Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

17 Tolkning av testamenter

17.1 Gjeldende rett

Testamentet skal gi uttrykk for testators vilje, og som regel vil det ut fra testamentets ordlyd være enkelt å fastslå hvordan arven skal fordeles. Det kan imidlertid ofte også være behov for å tolke testamentet fordi ord og uttrykk som er brukt, kan forstås på flere måter, det kan være bestemmelser i testamentet som logisk ikke lar seg forene, eller det kan være omstendigheter som tilsier at det som står i testamentet, ikke er uttrykk for hva testator mente eller ville ha ment. I noen tilfeller vil tolkningsresultatet ligge innenfor testamentets ordlyd, mens tolkningen i andre tilfeller kan føre til at man korrigerer testamentet eller supplerer det ved å gi det et innhold som ikke er i samsvar med ordlyden. Det vil imidlertid være grenser for hvor langt man kan gå i å korrigere eller supplere testamentet. I Arnholm: Arveretten (1974) side 204 uttrykkes dette dithen at «[v]el er det arvelaterens vilje man skal søke, men bare forsåvidt den har gitt seg uttrykk – la gå et mangelfullt uttrykk – i en testasjon».

Arveloven § 65 første ledd slår fast at et testament skal tolkes i samsvar med det testator mente. Arvelovutvalget uttaler følgende om bestemmelsen på side 121 i NOU 2014: 1:

«Tolkingen er ikke begrenset til rent presiserende tolkning. Man kan også foreta suppleringer og korreksjoner. Man er heller ikke avskåret fra å bruke tolkningsmateriale utenfor testamentet for å finne fram til testators vilje i tilfeller hvor testamentet ikke selv gir holdepunkter for et bestemt tolkningsresultat. Tolkningsmomentene må imidlertid knytte seg til testators vilje på testasjonstiden. Senere uttalelser eller handlinger fra testator kan bare tillegges vekt i den grad de kan belyse testasjonsviljen på testasjonstidspunktet.»

Videre følger det av § 65 annet ledd at dersom «feilskrift eller anna mistak» har gjort at et testament har fått et annet innhold enn testator mente, skal testamentet, når dette kan bringes på det rene, gjelde slik testator mente. Det er lagt til grunn at alternativet «mistak» gjelder tilfeller av motivvillfarelse eller uriktige forutsetninger.

I § 66 er det gitt enkelte supplerende tolkningsregler. Disse reglene gjelder når det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet. Det følger av nr. 1 at under denne forutsetningen skal i et tilfelle der arven ikke strekker til, den som er innsatt som arving til en særskilt ting, gå foran den som skal arve en pengesum. Nr. 2 gjelder tilfeller der en testamentsarving dør før testator eller av andre grunner ikke kan motta arven. I så fall trer testamentsarvingens livsarvinger inn som arvinger hvis de kan ha rett til arv etter testator etter loven. Nr. 3 innebærer at en ektefelles rett til arv etter testamentet faller bort ved separasjon. Retten faller imidlertid ikke bort som følge av faktisk samlivsbrudd. Nr. 4 bestemmer at den som etter testamentet skal arve en bestemt ting, ikke kan kreve vederlag for heftelser som hviler på tingen. Arvingen kan heller ikke kreve penger dersom tingen ikke finnes i boet. Videre bestemmes det i nr. 5 at hvis det er mer enn ett testament etter testator, gjelder alle, med mindre et yngre testament kaller tilbake eller står i strid med noe som er fastsatt tidligere. Hvis boet ikke rekker til, skal nyere disposisjoner gå foran eldre.

17.2 Nordisk rett

Arvelovutvalget uttaler følgende om nordisk rett på side 121 i NOU 2014: 1:

«Arveloven § 65 er i store trekk i samsvar med rettstilstanden i de øvrige nordiske landene. I den svenske og finske ärvdabalken 11: 1 sies det at tolkningen også går ut på å finne frem til den hypotetiske testasjonsviljen i tilfeller hvor testamentet må utfylles for å kunne oppfylles slik testator mente. I den svenske bestemmelsen heter det at testamentet «skall givas den tolkning, som må antagas överensstämma med testators villja». I den tilsvarende finske bestemmelsen er ordet «må» byttet ut med «kan», men det er neppe noen forskjell i hvordan de to bestemmelsene praktiseres. I dansk og islandsk rett er ikke det subjektive tolkningsprinsippet kommet klart til uttrykk i loven, men det er likevel på det rene at det gjelder også der, se Lødrup, Nordisk arverett s. 324.»

17.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget behandler reglene om tolkning av testamenter på side 121–123 i NOU 2014: 1.

Utvalget mener at utgangspunktet om subjektiv tolkning av testamenter bør videreføres. Utvalget har vurdert om ordlyden i arveloven § 65 første ledd bør endres i tråd med ordlyden i den svenske og finske loven for å få bedre frem at man kan trekke inn testators hypotetiske vilje ved tolkning og utfylling av testamentet, men går ikke inn for dette. Utvalget viser til at den nåværende ordlyden ikke har stengt for at man i praksis har utfylt testamentet med bevismidler utenfor testamentet for å avklare hva testator har ment eller ville ha ment hvis han eller hun hadde blitt forelagt problemstillingen. Tolkningsresultatet må imidlertid kunne forankres i testamentet. At testamentet er en formbundet disposisjon, setter en ytre grense for tolkningen.

Utvalget mener også at innholdet i arveloven § 65 annet ledd bør videreføres. Utvalget mener imidlertid at det er uheldig å behandle feilskrift og uriktige forutsetninger i samme bestemmelse, og foreslår at uriktige forutsetninger behandles sammen med bristende forutsetninger i § 45 i lovforslaget.

Arvelovutvalget går inn for å videreføre de sekundære tolkningsreglene i arveloven § 66. Utvalget uttaler at slike regler i mange tilfeller er nyttige, og at de kan avklare en del tvilsomme spørsmål uten at det trenger å bli tvist.

Utvalget foreslår å endre bestemmelsen om representasjonsrett for testamentsarvingens livsarvinger, som vi i dag finner i arveloven § 66 nr. 2. Representasjonsretten gjelder etter nåværende lov bare hvis testamentsarvingen er slektsarving etter testator. Utvalget mener at denne begrensningen ikke er nødvendig, og at presumsjonen bør gjelde testamentsarvingers livsarvinger generelt. Utvalget uttaler likevel på side 123:

«Presumsjonen vil være sterkest i tilfeller hvor det er et slektskapsforhold mellom testator og testamentsarvingens livsarvinger. I andre tilfeller, for eksempel hvor testator har disponert til fordel for en venn eller en arbeidskollega, kan det ikke kreves mye for å legge til grunn at testator har ment noe annet enn det som fremgår av den sekundære tolkningsregelen.»

Nåværende § 66 nr. 3 innebærer at en ektefelles rett til arv etter testamentet bortfaller ved legalseparasjon hvis det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet. I juridisk teori har man lagt til grunn at samlivsbrudd mellom samboere normalt vil være et forhold som innebærer at testasjonen kan settes til side etter arveloven § 57 annet ledd annet punktum. Utvalget foreslår at presumsjonsregelen i nåværende § 66 nr. 3 endres slik at en ektefelles eller samboers rett til arv etter testament skal falle bort dersom samlivet tok slutt før testator døde. Utvalget foreslår etter dette et annet skjæringstidspunkt for når en ektefelles rett til arv etter testament skal falle bort, enn for når en ektefelles rett til arv etter loven skal falle bort (lovforslaget § 8). Utvalget legger til grunn at det vil være i tråd med de fleste testatorers vilje at testamentariske disposisjoner til fordel for ektefellen eller samboeren faller bort ved samlivsbrudd. Utvalget uttaler videre at det ikke er vesentlige forskjeller mellom partenes følelser ved et samlivsbrudd i ekteskap og i samboerskap. Ved å bygge på samlivsbruddet som skjæringstidspunkt for testamentariske rettigheter, vil tolkningsbestemmelsen bli samlivsnøytral, noe utvalget mener at er et poeng i seg selv.

De nevnte bestemmelsene om tolkning av testamenter er inntatt som §§ 43 og 44 i Arvelovutvalgets lovforslag. Se også § 45 om forutsetningssvikt.

17.4 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogdembete og Jussformidlingen slutter seg generelt til Arvelovutvalgets forslag til regler om tolkning av testamenter. Oslo byfogdembete er likevel ikke enig i utvalgets forslag til skjæringstidspunkt for når en ektefelles rett til arv etter testament skal bortfalle. Oslo byfogdembete mener at ektefeller bør kunne forholde seg til ett og samme skjæringstidspunkt for tap av legalarv og for tap av testamentsarv ved samlivsbrudd. Høringsinstansen mener at for begge tilfeller bør det avgjørende tidspunktet være da separasjonsbevillingen kom inn til fylkesmannen eller stevningen kom inn til retten.

Frelsesarmeen, Kreftforeningen, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og Røde Kors har merknader til presumsjonsregelen i nåværende § 66 nr. 4 om at den som etter testamentet skal arve en bestemt gjenstand, ikke kan kreve penger hvis gjenstanden ikke finnes i boet. Høringsinstansene mener at denne bestemmelsen kan føre til et resultat som ikke er i samsvar med testators vilje i tilfeller der det er testamentert for eksempel en fast eiendom til en ideell organisasjon. Røde Kors uttaler:

«Røde Kors og andre organisasjoner har hatt tvister vedrørende tolkning av testament hvor testator har testamentert f.eks. leiligheten til Røde Kors og bankmidler til familien. Testator- eller familien, kan ha solgt leiligheten fordi vedkommende ikke lenger kan bo hjemme- eller det kan dreie seg om andre eiendeler med betydelige verdier. Salgssummen står urørt og i behold på bankkonto ved dødsfallet, og slektsarvingene mener de skal arve salgssummen. Dette er en problemstilling som vi tror blir mer aktuell ettersom flere kommer på sykehjem før de dør. Bestemmelsen er foreslått videreført slik den er i dag. Røde Kors foreslår at man tydeliggjør at i de tilfelle gjenstanden man er legatar til ikke lenger befinner seg i boet, men hvor verdiene fremdeles er til stede skal den verdien som er relatert til avhendingen av objektet tilfalle legataren i stedet for gjenstandslegatet. For organisasjoner vil dette være særlig relevant da testators hensikt normalt ikke er at organisasjonen skal benytte gjenstanden, men midlene den gjenstanden kan innbringe til organisasjonens formål.»

17.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre utgangspunktet om at testamenter skal tolkes subjektivt. I § 57 første ledd i departementets lovforslag er det etter dette slått fast at et testament skal tolkes i samsvar med det testator mente. Departementet følger i § 57 annet ledd også opp utvalgets forslag til bestemmelse om feilskrift mv. Denne bestemmelsen er i samsvar med § 65 annet ledd i gjeldende lov med den forskjell at uriktige forutsetninger foreslås regulert i en egen paragraf sammen med bristende forutsetninger. Det vises til § 59 og spesialmerknaden til denne bestemmelsen.

Departementet foreslår også å videreføre tolkningsreglene i § 66 i nåværende arvelov. Disse reglene er tatt inn som § 58 i departementets lovforslag. I likhet med utvalget foreslår departementet to innholdsmessige endringer i disse bestemmelsene.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til endring av nåværende § 66 nr. 2 (§ 58 bokstav b i lovforslaget) om at dersom en testamentsarving dør før testator eller av andre grunner ikke kan ta imot arven, trer testamentsarvingens livsarvinger inn i hans eller hennes sted. Departementet er enig med utvalget i at det ikke er behov for å videreføre begrensningen om at bestemmelsen bare gjelder hvis testamentsarvingen er slektsarving etter testator. Men departementet slutter seg samtidig til synspunktet om at presumsjonen om at det er dette testator ville ha ment, står sterkere når testamentsarvingen og hans eller hennes livsarvinger er slektsarvinger etter testator, enn når dette ikke er tilfellet.

Arvelovutvalget foreslår en presumsjonsregel om at når en ektefelle eller samboer er innsatt som arving etter et testament, bortfaller arveretten hvis samlivet tok slutt før testator døde. Bestemmelsen avløser nåværende § 66 nr. 3. Departementet er enig i Arvelovutvalgets forslag. Departementet viser for det første til at den gjeldende henvisningen til § 8 om ektefellers arverett etter loven ikke gir en fullstendig regulering siden § 8 naturlig nok bare omfatter separasjon og ikke sier noe om skilsmisse. Når det gjelder arverett etter loven, er det posisjonen som ektefelle som gir rett til arv, og det er unødvendig å angi at den man er skilt fra, ikke har rett til arv i kraft av loven. § 8 innebærer at retten til arv kan opphøre også når ektefellene er separert (ved formell separasjon). § 66 nr. 3 har på den annen side til formål å avklare hva som skal legges til grunn hvis en ektefelle er innsatt som arving i et testament, og testator og ektefellen ikke lenger lever sammen. I denne sammenhengen er det behov for å si noe om hvilket utgangspunkt som skal legges til grunn for testamentstolkningen, ikke bare hvis ektefellene er formelt separert, men også hvis de er skilt. Har testator innsatt sin ektefelle Marte Kirkerud som arving til en bestemt gjenstand i sitt testament, er det ikke opplagt at det bare er i kraft av å være ektefelle at testator har ment at hun skal ta arv. Han kan ha ment at hun skal arve denne gjenstanden uavhengig av ekteskapelig status. Det synes likevel naturlig å legge til grunn som en presumsjon at hvis samlivet har opphørt, vil det være best i samsvar med testators vilje at den tidligere partneren ikke skal ta arv. Dette gjelder både når partene har vært gift, og når de har vært samboere. Nåværende § 8 (§ 11 i lovforslaget) og § 66 nr. 3 (§ 58 bokstav c i lovforslaget) regulerer etter dette forskjellige forhold, og det er andre hensyn som gjør seg gjeldende ved utformingen av regelen om når retten til arv etter loven opphører, enn ved utformingen av presumsjonsregelen for tolkning av testament. Som det fremgår av punkt 6.6, mener departementet at lovforslaget § 11 om ektefellers arverett bør sette klare skjæringstidspunkter for når posisjonen som arving etter loven opphører. Siden lovforslaget § 58 bokstav c er en presumsjonsregel, er det derimot naturlig å se mer hen til realitetene. Departementet går etter dette inn for en regel om at hvis det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet, faller en testasjon til fordel for en ektefelle eller samboer bort hvis samlivet tok slutt før testator døde.

Flere ideelle organisasjoner har under høringen hatt merknader til presumsjonsregelen i nåværende § 66 nr. 4 annet punktum. Etter denne bestemmelsen kan den som er innsatt som arving til en bestemt ting, ikke kreve penger dersom tingen ikke finnes i boet. Departementet er enig i at denne bestemmelsen isolert sett ikke nødvendigvis fører til et rimelig resultat i de eksemplene disse høringsinstansene viser til (en fast eiendom er testamentert til en ideell organisasjon, men er av praktiske årsaker solgt på testators eldre dager). Den nevnte bestemmelsen er imidlertid bare en presumsjonsregel. Den gjelder kun hvis det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet, jf. innledningen til bestemmelsen. Er eiendommen solgt sent i testators liv fordi han eller hun ikke lenger kan bruke den, eller kanskje til og med solgt av vergen etter at testator har mistet testasjonsevnen, er det et argument for at testator ikke har ment at testasjonen skal falle bort. Normalt vil det vel også være slik at det er verdien av eiendommen organisasjonen kan nyttiggjøre seg, ikke selve eiendommen. I så fall er også dette et argument for å legge til grunn at testator mente at testasjonen ikke bare gjaldt eiendommen som sådan, men også salgssummen etter et salg av eiendommen.

Presumsjonen om at testator ikke har ment at gjenstanden skal erstattes av et pengebeløp hvis gjenstanden ikke er i boet når testator dør, er etter departementets syn en naturlig regel. Hadde man opphevet bestemmelsen, er det nærliggende å anta at domstolene uansett ville ha lagt dette til grunn som et utgangspunkt. Det må antas at det i de fleste tilfellene er den utvalgte gjenstanden testator ønsker at arvingen skal overta. Hadde poenget vært å sørge for at arvingen får rett til en pengeverdi, kunne testamentet gått ut på nettopp dette. Departementet går etter dette inn for å videreføre regelen i § 66 nr. 4 annet punktum, se § 58 bokstav d annet punktum i lovforslaget. Departementet vil imidlertid bemerke at regelen skal benyttes med forsiktighet. Dette ble også understreket av Arvelovkomiteen ved forberedelsen av den nåværende arveloven, se Arvelovkomiteens innstiling 1962 side 230. Det følger av lovforslaget § 57 første ledd at testamentet skal tolkes i samsvar med det testator mente. Videre følger det av § 58 at presumsjonsreglene i bestemmelsen bare gjelder «[n]år det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet». Dette er ikke et strengt beviskrav, og det skal dermed ikke så mye til for å komme til en annen løsning enn det § 58 bokstav d annet punktum gir anvisning på. Med dette som bakteppe legger departementet til grunn at man til tross for presumsjonsregelen i § 58 bokstav d annet punktum vil kunne komme frem til et resultat i samsvar med testators vilje også i de tilfellene som er omtalt av høringsinstansene.

Til forsiden