Prop. 114 L (2016–2017)

Endringer i passloven og ID-kortloven (tilpasning til nye systemer)

Til innholdsfortegnelse

4 Gjeldende rett

4.1 Passloven

Lov 19. juni 1967 nr. 82 om pass (heretter kalt passloven) gir overordnede rammer for retten til pass, hvem som er passmyndighet, vilkår for å få utstedt pass, regler om passhindringer, gyldighetstid, innlevering og beslag av pass. Loven har også regler om passregister og behandling av personopplysninger i passregisteret i forbindelse med passforvaltning og passkontroll.

4.1.1 Ansvarlig myndighet og vilkår for pass

Politiet er gitt kompetanse til å utstede pass etter passloven § 2. I utlandet utstedes pass av de utenriksstasjoner som har fått myndighet til det. Enkelte honorære konsuler er gitt myndighet til å utstede nødpass etter samtykke fra nærmeste utenriksstasjon. Utenriksdepartementet er administrativt ansvarlig for passutstedelser ved utenriksstasjonene. Politidirektoratet er faglig ansvarlig for saksbehandlingen ved passutstedelser både i politidistriktene og ved utenriksstasjonene. Etter passloven § 2 tredje ledd er Justis- og beredskapsdepartementet klageinstans for vedtak etter passloven. Kompetansen til å behandle klager over politidistriktenes og utenriksstasjonenes vedtak etter loven er delegert til Politidirektoratet.

Utgangspunktet i passloven § 1 er at norske borgere etter søknad har rett til å få utstedt pass. Grunnvilkåret for å få utstedt pass er at søkeren godtgjør sin identitet og norske statsborgerskap etter passloven § 3, og at det ikke foreligger passhindringer som følger av passloven § 5.

Etter § 3 fjerde ledd skal det betales et gebyr på kr 450 for utstedelse og fornyelse av pass til voksne og kr 270 for pass til barn.

4.1.2 Innhold, gyldighetstid og oppbevaring

Passloven § 6 gir regler om passets innhold, gyldighetstid og oppbevaring. Etter bestemmelsens tredje ledd er passet gyldig i ti år etter utstedelsesdagen, såfremt departementet ikke har gitt regler om begrenset gyldighetstid i forskrift. I forskrift om pass av 9. desember 1999 (passforskriften) er det fastsatt kortere gyldighetstid for pass utstedt til barn under 16 år, ekstrapass og nødpass. Etter passforskriften er det også hjemmel for å fastsette en begrenset gyldighetstid hvis det foreligger «særlige grunner.» Et eksempel på dette kan være begrenset gyldighetstid for pass til søkere som ikke har oppbevart tidligere pass på en betryggende måte.

Etter passloven § 6 tredje ledd kan gyldighetsområdet begrenses hvis vilkårene for passhindring etter passloven § 5 er til stede. I slike tilfeller kan man også etter en konkret vurdering få utstedt pass med begrenset gyldighetstid. Dette kan være en praktisk løsning hvis søkeren har sterke velferdsgrunner for å få gjennomført en reise, jf. rundskriv 2015/002 Retningslinjer for passmyndighetens behandling av saker iht passloven m/forskrifter (RPOD-2015-002). Passets gyldighetstid skal da settes til det tidsrom som er nødvendig for å gjennomføre reisen.

Etter passloven § 7 kan passet kreves innlevert hvis de generelle vilkårene for å få utstedt pass etter §§ 3 og 4 ikke er til stede, hvis det foreligger passhindringer etter § 5 eller passet er manipulert, skadet eller slitt. Det samme gjelder hvis passets opplysninger ikke lenger er i samsvar med innehaverens utseende. Etter passforskriften § 16 skal pass som er vedtatt tilbakekalt registreres som ugyldig i passregisteret. Dette innebærer at passet automatisk blir ugyldig ved eventuell tilbakekallelse.

4.1.3 Behandling av personopplysninger ved passforvaltningen

Behandling av personopplysninger i forbindelse med passforvaltning reguleres av personopplysningsloven og passlovens bestemmelser om behandling av personopplysninger i passregisteret. Passloven § 8 gir regler om opprettelse av passregister, hvilke typer av pass som kan registreres, hvilke opplysninger som kan registreres, tilgang til registeret og hvem som er behandlingsansvarlig. I passloven § 6 a er det gitt bestemmelser om innsyn, retting og sletting.

4.2 ID-kortloven

Lov 5. juni 2015 nr. 39 om nasjonalt identitetskort (heretter kalt ID-kortloven) er bygget opp etter mønster av passloven, og regulerer hvem som har rett til å få utstedt nasjonalt ID-kort. I likhet med passloven regulerer den hvem som har rett til å få utstedt nasjonalt ID-kort, i hvilke situasjoner søknad om ID-kort kan avslås, regler om innholdet i ID-kortet, regler om tilbakekall, regler om beslag og innlevering, regler om opprettelse av et nasjonalt ID-kort register og regler om behandling av personopplysninger knyttet til forvaltningen av nasjonale ID-kort.

4.3 Internasjonale forpliktelser

FN-s luftfartsorganisasjon ICAO utformer krav, spesifikasjoner og anbefalinger om beste praksis for utstedelse av pass og reisedokumenter. Dette gjelder blant annet bruk av biometri og sertifikater i forbindelse med grensekontroll. ICAOs globale standarder for bruk av biometri i reisedokumenter er fulgt opp av EU ved rådsforordning (EF) nr. 2252/2004 om biometri i pass og reisedokumenter. Forordningen er en videreutvikling av Schengen-regelverket og er bindende for Norge. De viktigste tekniske ICAO-kravene er samlet i standarden Doc 9303, og Norge er forpliktet til å oppfylle minstekravene i standarden. ICAO har gitt anbefalinger om beste praksis ved utstedelse av pass. Det fremheves at utstedelse av pass og reisedokumenter bør skje etter en standardisert prosedyre underlagt sentral kontroll. Det anbefales at oppgaver knyttet til passutstedelse organiseres slik at ikke en person kan gjennomføre hele saksbehandlingsprosessen.

Til forsiden