske institusjoner. Programmet i Polen er det største bilaterale forskningsprogrammet på verdensbasis. Hele 75 av de 104 prosjektene i Polen har norske partnere, som deltar i så vel grunnforskning som anvendt forskning. Dette bidrar til å styrke norsk forskning.

Særskilte programmer retter seg mot sosialt ekskluderte og sårbare grupper. Dette inkluderer romfolk. Norge har derfor en bred tilnærming og støtter tiltak innenfor sektorer som utdanning, helse og justis.

Regjeringen prioriterer innsatsen for å styrke menneskerettigheter, demokratiske verdier, toleranse, det sivile samfunn og rettstaten. Det er etablert et strategisk samarbeid med Europarådet for å styrke fokus på disse utfordringene i mottakerlandene.

Gjennom NGO-programmene kan interesseorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner få støtte til kapasitetsbygging og prosjekter for å fremme en aktiv offentlig debatt.

Et viktig ledd i operasjonaliseringen av det bilaterale målet er involveringen av 21 norske fagetater som programpartnere. Fagetatene legger til rette for at norske organisasjoner, institusjoner, bedrifter, arbeidslivets parter og frivillige organisasjoner deltar i samarbeidsprosjekter under programmene. I 2014 hadde om lag en fjerdedel av prosjektene under midlene norsk partner.

9.6 FN – global normgiver

Med sitt universelle medlemskap og helhetlige mandat er FN den viktigste organisasjon for internasjonalt samarbeid. FN bidrar til å løse felles problemer ved utvikling av normer og regler, ved å være et forum for fredelig løsning av interessekonflikter, ved å forebygge og løse voldelige konflikter og bistå i humanitære kriser.

Norges FN-politikk er basert på verdier og interesser. FNs rolle som global normgiver og garantist for folkeretten, herunder havrett, fred og sikkerhet, er av fundamental betydning for norsk suverenitet, ressursforvaltning og interesser, i et rettsbasert internasjonalt system. Norge har betydelig innflytelse i FN i kraft av vårt aktive engasjement, med finansiering, personell, diplomatisk støtte og arbeid for effektivisering og FN-reform. FN-reform er en kontinuerlig prosess, ikke minst fordi FN må tilpasse seg en verden i rask endring. FN-reform er i særlig grad medlemslandenes ansvar og Norge er seg dette ansvaret bevisst.

FN er en solid plattform for videre fremme av norske verdier og interesser på prioriterte områder, som fredsbevaring og forsoning, nødhjelp, rettigheter og likestilling, rettferdig fordeling, fattigdomsreduksjon, helse, energi og klima. Disse områdene vil stå sentralt i vårt arbeid for å nå de nye Bærekraftsmålene frem mot 2030. Regjeringen vil prioritere støtte til sårbare folk, regioner og land som er rammet av kriser og konflikt. FN er bedre plassert enn noen til å spille en nøkkelrolle i sårbare stater, hvor hele spektret av organisasjonens virkemidler kan spilles ut. Men FN må bidra enda sterkere til å bygge bærekraftige og inkluderende stater som overholder menneskerettighetene og følger internasjonale normer.

Selv i en situasjon der den globale fattigdommen er halvert, ser man et økende behov for en vekst som er mer jobbskapende, inkluderende og bærekraftig. Norge vil gjennom økt satsing på utdanning, «skills-gap», entreprenørskap og privat sektor i utviklingspolitikken arbeide aktivt med denne typen problemstillinger. Deler av dette arbeidet vil skje gjennom FN og dens særorganisasjoner.

Det vises til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

9.7 Fremme menneskerettigheter

I norsk utenriks- og utviklingspolitikk står arbeidet for å styrke vilkårene for en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene helt sentralt. Ytringsfriheten er truet i en rekke land, ikke minst i konfliktområder og i svake demokratier. Uavhengige medier er viktige for å avdekke undertrykking og overgrep og fremme demokratisk deltakelse. Ekstremisme og hatefulle ytringer er et økende problem som må konfronteres uten å gå på akkord med ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.

Regjeringen har lagt frem en melding til Stortinget som viser hvordan innsatsen for menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken vil styrkes, særlig gjennom samordning, effektivisering og en mer systematisk bruk av de ulike virkemidlene som er til rådighet.

OSSE, Europarådet og FN er viktige arenaer for dette arbeidet. Regjeringen støtter også oppbyggingen av nasjonale institusjoner som kan styrke beskyttelsen av menneskerettighetene.

Et uavhengig rettsvesen, offentlige forvaltingsorgan, ombudsordninger og nasjonale menneskerettighetskommisjoner er viktige for å sikre at stater utøver sitt ansvar for å oppfylle menneskerettighetene. Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning. FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) er en sentral partner for Norge.

Prosjektsamarbeidet med Russland er fortsatt prioritert, og omfatter prosjekter som støtter opp om menneskerettighetsforsvarere, rettssikkerhet, uavhengige medier og samarbeid mellom frivillige organisasjoner.

Det vises til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

9.8 Kultur, offentlig diplomati og informasjon

Et positivt og nyansert bilde av Norge i våre viktigste samarbeidsland bidrar til forståelse for norske verdier og politiske prioriteringer. Det styrker også mulighetene for gjennomslag for norske økonomiske, kulturpolitiske og politiske interesser. Målrettet informasjonsarbeid og kulturfremme er derfor diplomatiske virkemidler. Gjennom samarbeid med individer og grupper i viktige samarbeidsland, bidrar utenrikstjenesten til kunnskap om og engasjement for Norge.

Regjeringens internasjonale kultursatsing er en integrert del av arbeidet for norske interesser. Målet med satsingen er å styrke norsk kulturlivs internasjonale muligheter, bidra til et aktivt og levende norsk kulturliv og at norsk kultur er en del av den globale utviklingen innen de ulike kulturfeltene. I arbeidet legges det vekt på den betydning internasjonal kultursatsing har, både for enkeltkunstnere og for kulturlivet som helhet. Utenriksdepartementet vil videreføre det nære samarbeidet med norsk kulturliv, de kunstfaglige organisasjonene med internasjonale sektoroppgaver og Kulturdepartementet. Både kulturpolitiske mål og arbeidet for de samlede norske interesser i utlandet ligger til grunn. Et kvalitativt godt kultursamarbeid støtter opp om forbindelsene med viktige samarbeidsland. Det skal også legges vekt på kultur som næring.

9.9 Konsulær bistand og utlendingsfeltet

Konsulær bistand til nordmenn i utlandet er en av utenrikstjenestens hovedoppgaver. Norges tilstedeværelse ved ambassader, generalkonsulater og honorære stasjoner sikrer at de fleste saker løses lokalt. I tillegg gis det bistand fra departementet gjennom Seksjon for konsulære saker, som også omfatter Utenriksdepartementets operative senter.

Norske borgere reiser stadig mer til utlandet, og et økende antall velger å bosette seg utenfor Norge. Både omfanget og kompleksiteten i sakene øker, og medfører ofte en utfordrende balansegang mellom den reisendes ønske om bistand og nødvendige avgrensninger. De konsulære tjenestene som tilbys må vurderes ut fra tilgjengelige ressurser og de grenser folkeretten setter for norske myndigheters handlingsrom i utlandet. Arbeidet med bistand til nordmenn i utlandet videreføres langs de linjer som er fastlagt i Meld. St. 12 (2010–2011), jf. Innst. 396 S (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet.

I 2016 prioriteres særlig arbeid for å sikre at håndteringen av konsulære kriser er i tråd med prinsippene for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap. Dette arbeidet inkluderer også en videreutvikling av Utenriksdepartementets operative senter. Videre vil kompetansehevende tiltak rettet mot egne ansatte og medarbeidere ved de norske honorære konsulatene fortsatt være en prioritert oppgave. Dette for å sikre at konsulære tjenester som gis til nordmenn i utlandet i størst mulig grad reflekterer det nivå som er bestemt av Stortinget gjennom Meld. St. 12 (2010–2011).

Utenrikstjenesten vil i 2016 styrke informasjonen til publikum på det konsulære området gjennom bredere og bedre tilgjengelig informasjon på Regjeringen.no. Sammen med informasjon på sosiale medier, informasjonsløsninger tilpasset mobiltelefon, nettbrett og datamaskin, har dette vist seg å være et nyttig supplement til andre informasjonskanaler.

Samarbeidet med eksterne etater er sentralt i arbeidet med konsulære saker. Utenriksdepartementet vil derfor videreføre det nære samarbeidet og dialogen med andre fagdepartementer, etater og organisasjoner for å sikre gode konsulære tjenester på riktig nivå til norske borgere i utlandet.

Utlendinger som ønsker å besøke eller flytte til Norge møter norske utenriksstasjoner som første trinn i søknadsprosessen. Utenriksstasjonene fatter førsteinstansvedtak i nær alle visumsaker. For alle utlendingssaker fremmet utenfor Norge er utenriksstasjonene saksforberedende instans. I de sakene de ikke selv fatter vedtak, forbereder stasjonene saker for vedtak i Utlendingsdirektoratet ved å innhente og verifisere opplysninger, intervjue søkere og gjennomføre DNA-tester. Stasjonene bistår også i arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold. Utenrikstjenesten er den største saksbehandleren på utlendingsfeltet målt i antall saker; i 2016 vil utenriksstasjonene håndtere nær 225 000 søknader.

Utenrikstjenesten har som mål å være en effektiv og serviceorientert førstelinje for utlendingsforvaltningen, og skal fasilitere ønsket innvandring til Norge, særlig turister, forretningsreisende og kvalifiserte arbeidstakere. Samtidig vil Utenrikstjenesten videreføre det særskilte fokuset på ID-kontroll i visum- og oppholdssøknader ved våre utenriksstasjoner. Det er tilsatt 4 regionale ID-eksperter i utenrikstjenesten som vil bidra til økt kontroll og kompetanse på området. Utenrikstjenesten er rede til å oppta biometri i søknader om oppholdstillatelse straks forutsetningene for dette er på plass. Justis- og beredskapsdepartementet leder denne prosessen. Utenriksdepartementet vil videreføre samarbeidet med Utlendingsdirektoratet om kurs og beste praksis-reiser til utenriksstasjonene for å opprettholde kompetanse, arbeidsflyt og ressurseffektivt arbeid med utlendingssakene ved stasjonene.

Utenriksdepartementet vil fortsette å tjenesteutsette mottak av visum og oppholdssøknader der dette gir effektiviseringsgevinster og/eller er hensiktsmessig av hensyn til økonomi, sikkerhet eller service. Sentralisering av saksbehandlingen av utlendingssaker til knutepunktambassader vil bli vurdert der dette kan gi effektiviseringsgevinster. Representasjonssamarbeidet som Utenriksdepartementet har med mange europeiske land på visumområdet, og med Danmark for oppholdssaker, vil tilpasses den økte tjenesteutsettingen.

Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet vil fortsette å arbeide sammen for flere returavtaler og bruke Norges posisjon for å sikre slike avtaler. Utenrikstjenesten vil også videreføre DNA-testing i familiegjenforeningssøknader når Utlendingsdirektoratet anmoder om dette. Forutsatt adekvat ressurstilførsel vil utenrikstjenesten kunne øke omfanget av DNA-tester.

10 Programområde 03 Internasjonal bistand

Utgifter fordelt på programkategorier

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2014

Saldert budsjett 2015

Budsjettets stilling pr 1. halvår

Forslag 2016

03.00

Administrasjon av utviklingshjelpen

1 594 805

1 548 234

1 548 234

1 734 220

03.10

Bilateral bistand

3 950 026

3 656 400

3 656 400

3 552 400

03.20

Globale ordninger

16 153 292

18 942 614

18 942 614

19 600 287

03.30

Multilateral bistand

7 003 759

5 797 600

5 797 600

5 632 100

Sum programområde 03

28 701 882

29 944 848

29 944 848

30 519 007

For 2016 foreslår Regjeringen å bevilge 30 519 mill. kroner til internasjonalt utviklingssamarbeid (ODA)1 over Utenriksdepartementets budsjett. Dette er 574,2 mill. kroner (1,9 pst.) høyere enn saldert budsjett 2015.

I tillegg til bevilgninger på Utenriksdepartementets budsjett er det foreslått bevilget 2995,8 mill. kroner til klima- og skogtiltak over Klima- og miljødepartementets budsjett samt 34,6 mill. kroner på Riksrevisjonens budsjett til deltakelse i internasjonale organisasjoner som også klassifiseres som ODA.

Samlet ODA-bistand i 2016 utgjør etter dette om lag 33 591,1 mill. kroner2, 575 mill. kroner (1,7 pst.) høyere enn saldert budsjett 2015. Samlet forslag til ODA-bistand 2016 tilsvarer 1 pst. av BNI-anslaget for 20163.

I tillegg til et ambisiøst utviklingsbudsjett forsterkes arbeidet med å målrette, konsentrere og effektivisere bistanden for å oppnå bedre resultater.

Tusenårsmålene for utvikling, formulert i 2000, er på flere områder oppnådd. Det viser at innsatsen nytter. I 2015 har verden satt seg nye mål – Bærekraftsmålene.

Bistand alene vil ikke kunne finansiere disse målene. Utviklingslandene må mobilisere egne ressurser for å finansiere egen utvikling; de må skape gode rammebetingelser for et bærekraftig næringsliv som kan gi folk arbeid og skaffe skatteinntekter som kan betale for et bedre liv for alle. For å oppnå dette må landene bekjempe korrupsjon og sikre godt styresett. Giverlands bistand bidrar på en lang rekke områder, men alle land må selv ta hovedrollen i egen utvikling skal den lykkes.

Regjeringen tror på den enkeltes evne til å ta gode valg for seg selv og egen familie. Ikke minst ser vi at fattige mennesker tar gode valg når deres muligheter forbedres. I dag går over 90 pst. av alle barn på skole. 84 pst. av verdens befolkning kan lese og skrive. Antall fødte barn per kvinne synker der befolkningen har fått bedre helse, bedre utdanning og mulighet til å forme sin egen fremtid. Regjeringen vil fortsatt støtte fattige lands helse- og utdanningspolitikk for å bedre kvaliteten og sette myndighetene bedre i stand til å løse disse kjerneoppgavene.

Respekt for menneskerettigheter er en forutsetning for at alle grupper skal kunne ta del i utviklingen og bygge sin fremtid, og da gir individuelle rettigheter for liv og eiendom i en fungerende rettsstat beskyttelse. Menneskerettighetene er en grunnleggende verdi også i Norge og i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

De største, felles utfordringene må vi stå sammen om. Grenseoverskridende kriminalitet, terrorisme og voldelig ekstremisme, sykdommer og konflikter påvirker alles sikkerhet, og må løses i fellesskap. Klimautslipp må ned, og miljøsystemene må ivaretas.

Regjeringen har valgt å legge om deler av budsjettet slik at noen få hovedområder gis økonomisk prioritet i 2016. Humanitære og langvarige kriser, også i våre nærområder, vil fortsatt kreve stor oppmerksomhet og store midler de kommende årene. Flyktningsituasjonen i verden er en felles og voksende utfordring. Strømmen av flyktninger har aldri vært større siden andre verdenskrig. Den største økningen i budsjettet går derfor til humanitære formål, og vil bli forvaltet sammen med gode partnere for å redde liv og lindre nød. De andre prioriterte områdene i årets budsjett vil være den langsiktige satsingen på helse og utdanning, næringsutvikling og fredsbygging i sårbare stater. Miljø/klima samt menneskerettigheter og likestilling er viktige prioriteringer og tverrgående hensyn i all norsk bistand.

Til sammen utgjør dette de faktorene Regjerningen mener er de viktigste vi kan bidra med for at fattige land skal kunne ha en god utvikling. Disse valgene krever bevisste prioriteringer i budsjettet.

Regjeringen har allerede tatt viktige skritt for å få flere og bedre resultater av norske bistandskroner. Utdypingen av samarbeidet i de tolv fokuslandene Afghanistan, Haiti, Palestina, Sør-Sudan, Somalia og Mali samt Tanzania, Mosambik, Malawi, Nepal, Etiopia og Myanmar fortsetter. I tillegg til å konsentrere innsatsen innenfor Regjeringens prioriterte områder, ryddes det i 2016 rom til bedre oppfølging og bedre forvaltning gjennom å redusere antall avtaler betalt over bistandsbudsjettet.

En overveiende andel av Norges bistandsprosjekter viser gode resultater. Samtidig må vi erkjenne at man i liten grad kan dokumentere at bistand i seg selv eller alene bidrar til samfunnsendringer i mottagerlandene. Nettopp derfor er vårt politiske samarbeid med mottagerlandene, og spesielt i fokuslandene, i tillegg til grundig forståelse av den politiske økonomien i landet, avgjørende for å nå felles mål.

10.1 Best sammen

FN-systemet, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene bidrar til koordinerte internasjonale innsatser der giverlandsressurser samordnes i felles programmer, fond og finansieringsmekanismer. Hovedformålet er langsiktig og forutsigbar bistand som tar utgangspunkt i landenes egne nasjonale utviklingsstrategier. Dette er kostnadseffektivt og gir høy uttelling. I 2014 ble halvparten av norsk bistand formidlet gjennom multilaterale kanaler.

Norge deltar i styrende organer i FN og multilaterale utviklingsbanker og kan dermed påvirke organisasjonenes prioriteringer og samlede virksomhet, samt kontrollere hvordan beslutninger følges opp. Dette er sentrale aktører for å bekjempe fattigdom og skape en bærekraftig og inkluderende vekst, som ivaretar klimahensyn.

Utviklingsbankene leverer gode resultater og skårer gjennomgående godt på effektivitet og resultatarbeid i uavhengige vurderinger. Utviklingsbankenes styrke ligger i deres brede tematiske engasjement og finansielle muskler. De vil derfor være instrumentelle for å nå de fremtidige bærekraftsmålene og for å mobilisere finansiering i oppfølgingen av den tredje internasjonale konferansen om Finansiering for utvikling i Addis Abeba i juli 2015.

Konferansen i Addis Abeba fant sted etter at Verdensbanken på sitt vårmøte i april reiste spørsmålet om hvordan begrensede bistandsressurser kan innrettes slik at de utløser langt større midler for utviklingsformål fra privat sektor, spare- og pensjonsfond, myndigheter i samarbeidslandene, og andre kilder. Verdensbankens president, Jim Yong Kim, satte problemstillingen på spissen gjennom uttrykket «fra milliarder til billioner». Konferansen i Addis Abeba tok opp denne tråden ved at man i sluttdokumentet sterkt vektlegger behovet for å bruke bistanden smartere og mer katalytisk, ikke minst gjennom resultatorienterte, offentlig-private partnerskap.

Bistand kan spille en viktig rolle i arbeidet for å avskaffe fattigdom, spesielt når den benyttes til å utløse andre og større kapitalstrømmer. Ressursmobilisering nasjonalt og internasjonalt samt økte private investeringer er helt sentralt. Gjennom sin ekspertise og sitt solide inntak hos utviklingslandenes myndigheter, ikke minst finansdepartementene, og hos privat sektor, har de multilaterale utviklingsbankene gode forutsetninger for å bidra til økt ressursmobilisering for utvikling. Regjeringen vil bidra til at dette potensialet utnyttes til fulle.

Utviklingsbankene spiller også en viktig rolle i byggingen av gode og transparente systemer for offentlig finansforvaltning som sikrer best mulig utviklingseffekt. De er pådrivere for at utviklingslandene selv skal etablere gode systemer for skatteinnkreving og naturressursforvaltning, investere mer i helse og utdanning, samt legge ikke-diskriminering, likestilling og menneskerettigheter til grunn. Dette er områder Norge har arbeidet målrettet over lengre tid for at utviklingsbankene skal ha høyt på sin agenda og operasjonalisere i sitt arbeid. Alle utviklingsbankene samarbeider også med privat sektor for å bidra til næringsutvikling og jobbskaping.

Konferansen i Addis Abeba satte et sterkt fokus på behovet for økt nasjonal ressursmobilisering, særlig gjennom utvikling av bedre skattesystemer, økt skatteinngang og bekjempelse av ulovlig kapitalflyt. Det er svært viktig at disse sterke normative føringene følges opp, både av samarbeidsland og av giverlandene. I bekjempelse av ulovlig kapitalflyt alene ligger det et potensiale for utviklingsfinansiering som i volum er flere ganger større enn den globale bistanden.

Byrdefordeling mellom medlemslandene i finansieringen av multilaterale organisasjoner er et viktig prinsipp for Regjeringen. Ettersom antallet mellominntektsland har økt betydelig og flere av disse landene blir stadig rikere, mener Regjeringen at særlig øvre mellominntektsland bør øke sine frivillige bidrag.

FNs styrke ligger i samspillet mellom FN som mellomstatlige arena, hvor det forhandles frem enighet om internasjonale normer og standarder, og FN som operasjonell aktør, samt i verdensorganisasjonens legitimitet, universelle mandat og brede tilstedeværelse på landnivå. Som operasjonell aktør er det menneskelige ressurser snarere enn finansiell styrke som må betraktes som systemets viktigste fortrinn. FN har, med alle sine organisasjoner og gjennom sine ansatte, en stor og bred kunnskapsbase som grunnlag for å bistå partnerland i politikkutvikling. FN er derfor en sentral samarbeidspartner for å realisere Regjeringens vektlegging av menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken.

FN har også en unik rolle å spille i land med høy grad av politisk sårbarhet, basert på samspillet mellom FNs tre pilarer: fred og sikkerhet, utvikling og menneskerettigheter. FN er viktig for å følge opp Regjeringens prioriteringer også når det gjelder kvinner og likestilling, utdanning og helse. Til sammen ble 7,5 mrd. kroner kanalisert gjennom FN i 2014.

FN-organisasjonene har jevnt over fått et tydeligere strategisk fokus basert på sine respektive mandater. Videre er den resultatbaserte styringen blitt styrket, og organisasjonene kan nå generelt rapportere om sine resultater på en systematisk måte. Reformarbeidet i FN er imidlertid ikke i mål, og Norge gir høy prioritet til videre reform og effektivisering av FNs utviklingsarbeid.

Ikke minst på det normative området er det nødvendig med konsistente tilnærminger på tvers av organisasjoner og prosesser, basert på felles strategisk planlegging og samarbeid i gjennomføringen. De nye felles retningslinjene for et resultatbasert, effektivt og fleksibelt FN som leverer som én, er et viktig virkemiddel for å få dette til. Regjeringen vil arbeide for at resultatene av slike felles bestrebelser kan dokumenteres på en stadig bedre måte. Et sterkt FN på landnivå krever en bemyndiget felles leder gjennom FNs stedlige koordinator. FNs generalsekretær definerte i 2014 en bredere og tydeligere lederrolle for de stedlige koordinatorene. Regjeringen vil arbeide for at deres forutsetninger for å lykkes i utføringen av det ambisiøse mandatet styrkes.

Frivillige organisasjoner er en annen viktig partner i utviklingssamarbeidet. I underkant av en fjerdedel av norsk bistand blir kanalisert gjennom frivillige organisasjoner, primært gjennom norske frivillige organisasjoner, men også internasjonale og lokale frivillige organisasjoner.

I mange land er de lokale frivillige organisasjonene svake. Gjennom partnerskap med lokale organisasjoner er norske aktører med på å øke kompetansen og bygge allianser mellom grupper slik at de lokale organisasjonene kan fremme sine interesser og påvirke eget samfunn.

De norske frivillige organisasjonene er viktige og kompetente aktører innen den humanitære bistanden. Over halvparten av støtten som kanaliseres gjennom Norges Røde Kors og Flyktninghjelpen kommer fra de humanitære kapitlene. Frivillige organisasjoner vil fortsatt være en viktig kanal for norsk utviklingssamarbeid, både det langsiktige og det humanitære og i gjennomføringen av store satsinger som utdanningssatsingen.

Myndighetene i utviklingslandene er sentrale samarbeidspartnere i langsiktig fattigdomsbekjempelse. Skal et utviklingsland oppnå en bærekraftig økonomisk vekst og sosial utvikling, er det nødvendig med et myndighetsapparat som kan levere tjenester innen helse, utdanning, infrastruktur m.m. til befolkningen, samt legge forholdene til rette for private investeringer.

Norsk stat til stat bistand, det vil si bistand som kanaliseres direkte til offentlig sektor i mottakerland, har imidlertid sunket de siste årene, og utgjorde i 2014 kun 8 pst. av total bistand. Dette skyldes blant annet at satsingen på helse og utdanning i stor grad har vært kanalisert gjennom internasjonale organisasjoner og fond. Mye av bistanden gjennom slike kanaler blir til syvende og sist også forvaltet av myndighetene. Nedgangen i stat til stat bistanden har også sammenheng med økningen i humanitær bistand, en bistand som bare i spesielle tilfeller kanaliseres direkte til myndighetene. 6 av de 12 fokuslandene er sårbare stater, hvor myndighetsapparatet er svakt og støtte ofte kanaliseres via frivillige organisasjoner og internasjonale organisasjoner.

10.2 Verdier

Regjeringen har med Meld. St. 10 (2014–2015) Menneskerettigheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken lagt frem den første stortingsmeldingen om menneskerettigheter på 15 år. Et samlet Storting støtter meldingens hovedbudskap om at menneskerettigheter skal integreres i alle deler av Norges utenriks- og utviklingspolitikk.

Hovedmålet for Regjeringens menneskerettighetspolitikk er å bidra til økt etterlevelse av de internasjonale menneskerettighetsforpliktelsene. Norges profil skal være tydelig, langsiktig og gjenkjennelig. Norges multilaterale innsats for menneskerettighetene skal speiles i vårt engasjement på landnivå. Regjeringen vil se etter muligheter for å bidra til positiv utvikling på menneskerettighetsområdet i alle land og i alle multilaterale fora vi er engasjert i. Internasjonale menneskerettighetsforpliktelser skal danne grunnlag for bilateral dialog og samarbeid.

Konsentrasjon om utvalgte områder øker norsk gjennomslagskraft. Samtidig bygger Regjeringens menneskerettighetspolitikk på det premiss at alle menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige. Regjeringens innsats for menneskerettighetene vil derfor rettes inn mot tre hovedområder som samlet sett både spisser innsatsen og sikrer en helhetlig tilnærming. Det første området – individets frihet og medbestemmelse – omfatter rettigheter som er sentrale for politisk deltagelse og påvirkning i et åpent og demokratisk samfunn. Arbeid for å fremme ytringsfrihet, tros – og livssynsfrihet, retten til utdanning og å beskytte menneskerettighetsforkjempere gis høyeste prioritet. Regjeringen ser at i flere og flere land er særlig ytringsfrihet, pressefrihet og forsamlingsfrihet under press. Svekkes disse rettighetene, svekkes også andre menneskerettigheter. Norge skal være blant de som leder an internasjonalt for å forsvare disse helt grunnleggende rettighetene.

Det andre området – rettsstat og rettssikkerhet – vektlegger rettsstatsprinsipper og –mekanismer som er en forutsetning for velfungerende og stabile stater. Dette er også viktig for å kunne sikre gode rammevilkår for næringslivet slik at mennesker skal kunne arbeide seg varig ut av fattigdom. Arbeidet med godt styresett, en uavhengig rettspleie og betydningen av individets sikkerhet er viktige innsatsområder.

Det tredje området – likeverd og like muligheter – fokuserer på likestilling og utsatte grupper i samfunnet, med det utgangspunkt at alle innbyggere i staten har samme rettigheter. Innsats for å styrke rettighetene til kvinner, barn, urfolk, personer med nedsatt funksjonsevne og minoriteters rettigheter, inkludert LHBTI-personers rettigheter, prioriteres innenfor dette hovedområdet. Arbeidet for jobbskaping, bl.a. i samarbeid med privat sektor, arbeidstakerrettigheter og retten til mat og helse inngår som en viktig og naturlig del av Regjeringens arbeid for å fremme likeverd og like muligheter.

Norges innsats for menneskerettighetene finansieres over flere bevilgninger. Slik både bør og må det være når menneskerettighetene skal integreres i alle deler av Norges utenriks- og utviklingspolitikk. Dette følger også naturlig av erkjennelsen av at menneskerettighetene både er selvstendige mål og et virkemiddel for å oppnå bærekraftige resultater på andre politikkområder.

Som et ledd i arbeidet med å legge en menneskerettighetsbasert tilnærming til grunn for utviklingssamarbeidet, vil menneskerettigheter heretter inngå som et tverrgående hensyn i bistanden på linje med de tre eksisterende tverrgående hensyn: kvinner og likestilling, klima og miljø og anti-korrupsjon. Relevansen og hensiktsmessigheten mht. oppfølging av de ulike tverrgående hensyn skal vurderes for alle aktuelle tiltak.

Likestilling

Regjeringens tematiske satsninger for kvinners rettigheter og likestilling er utdanning, helse, næringsutvikling, bekjempelse av vold og kvinners deltakelse i arbeid for fred og sikkerhet. Regjeringens utdanningssatsing har spesielt oppmerksomhet på at jenter ikke skal falle utenfor. Dette er et viktig likestillingstiltak fordi det setter jenter i stand til å stille på like vilkår som gutter i arbeidsmarkedet og bestemme over egne liv og til å forme samfunnet.

Norge har en lederrolle i arbeidet med å styrke kvinners helse. Målet er at kvinner, menn og ungdom over hele verden skal ha tilgang til reproduktive helsetjenester, tilgang på prevensjon, seksualundervisning og rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet.

I en tid med en rekke konflikter som får store følger for kvinner er beskyttelse av kvinner og deres rettigheter i krig og konflikt særskilt viktig. De politiske løsningene av konfliktene må innbefatte kvinner som deltakere i fredsprosesser. Både kvinner og menns behov og rettigheter må være del avtaler og post- konflikt oppbygging. En ny handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet for perioden 2015–2018 er rammen for arbeidet.

Bekjempelse av vold mot kvinner er sentralt for å kunne oppnå likestilling. Sentralt står seksualisert vold i konflikt, vold i nære relasjoner samt bekjempelse av kjønnslemlestelse og barne- og tvangsekteskap. Målsetningene for arbeidet er ved ulike virkemidler å forebygge at volden finner sted, gi effektiv juridisk og helsemessig hjelp til de som utsettes og å inkludere gutter og menn som medspillere.

FNs medlemsland vedtok høsten 2015 nye universelle bærekraftsmål med et eget mål på likestilling og integrering av kjønnsperspektivet i hele målsettet. Det er stor grad av sammenfall mellom norske prioriteringer og innholdet i bærekraftsmålene hva gjelder likestilling.

Likestillingen globalt går sakte fremover. Andelen kvinner i verdens parlamenter har økt fra 12 til 22 pst. de siste tjue årene. I noen regioner har kvinners deltakelse i arbeidslivet økt. De senere årene er lovgivning som diskriminerer kvinner blitt fjernet i mange land. Samtidig mangler fortsatt kvinner i mange land rettigheter når det gjelder skilsmisse, statsborgerskap, arv og eiendomsrett til jord. Arbeidet mot kjønnslemlestelse og barneekteskap gir resultater i flere land, men fremdeles utsettes millioner av jenter for vold og overgrep. I noen regioner ser vi at jenter og kvinners rettigheter og situasjon har hatt tilbakeslag eller står på stedet hvil. Midtøsten og Nord-Afrika er områder hvor sosiale og religiøse normer som plasserer kvinner i en underordnet stilling står spesielt sterkt. Dette reflekteres for eksempel i lover og praktisering av lover som gir straffefrihet for voldtekt i ekteskapet og nekter kvinner lik arv- og eiendomsrett.

Kvinnediskrimineringen og kjønnssegregeringen holder også kvinner unna politisk deltakelse. Kvinners rettigheter og deltakelse er et politisk mål med egen berettigelse, men også en drivkraft for økonomisk vekst, sosial utvikling og bærekraftig fred. Politikk og tiltak som ivaretar både kvinner og menns behov er mer treffsikker og dermed mer effektiv. Når kvinner har tilgang til og kontroll over egne ressurser, for eksempel i landbruket, kan produktiviteten øke. Dette er ikke bare en velferdsgevinst for den enkelte kvinne og hennes familie, men for samfunnet som helhet.

Integreringen av kjønnsperspektivet er en forpliktelse Regjeringen vil arbeide systematisk med, tilpasset den aktuelle situasjonen og sektoren. Norge arbeider systematisk med å bistå landene vi samarbeider med i å gjennomføre de internasjonale forpliktelsene de har påtatt seg for kvinners rettigheter og likestilling. Virkemidlene omfatter blant annet økonomisk støtte til sivilt samfunn og er integrert i bistandsprogram og politisk dialog. Norge bidrar også til at rettigheter skal bli en realitet for kvinner og jenter i de fattigste landene, ved å være en av de største giverne til UN Women og FNs Befolkningsfond. EØS-midlene er et av virkemidlene for å støtte opp under likestilling på europeisk plan. Likestillingsarbeidet innbefatter bl.a. samarbeidstiltak for bedre kombinasjon av arbeid og familieliv og etablering av krisesentre.

10.3 Veien ut av fattigdom

Helse

God helse er viktig for enkeltindivider og for en positiv samfunnsutvikling. Både rike og fattige land har et vekstpotensial ved forbedringer i helsesituasjonen. Forverring av helsesituasjonen kan utgjøre en trussel mot velstand og stabilitet. Helsespørsmål griper bredt inn i alle lands samfunnsforhold og er ofte sektorovergripende. Bedre helse fører eksempelvis til at flere kan stå i arbeid og mindre press på kostnadskrevende helsetjenester. Det gjør at landene kan få større økonomisk vekst. Regjeringen vil under FNs nye bærekraftsmål videreføre den sterke innsatsen for bedret mødre- og barnehelse, og for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria. Regjeringen vil bidra til å bygge nasjonal kapasitet i helsesektoren, og fremme landenes eget ansvar for å sikre allmenn tilgang til helsetjenester. Regjeringen vil i 2016 arbeide videre med konsolidering av finansieringsstrømmer til mødre- og barnehelse gjennom Den globale helsefinansieringsordningen GFF. Støtten til Vaksinealliansen Gavi foreslås økt.

Regjeringen vil trekke på lærdom fra ebola-epidemien i vestafrikanske land og legge enda større vekt på at støtten blir gitt slik at den bidrar til å styrke helsesystemer i fattige land. Vi har vært initiativtakere til og bidrar til evalueringer av det internasjonale samfunns ebolainnsats. Evalueringene skal komme med tilrådninger for avverging og håndtering av helsekriser. Forebygging, tidlig avdekking, kapasitetsbygging og evne til tilpasning i helsesystemer, lokalsamfunnsbasert beredskap, felles overvåkingssystemer og risikovurdering, og forskning og utvikling av vaksiner og medisiner, står sentralt i evalueringene. Det gjør også mobilisering av politisk engasjement og ressursmobilisering til global helse.

Vi vil fortsatt være pådrivere for effektivisering av den internasjonale helseinnsatsen. Innovasjon og partnerskap for innovasjon er viktig og må utvikles mer i vår bistand. Regjeringen har under Visjon 2030-initiativet for utdanning og helse lansert en konkurransebasert og katalytisk finansieringsordning for å trekke bredden av norske kompetansemiljøer inn et partnerskap for innovasjon. Målet er å skape innovative løsninger som kan bidra til å nå de nye bærekraftsmålene innen helse og utdanning.

Regjeringen vil gjennom innsatsen for global helse fremme menneskerettigheter og bekjempe stigmatisering og diskriminering. Det gjelder særlig kvinner og sårbare grupper som menn som har sex med menn, mennesker som injiserer narkotika og mennesker som selger sex. Norge støtter opp om visjonen til FNs aidsprogram om eliminering av nysmitte, diskriminering og aidsrelatert død. Spesielt viktig er det å eliminere smitte fra mor til barn.

Med strategien for styrket internasjonal innsats mot kjønnslemlestelse (2014–2017), vil Regjeringen bidra til avskaffelse av denne skadelige praksisen som rammer jenter og kvinner. Dette skal gjøres gjennom økt støtte til sivilt samfunn og internasjonale organisasjoner, tett samarbeid med likesinnede land, bl.a. Somalia som nytt pilotland, og styrking av helsesektorens rolle.

Utdanning

Tilgang til utdanning for alle legger grunnlaget for en positiv utvikling både for den enkelte og for samfunnet. Kunnskap er en forutsetning for at mennesker skal kunne skape seg en trygg og forutsigbar hverdag og komme ut av fattigdom. Et land som skal utvikle seg og vokse økonomisk, trenger tilgang til utdannet arbeidskraft. Utdanning er også viktig for å nå andre bærekraftsmål, ikke minst for helse. Historien har vist at ikke noe land har oppnådd bærekraftig økonomisk og sosial utvikling uten å ha en befolkning med høy grad av lese-, skrive- og regneferdigheter.

Utdanning er også en viktig forutsetning for å skape stabilitet og utvikling i et land og områder som er rammet av krise og konflikt. I og rundt Syria snakker man om faren for tapte generasjoner av barn. En av de største flyktningkrisene etter den andre verdenskrig må møtes med både umiddelbare og langsiktige tiltak, inkludert en målrettet satsing på utdanning for utvikling i områdene flyktningene kommer fra.

Den internasjonale utdanningsbistanden har vært fallende, og det er et økende gap mellom behov og tilgjengelige midler. For å snu den negative trenden, har Regjeringen gjort utdanning til sin hovedprioritet innen utviklingspolitikken. Norge har gått i bresjen for en ny internasjonal offensiv som skal sikre relevant utdanning av god kvalitet for alle. Gjennom politisk lederskap, diplomati og strategisk økonomisk støtte skal Norge være en global pådriver for at alle barns rett til utdanning oppfylles, også de mest marginalisertes, slik at verden når FNs nye bærekraftsmål på utdanning og derigjennom bidra positivt til oppnåelsen av alle bærekraftsmålene.

Toppmøtet om utdanning for utvikling i Oslo i juli var et viktig skritt på veien for å få utviklingsland, givere og private investorer til å prioritere utdanning. Under toppmøtet lanserte statsminister Solberg en høynivåkommisjon for finansiering av utdanning sammen med statslederne fra Chile, Indonesia og Malawi, samt Unescos generaldirektør. FNs spesialutsending for utdanning Gordon Brown vil lede kommisjonen. FNs generalsekretær vil motta kommisjonens rapport under generalforsamlingen i 2016. I den oppsummerende erklæringen fra toppmøtet i Oslo fremheves det at kommisjonen vil styrke det globale arbeidet for å mobilisere ressurser til utdanning. Erklæringen gir også retning for en styrking av det globale arbeidet med utdanning i krise- og konfliktsituasjoner, jenters utdanning og kvalitet og læring.

Det skal ikke bare investeres mer, men også mer effektivt. Norge fortsetter å være en pådriver for innovasjon og nye partnerskap. Norge har i samarbeid med Verdensbanken tatt initiativ til å utvikle gode modeller for resultatbasert finansiering (RBF) på utdanningsfeltet, etter modell av helsesatsingen. Det arbeides også for effektiv bruk av teknologiske hjelpemidler for å styrke kvaliteten og øke utbredelsen av utdanning bl.a. i samarbeid med private aktører. Målet er å skape innovative løsninger som kan bidra til å nå de nye bærekraftsmålene. Den norske innsatsen fokuserer særlig på utdanning for jenter, utdanning i krise og konflikt, samt på å få til et nødvendig globalt kvalitetsløft. I lys av de store ungdomskullene som vil entre arbeidsmarkedet i de kommende år, særlig i Afrika sør for Sahara, styrker Regjeringen også innsatsen for yrkesfaglig opplæring og oppbygging av ferdigheter som er relevante for fremtidens arbeidsmarked.

Hensynet til barn med nedsatt funksjonsevne er gjennomgående i alt vi gjør. Utdanningsmidlene kanaliseres i all hovedsak gjennom multilaterale kanaler. De viktigste multilaterale samarbeidspartnerne på utdanning vil i 2016 være Det globale partnerskapet for utdanning, som får en betydelig økning, Unicef, Unesco, Verdensbanken og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). I tillegg vektlegger Regjeringen samarbeid med andre store givere som Storbritannia, USA og Tyskland, i den hensikt bedre å kunne oppskalere og koordinere innsatsen. Det arbeides bl.a. med et felles fond for læremateriell og felles innsats for yrkesfaglig opplæring. Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle for å nå de mest marginaliserte gruppene og for å nå ut i krise- og konfliktsituasjoner. De fortsetter å være viktige partnere i utdanningsinnsatsen. I tillegg styrkes bilateralt samarbeid i og med utvalgte utviklingsland.

Inkluderende vekst

Andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom er mer enn halvert i løpet av de siste 25 årene. Dette skyldes robust økonomisk vekst, basert på sterk internasjonal handel og ulike lands kompetansefortrinn.

Svakt styresett ligger til grunn for mange av de problemer som begrenser næringslivets muligheter i utviklingsland. Et lønnsomt, bærekraftig og mangfoldig næringsliv er avhengig av gode rammebetingelser. En effektiv og velfungerende offentlig forvaltning bidrar til forutsigbarhet, reduserte kostnader og mindre korrupsjon. Dette er avgjørende faktorer for næringslivets investeringsvilje og evne til å skape økonomisk avkastning og trygge arbeidsplasser. Ikke minst er det viktig å bidra til statens kontroll med finansielle ressurser, slik at skatter innkreves og forvaltes på en forsvarlig og åpen måte.

Mange utviklingsland har i dag en politisk målsetting om å tiltrekke seg økte investeringer og bli uavhengige av bistand. I Afrika, som fortsatt er det mest bistandsavhengige kontinentet, utgjør bistanden under 30 pst. av samlete kapitalstrømmer. Næringslivets investeringer er blitt langt viktigere enn bistand i flere utviklingsland. En slik utvikling er ønskelig. Det viktige fremover er at veksten blir jobbskapende, inkluderende og bærekraftig. Bistanden må brukes mer katalytisk slik at den bidrar til å utløse private investeringer og jobbskaping.

Parallelt med den økonomiske veksten har også forskjellene økt, både mellom land og internt i land. Selv om veksten fortsetter på samme nivå, kan like fullt målet om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030 være uoppnåelig hvis inntektsfordelingen ikke blir jevnere. Det er således avgjørende at veksten bidrar til jobbskaping. Arbeid gir bedre levekår, økonomisk vekst, høyere produktivitet og sosial integrasjon. Det utvikler ferdigheter hos den enkelte, styrker kvinners posisjon og er en stabiliserende faktor i samfunnet. For å lykkes med å skape inkluderende vekst må næringslivet i utviklingsland i større grad diversifiseres og integreres i den globale økonomien.

For norsk bistand betyr dette at ettersom bistandens relative betydning reduseres, bør bistandsmidlene benyttes mer strategisk og katalytisk for å bidra til at andre kapitalkilder sikrer en velfungerende og bærekraftig økonomi.

Når det gjelder valg av kanaler og samarbeidspartnere legger regjeringen til grunn at norske fortrinn må utnyttes på en god måte, samtidig som vi må erkjenne andres fortrinn. Multilaterale organisasjoner har tilstedeværelse, kapasitet og kompetanse som gjør dem til viktige samarbeidspartnere i mange land. Multilaterale instrumenter kan ha sterkere risikoreduserende effekt enn bilaterale ordninger på grunn av institusjonenes størrelse og betydning for vertslandets myndigheter. I tillegg har slike organisasjoner en viktig rolle når det gjelder ressursmobilisering og koordinering i utviklingsland.

Geografisk konsentrasjon og fokusland

Regjeringen arbeider med å effektivisere utviklingspolitikken langs flere linjer. Dette omfatter reduksjon av antall land som mottar norsk bistand, styrking av innsatsen i en gruppe prioriterte land kalt fokusland, samt økt innsats for å forenkle og forbedre forvaltningen av bistanden. Sistnevnte inkluderer reduksjon i antall bistandsavtaler og vurdering av nedre beløpsgrenser for ulike ordninger.

Det ble fra 2015 besluttet å styrke innsatsen i noen utvalgte land, kalt fokusland. I første omgang ble 12 land valgt ut, fordelt på to grupper. Den første inkluderer sårbare stater/områder med vekt på stabilisering og fredsbygging ved siden av sosial og økonomisk utvikling, og omfatter Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan. Den andre gruppen består av land i utvikling, med økende vekt på godt styresett, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, ressurs- og inntektsforvalting, og omfatter Etiopia, Malawi, Mosambik, Myanmar, Nepal og Tanzania. Antallet fokusland vurderes utvidet over tid.

Fokusland vil være et naturlig utgangspunkt for å vurdere satsninger innen prioriterte områder som helse og utdanning. Samtidig skal innsatsen i hvert enkelt fokusland konsentreres om noen sektorer. Vi skal ha et bredt og fattigdomsrettet engasjement, men vi skal ikke gjøre alt. Innsatsen skal fokuseres innen de områder der vi i størst mulig grad kan utgjøre en forskjell i det enkelte fokusland.

I fokuslandene vil Norge ha samarbeid og dialog med myndighetene. Utviklingen med hensyn til respekt for menneskerettighetene vil være viktig, blant annet for innretning og oppfølging av det bilaterale samarbeidet. Utviklingsland rammes hardest av klimaendringene, og miljø og bærekraft vil være en sentral dimensjon i samarbeidet med fokusland.

Det arbeides nå med å konkretisere oppfølgingen av fokusland. Dette arbeidet inkluderer gjennomgang og styrking av system og rutiner for å foreta menneskerettighets- og demokrativurderinger, politisk økonomi-analyser og resultatmåling og –rapportering, utarbeidelse av landstrategier, nye maler for overordnede samarbeidsavtaler, og vurdering av særskilte tilpasninger når det gjelder samarbeid med sårbare stater. Det vil utvikles tettere partnerskap med fokuslandene. Dette innebærer økt oppmerksomhet og ressursbruk fra norsk side.

Gjennom å konsentrere mer av landkompetansen og kontroll- og oppfølgingskapasiteten i Utenriksdepartementet, Norad og ved ambassadene om fokuslandene, ønsker vi å oppnå økt effektivitet, bedre tiltaksoppfølging og dermed bedre måling og formidling av resultater.

I budsjettet for 2015 varslet Regjeringen en forsiktig geografisk konsentrasjon, et viktig virkemiddel for å kunne følge opp utviklingssamarbeidet bedre i øvrige samarbeidsland. Det overordnede målet om fattigdomsreduksjon er gitt prioritet i arbeidet. Det legges derfor opp til at bistand til en del høyere mellominntektsland fases ut. I tillegg fases bistanden ut i noen lavere mellominntektsland og lavinntektsland der norsk bistandsengasjement i utgangspunktet er beskjedent.

Listen over samarbeidsland for 2016 følger i vedlegg 1. Den er utvidet med ett land i forhold til listen for 2015, til 85 land, ved at Sierra Leone er inkludert. Dette skyldes at situasjonen etter ebolakrisen gjør det nødvendig med forlenget innsats.

Humanitær bistand står i en særstilling og må styres av humanitære behov. Konsentrasjonen skal ikke legge begrensninger på hvor Norge kan bidra med humanitære midler. Videre er heller ikke norske frivillige organisasjoner omfattet av den geografiske konsentrasjonen. Dette innebærer at norske frivillige organisasjoner fortsatt vil kunne søke støtte over kap. 160, post 70 Sivilt samfunn, til tiltak i land som ikke står på listen over samarbeidsland, inkludert til tiltak som tidligere har vært støttet over andre budsjettposter.

Norfund skal være en fleksibel, troverdig og langsiktig partner for kommersielle aktører. Norfund gis derfor unntak fra listen over samarbeidsland. Norfund forutsettes samtidig å vektlegge sektormessig og geografisk konsentrasjon for å oppnå resultater effektivt og at investeringer i MUL og Afrika sør for Sahara prioriteres.

For all annen bistand er hovedregelen at det ikke skal inngås nye avtaler om bistand til land som ikke står på listen over samarbeidsland. Unntak vil kunne gjøres i enkelttilfeller, dersom konsentrasjonen får uforholdsmessige og uforutsette negative konsekvenser.

10.4 Felles utfordringer

Norge skal bli et ledende land innen miljørettet utviklingssamarbeid og bidra til det grønne skiftet. Arbeidet med klima er gitt økt prioritet i utenrikstjenesten og en tydeligere plass i Norges utenriks- og utviklingspolitikk. For å oppnå resultater på disse områdene brukes deler av bistandsbudsjettet i skjæringspunktet mellom tiltak mot fattigdomsbekjempelse og globale klima- og miljøutfordringer. Norges mål er å bidra til å forebygge og løse globale og regionale klima- og miljøutfordringer gjennom internasjonalt kunnskapsbasert samarbeid. I arbeidet vil man bestrebe seg på utvikling av effektive modeller for privat-offentlig samarbeid og se på hvordan bistandsmidlene kan brukes effektivt for å utløse investeringer fra privat sektor til klima- og miljøtiltak.

Ifølge FNs klimapanel fører klimaendringene til mer ekstremvær, kamp om naturressurser, mangel på mat og vann, økte helseproblemer, redusert økonomisk vekst og økte forskjeller. Konsekvensene er også alvorlige for biologisk mangfold og øvrige naturressurser. Klimaendringene vil forverre vilkårene for utvikling og bidra til økt fattigdom i de fleste utviklingsland, noe som igjen vil kunne bety økt risiko for voldelige konflikter og flyktningestrømmer.

Mye av det multilaterale arbeidet på klimaområdet er fokusert på forhandlingene under FN om en ny klimaavtale i Paris i desember 2015 og oppfølging av denne. Målet er å fremforhandle en ny og ambisiøs avtale som omfatter alle land og som kan tre i kraft fra 2020. Et vellykket klimatoppmøte i Paris er viktig for å sikre en utvikling i tråd med togradersmålet og å skape bærekraftige lavkarbonsamfunn globalt. Samtidig kan en ikke vente på resultatet av disse forhandlingene før det handles. Regjeringen prioriterer derfor også tiltak for å begrense og redusere utslipp av klimagasser og tiltak for tilpasning til klimaendringer i utviklingsland, både bilateralt og gjennom multilaterale kanaler. Hovedvekten ligger på skogbevaring, tilgang til ren energi, klimafinansiering, utfasing av subsidier til fossile brensler, kortlevde klimaforurensere, og klimatilpasning med satsing på mat- og ernæringssikkerhet, vær- og klimatjenester, landbruksforskning, forebygging av naturkatastrofer og bevaring av naturmangfold.

Regjeringen vil arbeide for internasjonale mekanismer som kan mobilisere større ressurser for langsiktig og forutsigbar finansiering av klimatiltak i utviklingsland. Det grønne klimafondet gis særlig prioritet som finansieringskanal.

Verdens helseorganisasjon har funnet at luftforurensning utgjør en langt større helserisiko enn tidligere antatt, med over syv millioner dødsfall årlig. Regjeringen ønsker å opprettholde en sterk innsats for å redusere utslipp av kortlevde klimaforurensere i utviklingsland, spesielt sot, fordi tiltak vil ha dobbel gevinst i form av både redusert luftforurensning og begrensede klimagassutslipp. Gjennom støtte til renere og mer effektive kokeovner vil det bli mindre helsefarlig luftforurensing og mindre press på bruk av skog til brensel. Tiltak som har helseeffekt vil bli prioritert. Norge fører an på dette området og skal bidra til å styrke oppmerksomheten internasjonalt om helsegevinster forbundet med reduksjon av kortlevde klimaforurensere.

Det er et mål å bidra til økt global matsikkerhet. Det er bred internasjonal enighet om at dersom matproduksjonen skal holde tritt med befolkningsveksten på en klimarobust måte, må innsatsen de neste 35 årene rettes mot økt produktivitet per arealenhet. Dette er særlig viktig for matproduksjon i Afrika, som vil få halvparten av den globale befolkningsøkningen i samme periode. Samtidig som Afrika er sårbar for konsekvensene av klimaendringer, disponerer kontinentet mer enn 60 pst. av verdens udyrkede landbruksområder.

En rekke internasjonale satsinger i regi av FN, Verdensbanken, USAID og EU understreker at retten til mat er en menneskerettighet. Målet er å sikre en inkluderende og rettferdig utvikling som gagner småbrukerne og dermed ca. 80 pst. av verdens fattige. Flertallet av disse småbrukerne er kvinner. Regjeringens støtte til matsikkerhet vil derfor bidra til å redusere rural fattigdom. Regjeringen stiller seg bak den globale alliansen for klimasmart landbruk som ble lansert under klimatoppmøtet i september 2014.

Vannressurser og knapphet på vann er en av de «globale megatrender». Sammen med klima, energi, matsikkerhet, urbanisering og tap av biologisk mangfold setter dette klare rammer for utvikling. Konkurransen om knappe vannressurser blir forsterket av klimaendringene og er økende i mange land og regioner. Hvilke geopolitiske og utenrikspolitiske konsekvenser dette vil kunne få er vanskelig å forutsi. Vi kan forvente at naturkatastrofer, mer nedbør og ekstremvær, pandemier og kamp om vann i økende grad vil spille inn på stabilitet og konflikt.

Etablering av overnasjonale samarbeidsmekanismer for felles forvaltning av vannressurser er en nøkkel til å redusere konfliktnivået. Verdens økonomiske forum la frem en rapport på Davosmøtet i 2015 som viser at knapphet på vann nå anses som en av de viktigste risikofaktorene for næringsliv, økonomisk utvikling og helse. Rapporten viser at risiki for næringslivet flytter seg fra økonomiske faktorer til miljøfaktorer som klimaendringer og vannknapphet. Fra norsk side vil vi fortsette å bidra til å sette fokus på felles forvaltning av lokale og grenseoverskridende vannressurser som et bidrag til regional integrasjon og fred og forsoning. Vanndiplomati vil bli viktigere i tiden framover.

Tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærløsninger er viktig for utvikling. Uten tilgang til vann og sanitær vil ikke viktige utviklingsmål som helse, utdanning og likestilling nås. Kvinner og barn bruker mye tid på å hente vann – ofte av helsefarlig kvalitet. Jenter fullfører ikke utdanningen når skolene ikke har sanitæranlegg. 3,4 millioner mennesker dør hvert år på grunn av vannrelaterte sykdommer. Tusenårsmålene hadde som mål at andelen som ikke hadde tilfredsstillende vannforsyning og sanitær skulle halveres innen 2015. Målet for vannforsyning vil bli nådd, mens vi på sanitærområdet er langt unna. Fortsatt mangler imidlertid 663 millioner mennesker tilgang til tilfredsstillende vannforsyning og 2,4 milliarder akseptable sanitærløsninger. Norge bidro til å inkludere vann og sanitær som eget bærekraftsmål.

Fremover vil Regjeringen styrke budsjettet for vann og sanitær, samt bidra til bedre forvaltning av vannressurser. Økningen vil komme innen prioriterte områder som helse, utdanning, klimatilpasning og konfliktreduserende tiltak. Det forutsetter at det er egnede programmer som kan støttes gjennom multilaterale kanaler, sivilt samfunn og bilateralt. Dette vil komme i tillegg til den satsningen som allerede skjer innen vann og sanitær i nødhjelpsarbeidet.

Fisk utgjør opptil 70 pst. av proteininntaket i enkelte fattige land, og behovet for fisk øker. Fiskerisektoren gir arbeid til mellom 160 og 200 millioner mennesker. Svært mange av disse er blant verdens fattigste, og befinner seg i land i sør. Norge er faglig sett i verdenstoppen innenfor fiskeriforvaltning og akvakultur. Denne kompetansen utgjør grunnlaget for det nye programmet «Fisk for utvikling» som Regjeringen iverksatte i 2015. Programmet vil omfatte tiltak innen utdanning og forskning, næringsutvikling og akvakultur, samt forvaltning, lover og regler. Nansenprogrammet, med det nye forskningsfartøyet som er under bygging, vil være en viktig komponent i Fisk for utviklingsprogrammet. Sekretariatet for programmet er lagt til Norad.

Regjeringen prioriterer styrket satsing på privat næringsliv. Målet er en ny giv til landbruksutvikling, særlig i Afrika. Gode og forutsigbare rammebetingelser for offentlig-privat samarbeid og privat næringsliv, samt styrking av bruks- og eiendomsrettigheter for småbønder, og særlig for kvinner, er sentrale elementer i satsingen. Å redusere tap av mat, som i dag anslås til 30 pst. av all mat, er en viktig oppgave som vil gi stor klimaeffekt. Norge samarbeider derfor tett med FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) for å sette tap av mat på det internasjonale sakskartet.

Regjeringen vil støtte utviklingslands innsats for å gjennomføre internasjonale konvensjoner og avtaler om biologisk mangfold. Regjeringen prioriterer å bekjempe miljøkriminalitet og tiltak for å styrke kunnskapsgrunnlaget samt å gjøre dette mer tilgjengelig for utviklingsland.

Regjeringen gir energi en viktig plass i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Energitilgang er en grunnleggende forutsetning for økonomisk og sosial utvikling og fattigdomsbekjempelse. En stor del av verdens befolkning har ikke tilgang til elektrisitet og mange bruker ineffektiv brensel til koking. Energisektoren står for over 60 pst. av utslipp av klimagasser og valg av energibærere kan ha betydelige miljøkonsekvenser. Regjeringen vil bruke utviklingsbudsjettet strategisk for å fremme fornybar energi og energieffektivisering. Norges bidrag til å øke andelen fornybar energi i våre samarbeidsland er et viktig bidrag til å redusere utslippene av klimagasser. Det er viktig at satsingen har realistiske mål og gir målbare resultater. Se nærmere omtale av satsingen under omtalen av kap.166, post 74 Fornybar energi.

Riksrevisjonen har gjennomført en undersøkelse av norsk bistand til ren energi i perioden 2000–2013. Rapporten viser at satsingen ikke har gitt gode nok resultater. Med utgangspunkt i Riksrevisjonens anbefalinger og Stortingets anmerkninger har Utenriksdepartementet satt i gang arbeid med en ny strategi for fornybar energi i utviklingspolitikken. Regjeringens satsing på klima, fornybar energi, miljø og bærekraftig utvikling må ses i en helhetlig sammenheng. Redusert støtte til fornybar energi de senere årene har gitt rom for en styrking av klimainnsats blant annet gjennom bidrag til det grønne klimafondet, rene kokeovner, og innsats for utfasing av fossile subsidier. I tillegg har Regjeringen ønsket å dreie innsatsen innenfor fornybar energi mer i retning av private investeringer, og kapitaltilførselen til Norfunds investeringer i fornybar energi er dermed blitt økt. I 2015 økte kapitaltilførselen til Norfund med 250 mill. kroner, og den foreslås økt med ytterligere 20 mill. kroner i 2016, jfr. egen omtale under kap. 161 Næringsutvikling, postene 75 og 95. Redusert støtte til fornybar energi de senere årene er også resultat av strategiske valg og justeringer av prosjektporteføljen om færre land, kanaler og initiativ for å sikre bedre styring og resultatoppnåelse.

Regjeringen støtter arbeidet for å gi utviklingsland tilgang til bærekraftige energitjenester gjennom et omfattende bilateralt og multilateralt samarbeid. Afrika er hovedsatsingsområde, men utvalgte land i Asia og Latin-Amerika gis også støtte.

Investeringer i produksjon av fornybar energi skjer i hovedsak med privat og kommersiell kapital. Bistandsmidlene benyttes strategisk for å redusere risikoen og tilrettelegge investeringsmulighetene for de private aktørene. Innsatsen vil særlig vektlegge kapasitetsbygging og institusjonsbygging og bygging av kraftlinjer- og distribusjonsnett. Teknologiske nyvinninger, særlig solenergi, har gjort fornybar energi betydelig billigere, og vannkraft, sol og vind er aktuelle energikilder.

I forbindelse med utarbeidelse av den nye strategien for fornybar energi i utviklingspolitikken, legges Energy+ ned som eget prosjekt. Relevante komponenter vil bli videreført i utvalgte samarbeidsland. Utviklingen av et eget, frittstående internasjonalt energiinitiativ som Energy+ har skapt usikkerhet om prioriteringer og strategiske målsettinger for helheten av norsk innsats på energi og klima i bistanden. Det har dessuten vist seg utfordrende å få andre partnere innenfor offentlig så vel som privat sektor til å forplikte seg.

I tillegg har Energy+ møtt uforutsette utfordringer i prioriterte land som Kenya og Liberia som har gjort det vanskelig å komme i gang. Siden Energy+ ble lansert høsten 2011 har også FN vedtatt et eget bærekraftsmål for energi, og Sustainable Energy for All (SE4All) er blitt etablert som et eget FN-initiativ. Dette har redusert behovet for Energy+ som instrument for å fremme SE4All-målene. Med en ny strategi er det derfor behov for å konsolidere den norske energibistanden, unngå dupliseringer, rasjonalisere ressursbruken, satse i færre land og redusere antall internasjonale energiinitiativ Norge er engasjert i.

Norge spiller en sentral rolle i SE4All. Målsettingen er innen 2030 å skaffe energitilgang til alle, doble forbedring av energieffektivitet og doble andelen fornybar energi. Norge har arbeidet aktivt for å få til et eget energimål under FNs nye bærekraftsmål fra 2015 som bygger på SE4All målene om universell tilgang.

Offentlige bistandsmidler alene er ikke tilstrekkelig for å nå FNs målsetting om energi for alle innen 2030. For å dekke det store investeringsbehovet og nå dette målet, er det helt nødvendig å mobilisere privat kapital. I meldingen til Stortinget om næringsutvikling har Regjeringen lagt frem forslag om virkemidler som kan gjøre det lettere for privat sektor å investere i fornybar energi i utviklingsland. Multilateralt vil International Finance Corporation (IFC), Verdensbankgruppens privat sektor-arm, være en viktig samarbeidspartner. IFC har spisskompetanse og disponerer forskjellige virkemidler for mobilisering av privat kapital innen energi- og klimarelevante investeringer.

For ressursrike utviklingsland kan inntekter fra god forvaltning av naturressurser utgjøre langt mer enn bistand kan. Olje og gass kan bli viktige kilder til økonomisk og sosial utvikling dersom landene mestrer utfordringer som svakt styresett, korrupsjon og miljøskader. Norge har over førti års erfaring med petroleumsforvaltning og har gitt petroleumsrettet bistand siden tidlig på åttitallet. Regjeringen vil videreføre programmet Olje for utvikling (Ofu) som et sentralt virkemiddel i norsk bistand.

10.5 Konflikt og sårbare stater

Sårbare og konfliktrammede stater utgjør en av de største utfordringene for global sikkerhet og stabilitet. I sårbare stater må det bygges fred og sikkerhet for å oppnå utvikling. Regjeringen fremmet i juni 2015 en melding til Stortinget om globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken. Fenomener som terrorisme, voldelig ekstremisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og sikkerhetsutfordringer i det digitale rom skaper konflikt og hemmer utvikling, vekst og velferd. De kan finne grobunn i og ytterligere svekke stater som allerede er preget av sårbarhet, vold og konflikt. Globalisering og teknologisk utvikling har ført til at slike sikkerhetsutfordringer i økende grad har grenseoverskridende og svært alvorlige konsekvenser, de kan spre seg til nærliggende land og destabilisere hele regioner. Vi opplever også den største flyktningkrisen siden den andre verdenskrig. Dermed øker faren for at slike sikkerhetsutfordringer kan spre seg til land preget av orden og velstand – også til Norge.

Det er et viktig mål for Regjeringen å styrke de sårbare landenes egen evne til å forebygge og bekjempe terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og digitale trusler. Oppbygging av legitime og effektive institusjoner, økt tilfang og deling av kunnskap og analyse, og internasjonal koordinering i sårbare stater, bidrar til å forhindre at det oppstår nye områder som kan utnyttes som arnested for grenseoverskridende trusler. Dermed øker det også vår sikkerhet. Utenriks- og sikkerhetspolitikk blir innenrikspolitikk.

Det er de sårbare statenes egen befolkning som rammes hardest. Prognoser fra Verdensbanken viser at omtrent halvparten av verdens fattige vil være bosatt i sårbare stater fra 2018. Det er de sårbare statene som har kommet kortest i å oppnå Tusenårsmålene. Innsats i slike stater finner dermed sted i skjæringsfeltet mellom utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk og utviklingspolitikk.

Regjeringen har lansert tolv fokusland, hvorav seks er i kategorien «sårbare stater/områder». Det gjelder Afghanistan, Haiti, Palestina, Sør-Sudan, Somalia og Mali. Stabilisering, freds- og statsbygging vektlegges i samarbeidet med de seks landene. Hensynet til menneskerettigheter skal stå sentralt og integreres i innsatsen på landnivå. Særlig vekt skal legges på å bedre situasjonen for de som er hardest rammet av krig og fattigdom. Ved å bruke ekstra ressurser på et begrenset antall fokusland og prioritere noen få tema, skal forvaltningen av bistandsmidlene bli grundigere, mer kunnskapsbasert og virkningsfull.

Norges innsats i disse landene skal i) fremme politisk stabilisering for å legge et bredest mulig grunnlag for langsiktige nasjons- og statsbyggingstiltak, ii) bidra til å sette stater bedre i stand til å håndtere egne sikkerhetsutfordringer, iii) forebygge konflikt, beskytte sivile, og skape fred og stabilitet gjennom å støtte oppunder internasjonale og regionale militære og sivile operasjoner, iv) bidra til å styrke myndighetenes legitimitet innad i landet ved at de tar større ansvar for befolkningen og realiserer sine menneskerettighetsforpliktelser, og v) bidra til å legge forholdene til rette for sosial og økonomisk utvikling.

Stabilisering og positiv varig endring i sårbare stater er svært utfordrende og tidkrevende. Støtten må derfor være langsiktig, og Norges engasjement bør normalt videreføres under politiske og humanitære kriser. Valg av innsatsområder, verktøy, partnere og kanaler må tilpasses hvert enkelt land. Måloppnåelse vil være utfordrende og risikoen høyere enn i andre land vi samarbeider med.

En av de beste investeringene vi kan gjøre for å skape utvikling i sårbare stater er innsats for fred og forsoning. Målsettingen er å bevege partene bort fra våpenbruk og inn i politiske prosesser. Norge har særlige forutsetninger for å arbeide fram konkrete løsninger og være en aktør i kjernen av fredsbestrebelser.

Under Busan-konferansen i 2011 forpliktet Norge seg til å følge de såkalte New Deal-prinsippene for innsats i sårbare stater. De innebærer styrket fokus på stats- og fredsbygging, vekt på nasjonalt eierskap til utviklingsprogrammer – og mer forpliktende samarbeid og åpenhet mellom internasjonale partnere. FN, Verdensbanken og OECD/DAC legger New Deal-prinsippene i økende grad til grunn for sitt arbeid. Erfaringene på landnivå siden 2011 viser imidlertid at det er vanskeligere og tar lengre tid enn forventet å oppnå de ønskede endringer. Norge deltar i en internasjonal evaluering av erfaringene med sikte på nødvendige justeringer av prinsippene.

FN-organisasjonene og utviklingsbankene har bred tilstedeværelse på landnivå og arbeider også i land hvor få andre eksterne utviklingsaktører er til stede. De spiller en viktig rolle i land rammet av konflikt og andre sårbare stater. Regjeringen vil arbeide for å styrke FNs langsiktige utviklingsarbeid og for at FN bedre kan levere som én i disse landene, på tvers av FN-pilarene utvikling, fred og sikkerhet og menneskerettigheter. Målet er at organisasjonen må enda sterkere bidra til å bygge bærekraftige og inkluderende stater.

10.6 Kriser og humanitær bistand

Globalt ser man flere store og langvarige konfliktrelaterte kriser enn på lang tid, mange uten tegn til snarlig løsning. Konflikten i Syria har skapt en helt ekstraordinær katastrofe som berører titalls millioner mennesker i Syria og i nabolandene, og som har drevet flere mennesker på flukt enn noen gang siden andre verdenskrig. I tillegg til konflikt fører dårlig styresett, miljøforringelse og fattigdom i deler av Mahgreb, Midtøsten og Sahel til at antallet som forlater området for å søke en bedre framtid andre steder, ikke minst til Europa, øker. Utenrikspolitikk blir i økende grad innenrikspolitikk. Regjeringen vil styrke vår innsats i sårbare stater slik at disse områdene i større grad blir i stand til å gi sine innbyggere et verdig liv. En helhetlig tilnærming blir viktig. Av de nesten 60 millioner som er tvunget til å forlate sine hjem er om lag 95 pst. fra det globale sør.

I tillegg kommer akutte naturkatastrofer som ødelegger folks liv og levekår. Antall naturkatastrofer øker og vil mest sannsynlig fortsette å øke. Klimaendringene med økt frekvens av tørke og flom med påfølgende vann- og matmangel forverrer situasjonen i allerede sårbare stater.

Store humanitære kriser legger betydelig press på ressursene, både i Norge og internasjonalt. Behovene øker, størrelsen på de humanitære bidragene øker – men også gapet mellom behovene og tilgjengelige ressurser øker. Størrelsen, varigheten og kompleksiteten i krisene og utfordringene i sårbare stater har aktualisert problemstillinger knyttet til finansiering og særlig til samspillet mellom humanitær bistand og langsiktig utvikling. Det er blitt tydeligere at humanitær innsats og kortsiktig finansiering ikke strekker til i langvarige kriser, og at utviklingsaktører med kompetanse innen f.eks. gjenoppbygging, stabilisering og økonomisk utvikling må tyngre inn i humanitære kriser på et tidligere tidspunkt. For å bidra til å sikre bedre effekt både av kortsiktig og langsiktig innsats er det også viktig å bidra til at humanitær innsats innrettes slik at det legges bedre til rette for langsiktig utvikling. Dette er ikke en ny tematikk, men den er blitt aktualisert gjennom flere langvarige konfliktrelaterte kriser og stort press på ressursene. Diskusjonen er heller ikke et isolert norsk fenomen. Også internasjonalt etterlyses det en bedre sammenheng mellom humanitær innsats og utviklingsbistand.

Dette er tematikk som vil stå sentralt under det humanitære toppmøtet (World Humanitarian Summit) som skal holdes i mai 2016 i Istanbul, etter initiativ fra FNs generalsekretær. Norge deltar aktivt i forberedelsene til toppmøtet, hvor også tema knyttet til effektivisering av humanitær innsats, innovasjon og lokale aktørers viktige rolle står sentralt.

Humanitær bistand skal redde enkeltmenneskers liv, lindre nød, og sikre menneskelig verdighet uavhengig av rase, kjønn, religion og politisk tilhørighet. Rammebetingelsene for humanitært arbeid og beskyttelse av sivile er blitt vanskeligere de senere årene. I land som Syria, Somalia, Sudan, Pakistan og Afghanistan hindres humanitære aktører i å gi livreddende hjelp og beskyttelse til sivilbefolkningen. Norge er en pådriver for at humanitærretten respekteres. Humanitær bistand gis ofte under tidspress i en uoversiktlig situasjon og i sårbare stater preget av konflikt og svake institusjoner. Det er derfor spesielt stor risiko knyttet til humanitær bistand. Regjeringen er opptatt av å sikre klarhet i forholdet mellom humanitær og militær innsats.

Et velfungerende FN og et tett samarbeid mellom FN-organisasjonene, nasjonale myndigheter og ikke-statlige humanitære organisasjoner er nødvendig for å sikre rask og effektiv humanitær respons. Myndigheter, lokalsamfunn og organisasjoner i de landene som rammes står for en stor del av den hjelpen som gis. Ofte er det nasjonal og lokal innsats som redder flest liv og bidrar til beskyttelse.

Humanitær hjelp er sentralt og høyt prioritert i Regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk. Regjeringen vil øke det humanitære budsjettet for å styrke den humanitære innsatsen og øke evnen til å respondere raskt på endringer og på nye kriser.

Flertallet av de humanitære krisene vi står overfor i dag er konfliktrelaterte. Forebygging av krig og konflikt gjennom arbeid for fred og forsoning, gjennom støtte til bedring av menneskerettighetene, godt styresett og støtte til stabile velfungerende samfunn og utvikling er avgjørende for å redusere humanitære lidelser og nød. Tiltak for tilpasning til langsiktige klimaendringer er nødvendig i sårbare samfunn for å styrke deres evne til å motstå sjokk som kan lede til humanitære katastrofer. Det er behov for å ha en bred tilnærming til forebygging, og å bygge motstandskraft hos befolkningen. Støtte til forebygging i bred forstand er prioritert i norsk utenrikspolitikk.

Regjeringen vil styrke innsatsen for utdanning i krise- og konfliktsituasjoner. Utdanning kan bidra til følelse av normalitet og opplevelse av håp, stabilitet og trygghet. I tillegg kan utdanning gi informasjon som kan redde liv og beskytte barn mot rekruttering til militante grupper eller prostitusjon. Norge har gått i bresjen for en styrket satsing på utdanning i humanitær respons og langvarige komplekse kriser, slik at flere barn kan få oppfylt retten til skolegang. 8 pst. av Norges humanitære bistand gikk i fjor til utdanningsformål, det dobbelte av det flere sentrale internasjonale organisasjoner som arbeider på området har satt seg som mål. Støtte til utdanning i kriser kan gjøre overgangen til langsiktig gjenoppbygging og utvikling lettere. Norge arbeider for å etablere en plattform for utdanning i krise og konflikt som skal sikre bedre samspill mellom humanitær og langsiktig bistand på området.

I land som Sør-Sudan, Syria og Irak har pågående konflikter gitt store grupper av internt fordrevne og flyktninger og medført politiske, sikkerhetspolitiske, utviklingsrelaterte og humanitære konsekvenser både i landene og i nabolandene. Globalt befinner flesteparten av de fordrevne seg i en «fastlåst» situasjon hvor det ikke ligger an til en løsning i nær fremtid. For den humanitære katastrofen i Syria hvor 4 millioner er registret som flyktninger i regionen, er det behov for en helhetlig tilnærming som tar hensyn til både flyktningenes og vertslandenes behov. Dadaab i Kenya er et annet eksempel hvor flyktninger har bodd i leire i flere tiår og hvor behovet for å tenke nytt rundt hvordan man håndterer kroniske flyktningepopulasjoner er tydelig.

Regjeringen vil arbeide for å bedre samspillet mellom humanitær bistand og utviklingsbistand, spesielt innen forebygging, utdanning i kriser, langvarige flyktningsituasjoner og i sårbare fokusland.

10.7 Rapport om norsk utviklings-samarbeid i 2014

Det rapporteres her i første rekke på volum og fordeling av bistanden i 20144. For ytterligere presentasjon av resultater fra utviklingssamarbeidet vises det til omtale under de ulike programkategoriene, kapitler og poster. Oppsummering av resultater på landnivå presenteres også på Norads hjemmeside www.norad.no.

ODA-godkjent bistand i 2014

I 2014 ble det, iht. OECDs retningslinjer, rapportert 31,7 mrd. kroner som Norges offisielle bistand. Dette tilsvarer 0,99 pst. av BNI. Ut fra anslått BNI for 2014 skulle bistanden utgjøre 1 pst av BNI. Imidlertid vil faktisk BNI normalt variere noe fra BNI-prognosen, og i tillegg vil endelige forbrukstall variere noe fra budsjettall. Dette gjør at den faktiske andelen ved årets slutt kan være høyere eller lavere enn det som var budsjettert.

Tabell 10.1 Samlet ODA-godkjent bistand fordelt på bistandstype, 2011–2014 (mrd. kroner).

Bistandstype

2011

2012

2013

2014

Land- og/eller sektorspesifikk bistand1

18,4

69 %

18,9

69 %

23,6

72 %

22,2

70 %

Kjernestøtte til multilaterale organisasjoner2

6,8

25 %

7,2

26 %

7,4

23 %

7,5

24 %

Administrasjon

1,5

6 %

1,5

6 %

1,8

5 %

1,9

6 %

Totalt

26,7

100 %

27,6

100 %

32,8

100 %

31,7

100 %

1 Tilsvarer bilateral og multi-bilateral bistand

2 Tilsvarer multilateral bistand

Som det fremgår av tabellen ovenfor har den norske bistanden de siste fire årene hatt en relativ stabil fordeling mellom multilateral bistand og bistand øremerket spesifikke land eller sektorer. I 2014 ble halvparten av den norske bistanden kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner, hvorav 48 pst. var kjernestøtte, inkludert pliktige eller fremforhandlede bidrag. Resten var øremerket bistand til organisasjonene.

Tabell 10.2 Samlet bilateral bistand fordelt på hovedregion, 2011–2014 (mrd. kroner). Inkluderer bilateral og multi-bilateral bistand.

Hovedregion

2011

2012

2013

2014

Afrika

6,1

33 %

5,6

29 %

6,2

26 %

6,4

29 %

Amerika

1,4

8 %

2,2

11 %

4,8

20 %

1,8

8 %

Asia og Oseania

2,8

15 %

2,6

14 %

2,8

12 %

3,4

15 %

Europa

0,6

3 %

0,7

3 %

0,6

2 %

0,6

3 %

Midtøsten

0,9

5 %

1,1

6 %

1,7

7 %

1,7

8 %

Global uspesifisert

6,5

36 %

6,8

36 %

7,6

32 %

8,4

38 %

Totalt

18,4

100 %

18,9

100 %

23,6

100 %

22,2

100 %

Tabellen viser hvordan bilateral bistand fordeler seg på hovedregion. Hvis man ser bort fra utslaget skogsatsingen og energitiltak i Brasil gir i 2013, har den geografiske fordelingen av bistanden vært relativt stabil. Afrika var også i 2014 den regionen som mottok den største andelen av bilateral bistand. Bistanden som ikke er geografisk fordelt er inkludert i «Global uspesifisert» og omfatter blant annet tematisk øremerket støtte gjennom multilaterale organisasjoner samt utgifter knyttet til flyktninger. FN-organisasjonene fordeler slike midler i henhold til retningslinjer som Norge gjennom styrearbeidet har vært med på å vedta og som innebærer at land som står overfor de største utfordringene innenfor den enkelte organisasjons mandat skal prioriteres. I praksis medfører oppfølging av retningslinjene at hoveddelen av FN-organisasjonenes samlede midler går til lavinntektsland, for en stor del i Afrika. For en del av den tematiske støtten som kanaliseres gjennom multilaterale finansinstitusjoner, har man gjennom dialog og retningslinjer knyttet til bistanden, sikret at en stor andel går til de fattigste landene i Afrika.

Tabell 10.3 De fem største mottakerlandene av norsk bilateral bistand i 2014, perioden 2011–2014 (mill. kroner).

2011

2012

2013

2014

Afghanistan

775

730

744

758

Palestina

628

623

632

741

Brasil

407

1 248

3 989

706

Sør-Sudan

338

429

536

607

Laos

53

26

33

586

Guyana

219

2

1

582

Malawi

375

404

631

532

Tanzania

640

539

584

482

Filippinene

62

7

124

419

Somalia

468

204

371

399

I 2014 mottok 116 land norsk bistand. For 36 land utgjorde bilateralt norsk bistand 100 mill. kroner eller mer. Afghanistan var i 2014 den største mottaker av norsk bistand, sammen med andre sårbare land og områder som Sør-Sudan og Palestina. I tillegg til støtten over regionbevilgningene, mottar disse også humanitær bistand og støtte gjennom andre globale ordninger som fred og forsoning, sivilt samfunn og for Sør-Sudan overgangsbistand. Støtten til Brasil er i all hovedsak relatert til skog og ren energi. Den kraftige økningen i støtte til Laos er tilknyttet Norfund investeringen i vannkraftverket Nam Sim. Støtten til Guyana er til skog. Økningen i bistand til Filippinene i 2013 skyldes humanitære midler knyttet til naturkatastrofe (syklonen Haiyan), og økningen i 2014 skyldes investeringer i energi (Norfund- SNPower).

Tabell 10.4 Bistand fordelt på type avtalepartner, 2011–2014 (mill. kroner). Inkluderer bilateral, multi-bilateral og multilateral bistand.

2011

2012

2013

2014

Offentlige aktører

5 406

21 %

5 991

23 %

8 791

28 %

5 698

19 %

Offentlige aktører i utviklingsland

1 803

7 %

2 084

8 %

5 577

18 %

2 437

8 %

Norske offentlige aktører

3 126

12 %

3 655

14 %

2 838

9 %

3 014

10 %

Offentlige aktører i andre giverland

476

2 %

252

1 %

375

1 %

247

1 %

Privat sektor

1 179

5 %

725

3 %

945

3 %

1 050

4 %

Norsk privat sektor

208

1 %

218

1 %

369

1 %

515

2 %

Andre land privat sektor

818

3 %

370

1 %

485

2 %

407

1 %

Konsulenter

153

1 %

137

1 %

91

0 %

128

0 %

Frivillige organisasjoner/stiftelser

5 918

24 %

5 947

23 %

6 696

22 %

7 020

24 %

Norske

3 518

14 %

3 710

14 %

4 252

14 %

4 453

15 %

Internasjonale

1 501

6 %

1 278

5 %

1 466

5 %

1 614

5 %

Lokale

899

4 %

959

4 %

978

3 %

952

3 %

Multilaterale organisasjoner

12 476

50 %

13 266

51 %

14 337

46 %

15 808

53 %

Offentlig-privat samarbeid

106

0 %

119

0 %

197

1 %

106

0 %

Uspesifisert

65

0 %

53

0 %

59

0 %

62

0 %

Totalt

25 150

100 %

26 101

100 %

31 025

100 %

29 744

100 %

Tabellen viser hvordan den samlede bistanden, eksklusiv administrasjonskostnadene, var fordelt på kategorier av aktører som har ansvaret for gjennomføring. ODA-godkjente flyktningutgifter i Norge gjør at kategorien norske offentlige aktører fremstår som en stor kanal for bistand. Den store økningen i gruppen Offentlige aktører i utviklingsland i 2013 skyldes en ekstraordinær utbetaling til Brasil for redusert avskoging i Amazonas. Utbetalingen ble gjort med midler som har vært bevilget over tidligere års statsbudsjetter.

Tabell 10.5 Multilaterale organisasjoner: De største mottakerne av norsk bistand i 2014, 2011–2014 (mrd. kroner).

2011

2012

2013

2014

UNDP – UN Development Programme

1,9

1,6

1,7

1,7

UNICEF – United Nations Children's Fund

1,3

1,4

1,4

1,2

FN andre

3,8

4,0

4,9

4,5

Verdensbankgruppen

2,5

2,0

2,7

3,4

Regionale utviklingsbanker

0,8

1,0

0,8

1,4

GAVI – Global Alliance for Vaccines and Immunization

0,4

0,6

0,7

1,1

GFATM – Global Fund to Fight AIDS, Tub and Malaria

0,5

0,5

0,5

0,5

Andre multilaterale organisasjoner

1,2

2,3

1,6

2,0

Total

12,5

13,3

14,3

15,8

Blant de multilaterale aktørene mottok FN-systemet mest støtte. 60 pst. av støtten til multilaterale organisasjoner gikk til 10 organisasjoner.

Av støtten på 1 248 mill. kroner til UNICEF utgjorde kjernestøtten 450 mill. kroner. For UNDP utgjorde kjernestøtten 680 mill. kroner.

Tabell 10.6 Norske frivillige organisasjoner: De seks største mottakerne av norsk bistand i 2014, 2011–2014 (mill. kroner).

2011

2012

2013

2014

Flyktninghjelpen

525

501

715

726

Norges Røde Kors

456

587

736

645

Kirkens Nødhjelp

408

407

441

606

Norsk Folkehjelp

365

354

347

361

Redd Barna Norge

183

175

220

278

Digni

151

164

181

181

Andre

1 430

1 521

1 613

1 657

Totalt

3 518

3 710

4 252

4 453

I 2014 ble 14 pst. av det totale utviklingsbudsjettet kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner. De fire største organisasjonene mottok halvparten av disse midlene. Det gis støtte fra en rekke ulike kapittel/poster i henhold til formål, hvor tilskuddordningene for sivilt samfunn og nødhjelp/humanitær bistand står for de største andelene. Det vises til vedlegg som viser bistand forvaltet av norske frivillige organisasjoner/stiftelser fordelt på kapittel og post, for en mer detaljert oversikt.

For ytterligere informasjon om Regjeringens tematiske satsingsområder vises det til de spesifikke kapittelomtalene.

Fotnoter

1.

Official Development Assistance (ODA) er OECDs betegnelse på overføringer av lån, gaver eller faglig bistand som offentlige myndigheter gir direkte til et utviklingsland (stat til stat) eller til multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken mv.

2.

Inkl. 41,7 mill. kroner i beregnet mva, som etter omleggingen til nettobudsjettering inngår i Finansdepartementets budsjett.

3.

BNI-anslag, jf. Nasjonalbudsjettet 2016, Meld. St. 1 (2015–2016)

4.

Inkl. bistandsutbetalinger under Klima- og miljødepartementet.

Til toppen
Til dokumentets forside