Prop. 1 S (2016–2017)

FOR BUDSJETTÅRET 2017 — Utgiftskapitler: 100–172 Inntektskapitler: 3100

Til innholdsfortegnelse

Del 3
Spesielle tema

12 Nordområdepolitikken – Langsiktig satsing på kunnskap, næring, infrastruktur, beredskap og samarbeid i nord

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde og Regjeringen vil utvikle Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner.

Utenriksdepartementet koordinerer arbeidet med Regjeringens nordområdepolitikk som omfatter alle nordområderelaterte tiltak under det enkelte fagdepartements område.

I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2017 foreslås en økning i bevilgningene til nordområdetiltak fordelt på de forskjellige departementene fra om lag 2,7 mrd. kroner i 2016 til anslagsvis 3,4 mrd. kroner i 2017.

Nordområdepolitikken skal bygge opp under ivaretakelse av norsk suverenitet og norske interesser, styrket samarbeid med sentrale land med interesser i Arktis, herunder Russland, samt styrke næringsutviklingen og grunnlaget for samfunnsutvikling i nord.

Nordområdene utgjør et kraftsentrum med store utviklingsmuligheter for Norge. Nord-Norge opplever en større økonomisk vekst enn resten av landet, og Regjeringen vil føre en politikk der målet er å skape verdier og arbeidsplasser gjennom blant annet de rike naturressursene i nord.

Innovasjon og utvikling skal skje på en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftig måte. Regjeringen vil styrke Norges posisjon som en ansvarlig aktør i Arktis gjennom å fremme internasjonalt samarbeid og rettsorden. Som kyststat har Norge ansvar for å ivareta rettigheter og forpliktelser etter havretten, samt forvalte ressursene i havet på en helhetlig og bærekraftig måte.

Regjeringens nordområdepolitikk omfatter et tydeligere regionalpolitisk perspektiv, der lokale og regionale aktører skal delta og medvirke i utviklingen av regionen.

Internasjonalt samarbeid, folk-til-folk samarbeid over grensene, et regionalt perspektiv og ivaretakelse av urfolks rettigheter er av særlig betydning for utviklingen av nordområdene.

Regjeringen vil:

  • Styrke myndighetsutøvelse og tilstedeværelse i havområder under norsk jurisdiksjon.

  • Gjøre Norge til en ledende arktisk nasjon når det gjelder næringssatsing, innovasjon og forvaltning av ressurser. Dette gjelder både på land og i havet utenfor.

  • Fortsette en sterk satsing på kunnskap og forskning i nord kombinert med videreutvikling av regionens infrastruktur.

  • Videreføre et konstruktivt forhold til sentrale land med interesser i Arktis.

  • Utarbeide en samlet strategi for innsatsen i nordområdene som omfatter det nasjonale, så vel som regionale nivå. Formålet er å skape nasjonal vekst, utvikling og flere arbeidsplasser i Arktis.

  • Videreføre hovedlinjene i norsk svalbardpolitikk. En langsiktig og forutsigbar forvaltning av øygruppen bidrar til trygghet for befolkningen og til stabilitet og forutsigbarhet i regionen.

Regjeringen legger betydelig vekt på å skape best mulig forhold for næringsutvikling i nord. Veksten i Nord-Norge er høyere enn i landet for øvrig. Regjeringens betydelige infrastruktursatsing i nord legger også til rette for økt næringsutvikling. Hav vil bli en ny dimensjon i nordområdepolitikken.

Nedenfor følger noen eksempler på hva som gjøres innen Regjeringens fem prioriterte områder:

Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å kunne utnytte muligheter og møte utfordringer i Arktis. Nordområdediplomatiet er derfor styrket. I tillegg til bilateral dialog med relevante land, er det regionale samarbeidet i nord i fora som Arktisk råd, Barentsrådet, Østersjørådet og Den nordlige dimensjon, særlig viktig i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Samarbeidet i den nordiske kretsen er meget godt. I dette samarbeidet står infrastruktur og fjerning av grensehindre sentralt. Arbeidet i International Maritime Organization(IMO) blant annet med ferdigstilling av Polarkoden for å styrke sikkerhets- og miljøregler for skip som opererer i polare farvann er av stor betydning for Norge. I juli 2015 undertegnet de fem arktiske kyststatene til Polhavet, herunder Norge, en erklæring for å hindre uregulert fiske i Polhavet.

Mulighetene havet gir for verdiskapning gir også en ny dimensjon til nordområdepolitikken. Interessen for hav er økende internasjonalt. Havbaserte ressurser vil få økende oppmerksomhet de nærmeste tiårene. Regjeringen vil derfor våren 2017 legge frem den første stortingsmeldingen om hav i utenriks- og utviklingspolitikken og i tillegg lansere en havstrategi.

Den økonomiske veksten er høyere i Nord-Norge enn i resten av landet. Både i Nordland og Troms er arbeidsledigheten lavere enn landet for øvrig. Arbeidsledigheten har gått ned i alle de tre nordligste fylkene det siste året. Gjennom forenklingsprosjektet arbeider Regjeringen for å gjøre hverdagen lettere for bedriftene. Det tas videre viktige grep for å bedre koblingen mellom kunnskap og næringsliv. Når det gjelder spesielle tiltak for å styrke næringslivet i nord, opprettet Regjeringen i 2016 et nytt såkornfond på 150 mill. kroner for å imøtekomme behovet for mer risikovillig kapital i Nord-Norge. I tillegg kommer Regjeringens avtale med Innovasjon Norge om inntil 150 mill. kroner over fem år for å stimulere til økt satsing på næringsrettede prosjekter i nordområdene. Regjeringen la i 2015 også frem en ny maritim strategi som omfatter nordområdene, samt en stortingsmelding om sjømatindustrien, hvor målet var å styrke sjømatnæringens konkurransekraft.

Forbedring av infrastrukturen i nord er en viktig forutsetning for økt vekst. Regjeringen gir høy prioritet til utvikling av transportsystemet i nord og arbeider også med å videreutvikle forbindelsene med nabolandene. I budsjettet for 2017 ligger det inne en rekke forslag til tiltak langs kysten, på vegene og på jernbanenettet som styrker fremkommelighet og sikkerhet. I tillegg arbeides det videre med å utvikle lufthavnstrukturen og flyrutetilbudet i Nord-Norge. Det er bevilget midler til videre planlegging av en ny havneinfrastruktur i Longyearbyen i tråd med Nasjonal transportplan 2014–2023. I 2016 er det satt i gang en ekstern utredning for å vurdere ulike konsepter for satellittbasert kommunikasjonssystem for skipsfart nord for 72 grader, der det i dag er liten eller ingen dekning.

På kunnskapsområdet vil de to store universitets- og høyskolefusjonene prege utviklingen i nord i årene som kommer. Den 1. januar 2016 inngikk seks høyere utdanningsinstitusjoner i to fusjoner, slik at det nå er to styrkede universiteter i nord: Universitetet i Tromsø- Norges arktiske universitet og Nord universitet i Bodø. Det ble bevilget henholdsvis 30 og 28 mill. kroner til de to fusjonene. Universitetet i Tromsø har blitt styrket med et nybygg og både Universitetet i Tromsø og Nord universitet har fått flere studieplasser og rekrutteringsstillinger. I tillegg skal et nytt isgående forskningsfartøy stå ferdig til bruk i 2017. I 2015 ble det gitt oppstartsbevilgning til nybygg ved Framsenteret i Tromsø. Grunnsteinen ble lagt i januar 2016. Nordområdeforskningen er betydelig. Om lag 660 mill. kroner ble brukt til nordområderelevant forskning gjennom Forskningsrådet i 2015. Innfrysing av forskningsskipet Lance vinteren 2014/2015 har gitt ny kunnskap om havområdene i nord på samme måte som polarskuta Fram gjorde det i 1893–96. Regjeringen har også gjennom en rekke år kartlagt havbunnen i nord gjennom MAREANO-programmet. I tillegg har Regjeringen over flere år kartlagt mineralressursene i Nord-Norge og gjennomført geologiske undersøkelser i Barentshavet med sikte på fremtidig næringsutvikling innen hhv. mineraler og petroleum.

Innen miljøvern, sikkerhet og beredskap har Regjeringen lagt frem stortingsmeldingen Natur for livet – norsk handlingsplan for naturmangfold. Denne meldingen gir viktige føringer for miljøforvaltningen i nordområdene. Arbeidet med kunnskapsgrunnlaget for en full revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet-Lofoten er igangsatt. Norge har for perioden 2016–2017 formannskapet i miljøarbeidsgruppen under Barentssamarbeidet, og prioriterer arbeidet med eliminering av såkalte «hot-spots», som er sterkt forurensede områder i regionen, samt naturvern, vannforvaltning og klima. I det bilaterale miljøsamarbeidet med Russland samarbeides det om helhetlig forvaltning og miljøovervåking i Barentshavet, samt miljøundersøkelser i grenseområdet, knyttet til forurensningen fra nikkelverket på russisk side. Samarbeidet med Russland om atomsikkerhet på Kola-halvøya har pågått i nesten 20 år med viktige resultater. Se egen omtale av atomsikkerhetsarbeidet under kap. 118, post 70. Arbeidet med miljø-/oljevernbase i Lofoten/Vesterålen videreføres (SD). Redningskapasiteten på Svalbard er styrket gjennom investering i nye redningshelikoptre og et nytt skip til Sysselmannen med bedre egenskaper innen rednings- og forurensningsberedskap. Regjeringen har fulgt opp utviklingen av overvåkings- og informasjonssystemet BarentsWatch. Gjennom tilskuddsordningen Arktis 2030 har Utenriksdepartementet bl.a. gitt støtte til MARPART-prosjektet, som skal styrke samarbeidet mellom de viktigste beredskapsinstitusjonene og forskningsmiljøene på fagfeltet i Norge. SARiNOR-prosjektet skal bidra til at private og offentlige aktører sammen skal utvikle og teste nye metoder for å øke redningseffektiviteten og kapasiteten i nordområdene. Arbeidsgruppen Emergency Prevention Preparedness and Response under Arktisk råd fikk i 2015 utvidet sitt mandat til å omfatte søk og redning. Dette vil være et viktig virkemiddel for oppfølging av søk- og redningsavtalen som ble inngått i 2011 mellom medlemsstatene i Arktisk råd.

Utenriksdepartementet opprettet i 2015 tilskuddsordningen Arktis 2030 for å støtte opp om regjeringens prioriteringer i nordområdepolitikken gjennom støtte til ulike prosjekter. Se mer utførlig omtale av ordningen under kap. 118, post 70.

Forsvarets aktivitet er en integrert del av norsk nordområdepolitikk. Synlig norsk og alliert militær tilstedeværelse i nord gir viktige signaler om evne og vilje til å ivareta norske interesser og bidrar til forutsigbarhet. Tilstedeværelse i nord innbefatter trening og øvelser slik at Forsvaret er i stand til å løse sine oppgaver. Det er positivt for den samlede grenseovervåkingen at den siste av de tre nye grensestasjonene i Finnmark er ferdigstilt. For å styrke den landmilitære tilstedeværelsen i nord, planlegges det å etablere en kompanistridsgruppe ved Garnisonen i Sør-Varanger.

I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2017 foreslås en økning i bevilgningene til nordområdetiltak fordelt på de forskjellige departementene fra om lag 2,7 mrd. kroner i 2016 til anslagsvis 3,4 mrd. kroner i 2017.

Nye satsinger:

  • Etablering av en kompanistridsgruppe ved Garnisonen i Sør-Varanger (FD)

  • Forskningsprogrammet «Arven etter Nansen», som er et samarbeid mellom åtte universiteter og institutter om forskning i Barentshavet og Polhavet (KD)

  • Nytt forskningsbygg i Ny-Ålesund (KLD)

  • Svalbard Science Forum styrkes (KD)

  • Svalbardrelatert forskning innen Polarforskningsprogrammet styrkes (KD)

Videreføring av tiltak:

  • Bygging av nytt isgående forskningsfartøy (NFD)

  • Bygging av nytt bygg ved Framsenteret (forskning på klima og miljø) (KLD og KMD)

  • Miljø-/oljevernbase i Lofoten/Vesterålen (SD)

  • Styrket tilstedeværelse for Forsvaret i nordområdene med maritime patruljefly (Orion) og u-båt (FD)

  • Styrket beredskap gjennom forlenget seilingssesong for Sysselmannens tjenestefartøy (JD)

  • MAREANO-programmet (kartlegging av havbunnen) (NFD og KLD)

  • BarentsWatch (SD)

  • MARKOM 2020 (oppfølging av maritim strategi) (KD)

  • Interimsprosjekt for etablering av Svalbard Integrated Arctic Earth Observation Systems (SIOS) (KD)

Ferdigstilte tiltak:

  • Bygging av tre nye stasjoner til grensevakten i Finnmark (FD)

  • Nytt sykehus i Kirkenes (HOD)

For fullstendig oversikt over nordområdetiltak og beløp, se de enkelte fagdepartementenes stortingsproposisjoner.

13 Rapport til Stortinget om Samstemt politikk for utvikling 2016

Bærekraftsmål nr. 16 om Fredelige og inkluderende samfunn med velfungerende rettssystemer og ansvarlige institusjoner på alle nivå

Bakgrunn

Om samstemt politikk for utvikling

Norges utviklingssamarbeid sikter primært mot å bistå utviklingsland med tiltak for å fremme deres økonomiske og sosiale utvikling. Øvrig norsk politikk som ikke er innrettet mot utvikling, skal primært fremme vår egen velferd og sikkerhet. Slik politikk vil imidlertid ofte ha virkninger også for levekårene i fattige land og for globale forhold som berører alle land. Samstemt politikk for utvikling innebærer at når nasjonale interesser fremmes så skal en samtidig søke å unngå å undergrave utviklingen i fattige land og, hvor det er mulig, heller bidrar til å fremme denne. Dette innebærer også å fremme synergier mellom den utviklingspolitikken et land fører og annen nasjonal og internasjonal politikk. Samstemt politikk for utvikling innebærer dessuten i økende grad å sikre at nasjonal politikk fremmer globale fellesgoder som alle land, ikke minst de fattigste, nyter godt av, f.eks. på klima- og miljøområdet.

Norsk rapportering om samstemt politikk for utvikling

I innstillingen til Stortinget fra Utenrikskomiteen, nr. 269 (2008–2009), ba Stortinget Utenriksdepartementet om å utarbeide en årlig rapport om hvor samstemt norsk politikk er. Det er til nå laget 5 slike rapporter: Globale fellesgoder (2011), Investeringer i Energisektoren (2012), Fordeling og økonomisk vekst (2013), Norge og de nye utviklingsmålene (2014) og Fred, sikkerhet og utvikling (2015).

Årets rapport – Bærekraftsmål 16

Tusenårsmålene som ble vedtatt av alle FNs medlemsland i 2000 fungerte som et veikart for det globale arbeidet mot fattigdom. Fristen for å nå målene var slutten av 2015. I denne perioden ble ekstrem fattigdom halvert, antallet barn i skole økte sterkt, og millioner av dødsfall som skyldes malaria og HIV/AIDS ble unngått. Til tross for dette er manglende utvikling stadig en stor utfordring for enkeltland. For det internasjonale samfunnet er det blitt stadig klarere at det også er viktige overnasjonale globale utfordringer som må møtes for å utrydde fattigdommen i verden. FNs medlemsland ble derfor i 2015 enige om den ambisiøse erklæringen «Transforming Our World: The 2030 Agenda for Sustainable Development»1 som redegjør for hvorfor og hvordan land må samstemme sin politikk på mange områder for å skape en bedre verden og bidra til et løft for fattigdomsreduksjon og utvikling. De 17 bærekraftsmålene2 summerer opp hva som må gjøres for å oppnå dette. Disse gjelder for alle land, ikke bare utviklingsland og de er mer rettet mot globale fellesgoder enn tusenårsmålene var.

Av bærekraftsmålene er kanskje nummer 16 det mest nyskapende. Det utvider rammene fra Rio+20 og tusenårsmålene og lyder: «Fremme fredelige og inkluderende samfunn med velfungerende rettssystemer og ansvarlige institusjoner på alle nivå». Målet omhandler dermed en lang rekke faktorer som er helt sentrale for bærekraftig og rettferdig utvikling; blant annet reduksjon av vold, utvikling av rettstaten og rettsvesen, reduksjon av korrupsjon og kriminalitet, bred deltagelse i beslutninger, beskyttelse av grunnleggende rettigheter og innføring av effektive og ansvarlige institusjoner.

Klare formuleringer mht. menneskerettigheter, styresett og demokrati i mål 16, var en viktig prioritet for Norge i FN-forhandlingene om bærekraftsmålene. Selv om en gjerne skulle sett enda tydeligere språkbruk i sluttresultatet, er disse viktige elementene likevel godt innarbeidet både i mange av delmålene og i den politiske erklæringen som danner rammen rundt dem. Det gir grunn til optimisme at alle FNs medlemsland faktisk ble enige om de formuleringene mål 16 inneholder.

Utforming av rapporten

Bærekraftsmål 16 består av 12 delmål som dekker elementer av det større målet. Denne rapporten er inndelt med ett kapittel for hvert av delmålene. Her tar en for seg de utfordringene delmålet dekker i et globalt perspektiv og i Norge. Hovedbudskapet i kapitlene er hvordan norsk nasjonal og internasjonal politikk og utviklingspolitikken influerer på disse utfordringene og til slutt i hvert kapittel gis det en vurdering av om norsk politikk på området som delmålet dekker, hemmer eller fremmer utvikling, dvs. hvor godt samstemt norsk politikk er på det aktuelle området.

Mål 16.1: Oppnå betydelig reduksjon i alle former for vold og andelen av voldsrelaterte dødsfall i hele verden

Problematikken og utfordringene på dette politikkområdet i et globalt perspektiv

Bærekraftsmålene er i enda større grad enn Tusenårsmålene gjensidig avhengige av hverandre. Utryddelsen av ekstrem fattigdom (mål 1) er blant annet avhengig av tilgang på nok mat (mål 2), god helse (mål 3), tilgang til rent vann og gode sanitærforhold (mål 6) og et trygt og godt bomiljø (mål 11). Det vil i de aller fleste tilfeller være umulig å oppnå ett eller noen få av bærekraftsmålene uten å ha fremgang i mange av de resterende målene. Alle delmålene tar opp sentrale aspekter ved en utviklingsprosess. Delmål 16.1. står imidlertid i en særstilling som kanskje særlig gjennomgripende og med virkninger for de øvrige bærekraftsmålene.

Vold i alle former påvirker liv og livskvalitet for millioner av mennesker i hele verden. I tillegg til direkte fysiske ødeleggelser og dødsfall berøres et stort antall mennesker indirekte gjennom redusert politisk stabilitet, negative virkninger for egen økonomi og psykiske utfordringer som følge av vedvarende mangel på sikkerhet. Et fellestrekk ved situasjoner preget av ufred og konflikt eller ekstrem grad av lovløshet og vold, er at institusjonene som normalt binder samfunnet sammen i et økonomisk og sosialt fellesskap, svekkes. Dels respekteres ikke lenger samfunnets hevdvunne normer, dels settes lover og regler ut av spill og dels svekkes offentlige myndigheter som normalt håndhever lover og regler og yter tjenester som befolkningen er avhengig av. Det kan f.eks. hende at personlig sikkerhet ikke lenger ivaretas av profesjonelt politi, men prisgis soldater, milits og kriminelle, samtidig som sivile og politiske rettigheter settes til side.

En femtedel av verdens befolkning lever i sårbare, konfliktfylte og/eller voldelige situasjoner i mer enn 35 land. Flere ble drept i voldelige konflikter i 2014 enn i noe annet år siden 1989 som følge av opptrapping av pågående konflikter og den ekstreme volden i den syriske borgerkrigen og i Irak og Afghanistan. Disse voldelige konfliktene har bidratt til at mer enn 60 millioner mennesker nå er på flukt – den høyeste forekomsten av flykninger og internt fordrevne siden andre verdenskrig.

Vold rammer mange flere enn de som rammes av voldelig væpnet konflikt. Voldelig kriminalitet utgjør et betydelig problem i mange land. Organisert narkotikarelatert kriminalitet har bidratt til ekstrem vold og svekkelse av staten i deler av Mellom- og Latin Amerika, Vest-Afrika, og Asia. Også staten selv kan i enkelte tilfeller utgjøre en trussel mot sine egne borgere og være en sentral utøver av vold, i strid med folkeretten og menneskerettighetene. Vold er for mange en del av hverdagen, også i land som ellers ikke er preget av voldelig konflikt og kriminalitet. Det anslås at hele 35 pst. av alle kvinner har opplevd vold i løpet av livet, de aller fleste fra partner. Fravær av lovgivning mot vold i tillegg til manglende implementering og oppfølging av de lovene som gjelder vold er stor, spesielt innenfor ekteskap/parforhold.

Konflikter og andre kilder til vold er ofte ikke lokale problemer, men kan spre seg til andre deler av rammede land eller krysse internasjonale grenser. Som en har sett i f.eks. Syria, Irak, Sør-Sudan, Somalia, Libya og Afghanistan kan territorier kontrollert av ekstreme og voldelige politiske, kriminelle eller religiøst baserte grupper bli utvidet og bli utgangspunkt for voldelige aksjoner eller kriminelle aktiviteter i andre land. Væpnet konflikt og andre former for vold kan også ha betydelige økonomiske implikasjoner for nærliggende områder. Usikkerheten gjør for eksempel i mange tilfeller at næringsvirksomhet i tilgrensende utsatte eller truede områder blir sett på som risikofylt og blir skadelidende. Handel og annet økonomisk samkvem mellom nærliggende land kan også hemmes.

Drivkreftene bak vold og konflikt og interessene knyttet til dette kan variere betraktelig. Det gjør arbeidet med å redusere vold i alle former til en betydelig utfordring, både for den enkelte stat og for det internasjonale samfunnet. I en gradvis mer globalisert verden blir også konsekvensene av tilstrekkelige alvorlige tilfeller av vold og væpnet konflikt, globale. Flyktningkrisen i Middelhavet er delvis et resultat av at befolkningen i mange land har opplevd usikkerhet og vold over flere år.

Hvordan møter Norge disse utfordringene i hjemlig politikk med relevans for internasjonal utvikling og innen bistandspolitikken?

Regjeringen fremmet i Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken3 en styrket og mer helhetlig politikk mot konflikt og vold. For å bedre vår evne til å forebygge og bekjempe disse utfordringene må en benytte et bredt spekter av utenriks-, justis-, og utviklingspolitiske virkemidler.

Bidrag til utvikling fra annen politikk enn utviklingspolitikken på området

Graden av voldelig kriminalitet i Norge er lav og væpnet konflikt har ikke forekommet siden andre verdenskrig. Statistisk sentralbyrå oppgir at kun 3,3 pst. av et representativt utvalg av den norske befolkningen i 2015 hadde vært utsatt for vold eller trussel om vold de siste 12 månedene. Dette er en reduksjon fra 5,1 pst. i 2004. Til tross for dette gjenstår det betydelige utfordringer.

Nasjonalt arbeides det for å redusere alle former for vold; planlagt så vel som tilfeldig vold. Myndighetene har siden 2006 hatt økt oppmerksomhet på kjønnsbasert vold og i 2013 ble det lagt frem en handlingsplan mot vold i nære relasjoner. En bred tverrfaglig innsats er helt avgjørende for å lykkes i arbeidet for å forebygge og bekjempe de fleste former for vold.

De senere årene har en sett en fremvekst av kriminelle nettverk og terrorceller, både med og uten nasjonal opprinnelse. Norge samarbeider med andre land for å begrense den trusselen nettverkene utgjør, bl.a. gjennom nasjonalt politiarbeid og internasjonalt politisamarbeid med organisasjoner som Europol og Interpol. Samarbeid mellom PST. og utenlandske sikkerhetstjenester er også viktig.

Internasjonalt bidrar Norge aktivt til å forebygge konflikter og deltar i internasjonale operasjoner innenfor rammen av FN, NATO og EU. Slikt samarbeid er forankret i FN-pakten og skal ha et klart FN-mandat. FN-ledede fredsoperasjoner prioriteres. Norge vektlegger Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet4 der det er relevant. Resolusjonen omfatter både beskyttelse av kvinner i væpnede konflikter og i andre typer voldelige situasjoner samt aktivt arbeid internasjonalt for å fremme kvinners innflytelse og deltagelse i freds- og forsoningsprosesser.

Norge har også hatt og har en fremtredende rolle som megler i en rekke konfliktsituasjoner.

Udetonerte eksplosiver har drept og skadet hundretusenvis av mennesker. Norge har stått sentralt i arbeidet mot bruk av anti-personellminer og klasevåpen. Norge er også aktiv i arbeidet med å få økt kontroll over lette håndvåpen, og har spilt en sentral rolle i forhandlingene om våpenhandelsavtalen Arms Trade Treaty5. Dette er våpen som det er vanskelig å kontrollere omsetningen av og som kan forårsake stor skade ved væpnet konflikt og voldelig kriminalitet.

Norge er aktiv deltaker i en rekke internasjonale sikkerhetsinitiativer som Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons, the Comprehensive Nuclear-Test-Ban Treaty6, the Chemical Weapons Convention7, The Biological and Toxin Weapons Conventions8, the Convention on Certain Conventional Weapons9, og Rome Statute of the International Criminal Court10, som alle sikter mot å få kontroll med og begrensning av bruk av ulike våpentyper.

Utviklingspolitikkens bidrag til utvikling på området

Utviklingspolitikken skal også i større grad enn tidligere omfatte innsats mot globale sikkerhetsutfordringer. Det er for eksempel opprettet et eget bistandsprogram for forebygging av radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme i land og områder preget av sårbarhet, vold og konflikt.

Norsk utviklingspolitikk har i flere tiår vært rettet mot bekjempelsen av vold, spesielt i konfliktområder. I slike områder har norsk bistand gått til minerydding, gjenoppbygging av infrastruktur og gjenreisning av institusjoner som kan bidra til å konsolidere fred og sikkerhet. Norge har også fremmet hensynet til ofrene i konflikter og vektlegger at dette ikke bare handler om omsorg og medisinsk rehabilitering, men også om reell sosial, økonomisk og politisk inkludering.

Norsk bistand har også gått til bekjempelse av seksualisert vold i konfliktområder, med særlig innsats for kvinner og barn. Slike tiltak har vært støttet blant annet i DR Kongo hvor seksualisert vold ved konflikt har vært særlig fokusert. I FN-operasjonen MINUSTAH11 på Haiti er norsk politi en del av et team som gjennomfører et SGBV- (Sexual Gender Based Violence) prosjekt som bl.a. har som mål å styrke det nasjonale politiet i etterforskning av saker om seksualisert vold.

Erfaringer fra spesielt vanskelige operasjoner, som for eksempel i Afghanistan, viser at skillet mellom militær innsats og sivil utviklingsinnsats i praksis kan fremstå som uklart og føre til betydelige utfordringer for utviklingsarbeidet. Norge har, til forskjell fra enkelte andre land, opprettholdt et klart skille mellom disse typene innsats for å unngå at sivilbefolkningen oppfatter bistand som en del av militær virksomhet og for å sikre faglig kvalitet og bærekraft i den bistanden som ytes.

Bidrar norsk politikk samlet til å fremme utvikling?

Norge har i en årrekke arbeidet aktivt med å redusere vold i alle former både nasjonalt og internasjonalt. Nasjonalt er rammeverket for dette omfattende og det generelle voldsnivået lavt. Til tross for dette representerer enkelte former for vold som vold i nære relasjoner og seksualisert vold utfordringer som aktivt må møtes. Med unntak av mulige norske organiserte kriminelle nettverk med forgreninger i utlandet og fremmedkrigere, må imidlertid nasjonale forhold antas å ha liten innvirkning på vold i andre land.

Internasjonalt har Norge vært en aktiv pådriver i arbeidet for økt kontroll med våpen som kan ende opp i konfliktsituasjoner og for å forby våpen med særlig negative effekter for sivilbefolkningen. Norge har også deltatt i mange fredsbevarende operasjoner og har fått betydelig anerkjennelse for sitt engasjement i fredsmeglingsprosesser. Arbeidet mot vold og konflikt har også vært rettet mot gjenoppbygging av samfunn etter konflikt og styrking av etablerte institusjoner for å forebygge tilbakefall. Det er også satt fokus på seksualisert vold i konflikt og post-konfliktsituasjoner.

Norsk politikk bidrar til å fremme bekjempelsen av vold i mange sammenhenger som omfattes av delmål 16.1 og det er grunn til å hevde at Norge samlet sett bidrar til å fremme dette målet.

Mål 16.2: Stanse overgrep, utnytting, menneskehandel og alle former for vold mot og tortur av barn

Problematikken og utfordringene på dette politikkområdet i et globalt perspektiv

Barn og unge er sårbare for vold. Ingen former for vold mot barn er akseptable og all vold mot barn kan forebygges. Allikevel viser «The United Nations study on Violence against Children« fra 200612 at vold mot barn skjer i alle samfunn og samfunnslag og i alle deler av verden, også i Norge. Mens fremmede står for noen overgrep, blir de fleste utført av omsorgspersoner eller personer barnet har et avhengighetsforhold til. Barn er beskyttet mot overgrep slik det er fastsatt bl.a. i FNs barnekonvensjon, som de aller fleste stater har ratifisert. Til tross for dette er problemet omfattende og alvorlig.

I henhold til den nevnte FN-studien omfatter vold mot barn alt fra fysiske til psykiske overgrep som ydmykelser, diskriminering og neglisjering. Volden forekommer i hjemmet, i skolen, i velferdsorganisasjoner, i omsorgs- og rettsvesen, på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) anslår at rundt 5,5 millioner barn i dag lever i slaveri13 eller i slaverilignende situasjoner. Millioner av barn utsettes daglig for tvangsarbeid og slaveri, tidlig giftemål, seksuell utnyttelse og misbruk, prostitusjon, pornografi, og kjønnslemlestelse. Et stor antall barn sitter i fengsel, enten som følge av at mor er fengslet eller fordi rettssystemet ikke gir dem den beskyttelsen de har krav på. Mange tvangsrekrutteres som soldater for staten eller ikke-statlige væpnede aktører. Ifølge FNs barnefond, Unicef, blir 6 av 10 barn på verdensbasis jevnlig utsatt for fysisk vold14 og 1 av 10 jenter blir presset til seksuelle handlinger på et tidspunkt i livet. 11 pst. av verdens kvinner mellom 20–24 år ble gift før de fylte 15 år. Barnebruder blir ofte tatt ut at skolen, får flere barn enn andre og er i større grad eksponert for vold, seksuelt misbruk og utnyttelse.

Millioner av barns grunnleggende menneskerettigheter blir brutt på daglig basis, noe som fratar dem muligheter til utdanning og personlig sikkerhet. Oppnåelse av mål 16.2 er en forutsetning for at disse barna skal få mulighet til liv i trygghet, bli velfungerende voksne og bidra til en bærekraftig utvikling.

Hvordan møter Norge disse utfordringene i hjemlig politikk med relevans for internasjonal utvikling og innen bistandspolitikken?

Menneskerettighetene er et fellesgode i seg selv. At barn beskyttes mot overgrep og sikres utdanningsmuligheter gjør dem bedre rustet til selv å hevde sine rettigheter og delta i utformingen av samfunnet. Beskyttelse av barn og unge har lenge vært en sentral del av norsk utenriks- og utviklingspolitikk med spesiell innsats knyttet til iverksettelse og oppfølging av Barnekonvensjonen, barns utdanningsmuligheter og barns rettigheter i konfliktsituasjoner.

Bidrag til utvikling fra annen politikk enn utviklingspolitikken på området

I Norge står beskyttelsen av barn og barns rettigheter sterkt både rettslig, institusjonelt og moralsk. Etablerte uavhengige institusjoner som det norske barneombudet overvåker og sikrer at barn og unges rettigheter iht. barnekonvensjonen etterleves. Skolesystemet, som alle barn fra 1-10 trinn skal være innrullert i, er også en sentral del av arbeidet med å avdekke vold og utnytting rettet mot barn, blant annet gjennom å gjøre barn bevisste på sine rettigheter. Statens barnehus skal sikre at barn utsatt for vold og overgrep får hjelp, omsorg og behandling. Regjeringen har bevilget midler til styrking av bemanningen ved barnehusene og til innføring av ny avhørsmodell samt styrking av etterforskning i overgrepssaker mot barn.

I tillegg til regelverk og mekanismer for avdekking av brudd på barns rettigheter i Norge, slik som egne enheter i politiet som etterforsker vold og utnyttelse av barn, deltar Norge i omfattende internasjonalt politiarbeid for å avdekke organisert misbruk og utnyttelse av barn.

Anonyme telefon- og internett-tjenester for varsling om brudd på barns rettigheter er etablert for å gjøre varsling så trygt og tilgjengelig som mulig. Norske myndigheter er forpliktet til å gripe inn i alle tilfeller hvor barns rettigheter krenkes. Dette gjelder også når utenlandske barns rettigheter krenkes i Norge, eller dersom norske barns rettigheter krenkes i utlandet. Internasjonalt er Norge en pådriver for bilaterale og multilaterale menneskerettighetsdialoger. Norge er aktiv i FNs Menneskerettighetsråds Universal Periodic Reviews (UPR)15, en mekanisme som gjennomfører periodiske gjennomganger av menneskerettighetssituasjonen i FNs 193 medlemsland og hvor også barns rettigheter tas opp. Norge har som andre land i verden ratifisert en ny protokoll mot tvangsarbeid og menneskehandel som omfatter barnearbeid, P029 Protocol of 2014 to the Forced Labour Convention 1930.16

Norge hadde en aktiv rolle i forbindelse med opprettelse av stillingen som generalsekretærens spesialrepresentant i arbeidet mot vold mot barn, har støttet driften av kontoret og hatt en faglig samarbeid på flere områder. Norge arbeider målrettet nasjonalt og internasjonalt for å forebygge vold mot barn i justissektoren. Bl.a. har vi bidratt aktivt i prosessene for utarbeidelse, vedtakelse og implementering av the United Nations Model Strategies and Practical Measures on the Elimination of Violence against Children in the Field of Crime Prevention and Criminal Justice17 og for at FNs Globalstudie av frihetsberøvede barn skal kunne gjennomføres .

Utdanning er et viktig satsingsområde for Regjeringen. Utdanning representerer ett av de fremste virkemidlene for å gi barn og unge mulighet til å bli selvstendige og delta i utforming av egne samfunn. Innsatsen med å sikre at alle barn får gjennomført utdanningsløpet sitt er en del av dette arbeidet. Det er derfor svært viktig at utdanningsinstitusjoner oppleves som trygge også i konfliktsituasjoner, hvor barn og deres rettigheter er spesielt utsatte. Norge var en aktiv pådriver for «Safe Schools Erklæringen» som skal sikre at utdanningsinstitusjoner og bygg er sikret nøytralitet og er beskyttet mot angrep fra alle parter i væpnede konflikter. Norge følger opp denne prosessen og arbeider for at målet blir gjennomført hvor en har slike konflikter.

Utviklingspolitikkens bidrag til utvikling på området

Norge er en av de største bidragsyterne til Unicef og støtter dermed opp om fondets arbeid med å bistå land i å ratifisere og implementere Barnekonvensjonen og dens tilleggsprotokoller18. Andre organisasjoner som arbeider med gjennomføringen av Barnekonvensjonen som Childs Rights Information Network og Child Rights Connect mottar også støtte. Det norske barneombudet mottar støtte for arbeidet med å informere om overvåkingsmekanismer på nasjonalt nivå i samarbeidsland.

Norge støtter det globale programmet til FNs befolkningsfond UNFPA og UNICEF for bekjempelse av kjønnslemlestelse. Dette arbeidet inkluderer en omfattende mobilisering av en rekke samfunnsaktører inkludert ungdomsorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner, religiøse ledere og parlamentarikere som jobber på lokalt nivå. Programmet har styrket helsevesenet i partnerland i både forebygging og behandling av kjønnslemlestelse, blant annet gjennom opplæring i behandling av komplikasjoner. Programmet har bidratt til at flere land har innført forbud mot kjønnslemlestelse og etablert nasjonale strategier for bekjempelse av praksisen.

Norge støtter ILOs internasjonale program for utryddelse av barnearbeid, IPEC19, som arbeider i 90 land og samarbeider med UNICEF, UNDP, andre FN-organisasjoner, Ngo-er og private bedrifter.

Væpnede gruppers bruk av barn som soldater eller for andre formål i konflikter representerer alvorlige brudd på barns grunnleggende rettigheter og frihet. Norge støtter derfor grupper som Child Soldiers International20 som arbeider med avmilitarisering og oppfølging av barnesoldater.

Bidrar norsk politikk samlet til å fremme utvikling?

Norge arbeider med å beskytte barn mot vold og andre overgrep. Barn som bor i Norge er, uavhengig av nasjonalitet, beskyttet av norsk lovgivning og myndighetene er forpliktet til å gripe inn ved overgrep mot barn. Ved overgrep mot barn som avdekkes i andre land, f.eks. relatert til pedofile ringer på internett, varsles og samarbeides det med politiet i det landet som har jurisdiksjon.

Internasjonalt er Norge en pådriver for at de samme rettighetene skal gjelde alle barn, uavhengig av nasjonalitet. Dette gjøres i bilaterale og multilaterale menneskerettighetsdialoger og gjennom støtte til internasjonale organisasjoner som Unicef.

Regjeringen understreker betydningen av skolegang for alle barn og utrykker bekymring over antallet barn, og særlig jenter, som får utdanningsløpet avbrutt som følge av vold, misbruk og overgrep. Derfor gjøres det en betydelig innsats for å sikre at alle barn får gjennomføre utdanningen sin i trygge omgivelser.

Det er få spenninger mellom internasjonale virkninger av norsk politikk og norsk utviklingspolitikk mht. målet om å stanse overgrep, utnytting, menneskehandel og alle former for vold og tortur mot barn. Norsk politikk, enten den er nasjonal eller internasjonal, er basert på forståelsen av at barn og unges rettigheter er absolutte og at det er et globalt fellesgode å opprettholde disse, på linje med andre menneskerettigheter.

Generelt kan det hevdes at norsk politikk bidrar til å oppfylle delmål 16.2, men også at den politikken som er rettet mot forhold i Norge i begrenset grad påvirker forholdene i utviklingsland. Norsk bistandspolitikk bidrar imidlertid klart til å fremme de forhold som dette delmålet sikter mot å avhjelpe.

Mål 16.3: Fremme rettstaten nasjonalt og internasjonalt, og sikre lik tilgang til rettsvern for alle

Problematikken og utfordringene på dette politikkområdet i et globalt perspektiv

Rettstaten og lik tilgang til rettsvern for alle er en sentral komponent i godt styresett og en forutsetning for bærekraftig utvikling. Til tross for at mange land har vedtatt lovverk som i prinsippet sikrer alle borgere like rettigheter, gjenstår det ofte betydelige utfordringer i implementeringen av disse. Kjønn, etnisitet, fysisk og mentalt funksjonsnivå, religion og seksuell legning er personlige markører som gir ulikt rettsvern i mange land. Forhold som religion og tradisjon kan mange steder påvirke rettshåndhevelsen slik at utsatte og marginaliserte grupper diskrimineres. I tillegg har flere land lovverk som ikke sikrer alle like rettigheter.

I tillegg til diskrimineringsproblematikk kan en rekke andre forhold svekke og uthule individers og juridiske personers rettsvern. Manglende kapasitet i rettsvesenet og i politiet og/eller utilstrekkelige ressurser og faglig kompetanse er hindre for en effektiv rettstat i mange av Norges samarbeidsland. Korrupsjon er et utbredt problem som forsterker eksisterende svakheter i et lands rettssystem ved at det gir de med makt og penger anledning til å omgå loven mens de uten midler og politiske kontakter blir ytterligere marginalisert. Flere steder bidrar manglende tiltro til det juridiske systemet, ofte i kombinasjon med betydelige kostnader knyttet til det å anlegge sak eller forsvare seg, til at mange velger å ikke benytte systemet i det hele tatt.

Et annet bekymringsfullt trekk er hvordan flere stater benytter lover og håndhevelse av disse til å kneble journalister, menneskerettighetsforkjempere, andre representanter for sivilt samfunn og politisk opposisjon. Også miljøforkjempere forfølges. Med henvisning til bestemmelser om nasjonal sikkerhet eller anklager om økonomisk mislighold opplever mange som deltar i det offentlige ordskiftet å bli utsatt for arrestasjoner eller å miste arbeidet.

I internasjonal sammenheng er det en betydelig spenning mellom staters suverenitet og statslederes immunitet og det internasjonale samfunnets ønske om å holde enkeltindivider – inkludert statsledere – ansvarlige for brudd på internasjonal strafferett og folkeretten. Arbeidet med å styrke staters forpliktelser i henhold til nasjonal og internasjonal lovgivning er en kontinuerlig prosess.

Hvordan møter Norge disse utfordringene i hjemlig politikk med relevans for internasjonal utvikling og innen bistandspolitikken?

Rettsikkerhet er anerkjent som et viktig globalt fellesgode og et sterkt internasjonalt rettssystem er en grunnpilar i Norges utenrikspolitikk. Norge har tradisjonelt vært en sterk støttespiller for utviklingen av den internasjonale strafferetten og har også bred erfaring med å etablere og skape gode rammevilkår for institusjoner som er nødvendige for dannelsen av en rettstat.

I Norge står prinsippet om den uavhengige rettstaten sterkt og er uløselig knyttet til menneskerettighetene. På nasjonalt nivå finnes mekanismer både i Grunnlov og lov som skal sikre domstolenes uavhengighet. Ankemuligheter og lik tilgang til domstolene skal ivareta den enkeltes rettssikkerhet. Samtidig har også Norge utfordringer mht. diskriminering og forskjellsbehandling og det pågår et kontinuerlig arbeid med å redusere diskriminering i dagliglivet.

Bidrag til utvikling fra annen politikk enn utviklingspolitikken på området

Norge fremmer rettstatens prinsipper gjennom dialog med andre land og arbeidet i internasjonale og regionale organer. Norge tar også opp brudd på disse prinsippene og mangelfull implementering av internasjonale forpliktelser både bilateralt og multilateralt. Norge er en aktiv støttespiller til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen21, herunder som bidragsyter til reformprosesser som skal sikre domstolens langsiktige virke. I tillegg bidrar Norge med et nasjonalt medlem til Europarådets Veneziakommisjon22 som har som oppgave å rådgi medlemsstatene i lovgivningsspørsmål, især konstitusjonelle spørsmål.

Beredskapsgruppen Styrkebrønnen23, etablert i 2004, består av personell fra norsk justissektor; fra påtalemyndigheten, domstoler, forsvarsadvokater, og kriminalomsorgen. Disse tar oppdrag for internasjonale organisasjoner og enkeltland og gir råd og bistand om blant annet utvikling av rettstatsinstitusjoner og prinsipper. Norsk politi bidrar gjennom deltakelse i ulike internasjonale operasjoner.

Utviklingspolitikkens bidrag til utvikling på området

Menneskerettighetene, inkludert hensynet til individets rettsikkerhet og myndighetenes ansvarlighet, er fra 2016 innført som et nytt tverrgående hensyn i norsk bistand. Hensynet til rettsikkerhet skal derfor vurderes i planlegging av norsk bistand og følges opp nærmere der hvor det er relevant. Norge bidrar til utforming av de institusjonelle rammene for utvikling og styrking av rettstaten gjennom multilateral og bilateral støtte til enkeltland og til sentrale internasjonale aktører på dette området, som f.eks. FNs utviklingsprogram (UNDP).

Norge fullfinansierer og driver programmet Training for Peace (TfP)24 som er rettet mot fredsbevarende operasjoner i Afrika. Prosjektet har siden opprettelsen i 1995 hatt som mål å trene ansatte i sivile institusjoner i afrikanske stater, inkludert politiet, til å bidra i fredsbevarende styrker i regi av Den afrikanske union (AU) og FN. Norsk politi har bidratt til opplæring og gjennom mentorarbeid.

Bidrar norsk politikk samlet til å fremme utvikling?

Det er flere grunner til å svare ja på dette spørsmålet. For det første er rettstatens institusjoner og prinsipper høyt prioritert i Norge. Dette innebærer bl.a. at korrupsjon i utviklingsland straffeforfølges i Norge.

Internasjonalt er Norge svært aktiv i FN og andre internasjonale fora når det gjelder denne sentrale komponenten av menneskerettighetene. I mange land er det ikke opplagt at rettstat og menneskerettigheter hører sammen. Norge bidrar til å fremholde denne enheten og holde debatten levende. Også i bilaterale utenrikspolitiske samtaler er dette et viktig element.

På bistandssiden har Norge lenge drevet opplæring og institusjonsbygging som bygger opp under rettstaten basert på menneskerettighetene – også i stater rammet av konflikt. Dette arbeidet videreføres.

Mål 16.4: Innen 2030 oppnå en betydelig reduksjon av ulovlige finans- og våpenstrømmer, gjøre det enklere å spore opp og returnere stjålne eiendeler, samt bekjempe alle former for organisert kriminalitet

Problematikken og utfordringene på dette politikkområdet i et globalt perspektiv

Globalisering har gitt økt flyt av varer og mennesker over landegrensene. Mange av disse strømmene, som internasjonal handel og spredning av teknologi, har vært svært positive for nasjonal og global utvikling. Globaliseringen har imidlertid også åpnet for strømmer av uønskede elementer i større skala enn noen gang før.

I utviklingssammenheng har ulovlige finans- og våpenstrømmer særlig negative sosioøkonomiske effekter og utgjør en betydelig utfordring både for utviklingspolitikk og for annen politikk. Ulovlige finansstrømmer fører til ekstrakostnader og reduserte ressurser til utvikling. Ulovlig våpenhandel er i mange tilfeller den viktigste muligheten terroristgrupper og kriminelle nettverk har for å skaffe seg våpen. Økt kontroll med illegal våpenhandel kan bidra til å begrense terrorgrupper, opprørere, og kriminelles evne til å utfordre myndigheter, så vel som myndighetenes evne til å undertrykke egen befolkning.

Ulovlige finansstrømmer: Internasjonale finansielle transaksjoner knyttet til illegal virksomhet, har fått økt oppmerksomhet de senere årene. Store verdier som skyldes miljøkriminalitet, narkotikahandel, underslag og tyveri flyttes årlig ut av både utviklingsland og utviklede land. Noen av disse ressursene kunne, om de hadde blitt beskattet i opphavslandet, finansiert skolegang, helse, velferd og andre utviklingstiltak. Ved å sette en stopper for den ulovlige kapitalflukten kan en også avskjære en viktig kilde til terrorfinansiering. Erkjennelsen av dette førte til bl.a. Addis Action Agenda25 som løftet frem bekjempelse av illegal kapitalflyt som ett av flere virkemidler for å mobilisere de nødvendige ressursene for å oppnå bærekraftsmålene innen 2030. Lekkasjen av de såkalte «Panama Papers» har gitt videre innsikt i omfanget av illegal kapitalflyt globalt.

I mange tilfeller er det vanskelig eller tilnærmet umulig å spore opp illegale transaksjoner uten spesialisert og omfattende etterforskning i flere jurisdiksjoner. Arbeidet kunne i teorien gjøres mer effektivt ved å styrke nasjonale skattemyndigheters kapasitet og evne til å holde oppsyn med skattepliktiges inntekts- og formuesforhold, i tillegg til å delta i prosesser som styrker åpenheten i den globale økonomien og finanssystemene generelt. Politisk vilje til å ta tak i problemet er imidlertid avgjørende og slik vilje er ikke alltid til stede i alle land.

Ulovlige våpenstrømmer: Ulovlig våpenhandel er blant de viktigste kildene til våpen og ammunisjon for kriminelle nettverk, terroristgrupper og stater under våpenembargo. De aller fleste ulovlige våpen har opprinnelig vært lovlige og registrerte, men korrupsjon og manglende omsetningskontroll og -rapportering bidrar ofte til at de havner på det illegale markedet. I tillegg til at det illegale våpenmarkedet er en viktig kilde til våpen og ammunisjon for kriminelle nettverk og ikke-statlige væpnede grupper, utgjør illegal våpenhandel en viktig inntektskilde for mange slike grupper.

Organisert kriminalitet: En gjennomgang av rettskraftige dommer i Norge26 viser at totalt er rundt hundre personer blitt dømt for organisert kriminalitet av norske domstoler. Dette omfatter personer fra mer enn tjue ulike land.

Organisert kriminalitet er sammen med korrupsjon, voldelig ekstremisme og terrorisme en viktig faktor som bidrar til at stater blir mer sårbare. I økende grad ser man også et samspill, hvor organisert kriminalitet finansierer terror-, milits- og opprørsgrupper. Nettverkenes aktivitet og rekkevidde er ofte grenseoverskridende, og har konsekvenser for regional stabilitet.

Sammenhengene mellom organisert kriminalitet, terrororganisasjoner og sårbarhet er komplekse og sammensatte. Stortingsmelding nr. 37 (2014–2015) om globale sikkerhetsutfordringer drøfter mange av disse sammenhengene og beskriver hvordan de innvirker negativt på annen innsats. Meldingen nevner en rekke tiltak som kan bidra til å redusere sårbarhet og til å sette inn spisset innsats mot faktorer som øker staters sårbarhet, inklusive organisert kriminalitet.

Internasjonalt utgjør narkotikasmugling, menneskesmugling, våpenhandel, miljø- og IKT-kriminalitet de største sektorene innen organisert kriminalitet. I noen utviklingsland er voldelige utslag av slik kriminalitet omfattende og innebærer en daglig risiko for befolkningens liv og helse, undergraver lovlig næringsvirksomhet og gir store tap av skatteinntekter og ressurser. Både politiske institusjoner, næringsliv, utviklingsmål, miljø og sikkerhet trues.

Hvordan møter Norge disse utfordringene i hjemlig politikk med relevans for internasjonal utvikling og innen bistandspolitikken?

Bidrag til utvikling fra annen politikk enn utviklingspolitikken på området

Ulovlige finansstrømmer: Norge er i stor grad preget av åpenhet og sammen med arbeidet i ulike tilsynsorganer, som f.eks. finanstilsynet, har dette bidratt til at ulovlige finansstrømmer både inn og ut av landet har begrenset omfang. Norge har et stort nettverk av avtaler som sikrer utveksling av skatteopplysninger mellom land. Norge har også, sammen med de øvrige nordiske landene, inngått avtaler om utveksling av skatteinformasjon med land som tidligere har vært lukket for innsyn. Disse initiativene bidrar til at skatteetaten mottar opplysninger om norske skatteyteres formuer og inntekter i utlandet.

Det er uttrykt tydelige forventninger til norske statlige virksomheter knyttet til bl.a. antikorrupsjonsarbeid,, uttrykt bl.a. gjennom norsk statlig eierskapspolitikk (jf. Meld. St. 27 (2013–2014) Report to the Storting (white paper) 2013–2014 Diverse and Value-creating Ownership. P78 ff) 27. Statlige myndigheter har også tett dialog med norske private bedrifter om samfunnsansvar og forventninger til både offentlige og private selskaper er uttrykt bl.a. gjennom den norske handlingsplanen for næringsliv og menneskerettigheter28. Norge har også etablert korrupsjonslovgivning i tråd med FNs konvensjon mot korrupsjon (UNCAC29) og OECDs Anti Bribery Convention30. Videre arbeides det med å få implementert EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv31 og Financial Action Task Forces (FATFs) anbefalinger32.

Gjennomføringsmekanismene i UNCAC og Europarådets Group of States against Corruption (GRECO)33 har fastslått at norsk straffelovgivning mot korrupsjon er i fullt samsvar med våre folkerettslige forpliktelser. Oppfølging av UNCAC og OECDs Anti-Bribery Convention pålegger staten å straffeforfølge norskbaserte personer og virksomheter tatt for korrupsjon i utlandet. Av 9 pådømte korrupsjonssaker i 2014 og 2015 var det ifølge Transparency International 3 saker som involverte bestikkelser med relasjon til personer i andre land34.

De siste 10–11 årene har Norge ligget helt i front i det politiske arbeidet med å få satt ulovlig kapitalflukt på den internasjonale dagsorden. En har blant annet med stort hell ledet arbeidet med å få dette på Verdensbankens agenda og sammen med de andre nordiske landene har vi insistert på at nettopp Verdensbanken – som verdens største utviklingsinstitusjon – må engasjere seg på dette området. I FN-forhandlingene om bærekraftsmålene arbeidet Norge aktivt for at illegal kapitalflyt skulle bli inkludert i mål 16 med et langsiktig indikativt måltall for reduksjon av omfanget.

Norge var ett av de første landene som innførte land-for-land rapportering for multinasjonale selskaper innen utvinningsindustrien. Stortinget ba i fjor sommer Regjeringen om å se på behovet for å forbedre rapporteringsregelverket ytterligere. Videre ba Stortinget Regjeringen om å fremme forslag om et norsk offentlig eierskapsregister for å sikre åpenhet om eierskap i norske selskap og styrke innsatsen mot skattekriminalitet, korrupsjon og hvitvasking. Stortinget ba om at et slikt register følger opp tilrådinger fra Financial Action Task Force om internasjonale standarder for bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering, samt at registeret følger opp EU-reguleringen på dette området. Regjeringen er godt i gang med å følge opp Stortingets ulike anmodningsvedtak.

Norge støtter også opp om etableringen av nye initiativer for bekjempelse av skatteunndragelse som Addis Tax Initiative35 og etableringen av OECDs Anti-Corruption Centre.

Ulovlige våpenstrømmer: Nasjonalt samarbeider en rekke instanser med å kontrollere antallet ulovlige våpen i Norge. Norge har et stort antall skytevåpen i privat eie, de aller fleste beregnet på jakt og konkurranseskyting. Til tross for et omfattende rammeverk for oppsyn med skytevåpen i Norge antas det likevel at antallet ulovlige våpen er betydelig. På tross av at den samlede våpentettheten er stor, er imidlertid antallet tilfeller av væpnet kriminalitet svært begrenset.

Norge har iverksatt en rekke tiltak og etablert kontrollorganer som skal sikre at norske våpen ikke ender opp i områder rammet av konflikt eller hos undertrykkende regimer utenfor landets grenser. UDs Seksjon for eksportkontroll skal sammen med forsvarets ordninger hindre at norskeide eller norskproduserte våpen kommer på avveie. Salget av eldre marinefartøyer til Nigeria er et av de seneste eksemplene på utfordringene en møter i dette arbeidet og viser viktigheten av fortsatt forbedring av rutiner.

I internasjonale fora og organisasjoner støtter Norge aktivt opp om tiltak for å begrense ukontrollert flyt av våpen av alle typer. Norge ser kontroll med spredning av ulovlige våpen som viktig i arbeidet med å redusere væpnet vold og menneskelige lidelser i konfliktområder. Dette gjelder masseødeleggelsesvåpen, men også små lette håndvåpen. Norge ble i 2014 det 11. landet som signerte Arms Trade Treaty (ATT)36. Avtalen er svært viktig fordi den inneholder viktige forbud og kriterier knyttet til eksportlisenser, menneskerettigheter, organisert kriminalitet, og kjønnsbasert vold.

Bekjempelse av organisert kriminalitet: Norge bekjemper organisert kriminalitet på flere måter. Det skal bl.a. opprettes en ekspertgruppe som skal analysere hvordan alvorlig og organisert kriminalitet påvirker land hvor Norge har utenriks- og utviklingspolitiske interesser og den skal foreslå koordinerte tiltak. Dette inkluderer dialog med private aktører og med næringslivet.

International IDEA37 hevder at det globale arbeidet mot organisert kriminalitet i noen grad preges av å være håndtert av en rekke hver for seg effektive organisasjoner, men uten at noen av dem har fått et klart strategisk hovedansvar. IDEA mener dette indikerer en systematisk svikt i evnen til å takle organisert kriminalitet effektivt. I tråd med dette støtter Norge Globalt initiativ mot organisert kriminalitet38, et nettverk med over 100 internasjonale eksperter som skal utarbeide en global strategi for innsats på både utviklings-, justis- og sikkerhetsområdet, globalt, regionalt og på landnivå.

Det skal også utarbeides en strategi for Norges internasjonale arbeid mot organisert kriminalitet som omfatter områdene utvikling og sikkerhet.

Norge har tatt initiativet til INTERPOLs arbeidsgruppe mot fiskerikriminalitet39, er et aktivt medlem av denne og leder for tiden gruppen. Norge har også tatt initiativet til FNs kontor for rusmidler og kriminalitets (UNODCs) ekspertgruppe om grenseoverskridende organisert kriminalitet på havet40. Økt internasjonalt politisamarbeid er viktig for å kunne etterforske de som står bak grenseoverskridende organisert kriminalitet i fiskeriene, særlig i utviklingsland. Norge deltar også aktivt i å fremme FATF-standardene mot hvitvasking og terrorfinansiering for å bidra til at flere land implementerer dem på en korrekt, effektiv og virkningsfull måte.

Stortingsmeldingen Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken (2014–2015) sier at Regjeringen vil være åpen for utvikling av nye folkerettslig bindende instrumenter og standarder mot alvorlig og grenseoverskridende kriminalitet.

Utviklingspolitikkens bidrag til utvikling på området

Ulovlige finansstrømmer: Norge skal ikke etablere utviklingssamarbeid med land på OECDs eller EUs lister over land eller lukkede jurisdiksjoner. Dette gjelder også for Statens Investeringsfond for Næringsvirksomhet i Utviklingsland (Norfund41), Norges viktigste virkemiddel for å bekjempe fattigdom gjennom utvikling av privat sektor. Fondet skal unngå å bruke tredjeland som Norge ikke har skatteinnsynsavtale med eller som ikke følger OECDs retningslinjer på skatteområdet.

UD bidro i 2015 med 68 mill. kroner i støtte til Verdensbankens, de regionale utviklingsbankenes, Extractive Industries Taransparency Initiatives (EITI), sivilsamfunnsorganisasjoners og tenketankers arbeid mot ulovlig kapitalflyt. Mesteparten av denne støtten videreføres i 2016. I tillegg blir det gitt støtte til IMFs fond mot hvitvasking og bekjempelse av terrorisme.

Norge samarbeider også om denne problematikken med våre partnerland, blant annet gjennom støtte til styrking av nasjonale skatteinstitusjoner. Ett eksempel er samarbeidet med Zambia Revenue Authority, skatteetaten i Zambia, under bistandsprogrammet Skatt for utvikling som ble lansert i 2011. Samarbeidet med Zambia har resultert i betydelig økning av Zambias skatteinntekter fra kobberutvinningen.

Ulovlige våpenstrømmer: Den norske utviklingspolitikkens innsats mot ulovlige våpenstrømmer er konsentrert om noen viktige områder. Ett av disse er avvæpning og demobilisering av væpnede grupper og eventuell destruering av innsamlede våpen. Norsk innsats på dette området går både gjennom de store, mellomstatlige organisasjonene og til ikke-statlige organisasjoner, da mindre partnere og organisasjoner i enkelte situasjoner er mer fleksible enn store multilaterale organisasjoner. Denne varierte tilnærmingen til avvæpning og demilitarisering er spesielt viktig i områder hvor det er begrenset tillit til egen regjering og til FN.

Bekjempelse av organisert kriminalitet: Norsk bistandsarbeid har bidratt til økt innsikt i organiserte kriminelle nettverks betydning for korrupsjon, voldelig ekstremisme, menneskehandel og staters sårbarhet. Dette har styrket oppmerksomheten omkring organisert kriminalitet i planleggingen av utviklingspolitikken.

I arbeidet med å redusere internasjonal kriminalitet og menneskesmugling bidrar Norge med støtte til FN, EU og en rekke internasjonale og mellomstatlige organisasjoner og initiativer. Inn under dette arbeidet hører også samarbeidet med EU og andre for å kartlegge og begrense menneskesmuglingen i Afrika, og deltakelse i arbeidet for å støtte landene som mottar mange migranter.

Flere bistandsprogrammer er direkte eller indirekte rettet mot bekjempelsen av organisert kriminalitet. Klima- og skoginitiativet søker å bidra til forbedret styresett i samarbeidsland knyttet til innsatser mot kriminalitet i skogsektoren og annen illegal utnyttelse av naturresurser, som ulovlig hogst og jakt samt handel med truede arter. Dette er omfattende og voksende kriminelle områder som har nære bånd til annen internasjonal organisert forbrytervirksomhet. Klima- og skoginitiativet samarbeider med multilaterale organisasjoner som UNODC og INTERPOL mot bl.a. ulovlig utnyttelse av naturresurser. Tilsvarende er bekjempelse av fiskerikriminalitet et sentralt tema i utviklingsprogrammet Fisk for utvikling. På dette feltet har Norge også bidratt til å etablere et akademi for fiskerikriminalitet ved Nelson Mandela Metropolitan University i Sør-Afrika hvor kontrollmyndigheter og politi får opplæring i kontrollrutiner og etterforskning av fiskerikriminalitet.

Det er besluttet etablert et bistandsprogram rettet mot organisert kriminalitet og ulovlig handel som rammer utviklingsland. Programmet starter i 2016 og skal trappes gradvis opp. Innsatsen mot organisert kriminalitet i utviklingsland skal styrkes gjennom bygging av analysekapasitet, systemer for deling av informasjon og fokusert innsats innenfor politi, toll- og rettsvesen. Innsatsen mot kriminalitet i ulike tematiske satsninger skal spisses, f.eks. på miljøfeltet og mot fiskerikriminalitet, når det gjelder ulovlig kapitalflyt og mht. satsinger regionalt og på landnivå.

Bidrar norsk politikk samlet til å fremme utvikling?

Den norske innsatsen i bekjempelsen av ulovlige finans- og våpenstrømmer og organisert kriminalitet er omfattende. Norge har i en årrekke arbeidet for få satt illegale finansstrømmer på den internasjonale dagsorden. Det er etablert et omfattende nasjonalt regelverk for å hindre at norske selskaper bidrar til disse strømmene og omfattende samarbeid med en rekke land mot brudd på regelverket. Norske bistandsmidler har også blitt brukt for å styrke samarbeidslands kapasitet til å begrense ulovlig finansflyt og hindre ulovlig skatteflukt.

Ulovlige våpenstrømmer påvirkes primært av annen norsk politikk enn utviklingspolitikken. Norge har blant annet vært en aktiv pådriver for økt internasjonal kontroll med og informasjonsutveksling rundt våpenhandel generelt, bl.a. merking av våpen og ammunisjon, kontroll med omsetning av lette håndvåpen og arbeid mot klasebomber. I utviklingspolitikken har innsatsen på denne tematikken primært vært knyttet til avvæpning og demilitarisering av væpnede grupper etter at en konflikt er avsluttet. Dette arbeidet bidrar også til å stoppe videre flyt av våpen som samles inn for å destrueres.

Organisert kriminalitet har de senere årene fått økt oppmerksomhet, blant annet fordi forståelsen av hvordan slik kriminalitet bidrar til å gjøre land mer sårbare har økt. Norsk utviklingspolitikk og annen politikk er blant annet derfor rettet mot områder som ressursforvaltning, som betyr mye for staters inntekter og hvor også kriminelle ser store muligheter i tyveri, underslag og annen korrupsjon. Det er bl.a. av denne grunn og fordi ringvirkningene til andre utviklingsland og globalt er så store, besluttet å etablere et bistandsprogram rettet mot organisert kriminalitet og ulovlig handel.

Samlet kan det hevdes at norsk politikk bidrar til å fremme oppnåelse av mål 16.4. Utfordringer knyttet til korrupsjon, ulovlige finansstrømmer, ulovlig handel med våpen og annen organisert kriminalitet, krever imidlertid økt samarbeid mellom verdens land for å sikre reell fremgang på dette målet globalt.

Mål 16.5: Oppnå en betydelig reduksjon i alle former for korrupsjon og bestikkelser

Problematikken og utfordringene på dette politikkområdet i et globalt perspektiv

Korrupsjon er en viktig årsak til ulikhet og en stor utfordring i fattigdomsbekjempelse. Det svekker tilliten til myndigheter, næringsliv og markedet og undergraver vekst og utvikling. Korrupsjon rammer fattige uforholdsmessig hardere enn andre ved at de ikke får tilgang til grunnleggende tjenester til en pris de kan betale. OECD definerer korrupsjon som «Statsansattes aktive eller passive misbruk av makt for fordeler av økonomisk eller annen karakter». Ifølge NHO forekommer korrupsjon når «en person i en betrodd stilling eller verv, privat eller offentlig, setter ansvaret knyttet til stillingen eller vervet til side og misbruker makten som ligger i stillingen eller vervet, og ved dette oppnår enten privat fordel eller belønning, eller urettmessig tilstreber en fordel til egen organisasjon eller firma». Gevinsten kan ta form av bestikkelser, uberettiget gave eller fordel eller løfte om dette for å utføre eller ikke utføre en tjenestehandling.

Korrupsjon viser seg på mange måter, som i møtet mellom offentlige tjenestepersoner og publikum, i omfattende forretningsavtaler eller i fordelingen av ressurser for å sikre fortsatt makt og rikdom for den politiske ledelsen i et land. Globalt sett er omfanget enormt. På korrupsjonstoppmøtet i London i mai 2016 hvor statsminister Solberg deltok og bl.a. redegjorde for norsk innsats4243, ble det sagt at mer enn 1 billion amerikanske dollars hvert år utføres fra land gjennom illegal kapitalflukt. Totalt regner IMF med44 at det på global basis stjeles mellom 1500 og 2000 milliarder dollars gjennom korrupsjon. Kostnaden ved dette tilsvarer rundt 5 pst. av verdens samlede BNP45.

Korrupsjon påvirker samfunn på mange måter. Det representerer en stor utfordring for demokratisk utvikling og for rettstaten fordi institusjoner og politiske posisjoner taper legitimitet når de misbrukes for personlig gevinst. Korrupsjon fører også til betydelige samfunnsøkonomiske tap og ineffektivitet når mindre konkurransedyktige aktører urettmessig vinner anbud. Korrupsjon kan virke avskrekkende på investorer og kan medføre store økonomiske tap for land som følge av uhederlig forvaltning av fornybare- og ikke fornybare ressurser.

Hvordan møter Norge disse utfordringene i hjemlig politikk med relevans for internasjonal utvikling og innen bistandspolitikken?

I Norge har vi lite korrupsjon og lite skatteunndragelse i forhold til mange andre land. Befolkningen har generelt stor tillit til at politikere og embetsverk forvalter våre felles verdier fornuftig og ikke forsyner seg av dem. Åpenhet er et nøkkelord. Tilliten bunner bl.a. i at det norske samfunnet er relativt åpent. Det er enkelt å få informasjon om hvem som eier selskaper, har betydelige formuer, hva enhver tjener, hva skattepengene går til og hva byråkratiet baserer sine beslutninger på. Offentleglova som gir alle rett til innsyn, gjør det mulig å få informasjon om hvilket grunnlag forvaltningen fatter sine beslutninger på og hvilke vurderinger som er gjort. Brukervennlige informasjonssystemer gjør det enkelt for publikum å få informasjon. Systemene forbedres stadig. Det finnes i tillegg en rekke ombud som ivaretar bl.a. forbrukeres, pasienters, barns og diskriminerte personers rettigheter i møte med det offentlige. Vi har et effektivt finanstilsyn og konkurransetilsyn og et nærmest ubestikkelig politi og tollvesen. Et aktivt sivilsamfunn bidrar også til tillits- og konsensusskapende åpenhet.

Korrupsjonssaker knyttet til norske selskaper de senere årene i flere høyrisikoland understreker viktigheten av fortsatt innsats på dette området. En internasjonal undersøkelse gjort av konsulentfirmaet Ernst & Young viser at 16%46 av norske respondenter mener at bestikkelser og korrupsjon er allment forekommende i næringslivet. Selv om dette er betydelig bedre enn i de fleste andre land indikerer det at Norge kan ha et forbedringspotensial. Korrupsjon i Norge vil kunne ha forgreninger til utlandet og utviklingsland, og dermed bidra til å opprettholde internasjonal korrupsjon. Dette gjør det nasjonale antikorrupsjonsarbeidet enda viktigere.

Bidrag til utvikling fra annen politikk enn utviklingspolitikken på området

Norge har ratifisert internasjonale konvensjoner mot korrupsjon og tilpasset norsk lov slik at nordmenn og personer ansatt i norske selskaper kan straffes dersom de bidrar til korrupsjon. I tillegg har arbeidsmiljøloven siden 2007 lovfestet at alle selskaper som hovedregel skal ha tilrettelagt for varslingssystemer. Det er arbeidsgivers plikt å sørge for at dette overholdes. Personer som avdekker og varsler om kritikkverdige forhold eller ulovligheter er viktige i arbeidet mot korrupsjon. Mange misligheter avdekkes gjennom forsvarlige og pålitelige varslingssystemer.

Også norske investeringer i utlandet reguleres av nasjonal lovgivning og retningslinjer. Norske selskaper med statlig eierandel47 har tydelige forventninger til arbeidet mot korrupsjon. Det forventes at de skal være ledende på sine områder. Statlig eierskap kan bidra til å påvirke arbeidet mot korrupsjon i utlandet gjennom selskapsdialogen. For Statens pensjonsfond utland (SPU) er det fastsatt etisk motiverte retningslinjer48 for observasjon og utelukkelse av selskaper.

Internasjonalt deltar Norge aktivt i antikorrupsjonsarbeid gjennom medlemskap og/eller støtte til en rekke globale organisasjoner og initiativer som arbeider med å sikre åpenhet, bekjempe korrupsjon og begrense illegal kapitalflyt. Disse initiativene inkluderer Europarådet, OECD, FN, FATF og EITI. Norge samarbeider også med Interpol gjennom deltagelse i etterforskning av korrupsjon og stjålne verdier og repatriering av disse.

Norad har siden 2005 ledet et internasjonalt nettverk av korrupsjonsjegere49 fra rundt 18–20 land. Medlemmene kommer hovedsakelig fra etterforsknings- og påtalemyndigheter og antikorrupsjonsbyråer. Nettverket møtes regelmessig for å utveksle erfaringer, kunnskap og synspunkter om hva som fungerer i kampen mot korrupsjon.

Utviklingspolitikkens bidrag til utvikling på området

Det er nulltoleranse for korrupsjon i norsk utviklingspolitikk. Det innebærer at korrupsjon medfører stans i bistandsmidler og krav om tilbakebetaling og juridisk ansvarliggjøring. Det er mange eksempler på denne typen reaksjoner ved korrupsjon og bestikkelser i tilknytning til norske utviklingsmidler.

Flere norske bistandsprogrammer har bekjempelse av korrupsjon og bestikkelser som delmål. Ett av disse er Olje for utvikling50 (Ofu), som driver institusjonsutvikling og er basert på langsiktig samarbeid mellom norske institusjoner og partnerinstitusjoner i samarbeidsland. I 2015 var det etablert Ofu-samarbeid med 11 land, med «økonomisk, sosial og miljømessig forsvarlig forvaltning av petroleumsressurser i utviklingsland, som ivaretar hensynet til kommende generasjoner» som mål.

Norge har i en årrekke vært en av UNDPs største bidragsytere, og har siden 1990 tallet arbeidet for at organisasjonen skal ha korrupsjon på sin utviklingsagenda – både gjennom globalt normativt arbeid og i form av operasjonelle tiltak på landnivå. Norge støtter også UNODCs anti-korrupsjonsrelaterte arbeid samt Stolen Asset Recovery Initiative (STAR)51 som er et samarbeidsprogram mellom Verdensbanken og UNODC.

Bistand kan i seg selv være en kilde til korrupsjon. Åpenhet er et virkningsfullt verktøy også for å bekjempe korrupsjon i bistanden. Regjeringen pålegger derfor nå alle myndigheter og frivilligere organisasjoner som mottar norske midler å publisere de nye bistandsavtalene på internett. Dette er ment å sikre at innbyggerne i de land som mottar norsk bistand kan få kunnskap om hva norske bistandsmidler er ment å gå til og eventuelt kan varsle om misbruk av midler.

Bidrar norsk politikk samlet til å fremme utvikling?

Norske selskaper og personer straffeforfølges om de er involvert i korrupsjon nasjonalt så vel som i utlandet. Norge implementerer de internasjonale anti-korrupsjonskonvensjonene. Det arbeides med å gjennomføre FATF-standardene og EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv. Som oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak vil det bli etablert åpne eierskapsregistre som kan gi informasjon om reelt eierskap. Samlet vil dette begrense de mulighetene norske selskaper og individer har for å drive korrupsjon. I tillegg vil det bidra til å minske risikoen for at Norge brukes som transittland eller endepunkt for ulovlige finansstrømmer og hvitvasking av penger med kriminelt opphav.

Internasjonalt bidrar også Norges støtte til organisasjoner som Europarådet, OECD, FN, FATF, EITI, Verdensbanken og UNDP til å bekjempe korrupsjon. Det anses som svært viktig å videreføre engasjementet i det multilaterale samarbeidet mot korrupsjon. Det samme gjelder politisamarbeidet på dette området som Norge deltar i, samt nettverket av korrupsjonsjegere som Norge leder.

Nulltoleranse for korrupsjon i utviklingspolitikken, må antas å bidra til å redusere forekomsten av korrupsjon innen bistanden.

Det er rimelig grunn til å hevde at norsk innen-, utviklings- og utenrikspolitikk trekker i samme retning og bidrar til bekjempelse av korrupsjon og bestikkelser i utviklingsland og globalt.

Mål 16.6: Utvikle velfungerende, ansvarlige og åpne institusjoner på alle nivå

Problematikken og utfordringene på dette politikkområdet i et globalt perspektiv

Med institusjoner menes i hovedsak styrings- og myndighetsorganer som utfører offentlige tjenester og iverksetter politikk, men også de lover og regler som utgjør rammeverket for et samfunn. Effektiviteten og rekkevidden av virksomheten til institusjonene avhenger av deres kapasitet og av hvor stort spillerom det politiske nivået gir dem til å utføre sine oppgaver. Erfaringsmessig spiller velfungerende, ansvarlige og åpne institusjoner en viktig rolle i alle staters utvikling. Tilsvarende utgjør svake institusjoner en betydelig utfordring for utvikling og godt styresett.

Institusjoner trenger et minimum av åpenhet og frihet til å utføre sine oppgaver. Åpenhet sikrer at de som forvalter institusjonenes oppgaver kan kikkes i kortene og også at de pålegges å rapporterer om sine aktiviteter. Synlig aktivitet gir sivilsamfunn, media og publikum muligheten til å holde oppsyn med hva stat og næringsliv foretar seg og om regelverkene følges. Åpenhet er en forutsetning for at brudd på regelverk oppdages og at de ansvarlige holdes til ansvar. Frihet til å utføre sine oppgaver innebærer for eksempel at viktige kontrollinstanser som utfører lovpålagte oppgaver ikke overstyres politisk.

Hvordan møter Norge disse utfordringene i hjemlig politikk med relevans for internasjonal utvikling og innen bistandspolitikken?

Norge er blant de landene i verden som scorer høyest på mål for pressefrihet, domstolenes uavhengighet, korrupsjonskontroll og åpenhet rundt nasjonal politisk prosess og budsjetter. En viktig forklaringsfaktor for dette er velfungerende, åpne og ansvarlige institusjoner på alle nivå. Norge har lang og bred erfaring med etablering av slike institusjoner og deler disse erfaringene gjennom utviklingspolitikken.

Norges medlemskap i Open Government Partnership (OGP) forplikter oss til å arbeide for større åpenhet i forvaltningen på både nasjonalt og internasjonalt nivå. Norge har nylig ferdigstilt den tredje nasjonale handlingsplanen (2016–2017) som forplikter departementene til en rekke konkrete tiltak.

Bidrag til utvikling fra annen politikk enn utviklingspolitikken på området

Norge fremholder viktigheten av velfungerende, ansvarlige og åpne internasjonale institusjoner og organisasjoner. Arbeidet med å gjøre mål 16 til et klart styresett-, rettstats- og demokratimål, var en av Norges fremste prioriteter i FN forhandlingene om bærekraftsmålene. Mål 16 er blitt et mål hvor både styresett, rettstat og velfungerende institusjoner står sentralt og hvor menneskerettighetene er et gjennomgående tema.

Arbeidet med en rekke av de øvrige delmålene under mål 16 handler også om å utvikle og implementere velfungerende og åpne institusjoner. Dette inkluderer «arbeidet med å fremme rettstaten» (mål 16.3), «redusere ulovlige finans og våpenstrømmer» (mål 16.4), «redusere korrupsjon og bestikkelser» (mål 16.5), «sikre lydhøre, inkluderende, medbestemmende og representative beslutningsprosesser» (16.7) og «sikre almen tilgang til informasjon ….» (16.10).

Utviklingspolitikkens bidrag til utvikling på området

Norge støtter og driver en rekke utviklingspolitiske programmer og tiltak rettet mot utvikling av åpne og velfungerende institusjoner. Olje for Utvikling (OfU) er ett av disse programmene hvor Norge deler sine erfaringer med å forvalte oljeressurser på en bærekraftig måte og som samtidig fungerer som et forum til å drøfte prinsipper for integritet i forvaltningen med partnerlandene. En betydelig del av dialogen dreier seg om viktigheten av åpne og ansvarlige institusjoner.

I tillegg til disse større programmene samarbeider en rekke norske institusjoner med partnerinstitusjoner i utviklingsland. Det foregår samarbeid på universitetsnivå, Riksrevisjonen samarbeider med flere land og gir veiledning med utgangspunkt i internasjonale standarder i tillegg til annen støtte til styrking av tilvarende institusjoner og Statistisk sentralbyrå (SSB) gir statistisk rådgivning til land med mangelfulle statistikksystemer med mål om å forbedre nasjonal kapasitet til å innhente og bruke nasjonal statistikk.

Mulighetene til å lykkes med å utvikle velfungerende og åpne institusjoner gjennom programmer som OfU eller annet samarbeid mellom institusjoner i Norge og i samarbeidsland varierer. Erfaring viser at det er størst sjanse for å lykkes i denne dialogen der hvor samarbeidslandene er seg bevisst fordelene ved å styrke de aktuelle nasjonale institusjonene.

I tillegg til de nevnte nasjonale initiativene spiller Norge en viktig rolle ved å støtte store internasjonale organisasjoners arbeid med å etablere åpne og effektive institusjoner. FNs mange fond, programmer og underorganisasjoner spiller en viktig rolle i å styrke offentlige institusjoner innenfor ulike sektorer i en rekke medlemslandland. Dette arbeidet finansieres i stor grad av kjernemidler som Norge er en aktiv bidragsyter til. Norsk støtte er svært viktig bl.a. for UNDPs arbeid med institusjonsbygging på lokalt nivå i den kritiske fasen etter avslutning av væpnet konflikt. Norge kanaliserer i tillegg betydelige midler til etablering av institusjoner gjennom Verdensbanken.

Bidrar norsk politikk samlet til å fremme utvikling?

Norge arbeider aktivt med å utvikle velfungerende, ansvarlige og åpne institusjoner på alle nivå. Dette er blitt gjort og gjøres gjennom samarbeid mellom norske institusjoner og tilsvarende institusjoner i utviklingsland, gjennom bistandsprogrammer og gjennom å fremholde viktigheten av slikt arbeid i internasjonale fora og organisasjoner. Den mest betydelige innsastsen skjer innen bistanden, særlig i petroleumssektoren hvor Norge har stor erfaring og ekspertise.

Erfaringene med institusjonsbygging viser at det bare er der den politiske viljen er til stede at en kan forvente at bistand skal bidra til effektiv og varig styrking av institusjoner og kompetanse. I slike tilfeller har Norges samlede politiske innsats fremmet utvikling. Der den viljen hos samarbeidspartnere mangler, oppst.år det betydelige utfordringer og en lykkes sjelden med å bidra til varig åpne og effektive institusjoner.

Mål 16.7: Sikre lydhøre, inkluderende, medbestemmende og representative beslutningsprosesser på alle nivåer

Problematikken og utfordringene på dette politikkområdet i et globalt perspektiv

Godt styresett kjennetegnes blant annet ved at politikere og myndigheter kan holdes ansvarlige for sine beslutninger og at folk har mulighet til å gi uttrykk for sine politiske preferanser, også ved å skifte ut sine regjeringer. Fra et norsk ståsted innbefatter godt styresett rettsstat, demokrati og menneskerettigheter. Til dette hører effektive og uavhengige institusjoner som skal bidra til at beslutninger tas på inkluderende, uhildet og representativt vis. Et betydelig antall land mangler mange av disse kjennetegnene på godt styresett til tross for at formelle demokratiske institusjoner finnes.

Inkluderende og representativ beslutningstaking dreier seg i siste instans om hvor godt forankret demokratiske prosesser er i befolkningen i det enkelte land, særlig på politisk nivå. Norge har interesse av at flere land baserer seg på reelt inkluderende og representativ beslutningstaking, noe som bl.a. kan bidra til at flere land støtter en internasjonal rettsorden basert på de samme prinsippene. Formidling av fordelene med demokratisk styresett gjennom bistand eller på andre måter til land med svake demokratiske tradisjoner og hvor eliter er interessert i å beholde makt, dreier seg imidlertid mye om endring av holdninger og å oppgi hevdvunne interesser og er svært vanskelig.

Hvordan møter Norge disse utfordringene i hjemlig politikk med relevans for internasjonal utvikling og innen bistandspolitikken?

Bidrag til utvikling fra annen politikk enn utviklingspolitikken på området

Norge har lenge arbeidet i internasjonale fora, i regionale samarbeid og i bilaterale samtaler med andre land for å fremme demokrati, rettsstat og menneskerettighetene. I denne sammenheng er viktigheten av inkluderende og representative beslutningsprosesser fremhevet sammen med det sivile samfunns viktige rolle som pådriver for åpenhet og for at interessegrupper skal bli hørt. Denne innsatsen er et viktig element i norsk utenriks og utviklingspolitikk. Stortinget bidrar til denne dialogen med parlamenter i andre deler av verden gjennom besøk og gjennom sitt arbeid i Den interparlamentariske union52.

Norge bidrar med valgobservatører og annen valgrelatert støtte i mange land. Norsk ressursbank for demokrati og menneskerettigheter (NORDEM), som blir drevet av Norsk senter for menneskerettigheter53 med støtte fra Utenriksdepartementet, rekrutterer og sender observatører til internasjonale operasjoner i regi av EU, OSSE54, og FN for å påse at beslutningsprosesser tar mest mulig hensyn til alle involverte parter. Norge har også arbeidet for at sivilsamfunnet skal få delta som premissgiver i internasjonale prosesser, særlig i FN-sammenheng.

Utviklingspolitikkens bidrag til utvikling på området

Norge spilte en sentral rolle i arbeidet med å få gjort demokratisk styresett til et hovedinnsatsområde for UNDP. UNDP gir i dag omfattende støtte til valgorganisering og mobilisering av velgere både i forkant av valg og rettet mot langsiktig kapasitetsbygging av valginstitusjoner, parlamenter og lokaldemokrati. Norge har på dette feltet også et faglig samarbeid med norske fagmiljøer som Oslo Governance Centre55.

Menneskerettigheter er ett av fire tverrgående hensyn i norsk bistand og hensynet til deltagelse og medvirkning er ett av områdene som alltid skal vurderes for norske tiltak. Norge gir også annen støtte til demokratiutvikling, der innholdet varierer avhengig av situasjon. Blant de mest sentrale satsningsområdene er gjennomføring av valg, støtte til journalister og media, ivaretakelse av menneskerettigheter inkludert likestilling og støtte til det sivile samfunn. Støtten gis både bilateralt og gjennom multilaterale kanaler som FN og Verdensbanken.

Forskning viser at inkluderende fredsprosesser, og særlig prosesser som involverer kvinner, øker sannsynligheten for å finne varige løsninger. I tråd med gjeldende handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet søkes både kvinners og menns behov, rettigheter og prioriteringer ivaretatt i freds- og sikkerhetsarbeid hvor Norge er involvert. Dette inkluderer fredsprosesser, fredsbygging, humanitær innsats og i internasjonale operasjoner. Inkludering av kvinner er også et viktig element i Norges arbeid med å forebygge og bekjempe voldelig ekstremisme. Norsk kjernefinansiering av UN Women56 er en viktig del av deres grunnlag for arbeidet med å styrke kvinnelig representasjon i folkevalgte organer og beslutningsprosesser. Norge var i 2015 tredje største giver av kjernebidrag til UN Women.

Bidrar norsk politikk samlet til å fremme utvikling?

Norge søker å fremme inkluderende og representativ beslutningstaking i mange sammenhenger. Betydningen av at Norge har et velutviklet demokrati har begrenset betydning som eksempel til etterfølgelse for andre land. Den høye graden av deltagelse i beslutningsprosesser nasjonalt i Norge gir imidlertid legitimitet i forhold til andre aktører for Norges arbeid for å bidra til demokratisering i andre land.

Sterkere grad av demokratisk styresett i alle land er et mål for den norske utenriks- og utviklingspolitikken. Utviklingspolitikken bidrar blant annet gjennom styrking av nasjonal kapasitet til gjennomføring av valg hos samarbeidspartnere og gjennom institusjonsbygging og kompetanseutvikling på bred basis.

Mål 16.8: Utvikle og styrke utviklingslandenes deltagelse i institusjoner for global styring

Problematikken og utfordringene på dette politikkområdet i et globalt perspektiv

Norge har sammen med andre nordiske land engasjert seg i de pågående FN-forhandlingene om reform og utvidelse av FNs Sikkerhetsråd. Norge mener at Rådet bør utvides på en måte som sikrer at utviklingslandene blir bedre representert og at sammensetningen av Rådet reflekterer de politiske og økonomiske endringene de senere tiår, samtidig som Rådets effektivitet og legitimitet bevares. Norge tilhører flertallet av land som mener at Sikkerhetsrådet bør utvides med både faste og ikke-faste medlemmer. Den nordiske felles posisjon slår fast at Afrika bør få fast plass i et utvidet Sikkerhetsråd.

Internasjonale institusjoners legitimitet er en funksjon bl.a. av deres evne til å representere og fremme medlemsstatenes synspunkter. FN-systemet favner over et vidt spekter av oppgaver og er utformet med bred legitimitet for øye. Verdensbanken, det Internasjonale Valutafondet (IMF), de regionale utviklingsbankene og Verdens Handelsorganisasjon (WTO) er også sentrale i utformingen av et globalt rammeverk for handel og økonomi, men bankene styres etter noe andre prinsipper enn de øvrige.

Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Det internasjonale valutafondet skiller seg fra FN-systemets «ett land, en stemme» -prinsipp ved at representasjon og stemmevekt avhenger av kapitalinnskuddet, som igjen avhenger av økonomisk tyngde og, for IMFs vedkommende, deltakelse i verdensøkonomien. Styrearbeidet i disse institusjonene er i hovedsak konsensusbasert, men fordelingen av kvoter og stemmerett er likevel viktig for hvordan institusjonenes legitimitet oppfattes.

Den forrige gjennomgangen av kvoter og stemmerettsfordelingen for IMF og Verdensbanken skjedde i 2010. Endringer i den globale økonomiske geografien medførte da styrket representasjon for utviklingsland og fremvoksende økonomier. I Verdensbanken ble stemmevekten for denne gruppen økt til 47 pst., en økning på nærmere 5 pst. Det ble også besluttet å øke afrikanske lands styrerepresentasjon i Verdensbanken, fra to til tre medlemmer. Frankrike, UK, USA og Tyskland måtte oppgi noe av sin stemmeandel mens de nordiske landene tapte 0,25 pst. av sin stemmeandel. 2010-reformen forplikter europeiske land til å avgi to styreplasser i IMFs styre til andre land.

Også i IMF innebar vedtakene fra 2010 økte kvote- og stemmerettsandeler for fremvoksende økonomier og utviklingsland. I tillegg ble det politisk enighet om å redusere antall styremedlemmer fra de tradisjonelle industrilandene i Europa med to. Disse to skal etter intensjonen erstattes av representanter fra fremvoksende økonomier og utviklingsland. Dette inkluderer land fra Øst- og Sentral-Europa som i 2010 var klassifisert som fremvoksende økonomier. Så langt er det gjennomført endringer som innebærer at antall styreplasser til vesteuropeiske industriland går ned med 1,64. Valgkretsen Norge inngår i bidrar til dette med 0,14 styreplasser, ved at de baltiske landene er inkludert i valgkretsens rotasjon om styreplassen. I både Verdensbanken og IMF er det nå i gang nye kvotegjennomganger. Eventuell ytterligere styrking av utviklingslands innflytelse krever flertall blant IMFs og Verdensbankens guvernører. I Verdensbanken ønsker fremvoksende økonomier å styrke sin formelle innflytelse basert på endringer i landenes økonomiske tyngde, mens fattigere afrikanske land ønsker representasjon basert på andre kriterier. Det blir derfor en utfordring å finne en løsning som både mellominntektsland, de fattigste og de rike landene kan akseptere. Den nordisk-baltiske fellesholdningen er at stemmerettsreformen må baseres på en enkel, forståelig og dynamisk (robust over tid) formel, som i tillegg til lands økonomiske tyngde (BNP) også vektlegger landenes bidrag til utviklingsfondet IDA. Den nordisk-baltiske valgkretsen arbeider samtidig for å beskytte stemmevekten for de små og fattigste landene.

Diskusjonen i IMF dreier seg i stor grad om styrkeforholdet mellom økonomisk tyngde og andre viktige størrelser relatert til IMFs mandat, som åpenhet og deltakelse i det internasjonale økonomiske samkvemmet. Retorikken preges av behovet for å gi dynamiske utviklingsland økt innflytelse og ansvar. De fleste konkrete forslag til endringer trekker imidlertid i retning av å sikre innflytelse for store økonomier på bekostning av små, enten det er utviklingsland eller industriland.

I IMF er den nordisk baltiske valgkretsen opptatt av at fordelingen av kvoter skal reflektere IMFs mandat og medlemslandenes posisjon i verdensøkonomien, og støtter således at ansvar og stemmevekt blir overført til fremvoksende økonomier og utviklingsland i takt med at de blir viktigere deltakere i verdensøkonomien. I tråd med IMFs mandat må graden av åpenhet i økonomien inngå i beregningen av et lands kvote. Også i IMF ønsker den nordisk-baltiske valgkretsen å beskytte stemmevekten for de små og fattigste landene.

Handel kan fungere som en viktig drivkraft for utvikling, men det er fortsatt et betydelig potensiale for at utviklingsland benytter seg av de muligheter som internasjonal handel innebærer. Verdens Handelsorganisasjon (WTO) er den viktigste organisasjonen som regulerer det internasjonale rammeverket for handel mellom stater. WTO teller nå 164 medlemmer etter at Liberia og Afghanistan ble fulle medlemmer i løpet av sommeren 2016. Ytterligere 19 land forhandler om medlemskap, alle disse er utviklingsland. Organisasjonen har som hovedmålsetting å videreutvikle et regelbasert og åpent multilateralt handelssystem for å skape bedre forutsetninger for økonomisk vekst og velferd, ikke minst i utviklingslandene.

Integrering av utviklingslandene i det multilaterale handelssystemet og i den globale økonomien er en sentral målsetting. Multilaterale forhandlinger om handel er krevende, og er blitt mer krevende etter hvert som de økonomiske styrkeforholdene mellom land endrer seg. Å finne veien fremover for WTO, og særlig WTOs funksjon som global forhandlingsarena, er en utfordring. På ministerkonferansen i Nairobi i 2015 var det på grunn av prinsipiell uenighet mellom medlemmene ikke realistisk med en formell avslutning av Doha-runden, men man oppnådde enighet om en pakke med beslutninger og en ministererklæring som kunne gi retningslinjer for det videre arbeidet.

Mandatene for alle OECDs komiteer har utløpsdato og må fornyes regelmessig. DACs mandat utløp 31. desember 2015, men ble forlenget til utgangen av 2016 for at man skulle kunne ta i betraktning resultatene av en intern rutinegjennomgang som skulle ferdigstilles i løpet andre halvår 2015. Gjennomgangen er blitt forsinket og resultatene foreligger ennå ikke. I tillegg har OECDs Generalsekretær iverksatt en separat gjennomgang av alle «utviklingsrelevante» deler av OECD. I mellomtiden har DAC også besluttet å etablere et eget høynivåpanel som skal gi anbefalinger om DAC fremtid i løpet av inneværende år. Panelet består av 17 personer med bred bakgrunn fra utviklingsrelatert arbeid, under ledelse av Mary Robinson, FNs tidligere Høykommissær for menneskerettigheter.

Hvordan møter Norge disse utfordringene i hjemlig politikk med relevans for internasjonal utvikling og innen bistandspolitikken?

Bidrag til utvikling fra annen politikk enn utviklingspolitikken på området

I Verdensbanken, IMF, og de regionale utviklingsbankene har Norge og de nordiske landene deltatt svært aktivt i diskusjonen om kvote- og stemmerettsreform. Norge arbeider for regelbaserte og dynamiske formler som bygger på objektive økonomiske kriterier innenfor en gjennomsiktig forhandlingsprosess. Dette innebærer en ytterligere oppjustering av utviklingslandenes og de fremvoksende økonomienes samlede eierandeler i takt med at deres posisjon i verdensøkonomien styrkes.

Norge arbeider også for at land skal krediteres for sine bidrag til Verdensbankens myke utlånsvindu for de 77 fattigste landene i verden, The International Development Association (IDA). Norden finansierer i dag 7 pst. av IDA.

Norge har også støttet etableringen av nye utviklingsbanker og institusjoner som den asiatiske infrastrukturbanken57 (AIIB) som ble opprettet på initiativ fra Kina. Sammen med «the New Development Bank58» (NDB) som Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika opprettet i 2015, fremstår AIIB som et alternativ og mulig konkurrent til Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. Initiativene kan sees som utrykk for fremvoksende økonomiers økte innflytelse, og muligens også tolkes som et tegn på misnøye med tempoet i justeringen av stemmerett i de eksisterende organisasjonene.

Norge har sterk interesse av å delta i et bredt og forpliktende multilateralt handelssystem. For Norge er det av avgjørende betydning at WTO beholder sin posisjon som global aktør og relevant hovedsete for internasjonale handelsforhandlinger. WTO bidrar til globale rammebetingelser for handel og økonomisk utvikling og til å gi norsk næringsliv stabile og forutsigbare rammevilkår.

På WTOs ministermøte i Nairobi i desember 2015 ble det fattet en historisk beslutning om utfasing av eksportsubsidier for landbruksvarer og beslutninger som gagner de minst utviklede landene. Oppfølgingen av beslutningene fra Nairobi vil bli viktig.

Enigheten fra Nairobi gir retningslinjer for det videre arbeidet i WTO og forplikter medlemmene til fortsatte forhandlinger om blant annet landbruk, industrivarer, tjenester, regelverk og utvikling i tillegg til at det åpnes for å forhandle multilateralt om nye områder dersom medlemmene kan enes om dette. Norges hovedmål om å bidra til at WTO videreføres som det sentrale globale forumet for handelsforhandlinger består. Spørsmål knyttet til graduering og differensiering mellom utviklingsland er og vil fortsette å være vanskelige.

Utviklingspolitikkens bidrag til utvikling på området

Utviklingspolitikken har begrenset direkte innvirkning på utviklingslands deltagelse i institusjoner for global styring. Det kan imidlertid argumenteres for at tidligere og pågående norsk utviklingspolitikk rettet mot styrking av statlige institusjoners kapasitet har forbedret utviklingslandenes evne til å hevde og benytte de mulighetene til økt innflytelse som gradvis åpnes opp.

Det forventes at større deltagelse fra utviklingsland i institusjoner for global styring vil ha betydning for hvordan disse institusjonene opererer, spesielt over tid. Gitt betydningen av disse institusjonene i norsk utviklingspolitikk, kan større deltagelse fra utviklingsland i institusjoner for global styring få konsekvenser for de rammene norsk utviklingspolitikk må forholde seg til.

Norge støtter gjennomgangene som er iverksatt i OECD/DAC.

Bidrar norsk politikk samlet til å fremme utvikling?

Norsk politikk utenom utviklings- og utenrikspolitikken har antakelig begrenset innvirkning på utviklingslands deltagelse i internasjonale institusjoner. Ett unntak gjelder forholdet til IMF som forvaltes av Finansdepartementet, og hvor norske monetære og finansmarkedsmessige interesser spiller en rolle for de beslutninger som støttes.

Norge arbeider aktivt for å sikre at styrkeforholdene i internasjonale institusjoner som Verdensbanken, IMF og de regionale utviklingsbankene og WTO er representative og så legitime som mulig. Disse institusjonene og organisasjonene har vært og vil fortsatt være helt sentrale i utformingen av det globale rammeverket for økonomi og handel og dermed for mulighetene fattige land har for å fremme egen utvikling.

Mål 16.9: Innen 2030 sikre juridisk identitet for alle, herunder fødselsregistrering

Problematikken og utfordringene på dette politikkområdet i et globalt perspektiv

Juridisk identitet er en forutsetning for å kunne hevde sine rettigheter som borger av et land. Systemer for ID-registrering inneholder bl.a. navn, fødselsdato, kjønn, fødested og personnummer i en eller annen form. Registrering kan skje ved fødsel eller på et senere stadium. Myndighetene har behov for et minimum av informasjon om hvem og hvor mange som bor hvor for å iverksette effektiv politikk og levere statlige tjenester.

Et stort antall fødsler blir ikke registrert. For 2011 er det anslått at kun 72 pst. av alle barn under 5 år blir registrert ved fødsel på verdensbasis. I Afrika sør for Sahara var andelen kun 50 pst. Manglende systemer for juridisk identitet og registering av innbyggere gjør det vanskelig for personer å hevde sine rettigheter og for staten å levere tjenester og planlegge effektiv politikk. Mål 16.9 er derfor viktig i arbeidet med oppnåelsen av bærekraftsmålene som helhet.

Hvordan møter Norge disse utfordringene i hjemlig politikk med relevans for internasjonal utvikling og innen bistandspolitikken?

Bidrag til utvikling fra annen politikk enn utviklingspolitikken på området

Norge registrerer rutinemessig grunnleggende data for alle som fødes i landet. Norske statsborgere som fødes i utlandet registreres normalt i forbindelse med utstedelse av pass. Andre som kommer til landet registreres når de melder seg for myndighetene og når de søker oppholdstillatelse. Norske myndigheter har betydelig kompetanse i å forvalte slike registreringssystemer både i Norge og ved konsulater i utlandet. Tilnærmet alle i Norge er registrert og har juridisk identitet.

I det norske Folkeregisteret registreres sentrale livsbegivenheter som fødsel, ekteskap og dødsfall. Informasjonen utveksles med instanser som NAV og Statistisk sentralbyrå. Dette sikrer at samme informasjon kan benyttes til ulike formål.

Norge planlegger nasjonal innføring av nye ID-kort basert på bio-data som fingeravtrykk. Nyere norske pass inneholder slike biometriske data. Personer fra utviklingsland med oppholdstillatelse i Norge får også ID-papirer.

Norge støtter initiativer som FN tar for innføring av systemer for juridisk identitet i flere land for å sikre både bedre planlegging fra myndighetenes side og for at folk skal kunne hevde sine rettigheter til bl.a. eiendom.

Utviklingspolitikkens bidrag til utvikling på området

Norge er en viktig bidragsyter til FNs befolkningsfond (UNFPA) i deres arbeid med befolknings- og utviklingsspørsmål. Norsk støtte bidrar til UNFPAs gjennomføring av folketellinger og befolkningsanalyse og distribusjon av resultatene av disse. Folketellinger gir viktige data om særlig sårbare regioner og befolkningsgrupper som kvinner, jenter, gamle og personer med nedsatt funksjonsevne. Informasjonen som blir innhentet styrker UNFPAs arbeid med gjennomføring av familieplanleggingsprogrammer. Dette er imidlertid informasjon som er politisk sensitiv og ikke alle regjeringer ønsker at den skal være åpent tilgjengelig.

Som stor bidragsyter til UNDP og UN Women bidrar også Norge til finansiering av tiltak for registrering av juridisk identitet som iverksettes av disse organisasjonene. En viktig effekt av dette er at kvinner i mange land, bl.a. i Egypt, kan stemme ved valg og hevde andre rettigheter.

Norge har støttet forskning på bruk av teknologi for ID-registering59 av personer gjennom biometriske data ved blant annet Center for Global Development (CGD). Norge har tidligere også støttet Institutt for frihet og demokratis60 arbeid for at folk skal kunne registrere bruksrett til eiendommene de bor på.

Bidrar norsk politikk samlet til å fremme utvikling?

Norge har systemer som sikrer at alle som har behov for det, har en klart definert juridisk identitet som gir mulighet til å hevde sine rettigheter som norsk borger eller borger fra et annet land med oppholdstillatelse. Ut over dette er innvirkningen av nasjonal politikk på mål 16.9 svært begrenset.

Norge har støttet arbeidet med å sikre juridisk identitet for alle i internasjonale fora og fulgt dette opp gjennom bidrag til organisasjoner som UNFPA og til forskning.

Norges innsats på dette området er mindre enn for andre delmål under bærekraftsmål 16. Den begrensede innsatsen vi har på dette området må imidlertid sies å være utviklingsfremmende.

Mål 16.10: Sikre allmenn tilgang til informasjon og beskytte grunnleggende friheter, i samsvar med nasjonal lovgivning og internasjonale avtaler

Problematikken og utfordringene på dette politikkområdet i et globalt perspektiv

Tilgang til informasjon er både en forutsetning for og integrert del av presse- og ytringsfriheten. Informasjon er nødvendig for at befolkningen skal få kunnskap om hva som skjer i deres eget land og i verden, om deres lovfestede rettigheter, om grunnlaget for forvaltningens beslutninger og bruk av offentlige midler samt for at folk skal kunne ta informerte beslutninger om eget liv.

Offentlige myndigheter skal legge til rette for innsyn og gjøre tilgjengelig informasjon av allmenn interesse, f.eks. om forhold som truer miljø og helse. Dersom slik informasjon ikke er tilgjengelig, begrenses også befolkingens muligheter til å delta i det offentlige ordskiftet og til å holde myndighetene ansvarlige. I mange land er både den allmenne tilgangen til informasjon svært mangelfull og grunnleggende friheter, som ytringsfriheten, er under press.

Ifølge Reportere uten grenser er situasjonen forverret de senere årene. Organisasjonen peker i 2016-utgaven av World Press Freedom Index61 på at myndigheter i stadig flere land tar større kontroll over pressen og sosiale medier. Individer og organisasjoner som kritiserer manglende åpenhet eller uttaler seg kritisk om myndigheter og samfunnsforhold, opplever mange steder trusler og represalier.

I en periode med mange spenninger og uroligheter kan det synes som om myndighetene i enkelte land ønsker økt kontroll over media. Nasjonale sikkerhetshensyn, antiterrorlovgivning, antikorrupsjonslover og lover om blasfemi og ærekrenkelser misbrukes for å undertrykke kritikk og begrense den offentlige debatten. I enkelte land begrenses både adgangen til å kritisere myndigheter og til å kritisere storstilt kommersiell utnyttelse av begrensede naturressurser. Også sterk konsentrasjon av medieeierskap og statlig kontroll med mediene kan begrense mangfoldet av informasjon og ytringer.

Innskrenkning av allmenn tilgang på informasjon og redusert beskyttelse av grunnleggende rettigheter kan ha stor innvirkning på flere av delmålene under mål 16, bl.a. muligheten til å fremme rettstaten og sikre lik tilgang til rettsvern (mål 16.3), redusere ulovlige finans og våpenstrømmer (mål 16.4), redusere korrupsjon (16.5), for utviklingen av velfungerende og åpne institusjoner (mål 16.6), og for å sikre inkluderende og representative beslutningsprosesser (16.7). Oppnåelsen av disse delmålene er også nødvendig for å oppfylle flere av de øvrige bærekraftsmålene, som nr. 4 om utdanning, nr. 5 om likestilling, nr. 8 om anstendig arbeid og økonomisk vekst og nr. 10 om redusert ulikhet.

Hvordan møter Norge disse utfordringene i hjemlig politikk med relevans for internasjonal utvikling og innen bistandspolitikken?

Bidrag til utvikling fra annen politikk enn utviklingspolitikken på området

Allmenn tilgang til informasjon og beskyttelse av grunnleggende rettigheter står sterkt i Norge. Paragraf 100 i Grunnloven62 sikrer alle rett til ytringsfrihet og innsyn i offentlige dokumenter og paragraf 112 sikrer retten til miljøinformasjon for å bidra til et godt miljø. Offentleglova understreker dette og miljøinformasjonsloven gir spesifikt rett til informasjon og deltakelse i relevante beslutningsprosesser. Staten viser generelt stor respekt for medienes uavhengighet og legger til rette for et åpent og opplyst offentlig ordskifte bl.a. ved å gi økonomisk støtte for å opprettholde et mangfold i norsk presse. Statens muligheter til å unnta offentligheten informasjon er dessuten svært begrenset. Av disse og andre grunner ligger Norge sammen med de andre nordiske landene i toppen på målinger av informasjonstilgang og pressefrihet som World Press Freedom Index63 og Freedom House sin indeks for pressefrihet.

Norge fremmer også menneskerettigheter og grunnleggende friheter gjennom internasjonale organer. Ytrings- og pressefrihet er temaer som jevnlig tas opp i landhøringene (UPR) i FNs menneskerettighetsråd. Norge er part til UNECE64-konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet. Dette innebærer at vi også skal fremme prinsippene om åpenhet, deltakelse, klage- og domstolsprøving i andre internasjonale prosesser og organisasjoner av betydning for miljøet.

Norge fremholder verdien av grunnleggende rettigheter og friheter i bilaterale samtaler med en rekke land, bl.a. med henvisning til ratifiserte menneskerettighetskonvensjoner. Norges internasjonale innsats for ytringsfrihet omfatter også menneskerettighetsforkjempere. Utenrikstjenesten har utarbeidet et eget veiledningshefte for støtte til disse.

Utviklingspolitikkens bidrag til utvikling på området

Menneskerettighetene er et tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk og allmenn tilgang til informasjon og beskyttelsen av grunnleggende rettigheter som ytrings- og pressefrihet er forhold som vurderes løpende i norsk utviklingspolitikk. Viktigheten av dette understrekes også av Regjeringens strategi for ytringsfrihet og uavhengige medier65 hvor tilgang til informasjon er ett av hovedmålene.

Norge reagerer bilateralt, i samarbeid med andre land og gjennom FN når grunnleggende friheter krenkes av myndighetene i samarbeidsland. Norsk og andre lands bistand til Uganda ble i 2014 frosset en periode som følge av parlamentets vedtak av en anti-homofililov. Vedtaket ble senere opphevet og bistandssamarbeidet gjenopptatt.

Bidrar norsk politikk samlet til å fremme utvikling?

Norge legger stor vekt på å fremme ytringsfrihet og allmenn tilgang til informasjon. Staten legger også til rette for et åpent og opplyst offentlig ordskifte og pressestøtten bidrar til et variert mediebilde i Norge. Den nasjonale oppnåelsen av dette delmålet må imidlertid antas å ha begrenset innvirkning på andre lands mulighet til det samme.

Norge bidrar antakelig i større grad til oppnåelsen av mål 16.10 gjennom utviklings- og utenrikspolitikken. Internasjonalt fremmer Norge menneskerettigheter og grunnleggende friheter i de organisasjoner vi er med i og støtter økonomisk, samt i bilaterale samtaler med andre land. Norge har beskyttelse og fremme av grunnleggende rettigheter som viktig rettesnor for utviklingspolitikken.

Styrke relevante nasjonale institusjoner, blant annet gjennom internasjonalt samarbeid, med sikte på å bygge kapasitet på alle nivåer, særlig i utviklingsland, for å forebygge og bekjempe terrorisme og kriminalitet

Problematikken og utfordringene på dette politikkområdet i et globalt perspektiv

Millioner av mennesker som lever i områder dominerte av kriminelle og terrorister utsettes daglig for undertrykkelse, vold og drap. Dette påvirker deres levekår og livskvalitet sterkt. I tillegg til de som rammes direkte, utsettes også et stort antall mennesker for psykiske utfordringer som følge av vedvarende mangel på stabilitet og sikkerhet i slike og nærliggende områder.

Vold som følge av terrorisme og kriminalitet kan være like utfordrende for utvikling som andre former for konfliktrelatert vold. Organisert kriminalitet fører ofte til betydelig grad av vold og usikkerhet i samfunnene der den forekommer. Narkotikakrigen i Mexico som har pågått fra 2006 og til i dag har ført til titusener av dødsfall og stor grad av utrygghet i deler av landet.

Definisjonene av terrorisme er mange, men i de fleste er det grunnleggende elementet vold mot tilsynelatende tilfeldige mål, i mange tilfeller sivile, for å skape frykt. Terrorgrupper som ISIL, al-Qaida, og Boko Haram bruker ekstrem vold. Noen av dem har vist evne til å destabilisere store områder og slå til langt unna sine kjerneområder. Terrorisme og voldelig ekstremisme utgjør en betydelig utfordring for statene som utsettes for dette. Styrking av relevante nasjonale institusjoner er en nødvendig del av arbeidet med å forebygge og bekjempe terrorisme og kriminalitet.

Det er ulike oppfatninger blant forskere om drivkreftene bak rekruttering til terrorisme. Det er imidlertid enighet om at økonomisk utvikling reduserer rekrutteringen til ekstremistiske grupperinger dersom det bidrar til redusert fattigdom i befolkningen og utdannings- og jobbmuligheter til potensielle rekrutter.

Uavhengige domstoler og et politi med tillit i befolkningen, er viktig i bekjempelsen av kriminalitet. Demokratiske organer som overvåker disse institusjonene og sikrer deres uavhengighet er også sentralt.

Også staten kan fremme kriminalitet og terrorisme. Noen ganger skjer dette gjennom finansiering eller annen støtte til grupper eller nettverk i andre land. Noen ganger brukes forsvarsstyrker og politi til å undertrykke egen befolkning. Sterke statlige institusjoner er derfor ikke alene noen garanti for bekjempelsen av kriminalitet og terrorisme dersom de ikke er under demokratisk kontroll og utfører sine oppgaver i tråd med lover som reflekterer menneskerettighetene.

Hvordan møter Norge disse utfordringene i hjemlig politikk med relevans for internasjonal utvikling og innen bistandspolitikken?

I Norge er det allmenn enighet om at rettsstat og åpenhet er fellesgoder en ønsker å bevare og Norge har forholdsvis lav forekomst av voldelig kriminalitet og terrorisme.

Bidrag til utvikling fra annen politikk enn utviklingspolitikken på området

Norge støtter utformingen av rammeverk for bekjempelse av internasjonal økonomisk kriminalitet, skatteunndragelse og hvitvasking som også finansierer terrorisme. Norge har blant annet deltatt i OECDs arbeid med å utvikle CRS-standarden66 for utveksling av skatterelevante opplysninger. Dette er en del av innsatsen for å fremskaffe informasjon om kapitalbevegelser for å gi stater og det internasjonale samfunnet bedre innsikt og verktøy i bekjempelsen av organisert kriminalitet.

Norge har et bredt politi- og etterretningssamarbeid for å sikre utveksling av informasjon som kan bekjempe internasjonal kriminalitet og terrorisme.

Utviklingspolitikkens bidrag til utvikling på området

Norge samarbeider om forebygging av voldelig ekstremisme bl.a. gjennom FN og Norge støtter blant annet generalsekretærens handlingsplan på dette området67. UNDP har siden 2008 bidratt til styrking av institusjoner med ansvar for opprettholdelse av menneskerettighetsforpliktelsene i mer enn 90 land og Norge gir også øremerket støtte til UNDPs styresettarbeid med spesielt fokus på menneskerettighetene. Norsk støtte har også gått til UNDPs og FNs Department of Politiom lagl Affairs (DPA) fellesprogram for konfliktforebygging68. Disse midlene går til å bygge kapasitet hos nasjonale myndigheter, inkludert styrking av nøkkelinstitusjoner, for å forebygge konflikt i alle former og bygge fred.

Norge støtter styrking av de institusjonelle rammene for bekjempelse av kriminalitet, slik som arbeid med styrking av kompetansen ved domstoler i utviklingsland og sikring av deres uavhengighet. Dette innbefatter også støtte til UNEPS arbeid mot miljøkriminalitet som har lav prioritet i mange land pga. manglende kompetanse. Beredskapsgruppen Styrkebrønnen, bistår internasjonale organisasjoner og enkeltland med råd og bistand knyttet til utvikling av bl.a. institusjoner i rettsvesenet.

I tillegg til det generelle arbeidet med miljøkriminalitet støtter også Norge Interpol og UNODCs arbeid mot grenseoverskridende organisert fiskerikriminalitet. Norge har også bilateralt samarbeid med Indonesia og Sør Afrika på dette området blant annet gjennom etableringen av et regionalt treningssenter i etterforskning av fiskerikriminalitet69 ved Nelson Mandela Metropolitan University i Port Elizabeth i Sør Afrika.

Bidrar samlet Norsk politikk på dette feltet til å fremme utvikling?

Kriminell og terrorismerelatert vold i alle former er destabiliserende, ødeleggende og kan selv med moderat varighet og intensitet sette utviklingsprosesser ti-år tilbake.

Bekjempelsen av slik vold er et viktig mål for norsk utviklings- og utenrikspolitikk, ikke bare fordi fravær av terrorisme og kriminalitet er et gode i seg selv, men fordi stater preget av stabilitet, åpenhet og forutsigbarhet er gode internasjonale partnere og naboer. Det er grunn til å hevde at norsk politikk støtter opp under delmål 16a.

Fremme og håndheve ikke-diskriminerende lover og politikk for bærekraftig utvikling

Problematikken og utfordringene på dette politikkområdet i et globalt perspektiv

Ett av hovedbudskapene i bærekraftsmålene er at de gjelder for alle land og at ingen skal utelates. For å kunne sikre dette må ikke-diskriminerende lover for bærekraftig utvikling vedtas og håndheves.

Selv om mange land formelt sikrer alle borgere like rettigheter, gjenstår det i mange tilfeller betydelige utfordringer i implementeringen. Kvinner har for eksempel i mange land, på tross av at lovene er på plass, begrenset økonomisk selvstendighet, dårligere ansettelsesbetingelser enn menn og mange utsettes for vold i form av overgrep i nære relasjoner eller strukturell vold som kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap. Dette rettferdiggjøres ofte med henvisning til tradisjonell praksis. De aller fattigste, kasteløse, etniske minoriteter, LHBTI-personer, personer med nedsatt funksjonsevne og urbefolkninger utsettes mange steder for vedvarende og alvorlig diskriminering. De som utsettes for dette er ofte vanskelige å nå for staten eller for bistands- og utviklingsaktører.

Selv om betydelige fremskritt i oppfyllelsen av bærekraftsmålene kan sikres gjennom å rette oppmerksomheten mot de det er enklest å nå, må en for å oppfylle målenes krav om ikke å utelate noen også møte de nevnte og spesielt vanskelige utfordringene. De marginale gruppene er imidlertid de det er mest kostbart å nå og betydelige midler ut over det en bruker i dag må mobiliseres til dette formålet av landene hvor utfordringene er størst, så vel som av det internasjonale samfunn.

Hvordan møter Norge disse utfordringene i hjemlig politikk med relevans for internasjonal utvikling og innen bistandspolitikken?

Ikke-diskriminerende lover og politikk er en forutsetning for at bærekraftsmålene skal nås uten at noen utelates. Alle land står i større eller mindre grad overfor slike utfordringer og må arbeide aktivt med å håndtere disse. I Norge er det til tross for omfattende lovverk og opplysningsarbeid fremdeles slik at kvinner tjener mindre enn menn og at yrker med stor kvinneandel blant de ansatte er lavere lønnet enn yrker med stor mannsandel. Norge arbeider aktivt med å fremme ikke-diskriminerende normer og politikk i internasjonale fora og gjennom støtte til sine samarbeidspartnere.

Bidrag til utvikling fra annen politikk enn utviklingspolitikken på området

I normative prosesser internasjonalt er Norge en aktiv pådriver for politikk som kan bidra til at det etableres lover og institusjoner som rammer alle former for diskriminering. Ett eksempel på dette er at Norge har vært en pådriver for inkludering av menn i likestillingsarbeidet og for å engasjere trosbaserte organisasjoner for å fremme holdningsendringer når det gjelder kjønnsstereotyper som bidrar til diskriminering og trakassering av jenter og kvinner.

Den tette forbindelsen mellom FN som normgivende arena og FN som internasjonal aktør kombinert med bred legitimitet, gjør at FNs landteam har et særlig fortrinn i å bistå vertslandene med å utvikle politikk og lovgivning på dette området i tråd med internasjonale normer og standarder. Regjeringen mener dette er en hovedoppgave for FNs landteam i alle ODA-godkjente land.

Utviklingspolitikkens bidrag til utvikling på området

Hensynet til ikke-diskriminering er ett av områdene som alltid skal vurderes i operasjonaliseringen av menneskerettigheter som nytt tverrgående hensyn i all norsk bistand. Vurdering av konsekvenser for kvinner og likestilling følger av et annet tverrgående hensyn.

Personer med nedsatt funksjonsevne er en prioritert gruppe i norsk utviklingssamarbeid. Generelt er diskrimineringsspørsmålet i prinsippet godt dekket i planlegging og gjennomføring av norskfinansierte utviklingstiltak. Norge har for øvrig bred erfaring med bistand til utvikling av ansvarlige institusjoner, noe som er helt avgjørende for å sikre ivaretakelse av rettighetene og behovene til de utsatte gruppene som er nevnt foran. Det arbeides aktivt med støtte til og oppbygging av slike institusjoner i en rekke partnerland og gjennom den multilaterale bistanden.

Bidrar norsk politikk samlet til å fremme utvikling?

Norge må samlet sett sies å føre en politikk både nasjonalt og internasjonalt som fremmer ikke-diskriminerende lover og politikk for bærekraftig utvikling i andre land. Norge har en rekke erfaringer fra utvikling av ikke-diskriminerende lover og praksis som søkes formidlet gjennom arbeidet i internasjonale organisasjoner, ulike former for internasjonalt samarbeid og gjennom bistanden.

14 Tusenårsmålene og status for måloppnåelse 2016

Rapport for Tusenårsmålene og 2030-agendaen med bærekraftsmålene

Statusrapport for Tusenårsmålene

Tusenårserklæringen ble vedtatt på Tusenårstoppmøtet i 2000. Erklæringen banet vei for åtte konkrete, tidsbestemte og målbare Tusenårsmål: i) utrydde ekstrem fattigdom og sult; ii) oppnå allmenn grunnskoleutdanning; iii) fremme likestilling og styrke kvinners stilling; iv) redusere barnedødelighet; v) redusere svangerskapsrelatert dødelighet; vi) bekjempe hiv og aids, malaria og andre sykdommer; vii) sikre miljømessig bærekraftig utvikling; og viii) utvikle et globalt partnerskap for utvikling. Målene pekte primært på utviklingslandenes behov og understreket givernes ansvar for å sikre støtte til nasjonale planer.

Et fremgangsrikt initiativ

Tusenårsmålene resulterte i den mest omfattende og vellykkede internasjonale innsatsen for bekjempelsen av fattigdom noensinne. Målene fungerte i mange tilfeller som ramme for lokal, nasjonal, regional og global utvikling. Målrettede tiltak og politisk vilje har oppnådd viktige resultater i perioden, særlig på sosial og helseområdet. Tusenårsmålene dekket perioden 2000–2015. Sluttrapporten slår fast at politisk vilje til oppfølging av målene har bidratt til å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom, forbedre svake gruppers situasjon, redusere dødelighet som følge av sykdom og svangerskapsrelaterte komplikasjoner og å gitt millioner av mennesker mulighet til å leve mer verdige liv.

Måloppnåelse og noen utfordringer

Antallet mennesker som levde i ekstrem fattigdom falt fra 1,9 milliarder i 1990 til 836 millioner i 2015. Likevel mangler fortsatt mer enn 800 millioner mennesker tilgang til tilstrekkelig og ernæringsriktig mat. Til tross for en reduksjon i spredningen av hiv og aids på 40 pst. og en reduksjon i malariasmitte på 37 pst. ble 2,1 millioner mennesker smittet av hiv og 214 millioner mennesker rammet av malaria i 2015. Selv om 91 pst. av verdens befolkning i 2015 hadde tilgang til rent drikkevann sammenlignet med 82 pst. i år 2000, mangler fortsatt 663 millioner denne tilgangen. Til tross for en sterk vekst i jenter i grunnskolen og en halvering av barselsrelaterte dødsfall, er kvinner fremdeles underrepresentert i maktposisjoner og titusenvis av jenter blir daglig utsatt for kjønnslemlestelse og barneekteskap.

Politisk vilje en forutsetning for endring

Resultatene av Tusenårsmålene viser at betydelige fremskritt kan oppnås når det internasjonale samfunnet målrettet samarbeider om fattigdomsbekjempelse. En samling mål er i seg selv ikke nok til å bekjempe fattigdom, men de kan utløse politisk vilje til å adressere felles utfordringer og samle spredt innsats.

Betydelig fremgang i et globalt perspektiv avdekker samtidig at veksten er ujevnt fordelt på tvers av regioner og land. Millioner av mennesker har i liten grad fått mulighet til å ta del i veksten. Noen av årsakene til begrensede resultater i en del land er korrupsjon, kapitalflukt, diskriminering og konflikter som ikke bare hindrer, men også kan reversere utvikling. Svakt utbygd rettssystem, mangelfull beskyttelse av privat eiendomsrett og svak infrastrukturer, et lite effektivt system for å inndrive skatter og lav produktivitet i offentligforvaltning bidro ytterligere til å begrense fremdrift. Bedre og mer stabile rammevilkår er sentrale forutsetninger for at offentlig-privat samarbeid og privat sektor kan bli drivkrefter for lønnsomme arbeidsplasser som kan løfte mennesker ut av fattigdom.

Mye er gjort, men vi er ikke i mål

I sum har Tusenårsmålene hatt en betydelig positiv effekt på utvikling lokalt og globalt. Samtidig er det regioner og land som ikke har nytt godt av dette initiativet. Målene har vært av sosial karakter, og oppfølgingen har ikke i samme grad adressert utfordringer knyttet til klima, miljø og økonomisk vekst. En lærdom fra perioden er at økonomiske og miljømessige hensyn må tas inn i politikken for å løse sosiale utfordringer.

Denne erkjennelsen førte til at FNs medlemsland i 2015 vedtok en langt mer ambisiøs erklæring, 2030-agendaen for en bærekraftig utvikling. Den inneholder 17 bærekraftsmål med 169 delmål. 2030-agendaen representerer en annen måte å se verden på. Målene forplikter alle land og understreker likeverd. Der Tusenårsmålene i større grad omhandlet de tradisjonelle utviklingslandene, gjelder 2030-agendaen med bærekraftsmålene alle.

2030-agendaen med de nye bærekraftsmålene

2030-agendaen med sine 17 bærekraftsmål og 169 delmål, representerer et globalt veikart for nasjonale og internasjonale tiltak som tar sikte på å utrydde ekstrem fattigdom, sikre en inkluderende utvikling og å fremme velstand, fred og rettferdighet. 2030-agendaen, med den politiske erklæringen og bakgrunnsanalysen, setter en universell dagsorden som alle FNs medlemsland og organisasjoner har forpliktet seg på. Sammen med handlingsplanen fra Addis Abeba for finansiering av utvikling og Parisavtalen fra 2015, utgjør den et globalt rammeverk for politisk handling tuftet på internasjonalt samarbeid og partnerskap for bærekraftig utvikling.

Norske posisjoner

Norge var en pådriver for å få bærekraftsmålene vedtatt og vil spille en sentral og aktiv rolle i oppfølgingen av målene. Utryddelse av fattigdom er det viktigste målet for norsk utviklingspolitikk. Skal dette lykkes må vi gjøre noe med de underliggende årsakene til fattigdom.

De globale bærekraftsmålene er forankret i de internasjonale menneskerettighetene og skal gjennomføres i tråd med statenes internasjonale forpliktelser. «Ingen skal etterlates» var temaet for Høynivåmøtet om 2030 -agendaen i 2016. Implisitt i det ligger at de mest marginaliserte og sårbare skal løftes, ikke bare gjennomsnittet.

Oppfølgingen av bærekraftsmålene hjemme og ute skal knyttes til den årlige budsjettprosessen. Regjeringen har utpekt koordineringsansvarlig departement for hvert av de 17 bærekraftsmålene. Oppfølging håndteres og omtales i budsjettprosessen og i de respektive departementers budsjettproposisjoner. Utenriksdepartementet har ansvar for å følger opp målene internasjonalt. Finansdepartementet koordinerer omtalen i de ulike budsjettproposisjonene og presenterer en sammenfatning av målene i Nasjonalbudsjettet.

Norge oppfyller allerede mange av målene, og andre mål ventes å bli nådd gjennom videreføring av gjeldende norsk politikk. Samtidig er det også noen områder hvor det for Norge vil være krevende å nå målene innenlands. Fremtredende blant disse er reduksjon av ikke-smittsomme sykdommer, kjønnsbasert vold, frafall i videregående skole og høyere utdanning, antallet unge utenfor arbeid eller utdanning, og de forventede kostnadene ved utslippsreduksjon i lys av klimaendringer.

2030-agendaen forutsetter en ambisiøs og realistisk utenriks- og utviklingspolitikk. Det må tenkes nytt om gamle utfordringer. Godt styresett, reduksjon av sårbarhet, likestilling, og universell tilgang til skolegang og helsetilbud er grunnleggende forutsetninger for bærekraftig utvikling og utgjør særskilte satsningsområder for Norges globale innsats. Videre vil Norge arbeide med områder hvor vi har spesiell kompetanse eller erfaring. Dette gjelder blant annet bærekraftig forvaltning av verdenshavene.

Høynivåmøtet 2016

Regjeringen besluttet at Utenriksdepartementet skal utarbeide samlet norsk rapport til høynivåmøtet. Statsministeren, som sammen med Ghanas president Mahama leder FNs Generalsekretærs globale pådrivergruppe for å sikre oppfølging av bærekraftsmålene, holdt hovedinnlegget og presenterte norsk rapport til høynivåmøtet.

2030-agendaen

2030-agendaen tar i større grad enn Tusenårsmålene tak i de bakenforliggende årsakene til fattigdom. Helt sentralt i utryddelsen av ekstrem fattigdom (mål 1) er tilgang til sunn mat i rett mengde (mål 2); tilgang til rent vann og gode sanitærforhold (mål 6); et trygt og godt bomiljø (mål 11) og god helse (mål 3). Tilgang til energi (mål 7) og annen infrastruktur (mål 9), utdannelse (mål 4) og anstendige jobber (mål 8) er avgjørende for fattigdomsbekjempelse og for å redusere ulikhet (mål 10) og sikre likestilling (mål 5) samt grønn vekst (mål 8). Hensynet til liv på land (mål 15) og under vann (mål 14) og stanse farlige klimaendringer (mål 13) ivaretas i sektorene og gjennom en bærekraftig produksjon og forbruk (mål 12). Brede partnerskap og samstemt og forutsigbar finansiering (mål 17) og utvikling av fredelige og rettferdige samfunn (mål 16) er ubetingete forutsetninger for å sikre at 2030-agendaen kan realiseres.

2030-agendaen med de 17 målene gjelder for alle land, uavhengig av utviklingsnivå i tradisjonell forstand. I dette perspektivet er alle land å regne som utviklingsland. Heller ikke oppnådde resultater er bærekraftige uten vedvarende politisk prioritering av agendaen, og vektlegging av den gjensidige avhengigheten mellom land.

Tradisjonell bilateral bistand er bare ett virkemiddel, og vil i seg selv vil ikke være tilstrekkelig for å bekjempe global fattigdom. 2030-agendaen inviterer derfor til å tenke nytt om strategiske partnerskap og hvordan ressurser kan brukes smartere. Bistandens fremtidige hovedoppgave blir i stor grad å fungere som en katalysator for å utløse andre og større pengestrømmer, inkludert nasjonal ressursmobilisering. For de aller fattigste og sårbare landene vil den tradisjonelle bistanden fremdeles spille en viktig rolle.

Verden står i dag ovenfor et vanskeligere og mindre oversiktlig sikkerhetspolitisk landskap enn da Tusenårsmålene ble vedtatt i år 2000. Svak økonomisk vekst, voldelige konflikter og sårbare stater truer økonomisk fremgang over de siste tiårene og det internasjonale handelsregimet som gjorde denne fremgangen mulig. Flere land preges av dyptpløyende og langvarige konflikter og økt migrasjon. I dette perspektivet fremstår 2030-agendaen som foroverlent: Den stadfester en global enighet om at grunnleggende endringer er nødvendige for å trygge global stabilitet og jordas bærekraft.

FN var den sentrale pådriveren i arbeidet med 2030-agendaen. Agendaen med bærekraftsmålene vil underlette kommunikasjon på tvers av organisasjoner og land. Det er avgjørende at målene nå i oppstartsfasen oppfattes som en felles drivkraft som kan gi et samlet løft. Norge bidrar aktivt, både gjennom statsministerens pådriverrolle for bærekraftsmålene og i styrende organer, for at dette skal skje.

Statusrapport for bærekraftsmålene

Regjeringen besluttet i mai 2016 at departementene skal omtale hva som gjøres nasjonalt og hva hvert departement bidrar med internasjonalt for å oppfylle målene. Omtalen av nasjonale tiltak dekkes av respektive koordinerende departement. I denne rapporten presenteres noen hovedtrekk ved Norges internasjonale utviklingspolitiske og faglige samarbeid, samt noen viktige statusmeldinger relatert til målene, rapportert av FNs generalsekretær til høynivåmøtet i juli 2016. Det arbeides med et globalt indikatorsett som skal ledsage fremtidig rapportering. Fra norsk side bidrar SSB inn i dette arbeidet.

Denne statusrapporten bekrefter at 2030-agendaen i stor grad samstemmer med norske utviklingspolitiske prioriteringer, men at det også finnes utfordringer knyttet til oppfølgingen som Norge bør gripe tak i.

Mål 1: Utrydde all fattigdom

  • Norske prioriteringer og engasjement rettet mot global fattigdomsbekjempelse synliggjøres blant annet gjennom støtte til utdanning, helsetjenester, næringsutvikling, intern ressursmobilisering, og fredsbygging. Menneskerettigheter, klimaendringer, likestilling og anti-korrupsjon er tverrgående tema i norsk utviklingspolitikk.

  • Ekstrem fattigdom ble i perioden 2002 til 2012 redusert fra 26 til 13 pst. Fortsatt lever en av åtte i ekstrem fattigdom. 40 pst. av verdens fattige lever i land sør for Sahara. Gruppen 15 til 24 år er de mest utsatte. 16 pst. av alle unge i arbeid lever under fattigdomsgrensen (1,9 USD/dag). Bare en av fem mottok sosialstønad i en eller annen form i lavinntektsland. I det øvre sjiktet mottar to av tre slik stønad.

Mål 2: Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk

  • Retten til mat er en menneskerettighet. Internasjonalt er norsk støtte til matsikkerhet siktet inn på småbrukere generelt og på kvinnelige småbrukere spesielt. Norsk kunnskap om klimasmarte løsninger bidrar til økte avlinger og et mer ernæringsrikt kosthold. Det har gitt gode resultater. Norsk kunnskap bidrar også til bærekraftig forvaltning av marine ressurser og bedret ernæring gjennom økt bruk av fisk. Strategiske investeringer sikrer biodiversitet gjennom støtte til Global Crop Diversity Trust og finansiering og drift av frølageret på Svalbard i samarbeid med internasjonale partnere.

  • Bærekraftig matproduksjon er en av verdens store utfordringer. Selv om antall sultne ble redusert fra 15 til 11 pst. i perioden 2002 til 2016, lider fortsatt mer enn 50 pst. av den voksne befolkningen i land sør for Sahara av kronisk matmangel. Globalt var ett av fire barn (159 millioner) varig veksthemmet på grunn av underernæring (2014). Overvekt blant barn i Asia under fem år har økt fra 5 til 20 pst. i perioden 2000 til 2014 – i hovedsak på grunn av feilernæring.

Mål 3: Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder

  • God helse og tilgang til helsetjenester er en grunnleggende menneskerettighet og en forutsetning for bærekraftig utvikling. Investering i helse er derfor et prioritert satsningsområde for Regjeringen. Norges investeringer kanaliseres blant annet gjennom offentlig-private partnerskap som Den globale vaksinealliansen GAVI, Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, og Den globale finansieringsordningen for kvinners, barns og ungdoms helse.

  • Global barnedødelighet har siden 1990 blitt redusert fra 90 til 43 dødsfall per 1000 fødsler. Likevel døde 5,9 millioner barn under sine fem første år i 2015, tilsvarende 16 000 barn per dag. Mange av disse dør som følge av sykdommer som kan forebygges med vaksiner eller tilgang til rent drikkevann. Globalt har nå tre av fire kvinner tilgang til tjenester knyttet til familieplanlegging. Fra 1990 til 2015 ble mødredødelighet redusert med over 40 pst. globalt.

Mål 4: Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle

  • Utdanning er en hovedsatsing i norsk utviklingssamarbeid. Til tross for betydelig fremgang gjenstår det i mange land betraktelige utfordringer ikke minst med tanke på at for få jenter fortsetter og fullfører videregående utdanning. I andre land er det et stort problem at mange gutter ikke fullfører videregående utdanning. Manglende kvalitet på utdanningen er en stor utfordring i mange land. Ikke minst gjelder tilbud om yrkes- og fagutdanning som åpner for jobbmuligheter.

  • Data viser at i utviklede land har 75 pst. av unge gode grunnleggende kunnskaper. Samme måling i partnerland viser at kun 5 pst. har samme ferdigheter. Om lag 60 millioner barn har fortsatt ikke tilgang til barneskole, 60 millioner går ikke på ungdomsskole og 140 millioner har ikke tilgang til videregående utdanning. Kobling til fattigdom er godt dokumentert: Det er fire ganger flere barn fra de 20 pst. fattigste husholdningene som ikke går på skole enn barn fra mer velstående hushold. Fortsatt kan ikke 757 millioner voksne lese og skrive i verden.

Mål 5: Oppnå likestilling og styrke jenter og kvinners stilling

  • Likestilling og styrking av kvinner og jenters muligheter er en grunnleggende forutsetning for å oppnå bærekraftig utvikling og er derfor et viktig satsningsområde for Norge. Gjennom utviklingssamarbeidet støtter Norge en forbedring av kvinner og jenters levekår og rettigheter globalt. Den nye handlingsplanen for likestilling og kvinners rettigheter i Norges utenriks- og utviklingspolitikk (2016- 2020) vil styrke arbeidet med dette målet og oppfølging av handlingsplanen fra Beijing-konferansen om kvinners rettigheter.

  • Globalt har andel kvinner valgt inn i parlamenter steget fra 17 til 23 pst. de siste ti årene. En undersøkelse viser at kvinner bruker om lag 19 pst. av sin tid til ulønnet arbeid. Motsvarende for menn er 8 pst. I et utvalg av 30 land som praktiserer kjønnslemlestelse, rammer prosedyren fortsatt om lag 30 pst. i aldersgruppen 15 til 19 år. Ekteskap inngått før en alder av 18 år er i perioden 1990 til 2015 redusert fra 32 til 26 pst. I vest-Asia og i Nord-Afrika er antall arbeidsløse kvinner dobbelt så høyt som for menn.

Mål 6: Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle

  • Retten til vann- og sanitær er sentral innen sektorer som helse, utdanning, rural utvikling og humanitær bistand. Mangel på gode vann og sanitære installasjoner og dårlig hygiene bidrar til å holde barn, og særlig jenter, borte fra skolegang. Norge har betydelig ekspertise som bidrar i konstruksjon av vannkraftsinstallasjoner og i annen vannrelatert forvaltning.

  • Andel mennesker som bruker forbedrede sanitæranlegg har steget fra 59 til 68 pst. de siste 15 årene. Fortsatt står om lag 2,4 milliarder uten oppgraderte fasiliteter, og 946 millioner har ikke tilgang i det hele tatt. Kamp om knappe vannressurser rammer i dag om lag 2 milliarder mennesker. Alle regioner i verden arbeider med å utvikle planer for bedret vannforvaltning.

Mål 7: Sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris

  • I en internasjonal sammenheng har Norge en unik ekspertise og erfaring i produksjon av fornybar energi. Norge støtter tiltak for å øke tilgang til fornybar energi og reduserte klimagassutslipp i 15 afrikanske og asiatiske land. I 2014 bidrog Norge gjennom Norfund til at det ble produsert 10 TWh elektrisitet i utviklingsland, tilstrekkelig for å dekke energibehovet til 17,3 millioner mennesker. Denne satsningen søker å bruke bistand som en katalysator for økte investeringer i sektoren fra private og kommersielle aktører.

  • Andel mennesker med tilgang til elektrisitet har økt globalt fra 79 til 85 pst. de siste 14 årene. Fortsatt mangler 1,1 milliarder mennesker tilgang til elektrisitet. Rundt 3 milliarder bruker helsefarlige og forurensende brensler til koking og oppvarming. Bruk av fornybar energi til elektrisitet vokste med om lag 4 pst. fra 2010 til 2012. Det er også betydelig bedring i energieffektiviteten, særlig i Øst-Asia.

Mål 8: Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle

  • Internasjonalt fremmer Norge varig og bærekraftig økonomisk vekst gjennom promoteringen av godt styresett og støtte til og deltagelse i internasjonale institusjoner som IMF, multilaterale utviklingsbanker og FN. Norge løfter i det internasjonale samarbeidet frem inkluderende vekst, næringslivets investeringer og jobbskaping som helt sentrale drivere i arbeidet med å bekjempe fattigdom. Støtte til å utvikle mer transparente skatteregimer er tiltak som utvider den nasjonale ressursbasen.

  • Gjennomsnittlig økonomisk vekst i lavinntektsland gikk tilbake fra 4,7 i perioden 2005–2009, til 2,6 pst. i 2010–2014. Målsetningen var en oppgang til 7 pst. per år. Nedgangen truer nødvendig global økonomisk utvikling. Selv om produktiviten økte i partnerland i sør, var den dobbelt så stor i høyinntektsland. Sammenlignet med land sør for Sahara og i sør-Asia, er forskjellen 20 ganger så stor. Det er registrert en økning på 20 pst. av voksne med egen bankkonto i siste fireårsperiode. Likevel er det fortsatt 2 milliarder som ikke bruker eller har tilgang til slike tjenester.

Mål 9: Bygge solid infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon

  • Internasjonalt bidrar Norge med støtte til infrastruktur, herunder energi, vann og sanitær, gjennom omfattende samarbeid med multilaterale utviklingsbanker. Et initiativ i samarbeid med privat sektor, ble lansert i 2016. Målet er å styrke yrkesfaglig opplæring. Et viktig mål er å øke kvinners tilgang til arbeidsmarkedet.

  • I 2015 var verdiskapingen per capita på om lag 100 USD i de minst utviklede landene. I høyinntektsland lå verdiskapningen på om lag 5000 USD. Denne kløften understreker behovet for økt innsats innen bl.a. finansielle tjenester, utdanning og teknologioverføring, samt forskning i våre partnerland. Utviklede land bruker i gjennomsnitt 2,4 pst. av BNP til forskning. Motsvarende tall for kystløse lavinntektsland er 0,3 pst.

Mål 10: Redusere ulikhet i og mellom land

  • Internasjonalt øker ulikhet i og mellom land. Norge bekjemper ulikhet ved å kanalisere en stor del av bistanden til verdens fattigste og ved å gi preferanse til de minst utviklende landene i utenrikshandelen. Gjennom ILO arbeider Norge for å fremme sysselsetting, anstendige arbeidsvilkår og sosial trygghet globalt. Norge støtter en rekke fond som adresserer ulikhet gjennom vårt samarbeid med Verdensbanken. Norsk langsiktig grunnfinansiering støtter Afrikabankens arbeid med inkluderende vekst i Afrika.

  • Selv om forskjellene øker, hører noen viktige trender med til det globale bildet: I 56 av 94 land har per capita inntekt til de 40 pst. fattigste husholdningene vokst raskere enn nasjonalt gjennomsnitt i fem-årsperioden 2007–2012. Samtidig har tollfri eksport fra de fattigste landene til høyinntektsland økt fra 70 til 84 pst., og fra 65 til 79 pst. for mellominntektsland. Gjennomsnittskostnader for private utenlandsoverføringer ligger fortsatt dobbelt så høyt som målsetningen (7,5 pst. av overført beløp, målet var 3 pst.).

Mål 11: Gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige

  • I dag bor over halvparten av verdens befolkning i byer, og antallet forventes å dobles frem mot 2050. Internasjonalt samarbeider Norge blant annet om urban luftkvalitet med Verdens helseorganisasjon, koalisjonen for klima og ren luft, og Verdensbanken). Norge deltar i FNs arbeid med The New Urban Agenda, et handlingsprogram som skal vedtas på Habitat III, FNs konferanse om Housing and Suitable Urban Development, i Quito, Ecuador. Norge er dessuten en av de største giverne til FNs bosettingsprogram, UN-Habitat.

  • I 2014 levde mer enn 880 millioner mennesker i urbane slumområder. Det motsvarer om lag 30 pst. av samlet urban befolkning i verden. Motsvarende tall for år 2000 var 39 pst. I følge Verdens helseorganisasjon er bybefolkningen 2,5 ganger mer utsatt for luftforurensning enn de som bor på landsbygda. At mange bor i byen medfører utfordringer som har fått 142 land til å utvikle ny politikk for sine urbane befolkningssentra.

Mål 12: Sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre

  • Internasjonalt støtter Norge samarbeidspartneres innsats i å forbedre sin tekniske kapasitet og styrke sine institusjoner gjennom en rekke internasjonale initiativ, som Global Green Growth Institute og FNs Partnership for Action on Green Economy. Klima- og skoginitiativet jobber med en rekke aktører for å oppnå avskogingsfrie verdikjeder i tropene.

  • I 2010 var det totale materielle fotavtrykket, dvs forbruk, 23,4 kg per enhet i BNP. Motsvarende forbruk i land i utvikling var 14,4 kg. I samme år var det nasjonale forbruket i utviklede land 72 pst. høyere enn motsvarende i land i utvikling. Det er global tilslutning om miljømessig forsvarlig håndtering av farlig avfall og utvalgte kjemikalier.

Mål 13: Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem

  • Norge vil fortsatt være en langsiktig og betydelig bidragsyter til klimafinansiering for å sikre at partnerland oppnår lavutslipp og klimatilpasset utvikling. Siden 2008 har Norge gjennom det internasjonale klima- og skoginitiativet bidratt med om lag 17 milliarder kroner til tiltak mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Dette initiativet vil fortsette til 2030. Blant multilaterale ordninger for klimafinansiering er Det grønne klimafondet den største enkeltmottageren av norske bidrag. Norge har forpliktet seg til et bidrag på 1,6 milliarder kroner til Det grønne klimafondet i perioden 2015–2018.

  • Paris 21 slo fast at klimaendringer representerer den mest alvorlige trusselen mot bærekraftig utvikling. 175 medlemsland har signert Parisavtalen. Målet er å sikre at temperaturøkningen holdes innenfor to grader. Det beregnes at 83 000 mennesker døde og at mer enn 200 millioner ble utsatt for negative konsekvenser pga klimaendringer i perioden 2000 til 2013. Arbeid med nødvendig lovgivning og retningslinjer som kan håndtere økt risiko på grunn av klimaendringene, var i gang i 83 land (2015).

Mål 14: Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling

  • Norge har i mer enn 40 år bidratt med sin kompetanse og kunnskap internasjonalt på dette feltet. EAF-Nansen prosjektet, inkludert forskningsfartøyet Dr. Fridtjof Nansen, som bistår utviklingsland i å vurdere, kartlegge og forvalte sine marine ressurser. Prosjektet Fisk for utvikling ble lansert i 2015 og skal bidra til at norsk bistand til fiskerisektoren styrkes og konsolideres. Norge er også aktivt engasjert i en rekke internasjonale organisasjoner med mandat til å bevare havene som et globalt fellesgode, og forhandler i WTO om forbud av subsidier til ikke-bærekraftig fiske.

  • I 2010 bodde rundt 37 pst. av verdens befolkning i kystnære områder. Disse folkegruppene lever til stor del av å høste marine ressurser. Andel av globale bærekraftige fiskeressurser har i perioden 1974 til 2013 sunket fra 90 til 69 pst. Bare 8,4 pst. av havområdene under nasjonal jurisdiksjon er vernet. Vernede havområder globalt økte fra 2000 til 2016 fra 15 til 19 pst. De fem store marine økosystemene (i Asia og Sør- Amerika) var i 2010 kranset av en befolkning på 781 millioner.

Mål 15: Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold

  • Internasjonalt søker Norge å fremme ambisiøse forpliktelser for beskyttelsen av økosystemer, styrke kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for beslutninger på dette området og bistå samarbeidsland i kapasitetsbygging. Norges innsats har økt på dette området de siste årene. Norge støtter blant annet arbeidet med å redusere klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland (REDD+).

  • Skogbevaring er god miljøpolitikk. Globalt er avskoging redusert fra 7,3 millioner hektar i 2010 til 3,3 millioner hektar (2015). Skog er livsgrunnlag for mange arter. Det er faglig belegg for å hevde at mer enn 23 000 ulike arter av planter, sopp og dyr er i faresonen fra å bli utryddet (2015), mest pga menneskets inngrep i sårbare økosystemer. Det slås fast at disse inngrepene øker faren for utryddelse med en faktor på tre, sammenlignet med normale kretsløp i jordens historie.

Mål 16: Fremme fredelige og inkluderende samfunn med sikte på bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer

  • Internasjonalt er dette et særdeles viktig mål, sett med norske øyner. Det er bred enighet om at fred, stabilitet og respekt for menneskerettighetene er grunnleggende forutsetninger for bærekraftig utvikling i våre partnerland. Målet etablerer en normativ plattform som vil styrke norske bidrag til MR-initiativer på landnivå, bygge inkluderende og mer åpne samfunn samt redusere konflikter. Internasjonalt samarbeider Norge med en rekke aktører for å styrke institusjoner, beskytte enkeltpersoner og grupper mot overgrep og diskriminering, stanse voldelig konflikt og bekjempe korrupsjon. Det er klar sammenheng mellom graden av åpenhet, innsyn, deltakelse og kontroll på den ene siden og evne til å ivareta av miljø og klima på den andre siden som del av en bærekraftig utvikling som motvirker konflikt.

  • Selvmordsraten i partnerland er i dag dobbelt så høy som i mer utviklede land. Under toppåret 2011, utgjorde barn 34 pst. av all menneskehandel, en økning fra 13 pst. i 2004. I perioden 2012–2014 hadde 30 pst. av alle som ble holdt i forvaring ikke blitt dømt i retten. Globalt forblir ett av fire barn uregistrert. Motsvarende tall i lavinntektsland er ett av to barn.

Mål 17: Styrke gjennomføringsmidlene og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling

  • Mål 17 skal sikre ressurser og en felles retning for gjennomføring av de 16 andre målene. Det tar utgangspunkt i at det er politisk vilje i våre partnerland til om nødvendig å justere nasjonale rammevilkår for å sikre en inkluderende utvikling for sine innbyggere. Oppfølging av dette målet er essensielt for å sikre at de andre målene nås.

  • Norge er godt posisjonert ressursmessig for oppfølging av 2030-agendaen. De 17 delmålene sammenfaller til stor grad med norske prioriteringer. Regjeringen viderefører 1 pst. av BNI som offisiell utviklingshjelp (ODA). Norge vil også møte FNs mål om at et minimum av 0,20 pst. av bistanden vil nå de minst utviklede landene (MUL).

  • Strategiske partnerskap er nøkkelen til en helhetlig og inkluderende tilnærming til 2030-agendaen. I 2015 utgjorde samlet offisiell utviklingsbistand til 131,6 mrd. USD. Det var en økning på 6,9 pst. fra året før, og er det høyeste nivået noensinne. Eksportinntekter for lavinntektsland ble nesten doblet i perioden 2000 til 2014. Norge arbeider for å gi de fattigste landene adgang til globale markeder, gjennom blant annet vår pådriverrolle i WTO. Samtidig representerer denne handelen bare 1,1 pst. av verdens samlede eksportverdier. Forholdet mellom gjeld og eksport falt i perioden 2000–2012 fra 11,7 til 2,7 pst.

15 Sektorovergripende miljø- og klimapolitikk

Mål

Regjeringen har som mål at Norge skal være et ledende land innen klima- og miljørettet utviklingssamarbeid og bidra til det grønne skiftet internasjonalt. Arbeidet med klima er gitt en tydeligere plass i Norges utenriks- og utviklingspolitikk. Regjeringen vil bidra til å forebygge og løse globale og regionale klima- og miljøutfordringer ved å integrere klima- og miljøhensyn sterkere i internasjonalt samarbeid.

FNs generalforsamling vedtok i fjor 17 mål for bærekraftig utvikling frem mot 2030. FN slår fast at utryddelse av fattigdom er den største globale utfordringen og uløselig knyttet til de tre dimensjonene av bærekraftig utvikling: økonomisk, sosialt og miljømessig. Klimaendringene kan undergrave arbeidet for å nå alle de andre bærekraftsmålene. Derfor brukes mye av utviklingsbudsjettet på tiltak som både bekjemper fattigdom og som møter klima- og miljøutfordringer. Dette er viktige premisser for Utenriksdepartementets arbeid.

Som pådriver i det internasjonale klima- og miljøarbeidet gjør Norge en strategisk innsats som skal gi størst mulig begrensinger i veksten av globale klimagassutslipp, støtte tilpasning til klimaendringer samt bidra til en kunnskapsbasert miljø- og naturressursforvaltning. Hovedvekten ligger på skogbevaring, tilgang til ren energi, klimafinansiering, utfasing av ineffektive subsidier til fossile brensler, reduksjon av kortlevde klimaforurensere og luftforurensing samt klimatilpasning med satsing på mat- og ernæringssikkerhet, vær- og klimatjenester, landbruksforskning, forebygging av naturkatastrofer og bevaring av naturmangfold. Disse satsingene er mer inngående omtalt under kap. 166 Klima, miljø og fornybar energi og kap. 118, post 76 Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak, men også under en rekke andre kapitler.

I det internasjonale arbeidet for klima og miljø vil Regjeringen bygge på modeller for privat-offentlig samarbeid og bruke bistandsmidlene mest mulig effektivt for å utløse investeringer fra privat sektor til klima- og miljøtiltak.

Mange FN-organer er sentrale aktører i det globale arbeidet med miljø- og klimaspørsmål. Norge er en viktig bidragsyter til de organisasjoner og programmer som har klima og miljø som kjerneoppgaver. I tillegg gir Norge midler og har løpende dialog med en rekke FN-aktører som har andre kjerneoppgaver, for at disse skal integrere miljø- og klimaspørsmål i virksomheten.

Klimakonvensjonen

Klimakonvensjonen er ratifisert av 196 parter, inkludert EU. Konvensjonens langsiktige mål er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Ifølge konvensjonen skal utviklede land støtte utviklingsland når det gjelder teknologioverføring, tilpasning til klimaendringer, utslippsreduserende tiltak og rapportering av utslipp. Norge har i en årrekke vært blant de største frivillige bidragsyterne til tiltak under Klimakonvensjonen. Satsingen på klima i utviklingssamarbeidet skal både bidra til reduksjon av klimaskadelige utslipp og lette de fattige landenes tilpasning til klimaendringene. Parisavtalen av 2015 legger et viktig grunnlag for norsk internasjonal klimapolitikk fremover. Utviklingslandenes innmeldte målsettinger om reduserte utslipp og tilpasning vil være viktig for norsk utviklingssamarbeid. Bred internasjonal støtte til klimatiltak og klimafinansiering er også viktig for å stimulere utviklingslandenes vilje og evne til å gjennomføre klimatiltak. Norge har som første industriland ratifisert Parisavtalen. Avtalen trer i kraft når minst 55 land, og land som representerer minst 55 pst. av globale utslipp, har ratifisert avtalen. Kyotoprotokollen av 1997 er en avtale under Klimakonvensjonen med tallfestede utslippsforpliktelser for industriland. Norge er part til Kyotoprotokollen og har påtatt seg forpliktelser under protokollens andre forpliktelsesperiode (2013–2020).

Å sette en pris på karbon er en av de mest effektive tiltakene for utslippsreduksjon. Norge støtter derfor det internasjonale arbeidet for å fremme karbonprising som et sentralt klimatiltak.

Det grønne klimafondet (GCF)

Det grønne klimafondet (GCF) skal være en hovedkanal for multilateral finansiering av utslippsreduksjoner og klimatilpasning i utviklingsland. Forventningene særlig blant utviklingsland er at GCF vil stå for en stor del av den oppskaleringen av klimafinansiering som anses nødvendig, og som må til for å nå ambisjonen om å mobilisere totalt 100 mrd. USD årlig innen 2020 til klimatiltak i utviklingsland. GCF vil bli en multilateral hovedkanal for storskala finansiering fra både offentlig og privat sektor. Klimakonvensjonen har såkalt «rådgivende mandat» til fondet. Det vil si at konvensjonen, under den årlige partskonferansen, gir føringer til styret. Norge har spilt en sentral rolle i opprettelsen av fondet og er representert i styret.

Den globale miljøfasiliteten

Den globale miljøfasiliteten (GEF) støtter tiltak som skal bidra til å forbedre det globale miljøet. GEF er finansieringsmekanisme for alle de viktigste miljøavtalene og støtter miljøtiltak i utviklingsland som gir globale miljøfordeler. Et av GEFs særlige fortrinn er at en tilstreber en helhetlig tilnærming som innebærer at klima, biologisk mangfold, vannspørsmål og forørkning/skogskjøtsel blir integrert i programmer og prosjekter. Etter kapitalpåfylling våren 2014 forvalter GEF drøyt 4,4 mrd. USD for perioden 2014–2018. Sammen med øvrige nordiske land har Norge bl.a. vært pådriver for en bredere tilnærming til kjemikalieområdet, inkludert avfallshåndtering hvor dette er relevant i forhold til GEFs mandat. Dette ble gjort til eget hovedområde i GEF under forhandlingene om den sjette kapitalpåfyllingen som ble avsluttet i 2014. Det er også fremforhandlet en ny kvikksølvkonvensjon (Minamata-konvensjonen) med GEF som finansieringsmekanisme. Kvikksølv er blitt tildelt adekvate midler for kommende fireårsperiode

Multilaterale finansinstitusjoner

Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene er viktige aktører i det multilaterale samarbeidet for å møte klimautfordringene, både i deres generelle portefølje, gjennom spesialfond, og gjennom deres påvirkningskraft i dialog med nasjonale myndigheter. Alle utviklingsbankene har i lys av FNs klimakonferanse i Paris i 2015 besluttet å øke sine klimarelevante investeringer. I Verdensbankgruppens tilfelle økes klimainvesteringene fra 21 pst. i 2015 til 28 pst. av bankens totale portefølje innen 2020. Dette innebærer store ressurser. Ren energi og energieffektivisering vil utgjøre en hovedsatsing, og trenden er en økende andel investeringer i fornybar energi. Itillegg fokuseres det sterkt på tilpasning, etablering av en global pris på karbon, skog og landbruk, lavkarbonbyer, forebygging av naturkatastrofer og reduksjon av subsidier til fossile brensler. Afrikabankens ambisjon er å tredoble klimafinansiering til om lag 40 mrd. kroner årlig innen 2020. En ny klimastrategi skal også utvikles. Arbeidet med å legge til rette for privat sektors investeringer i utslippsreduksjoner og klimatilpasning står sentralt. Asiabanken har annonsert at de innen 2020 vil doble sine årlige bevilgninger til klimatiltak fra 3 til 6 mrd. USD. Den inter-amerikanske utviklingsbanken (IDB) har også vedtatt å doble sin klimafinansiering, slik at den når 30 pst. innen utgangen av 2020.

Climate Investment Funds (CIF) var, inntil Det grønne klimafondet ble operasjonelt høsten 2015, verdens største klimafond, og er et paraplyfond for klimainvesteringer innen ren teknologi, ren energi, skog og tilpasning. Norge støtter fondene for ren energi, skog og tilpasning. CIF har til nå tildelt mer enn 60 mrd. kroner til over 70 pilotland. Opprinnelig var det meningen å nedlegge fondet når Det grønne klimafondet ble operasjonelt, men dette er foreløpig utsatt, da interessen fra utviklingsland og ventelisten av prosjekter er stor, og det er viktig å unngå mulige finansieringsgap.

Offentlige midler kan ikke alene dekke behovet for globale klimainvesteringer. I mange sammenhenger etterlyses derfor løsninger på hvordan privat sektor og privat kapital kan mobiliseres inn i klimarelevante investeringer. Norge besluttet i 2014 å støtte IFC Catalyst Fund, som er et innovativt delsvar på denne utfordringen. En tidlig evaluering i 2015 viser at fondet så langt har mobilisert privat kapital i henhold til intensjonen.

Asiabankens Clean Energy Financing Partnership Facility (CEFPF) er et multigiverfond, integrert i Den asiatiske utviklingsbankens ren energiprogram (CEP). I sum forventes disse programmene å bidra til tiltak som resulterer i 6,7 TWh spart energi, 733,5 MW ny kapasitet og 7,6 mill. tonn reduksjon i karbonutslipp i året. Asiabanken (ADB) har oppnådd en meget høy opplåningsgrad gjennom fasiliteten. Siden fondet ble etablert har det bidratt til å utløse 2,16 mrd. USD i investeringer i ren energi.

Klima- og skogsatsingen

Ansvaret for klima- og skogsatsingen ble overført fra Utenriksdepartementet til Klima- og miljødepartementet 1. januar 2014. Klima- og miljødepartementet og Utenriksdepartementet samarbeider for å sikre en mest mulig effektiv ressursbruk og for å påse at klima- og skogsatsingen er i tråd med norsk utenriks- og utviklingspolitikk. En avtale mellom de to departementer er utarbeidet for dette formål.

FNs miljøprogram (UNEP)

Norge har over flere år vært den største finansielle bidragsyteren til FNs miljøprogram (UNEP). UNEP er blitt styrket som et resultat av Rio+20 møtet i 2012 og oppfølgningen av dette. UNEP har nå universelt medlemskap, og FNs første og andre miljøforsamling (UNEA) ble holdt i juni 2014 og mai 2016. Disse har hatt rekordstor deltakelse med rundt 170 land og over 100 ministre. Norge er en pådriver for at UNEP skal bli en mer åpen og medlemsstatsstyrt organisasjon, og har tatt flere initiativ for økt engasjement fra UNEP på viktige miljøområder. Norge tok på FNs andre miljøforsamling til orde for en tydelig rolle for UNEP i det internasjonale arbeidet på hav og fikk fullt gjennomslag med et resolusjonsvedtak om marin forsøpling og mikroplast. Vedtaket bygger på Norges initiativ på forrige miljøforsamling samt UNEPs alarmerende siste rapport om plastforsøpling av havene, og gir UNEP mandat til å kartlegge mangler i det internasjonale regelverket i kampen mot marin forsøpling. Norge var også medforslagsstiller til et vedtak om beskyttelse av korallrev, i tillegg til et vedtak som styrket UNEP sitt mandat til å overvåke miljøskader som følge av væpnet konflikt. Ifølge en studie fra 2014 fra INTERPOL og UNEP anslås verdien av miljøkriminalitet til å være mellom 70 og 213 mrd. USD i året. I utviklingsland har slik kriminalitet ofte koblinger til organisert kriminalitet, den er grenseoverskridende og kan være kilde til finansiering av terrorisme. Dette omtales nærmere i Meld. St. 37 (2014–2015) om Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken. Kapasitetsbygging mot slik kriminalitet vil bli en prioritert innsats på miljøfeltet fremover, og UNEP har en koordinerende rolle i FN på området.

Internasjonale miljøavtaler og -konvensjoner

Norge er part til en rekke internasjonale avtaler på miljøområdet, og Regjeringen vil fortsette å støtte utviklingsland og deres utvikling av strategier og planer for gjennomføring av slike avtaler. Norge har over mange år gitt støtte til konvensjonenes sekretariater og andre tiltak for å gjennomføre konvensjonenes formål. Kapasitetsbygging gjør utviklingslandene bedre i stand til å møte miljø- og klimautfordringene.

Konvensjonen om biologisk mangfold

Konvensjonens mål er vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold samt rettferdig fordeling av goder fra bruk av genetiske ressurser. Konvensjonen er en prosessorientert rammekonvensjon fra 1992 som danner en ramme for det globale arbeidet med biologisk mangfold. Den fastlegger overordnede mål, prinsipper og generelle forpliktelser, mens konkrete forpliktelser også utformes gjennom protokoller, arbeidsprogram og partsmøtevedtak. Konvensjonen har 193 parter.

Cartagena-protokollen om genmodifiserte organismer fra 2000 trådte i kraft i 2003. Formålet med Cartagena-protokollen er å bidra til en forsvarlig overføring, håndtering og bruk av levende genmodifiserte organismer som kan være til skade for biologisk mangfold eller menneskers helse.

Nagoya-protokollen fra 2010 trådte i kraft i 2014. Protokollen styrker arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet. Protokollen bidrar til at Biomangfoldkonvensjonens tredje målsetting om rettferdig fordeling av fordelene fra utnyttelsen av genetiske ressurser gjennomføres. Protokollen bekrefter at genressurser er underlagt statens suverenitet. Den øker rettssikkerheten for både brukere og tilbydere av genressurser, og den inneholder bestemmelser om tradisjonell kunnskap. Norge har støttet kapasitetsbygging i afrikanske land for å styrke deres kapasitet til å ratifisere og iverksette protokollen. Protokollen vil også bidra til at norske regler om våre genressurser blir respektert i utlandet. Naturmangfoldloven inneholder allerede regler om bruk av utenlandske genressurser i Norge, noe som har gjort oss til et foregangsland på området.

Forørkningskonvensjonen (UNCCD)

Norge er part til Forørkningskonvensjonen fra 1994, som trådte i kraft i 1996. Konvensjonen har som hovedmål å opprettholde produktiviteten i de tørre og halvtørre økosystemene som grunnlag for fattigdomsreduksjon og bedre levekår. Norge har støttet finansieringsmekanismens arbeid med å mobilisere forståelse og ressurser i berørte land, og med å koble arbeidet til nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsbekjempelse.

Konvensjonen for internasjonal handel med truede arter (CITES)

Som part til CITES tar Norge konsekvent til orde for at vitenskapelige kriterier må legges til grunn for vedtak som har betydning for handel, og dermed for folks levebrød. CITES har i senere år begynt å interessere seg mer for kommersielt utnyttede fiskeslag. Å sikre at dette skjer på vitenskapelige premisser står sentralt i Norges arbeid under konvensjonen.

Naturpanelet (IPBES)

Naturpanelet (Intergovernmental Panel for Biodiversity and Ecosystem Services) ble etablert i Panama i 2012. Naturpanelet er en parallell til FNs klimapanel og kan spille en viktig rolle fremover for å gi et faglig grunnlag om biologisk mangfold og økosystemtjenester basert på vitenskapelig og tradisjonell kunnskap.

Ozonfondet

Norge bidrar også til Ozonfondet under Montreal-protokollen, som støtter prosjekter for utfasing av ozonødeleggende stoffer i utviklingsland.

FNs bosettingsprogram (UN-Habitat)

FNs bosettingsprogram, UN-Habitat, har ansvaret for FNs arbeid for å sikre bærekraftige byer. Norge har over mange år investert mye på urbaniseringsområdet og har opparbeidet en sterk posisjon internasjonalt. Støtten har primært gått til UN-Habitat, og det siste året er denne i stor grad dreid over mot klima- og miljøprosjekter, inkludert bedring av luftkvalitet ved innføring av rene kokeovner i slumområder.

Luftkvalitet og helse

Nye tall fra Verdens helseorganisasjon viser at nesten en fjerdedel av alle dødsfall i verden skyldes ulike miljøproblemer. Luftforurensning er den viktigste risikofaktoren og fører til om lag syv millioner dødsfall i året. Norge er engasjert i bedring av luftkvalitet internasjonalt og samarbeider tett med aktører som Verdens helseorganisasjon, Verdensbanken og Climate and Clean Air Coalition i dette arbeidet. Utendørs forurensning er et stort problem i mange av verdens byer, og Norge har tatt til orde for å få luftforurensning, klima og helse høyt prioritert i Ny Urban Agenda, som skal vedtas på Habitat III-konferansen i Ecuador i oktober. Regjeringen gjennomfører en satsing på ren matlaging i utviklingsland, fordi tre milliarder mennesker fortsatt lager mat over åpen ild eller med lite effektive, forurensende ovner, noe som er svært helseskadelig. Kvinner og små barn er mest utsatt. Effektive tiltak for å bedre luftkvalitet vil også ha positiv klimavirkning, og de fleste er svært lønnsomme når helsegevinsten medregnes. Verdens helseorganisasjon har beregnet at opp mot 4 millioner dødsfall kan unngås frem mot 2030 dersom disse tiltakene iverksettes.

Klimatilpasning og forebygging av klimarelaterte katastrofer

Antallet katastrofer øker og vil mest sannsynlig fortsette å øke som en følge av klimaendringer. Ekstremvær, flom og tørke forårsaker tap av liv og levekår, ødelagt næringsliv, migrasjon og økt fare for epidemier, sykdom og sult. Gode tiltak for tilpasning og forebygging reduserer katastrofeomfang og er lønnsomme økonomiske investeringer. Forebygging av klima- og miljørelaterte katastrofer vil prioriteres innenfor utviklingsarbeidet for å bidra til å bygge motstandskraft og redusere sårbarhet, inkludert gjennom klimatilpasning. Det globale rammeverket for klimatjenester (GFCS) gir grunnleggende data for klima og hydrologi som er viktig både for å avverge skade og tap av menneskeliv, og som planleggingsverktøy for investeringer og utvikling innen bl.a. energi og landbruk. I f.eks. Malawi, Myanmar og Vietnam ser man god effekt av vær- og flomvarslingssystemer som er utarbeidet med norsk støtte.

Rammeverket for katastrofeforebygging som ble vedtatt i Sendai i Japan i mars 2015 understreker behovet for å inkludere forebygging både i utviklingsarbeid og i humanitær innsats. Rammeverket må sees i nær sammenheng med klimaavtalen fra Paris 2015 og de nye bærekraftsmålene. Det globale fondet for forebygging og gjenoppbygging (GFDRR) er en viktig kanal for norsk støtte til gjennomføring av Sendai-rammeverket.

Regjeringen vil jobbe bredt med forebygging for å bidra til mer robuste samfunn, redusere sårbarhet, hindre tap av liv og livsgrunnlag og slik få best mulig effekt av bistandsmidler. Regjeringen vil ta i bruk ulike virkemidler og arbeide for å inkludere forebygging også i tiltak innenfor klimatilpasning og i viktige klimafinansieringsmekanismer som Det grønne klimafondet. En vil arbeide for et bedre samspill mellom humanitære aktører og utviklingsaktører for å styrke fokus på forebygging innen utviklingsbistanden.

Matsikkerhet

Om den globale temperaturøkningen stiger over 2 grader Celsius, vil dette bidra til dramatiske endringer i hva som kan dyrkes og en estimert reduksjon opp mot 50 pst. i matproduksjonen i fattige land. Land i Nord-Afrika, Midtøsten, Asia og Latin-Amerika er særlig utsatt. Befolkningsøkningen vil også være høy, og ifølge FNs prognoser vil vi være over ni milliarder mennesker innen 2050. For å sikre nok mat til alle har FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) beregnet at tilgangen til mat må øke med 50 pst. innenfor samme tidsperiode. Matsikkerhet avhenger både av omfanget av matproduksjon og sikring av det som produseres, slik at det når frem til marked og forbruker. I et klima- og miljøperspektiv vil det også være viktig å bidra til et arealeffektivt landbruk samt til rammevilkår for god infrastruktur og foredlingskapasitet som kan bidra til at minst mulig mat blir forringet og kastes.

Det bilaterale, regionale og multilaterale samarbeidet innen matsikkerhet er rettet mot partnerland og sub-regionale samarbeidspartnere i Afrika. Det gjelder også samarbeidet med sivilt samfunn, som spiller en viktig rolle i samfunnsbyggingen. Det legges økt vekt på den politiske dialogen om strukturelle og landbrukspolitiske spørsmål knyttet til matsikkerhet. Norge har sluttet seg til den globale alliansen for klimasmart landbruk. Alliansen er et nettverk av partnere fra nord og sør som ønsker å styrke det globale arbeidet for økt matsikkerhet på en klimarobust måte.

Det multilaterale samarbeidet med Verdens matvareprogram (WFP), FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Konsortiet av institutter for internasjonal landbruksforskning (CGIAR) og Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD) opprettholdes og videreutvikles. Det regionale samarbeidet i Afrika med AU/NEPAD er blitt støttet, med særlig vekt på kvinners deltakelse og rolle i klimasmart landbruk.

Fisk og marine ressurser har stor betydning for matsikkerheten som kilde til viktige næringsstoffer. 17 pst. av verdens proteinbehov dekkes av sjømat, og for enkelte utviklingsland er andelen nær 70 pst. Uten tilførsel av essensielle fettsyrer, som omega-3, risikerer barn å bli hjerneskadet, og voksne utvikler mangelsykdommer. Samtidig vet vi at de store verdenshavene i økende grad rammes av klimaendringene. Temperaturen i havet øker, arter forflytter seg eller dør ut og vannet forsures. Risikoen for at tilfanget av næringsrik mat reduseres, er stor. Kunnskapen om hvilke konsekvenser klimaendringene har på havet er mangelfull, og det er behov for mer forskning, spesielt i sørlige farvann. Norge vil bidra ved å styrke EAF-Nansen-programmet som vil øke fokuset på klima- og miljøaspektet i sin virksomhet.

Innenfor FN er FNs komite for matsikkerhet (CFS) den sentrale politiske plattformen for matsikkerhet, retten til mat og ernæring. Samarbeidet gjennom blant annet CFS skal bidra til at FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Verdens matvareprogram (WFP) og Det internasjonale jordbruksfondet (IFAD), samt de multilaterale finansieringsinstitusjonene, blir mer sentrale i arbeidet med å redusere antallet sultende og underernærte i verden. I 2015 fokuserte CFS spesielt på vanntilgang og vannressursforvaltning som sentral forutsetning for matsikkerhet.

Om lag 30 pst. av all produsert mat blir aldri konsumert. Det er store tap i hele verdikjeden. Store gevinster kan oppnås både økonomisk, miljømessig og fordelingsmessig gjennom å begrense dette tapet. Norge støtter opp om initiativet som FAO har tatt for å redusere tap av mat.

I arbeidet med å sikre verden tilstrekkelig mat er forskning en vesentlig komponent. For landbruksutvikling i utviklingsland er Konsortiet av de 15 internasjonale instituttene for landbruksforskning (CGIAR) en vesentlig aktør. De fleste instituttene ligger i sør og fokuserer på utviklingslandenes spesielle utfordringer. Det drives forskning og utvikling i nært samarbeid med nasjonale institusjoner og bønder innen et bredt spekter av områder, så som mer produktive jordbruksmetoder, sikring av hele verdikjeden i landbruksektoren, klimatilpasning inkl. forbedrede vanningsmetoder og reduksjon av sykdommer hos husdyr og fisk.

Klimaendringer, matsikkerhet og mangfold av matplanter er sentralt for Norges støtte til den Internasjonale plantetraktaten for mat og landbruk (ITPGRFA) samt det Globale fondet for mangfold av matplanter (GCDT). Plantetraktaten har et spesielt fond som fokuserer på matsikkerhet og bruk og foredling av klimatilpassede matplanter, mens GCDT har et hovedansvar for å bidra til bevaring og drift av verdens genbanker, inkludert sikkerhetslageret for frømangfold på Svalbard.

Vannressursforvaltning, vann og sanitær

Vannressurser og knapphet på vann er en av de «globale megatrender». Global Risk Report 2016 slår fast at tilgang til vann vil være den største risikofaktoren for den økonomiske utviklingen i verden. Konkurransen om knappe vannressurser blir forsterket av klimaendringene. Etablering av overnasjonale samarbeidsmekanismer for felles forvaltning av vannressurser er en nøkkel til å redusere konfliktnivået. Fra norsk side vil vi fortsette å bidra til å sette fokus på felles forvaltning av lokale og grenseoverskridende vannressurser som et bidrag til regional integrasjon og fred og forsoning.

Manglende tilgang til drikkevann, dårlige sanitærforhold, vannknapphet forsterket av klimaendringene og svak forvaltning av vannressursene er underliggende årsaker til migrasjon og konflikter. Norge vil bidra til å gjennomføre bærekraftsmål nr. 6 om å «sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle». Satsingen inngår som en del av innsatsen gjennom humanitær bistand, sårbare stater, helse, utdanning, klima, energi, matsikkerhet, regionalt samarbeid og sivilt samfunn.

Reform av subsidier til fossile brensler og karbonprising

Utfasing av subsidier til fossile brensler kan gi globale utslippsreduksjoner på inntil 12 pst. innen 2020. I en spesialrapport fra 2013 har IEA identifisert utfasing av fossile subsidier som et av fire områder for klimatiltak som reduserer utslipp uten å begrense økonomisk vekst. I tillegg til utslippsreduksjon er dette også et viktig tiltak for å begrense luftforurensning i land hvor dette er et stort og voksende helseproblem. I enkelte utviklingsland kan subsidier til bensin, kull og gass utgjøre over 20 pst. av statsbudsjettet. Dette er midler som kunne vært brukt til helse, skole, innsats for fornybar energi og andre offentlige oppgaver. Regjeringen vedtok i 2014 en strategi for det internasjonale arbeidet med utfasing av fossile subsidier og følger opp denne bl.a. med en flerårig satsing på 100 mill. kroner gjennom ulike globale initiativ.

Fornybar energi

Gjennom vår energibistand har Norge som mål å bidra betydelig til energiutbygging i utviklingsland. Økt tilgang til energi er en forutsetning for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Gjennom en klar vektlegging av fornybar energi og energieffektivisering skal den norske energibistanden bidra til økt energiproduksjon og reduserte utslipp av klimagasser. Norge forsøker å innrette satsingen på en måte som øker omfanget av private investeringer i ren energi i utviklingsland.

1,1 milliarder mennesker mangler tilgang til elektrisitet og 2,9 milliarder mennesker bruker ineffektive og forurensende kokeovner. Stabil tilgang til bedre og mer moderne energitjenester er nødvendig for økonomisk vekst, jobbskaping, sosial utvikling og reduksjon av fattigdom. Samtidig er det avgjørende for å kunne møte de globale klimautfordringene at energien i økende grad kommer fra fornybare energikilder som vann, sol, vind og biomasse. Det er derfor fastsatt et eget bærekraftsmål om tilgang til energi. Gjennom innsatsen for fornybar energi i utviklingspolitikken ønsker Norge å bidra til at utviklingsland bruker fornybare energikilder i stedet for fossile.

Energisektoren står for over 60 pst. av utslipp av klimagasser, og valg av energibærere har betydelige miljøkonsekvenser. Overgang til fornybare energikilder og effektiv bruk av energien, f.eks. med rene kokeovner eller bruk av gass til matlaging, er forutsetninger for å nå de ambisiøse klimamålene. For norsk klimapolitikk er fornybar energi i utviklingspolitikken et viktig bidrag. Bistand til fornybar energi vil bidra til bærekraftsmålene både for energi og klima.

Norge har i mange år gitt støtte til økt produksjon av og tilgang til fornybar energi i utviklingsland. Støtten har rettet seg mot institusjonsutvikling og kapasitetsbygging, ny fornybar kraftproduksjon, særlig vannkraft, bygging av kraftnettet og landsbygdelektrifisering. Det er særlig land i Afrika, men også utvalgte land i Asia som har mottatt støtte. Norges støtte til fornybar energi opprettholdes i 2017 på samme nivå som i 2016. Regjeringen har de senere årene ønsket å dreie innsatsen til fornybar energi mer i retning av private investeringer, bl.a. ved økt kapitaltilførsel til Norfunds investeringer i fornybar energi.

Norges støtte til kapasitetsbygging og utdanning av fagfolk på alle nivåer, ikke minst yrkesutdanning, vil gis høyere prioritet og synlighet, i synergi med Norges satsing på utdanning. Skoler og helseinstitusjoner trenger strøm til lys og utstyr som datamaskiner, kuvøser, kjøling av medisiner osv., og Norge vil være pådriver for at utdannings- og helseprogrammer også omfatter tilgang til strøm. Bedre energitjenester kan forbedre livssituasjonen i flyktningeleirer og for mennesker rammet av naturkatastrofer. Dette kan til dels oppnås gjennom tilrettelegging for investeringer fra privat sektor og gjennom multilaterale kanaler. Norge vil fortsette energibistanden til sårbare stater som en del av Regjeringens strategi for bistand til sårbare stater.

Det er lagt opp til sterkere resultatorientering av innsatsen basert på indikatorene for bærekraftsmålene, konsentrasjon om færre samarbeidsland og færre internasjonale initiativ. Regjeringen vil legge vekt på at behovene til kvinner vektlegges ved energiutbygging og at kvinner inkluderes i de arbeidsplassene som skapes.

Afrika vil også i 2017 være den viktigste samarbeidsregionen for norsk bistand innen fornybar energi, med Liberia, Mosambik, Tanzania og Uganda som de viktigste landene, men det vil også satses i utvalgte land i Asia, bl.a. Myanmar og Nepal, samt på Haiti.

Redusert fakling av gass

Norge støtter også Global Gas Flaring Partnership – et partnerskap mellom oljeproduserende lands myndigheter og nasjonale og internasjonale oljeselskap. Formålet er å redusere brenning (fakling) av gass som strømmer ut i forbindelse med oljeproduksjon. Norge er et foregangsland, da rutinebrenning av slik gass på norsk sokkel har vært forbudt siden oljealderen startet. I 2014 gikk Norge som første land ut med støtte til initiativet «Zero Routine Flaring by 2030». Ved lanseringen i 2015 ga Norge 8 mill. kroner til fremme av initiativet. Det har nå fått støtte fra mer enn 50 land, oljeselskaper og institusjoner, inkludert land som Russland, Canada og USA. Alle forplikter seg til å arbeide for redusert fakling innen områder de har ansvar for. Se videre omtale under kapittel 171 post 72.

Handel, miljø og klima

Norge deltar i EUs kvotehandelssystem for CO2 (Emission Trading System). Dette omfatter virksomheter som står for om lag halvparten av alle klimagassutslipp i Norge. Prising av CO2 er et viktig virkemiddel for å begrense utslippene og stimulere til klimavennlig industri- og energiproduksjon.

Norge arbeider for å fremme bærekraftig utvikling på alle relevante områder i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i forhandlinger om frihandelsavtaler, der Norge i første rekke forhandler sammen med EFTA-landene. Man har ikke kommet videre i de globale forhandlingene om handel og miljø under Doha-mandatet. Norge er imidlertid med på miljøvareinitiativet (EGA) som er egne plurilaterale forhandlinger mellom 174 medlemmer av WTO (inkl. EUs 28 land, USA og Kina). Målet er å forhandle frem nulltoll på miljøvarer- og teknologier. Norge støtter arbeidet for økt handel med fornybar energi (SETI). OECD er en viktig premissleverandør for den globale klima- og miljødebatten, et arbeid Norge tar del i og benytter seg av.

Det er enighet i EFTA om å legge frem et kapittel om bærekraftig utvikling i alle pågående og fremtidige forhandlinger, i tillegg til at det vil bli vurdert å legge frem kapitlet i forbindelse med gjennomgang og oppdatering av inngåtte avtaler. Kapitlet omfatter de to temaene miljø og arbeidstakerrettigheter og er ment som et felles utgangspunkt for EFTA i forhandlinger om frihandelsavtaler. Bestemmelsene dekker bl.a. beskyttelse av miljøet, fremme av miljøvennlige varer og tjenester samt utvidet samarbeid på handel og miljøområdet.

EØS-midlene

Det er store utfordringer innenfor miljø og klima i flere av de 16 EU-landene som mottar EØS-midler under perioden 2009–2014. Det er en målsetning at minst en tredjedel av EØS-ordningen skal gå til klima, miljø og fornybar energi. Midlene skal benyttes til tiltak i landene for at de skal kunne oppfylle sine nasjonale og internasjonale forpliktelser, inkludert oppfyllelse av EU-direktiver. Et eget program under den norske ordningen, Grønn Industriell Innovasjon, har som målsetning å utvikle og kommersialisere ny miljøteknologi og investere i miljøvennlige produksjonsprosesser i eksisterende bedrifter. Miljø og klima er derved det største innsatsområdet i perioden 2009–2014, og utbetalingene vil løpe til og med 2017. Ved utgangen av 2015 var om lag 23 pst. av EØS-ordningene, i overkant 3,5 mrd. kroner, satt av til programmer innenfor klima, miljø og fornybar energi. I tillegg kommer prosjekter i øvrige programmer som grønn industriell innovasjon og sivilt samfunnsprogrammene.

Et av hovedformålene med EØS-midlene er å styrke de bilaterale forbindelsene mellom Norge og mottakerlandene. Innenfor miljø og klima er miljøforvaltningens etater, herunder miljødirektoratet, samt en rekke forskningsaktører og institusjoner partnere i flere land. Samarbeidet mellom norske aktører og partnere i mottakerlandene har betydning for vårt nasjonale miljøarbeid, ettersom forvaltningen får ny kunnskap gjennom europeisk samarbeid.

EØS: Miljøforvaltning og biologisk mangfold

Under sektoren miljøvern og miljøforvaltning støttes programmer og prosjekter der målsetningen er å forbedre forvaltningen av hav- og vannressurser, øke beskyttelsen av økosystemer og bevare biologisk mangfold, forbedre miljøovervåkning og håndteringen av kjemikalier og farlig avfall. Til sammen 14 programmer er under gjennomføring i 10 mottakerland. Programmene har en verdi på om lag 1,3 mrd. kroner.

God forvaltning av hav- og vannressurser krever en helhetlig tilnærming som ivaretar hensyn til biodiversitet, klimaendringer og forurensing. Norsk miljøforvaltning vil bidra med kompetanseoverføring og kapasitetsbygging som programpartnere i miljøprogrammer.

Nøyaktig og god informasjon er en forutsetning for overvåkning, kontroll og analyse av miljøutfordringene. EØS-midlene bidrar til at miljølovgivningen etterleves. Hensynet til både å styrke offentlig forvaltning og bevisstgjøre industri og sivilt samfunn er viktig.

Å bevare biologisk mangfold er viktig for å sikre bærekraftig utvikling. FN-konvensjonen om biologisk mangfold er et felles rammeverk. Overvåkningen av vernede områder forbedres samtidig som beskyttelsen av økosystemer mot invasjon av fremmede arter styrkes. I tillegg skal EØS-midlene bidra til at biologisk mangfold vektlegges i politikkutforming og lovgivning.

EØS: Klimatilpasning og fornybar energi

En offensiv klimapolitikk fordrer økt energieffektivisering, mer bruk av fornybar energi og kutt i klimagassutslippene. EØS-midler brukes til å redusere CO2-utslipp gjennom å bedre energieffektiviteten i offentlige bygninger og i industrien. Når det gjelder bruk av fornybar energi utnytter mottakerlandene bare en liten del av sitt potensial. Gjennom EØS-midlene støttes derfor programmer for å fremme økt produksjon og økt bruk av fornybar energi, herunder bruk av biomasse, vind- og solkraft, vann- og bølgekraft så vel som jordvarme. Det gis også støtte til tiltak for å spre informasjon og skape større bevissthet om fremtidsrettede energiløsninger. Forskning og utvikling av ny teknologi utgjør også en viktig del av innsatsen.

Det er viktig å ta hensyn til klimaendringer i samfunnsplanleggingen. I inneværende programperiode fokuseres det på å øke kapasitet og kunnskap hos offentlige myndigheter om klimatilpasning. Det er en økende forståelse for å ta hensyn til klimaendringer i samfunnsplanleggingen. Dette krever samarbeid mellom mange ulike sektorer og forvaltningsnivåer. Bedrede systemer for informasjonsutveksling, styrket analysekapasitet og økt bevisstgjøring er også viktige målsetninger som støttes gjennom programmene rettet mot klimatilpasning og fornybar energi.

Det er til sammen 16 programmer til en verdi av i overkant av 2,2 mrd. kroner i 10 land som er rettet inn mot klimatilpasning og fornybar energi.

EØS: Grønn innovasjon

Bærekraftig utvikling er blant annet avhengig av konkurransedyktige bedrifter som tar ansvar for miljøet. Under EØS-midlene er det satt av om lag 1 mrd. kroner til programmer i åtte mottakerland for å realisere grønne forretningsmuligheter, utvikle og kommersialisere ny miljøteknologi og øke bruken av miljøvennlige produksjonsteknologier.

Programmene i Bulgaria, Romania, Polen, Litauen, Ungarn og Latvia er rettet inn mot små og mellomstore bedrifter og innføring av klima- og miljøtiltak innenfor eksisterende industri og utviklingen av ny innovativ teknologi og nye produkter. I Slovakia er fokuset på utvikling og bruk av energi fra biomasse, mens Estland har valgt å fokusere på utviklingen av IKT-løsninger i et voksende marked for miljøbaserte løsninger innenfor blant annet energiforvaltning, transport og logistikk, handel og e-helse.

Det legges stor vekt på å engasjere norske små og mellomstore bedrifter som prosjektpartnere.

Regionalt og bilateralt samarbeid

Nordområdene

Nordområdene har høy prioritet i norsk miljø- og klimaarbeid, og Norge skal være et foregangsland på miljøområdet og en langsiktig og troverdig forvalter av miljøverdiene også i nord. Regjeringen styrer etter de langsiktige overordnede målsettingene formulert i Meld. St. 7 (2011–2012) «Nordområdene – Visjon og virkemidler»:

  • å trygge fred, stabilitet og forutsigbarhet

  • å sikre helhetlig og økosystembasert forvaltning

  • å styrke internasjonalt samarbeid og rettsorden

  • å styrke grunnlaget for sysselsetting, verdiskapning og velferd

Regjeringen har videre prioritert fem områder som følges opp spesielt:

  • internasjonalt samarbeid

  • kunnskap

  • næringsliv

  • infrastruktur

  • miljøvern, sikkerhet og beredskap

De nordlige havområder skal bevares som verdens reneste og rikeste. Det betyr at Norge har som mål å være ledende innen overvåkning, sikkerhet og beredskap, forskning på havmiljø, klima og miljøgifter i nordområdene. Dette skal vi gjøre nasjonalt, bilateralt, som innen den norsk-russiske miljøkommisjonen, og i regionale og internasjonale fora som Arktisk råd, Barentsrådet og i internasjonalt prosjektsamarbeid.

Regjeringen vil at Norge fortsatt skal være en pådriver i det arktiske samarbeidet. Kunnskap om og forskning på klimaendringer, kortlevde klimadrivere, havmiljø, reduksjon av forurensing, bevaring av biodiversitet og miljøovervåkning vil fortsette å være viktige satsingsområder. Dette inkluderer å følge opp Arktisk råds rammeverk for å redusere utslipp fra sot og metan i de arktiske statene. Tilskuddsordningen Arktis 2030 som ble lansert i 2015 skal bidra til å realisere Regjeringens prioriteringer i nordområdesatsingen. Støtte fra Arktis 2030 går også til prosjekter som gir økt kunnskap om klimaendringene i polare områder samt bidrar til det konkrete arbeidet i Arktisk råd. Støtte til miljøprosjekter i regi av Arktisk råds arbeidsgrupper er høyt prioritert.

Forvaltningsrettet forskning på de levende ressursene i det marine økosystemet, i samarbeid med både russiske og andre lands forskningsmiljøer, vil fortsatt ha høy prioritet.

Målrettet klima- og miljøsamarbeid er viktig for å nå målet om bærekraftig miljømessig, økonomisk og sosial utvikling i Barentsregionen. Barentsrådets miljøgruppe har en rekke prosjekter som bevaring av naturmangfold, reduksjon av miljøgiftutslipp og opprydding i alvorlige forurensningskilder, såkalte «hot spots».

Vest-Balkan

Energi, miljø, klima og ressursforvaltning representerer noen av de største utfordringene for landene på Vest-Balkan; Albania, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Makedonia, Montenegro og Serbia.

Alle landene har som mål å tilpasse seg EUs lover, regler og retningslinjer når det gjelder energi, miljø, klima og ressursforvaltning. Alle landene deltar i et forpliktende samarbeid i «Energy Community» – Energitraktaten – for å bli inkludert i EUs energimarked. Det er stor forskjell mellom landene når det gjelder innføring og anvendelse av nye lover og regler basert på EUs felles regelverk. Kapasiteten til å gjennomføre de nødvendige reformene er forskjellig, de økonomiske forskjellene store og dermed er både energiproduksjon og energikonsum svært ulik.

I 2016 ble det lagt særlig vekt på multilateralt miljø- og energirettet samarbeid innen den EU-ledede Western Balkans Investment Fremework, hvor Europakommisjonen, 18 EU-land i tillegg til Norge, er med på å finansiere større prosjekter innen infrastruktur, energi, miljø og sosiale tiltak. Norge er største bilaterale bidragsyter. Energi og miljøprosjekter utgjør om lag halvparten av totalporteføljen og har en samlet investeringsverdi på om lag 6 mrd. euro.

Russland

Norge har et betydelig bilateralt samarbeid med Russland for å møte felles miljøutfordringer, for kompetanseutvikling i miljøforvaltningen og for å fremme russisk tilslutning til internasjonale miljøvernavtaler.

Arbeidet blir videreført i et treårig bilateralt samarbeidsprogram for 2016–18 med særlig vekt på beskyttelse av havmiljøet, grensenært samarbeid, biodiversitet og reduksjon av forurensning.

Arbeidet med å fremme økosystembasert forvaltning av hele Barentshavet er en overordnet oppgave. Russland er nå i ferd med å innføre en helhetlig forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet. Et felles norsk-russisk miljøovervåkingssystem for hele Barentshavet og en felles miljødataportal for Barentshavet er under utvikling. Myndighetssamarbeidet innen kontroll av petroleumsvirksomhet offshore vil bli viet økt oppmerksomhet. Spesielt vil styring av sikkerhets- og miljørisiko bli vektlagt. Samarbeidet om forvaltning og miljøovervåkning i grenseområdet blir styrket med vekt på overvåkning av grenseoverskridende forurensing fra nikkelproduksjonen på russisk side. Norske myndigheter vil fortsette å øve påtrykk overfor russiske myndigheter for å få redusert utslippene fra smelteverket i Nikel.

Det bilaterale miljøvernsamarbeidet søkes innrettet slik at det støtter opp under det regionale samarbeidet i Barentsregionen og i Arktisk Råd.

Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland skal bidra til å redusere risikoen for ulykker og forurensing fra atominstallasjonene, hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveie, samt styrke russiske forvaltnings- og tilsynsmyndigheter.

Eurasia

Også de øvrige landene i Eurasia står overfor store klima- og miljøutfordringer, grunnet blant annet ineffektiv bruk av energi, svak forvaltning av vannressurser og lav oppmerksomhet om miljøvern i befolkningen generelt.

Fremme av energieffektivisering og fornybar energi er et sentralt innsatsområde i Norges samarbeid med flere av landene i regionen. Ikke minst gjelder dette Ukraina, hvor NEFCO – Det nordiske miljøfinansieringsselskapet – benyttes aktivt for å fremme klimapolitiske målsettinger, energieffektivitet og overgang til fornybare energikilder. Norge bidrar også til betydelige prosjekter, særlig i Ukraina gjennom Øst-Europa-partnerskapet for energieffektivitet og miljø som administreres av EBRD.

Midtøsten

I mai 2015 ble det gjennom et tillegg i energiloven vedtatt et nytt legalt rammeverk for fornybar energi og energieffektivisering i Palestina. Gjennom et solpanelinitiativ søker palestinske myndigheter å redusere CO2-utslipp og å øke graden av energiuavhengighet. Norge har i samarbeid med FN støttet solcelleutbygging i C-området og Gaza. Energimyndighetene har med norsk finansiering ferdigstilt et vind- og solatlas, som bekrefter at landet har et stort potensiale for solenergi.

I Jordan har Norge støttet en forundersøkelse i regi av Sahara Forest Project, som blant andre Bellona står bak. På bakgrunn av forundersøkelsen besluttet Norge å støtte et demonstrasjonssenter i Aqaba ved Rødehavet som skulle stått ferdig i 2015. Forsinkelser tilknyttet landavtale med myndighetene gjør at bygging først begynner i 2016, og prosjektet vil trolig ikke stå ferdig før i 2017. Prosjektet skal kombinere saltvannsdrivhus, konsentrert solenergi og dyrking av alger.

Tunisia har en målsetting om å bruke 30 pst. fornybar energi i sin energimiks innen 2030. Sahara Forest Project har fått støtte til å gjøre forundersøkelser i Tunisia. Forundersøkelsen kan munne ut i et prosjekt, hvor arbeidsplasser, mat, vann, biomasse og elektrisitet kan skapes på en miljøvennlig måte. I tillegg samarbeider Sintef med lokale partnere hvor nettverksbygging, kompetanse- og teknologioverføring skal støtte opp om myndighetenes målsetting om 30 pst. fornybar energi innen 2030.

Afrika sør for Sahara

Det afrikanske kontinentet er et av de mest sårbare områdene for klimaendringer. Store deler av kontinentet er ørken og tørrlandsområder med få vannressurser. Tørke, oversvømmelser og sykloner er økende fenomener i Afrika sør for Sahara. Landbruket er en hovednæring og sysselsetter svært mange. Produktiviteten i landbruket er generelt lav. Selv ved små temperaturøkninger forventer klimapanelet en nedgang i produktivitet. Ifølge FNs klimapanel vil produksjonen av matplanter som er avhengig av regnvann kunne reduseres til under halvparten i enkelte land innen 2020. Skulle dette skje vil det få store konsekvenser for stabilitet i flere sårbare stater og regioner, med potensiale for store migrasjonsstrømmer og økt konfliktnivå.

En drivkraft i den økonomiske veksten i Afrika er uttak og forvaltning av naturressurser. Samtidig har Afrika store behov for utvikling av fornybar energiproduksjon. I dette perspektivet utgjør klimaendringene en betydelig utfordring for Afrika. Befolkningsveksten medfører press på sårbare naturressurser, noe som igjen gir grunnlag for konflikt og migrasjon. Norge søker å bidra til bærekraftig naturressursforvaltning. Klimatilpasset landbruk er vesentlig for å bidra til å dempe konflikt, sikre stabilisering og forebygge nye humanitære kriser som ellers kan bli utfallet av gjentakende tørke. Dette ser man eksempler på i Sahelområdet, Etiopia, Zambia og Malawi. Etter at flere regnsesonger sviktet i 2015, blant annet som følge av værfenomenet El Nino, har støtte til klimasmart landbruk vist seg å være effektivt for å forebygge sult og humanitære kriser ved at områdene som har mottatt støtte klarer seg bedre gjennom tørken.

38 av Afrikas 54 land er kystnasjoner. Havbaserte næringer er en viktig del av Afrikas økonomi. Forurensning og forsuring av havområdene utenfor den afrikanske kyst utgjør en utfordring og likeledes utgjør ulovlig, urapportert og uregulert fiske en trussel mot bærekraftig forvaltning av havressurser. Bærekraftig forvaltning av havrommet og fortsatt utvikling av bærekraftige havbaserte næringer vil være viktig for Afrikas fremtidige økonomi og evne til å brødfø sin egen befolkning.

Norge bidrar til implementering av økosystembasert fiskeriforvaltning, med økt fokus på klimaendringer og hvordan disse påvirker ressursene. Det største enkelttiltaket innen fiskeriforvaltning i Afrika er Nansenprogrammet, som gjennomføres av FAO i samarbeid med 32 land i Afrika, med flere regionale organisasjoner. Siden 1975 har Nansenprogrammet og forskningsfartøyene oppkalt etter Fridtjof Nansen utført ressursovervåkingstokt i utviklingsland. Nansen programmet støtter utviklingsland i fiskeriforskning og -forvaltning for å tilstrebe bærekraftig utnyttelse av levende marine ressurser og økt beskyttelse av det marine miljø. Programmets langsiktige mål er å gjøre samarbeidslandene selvdrevne innenfor fiskeriforskning og -forvaltning gjennom å styrke deres institusjoner.

Norge er engasjert i klimarelatert utviklingssamarbeid og støtter opp om flere afrikanske lands egne klima- og miljøstrategier. Dette gjelder områder som matsikkerhet, landbruk, marine ressurser, ren energi og skog. Nærmere omtale av dette samarbeidet i land som Etiopia, Malawi, Mali, Mosambik og Tanzania finnes under kap. 150 Bistand til Afrika og kap. 166, post 74 Fornybar energi.

Fra samarbeid på regionalt nivå kan følgende eksempler trekkes frem:

Norge fortsatte samarbeidet med EU og Storbritannia om å støtte den regionale økonomiske organisasjonen Common Market for Eastern and Southern Africa (COMESA) i et trepartssamarbeid med Southern Africa Development Community (SADC) og East African Community (EAC) om et regionalt klima- og landbruksprogram. Flere land har utviklet sine planer for klimatilpasning og reduksjon av klimagassutslipp, og pilotprosjekter for klimasmart landbruk ble videreført i sju land.

I det sørlige Afrika har Norge støttet regionale programmer for forebygging av og tilpasning til klimaendringer, med hovedvekt på klimasmart landbruk. Zambia leder utviklingen mot et klimatilpasset landbruk blant Afrikas småbønder. Gjennom samarbeid med Conservation Farming Unit har partnere i Uganda, Malawi, Kenya og Tanzania fått større kunnskap om klimasmart landbruk.

Støtten til South African Institute of International Affairs (SAIIA) bidro til bedre forvaltning av naturressurser på det afrikanske kontinentet. Forskningsbaserte utredninger fra SAIIA har forbedret beslutningsgrunnlaget for forvaltningen av petroleum-, skog-, fisk- og mineralressurser, særlig i det sørlige Afrika.

Støtten til Benguela Current Commission (BCC) bidro til bedret kunnskap og forvaltning av naturressursene i havområdet utenfor Sør-Afrika, Namibia og Angola. BCC har utviklet en bærekraftig tilnærming til naturressursforvaltning og bidratt til bedre forståelse av klimaendringene i området.

Asia

I Sri Lanka har Norge støttet et faglig samarbeid gjennom Norges Geotekniske Institutt (NGI) innenfor forebygging av naturkatastrofer knyttet til klimaendringer. Sri Lankas institusjon for geotekniske analyser (National Building Research Organization, NBRO) fikk økt kompetanse og teknologi som har bidratt til bedre analyser og informasjon om grunnforhold som har betydning for forebygging av katastrofer. Det er utarbeidet et «hazard-map» for Matale distriktet som brukes til planlegging av infrastruktur som skoler, sykehus og boliger. Det er installert fem automatiske varslingssystemer i områder der det er stor jordskredsfare. Systemet måler nedbør og sender varsel hvis kritiske terskelverdier som kan utløse jordskred overskrides.

I India har det vært gitt støtte til forskningsbaserte aktiviteter innen mange miljørelevante områder. Konkrete resultater er kapasitetsbygging på forurensingsområdet, at mer enn 27 000 berørte bønder (hvorav om lag 28 pst. kvinner) har begynt å dyrke tørkeresistente rissorter og har tatt i bruk jordforbedringsmetoder, biologisk gjødsel og biologiske alternativer til kjemiske insektmidler. Videre er det introdusert kornslag som krever mindre vannmengder og mer effektive, forskningsbaserte vanningsmetoder. Informasjonsteknologi brukes også i betydelig omfang ved å formidle værdata og landbruksveiledning over mobiltelefon.

I Nepal er det inngått avtale med International Centre for Integrated Mountain Development (ICIMOD) for å fremskaffe kunnskap om årsaker til og konsekvenser av klimaendringer i Sør-Asia regionen. Avtalen omfatter også støtte til forskning på kilder og konsekvenser av kortlevde klimagasser, primært svart karbon. Norsk støtte til ICIMODs kryosfære-program har forbedret den vitenskapelige kunnskapen om endringer i snø, is og vannforhold i verdens høyeste region. Informasjonen brukes av myndighetene i Nepal sitt arbeid med tilpasning til klimaendringer

Bangladesh er blant verdens mest sårbare land for naturkatastrofer og klimaendringer. Norge har støttet Comprehensive Disaster Management Programme som er forankret i myndighetsstrukturer sentralt og lokalt. Bangladesh har oppnådd betydelig reduksjon i skadeomfang og antall omkomne etter naturkatastrofer. CDMP er viktig i arbeidet med å skape en helhetlig politikk innen katastrofeforebygging. Det er utarbeidet verktøy for katastrofeforebygging og klimatilpasning som kan brukes av lokale myndigheter i deres planverk.

I Pakistan støttes forebygging av lokale naturkatastrofer gjennom blant annet støtte til toårig avtale med UNDP – Community Based Disaster Risk Reduction (CBDRR) med 2,4 mill. kroner i 2015. Målet er styrket forebyggings- og krisehåndteringsevne i utvalgte høyrisikodistrikter. Så langt er følgende resultater oppnådd i fjor: Økt bevissthet og kunnskap om krisehåndtering i utvalgte risikodistrikter og krisehåndteringsmekanismer ble operasjonalisert i seks lokalsamfunn i Chitral, som svar på flom og jordskjelv i 2015.

Afghanistan har vært dumpingland for billige og skadelige plantevernmidler. Et flerårig prosjekt i regi av FAO og landbruksministeriet får støtte til å fremme levedyktig, miljøvennlig og økologisk praksis for å bekjempe plantesykdommer.

Kinas utvikling har stor betydning for globale miljø og klimautfordringer. Det er derfor viktig å engasjere Kina bredt i internasjonalt samarbeid på miljøområder som havbruksnæring, miljørisikohåndtering og luftforurensing. I 2014 videreførte Norge utviklingssamarbeidet med Kina med vekt på kompetanseoppbygging av miljøforvaltningen nasjonalt og i provinsene. En fulgte opp internasjonale konvensjoner for ratifisering eller implementering av Kina, som for eksempel gjennom fortsettelse av Norges bidrag til Kinas arbeid med kartlegging av kvikksølvforurensing og samarbeidsprosjekt rettet mot Kinas implementering av Stockholmskonvensjonen om organiske miljøgifter. En understøttet utviklingen av Kinas klimagassregnskap og arbeidet for å utvikle et nasjonalt system for handel med klimakvoter.

Indonesia har satt mål om innen 2020 å redusere sine klimagassutslipp med 26 pst. ved egen innsats (29 pst. innen 2030) og 41 pst. med internasjonal støtte. Klima- og skogpartnerskapet med Indonesia fortsetter å støtte opp om disse målsetningene og har bidratt sterkt til å forme debatten om klima og miljø i Indonesia. Det siste året har partnerskapet vektlagt dialog om tiltak for å bedre arealforvaltningen i landet, herunder redusere forekomst av skogbranner, stanse konvertering av skogsområder og gjennomgå produksjonslisenser for å rydde opp i historiske ulovligheter i sektoren. De politiske initiativene fra myndighetene går i positiv retning og følges nøye gjennom klima- og skoginitiativet. Partnerskapet er et av de mest omtalte samarbeid Indonesia har med noe annet land, og samarbeidet med Norge trekkes frem som et eksempel til etterfølgelse av indonesiske myndigheter.

Det bilaterale miljøsamarbeidet mellom Norge og Myanmar er under etablering. Partnere fra norsk side er Klima- og miljøverndepartementet, Miljødirektoratet og Norsk Institutt for vannforskning (NIVA). Hovedformålet er å bidra til bærekraftig utvikling i Myanmar gjennom kapasitetsbygging og styrking av institusjonelt rammeverk knyttet til vannforvaltning, bevaring av biodiversitet og forvaltning i verneområder, samt håndtering av farlig avfall.

Latin-Amerika

En evaluering i 2014 av norsk bistand til Haiti peker på at støtten til naturressursforvaltning i landets sørlige region har gitt gode resultater. Nasjonale og lokale miljømyndigheter har fått opplæring i naturressursforvaltning. Det har blitt plantet over 5,5 millioner trær i randsonen av nasjonalparken Macaya og strukturer er etablerte for å hindre videre avskoging. Nasjonalparken har landets eneste gjenværende urskog med et unikt biologisk mangfold. I 2016 erklærte UNESCO parken som del av verdens biologiske reserver (UNESCO’s World Network of Biosphere Reserves). Gjennom den norske støtten er det også etablert ni marine beskyttede områder. Kapasitetsbygging av lokale myndigheter og organisasjoner i forvaltning av marine ressurser er gjennomført. Omfattende infrastrukturinvesteringer har sikret flere områder i sør mot flom.

Det regionale tropiske landbruksuniversitetet for forskning og høyere utdanning (CATIE) i Costa Rica har i mange år mottatt norsk støtte. Gjennomføringen av en ny fase av «Det Mesoamerikanske jordbruks-miljøprogrammet» (MAP) startet opp i 2014. MAP har bidratt til bedre jordbruksproduksjon, fattigdomsbekjempelse og utvikling i klimasårbare områder. I 2014 vedtok visepresidentene for Honduras, Guatemala og El Salvador å legge modellen som er utviklet gjennom MAP for klimatilpasning til grunn for all territoriell planlegging i de tre landene.

I Mellom-Amerika fases miljø- og klimasamarbeidet gradvis ut etter nedleggelsen av ambassaden i Guatemala innen utgangen av 2016. Den bilaterale bistanden til Nicaragua og El Salvador er allerede avsluttet.

Miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser

Utenriksdepartementet utøver samfunnsansvar når det gjøres anskaffelser. Miljømessige konsekvenser vurderes i planleggingen av anskaffelser til Utenriksdepartementet. Der det er relevant, stilles det krav til fokus på miljø hos leverandører som ønsker å levere til Utenriksdepartementet og til miljøvennlige produkter. Utenriksdepartementet har utviklet og gjennomført bevisstgjøringsleksjoner om sosialt ansvar ved anskaffelser pr. e-post til alle ansatte. Disse er delt med Difi for mulig gjenbruk i andre offentlige virksomheter. Ved anskaffelse av varer der det er risiko for uverdige arbeidsforhold, blant annet IKT-utstyr, innhentes det egenerklæringsskjema om arbeidet med sosialt ansvar i forsyningskjeden. For arbeid som utføres i Norge innen risikoutsatte bransjer, stiller Utenriksdepartementet krav for å motvirke sosial dumping. Utenriksdepartementet arbeider med å styrke arbeidet med oppfølging av leverandører for å kontrollere at kontraktklausuler om sosialt ansvar virkelig etterleves.

16 Likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken

Kjernen i Regjeringens arbeid for likestilling er å øke jenters og kvinners eget handlingsrom, selvbestemmelse og makt. Regjeringen vil bidra til at kvinner får en styrket posisjon i familien, i sine samfunn og på den internasjonale arenaen. Menn kan være endringsagenter for å oppnå likestilling, og likestilling er et gode også for gutter og menn. Menneskerettighetene, spesielt kvinnekonvensjonen, er utgangspunktet for vårt arbeid med kvinners rettigheter.

Bakteppe for arbeidet med global likestilling er de nye universelle bærekraftsmålene. Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken (2016–2020) er hovedrammen for Regjeringens arbeid. Regjeringen vil satse spesielt på fem områder og bidra til at jenter får utdannelse, at kvinner deltar på lik linje som menn i det politiske liv, at kvinner får fulle økonomiske rettigheter og deltar i arbeidslivet, å avskaffe vold og skadelige skikker mot jenter og kvinner og at seksuell og reproduktiv helse og rettigheter sikres.

For å omsette handlingsplanen til resultater skal det foruten løpende tiltak også etableres et eget program, Likestilling for utvikling. Med det gjøres en strategisk kopling mellom det vi vet fungerer i bistanden og norske likestillingserfaringer. Programmet skal på etterspørsel, og etter kapasitet, bidra til at land kan oppnå likestilling, spesielt som en ressurs for økonomisk utvikling. I utgangspunktet vil fokuslandene prioriteres. Elementer i programmet vil være ulike typer faglig samarbeid mellom relevante institusjoner i partnerland og Norge. Et «Likestilling for utvikling» skal ikke svekke ansvaret for å ivareta likestillingsdimensjonen i bredden av utenrikspolitikken og bistanden, men vil tvert imot gi mulighet for mer kunnskapsbasert arbeid på feltet.

Programmet startes opp i 2017 og en første fase går over fem år. Likestilling for utvikling er en effektivisering av likestillingsbistanden og en viktig del av Norges bidrag til gjennomføringen av bærekraftsmålene.

Utdanning er en nøkkel til at jenter og kvinner skal ha politiske og økonomiske posisjoner i samfunnet på like fot med menn, og for at de skal få sin rettmessige del av samfunnsgodene. Vi er på god vei for å nå lik skoledeltakelse for gutter og jenter, men det er fremdeles 48 land der andel jenter i barneskolen er mindre enn andel gutter. I et likestillingsperspektiv er det også store svakheter i læreplaner og læreres kunnskap om likestilling. Mange land har store utfordringer for at kvaliteten i utdanningen skal bidra til å styrke jenters og kvinners stilling i samfunnet. Derfor er det viktig for Regjeringen at alle jenter og gutter har tilgang til undervisning som fremmer likestilling i tillegg til at jenter får utdannelse.

Regjeringen vil bidra til at kvinner deltar på lik linje med menn i det politiske liv. Kvinner er sterkt underrepresentert i beslutningsprosesser. Under en fjerdedel av alle parlamentarikere er kvinner. Formell diskriminering i lovgivningen er fortsatt svært utbredt. Det er et økende antall angrep på kvinnelige menneskerettighetsforkjempere i enkelte land. FN og Europarådet er arenaer hvor Norge løfter frem kvinners politiske deltakelse og rettigheter samt ikke-diskriminerende lovverk, blant annet gjennom FNs menneskerettighetsråds landgjennomganger. Utviklingssamarbeidet, bla gjennom FN, bidrar til kvinners deltakelse ved demokratiske valg og sikring av kvinners politiske så vel som økonomiske rettigheter i lovverket.

Styrking av kvinners økonomiske stilling er et mål i seg selv og samfunnsøkonomisk lønnsomt fordi det bidrar til skatteinntekter, økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. I de fleste land tjener og eier kvinner fortsatt langt mindre enn menn. Regjeringen vil bidra til at kvinner skal ha fulle økonomiske rettigheter, herunder eierskap og kontroll over jord, lik rett til arv og tilgang til finansielle tjenester. Kvinner skal kunne delta på lik linje med menn i arbeids- og næringslivet. Dette arbeidet gjøres blant annet gjennom utviklingsbankene, Norfund og FNs landbruksorganisasjon FAO.

Anslagvis en tredjedel av verdens kvinner opplever å bli utsatt for vold, som oftest av partner, i løpet av livet. Kjønnsbasert vold utøves og tolereres, og rettferdiggjøres som en form for beskyttelse eller legitim kontroll over kvinner. Regjeringen arbeider for å avskaffe vold og skadelige skikker. Barne- og tvangsekteskap er en del av dette bildet. Barneekteskap fører til forverret helse, tidlig graviditet, lavere utdanning og vold. Norges internasjonale innsats mot barne- og tvangsekteskap har som ambisjon å bidra til avskaffe praksisen innen en generasjon.

Arbeidet med å fremme kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter (SRHR) er høyt prioritert av Norge. Det følges systematisk opp i alle relevante forhandlinger i FN. Det er også et viktig satsingsområde i utviklingspolitikken der utfordringen er å omsette de internasjonale forpliktelsene våre partnerland har påtatt seg til konkrete forbedringer for kvinners seksuelle og reproduktive helse.

Kvinners rett til å ha kontroll over, og kunne bestemme fritt over egen seksualitet, fri fra tvang, vold og diskriminering, er en viktig forutsetning for likestilling og for kvinners muligheter til å treffe egne valg. Det må gjelde alle kvinner, uavhengig av seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Både kvinner og menn skal kunne bestemme om og når man vil gifte seg, hvem man vil inngå ekteskap med og ha seksuelle relasjoner med. Dette er sentrale elementer som inngår i vår forståelse av hva seksuelle rettigheter innebærer og som vi arbeider for internasjonal enighet om. Regjeringen vil også arbeide for rett til abort og for avskaffelse av lover som foreskriver straff mot kvinner som har begått ulovlige aborter.

Samfunn i krise og konflikt er ofte preget av lovløshet og et generelt høyere voldsnivå som rammer både menn og kvinner. Kvinner og barn er likevel særlig utsatte for overgrep i slike situasjoner. Kvinnelige migranter og kvinner på flukt har høy risiko for å bli utsatt for enkelte typer vold inkludert seksualisert vold og utnyttelse, langs reiseruten, i mottak og i flyktningleirer. Regjeringen bidrar gjennom støtte til FN og sivile samfunnsorganisasjoner til å styrke den internasjonale normative innsatsen mot vold mot kvinner, involvere menn som aktører mot vold samt støtte til humanitære hjelpeorganisasjoner som er bevisst behovet for å forebygge og beskytte mot seksualisert vold.

Kjønnsperspektivet og kvinners deltakelse fremmes i all fred- og sikkerhetsinnsats hvor Norge er involvert; i fredsprosesser og fredsforhandlinger, internasjonale operasjoner, fredsbygging og humanitær innsats. Regjeringens arbeid bygger på Sikkerhetsrådets åtte resolusjoner som understreker kvinners utsatthet i krig og konflikt og anerkjenner kvinner som aktører, også i forebygging og bekjempelse av voldelig ekstremisme. Inkluderende fredsprosesser, og særlig kvinners innflytelse, øker sannsynligheten for å oppnå fred. Freden varer også lenger. Nye retningslinjer for oppfølging av handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet skal bidra til en bred innsats, ved at hele utenrikstjenesten utrustes til arbeid på feltet. Arbeidet med satsningsland skal bidra til en dypere innsats i Afghanistan, Colombia, Myanmar, Nigeria, Palestina og Sør- Sudan.

Likestilling er også en prioritet i det europeiske samarbeidet. Likestilling er en fellesverdi som både EU og EØS/EFTA-landene deler, og en forutsetning for å nå EUs mål om økonomisk vekst, sysselsetting og sosial utjevning. Mange EU-land har fremdeles store utfordringer når det gjelder tilgang på arbeid for kvinner, lønnsforskjeller, mulighet for å kombinere arbeid og familieliv, samt kvinners deltakelse i politiske og økonomiske beslutningsprosesser. EØS-midlene bidrar til økt oppmerksomhet, mer kunnskap og kapasitet om dette. EØS-midlene 2009–2014 har finansiert program og prosjekter innenfor likestilling og vold i nære relasjoner for om lag 53 mill. euro. I tillegg er disse temaene støttet under NGO- og forskningsprogrammene. Norske aktører har samarbeidet med myndighetene i mottakerlandene om gjennomføringen av programmene, og lagt til rette for norsk prosjektdeltagelse der det har vært mulig.

EU, Norge, Island og Liechtenstein undertegnet 3. mai 2016 en avtale om en ny periode med EØS-midler (2014–2021). Om lag 2,8 mrd. euro vil bli stilt til disposisjon for mottagerlandene. Fokusområder i perioden er i stor grad sammenfallende med prioriteringene i EUs strategi for vekst Europa 2020. Det er blant annet et mål om å øke sysselsettingen til 75 pst. Sentralt er likestilling mellom kvinner og menn, forbedre balansen mellom arbeid og fritid og øke kvinners deltagelse i arbeidslivet. I tråd med fokusområdene under EØS-midlene 2014–2021, vil likestilling og vold i nære relasjoner være tema som kan støttes. I denne perioden vil likestillingsinnsatsen i hovedsak være kvinners deltagelse i arbeidslivet. Områdene vil være gjenstand for forhandlinger når rammeavtaler med hvert enkelt mottakerland skal inngås.

17 Likestilling og ikke-diskriminering i utenrikstjenesten

Overordnede mål

Utenrikstjenesten har som strategisk mål å være en arbeidsplass som rekrutterer, utvikler og beholder dyktige medarbeidere uavhengig av kjønn, alder, etnisitet, religion og funksjonsevne.

Utenrikstjenestens personalpolitikk skal i samsvar med lovpålagte krav bidra til at alle medarbeidere, uavhengig av kjønn, etnisitet, funksjonsevne og alder, har like reelle muligheter til faglig, personlig og karrieremessig utvikling og til å bruke sin kompetanse. Likestilling og mangfold skal være integrert i hele departementets virksomhet og gjøres relevant i alle organisasjonsledd og på alle nivåer.

Lønns- og stillingsnivåer

Kjønnsfordeling

Tabell 17.1 Overordnet kjønnsfordeling i Utenriksdepartementet per 31.12.2015

Totalt

Kvinner

Menn

Andel kvinner

Andel menn

I UD/Oslo

852

488

364

57 pst.

43 pst.

Utsendte

621

296

325

48 pst.

52 pst.

Samlet

1 473

784

689

53 pst.

47 pst.

Mål

Det er departementets målsetting å ha en god kjønnsfordeling på alle nivåer og stillingskategorier.

Tilstandsrapport

Den overordnete kjønnsfordelingen viser en liten overvekt av kvinner i tjenesten samlet og i departementet. Andel kvinner i tjenesten samlet har ikke forandret seg siden forrige år.

Tabell 17.2 Andel kvinner i lederstillinger på embetsnivå 2006–2015 i pst.

Stillingskategori

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

Utenriksråd/ass. Utenriksråd/Eksp.sjef

38

38

30

30

30

60

60

60

42

45

Stasjonssjefer

19

22

28

30

29

25

25

31

35

38

Avdelingsdirektører

35

30

29

38

42

44

45

47

47

47

Underdirektører

48

51

62

60

56

58

55

54

57

57

Prosentvis andel kvinnelige ledere i tjenesten totalt er 46,5 pst. i 2015 mot 44,9 pst. i 2014.

Det målrettede arbeidet for å skape balanse mellom kvinner og menn i lederstillinger i utenrikstjenesten har gitt gode resultater.

Tiltak

I de stillingskategorier hvor det ene kjønn er underrepresentert, inneholder alle utlysningstekster en oppfordring til det underrepresenterte kjønn om å søke stillingen. Det legges vekt på å innkalle søkere fra det underrepresenterte kjønn til intervju når disse vurderes som kvalifiserte. I en del tilfeller oppfordrer man også enkeltkandidater fra det underrepresenterte kjønn til å søke stillinger.

Antallet kvinner som søkte stasjonssjefstillinger har hatt en positiv utvikling siste årene. Utenriksdepartementet vil fortsatt benytte tiltak som kan øke dette antallet ytterligere, herunder motivere kvalifiserte kvinner til å søke flere stasjonssjefsstillinger. Som tidligere vil også ledere bli anmodet om å oppmuntre kvalifiserte kvinnelige medarbeidere til å søke stasjonssjefsstillinger.

Kjønnsaspektet er også sentralt i lønnsvurderingen ved stillingsskifter, som det er relativt mange av i utenrikstjenesten.

Lønn

Mål

Utenriksdepartementet har konkrete målformuleringer knyttet til kjønn og likelønn, bl.a. i lønnspolitisk og personalpolitisk dokument. I det lønnspolitiske dokumentet er målformuleringene om likelønn og kjønn overordnede mål: «Det skal iht. Likestillingslovens §5 tas hensyn til likestilling/likelønn i alle sammenhenger der lønn fastsettes. Kjønnsbetingede lønnsforskjeller som avdekkes forutsettes utlignet.»

Tabell 17.3 Kjønnsfordeling lønn og stilling

Stilling

År

Antall

Andel menn

Andel kvinner

Lønn menn

Lønn kvinner

Kvinners andel av menns lønn

Avdelingsdirektør

2015

66

53 pst.

47 pst.

839 460

804 435

96 pst.

2014

66

53 pst.

47 pst.

805 404

763 236

95 pst.

Underdirektør

2015

79

43 pst.

57 pst.

662 768

662 464

100 pst.

2014

76

43 pst.

57 pst.

658 044

656 604

100 pst.

Ambassadør

2015

91

63 pst.

37 pst.

947 149

941 109

99 pst.

2014

75

61 pst.

39 pst.

856 308

883 392

103 pst.

Generalkonsul

2015

9

56 pst.

44 pst.

840 280

831 250

99 pst.

2014

8

50 pst.

50 pst.

795 624

785 784

99 pst.

Spesialråd

2015

69

61 pst.

39 pst.

695 212

669 341

96 pst.

2014

57

63 pst.

37 pst.

709 008

683 604

96 pst.

Spesialrådgiver

2015

10

80 pst.

20 pst.

949 813

875 500

92 pst.

2014

8

75 pst.

25 pst.

1 032 576

823 656

80 pst.

Fagdirektør

2015

35

60 pst.

40 pst.

746 357

750 379

101 pst.

2014

25

64 pst.

36 pst.

717 456

745 584

104 pst.

Seniorrådgiver

2015

649

47 pst.

53 pst.

636 193

608 796

96 pst.

2014

657

45 pst.

55 pst.

681 732

636 744

93 pst.

Rådgiver

2015

312

39 pst.

61 pst.

491 092

493 157

100 pst.

2014

373

38 pst.

62 pst.

479 484

479 784

100 pst.

Seniorkonsulent

2015

9

78 pst.

22 pst.

465 900

460 050

99 pst.

2014

17

29 pst.

71 pst.

454 440

440 868

97 pst.

Førstekonsulent

2015

64

53 pst.

47 pst.

458 216

456 033

100 pst.

2014

62

55 pst.

45 pst.

439 764

437 748

100 pst.

Tilstandsrapport

Arbeidsgiver utarbeider kjønnsdelt lønnsstatistikk fordelt på stillingskategorier før og etter lokale lønnsforhandlinger.

Totalt sett har menn noe høyere lønn enn kvinner, men forskjellen er redusert fra 2014. Generelt kan lønnsforskjellen forklares med at menn fortsatt har noe lenger tjenestetid enn kvinner, spesielt på høyeste ledernivå. Dette forholdet er i fortsatt endring, ettersom antallet kvinner med ledererfaring øker.

Kjønnsforskjellene i lønn er små innad i de fleste store stillingskategoriene (rådgiver, førstekonsulent mv.). Unntaket i så måte er spesialrådgiver og seniorrådgiverkategorien. Den relativt store lønnsforskjellen mellom kjønnene kan forklares med at det er mange menn som har vært linjeledere, og som derfor har høyere lønn enn nåværende stillingsgrad skulle tilsi, samt mange nyopprykkede kvinnelige seniorrådgivere med relativt lav lønn (nybegynnerlønn) i denne stillingskategorien.

I hovedsak skjer lønnsdannelsen i de lokale lønnsforhandlingene, der de fleste får sin lønnsutvikling.

Resultatet av lønnsforhandlingene i de senere årene, har gitt kvinner en større andel av lønnspotten enn det en pro rata-tildeling skulle tilsi. Dette er et resultat av sentrale føringer, samt lokale forhandlingsparters felles syn i forhandlingene.

Bruk av overtid

Ifølge personalpolitisk dokument skal overtid i utenrikstjenesten følges opp. Det er de siste årene arbeidet målrettet med å redusere departementets samlede overtidsbruk. Dette har resultert i en nedgang de siste fem årene, og siden 2012 ser det ut til at overtidsbruken har stabilisert seg.

Det er ikke utformet egen målsetting mht. kjønn og overtid da det ikke vurderes å være spesielle utfordringer eller skjevheter på dette området.

Tilstandsrapport

Andel kvinner som arbeidet overtid i 2015 (av antall medarbeidere som har jobbet overtid) var 55 pst. og de arbeidet 47,1 pst. av det totale antall overtidstimer.

I departementet utgjorde kvinner 53 pst. av arbeidsstyrken i 2015.

Tiltak: Fortsatt overvåke overtidsbruk, også mht. kjønn.

Permisjoner/Fravær

Tabell 17.4 Kjønnsfordeling fravær pga. sykt barn/foreldrepermisjon i pst.

Fraværstype

Andel fravær kvinner

Andel fravær menn

Sykt barn 2015

65

35

Grad. foreldrepenger

63

27

Perm v/fødsel/adopsjon

86

14

Tallene hentet fra eget personaldatasystem/SAP, dvs. at tallene for utsendte ved utenriksstasjoner og ansatte i departementet/Oslo er slått sammen.

Tilstandsrapport

Fordelingen på fravær pga. sykt barn er om lag 65/35 for kvinner/menn.

Menn i utenrikstjenesten tar ut fedrekvoten under hjemmetjeneste, men ikke alltid under utestasjonering når mor f.eks. mangler rettigheter til permisjon. Menn tar ofte ut lite av fellesperioden.

Tabell 17.5 Kjønnsfordeling sykefravær. Sykefraværsprosent 2010– 2015

År

2010

2011

2012

2013

2014

2015

Menn

1,6

1,9

2,7

2,6

2,1

1,5

Kvinner

4,6

4,6

4,7

4,4

4,1

4,5

Totalt

3,2

3,4

3,7

3,5

3,3

3,6

I Utenriksdepartementet har kvinner fortsatt et mye høyere sykefravær enn menn, mens sykefraværet har økt mest for mennene. Hyppigere bruk av graderte sykemeldinger gjør oppfølgingsarbeidet og kontakten med den sykemeldte enklere.

Selv om kvinner i Utenriksdepartementet har høyere sykefravær enn menn (som også er vanlig i samfunnet ellers), ser ikke departementet behov for konkrete tiltak som retter seg spesielt mot menn eller kvinner. Alle får tilbud om tilrettelegging og tiltak som kan redusere eller forebygge sykefravær som f.eks. kartleggingssamtaler med bedriftshelsetjenesten, energipauser, treningsveiledning, og flere får fysisk tilrettelegging av arbeidsplassen av fysioterapeut eller har hjemmekontor i en periode.

Arbeidsgiver har i samarbeid med NAV gjennomført kurs i sykefraværsoppfølging for ledere og avdelinger, og vil igangsette flere kurs i 2017 i samarbeid med både Navs arbeidslivssenter og bedriftshelsetjenesten. UDs lønns- og personalsystem inneholder nå en automatisk varsling til alle ledere om at de må følge opp sykmeldte medarbeidere i henhold til IA-avtalen, folketrygdloven og arbeidsmiljøloven

Utenriksdepartementet er en IA-virksomhet med egen handlingsplan for 2014 – 2018. Ett av delmålene i handlingsplanen er reduksjon av sykefraværet. Arbeidet vil bli videreført i den nye handlingsplanen.

Utenriksdepartementet følger opp sykefravær på individnivå i tråd med IA-avtalen, annet regelverk og lovpålagte krav om tettere oppfølging.

Ansettelsesforhold

Kjønnsfordeling heltids- og deltidsansatte

Tabell 17.6 Kjønnsfordeling heltids- og deltidsansatte

Andel kvinner

Andel menn

Andel av total

Totalt

Antall kvinner

Antall menn

Heltid 2015

53 pst.

47 pst.

98,4 pst.

1450

768

682

Heltid 2014

53 pst.

47 pst.

98,4 pst.

1474

781

693

Deltid 2015

70 pst.

30 pst.

1,6 pst.

23

16

7

Deltid 2014

71 pst.

29 pst.

1,6 pst.

24

17

7

1,6 pst. av stillingene i utenrikstjenesten er deltidsstillinger. Av disse er de fleste kvinner. Gitt det lave antallet deltidsstillinger anses det ikke nødvendig å iverksette tiltak på dette området.

Kjønnsfordeling fast/midlertidig

Tabell 17.7 Kjønnsfordeling fast/midlertidig

Andel av total

Andel kvinner

Fast 2015

85 pst.

54 pst.

Fast 2014

83 pst.

54 pst.

Midlertidig 2015

16 pst.

49 pst.

Midlertidig 2014

17 pst.

51 pst.

Mål

Utenriksdepartementet følger den generelle målsettingen om at bruken av midlertidige stillinger skal være begrenset.

Tilstandsrapport

16 pst. av stillingene i utenrikstjenesten er midlertidige. Kvinner utgjør et lite mindretall av de som er ansatt i midlertidige stillinger. Hovedtyngden av midlertidig tilsatte har fast arbeid i andre statlige virksomheter. Spesialutsendingsstillingene ved utenriksstasjonene (jfr. pkt. 1.3.1.) utgjør en stor del av de midlertidige stillingene i departementet. Dette er stillinger som i sin natur er midlertidige. Ansatte i disse stillingene rekrutteres fra andre offentlige etater/departementer for en begrenset tid, og har permisjon fra egen etat mens de er spesialutsendinger.

Tiltak

Utenriksdepartementet legger vekt på å begrense bruken av reelle midlertidige stillinger. Man vil arbeide videre for å oppnå bedre kjønnsbalanse under rekruttering til stillinger som spesialutsending.

Mangfold

Utenriksdepartementet har utarbeidet en egen tiltaksplan for rekruttering av personer med minoritetsbakgrunn og nedsatt funksjonsevne. I eksterne kunngjøringer, som til aspirantopptaket, oppfordres eksplisitt kandidater som kan bidra til mangfold til å søke. I den elektroniske søknadsprosessen kan søkerne velge å synliggjøre sin bakgrunn gjennom avkryssing. Det legges vekt på å innkalle kvalifiserte søkere med ikke-vestlig bakgrunn eller redusert funksjonsevne til intervju. Utenriksdepartementets rekrutteringsverktøy (Jobb Norge) er universelt utformet og tilrettelagt på en slik måte at blinde og svaksynte på lik linje med funksjonsfriske kan benytte seg av verktøyet.

I henhold til tiltaksplanen arbeides det med å bevisstgjøre ledere i hele organisasjonen på mangfoldsmålsettingen og behovet for å mobilisere kandidater som kan bidra til mangfold. Utenriksdepartementet samarbeider med Ambisjoner.no, tankesmien Minotenk, Mangfold i fokus i akademia (MIFA), Karrieresenteret ved UiO og øvrige departementer. I samtaler med potensielle søkere trekkes mangfoldsmålsettingen aktivt frem.

Som IA-bedrift har Utenriksdepartementet som mål å rekruttere nye ansatte og/eller vikarer med nedsatt funksjonsevne, samt tilrettelegging av arbeidsplassen. Utenriksdepartementet følger ellers intensjonen og reglene i IA-avtalen og samarbeider med BHT og NAV fra sak til sak. På individnivå arbeides det med å følge opp hver enkelt medarbeider på best mulig måte ut fra den funksjonsevne de har.

Kompetanseutvikling/lederutvikling etc.

Kompetanseutvikling foregår først og fremst gjennom læring i det daglige arbeidet i utenrikstjenesten. Det er tilrettelagt for målrettet og systematisk utvikling av medarbeidernes kompetanse i takt med tjenestens behov.

Leders ivaretakelse av arbeidsgiveransvaret er sentralt i departementets helhetlige og systematiske lederutvikling og inngår i stillings- og resultatkravene til departementets toppledere og samtlige stasjonssjefer.

Ivaretakelse av arbeidsgiverrollen, herunder arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering, er et hovedområde i det omfattende lederutviklingstilbudet tilrettelagt av departementet. Topplederne vurderes, utvikles og belønnes basert på evne og vilje til å ivareta arbeidsgiveransvar.

I de organiserte tiltakene for kompetanseutvikling i regi av departementet, er det høyere deltakelse av kvinner enn menn. Fordelingen mellom kjønnene på interne kurs har holdt seg jevnt stabilt de siste årene. Kvinner er noe overrepresentert blant kursdeltakere, da over 60pst. av kursdeltakerne i 2015 var kvinner og kvinner kun utgjør 53 pst. av ansatte i UD.

Kjønnsfordelingen blant deltakerne i departementets coaching- og mentorprogrammer er utjevnet de siste årene. Kjønnsfordelingen blant deltakerne i departementets coaching- og mentorprogrammer er utjevnet de siste årene. Det var 11 kvinner og 7 menn som deltok på mentorprogrammet 2015/2016 (9 adepter og 9 mentorer). Andelen kvinner blant mentorene har økt fra 30 pst. i 2012 til 45 pst. i 2016. Blant adeptene er om lag. 25 pst. menn og 75 pst. kvinner.

I de organiserte lederutviklingstiltakene i regi av Utenrikstjenestens kompetansesenter (UKS) i 2015, deltok 157 ledere, hvorav 87 kvinner og 70 menn (55 pst. kvinner og 45 pst. menn) på ulike lederutviklingsprogram.

Seniorpolitikk i utenrikstjenesten

Gjennom IA-avtalen har Utenriksdepartementet som ett av tre delmål å opprettholde UDs høye pensjoneringsalder, samt gjøre ledere bevisste på positiv holdning og praksis til seniorer. En viktig faktor for å stå lenger i arbeid er anledningen til å få brukt sin kompetanse, bli sett og verdsatt av nærmeste leder, og det å få klare signaler fra virksomheten om at man er ønsket. Når det gjelder seniorpolitikk fortsetter Utenriksdepartementet å oppfordre til å stå i stilling så lenge vedkommende selv ønsker uten å se hen til alder. Ambassadører og generalkonsuler må imidlertid avslutte tjenestegjøring som stasjonssjef ved fylte 68 år. Noen av disse velger imidlertid ofte å vende tilbake til departementet for å utføre hjemmetjeneste frem til de må fratre i henhold til statlig aldersgrense, 70 år.

Tabell 17.8 Gjennomsnittlig pensjoneringsalder:

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

65,4 år

65,5 år

66,9 år

66,8 år

67,3 år

67,4 år

67,6 år

Mange av utenrikstjenestens medarbeidere har et livslangt karriereløp, og det skal legges enda større vekt på en best mulig utnyttelse av tilgjengelig kompetanse hos medarbeidere i alle livsfaser, ved rekruttering og forflytting. Seniorpolitikk i Utenriksdepartementet er ikke avgrenset til å gjelde en bestemt aldersgruppe, men fokuserer på det som generelt kjennetegner seniorene, f.eks. omfattende erfaring, kompetanse og nettverk.

Motvirke trakassering

Utenrikstjenestens styrende dokument Strategi 2017 fastslår at arbeidsglede skal være en av de bærende verdiene, og at «Vi skaper et inspirerende arbeidsmiljø med vekt på god ledelse, lagånd, likestilling og mangfold».

Ett av de operative tiltak er at leder skal tilrettelegge for et inkluderende arbeidsmiljø med nulltoleranse for mobbing.

Utenrikstjenestens arbeidsmiljøundersøkelser som er gjort i 2006, 2008, 2010 og i 2013, viser at forskjellbehandling – ut fra kjønn eller alder – sjelden forekommer i tjenesten. Departementet jobber kontinuerlig med forbedringer knyttet til hvordan mobbing/trakassering skal forebygges og håndteres.

NORAD

Tilstandsrapport

Likestillingsredegjørelse

Norad har fortsatt det langsiktige arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering gjennom flere prosesser og tiltak i 2015. Ved utgangen av 2015 hadde om lag. 6 pst. av våre medarbeidere innvandrerbakgrunn, disse var jevnt fordelt fra landgruppe 1 og 270. 10,5 pst. av søkerne oppga at de hadde innvandrerbakgrunn. Av totalt 24 rekrutterte medarbeidere i 2015 hadde to innvandrerbakgrunn, det vil si 8,4 pst. Når det er kvalifiserte søkere med innvandrerbakgrunn kaller Norad inn minst én av disse til intervju. Dette gjelder også kvalifiserte søkere med funksjonsnedsettelse.

Norad har som målsetting å tiltrekke, utvikle og beholde gode medarbeidere. Dette krever at vi har et bredt rekrutteringsgrunnlag, og at vi tar sikte på å tiltrekke oss den beste kandidaten, uavhengig av alder, kjønn, funksjonsnedsettelse og etnisitet. Norad samarbeidet også i 2015 med nettportalen ambisjoner.no for å nå ut til et bredere søkergrunnlag. Nettportalen promoterer bedrifter, og retter seg særlig mot yngre søkere med minoritetsbakgrunn. I våre utlysninger oppfordrer vi aktivt alle kvalifiserte søkere, uavhengig av bakgrunn, til å søke våre stillinger.

Norad deltok på arrangementet «Mangfold og Mingling» høsten 2015 for å presentere virksomheten for potensielt nye medarbeidere med minoritetsbakgrunn og høyere utdanning. Våren 2015 hadde Norad en medarbeider i arbeidspraksis i regi av NAV i fire måneder.

Totalt for Norad var det fra 2014 til 2015 en reduksjon i kvinners lønn som pst. av menns lønn på 2,9 pst. Innenfor stillingsnivåene var lønnsforskjellene redusert i gruppene ledelse, rådgivere og konsulenter, mens forskjellene i gruppene mellomledelse og seniorrådgivere økte noe.

Det ble ikke gjennomført lokale lønnsforhandlinger i 2015. Norad hadde derfor ikke mulighet til å bruke dette som et verktøy for å justere skjevhetene som oppsto i 2014 da flere kvinner fikk endret stillingskode fra rådgiver til seniorrådgiver. Flere gikk da å ligge i det høyere lønnssjikt blant rådgivere til det lavere lønnssjiktet av gruppen seniorrådgivere. Et fåtall stillingsomgjøringer ved forhandling på særlig grunnlag kan ha forsterket dette bildet i 2015 idet budsjettsituasjonen ikke tillot lønnsøkning.

Det har videre vært vanskeligheter med å rekruttere kvinner innen faggrupper som tradisjonelt er høyt lønnet. Norad har vært bevisst lønnsforskjellene mellom menn og kvinner, og har arbeidet mot å utjevne disse i prosesser der det har latt seg gjøre.

Tabell 17.9 Likestillingsredegjørelse

Tilstandsrapportering

Ansatte

Pst. K/M

Brutto pr måned

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

K som pst. av M

Totalt i Norad

2014

234

36

64

53 571

49 599

92,6

Totalt i Norad

2015

246

38

62

54 185

48 613

89,7

Ledelse

2014

9

45

55

82 777

82 295

100,0

Ledelse

2015

9

45

55

88 881

82 041

92,3

Mellomledelse

2014

30

36

64

66 324

63 119

95,1

Mellomledelse1

2015

34

45

55

66 413

62 687

95,0

Seniorrådgivere

2014

132

38

62

53 549

49 073

91,6

Seniorrådgivere

2015

133

41

59

53 575

48 681

91,0

Rådgivere

2014

49

31

69

40 906

39 620

96,9

Rådgivere

2015

51

30

70

40 912

40 405

99,0

Konsulent2

2014

14

14

86

37 613

38 327

101,9

Konsulent2

2015

19

27

73

36 153

38 299

106,0

1 Mellomledelse: Underdirektører, avdelingsdirektører uten personalansvar og fagdirektører

2 Første- og seniorkonsulent

Når det gjelder kjønnsbalanse har Norad hatt og har fortsatt en overvekt av kvinner, med 62 pst. kvinner og 38 pst. menn. Vi ser likevel at søkergrunnlaget i større grad er balansert med 53 pst. kvinner og 47 pst. menn, og i 2015 var 11 av 24 nyansatte menn. Fordelingen av kvinnelige og mannlige medarbeidere er stabil i avdelingsledersjiktet, mens det på mellomledernivå er noe utjevnet til hhv. 55 og 45 pst. Kvinner er fremdeles høyt representert i rådgiverstillinger.

Prosentvis fordeling kvinner og menn

Deltid

Midlertidig ansatte

Foreldrepermisjon

Legemeldt fravær

M

K

M

K

M

K

M

K

2014

40

60

25

75

33

67

3,2

4,3

2015

25

75

40

60

21

79

4,5

5,4

Sykefravær

I Norads handlingsplan for et mer inkluderende arbeidsliv er et av delmålene å redusere sykefraværet fra 5,0 pst. til 4,75 pst. I 2015 var det totale sykefraværet i Norad på om lag. 6,1 pst. Dette er en økning fra 4,9 pst. i 2014. Det egenmeldte fraværet var på om lag. 1,1 pst. og lå omtrent på samme nivå som året før. Det legemeldte fraværet har økt fra 3,9 pst. i 2014 til om lag. 5,1 pst. i 2015. Det er hovedsakelig økningen i dette fraværet som har ført til økning i sykefraværet totalt sett. I det legemeldte fraværet på 5,1 pst. utgjør om lag 2,2 pst. graderte sykmeldinger.

Norad har i 2015 arbeidet for å redusere sykefraværet ved oppfølging av sykemeldte og få dem raskere tilbake ved å legge til rette for gradert sykmelding, gjennom dialogmøter og samarbeid med bedriftshelsetjenesten. I tillegg har ledere fått opplæring i bruk av SAP som støtteverktøy for sykefraværsoppfølging.

Alle ansatte fikk tilbud om å gjennomføre en helseundersøkelse med livsstilsveiledning. 68 pst. av Norads medarbeidere benyttet seg av dette tilbudet. Norad har i 2015 inngått avtale med NAV for å legge bedre til rette for arbeidstrening i virksomheten som et tiltak for å nå delmål om å hindre frafall og øke sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne.

Gjennomsnittlig alder ved overgang til alderspensjon eller AFP var i 2015 på 68,5 år. Delmål om at flest mulig står i jobb til 67 års alder ble fulgt opp ved at det ble gjennomført sluttsamtaler med medarbeidere som skal pensjoneres, totalt fire i 2015.

Fredskorpset

Fredskorpset har som personalpolitisk mål å ha en stabil stab bestående av ansatte med variasjon i alder, kjønn, etnisk bakgrunn og yrkesmessig funksjonsevne, og som har høy kompetanse og høy motivasjon.

Tilstandsrapporten viser relativt god kjønnsfordeling i alle stillingskategorier. Det er imidlertid et vedvarende ønske om å forbedre kjønnsbalansen i staben, og på linje med den norske søknadsmassen til utvekslingsstillinger, har det også vist seg vanskelig å tiltrekke seg et tilstrekkelig antall kvalifiserte mannlige søkere. Ved alle stillingsutlysninger vurderes kvalifiserte søkere ut ifra mangfold.

For ansatte med midlertidig eller varig nedsatt funksjonsevne tilrettelegges både arbeidsoppgaver og fysisk arbeidsplass.

Tabell 17.10 Tilstandsrapport (kjønn)

Kjønnsbalanse

Lønn gjennomsnitt pr måned

Menn pst.

Kvinner pst.

Totalt antall

Menn

Kvinner

Fredskorpset totalt

2014

35

65

37

46032

46346

2015

36

64

39

44564

43355

Ledelse Direktør

2014

100

1

90191

2015

100

1

90366

Mellomledelse (avdelingsdirektør)

2014

50

50

2

72358

72358

2015

100

1

72475

Teamledere

2014

40

60

5

49546

51083

2015

50

50

6

44155

54436

Seniorrådgivere

2014

36

64

25

43462

40803

2015

39

61

28

43451

43357

Førstekonsulenter

2014

25

75

4

35808

35642

2015

23

77

9

36729

36633

Tabell 17.11  Prosentvis andel

Deltid

Midlertidig ansettelse

Foreldrepermisjon

Legemeldt sykefravær

Vikarer

Engasjement

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

5,1

10,2

2,56

2,56

0

10,25

0

100

0,3

1,5

18 Omtale av lederes ansettelsesvilkår i statlige foretak under Utenriksdepartementet

Norfund

Daglig leder, Kjell Roland, har i perioden 01.01.15 – 31.12.15 mottatt 3 376 545 kroner i godtgjørelse fordelt med 2 384 763 kroner i lønn, 897 273 kroner i pensjon og 94 509 kroner i andre godtgjørelser.

Norfund har etablert en pensjonsordning for alle ansatte. Full opptjeningstid er 30 år og utgjør 70 pst. av lønn opp til 12 G. Pensjonsordningen tilfredsstiller kravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Daglig leder har pensjonsalder ved 65 år. Norfund har en generell ordning hvor det opptjenes rettigheter utover 12 G. Ordningen utgjør 66 pst. av lønn utover 12 G med en pensjonsalder på 67 år. Denne ordningen ble lukket for nye medlemmer i 2012. Daglig leder har ingen etterlønnsavtale utover oppsigelsestid på 3 måneder. Daglig leder i Norfund har heller ingen avtale om bonusordning.

Fotnoter

1.

https://sustainabledevelopment.un.org/post2015/transformingourworld

2.

https://sustainabledevelopment.un.org/sdgs

3.

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-37-20142015/id2423339/

4.

http://www.un.org/womenwatch/osagi/wps/

5.

https://www.un.org/disarmament/convarms/att/

6.

https://www.ctbto.org/the-treaty/

7.

https://www.opcw.org/chemical-weapons-convention/

8.

http://www.opbw.org/

9.

http://www.unog.ch/80256EE600585943/(httpPages)/4F0DEF093B4860B4C1257180004B1B30?OpenDocument

10.

http://legal.un.org/icc/statute/99_corr/cstatute.htm

11.

http://www.un.org/en/peacekeeping/missions/minustah/

12.

http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/CRC/Study/Pages/StudyViolenceChildren.aspx

13.

http://www.ilo.org/global/topics/forced-labour/news/WCMS_182109/lang--en/index.htm

14.

http://www.unicef.org/newsline/01pr42.htm

15.

http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/UPR/Pages/UPRMain.aspx

16.

http://www.ilo.org/dyn/normlex/en/f?p=NORMLEXPUB:12100:0::NO::P12100_ILO_CODE:P029

17.

https://www.unodc.org/unodc/en/frontpage/2014/November/unodc-presents-legal-tool-to-reduce-violence-against-children.html

18.

Norge har ikke ratifisert 3. tilleggsprotokoll til barnekonvensjonen, som ville gitt barn klagerett til FN.

19.

http://www.ilo.org/ipec/lang--en/index.htm

20.

http://www.child-soldiers.org/

21.

http://echr.coe.int/Pages/home.aspx?p=home

22.

http://www.venice.coe.int/webforms/events/

23.

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/opptak-av-personell-til-styrkebronnen/id621011/

24.

http://trainingforpeace.org/

25.

http://www.un.org/esa/ffd/wp-content/uploads/2015/08/AAAA_Outcome.pdf

26.

https://www.politi.no/kripos/organisert_kriminalitet/

27.

https://www.regjeringen.no/en/topics/business-and-industry/state-ownership/statens-eierberetning-2013/the-state-ownership-report/id2395364/

28.

https://www.regjeringen.no/en/dokumenter/business_hr/id2457944/

29.

https://www.unodc.org/unodc/en/treaties/CAC/

30.

http://www.oecd.org/corruption/oecdantibriberyconvention.htm

31.

http://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=CELEX%3A32015L0849

32.

http://www.fatf-gafi.org/publications/fatfrecommendations/documents/fatf-recommendations.html

33.

http://www.coe.int/t/dghl/monitoring/greco/default_en.asp

34.

http://www.transparency.no/wp-content/uploads/sites/10/domssamling2016.pdf

35.

http://www.un.org/esa/ffd/ffd3/commitments/commitment/addis-tax-initiative.html

36.

https://www.un.org/disarmament/convarms/att/

37.

http://www.idea.int/

38.

http://globalinitiative.net/

39.

http://www.interpol.int/Crime-areas/Environmental-crime/Environmental-Compliance-and-Enforcement-Committee/Fisheries-Crime-Working-Group

40.

https://www.unodc.org/documents/organized-crime/GPTOC/Issue_Paper_-_TOC_at_Sea.pdf

41.

http://www.norfund.no/

42.

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/london_antikorrupsjon/id2502042/

43.

https://www.regjeringen.no/en/aktuelt/corruption/id2500615/

44.

http://www.reuters.com/article/us-imf-corruption-idUSKCN0Y22B7

45.

http://reports.weforum.org/global-agenda-council-2012/councils/anti-corruption/

46.

http://www.ey.com/Publication/vwLUAssets/EY-corporate-misconduct-individual-consequences/$FILE/EY-corporate-misconduct-individual-consequences.pdf

47.

https://www.regjeringen.no/en/topics/business-and-industry/state-ownership/id1336/

48.

https://www.regjeringen.no/en/topics/the-economy/the-government-pension-fund/responsible-investments/id446948/

49.

https://www.norad.no/en/front/thematic-areas/democracy-and-good-governance/corruption-hunters/

50.

https://www.norad.no/en/front/thematic-areas/oil-for-development/oil-for-development-programme/

51.

http://star.worldbank.org/star/

52.

http://www.ipu.org/english/home.htm

53.

http://www.jus.uio.no/smr/english/

54.

http://www.osce.org/

55.

http://www.undp.org/content/undp/en/home/ourwork/global-policy-centres/oslo_governance_centre.html

56.

http://www.unwomen.org/en

57.

http://www.aiib.org/

58.

http://ndb.int/

59.

http://www.cgdev.org/blog/right-personal-identity-alan-gelb

60.

http://www.ild.org.pe/

61.

https://rsf.org/en/world-press-freedom-index

62.

https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/english/constitutionenglish.pdf

63.

https://rsf.org/en/ranking

64.

United Nations Economic Commission for Europe: http://www.unece.org/info/ece-homepage.html

65.

https://www.regjeringen.no/en/aktuelt/presentation_strategy/id2470714/

66.

http://www.oecd.org/tax/automatic-exchange/common-reporting-standard/

67.

https://www.un.org/counterterrorism/ctitf/en/plan-action-prevent-violent-extremism

68.

https://jobs.undp.org/cj_view_job.cfm?cur_job_id=59250

69.

https://news.nmmu.ac.za/news/media/Store/documents/2016/Heather-Dugmore-Tackling-crime-on-high-seas.pdf

70.

Landgruppe 1: EU/EFTA-land, Nord-Amerika, Australia og New Zealand Landgruppe2: Europa utenom EU/EFTA, Asia (inkl. Tyrkia), Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Oseania utenom Australia og New Zealand.

Til forsiden