1 Proposisjonens hovedinnhold

Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen her frem forslag til nye regler i skadeserstatningsloven om standardisert inntektstaperstatning til barn, jf. skadeserstatningsloven § 3-2 a. Lovforslaget har bakgrunn i forslaget til nye barneerstatningsregler i NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning.

Departementet går inn for å videreføre ordningen med en form for standardisert erstatning til dekning av barns varige inntektstap, men foreslår betydelige endringer i ordningens innhold og utforming. Formålet er å styrke det erstatningsrettslige vernet til unge skadelidte og etablere et mer nyansert og treffsikkert utmålingssystem enn det som følger av gjeldende regler.

Etter forslaget utvides de standardiserte barneerstatningsreglenes virkeområde til å gjelde for personer som er yngre enn 19 år på skadevirkningstidspunktet. Samtidig oppheves unntaket i skadeserstatningsloven § 3-3 annet punktum slik at reglene også vil gjelde ved krav om erstatning på grunnlag av lovovertredelser som nevnt i § 3-3 første punktum. Det foreslås videre å skille utmålingen av erstatning for inntektstap fra utmålingen av menerstatning. Departementet går også inn for å skille utmålingen av inntektstap i tradisjonell forstand (utearbeidstap) fra utmålingen av hjemmearbeidstap. Erstatning for hjemmearbeidstap vil da bli å utmåle særskilt etter egne standardiserte regler samtidig som menerstatning utmåles etter den alminnelige regelen i skadeserstatningsloven § 3-2. Hovedreglene i forslaget til en ny barneerstatningsordning vil etter dette knytte seg til utmåling av erstatning for inntektstap i tradisjonell forstand (utearbeidstap).

Modellen for utmåling av inntektstaperstatning foreslås endret på vesentlige punkter. Det legges opp til at erstatningen som hovedregel skal utmåles etter en tofasemodell. I fase 1 ytes det en såkalt «overgangserstatning» til dekning av barnets inntektstap frem til og med det året det fyller 21 år. Det er her tale om en grovmasket sjablongerstatning basert på den skadelidtes medisinske invaliditet med et krav på minst ti prosent medisinsk invaliditet. I fase 2 ytes erstatning til dekning av inntektstapet fra og med det året den skadelidte fyller 22 år. Det er i denne sammenhengen det vesentlige fremtidstapet gjøres opp. Erstatningen som utmåles i fase 2, utmåles som hovedregel det året den skadelidte fyller 21 år og utgjør da 50,8 G ved 100 prosent ervervsmessig uførhet. Ved lavere uførhetsgrader reduseres erstatningen forholdsmessig. Skadevolderen eller dennes representant pålegges samtidig en plikt til å gi den skadelidte særskilt melding om rett til oppgjør av den endelige erstatningen det året den skadelidte fyller 19 år. I fase 2 tar utmålingen ikke lenger utgangspunkt i skadelidtes medisinske invaliditet, men dennes ervervsuførhet. Grunnpilaren i den nye modellen er å utskyte denne delen av oppgjøret fordi man da normalt får bedre forutsetninger for å vurdere den skadelidtes ervervsevne. Det foreslås imidlertid enkelte unntak fra hovedregelen om oppgjør det året den skadelidte fyller 21 år. Dersom det er åpenbart at skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør, kan erstatningen fastsettes tidligere enn det året han eller hun fyller 21 år. Skadevolderen eller dennes representant kan også når som helst oppfylle sin betalingsforpliktelse ved å betale erstatning som om den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør. I den utstrekning det foretas slikt fremskutt oppgjør, aldersjusteres (neddiskonteres) erstatningen etter den skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet.

Forslaget inneholder en sikkerhetsventil for unge skadelidte med særskilt høye inntekter. Dersom den skadelidte de siste to årene før skadevirkningstidspunktet hadde en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5 G eller mer, kan beløpene som følger av en utmåling etter tofasemodellen, forhøyes i det omfang det finnes rimelig.

Som et alternativ til erstatning etter tofasemodellen er skadelidte med medisinsk invaliditet til og med 25 prosent gitt en valgfrihet til i stedet å kreve engangserstatning etter en modell basert på medisinsk invaliditet. Med dette legges det til rette for et enklere og raskere oppgjør ved mindre og mer moderate skader. Det oppstilles imidlertid et krav om minst ti prosent medisinsk invaliditet. Krav om erstatning etter denne modellen må fremsettes skriftlig innen fem år fra skadevirkningstidspunktet og med det året den skadelidte fyller 16 år, som absolutt grense.

Forslaget inneholder særskilte bestemmelser om standardisert erstatning for eventuelt hjemmearbeidstap. Slikt tap erstattes med 4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid, eller 8 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid.

Det foreslås en egen sikkerhetsventil rettet mot tilfeller hvor den skadelidte ikke har varig opphold i Norge, såkalt «besøkende skadelidte». Ettersom de standardiserte erstatningsreglene er utformet ut fra norske rammevilkår, vil premissene for reglene i slike tilfeller kunne svikte når det ses hen til rammevilkårene i den skadelidtes oppholdsland. Etter forslaget er domstolene derfor gitt en adgang til å tilpasse erstatningsbeløpene i tilfeller der den skadelidte ikke er medlem av folketrygden, og en anvendelse av de standardiserte reglene medfører et åpenbart urimelig resultat.

De foreslåtte endringene i skadeserstatningsloven vil få virkning også for erstatningskrav som fremmes etter reglene i voldsoffererstatningsloven, pasientskadeloven og bilansvarslova. Forslaget griper derimot ikke inn i reglene om utmåling av erstatning ved yrkesskader, jf. yrkesskadeforsikringsloven med tilhørende forskrifter.

Lovteknisk legger departementet opp til at de konkrete erstatningsbeløpene gjennomgående vil fremgå av tabeller inntatt i forskrift. Erstatningsnivået for erstatning som utmåles for fase 2, foreslås imidlertid reflektert i loven ettersom dette utgjør den klart største erstatningsposten.

Det foreslås for øvrig enkelte tilpasninger og mindre endringer i bilansvarslova, foreldelsesloven, skatteloven, voldsoffererstatningsloven og pasientskadeloven.