Prop. 1 S (2017–2018)

FOR BUDSJETTÅRET 2018 — Utgiftskapitler: 100–172 Inntektskapitler: 3100

Til innholdsfortegnelse

Del 3
Spesielle tema

12 Nordområdepolitikken – Langsiktig satsing på kunnskap, næring, infrastruktur, beredskap og samarbeid i nord

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde og Regjeringens mål er å utvikle Nord-Norge til en av landets mest skap-ende og bærekraftige regioner.

Utenriksdepartementet har det overordnede ansvaret for koordinering av regjeringens nordområdepolitikk. For å gjøre innsatsen mer helhetlig og effektiv, har Kommunal- og moderniseringsdepartementet, i tråd med sin regionale samordningsfunksjon, fått en tydeligere rolle i å bedre samordningen mellom nordområdesatsingen og annen nasjonal og regional innsats i Nord-Norge.

Regjeringen lanserte 21. april 2017 en ny nordområdestrategi Nordområdestrategi – mellom geopolitikk og samfunnsutvikling. Denne gir et strategisk perspektiv for videre utvikling av nordområdepolitikken og oppsummerer regjeringens nordområdearbeid så langt.

Den overordnede visjonen for regjeringens nordområdepolitikk er et fredelig, skapende og bærekraftig nord. Regjeringen vil styrke den helhetlige tilnærmingen og se utenriks- og innenrikspolitikk bedre i sammenheng. Det er også igangsatt et mer systematisk samarbeid med fylkeskommunene og Sametinget, gjennom etableringen av Regionalt nordområdeforum. Målene for nordområdepolitikken fra Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler ligger fortsatt til grunn, og nordområdestrategien viderefører de fem innsatsområdene i regjeringens rapport Nordkloden fra 2014: internasjonalt sam-arbeid, næringsutvikling, kunnskap, infrastruktur, miljøvern, sikkerhet og beredskap.

Målene for nordområdepolitikken ses også i sammenheng med regjeringens regional- og distriktspolitikk. I Meld. St. 18 (2016–2017) Berekraftige byar og sterke distrikt er bærekraft et grunnleggende premiss for all utvikling, dvs. regional balanse gjennom vekstkraft, likeverdige levekår og miljømessig bærekraftige regioner i hele landet.

Forsvarets aktivitet er en integrert del av norsk nordområdepolitikk. Synlig norsk og alliert militær tilstedeværelse i nord gir viktige signaler om evne og vilje til å ivareta norske interesser og bidrar til forutsigbarhet. Tilstedeværelse i nord innbefatter trening og øvelser slik at Forsvaret er i stand til å løse sine oppgaver, om nødvendig sammen med allierte land. Det er positivt for den samlede grenseovervåkingen at den siste av de to nye grensestasjonene i Finnmark er ferdigstilt. For å styrke den landmilitære tilstedeværelsen i nord, er det igangsatt planlegging av etablering av et jegerkompani ved Garnisonen i Sør-Varanger.

Meld. St. 32 (2015–2016) Svalbard ble lagt fram 11. mai 2016. Gjennom denne meldingen bekrefter regjeringen at de overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fast. Regjeringen signaliserer i meldingen en fortsatt satsing på forskning, høyere utdanning og reiseliv, samt annen variert næringsvirksomhet. Samtidig vil regjeringen legge til rette for utvikling av et mer allsidig næringsliv innenfor rammene av svalbardpolitikken.

Internasjonalt samarbeid

Regjeringen vil arbeide for å opprettholde Arktis som en fredelig og stabil region som er preget av godt internasjonalt samarbeid og respekt for folkeretten. Internasjonalt samarbeid er grunnleggende for å ivareta norske interesser knyttet til sikkerhet, miljø og ressurser i Arktis. Regjeringen legger stor vekt på å styrke og videreutvikle det internasjonale samarbeidet, både i multilaterale fora og bilateralt med de arktiske statene og andre aktører i nordområdene.

Arktisk råd er det eneste forum der alle de åtte arktiske statene møtes. Dialogen i Arktisk råd er viktig for utformingen av norsk nordområdepolitikk. Norge vil samarbeide nært med Finland som har formannskapet i Arktisk råd i perioden mai 2017 – mai 2019. Barentssamarbeidet står også sentralt i norsk nordområdepolitikk og bidrar til godt naboskap og bærekraftig utvikling i Barentsregionen. I perioden oktober 2017 – oktober 2019 har Sverige formannskapet i Barentsrådet og Finnmark fylkeskommune formannskapet i Regionrådet. I det nordiske samarbeidet om nordområdene er infrastruktur, fjerning av grensehindre og samarbeid om kunnskaps- og næringsutvikling sentrale temaer. Bredt bilateralt samarbeid med Russland er viktig for tillit og stabilitet i nordområdene og gir viktige resultater på områder av felles interesse. Norge ønsker et godt naboforhold og prioriterer dialogen med russiske myndigheter høyt. EUs arktismelding av 2016 er et godt utgangspunkt for samarbeid mellom Norge og EU, og regjeringen legger vekt på å videreføre dialogen med EU om arktiske spørsmål.

Nordområdepolitikk er også havpolitikk. Store deler av de norske havområdene befinner seg nord for polarsirkelen. Regjeringen har i 2017 lansert den første stortingsmeldingen om hav i utenriks- og utviklingspolitikken samt en strategi om norsk verdiskaping knyttet til havet. Ett av tiltakene som varsles i den nye nordområdestrategien og i de to dokumentene om hav, er etablering av et senter for hav og arktiske spørsmål i Tromsø. Arbeidet med å etablere et slikt senter er i gang.

Næringsutvikling

Verdiskaping og næringsutvikling står sentralt i regjeringens nordområdepolitikk. Regjeringen vil sikre økonomisk, samfunnsmessig og miljømessig bærekraftig næringsutvikling i nordområdene. Den økonomiske veksten er høyere i Nord-Norge enn i resten av landet. Nordnorske bedrifter eksporterer stadig mer. En rekke næringer, herunder særlig havnæringene, har et betydelig framtidig potensial. Etterspørselen etter både oppdrettsfisk og villfisk er i vekst. Petroleumsvirksomheten beveger seg nordover. Det ble tildelt attraktive nye arealer i 23. konsesjonsrunde. Fra og med 2016 produseres det både olje og gass i Barentshavet og i 2017 bores det en rekke letebrønner i Barentshavet. 24. konsesjonsrunde ble utlyst 21. juni 2017. Runden omfattet 102 blokker, eller deler av blokker, 93 av disse i Barentshavet. Regjeringen tar sikte på tildeling av nye utvinningstillatelser første halvår 2018. Økt petroleumsutvinning og trafikk i hele eller deler av Nordøstpassasjen gir nye muligheter for norsk skipsfart. Veksten i reiselivsnæringen har de siste årene vært stor og det finnes sterke industrielle miljøer i Nord-Norge, basert bl.a. på mineraler og metaller.

Den videre næringsutviklingen i nord skal gi ringvirkninger og en samfunnsmessig, miljømessig og økonomisk bærekraft for landsdelen. Omstilling og innovasjon skal gi mer lønnsom bearbeiding av råvarer og således løfte nordnorsk næringsliv oppover i verdikjedene. Utvikling av leverandører og et bedre samarbeid mellom næringslivet og utdannings- og forskningsmiljøene skal øke ringvirkningene for landsdelen. Arbeidet med etablering av et nytt leverandørutviklingsprogram for Nord-Norge via Innovasjon Norge er i gang.

Kunnskap

Kunnskap er en grunnleggende forutsetning for en vellykket nordområdepolitikk. Norge skal være ledende på kunnskap om, for og i nord. Ressurs- og miljøforvaltning, næringsaktivitet og samfunnsutvikling i nordområdene skal være basert på et godt vitenskapelig kunnskapsgrunnlag. Tilgangen til kunnskap og kompetanse skal bedres for å øke innovasjonsevnen og verdiskapingen i næringslivet i nord.

Regjeringen vil fortsatt gi gode rammevilkår for norsk nordområdeforskning slik at denne holder et høyt internasjonalt nivå. Fagmiljøene i nord styrkes. Den 1. januar 2016 inngikk seks høyere utdanningsinstitusjoner i to fusjoner, slik at det nå er to styrkede universiteter i nord: Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Nord universitet med hovedsete i Bodø. Universitetet i Tromsø har blitt utvidet med et nybygg og både Universitetet i Tromsø og Nord universitet har blitt styrket gjennom flere studieplasser og rekrutteringsstillinger. I 2016 ble rundt 750 mill. kroner tildelt nordområderelatert forskning gjennom Forskningsrådets ulike programmer. Nybygget på Framsenteret i Tromsø, samt ferdigstillingen av et nytt isgående forskningsfartøy og forskningsprosjektet «Arven etter Nansen» er konkrete uttrykk for styrket satsing på hav-, klima- og miljøforskning i nord. I 2018 settes det også av midler til oppgradering av Universitetet i Tromsøs forskningsfartøy Helmer Hansen. Regjeringen har gjennom en rekke år kartlagt havbunnen i nord gjennom MAREANO-programmet. I tillegg har regjeringen over flere år kartlagt mineralressursene i Nord-Norge og gjennomført geologiske undersøkelser i Barentshavet med sikte på fremtidig næringsutvikling innen hhv. mineraler og petroleum. Regjeringen fremmer norsk deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid, bl.a. under Arktisk råd og i EUs forskningsprogrammer.

Skoleresultater under landsgjennomsnittet, lav fullføringsgrad i videregående skole og mangel på kvalifiserte lærere er utfordringer i grunnopplæringen i Nord-Norge. For dårlig tilgang på kompetent arbeidskraft for nordnorske bedrifter hemmer vekst og verdiskaping. Kompetansepolitikken utspiller seg i skjæringspunktet mellom arbeidsmarkeds-, utdannings-, integrerings-, nærings- og regionalpolitikken, og mellom ulike forvaltningsnivåer. Regjeringen tar nå et helhetlig og målrettet grep om utdannings- og kompetansepolitikken ved blant annet å styrke samarbeidet mellom de forskjellige aktørene. Målet er å styrke hele utdanningsløpet i Nord-Norge, bedre rekrutteringen til læreryrket og bidra til at utdanningstilbudene i landsdelen samsvarer med næringslivets behov.

Infrastruktur

Forbedring av infrastrukturen i nord er en viktig forutsetning for økt vekst. Regjeringen har som mål å utvikle en effektiv og sammenhengende infrastruktur som bidrar til bærekraftig utvikling, grønt skifte og omstillingsdyktighet for landsdelens næringsliv. I Nasjonal transportplan 2018–2029 settes 40 mrd. kroner av til investeringsprosjekter i Nord-Norge, 17 mrd. kroner av disse i første planperiode. I tillegg kommer tilskudd til ny flyplass i Bodø, bygging av nye veier og reduksjon av vedlikeholdsetterslepet. Kaianlegg og farleder skal fornyes og oppgraderes. Regjeringen prioriterer også arbeidet med å bedre transportforbindelsene på tvers i Barentsregionen gjennom samarbeidet med Sverige, Finland og Russland om Felles Barents transportplan. Dette vil sikre næringslivet i nord bedre transportforbindelser for varer som skal ut til internasjonale markeder. I 2017 sto E105 mellom Kirkenes og Murmansk ferdig oppgradert både på norsk og russisk side.

Regjeringen arbeider med å legge til rette for god bredbåndsdekning i Nord-Norge og flere fiberkabler fra Nord-Norge til utlandet. I 2016–2017 ble det gjennomført en ekstern utredning (KVU) for å vurdere ulike konsepter for satellittbasert kommunikasjonssystem for skipsfart nord for 72 grader. Utredningen følges opp i 2017, med sikte på å velge en best mulig løsning. På Jan Mayen foreslås det å sette av midler til forprosjekt for nytt hovedbygg. Den geografiske plasseringen gjør at øya er godt egnet for referansestasjoner for satellittbaserte navigasjonssystemer.

Ved planlegging og utbygging av infrastruktur i nord vil Regjeringen legge vekt på å redusere klimagassutslipp og lokal forurensing, og å begrense negative konsekvenser av naturinngrep.

Miljøvern

Regjeringen vil sikre bærekraftig bruk, ta vare på truet og verdifull natur og sørge for at økosystemene er i god tilstand. Klimagassutslipp og forurensning skal reduseres i samsvar med nasjonale mål og internasjonale forpliktelser. Det er behov for mer kunnskap og nye grep for å begrense påvirkningen på naturen i nord av økt aktivitet kombinert med raske klimaendringer. Meld. St. 14 (2015/2016) Natur for livet – norsk handlingsplan for naturmangfold gir viktige føringer for miljøforvaltningen i nordområdene. Naturhensyn skal vektlegges i alle beslutninger om bruk av areal. Regjeringen la i 2017 frem en oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet, og satte i gang arbeidet med en full revisjon av forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten i 2020. Regjeringen har styrket innsatsen, nasjonalt og internasjonalt, mot forsøpling av kyst- og havområder og vil etablere et oljevern- og miljøsenter i Lofoten/Vesterålen. Dette skal bli et ledende kompetansemiljø for arbeidet med oljevern og mot marin plastforsøpling. Norge spiller en aktiv rolle i miljøvernsamarbeidet i Arktisk råd, og i det globale arbeidet mot miljøgifter som akkumuleres i det arktiske miljøet. I det bilaterale miljøsamarbeidet med Russland samarbeides det om helhetlig forvaltning og miljøovervåking i Barentshavet, samt miljøundersøkelser i grenseområdet knyttet til forurensningen fra nikkelverket på russisk side.

Sikkerhet og beredskap

Aktiviteten i nordlige havområder øker. Det øker også risikoen for ulykker med konsekvenser for liv, helse og miljø. Som en ansvarlig arktisk nasjon tar Norge ansvar for å legge til rette for en sikker og miljøvennlig aktivitet i norske farvann. Forsvarets seilingsaktivitet i nord øker. Redningskapasiteten på Svalbard er styrket gjennom investering i nye redningshelikoptre og et nytt tjenestefartøy til Sysselmannen. I tillegg kommer etablering av en ambulansehelikopterbase på Evenes og videreføring av helikopterberedskapen på Bardufoss. Internasjonal skipsfart, lange avstander og grenseoverskridende forurensning medfører behov for internasjonalt samarbeid. Norge spiller en aktiv rolle i oppfølgingen av avtalene med de andre arktiske landene om søk og redning og oljevernberedskap samt i implementeringen av den internasjonale Polarkoden, som trådte i kraft 1. januar 2017. Petroleumstilsynet har også etablert et særskilt arbeid med å indentifisere og utrede sikkerhetsutfordringer i takt med at petroleumsvirksomheten beveger seg nordover.

Utenriksdepartementet opprettet i 2015 tilskuddsordningen Arktis 2030 for å støtte opp om Regjeringens prioriteringer i nordområdepolitikken gjennom støtte til ulike prosjekter. Se mer utførlig omtale av ordningen under kap. 118 Nordområdetiltak mv., post 70 Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland.

13 Rapport til Stortinget om Samstemt politikk for bærekraftig utvikling 2017

Bærekraftsmål 16.5 om bekjempelse av korrupsjon

Hva er samstemt politikk for bærekraftig utvikling?

2030-agendaen, med bærekraftsmålene, er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene. Bærekraftsmålene gjelder alle verdens land. FNs bærekraftsmål 17, delmål 14 er å «oppnå en mer samstemt politikk for bærekraftig utvikling».

I Innst. S 269 (2008–2009) til Stortinget fra Utenrikskomiteen, om klima, konflikt og kapital, ba Stortinget Utenriksdepartementet om å utarbeide en årlig rapport om hvor samstemt norsk politikk er for utvikling. Rapporten skal beskrive og drøfte hva som gjøres for å sikre at ulike politikkområder bidrar til utvikling i fattige land.

Det er til nå laget seks slike rapporter: Globale fellesgoder (2011), Investeringer i Energisektoren (2012), Fordeling og økonomisk vekst (2013), Norge og de nye utviklingsmålene (2014), Fred, sikkerhet og utvikling (2015) og Bærekraftsmål 16 om Fredelige og inkluderende samfunn med velfungerende rettssystemer og ansvarlige institusjoner på alle nivå (2016).

Samstemt politikk for bærekraftig utvikling tilsier at myndigheter med ansvar for politikkutforming respekterer prinsippene om «ikke å gjøre skade» og «til å bidra positivt der vi er engasjert». Vi må unngå tiltak som berører fattige land negativt dersom skaden kan bli alvorlig eller dersom det finnes mindre skadelige kostnadseffektive alternativer.

Temaet for årets rapport er korrupsjon som er et alvorlig hinder for bærekraftig utvikling. Hensikten med denne rapporten er å belyse hvor samstemt norsk politikk er når det gjelder bekjempelse av korrupsjon. Stortinget vil bli holdt orientert om hvordan Norge følger opp bærekraftsmålene internasjonalt.

Tankesmien Centre for Global Development utgir hvert år en velansett «Commitment to Development Index» der viktige giverland rangeres etter hvordan de bidrar til utvikling. Norge berømmes for mye bistand pr innbygger, men trekkes ned av andre faktorer. Indeksen gir for øvrig en god pekepinn på kompleksiteten og mangfoldet i samstemthet for utvikling1:

Utenriksdepartementet har i siste del av denne rapporten inkludert en veiledende sjekkliste for politikkutforming som kan bidra til at prinsippene om å «ikke gjøre skade» og «til å bidra positivt der vi er engasjert» blir ivaretatt.

Rapporten er utarbeidet av Utenriksdepartementet i samarbeid med flere departementer.

Bakgrunn

Korrupsjon som hinder for bærekraftig utvikling;

Bærekraftsmål 16, delmål 5 er å «oppnå en betydelig reduksjon i alle former for korrupsjon og bestikkelser». Korrupsjon ansees som en særlig alvorlig og samfunnsskadelig kriminalitetstype, med destruktive konsekvenser for befolkningen, offentlige institusjoner og privat næringsliv. I internasjonal sammenheng anvendes anti-korrupsjonsbegrepet gjerne i vid forstand, ved at det favner bredere enn kun det strafferettslige.

I tråd med FNs anti-korrupsjonskonvensjon (UNCAC) har Norge kriminalisert korrupsjonshandlinger som den som «a) for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag, eller b) gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag.2En rekke korrupsjons- og korrupsjonsrelaterte handlinger er også omfattet av UNCAC og norsk straffelov, herunder forskjellige typer bestikkelser av offentlig tjenesteperson eller i privat sektor, påvirkningshandel, misbruk av stilling, ulovlig berikelse, underslag og hvitvasking.

Utover tiltak for å kriminalisere, etterforske og iretteføre korrupsjonshandlinger, er det også av stor betydning å fremme tiltak som er egnet til å forebygge og avdekke korrupsjon. Dette omfatter for eksempel tiltak for å sikre åpenhet i offentlig forvaltning, for å sikre befolkning og næringsliv en profesjonell og upartisk tjenesteyting og rettferdig konkurranse om offentlige anskaffelser og kontrakter. Uavhengige offentlige institusjoner, herunder politi, påtalemyndighet og domstoler, er nødvendig for å ivareta rettssikkerheten til den enkelte, og for å sikre riktig og upartisk håndhevelse av privatrettslige avtaler. Korrupsjon, hemmelighold og manglende integritet i forskjellige offentlige institusjoner leder til dårligere rettssikkerhet og svekket tillitt mellom myndigheter og resten av samfunnet, og har en hemmende effekt på investeringer og økonomisk vekst. Land med utbredt og systemisk korrupsjon er ofte preget av manglende stabilitet, svært skjev ressursfordeling og store konflikter.

World Economic Forum anslår korrupsjonskostnadene på verdensbasis til 2 pst. av verdens BNP. 3 Verdensbanken beregner at bestikkelser fra bedrifter og enkeltpersoner utgjør 10 ganger så mye som globale bistandsmidler.4 Slike anslag viser både hvordan korrupsjon står i veien for bærekraftig utvikling, og hvilke gevinster som kan oppnås ved en effektiv og virkningsfull korrupsjonsbekjempelse. Samtidig skal det understrekes at konsekvensene (og derved kostnadene) av korrupsjon ofte er langt større og mer skadelige enn de (relativt) beskjedne bestikkelsene.

Korrupsjon kommer til uttrykk på mange forskjellige måter, og berører alt fra det hverdagslige til de viktigste samfunnsstrukturene. I noen land må befolkningen påregne å betale mindre bestikkelser for mange av de vanligste offentlige tjenestene de mottar, og verdien av mottatte bestikkelser kan utgjøre levegrunnlaget for mange ansatte. Det anslås eksempelvis at de fattige i Paraguay betaler 12,6 pst. av inntektene sine til bestikkelser, mens høyinntektsholdte husstander betaler 6,4 pst. Tilsvarende tall for Sierra Leone er 13 pst. og 3,8 pst.5 En annen vanlig form for korrupsjon i visse land, er systematisk kjøp og salg av stillinger i offentlig sektor, hvilket bidrar ytterligere til manglende kvalitet, profesjonalitet og tillit. Innen den groveste korrupsjonen, finner man for eksempel systematiske og store bestikkelser for tildelinger av offentlige kontrakter, anskaffelser, konsesjoner, utvinning av naturressurser, og liknende. Også nødhjelp kan være utsatt for risiko for underslag og korrupsjon, når store beløp gjøres tilgjengelig for myndigheter med store korrupsjonsutfordringer på flere nivåer. Alle disse formene rammer til syvende og sist befolkningen i landet, enten direkte eller indirekte, og står i veien for bærekraftig utvikling.

Irregulær migrasjon er en stor global utfordring. Organisert menneskehandel og menneskesmugling gjør det mulig for flere hundre tusen personer hvert år å krysse internasjonale grenser illegalt. Dette er en av de største inntektskilder for kriminelle nettverk og er muliggjort gjennom utstrakt bruk av korrupsjon. Bærekraftsmål 1, delmål 7 pålegger oss å arbeide for ordnet, regulær og trygg migrasjon. Utenriksdepartementet deltar i flere EU- og FN-ledete prosesser hvor dette er målsetningen.

Korrupsjon er en viktig årsak til ulikhet og svekker fattigdomsbekjempelse. Korrupsjonen underminerer ikke bare vekst og utvikling, men svekker tilliten til myndigheter, næringsliv og markedsmekanismene. Konsekvensen er at korrupsjonen utfordrer demokratisk utvikling og rettsstatsprinsipper i tillegg til økonomiske tap som rammer utviklingsland ekstra hardt. Korrupsjon bidrar til frustrasjon, fremmedgjøring og nød, får utløp i aggresjon og vold – og kan være underliggende årsak så vel som medvirkende til ekstremisme og terror.6 Korrupsjon er en årsak til global ustabilitet.

Viktige aktører og arenaer for å bekjempe korrupsjon

Bærekraftsmålene utgjør målsetninger for utvikling på verdensbasis, og for hvert enkelt land. Gjennom internasjonalt samarbeid kan det oppnås både gode og relevante internasjonale overbygninger for samarbeid, og enkeltland kan hjelpes og påvirkes til å bedre sin nasjonale innsats.

Staters rolle

Hver enkelt stat har ansvar for å nå bærekraftsmålene, herunder ved å bekjempe korrupsjon. Nasjonale tiltak står derfor sentralt. Innenfor rammen av internasjonale forpliktelser, har hver stat et betydelig handlingsrom for å skape resultater. Den enkelte stats vilje og evne til å bekjempe korrupsjon varierer, og det er mange faktorer som virker inn på muligheten til å bekjempe korrupsjonen på en effektiv måte. Flere analyser peker på sammenheng mellom inntektsnivåer og korrupsjon. Blant annet politisk stabilitet, demokratiseringsgrad, åpenhet, uavhengige institusjoner, og frie mediers rolle virker også inn.

I land hvor korrupsjon er utbredt, er det avgjørende hvilken holdning deres politiske ledelse har til konkrete tiltak for å begrense korrupsjon. Korrupsjon er kriminalisert i de fleste land, men det er ofte mangler i lovgivningen og/eller håndhevelsen av lovgivningen, med det resultat at korrupsjonshandlinger sjelden avdekkes eller straffeforfølges.

Internasjonal bistand er av stor betydning, både i form av å tilby assistanse til utvikling av regelverk og institusjoner, og ved å øve politisk press. I neste punkt gis en oversikt over internasjonale instrumenter og organisasjoner på anti-korrupsjonsfeltet, der også Norge bidrar og deltar. En rekke av disse omfatter både utvikling av regelverk, såkalt teknisk assistanse, og mekanismer som evaluerer medlemslandenes implementering av sine forpliktelser.

Internasjonale konvensjoner, avtaler og organer

Korrupsjon har ofte en grenseoverskridende karakter, og en samordnet internasjonal innsats er avgjørende for å lykkes i anti-korrupsjonsarbeidet. Norge deltar i flere internasjonale konvensjoner, instrumenter og organisasjoner som retter seg mot korrupsjonsbekjempelse, og flere andre initiativer er relevante på avgrensede områder.

De viktigste mekanismene Norge deltar i, er som følger:

FNs konvensjon mot korrupsjon, UNCAC, er det eneste universelle folkerettslig bindende anti-korrupsjonsinstrumentet som finnes i dag. Den trådte i kraft i 2005, og har tilslutning fra 181 av FNs medlemsland. Konvensjonen dekker fem hovedområder: forebyggende tiltak, kriminalisering og håndheving av lover, internasjonalt samarbeid, tilbakeføring av stjålne verdier og informasjonsutveksling. Formålet er å fremme og styrke tiltak som effektivt kan forhindre og bekjempe korrupsjon; å legge til rette for og støtte internasjonalt samarbeid; og å bidra med faglig assistanse til forebygging inkludert tilbakeføring av stjålne verdier. Konvensjonen skal også fremme integritet, ansvarliggjøring og forsvarlig forvaltning av offentlige verdier. Sekretariatsfunksjonen er lagt til FNs organisasjon mot narkotika og kriminalitet, UNODC. Statspartsmøter holdes hvert annet år, mens oppfølgingsmøter holdes jevnlig. UNCAC har også en evalueringsmekanisme av medlemslandenes implementering av konvensjonen.

OECDs konvensjon mot bestikkelser (Anti Bribery Convention) er den eneste konvensjonen som fokuserer på tilbyderne av bestikkelser, og omfatter bestikkelser av utenlandske tjenestepersoner i internasjonale forretningstransaksjoner. Konvensjonen er signert av alle OECD-landene, samt åtte ikke-medlemmer, totalt 43 stater. Den trådte i kraft i 1999, og er siden supplert av ytterligere anbefalinger av 2009. Arbeidet drives av OECDs Working Group on Bribery (WGB). Alle medlemslandenes implementering overvåkes av en evalueringsmekanisme.

Verdens handelsorganisasjon (WTO) har, på samme måte som forløperen GATT, hatt en indirekte innfallsvinkel til anti-korrupsjon. Regelverket fra 1994 inneholder bestemmelser om åpenhet, forutsigbarhet og ikke-diskriminering – viktige prinsipper for godt styresett – men ikke om korrupsjon som sådan. Nyere vedtatt regelverk om offentlige innkjøp (2012) og handelsfasilitering (2013) inneholder mer direkte bestemmelser mot korrupsjon. Bestemmelser fra WTO-avtalen om handelsfasilitering blir videre tatt med i de regionale frihandelsavtalene Norge og våre EFTA-partnere inngår.

Europarådets strafferettslige og sivilrettslige konvensjoner mot korrupsjon, begge av 1999, er folkerettslig bindene konvensjoner. Gruppen av stater mot korrupsjon (The Group of States against Corruption (GRECO) er Europarådets anti-korrupsjonsmekanisme, som basert på konvensjonene og supplerende kilder evaluerer medlemslandenes implementering av forskjellige tiltak mot korrupsjon. Siden første evalueringsrunde startet i 2000, har GRECOs evalueringsrunder dekket over en rekke temaer knyttet til forebygging og avdekking av korrupsjon. Fjerde evalueringsrunde er avsluttet, med temaer knyttet til korrupsjonsbekjempelse i domstoler, påtalemyndighet og nasjonale parlamenter. Neste evalueringsrunde, den femte, fokuserer på korrupsjonsbekjempelse i politimyndigheter og høytstående funksjoner i sentralforvaltningene.

G20 har anti-korrupsjon som en viktig del av sin agenda, og har blant annet en egen handlingsplan mot korrupsjon. G20s Anti-corruption Working Group møtes jevnlig for å drive frem G20s agenda på området. Norge er gjestemedlem i G20 i 2017.

Den internasjonale standardsetteren mot hvitvasking og terrorfinansiering, Financial Action Task Force (FATF) ble etablert i 1989, etter initiativ fra G7-landene. FATF er en selvstendig organisasjon, som bl.a. er viktig for G20 og produserer jevnlig rapporter etter deres ønske. Sekretariatet er samlokalisert med OECD. FATFs oppgave er å sette standarder og fremme effektiv gjennomføring av regulatoriske og operasjonelle tiltak for å bekjempe hvitvasking av penger, terrorfinansiering, finansiering av masseødeleggelses-våpen, og andre relaterte trusler mot integriteten til det internasjonale finanssystemet. Norge ble medlem av FATF i 1991, og er ett av 37 medlemmer. I alt 198 land/jurisdiksjoner har sluttet seg til FATF-standardene, gjennom medlemskap i FATF eller en av i alt ni tilknyttede regionale organer. Standardene er sentrale for å bekjempe ulovlige pengestrømmer, herunder fra korrupsjon. Av særlig betydning på dette området er anbefaling 12 om finansinstitusjoners plikter for såkalte politisk eksponerte personer, samt rekommandasjon 24 og 25 som stiller krav til åpenhet om hvilke fysiske personer som eier og kontrollerer juridiske personer og arrangementer, som reelle rettighetshavere («beneficial ownership»).

Evalueringsmekanismene etablert i UNCAC, OECD WGB, GRECO og FATF er av særlig betydning for å overvåke medlemslandenes implementering av anti-korrupsjonsforpliktelser. Gjennom evalueringsprosessene publiseres det rapporter om det enkelte lands etterlevelse, og slike rapporter utgjør et viktig utgangspunkt for å legge press på myndigheter, og for å identifisere behov for bistand og assistanse. Norge bidrar til alle de nevnte evalueringsmekanismene, både gjennom å delta med norske eksperter, og dels ved økonomisk støtte. Eksempelvis er Norges gjennomføring av konvensjonen mot bestikkelser er vurdert av OECDs arbeidsgruppe mot bestikkelser fem ganger fra 1999 til 20137

Norge deltar også i Nettverket for vurdering av multilaterale organisasjoner (MOPAN), som består av 18 medlemsland og foretar felles gjennomganger av multilaterale organisasjoners effektivitet og resultatoppnåelse. Rapportene fra MOPAN-gjennomgangene brukes i dialogen med organisasjonene, inkl. i styrearbeid og årlige konsultasjoner. MOPAN gir kostnadseffektive vurderinger av organisasjonene, ved at flere land samarbeider om innretningen på MOPANs gjennomganger og finansiering. Det at vurderingene gjennomføres av eksterne konsulenter etter et fast indikatorsett, bidrar til objektivitet. MOPANs indikatorsett omfatter blant annet åpenhet rundt beslutningstaking, ekstern- og internrevisjon, adekvat oppfølging av anbefalinger fra interne kontrollorganer (blant annet risikoledelse og internrevisjon), og utarbeidelse av policy og prosedyrer for effektivt forebygging, avdekking, og sanksjoner i tilfeller der det er mistanke om økonomiske misligheter. MOPAN publiserer rapportene fra gjennomgangene på sine hjemmesider.

Flere andre internasjonale organisasjoner og mekanismer bidrar til integritetsbygging og anti-korrupsjon på avgrensede områder. For eksempel kan det nevnes et par OECD-initiativer: Anbefalinger om hvordan utviklingsaktører kan håndtere risiko for korrupsjon; og Anbefalinger om Offentlig Integritet, som samordning og etterfølgelse av felles etiske verdier, prinsipper og normer slik at offentlighetens interesse overordnes private interesser i offentlig sektor. I tillegg er arbeidet i OECD og Det globale forumet om åpenhet og informasjonsutveksling for skatteformål i OECD relevant og viktig for å etablere et globalt avtalenettverk for automatisk utveksling av finansielle opplysninger mellom skattemyndigheter. Mer enn 100 land og jurisdiksjoner har forpliktet seg til slik automatisk utveksling innen 2018, noe som vil gi betydelig økt åpenhet om bruk av finansielle plasseringer også i tidligere lukkede «gjemmesteder».8

OECD/G20-handlingsplanen mot overskuddsflytting (Base Erosion and Profit Shifting, (BEPS) inneholder også viktige tiltak for å sikre større åpenhet overfor skattemyndighetene om fordelingen av skattbart overskudd i flernasjonale selskaper. Mer enn 100 land har forpliktet seg til å gjennomføre minimumsstandarder i BEPS-tiltakspakken gjennom å slutte seg til det inkluderende rammeverket (The Inclusive Framework on BEPS). En statusrapport for fremgangen i gjennomføringen av BEPS-tiltakene og informasjonsutvikling i Global Forum ble gitt i OECD Secretary General Report to G20 Leaders, Hamburg July 2017.9

Initiativet for gjennomsiktighet i utvinningsindustriene (The Extractive Industries Transparency Initiative, EITI) er en global standard som skal fremme åpenhet og innsyn i forvaltningen innen olje-, gass- og mineralutvinning. Standarden krever åpenhet om inntekter og regnskaper på de ulike trinnene i utvinningsprosessen, fra inngåelse av kontrakter og lisenser via produksjon og inntekter til staten og statens bruk av midlene. 51 land er tilsluttet EITI, hvorav seks er ansett å ha en utilfredsstillende status ifølge en gjennomgang pr 2016.10 Norge har politisk og økonomisk støttet EITI siden etableringen i 2003, og siden 2007 har Norge arbeidet med implementering av standardene i Norge. Dette arbeidet foregår gjennom aktiv deltakelse fra myndigheter, selskaper og sivilt samfunn.

I tillegg kan det nevnes flere internasjonale organisasjoner og initiativer for kriminalitetsbekjempelse, som også har relevans for anti-korrupsjonsarbeidet. Blant disse er for eksempel Interpol, Europol og Eurojust som er relevante for politi- og påtalesamarbeid; og vindikasjonsinitiativet «The Stolen Asset Recovery Initiative» (STAR, som er et partnerskap mellom UNODC og Verdensbanken for å forhindre hvitvasking og legge til rette for retur av stjålne verdier.

Tredjeland: Høyrisikojurisdiksjoner for hvitvasking og skjuling av utbytte

Utbytte fra straffbare handlinger, som for eksempel fra korrupsjon, vil som oftest måtte hvitvaskes for at gjerningspersonen skal kunne benytte utbyttet. Ustabile stater med høyt korrupsjonsnivå har gjerne en finanssektor som er tilsvarende ustabil og nyter lavere tillit. I tillegg må gjerningspersonen tilsløre opprinnelsen til utbyttet. Følgelig vil utbyttet gjerne plasseres i såkalte skatteparadiser, i land som har lav eller ingen beskatning på utenlandsk kapital, og som praktiserer sterk banksekretesse og lav rapportering til myndigheter om mistenkelige transaksjoner. Overføringene skjer gjerne gjennom kompliserte selskapsstrukturer, ved hjelp av stråmenn og investeringer.

Gjennom internasjonalt samarbeid og press fra en rekke land, er det nå på flere områder en positiv utvikling for å få økt finansiell åpenhet, og en bedre og mer samordnet innsats mot hvitvasking og skattekriminalitet. De globale standardene til Financial Action Task Force (FATF) om åpenhet om såkalte reelle rettighetshavere («beneficial ownership), krever at det skal være mulig for myndighetene raskt å få informasjon som identifiserer de fysiske personene som eier og/eller kontrollerer det enkelte selskap. Standardene er reflektert i gjeldende EU-regelverk på området, med krav om etablering av et sentralt register over reelle rettighetshavere i hvert medlemsland, og standardene anvendes også av blant annet OECDs Global Forum on Transparency and Exchange of Information for Tax Purposes, og av Verdensbanken, FN, med flere. Den nasjonale implementeringen av forpliktelsene er krevende for svært mange land. Norge er blant pådriverne på flere internasjonale arenaer for at det skal oppnås bedre resultater globalt. Norske tilskudd og bistandsmidler skal som hovedregel aldri utbetales eller kanaliseres til bankkonti tilhørende private stiftelser eller organisasjoner med filialer registrert i skatteparadis.

Norges rolle og bidrag for å motarbeide korrupsjon

Bakgrunn

Fordi korrupsjon er et alvorlig hinder for utvikling, er det viktig å prioritere innsats mot korrupsjon og å forstå hvor og hvordan denne innsatsen skal gjøres. I Norge har det lykkes å nå et nivå for korrupsjon som er lavere enn i de fleste land. Bevisstgjøring, åpenhet og nulltoleranse er viktige mekanismer, kombinert med effektivt tilsyn, varslingsmekanismer og rettsvesen.

Norsk erfaring er også at risikoen for korrupsjon ikke kan elimineres, og at bekjempelsen er en oppgave som må gjennomsyre samfunnet. Denne erfaringen er universell. Den gjelder så vel i utviklings- som industrialiserte land, og internasjonalt så vel som nasjonalt.

Derfor tar denne rapporten opp Norges innsats for korrupsjonsbekjempelse for å bidra til å nå FNs bærekraftsmål generelt, og delmål 16.5 spesielt.

Del I: Internasjonalt samarbeid

Forpliktende samarbeid i internasjonale organisasjoner er viktig for Norge og for oppnåelsen av bærekraftsmålene. Norges deltakelse i internasjonale konvensjoner, avtaler og organer er nevnt ovenfor. I det følgende omtales tre viktige arenaer der Norge anvender sine forpliktelser og inntar viktig rolle i kampen mot korrupsjon, nemlig i de internasjonale utviklingsbankene, i FN-apparatet og i internasjonal handel.

Arbeid mot korrupsjon i og gjennom de multilaterale utviklingsbankene

De multilaterale utviklingsbankene (Verdensbankgruppen og de regionale utviklingsbankene) er viktige aktører i kampen mot korrupsjon. Deres erfaringer tilsier at vellykket antikorrupsjonsarbeid ofte er drevet av en «koalisjon av interesserte», som kan være politikere, privat sektor aktører, engasjerte borgere, og/eller sivile samfunnsorganisasjoner. Korrupsjon krever i stadig større grad samordnet oppmerksomhet fra regjeringer og næringsliv, samt bruk av avansert teknologi for å fange opp, analysere og dele informasjon, for å oppdage og straffe korrupt atferd. Verdensbanken anser at verdens mest lukrative korrupsjon ikke ville kunne skje uten at institusjoner i velstående nasjoner også var involvert gjennom bestikkelser, hvitvasking og skattetilpasning.11

Verdensbanken er forpliktet til å bekjempe korrupsjon som del av sitt utviklingsarbeid. Dette innebærer arbeid i enkeltland for økt åpenhet og integritet, motarbeiding av hvitvasking av penger og bidrag til å gjenvinne stjålne eiendeler, utvidelse av arbeidet med skattereformer, bekjempelse av ulovlig kapitalflyt (IFFs), reform av innkjøpsordninger, og arbeid med å forhindre korrupte selskaper i å vinne statskontrakter. Ved den 18. påfyllingsperioden for Verdensbankens fond for de fattigste landene (IDA 2017–2019), er dessuten styresett og institusjoner kommet inn som et nytt, prioritert tema. Norge og de nordiske landene arbeider for at Verdensbanken skal utarbeide en egen handlingsplan for å bekjempe ulovlig kapitalflyt. Så langt har dette resultert i en mer beskrivende rapport om bankens engasjement som omfatter mange del-innsatser.

I 2015/2016 gjennomførte bankens kontrollenhet «Integrity Vice-Presidency» utredninger som involverte 43 prosjekter og 124 kontrakter verdt rundt for 633 mill. USD, noe som resulterte i 58 tilfeller av sanksjoner12. Verdensbanken har nulltoleranse for korrupsjon i sine prosjekter. Når bedrageri og korrupsjon er blitt bevist, blir selskaper som er involvert i misligheter svartelistet av banken og kan ikke engasjere seg i ny verdensbankfinansiert virksomhet. I løpet av de siste syv årene har Verdensbankgruppen svartelistet 368 bedrifter og enkeltpersoner13.

Verdensbanken bistår lånekundene med å gjennomgå prosjekter for å identifisere og bekjempe korrupsjon. Offentlige klagemekanismer er innebygget, og prosjekter blir overvåket under gjennomføringen.

Norge følger også opp de regionale utviklingsbankenes anti-korrupsjonsarbeid gjennom det løpende styrearbeidet, i påfyllingsforhandlinger og i policy-dialog, i tett samarbeid med øvrige land i våre valggrupper, særlig de nordiske. Bankene har retningslinjer for beskyttelse av varslere og for å håndtere og forebygge korrupsjon. I 2010 inngikk bankene en avtale om gjensidig anerkjennelse av utestengelse av selskaper og individer («svartelisting»). Bankene har internrevisjon/gransking som holder høy standard. Anbefalingene fra revisorene følges opp gjennom arbeidsplaner og jevnlig rapportering til bankenes styrer, hvor Norge er representert.

Norge er pådriver for at Afrikabanken skal styrke finansiell åpenhet og bidra til å bekjempe ulovlig kapitalflukt fra Afrika. Dette er nå godt reflektert i bankens overordnede strategi (2013–2022)14, i bankens handlingsplan for godt styresett, i bankens strategi for bærekraftig ressursforvaltning og senest i en egen strategi og handlingsplan for forebygging av ulovlig kapitalflyt fra Afrika, godkjent i 2017. Rapporten fra høynivåpanelet for bekjempelse av ulovlig kapitalflyt fra Afrika15, ledet av Sør-Afrikas tidligere president Thabo Mbeki, har hatt betydning for Afrikabankens økte engasjement på dette området, med AU som pådriver. Banken har bidratt til at 6 – 7 afrikanske medlemsland nå har utarbeidet nasjonale handlingsplaner på dette feltet. Norge støtter også African Legal Support Facility (ALSF), som gir juridisk rådgivning til afrikanske myndigheter knyttet til naturressursforvaltning og komplekse infrastrukturprosjekter. ALSF bidrar til standardisering og åpenhet i arbeidet med kontrakts-forhandlinger, og styrker afrikansk kompetanse på dette området. ALSF anslår at de gjennom sin rådgivning har bidratt til 400 mill. USD i økte statsinntekter til Afrika siden 201016.

Også den europeiske utviklingsbanken EBRD har økt sin innsats rettet mot å bekjempe korrupsjon og styrke programlandenes institusjoner.

Arbeid mot korrupsjon og andre økonomiske misligheter i og gjennom FN-organisasjoner

I tillegg til deltakelsen i UNODC som har ansvaret for oppfølgingen av FNs antikorrupsjonskonvensjon UNCAC, deltar Norge også i bekjempelse av korrupsjon gjennom andre FN-organisasjoner.

Arbeidet mot korrupsjon og andre økonomiske misligheter skjer i disse organisasjonene hovedsakelig på to måter; Engasjement i styrende organer for å styrke organisasjonenes retningslinjer og kontrollfunksjoner og gjennom forhandling av nye rammeavtaler for den øremerkede støtten.

Statsministeren er FNs Generalsekretærs pådriver for bærekraftsmålene. Denne rollen gir en tredje arena for Norges internasjonale innsats mot korrupsjon. Norge og Argentina var bedt av FN om å være vertskap for henholdsvis en europeisk og en amerikansk global samling for FNs Bærekraftsmål 16. Den europeiske samlingen fant sted i Oslo 7.–8. september 2017. Et hovedtema var styrking av rapportering mht. korrupsjonsbekjempelse. Referat legges fram 1. oktober på Oslo Governance Center, UNDPs hjemmeside.17

Riksrevisjonens Undersøkelse av resultatorienteringen i norsk bistand18, har bidratt til å styrke norsk anti-korrupsjonsarbeid i FNs fond og programmer.

Som for andre organer, står FNs internrevisjons- og granskingsenheters uavhengighet og kapasitet sentralt. Norge mener den bør sikres ved en egen budsjettlinje i organisasjonens budsjett som vedtas av det respektive FN-organs styre, og ved at internrevisjonens- og granskingsenhetens leder rapporterer direkte til styret. Norge har lyktes i å få støtte for dette i flere organisasjoner, der kapasiteten til bl.a. de underliggende enheter som gransker mistanker om økonomiske misligheter, har blitt økt.

Årsrapporten fra organisasjonens internrevisjons- og granskingsenhet skal inneholde en oversikt over oppfølgingen av behandlede og rapporterte mislighetssaker og den enkelte saks finansielle konsekvenser. Internrevisjons- og granskingsenhetene for henholdsvis UNDP og UNFPA er kanskje de beste eksemplene på slik offentlig tilgjengelig rapportering om mislighetssaker. Norge er også opptatt av å sikre tilgjengelige varslingskanaler og beskyttelse av varslere. FN-organenes arbeid med å forebygge korrupsjon og andre økonomiske misligheter, forutsetter ikke bare at organisasjonene har retningslinjer for anti-korrupsjon på plass, men også at det er god risikostyring og gode interne kontrollfunksjoner. Forvaltningsgjennomganger av landkontorer skal vurdere hvordan ulike kontrollfunksjoner virker i organisasjonene. Slike gjennomganger bør være offentlig tilgjengelig. Eksempelvis ble det gjennom likelydende vedtak for FNs utviklingsfond (UNDP), FNs befolkningsfond (UNFPA) og FNs barnefond (Unicef) besluttet at rapportene fra internrevisjonsgjennomgangene i disse organisasjonene skulle være offentlig tilgjengelig fra 2012.

Norge har i perioden 2015 – 2016 fremforhandlet nye rammeavtaler med ni FN-organisasjoner der vi kanaliserer betydelig øremerket bistand. Rammeavtalene regulerer bl.a. bestemmelser om håndtering av økonomiske misligheter. Det er avtalt nulltoleranse for korrupsjon og andre økonomiske misligheter. Rammeavtalene inneholder bestemmelser om rapportering og utveksling av informasjon ved begrunnet mistanke om misligheter. Det er avtalt en rett til å holde tilbake utbetalinger ved berettiget mistanke om korrupsjon eller andre økonomiske misligheter. Det er fastsatt bestemmelser om tilbakebetaling av misbrukte midler.

Arbeid mot korrupsjon i internasjonal handel

Korrupsjon utgjør en alvorlig handelshindring på alle nivåer. Internasjonale regelverk, åpenhet, likebehandling og forutsigbarhet bidrar til å redusere slik handelshindring.

Verdens handelsorganisasjon (WTO)s avtale om handelsfasilitering trådte i kraft 22. februar i år. 19 Gjennom forenklinger og forbedringer av prosedyrer for grensepasseringer skal avtalen føre til redusert byråkrati og korrupsjon. Dersom avtalens obligatoriske og frivillige forpliktelser etterleves fullt ut, anslår WTO at verdens handelskostnader kan reduseres med over 14 pst.20 Avtalen bygger også opp om godt styresett, og særlig tollmyndigheters forbedringer vil være en god indikator på avtalens suksess.

Norge bidrar særlig til de fattigste landenes gjennomføring av avtalen med 40 mill. kroner til Verdensbankgruppens program for handelsfasilitering (Trade Facilitation Support Programme). Norge gir også bl.a. 30 mill. kroner til WTOs fond for handelsfasilitering (15 mill. kroner utbetalt i 2015, og 15 mill. kroner skal utbetales i år).

En del av medlemmene i WTO har siden 1996 vært parter i en egen flernasjonal avtale om offentlige anskaffelser – Goverment Procurement Agreement. Avtalen ble reforhandlet i 2012, og har i dag 19 parter som representerer 47 av WTOs medlemmer (EUs medlemsland fremstår som én part). Avtalens hovedmål er at partene åpner sine markeder for hverandre for offentlige anskaffelser som overstiger visse terskelverdier. Den reviderte avtalen inneholder nye regler om forebygging av korrupsjon i partenes anskaffelsessystemer.

Norge støtter også opp om anti-korrupsjonsarbeid gjennom våre frihandelsavtaler. Bl.a. bekrefter avtalepartene sine eksisterende forpliktelser på området, under både FN og OECD. Videre tas også en rekke av bestemmelsene fra WTOs handelsfasiliteringsavtale nevnt ovenfor inn i frihandelsavtalene. Dette sikrer at frihandelsavtalene skaper et forum der korrupsjonsutfordringer kan tas opp bilateralt med våre handelspartnere. Det er også et mål å innta strengere regler enn det som fremgår av WTO-regelverket i avtalene, som bidrar til anti-korrupsjonsarbeidet ved å innskrenke mulighetene for tilfeldige byråkratiske prosesser og sikre ytterligere åpenhet.

Del II: Samstemt utviklingspolitikk

Norske myndigheters evne og vilje til å bidra til bærekraftig utvikling i fattige land sammenfattes i vår utviklingspolitikk – som i stor grad handler om fordeling av ressurser og bidrag til utvikling. Utviklingssamarbeid er viktig bidrag til utvikling, men mottakerlandenes egne rammebetingelser – og særlig deres næringsliv – har størst innflytelse på utvikling; på folks levekår og på deres fremtidshåp. Bistand kan i seg selv utgjøre en korrupsjonsdriver.21 En økt satsing i land og regioner i sårbare situasjoner, vil kreve større årvåkenhet og bevisstgjøring rundt godt styresett og anti-korrupsjonsarbeid, både i multilaterale organisasjoner og giverland.

Særlig viktig for denne rapporten er direkte støtte til kampen mot korrupsjon. Omtalen av Norges rolle og bidrag for å motarbeide korrupsjon utover vår deltakelse i internasjonalt samarbeid, er delt i tre.

Bekjempelse av korrupsjon som tverrgående hensyn i alt utviklingssamarbeid

Korrupsjon er en viktig årsak til ulikhet og gjør det vanskelig å bekjempe fattigdom. Korrupsjon svekker tilliten til myndigheter og næringsliv, undergraver vekst og utvikling og bidrar til at fattige ikke får tilgang til grunnleggende tjenester. Det skal gjøres risikovurderinger for alle tiltak Norge finansierer. Risiko for korrupsjon skal vurderes og håndteres med avbøtende tiltak og følges opp i gjennomføringen av tiltaket. Det skal også vurderes om tiltaket i seg selv kan føre til mer korrupsjon.

Tillit er en forutsetning for samfunnsutvikling basert på grunnleggende menneskerettigheter og for framtidshåp. Derfor er bekjempelse av korrupsjon et tverrgående hensyn i utviklingspolitikken, på linje med menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, og klima og miljø. Økt åpenhet, innsyn, deltakelse av målgrupper i planlegging og oppfølging øker muligheten for ansvarliggjøring. Tiltak som kan bidra til dette vil kunne redusere muligheten for økonomiske misligheter og korrupsjon. Nepotisme og interessekonflikter er store utfordringer i mange samarbeidsland og det kreves grundig kunnskap om kontekst for å sikre at tiltakene ikke fører til mer konflikter gjennom å sementere uheldige maktforhold.

De tverrgående hensynene skal formidles til alle våre samarbeidspartnere – til myndigheter, sivilsamfunnsorganisasjoner og næringsliv. Fordi en stor del av norsk bistand kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken, er det spesielt viktig å jobbe for at disse organisasjonene har gode retningslinjer og systemer som ivaretar de tverrgående hensynene.

Kontroll med misbruk av bistandsmidler.

Norges nulltoleransepolitikk for korrupsjon og andre former for økonomiske misligheter er godt kjent og går tydelig frem i alle avtaler som inngås for bruk av bistandsmidler. Den dekker hele bistandskjeden ut til sluttmottakerne av bistanden. Nulltoleranse for misligheter betyr ikke nulltoleranse for risiko. Men risikoen må kartlegges og være kjent for bevilgende myndigheter. Risikoreduserende tiltak skal iverksettes for å forebygge misligheter og begrense skaden hvis misligheter skulle skje.

Korrupsjonsrisikoen er ofte høy der bistand gis. Særlig gjelder dette i stater der institusjoner er svake og sikkerhetssituasjonen vanskelig, og i forbindelse med nødhjelp der tidselementet kan forhindre god planlegging og tett oppfølging. Med andre ord – risikoen er gjerne høyest der nøden er størst.

I bistanden legges det stor vekt på å dokumentere resultater. Der behovene for bistand er store, vil ofte risikoen for ikke å oppnå målene være høy. For å redusere risikoen for mangelfull måloppnåelse eller økonomiske misligheter, benyttes systemer og metoder for kvalitetssikring og evaluering av utviklingssamarbeidet. Økonomiske misligheter skal forebygges, avdekkes, rapporteres og håndteres i overensstemmelse med prinsippet om nulltoleranse.

Det stilles krav til bl.a. risikovurderinger og risikohåndtering knyttet til partnere, mål og resultatrammeverk, budsjetter, til økonomiforvaltningen og intern kontroll, til rapportering og til revisjon. God forvaltning og risikostyring omfatter også gode regelverk, gode avtaler, årvåken oppfølging og solid kompetansebygging i alle ledd. Alle norske bistandsmidler skal som hovedregel revideres. Det stilles også krav til gjennomføring av tiltak for å hindre at bistanden kan bidra til økt korrupsjon. For en rekke FN-organisasjoner er det inngått rammeavtaler som ivaretar disse hensyn.

Bistandsmottakerne skal ha på plass intern kontroll som skal kunne avdekke og rapportere signaler på korrupsjon. Avtalene med tilskuddsmottakere skal inneholde tydelige krav til nulltoleranse for korrupsjon, bedrageri og andre økonomiske misligheter, inkludert krav om forebygging, avdekking, varsling og håndtering. Varsling og rapportering av mistanker om korrupsjon er derfor viktig.

Norske bistandsmyndigheter har etablert egne varslingskanaler for alle, også enkeltpersoner, som kan gi opplysninger om korrupsjon eller mistanker om korrupsjon. I tillegg til direkte varsling til Sentral kontrollenhet i UD og Norads varslingsteam, er det mulig å varsle – også anonymt – via en kanal som på oppdrag fra UD administreres av en ekstern aktør. De norske bistandsmyndighetene har også egne systemer for og personell til å behandle varsling på betryggende måte.

Siden varslingsinstituttet ble opprettet i 2007 og frem til 30. juni 2017 har sentral kontrollenhet i UD registrert 937 varslingssaker, hvorav 793 er ferdig behandlet. Dette omfatter også NORADs saker. Av disse er 342 saker avsluttet med reaksjon – som regel i form av tilbakebetaling. Det er i perioden tilbakebetalt 84,8 mill. kroner. FN-organisasjonene har egne varslingskanaler.

Avtalene med partnerne sikrer oss fullt innsyn i økonomiforvaltningen og enkelttransaksjoner. Tilfeller av korrupsjon og annet misbruk av bistandsmidler kan resultere i stopp i planlagte overføringer, krav om tilbakebetaling av midler og eventuelt heving av avtale. Den enkelte mottaker av midlene holdes etter avtalen ansvarlig for misbruk av midler. Dette regelverket praktiseres strengt. Dersom det avdekkes vesentlige svakheter i internkontrollen, vil det kunne få konsekvenser for partnerens videre mulighet for å forvalte bistandsmidler. Alle varslingssaker med reaksjon blir offentliggjort på Utenriksdepartementets hjemmeside.

Prinsippet om nulltoleranse gjelder for alle ansatte i utenrikstjenesten, vare- og tjenesteleverandører og organisasjoner og andre som forvalter penger tildelt fra departementet. Sentral kontrollenhet i UD har ansvar for å håndtere varsler om mistanke om misligheter med midler fra UDs budsjett.

Som regel vil videre utbetalinger til den aktuelle sluttmottakeren stanses inntil saken er utredet og tilstrekkelige risikodempende tiltak er iverksatt. Dersom nærmere undersøkelser konkluderer med at misligheter har funnet sted, kan Sentral kontrollenhet kreve midler tilbakebetalt, forutsette at administrative tiltak iverksettes for å styrke organisasjonen, si opp avtaler og/eller ta rettslige skritt.

Multilaterale organisasjoner rapporterer relativt sjelden om korrupsjon og andre misligheter til tross for budsjettenes størrelse og til tross for at organisasjonene ofte opererer under meget vanskelige forhold. FNs inspektørgruppe (Joint Inspection Unit) mener at det dreier seg om for svak avdekking og/eller underrapportering. UD har styrket dialogen med internrevisjons- og granskingsenheter i multilaterale organisasjoner og er en pådriver i nordisk og et bredere internasjonalt nettverk for økt oppmerksomhet om organisasjonenes bekjempelse av økonomiske misligheter.

OECDs retningslinjer for utviklingsaktørers håndtering av risiko for korrupsjon gir viktige føringer når det gjelder medlemslands adferdsregler, rådgivning mht. etikk og anti-korrupsjon, opplæring, internrevisjon og gransking, risikostyring, avtaleforpliktelser, varsling, sanksjoner og felles respons.

Utfordringer i humanitær innsats og nødhjelp.

Humanitær bistand og nødhjelp gis ofte i uoversiktlige situasjoner preget av væpnet konflikt og/eller naturkatastrofer, fragmentert eller fraværende statsmakt. Risikoen for korrupsjon eller andre misligheter vil variere fra situasjon til situasjon, men vil ofte være stor. Partnervalg er avgjørende for å redusere risikoen for korrupsjon. I stor grad kanaliseres de humanitære midlene til organisasjoner vi kjenner godt, som vi vet har gode rutiner og som vi har en løpende dialog med om korrupsjon. Hovedmottakere av de humanitære midlene er norske frivillige organisasjoner, FN-systemet og Røde Kors bevegelsen.

På det overordnede nivå følger den humanitære bistanden i all hovedsak de samme rutiner for tilskuddsforvaltning som øvrig bistand. Det innebærer at også den humanitære bistanden omfattes av det siste årets endringer med nye avtalemaler med økt vekt på korrupsjon, og anskaffelser som gjennomføres av tilskuddsmottakere og/eller deres gjennomførende partnere. Alle frivillige organisasjoner som mottar støtte skal årlig publisere en beskrivelse av hvordan de bekjemper finansielle uregelmessigheter i sine aktiviteter, samt en liste over årets avsluttede mislighetssaker. I søknader skal risikobildet og risikoreduserende tiltak, herunder korrupsjon, identifiseres.

FN matvareprogram (WFP) og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er begge sentrale partnere og mottakere av humanitære midler. Norge sitter i de styrende organene og gjennomfører i tillegg årlige bilaterale konsultasjoner. WFPs og UNHCRs anti-korrupsjonsrutiner og innsats tas opp av Norge og andre giverland i disse møtene. F.eks. rapporterte WFP i 2016 at de hadde økt antallet granskninger fra 39 til 70. I Norges dialog med disse organisasjonene har departementet det siste året styrket gjennomgangen av den finansielle rapporteringen og anti-korrupsjonsarbeidet som et ledd i arbeidet med å fremme viktigheten av gode rutiner og regelverk.

Problemstillinger knyttet til korrupsjon og korrupsjonsreduserende tiltak er fast på dagsorden i givergruppen for FNs humanitære landfond, som forvaltes av FN-kontoret for koordinering av humanitære aktiviteter (OCHA) eller UNDP. Norge bidrar til flere av disse fondene, og deltar aktivt i diskusjonen om hvordan forvaltningen av disse kan styrkes med tanke på å redusere risiko og korrupsjon. Et av aspektene ved humanitær bistand som diskuteres, er den forhøyede risikoen for korrupsjon i den første akutte fasen, der også risikoen for tap av liv er stor dersom man praktiserer nulltoleranse for korrupsjon. Trenden er imidlertid at humanitære kriser blir mer langvarige, og dette krever en bevisst holdning til disse problemstillingene og robuste systemer for å håndtere risiko.

Del III: Spesifikk bistand til bekjempelse av korrupsjon

Norge deltar i internasjonalt anti-korrupsjonssamarbeid på flere arenaer. Vi har også gjort aktsomhet og motarbeidelse av korrupsjon til et tverrgående hensyn i norsk bistand. Dette er beskrevet i foregående kapitler. Norge yter også spesifikk bistand for korrupsjonsbekjempelse.

Bistand til pådrivere mot korrupsjon

I tillegg til nulltoleransen og det tverrgående hensyn knyttet til bistand som er nevnt ovenfor, arbeider Norge for å bekjempe korrupsjon gjennom å gi støtte til en rekke pådrivere mot korrupsjon i mottakerland.

Fra Norge har vi erfaring for at tiltak som styrker sivilt samfunns kunnskap og øker deres mulighet til å være i dialog med myndigheter på alle nivåer, er viktige bidrag i kampen mot korrupsjon. Et opplyst sivilt samfunn, akademia og en uavhengig presse – som evner å informere, skape debatt og formidle saker av viktighet – er viktige forutsetninger for utvikling av demokratiske og antikorrupte samfunn. Støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner og media er derfor et sentralt element i arbeidet med å redusere korrupsjon i en rekke norske bistandsland. Norske og internasjonale NGOer som er pådrivere for anti-korrupsjonsarbeid, har også bidratt til å påvirke norsk politikk på området.

I tillegg til kjente frivillige organisasjoner som arbeider med anti-korrupsjon som Transparency International (TI), og det internasjonale konsortium av undersøkende journalister (ICIJ) 22 som avslørte Panama Papers, https://panamapapers.icij.org/ arbeider en rekke organisasjoner med tema og tiltak som er viktig for økt åpenhet og innsyn. Støtte til media og journalister er svært viktig for å sette søkelys på styresett og korrupsjon. Muligheten for disse til å utøve sitt arbeid gjennom gode offentlighetslover og en fri presse er svært ofte begrenset i våre samarbeidsland.

Innsatsen for menneskerettigheter og for ytringsfrihet spesielt utgjør en viktig del av anti-korrupsjonsarbeidet. Slik innsats er nødvendig også utenfor utviklingsland, jf. f.eks. de store demonstrasjonene i Sør Korea, Russland og Slovakia i år, der den mobiliserende faktoren var nettopp et oppgjør med en korrupsjonskultur. Frie medier er viktig for å styrke en åpenhetskultur som øker sannsynligheten for å avsløre korrupsjon.

Norge medvirker også i en rekke sammenhenger for å motvirke og avsløre korrupsjonen som er direkte relatert til forfalsking av dokumenter, bestikkelser og ikke minst menneskehandel i forbindelse med flyktning- og migrasjonsbølgen de senere år.

Tre eksempler på norsk-støttet internasjonal innsats fra sivilt samfunn er omtalt nedenfor.

Eksempel 1: Korrupsjonsjegere

Rettssystemets uavhengighet er fundamentalt for å skape det nødvendige handlingsrommet i kampen mot korrupsjon. Tilliten til rettssystemet er grunnleggende for å fremme demokratiske prosesser og -system. Like viktig som forebygging, er muligheten, kunnskapen og kompetanse til å etterforske korrupsjon og føre saker for retten. Norad leder et internasjonalt nettverk av korrupsjonsjegere, som i hovedsak kommer fra etterforsknings- og påtalemyndigheter og antikorrupsjonsbyråer. Nettverket møtes regelmessig for å utveksle erfaringer, kunnskaper og synspunkter på hva som fungerer i kampen mot korrupsjon. Spesielle tema er preventivt arbeid, etterforskningsteknikker, rettsanmodninger, hvitvasking av stjålne midler, kapitalflukt og tilbakeføring av stjålne midler.

Eksempel 2: U4

I 2002 etablerte Norge sammen med tre andre land et ressurssenter mot korrupsjon, U4, ved Chr. Michelsens institutt i Bergen. Formålet var å identifisere og formidle gode tilnærminger til å redusere korrupsjonens skadevirkning for bærekraftig utvikling. U4-partnerskapet omfatter nå åtte land: Australia, Danmark, Finland, Norge, Storbritannia, Sveits, Sverige og Tyskland. Forskningen og den operative kunnskapen anses som globalt fellesgode og er tilgjengelig på internett.

Eksempel 3: EITI

Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) er etablert som global standard for åpen og ansvarlig ressursforvaltning i land som er rike på naturressurser, støttet av en koalisjon av myndigheter, næringsliv og sivilt samfunn. Sistnevnte er særskilt viktig aktør, ikke minst i de 52 land som implementerer EITIs standard. EITI krever at selskaper innen 2020 skal opplyse om hvem som er reelle eiere/rettighetshavere (beneficial owners). EITI samarbeider med Olje for utvikling (fem av de 12 Ofu-samarbeidslandene er EITI-forpliktet).

Institusjonsbygging i land med politisk vilje

Kapasitetsbygging i offentlige institusjoner og finansforvaltning er et annet viktig bidrag til kampen mot korrupsjon i utviklingsland. Gitt uavhengighet og kapasitet, kan offentlige institusjoner tilsvarende Riksrevisjonen, Skatteetaten, Sivilombudsmannen og Statistisk sentralbyrå i utviklingslandet spille en svært viktig rolle både i å fremme integritet og utøve kontrollfunksjoner. Støtte til å styrke slike institusjoner er en del av norsk bistand så vel bilateralt, som gjennom multilaterale organer, som nevnt i det foregående.

I det følgende nevnes tre eksempler på slik bilateral innsats:

Eksempel 1: Forvaltning av naturressurser

Naturressurser utgjør et særskilt alvorlig korrupsjonsfelt ikke bare fordi det ofte er store summer som stjeles, men fordi miljø- og klimakonsekvensene avvanskjøtsel er store.

Miljøkriminalitet har lave strafferammer og store negative miljøvirkninger. Omfanget av miljøkriminalitet har en årlig økonomisk vekst på 5–7 pst.23 Den senere tids tendenser viser at kriminelle nettverk skifter fra narkotika og annen type alvorlig og organisert kriminalitet til miljøkriminalitet fordi de følger pengestrømmen (miljøkriminalitet er profittdrevet) og fordi risikoen for å bli tatt og for straffeforfølgelse er meget lav eller nær null. Et viktig ledd i miljøkriminalitet er å adressere korrupsjon, dokumentforfalskning, tvangsarbeid, skatt- og tollsvindel, inkludert skatteparadiser og hvitvasking av penger. Norge jobber blant annet gjennom FNs miljøprogram for å løfte dette tema.

Tre sektorer er gjenstand for særskilt norsk innsats; olje-, fiskeri- og skognæringen.

Olje for utvikling

Petroleumssektoren betyr mye for Norge, og vår forvaltning av ressursene har stor oppmerksomhet og tillit internasjonalt. Det er stor etterspørsel etter vår erfaring, og Olje for utvikling (Ofu)-programmet har vært et prioritert innsatsområde i norsk bistand i flere år. Ofu-programmet ble etablert i 2005. Programmet er etterspørselsdrevet og bistår samarbeidsland slik at de kan forvalte sine petroleumsressurser på en forsvarlig måte, basert på norske erfaringer med petroleumsforvaltning. De bilaterale landprogrammene er basert på langsiktig institusjonssamarbeid mellom norske institusjoner og partnerinstitusjoner i samarbeidslandene, og utgjør kjernen i programmet.

Ofu-programmet samarbeider med mange land som anses å ha et høyt korrupsjonsnivå. Gjennom aktiviteter og kapasitetstiltak til myndighetene bistår norske eksperter samarbeidslandene med å forbedre rammebetingelsene og åpenheten i forvaltningen av sektoren. Dette innebærer blant annet å utvikle lover og regler som klart definerer roller og ansvar i sektoren, gjennomføre åpne lisensrunder, utvikle rammeverk som legger grunnlaget for statens andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten og forbedre datainnsamling og håndteringsevnen til relevante institusjoner.

Med et tydelig regelverk og klare ansvarsforhold er det færre muligheter for korrupsjon. Det er også lettere for myndighetene å stille rimelige krav til selskapene med lov i hånd, både knyttet til statens andel av inntektene, og hensyn som påvirker miljøet. Samtidig gir forutsigbare rammebetingelser større sjanse for å tiltrekke seg investeringer, ikke minst fra de mest seriøse selskapene.

For å styrke åpenhet i forvaltningen bistår norske fagpersoner også med opplæring om petroleumssektoren til relevante parlamentarikere. Dette er viktig for at de skal kunne være aktive deltakere i debatten og utformingen av sektoren, og for at de skal kunne ivareta sin kontrollfunksjon på en tilfredsstillende måte.

Videre støtter Ofu-programmet ulike sivilsamfunnsaktører i samarbeidslandene, parallelt med myndighetssamarbeidet. Gjennom Norads støtteordning for sivilt samfunn støttes en rekke norske, internasjonale og lokale sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider for å styrke det sivile samfunns og medias kompetanse og evne til å holde myndighetene ansvarlig. Et fritt og kritisk sivilsamfunn er avgjørende for at myndighetene holdes ansvarlig for forvaltningen av petroleumsressursene.

Fisk for utvikling

Norge har hatt utviklingssamarbeid knyttet til fiskeri og akvakultur med land i sør i mange år. Norsk erfaring og kompetanse også på dette området er i stor grad etterspurt. Dette knytter seg både til forvaltning av fiskebestander og utvikling av fiskeoppdrett, samt arbeid mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU) og fiskerikriminalitet. Fisk for utvikling (Ffu) ble etablert som program i 2015.

Norge engasjerer seg internasjonalt i arbeidet mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet. I november 2016 inngikk Norge en avtale med FNs program for narkotika og kriminalitet (UNODC) om støtte til et prosjekt for å bekjempe fiskerikriminalitet i utviklingsland ved å bidra til kompetanse- og kapasitetsbygging hos politiet, kontrollmyndigheter og påtalemyndigheter. I tillegg samarbeider Norge med INTERPOL om å gi operativ støtte til utviklingslands arbeid for å bekjempe fiskerikriminalitet. Dette samarbeidet (FishINTEL-II), pågår fremdeles. Fiskeriforvaltningens analysenettverk er norsk samarbeidspartner i avtalene med UNODC og INTERPOL.

Internasjonalt politisamarbeid og informasjonsutveksling mellom kontrolletater har vært avgjørende i saker som den norsk-ledede arbeidsgruppen i INTERPOL mot fiskerikriminalitet har samarbeidet om. Dette samarbeidet har blant annet ført til reaksjoner mot europeiske aktører av myndighetene i Senegal, São Tomé og Príncipe, Malaysia og Indonesia. Enkelte av selskapene og eierne har også blitt sanksjonert mot i EU.

I havområdene utenfor Vest-Afrika støtter den norske stiftelsen Trygg-Mat Tracking (TMT) Liberia, Elfenbenskysten, Ghana, Togo, Benin og Nigeria med å avdekke ulovlig fiske. Innsatsen har siden 2014 medført at fartøy som driver ulovlig fiske er blitt identifisert og utvist fra de respektive landenes økonomiske sone. Prosjektet bidrar med informasjon om fiskeriaktørene i regionen, legger til rette for informasjonsutveksling mellom landene, og støtter kontrollaktiviteter utført av landene (som fartøysinspeksjoner).

I tillegg blir myndighetene veiledet i bruken av den nylig vedtatte internasjonale Avtalen om Havnestatskontroll (PSMA). Målet med arbeidet er å oppnå en effektiv nasjonal og regional fiskeriforvaltning i området gjennom bedret tilgang på informasjon, styrket informasjonsdeling og samarbeid mellom landene, økt samhandling mellom ulike aktører i fiskeriforvaltningen i de enkelte land, samt kapasitetsbygging for overvåking og kontroll av fiskeriaktiviteter i medlemslandene. Tilnærmingen har gitt resultater, og landene utveksler nå viktig informasjon om fartøys bevegelser og omlastinger, samt dokumentasjon vedrørende utstedelse av fiskerilisenser.

Politisk-økonomiske analyser er et viktig redskap når man nå er i gang med å utvikle brede samarbeidsprogrammer innen fiskeri og oppdrett i hovedsamarbeidslandene i Ffu.

Klima- og skogsatsingen

Norges viktigste internasjonale klimainnsats og det viktigste bidraget for å nå bærekraftsmål 13 om å motvirke klimaendringene og bærekraftsmål 15 om livet på land, er Klima- og skogsatsingen (KoS). Siden satsingen ble lansert i 2007 er det inngått en rekke partnerskap, i hovedsak med tropiske skogland hvor Norge betaler for verifiserte reduksjoner av utslipp fra skog i løpet av avtaleperioden.

Avskogingen i utviklingsland skyldes ikke kun etterspørsel etter råvarer, men også svakt styresett i forvaltning av skog og landarealer. Når en liten elite beriker seg på fellesskapets vegne gjennom ulovlig eller lite bærekraftig forvaltning, får det negative konsekvenser både for klimaet og for fattigdomsbekjemping. Bestikkelser og dokumentforfalskning i tildeling av ulike typer av konsesjoner i skog er et stort problem i mange land. Klima- og skogsatsingen bidrar til å bekjempe dette ved å insistere på økt åpenhet i beslutningsprosesser om hvordan avskogingen skal reduseres og gjennom å støtte forbedringer i lovverk og lovhåndhevelse. For eksempel har KoS bidratt til langt større åpenhet og kunnskap om konsesjonsutdelinger i Indonesia gjennom det såkalte «One Map» prosjektet som lager et felles kart over konsesjoner i skogområdene. Dette gir mulighet til å avdekke om konsesjonene er utdelt i strid med loven og til å utforme bedre planverktøy.

I mange skogland er det mangel på kapasitet til å etterforske korrupsjon og andre ulovligheter som følger i kjølvannet. KoS samarbeider med internasjonale organisasjoner som INTERPOL og FNs kontor mot narkotika og kriminalitet for å trene opp politi og tollere. Utenfor kysten av Mexico ble flere skip fullastet med ulovlig hugget tømmer fra Peru stanset i 2016 fordi lokale organisasjoner hadde fått opplæring i hvordan de kunne rapportere til internasjonale organer.

Utvikling av skoglandenes systemer for å kartlegge, overvåke og rapportere på utslipp fra avskoging og skogforringelse er nødvendig både for å vite om vi kan betale for utslippsreduksjoner og for å få oversikt over hvordan skogen forvaltes. Skogovervåking danner grunnlag for åpenhet og etterrettelighet. I tillegg til å støtte skoglandenes egne systemer støtter KoS også utvikling av uavhengige skogovervåkingsverktøy som Global Forest Watch. Bedre kart og overvåkingsdata gjør det lettere for det sivile samfunn, akademia og media å holde myndigheter og selskaper ansvarlige. Samarbeidet med privat sektor blir stadig viktigere, spesielt når det gjelder avskogingsfri råvareproduksjon. Næringslivet spiller en nøkkelrolle i å sørge for at hele verdikjeden fra produsent til forbruker skal foregå etter høye sosiale, økonomiske og miljømessige standarder. Klima- og skogsatsingen støtter også en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner som fremmer avskogingsfrie verdikjeder, arbeider for urfolks rettigheter og mot skogkriminalitet.

KoS kanaliserer det meste av sin støtte gjennom fond som skal bidra til at tropiske skogland blir kompensert når de reduserer utslipp fra avskoging. Bred deltagelse, transparens og robuste økonomiske, sosiale og miljømessige sikringstiltak er sentrale forutsetninger for at klima- og skogsatsingen kan inngå en avtale med et fond. I flere tilfeller har KoS vært med på å etablere nye fond sammen med multilaterale organisasjoner, andre givere og tropiske skogland. Korrupsjonsforebyggende tiltak er et hovedhensyn i dette arbeidet. Klima- og skogsatsingen følger de samme prinsipper og standarder i arbeidet mot korrupsjon som øvrig norsk bistand. Satsingen bruker de samme forvaltningsmessige verktøy som Utenriksdepartementet og Norad og har null-toleranse for korrupsjon. Anti-korrupsjon er også et av fire tverrgående hensyn i alle tiltak som klima- og skogsatsingen støtter.

Eksempel 2: Norsk bistand til Riksrevisjoner i Zambia og Uganda

I de fleste land Norge har utviklingssamarbeid med, er kontrollorganer tilsvarende vår Riksrevisjon svakt utviklet. Blant utfordringene har vært manglende uavhengighet til utøvende myndighet, manglende bevilgninger til institusjonen, og lav kompetanse og kapasitet til kontroll og rapportering. Riksrevisjonene har derfor i liten grad hatt mulighet til å gjennomgå statsregnskapene for å avdekke økonomiske uregelmessigheter, og å kontrollere om parlamentsvedtak om offentlig bruk av midler er fulgt opp. Norge har de siste 15 årene støttet kapasitetsutvikling av Riksrevisjonen i Zambia med penger og et langsiktig institusjonssamarbeid med den norske Riksrevisjonen. I Uganda har Norge siden 2007 gitt støtte til Riksrevisjonen som en del av et bredt finansforvaltningsprogram. Støtten fra Norge har de siste årene vært på om lag fem millioner kroner per år.

Riksrevisjonene i Zambia og Uganda har de siste 10–15 årene økt revisjonskapasiteten og rapporteringen til parlamentet slik at institusjonene er blitt blant de beste i regionen. Den zambiske riksrevisjonen iverksatte en gransking av pengebruken i utdanningssektoren og konkluderte i 2012 med at det var ubrukte midler eller udokumenterte utgifter på til sammen rundt 26 mill. kroner. 24 En del av pengene var knyttet til norsk støtte, og Norge fikk tilbakebetalt 6,8 mill. kroner. Tilsvarende skjedde i Uganda da riksrevisoren utarbeidet en revisjonsrapport i 2012 der det gikk frem at 80 mill. kroner var misbrukt ved statsministerens kontor. 25 Pengene, som delvis var norsk bistand, skulle vært benyttet til å gjenoppbygge de krigsrammede områdene nord i landet. Norge fikk tilbakebetalt 23 mill. kroner som følge av disse avsløringene. Avdekking av udokumenterte utgifter og myndighetenes oppfølging hadde sannsynligvis ikke funnet sted hvis ikke riksrevisjonene i landene over tid hadde fått styrket sin kapasitet og stilling overfor utøvende myndighet.

Eksempel 3: Skattesamarbeid i Tanzania

Inntil det etableres og/eller kan vises til detaljert lokal relevant rettslig og administrativ praksis, som tas i bruk av myndighetene på ulike nivåer, er spillerommet for skatteunndragelse og aggressiv skatteplanlegging meget stort i de fleste utviklingsland. I tillegg kommer den generelt høye risikoen for korrupsjon med tilhørende politisk-økonomiske utfordringer som også kan svekke mulighetene for et mer effektivt skattesystem i praksis.

Norge har i perioden 2011–2015 bidratt til å styrke skattedirektoratet i Tanzania (Tanzania Revenue Authority, TRA) gjennom et institusjonssamarbeid med det norske skattedirektoratet. Kapasitetsbyggingen og teknisk rådgivning gjennom dette samarbeid har direkte og indirekte bidratt til at TRA har avsluttet et stort antall uavsluttede skattesaker (mellom 48–50 saker i gullgruvesektoren) hvorav flere med meget betydelig etterberegning av skatt. For ett selskap alene ble rundt 1 mrd. kroner i samlede etterberegninger bekreftet endelig ved dom i siste rettsinstans i mars 2016.

Del IV: Samstemt norsk bærekraftspolitikk

Foregående kapitler har beskrevet norsk deltakelse i internasjonalt samarbeid for å bekjempe korrupsjon, korrupsjon som tverrgående hensyn i alt norsk utviklingssamarbeid og norsk bistand til antikorrupsjonsinnsats i mottakerland. Innsats mot korrupsjon i Norge er imidlertid vel så viktig; ikke bare for vår egen økonomi, for å opprettholde tilliten til velferdsstaten, demokratiet og offentlige organer, men også for å ivareta integriteten i vårt budskap om nulltoleranse for korrupsjon internasjonalt.

Nyere tiltak mht. anti-korrupsjonslovgivning og -håndhevelse

Norsk antikorrupsjonslovgivning, og særskilt straffelovens bestemmelser om korrupsjon, har vært vurdert flere ganger gjennom de evalueringsmekanismer som det er redegjort for tidligere. Vår lovgivning på området er funnet å være godt i samsvar med de konvensjoner vi er tilsluttet og anses internasjonalt for å holde en høy standard. En gjennomgang av all relevant nasjonal lovgivning anses derfor ikke nødvendig for denne rapporten.

Av nyere lovgivningsinitiativ kan nevnes forslag til endringer i hvitvaskingsloven og implementeringen av EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv. Direktivet, som ble vedtatt i mai 2015, utgjør EUs gjennomføring av FATFs rekommandasjoner av 2012, og inneholder blant annet regler om etablering av sentrale registre over reelle rettighetshavere i juridiske personer og såkalte «trusts». Direktivet er EØS-relevant, og bindende for Norge.

Regjeringen nedsatte i februar 2015 Hvitvaskingslovutvalget, som blant annet fikk i mandat å foreslå endringer i det norske hvitvaskingsregelverket slik at dette fullt ut ville være i samsvar med FATFs rekommandasjoner og EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv. Utvalget har levert to delutredninger. Den første utredningen26 er i all hovedsak fulgt opp gjennom endringer i hvitvaskingsloven som trådte i kraft 1. juli 2017. Siste delutredning27 har vært på høring våren 2017, og følges nå opp i Finansdepartementet.

På bakgrunn av forslag fra Regjeringen28 er det med virkning fra 1. juli 2017 vedtatt endringer i varslingsreglene i arbeidsmiljøloven for å styrke vernet av varslere. De viktigste endringene:

  • Virksomheter med fem ansatte eller flere pålegges å utarbeide varslingsrutiner

  • Innleide arbeidstakere får utvidet varslervern

  • Offentlige myndigheter har taushetsplikt om hvem som har varslet til dem.

Regjeringen nedsatte i november 2016 et bredt sammensatt ekspertutvalg, Varslingsutvalget, som skal foreta en helhetlig gjennomgang av dagens regulering og vurdere om det er behov for å foreslå lovendringer og/eller andre tiltak som kan styrke varslervernet i norsk arbeidsliv29. Utvalget skal levere sin innstilling innen 1. mars 2018.

I Norge må nærmere angitte regnskapspliktige foretak, samt utstedere av noterte verdipapirer som driver virksomhet innen utvinningsindustrien og/eller skogsdrift innen ikke-beplantet skog (urskog), utarbeide og offentliggjøre en årlig rapport om virksomheten. Denne «Land for landrapporten» (LLR) aggregeres på land- og prosjektnivå. LLR-regelverket i Norge har utvidede krav til innholdet i LLR sammenliknet med EU-regelverket på området. Hovedformålet, i tråd med EU-regelverket, er økt åpenhet om virksomheten til foretak som utvinner ikke-fornybare ressurser slik at lokale myndigheter ansvarliggjøres for ressursforvaltningen og inntektene av den. Formålet med LLR-regelverket i Norge er også å bidra til økt åpenhet om foretakenes skatteposisjonering. Finansdepartementet fastsatte ytterligere krav til innholdet i LLR i desember 2016. De rapporteringspliktige skal etter de nye reglene oppgi flere nøkkelopplysninger om sin virksomhet og skattemessige forhold.

Regnskapslovutvalget ble oppnevnt av regjeringen 19. september 2014 for å modernisere og forenkle regelverket, samt tilpasse de norske reglene til nytt EØS-regelverk på området – herunder gjennomføring av direktiv 2014/95/EU («non-financial reporting»). Lovutvalget har foreslått å endre ordlyden i regnskapsloven i samsvar med direktivet, også å stryke enkelte av kravene i regnskapslovens nåværende § 3-3 c om redegjørelse om samfunnsansvar som går utover direktivreglene. Regnskapslovutvalgets delutredninger har vært på høring vinteren 2015 og høsten 2016.

Lovgivning som ligger til rette for en åpenhetskultur, eksempelvis Offentleglova, forvaltningsloven og miljøinformasjonsloven kan også bidra til å forebygge og avdekke korrupsjon. Formålet med Offentleglova er å legge til rette for at offentlig virksomhet er åpen og gjennomsiktig, for slik å styrke bl.a. tilliten til det offentlige og kontrollen fra allmennheten. Etter hovedregelen i loven er alle saksdokumenter, journaler og lignende register åpne for innsyn for enhver, dersom ikke annet følger av lov eller forskrift. Prinsippet om merinnsyn, som også er nedfelt i loven, innebærer en plikt til å vurdere om det kan gis innsyn i hele eller deler av et dokument selv om det er adgang til å gjøre unntak i en av unntaksbestemmelsene.

Forvaltningsloven regulerer saksbehandlingen når det treffes avgjørelser i den offentlige forvaltning, og særlig partenes rettigheter under saksbehandlingen. Partene har som hovedregel rett til innsyn i sakens dokumenter. Også etter denne loven skal det vurderes om det kan gis innsyn selv om en unntaksbestemmelse åpner for å gjøre unntak.

Innsynsretten etter disse lovene gjør det mulig å få informasjon om hvilket grunnlag forvaltningen fatter sine beslutninger på og hvilke vurderinger som er gjort.

Det har i norsk skatteforvaltning vært langvarig praksis for åpenhet omkring alle skattyteres skattbare inntekt og betalte skatter. I ny skatteforvaltningslov er bestemmelser om dette videreført. Etter hvert års skatteoppgjør utarbeides skatteliste over alle skattepliktiges formues- og inntektsskatt, og med angivelse av navn/organisasjonsnummer og nærmere ikke-konfidensielle opplysninger for identifikasjon. Etter nærmere regler er skattelistene tilgjengelig for pressen og allmennheten for øvrig.

I 2014 ble det utarbeidet en Nasjonal risikovurdering for bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering i Norge. Vurderingen synliggjør hvilke trusler som foreligger innen hvitvasking og terrorfinansiering, hvilke sårbarheter som er identifisert innen bekjempelsen av områdene og hvordan truslene kan utnytte sårbarhetene. Vurderingen bidrar til en mer kunnskapsbasert kriminalitetsbekjempelse på dette området.

Håndhevelsen av straffelovens bestemmelser om korrupsjon skjer i alle politidistrikt, men ØKOKRIM har et særskilt ansvar på området og håndterer normalt de største sakene. ØKOKRIM bidrar også til kompetanseheving i politidistriktene gjennom å arrangere årlige samlinger for politidistriktene og ved deltakelse i ulike fagforum, herunder den årlige Antikorrupsjonskonferansen. ØKOKRIM har gjennom enkeltsaker og i andre sammenhenger, en stor kontaktflate internasjonalt på korrupsjonsområdet og bidrar således også på den måten til å formidle norsk antikorrupsjonskultur internasjonalt.

Økonomisk kriminalitet er et krevende felt. Selv om antall saker som ØKOKRIM etterforsker er relativt begrenset, får disse sakene stor oppmerksomhet. Dette bidrar til allmennpreventiv effekt. ØKOKRIM nyter stor anseelse også internasjonalt, og flere aktører i utviklingsland ønsker å lære av organiseringen av politiarbeidet og metodene som er utviklet i Norge på dette feltet.

Register over reelle rettighetshavere

Midler som er opptjent ved korrupsjon, vil ofte forsøkes hvitvasket gjennom for eksempel investeringer i utlandet. Stråselskaper der reelle rettighetshavere er godt skjult, er nyttige verktøy ved hvitvasking og investering av utbytte fra slike straffbare handlinger.

Storbritannia etablerte i forkant av anti-korrupsjonstoppmøtet i 2016 et register over reelle eiere av eiendom. Alle som ønsker å investere i næringsvirksomhet eller eiendom i Storbritannia må oppgi hvem som er reell eier av kapitalen til registeret. Bl.a. organisasjonen Global Witness mener dette er et godt utgangspunkt også for andre land. Storbritannia har også et register over reelle rettighetshavere i selskaper under etablering.

Storbritannia har dessuten stilt seg i spissen for enkoalisjon som skal arbeide for en felles avtale om automatisk utveksling av navn fra disse registrene. Afghanistan, Kenya, Frankrike, Nederland og Nigeriaer også med i denne koalisjonen. At Storbritannia tar et slikt initiativ reflekterer at det er over 100.000 utenlandskeide eiendommer i England og Wales (44.000 bare i London). Mange er iflg. the Economist30 anskaffet med korrupte midler. UK har sagt at de ikke ønsker at det høyt prisede boligmarkedet i London skal fortsette å være tilfluktssted for tvilsom kapital. Det kan også nevnes at EITI (se pkt. 3.2 ovenfor) holder en større konferanse om reelt eierskap i slutten av oktober 2017.

Et liknende register er, som ledd i Hvitvaskingsloveutvalgets delutredning II, foreslått etablert i Norge, og forslagene følges for tiden opp av Finansdepartementet. Dette vil kunne bidra til ytterligere transparens mht. opprinnelsen av norsk og utenlandsk investeringskapital her i landet og forhindre at investorer skal kunne skjule seg bak anonymitet. Informasjon om hvem som er reelle rettighetshavere, gir mindre spillerom for investering og hvitvasking av illegitimt utbytte av korrupsjon.

Næringslivets samfunnsansvar

På 1990-tallet gikk bestikkelser fra å være legitime fratrekksutgifter for næringsfremme til å bli straffbar handling. I 2003 ble korrupsjonslovgivningen skjerpet31, og næringslivets organisasjoner intensiverte arbeidet med å endre forretningspraksis og -etikk.32

Næringslivets samfunnsansvar ble tidligere omtalt som «Corporate Social Responsibility» – et begrep som ble assosiert med aktiviteter knyttet til selskapers omdømme og til veldedighet. I dag brukes primært «Responsible Business Conduct»33. Næringslivets samfunnsansvar som norsk begrep har i større grad vært oppfattet som erkjennelse av at alle beslutninger en bedrift gjør for sin virksomhet har konsekvenser både i og utenfor bedriften. Samfunnsansvaret ligger i å sikre at disse konsekvensene kommer samfunnet til gode (ofte beskrevet som at næringsdrift skal tjene «People and Planet as well as Profit») og å unngå utilsiktet skade.

Næringslivets samfunnsansvar omfatter respekt for menneskerettigheter, arbeidslivets rettigheter, miljøhensyn og arbeidet for å motvirke korrupsjon. FNs organ for næringslivets samfunnsansvar, Global Compact (UNGC), har disse fire virkefeltene. Norske næringslivsmedlemmer av UNGC deltar i et nordisk lokalt nettverk og Norge er med i myndighets-gruppen i UNGC.

Regjeringens forventning til norsk næringsliv er at norske aktører skal bringe med seg den standarden vi setter i Norge når de engasjerer seg i utlandet. Hovedpunktene i forventningene er at norsk næringsliv skal

  • Følge lover og regler i de land selskapet er aktive i.

  • Gjøre seg kjent med FNs veiledende prinsipper og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.

  • Benytte seg av FNs veiledende prinsipper eller OECDs retningslinjer i utviklingen av strategier for ansvarlig forretningsdrift der det er relevant.

  • Utvise aktsomhet og kartlegge risiko på menneskerettighetsområdet tilpasset selskapets virksomhet. Dette gjelder særskilt for selskaper som opererer i krevende markeder.

Forventningene er redegjort for i nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter34 og drøftes jevnlig i regjeringens konsultasjonsorgan for ansvarlig næringsliv, KOMpakt. Selv om handlingsplanen har menneskerettigheter som tema, gjelder henvisningen til OECDs retningslinjer hele spekteret av samfunnsansvar. Det norske Kontaktpunktet for ansvarlig næringsliv (med mandat fra OECDs retningslinjer) er viktig pådriver- og klageorgan for ivaretakelse av samfunnsansvaret.

Et økende antall bedrifter i Norge bruker bærekraftsmålene i sin virksomhet, også koblet til innovasjon og samfunnsansvarsprogrammer så vel som gjennom partnerskap med utviklingsaktører. Innovasjon Norge har publisert en strategi for god forretningsskikk. OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv dekker hele bredden av samfunnsansvar inkludert korrupsjon. OECD publiserer stadig nye sektorveiledere for aktsomhetsarbeid for å sikre ansvarlig næringsvirksomhet i hele verdikjeden.

Forventninger til selskaper med statlig eierandel

Statens direkte eierskap i selskaper har som mål å bidra til verdiskaping i norsk økonomi. For å støtte opp under statens mål, har staten som eier et sett med forventninger til styrene og selskapene. Disse fremgår av Meld. St. 27 (2013–2014) Et mangfoldig og verdiskapende eierskap (eierskapsmeldingen). Her inngår bl.a. en forventning om at selskapene skal arbeide målrettet for å ivareta sitt samfunnsansvar, og at selskapene skal være ledende innenfor arbeidet med samfunnsansvar på sine områder. Forventningene innenfor samfunnsansvarsområdet bygger på internasjonalt anerkjente retningslinjer, konvensjoner og normer som bl.a. FNs Global Compact, FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og ILOs konvensjoner.

Regjeringen har videre konkrete forventninger til selskapenes arbeid mot korrupsjon og for åpenhet i økonomiske transaksjoner. Regjeringen forventer at:

  • Selskapene utviser størst mulig grad av åpenhet knyttet til pengestrømmer, herunder også skatt.

  • Selskaper med internasjonal virksomhet følger OECDs retningslinjer på skatteområdet, herunder søker å unngå å benytte skatteparadiser som ikke følger standardene til Global Forum om transparens og effektiv informasjonsutveksling i skattesaker og som ikke vil inngå skatteopplysningsavtaler med Norge.

  • Selskapene har retningslinjer, systemer, og tiltak for å hindre korrupsjon, og for å håndtere mulige lovbrudd eller tvilstilfeller som måtte avdekkes på dette feltet.

  • Selskapene gjennomfører aktsomme og grundige vurderinger når det gjelder problemstillinger knyttet til korrupsjon for sin virksomhet. Dersom slike vurderinger tilsier at det er berettiget tvil om forhold kan regnes som korrupsjon, forventes det at selskapene ikke involverer seg i slike.

Eieroppfølgingen35 av selskapenes arbeid med samfunnsansvar, herunder antikorrupsjon, og øvrige forventninger skjer i den løpende eierskapsutøvelsen, først og fremst gjennom den jevnlige dialogen departementene har med selskapene, samt i arbeidet med å evaluere styrenes arbeid.

Samfunnsansvarstema er også blant annet oppe i de årlige seminarene for styremedlemmer og styreledere i selskaper med statlig eierandel. I 2017 vil Nærings- og fiskeridepartementet legge til rette for en samling av selskaper med statlig eierandel hvor de møtes og drøfter utfordringer samt erfaringer med og løsninger og tiltak for antikorrupsjonsarbeidet.

Oppsummering

Norsk antikorrupsjonskultur – og nulltoleransen for korrupsjon – synes godt innarbeidet så vel i offentlig som i privat sektor i Norge. Nulltoleransen og det tverrgående hensynet kommer også tydelig til uttrykk i vårt engasjement internasjonalt. Denne rapporten fokuserer på korrupsjonsbekjempelse som ledd i bærekraftig utvikling. Fattige land er i denne sammenheng særskilt i fokus. Land og regioner i sårbare situasjoner, krever større årvåkenhet og bevisstgjøring rundt godt styresett og anti-korrupsjonsarbeid, både i multilaterale organisasjoner og giverland. På den annen side er gevinstene, dersom vi lykkes, størst for de aller fattigste og mest sårbare, nettopp i disse områdene. Tiltak for å søke å redusere risiko skal treffes, både ved å bruke partnere med særlig kunnskap og erfaring på landnivå, og ved å forbedre våre egne rutiner og ressurser for kontroll.

Samtidig må vi anerkjenne at vi ikke kan unngå risiko når vi går inn med bistand i de mest krigsherjede og nødutsatte stedene i verden. Slike steder er kontekstanalyse og risikohåndtering viktig. Utvikling av analyser og risikoarbeid skal derfor styrkes. Politisk-økonomiske analyser er under utarbeidelse for 11 av partnerlandene (tidl. fokusland), og vurderes for de øvrige partnerlandene.

Det er god forståelse i Norge for at korrupsjon er en utfordring som gjelder alle land, og ikke lar seg bekjempe uten en felles innsats.

Norges innsats for motarbeidelse av korrupsjon er omfattende og konsistent, slik det er gjort rede for i denne rapporten. Det er også understreket at antikorrupsjon er et sektorovergripende hensyn. Hensikten er at norske beslutninger, så vel innenfor som utenfor utviklingspolitikken, ikke skal bidra til å øke korrupsjon i andre land.

Bekjempelse av korrupsjon er et sentralt tverrgående hensyn i norsk utviklingssamarbeid – som også inkluderer prosjekter og programmer for å bekjempe korrupsjon direkte. Rapporten understreker betydningen av nulltoleranse ettersom korrupsjon er et alvorlig hinder for oppnåelse av FNs bærekraftsmål. Internasjonalt samarbeid med likesinnede land, multilaterale institusjoner og organisasjoner om bl.a. skatteparadisenes rolle er viktig og omfattende.

Nasjonal regelverksutvikling på korrupsjonsområdet kan også utenom utviklingssamarbeidet ha betydning internasjonalt. Rapporten peker bl.a. på hvordan nasjonale regler om registrering av reelle rettighetshavere virker inn på korrupsjonsbekjempelse utover egne landegrenser.

Refleksjoner omkring Norges bidrag til bekjempelse av korrupsjon

Samstemthet handler også om å sikre at Norge passer på ikke uforvarende å treffe beslutninger som gjør skade eller som ikke benytter muligheter for å fremme positiv utvikling der vi er engasjert.

To refleksjoner melder seg når det gjelder prinsippet om «ikke å gjøre skade»:

  • Nulltoleranse kan ikke bety nullrisiko. Aktsomhet mot korrupsjon handler om risikohåndtering – ikke risikoeliminering. Norsk lovgivning om korrupsjon og foretaksstraff, og rettspraksis på området, har trukket opp grenser for straffansvaret, herunder gjennom tolkning av utilbørlighetsvilkåret og hvilke forebyggende tiltak som må kunne forventes av et foretak på korrupsjonsområdet.

  • Åpenhet, monitorering og varsling er sentrale for å sikre at norsk utviklingspolitikk og -praksis ikke gjør skade ved å bidra til økt korrupsjon. Norsk praksis kan ofte være strengere enn mottakerlandets og evt. avvike fra f.eks. finansieringspartneres praksis. Eksempelvis kan en investor stå overfor begrensninger fra sin eier eller hjemlandets myndigheter som begrenser bruk av tredjeland, som innebærer at investoren må avstå fra å investere i et prosjekt med stor utviklingseffekt.

To spørsmål gjør seg også gjeldende mht. prinsippet om «å bidra til positiv utvikling der vi er engasjert»:

  • Er vi gode nok til å fremme korrupsjonsbekjempelse i ulike kontekster, fra prosjektarbeid til utenrikspolitikk? Det kan ofte innebære en vanskelig balansegang å dele erfaringer på en åpen og inkluderende måte, og samtidig unngå å framstå som «moralens vokter» ved å presse temaet fram der det ikke er ønsket.

  • Prosjekteier kan komme i situasjoner der det kan spørres om det er en juridisk eller etisk plikt til å varsle. I norske myndigheters relasjoner med andre land kan det tenkes en grense der korrupte ledere eller systemer gjør det vanskelig for oss å opprettholde normale relasjoner. Global sikkerhet og lokale konflikter kan også bringe dilemmaer der korrupsjon utgjør en faktor.

Aktsomhet for samstemt politikk for bærekraftig utvikling

De norske samstemtrapportene skal munne ut i en oppsummering av positive og negative synergier mellom norsk utviklingspolitikk og annen norsk politikk på det aktuelle området. Samstemthet innebærer at det utvises aktsomhet, slik at vi fremme utviklingsmålene på en helhetlig måte, og at vi unngår å gjøre utilsiktet skade eller å undergrave målene.

Sjekklisten under er ment som et hjelpemiddel til slik aktsomhet for å unngå negative bivirkninger for utviklingsland under formulering av norsk politikk. Listen er primært utarbeidet med utgangspunkt i bl.a. den omfattende sjekklisten fra «The DAC Guidelines for Poverty Reduction»36, og FNs bærekraftsmål. Den gir kortfattet og generell påminnelse om aktsomhet for departementer og offentlige myndigheter som utarbeider lover, forskrifter og retningslinjer og som formulerer norske posisjoner til internasjonale fora hvor regler og avtaler blir forhandlet. Bruk av sjekklisten kan både bidra til å identifisere mulige positive utviklingseffekter av politikk som formuleres for andre formål og til at tiltak som settes i verk ikke får negativ effekt.

Sjekklisten har to grunnleggende føringer.

Den ene er at vesentlighetsprinsippet legges til grunn. Dette innebærer at hensikten med sjekklisten ikke er å kartlegge alle mulige virkninger av et tiltak eller en beslutning, men å identifisere eventuelle forhold som har vesentlig betydning for å bidra til at tiltaket fremmer bærekraftig utvikling. Dette gjelder særlig dersom tiltaket kan gjøre betydelig skade.

Den andre er forventningen om at eventuell avdekking av vesentlige utilsiktede konsekvenser må føre til fornyet vurdering av tiltaket eller beslutningen. Her er det viktig at aktsomhetsvurderingen dokumenteres, slik at det kan treffes informert beslutning om hvordan saken håndteres etter at eventuell vesentlig negativ effekt er avdekket.

  • Har tiltaket betydning for utviklingslands sårbarhet for internasjonale finansielle og økonomiske kriser?

  • Berører tiltaket bærekraften i miljø- og ressurssituasjonen i utviklingsland, miljøsituasjonen for de fattigste i disse landene eller den regionale og globale klimasituasjonen?

  • Har tiltaket virkninger for utviklingslands mulighet til å drive handel på like vilkår med Norge og andre OECD-land?

  • Påvirker tiltaket gjeldssituasjonen eller bistandsvolumet eller har det direkte virkninger for statsinntektene til utviklingsland?

  • Berører tiltaket fordelingen av inntektene fra uttak av naturressurser i fattige land?

  • Berører tiltaket næringsstruktur og bosetting i utviklingsland?

  • Påvirker tiltaket inntekts- og eiendomsfordeling og -rettigheter i utviklingsland?

  • Påvirker tiltaket korrupsjonssituasjonen i utviklingsland eller mulighetene for ulovlig kapitalutførsel?

  • Har tiltaket betydning for fremme av menneskerettigheter i utviklingsland? (Tale- og trykkefrihet, muligheten til å utøve demokratisk politisk virksomhet, organisasjonsfrihet, eiendomsrett, deltakelse i arbeids- og samfunnslivet osv?)

  • Berører tiltaket helsesituasjonen eller utdanningsmulighetene til fattige mennesker i utviklingsland?

  • Påvirker tiltaket situasjonen for urfolk i utviklingsland?

  • Svekkes eller fremmes likestillingen mellom kjønnene i utviklingsland?

  • Kunne tiltaket bedret situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne i utviklingsland?

  • Påvirker tiltaket sikkerhetssituasjonen til befolkningen i utviklingsland eller for landene selv?

  • Påvirker tiltaket mulighetene for mennesker fra fattige utviklingsland til å søke arbeid i andre land?

  • Påvirker tiltaket mulighetene for myndighetene i utviklingsland til å fatte selvstendige beslutninger, herunder tilpasse seg internasjonale regelverk?

14 2030-agendaen med bærekraftsmålene – status for måloppnåelse

Introduksjon

2030-agendaen for bærekraftig utvikling er et globalt veikart for å bekjempe alle former for fattigdom. FNs 193 medlemsland har besluttet å arbeide for bærekraftig og inkluderende sosial og økonomisk utvikling for alle. 2030-agendaen med bærekraftsmålene representerer, sammen med handlingsplanen fra Addis Abeba for finansiering for utvikling og Parisavtalen fra 2015, et globalt politisk rammeverk tuftet på internasjonalt samarbeid.

Norge spilte en sentral rolle i forhandlingene om bærekraftsmålene, og viderefører dette engasjementet i oppfølgingsfasen. Statsminister Erna Solberg er med-leder for FNs generalsekretærs globale pådrivergruppe for bærekraftsmålene, sammen med Ghanas president Nana Akufo-Addo. Norge var også blant de første landene som presenterte sin nasjonale rapport under FNs politiske høynivåforum i New York i 2016.

Bærekraftsmålene gjelder for alle land, også Norge. Men 2030-agendaen med de nye bærekraftsmålene er også en rettesnor for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. De er universelle og tegner et helhetlig bilde av forutsetninger for en positiv samfunnsutvikling. Målene er derfor et norsk hovedspor for å angripe årsakene til vedvarende fattigdom, konflikter og ekstremisme, migrasjon og klimautfordringer. For å lykkes, må de underliggende årsakene adresseres. De globale bærekraftsmålene er forankret i de internasjonale menneskerettighetene og skal gjennomføres i tråd med statenes internasjonale forpliktelser.

Internasjonalt omtales Norge som et land med de beste forutsetningene for å kunne omsette bærekraftsmålene i praksis i samarbeid med partnere. Norge er også ærlig om nasjonale utfordringer. Det gjør at Norge blir ansett som troverdig og lyttes til. Bærekraftsmålene kan kun realiseres gjennom et internasjonalt samarbeid som bygger på nasjonalt eierskap og lederskap.

Årsrapporten for 2016: One year closer, beskriver status og utfordringer i arbeidet med bærekraftsmålene. Den gir status fra koordinerende departementer for respektive mål, samt omtale av hvordan norske utenriksstasjoner jobber med agendaen. I tillegg utløste konsultasjoner med privat sektor, SSB, sivilt samfunn og akademia gode innspill som er inkludert i rapporten.

Årets høynivåmøte for oppfølging av 2030-agendaen (HLPF, New York, juli 2017) bekrefter at 2030-agendaen er på vei til å «sette seg» som det overordnede globale rammeverket for utvikling. Det indiske ordtaket: «Vi alle er som øyer i havet, men lengst nede i dypet er vi koblet sammen», er trolig en treffende oppsummering av årets høynivåmøte.

43 land presenterte sine nasjonale rapporter på høynivåmøtet om oppfølging av 2030-agendaen med bærekraftsmålene. Mange av rapportene bekrefter at partnerland i sør har kommet langt i å utvikle robuste nasjonale oppfølgingsplaner som inkluderer reformer for å sikre nasjonal ressursmobilisering for utvikling. Hovedinntrykket er derfor at høynivåmøtet skapte fornyet tillit til at bærekraftsmålene er hva verden trenger for å se sosial, økonomisk og klima- og miljøutvikling i sammenheng. Ungdomsdelegatene på høynivåmøtet hamret dette budskapet inn på en fremragende god måte.

Oppfølging av bærekraftsmålene vil stille krav til tilgjengelig statistikk av høy kvalitet, både nasjonalt og globalt. Den internasjonale ekspertgruppen har enes om 232 globale indikatorer for de 17 bærekraftsmålene og 169 delmålene. Det er bred enighet blant bilaterale og multilaterale partnere at datainnsamling vil være krevende. Dette gjelder også for Norge. Verdensbanken beskriver utfordringen slik at det er behov for en datarevolusjon for å kunne dokumentere at bærekraftsmålene ikke utelater noen.

Det økte datatilfanget vil styrke den overordnede utviklingsagendaen, fordi det gir både bedre etterrettelighet og bedre behovsforståelse. Statistisk Sentralbyrå spiller en sentral rolle i det nasjonale og internasjonale arbeidet med å sikre tilgang til relevante data.

I 2017 la Regjeringen fram Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid – Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk (Utviklingsmeldingen). Meldingen viser hvordan bærekraftsmålene innebærer en ny tilnærming til utvikling. Det handler om langt mer enn bistand. En helhetlig utviklingspolitikk er nødvendig for å nå målene. Ikke minst gjelder det betydningen av privat sektors rolle. Stortingsbehandlingen av meldingen bekreftet at det er bred politisk enighet om norsk utviklingspolitikk, ikke minst om bistandens overordnede mål om fattigdomsreduksjon og behovet for tematisk og geografisk konsentrasjon. Samtidig anmodet et flertall om at Regjeringen legger frem et opplegg for samstemthetsreform, der norsk politikk på relevante politikkområder gjøres mer i tråd med utviklingspolitiske målsettinger. Et flertall understreket at andelen bistand til de minst utviklede land ikke må synke, at innsatsen i Afrika sør for Sahara må styrkes, og behovet for forutsigbarhet på områdene helse, utdanning, næringsutvikling, miljø/klima/energi, landbruk/matsikkerhet og likestilling.

Meld. St. 22 (2016–2017) Hav i utenriks- og utviklingspolitikken (Havmeldingen) ble vedtatt i Stortinget i juni 2017. Meldingen tydeliggjør hvordan Norge gjennom utenriks- og utviklingspolitikken kan bidra til å nå FNs bærekraftsmål, og har tre innsatsområder:

  • Bærekraftig bruk og verdiskaping.

  • Rene og sunne hav.

  • Blå økonomi i utviklingspolitikken.

Kriser, inklusive helsekriser utløst av epidemier og pandemier, kan føre til alvorlige sosiale og økonomiske tilbakeslag og er en trussel mot 2030-agendaen. Norge gjør en betydelig innsats for å forebygge slike kriser, bl.a. gjennom utvikling av vaksiner mot slike smittsomme utbrudd. Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI) er en viktig del av denne innsatsen. Norge har vært initiativtaker og hovedsetet for CEPI er lagt til Oslo.

Folkeopplysning er sentralt for å skape eierskap til agendaen. I 2016 arrangerte Norad, Tinn kommune og Den Norske Turistforening en nattvandring opp Gaustatoppen, som var lyssatt med de 17 bærekraftsmålene og informasjon om disse. Over 5000 mennesker deltok på arrangementet. To turer er gjennomført i 2017 med mer enn 9 000 deltakere.

Statusrapport for internasjonal oppfølging av bærekraftsmålene

Bærekraftsmålene er universelle og udelelige. Det er når målene ses i sammenheng at de fremmer en samfunnsutvikling som er bærekraftig for menneskene, planeten og miljøet. Hvert enkelt land har ansvar for oppfølging av målene i sitt land. I tillegg har utviklede land et ansvar for å bidra til mindre utviklede land gjennom utviklingshjelp. Her omtales kort status for hvert mål. Hvert avsnitt omtaler først den globale settingen, etterfulgt av norsk innsats for andre lands måloppnåelse gjennom den norske utviklingspolitikken.

Mål 1: Utrydde all fattigdom

  • I 2013 var antallet mennesker som levde under den internasjonale ekstremfattigdomsgrensen på 1.90 USD om dagen, anslått til 767 millioner. Det er en nedgang fra 28 pst. i 1999 til 11 pst. i 2013. Den største nedgangen i ekstremfattigdom skjedde i denne perioden i Øst og Sør-Asia. I Afrika sør for Sahara lever imidlertid fortsatt nærmere 42 pst. av befolkningen i ekstrem fattigdom.

  • Sosiale velferdsordninger er grunnleggende for å forebygge og redusere fattigdom og forskjeller. I 2016 var kun 45 pst. av verdens befolkning dekket av slike ordninger.

  • Utryddelsen av alle former for fattigdom er det overordnede målet for norsk utviklingspolitikk. Norge er blant landene med høyest prosentandel av BNI og bidrag per innbygger. Det er imidlertid begrensninger i hva norsk bistand alene kan oppnå. Bistand må i større grad benyttes strategisk for å utløse andre ressurser for utvikling.

  • Norsk utviklingspolitikk prioriterer utdanning, helse, næringsliv, klima og fornybar energi i tillegg til humanitær bistand. Disse områdene er erfaringsmessig avgjørende for bærekraftig og inkluderende utvikling. Regjeringen arbeider også med å konsentrere en større andel av norsk bistand mot de som trenger det mest – minst utviklede og mest sårbare land.

  • Menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø og anti-korrupsjon er så viktig for bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon at de er gitt status som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk og bistand.

Mål 2: Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk

  • Bærekraftig matproduksjon fortsetter å være en av verdens største utfordringer. Globalt er det i 2016 fortsatt 155 millioner barn under fem år som er veksthemmet som resultat av underernæring.

  • Norsk innsats i arbeidet med å bekjempe sult og fremme matsikkerhet er i stor grad styrt av retningslinjene fra FNs komité for global matsikkerhet. Innsats blir prioritert mot småbrukere, og spesielt kvinnelige småbrukere. Som en ledende sjømatnasjon legges det også stor vekt på bærekraftig forvaltning av havet som matkilde.

  • Norge fortsetter å gi årlige bidrag til Plantetraktatens, Den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser for mat og landbruk (ITPGRFA), fordelingsfond. Dette bidraget utgjør 0,1 pst. av verdien av all handel av landbruksfrø og plantemateriale i Norge. Videre deltar Norge aktivt i og er vertsnasjon for Svalbard globale frøhvelv.

  • Norfund investerer i landbruk og matindustri, inkludert akvakultur som en strategisk prioritet.

Mål 3: Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle uansett alder

  • Det har vært god framgang på flere viktige helsefronter de siste femten årene, men skal målene nås innen 2030, må innsatsen trappes betraktelig opp, særlig i regioner med størst sykdomsutfordringer. Helsekriser lammer all annen utvikling.

  • Mødredødelighet er fortsatt et utstrakt fattigdomsproblem. I 2016 hadde 78 pst. av alle fødende tilgang til kvalifisert fødselshjelp, en oppgang fra 61 pst. i 2000. I Afrika sør for Sahara var imidlertid dekningen på bare 53 pst. Tilgang til seksuell og reproduktive helsetjenester, som prevensjonsmidler og informasjon om familieplanlegging, har økt fra 75 pst. i 2000 til 78 pst. i 2017.

  • Innsatsen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR), inkludert arbeidet med trygge aborter, er sterkt prioritert. Dette gjelder både på det normative plan og i utviklingssamarbeidet. Norge er sammen med likesinnede partnere engasjert i «She Decides» og det internasjonale initiativet for familieplanlegging fram til 2020. Norge er allerede en stor finansiell bidragsyter med over 1 mrd. kroner i året til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. I lys av at dette området er under press, økes innsatsen med ytterligere 700 mill. kroner over fire år (2017–2020).

  • Norge investerer i en rekke internasjonale helseinitiativ som Den globale finansieringsordningen for mødre- og barnehelse (GFF), Den globale vaksinealliansen (GAVI), Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM), og FNs kommisjonen for informasjon og ansvarlighet for kvinners og barns helse.

  • CEPI er en del av den norske innsatsen for å forebygge helsekriser forårsaket av smittsomme utbrudd og epidemier.

  • Norge støtter også rekruttering og effektiv bruk av helsepersonell gjennom globale partnerskap for helse, utviklingsprogrammer, og kapasitetsbygging på landnivå.

Mål 4: Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle

  • Selv om flere barn enn noen gang tidligere er innskrevet på skolen, er det mange som fortsatt ikke lærer grunnleggende lese, skrive og regneferdigheter.

  • Lærernes innsats og kapasitet er avgjørende for elevenes læring. I Afrika sør for Sahara er om lag 50 pst. av lærerne ikke kvalifisert til å undervise grunnskolenivå. I tillegg mangler mange av skolene i regionen strøm og vann. Rundt 40 pst. av skolene i denne regionen mangler også tilgang til internett og datamaskiner til læringsformål.

  • Utdanning for alle er et hovedsatsningsområde for regjeringen. Den norske støtten til utdanning i 2017 er doblet sammenlignet med 2014.

  • Norad-prosjektet EduApp4Syria er et innovativt og smarttelefon- basert konsept utviklet i samarbeid med privat sektor for å kunne tilby syriske barn på flukt en utdanningsmulighet gjennom bruk av nyvinnende edTech- løsninger.

  • Spesielt viktig og krevende er det å nå barn og unge i land og situasjoner preget av konflikt og/eller sårbarhet. Norge har derfor tatt en ledende rolle i initiativer som Teachers Task Force, Education Cannot Wait Fund, Det globale partnerskapet for utdanning og den nye finansieringsfasiliteten for utdanning som nå er under utarbeidelse.

Mål 5: Oppnå likestilling og styrke jenters og kvinners stilling

  • Kvinner og jenter fratas fortsatt grunnleggende rettigheter og muligheter, noe som også bremser den generelle samfunnsutviklingen. En endring av dette scenarioet krever tydeligere innsats, inkludert endring av juridiske rammeverk som opprettholder kvinnediskriminerende praksiser.

  • Dødsårsaken til halvparten av alle drap på kvinner er vold fra partner eller nære slektninger. Antallet jenter under 18 år som blir giftet bort er på vei ned, men fortsatt skjer dette med minst 1 av 4 jenter. Kvinner bruker tre ganger så mye av sin tid på ubetalt arbeid som menn, og kvinner er underrepresentert i stillinger som tar politiske og økonomiske beslutninger.

  • Norge har en sterk stemme internasjonalt for likestilling og selvstendiggjøring av jenter og kvinner, spesielt i situasjoner preget av konflikt og sårbarhet. Norske prioriterte områder i dette arbeidet er kvinners rett og tilgang til utdanning, politiske og økonomiske rettigheter, reproduktiv helse og rettigheter, og beskyttelse mot vold.

  • I 2016 lanserte Norge et nytt bilateralt program for likestilling for utvikling (LIKE) som et bidrag i implementeringen av 2030-agendaen og handlingsplanen fra kvinnetoppmøtet i Beijing i 1995.

Mål 6: Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle

  • Tilgang til rent vann og gode sanitærforhold er avgjørende for god folkehelse. Mangel på dette bidrar også til å holde barn og særlig jenter borte fra skolen.

  • Kamp om knappe vannressurser rammer i dag om lag 2 milliarder mennesker. Det er generelt mindre tilgang på rent vann og gode sanitære forhold i rurale områder.

  • Norges innsats opp mot mål 6 er i de fleste tilfeller knyttet direkte til innsats på andre områder som helse, utdanning, utvikling på landsbygda, og humanitær bistand. Norske organisasjoner deltar aktivt i dette arbeidet. Norge arbeider også med å fremme bærekraftig forvaltning av og samarbeid om grenseoverskridende vannressurser som Nilen og elvene i Himalayaområdet.

Mål 7: Sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris

  • Målet har blitt kalt «det glemte tusenårsmålet». Fortsatt mangler over en milliard mennesker tilgang til elektrisitet, halvparten av disse bor i land i Afrika sør for Sahara. Tilgang til elektrisitet er en forutsetning for økonomisk vekst og utvikling. Det er et betydelig potensial for å utvikle ny produksjon av elektrisitet i utviklingsland, men det forutsetter meget store investeringer.

  • Rundt tre milliarder bruker forurensende og helsefarlige ovner til matlaging.

  • Andelen ren energi som del av det totale energiforbruket øker langsomt og er nå på om lag 19 pst., mens andelen fornybar energi av elektrisitetsproduksjonen er 25 pst. Vannkraft utgjør den største fornybare energikilden.

  • Norsk bistand til fornybar energiprosjekter i utviklingsland var i 2016 om lag 450 mill. kroner. I tillegg kommer kapitaltilførselen til Norfund på 1,5 mrd. kroner, med en føring om at minst halvparten skal investeres i fornybar energiprosjekter.

  • Om lag halvparten av norsk støtte til fornybare energiprosjekter går til de viktigste samarbeidslandene, som er Nepal, Liberia, Tanzania, Uganda, Mosambik, Myanmar, Haiti og Palestina. Støtte kanaliseres også direkte eller gjennom globale initiativ som den Asiatiske Utviklingsbanken, samarbeidet for energitilgang Energizing Development, Scaling up Renewable Energy in Low-income Countries (SREP) gjennom utviklingsbankene, Sustainable Development for All (SEforALL) og International Renewable Energy Agency (IRENA).

  • Deltakelse fra privat næringsliv er en forutsetning for å nå dette målet. Norad og Norfund gjennomfører aktiviteter og investeringer som styrker energiproduksjon og energitilgang i utviklingsland. Selskapene i Norfunds energiportefølje genererer 5 000 MW og ytterligere 600 MW er under utbygging. Norfund skal over tid investere 50 pst. av tilført kapital i fornybar energi.

Mål 8: Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle

  • Økonomisk vekst i partnerland er en forutsetning for en inkluderende utvikling. Det krever gode arbeidsvilkår. De aller fleste arbeidsplasser skapes i privat sektor. Næringslivet vil derfor spille en stadig viktigere rolle for bærekraftig utvikling.

  • Gjennomsnittlig økonomisk vekstrate i de minst utviklede landene gikk ned fra 7,1 pst. i 2005–2009 til 4,9 pst. i perioden 2010–2015. Målsetningen er 7 pst.

  • Det er en jevn økning i antallet mennesker som har tilgang til banktjenester. Fra 2011 til 2014 gikk andelen voksne med egen bankkonto opp fra 51 til 61 pst.

  • Den globale arbeidsledigheten var i 2016 registrert på 5,7 pst. Kvinner har gjennomgående større sannsynlighet til å være utenfor arbeidslivet, i alle alderskategorier.

  • Norge fremmer bærekraftig og inkluderende økonomisk vekst ved å støtte internasjonale institusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF), de multilaterale utviklingsbankene, og FN-organisasjonene. Videre støttes anstendig arbeid for alle i samarbeid med Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).

Mål 9: Bygge solid infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon

  • Tilgang til mobiltjenester øker raskt. Det bidrar til at mennesker som bor i områder som tidligere var uten dekning nå kan få nye muligheter for næringsutvikling, tilgang til finansielle og andre tjenester som utdanning og helse, samt koble seg på det globale informasjonssamfunnet. I 2016 hadde 96 pst. av verdens befolkning, og 85 pst. av mennesker i de fattigste landene, tilgang til mobiltjenester.

  • Norfund er Norges viktigste mekanisme for næringsutvikling gjennom å investere og yte lån til bærekraftige virksomheter i utviklingsland. Norfunds kapitalgrunnlag er økt over de seneste årene bl.a. som ledd i å styrke investeringer i fornybar energi.

  • Forskning og utdanning i utviklingsland promoteres blant annet gjennom et program for kapasitetsutvikling innen høyere utdanning og forskning for utvikling innen Energi og Petroleum (EnPe). I tillegg forvalter Norad sammen med Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) en ordning for å tilby målrettet yrkes- og fagutdanning som er basert på kompetanseetterspørsel fra privat sektor.

  • Det er lansert en stipendordning for vannkraftsingeniører i utviklingsland. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom NTNU, Norad og norsk næringsliv.

  • Norsk næringsutviklingspolitikk innrettes i økende grad mot et nærmere strategisk samarbeid og partnerskap med privat sektor.

  • Flere programmer i samarbeid med norske arbeidsgiverorganisasjoner som Virke og NHO forvaltes av Norad og Utenriksdepartementet. Programmene fremmer anstendig næringsliv og kvinners deltagelse.

  • Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder avansert mobilteknologi, digitalisering av offentlig og privat sektor og mobilisering av IKT-sektoren generelt. Kompetansen dekker en rekke sentrale fagområder.

  • Norge har sterke innovasjonsmiljøer som har stort potensiale for kompetanse- og struktursamarbeid med utviklingslandene innen entreprenørskaps- økosystemer, økt satsning på gründerskap.

Mål 10: Redusere ulikhet i og mellom land

  • Ulikhet har en sterk negativ innvirkning på utvikling nasjonalt og globalt. Selv om ulikhetene mellom land generelt sett øker, er bildet sammensatt.

  • I et flertall av land økte inntektene til de 40 pst. fattigste husholdningene i perioden 2008 til 2013 raskere enn det nasjonale gjennomsnittet.

  • Potensielle gevinster fra private pengeoverføringer fra utlandet begrenses fortsatt på grunn av høye transaksjonskostnader, som langt overskrider det fastsatte målet om 3 pst.

  • I tillegg til å gi preferanse til de minst utviklede landene i utenrikshandelen promoterer Norge bekjempelse av ulikhet gjennom deltagelse i ILO og støtte til de multilaterale utviklingsbankene og Verdensbankens fond for de fattigste landene IDA. Norge var i 2016 en av kun åtte givere som opprettholdt forpliktelsen om minst 0,15 – 0,20 pst. bistand til de fattigste landene.

  • Norge støtter menneskerettighetsbaserte tilnærminger til ulikhet og støtter opp om internasjonale konvensjoner og gjennomføringsmekanismer som adresserer diskriminering av kvinner, urfolk, personer med nedsatt funksjonsevne, LHBTI-personer, religiøse minoriteter og marginaliserte grupper.

  • Norfund forvalter en tilskuddsordning som skal styrke utviklingseffektene av investeringene. Norfund har også vedtatt en likestillingsstrategi.

Mål 11: Gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige

  • Mer enn halvparten av jordas befolkning bor i urbane områder og antallet øker. Under Habitat III i oktober 2016 ble en ny urban agenda for de neste 20 årene vedtatt. Norge har godkjent denne og inngått en programavtale med UN Habitat.

  • Norge tar opp spørsmålet om luftkvalitet i en rekke internasjonale fora og gjennom samarbeid med WHO, koalisjonen for klima og ren luft (CCAC), Verdensbankens forurensing og miljøhelseprogram, og UN Habitat.

Mål 12: Sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre

  • Forbruket går opp i alle land. Fra 2000 til 2010 økte det totale nasjonale forbruket fra 48,7 til 71 milliarder tonn. En av de store forskjellene mellom utviklede land og utviklingsland er måten avfallet håndteres på.

  • Dette målet vil være helt sentralt i det nye programmet for det nordiske samarbeidet for å bidra til en holdbar utvikling i Norden.

  • Norge støtter partnerlands arbeid med å nå dette målet gjennom en rekke kanaler inkludert FNs partnerskap for tiltak for grønn økonomi. Bærekraftige forbruks- og produksjonsmønster er nært knyttet til innsatsen for å bekjempe klimaendringer. Regjeringen er forpliktet til den internasjonale innsatsen for å avskaffe subsidier til ikke-fornybar energi for å sikre en overgang til bærekraftig forbruk.

Mål 13: Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem

  • Det ble satt en ny varmerekord i 2016, med global gjennomsnittstemperatur om lag 1,1 grader Celsius høyere enn normaltemperaturen i førindustriperioden. 2016 var også preget dramatisk av tørken som oppsto etter værfenomenet El Nino.

  • Norge støtter tiltak for å begrense utslipp og bidra til klimatilpasning i utviklingsland gjennom bilaterale og multilaterale partnerskap. Det største enkeltprogrammet rettet mot å redusere utslipp er Norges internasjonale klima- og skoginitiativ, mens energi og landbruk er andre satsingsområder. Videre støttes tiltak for å forebygge klimarelaterte katastrofer og konsekvensene av disse.

  • Den største enkeltutfordringen på dette området er å realisere nasjonalt fastsatte klimabidrag, slik dette er innmeldt under Parisavtalen. Norge har i tillegg fortsatt utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen. Deler av forpliktelsene oppfylles gjennom kjøp av kvoter internasjonalt. Norge er videre en dedikert partner i flere initiativ som bidrar til å bygge kapasitet for grønn og inkluderende økonomisk utvikling.

Mål 14: Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling

  • Plast og mikroplast i havet er et økende problem for mennesker og livet i havet. Regjeringen intensiverer arbeider med å opprette et bistandsprogram på 150 mill. kroner i 2018 for å bidra til å bekjempe problemet. Norge har også øremerket midler til FNs miljøprograms arbeid med marin forsøpling. Norge har tatt en lederrolle i å fremme arbeidet mot mikroplast og havforsøpling under FNs miljøforsamling.

  • Programmet Fisk for utvikling styrkes og vil inkludere flere land. Dette vil øke Norges innsats globalt i arbeidet med matsikkerhet, bærekraftig ressursforvaltning og næringsutvikling. Våren 2017 sjøsatte Norge verdens mest avanserte forskningsfartøy, Dr. Fridtjof Nansen. Båten er et kjerneelement i Nansen-programmet der Norge og FNs organisasjon for ernæring og matsikkerhet (FAO) samarbeider om å fremme bærekraftig og økosystembasert fiskeriforvaltning i utviklingsland.

  • Norge trapper opp innsatsen mot fiskerikriminalitet og ulovlig, urapportert og uregulert fiske. Det er inngått en treårig avtale (2017–2010) med FNs kontor mot narkotika og kriminalitet på 39,7 mill. kroner for å bekjempe fiskerikriminalitet. Norge var vertskap for det første statspartsmøtet under FNs avtale om havnestatstiltak for å forebygge, forhindre og eliminere ulovlig urapportert og uregulert fiske. Norge bidrar med 10 mill. kroner til å følge opp avtalen internasjonalt.

  • Norge samarbeider også med det internasjonale naturpanelet (IPBES) og har satt av 5 mill. kroner for årene 2017–2018 for å styrke panelets arbeid med økt kunnskap om naturmangfoldet i havet.

  • I 2016 opprettet Norge i samarbeid med andre partnere i Kommisjonen for bevaring av levende marine ressurser i Antarktis verdens største marine verneområdet. Området som er vernet er på størrelse med Norden og vil være viktig for å sikre leveområdene til mange antarktiske arter fremover.

Mål 15: Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold

  • Globalt ser en nå framgang i å bremse avskogingen, og det blir stadig bedre skogforvaltning. Samtidig går landproduktiviteten ned og biomangfoldet forsvinner i et dramatisk tempo.

  • Norges internasjonale innsats for å bevare biologisk mangfold er rettet mot tre områder – øke ambisjonsnivået for miljøforpliktelser; forbedre kunnskapsbasen ved å styrke samspillet mellom vitenskap og politikk; og fremme forskning og kapasitetsbygging i partnerland.

  • Det norske klima- og skoginitiativet bidrar også til bærekraftig skogforvaltning. Videre promoterer Norge prosjekter og tiltak som skal sikre at bærekraftig forvaltning av naturressurser er integrert i partnerlands utviklingsplaner og budsjetter.

Mål 16: Fremme fredelige og inkluderende samfunn for bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer

  • Globalt øker omfanget av voldelige konflikter. Samtidig er det en nedgang i antallet drap, mens man har ikke klart å redusere graden av vold, inkludert seksuelle overgrep mot barn.

  • Fortsatt blir bare 71 pst. av alle barn i verden registrert ved fødsel. I Afrika Sør for Sahara, blir kun 44 pst. av barn under fem år registrert.

  • Arbeid for rettsstat og rettssikkerhet er en av tre tematiske pilarer i Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettigheter som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken. Innsatsområdet følges opp gjennom Norges engasjement i et stort antall land, gjennom både multilaterale og bilaterale partnere.

  • Tilgang til informasjon og beskyttelse av journalister og mediearbeidere er blant hovedprioriteringene i Utenriksdepartementets ytringsfrihetsstrategi. Strategien følges opp på landnivå og gjennom globalt påvirkningsarbeid. Det sivile samfunn og FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, UNESCO, er sentrale partnere i dette arbeidet.

  • Norge arbeider nasjonalt og internasjonalt for å støtte og beskytte menneskerettighetsforkjempere og journalister, ivareta urfolks rettigheter, fremme rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne og støtte tiltak som fremmer inkludering av LHBTI-personer. Inkludering er viktig for å kunne identifisere faktiske utfordringer og vedta tiltak som er egnet for å håndtere disse.

  • Norge arbeider for inkluderende fredsprosesser og kvinners innflytelse der Norge har en rolle, som på Filippinene og i Colombia, men også i andre sammenhenger der vi kan gjøre en forskjell, som i de Genève-baserte Syria-samtalene.

  • Norge bidro til etableringen av kvinnealliansen mot voldelig ekstremisme, og i september 2016 lanserte Statsministeren en dialogplattform for utveksling mellom kvinner som lever med voldelig ekstremisme i sin hverdag og kjemper for fred, og politikere på høyt nivå, slik at kvinnenes erfaringer og innsikter informerer politiske beslutninger.

  • Inspirert av Sør-Afrika initierte Norge det nordiske nettverket av kvinnelige meklere, utvikler den norske grenen av nettverket og knytter kontakter med liknende grupper i andre regioner.

Mål 17: Styrke gjennomføringsmidlene og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling

  • Målet skal sikre ressurser og en felles retning for gjennomføringen av bærekraftsmålene. Nasjonale myndigheter har hovedansvaret for implementeringen. Bærekraftig og rettferdig utvikling for alle kan imidlertid bare oppnås gjennom felles innsats og nye og innovative partnerskap.

  • I 2016 utgjorde den samlede globale utviklingsbistanden 142 mrd. USD, det høyeste nivået noensinne. Samme år regner en med at private pengeoverføringer til hjemlandet utgjorde 575 mrd. USD. 75 pst. av slike overføringer gikk til utviklingsland.

  • For de minst utviklede landene er bistand fortsatt en viktig finansieringskilde for å bekjempe fattigdom. Bistanden bidrar nå mer med tiltak som kan gi nytte over lenger tid. Overføringer av kunnskap skjer gjennom samarbeid mellom institusjoner i Norge og lignende institusjoner i utviklingsland. Den norske skatteetaten samarbeider med skatteinstitusjoner i andre land for å bygge opp gode skattesystemer. Det fører til økte skatteinntekter, som kan brukes på blant annet utdanning og helsevesen.

15 Sektorovergripende miljø- og klimapolitikk

Mål

Regjeringen har som mål at Norge skal være et ledende land innen klima- og miljørettet utviklingssamarbeid og bidra til det grønne skiftet internasjonalt. Arbeidet med klima er gitt en tydelig plass i Norges utenriks- og utviklingspolitikk. Regjeringen vil bidra til å forebygge og løse globale og regionale klima- og miljøutfordringer ved å integrere klima- og miljøhensyn sterkere i internasjonalt samarbeid.

FNs generalforsamling vedtok i 2015 17 mål for bærekraftig utvikling frem mot 2030. FN slår fast at utryddelse av fattigdom er den største globale utfordringen og uløselig knyttet til de tre dimensjonene av bærekraftig utvikling: økonomisk, sosialt og miljømessig. Konsekvensene av klimaendringene kan undergrave arbeidet for å nå alle de andre bærekraftsmålene. Derfor brukes mye av utviklingsbudsjettet på tiltak som både bekjemper fattigdom og som samtidig møter klima- og miljøutfordringer. Dette er viktige premisser for Utenriksdepartementets arbeid.

Som pådriver i det internasjonale klima- og miljøarbeidet gjør Norge en strategisk innsats som skal gi størst mulig begrensinger i veksten av globale klimagassutslipp, støtte tilpasning til klimaendringer samt bidra til en kunnskapsbasert miljø- og naturressursforvaltning. Hovedvekten ligger på skogbevaring, tilgang til ren energi, klimafinansiering, utfasing av ineffektive subsidier til fossile brensler, reduksjon av kortlevde klimaforurensere og luftforurensing samt klimatilpasning med satsing på mat- og ernæringssikkerhet, vær- og klimatjenester, landbruksforskning, forebygging av naturkatastrofer og bevaring av naturmangfold. Disse satsingene er mer inngående omtalt under kap. 166 Klima, miljø og fornybar energi og kap. 118, post 76 Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak, men også under flere andre kapitler.

I det internasjonale arbeidet for klima og miljø vil Regjeringen bygge på modeller for privat-offentlig samarbeid og bruke bistandsmidlene mest mulig effektivt for å utløse investeringer fra privat sektor til klima- og miljøtiltak.

Mange FN-organer er sentrale aktører i det globale arbeidet med miljø- og klimaspørsmål. Norge er en viktig bidragsyter til de organisasjoner og programmer som har klima og miljø som kjerneoppgaver. I tillegg gir Norge midler og har løpende dialog med en rekke FN-aktører som har andre kjerneoppgaver, for at disse skal integrere miljø- og klimaspørsmål i virksomheten og bidra til god koordinering av innsatsene.

Klimakonvensjonen

Klimakonvensjonen er ratifisert av 196 parter, inkludert EU. Konvensjonens langsiktige mål er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Ifølge konvensjonen skal utviklede land støtte utviklingsland når det gjelder teknologioverføring, tilpasning til klimaendringer, utslippsreduserende tiltak og rapportering av utslipp. Norge har i en årrekke vært blant de største frivillige bidragsyterne til tiltak under Klimakonvensjonen. Satsingen på klima i utviklingssamarbeidet skal både bidra til reduksjon av klimaskadelige utslipp og lette de fattige landenes tilpasning til klimaendringene. Parisavtalen trådte i kraft i 2016. Den legger rammene for norsk internasjonal klimapolitikk fremover. Utviklingslandenes innmeldte målsettinger om reduserte utslipp og tilpasning vil være viktig for norsk utviklingssamarbeid. Bred internasjonal støtte til klimatiltak og klimafinansiering er også viktig for å stimulere utviklingslandenes vilje og evne til å gjennomføre klimatiltak. Kyotoprotokollen av 1997 er en avtale under Klimakonvensjonen med tallfestede utslippsforpliktelser for industriland. Norge er part til Kyotoprotokollen og har påtatt seg forpliktelser under protokollens andre forpliktelsesperiode (2013–2020).

Å sette en pris på karbon er en av de mest effektive tiltakene for utslippsreduksjon. Norge støtter derfor det internasjonale arbeidet for å fremme karbonprising som et sentralt klimatiltak.

Det grønne klimafondet (GCF)

Det grønne klimafondet (GCF) skal være en hovedkanal for multilateral finansiering av utslippsreduksjoner og klimatilpasning i utviklingsland. Forventningene særlig blant utviklingsland er at GCF vil stå for en stor del av den oppskaleringen av klimafinansiering som anses nødvendig, og som må til for å nå ambisjonen om å mobilisere totalt 100 mrd. USD årlig innen 2020 til klimatiltak i utviklingsland. Klimakonvensjonen har såkalt «rådgivende mandat» til fondet. Det vil si at konvensjonen, under den årlige partskonferansen, gir føringer til styret. Norge har spilt en sentral rolle i opprettelsen av fondet og er representert i styret.

Den globale miljøfasiliteten

Den globale miljøfasiliteten (GEF) støtter tiltak som skal bidra til å forbedre det globale miljøet. GEF er finansieringsmekanisme for alle de viktigste miljøavtalene og støtter miljøtiltak i utviklingsland som gir globale miljøfordeler. Et av GEFs særlige fortrinn er at en tilstreber en helhetlig tilnærming som innebærer at klima, biologisk mangfold, vannspørsmål og forørkning/skogskjøtsel blir integrert i programmer og prosjekter. Etter kapitalpåfylling våren 2014 forvalter GEF drøyt 4,4 mrd. USD for perioden 2014–2018. Sammen med øvrige nordiske land har Norge bl.a. vært pådriver for en bredere tilnærming til kjemikalieområdet, inkludert avfallshåndtering hvor dette er relevant i forhold til GEFs mandat. Det er også fremforhandlet en ny kvikksølvkonvensjon (Minamata-konvensjonen) med GEF som finansieringsmekanisme. Kvikksølv er blitt tildelt adekvate midler for kommende fireårsperiode

Multilaterale finansinstitusjoner

Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene er viktige aktører i det multilaterale samarbeidet for å møte klimautfordringene, både i deres generelle portefølje, gjennom spesialfond, og gjennom deres påvirkningskraft i dialog med nasjonale myndigheter. Alle utviklingsbankene har i lys av FNs klimakonferanse i Paris i 2015 besluttet å øke sine klima-investeringer. I Verdensbankgruppens tilfelle er målet å øke de klimarelevante investeringene fra 21 pst. i 2015 til 28 pst. av bankens totale portefølje innen 2020. Dette innebærer store ressurser. Det satses på ren og fornybar energi, energieffektivisering, klimatilpasning, karbonprising, skog og landbruk, lavkarbonbyer, forebygging av naturkatastrofer og reduksjon av subsidier til fossile brensler. Det knytter seg betydelig spenning til hvordan USA vil forholde seg til Verdensbankens engasjement på klimaområdet.

Afrikabankens ambisjon er å tredoble klimafinansiering til om lag 40 mrd. kroner årlig innen 2020. En ny klimastrategi skal også utvikles. Arbeidet med å legge til rette for privat sektors investeringer i utslippsreduksjoner og klimatilpasning står sentralt. Asiabanken har annonsert at de innen 2020 vil doble sine årlige bevilgninger til klimatiltak fra 3 til 6 mrd. USD. Den inter-amerikanske utviklingsbanken (IDB) har også vedtatt å doble sin klimafinansiering, slik at den når 30 pst. innen utgangen av 2020.

Climate Investment Funds (CIF), som Verdensbanken administrerer på vegne av giverlandene, opererer fortsatt side om side med Det grønne klimafondet, og bidrar til å fylle finansieringsgap i fondets oppstartsfase. Norge støtter CIFs spesialfond for ren energi, skog og tilpasning. CIF har til nå tildelt mer enn 60 mrd. kroner til over 70 land.

Offentlige midler kan ikke alene dekke behovet for globale klimainvesteringer, det er nødvendig å mobilisere store mengder privat kapital. Norge besluttet i 2014 å støtte IFC Catalyst Fund. En tidlig evaluering i 2015 viser at fondet så langt har mobilisert privat kapital i henhold til intensjonen.

Asiabankens Clean Energy Financing Partnership Facility (CEFPF) er et multigiverfond, integrert i bankens ren energiprogram (CEP). I sum forventes disse programmene å bidra til tiltak som resulterer i 6,7 TWh spart energi, 733,5 MW ny kapasitet og 7,6 mill. tonn reduksjon i karbonutslipp i året. Asiabanken (ADB) har oppnådd en meget høy opplåningsgrad gjennom fasiliteten. Siden fondet ble etablert har det bidratt til å utløse 2,16 mrd. USD i investeringer i ren energi.

Klima- og skogsatsingen

Ansvaret for klima- og skogsatsingen ligger under Klima- og miljødepartementet. Klima- og miljødepartementet og Utenriksdepartementet samarbeider for å sikre en mest mulig effektiv ressursbruk og for å påse at klima- og skogsatsingen er i tråd med norsk utenriks- og utviklingspolitikk. En avtale mellom de to departementer er utarbeidet for dette formål.

FNs miljøprogram

Norge har over flere år vært den største finansielle bidragsyteren til FNs miljøprogram. FNs miljøprogram er blitt styrket som et resultat av Rio+20 møtet i 2012 og oppfølgningen av dette. FNs miljøprogram har nå universelt medlemskap, og FNs første og andre miljøforsamling (UNEA) ble holdt i juni 2014 og mai 2016. Disse har hatt rekordstor deltakelse med rundt 170 land og over 100 ministre. Norge er en pådriver for at FNs miljøprogram skal bli en mer åpen og medlemsstatsstyrt organisasjon, og har tatt flere initiativ for økt engasjement fra FNs miljøprogram på viktige miljøområder. Norge tok på FNs andre miljøforsamling til orde for en tydelig rolle for FNs miljøprogram i det internasjonale arbeidet på hav og fikk fullt gjennomslag med et resolusjonsvedtak om marin forsøpling og mikroplast. Vedtaket bygger på Norges initiativ på forrige miljøforsamling samt FNs miljøprograms alarmerende rapporter om plastforsøpling av havene, og gir FNs miljøprogram mandat til å kartlegge mangler i det internasjonale regelverket i kampen mot marin forsøpling. Norge var også medforslagsstiller til et vedtak om beskyttelse av korallrev, i tillegg til et vedtak som styrket FNs miljøprogram sitt mandat til å overvåke miljøskader som følge av væpnet konflikt. Ifølge en studie fra 2014 fra INTERPOL og FNs miljøprogram anslås verdien av miljøkriminalitet til å være mellom 70 og 213 mrd. USD i året. I utviklingsland har slik kriminalitet ofte koblinger til organisert kriminalitet, den er grenseoverskridende og kan være kilde til finansiering av terrorisme. Dette omtales nærmere i Meld. St. 37 (2014–2015) om Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken. Kapasitetsbygging mot slik kriminalitet vil bli en prioritert innsats på miljøfeltet fremover, og FNs miljøprogram har en koordinerende rolle i FN på området.

Internasjonale miljøavtaler og -konvensjoner

Norge er part til en rekke internasjonale avtaler på miljøområdet, og Regjeringen vil fortsette å støtte utviklingsland og deres utvikling av strategier og planer for gjennomføring av slike avtaler. Norge har over mange år gitt støtte til konvensjonenes sekretariater og andre tiltak for å gjennomføre konvensjonenes formål. Kapasitetsbygging gjør utviklingslandene bedre i stand til å møte miljø- og klimautfordringene.

Konvensjonen om biologisk mangfold

Konvensjonens mål er vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold samt rettferdig fordeling av goder fra bruk av genetiske ressurser. Konvensjonen er en prosessorientert rammekonvensjon fra 1992 som danner en ramme for det globale arbeidet med biologisk mangfold. Den fastlegger overordnede mål, prinsipper og generelle forpliktelser, mens konkrete forpliktelser også utformes gjennom protokoller, arbeidsprogram og partsmøtevedtak. Konvensjonen har 193 parter.

Cartagena-protokollen om genmodifiserte organismer fra 2000 trådte i kraft i 2003. Formålet med Cartagena-protokollen er å bidra til en forsvarlig overføring, håndtering og bruk av levende genmodifiserte organismer som kan være til skade for biologisk mangfold eller menneskers helse.

Nagoya-protokollen fra 2010 trådte i kraft i 2014. Protokollen styrker arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet. Protokollen bidrar til at Biomangfoldkonvensjonens tredje målsetting om rettferdig fordeling av fordelene fra utnyttelsen av genetiske ressurser gjennomføres. Protokollen bekrefter at genressurser er underlagt statens suverenitet. Den øker rettssikkerheten for både brukere og tilbydere av genressurser, og den inneholder bestemmelser om tradisjonell kunnskap. Norge har støttet kapasitetsbygging i afrikanske land for å styrke deres kapasitet til å ratifisere og iverksette protokollen. Protokollen vil også bidra til at norske regler om våre genressurser blir respektert i utlandet. Naturmangfoldloven inneholder allerede regler om bruk av utenlandske genressurser i Norge, noe som har gjort oss til et foregangsland på området.

Forørkningskonvensjonen (UNCCD)

Norge er part til Forørkningskonvensjonen fra 1994, som trådte i kraft i 1996. Konvensjonen har som hovedmål å opprettholde produktiviteten i de tørre og halvtørre økosystemene som grunnlag for fattigdomsreduksjon og bedre levekår. Norge har støttet finansieringsmekanismens arbeid med å mobilisere forståelse og ressurser i berørte land, og med å koble arbeidet til nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsbekjempelse.

Konvensjonen for internasjonal handel med truede arter (CITES)

Som part til CITES tar Norge konsekvent til orde for at vitenskapelige kriterier må legges til grunn for vedtak som har betydning for handel, og dermed for folks levebrød. CITES har i senere år begynt å interessere seg mer for kommersielt utnyttede fiskeslag. Å sikre at dette skjer på vitenskapeliggrunnlag står sentralt i Norges arbeid under konvensjonen.

Naturpanelet (IPBES)

Naturpanelet (Intergovernmental Panel for Biodiversity and Ecosystem Services) ble etablert i Panama i 2012. Naturpanelet er en parallell til FNs klimapanel og kan spille en viktig rolle fremover for å gi et faglig grunnlag om biologisk mangfold og økosystemtjenester basert på vitenskapelig og tradisjonell kunnskap.

Ozonfondet

Norge bidrar også til Ozonfondet under Montreal-protokollen, som støtter prosjekter for utfasing av ozonødeleggende stoffer i utviklingsland.

FNs bosettingsprogram (UN-Habitat)

FNs bosettingsprogram, UN-Habitat, har ansvaret for FNs arbeid for å sikre bærekraftige byer. Støtten har primært gått til UN-Habitat, og det siste året er denne i stor grad dreid over mot klima- og miljøprosjekter, inkludert bedring av luftkvalitet ved innføring av rene kokeovner i slumområder. Norge støtter også stabiliseringstiltak gjennom organisasjonen, ved programmer som søker å gjenetablere grunnleggende infrastruktur i kjølvannet av konflikt, slik at sivilbefolkningen kan gjenopprette en normal livsførsel.

Luftkvalitet og helse

I følge Verdens helseorganisasjon skyldes nesten en fjerdedel av alle dødsfall i verden ulike miljøproblemer. Luftforurensning er den viktigste risikofaktoren og fører til om lag syv millioner premature dødsfall i året. Norge er engasjert i bedring av luftkvalitet internasjonalt og samarbeider tett med aktører som Verdens helseorganisasjon, Verdensbanken og Climate and Clean Air Coalition i dette arbeidet. Utendørs forurensning er et stort problem i mange av verdens byer, og Norge har tatt til orde for å få luftforurensning, klima og helse høyt prioritert i Ny Urban Agenda, som ble vedtatt på Habitat III-konferansen i Ecuador i 2016. Regjeringen gjennomfører en satsing på ren matlaging i utviklingsland, fordi tre milliarder mennesker fortsatt lager mat over åpen ild eller med lite effektive, forurensende ovner, noe som er svært helseskadelig. Kvinner og små barn er mest utsatt. Effektive tiltak for å bedre luftkvalitet vil også ha positiv klimavirkning, og de fleste er svært lønnsomme når helsegevinsten medregnes. Verdens helseorganisasjon har beregnet at opp mot 4 millioner dødsfall kan unngås frem mot 2030 dersom disse tiltakene iverksettes.

Klimatilpasning og forebygging av klimarelaterte katastrofer

Antallet naturkatastrofer øker og vil mest sannsynlig fortsette å øke som en følge av klimaendringer. Ekstremvær, flom og tørke forårsaker tap av liv og levekår, ødelagt næringsliv, migrasjon og økt fare for epidemier, sykdom og sult. Gode tiltak for tilpasning og forebygging reduserer katastrofeomfang og er lønnsomme økonomiske investeringer. Forebygging av klima- og miljørelaterte katastrofer vil prioriteres innenfor utviklingsarbeidet for å bidra til å bygge motstandskraft og redusere sårbarhet, inkludert gjennom klimatilpasning. Samarbeid om klimatjenester og tidlig varsling mellom Verdens meteorologi organisasjon (WMO), nasjonale meteorologi institutter og aktører som Verdensbanken gir grunnleggende data for klima og hydrologi som er viktig både for å avverge skade og tap av menneskeliv, og som planleggingsverktøy for investeringer og utvikling innen bl.a. energi og landbruk.

Rammeverket for katastrofeforebygging som ble vedtatt i Sendai i Japan i mars 2015 understreker behovet for å inkludere forebygging både i utviklingsarbeid og i humanitær innsats. Rammeverket må sees i nær sammenheng med klimaavtalen fra Paris 2015 og de nye bærekraftsmålene. Det globale fondet for forebygging og gjenoppbygging (GFDRR) i Verdensbanken er en viktig kanal for norsk støtte til gjennomføring av Sendai-rammeverket.

Regjeringen vil jobbe bredt med forebygging for å bidra til mer robuste samfunn, redusere sårbarhet, hindre tap av liv og livsgrunnlag og slik få best mulig effekt av bistandsmidler. Regjeringen vil ta i bruk ulike virkemidler og arbeide for å inkludere forebygging også i tiltak innenfor klimatilpasning og i viktige klimafinansieringsmekanismer som Det grønne klimafondet. En vil arbeide for et bedre samspill mellom humanitære aktører og utviklingsaktører for å styrke fokus på forebygging innen utviklingsbistanden.

Matsikkerhet

Om den globale temperaturøkningen stiger over 2 grader Celsius, vil dette bidra til dramatiske endringer i hva som kan dyrkes og en estimert reduksjon opp mot 50 pst. i matproduksjonen i fattige land. Befolkningsøkningen vil samtidig være høy, og ifølge FNs prognoser vil vi være over ni milliarder mennesker innen 2050. For å sikre nok mat til alle har FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) beregnet at tilgangen til mat må øke med 50 pst. innenfor samme tidsperiode.

Det bilaterale, regionale og multilaterale samarbeidet innen matsikkerhet er rettet mot partnerland og sub-regionale samarbeidspartnere i Afrika. Det gjelder også samarbeidet med sivilt samfunn, som spiller en viktig rolle i samfunnsbyggingen. Det legges økt vekt på den politiske dialogen om strukturelle og landbrukspolitiske spørsmål knyttet til matsikkerhet

Det multilaterale samarbeidet med Verdens matvareprogram (WFP), FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Konsortiet av institutter for internasjonal landbruksforskning (CGIAR) og Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD) opprettholdes og videreutvikles. Det regionale samarbeidet i Afrika med AU/NEPAD er blitt støttet, med særlig vekt på kvinners deltakelse og rolle i klimasmart landbruk.

Fisk og marine ressurser har stor betydning for matsikkerheten som kilde til viktige næringsstoffer. 17 pst. av verdens proteinbehov dekkes av sjømat, og for enkelte utviklingsland er andelen nær 70 pst. Uten tilførsel av essensielle fettsyrer, som omega-3, risikerer barn å bli hjerneskadet, og voksne utvikler mangelsykdommer. Samtidig vet vi at de store verdenshavene i økende grad rammes av klimaendringene. Temperaturen i havet øker, arter forflytter seg eller dør ut og vannet forsures. Risikoen for at tilfanget av næringsrik mat reduseres, er stor. Kunnskapen om hvilke konsekvenser klimaendringene har på havet er mangelfull, og det er behov for mer forskning, spesielt i sørlige farvann. Norge vil bidra ved å styrke EAF-Nansen-programmet som vil øke fokuset på klima- og miljøaspektet i sin virksomhet.

Innenfor FN er FNs komite for matsikkerhet (CFS) den sentrale politiske plattformen for matsikkerhet, retten til mat og ernæring. Samarbeidet gjennom blant annet CFS skal bidra til at FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Verdens matvareprogram (WFP) og Det internasjonale jordbruksfondet (IFAD), samt de multilaterale finansieringsinstitusjonene, blir mer sentrale i arbeidet med å redusere antallet sultende og underernærte i verden. I 2015 fokuserte CFS spesielt på vanntilgang og vannressursforvaltning som sentral forutsetning for matsikkerhet.

Om lag 30 pst. av all produsert mat blir aldri konsumert. Det er store tap i hele verdikjeden. Store gevinster kan oppnås både økonomisk, miljømessig og fordelingsmessig gjennom å begrense dette tapet. Norge støtter opp om initiativet som FAO har tatt for å redusere tap av mat.

I arbeidet med å sikre verden tilstrekkelig mat er forskning en vesentlig komponent. For landbruksutvikling i utviklingsland er Konsortiet av de 15 internasjonale instituttene for landbruksforskning (CGIAR) en vesentlig aktør. De fleste instituttene ligger i sør og fokuserer på utviklingslandenes spesielle utfordringer.

Klimaendringer, matsikkerhet og mangfold av matplanter er sentralt for Norges støtte til den Internasjonale plantetraktaten for mat og landbruk (ITPGRFA) samt det Globale fondet for mangfold av matplanter (GCDT). Plantetraktaten har et spesielt fond som fokuserer på matsikkerhet og bruk og foredling av klimatilpassede matplanter, mens GCDT har et hovedansvar for å bidra til bevaring og drift av verdens genbanker, inkludert sikkerhetslageret for frømangfold på Svalbard.

Vannressursforvaltning, vann og sanitær

Vannressurser og knapphet på vann er en av de «globale megatrender». Tilgang til vann vil være den største risikofaktoren for den økonomiske utviklingen i verden. Konkurransen om knappe vannressurser blir forsterket av klimaendringene. Etablering av overnasjonale samarbeidsmekanismer for felles forvaltning av vannressurser er en nøkkel til å redusere konfliktnivået. Fra norsk side vil vi fortsette å bidra til å sette fokus på felles forvaltning av lokale og grenseoverskridende vannressurser som et bidrag til regional integrasjon og fred og forsoning.

Manglende tilgang til drikkevann, dårlige sanitærforhold, vannknapphet forsterket av klimaendringene og svak forvaltning av vannressursene er også underliggende årsaker til migrasjon og konflikter. Norge vil bidra til å gjennomføre bærekraftsmål nr. 6 om å «sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle». Satsingen inngår som en del av innsatsen gjennom humanitær bistand, sårbare stater, helse, utdanning, klima, energi, matsikkerhet, regionalt samarbeid og sivilt samfunn.

Reform av subsidier til fossile brensler og karbonprising

Utfasing av subsidier til fossile brensler kan gi betydelige globale utslippsreduksjoner, uten å begrense den økonomiske veksten. I tillegg til utslippsreduksjon er dette også et viktig tiltak for å begrense luftforurensning, som er et stort og voksende helseproblem i mange land. Subsidiering av fossile brensler er dessuten svært kostnadskrevende og legger beslag på stor andel offentlige midler i en rekke land, midler som kunne vært brukt til helse, skole, fornybar energi og andre offentlige oppgaver. Regjeringen vedtok i 2014 en strategi for internasjonalt samarbeid for reform av subsidier til fossile brensler og følger opp denne bl.a. med en flerårig satsing på 100 mill. kroner gjennom ulike globale initiativ.

Fornybar energi

Gjennom vår energibistand har Norge som mål å bidra betydelig til energiutbygging i utviklingsland. Økt tilgang til energi er en forutsetning for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Gjennom en klar vektlegging av fornybar energi og energieffektivisering skal den norske energibistanden bidra til økt energiproduksjon og reduserte utslipp av klimagasser. Norge forsøker å innrette satsingen på en måte som øker omfanget av private investeringer i ren energi i utviklingsland.

1,1 milliarder mennesker mangler tilgang til elektrisitet og omlag 3 milliarder mennesker bruker ineffektive og forurensende kokeovner. Stabil tilgang til bedre og mer moderne energitjenester er nødvendig for økonomisk vekst, jobbskaping, sosial utvikling og reduksjon av fattigdom. Samtidig er det avgjørende for å kunne møte de globale klimautfordringene at energien i økende grad kommer fra fornybare energikilder som vann, sol, vind og biomasse. Det er derfor fastsatt et eget bærekraftsmål om tilgang til energi. Gjennom innsatsen for fornybar energi i utviklingspolitikken ønsker Norge å bidra til at utviklingsland bruker fornybare energikilder i stedet for fossile.

Energisektoren står for over 60 pst. av utslipp av klimagasser, og valg av energibærere har betydelige miljøkonsekvenser. Overgang til fornybare energikilder og effektiv bruk av energien, f.eks. med rene kokeovner eller bruk av gass til matlaging, er forutsetninger for å nå de ambisiøse klimamålene. For norsk klimapolitikk er fornybar energi i utviklingspolitikken et viktig bidrag. Bistand til fornybar energi vil bidra til bærekraftsmålene både for energi og klima.

Norge har i mange år gitt støtte til økt produksjon av og tilgang til fornybar energi i utviklingsland. Støtten har rettet seg mot institusjonsutvikling og kapasitetsbygging, ny fornybar kraftproduksjon, særlig vannkraft, bygging av kraftnettet og landsbygdelektrifisering. Det er særlig land i Afrika, men også utvalgte land i Asia som har mottatt støtte. Norges støtte til fornybar energi foreslås økt til 570 mill. kroner for 2018, jf. Regjeringens varslede satsing i Utviklingsmeldingen. Regjeringen har de senere årene ønsket å dreie innsatsen til fornybar energi mer i retning av private investeringer, bl.a. ved økt kapitaltilførsel til Norfunds investeringer i fornybar energi.

Norges støtte til kapasitetsbygging og utdanning av fagfolk på alle nivåer, ikke minst yrkesutdanning, vil gis høyere prioritet og synlighet, i synergi med Norges satsing på utdanning. Skoler og helseinstitusjoner trenger strøm til lys og utstyr som datamaskiner, kuvøser, kjøling av medisiner osv., og Norge vil være pådriver for at utdannings- og helseprogrammer også omfatter tilgang til strøm. Bedre energitjenester kan forbedre livssituasjonen i flyktningeleirer og for mennesker rammet av naturkatastrofer. Dette kan til dels oppnås gjennom tilrettelegging for investeringer fra privat sektor og gjennom multilaterale kanaler. Norge vil fortsette energibistanden til sårbare stater som en del av Regjeringens strategi for bistand til sårbare stater.

Det er lagt opp til sterkere resultatorientering av innsatsen basert på indikatorene for bærekraftsmålene, konsentrasjon om færre samarbeidsland og færre internasjonale initiativ. Regjeringen vil legge vekt på at behovene til kvinner vektlegges ved energiutbygging og at kvinner inkluderes i de arbeidsplassene som skapes.

Afrika vil også i 2018 være den viktigste samarbeidsregionen for norsk bistand innen fornybar energi, med Liberia, Mosambik, Tanzania og Uganda som de viktigste landene, men det vil også satses i utvalgte land i Asia, bl.a. Myanmar og Nepal, samt Haiti og Palestina.

Redusert fakling av gass

Norge støtter også Global Gas Flaring Partnership – et partnerskap mellom oljeproduserende lands myndigheter og nasjonale og internasjonale oljeselskap. Formålet er å redusere brenning (fakling) av gass som strømmer ut i forbindelse med oljeproduksjon. Norge er et foregangsland, da rutinebrenning av slik gass på norsk sokkel har vært forbudt siden oljealderen startet. I 2014 gikk Norge som første land ut med støtte til initiativet «Zero Routine Flaring by 2030»«. Ved lanseringen i 2015 ga Norge 8 mill. kroner til fremme av initiativet. Det har nå fått støtte fra mer enn 50 land, oljeselskaper og institusjoner, inkludert land som Russland, Canada og USA. Alle forplikter seg til å arbeide for redusert fakling innen områder de har ansvar for. Se videre omtale under kap. 171 Multilaterale finansinstitusjoner, post 72 Strategisk samarbeid med multilaterale utviklingsbanker og finansinstitusjoner.

Handel, miljø og klima

Norge deltar i EUs kvotehandelssystem for CO2 (Emission Trading System). Dette omfatter virksomheter som står for om lag halvparten av alle klimagassutslipp i Norge. Prising av CO2 er et viktig virkemiddel for å begrense utslippene og stimulere til klimavennlig industri- og energiproduksjon.

Norge arbeider for å fremme bærekraftig utvikling på alle relevante områder i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i forhandlinger om frihandelsavtaler, der Norge i første rekke forhandler sammen med EFTA-landene. Man har ikke kommet videre i de globale forhandlingene om handel og miljø under Doha-mandatet. Norge har vært med på miljøvareinitiativet (EGA) som er egne plurilaterale forhandlinger mellom 44 medlemmer av WTO (inkl. EUs 28 land, USA og Kina). Målet er å forhandle frem nulltoll på miljøvarer- og teknologier, som vil kunne være et viktig bidrag for å øke bruken av miljøvennlig teknologi. Forhandlingene startet i juli 2014, og var planlagt sluttført på EGA-ministermøtet i desember 2016. Det lyktes imidlertid ikke å avslutte forhandlingene da.

OECD er en viktig premissleverandør for den globale klima- og miljødebatten, et arbeid Norge tar del i og benytter seg av.

Det er enighet i EFTA om å legge frem et kapittel om bærekraftig utvikling i alle pågående og fremtidige forhandlinger, i tillegg til at det vil bli vurdert å legge frem kapitlet i forbindelse med gjennomgang og oppdatering av inngåtte avtaler. Kapitlet omfatter de to temaene miljø og arbeidstakerrettigheter og er ment som et felles utgangspunkt for EFTA i forhandlinger om frihandelsavtaler. Bestemmelsene dekker bl.a. beskyttelse av miljøet, fremme av miljøvennlige varer og tjenester samt utvidet samarbeid på handel og miljøområdet.

EØS-midlene

Det er store utfordringer innenfor miljø og klima i flere av de 15 EU-landene som mottar EØS-midler under perioden 2009–2014. Det er en målsetning at minst en tredjedel av EØS-ordningen skal gå til klima, miljø og fornybar energi. Midlene skal benyttes til tiltak i landene for at de skal kunne oppfylle sine nasjonale og internasjonale forpliktelser, inkludert oppfyllelse av EU-direktiver. Et eget program under den norske ordningen, Grønn Industriell Innovasjon, har som målsetning å utvikle og kommersialisere ny miljøteknologi og investere i miljøvennlige produksjonsprosesser i eksisterende bedrifter. Miljø og klima er derved det største innsatsområdet i perioden 2009–2014, og utbetalingene vil løpe til og med 2017. Ved utgangen av 2016 var om lag 23 pst. av EØS-ordningene, i overkant 420 mill. euro, satt av til programmer innenfor klima, miljø og fornybar energi. I tillegg kommer prosjekter i øvrige programmer som grønn industriell innovasjon og sivilt samfunnsprogrammene.

Et av hovedformålene med EØS-midlene er å styrke de bilaterale forbindelsene mellom Norge og mottakerlandene. Innenfor miljø og klima er miljøforvaltningens etater, herunder miljødirektoratet, samt en rekke forskningsaktører og institusjoner partnere i flere land. Samarbeidet mellom norske aktører og partnere i mottakerlandene har betydning for vårt nasjonale miljøarbeid, ettersom forvaltningen får ny kunnskap gjennom europeisk samarbeid.

EU, Norge, Island og Liechtenstein undertegnet 3. mai 2016 en avtale om en ny periode med EØS-midler (2014–2021). Om lag 2,8 mrd. euro vil bli stilt til disposisjon for mottagerlandene. Fokusområder i perioden er i stor grad sammenfallende med prioriteringene i EUs strategi for vekst Europa 2020. Områdene vil være gjenstand for forhandlinger når rammeavtaler med hvert enkelt mottakerland skal inngås. Det forventes at disse forhandlingene vil være avsluttet innen 2017.

EØS: Miljøforvaltning og biologisk mangfold

Under sektoren miljøvern og miljøforvaltning støttes programmer og prosjekter der målsetningen er å forbedre forvaltningen av hav- og vannressurser, øke beskyttelsen av økosystemer og bevare biologisk mangfold, forbedre miljøovervåkning og håndteringen av kjemikalier og farlig avfall. Til sammen 14 programmer er under gjennomføring i 10 mottakerland. Programmene har en verdi på om lag 1,3 mrd. kroner.

Miljø, energi og klima er en prioritert sektor. Det er bl.a. et mål å støtte tiltak for å beskytte økosystemene, redusere forurensing, fremme energieffektivisering, bruk av fornybar energi samt klimatilpasning.

EØS: Klimatilpasning og fornybar energi

En offensiv klimapolitikk fordrer økt energieffektivisering, mer bruk av fornybar energi og kutt i klimagassutslippene. Under delområdet klimatilpasning og fornybar energi støttes programmer og prosjekter som skal bidra til å:

  • Redusere CO2-utslipp bl.a. gjennom å bedre energieffektiviteten i offentlige bygninger og i industrien

  • Fremme økt produksjon og økt bruk av fornybar energi, herunder bruk av biomasse, vind- og solkraft, vann- og bølgekraft så vel som jordvarme

  • Spre informasjon og skape større bevissthet om fremtidsrettede energiløsninger

  • Støtte forskning og utvikling av ny teknologi

  • Øke kapasiteten og kunnskapen hos offentlige myndigheter om klimatilpasning

  • Bedre systemer for informasjonsutveksling, styrke analysekapasitet og økt bevisstgjøring

Til sammen 16 programmer i 10 land er rettet inn mot klimatilpasning og fornybar energi.

EØS: Grønn innovasjon

Bærekraftig utvikling er blant annet avhengig av konkurransedyktige bedrifter som tar ansvar for miljøet. Under EØS-midlene 2009–2014 er det satt av om lag 1 mrd. kroner til programmer i åtte mottakerland for å realisere grønne forretningsmuligheter, utvikle og kommersialisere ny miljøteknologi og øke bruken av miljøvennlige produksjonsteknologier.

Programmene i Bulgaria, Romania, Polen, Litauen, Ungarn og Latvia er rettet inn mot små og mellomstore bedrifter og innføring av klima- og miljøtiltak innenfor eksisterende industri og utviklingen av ny innovativ teknologi og nye produkter. I Slovakia er fokuset på utvikling og bruk av energi fra biomasse, mens Estland har valgt å fokusere på utviklingen av IKT-løsninger i et voksende marked for miljøbaserte løsninger innenfor blant annet energiforvaltning, transport og logistikk, handel og e-helse.

Det legges stor vekt på å engasjere norske små og mellomstore bedrifter som prosjektpartnere.

Regionalt og bilateralt samarbeid

Nordområdene

Nordområdene har høy prioritet i norsk miljø- og klimaarbeid, og Norge skal være et foregangsland på miljøområdet og en langsiktig og troverdig forvalter av miljøverdiene i nord. Regjeringen styrer etter de langsiktige overordnede målsettingene formulert i Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler:

  • Å trygge fred, stabilitet og forutsigbarhet

  • Å sikre helhetlig og økosystembasert forvaltning

  • Å styrke internasjonalt samarbeid og rettsorden

  • Å styrke grunnlaget for sysselsetting, verdiskapning og velferd

Regjeringen la i april 2017 fram en ny nordområdestrategi. Den bygger videre på regjeringens fem prioriterte innsatsområder fra rapporten Nordkloden fra 2014:

  • Internasjonalt samarbeid

  • Kunnskap

  • Næringsliv

  • Infrastruktur

  • Miljøvern, sikkerhet og beredskap

De nordlige havområder skal bevares som verdens reneste og rikeste. Det betyr at Norge har som mål å være ledende innen overvåkning, sikkerhet og beredskap, forskning på havmiljø, klima og miljøgifter i nordområdene. Dette skal vi gjøre nasjonalt, bilateralt, som innen den norsk-russiske miljøkommisjonen, og i regionale og internasjonale fora som Arktisk råd, Barentsrådet og i internasjonalt prosjektsamarbeid.

Regjeringen vil at Norge fortsatt skal være en pådriver i det arktiske samarbeidet. Kunnskap om og forskning på klimaendringer, kortlevde klimadrivere, havmiljø, reduksjon av forurensing, bevaring av biodiversitet og miljøovervåkning vil fortsette å være viktige satsingsområder. Dette inkluderer å følge opp Arktisk råds rammeverk for å redusere utslipp fra sot og metan i de arktiske statene. Tilskuddsordningen Arktis 2030 skal bidra til å realisere Regjeringens prioriteringer i nordområdesatsingen. Støtte fra Arktis 2030 går også til prosjekter som gir økt kunnskap om klimaendringene i polare områder samt bidrar til det konkrete arbeidet i Arktisk råd. Støtte til miljøprosjekter i regi av Arktisk råds arbeidsgrupper er høyt prioritert.

Forvaltningsrettet forskning på de levende ressursene i det marine økosystemet, i samarbeid med både russiske og andre lands forskningsmiljøer, vil fortsatt ha høy prioritet.

Målrettet klima- og miljøsamarbeid er viktig for å nå målet om bærekraftig miljømessig, økonomisk og sosial utvikling i Barentsregionen. Barentsrådets miljøgruppe har en rekke prosjekter som bevaring av naturmangfold, reduksjon av miljøgiftutslipp og opprydding i alvorlige forurensningskilder, såkalte «hot spots».

Vest-Balkan

Energi, miljø, klima og ressursforvaltning representerer noen av de største utfordringene for landene på Vest-Balkan; Albania, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Makedonia, Montenegro og Serbia.

Alle landene har som mål å tilpasse seg EUs lover, regler og retningslinjer når det gjelder energi, miljø, klima og ressursforvaltning. Alle landene deltar i et forpliktende samarbeid i «Energy Community» – Energitraktaten – for å bli inkludert i EUs energimarked. Det er stor forskjell mellom landene når det gjelder innføring og anvendelse av nye lover og regler basert på EUs felles regelverk. Kapasiteten til å gjennomføre de nødvendige reformene er forskjellig, de økonomiske forskjellene store og dermed er både energiproduksjon og energikonsum svært ulik.

I 2016 ble det lagt særlig vekt på multilateralt miljø- og energirettet samarbeid innen den EU-ledede Western Balkans Investment Framework, hvor Europakommisjonen, 18 EU-land i tillegg til Norge, er med på å finansiere større prosjekter innen infrastruktur, energi, miljø og sosiale tiltak. Norge er største bilaterale bidragsyter. Energi og miljøprosjekter utgjør om lag halvparten av totalporteføljen og har en samlet investeringsverdi på om lag 6 mrd. euro.

Russland

For å møte felles miljøutfordringer, for kompetanseutvikling i miljøforvaltningen og for å fremme russisk tilslutning til internasjonale miljøvernavtaler har Norge har et betydelig bilateralt samarbeid med Russland. Samarbeidet omfatter å støtte opp om arbeidsprogrammet for det bilaterale miljøvernsamarbeidet med Russland 2016–2018. Programmet omfatter samarbeid innen sektorene havmiljø, biodiversitet, reduksjon av forurensing, kulturminnevern, grensenært miljøsamarbeid og undersøkelser av radioaktiv forurensning. Det er 25 år siden miljøvernavtalen mellom Russland og Norge ble undertegnet. Møte i den blandede norsk-russiske miljøvernkommisjonen i 2017 ble det avholdt i Oslo.

Arbeidet med å fremme økosystembasert forvaltning av hele Barentshavet er en overordnet oppgave. Russland er nå i ferd med å utarbeide en helhetlig forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet. Et felles norsk-russisk miljøovervåkingssystem for hele Barentshavet er under utvikling og felles miljødata publiseres på Barentsportal.com, en miljødataportal for Barentshavet. Myndighetssamarbeidet innen kontroll av petroleumsvirksomhet offshore vies fremdeles høy oppmerksomhet. Spesielt vil styring av sikkerhets- og miljørisiko bli vektlagt. Samarbeidet om forvaltning og miljøovervåkning i grenseområdet fortsetter, med vekt på overvåkning av grenseoverskridende forurensing fra nikkelproduksjonen på russisk side. Norske myndigheter vil fortsette å øve påtrykk overfor russiske myndigheter for å få redusert utslippene fra smelteverket i Nikel. Samarbeid innen biodiversitet med vekt på felles sårbare og truede arter, fortsetter. Reduksjon av forurensning, undersøkelser av radioaktiv forurensning og kulturminner er også samarbeidsområder som videreføres.

Det bilaterale miljøvernsamarbeidet søkes innrettet slik at det støtter opp under det regionale samarbeidet i Barentsregionen og i Arktisk Råd.

Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland går inn i sitt tyvende år i 2017. Det bidrar til å redusere risikoen for ulykker og forurensing fra atominstallasjonene, hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveie, samt styrke russiske forvaltnings- og tilsynsmyndigheter, og det utgjør en bærebjelke i vårt eget beredskapsarbeid på atomsikkerhetsområdet.

Eurasia

Også de øvrige landene i Eurasia står overfor store klima- og miljøutfordringer, grunnet blant annet ineffektiv bruk av energi, svak forvaltning av vannressurser og lav oppmerksomhet om miljøvern i befolkningen generelt.

Fremme av energieffektivisering og fornybar energi er et sentralt innsatsområde i Norges samarbeid med flere av landene i regionen. Ikke minst gjelder dette Ukraina, hvor NEFCO – Det nordiske miljøfinansieringsselskapet – benyttes aktivt for å fremme klimapolitiske målsettinger, energieffektivitet og overgang til fornybare energikilder.

Midtøsten

Norge har i samarbeid med FN støttet solcelleutbygging på Vestbredden. I samarbeid med Verdensbanken planlegges fortsatt støtte til utviklingen av fornybar energi i Gaza. Støtte til energisektoren i Gaza er meget viktig sett i lys av den alvorlige energikrisen.

I Jordan har Norge støttet en forundersøkelse i regi av Sahara Forest Project, som blant andre Bellona står bak. På bakgrunn av forundersøkelsen besluttet Norge å støtte et demonstrasjonssenter i Aqaba ved Rødehavet. Byggingen ble igangsatt oktober 2016, og senteret skal formelt åpnes september 2017. Prosjektet skal kombinere saltvannsdrivhus, konsentrert solenergi og dyrking av alger.

Tunisia har en målsetting om å bruke 30 pst. fornybar energi i sin energimiks innen 2030. Sahara Forest Project har fått støtte til å gjøre forundersøkelser i Tunisia for å se på hvordan arbeidsplasser, mat, vann, biomasse og elektrisitet kan skapes på en miljøvennlig måte.

Afrika sør for Sahara

Det afrikanske kontinentet er et av de mest sårbare områdene for klimaendringer. Store deler av kontinentet er ørken og tørrlandsområder med få vannressurser. Tørke, oversvømmelser og sykloner er økende fenomener i Afrika sør for Sahara. Landbruket er en hovednæring og sysselsetter svært mange. Produktiviteten i landbruket er generelt lav. Selv ved små temperaturøkninger forventer klimapanelet en nedgang i produktivitet. Ifølge FNs klimapanel vil produksjonen av matplanter som er avhengig av regnvann kunne reduseres til under halvparten i enkelte land innen 2020. Skulle dette skje vil det få store konsekvenser for stabilitet i flere sårbare stater og regioner, med potensiale for store migrasjonsstrømmer og økt konfliktnivå.

En drivkraft i den økonomiske veksten i Afrika er uttak og forvaltning av naturressurser. Samtidig har Afrika store behov for utvikling av fornybar energiproduksjon. I dette perspektivet utgjør klimaendringene en betydelig utfordring for Afrika. Befolkningsveksten medfører press på sårbare naturressurser, noe som igjen gir grunnlag for konflikt og migrasjon. Norge søker å bidra til bærekraftig naturressursforvaltning. Klimatilpasset landbruk er vesentlig for å bidra til å dempe konflikt, sikre stabilisering og forebygge nye humanitære kriser som ellers kan bli utfallet av gjentakende tørke. Dette ser man eksempler på i Sahel-området, Etiopia, Zambia og Malawi. Etter at flere regnsesonger sviktet i 2015, blant annet som følge av værfenomenet El Nino, har støtte til klimasmart landbruk vist seg å være effektivt for å forebygge sult og humanitære kriser ved at områdene som har mottatt støtte klarer seg bedre gjennom tørken. I 2017 økte Norge støtten til klimasmart landbruk i Afrika sør for Sahara betydelig. Støtten ble bl.a. kanalisert gjennom NEPAD og FNs fond for landbruksutvikling (IFAD). Det ble også gitt støtte gjennom IFAD for å gjøre lokalbefolkning, flyktninger og fordrevne i det hungersrammede og tørkeutsatte Tsjadsjøområdet bedre i stand til å dyrke sin egen mat.

38 av Afrikas 54 land er kystnasjoner. Havbaserte næringer er en viktig del av Afrikas økonomi. Forurensning og forsuring av havområdene utenfor den afrikanske kyst utgjør en utfordring og likeledes utgjør ulovlig, urapportert og uregulert fiske en trussel mot bærekraftig forvaltning av havressurser. Bærekraftig forvaltning av havrommet og fortsatt utvikling av bærekraftige havbaserte næringer vil være viktig for Afrikas fremtidige økonomi og evne til å brødfø sin egen befolkning.

Norge bidrar til implementering av økosystembasert fiskeriforvaltning, med økt fokus på klimaendringer og hvordan disse påvirker ressursene. Det største enkelttiltaket innen fiskeriforvaltning i Afrika er Nansenprogrammet, som gjennomføres av FAO i samarbeid med 32 land i Afrika, med flere regionale organisasjoner. Siden 1975 har Nansenprogrammet og forskningsfartøyene oppkalt etter Fridtjof Nansen utført ressursovervåkingstokt i utviklingsland. Nansen programmet støtter utviklingsland i fiskeriforskning og -forvaltning for å tilstrebe bærekraftig utnyttelse av levende marine ressurser og økt beskyttelse av det marine miljø. Programmets langsiktige mål er å gjøre samarbeidslandene selvdrevne innenfor fiskeriforskning og -forvaltning gjennom å styrke deres institusjoner.

Norge er engasjert i klimarelatert utviklingssamarbeid og støtter opp om flere afrikanske lands egne klima- og miljøstrategier. Dette gjelder områder som matsikkerhet, landbruk, marine ressurser, ren energi og skog. Nærmere omtale av dette samarbeidet i land som Etiopia, Malawi, Mali, Mosambik og Tanzania finnes under kap. 150 Bistand til Afrika og kap. 166 Klima, miljø og fornybar energi, post 74 Fornybar energi.

Asia

I Sri Lanka har Norge støttet et faglig samarbeid gjennom Norges Geotekniske Institutt (NGI) innenfor forebygging av naturkatastrofer knyttet til klimaendringer. Sri Lankas institusjon for geotekniske analyser (National Building Research Organization, NBRO) fikk økt kompetanse og teknologi som har bidratt til bedre analyser og informasjon om grunnforhold som har betydning for forebygging av katastrofer. Det er utarbeidet et «hazard-map» for Matale distriktet som brukes til planlegging av infrastruktur som skoler, sykehus og boliger. Det er installert fem automatiske varslingssystemer i områder der det er stor jordskreds fare. Systemet måler nedbør og sender varsel hvis kritiske terskelverdier som kan utløse jordskred overskrides.

I India har det vært gitt støtte til forskningsbaserte aktiviteter innen mange miljørelevante områder. Konkrete resultater er kapasitetsbygging på forurensingsområdet, at mer enn 27 000 berørte bønder (hvorav om lag 28 pst. kvinner) har begynt å dyrke tørkeresistente rissorter og har tatt i bruk jordforbedringsmetoder, biologisk gjødsel og biologiske alternativer til kjemiske insektmidler. Videre er det introdusert kornslag som krever mindre vannmengder og mer effektive, forskningsbaserte vanningsmetoder. Informasjonsteknologi brukes også i betydelig omfang ved å formidle værdata og landbruksveiledning over mobiltelefon.

I Nepal er det inngått avtale med International Centre for Integrated Mountain Development (ICIMOD) for å fremskaffe kunnskap om årsaker til og konsekvenser av klimaendringer i Sør-Asia regionen. Avtalen omfatter også støtte til forskning på kilder og konsekvenser av kortlevde klimagasser, primært svart karbon. Norsk støtte til ICIMODs kryosfære-program har forbedret den vitenskapelige kunnskapen om endringer i snø, is og vannforhold i verdens høyeste region. Informasjonen brukes av myndighetene i Nepal sitt arbeid med tilpasning til klimaendringer.

Bangladesh er blant verdens mest sårbare land for naturkatastrofer og klimaendringer. Norge har støttet Comprehensive Disaster Management Programme som er forankret i myndighetsstrukturer sentralt og lokalt. Bangladesh har oppnådd betydelig reduksjon i skadeomfang og antall omkomne etter naturkatastrofer. CDMP er viktig i arbeidet med å skape en helhetlig politikk innen katastrofeforebygging. Det er utarbeidet verktøy for katastrofeforebygging og klimatilpasning som kan brukes av lokale myndigheter i deres planverk.

I Pakistan støttes forebygging av lokale naturkatastrofer gjennom blant annet støtte til toårig avtale med UNDP – Community Based Disaster Risk Reduction (CBDRR) med 2,4 mill. kroner i 2015. Målet er styrket forebyggings- og krisehåndteringsevne i utvalgte høyrisikodistrikter. Så langt er følgende resultater oppnådd i fjor: Økt bevissthet og kunnskap om krisehåndtering i utvalgte risikodistrikter og krisehåndteringsmekanismer ble operasjonalisert i seks lokalsamfunn i Chitral, som svar på flom og jordskjelv i 2015.

Afghanistan har vært dumpingland for billige og skadelige plantevernmidler. Et flerårig prosjekt i regi av FAO og landbruksministeriet får støtte til å fremme levedyktig, miljøvennlig og økologisk praksis for å bekjempe plantesykdommer.

Kinas utvikling har stor betydning for globale miljø og klimautfordringer og det er derfor viktig å engasjere Kina bredt i internasjonalt samarbeid på miljøområder. Norges bilaterale miljøsamarbeid med Kina ble etablert i 1995 og fornyet gjennom en ny avtale mellom Miljøverndepartementet og det kinesiske miljøverndepartementet (MEP) i 2008. Samarbeidet har som mål å støtte opp om Kinas deltakelse og oppfølging av internasjonale konvensjoner og protokoller. Det er i hovedsak et faglig institusjonssamarbeid med kinesiske myndighetsaktører, der Miljødirektoratet er en hovedaktør på norsk side. Reduksjon av miljøgifter, vannressursforvaltning og reduksjon av luftforurensninger har vært prioritert. De siste årene har også klima og biologisk mangfold i økende grad blitt viktig.

Erfaringene så langt viser at det faglige samarbeidet gir resultater. Det kinesiske miljøverndepartementet trekker fram at samarbeidet med Norge har vært viktig for økt kunnskap om og bedre oversikt over egne kvikksølvutfordringer, noe som igjen har beredt grunnen for at Kina har kunnet påta seg internasjonale forpliktelser. Det er også eksempler på at prosjekter har bidratt til utforming av nasjonalt lovverk på enkeltområder, som nye krav til håndtering av farlig avfall i sementproduksjon. Biologisk mangfold og klima har i økende grad blitt en viktig del av samarbeidet. Pågående samarbeid med Kina om handel med klimakvoter er direkte rettet inn mot tema som er strategisk viktig for Norge, og som potensielt kan få stor betydning for innrettingen av Kinas klimapolitikk.

Indonesia har satt mål om innen 2020 å redusere sine klimagassutslipp med 26 pst. ved egen innsats (29 pst. innen 2030) og 41 pst. med internasjonal støtte. Klima- og skogpartnerskapet med Indonesia fortsetter å støtte opp om disse målsetningene og har bidratt sterkt til å forme debatten om klima og miljø i Indonesia. Det siste året har partnerskapet vektlagt dialog om tiltak for å bedre arealforvaltningen i landet, herunder redusere forekomst av skogbranner, stanse konvertering av skogsområder og gjennomgå produksjonslisenser for å rydde opp i historiske ulovligheter i sektoren. De politiske initiativene fra myndighetene går i positiv retning og følges nøye gjennom klima- og skoginitiativet. Partnerskapet er et av de mest omtalte samarbeid Indonesia har med noe annet land, og samarbeidet med Norge trekkes frem som et eksempel til etterfølgelse av indonesiske myndigheter.

Det bilaterale miljøsamarbeidet mellom Norge og Myanmar er under etablering. Partnere fra norsk side er Klima- og miljøverndepartementet, Miljødirektoratet og Norsk Institutt for vannforskning (NIVA). Hovedformålet er å bidra til bærekraftig utvikling i Myanmar gjennom kapasitetsbygging og styrking av institusjonelt rammeverk knyttet til vannforvaltning, bevaring av biodiversitet og forvaltning i verneområder, samt håndtering av farlig avfall.

Latin-Amerika

Gjennom norsk støtte til FNs miljøprogram og deres lokale partnere i Haiti, herunder myndighetsorganer, har motstandsdyktigheten mot naturkatastrofer blitt styrket i den sørlige delen av landet gjennom opplæring i bærekraftig naturressursforvaltning og planting av trær og egnede vekster i kritiske områder som elveleier og i områder med allerede betydelig jorderosjon. Norge har videre bidratt med støtte til administrasjon av nasjonalparken Parc Macaya som har landets eneste gjenværende regnskog. Norsk bistand finansierer enheten som til daglig arbeider med beskyttelse av det viktige økosystemet i og rundt parken og som har som oppgave å fremme forståelse av behovet for en bærekraftig utnyttelse av parken og omliggende områder.

Orkanen Matthew i oktober 2016 førte til store ødeleggelser i sør og noe av arbeidet nevnt ovenfor ble satt tilbake. I enkelte av prosjektområdene var det imidlertid tydelig at motstandsdyktigheten på lokalt nivå var styrket.

Brasil er et av de viktigste partnerlandene for Norges internasjonale klima- og skoginitiativ. Gjennom store reduksjoner i avskogingen i Amazonas, har Brasil levert et av verdens største klimatiltak. Norge samarbeider også med and land i regionen, som Peru, Colombia og Guyana. Ved å bevare regnskog, bidrar disse landene til den globale klimaløsningen, til å bevare et rikt og unikt naturmangfold og til å sikre leveveier for urfolksgrupper og lokalsamfunn i verdens største regnskogsområde.

Miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser

Utenriksdepartementet utøver samfunnsansvar når det gjøres anskaffelser. Miljømessige konsekvenser vurderes i planleggingen av anskaffelser til Utenriksdepartementet. Der det er relevant, stilles det krav til fokus på miljø hos leverandører som ønsker å levere til Utenriksdepartementet og til miljøvennlige produkter. Utenriksdepartementet har utviklet og gjennomført bevisstgjøringsleksjoner om sosialt ansvar ved anskaffelser pr. e-post til alle ansatte. Disse er delt med Difi for mulig gjenbruk i andre offentlige virksomheter. Ved anskaffelse av varer der det er risiko for uverdige arbeidsforhold, blant annet IKT-utstyr, innhentes det egenerklæringsskjema om arbeidet med sosialt ansvar i forsyningskjeden. For arbeid som utføres i Norge innen risikoutsatte bransjer, stiller Utenriksdepartementet krav for å motvirke sosial dumping. Utenriksdepartementet arbeider med å styrke arbeidet med oppfølging av leverandører for å kontrollere at kontraktklausuler om sosialt ansvar virkelig etterleves.

16 Likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken

Det globale likestillingsbildet i vår tid er fullt av paradokser. Det er mange positive trekk. Bærekraftsmålene og spesielt mål 5 om likestilling mellom kvinner og menn gir en historisk mulighet til store fremskritt for jenters og kvinners posisjon. I alle land mobiliserer sivilt samfunn og krever at kvinner kan delta i samfunnet på like vilkår som menn. Mange lands myndigheter erfarer at kvinners rettigheter ikke bare er en menneskerett, men også en drivkraft for økonomisk vekst og stabilitet. Dette gir resultater for likestilling. Andelen kvinner i verdens parlamenter har økt fra 12 til 23 pst. de siste tyve årene. I noen regioner har kvinners deltakelse i arbeidslivet økt og lover som diskriminerer kvinner blir fjernet i mange land. Vold mot jenter og kvinner i nære relasjoner er løftet ut av det private rom og er et offentlig anliggende som er straffebelagt i de fleste land. Menn står opp for kvinners rettigheter i stadig flere sammenhenger fordi de erfarer at likestilling er et samfunnsgode.

Men motkreftene er sterke. Undertrykkingen av jenter og kvinner er brutal, systematisk og nesten altomfattende i en del land og regioner. Kvinner og jenter med funksjonshemming og etniske minoriteter opplever ekstra dimensjoner av diskriminering. Jenter hindres utdanning på like fot med gutter. Kvinner gis ikke rett til eiendom, arv og kreditt som kan gjøre dem i stand til å forsørge seg selv og sin familie. Kvinners rett til å bestemme over egen seksualitet og reproduksjon respekteres ikke. Partnervold etterforskes ikke og seksualisert vold i konflikt har straffefrihet. Konflikter og voldelig ekstremisme utgjør en trussel mot kvinners liv og mot deres rettigheter. En del land ønsker å svekke de globale standardene for kvinners rettigheter.

I dette bildet velger Regjeringen å gi likestilling en tydelig prioritet i utenrikspolitikken og å stå opp for jenters og kvinners rettigheter og deltakelse. For å oppnå bærekraftsmålene må strukturelle barrierer til likestilling fjernes. Kjønnsdiskriminerende lover og praksis er både et utrykk for dette og bidrar til å opprettholde utestengelsen av kvinner. Også mangelen på statistikk og dokumentasjon og svake myndighetsstrukturer er områder som må styrkes. Programmet LIKE- likestilling for utvikling som etableres i 2017 er et bidrag til å bygge kapasitet i samarbeidslandene basert på norsk erfaring og kompetanse.

Handlingsplanen Frihet, makt og muligheter (2016–2020) peker ut de områdene hvor Norge vil konsentrere innsatsen for kvinners rettigheter og likestilling. Arbeidet skal gjøres på tvers i utenrikstjenesten og ved bruk av alle relevante budsjettlinjer. Nedenfor omtales de fem prioriterte temaene i planen og de illustreres med resultater fra viktige kanaler for norsk politikk og økonomisk støtte.

Arbeidet for kvinners rettigheter og likestilling må ses sammen med innsatsen for kvinner, fred og sikkerhet. Her er det flere berøringspunkt og synergier.

Vedtak nr. 686, 23. mai 2017

«Stortinget ber regjeringen sikre at kvinners rettigheter og representasjon blir en prioritert del av norsk utenrikspolitikk».

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra Iselin Nybø og Trine Skei Grande. Saken er behandlet i familie- og kulturkomiteen, dokument 8:62 S (2016–2017), Innst. 277 S (2016–2017).

Vedtaket er fulgt opp gjennom handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken (2017–2020) og handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet (2015–2018). I bistandsforvaltningen skal alle tiltak identifisere vesentlige risikofaktorer som kan virke negativt på likestilling og håndtere disse gjennom hele tiltakssyklusen.

Jenters rett til utdanning

Regjeringens mål er å sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle jenter og gutter.

Utdanning er nøkkelen til at jenter og kvinner skal ha kunnskap og trygget til å kunne bestemme over egne liv. Det er en forutsetning for at kvinner skal være i arbeidslivet og kunne ha politiske posisjoner i samfunnet på like fot med menn. Og for at de skal kreve og beskytte sine rettigheter.

Utdanning og spesielt jenters utdanning er en hovedprioritet for utviklingspolitikken. Regjeringen har nådd målet om å doble bistanden til utdanning i løpet av stortingsperioden 2013–2017. Litt over halvparten av støtten til utdanningstiltak har jenter og unge kvinners opplæring som et viktig element. Vi er på god vei til det globale målet om lik skoledeltakelse for jenter og gutter. Likevel er det fremdeles 48 land der andelen jenter er mindre enn gutter. Også utfordringen med å få jentene til å begynne på og fullføre ungdomsskolen gjenstår. Dette prioriteres fremover. Tiltak som gir foreldre insentiver til å sende jenter på skolen og fremme like muligheter til yrkesutdanning vil være viktig.

Norge har i tråd med handlingsplanen arbeidet aktivt for sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle med et særlig fokus på at jenter begynner på og fullfører grunnskole og videregående opplæring, herunder yrkesrettet opplæring. Norge har trappet opp støtten til UNICEF og Global Partnership for Education (GPE), som er de viktigste multilaterale kanalene for støtte til jenters utdanning.

Norge har også arbeidet for å styrke den internasjonale koordinering av arbeidet for jenters utdanning, blant annet har en samlet alle relevante partnere involvert i United Nations Girls’ Education Initiative (UNGEI) i Norge for å utvikle en mer slagkraftig handlingsplan for partnerskapet.

I Malawi ble FN prosjektet Joint Program on Girls’ Education startet i 2014 og lansert i Malawi under statsminister Erna Solbergs besøk i juli 2014. Prosjektet viser nødvendigheten av et godt samarbeid mellom forskjellige sektorer som bidrar til jenters skolegang spesielt. Koordineringen og gjennomføringen av prosjektet som et ‘Ett-FN’ prosjekt, der flere FN organisasjoner (UNDP, UNICEF, WFP og UNFPA) bidrar, har vært effektivt for å få til en mer helhetlig tilnærming, slik at jenter ikke dropper ut av skolen. Prosjektet viser bl.a. at det er behov for en dypere forståelse av hvordan innsatsen i Malawi skal nå målet om å redusere forekomsten av seksuelle overgrep og fysisk avstraffelse i skole og nærmiljø. Det arbeides også med å gjøre skolen mer tilrettelagt for læring, ikke minst med tanke på utvikling av ferdigheter som sikrer en trygg overgang til arbeidslivet.

Kvinners politiske rettigheter og deltakelse

Regjeringens mål er at kvinner skal delta på lik linje med menn i det politiske liv

De positive effekter av kvinners politiske deltakelse og likestilling er etter hvert godt dokumentert. Studien Women’s rights in democratic transitions: A global sequence analysis, 1900–2012 viser at land ikke blir fullt ut demokratiske uten politiske og sosiale rettigheter for kvinner. Dette var særlig tydelig for «arabisk vår»-landene hvor mangelen på kvinners rettigheter forhindret forsøkene på demokratisk utvikling i området, bortsett fra i Tunisia hvor kvinners rettigheter sto sterkere. Demokratisk utvikling er ikke kjønnsblind; samfunn i overgang fra autoritære regimer trenger i stor grad kvinners deltakelse og realisere kvinners rettigheter for å utvikle velfungerende demokratier.

Regjeringens arbeid for å fremme kvinners politiske deltakelse har i hovedsak vært knyttet til sivilt samfunnsstøtte og til FNs arenaer, slik som Kvinnekommisjonen og Menneskerettighetsrådet samt styrearbeid og til FNs operasjonelle arbeid. Det aktive arbeidet for kvinners deltakelse i fredsprosesser hvor Norge har en rolle, har gitt gode resultater, blant annet illustrert av fredsprosessen i Colombia hvor likestillingsspørsmål fikk en sentral plass.

Både UNDP og UN Womens arbeid har gitt resultater for kvinners deltakelse i politikken. I 2016 bidro UNDP til at mer enn 200 000 kvinner stilte som kandidater i nasjonale valg. Et eksempel er Libanon hvor mobilisering via tradisjonelle og sosiale medier økte antall kvinner som stilte til valg på lokalnivå fra 1346 i 2010 til 1465 i 2016.

Resultater fra Kongo og Malawi illustrerer små, men viktige resultater for kvinners politiske deltakelse på landnivå. I Kongo utførte i 2016 «Fonds pour Femmes Congolaises», med norsk støtte, påvirkningsarbeid ovenfor tradisjonelle ledere og politiske partier for å fremme kvinnelige kandidater på partienes valglister og innenfor regjeringsapparatet. Som følge av dette arbeidet ble 26 kvinner utnevnt som medlemmer av provinsregjeringene i 13 nye provinser. I Ituri-provinsen ble 10 kvinner inkludert i den tradisjonelle lederstrukturen. Malawi har kun 16 pst. kvinner i nasjonalforsamlingen og 12 pst. på lokalt nivå. Med norsk støtte et det gjort en revidering av offentlig tjenestelov og reguleringer i offentlig sektor for å få disse i samsvar med likestillingsloven som krever en 40–60 kjønnsfordeling. Videre har nettverket av kvinnelige parlamentarikere utviklet sin første strategiske plan for å få økt innflytelse. Antallet kvinner har økt fra én til tre i forsvars- og sikkerhetskomiteen, fra to til fire i justiskomiteen, fra én til tre i det offentlige tilsettingsutvalget og én til tre i budsjettkomiteen.

I Malawi har også norsk støtte bidratt til likestillingsvennlige lover. I 2016 ble minstealder for ekteskap økt fra 16 til 18 år. Det er også gjort grunnlovsendring som forbyr barneekteskap.

Kvinners økonomiske rettigheter og deltakelse

Regjeringens mål er at kvinner skal ha fulle økonomiske rettigheter og delta på lik linje med menn i arbeidslivet.

Vi vet at kvinner utsettes for betydelig diskriminering når det gjelder økonomiske rettigheter. Hele 90 land har lover som diskriminerer kvinner på dette området. Det finnes dog ingen globale sammenlignbare data på kvinners tilgang til økonomiske ressurser slik som land, eiendom og finansielle ressurser. Hovedutfordringen på dette området er å skape arbeidsplasser, for både kvinner og menn, samt å fjerne kvinners barrierer til arbeidsmarkedet og økonomiske ressurser.

De multilaterale utviklingsbankene er viktige kanaler for Norge for å gjennomføre politikken på området. De er finansieringskilder, men har også en normativ innflytelse som gir resultater for kvinners økonomiske inkludering på landnivå. Et eksempel fra prosjektet «Liberia’s Economic Empowerment of Adolescent Girls and Young Women» viser hvordan Verdensbanken arbeider. Målet for prosjektet er å styrke 10 000 jenters og kvinners økonomiske stilling innen 2020. Så langt har de nådd 3 500 unge kvinner og i neste fase vil det gjennomføres med økt styrke på landsbygda. Erfaringer fra dette og lignende prosjekt brukes systematisk av Verdensbanken slik at de blir bedre til å ivareta likestillingsdimensjonen i sitt arbeid.

Norfund er et annet viktig virkemiddel i utviklingspolitikken. I 2016 vedtok Norfund sin første likestillingsstrategi som forventes å gi ytterligere retning for integrering av likestillingsdimensjonen i arbeidet.

Støtte til ILOs SCORE program for økt produktivitet, konkuranseevne og bedre arbeidsvilkår i lokalt næringsliv har nådd over 200 000 arbeidstakere i åtte forskjellige land (Kina, India, Indonesia, Vietnam, Sør-Afrika, Ghana, Colombia og Peru). 30 pst. av deltakerne i programmet har vært kvinner. SCORE har et betydelig fokus på likestilling, bl.a. gjennom fokus på hvordan motvirke vold og diskriminering på arbeidsplassen, tilrettelegging for kvinner (bl.a. egne omkledningsrom), osv. I tillegg til å bidra til bedre likestilling, helse og trivsel på arbeidsplassen, så har slike tiltak vist seg å ha stor innvirkning på bedriftenes produktivitet.

Å fjerne lover og praksis som diskriminerer kvinners tilgang til økonomiske ressurser støttes blant annet gjennom frivillige organisasjoner. Et eksempel på dette er norsk bistand til Malawi som, via Kirkens Nødhjelps partnere, har resultert i en lovfestingen av reformen for landeiendom og sikret at også kvinner kan eie og registreres som eier av land.

Et eksempel som illustrerer resultater for å gi kvinner lån og kapital er norske midler til «Nordic Microfinance Intitiative» sin støtte til 26 ulike mikrofinansinstitusjoner. Antall aktive låneklienter er nå om lag 5,8 millioner. Hele 95 pst. av klientene er kvinner, og to av tre av klientene er bosatt på landsbygda.

Et liv fritt for vold og skadelige skikker

Regjeringens mål er å avskaffe vold og skadelige skikker rettet mot jenter og kvinner

Vold mot kvinner er et fenomen som finnes i alle land. I mange av våre samarbeidsland er vold mot kvinner svært utbredt, og ofte akseptert. Utfordringene er å bryte dette mønsteret ved hjelp av informasjon til både kvinner og menn, effektivt politi og rettsvesen og hjelp til de som utsettes for vold og skadelige skikker.

Det er vanskelig å tallfeste omfanget av vold. Data viser at 1 av 3 kvinner har opplevd fysisk og eller seksualisert vold fra en partner i sitt livsløp. Barneekteskap og andre skadelige skikker er utbredt. I følge tall fra FN er det nå over 750 millioner kvinner og jenter som ble giftet bort før de var 18 år. Det betyr at litt over 1 av 4 var barnebruder, mot 1 av 3 rundt 1990. På globalt nivå ser en at barneekteskap går ned. Norges bidrag til reduksjonen av barneekteskap er substansiell, gjennom støtte til FNs befolkningsfonds arbeid, og frivillige organisasjoner.

Mange av de norske ambassadene støtter nasjonal innsats mot vold mot kvinner. To eksempler kan stå som illustrasjon på tiltakene og resultater som er oppnådd. I Sør-Sudan har en arbeidet med å styrke kapasiteten til å følge opp det økende antallet ofre for kjønnsbasert vold slik at det kommer i tråd med internasjonale standarder. Gjennom partnere er det gitt opplæring til politi, sosialarbeidere og ledere i lokalsamfunnet. Dette har bidratt til å bygge tillitt mellom politi og lokalsamfunn og vil ventelig på sikt forebygge vold mot kvinner.

I Nepal har et nytt tiltak oppnådd resultater på kort tid. Siden programmets start i august 2016, har fire «safe houses» blitt etablert/styrket, hvor 32 kvinner har mottatt hjelp. Så langt har 45 helsepersonell fått opplæring i håndtering/behandling av ofre for kjønnsbasert vold og «post-voldtekt» behandlingspakker er delt ut til 4 distrikts sykehus, nok til behandling av 152 kvinner og barn. Videre er det opprettet et nettverk av journalister, og opplæring er gitt i hvordan rapportere om kjønnsbasert vold. Flere TV og radio-programmer er utarbeidet. Det er også utarbeidet en opplæringspakke rettet mot politi for god håndtering av kjønnsbasert vold.

I Etiopia støtter «Civil Societies Support Program» mer enn 500 sivilt samfunns organisasjoner i deres arbeid mot seksualisert og kjønnsbasert vold. Evaluering av programmet dokumenterer at de når de fattigste og mest marginaliserte i lokalsamfunn. Programmet har mottatt nasjonale og internasjonale priser for sitt arbeid.

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter

Regjeringens mål er å fremme jenters og kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter.

Fortsatt dør mange kvinner av graviditetsrelaterte årsaker som kunne vært unngått. En utfordring i arbeidet med seksuell og reproduktiv helse er manglende åpenhet fordi temaene i mange samfunn og situasjoner er sensitive- og koplet til religiøse fortolkinger. Regjeringen ønsker å støtte både kvinners og menns rett til å ha kontroll over og bestemme fritt over egen seksualitet og bedre reproduktiv helse. Reduksjon i finansiering av arbeidet med seksuell og reproduktiv helse, spesielt siden amerikansk gjeninnføring av «munnkurvregelen» som kuttet mye av finansieringen til UNFPA og andre sentrale globale aktører, er en utfordring for arbeidet.

Vedtak nr. 687, 23. mai 2017

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kvinners reproduktive helse og rettigheter skal være en prioritert oppgave for Norge i internasjonale fora og i dialog og samarbeid med andre land».

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra Iselin Nybø og Trine Skei Grande. Saken er behandlet i familie- og kulturkomiteen, se Dok. 8:62 S (2016–2017), Innst. 277 S (2016–2017).

Vedtaket er fulgt opp ved at Regjeringen aktivt fremmer reproduktiv helse og rettigheter, spesielt gjennom deltakelse i FNs Kvinnekommisjon, Befolkningskommisjonen og styrene i FNs befolkningsfond, WHO, UNAIDS og Verdensbanken. Norge tar også likestillingsspørsmålet samt reproduktiv helse og rettigheter opp i relevante bilaterale møter.

Den norske innsatsen på dette området går i to spor. Den ene er den store satsingen på kvinne- og barnehelse, avskaffelse av kjønnslemlestelse og innsats for unges reproduktive helse blant annet gjennom seksualundervisning. Norge har økt støtten til seksuell og reproduktiv helse som del av She decides -initiativet.

Det andre sporet er arbeidet for å utvide den internasjonale enigheten på området. I forhandlinger i FN går en del grupperinger inn for å svekke det som er omforent politikk for kvinners rettigheter, nedfelt i handlingsplanen fra befolkningskonferansen i Kairo og kvinnekonferansen i Beijing. Dette har ikke lyktes, og regjeringen jobber aktivt for å forsvare standardene på alle relevante arenaer. Regjeringen vil også videreutvikle det normative rammeverket, for at seksuelle rettigheter skal få samme internasjonale status som reproduktive rettigheter, og for rett til abort. Norge legger fram anbefalinger for å fremme rett til abort i FNs menneskerettighetsråds landgjennomganger. Anbefalingene bygges på de globale eller regionale forpliktelser som landene selv har påtatt seg. Norge har i flere år støttet organisasjoner som Marie Stope’s International, International Planned Parenthood Federation og Safe Abortion Action Fund som er sentrale aktører i arbeidet for å legalisere abort og for trygge aborttjenester på landnivå, f.eks. gjennom opplæring av helsearbeidere i land hvor abort er lovlig.

Regjeringen har bidratt til kvinnehelse i det globale initiativet «Hver Kvinne -Hvert barn» som statsministeren lanserte i 2015. Norge er den største bidragsyteren med 600 mill. kroner per år i perioden 2015–2020. Norge har også bidratt til å styrke helsetilbud til kvinner og barn gjennom kommisjonen for livreddende medisiner. Norge har bidratt med tiltak i 19 land som har økt tilgangen til 13 utvalgte livreddende medisiner og produkter, deriblant prevensjonsmidler.

For å bekjempe kjønnslemlestelse er Norge den viktigste støttespilleren for UNFPAs og Unicefs program mot kjønnslemlestelse av jenter siden programmet ble opprettet i 2008. De arbeider i 16 afrikanske land og har bl.a. bidratt til lovforbud i 12 av landene og til at over 12 000 landsbyer har tatt avstand fra praksisen, samt opplæring av 100 000 helsearbeidere.

EØS-midlene

Også midlene til likestilling i det europeiske samarbeidet bidrar til de tematiske prioriteringene i handlingsplanen «Frihet, makt og muligheter», spesielt på områdene økonomisk deltakelse og bekjempelse av vold mot kvinner.

Likestilling er en fellesverdi som både EU og EØS/EFTA-landene deler, og en forutsetning for å nå EUs mål om økonomisk vekst, sysselsetting og sosial utjevning. Mange EU-land har fremdeles store utfordringer når det gjelder tilgang på arbeid for kvinner, lønnsforskjeller, mulighet for å kombinere arbeid og familieliv, samt kvinners deltakelse i politiske og økonomiske beslutningsprosesser. EØS-midlene bidrar til økt oppmerksomhet, mer kunnskap og kapasitet til dette feltet. EØS-midlene 2009–2014 finansierte program og prosjekter innenfor likestilling og vold i nære relasjoner for om lag 53 mill. euro. I tillegg ble disse temaene støttet under NGO- og forskningsprogrammene. Norske aktører samarbeidet med myndighetene i mottakerlandene om gjennomføringen av programmene, og la til rette for norsk prosjektdeltagelse der det var mulig.

EU, Norge, Island og Liechtenstein undertegnet 3. mai 2016 en avtale om en ny periode med EØS-midler (2014–2021). Om lag 2,8 mrd. euro vil bli stilt til disposisjon for mottagerlandene. Fokusområder i perioden er i stor grad sammenfallende med prioriteringene i EUs strategi for vekst Europa 2020. Det er blant annet et mål om å øke sysselsettingen til 75 pst. Sentralt er likestilling mellom kvinner og menn, forbedre balansen mellom arbeid og fritid og øke kvinners deltagelse i arbeidslivet. I tråd med fokusområdene under EØS-midlene 2014–2021, vil likestilling og vold i nære relasjoner være tema som kan støttes. I denne perioden vil likestillingsinnsatsen i hovedsak være kvinners deltagelse i arbeidslivet. Områdene vil være gjenstand for forhandlinger når rammeavtaler med hvert enkelt mottakerland skal inngås. Det forventes at disse forhandlingene vil være avsluttet innen 2017.

17 Likestilling og ikke-diskriminering i utenrikstjenesten

Overordnede mål

Utenrikstjenesten har som strategisk mål å være en arbeidsplass som rekrutterer, utvikler og beholder dyktige medarbeidere uavhengig av kjønn, alder, etnisitet, religion og funksjonsevne.

Utenrikstjenestens personalpolitikk skal i samsvar med lovpålagte krav bidra til at alle medarbeidere, uavhengig av kjønn, etnisitet, funksjonsevne og alder, har like reelle muligheter til faglig, personlig og karrieremessig utvikling og til å bruke sin kompetanse. Likestilling og mangfold skal være integrert i hele departementets virksomhet og gjøres relevant i alle organisasjonsledd og på alle nivåer.

Lønns- og stillingsnivåer

Kjønnsfordeling

Tabell 17.1 Overordnet kjønnsfordeling pr 31.12.2016

Totalt

Kvinner

Menn

Andel kvinner

Andel menn

Samlet

1446

764

682

53 pst.

47 pst.

Utsendte

605

296

309

49 pst.

51 pst.

I UD/Oslo

841

468

373

56 pst.

44 pst.

Mål

Det er departementets målsetting å ha en god kjønnsfordeling på alle nivåer og stillingskategorier.

Tilstandsrapport

Den overordnete kjønnsfordelingen viser en liten overvekt av kvinner i tjenesten samlet og i departementet. Andel kvinner i tjenesten er samlet noe lavere enn i 2015. På utenriksstasjonene er det en liten overvekt av kvinner, med en andel på 51 pst.

Tabell 17.2 Andel kvinner i lederstillinger på embetsnivå 2007–2016 (i pst.)

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

Utenriksråd, Ass. Utenriksråd, Eksp.sjef

38

30

30

30

60

60

60

42

45

50

Stasjonssjefer

22

28

30

29

25

25

31

35

38

39

Avdelingsdirektører

30

29

38

42

44

45

47

47

47

45

Underdirektører

51

62

60

56

58

55

54

57

57

61

Prosentvis andel kvinnelige ledere i tjenesten totalt er 48 pst. i 2016 mot 45 pst. i 2015.

Det målrettede arbeidet for å skape balanse mellom kvinner og menn i lederstillinger i utenrikstjenesten har gitt gode resultater. Blant toppledelsen i departementet, utenriksråd, assisterende utenriksråd og ekspedisjonssjefer, har kvinneandelen variert mellom 60 pst. og 42 pst. i årene siden 2011. Fra høsten 2016 har kvinneandelen blant stasjonssjefer vært 39 pst.

Tiltak

I de stillingskategorier hvor det ene kjønn er underrepresentert, inneholder alle utlysningstekster en oppfordring til det underrepresenterte kjønn om å søke stillingen. Det legges vekt på å innkalle søkere fra det underrepresenterte kjønn til intervju når disse vurderes som kvalifiserte. I en del tilfeller oppfordrer man også enkeltkandidater fra det underrepresenterte kjønn til å søke stillinger.

Antallet kvinner som søkte stasjonssjefstillinger har hatt en positiv utvikling de siste årene. Utenriksdepartementet vil fortsatt benytte tiltak som kan øke dette antallet ytterligere, herunder motivere kvalifiserte kvinner til å søke flere stasjonssjefsstillinger. Som tidligere vil også ledere bli anmodet om å oppmuntre kvalifiserte kvinnelige medarbeidere til å søke stasjonssjefsstillinger.

Kjønnsaspektet er også sentralt i lønnsvurderingen ved stillingsskifter.

Lønn

Mål

Utenriksdepartementet har konkrete målformuleringer knyttet til kjønn og likelønn, bl.a. i lønnspolitisk og personalpolitisk dokument. I det lønnspolitiske dokumentet er målformuleringene om likelønn og kjønn overordnede mål: «Det skal iht. Likestillingslovens §5 tas hensyn til likestilling/likelønn i alle sammenhenger der lønn fastsettes. Kjønnsbetingede lønnsforskjeller som avdekkes forutsettes utlignet.»

Tabell 17.3  Kjønnsfordeling lønn og stilling

Antall

Andel Menn

Andel Kvinner

Lønn menn

Lønn kvinner

Kvinners andel av menns lønn

Avdelingsdirektør

2016

66

55 pst.

45 pst.

858 668

841 724

98 pst.

2015

66

53 pst.

47 pst.

839 460

804 435

96 pst.

Underdirektør

2016

70

39 pst.

61 pst.

693 651

684 099

99 pst.

2015

79

43 pst.

57 pst.

662 768

662 464

100 pst.

Ambassadør

2016

86

62 pst.

38 pst.

1 006 273

959 476

95 pst.

2015

91

63 pst.

37 pst.

947 149

941 109

99 pst.

Generalkonsul

2016

9

56 pst.

44 pst.

882 165

868 211

98 pst.

2015

9

56 pst.

44 pst.

856 308

883 392

103 pst.

Spesialråd

2016

73

58 pst.

42 pst.

696 490

685 328

98 pst.

2015

69

61 pst.

39 pst.

695 212

669 341

96 pst.

Spesialrådgiver

2016

8

75 pst.

25 pst.

975 417

945 419

97 pst.

2015

10

80 pst.

20 pst.

949 813

875 500

92 pst.

Fagdirektør

2016

42

60 pst.

40 pst.

772 888

767 766

99 pst.

2015

35

60 pst.

40 pst.

746 357

750 379

101 pst.

Seniorrådgiver

2016

736

43 pst.

57 pst.

658 886

629 894

96 pst.

2015

649

47 pst.

53 pst.

636 193

608 796

96 pst.

Rådgiver

2016

262

45 pst.

55 pst.

509 829

507 465

100 pst.

2015

312

39 pst.

61 pst.

491 092

493 157

100 pst.

Førstekonsulent

2016

60

53 pst.

47 pst.

469 679

466 278

99 pst.

2015

64

53 pst.

47 pst.

458 216

456 033

100 pst.

Tilstandsrapport

Arbeidsgiver utarbeider kjønnsdelt lønnsstatistikk fordelt på stillingskategorier før og etter lokale lønnsforhandlinger.

Totalt sett har menn noe høyere lønn enn kvinner, men det er små forskjeller innen de forskjellige stillingskodene. Generelt kan lønnsforskjellen forklares med at menn fortsatt har noe lenger tjenestetid enn kvinner, spesielt på høyeste ledernivå. Dette forholdet er i fortsatt endring, ettersom antallet kvinner med ledererfaring øker.

Kjønnsforskjellene i lønn er små innad i de fleste store stillingskategoriene (rådgiver, førstekonsulent mv.). Unntaket i så måte er spesialrådgiver og seniorrådgiverkategorien, hvor den relativt store lønnsforskjellen mellom kjønnene kan forklares med at det er mange menn, som har vært linjeledere og som derfor har høyere lønn enn nåværende stillingsgrad skulle tilsi, samt mange nyopprykkede kvinnelige seniorrådgivere med relativt lav lønn (nybegynnerlønn) i denne stillingskategorien.

I hovedsak skjer lønnsdannelsen i de lokale lønnsforhandlingene, der de fleste får sin lønnsutvikling.

Bruk av overtid

Ifølge Utenriksdepartementets personalpolitisk dokument skal overtid i utenrikstjenesten avdekkes nærmere og følges opp. Det er de siste årene arbeidet målrettet med å redusere departementets samlede overtidsbruk. Dette har resultert i en nedgang de siste fem årene.

Det er ikke utformet egen målsetting mht. kjønn og overtid da det ikke vurderes å være spesielle utfordringer eller skjevheter på dette området.

Tilstandsrapport

Andel kvinner som arbeidet overtid i 2016 (av medarbeidere som har jobbet overtid) utgjorde 53 pst. og de arbeidet 49 pst. av det totale antall overtidstimer.

I departementet utgjorde kvinner 53 pst. av arbeidsstyrken i 2016.

Tiltak

Fortsatt overvåke overtidsbruk.

Permisjoner/Fravær

Tabell 17.4 Kjønnsfordeling fravær pga. sykt barn/foreldrepermisjon i pst.

Fraværstype

Andel fravær kvinner

Andel fravær menn

Sykt barn 2016

58

42

Grad. foreldrepenger

51

49

Perm v/fødsel/adopsjon

87

13

Tilstandsrapport

Menn i utenrikstjenesten tar ut fedrekvoten under hjemmetjeneste, men ikke alltid under utestasjonering når mor f.eks. mangler rettigheter til permisjon. Menn tar ofte ut lite av fellesperioden.

Tabell 17.5 Kjønnsfordeling sykefravær. Sykefraværsprosent 2012–2016

År

2012

2013

2014

2015

2016 (1. og 2. kv.)

Menn

2,7

2,6

2,1

1,5

1,3

Kvinner

4,7

4,4

4,1

4,5

4,2

Totalt

3,7

3,5

3,3

3,6

2,75

I Utenriksdepartementet har kvinner et høyere sykefravær enn menn. Hyppigere bruk av graderte sykemeldinger gjør oppfølgingsarbeidet og kontakten med den sykemeldte enklere.

Selv om kvinner i Utenriksdepartementet har høyere sykefravær enn menn, noe som er vanlig i samfunnet ellers, ser ikke departementet behov for konkrete tiltak som retter seg spesielt mot menn eller kvinner. Alle får tilbud om tilrettelegging og tiltak som kan redusere eller forebygge sykefravær som f.eks. kartleggingssamtaler eller annen hjelp av bedriftshelsetjenesten, energipauser, treningsveiledning, og flere får fysisk tilrettelegging av arbeidsplassen av fysioterapeut eller har hjemmekontor i en periode.

Arbeidsgiver har i samarbeid med NAV gjennomført kurs i sykefraværsoppfølging for ledere og avdelinger og samarbeider tett med IA-kontakt i vanskelige saker om hvilke tiltak som kan igangsettes. UDs lønns- og personalsystem inneholder en automatisk varsling til alle ledere om at de må følge opp sykmeldte medarbeidere i henhold til IA-avtalen, folketrygdloven og arbeidsmiljøloven. Det tas sikte på at utfylt skjema for oppfølgingssamtaler kan snart sendes direkte fra personalsystemet til sykmelder og NAV via Altinn.

Utenriksdepartementet er en IA-virksomhet med egen handlingsplan for 2014 – 2018. Ett av delmålene i handlingsplanen er reduksjon av sykefraværet. Arbeidet vil bli videreført i den nye handlingsplanen.

Utenriksdepartementet følger opp sykefravær på individnivå i tråd med IA-avtalen, annet regelverk og lovpålagte krav om tettere oppfølging.

Ansettelsesforhold

Kjønnsfordeling heltids- og deltidsansatte

Tabell 17.6 Kjønnsfordeling heltids- og deltidsansatte

Andel kvinner

Andel menn

Andel av total

Antall kvinner

Antall menn

Heltid 2016

53 pst.

47 pst.

98,4 pst.

748

675

Heltid 2015

53 pst.

47 pst.

98,4 pst.

768

682

Deltid 2016

70 pst.

30 pst.

1,6 pst.

16

7

Deltid 2015

70 pst.

30 pst.

1,6 pst.

16

7

1,6 pst. av stillingene i utenrikstjenesten er deltidsstillinger. Av disse er de fleste kvinner, mer enn to av tre. Gitt det lave antallet deltidsstillinger anses det ikke nødvendig å iverksette tiltak på dette området.

Kjønnsfordeling fast/midlertidig

Tabell 17.7 Kjønnsfordeling fast/midlertidig

Andel av total

Andel kvinner

Fast 2016

84 pst.

54 pst.

Fast 2015

85 pst.

54 pst.

Midlertidig 2016

15 pst.

47 pst.

Midlertidig 2015

16 pst.

49 pst.

Mål

Utenriksdepartementet følger den generelle målsettingen om at bruken av midlertidige stillinger skal være begrenset.

Tilstandsrapport

15,4 pst. av stillingene i utenrikstjenesten er midlertidige. Kvinner utgjør et lite mindretall av de som er ansatt i midlertidige stillinger. Hovedtyngden av midlertidig tilsatte har fast arbeid i andre statlige virksomheter. Spesialutsendingsstillingene ved utenriksstasjonene utgjør en stor del av de midlertidige stillingene i departementet. Dette er stillinger som i sin natur er midlertidige. Ansatte i disse stillingene rekrutteres fra andre offentlige etater/departementer for en begrenset tid, og har permisjon fra egen etat mens de er spesialutsendinger.

Tiltak

Utenriksdepartementet legger vekt på å begrense bruken av reelle midlertidige stillinger.

Mangfold

Utenriksdepartementet har utarbeidet en egen tiltaksplan for rekruttering av personer med minoritetsbakgrunn og nedsatt funksjonsevne. I eksterne kunngjøringer, som til aspirantopptaket, oppfordres eksplisitt kandidater som kan bidra til mangfold til å søke. I søknadsprosessen kan søkerne velge å synliggjøre sin bakgrunn gjennom avkryssing. Det legges vekt på å innkalle kvalifiserte søkere med ikke-vestlig bakgrunn eller redusert funksjonsevne til intervju. Utenriksdepartementets rekrutteringsverktøy (Jobb Norge) er universelt utformet og tilrettelagt på en slik måte at blinde og svaksynte på lik linje med funksjonsfriske kan benytte seg av verktøyet.

I henhold til tiltaksplanen arbeides det med å bevisstgjøre ledere i hele organisasjonen på mangfoldsmålsettingen og behovet for å mobilisere kandidater som kan bidra til mangfold. Utenriksdepartementet samarbeider med Ambisjoner.no, tankesmien Minotenk, Mangfold i fokus i akademia (MIFA), Karrieresenteret ved UiO og øvrige departementer. I samtaler med potensielle søkere trekkes mangfoldsmålsettingen aktivt frem.

Som IA-bedrift har Utenriksdepartementet som mål å rekruttere nye ansatte og/eller vikarer med nedsatt funksjonsevne, samt tilrettelegging av arbeidsplassen. Utenriksdepartementet følger intensjonen og reglene i IA-avtalen og samarbeider med BHT og NAV fra sak til sak. På individnivå arbeides det med å følge opp hver enkelt medarbeider på best mulig måte ut fra den funksjonsevne de har.

Kompetanseutvikling/lederutvikling etc.

Kompetanseutvikling foregår først og fremst gjennom læring og praksis i det daglige arbeidet i utenrikstjenesten. Utenriksdepartementet er satt til å ivareta et bredt register av oppgaver både hjemme og ute, og kompetanseutviklingen er betydelig gjennom vekslende jobberfaring mellom utestasjon og hovedkvarter. Dybde- og breddekunnskap skal bygges og vedlikeholdes systematisk over tid. Både lokalt og sentralt organiserer og tilrettelegger Utenriksdepartementet for kompetanseutvikling gjennom kurstilbud. Tilbudet av både obligatoriske og frivillige kurs utarbeides fortløpende av Utenrikstjenestens kompetansesenter. Leders ivaretakelse av arbeidsgiveransvaret er sentralt i departementets helhetlige og systematiske lederutvikling og inngår i stillings- og resultatkravene til departementets toppledere og samtlige stasjonssjefer. Ivaretakelse av arbeidsgiverrollen, herunder arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering, er et hovedområde i det omfattende lederutviklingstilbudet tilrettelagt av departementet. Topplederne vurderes, utvikles og belønnes basert på evne og vilje til å ivareta arbeidsgiveransvar.

Fordelingen mellom kjønnene på interne kurs har holdt seg jevnt stabilt de siste årene. I de organiserte tiltakene for kompetanseutvikling i regi av departementet, er det noe høyere deltakelse av kvinner enn menn. I de organiserte lederutviklingstiltakene deltok 111 personer, hvorav 69 kvinner og 42 menn.

Kjønnsfordelingen blant deltakerne i departementets coaching- og mentorprogrammer er utjevnet de siste årene.

Seniorpolitikk i utenrikstjenesten

Gjennom IA-avtalen har Utenriksdepartementet som ett av tre delmål å opprettholde høy pensjoneringsalder, samt gjøre ledere bevisste på positiv holdning og praksis til seniorer. En viktig faktor for å stå lenger i arbeid er anledningen til å få brukt sin kompetanse, bli sett og verdsatt av nærmeste leder, og det å få klare signaler fra virksomheten om at man er ønsket. Når det gjelder seniorpolitikk fortsetter Utenriksdepartementet å oppfordre til å stå i stilling så lenge vedkommende selv ønsker uten å se hen til alder. Ambassadører og generalkonsuler må imidlertid avslutte tjenestegjøring som stasjonssjef ved fylte 68 år. Noen av disse velger imidlertid ofte å vende tilbake til departementet for å utføre hjemmetjeneste frem til de må fratre i henhold til statlig aldersgrense, 70 år.

Tabell 17.8 Gjennomsnittlig pensjoneringsalder:

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

Gjennomsnittlig alder ved pensjonering

65,4

65,5

66,9

66,8

67,3

67,4

67,6

67,4

Mange av utenrikstjenestens medarbeidere har et livslangt karriereløp, og det legges vekt på en best mulig utnyttelse av tilgjengelig kompetanse hos medarbeidere i alle livsfaser ved rekruttering og forflytting. Seniorpolitikk i Utenriksdepartementet er ikke avgrenset til å gjelde en bestemt aldersgruppe, men fokuserer på det som generelt kjennetegner seniorene, f.eks. omfattende erfaring, kompetanse og nettverk.

Motvirke trakassering

Utenrikstjenestens styrende dokument Strategi 2017 fastslår at arbeidsglede skal være en av de bærende verdiene, og at «Vi skaper et inspirerende arbeidsmiljø med vekt på god ledelse, lagånd, likestilling og mangfold».

Ett av de operative tiltak er at leder skal tilrettelegge for et inkluderende arbeidsmiljø med nulltoleranse for mobbing.

Utenrikstjenestens arbeidsmiljøundersøkelser som er gjort i 2006, 2008, 2010 og i 2013, viser at forskjellbehandling – ut fra kjønn eller alder – sjelden forekommer i tjenesten. Departementet jobber kontinuerlig med forbedringer knyttet til hvordan mobbing/trakassering skal forebygges og håndteres.

NORAD

Bemanning, pensjonsalder, sykefravær

Antallet medarbeidere i 2016 var 246, og det er likt som i 2015 jf. tabell nedenfor. Av medarbeidere som gikk ut i permisjon i 2016, tjenestegjør 7 på utenriksstasjon. Gjennomsnittlig pensjonsalder i 2016 var 67 år, noe som er en liten nedgang siden 2015 da gjennomsnittlig pensjonsalder var 68,5 år. I Norads handlingsplan for et mer inkluderende arbeidsliv er et av delmålene å redusere sykefraværet. I 2016 var det totale sykefraværet 5,6 pst., noe som er en nedgang fra 2015 da sykefraværet var på 6,9 pst.

Tabell 17.9 Oversikt over ansatte i Norad

Bemanning

2014

2015

2016

Antall ansatte per 31.12

236

246

246

Antall rekrutterte

39

24

20

Andel nyrekrutterte med Master eller PhD, prosent av total

100

98

100

Antall ut i permisjon

4

20

21

Gjennomsnittsalder ansatte

46,4

46,3

46,7

Gjennomsnitt pensjonsalder

69,5

68,5

67

Prosentandel kvinner

65

62

64

Samlet sykefravær

4,9 pst.

6,9. pst.

5,6 pst.

Likestillingsredegjørelse

Norad har fortsatt det langsiktige arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering, både i rekrutteringer, lokale lønnsforhandlinger og i arbeidet med å tilrettelegge for et mer inkluderende arbeidsliv. Ved utgangen av 2016 hadde om lag 6 pst. av Norads ansatte innvandrerbakgrunn.37 13,4 pst. av søkere på utlyste stillinger registrerte at de hadde innvandrerbakgrunn. Til stillinger hvor det er kvalifiserte søkere fra landgruppe 2 kaller Norad alltid inn minst én søker fra denne gruppen. Det ble rekruttert én medarbeider med innvandrerbakgrunn i 2016.

Det ble i 0,5 pst. av søknadene på utlyste stillinger registrert at søker hadde funksjonsnedsettelse. Det ble ikke rekruttert noen med nedsatt funksjonsevne i 2016. I samarbeid med NAV tilrettela Norad for at to arbeidssøkere fikk arbeidstrening i virksomheten.

Gjennom året har Norad arbeidet med å redusere lønnsforskjeller mellom kvinner og menn ved bruk av de ulike virkemidler arbeidsgiver har for lønnsfastsettelse. Ved lokale lønnsforhandlinger var det et mål å ytterligere utjevne lønnsforskjeller ved at 80 pst. av forhandlingspotten skulle tilfalle kvinner. Dette målet ble nådd. De lokale forhandlingene førte dermed til at den gjennomsnittlige lønnsforskjellen mellom kvinner og menn ble redusert fra 9,6 pst. før forhandlingene til 6,3 pst. etter forhandlingene. Utviklingen innen de ulike stillingskategoriene framgår nedenfor.

Tabell 17.10 Likestillingsredegjørelse

Tilstandsrapportering

Ansatte

Prosent K/M

Brutto pr måned

M

K

M

K

K som pst. av M

Totalt i Norad (inkl. dir)

2015

246

38

62

54 185

48 613

89,7

Totalt i Norad (inkl. dir)

2016

246

36

64

54 667

52 472

96,0

Avdelingsledelse1

2015

8

37

63

83 508

82 041

98,2

Avdelingsledelse1

2016

9

37

63

89 189

84 091

94,3

Mellomledelse

2015

34

45

55

66 413

62 687

95,0

Mellomledelse

2016

32

42

58

67 882

66 717

98,3

Seniorrådgivere

2015

133

41

59

53 575

48 681

91,0

Seniorrådgivere

2016

145

36

64

54 298

51 884

95,6

Rådgivere

2015

51

30

70

40 912

40 405

99,0

Rådgivere

2016

50

30

70

41 786

43 273

103,6

Konsulent, første- og seniorkonsulent

2015

19

27

73

36 153

38 299

106,0

Konsulent, første- og seniorkonsulent

2016

9

45

55

36 331

37 143

102,2

1 Tallene for ledelse i årsrapporten for 2015 inkluderer direktøren, i årsrapporten for 2016 er direktøren ikke inkludert i tall for avdelingsledelse

Norad har fortsatt et flertall kvinnelige ansatte. I 2016 var andelen kvinner 64 pst. og andelen menn 36 pst. Andelen kvinner er større enn andelen menn i alle stillingskategorier. Denne kjønnsfordelingen er også gjenspeilet i søkergrunnlaget til ledige stillinger. Blant søkere på utlyste stillinger i 2016 var 59 pst. kvinner og 41 pst. menn. Fra 2015 til 2016 var det størst reduksjon av antallet ansatte i stillingskategoriene for konsulenter, mens økningen var størst i stillingskategorien for seniorrådgivere.

Tabell 17.11 Prosentvis fordeling kvinner og menn

År

Deltid

Midlertidig ansatte

Foreldrepermisjon

Legemeldt fravær

M

K

M

K

M

K

M

K

2015

25

75

40

60

21

79

4,5

5,4

2016

40

60

36

64

33

67

4,6

4,2

Kompetanse

Norad skal til enhver tid ha den nødvendige kompetansen til å kunne løse oppgavene på en kvalitativt god måte. Dette innebærer behov for kontinuerlig påfyll av kompetanse. Hovedvekten av medarbeidernes kompetansebygging skjer gjennom læring i arbeidet. Dette gjelder både innen eksisterende ansvarsområder og ved utvikling av ny kompetanse. Ett eksempel fra 2016 er hvordan fagdirektør for sårbare stater gjennom seminarer, seksjonskurs og individuell veiledning har arbeidet på tvers av fagområder for å øke medarbeidernes kompetanse på temaene sårbarhet og konflikt. Norad gjennomførte en rekke eksterne seminarer i 2016 også åpne for Norads medarbeidere. Dette er én av kildene til kunnskap innen prioriterte områder. Flere seminarer handlet om hvordan bruke lærdom fra evalueringer i pågående og framtidige satsinger.

Norad tilbyr i tillegg våre medarbeidere eksterne kompetansehevende tiltak. Stipendordningen ble relansert høsten 2016 og lyst ut med en kort oversikt over prioritert tematikk som ble vektlagt i stipendtildelingen. Dette vil bli videreført i 2017 for målrettet bruk av stipendmidlene. Alle nyansatte gjennomfører obligatorisk opplæringsprogram som omfatter både interne kurs og kurs ved Utenrikstjenestens kompetansesenter (UKS).

Lederutviklingsprogrammet er videreført. Nye møteplasser for ledere ble opprettet. Det ble gjennomført 360-graders tilbakemeldingsprosess for ledere med personalansvar for å bidra til den enkeltes videreutvikling i lederrollen.

Norad startet i 2016 et arbeid med å styrke kunnskapsforvaltningen i virksomheten. Dette arbeidet blir tatt videre i 2017.

Fredskorpset

Fredskorpset har som personalpolitisk mål er å ha en stabil stab bestående av ansatte med variasjon i alder, kjønn, etnisk bakgrunn og yrkesmessig funksjonsevne samt at de innehar høy kompetanse og god motivasjon.

Tilstandsrapporten viser relativt god kjønnsfordeling i alle stillingskategorier. I alle søknadsprosesser vurderes kvalifiserte søkere også utfra mangfold. Det er liten grad av turnover i Fredskorpset.

Lavt sykefravær og godt motiverte ansatte er gjennomgående for Fredskorpset. God tilrettelegging for utføring av arbeidsoppgaver er prioritert, både med tanke på hjemmekontor og fysisk tilpasning av arbeidsplassen til den enkelte medarbeider.

Tabell 17.12 Tilstandsrapport (Kjønn)

Kjønnsbalanse

Lønn gjennomsnitt pr mnd.

År

Menn pst.

Kvinner pst.

Antall totalt

Menn

Kvinner

Totalt fredskorpset

2015

35

65

37

46 032

46 346

2016

35

65

40

45 661

46 471

Ledelse

2015

100

1

90 366

2016

100

1

93 283

Mellomledelse (avdelingsdirektører)

2015

50

50

2

72 475

72 475

2016

50

50

2

61 925

61 925

Teamledere

2015

50

50

6

44 155

54 436

2016

33,33

66,66

6

50 996

57 960

Seniorrådgivere/ rådgivere

2015

39

61

28

43 451

43 357

2016

37,5

62,5

24

43 721

41 637

Førstekonsulenter

2015

23

77

9

36 729

36 633

2016

28,6

71,4

7

37 808

37 903

18 Omtale av lederes ansettelsesvilkår i statlige foretak under Utenriksdepartementet

Norfund

Daglig leder, Kjell Roland, har i perioden 01.01.2016 – 31.12.2016 mottatt 3 399 829 kroner i godtgjørelse fordelt med 2 382 216 kroner i lønn, 927 050 kroner i pensjon og 90 563 kroner i andre godtgjørelser.

Norfund har etablert en pensjonsordning for alle ansatte. Full opptjeningstid er 30 år og utgjør 70 pst. av lønn opp til 12 G. Pensjonsordningen tilfredsstiller kravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon.

Daglig leder har pensjonsalder ved 65 år. Norfund har en generell ordning hvor det opptjenes rettigheter utover 12 G. Ordningen utgjør 66 pst. av lønn utover 12 G med en pensjonsalder på 67 år. Denne ordningen ble lukket for nye medlemmer i 2012. Daglig leder har ingen etterlønnsavtale utover oppsigelsestid på 3 måneder. Daglig leder i Norfund har heller ingen avtale om bonusordning.

Fotnoter

1.

https://www.cgdev.org/commitment-development-index

2.

Straffeloven 2005 § 387

3.

http://www.okokrim.no/korrupsjon.422251.no.html

4.

http://www.worldbank.org/en/topic/governance/brief/anti-corruption

5.

Ditto.

6.

Sammenheng mellom korrupsjon og terror er omtalt i Meld. St. 37 (bl.a. s. 45–46)

7.

Arbeidsgruppens vurdering av Norges rapport fra 2013: http://www.oecd.org/daf/anti-bribery/NorwayP3WrittenFollowUp.EN.pdf

8.

http://www.oecd.org/tax/automatic-exchange/

9.

http://www.oecd.org/tax/oecd-secretary-general-tax-report-g20-leaders-jly-2017.pdf

10.

For oppdaterte tall, se: https://eiti.org/countries

11.

World Development Report 2017 «Governance and the Law», ref «Spotlight 1 Corruption»: http://www.worldbank.org/en/publication/wdr2017

12.

http://www.worldbank.org/en/about/unit/integrity-vice-presidency

13.

http://web.worldbank.org/WBSITE/EXTERNAL/EXTABOUTUS/ORGANIZATION/ORGUNITS/EXTOFFEVASUS/0,,contentMDK:23059612~pagePK:64168445~piPK:64168309~theSitePK:3601046,00.html

14.

https://www.afdb.org/en/about-us/mission-strategy/afdbs-strategy/

15.

«Track it! Stop it!» 2015

16.

https://www.afdb.org/en/topics-and-sectors/initiatives-partnerships/african-legal-support-facility/

17.

http://www.undp.org/content/undp/en/home/ourwork/global-policy-centres/oslo_governance_centre/sdg-16-.html

18.

Dok 3:4 (2010–2011)

19.

https://www.wto.org/english/tratop_e/tradfa_e/tradfa_e.htm

20.

World Trade Report 2015 (WTO).

21.

NOU 2016: 8

22.

https://www.icij.org

23.

FNs miljøprogram og Interpols rapport The Rise of Environmental Crime (2016) http://reliefweb.int/sites/reliefweb.int/files/resources/environmental_crimes.pdf

24.

https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2014/riksrevisjonen-jubler-over-kollegers-avsloringer-/

25.

https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/nyheter---tidligere-ar/2012/omfattende-svindel-i-uganda/

26.

NOU 2015: 12

27.

NOU 2016: 27

28.

Prop. 72 L (2016–2017) https://www.regjeringen.no/contentassets/58f6014896764d2da8a9b8196ba0e38a/no/pdfs/prp201620170072000dddpdfs.pdf

29.

www.varslingsutvalget.no

30.

https://www.economist.com/news/international/21698740-step-right-direction-what-david-camerons-anti-corruption-summit-did-and-didnt

31.

Straffelovens 26. kapittel: Bedrageri, utroskap og korrupsjon. Endret ved lov 4. juli 2003 nr. 79.

32.

For eksempel NHO: https://www.nho.no/siteassets/nhos-filer-og-bilder/filer-og-dokumenter/seriost-arbeisliv-og-samfunnsansvar/over_streken_web.pdf

33.

I samsvar med OECDs terminologi

34.

https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/ud/vedlegg/naringsliv/ud_naeringsli v_og_menneske_uu-versjon2.pdf

35.

https://www.regjeringen.no/no/tema/naringsliv/statlig-eierskap/statens-eierberetning-2016/id725446/

36.

https://www.oecd.org/dac/povertyreduction/2672735.pdf

37.

Landgruppe 1: EU/EFTA-land, Nord-Amerika, Australia og New Zealand

Landgruppe 2: Europa utenom EU/EFTA, Asia (inkl. Tyrkia), Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Oseania utenom Australia og New Zealand.

Til toppen
Til dokumentets forside