Prop. 112 L (2014-2015)

Endringer i straffeprosessloven (avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner)

Til innholdsfortegnelse

10 Vitneplikt og forklaringsplikt

10.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 108 plikter enhver etter innkalling å møte som vitne og forklare seg overfor retten, med mindre annet er bestemt ved lov. Avhør etter straffeprosessloven § 239 ledes av en dommer, og utgangspunktet er således at vitnet har vitneplikt og forklaringsplikt ved dommeravhør. Straffeprosessloven § 122 gir imidlertid fritak for vitneplikt for vitner som er siktedes ektefelle, slektning i rett opp- eller nedstigende linje, søsken og like nær besvogrede. Regelen er begrunnet med at siktedes pårørende skal slippe å komme i en situasjon hvor de må velge mellom å lyve i retten og risikere straff for falsk forklaring etter straffeloven § 163, eller å bidra til at siktede blir straffet. Barn under 12 år er imidlertid ikke fritatt for vitneplikt selv om siktede er barnets foreldre eller andre nærstående, jf. straffeprosessloven § 122 første ledd tredje punktum. Bestemmelsen om at barn ikke skulle fritas for vitneplikt kom inn i loven i 2008, jf. Besl. O. nr. 42 (2007–2008), Innst. O. nr. 27 (2007–2008) og Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) punkt 9.5.2.4. Den var blant annet begrunnet med at det var til barnets beste å slippe å velge om det skal vitne mot en nærstående.

Barn over 12 år skal selv ta stilling til om de ønsker å påberope seg fritaksretten eller ikke, jf. Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) punkt 9.5.2.4. Dersom et barn mellom 12 og 16 år ikke selv vil eller er i stand til å ta stilling til om det skal vitne, vil dette spørsmålet bli overlatt til vergen.

Etter straffeprosessloven § 123 kan et vitne nekte å svare på spørsmål når svaret vil kunne utsette vitnet eller vitnets foreldre eller andre nærstående for straff. Bestemmelsen har ikke noen unntaksregel for barn under 12 år slik straffeprosessloven § 122 har.

Etter straffeprosessloven § 122 tredje ledd kan retten frita siktedes forlovede, fosterforelder, fosterbarn eller fostersøsken for vitneplikten. Tilsvarende kan retten frita vitnet fra å svare på spørsmål som berører disse, jf. straffeprosessloven § 123 andre ledd. Etter straffeprosessloven § 123 første ledd kan retten i visse andre tilfeller frita vitnet fra å forklare seg. Retten kan også pålegge vitner som egentlig skulle vært fritatt fra forklaringsplikt å forklare seg.

Etter straffeprosessloven § 230 tredje ledd har vitner vitneplikt for politiet. Vitner har imidlertid i utgangspunktet ikke forklaringsplikt for politiet, jf. straffeprosessloven § 230 første ledd.

10.2 Arbeidsgruppens forslag

Om vitne- og forklaringsplikt skriver arbeidsgruppen i punkt 8.4.4:

«Barn over 12 år bestemmer i dag selv om de vil avgi forklaring om nærståendes straffbare handlinger eller ikke. Dersom et barn mellom 12 og 16 år selv ikke vil ta stilling til om det skal forklare seg, vil dette spørsmålet bli overlatt til verge. Det følger av avgjørelse inntatt i Rt. 2007 side 453 og side 1450, at dersom vergen eller foreldrene kan ha interesse som strider mot den mindreåriges interesser, skal det oppnevnes setteverge. Fordi det kan oppstå en slik situasjon, skal det forut for avhøret oppnevnes setteverge etter § 15 i vergemålsloven av 1927.
Fornærmedeutvalget foreslo i NOU 2006 nr. 10 at det var dommeren som skulle avgjøre om barn mellom 12 og 16 år skulle forklare seg eller ikke. Avgjørelsen skulle treffes etter at barnet var orientert om bestemmelsen, og gitt anledning til å uttale seg. Barnets syn skulle vektlegges i tråd med dets alder og utvikling. Ordningen ble ikke vedtatt, uten at det av de øvrige forarbeidene er enkelt å se hvorfor.
Det synes å være lagt til grunn av lovgiver at avgjørelsen av om man skal forklare seg om nærståendes straffbare handlinger er en personlig rettighet. Det er uttalt uttrykkelig i mindretallets votum i Rt 2005 side 1293, som siteres både i NOU 2006 side 10 på side 143- 144 og i Ot.prp. nr. 11 2007–2008 side 56.
Det har vært vurdert å gjøre fritaksretten relativ. De legislative hensyn bak § 122 og § 123 møter i mindre grad mothensyn i tilfeller der nærstående har begått straffbare handlinger som verken direkte eller indirekte berører den avhørte, enn der vedkommende er å anse som fornærmet. For barn vil det å være vitne til at en forelder stjeler i en butikk oppleves negativt, mens det å leve med overgrep i hjemmet over tid er potensielt svært ødeleggende for dets videre utvikling.
Personkretsen i § 122 og § 123 er relativt snever. Nye familiekonstellasjoner gjør det vanskelig å trekke klart definerte grenser som er treffende for den personlige relasjonen som er mellom de involverte. Av praktiske tilfeller kan nevnes at steforeldre ikke er omfattet, mens fosterbarn er nevnt i § 122 tredje ledd blant dem som kan fritas for forklaringsplikten av retten.»

Arbeidsgruppen foreslår at barn under 15 år både skal ha vitneplikt og forklaringsplikt i saker der mistenkte er nærstående, men at dette bare skal gjelde i de sakene som gir rett til bistandsadvokat etter § 107 a. I punkt 8.4.9 skriver de:

«Arbeidsgruppen har delt seg hva gjelder konklusjonen på dette punkt. Flertallet mener argumentene ovenfor tilsier at aldersgrensen i § 122 heves fra 12 til 15 år. Ett medlem, Aase Sigmond, er uenig i dette, og mener aldersgrensen bør være 12 år som i dag. Arbeidsgruppen er enig i at det uansett må tas inn en presisering i § 123, uavhengig av hvilken aldersgrense som vedtas.
Arbeidsgruppens flertall foreslår følgelig at aldersgrensen for fritak i straffeprosessloven § 122 heves fra 12 til 15 år. Det foreslås samtidig at en tilsvarende formulering inntas i straffeprosessloven § 123. En slik bestemmelse vil fjerne den usikkerheten som i dag rår med hensyn til om barn skal gjøres kjent med innholdet i § 123.»

Når arbeidsgruppen i punkt 5.2.4.6 drøfter overføringen av ansvar for avhørene fra domstolene til politiet og rettslige avhør, skriver de:

«Samtidig er det visse avgjørelser som er tillagt domstolen og som ikke uten videre kan overføres til politiet. [..] Et annet eksempel er straffeprosessloven § 123, der retten er gitt anledning til å overprøve vitnets vurdering på grunnlag av forklaringens betydning for saken mv. Også her er det snakk om en vurdering som naturlig bør ligge hos domstolen, og som ikke bør overføres til politiet. Dette er begge eksempler som medfører at adgangen til rettslig avhør av vitner som etter en ny ordning ikke kan fjernes helt.»

10.3 Høringsinstansenes syn

Blant de høringsinstansene som har uttalt seg om vitneplikt og forklaringsplikt er det delte meninger om arbeidsgruppens forslag. Follo politidistrikt, Oslo politidistrikt og Statens barnehus i Oslo i felles høringsuttalelse, Barnehusene i Tromsø, Bergen, Trondheim, Hamar, Stavanger, Kristiansand og Ålesund i felles høringsuttalelse, Barneombudet, Fellesskap mot seksuelle overgrep og Politiets Fellesforbund er for at barn under 15 år får vitneplikt og forklaringsplikt i saker der nærstående er mistenkt, mens Det nasjonale statsadvokatembetet, Advokatforeningen og Redd Barna går i mot forslaget. Fra Oslo politidistrikt og Statens barnehus i Oslo sin felles høringsuttalelse refereres:

«Erfaring ved OPD viser at det er en del usikkerhet rundt anvendelsen av strpl. §§ 122 og 123 i forbindelse med dommeravhør. En presisering i strpl. § 123 vil derfor virke klargjørende.
Barn som får velge om de vil forklare seg om nærstående vil kunne få en unødvendig stor følelse av ansvar for hva som skjer med deres nærstående, noe som kan være belastende. Erfaring viser at dette valget er vanskelig for mange 12-åringer. Dette taler for å heve alderen for fritak i saker som gir rett til bistandsadvokat. På den annen side må det alltid påregnes samvittighetskvaler om konsekvensene av hva man forklarer om nærstående, og at dette kan påvirke hva barnet faktisk forklarer i avhør.
Barn som får valget om å la være å forklare seg, vil kunne nekte å forklare seg av andre grunner enn den fritaksretten skal beskytte. Å nekte kan fremstå som den enkleste løsningen, forklaring kan være flaut og vanskelig, eller barnet har mer lyst til å gjøre andre ting enn å bli avhørt.
Orientering til et barn om muligheten for fritak for vitneplikt kompliserer for øvrige også kontaktetableringen med barnet innledningsvis i avhøret.»

Barneombudet skriver i sin høringsuttalelse:

«Barneombodet støttar at ein samordnar straffeprosesslova §§ 122 og 123. Barneombodet er i tvil når det gjeld å heve aldersgrensa for forklaringsplikt. AG rører i liten grad ved dei omsyna som er bakgrunnen for kvifor vaksne har fritak frå vitneplikta når det gjeld nærståande. Dei same omsyn vil som utgangspunkt også gjere seg gjeldande for barn. Det skal tunge argument for å behandle barn og vaksne forskjellig på dette området, og jo eldre barnet er dess større innverknad skal barnet ha. Barnet sin rett til å få seie meininga si, jf. barnekonvensjonen artikkel 12, skal normalt ikkje avgrensast av barnet sin rett til vern då det er ein sjølvstendig rett etter konvensjonen.
Eit viktig moment for å heve aldersgrensa til 15 år er at det ikkje vil vere aktuelt å presse barnet til å uttale seg, og det følgjer ingen straffesanksjonar dersom barnet ikkje seier noko. I praksis vil dermed fritak frå forklaringsplikta i realiteten berre innebere at barnet får vite at det ikkje treng å forklare seg. Her skil barnet sin situasjon seg frå vaksne.
At barnet blir informert om moglegheita til å ikkje seie noko vil kunne setje barnet i ein vanskeleg situasjon. Barnet kan kjenne seg ansvarleg for at eit familiemedlem eventuelt blir straffa, og kan også bli pressa til å ikkje si noko. Konsekvensen kan vere at barnet heller lever vidare med alvorleg vald og overgrep. Det vil kunne vere lettare for barnet at ein annan fastset at han/ho må forklare seg. Dette er omsyn som også gjer seg gjeldande for vaksne. Barnekonvensjonen gir likevel staten eit særleg ansvar for å verne barn, og Barneombudet heller derfor mot at omsynet til å verne barnet forsvarar å heve aldersgrensa for fritak for forklaringsplikta til 15 år i saker der barnet har rett til bistandsadvokat.»

Fellesskap mot seksuelle overgrep skriver i sin høringsuttalelse:

«Dette kan det være svært vanskelig for unge å fatte rekkevidden av og ikke minst vanskelig å dra opp grensene for. Det er også betydelig mengder informasjon de skal ta imot og absorbere ved innledningen til et avhør som allerede er mentalt belastende for dem, så hvor vidt denne informasjonen blir mottatt og forstått kan det vel stilles spørsmål ved. Vi er derfor også her enig med arbeidsgruppen som ønsker å samordne reglene, slik at barn under 15 år har vitneplikt også for politiet, og ikke gis mulighet til å nekte å svare på spørsmål om nærstående.»

Redd Barna uttaler:

«Redd Barna støtter forslaget om samordning av straffeprosessloven § 122 og 123. Redd Barna er likevel ikke sikker på den foreslåtte hevning av aldersgrensen fra 12 til 15 år for fritaksregelen i straffeprosessloven § 122. Det bør etter vårt syn foreligge klare og gode argumenter for å behandle barn forskjellig fra voksne der barns rettigheter kan bli svekket. Gjennomføringen av rettigheter kan tilrettelegges på andre måter for barn enn for voksne, men når rettigheter er eller blir annerledes må dette særlig begrunnes. Barnets rett til å bli hørt jf. barnekonvensjonen artikkel 12, er en selvstendig rett som tilhører barnet, og som vanligvis ikke kan begrenses, heller ikke som følge av barnets rett til beskyttelse. […] Redd Barna er enig i at barna dette gjelder kan stå i en veldig lojalitetskonflikt, og at de kan trues eller manipuleres til å tie, noe som for øvrig ikke er annerledes for voksne. Vi mener imidlertid at disse problemstillingene vil kunne gjøre seg gjeldende uavhengig av om barnet gis fritaksmulighet eller ikke. Dersom barnet ikke selv kan velge om han eller hun vil forklare seg, vil barnet uansett kunne oppleve press, manipulering, trusler og lojalitetskonflikt knyttet til å forklare seg. En hevning av aldersgrensen for fritaksregelen vil ikke alene være løsningen på disse problemstillingene. Redd Barna mener derfor det bør ses på hvilke andre grep som kan gjøres for å imøtekomme denne utfordringen, uavhengig av om aldersgrensen heves eller ikke. Det handler mer enn noe annet om hvordan et barn som skal forklare seg ivaretas fram mot og under avhøret, slik at barnet opplever at han/hun kan uttale seg fritt og uten å være presset eller manipulert.»

Advokatforeningen er uenig i arbeidsgruppens forslag og uttaler:

«Advokatforeningen er enig med arbeidsgruppens mindretall, Sigmond, som er av den oppfatning at aldersgrensen fortsatt bør være 12 år.
Det kan hevdes at det som hovedregel vil være stor forskjell på en 11-åring og en 14-åring i modenhet. Det kan derfor i den enkelte sak synes naturlig og rimelig å la en ung person mellom 12 og 15 år ha medbestemmelsesrett i forhold til om han eller hun vil forklare seg mot nære familiemedlemmer. Advokatforeningen vil imidlertid anføre at det er gode grunner for at medbestemmelsesretten/uttalelsesretten likevel som generell regel bør være 12 år. Det er store variasjoner i de straffesaker hvor det vil være aktuelt med forklaring fra en mindreårig mot nærstående hensynet bak gjeldene regel er nettopp å la vitnet slippe å velge mellom å bidra til straffeforfølgning av nærstående og å avgi en falsk forklaring. Det antas at jo større barnet er, jo mer vil det oppleve denne problemstillingen som et reelt dilemma, selv om barnet ikke vil kunne straffes for falsk forklaring.
Advokatforeningen mener at det derfor er nødvendig med mer opplysning om det generelle modenhetsnivået i den aktuelle aldersgruppen før det gjøres endringer i aldersgrensen.
En har for øvrig ingen innsigelser til at ordlyden i strprl. § 123 koordineres med bestemmelsen om unntak fra fritak for vitneplikt hva gjelder barn under 12 år.»

10.4 Departementets vurdering

Departementet mener at utgangspunktet skal være at vitner har vitne- og forklaringsplikt ved tilrettelagte avhør. Ettersom politiet nå overtar ansvaret for avhørene, innebærer det at de som avhøres ved tilrettelagte avhør må få tilsvarende vitne- og forklaringsplikt for politiet som de i dag har for retten. Departementet foreslår videre at barn under 15 år ikke skal kunne fritas for vitne- og forklaringsplikten etter reglene i straffeprosessloven § 122 og § 123 dersom de avhøres i sak der det er obligatorisk å ta tilrettelagt avhør. Det samme gjelder vitner med høy grad av psykisk utviklingshemming. Barn og utviklingshemmede vil imidlertid kunne bli fritatt for vitne- og forklaringsplikt etter straffeprosessloven § 122 og § 123 dersom de avhøres ved tilrettelagt avhør i andre saker.

I Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen artikkel 12 står det at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal ha rett til fritt å gi uttrykk for disse synspunktene i alle forhold som vedrører barnet. Barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Som flere av høringsinstansene har påpekt, virker det ofte forvirrende også på barn over 12 år å få spørsmål om det vil vitne og forklare seg mot en nærstående eller ikke. Etter loven er det barnet selv som skal avgjøre om det vil vitne dersom det er over 12 år, men i praksis er det gjerne vergen som avgjør spørsmålet fordi barnet ikke selv evner eller ønsker å ta avgjørelsen. Etter departementets syn er det uheldig om avgjørelsen om forklaringsplikt tas av andre enn barnet selv. Som Høyesteretts mindretall uttalte i Rt. 2005 s. 1293, er fritaksretten en personlig rett som berører følelser mellom mennesker i nære familierelasjoner og mye går da tapt om utenforstående treffer avgjørelsen. At det i praksis gjerne er vergen som tar avgjørelsen, viser etter departementets syn nettopp at også barn over 12 år kan ha vanskeligheter med å ta stilling til spørsmålet om vitne- og forklaringsplikt. I mange tilfeller vil det skyldes at de ikke forstår spørsmålet og ikke har forutsetning for å danne seg synspunkter om det. Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen artikkel 12 gjelder for barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter. For å kunne danne seg synspunkter om hvorvidt det bør vitne eller forklare seg, må barnet forstå konsekvensen av det å forklare seg. Å bli gjort oppmerksom på at forklaringen vil kunne medføre at foreldre eller andre nærstående blir domfelt, og at man har et valg om man vil bidra til slik domfellelse eller ikke, vil etter departementets syn være belastende også for barn over 12 år. Etter Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barnet. Det å bli spurt om de vil vitne og forklare seg i sak der nærstående er mistenkt setter barnet i en lojalitetskonflikt. På den annen side vil det å pålegge et barn å vitne og forklare seg mot nærstående innebære at de kommer i en situasjon hvor de blir presset til å bidra til at en nærstående blir straffet. Etter departementets syn, kan derfor vitne- og forklaringsplikt i utgangspunktet både tale for og mot barnets beste. I sak som gjelder vold eller seksuelle overgrep vil imidlertid konsekvensen av at et barn ikke forklarer seg kunne innebære at saken ikke blir oppdaget slik at siktede fortsetter å begå overgrep. Forklarer ikke barnet seg, vil det altså ofte ikke bli beskyttet mot nye overgrep og få hjelp til å bearbeide hendelsene. Etter barnekonvensjonen artikkel 19 skal partene treffe egnede lovgivningsmessige tiltak for å beskytte barnet mot vold og seksuelle overgrep. Tiltakene skal omfatte effektive prosedyrer for undersøkelser og forebygging, påpekning, rapportering, viderehenvisning, undersøkelse og, om nødvendig, rettslige prosedyrer. Fritak fra vitne og forklaringsplikt vil kunne hindre slike effektive prosedyrer. Departementet mener at dersom avhører skal informere barn mellom 12 og 15 år om at de ikke trenger å forklare seg i en sak der nærstående er mistenkt, vil det kunne øke faren for at de ikke forklarer seg fordi de blir satt i en lojalitetskonflikt og vil kunne føle seg presset til å la være. Departementet mener derfor at unntaket i vitne- og forklaringsplikten ikke skal gjelde for barn under 15 år i saker om vold eller seksuelle overgrep. At unntaket ikke skal gjelde tilsvarende for vitne- og forklaringsplikt i andre type saker er begrunnet med at hensynet til å beskytte barnet ikke gjør seg gjeldende i samme grad i andre saker enn vold og seksuelle overgrep. Gjelder saken butikktyveri eller narkotikasmugling, må det kunne antas å være til barnets beste å slippe å bidra til at nærstående blir straffet.

At aldersgrensen settes til 15 år i stedet for til 16 år, som er aldersgrensen departementet foreslår for tilrettelagte avhør, er begrunnet med den strafferettslige lavalder. Dersom barnet kan straffes for å forklare seg falskt om nærstående, blir innholdet i vitne- og forklaringsplikten en annen. Departementet mener da at det ikke bør gjøres forskjell på barn og voksne. Fritaksretten er i stor grad begrunnet med at det vil være belastende å måtte velge mellom å lyve og bli straffet eller å forklare seg slik at nærstående blir straffet. Det vil være urimelig om barn mellom 15 og 16 år skal kunne risikere straff for falsk forklaring i sak der nærstående er mistenkt, mens de over 16 år slipper å komme i en situasjonen der de må velge mellom å kunne bli straffet for falsk forklaring eller bidra til at nærstående blir straffet.

Departementet mener også at hensynet til å beskytte psykisk utviklingshemmede og andre med nedsatt funksjonsnedsettelse taler for at disse skal ha vitne- og forklaringsplikt i saker om vold og seksuelle overgrep. Disse vil, i likhet med barn, kunne oppleve en lojalitetskonflikt om de blir spurt om de vil vitne og forklare seg om sine nærstående. Forklaringen vil ofte være helt nødvendig for å beskytte dem mot vold og seksuelle overgrep. Som for barn, mener departementet at det avgjørende for om den særlig sårbare voksne skal ha vitne- og forklaringsplikt eller ikke må være om vedkommende er strafferettslig tilregnelig. Særlig sårbare voksne som vil kunne straffes for falsk forklaring, skal altså være fritatt fra vitne- og forklaringsplikt i de samme tilfellene som andre voksne. Hvis ikke vil man få en situasjon der særlig sårbare voksne kommer dårligere ut enn andre voksne, fordi de blir pålagt å gi forklaring når mistenkte er nærstående og risikerer straff dersom de avgir falsk forklaring, mens andre voksne personer slipper å forklare seg i slike situasjoner. Det innebærer at de som er psykisk utviklingshemmede i høy grad og derfor ikke anses strafferettslig tilregnelig, jf. straffeloven § 20 første ledd bokstav c, vil ha forklaringsplikt i saker som gjelder vold eller seksuelle overgrep. Andre særlig sårbare voksne skal fortsatt være fritatt fra vitne- og forklaringsplikt i saker som gjelder vold eller seksuelle overgrep der mistenkte er nærstående, jf. straffeprosessloven § 122 og § 123. Er det usikkert om vitnet er strafferettslig tilregnelig, skal vitnet være fritatt fra vitne- og forklaringsplikten. Avhører må da informere vitnet om at det er fritatt for vitne- og forklaringsplikt dersom mistenkte er nærstående etter straffeprosessloven § 122 og § 123.

Etter straffeprosessloven § 122 tredje ledd kan retten frita siktedes forlovede, fosterforeldre, fosterbarn eller fostersøsken for vitneplikten. Forslaget om at barn under 15 år og de som er psykisk utviklingshemmede i høy grad ikke skal fritas for vitneplikten i saker der det er obligatorisk å ta tilrettelagt avhør, det vil si i saker som gjelder seksuallovbrudd, kjønnslemlestelse, mishandling i nære relasjoner, drap eller kroppsskade, innebærer at bestemmelsen i straffeprosessloven § 122 tredje ledd sjelden vil komme til anvendelse ved tilrettelagte avhør. Unntaksregelen kan bare komme til anvendelse når det tas avhør i andre straffesaker og den som avhøres er mellom 12 og 15 år, eller det tas avhør av barn mellom 15 og 16 år, og mistenkte er barnets fosterforeldre, fostersøsken eller andre nevnt i § 122 tredje ledd. Selv om vitnene som avhøres ved tilrettelagt avhør får vitneplikt overfor politiet, mener departementet i likhet med arbeidsgruppen at det også ved tilrettelagte avhør bør være retten som tar stilling til om vitnet skal vitne etter § 122 tredje ledd. I motsetning til arbeidsgruppen, mener departementet at det ikke av den grunn vil være nødvendig med rettslig avhør. I saker der unntaksbestemmelsen kan bli aktuell, må avhørsleder søke å avklare spørsmålet med bistandsadvokaten før avhøret. Dersom unntaksbestemmelsen kan komme til anvendelse, må spørsmålet bringes inn for retten før avhøret tas. Departementet antar at det svært sjelden vil være behov for en slik avgjørelse.

Etter straffeprosessloven § 123 første ledd tredje punktum og andre ledd har retten myndighet til i enkelte tilfeller å frita vitner fra forklaringsplikt. Etter straffeprosessloven § 123 første ledd andre punktum kan retten bestemme at de som i utgangspunktet er fritatt fra forklaringsplikt likevel skal forklare seg. I likhet med unntaksbestemmelsen i § 122 tredje ledd, vil unntaksbestemmelsene i § 123 sjelden komme til anvendelse ved tilrettelagte avhør. Ingen av unntaksreglene vil komme til anvendelse når barn under 15 år eller personer som er psykisk utviklingshemmet i høy grad avhøres i sak som gjelder seksuallovbrudd, kjønnslemlestelse, mishandling i nære relasjoner, drap eller kroppsskade. Unntaksreglene vil bare få anvendelse når det tas avhør i saker som gjelder andre straffbare forhold, eller ved avhør av barn mellom 15 og 16 år, og mistenkte samtidig er nærstående. Det vil trolig være svært sjelden. Departementet er uenig med arbeidsgruppen i at unntaksreglene i straffeprosessloven § 123 nødvendiggjør rettslig avhør. Departementet mener at avhørsleder i disse sakene i stedet må søke å få rettens avklaring på spørsmålet før første avhør. Kommer problemstillingen først opp under avhøret, må avhørsleder få rettens avgjørelse etter avhøret og om nødvendig ta supplerende avhør av vitnet.

Til forsiden