Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

16 Ugyldige testamentariske disposisjoner

I §§ 60 til 64 i gjeldende arvelov er det samlet regler om ugyldige testamentariske disposisjoner. De nevnte paragrafene gir ikke en uttømmende regulering av ugyldighet. Det følger for eksempel av § 48 første ledd at den som er under 18 år, ikke kan opprette testament. Har en mindreårig opprettet testament, og dette ikke er stadfestet av Kongen etter annet ledd, er testamentet ugyldig. Det samme gjelder for testamentariske disposisjoner som er i strid med ufravikelig lov, jf. blant annet pliktdelsreglene i arveloven §§ 29 flg., Grunnloven § 118 og prinsippet i Christian Vs Norske Lov 5-1-2 om disposisjoner som strider mot lov eller ærbarhet.

Reglene i arveloven §§ 60 til 64 gjelder ugyldighet ved manglende oppfyllelse av formkravene for testamenter (§ 60), ugyldighet ved testasjon til fordel for et testamentsvitne mv. (§ 61), ugyldighet på grunn av testators sinnstilstand (§ 62), ugyldighet på grunn av utnyttelse av testator (§ 63) og ugyldighet fordi disposisjonen går ut på bruk eller ødeleggelse som åpenbart ikke har noe fornuftig formål (§ 64). Nåværende § 61 om testasjon til fordel for et testamentsvitne mv. er nærmere behandlet i punkt 13.2.2, mens § 62 om testators sinnstilstand er omtalt i punkt 13.1.1. I det følgende behandles dermed bare reglene som i dag følger av §§ 60, 63 og 64.

§ 60 bestemmer at dersom «tvingande reglar» i kapittel VIII og IX om opprettelse og endring og tilbakekall av testament ikke er fulgt, er disposisjonen ugyldig. Når bestemmelsen nevner tvingende regler, er det for å få frem at brudd på ordensregler ikke fører til ugyldighet. Slike ordensregler finner man i § 50 om at testamentsvitnene i påskrift på dokumentet bør opplyse om at testamentet er opprettet av fri vilje, at testator var ved sans og samling, og at testamentet bør dateres og opplyse om vitnenes yrker og adresser.

Det følger av § 63 at en testamentarisk disposisjon er ugyldig når disposisjonen er fremkalt ved «tvang, svik eller annan misleg påverknad eller ved misbruk av testators lettsinn, veikskap eller avhengige stilling». Arvelovutvalget uttaler følgende om bestemmelsen på side 113 i NOU 2014: 1:

«Av de alternativene som er nevnt i § 63, er tvang lite praktisk. Et testament skal tross alt medundertegnes av to vitner. Svik vil i praksis bety at testator har en feilaktig oppfatning av relevante forhold, slik at § 65 (i eksisterende lov) om villfarelse kan brukes. Misbruk av «testators lettsinn, veikskap eller avhengige stilling» vil vanligvis skje ved mislig påvirkning. I Utkast s. 225 heter det: «Den praktisk viktigste av de foreslåtte ugyldighetsgrunner er trolig den som gjelder «annen utilbørlig påvirkning.» Her vil man fange opp tilfeller av påtrykk eller utnyttelse, som det kan være vanskelig å stemple som tvang, svik eller misbruk av testators lettsinn, eller hvor man kvier seg for å bruke en slik karakteristikk.» De praktiske eksemplene på bruk av § 63 vil være tilfeller hvor testators mentale tilstand faller inn under § 62, men det dreier seg om en «lett» versjon, slik at § 62 isolert sett ikke fører til ugyldighet. Videre vil § 63 kunne ha praktisk betydning når testator er svekket av sykdom og døden er nær forestående. Personer som har daglig kontakt med testator i denne tiden, vil ha muligheter for å misbruke testators tilstand.»

Det er ikke noe krav om at den som utøver mislig påvirkning, selv tjener på dette. Videre er rimeligheten av innholdet i testamentet ikke avgjørende. Se nærmere om dette NOU 2014: 1 side 113–114, der det også er gitt en redegjørelse for uttrykket «utilbørlig påvirkning».

Etter arveloven § 64 er en testamentarisk disposisjon ugyldig når disposisjonen går ut på bruk eller ødeleggelse som åpenbart ikke har noe fornuftig formål. Denne bestemmelsen gir en meget snever adgang til å tilsidesette testamentariske disposisjoner. Bestemmelsen suppleres av Christian Vs Norske Lov 5-1-2, som innebærer at testasjoner som strider mot lov eller ærbarhet, skal settes til side. Arvelovutvalget uttaler om denne bestemmelsen:

«Lovbestemmelsen gjelder etter sin ordlyd bare for avtaler, men det er lagt til grunn i juridisk teori at prinsippet også gjelder for testamenter. Et testament som har et ulovlig formål, eller som åpenbart strider mot etiske, moralske eller kulturelle verdier, kan altså settes til side. Dette prinsippet må også komme inn som en tolkningsfaktor ved tolking av testamenter. I dag kan spørsmålet særlig komme på spissen hvis testamentet har et innhold som er problematisk i lys av grunnleggende menneskerettigheter, se EMDs dom 13. juli 2004 Pla og Puncernau mot Andorra.»

En innsigelse om at en testamentarisk disposisjon er ugyldig, kan gjøres av enhver som uten testamentet ville ha hatt rett til arv eller større arv. Arvingene kan godta testamentet uttrykkelig eller ved konkludent atferd. Se i den forbindelse også arveloven § 70 annet ledd.

Om nordisk rett, se side 114–115 i Arvelovutvalgets utredning.

Arvelovutvalget foreslår en videreføring av reglene om ugyldighet, men med noen endringer.

§ 60 er videreført i § 41 i utvalgets lovforslag. I stedet for en generell henvisning som i gjeldende lov mener utvalget at det bør vises til de enkelte bestemmelsene som må overholdes for at testamentet skal være gyldig. Utvalget begrunner dette med at det for en leser som ikke har juridisk kompetanse, er lettere å forholde seg til en opplisting av hvilke bestemmelser som må overholdes for at testamentet skal være gyldig, enn en bestemmelse som bare viser til «tvingende» regler eller liknende. Det vises til side 107 i NOU 2014: 1.

§ 61 er videreført i § 33 annet til fjerde ledd i utvalgets lovforslag, se punkt 13.2.4, mens § 62 er videreført i § 36 i lovforslaget, se punkt 13.1.3.

§ 63 om utnyttelse av testator er videreført i § 37 i utvalgets lovforslag. Utvalget foreslår at bestemmelsen omformuleres slik at den omfatter «tvang, svik, eller annen utilbørlig påvirkning, for eksempel ved misbruk av testators manglende dømmekraft, svakhetstilstand eller avhengige stilling». Utvalget uttaler at de mest praktiske tilfellene som kan rammes av bestemmelsen, er utilbørlig utnyttelse av en svakhetstilstand eller testators avhengige stilling.

I § 38 i Arvelovutvalgets lovforslag foreslås det en videreføring av nåværende § 64. Som det fremgår av side 115–116 i utredningen, har utvalget vært i tvil om det er grunn til å videreføre bestemmelsen. Utvalget viser til at hvis arvingene har overtatt boet til privat skifte, kan de fritt se bort fra påbud om bruk eller ødeleggelse – uavhengig av om påbudet har et fornuftig formål. Det er da ingen som kontrollerer at testamentets anvisninger følges. Utvalget mener likevel at selv om bestemmelsen ikke er så viktig i praksis, er det riktig at arveloven fortsatt inneholder et forbud mot disposisjoner som går ut på bruk eller ødeleggelse uten et fornuftig formål. Hvis noen av arvingene i et dødsbo skulle ønske å følge arvelaterens vilje i et slikt tilfelle, vil loven gi de arvingene som ikke ønsker å følge testamentets anvisninger, et vern. At den avdødes midler brukes til totalt ufornuftige formål, eller at store verdier ødelegges, er betenkelig ut fra samfunnsøkonomiske og miljømessige hensyn.

Utvalget har vurdert om den ulovfestede ugyldighetsregelen for testamenter i strid med lov eller ærbarhet, som bygger på prinsippene i Christian Vs Norske Lov 5-1-2, bør tas inn i loven, men går ikke inn for dette. Utvalget uttaler:

«Dette prinsippet har levd godt som ulovfestet regel i lang tid. I dag vil innholdet i prinsippet kunne presiseres gjennom praksis fra EMD. Det kan da være uheldig om vurderingstemaet låses til en lovtekst som kan komme i utakt med rettsutviklingen av EMK fra EMD.»

Under høringen slutter Oslo byfogdembete seg til Arvelovutvalgets forslag til bestemmelser om ugyldighet på grunn av formfeil og ugyldighet på grunn av utnyttelse av testator. Høringsinstansen er også enig i at arveloven § 64 bør videreføres. Når det gjelder det ulovfestede prinsippet om ugyldighet for testamenter i strid med lov eller ærbarhet, er Oslo byfogdembete enig i at dette ikke bør lovfestes av hensyn til rettsutviklingen av EMK.

Jussformidlingen slutter seg generelt til utvalgets vurderinger i kapittel 10 i utredningen.

Departementet er enig med Arvelovutvalget i at ugyldighetsreglene i §§ 60 til 64 i nåværende arvelov bør videreføres med noen mindre endringer. Departementet foreslår imidlertid en noe annen systematikk enn det som følger av gjeldende lov og av Arvelovutvalgets lovforslag. §§ 60 til 64 er i gjeldende arvelov plassert i et eget kapittel X om ugyldige testamentariske disposisjoner. Tilsvarende har Arvelovutvalget et eget kapittel VII med overskriften «Ugyldige testamentariske disposisjoner». Reglene er som nevnt ikke uttømmende, men plasseringen av disse reglene i et eget kapittel om ugyldighet kan likevel gi inntrykk av det. Departementet viser blant annet til at det kan virke forvirrende at vilkåret om at man som utgangspunkt må være 18 år for å opprette testament, er plassert i kapittel VIII («Korleis testament skal gjerast») i gjeldende lov, mens kravet til testators sinnstilstand er plassert i kapittel X. For begge bestemmelsene dreier det seg om gyldighetsvilkår.

Departementet foreslår at ugyldighetsvirkningen i større grad fremkommer i sammenheng med de reglene den er knyttet til. I departementets lovforslag er ugyldighet som følge av brudd på formkravene (nåværende § 60) derfor tatt inn som et nytt tredje ledd i § 42. Tilsvarende følger det direkte av § 46 i lovforslaget at det er et gyldighetsvilkår for nødtestamentet at det er opprettet i samsvar med kravene som følger av bestemmelsen. Reglene i nåværende §§ 48 og 62 er samlet i en felles bestemmelse om testasjonsevne, se § 41. Videre er nåværende § 61 om ugyldighet fordi det er testamentert til fordel for et testamentsvitne mv., tatt inn som § 44 i lovforslaget. Ugyldighetsreglene i nåværende §§ 63 og 64 er samlet i § 45.

Ved henvisningene til §§ 41 til 46 i § 48 første ledd og § 49 annet ledd vil ugyldighetsreglene gjelde også for endring og tilbakekall av testament og for arvepakter.

Departementet slutter seg ellers til utvalgets forslag om å videreføre §§ 60, 63 og 64 med de endringer som er foreslått av utvalget. Det vises til utvalgets begrunnelse. Departementets vurdering av reglene om ugyldighet på grunn av manglende testasjonsevne i nåværende §§ 48 og 62 fremgår som nevnt av punkt 13.1.5, mens reglene om ugyldighet ved testasjoner til fordel for testamentsvitner eller deres nærstående (jf. nåværende § 61) er behandlet i punkt 13.2.6.

Til forsiden