Prop. 110 L (2014-2015)

Endringer i skadeserstatningsloven mv. (standardisert inntektstaperstatning til barn)

Til innholdsfortegnelse

8 Skjæringstidspunkter

8.1 Oppgjørstidspunktet

I forslaget til en ny barneerstatningsordning utgjør «oppgjørstidspunktet» et viktig skjæringstidspunkt i flere sammenhenger. For det første tar utmålingen etter tabellene om fremtidig inntektstap utgangspunkt i den skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet. (Når overgangserstatningen i stedet knyttes til den skadelidtes alder på «skadevirkningstidspunktet», skyldes det beregningstekniske forhold knyttet til overgangserstatningens tidsperspektiv.) For det annet er det verdien av folketrygdens grunnbeløp (G) på oppgjørstidspunktet som skal anvendes for erstatningsberegningen. Endelig er oppgjørstidspunktet også av betydning for beregningen av eventuelle forsinkelsesrenter, jf. proposisjonen punkt 8.3. I utvalgets forslag har oppgjørstidspunktet også en generell funksjon som skjæringstidspunkt for grensen mellom påført og fremtidig tap. Denne grensedragningen aktualiseres imidlertid ikke for reglene om barneerstatning, hvor det uansett ikke er rom for særskilt dekning av påført inntektstap i tillegg til den standardiserte erstatningen, jf. proposisjonen punkt 3.4.

I utvalgets lovforslag er «oppgjørstidspunktet» definert som «det tidspunktet partene kommer til enighet eller det treffes en avgjørelse som blir rettskraftig», jf. utvalgets lovforslag § 3-1 tredje ledd tredje punktum. På side 485 i utredningen heter det blant annet om denne definisjonen:

«Oppgjørstidspunktet er den dagen en dom avsies. For avtaler om erstatningsoppgjør legges det tidspunkt da avtale er inngått på bindende måte i henhold til alminnelige avtalerettslige regler. Passusen om at partene har kommet til «enighet» refererer altså til inngått avtale. Det ligger i dette at skadevolder ikke ensidig kan bestemme oppgjørsdato ved å deponere erstatningsbetaling. Tillegget om at dommen senere blir rettskraftig er nødvendig for å klargjøre sitasjonen hvor en dom blir anket. Da blir oppgjørstidspunktet forskjøvet til tidspunktet for avsigelse av dom i neste instans, forutsatt at denne blir rettskraftig. Også dette er i tråd med gjeldende rett.»

Departementet slutter seg i hovedtrekk til utvalgets forslag til legaldefinisjon, men har merket seg at Finansnæringens Fellesorganisasjon og Pasientskadenemnda i høringen har tatt til orde for at definisjonen også bør omfatte faktisk utbetaling av erstatningen. Innspillene synes riktignok først og fremst å relatere seg til fastleggingen av grensen mellom påført og fremtidig tap. Dette er en grensedragning som ikke aktualiseres for barneerstatningsreglene. Samtidig har problemstillingen knyttet til eventuelle faktiske utbetalinger interesse for barneerstatningsreglene i en annen sammenheng. Man kan tenke seg tilfeller hvor erstatningskravets størrelse er omtvistet, men hvor den ansvarlige utbetaler en ubestridt del av kravet i påvente av en endelig avgjørelse i domstolssystemet. Dersom den ansvarlige ender med å få medhold, vil det gi dårlig sammenheng i regelverket om den ubestridte delen av erstatningen likevel skulle oppjusteres ut fra grunnbeløpets verdi på domstidspunktet. Det vises til at det her er den skadelidte som har hatt rentefordelen siden utbetalingstidspunktet. Tilsvarende synspunkter gjør seg gjeldende i relasjon til anvendelsen av tabellene om fremtidig inntektstap. På denne bakgrunn foreslår departementet at også faktisk utbetaling av erstatningen skal kunne legges til grunn som oppgjørstidspunkt dersom erstatningen er utbetalt forut for en eventuell avtale om erstatningsoppgjøret eller avgjørelse som blir rettskraftig. Det vil riktignok kunne oppstå ulike mellomvarianter hvor den skadelidte har fått utbetalt den ubestridte delen av erstatningen, men senere får fastsatt en høyere erstatning ved dom. Her må rettstekniske hensyn veies mot hensynet til et mest mulig riktig økonomisk resultat. Departementet har da falt ned på en løsning hvor oppgjørstidspunktet i slike situasjoner fastsettes til utbetalingstidspunktet dersom «det vesentlige» av erstatningen allerede er utbetalt. Vesentlighetskravet er nærmere omtalt i merknaden til departementets lovforslag § 3-2 a tiende ledd. Det understrekes at den foreslåtte legaldefinisjonen av oppgjørstidspunktet på dette punktet er særskilt begrunnet i utformingen av den standardiserte barneerstatningsordningen. Den er dermed ikke ment å gripe inn i spørsmålet om hvilken betydning eventuelle faktiske utbetalinger skal tillegges utenfor barneerstatningstilfellene, herunder for skillet mellom påført og fremtidig tap.

Ved erstatningskrav etter tofasemodellen blir oppgjør av overgangserstatningen og oppgjør av erstatningen for fase 2 å vurdere som to separate oppgjør. Et eventuelt etteroppgjør etter skadeserstatningsloven § 3-8 blir også å vurdere separat i denne sammenhengen.

8.2 Skadevirkningstidspunktet

Etter gjeldende § 3-2 a i skadeserstatningsloven er det den skadelidtes alder på «skadetiden» som er avgjørende for om de standardiserte barneerstatningsreglene kommer til anvendelse. «Skadetiden» må her forstås som tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet, jf. Rt. 2008 side 1336 (Løff I).

I utvalgets forslag er «skadetiden» erstattet med «konstateringstidspunktet». «Konstateringstidspunktet» er etter mønster fra yrkesskadeforsikringsloven § 5 definert som ulykkestidspunktet eller det tidspunktet skadelidte enten a) døde av skaden eller sykdommen uten å ha søkt legehjelp, b) første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen, eller c) første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen, jf. utvalgets forslag til ny § 3-1 åttende ledd i skadeserstatningsloven. Utvalgets løsning må ses i lys av at «konstateringstidspunktet» i utvalgets forslag har en generell funksjon som skjæringstidspunkt for fastlegging av rettslig relevante tidspunkter i en samlet ny erstatningsordning som også omfatter yrkesskader, jf. utredningen punkt 4.12.2. Når departementet i proposisjonen kun fremmer forslag om en delvis oppfølging av utvalgets forslag, og dette forslaget også er avgrenset mot yrkesskadeområdet, fremstår «konstateringstidspunktet» (slik dette er definert etter mønster fra yrkesskadeforsikringsloven) som et mindre egnet skjæringstidspunkt.

Et mulig alternativ til utvalgets forslag ville være å beholde «skadetiden» som skjæringstidspunkt. Dette er et innarbeidet begrep med et kjent innhold. Som antydet i Rt. 2008 side 1336 (Løff I) kan imidlertid et skjæringstidspunkt som knytter seg til tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet kunne få uheldige utslag ved senskader, jf. også utredningen punkt 4.12.2. Det kan ha gått så lang tid før skaden viser seg i form av symptomer at det synes lite forenlig med hensynene bak standardiseringen å la tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet være avgjørende for reglenes virkeområde. Departementet går etter dette i stedet inn for å knytte skjæringstidspunktet til det tidspunktet skadehandlingen får virkning for skadelidte – «skadevirkningstidspunktet». Det siktes da til tidspunktet hvor den skadelidte opplever de første symptomer i form av nedsatt helsetilstand. Ved eventuelle gradvise skade- og sykdomsutviklinger er det dermed de første symptomene, ikke tidspunktet for fullt utviklet skade eller sykdom, som forutsettes å være avgjørende.

8.3 Beregningen av forsinkelsesrenter

Etter gjeldende § 3-2 a i skadeserstatningsloven skjer erstatningsutmålingen med utgangspunkt i folketrygdens grunnbeløp (G) med den verdien det har på oppgjørstidspunktet. På denne bakgrunn er det lagt til grunn at det ikke kan kreves forsinkelsesrenter for tiden forut for oppgjørstidspunktet, jf. Rt. 1997 side 1044. Utvalget går inn for å videreføre denne rettstilstanden for de nye barneerstatningsreglene. I utredningen punkt 4.12.2.4 heter det om dette:

«Standardisering av personskadeerstatning for fremtidig tap innebærer at det fastsettes en nåverdi for tapet som gir grunnlag for et pengekrav på oppgjørstidspunktet. Nåverdien er knyttet til et visst antall G på oppgjørstidspunktet (utmålingstidspunktet). Når erstatningen for fremtidig tap beregnes slik, bør det påløpe renter fra oppgjørstidspunktet.
Dette kan enklest gjøre ved å fiksere et forfallstidspunkt som gir grunnlag for renter etter renteloven. Det bør da gå klart frem at forfall av erstatning for fremtidig tap etter renteloven ikke skal anses å skje ved påkrav. For erstatningskrav for fremtidig tap skal man da se det slik at forfall er «fastsatt i forveien» i rentelovens forstand. Dermed blir løsningen slik som antydet i NOU 1994: 20 s. 66: «Fra utmålingstidspunktet … til utbetalingstidspunktet løper morarente …». Denne løsningen vil ikke føre til dramatiske endringer sammenliknet med dagens praksis. Utvalget tilsikter ikke med dette å gripe inn i de spesialreguleringer av rentespørsmålet som følger fal. § 8-4 og bal. § 6.
Etter dette mener Utvalget at forfall bør falle sammen med oppgjørsdato. Av praktiske grunner vil Utvalget likevel foreslå at tidspunktet utskytes to uker fra oppgjørstidspunktet. En slik utskytning vil gi skadevolder tid til å foreta selve utbetalingen. Det vises til at tilsvarende synsmåter ligger bak oppfyllingsfristen som følger av tvisteloven § 19-7 første ledd tredje punktum.
Utvalget har med dette legaldefinert forfallsdagen etter renteloven slik at forpliktelsen til å betale renter inntrer to uker etter oppgjørstidspunktet, jf. rentel. § 2. Når forfallstidspunktet slik er klart definert, er skadelidte sikret en rentekompensasjon hvis skadevolder av ulike grunner ikke betaler som forutsatt.
[…]
Ved å fastsette erstatningen til et gitt antall G på oppgjørstidspunktet som tar hensyn til avsavnet av erstatningssummen i tiden mellom skadekonstatering og oppgjør, kan skadelidte sikres en viss rentekompensasjon. Samtidig etableres det klare og enkle regler i tråd med formålet bak standardisering.
Etter dette foreslår Utvalget at det klargjøres i formell lov at erstatning for fremtidig tap og standardisert erstatning for påført tap (av den foran nevnte typen) skal ha forfallstidspunkt to uker etter oppgjørstidspunktet. Denne reguleringen av forfall og plikt til rentebetaling står tilbake for avtaleregulering eller regulering i domsslutning. Her som ellers, vil det være adgang til å avtale andre løsninger som en del av erstatningsoppgjøret. »

Det har ikke fremkommet synspunkter på dette spørsmålet i høringen. Departementet slutter seg til utvalgets materielle vurderinger, men finner det noe unaturlig å på generelt grunnlag se det slik at erstatningskravet først kan anses forfalt to uker etter oppgjørstidspunktet. Blant annet vil barneerstatningen dels også kompensere for eventuelt påført tap, jf. utredningen side 86 og 44 og proposisjonen punkt 3.4. Departementet går på denne bakgrunn inn for en løsning som hovedsakelig svarer til utvalgets forslag materielt sett, men hvor det i stedet for en lovregulering av forfallstidspunktet tas inn en bestemmelse som slår fast at renter etter forsinkelsesrenteloven tidligst løper fra to uker etter oppgjørstidspunktet, jf. departementets lovforslag § 3-2 a ellevte ledd. Dette innebærer at forfallstidspunktet i prinsippet må vurderes ut fra de alminnelige reglene i forsinkelsesrenteloven, men altså slik at rentene uansett ikke begynner å løpe før to uker etter oppgjørstidspunktet. (I den utstrekning erstatning allerede er utbetalt, jf. departementets lovforslag § 3-2 a tiende ledd tredje punktum, følger det av de alminnelige vilkårene for forsinkelsesrente at rentespørsmålet ikke aktualiseres.) Med en slik regulering fremstår det etter departementets syn ikke nødvendig med en særskilt lovregulering av forholdet til eventuelle avtaler, jf. til sammenligning utvalgets lovforslag § 3-1 tredje ledd fjerde punktum.

Utvalget uttaler at det med sitt forslag ikke tar sikte på «å gripe inn i de spesialreguleringer av rentespørsmålet som følger av fal. § 8-4 og bal. § 6», jf. utredningen side 86. Det er for departementet noe uklart hva som ligger i dette, men departementet legger til grunn at den foreslåtte regelen også bør gjelde hvor kravet fremmes på grunnlag av en trafikkforsikring eller eventuell annen ansvarsforsikring. Dette foreslås presisert i bilansvarslova § 6 annet ledd. Tilsvarende presisering antas ikke å være nødvendig i forsikringsavtaleloven ettersom særreglene i denne loven § 8-4 ikke gjelder for skadelidtes direktekrav etter en ansvarsforsikring. Departementet foreslår på den annen side at en presisering som nevnt også inntas i pasientskadeloven § 13. Problemstillingen oppstår ikke på samme måte for voldsoffererstatningsloven ettersom krav etter denne loven anses å falle utenfor forsinkelsesrentelovens virkeområde, jf. Rt. 2013 side 484.

Til forsiden