Prop. 106 L (2016–2017)

Endringer i straffeprosessloven (biometrisk autentisering)

Til innholdsfortegnelse

9 Merknader til lovforslaget

Medvirkningsplikten i § 199 a første ledd utvides til å gjelde biometrisk autentisering. Forslaget gir politiet adgang til å pålegge enhver som har befatning med et datasystem å stille sine biometriske kjennetegn til rådighet for å åpne datasystemet. Bestemmelsen vil gjelde ved ransaking av et datasystem samt ved gransking av et datasystem som er tatt i beslag, se merknadene til fjerde ledd. Det betyr at vilkårene for å ransake eller beslaglegge det aktuelle datasystemet må være oppfylt. For forståelsen av gjeldende § 199 a vises det til Ot.prp. nr. 40 (2004–2005) punkt 7.2 side 34 med videre henvisninger.

I § 199 a annet ledd innføres en hjemmel for politiet til å benytte tvang overfor den som er pålagt å åpne datasystemet med biometrisk autentisering, men som ikke etterkommer pålegget. Tvangshjemmelen «speiler» påleggshjemmelen. Tvangen kan benyttes overfor «enhver som har befatning med datasystemet», jf. første ledd. Det omfatter mistenkte og enhver tredjemann, uavhengig av om personen eier datasystemet.

Bestemmelsen er teknologinøytral og omfatter ethvert datasystem og enhver form for biometrisk autentisering. Med «datasystem» menes enhver innretning, bestående av maskinvare og programvare, som foretar behandling av data ved hjelp av dataprogrammer. For eksempel omfattes datamaskiner, nettbrett og smarttelefoner. Betegnelsen brukes allerede i straffeprosessloven § 199 a samt flere andre steder i straffe- og straffeprosesslovgivningen, jf. for eksempel straffeprosessloven § 216 o, og skal forstås på samme måte, se Prop. 68 L (2015–2016) punkt 14.8.7 side 269–271 med videre henvisninger.

I utgangspunktet gjelder bestemmelsen enhver form for biometrisk autentisering, herunder fingeravtrykk, annen avtrykksautentisering og irisgjenkjenning, se punkt 7. Imidlertid kan noen former for biometrisk autentifisering etter sin art være utelukket fra gjennomføring ved tvang. Man kan for eksempel ikke tvinge noen til å uttale noe, slik at tvangsgjennomføring av stemmegjenkjenning vil være lite praktisk. Dersom tvangen gjennomføres overfor mistenkte, kan det ikke utelukkes at selvinkrimineringsvernet vil kunne utgjøre en skranke. Dette må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. De biometriske kjennetegnene som fremtvinges, skal kun brukes til å åpne systemet og skal ikke lagres.

Hvert tilfelle av bruk av tvang må vurderes opp mot det alminnelige forholdsmessighetsprinsippet i straffeprosessloven § 170 a. Dette innebærer blant annet at tvangen må være egnet til å gi den ønskede virkningen, det vil si lette gjennomføringen av ransakingen eller beslaget, og at det ikke finnes mindre inngripende, alternative virkemidler som er like egnede. Videre må forholdsmessigheten vurderes, hvilket vil innebære en avveining av flere ulike hensyn. Departementet anser at tvangsgjennomføring av de to autentiseringsmetodene som ser ut til å være de mest aktuelle i dag, fingeravtrykksautentisering og irisgjenkjenning, normalt vil innebære nokså beskjeden maktbruk slik at det ikke kan anses uforholdsmessig. Departementet utelukker likevel ikke at irisgjenkjenning vil kunne innebære et noe større inngrep enn fingeravtrykksautentisering og dermed stille noe større krav til «sakens art og forholdene ellers», jf. straffeprosessloven § 170 a.

Av § 199 a tredje ledd følger det at primærkompetansen til å beslutte tvangsgjennomføring av biometrisk autentisering er lagt til påtalemyndigheten. Dersom det er fare for at bevismaterialet kan gå tapt i påvente av beslutning fra påtalemyndigheten, kan politiet på stedet treffe beslutningen. Beslutningen må da straks meldes påtalemyndigheten.

Etter § 199 a fjerde ledd gjelder medvirkningsplikten og tvangshjemmelen etter første og annet ledd tilsvarende ved gransking av beslaglagt datasystem. Politiets adgang til å pålegge noen å medvirke til biometrisk autentisering eller anvende makt overfor den som nekter å etterkomme pålegget, bør gjelde uavhengig av om det er tale om fortsatt ransaking av datasystemet eller gransking når ransakingen har gått over til beslag. Det er ingen grunn til at politiet ikke skal ha samme virkemidler ved gransking av et beslaglagt datasystem, som ved ransaking av det. Forslaget til fjerde ledd innebærer at politiet også ved gransking av et beslaglagt datasystem kan pålegge enhver å «gi nødvendige opplysninger» for å få tilgang til datasystemet, jf. første ledd første alternativ. Plikten til å gi nødvendige opplysninger vil altså fortsette å gjelde når ransakingen går over i beslag.