Prop. 106 L (2016–2017)

Endringer i straffeprosessloven (biometrisk autentisering)

Til innholdsfortegnelse

7 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at politiet ved ransaking eller beslag av datasystem kan pålegge enhver som har befatning med datasystemet å åpne det ved bruk av biometrisk autentisering, jf. forslaget til endringer i § 199 a første ledd. Foruten et innspill om den språklige utformingen, har det i høringsrunden ikke kommet innvendinger til dette forslaget.

Når det gjelder innføringen av en tvangshjemmel for biometrisk autentisering, har departementet merket seg at enkelte høringsinstanser mener dette forslaget krever en grundigere utredning og bør utstå til arbeidet med oppfølgingen av NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov. Departementet mener imidlertid, i likhet med de fleste høringsinstansene, at det haster med å få på plass en slik hjemmel, og at det ikke er tilfredsstillende å vente til ikrafttredelsen av ny straffeprosesslov. Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, men med visse justeringer, nemlig at tvangen kan skje overfor enhver og at primærkompetansen til å beslutte tvang legges til påtalemyndigheten. I tillegg gjøres visse språklige endringer.

I denne omgangen nøyer departementet seg med å foreslå biometrisk autentisering, om nødvendig med bruk av tvang, som et aksessorium til det opprinnelige tvangsmiddelet, nemlig ransaking eller beslag av datasystem. En nærmere vurdering av et mer generelt forslag, herunder om hjemmelen skal gjelde tilgang til «sted», vil bli gjort som ledd i departementets oppfølgning av NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov.

Departementet har vurdert å begrense hjemmelen til avtrykksautentisering, typisk fingeravtrykksautentisering, slik blant annet Advokatforeningen tar til orde for, men har kommet til at en slik begrensning er lite hensiktsmessig. Det er allerede i dag utviklet mobiltelefoner som benytter irisgjenkjenning i stedet for fingeravtrykksautentisering. Grunnet den raske teknologiske utviklingen på området, må det antas at også andre autentiseringsmåter vil være vanlig i løpet av kort tid. Dersom bestemmelsen begrenses til visse typer biometrisk autentisering, vil den raskt bli utdatert. Departementet fastholder dermed at bestemmelsen ikke begrenses til visse typer biometrisk autentisering.

Videre fastholder departementet forslaget om at tilgangen skal gjelde «datasystem». Betegnelsen brukes allerede i straffeprosessloven § 199 a samt flere andre steder i straffe- og straffeprosesslovgivningen. Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for at bestemmelsen begrenses til visse typer innretninger. På samme måte som for metode for biometrisk autentisering, vil en bestemmelse som presiserer type innretning til for eksempel mobiltelefon eller nettbrett, raskt bli utdatert på grunn av utviklingen på området. En vurdering av om bestemmelsen bør utvides til å gjelde tilgang til annet enn datasystemer vil ikke gjøres i denne omgangen, men vil kunne inngå som del av oppfølgingen av NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov.

I høringsnotatet foreslo departementet at tvangshjemmelen skulle begrenses til å gjelde overfor mistenkte samt andre enn mistenkte når deres datasystem er gjenstand for ransaking eller beslag. Departementet ba særlig om høringsinstansenes syn på dette punktet. Alle høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, med unntak av Advokatforeningen og Datatilsynet, mener hjemmelen bør gjelde overfor enhver. Etter nærmere vurdering har departementet kommet til at bestemmelsen bør gjelde overfor enhver som har befatning med et datasystem som er rettslig tilgjengelig gjennom reglene om ransaking og beslag. Slik Politijuristene påpeker, er det ikke nødvendigvis mer inngripende å bli tvunget til å åpne andres datasystem enn sitt eget. Hvor inngripende tvangsgjennomføringen er for den som blir utsatt for inngrepet, vil uansett inngå som del av den konkrete forholdsmessighetsvurderingen, jf. straffeprosessloven § 170 a. Også hensynet til en effektiv strafforfølgning taler for at bestemmelsen bør gjelde overfor enhver.

Departementet foreslo i høringsnotatet at politiet skulle ha kompetansen til å beslutte bruk av tvang, men ba særlig om høringsinstansenes syn på om kompetansen burde løftes opp et nivå, det vil si til påtalemyndigheten. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om kompetansespørsmålet, støtter departementets forslag. Noen høringsinstanser mener imidlertid at primærkompetansen bør løftes opp ett eller to nivå, eventuelt kombinert med hastekompetanse for politiet.

Departementet har etter en fornyet vurdering kommet til at kompetansen bør løftes opp et nivå, slik at primærkompetansen legges til påtalemyndigheten i politiet, med sekundærkompetanse for politiet når det haster. En slik løsning vil, som noen høringsinstanser er inne på, kunne bidra til en grundigere forholdsmessighetsvurdering, samtidig som politiets behov for å handle når det haster, vil bli ivaretatt gjennom hastekompetansen. Departementet viser for øvrig til at Straffeprosessutvalget i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov legger beslutningskompetansen for alle tvangstiltak til retten, men med hastekompetanse for påtalemyndigheten, jf. lovutkastet § 14-3. Selv om det i praksis skulle vise seg at politiet benytter hastekompetansen ofte, betyr ikke det at primærkompetansen bør legges til politiet. Utgangspunktet bør etter departementets mening være beslutning fra påtalemyndigheten.

Departementet anser at forslaget her, som gjør det klart at politiet ved ransaking og beslag av datasystem kan bruke tvang for å åpne datasystemet ved biometrisk autentisering, ikke er i strid med EMK artikkel 8. Inngrepet vil oppfylle lovkravet, være begrunnet i hensynet til etterforsking og oppklaring av kriminalitet, et formål som er legitimt etter konvensjonen, samt anses som nødvendig i et demokratisk samfunn, herunder oppfylle forholdsmessighetskravet, se punkt 3.2.

Generelt må man kunne si at fremtvingelse av identifikasjonshandlinger for å få åpnet et datasystem ved bruk av biometrisk autentisering, innebærer en relativt beskjeden og kortvarig maktanvendelse og et langt mindre belastende inngrep enn det politiet i dag allerede har hjemmel til, for eksempel undersøkelse av kroppens hulrom etter straffeprosessloven § 157. Forslaget her innebærer altså at en ved et relativt lite belastende inngrep kan få tilgang til sentrale bevis og dermed bidra til en effektiv strafforfølgning.

Selv om departementet mener at forslaget til en tvangshjemmel for biometrisk autentisering som sådan ikke er i strid med EMK artikkel 8, herunder kravet om at inngrepet er nødvendig og forholdsmessig, vil dette naturligvis måtte vurderes i hvert enkelt tilfelle. Vurderingen av et inngreps forholdsmessighet i det konkrete tilfellet må gjøres ved enhver bruk av tvangsmidler, jf. straffeprosessloven § 170 a, samt ved politiets anvendelse av makt, jf. politiloven § 6 fjerde ledd jf. annet ledd. Hvor grensen går, må avgjøres konkret i det aktuelle tilfellet.

Etter departementets syn er forslaget heller ikke i strid med selvinkrimineringsvernet som er innfortolket i EMK artikkel 6 nr. 1 og som følger av Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 3 bokstav g. Det vises til Ørnulf Øyen, Vernet mot selvinkriminering i straffeprosessen (2010), punkt 4.3 side 139 følgende, med videre henvisninger. Kjernen i selvinkrimineringsvernet er at mistenkte ikke har plikt til å forklare seg. Forslaget her gjelder ikke forklaringsplikt, og heller ikke fremtvingelse av en forklaring fra mistenkte. Forslaget gjelder det å utnytte et kjennetegn som utgår fra kroppen for å åpne et datasystem, ikke ulikt det å tvinge mistenkte til å gi fra seg en nøkkel til en lås. Kjennetegnet eksisterer uavhengig av mistenktes vilje og stiller ikke mistenkte overfor et valg om å lyve eller angi seg selv. Det er tale om en faktisk hindring som står i veien for tilgang til informasjon som allerede er rettslig tilgjengelig ved at det er gjenstand for ransaking eller tatt i beslag. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan oppstå situasjoner der selvinkrimineringsvernet setter en skranke for tvangsgjennomføring av biometrisk autentisering. Også dette må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Noen høringsinstanser påpeker at grunnkravene om forholdsmessighet og nødvendighet, jf. straffeprosessloven § 170 a, gjelder alle tvangsmidler, og at en presisering av disse grunnkravene i lovteksten i § 199 a synes unødvendig samt bryter med straffeprosesslovens systematikk. Departementet har forståelse for innvendingen og endrer forslaget i tråd med dette.

Det er også gjort visse andre språklige endringer sammenlignet med forslaget i høringsnotatet. Departementet slutter seg til Riksadvokatens innspill om at det kan skilles klarere mellom pålegget om å gi tilgang og fullbyrdelsen ved tvang dersom pålegget ikke etterkommes frivillig.

Forslaget til § 199 a fjerde ledd om at bestemmelsen gjelder tilsvarende ved gransking av et beslaglagt datasystem, innebærer at også plikten til å «gi nødvendige opplysninger» for tilgang til datasystemet, jf. første ledd første alternativ, vil gjelde når ransakingen går over i beslag. Som for biometrisk autentisering, er det ingen grunn til at denne medvirkningsplikten ikke skal være den samme ved gransking av et beslaglagt datasystem som ved ransaking av det.

Når det gjelder enkelte høringsinstansers innspill om å gjøre endringer i straffeloven, har departementet notert seg dette, men finner ikke grunn til å foreta slike endringer i denne omgangen.