Prop. 102 LS (2014-2015)

Lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, og endringer i enkelte andre lover, og samtykke til ratifikasjon av konvensjonen — Haagkonvensjonen 1996

Til innholdsfortegnelse

7 Lov om Haagkonvensjonen 1996

7.1 Innledning

Departementet har utarbeidet et forslag til lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn. Det foreslås at loven gis den offisielle korttittelen «lov om Haagkonvensjonen 1996».1

Loven vil inneholde en bestemmelse om gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996 i norsk rett. I tillegg foreslås det inntatt i loven enkelte øvrige bestemmelser som er nødvendige for å oppfylle Norges forpliktelser etter Haagkonvensjonen 1996, eller som skal sikre en best mulig tilpasning til konvensjonen i norsk rett.

Departementet vil i det følgende behandle enkelte overordnede problemstillinger knyttet til forslaget til lov om Haagkonvensjonen 1996. For øvrig vises det til departementets merknader lovens enkelte bestemmelser i proposisjonen punkt 13.

7.2 Sentralmyndighet mv.

7.2.1 Innledning

Konvensjoner som Haagkonferansen har utarbeidet inkluderer en ordning der hver konvensjonsstat skal utpeke en sentralmyndighet. For Haagkonvensjonen 1996 sin del følger dette av artikkel 29 nr. 1, at det ved ratifikasjon av konvensjonen må angis sentralmyndighet for gjennomføring av konvensjonen i Norge. Sentralmyndigheten har det overordnede ansvaret for at konvensjonens bestemmelser blir oppfylt, og skal fungere som en samarbeidende og koordinerende instans i forholdet mellom konvensjonsstatene. Utveksling av informasjon er et viktig ledd i samarbeidet.

Konvensjonen åpner for at sentralmyndigheten kan overlate enkelte av oppgavene som pålegges til andre offentlige myndigheter eller organer, jf. konvensjonen artikkel 30 nr. 1 og nr. 2. Se Practical Handbook 2014 punkt 11.10. Det vises for øvrig til proposisjonen punkt 3.6.

7.2.2 Norsk sentralmyndighet for andre konvensjoner på området

Norge er tilsluttet to konvensjoner som har til formål å forhindre internasjonal barnebortføring, samt å løse de problemene som oppstår dersom barn likevel blir bortført fra en stat til en annen, Haagkonvensjonen av 1980 om barnebortføring og Europarådskonvensjonen 1980. Det er imidlertid Haagkonvensjonen 1980 som i all hovedsak brukes i barnebortføringssaker. Europarådskonvensjonen har et videre anvendelsesområde enn barnebortføring, og er praktisk ved anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om samvær. Justis- og beredskapsdepartementet er sentralmyndighet etter begge disse konvensjonene.

7.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å etablere en sentralmyndighet i tråd med konvensjonen og gi en overordnet regulering av sentralmyndighetens oppgaver i en egen bestemmelse i gjennomføringsloven, jf. gjennomføringsloven § 2 første ledd. jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 30 flg.

Det ble foreslått at Kongen gis kompetanse til å utpeke hvilket organ som skal være sentralmyndighet, jf. konvensjonen artikkel 29. Videre ble det foreslått at Kongen kan gi nærmere regler om sentralmyndighetens virksomhet, samt at Kongen kan gi nærmere regler om adgangen til å ta rimelig betaling for den bistanden og de tjenestene som leveres etter konvensjonen.

Spørsmålet om plassering av sentralmyndighet har ikke vært på høring.

7.2.4 Høringsinstansenes syn

Tre av høringsinstansene har merknader til departementets forslag til regulering av sentralmyndighets oppgaver.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler følgende:

«Det skal etter konvensjonen etableres en sentralmyndighet som skal ivareta Norges forpliktelser etter konvensjonen. Sentralmyndigheten vil kunne bli en viktig ressurs for de kommunale barneverntjenestene i grenseoverskridende barnevernssaker. Vi vil bemerke at det etter vårt syn vil være en stor fordel om mest mulig av kontakten mellom utenlandske og norske myndigheter på konvensjonens område foregår via sentralmyndigheten. Vi forutsetter at sentralmyndighetens rolle og ansvarsområde blir nærmere beskrevet og avklart i forbindelse med opprettelsen av denne myndigheten.»

Høgskolen i Sør- Trøndelag uttaler følgende:

«Vi vil fremheve betydningen av at sentralmyndigheten er tilgjengelig og at ansvar og oppgaver gjøres kjent for dem som har førstelinjeansvar for barn-herunder også for foreldre.»

Oslo kommune, byrådsavdelingen for eldre og sosiale tjenester har følgende merknad:

«Departementet foreslår at anmodninger om utveksling av opplysninger mellom konvensjonsstatene alltid skal rettes til sentralmyndigheten, og ikke til andre norske myndigheter. Oslo kommune støtter forslaget. Det avgjørende er at saken på tvers av landegrensene behandles likt på en forsvarlig måte. Sentralmyndigheten vil ha en viktig rolle i å formidle opplysninger om norske lover og tjenester til andre konvensjonsland, og eventuelt henvise andre land til annen egnet norsk myndighet.»

7.2.5 Departementets vurderinger

Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om at sentralmyndigheten må utpekes av Kongen. Dette må skje i forbindelse med ikraftsetting av lov om Haagkonvensjonen 1996 og ved norsk ratifikasjon av konvensjonen. Høringen ga også støtte til forslagene om forskriftshjemler for å regulere sentralmyndighetens oppgaver, samt adgangen til å ta rimelig betaling for den bistanden og de tjenester som leveres etter konvensjonen.

Når det gjelder hvilket offentlig organ som skal utpekes av Kongen som sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1996, har som nevnt spørsmålet om plassering av sentralmyndighet ikke vært på høring. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vil avklare den nærmere organiseringen av sentralmyndigheten. Denne vil bli fastsatt i en kgl. res. Det kan være aktuelt å legge oppgaver til direktoratsnivå. Heller ikke i de danske eller svenske forarbeidene ble sentralmyndigheten endelig utpekt, jf. L 148 2005-06 punkt 3.5.1.4 og Prop 2011/12:85 punkt 5.

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet til gjennomføringsloven § 2. Det foreslås imidlertid at det er departementet som kan gi nærmere regler om sentralmyndighetenes virksomhet og regler om adgangen til å ta rimelig betaling for bistand og tjenester etter konvensjonen.

Det vises for øvrig til merknaden til lov om Haagkonvensjonen § 2 i proposisjonen punkt 13.

7.3 Samarbeid, overføring av personopplysninger og taushetsplikt

7.3.1 Innledning om konvensjonen

Haagkonvensjonen 1996 kapittel V har regler om samarbeid mellom konvensjonsstatene. I tillegg til bestemmelser om opprettelse av sentralmyndigheter og sentralmyndighetens og konvensjonsstatenes ulike former for samarbeid, inneholder kapittel V også bestemmelser om informasjonsutveksling.

Informasjonsutveksling er et viktig ledd i konvensjonens målsetting om økt samarbeid mellom konvensjonsstatene. Det vises blant annet til Haagkonvensjonen 1996 artiklene 31 til 36 som gir hjemler for utveksling av opplysninger mellom konvensjonsstatene i ulike sammenhenger. Konvensjonen artikkel 33 gjelder plassering av barn i fosterhjem, institusjon eller omsorgsytelse i form av kafala eller tilsvarende ordning i en annen konvensjonsstat. Bestemmelsen pålegger konvensjonsstatene en plikt til i slike tilfeller å rådføre seg med myndighetene i den aktuelle plasseringsstaten og å oversende en rapport om barnet sammen med begrunnelsen for plasseringen eller omsorgsytelsen som foreslås. Artikkel 36 fastslår at dersom et barn er i alvorlig fare, skal de kompetente myndighetene i den konvensjonsstaten der tiltak for beskyttelse av barnet er truffet eller blir vurdert, dersom de får opplysninger om at barnets bosted er endret eller at barnet oppholder seg i en annen stat, underrette myndighetene i den andre staten om faren og om eventuelle tiltak. Artikkel 36 gir derved også en plikt til underretting. De øvrige bestemmelsene om informasjonsutveksling, særlig artiklene 31, 32, 34 og 35, innebærer ikke en plikt for konvensjonsstatene til å gi opplysninger, men regulerer konvensjonsstatenes adgang til dette eller til å anmode en annen konvensjonsstat om å få utlevert opplysninger. Spørsmål om utlevering av opplysninger etter disse bestemmelsene avgjøres derfor av loven i den konvensjonsstaten som har mottatt anmodningen.

Opplysningene som kan anmodes utlevert om barn vil i mange tilfeller være av personlig karakter. Dette stiller krav til ivaretakelse av barnets integritet og personvern. Haagkonvensjonen 1996 har bestemmelser som søker å ivareta disse hensynene i forbindelse med utveksling av opplysninger. Det følger av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 37 at en myndighet ikke skal anmode om, eller overføre, opplysninger dersom dette i henhold til konvensjonsstatens syn kan sette barnet eller dets formue i fare, eller utgjøre en alvorlig trussel mot sikkerheten til barnets familie. Videre er det fastsatt i artikkel 41 at personopplysninger innsamlet eller overført etter konvensjonen bare skal brukes til de formål de er innsamlet eller overført til. Endelig følger det av artikkel 42 at myndighetene som opplysningene overføres til, skal sikre at de behandles konfidensielt i henhold til egen lovgivning.

Departementet drøfter i det følgende om bestemmelsene om informasjonsutveksling i Haagkonvensjonen 1996 fordrer endringer i gjeldende rett.

7.3.2 Gjeldende rett

Innledning

Bestemmelsene i Haagkonvensjonen 1996 om utveksling av opplysninger mellom konvensjonsstatene gjelder generelt for alle typer beskyttelsestiltak i henhold til konvensjonen. Slik informasjonsutveksling vil imidlertid særlig være aktuelt i forbindelse med tiltak som i norsk rett er regulert i barnevernloven.

Barnevernloven har ingen særskilte bestemmelser om utveksling av opplysninger med utenlandske myndigheter. De alminnelige bestemmelsene om taushetsplikt i barnevernloven og lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) vil derfor komme til anvendelse. I tillegg kommer lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) kapittel V om overføring av personopplysninger til utlandet til anvendelse.

Barnevernloven og forvaltningsloven

Det følger av barnevernloven § 6-7 første ledd at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan eller en institusjon etter barnevernloven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Opplysninger om noens personlige forhold er underlagt taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Opplysninger om en barnevernsak er å anse som opplysninger om noens personlige forhold. Det er imidlertid en strengere taushetsplikt i barnevernsaker enn det som følger av forvaltningsloven. Også opplysninger om fødested, fødsels- og personnummer, statsborgerforhold, yrke, bopel og arbeidssted, er underlagt taushetsplikt, jf. barnevernloven § 6-7 annet ledd. Grunnen til dette er at slike opplysninger kan røpe en tilknytning til barnevernet. Opplysninger om at det foreligger en barnevernsak er i seg selv en opplysning som er underlagt taushetsplikt.

Utgangspunktet er at barneverntjenesten ikke kan gi ut opplysninger til utenlandske myndigheter om et barn som har eller har hatt en barnevernsak. Forvaltningsloven har imidlertid enkelte unntaksbestemmelser fra reglene om taushetsplikt. Aktuelle unntaksbestemmelser for å kunne gi ut opplysninger til utenlandske myndigheter i barnevernsaker er forvaltningsloven § 13 a nr. 1 og § 13 b første ledd nr. 2.

Etter forvaltningsloven § 13 a nr. 1 er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysningene videreformidles dersom den som har krav på taushet samtykker. Opplysninger i dokumenter i saker om barnevern gjelder ofte flere personer enn de som er parter i saken. Det kan derfor være problematisk å innhente samtykke fra de berørte. Det kan også oppstå vanskelige vurderinger av hvem som har samtykkekompetansen når det er opplysninger om barn under barnevernets omsorg.

Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 er taushetsplikt etter § 13 ikke til hinder for «at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a. i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølgning og kontroll». Bestemmelsen oppstiller ingen begrensninger med hensyn til hvem som kan motta opplysninger, og det legges til grunn at barneverntjenesten med hjemmel i § 13 b første ledd nr. 2 har adgang til å gi opplysninger til utenlandske myndigheter, så lenge opplysningene utleveres «for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for». Barneverntjenesten må foreta en konkret vurdering av om vilkårene for å gi ut opplysningene etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 er oppfylt.

Barneverntjenesten har som formål å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barneverntjenesten skal også bidra til at barn får trygge oppvekstvilkår. Som ledd i sitt arbeid vil barneverntjenesten innhente og motta opplysninger om barnet og familien for å vurdere om barnet har behov for barneverntiltak. For eksempel vil barneverntjenesten kunne henvende seg til utenlandske myndigheter i en sak der barneverntjenesten antar at utenlandske myndigheter har relevante opplysninger for barnevernsaken. Barneverntjenesten må formidle visse taushetsbelagte opplysninger til utenlandske myndigheter for å kunne innhente opplysninger fra disse i barnevernsaken. For å kunne gi ut opplysningene må barneverntjenesten anse det som nødvendig for å opplyse saken slik at barnet kan bli ivaretatt på best mulig måte.

Videre kan det være adgang til å gi opplysninger til utenlandske barnevernmyndigheter om et barn som har vært involvert i en barnevernsak i Norge i forbindelse med undersøkelse og oppfølging av barnet i utlandet. Dette vil kunne være aktuelt dersom den utenlandske myndigheten vil iverksette beskyttelsestiltak overfor barnet og barneverntjenesten i Norge anser at deres opplysninger vil bidra til at barnet får best mulig hjelp. Barneverntjenesten kan for eksempel gi opplysninger til utenlandske myndigheter hvis foreldre tar med seg barnet ut av Norge for å slippe unna et barnevernvedtak. Dette forutsetter at opplysningene gis ut med det formål å beskytte og ivareta barnet.

Annen relevant lovgivning

I tillegg til de alminnelige bestemmelsene om taushetsplikt i barnevernloven og forvaltningsloven som er behandlet her, har også annen lovgivning regler om taushetsplikt.

Det vises blant annet til barneloven § 50 som har regler om taushetsplikt for en rekke persongrupper (mekler, sakkyndig og advokat eller representant for barnet) som kommer i kontakt med sensitive opplysninger i forbindelse med behandlingen av en foreldretvist. Taushetsplikten for sakkyndige som benyttes til ulike oppgaver under saksforberedelsen er således uttrykkelig hjemlet i barneloven § 50 annet ledd. Dette innebærer at også personer som ikke omfattes av noen profesjonslover, og som likevel oppnevnes til å gjøre tjeneste som sakkyndig i en fordelingstvist, har en lovfestet taushetsplikt etter denne bestemmelsen. Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer (familievernkontorloven) har bestemmelser om taushetsplikt i § 5 flg. De som utfører tjeneste for familievernkontoret har taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 og 23. I § 5 a er det spesifikt regulert at den som foretar mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven § 51 og § 61 første ledd nr. 2 har taushetsplikt om det som kommer fram om personlige forhold i forbindelse med oppdraget. For øvrig har alle som autoriseres som helsepersonell taushetsplikt etter lov om helsepersonell mv. §§ 21 til 29. Helsepersonelloven § 27 inneholder regler for de tilfeller hvor helsearbeideren opptrer som sakkyndig. Vergemålsloven § 46 har regler om taushetsplikt for en oppnevnt verge.

Personopplysningsloven

Det følger av personopplysningsloven § 29 første ledd første punktum at personopplysninger bare kan overføres til stater som sikrer en forsvarlig behandling av opplysningene. Det er presisert i bestemmelsens første ledd annet punktum at stater som har gjennomført direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger (personverndirektivet), oppfyller kravet til forsvarlig behandling. Bestemmelsen innebærer at det i slike tilfeller ikke kreves noen konkret vurdering av vernenivået, men at nivået automatisk aksepteres som tilstrekkelig. Såfremt personopplysningslovens generelle krav til behandling av personopplysninger er oppfylt, kan altså personopplysninger overføres til land innen EU og EØS-området. Videre følger det av forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av personopplysninger (personopplysningsforskriften) § 6-1 at opplysninger kan overføres til tredjeland som Europakommisjonen finner å ha adekvat beskyttelsesnivå, jf. personverndirektivet artikkel 25 nr. 6. Med tredjeland menes alle land som ikke har gjennomført personverndirektivet, og som heller ikke er godkjent ved EU-kommisjonsbeslutning, jf. § 6-1. Det vises til personopplysningsforskriften § 6-3 annet ledd.

I vurderingen av om behandlingen sikres på forsvarlig måte, skal det blant annet legges vekt på opplysningenes art, den planlagte behandlingens formål og varighet samt de rettsregler, regler for god forretningsskikk og sikkerhetstiltak som gjelder i vedkommende stat, jf. personopplysningsloven § 29 annet ledd. Det skal også legges vekt på om staten har sluttet seg til Europarådets konvensjon 28. januar 1981 nr. 108 om personvern i forbindelse med elektronisk behandling av personopplysninger. Det er her ikke tale om en automatisk godkjennelse av vernenivået, slik som ved gjennomføring av personverndirektivet.

Det er i utgangspunktet den behandlingsansvarlige selv som må vurdere om det landet som opplysningene skal overføres til vil sikre en forsvarlig behandling.

Personopplysningsloven § 30 åpner for at personopplysninger i en del nærmere angitte tilfeller også kan overføres til stater som ikke sikrer et tilstrekkelig beskyttelsesnivå i henhold til § 29. En forutsetning for å overføre personopplysninger til utlandet etter unntaksbestemmelsen i § 30 er at det foreligger behandlingsgrunnlag i henhold til personopplysningsloven §§ 8 og 9 og at enkelte grunnkrav til behandlingen er oppfylt, jf. § 11.

Aktuelt for så vidt gjelder Haagkonvensjonen 1996 er unntakene i personopplysningsloven § 30 første ledd bokstavene b og g. Etter førstnevnte bestemmelse kan personopplysninger utleveres dersom Norge i henhold til en folkerettslig avtale eller medlemskap i en internasjonal organisasjon har forpliktet seg til å overføre opplysninger. Etter personopplysningsloven § 30 første ledd bokstav g, som bygger på personverndirektivet artikkel 26 nr. 1 bokstav d, kan det videre gjøres unntak når det er nødvendig eller følger av lov for å beskytte en viktig samfunnsinteresse. I forarbeidene nevnes utveksling av opplysninger mellom skatte- og tollmyndigheter eller trygdemyndigheter i ulike land som eksempler på overføringer som vil omfattes av bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 92 (1998–99) side 127.

Overføring på grunnlag av alternativene i § 30 første ledd krever som hovedregel ingen forhåndsgodkjenning fra Datatilsynet.

Datatilsynet kan i tillegg godta overføring av opplysninger dersom den behandlingsansvarlige gir tilstrekkelige garantier for vern av den registrertes rettigheter, jf. personopplysningsloven § 30 annet ledd. I slike tilfeller må en søke Datatilsynet om tillatelse for overføring av personopplysninger.

7.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet tok i høringsnotatet utgangspunkt i at forvaltningsloven i enkelte tilfeller åpner for å gi ut opplysninger til utenlandske myndigheter. Departementet så likevel behovet for en klarere hjemmel til å gi ut opplysninger i samsvar med Haagkonvensjonen 1996. På bakgrunn av de bestemmelsene Haagkonvensjonen 1996 har om krav til personvern mente departementet det var forsvarlig å åpne for en videre adgang til å utveksle opplysninger med andre konvensjonsstater. Departementet foreslo å innta en uttrykkelig bestemmelse om overføring av personopplysninger og taushetsplikt i forslaget til gjennomføringsloven § 3.

I bestemmelsens første ledd ble det foreslått å presisere at norske myndigheter kan overføre personopplysninger til et land utenfor EØS-området når dette er nødvendig for å oppfylle konvensjonens forpliktelser. I bestemmelsen ble det inntatt en henvisning til personopplysningsloven § 29, jf. § 30 første ledd bokstav b.

I bestemmelsens annet ledd ble det foreslått å presisere at lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for å utlevere opplysninger til myndighetene i andre konvensjonsstater for å oppfylle bestemmelsene i Haagkonvensjonen 1996.

I tillegg foreslo departementet en bestemmelse om bistand ved henvendelser om informasjon og gjennomføring av tiltak i forslaget til gjennomføringsloven § 6. I bestemmelsens første ledd ble det foreslått at henvendelser fra en kompetent myndighet i en annen konvensjonsstat om utlevering av opplysninger etter konvensjonen artiklene 32 og 34 skulle rettes til sentralmyndigheten, mens henvendelser fra en kompetent myndighet i en annen konvensjonsstat om utlevering av opplysninger etter artikkel 35 kunne rettes til sentralmyndigheten eller annen kompetent myndighet. I bestemmelsens annet ledd ble det foreslått at barneverntjenesten/barne-, ungdoms- og familieetaten/eventuelt andre instanser samler inn og gir sentralmyndigheten de opplysningene som er nødvendige for å oppfylle konvensjonen etter artiklene 32 og 34. I tredje ledd ble det foreslått at departementet kan gi nærmere regler om gjennomføringen av forpliktelsene etter konvensjonen artiklene 32, 34 og 35. Videre foreslo departementet i forslag til gjennomføringsloven § 5 at dersom en kompetent myndighet i en annen konvensjonsstat ber om å plassere barnet i Norge etter konvensjonen artikkel 33, skal henvendelsen sendes «sentralmyndigheten eller barneverntjenesten/Barne-, ungdoms- og familieetaten/eller annet organ».

7.3.4 Høringsinstansenes syn

Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker – Sentralenheten, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vestfold, Datatilsynet og Fornyings- administrasjons og kirkedepartementet har uttalt seg om samarbeid mellom konvensjonsstatene og utveksling av informasjon.

Høringsinstansene er positive til departementets forslag om å innta en regel om overføring av personopplysninger og taushetsplikt i gjennomføringsloven.

Noen av høringsinstansene har hatt innspill til bestemmelsens utforming.

NOAS ber om at konvensjonen artikkel 37 tydeliggjøres i departementets forslag til bestemmelse om overføring av personopplysninger og opplysningsplikt i gjennomføringsloven. Artikkel 37 setter skranker for å anmode om eller overføre opplysninger dersom dette vil sette barnet eller dets formue i fare, eller utgjøre en alvorlig trussel mot barnets familie.

Datatilsynet og Fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet har prinsipielle merknader knyttet til personvernhensynet. Blant annet uttaler Fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet:

«BLD foreslår en egen lov for å sikre nødvendig gjennomføring av konvensjonen. I utkastet er det foreslått en bestemmelse i § 3 som fastsetter at personopplysninger kan overføres til konvensjonsstater utenfor EØS-området når det er nødvendig for å oppfylle konvensjonen. Det følger av andre ledd at overføring kan skje uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Det fremgår derimot ikke av høringsnotatet hvordan man har tenkt å løse de problemer som evt. kan oppstå, ved overføring av personopplysninger til konvensjonsstater som har mindre strenge krav til konfidensialitet om personopplysninger enn i norsk rett. I konvensjonen artikkel 42 stilles det krav om at konvensjonsstatene skal sørge for at informasjon innhentet fra andre konvensjonsstater blir behandlet konfidensielt. Likevel stilles det ikke konkrete krav til det nivået av konfidensialitet den enkelte stat plikter å sikre. Det er kun henvist til nasjonale regler. Det kan innebære uheldige krenkelser av personvernet hvis det ikke stilles konkrete, strenge krav til konfidensialitet i saksbehandlingen. FAD mener Norge ikke skal tillate overføringer av personopplysninger til land som ikke setter tilstrekkelige krav til sikkerhet og konfidensialitet. Proposisjonen må redegjøre tydelig for hvilke krav til konfidensialitet Norge skal stille til mottakerlandene. Økt samarbeid og utveksling av informasjon over landegrensene er viktig for å sikre barns rettigheter. Barn er sårbare individer, og opplysninger om barn kan være sensitive. FAD savner derfor en omtale av mulige personvernkonsekvenser av BLDs forslag, og foreslår et eget kapittel i lovproposisjonen om dette.»

7.3.5 Departementets vurderinger

7.3.5.1 Hvilke norske myndigheter skal ta imot og besvare anmodninger fra utenlandske myndigheter?

Departementet foreslår en bestemmelse i lov om Haagkonvensjonen 1996 § 4 om behandlingen av anmodninger om utlevering av opplysninger og gjennomføring av tiltak i medhold av konvensjonen.

Departementet foreslår i § 4 første ledd første punktum at anmodninger fra en kompetent myndighet i en annen konvensjonsstat om utlevering av opplysninger eller gjennomføring av tiltak, jf. konvensjonen artiklene 32 og 34, sendes til sentralmyndigheten. Konvensjonen artikkel 32 gjelder anmodninger fra sentralmyndigheten eller en annen kompetent myndighet i en konvensjonsstat som barnet har vesentlig tilknytning til, om at sentralmyndigheten i den staten der barnet har sitt vanlige bosted og oppholder seg, kan legge frem en rapport om barnets situasjon, jf. konvensjonen artikkel 32 bokstav a. Videre kan sentralmyndigheten etter en slik anmodning be kompetente myndigheter i egen stat om å vurdere behovet for å treffe tiltak for å beskytte barnet eller dets formue, jf. artikkel 32 bokstav b. Formålet med bestemmelsen er at myndighetene i en konvensjonsstat, typisk der barnet er statsborger og tidligere var bosatt, skal ha mulighet til å få opplysninger om hvordan det går med barnet. Konvensjonen artikkel 34 nr. 1 åpner for at en myndighet som er kompetent etter konvensjonen og som vurderer beskyttelsestiltak overfor et barn, kan anmode enhver myndighet i en annen konvensjonsstat om å utlevere eventuelle opplysninger av betydning for beskyttelse av barnet, dersom barnets situasjon tilsier det.

Departementet foreslår i § 4 første ledd annet punktum at anmodninger fra en kompetent myndighet i en annen konvensjonsstat om bistand til gjennomføring av beskyttelsestiltak, jf. konvensjonen artikkel 35 nr. 1 og anmodninger fra en forelder i forbindelse med spørsmål om samvær, jf. konvensjonen artikkel 35 nr. 2, sendes til sentralmyndigheten eller en annen kompetent norsk myndighet. Departementet antar at det vil være mest aktuelt at anmodninger fra utenlandske myndigheter i medhold av artikkel 35 nr. 1 sendes til sentralmyndigheten i Norge. Når det gjelder anmodninger opplysninger, bevis og anbefalinger i medhold av artikkel 35 nr. 2, antar departementet at det er mest aktuelt å henvende seg hos myndighetene i den kommunen forelderen bor, jf. «en annen kompetent myndighet».

I medhold av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 kan norske myndigheter motta anmodninger fra utenlandske myndigheter om plassering av barn i Norge. Departementet foreslår i § 6 at henvendelser fra en annen konvensjonsstat om plasseringer i Norge etter konvensjonen artikkel 33 skal sendes sentralmyndigheten i Norge. Det vil være sentralmyndighetens oppgave å videresende anmodningen til barneverntjenesten i den kommunen som barnet foreslås plassert i. Videre vil sentralmyndigheten bistå denne kommunen med å etterleve konvensjonen i forbindelse med anmodningen. Barneverntjenesten skal foreta en vurdering av anmodningen og kan samtykke til plasseringen i et konkret fosterhjem eller en institusjon når vilkårene for slike plasseringer er oppfylt, jf. forslag til barnevernloven ny § 4-4 a annet ledd.

Det vises for øvrig til merknaden til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 4 og § 6 i proposisjonen punkt 13.

7.3.5.2 Innhenting av opplysninger fra relevante instanser

Departementet foreslår i iov om Haagkonvensjonen 1996 § 4 annet ledd at kommunen gis plikt til å bistå med å samle inn og gi videre opplysninger i forbindelse med anmodninger mv. etter konvensjonen artiklene 32, 34 og 35. Se mer om artiklene 32, 34, og 35 i proposisjonen punkt 3.6 om samarbeid.

Departementet forslår at det skal ytes bistand fra instanser i kommunen der barnet har vanlig bosted eller oppholder seg, til å imøtekomme anmodninger fra utenlandske myndigheter, jf. konvensjonen artikkel 32. Departementet er kommet til at det er mer hensiktsmessig at denne oppgaven legges til kommunen som sådan enn til konkrete instanser innad i kommunen. Kommunen vil da stå fritt til å delegere denne oppgaven til de aktuelle instansene i kommunen i den enkelte sak. Det samme gjør seg gjeldende ved anmodninger om opplysninger i medhold av konvensjonen artikkel 34. Her vil situasjonen normalt være at barnet ikke lenger har vanlig bosted i Norge, men i den anmodende stat. Hvis barnet ikke lenger bor i Norge, bør bistanden ytes av den kommunen som var barnets bosteds- eller oppholdskommune i Norge umiddelbart før barnet flyttet ut.

Kommunen har også plikt til å bistå sentralmyndigheten ved anmodninger etter artikkel 35. Dette gjelder tilfeller der slike anmodninger sendes sentralmyndigheten, og denne har behov for å be kommunen om bistand.

Departementet hørte som et av flere alternativer om Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) skulle bistå, men har kommet til at dette ikke er noen god løsning. Etaten er ikke førstelinje på samme måte som instanser i kommunen, og vil normalt ikke ha de opplysningene om barnet som er aktuelle etter konvensjonen. Dersom Bufetat skulle hatt denne oppgaven, ville etaten i så fall måtte henvende seg til nettopp kommunen.

Kommunenes bistand vil primært innebære innhenting av opplysninger de allerede er i besittelse av. Det vil imidlertid også kunne være aktuelt å foreta nye vurderinger eller fremskaffe nye opplysninger. Innad i kommunen vil barneverntjenesten være sentral, men også andre instanser som barnehager, skoler, helsestasjoner og fastleger vil kunne bidra med opplysninger og vurderinger. Det foreslås for øvrig at departementet skal kunne gi nærmere regler om behandlingen av anmodninger etter konvensjonen artiklene 32, 34 og 35.

Det vises for øvrig til merknaden til lov om Haagkonvensjonen § 4 i proposisjonen punkt 13.

7.3.5.3 Overføring av opplysninger til utlandet – forholdet til personopplysningsloven og regler om taushetsplikt

Departementet foreslår i lov om Haagkonvensjonen 1996 § 3 en bestemmelse om overføring av personopplysninger og taushetsplikt. I bestemmelsen avklares forholdet til nasjonale regler. Utveksling av informasjon er et viktig ledd i konvensjonens sentrale målsetting om økt samarbeid mellom konvensjonsstatene. Departementet ønsker å legge til rette for dette samarbeidet på en hensiktsmessig måte.

Det er departementets vurdering at Haagkonvensjonen 1996 på en forsvarlig måte balanserer hensynet til involverte personers personvern på den ene siden, og hensynet til at sentrale opplysninger om et barns omsorgssituasjon blir formidlet til de aktuelle myndighetene slik at en sak blir tilstrekkelig opplyst og eventuelle nødvendige tiltak kan settes inn, på den andre siden.

Som redegjort for i proposisjonen punkt 7.3.1 pålegger konvensjonen i visse tilfeller konvensjonsstatene en plikt til informasjonsutveksling. I andre tilfeller gir konvensjonen adgang til å overføre informasjon eller til å anmode en annen konvensjonspart om informasjon. Departementet understreker at i tilfeller der konvensjonen åpner for overføring av opplysninger uten å pålegge en plikt, vil det måtte foretas en konkret vurdering av om, og i hvilken grad, det er forsvarlig og ønskelig å utlevere opplysninger om barnet.

Etter departementets syn vil det ikke være hensiktsmessig å foreslå spesifikke krav knyttet til konfidensialitet og sikker behandling av personopplysninger i lov om Haagkonvensjonen 1996. Det følger allerede av konvensjonen artikkel 42 at myndighetene som mottar informasjon fra en annen stat skal sikre at opplysningene behandles konfidensielt. Artikkel 41 fastslår videre at opplysninger som er innsamlet eller overført i samsvar med konvensjonen bare skal brukes til det formål de ble innsamlet eller overført til. Ytterligere og strengere krav i lov om Haagkonvensjonen 1996 vil innebære at sentralmyndigheten vil måtte foreta ofte kompliserte vurderinger av lovgivning og praksis i mottakerstaten, og i mange tilfeller vanskeliggjøre samarbeidet fordi det ikke er mulig å fastslå med sikkerhet at kravene vil være oppfylt. Departementet understreker samtidig at verken forslaget til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 3 eller konvensjonsbestemmelsene (med unntak av artiklene 33 og 36) pålegger norske myndigheter en plikt til å utlevere informasjon. I vurderingen av om en anmodning etter konvensjonen skal imøtekommes, vil det være naturlig å legge vekt på om det kan antas at informasjonen vil bli behandlet på en forsvarlig måte.

Departementet finner det heller ikke nødvendig å vise til artikkel 37 i lov om Haagkonvensjonen 1996 § 3. Det er klart at informasjon ikke skal utleveres dersom dette vil sette barnet eller dets formue i fare, eller utgjøre en alvorlig trussel mot barnets familie. Det vises i denne sammenheng også til at det grunnleggende hensynet i Haagkonvensjonen 1996 er hensynet til barnets beste. Også mindre alvorlige trusler eller andre mulige negative konsekvenser av å utlevere informasjon, vil etter departementets syn kunne tilsi at norske myndigheter etter en konkret helhetsvurdering velger ikke å imøtekomme en anmodning om informasjon.

Departementet vil for øvrig bemerke at for utveksling av opplysninger til en stat som ikke har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996, vil forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt komme til anvendelse.

Når det gjelder personopplysningslovens vilkår for overføring av personopplysninger til utlandet, er departementet av den oppfatning at overføring av opplysninger etter Haagkonvensjonen vil kunne falle inn under § 29 og unntaksbestemmelsene i § 30 første ledd. I de tilfeller der Norge etter konvensjonen er forpliktet til å overføre personopplysninger, vil unntaket i § 30 første ledd bokstav b kunne gjøres gjeldende. Departementet legger videre til grunn at der konvensjonen åpner for slik overføring av personopplysninger uten å pålegge en plikt, vil overføring til tredjeland likevel kunne hjemles i § 30 første ledd bokstav g, da overføringen kan sies å være nødvendig eller følger av lov (dersom slik lovbestemmelse gis) for å beskytte en viktig samfunnsinteresse. I den forbindelse kan det nevnes at Sverige har basert sin bestemmelse om overføring av personopplysninger i gjennomføringsloven (Lag (2012:318) om 1996 års Haagkonvention) 10 § på en liknende bestemmelse om unntak av hensyn til «ett viktigt allmänt intresse» i personuppgiftslagen 35 § andra stycket. I Prop. 2011/12:85 punkt 6.5 side 49, lovens forarbeider, heter det:

«Det kan inte uteslutas att det finns tredje länder som saknar en adekvat nivå för skyddet av personuppgifter men dit det ändå kan bli aktuellt att föra över uppgifter enligt 1996 års Haagkonvention. Enligt regeringens uppfattning är samarbetet enligt konventionen ett sådant viktigt allmänt intresse som motiverar att det görs ett undantag från förbudet om överföring. Konventionen innehåller också vissa skyddsbestämmelser. En myndighet får inte begära eller överlämna upplysningar, om den anser att det skulle medföra fara för barnets person eller egendom eller innebära att friheten eller livet för en medlem av barnets familj allvarligt hotas (artikel 37). Mot denna bakgrund gör regeringen bedömningen att uppgifter bör kunna lämnas ut om det behövs för att myndigheten ska kunna överväga en nödvändig åtgärd till skydd för ett barn enligt konventionen. En särskild bestämmelse om detta bör tas in i lagen.»

Departementet er av den oppfatning at hensynet til barnets beste og til å beskytte barnet i en internasjonal sammenheng kan sies å være en slik viktig samfunnsinteresse som omfattes av unntaksbestemmelsen i personopplysningsloven § 30 første ledd bokstav g.

Det vises for øvrig til merknaden til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 3 i proposisjonen punkt 13.

7.4 Overføring av jurisdiksjon mellom konvensjonsstater

7.4.1 Innledning om konvensjonen

Haagkonvensjonen 1996 kapittel II har regler om konvensjonsstatenes jurisdiksjon innenfor konvensjonens virkeområde. Gjennom konvensjonens jurisdiksjonsgrunnlag søker man å utpeke den staten som er best egnet til å ivareta barnets interesser og beskytte barnet. Det er imidlertid ikke mulig å utforme jurisdiksjonsregler som passer i alle tilfeller. Haagkonvensjonen 1996 artiklene 8 og 9 åpner derfor for overføring av jurisdiksjon til en annen konvensjonsstat enn den som i utgangspunktet har jurisdiksjon etter konvensjonen. For en nærmere redegjørelse for Haagkonvensjonen 1996 artiklene 8 og 9 om overføring av jurisdiksjon, vises det til proposisjonen punkt 3.3.8.

Dersom Norge ratifiserer Haagkonvensjonen 1996, reiser dette spørsmål knyttet til etablering av regler og prosedyrer for jurisdiksjonsoverføring til og fra Norge. Dette vil bli drøftet i det følgende.

7.4.2 Gjeldende rett

Overføring av jurisdiksjon til stater saken har nærmere tilknytning til er ikke vanlig i norsk internasjonal prosessrett, jf. Kvisberg (2009) side 223. Det er heller ingen generell regel om overføring av jurisdiksjon til stater saken har nærmere tilknytning til i norsk internasjonal barnerett. Derimot har norske domstoler en adgang til å avvise en sak om endring av en tidligere norsk avgjørelse forutsatt at det er anledning til å få spørsmålet avgjort i utlandet og den norske domstolen mener at saken bør avgjøres der, jf. barneloven § 82 første ledd bokstav c. Dette er den eneste regelen som gir en norsk domstol hjemmel for å avvise en foreldretvist der den i utgangspunktet har jurisdiksjon. I alle andre tilfeller må en norsk domstol etter gjeldende rett behandle saken, selv om forholdene har nærmere tilknytning til en annen stat eller lettere kan opplyses der, jf. Kvisberg (2009) side 224.

Nordisk familierettslig konvensjon har heller ingen regel om overføring av jurisdiksjon til andre stater i konkrete saker.

7.4.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse i gjennomføringsloven om overføring av jurisdiksjon i konkrete saker, jf. lovforslaget § 4.

I bestemmelsens første og annet ledd ble det foreslått henvisninger til reglene om overføring av jurisdiksjon i Haagkonvensjonen 1996 artiklene 8 og 9. I bestemmelsens tredje ledd ble det foreslått visse prosessuelle regler ved overføring av jurisdiksjon. I bestemmelsens fjerde ledd ble det foreslått å gi departementet kompetanse til å gi nærmere regler om gjennomføringen av bestemmelsene i Haagkonvensjonen 1996 om overføring av jurisdiksjon.

7.4.4 Høringsinstansenes syn

Kun én høringsinstans har hatt merknader til departementets forslag til regulering av adgangen til overføring av jurisdiksjon. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, sentralenheten, uttaler følgende:

«Konvensjonen inneholder regler for overføring av jurisdiksjon mellom konvensjonsstatene. Den foreslåtte gjennomføringsloven har blant annet nærmere regler om fremgangsmåten ved overføring av en sak. Det følger blant annet av § 4 i forslaget til gjennomføringslov at når fylkesnemnda overfører saken, kan tingretten overprøve vedtaket etter barnevernloven § 7-24. I fjerde ledd i bestemmelsen foreslås det å gi departementet kompetanse til å gi nærmere regler om gjennomføringen av bestemmelsen. Fylkesnemndene støtter dette. Spørsmålet om å overføre jurisdiksjon til et annet lands myndighet kan få store konsekvenser for barnet, og det er derfor viktig at en avgjørelse om dette treffes etter nøye overveielse. Departementet uttaler i høringsnotatet på side 134 at endrede forhold etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, kan medføre at barnet har sterkere tilknytning til utlandet. Det vises her som eksempel til at biologiske foreldre flytter tilbake til hjemlandet, mens barnet er plassert i fosterhjem i Norge. Departementet uttaler at barneverntjenesten da kan vurdere om de skal fremme en sak for fylkesnemnda om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse og anmode en annen konvensjonsstat om å overta jurisdiksjonen etter artikkel 8 i konvensjonen. Det er etter fylkesnemndenes vurdering blant annet behov for nærmere regler for dette.»

7.4.5 Departementets vurderinger

Generelt

Ved inkorporering av Haagkonvensjonen 1996 vil hjemmelen for overføring av jurisdiksjon være konvensjonen artiklene 8 og 9. Departementet finner det derfor ikke nødvendig å fastsette ytterligere regler om dette i lov om Haagkonvensjonen 1996. Departementet foreslår imidlertid å utpeke de myndighetene som etter norsk rett er kompetente til å behandle anmodninger etter konvensjonen artiklene 8 og 9, samt å fastlegge prosedyrer for behandlingen av slike anmodninger. Det vises til forslaget til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5.

I proposisjonen punkt 5.4 har departementet anbefalt at anmodninger fra øvrige konvensjonsstater etter artiklene 8 og 9 sendes til den norske sentralmyndigheten, som videresender disse til rett norsk myndighet.

Etter departementets syn bør det være den domstolen eller administrative myndigheten som behandler eller eventuelt skal behandle saken, som tar stilling til spørsmålet om overføring av jurisdiksjon. Dette innebærer at forespørsler fra utlandet om at en norsk myndighet skal overta en sak, behandles av den norske myndigheten som det er mest nærliggende at i så fall skulle behandlet saken i Norge, jf. konvensjonen artikkel 8. På samme måte skal en anmodning fra utlandet om å få overført jurisdiksjonen til seg behandles av den norske myndighet som til enhver tid er kompetent myndighet, jf. konvensjonen artikkel 9. Videre er det den norske myndigheten som til enhver tid har saken, som vurderer å rette anmodninger til utlandet om overføring av en sak, jf. konvensjonen artikkel 8. Endelig kan en norsk myndighet som ikke har jurisdiksjon etter konvensjonen, anmode den utenlandske myndigheten som har saken, om å få overført jurisdiksjon i saken til seg, jf. konvensjonen artikkel 9. Departementet foreslår at overføring av en sak skal kunne skje på alle trinn i saken og følge de prosessreglene som ellers gjelder for sakstypen.

Departementet foreslår at avgjørelser om overføring av jurisdiksjon skal kunne ankes eller påklages. Dette gjelder både avgjørelser om at en norsk kompetent myndighet ikke skal gi fra seg en konkret sak etter anmodning om dette, og avgjørelser om å anmode en myndighet i en annen konvensjonsstat om å utøve jurisdiksjon i en sak. Det vises til at en avgjørelse om overføring av jurisdiksjon kan ha stor betydning for de involverte partene. En overføring av en sak til en annen konvensjonsstat vil for eksempel kunne medføre praktiske problemer i form av muligheten til å delta i behandlingen av saken. Slik overføring av jurisdiksjon vil også blant annet bety at saken etter konvensjonens hovedregel om lovvalg, konvensjonen artikkel 15, skal avgjøres av loven i den konvensjonsstaten saken overføres til. Dersom spørsmålet om overføring av jurisdiksjon reises i en sak som står for retten, foreslår departementet at spørsmålet skal avgjøres ved kjennelse og kunne ankes etter bestemmelsene i lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven). Dersom fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker tar en beslutning om overføring foreslås det at tingretten kan overprøve vedtaket etter barnevernloven § 7-24. Dersom spørsmålet om overføring avgjøres av et forvaltningsorgan, skal beslutningen anses som et enkeltvedtak som kan påklages.

Endelig foreslås det å gi departementet kompetanse til å gi nærmere regler om gjennomføringen av bestemmelsen. Det vises for øvrig til merknaden til lov om Haagkonvensjonen § 5 i proposisjonen punkt 13.

Nærmere om overføring av jurisdiksjon i barnelovsaker

I forslaget til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5 første ledd foreslås det at sentralmyndigheten skal videreformidle anmodninger om overføring av jurisdiksjon til «den myndigheten i Norge som ville være kompetent til å behandle saken». I merknaden til lovens § 5 og i proposisjonen punkt 7.4.5 refereres det til vernetingsreglene. Barneloven § 57 om verneting bestemmer at sak om foreldreansvar, bosted og samvær skal reises «der barnet har alminnelig verneting på den tida saka vert reist». Det vises til Backer (2008) side 501 flg., som redegjør for anvendelsen av vernetingsreglene i barnelovsaker.

Nærmere om overføring av jurisdiksjon i barnevernsaker

Det er fire ulike situasjoner hvor overføring av jurisdiksjon i barnevernsaker vil kunne være aktuelt:

  1. En annen konvensjonsstat anmoder Norge om at Norge overtar jurisdiksjonen i en barnevernsak.

  2. En annen konvensjonsstat anmoder Norge om at denne andre konvensjonsstaten får overført jurisdiksjonen i en barnevernsak.

  3. Norge anmoder en annen konvensjonsstat om at denne konvensjonsstaten skal overta jurisdiksjonen i barnevernsaken.

  4. Norge anmoder en annen konvensjonsstat om at Norge skal få overført jurisdiksjonen i en barnevernsak.

1. I tilfeller der myndigheter i en konvensjonsstat anmoder Norge om at Norge overtar jurisdiksjon i en barnevernsak, vil det være den kommunale barneverntjenesten som er kompetent myndighet til å behandle anmodningen. Det er barneverntjenesten i kommunen som etter barnevernloven er kompetent til å undersøke forholdene og vurdere om det er behov for tiltak. Dersom barnet ikke oppholder seg i Norge, vil det etter departementets vurdering være den kommune barnet har sterkest tilknytning til som er kompetent myndighet. Departementet vil vurdere å utarbeide nærmere regler i forskrift til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5. Departementet viser til at muligheten til å overføre jurisdiksjonen i en barnevernsak til Norge vil være mest aktuelt for barn med norsk statsborgerskap og en ellers sterk tilknytning til Norge. Anmodningen om å samtykke til å overta jurisdiksjonen må alltid vurderes konkret. Departementet gjør oppmerksom på at overføring av jurisdiksjon i en barnevernsak ikke regulerer en rett til opphold i Norge. Dette må avgjøres etter reglene i utlendingsloven.

2. I tilfeller der utenlandske myndigheter anmoder Norge om å få overført jurisdiksjonen i en norsk barnevernsak til seg, vil det være barneverntjenesten i den kommune som har barnevernsaken som er kompetent myndighet.

Har fylkesnemnda truffet tvangsvedtak i en sak, slik som omsorgsovertakelse, vil det imidlertid være fylkesnemnda som er kompetent til å behandle anmodningen om overføring av jurisdiksjon. Det er fylkesnemnda som har kompetansen til å gjøre endringer i tvangsvedtaket, eksempelvis tilbakeføre barnet til foreldrene, og som derfor er nærmest til å behandle anmodning om overføring av jurisdiksjon. Fylkesnemnda har tatt beslutningen om et tvangsvedtak, og bør derfor ha kompetansen til å endre rettstilstanden. Dette vil også bidra til å ivareta barn og foreldres rettssikkerhet i saken. Departementet er også av den oppfatning at det er fylkesnemnda som er kompetent myndighet til å behandle anmodningen når barneverntjenesten har reist sak for fylkesnemnda. Hvis barnevernsaken står til behandling i tingretten, vil tingretten være kompetent myndighet. Har tingretten imidlertid tidligere truffet et tvangsvedtak vil det likevel være fylkesnemnda som er kompetent myndighet til å avgjøre anmodningen. Selv om det er fylkesnemnda som er kompetent til å behandle anmodningen, er det barneverntjenesten som skal legge frem saken for fylkesnemnda etter prosessreglene i barnevernloven kapittel 7, så langt de passer, jf. forslag til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5 tredje ledd. Dette betyr at sentralmyndigheten må sende anmodningene fra utenlandske myndigheter til den kommunale barneverntjenesten. Det er barneverntjenesten som innleder sak for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-10 og § 7-11.

Et vedtak vil bestå frem til den stat som har fått overført jurisdiksjonen i saken har truffet nødvendige beskyttelsestiltak, jf. konvensjonen artikkel 14. Dette betyr etter departementets vurdering at den konvensjonsstat som har fått overført saken til seg, overtar ansvaret. Norske myndigheter vil ikke lenger ha et ansvar. Ved en overføring av jurisdiksjon etter en omsorgsovertakelse vil det etter departementets vurdering være hele saken slik den står i Norge som overføres. Dette innebærer at det ikke er nødvendig for fylkesnemnda å oppheve vedtaket om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-21 for å kunne overføre saken.

3. Norske myndigheter kan anmode en annen konvensjonsstat om å overta jurisdiksjonen i en barnevernsak. I de tilfeller der barneverntjenesten har åpnet undersøkelsessak eller truffet vedtak om hjelpetiltak og akuttvedtak, er det den kommunale barneverntjenesten som er kompetent myndighet til å sende en anmodning om å overføre jurisdiksjonen i saken til en annen konvensjonsstat. Et eksempel i denne sammenheng er der barneverntjenesten etter en undersøkelse og etter å ha prøvd hjelpetiltak, vurderer at det kan være nødvendig med en omsorgsovertakelse, men at det er til barnets beste å få langvarig oppfølging i et annet land som barnet har sterkere tilknytning til. En slik anmodning om overføring av jurisdiksjon forutsetter at barneverntjenesten anser denne staten for å være bedre egnet til å vurdere barnets beste i den konkrete saken, og at barnet kan bli bedre ivaretatt i den andre konvensjonsstaten. En overføring av jurisdiksjon innebærer at den nye staten vil få ansvaret for å treffe nødvendige beskyttelsestiltak for barnet.

Er det imidlertid reist sak for fylkesnemnda eller truffet tvangsvedtak av fylkesnemnda, vil fylkesnemnda være kompetent myndighet til å anmode en annen konvensjonsstat om å overta jurisdiksjonen i saken. For mer informasjon om behandlingen av saken, se ovenfor i punkt 2. Et eksempel på når det kan være aktuelt å anmode om overføring av jurisdiksjon er hvis det oppstår endrede forhold etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Dette kan for eksempel skyldes nye opplysninger om mulige omsorgspersoner i utlandet som barnet har sterk tilknytning til. Dersom foreldrene eller barneverntjenesten mener det er til barnets beste å flytte til en annen konvensjonsstat, forutsatt at barnet kan få lovlig opphold, kan sak om overføring av jurisdiksjon fremmes for fylkesnemnda.

4. I de tilfeller der Norge ønsker å få jurisdiksjonen i en barnevernsak fra utenlandske myndigheter, er det alltid den kommunale barneverntjenesten som er kompetent myndighet til å anmode en annen konvensjonsstat om overføringen, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5 annet ledd.

Departementet viser til at det i all hovedsak vil være aktuelt å overta jurisdiksjonen i saker der barn har norsk statsborgerskap eller har oppholdstillatelse i Norge. I andre tilfeller må det søkes Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet før Norge kan overta jurisdiksjonen. Da man ikke kan se helt bort fra at utenlandske barn unntaksvis kan omfattes, vil Justis- og beredskapsdepartementet vurdere behovet for innføring av en særregel om oppholdstillatelse i utlendingsregelverket.

Hvis jurisdiksjonen i saken blir overført til Norge, vil det utenlandske vedtaket bestå inntil norske myndigheter endrer eller erstatter disse. Dersom det er behov for å erstatte det utenlandske vedtaket med et tvangsvedtak etter barnevernloven, må barneverntjenesten fremme sak for fylkesnemnda på vanlig måte.

Departementet mener at når den kommunale barneverntjenesten har adgang til å beslutte overføring av jurisdiksjon jf. artiklene 8 og 9, skal kompetansen ligge hos barneverntjenestens leder.

Departementet vil gi nærmere regler i forskrift om overføring av jurisdiksjon i barnevernsaker, jf. forslag til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5 fjerde ledd.

7.5 Anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser

7.5.1 Innledning om konvensjonen

Haagkonvensjonen 1996 kapittel IV inneholder regler om anerkjennelse og fullbyrdelse i en konvensjonsstat av tiltak («measures») truffet i medhold av konvensjonen i en annen konvensjonsstat.

Hovedregelen i konvensjonen artikkel 23 nr. 1 er at tiltak som er truffet av myndighetene i en konvensjonsstat, skal anerkjennes direkte i kraft av loven («by operation of law») i alle andre konvensjonsstater. Dette innebærer at anerkjennelse skjer uten at det er nødvendig å ta rettslige skritt for at avgjørelsen skal få virkning i andre konvensjonsstater. Artikkel 23 nr. 2 inneholder en uttømmende liste over de tilfellene der konvensjonsstatene har adgang til å gjøre unntak fra dette utgangspunktet.

Det kan oppstå et behov for på forhånd å avklare hvorvidt et tiltak som er truffet i en konvensjonsstat vil bli anerkjent i en annen konvensjonsstat. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 24 åpner for at enhver person med rettslig interesse kan anmode kompetente myndigheter i en konvensjonsstat om at de tar stilling til om et tiltak truffet i en annen konvensjonsstat skal anerkjennes eller ikke.

Tiltak som er truffet i en konvensjonsstat, og som kan fullbyrdes der, kan som utgangspunkt fullbyrdes i andre konvensjonsstater etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 26 flg. For en nærmere redegjørelse for konvensjonens bestemmelser om anerkjennelse og fullbyrdelse vises det til proposisjonen punkt 3.5.

Haagkonvensjonen 1996 forutsetter at den enkelte konvensjonsstaten har nasjonale prosedyrer for å håndtere henvendelser om anerkjennelse og fullbyrdelse av tiltak etter konvensjonen. Dette vil bli drøftet i det følgende.

7.5.2 Gjeldende rett

Anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser fattet av utenlandske domstoler eller andre utenlandske myndigheter er i begrenset grad regulert i den relevante norske spesiallovgivningen. Barneloven har ingen særskilte regler om anerkjennelse eller fullbyrdelse av avgjørelser fattet i utlandet. Barnevernloven har heller ingen særskilte regler om anerkjennelse og fullbyrdelse av barneverntiltak. Vergemålsloven har ingen særskilte regler om anerkjennelse og fullbyrdelse av vergemål.

For anerkjennelse og fullbyrdelse av sivile krav må man falle tilbake på alminnelige sivilrettslige regler, jf. tvisteloven § 19-16 som gir regler om rettskraft for utenlandske avgjørelser. Av hovedregelen i tvisteloven § 19-16 første ledd følger at når sivile krav er rettskraftig avgjort i fremmed stat av deres domstoler eller forvaltningsmyndigheter, ved voldgift eller ved inngåelse av rettsforlik, har avgjørelsen eller forliket rettskraft i Norge i den utstrekning det er bestemt i lov eller overenskomst med vedkommende stat. Annet ledd regulerer spørsmål om rettskraft for avgjørelser ved partsvedtatt verneting i utlandet. Tredje ledd omhandler forhold som generelt er til hinder for anerkjennelse av en utenlandsk rettsavgjørelse. Avgjørelser anerkjennes ikke dersom dette ville stride mot ufravikelige rettsregler eller virke støtende på rettsordenen («ordre public»). For fullbyrdelse følger utgangspunktet av tvisteloven § 19-13, jf. lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 første ledd bokstav f anses en avgjørelse tatt av en utenlandsk domstol eller en annen utenlandsk myndighet, utenlandsk offentlig forlik og voldgiftsdom som tvangsgrunnlag, dersom den etter lov eller overenskomst med fremmed stat vil være bindende og skal kunne fullbyrdes i Norge.

For internordiske forhold nevnes at Nordisk familierettslig konvensjon artikkel 22 har regler om anerkjennelse av administrative og rettskraftige rettslige avgjørelser som er truffet i en av konvensjonsstatene i henhold til nærmere bestemte artikler i konvensjonen. Nordisk familierettslig konvensjon inneholder ingen særlige regler om fullbyrdelse. I den grad fullbyrdelse er en aktuell problemstilling i forhold til avgjørelser som anerkjennes etter Nordisk familierettslig konvensjon artikkel 22, reguleres dette av lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område.

Europarådskonvensjonen 1980, jf. barnebortføringsloven kapittel II, har regler om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar mv. etter Europarådskonvensjonen 1980.

Utenfor de internordiske forhold, samt for forhold som ikke er «sivile krav», jf. tvisteloven § 19-16, er man henvist til ulovfestede prinsipper utledet fra norsk rettsteori. Det legges til grunn i juridisk teori at utgangspunktet her er, som i tvisteloven § 19-16, at vi ikke uten særskilt hjemmel anerkjenner avgjørelser som er truffet av domstoler i andre land. Det er imidlertid et unntak fra dette utgangspunktet. Såkalte utenlandske statusavgjørelser vil regelmessig bli anerkjent i Norge. Dette vil tradisjonelt eksempelvis være skilsmissedommer. Forutsetningen er at avgjørelsen er gyldig etter personens hjemlands rett.

Det eksisterer i Norge i dag ingen formaliserte prosedyrer for erklæringer om anerkjennelse eller fullbyrdelse av rettsavgjørelser fra utenlandske myndigheter.

7.5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet la departementet til grunn at en eventuell ratifikasjon av Haagkonvensjonen 1996 ikke fordrer endringer i gjeldende rett om anerkjennelse og fullbyrdelse.

Departementet foreslo imidlertid visse prosessuelle bestemmelser om anerkjennelse og fullbyrdelse i forslaget til gjennomføringsloven kapittel 3, §§ 9 til 11. Formålet med forslaget var å ivareta de krav til nasjonale prosedyrer for anerkjennelse og fullbyrdelse som følger av Haagkonvensjonen artiklene 24 og 26.

7.5.4 Høringsinstansenes syn

Tre høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag til prosessuelle bestemmelser om anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser om beskyttelsestiltak som er omfattet av Haagkonvensjonen 1996.

Aleneforeningen uttaler at den støtter departementets forslag til regulering av dette i gjennomføringsloven. Justis- og beredskapsdepartementet er også positive til forslaget, herunder forslaget om sentralisering av begjæringene om anerkjennelse og fullbyrdelse til en førsteinstansdomstol og lovfesting av krav til slike begjæringer. Norsk Kvinnesaksforening foreslår at ordet «utenlandsk» sløyfes i utkastet § 10 første ledd første punktum. I tilknytning til samme paragraf siste ledd, reiser Norsk Kvinnesaksforening spørsmål om det ikke er tilstrekkelig at tingretten kan kreve oversettelse av dokumenter til engelsk.

7.5.5 Departementets vurderinger

Departementet har ikke sett grunn til å endre norsk rett for så vidt gjelder regler om anerkjennelse og fullbyrdelse, utover å foreslå visse prosessuelle bestemmelser, jf. lovforslaget § 9, § 10 og § 11. Gjennom de reglene som foreslås, ivaretas konvensjonens krav til nasjonale prosedyrer for håndtering av begjæringer om anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser om beskyttelsestiltak, jf. Haagkonvensjonen 1996 artiklene 24 og 26.

Departementet foreslår at begjæringer om anerkjennelse og fullbyrdelse i Norge av avgjørelser etter konvensjonen artiklene 24 og 26 skal rettes til en norsk førsteinstansdomstol. Det antas at det vil komme et begrenset antall henvendelser og at det derfor er hensiktsmessig å bygge opp kompetanse for å håndtere dette kun ved én domstol. Departementet foreslår at disse sakene skal håndteres av tingretten for Oslo, jf. § 9 første ledd. Departementet mener med dette ikke å gripe inn i den nærmere arbeidsfordelingen mellom Oslo tingrett og Oslo byfogdembete. Kompetansefordelingen mellom Oslo tingrett og Oslo byfogdembete reguleres i Forskrift om domssogn og lagdømmer av 16. desember 2005, del I, avsnitt 19.

Det foreslås at tingretten avgjør ved beslutning om en avgjørelse skal anerkjennes eller fullbyrdes. Det foreslås for øvrig at tvisteloven skal gjelde så langt den passer for tingrettens behandling av disse sakene. Da et krav om anerkjennelse eller fullbyrdelse ikke er et krav om realitetsbehandling av selve tiltaket, vil det antakelig være tilstrekkelig med noe mer summariske saksbehandlingsregler enn det som følger av tvisteloven. Tvisteloven er imidlertid relativt fleksibel og muliggjør etter departementets skjønn en tilstrekkelig enkel og hurtig prosedyre uten at det krever særskilt lovgiving. Av hensyn til tingrettens behandling av disse sakene, foreslås det et krav om norsk oversettelse av dokumentene i saken.

Departementet foreslår videre at det klargjøres i en egen bestemmelse at utenlandske avgjørelser som skal fullbyrdes etter konvensjonen, skal fullbyrdes etter de reglene som gjelder for fullbyrdelse av tilsvarende avgjørelser i Norge.

Det vises for øvrig til merknaden til lov om Haagkonvensjonen 1996 §§ 9 til 11 i proposisjonen punkt 13.

Fotnoter

1.

Titlene på gjennomføringslovene i Sverige er henholdsvis «1996 års Haagkonvention» og «lov om Haagerbørnebeskyttelseskonventionen».

Til forsiden