Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 104 L (2016–2017)

Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)

Til innholdsfortegnelse

2 Lovforslagets bakgrunn

2.1 Lovgivningen på opphavsrettsområdet

Ved den nå opphevede lov om åndsverker av 6. juni 1930, ble reglene om vern av alle typer åndsverk samlet i en og samme lov. Denne bygget i hovedsak på forslag fra en komité ledet av Ragnar Knoph, som avga sin innstilling i 1925. (Øvrige forarbeider til loven er Ot.prp. nr. 19 (1927), Ot.prp. nr. 22 (1930), Innst. O. XXV (1930), Ot.forh. (1930) s. 973 flg. og Lt.forh. (1930) s. 325 flg.).

Loven av 1930 ble avløst av lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) som fortsatt er gjeldende lov, men som er endret en rekke ganger siden vedtakelsen. Loven av 1961 ble utformet i et nordisk lovsamarbeid, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60), Innst. O. XI (1960–61), Ot.forh. (1960–61) s. 531 flg. og Lt.forh. (1960–61) s. 134 flg.

De omfattende endringene av åndsverkloven etter vedtakelsen har bakgrunn i forslag fra Opphavsrettsutvalget, som avga seks delinnstillinger på 1980-tallet, og i gjennomføring av en rekke EU-direktiver på området. Loven er også blitt endret på grunn av de senere års utvikling innen digitalisering og bruk av kommunikasjonsteknologi.

EU har siden 1989 utvist stor aktivitet på opphavsrettsfeltet, og det er vedtatt en rekke direktiver for å harmonisere reglene for det indre marked. Disse direktivene er gjort til en del av EØS-avtalen, og gjennomført i norsk rett.

I alt ni EU-direktiver er gjennomført i norsk rett ved endringer i åndsverkloven. Dette omfatter dataprogramdirektivet (2009/24/EF), databasedirektivet (96/9/EF), utleie- og utlånsdirektivet (2006/115/EF), satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF), opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF), følgerettsdirektivet (2001/84/EF), vernetidsdirektivet med endringer (2006/116/EF og 2011/77/EU) og hitteverkdirektivet (2012/28/EU). Direktivet om kollektiv forvaltning (2014/26/EU) er ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen og er heller ikke gjennomført i norsk rett.

De mange endringene av åndsverkloven av 1961 har som nevnt medført at loven fremstår som fragmentert og vanskelig tilgjengelig. Ved den siste store lovrevisjonen i 2005 ved gjennomføring av EUs opphavsrettsdirektiv, ble det varslet at man skulle sette i gang en lovrevisjon som i tillegg til å vurdere nødvendige materielle endringer som følge bl.a. av den teknologiske utviklingen, også skulle ha som formål å gjennomgå oppbygging, språk og å gjøre loven lettere tilgjengelig, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) og Innst. O. nr. 103 (2004–2005).

På bakgrunn av et løpende behov for å gjennomføre endringer og lovgivningsaktiviteten i EU, har revisjonsarbeidet blitt delt opp i fire deler. Første del av revisjonen gjaldt endringer for å styrke rettighetshavere ved krenkelser av opphavsrettigheter på Internett, jf. Prop. 65 L (2012–2013) og Innst. 266 L (2012–2013). Lovendringene trådte i kraft 1. juli 2013. Andre del gjaldt gjennomføring av endringene i EUs vernetidsdirektiv, jf. Prop. 54 L (2013–2014) og Innst. 201 L (2013–2014). Endringene trådte i kraft 1. juli 2014. Tredje del omhandlet gjennomføringen av hitteverkdirektivet og regler om generell avtalelisens som gjør det enklere å klarere bruk av åndsverk og nærstående prestasjoner og arbeider, jf. Prop. 69 L (2014–2015) og Innst. 328 L (2014–2015). Lovendringene trådte i kraft 1. juli 2015.

Denne proposisjonen omhandler den siste del av revisjonsarbeidet, som skal resultere i en helt ny åndsverklov. Som nevnt i kapitlet om proposisjonens hovedinnhold, vurderes både språkbruk og oppbyggingen av loven med sikte på at den nye loven blir enklere tilgjengelig for alle, i tillegg til at det foreslås en rekke materielle endringer.

Den nye loven viderefører hovedprinsippene i gjeldende lov, så forarbeidene til gjeldende lov vil fortsatt være relevante for mange av bestemmelsene i den nye loven. En oversikt over de mest sentrale forarbeidene til åndsverkloven av 1961 følger som vedlegg 4.

2.2 Den internasjonale regulering på området

2.2.1 Traktater, avtaler og EU-direktiver

Det har på opphavsrettsområdet helt siden 1886 vært et utstrakt internasjonalt samarbeid gjennom multinasjonale konvensjoner. Den viktigste av disse er Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk fra 1886. Norge tiltrådte konvensjonen i 1896. I lys av den teknologiske utvikling, har konvensjonen blitt revidert flere ganger, senest i 1979. Den er i dag tiltrådt av 168 land. For nærstående rettigheter er Romakonvensjonen om vern av utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsselskap fra 1961 sentral. Norge tiltrådte denne i 1978 og konvensjonen er i dag tiltrådt av 92 land. Disse konvensjonene forplikter i hovedsak det enkelte medlemsland til å behandle åndsverk og arbeider fra andre medlemsland på samme måte som det behandler slike fra eget land (nasjonal behandling). I tillegg fastsetter konvensjonene visse minimumskrav med hensyn til det vern åndsverk og arbeider skal ha i det enkelte medlemsland.

I forvaltningen av konvensjonene har Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendomsrett – WIPO (World Intellectual Property Organization) – en sentral rolle. I 1996 ble det fremforhandlet to nye traktater innen organisasjonen: WIPO-traktaten om opphavsrett (WCT) og WIPO-traktaten om fremføringer og fonogrammer (WPPT). Innenfor avtaleverket om Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det en egen avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS-avtalen). Ved Beijing-traktaten om audiovisuelle fremføringer av 26. juni 2012 fikk utøverne i audiovisuelle produksjoner oppdatert sine rettigheter på linje med 1996-traktatene. Også denne traktaten ble fremforhandlet i regi av WIPO. Det samme gjelder traktaten om blindes og synshemmedes tilgang til åndsverk, som i juni 2013 ble vedtatt i Marrakech. Formålet med traktaten var primært å lette «bokhungersnøden» for blinde og synshemmede i utviklingsland, men den forbedrede internasjonale utveksling av tilpassede bøker og lydopptak som traktaten legger til rette for, vil komme berettigede i alle land som tiltrer traktaten til gode. Marrakech-traktaten forplikter landene til å ha regler som tillater fremstilling av eksemplar av åndsverk for syns- og lesehemmede, og at disse eksemplarene kan utveksles over landegrensene. Norge undertegnet traktaten 20. juni 2014.

Det vil i i løpet av inneværende år bli lagt frem en stortingsproposisjon med forslag om at Norge tiltrer de ovennevnte traktatene.

EU har som nevnt siden 1989 utvist stor aktivitet på opphavsrettsfeltet, og det er vedtatt en rekke direktiver for å harmonisere reglene innenfor det indre marked. Disse direktivene er gjort til en del av EØS-avtalen og gjelder dermed også for Norge. Som nevnt ovenfor er direktivet om kollektiv forvaltning (2014/26/EU) ikke innlemmet i EØS-avtalen, jf. mer om dette under neste punkt.

Det mest sentrale direktivet på området er opphavsrettsdirektivet – Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF om harmonisering av visse aspekter vedrørende opphavsrett og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet. Direktivet ble vedtatt 22. mai 2001, og ble gjennomført i norsk rett ved lov om endringer i åndsverkloven 17. juni 2005 nr. 97, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) og Innst. O. nr. 103 (2004–2005). Direktivet bygger dels på Grønnboken om opphavsrett og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet og høringen av denne, og dels på de foran nevnte nye internasjonale traktatene, WIPO-traktaten om opphavsrett (WCT) og WIPO-traktaten om fremføringer og fonogrammer (WPPT) fra 1996.

Direktivet harmoniserer eneretten til reproduksjon av verk og arbeider (eksemplarfremstilling), eneretten til overføring av slike verk og arbeider til allmennheten, og eneretten til spredning av eksemplar av verk. Reproduksjonsretten gis både til opphavsmenn og nærstående rettighetshavere. Overføringsretten innebærer for nærstående rettighetshavere at de må samtykke i at deres arbeider gjøres tilgjengelig for allmennheten gjennom på-forespørsel-tjenester. For opphavsmenn gir overføringsretten en mer generelt dekkende enerett – det betyr at den dekker all overføring til allmennheten, både i form av på-forespørsel-tjenester og i form av samtidig overføring til allmennheten.

For eneretten til spredning av eksemplar av verk foreskriver direktivet såkalt regional konsumpsjon. Det betyr at opphavsmannen kan kontrollere spredningen av eksemplaret, med mindre det selges eller varig overdras med hans samtykke innenfor EUs indre marked. Dette innebærer at et eksemplar av et opphavsrettslig vernet verk som er solgt utenfor det indre marked, ikke kan importeres til Fellesskapet uten samtykke fra rettighetshaver.

Opphavsrettsdirektivet gir mulighet for en rekke nasjonale unntak fra eneretten. For digital bruk er listen over unntak uttømmende. For analog bruk gis det adgang til å beholde eksisterende nasjonale unntak av mindre omfang. Kun ett unntak er obligatorisk, og innebærer at fremstillingen av visse midlertidige kopier skal unntas eneretten. Hensikten med dette obligatoriske unntaket er bl.a. å sikre at eneretten ikke er til hinder for at globale nettverk skal fungere effektivt. Til enkelte unntak er det koblet et vilkår om at rettighetshaverne skal gis rimelig kompensasjon. For alle unntak gjelder at de skal være i samsvar med den såkalte tretrinnstesten: De får anvendelse bare i visse spesielle tilfeller som ikke skader den normale bruk av et verk eller annen beskyttet gjenstand og ikke på urimelig måte tilsidesetter rettighetshaverens legitime interesser.

Direktivet har bestemmelser om vern mot omgåelse av effektive teknologiske tiltak mot kopiering, såkalte kopisperrer, som rettighetshaver benytter. Dette kan f.eks. være krypteringssystemer. Det gis også regler som skal verne mot misbruk/omgåelse av elektroniske systemer for rettighetsforvaltning (f.eks. elektronisk vannmerking som identifiserer verk/arbeider digitalt).

Direktivene på området, særlig opphavsrettsdirektivet, sammen med de internasjonale konvensjonene, gir føringer for hvilke endringer som kan foretas i åndsverkloven. Flere av de internasjonale konvensjoner, og til dels også EU-direktivene, gir imidlertid uttrykk for en regulering som ikke er tilpasset dagens teknologiske og markedsmessige situasjon. På grunn av den raske og omfattende utviklingen innen teknologi, markeder og distribusjon, pågår det derfor for tiden et arbeid i EU med revisjon av reglene knyttet til et digitalt indre marked, herunder reglene om opphavsrett, jf. punkt 2.2.3.

2.2.2 Direktiv 2014/26/EU om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/26/EU om kollektiv forvaltning av opphavsrett og nærstående rettigheter og grensekryssende lisensiering av rettigheter til musikkverk for bruk på nettet i det indre marked (CRM-direktivet) ble vedtatt 26. februar 2014. Direktivet har som formål å modernisere systemet med kollektiv forvaltning av opphavsrett og nærstående rettigheter i medlemsstatene.

For det første skal direktivet harmonisere regler om bedre forvaltning (good governance) og økt åpenhet og innsyn (transparency) i virksomheten til kollektive forvaltningsorganisasjoner. Det stilles strenge krav til rettighetsorganisasjonenes rapportering og til åpenhet om forvaltning, bl.a. overfor egne medlemmer. Disse reglene skal bidra til at rettighetshaverne kan føre en mer effektiv kontroll med organisasjonene og at forvaltningen kan bli mer effektiv. For det andre har direktivet som formål å legge til rette for og forenkle grensekryssende lisensiering av musikkverk for bruk på nettet. Direktivet har regler for hvordan slik lisensiering skal skje, slik at man enkelt skal kunne klarere musikkrettigheter for flere territorier. Bestemmelsene regulerer bl.a. krav om nøyaktig oversikt over tilgjengelig repertoar og overvåkning av bruken.

Direktivet inneholder til dels omfattende og detaljerte bestemmelser om hvordan forvaltningsorganisasjoner skal utøve og organisere sin virksomhet. I norsk rett er forvaltningsorganisasjoner ikke særlig regulert.

Det ventes at direktivet innlemmes i EØS-avtalen i løpet av 2017. Departementet vil sende ut et eget høringsnotat med forslag til gjennomføring av direktivets bestemmelser.

2.2.3 EUs strategi for et digitalt indre marked og regulering av opphavsrett

Europakommisjonen la i mai 2015 frem sin strategi for realisering av et digitalt indre marked i Europa («DSM-strategien»). Strategien omfatter 16 punkter, herunder innføring av regler til forbedring av e-handel på tvers av landegrensene, tiltak mot ubegrunnet geografisk blokkering, revisjon av opphavsrettsreglene, gjennomgang av satellitt- og kabeldirektivet, revisjon av rammene for audiovisuelle medier og en analyse av online-plattformers rolle (KOM(2015) 192).

Som oppfølgning av DSM-strategien la Kommisjonen i desember 2015 frem et forslag til forordning som regulerer grensekryssende tilgang (portabilitet) til online-tjenester ved midlertidig opphold i utlandet (KOM(2015) 627) og en handlingsplan for modernisering av EUs opphavsrettsregler (KOM(2015) 626).

Handlingsplanen for modernisering av opphavsrettsregelverket består av fire deler: Forbedret tilgang til innhold i hele EU, avgrensninger av opphavsrettsreglene, etablering av et mer rettferdig marked («fairer marketplace») og kamp mot piratkopiering. I omtalen av bakgrunnen for moderniseringsbehovet viser Kommisjonen til at de fleste av EUs regler om opphavsrett er fra 2001, og at digital teknologi siden den gang radikalt har endret måten folk får tilgang til kreativt innhold og måten slikt innhold blir produsert og distribuert på. Dermed er ikke de gjeldende reglene fullt ut egnet til å skape et digitalt indre marked i EU.

I omtalen av tiltak for å forbedre tilgangen til innhold viser Kommisjonen til forslaget til forordning om portabilitet, og opplyser også at den grensekryssende online-tilgangen til TV- og radioprogrammer skal forbedres ved revisjon av satellitt- og kabeldirektivet .

I omtalen av planlagte avgrensninger av opphavsretten uttaler Kommisjonen at den vil revidere reglene for å gjøre det lettere for forskere å bruke tekst- og datautvinningsteknologi til analyse av store datasett. Utdanning er også prioritert, og Kommisjonen viser til at for eksempel lærere som tilbyr kurs over Internett bør være underlagt bedre og klarere felles regler. Kommisjonen vil også gjøre det lettere for personer med funksjonsnedsettelse å få tilgang til flere verk, og viser til Marrakech-traktaten. I tillegg vil Kommisjonen vurdere om det er behov for å klargjøre reglene når personer som laster opp egne bilder på Internett av bygninger og offentlige kunstverk som er permanent plassert på offentlige steder («panoramaunntaket»).

I omtalen av tiltak for å etablere et mer rettferdig marked uttaler Kommisjonen at den vil vurdere om inntektene knyttet til online-bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale blir rimelig fordelt, og vil i den forbindelse se på nyhetsaggregeringstjenestenes rolle. Kommisjonen vil også analysere om det er behov for løsninger på EU-nivå for å øke rettssikkerheten, gjennomsiktigheten og balansen i systemet som styrer vederlaget til forfattere og utøvende kunstnere i EU. Kommisjonen vil i den forbindelse trekke inn resultatene av en høring om plattformer og online-mellomledd.

I omtalen av tiltak i kampen mot piratkopiering viser Kommisjonen til at bedre tilgang til lovlig innhold vil bidra til å bekjempe piratvirksomhet. Kommisjonen vil også gjennomgå håndhevingen av opphavsrettsreglene i EU, og utarbeide et europeisk rammeverk som skal bygge på «følg pengene»-prinsippet. Kommisjonen ønsker også å forbedre reglene om håndheving av immaterielle rettigheter, og vil se på hvordan online-mellomleddene mer effektivt kan fjerne ulovlig innhold.

På lengre sikt har Kommisjonen som målsetting å gjennomføre en fullstendig harmonisering av opphavsrettsreglene i EU.

Som ledd i moderniseringen av regelverket på opphavsrettsområdet la Kommisjonen 14. september 2016 frem et forslag til direktiv om opphavsrett i det digitale indre marked (KOM(2016) 593). Forslaget har som formål å gjennomføre en ytterligere harmonisering av lovgivningen om opphavsrett og nærstående rettigheter i det indre marked, særlig når det gjelder digital og grensekryssende bruk av beskyttet innhold. Direktivforslaget om opphavsrett ble fremlagt som en del av en større «opphavsrettspakke» bestående av ytterligere tre forslag til rettsakter: forslag til forordning om nettoverføringer og videresending av radio- og TV-programmer (KOM(2016) 594) samt forslag til direktiv og forordning om gjennomføring av Marrakech-traktaten (KOM(2016) 596 og KOM(2016) 595).

2.3 Innspillseminar

Departementet avholdt i juni 2015 et innspillseminar om ny åndsverklov. Formålet var å gi berørte interesser en mulighet til å komme med innspill og synspunkter på spørsmålet om hvilke områder det anses viktig at åndsverkloven endres. Det ble også gitt anledning til å komme med etterfølgende skriftlige innspill. Innspillene var viktige bidrag til utformingen av departementets høringsnotat om ny åndsverklov.

2.4 Forslagene i høringsnotatet

Departementet sendte 17. mars 2016 et forslag til ny åndsverklov på høring. Høringsnotatet ble også lagt ut på departementets nettsted.

I høringsnotatet ble det lagt frem forslag som hadde til formål å forenkle og modernisere loven, bl.a. for å gjøre den lettere tilgjengelig. Det ble foreslått endringer både med hensyn til språk og struktur, og også materielle endringer.

Flere av de foreslått materielle endringene var begrunnet i hensynet til å styrke skapende og utøvende kunstneres stilling i avtaleforhold. Det ble bl.a. foreslått:

  • En bevisbyrderegel om at erververen har bevisbyrden for at rettigheter er overdratt.

  • At avtaler om overdragelse ved tvil/uklarhet skal tolkes til fordel for opphaveren.

  • Rett til rimelig vederlag ved overdragelse av rettigheter til bruk i ervervsvirksomhet.

  • Adgang til oppsigelse av avtale om overdragelse dersom overdratte rettigheter ikke benyttes innen tre år.

Videre ble det bl.a. foreslått:

  • Lovfesting av ulovfestet prinsipp om overgang av rettigheter til verk som er skapt i ansettelsesforhold (som innebærer at i mangel av avtale anses slike rettigheter å ha gått over til arbeidsgiver i den utstrekning det er nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål).

  • Ny avtalelisensbestemmelse for klarering av rettigheter til audiovisuelt innhold, som er ment å være mer teknologinøytral enn dagens bestemmelser.

  • Forbud mot strømming av åndsverk som er ulovlig tilgjengeliggjort i visse tilfeller. Det ble presisert at hovedregelen fortsatt skal være at den enkelte internettbruker som surfer på Internett ikke skal ha noe ansvar selv om materialet brukeren ser på, er ulovlig lagt ut.

  • Regelen om kopiering til privat bruk forenkles, slik at det ikke lenger vil være forbudt å benytte fremmed hjelp (bistand fra utenforstående) til å kopiere musikk- og filmverk.

  • Reglene om gjengivelse av kunstverk og gjengivelse av verk i reportasje om dagshending mv. er forenklet og gjort mer teknologinøytrale.

  • Endringer i reglene om straff og erstatning. Disse endringene tilsvarer i stor grad harmoniseringen av håndhevingsreglene i lovgivningen om industrielt rettsvern for noen år siden. Bl.a. styrkes retten til erstatning.

Det blir redegjort nærmere for de enkelte forslagene i høringsnotatet under behandlingen av de respektive spørsmålene i proposisjonen.

2.5 Høringen

Høringsnotatet ble sendt til følgende høringsinstanser:

Departementene

Datatilsynet

Den norske UNESCO-kommisjonen

Domstoladministrasjonen

Forbrukerrådet

Innovasjon Norge

Medietilsynet

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom)

Nasjonalbiblioteket

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Norsk filminstitutt

Norsk kulturråd

Norsk rikskringkasting AS (NRK)

Patentstyret

Riksarkivet

Universitets- og høgskolerådet (UHR)

Advokatforeningen

Abelia

Akademikerne

Bildende Kunstneres Hjelpefond

BONO – Billedkunst Opphavsrett i Norge

Creative Commons Norge

Den norske Dommerforening

Den norske Forfatterforening

Den norske Forleggerforening

Det Norske Komponistfond

Elektronisk Forpost Norge (EFN)

Fagpressen

Fellesorganisasjonen Foto-Norge

FolkOrg

Fond for utøvende kunstnere (FFUK)

FONO

Forbundet Frie Fotografer (FFF)

Forskerforbundet

FriBit

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

Grafill – Norske grafiske designere og illustratører

GramArt

Gramo

Hørselshemmedes Landsforbund (HLF)

IFPI Norge

IKT-Norge

Institusjonsfotografene

Kabel Norge

Kopinor

KS – Kommunesektorens organisasjon

Kunstnernettverket

Landsforeningen Norske Malere

Landslaget for lokalaviser

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Mediebedriftenes Landsforening (MBL)

Motion Picture Association (MPA) v/adv. Simonsen Vogt Wiig

Musikernes fellesorganisasjon (MFO)

Musikkfondene

Musikkforleggerne

NONA – The Norwegian Online News Association

NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere

Nordic Content Protection (Stop Nordic)

Norges Blindeforbund

Norges Fotografforbund

Norges Juristforbund

Norges museumsforbund

Norsk Artistforbund (NA)

Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO)

Norsk Bibliotekforening

Norsk Billedhoggerforening

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF)

Norsk filmforbund

Norsk Filmklubbforbund

Norsk forening for jus og edb

Norsk Journalistlag (NJ)

Norsk Komponistforening (NKF)

Norsk Kritikerlag

Norsk Lokalradioforbund

Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek (NLB)

Norsk Oversetterforening (NO)

Norsk PEN

Norsk Presseforbund

Norsk Redaktørforening (NR)

Norsk Rockforbund

Norsk Sceneinstruktørforening

Norsk Skuespillerforbund (NSF)

Norsk teater- og orkesterforening

Norsk Tidsskriftforening

Norsk Videogramforening (NVF)

Norske Arkitekters Landsforbund

Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere

Norske Billedkunstnere (NBK)

Norske Dansekunstnere

Norske Dramatikeres Forbund

Norske filmbyråers forening

Norske Filmregissører

Norske Grafikere

Norske Kunsthåndverkere (NK)

Norske Reklamefotografer

Norske Scenografer

Norske Tekstilkunstnere

Norwaco

Næringslivets Hovedorganisasjon – NHO

Platearbeiderforeningen

Rettighetsalliansen

Stiftelsen Elektronikkbransjen

TONO

Unge Kunstneres Samfund

Virke kunnskap, teknologi og utdanning (Virke KTU)

Virke Produsentforeningen

YS

Altibox AS

Den Norske Ballettskole AS

Discovery Networks Norway AS (Discovery)

Facebook

Get TDC AS

Google Norge

Modern Times Group MTG AS

Motion Picture Licensing Corporation Norge (MPLC)

NextGenTel AS

Nordic Screens AS

P4 Radio Hele Norge AS

RiksTV AS

Tele2

Telenor Norge AS

TV 2 AS

Høringsfristen var opprinnelig 8. august 2016, men på bakgrunn av at departementet mottok flere henvendelser om utsatt høringsfrist, ble det foretatt en generell utvidelse av fristen til 1. september 2016. Følgende instanser har uttalt at de ikke vil avgi høringsuttalelse, eller at de ikke har merknader til forslaget:

Arbeids- og sosialdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet

Landbruks- og matdepartementet

Samferdselsdepartementet

Utenriksdepartementet

Domstoladministrasjonen

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Følgende instanser har uttalt seg om realiteten i forslaget:

Justis- og beredskapsdepartementet

Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Kunnskapsdepartementet

Nærings- og fiskeridepartementet

Arkivverket

Datatilsynet

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen

Forbrukerombudet

Høgskolen i Sørøst-Norge

Klagenemnda for industrielle rettigheter

Medietilsynet

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom)

Nasjonalbiblioteket

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Norsk Arkivråd

Norsk kulturråd

Norsk rikskringkasting AS (NRK)

Patentstyret

Politidirektoratet

Politihøgskolen

Universitetet i Bergen (UiB)

Universitetet i Oslo (UiO)

Universitets- og høgskolerådet (UHR)

Advokatforeningen

Akademikerne

Arbeidsgiverforeningen Spekter og Norsk teater- og orkesterforening (NTO)

Bokhandlerforeningen

BONO – Billedkunst Opphavsrett i Norge

Den norske Forfatterforening

Den norske Forleggerforening

Fagpressen

Fellesorganisasjonen Foto-Norge

Film & Kino

FolkOrg

Fond for utøvende kunstnere (FFUK)

FONO

Forbundet Frie Fotografer (FFF)

Forskerforbundet

GramArt

Gramo

Hørselshemmedes Landsforbund (HLF)

IFPI Norge

Institusjonsfotografene

Kabel Norge

Kopinor

KS – Kommunesektorens organisasjon

Kulturforbundet i Delta

Kunstnernettverket

Landslaget for lokalaviser

Mediebedriftenes Landsforening (MBL)

Motion Picture Association (MPA) v/adv. Simonsen Vogt Wiig

Musikernes fellesorganisasjon (MFO)

Musikkforleggerne

Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO)

Norges Blindeforbund

Norges museumsforbund

Norsk Bibliotekforening

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF)

Norsk filmforbund og Norske Filmregissører

Norsk håndverksinstitutt

Norsk jazzforum

Norsk Journalistlag (NJ)

Norsk kommunikasjonsforening

Norsk Komponistforening (NKF) og NOPA

Norsk kritikerlag

Norsk Lektorlag

Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB)

Norsk Oversetterforening (NO)

Norsk Redaktørforening (NR)

Norsk Sceneinstruktørforening

Norsk senter for folkemusikk og folkedans

Norsk Skuespillerforbund (NSF)

Norsk studentorganisasjon

Norsk Videogramforening (NVF)

Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere

Norske Billedkunstnere (NBK)

Norske Dansekunstnere

Norske Dramatikeres Forbund

Norske Kinosjefers Forbund

Norske Konsertarrangører

Norske Kunsthåndverkere (NK)

Norwaco

Platearbeiderforeningen

Pressens Offentlighetsutvalg

Produsentforeningen NORA

Rettighetsalliansen

Rådet for folkemusikk og folkedans

Samrådet for Ophavsret i Danmark

TONO

Virke kunnskap, teknologi og utdanning (Virke KTU)

Virke Produsentforeningen

Aller Media AS

Altibox AS

Den Norske Ballettskole AS

Discovery Networks Norway AS (Discovery)

Egmont Publishing AS

Epidemic Sound AB

Feelgood Scene Film og TV AS

Get TDC AS

HBO Nordic AB

Modern Times Group MTG AS

Monday Production AS

Polaris Media ASA

RiksTV AS

Royal Streaming AB

Schibsted Norge

Seafood TV AS

SF Anytime AB

Sopra Steria AS

Svensk Filmindustri Kino AS

Telenor Norge AS

TV 2 AS

Pål Jørgen Frøseth

2.6 Generelt om høringsinstansenes synspunkter

Det er svært delte meninger om forslagene i høringsnotatet. Selv om det er nyanser, synes det å gå et hovedskille mellom de skapende og utøvende kunstnerne på den ene siden og de som kjøper rettigheter på den andre siden.

Hovedtendensen er at de opprinnelige rettighetshaverne i hovedsak støtter forslagene – i hvert fall de som har til formål å gi dem et sterkere vern. Rettighetshaverne viser til at utviklingen har medført at balansen i opphavsretten er i deres disfavør – og at de som den svakere part i avtaler om rettighetsoverdragelser, har behov for et særlig vern i lovgivningen. Imidlertid mener de at forslagene til dels ikke går langt nok, og de er kritiske til en del andre forslag i høringsnotatet (slik som å lovfeste adgangen til å vise film o.l. vederlagsfritt i klasseromsundervisning og den såkalte arbeidsgiverregelen om rettighetsovergang i arbeidsforhold).

Høringsinstanser som erverver rettigheter – produsenter, distributører og kringkastere – er gjennomgående mer negative til forslagene. De er spesielt kritiske til de nye reglene som foreslås i kapitlet om opphavsrettens overgang. De gjør bl.a. gjeldende at det slett ikke er noen ubalanse i rettighetshavernes disfavør, og at forslagene baserer seg på et uriktig premiss om at rettighetshaverne gjennomgående er den svake part i rettighetsforhandlinger. Det vises til at rettighetshaverne ofte er representert av sterke organisasjoner og profesjonelle rådgivere, slik at det ikke er noen ubalanse i styrkeforholdet mellom partene – i noen situasjoner er det tvert imot rettighetshaversiden som er den sterke part.

Denne gruppen høringsinstanser mener at konsekvensene av forslagene ikke er godt nok utredet, og at forslagene vil bidra til å svekke norske mediers og innholdsprodusenters konkurransemessige stilling overfor utenlandske aktører.

En annen hovedinnvending er at forslagene i for liten grad tar hensyn til ytrings- og informasjonsfriheten, jf. Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Det gjøres gjeldende at det legges for liten vekt på hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten i avveiningen mot vern av opphavsrett – særlig når det gjelder medias adgang til å gjengi opphavsrettslig beskyttet innhold. Det vises bl.a. til at det må foreligge sterke mothensyn før inngrep i ytringsfriheten kan tillates, på bakgrunn av medias særskilte rolle i et demokratisk samfunn.

2.7 Overordnede merknader til vernet av opphavsretten og andre grunnleggende interesser, særlig ytringsfriheten

De fleste av høringsinstansenes synspunkter vil bli kommentert i tilknytning til de enkelte forslag. At ytrings- og informasjonsfriheten er for lite ivaretatt, er en innvending som fremsettes i forbindelse med flere av forslagene. Departementet vil på den bakgrunn innledningsvis komme med noen generelle kommentarer om forholdet mellom vernet av opphavsrett og ytringsfriheten.

I høringen viser flere høringsinstanser innen media i sine uttalelser til vernet av ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og Høyesterett. Flere, herunder Mediebedriftenes Landsforening, NRK, Norsk Journalistlag, TV 2 og Norsk Redaktørforening fremholder at lovforslaget og kommentarene i høringsnotatet ikke reflekterer rettsutviklingen i tilstrekkelig grad. Dette gjelder blant annet forslag til bestemmelser om offentlige dokumenter, sitatrett, nyhetsretten og om offentlige forhandlinger.

Blant disse er også mange kritiske til forslag til bestemmelser om forbud mot inngrep (forbudsdom), tiltak for å hindre inngrep og forslaget om straffansvar ved «inngrep i rettigheter» etter loven, med skjerping av den ordinære strafferammen. Det fremholdes at forslagene på flere punkter er i strid med vernet av ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10.

Departementet anser at forslaget til ny åndsverklov ivaretar både vernet av opphavsretten og andre grunnleggende rettigheter som ytringsfriheten.

Når det gjelder forholdet mellom ytringsfrihet og de foreslåtte regler om forbudsdom, tiltak for å hindre inngrep og straff, vil hensynet til ytringsfriheten inngå ved tolkningen av de ulike avgrensningsregler, i mange tilfeller som et sentralt moment. Dette omtales nærmere nedenfor. I tillegg ivaretas vernet av ytringsfriheten og andre grunnleggende rettigheter også ved at saker om tiltak og sanksjoner behandles ved domstolene. Departementet anser det ikke nødvendig å innta en særlig regulering av at sanksjonsbestemmelsene ikke kan anvendes der vernet av ytringsfriheten er til hinder for det. Domstolene vil i sine avgjørelser her som på andre områder tolke lovbestemmelsene i lys av Grunnloven og folkerettslige forpliktelser som er gitt forrang, som EMK, jf. menneskerettsloven § 3. Hensynet til ytringsfriheten, herunder forbudet mot forhåndssensur og kildevernet vil naturlig inngå i domstolens vurdering hvis dette skulle bli et aktuelt spørsmål i en sak. Dersom forbudsdom, tiltak eller straff vil stride mot vernet av ytringsfriheten, innebærer det at de foreslåtte bestemmelsene må tolkes innskrenkende, slik at vernet av ytringsfriheten ivaretas. Departementet har for øvrig kommet til at det ikke er ønskelig at enhver overtredelse av åndsverkloven skal være straffebelagt, og foreslår videreføring av systemet med at straff bare kan ilegges ved overtredelse av enkelte av lovens bestemmelser fremfor ved inngrep i rettigheter generelt.

Når det gjelder eneretten, dens avgrensning og forholdet til ytringsfriheten, ivaretar eneretten i seg selv også ytringsfrihetshensyn. Den som skaper et åndsverk kan bl.a. avgjøre om verket skal offentliggjøres, og har også mulighet til å skaffe seg inntekter gjennom sin åndsproduksjon.

I St.meld. nr. 26 (2003–2004) om endring av Grunnloven § 100 drøftes ikke innskrenkninger i ytringsfriheten for å beskytte andres opphavsrettigheter særskilt, men det vises til omtalen i St.meld. nr. 42 (1999–2000) s. 36, punkt 6.3, hvor det redegjøres for ytringsfrihetskommisjonens uttalelser om dette:

«Kommisjonen anerkjenner opphavsretten som en legitim begrensning i ytringsfriheten. Men på samme måte som andre inngrep må opphavsretten ikke gå lenger i å innskrenke ytringsfriheten enn det som lar seg forsvare i forhold til ytringsfrihetens begrunnelser, og innskrenkningen må være forenlig med tredje ledd om frimodige ytringer. Kommisjonen uttaler at det på denne bakgrunn vil være uforenlig med forslaget å bruke opphavsretten som et redskap til å motvirke en informert offentlig debatt. Derimot vil opphavsretten stå sterkt hvis andres motiv for å angripe den, først og fremst er egen økonomisk vinning.
Kommisjonen antar at grunnlovsforslaget kan føre til en viss endring i rettstilstanden gjennom sin betydning som tolkingsfaktor for regelverket på området, se utredningen s. 136 annen spalte. Hvilke konkrete regler det siktes til, er ikke presisert. Kommisjonen tar ikke til orde for lovendringer.
Departementet vil for sin del understreke at opphavsretten ikke gir rettighetshaveren noen enerett til ideene eller de faktiske opplysningene som ligger til grunn for eller er brukt i verket. Opphavsretten er altså ikke til hinder for at ideer eller fakta brukes i den videre samfunnsdebatten, eller for at andre lar seg inspirere av verket til å produsere noe på egen hånd.»

Brukernes og allmennhetens interesser er dels hensyntatt gjennom avgrensningen av hva som er vernet, bl.a. ved at fakta, opplysninger og meninger i seg selv ikke underlegges opphavsrettslig vern, men at vernet omfatter den konkrete skikkelse åndsverket er gitt av opphaver. Og både i gjeldende lov og i forslaget til ny lov er det en rekke avgrensninger i opphavsretten, som dels er begrunnet i hensynet til ytringsfriheten og som ivaretar det som (allerede) i forarbeidene til gjeldende lov er omtalt som «Publisitetsinteressen – den overordentlig viktige interesse som allmennheten har av å være orientert om og kunne drøfte det som offentlig bringes fram – og derigjennom pressens plikt til å skaffe allmennheten grunnlag for denne», jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 60. Av særlig betydning her kan nevnes at en rekke åndsverk med karakter av offentlige dokumenter er unntatt fra opphavsrettslig vern. Også flere avgrensningsregler ivaretar tilsvarende formål og hensyntar nettopp medias sentrale rolle i å ivareta publisitetsinteressen. Sentralt er her særlig sitatretten, adgangen til gjengivelse av verk ved omtale av dagshending og ved omtale av offentlige forhandlinger. For å ivareta en rimelig balanse mellom hensynet til opphavsretten og hensynet til ytringsfriheten og andre interesser, har departementet også foreslått justeringer i flere av forslagene fra høringsnotatet. Blant annet når det gjelder forslaget om medias adgang til å gjengi verk ved omtale av dagshending.

Hensynet til brukernes interesser, og til vernet av ytringsfriheten, ivaretas også i den konkrete sak ved domstolenes tolkning av de ulike lånereglene. For eksempel skal sitatretten tolkes i lys av sin begrunnelse, som særlig er hensynet til den alminnelige diskusjonsfrihet, «publisitetsinteressen», og ivaretakelse av vernet av ytringsfriheten og dens begrunnelse i «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse». Og dersom tolkningen av åndsverklovens avgrensningsregler i en konkret sak ikke ivaretar vernet av ytringsfriheten i tilstrekkelig grad, slik at EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100 tilsier at ytringsfriheten må gis forrang, legger departementet til grunn at nevnte regler vil kunne gripe inn som selvstendige avgrensninger av den opphavsrettslige enerett. Dette kan særlig være aktuelt dersom opphavsretten i realiteten brukes som middel for å motvirke en informert offentlig debatt. Avveiningen må imidlertid ta hensyn til at vernet av opphavsretten er forankret i en rekke internasjonale konvensjoner og EU-direktiver og også er vernet av menneskerettighetene som del av eiendomsretten, jf. artikkel 1 til protokoll 1 til konvensjonen.

I sine innspill om vektlegging av hensynet til ytringsfriheten har flere av de nevnte høringsinstanser vist til omfattende rettspraksis fra EMD og Høyesterett, særlig praksis om avveining mellom vernet av ytringsfriheten og privatlivsvernet etter EMK.

Under henvisning til praksis fra EMD fremholdes det bl.a. også at medias adgang til å benytte bilder og videoklipp i saker av allmenn interesse er langt videre enn det som legges til grunn i høringsnotatet. Det er vist til at EMD har understreket viktigheten av medias adgang til å bruke bilder i saker av allmenn interesse, og at media selv må bestemme hvordan de vil presentere en sak, ved bruk av referat eller ved gjengivelse av et verk. For eksempel uttaler NRK bl.a.:

«Når det gjelder viktigheten av medias bruk av bilder i saker av allmenn interesse, kan det eksempelvis vises til Von Hannover mot Tyskland, 24.06.2004, avsnitt 60.
«In the cases in which the Court has had to balance the protection of private life against freedom of expression, it has always stressed the contribution made by photos or articles in the press to a debate of general interest.»
Denne uttalelsen er gjentatt og vist til i mange senere EMD-avgjørelser, blant annet Standard Verlags GmbH v. Austria (nr. 2), 4.06.2009, storkammer-avgjørelsen Axel Springer mot Tyskland, 07.02.2012, avsnitt 90 og storkammeravgjørelsen Von Hannover mot Tyskland (nr. 2), 07.02.2012, avsnitt 109. […] dersom media bruker bilde/videoklipp for å gi befolkningen informasjon i en sak av allmenn interesse, skal det tungtveiende hensyn til før det vil være i strid med sitatbestemmelsen»

Departementet viser til at en generell utvikling innenfor vernet av ytringsfriheten også vil ha betydning for tolkningen av åndsverkloven, særlig for de avgrensningsbestemmelsene som har til formål å ivareta hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten. Imidlertid vil de motstridende interesser og innholdet i avveiningen mellom den offentlige og private sfære ha en noe annen karakter, enn der vern av ytringsfriheten skal avveies mot vern av opphavsretten. Avveiningen mot privatlivsvernet gjelder gjerne medias publisering av egne avbildninger eller omtale mv. av personer.

Etter praksis fra EMD består vurderingstemaet ved avveiningen mellom privatlivsvernet og vernet av ytringsfriheten av følgende momenter: (i) om publiseringen av artikkelen eller fotografiet mv. bidrar til en debatt av allmenn interesse, (ii) hvor kjent den omtalte personen er og emnet for reportasjen, (iii) vedkommendes tidligere opptreden, (iv) innhold, form og konsekvenser av publikasjonen, (v) metodene ved fremskaffelse av informasjonen og dens sannferdighet/omstendighetene bildet er tatt i og (vi) alvorligheten av ilagt sanksjon, jf. Axel Springer mot Tyskland 7. februar 2012 premiss 89–95 og Von Hannover mot Tyskland (nr. 2) 7. februar 2012 premiss 108–113. Særlig moment (ii) hvor kjent den omtalte person er og emnet for reportasjen, har sammenheng med moment (i) hvorvidt publiseringen av artikkelen eller fotografiet mv. bidrar til en debatt av allmenn interesse jf. premiss 110 i Von Hannover. Det har også betydning hvorvidt den avbildede har samtykket i å bli avbildet, og for en privatperson som er ukjent for allmennheten uttales at publisering av et fotografi vil utgjøre en mer «substantial interference» enn en skriftlig artikkel, jf. Von Hannover premiss 113.

Spørsmålet om vederlagsfri bruk av andres opphavsrettslig vernede materiale berører andre interesser, særlig eiendomsretten, som også må avveies mot ytringsfriheten på bakgrunn av de motstridende interessenes karakter. At spørsmålet da ikke gjelder bruk av pressens eget, men av andres vernede materiale vil inngå i og kunne ha betydning for vurderingen. Etter det departementet er kjent med, er det få prinsipielle avgjørelser fra EMD, EU-domstolen, eller Høyesterett om sistnevnte situasjon. Grensedragningen på dette området fremtrer dermed heller ikke i dag som fullt ut avklart, og det er grunn til å tro at spørsmålet vil bli ytterligere klargjort gjennom praksis i årene som kommer.

EMD har i to saker i 2013 vurdert vernet av ytringsfrihet mot vernet av opphavsretten, jf. Ashby Donald mot Frankrike 10. januar 2013 og Neij og Sunde mot Sverige 19. februar 2013. EMD la i sakene til grunn at opphavsretten utgjorde en begrensning av ytringsfriheten, og vurderte deretter begrensningen opp mot EMK artikkel 10 nr. 2. Domstolen viste i vurderingen til at siden det dreide seg om to konkurrerende rettigheter som begge var vernet etter menneskerettskonvensjonen, forelå det i utgangspunktet en vid skjønnsmargin, som må fastsettes nærmere i lys av den konkrete brukens formål. Ut fra formålet med bruken i sakene, som verken var omtale av en sak av allmenn interesse eller politisk debatt og diskusjon, ble det lagt til grunn at skjønnsmarginen var særlig vid. EMD konkluderte på denne bakgrunn med at det ikke forelå brudd på EMK artikkel 10 i noen av sakene. Ut over å angi at skjønnsmarginen vil være snevrere i saker av allmenn interesse og i politisk debatt og diskusjon enn der formålet er kommersielt mv., ga imidlertid ikke domstolen en nærmere angivelse av momentene som inngår i vurderingstemaet for avveiningen mellom hensynet til ytringsfriheten og opphavsretten, slik den har for avveiningen mot privatlivsvernet.

At hensynet til ytringsfriheten og andre grunnleggende rettigheter skal vektlegges ved tolkningen av avgrensningene av opphavsretten, er også gjenspeilet i EU-domstolens praksis. I de senere år har domstolen i økende grad gitt uttrykk for at vernet av immaterielle rettigheter må balanseres mot andre grunnleggende rettigheter, slik at vern av bl.a. personlig integritet og informasjonsfriheten ivaretas, jf. bl.a. sakene Promusicae, Scarlet Extended, Sabam, og UPC Telekabel. Og i uttalelser om tolkning av opphavsrettsdirektivet konkret (Deckmyn, C-201/13) har EU-domstolen vist til at direktivet etter fortalen har til formål å medvirke til «gennemførelsen af de fire friheder på det indre marked og respekterer de grundlæggende retsprincipper, særlig ejendomsretten – herunder den intellektuelle ejendomsret – ytringsfriheden og almenhedens interesse».

På denne bakgrunn fremholdt domstolen videre at opphavsrettsdirektivets unntak fra enerettene som følger av artikkel 5, tilsikter at det skal «bevares en «rimelig balance» mellem bl.a. på den ene side ophavsmændenes rettigheder og interesser og på den anden side rettighederne og interesserne hos brugerne af beskyttede frembringelser».

Og i omtalen av tolkningen av unntaket for parodi uttalte retten videre:

«[A]nvendelsen i en konkret situation af undtagelsen for parodi som omhandlet i artikel 5, stk. 3, litra k), i direktiv 2001/29 skal respektere en rimelig balance mellem på den ene side interesserne og rettighederne for de personer, der er omhandlet i dette direktivs artikel 2 og 3, og på den anden side ytringsfriheden for brugeren af et beskyttet værk, der påberåber sig undtagelsen for parodi som omhandlet i artikel 5, stk. 3, litra k.»

Ut fra at avgrensningen av opphavsretten skal ivareta en slik rimelig balanse mellom hensynet til opphavsretten og hensynet til ytringsfriheten og andre interesser, anser departementet at en generell adgang til vederlagsfri bruk av verk til illustrasjon av saker av allmenn interesse, i for stor grad vil kunne true rettighetshavers legitime interesser og innebære en økonomisk snylting på opphaver, som ikke kan forankres i rettsutviklingen på området, jf. ovenfor. Den gjeldende oppfatning om at det er en snever adgang til vederlagsfritt å gjengi (sitere) verk som er særlig sårbare for gjengivelse til illustrative formål videreføres derfor. Hvorvidt en gjengivelse kan foretas må imidlertid vurderes konkret, under hensyntagen til vernet av ytringsfriheten. Dette er nærmere omtalt i tilknytning til de ulike avgrensningsbestemmelser, herunder omtalen av forslaget til sitatbestemmelsen i § 29.

Departementet legger til grunn at lovens avgrensning av opphavsretten fortsatt skal ivareta en rimelig balanse mellom vernet av opphavsrett og vernet av ytringsfriheten og andre grunnleggende rettigheter. I forslag til lovens formålsbestemmelse i § 1, fremgår det av bokstav b at rettighetene etter loven er avgrenset for å ivareta en rimelig balanse mellom rettighetshavernes interesser på den ene siden og brukernes og allmennhetens interesser på den andre. Departementet foreslår at hensynet til informasjons – og ytringsfriheten, sammen med bruk innen det private området angis som eksempel på områder hvor loven har avgrenset rettighetene fordi det ut i fra samfunnsmessige interesser er rimelig. Dette tydeliggjør de ulike interesser loven ivaretar og innebærer ikke en endring av balansepunktet mellom opphavsrett og ytringsfrihet sammenlignet med gjeldende rett. Forslaget til utforming av lovens formålsbestemmelse er nærmere omtalt i punkt 3.2.4. En rimelig balanse som nevnt, ivaretas også ved at det i siste instans er domstolene som ut fra den enkelte avgrensningsbestemmelse og konkrete forhold i den enkelte sak avgjør lovligheten av en bruk, og også avgjør saker om tiltak og sanksjoner.

Til toppen
Til dokumentets forside