1 Innledning
Regjeringen legger med dette fram en proposisjon om jordbruksavtalen for 2019–2020, inngått mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag 16. mai 2019. Jordbruksoppgjøret gjelder bevilgninger over statsbudsjettet omfatter forhandlingene kalenderåret 2020 og endringer og omdisponeringer innenfor rammen for 2019. Videre omfatter oppgjøret målpriser for perioden 1. juli 2019 til 30. juni 2020.
I kapittel 1–5 gjennomgås det politiske grunnlaget og en del utviklingstrekk som bakgrunn og ytre rammer for oppgjøret. Kapittel 6 gjengir hovedtrekkene i oppgjøret, og kapittel 7 går nærmere inn på noen sentrale politikkområder. Kapittel 8 omtaler overførte og innsparte midler, forslag til omdisponering av disse, samt detaljerte forslag til bevilgninger på de enkelte ordningene i 2020.
1.1 Grunnlaget for jordbruksforhandlingene i 2019
Dette kapitlet gjennomgår det mest sentrale politiske grunnlaget for forhandlingene, som er regjeringens politiske plattform, Stortingets behandling av Prop. 94 S (2017–2018) i Innst. 404 S (2017–2018) og Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2016–2017) Endring og utvikling i Innst. 251 S (2016–2017). Oppfølgingen av Stortingets behandling skal gjennomføres over tid.
1.2 Politisk plattform
I Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, Granavolden-plattformen, heter det om landbruk og mat:
«Regjeringen vil ta vare på det unike ved norsk matproduksjon, som lav medisinbruk, høy dyrevelferd og en lang verdikjede. Regjeringen baserer hovedlinjene i landbrukspolitikken på forståelsen som de fire partiene har stilt seg bak i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 11 (2016–2017) Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon. Landbrukspolitikken skal fortsatt bygge på disse fire bærebjelkene: Et velfungerende importvern, samvirkebaserte markedsordninger, forhandlingsinstituttet med årlige jordbruksoppgjør, og en eiendomspolitikk for å sikre den selveiende bonden. Regjeringen baserer sin landbrukspolitikk på en klar forståelse av at bonden er selvstendig næringsdrivende.
Jordbruk
Jordbrukets viktigste samfunnsoppdrag er å produsere de mat- og fôrvarene som det er naturlig å produsere i Norge, og dekke mest mulig av innenlands etterspørsel og lønnsom eksport. Det sikrer også bosetting og ivaretakelse av kulturlandskapet. Regjeringen ønsker et aktivt og lønnsomt jordbruk over hele landet, med produksjoner og foretaksstrukturer som bygger på lokale jord-, beite-, skog- og utmarksareal. Et jordbruk der inntektsmuligheten også sikres for ulike bruksstørrelser, er en viktig forutsetning for å nå dette målet. Regjeringen vil, i dialog med landbrukets organisasjoner, utvikle strategier for bærekraftig matproduksjon som også bidrar til å nå mål på klima- og miljøområdet. Landbruket går gjennom en modernisering som vil fortsette, og som bidrar til landbruk i hele landet. Regjeringen vil legge grunnlaget for et livskraftig og framtidsrettet jordbruk og reduserte kostnader gjennom den økonomiske politikken generelt, og mer direkte ved å bidra til investeringer og bruk av ny teknologi i matproduksjonen. Handlingsrommet for en særnorsk prisutvikling er begrenset, og det vil bli avgjørende at næringen har et bærekraftig kostnadsnivå.
Regjeringen vil videreføre avtaleinstituttet med årlige separate jordbruksoppgjør, og vurdere å fornye metodikken for å beregne pristap knyttet til markedsubalanse.
Regjeringen mener at et velfungerende og forutsigbart importvern for landbruksprodukter er en forutsetning for å kunne opprettholde et landbruk over hele landet og øke matproduksjonen. Regjeringen vil ta hensyn til de naturgitte konkurranseulempene for norsk landbruk. I bilaterale og multilaterale handelsforhandlinger vil regjeringen ivareta interessene til norsk jordbruk og et velfungerende importvern.
Lokal matproduksjon er viktig for framtidens landbruk. Markedet for «lokalmat» og økologisk mat vokser, og økt forbrukerorientering kan gi landbruket flere ben å stå på. Regjeringen vil stimulere til større mangfold ved å øke satsingen på geografisk opprinnelsesmerking og spesialitetsmerking. Regjeringen vil også forenkle regelverket for foredling av mat på egen gård, under forutsetning av at helsemessig matvaretrygghet opprettholdes.
Landbruket er en viktig bidragsyter i det grønne skiftet, både gjennom binding av karbon og produksjon av fornybar, biobasert energi og drivstoff. Samtidig er reduserte klimagassutslipp fra landbruket helt nødvendig. Et bærekraftig jordbruk er en forutsetning for å sikre ressursene og miljøverdiene for framtiden. Regjeringen vil føre en politikk som gir insentiver til mindre utslipp og nødvendige klimatiltak i landbruket. Regjeringen vil forhandle med partene i jordbruket om en frivillig og forpliktende klimaavtale for jordbruket.
Regjeringen vil:
Sikre et velfungerende importvern og politisk handlingsrom for å ivareta norsk matproduksjon i bilaterale og multilaterale forhandlinger.
Videreføre produsentenes ansvar for markedsbalanseringen der produsentsamvirkene står for markedsbalanseringen. Samvirkenes tildelte markedsregulatorrolle må ikke være konkurransevridende for noen. Omsetningsrådets funksjon og sammensetning videreføres.
Vurdere verktøyene for markedsbalansering i dialog med landbrukets organisasjoner i de årlige jordbruksoppgjørene.
Gi bonden større næringsfrihet.
Arbeide for at næringsutøverne i alle produksjoner og på alle typer bruk skal ha reell mulighet til inntektsutvikling på linje med andre i samfunnet. For å sikre rekruttering og inntektsmuligheter for dem som bruker hele eller mesteparten av arbeidskraften sin i næringen, er det viktig å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre i samfunnet. En bærekraftig kostnadsutvikling, god markedstilpasning og produktivitetsutvikling vil være en forutsetning for inntektsutviklingen. Målet er at inntekter for bonden i størst mulig grad hentes fra markedet.
Føre en landbrukspolitikk med utgangspunkt i at bønder er selvstendig næringsdrivende med muligheter og ansvar for å utvikle foretaket sitt til en lønnsom arbeidsplass med et trygt arbeidsmiljø og attraktive levekår.
Gjennomføre flere forenklinger som reduserer byråkratiet og gjør bondens hverdag enklere.
Sikre et landbruk over hele landet, og styrke arbeidsdelingen i norsk jordbruk slik at arealer til korn- og grøntproduksjon opprettholdes, mens tyngden av den gressbaserte husdyrproduksjonen blir liggende i distriktene.
Konsesjonsgrensen for svin og fjørfe skal ikke settes høyere enn i dag, og skal bidra til å sikre geografisk spredt produksjon. Kvoteordningen for melk videreføres.
Bruke jordbruksoppgjørene til å styrke grunnlaget for en variert bruksstruktur og en geografisk produksjonsfordeling som sikrer produksjonsgrunnlaget i hele landet. Dagens tilskuddsprofil innebærer en nedtrapping i husdyrtilskuddene ved økt driftsomfang, og det er naturlig at denne nedtrappingen holdes på dagens nivå for å bidra til at produksjon utover et visst driftsomfang baseres på markedsinntektene.
Legge til rette for en velfungerende varekjede for mat med effektiv konkurranse i alle ledd, både i matindustrien og handelen.
Innføre lov om god handelsskikk med tilsyn som innehar selvstendig beslutningskompetanse i løpet av 2020.
Fortsette satsingen på lokal mat og drikke, og forenkle regelverket for foredling på eget bruk.
Styrke den selveiende bonden ved praktisering av jord- og konsesjonsloven. Det vil ikke bli gjennomført ytterligere liberalisering i jord- og konsesjonslovgivningen, og regjeringen vil videreføre bo- og driveplikten for å sikre at matjorda brukes til matproduksjon.
Vurdere innrettingen på kapitaltilgangen og investeringsvirkemidlene for alle bruksstørrelser gjennom Innovasjon Norge for å bidra til fornying av driftsbygninger og rekruttering.
Følge opp jordvernstrategien. Stortingets vedtatte jordvernmål skal nås, og deretter vil regjeringen vurdere et nytt måltall for nedbygging av dyrket jord.
Stimulere til økologisk produksjon som er etterspurt i markedet.
Legge til rette for urbant landbruk.
Styrke landbruksutdanningen og iverksette kompetanserettede tiltak for å stimulere til rekruttering i næringene.
Ha en næringspolitikk som legger til rette for en effektiv og lønnsom næringsmiddelindustri, der konkurransen blir ivaretatt.
Utrede nytteeffekten av opplysningskontorene, og om aktivitet, ressursbruk og organisering er målrettet for å løse dagens opplysningsbehov.
Forsterke satsingen på god dyrevelferd, herunder gradvis innføring av dyrepoliti i alle landets fylker.
Styrke FOU med tanke på utvikling av plantesorter og dyreegenskaper som er godt tilpasset framtidige klimakrav og endrede produksjonsforhold.
Sette ned et lovutvalg som kun har som formål å samle landbrukslovgivningen i færre og mer oversiktlige lover, men uten politikkendringer.
Bedre miljøtilstanden i jordbruket gjennom økt skjøtsel og istandsetting av kulturlandskap, naturmangfold og kulturminner.
Videreføre arbeidet for å sikre norske forbrukere trygg mat gjennom godt regelverk og tilsyn langs hele produksjonskjeden.
At Norge fortsatt skal være et foregangsland når det gjelder lite antibiotikabruk og lav forekomst av antibiotikaresistens i husdyrholdet.
Skogbruk
Tilveksten i norske skoger er betydelig større enn hogsten. Det bidrar til karbonbinding, men viser også potensial for å skape nye og større verdier basert på skogens ressurser. Skog- og utmarksressursene kan spille en viktig rolle i bioøkonomien. Regjeringen vil derfor følge opp bioøkonomistrategien. Regjeringen vil føre en skogpolitikk som legger til rette for å skape økte verdier av norske skogressurser og som bidrar til frivillig vern av skog.
Regjeringen vil:
Styrke grunnlaget for skogbruket gjennom kostnadsreduserende tiltak, fjerning av flaskehalser i infrastrukturen og utbygging av skogsbilveier og tømmerkaier.
Legge til rette for økt avvirkning i skogen og samtidig styrke ivaretakelsen av miljøhensyn i skogbruket.
Følge opp kravet til nyplanting etter hogst.
Følge opp bioøkonomistrategien og videreutvikle de tiltakene som stimulerer til bruk av tre.
Legge til rette for at nye lønnsomme arbeidsplasser skapes i bionæringene.
Legge til rette for å videreutvikle skogressursene og forsterke skogens bidrag til CO2-opptak og lagring av karbon, gjennom et aktivt skogbruk og utnytting av produksjonsmulighetene.
Klima og miljø
Den siste rapporten fra FNs klimapanel viser at klimaendringene vil bli dramatiske. Verden trenger derfor en langt større og raskere omstilling enn det vi tidligere har lagt til grunn. Klimaendringene medfører også en betydelig klimarisiko for både Norge og andre land. Regjeringens klimapolitikk har som mål å kutte utslipp raskest mulig og utvikle teknologiske løsninger som gjør det mulig for verden å nå felles utslippsmål. Regjeringen vil omstille norsk økonomi og bidra til at Norge blir et lavutslippssamfunn før midten av århundret. Denne omstillingen må også bidra til en utvikling som sikrer det biologiske mangfoldet og et bærekraftig velferdssamfunn.
Regjeringen vil:
At Norges ikke-kvotepliktige utslipp skal reduseres med minst 45 prosent sammenlignet med 2005. Regjeringen har som mål at reduksjonen skjer gjennom innenlandske tiltak og planlegger for dette. Om strengt nødvendig kan fleksibiliteten i EUs rammeverk benyttes.
Gjøre Norge til et lavutslipssamfunn i 2050, hvor klimagassutslippene reduseres med 90–95 prosent.
Utarbeide en plan for å oppfylle Norges klimaforpliktelser med 45 prosent innenlandsk reduksjon i ikke-kvotepliktig sektor når en avtale med EU om felles oppfyllelse er på plass.
Nasjonale tiltak skal ikke bidra til flytting av utslipp eller til økte globale utslipp.
Bidra til å utvikle enklere teknologier for karbonfangst og -lagring som bruk av biokull, og nye jordbrukspraksiser som fører til økt karbonbinding i jord.
Arbeide for å nå ambisjonene i Aichi-målene, og følge opp naturmangfoldmeldingen i tråd med Stortingets innstilling.
Følge opp strategien for bier og andre pollinerende innsekter med konkrete tiltak.
Styrke norsk vannforvaltning og følge opp vannforskriften.»
1.3 Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2016–2017)
Stortingets næringskomité har behandlet meldingen Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon, i Innst. 251 S (2016–2017). De fire overordnede målene som har ligget til grunn for jordbrukspolitikken føres videre, men komiteen har tilføyd noen delmål. Her gjengis noen sentrale merknader, mens spesifikke merknader på enkelttema er gjengitt i senere kapitler. Om målene for jordbrukspolitikken skriver en samlet komité:
«Komiteen viser til innstillingen til jordbruksoppgjøret 2015 (Innst. 385 S (2014–2015)), der en samlet komité sa at «reell økt selvforsyningsgrad er avhengig av at økt matproduksjon skal være med grunnlag i norske ressurser. Dette må legges til grunn ved utforming av landbrukspolitikken». Komiteen viser til at formålet med å øke matproduksjonen er å øke selvforsyningsgraden, styrke beredskapen og dekke etterspørselen. Komiteen merker seg at det i meldingen vises til at landbrukspolitikken har fire overordnede mål:
Matsikkerhet
Landbruk over hele landet
Økt verdiskaping
Bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser
Komiteen støtter at de fire overordnede målene for landbrukspolitikken videreføres, men presiserer at målet om matsikkerhet skal omfatte både matsikkerhet og beredskap. Komiteen registrerer også at regjeringen særlig peker på lavere utslipp av klimagasser i målet om bærekraftig landbruk, og støtter dette. Komiteen ber regjeringen legge følgende målstruktur til grunn for jordbrukspolitikken:
a. Matsikkerhet og beredskap
Sikre forbrukerne trygg mat.
Økt matvareberedskap.
God dyre- og plantehelse.
Satse på avl, forskning og utdanning for å øke bruken av de biologiske ressursene.
b. Landbruk over hele landet
Sikre bruk av jord- og beiteressursene.
Sikre mulighetene for bosetting og sysselsetting.
Et mangfoldig landbruk med en variert bruksstruktur og geografisk produksjonsdeling.
Sikre rekrutteringen.
c. Økt verdiskaping
Utnytte markedsbaserte produksjonsmuligheter.
Sikre en konkurransedyktig og kostnadseffektiv verdikjede for mat med en jevnere maktfordeling.
Sikre en effektiv og lønnsom utnyttelse av gårdens samlede ressurser.
Videreutvikle Norge som matnasjon.
Sikre bondens inntekter og evne til å investere i gården.
d. Bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser
Redusere forurensingen og utslippene av klimagasser, økt lagring av karbon og klimatilpasning.
Bærekraftig bruk og et sterkt vern av landbrukets areal (jordvern) og ressursgrunnlag.
Sikre kulturlandskapet og naturmangfoldet.
God dyrevelferd.»
Om inntektsmålet og måling av inntekt skriver komiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig folkeparti og Venstre, erkjenner at det er vanskelig å måle inntekt for selvstendig næringsdrivende og sammenligne dette med lønnsmottakere. Flertallet viser til at Totalkalkylen utarbeidet av Budsjettnemnda for jordbruket er egnet til å beskrive inntektsutvikling, og i mindre grad egnet til å måle inntektsnivå. Inntektsnivået i jordbruket varierer betydelig mellom bruk, men er gjennomgående lavt.
Komiteen vil understreke at inntekt både er et mål og det viktigste virkemiddelet for å nå andre landbrukspolitiske mål. For å gi aktører i jordbruket forutsigbarhet og sikre rekruttering er det viktig at Stortinget formulerer et klart inntektsmål.
Komiteen legger til grunn at utøvere i jordbruket, som selvstendig næringsdrivende, skal ha muligheter til samme inntektsutvikling som andre i samfunnet. Inntektsmulighetene må være til stede innenfor en variert bruksstruktur for at norsk jordbruk skal kunne utnytte landets produksjonsmuligheter. For å sikre rekruttering, og for å løfte inntektsmulighetene i næringen, mener komiteen at inntektsmålet skal være å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet. God markedstilpasning og produktivitetsutvikling vil være en forutsetning for inntektsdannelsen.»
Om investeringsvirkemidlene skriver komiteen:
«Komiteen mener det er viktig at offentlige virkemidler utnyttes slik at flest mulig får mulighet til å investere innenfor en variert og bærekraftig bruksstruktur med utgangspunkt i arealgrunnlaget. Komiteen mener derfor det bør legges tydeligere føringer for investeringsvirkemidlene i de årlige jordbruksoppgjørene. Komiteen mener at innenfor de investeringsmidlene som går til melkebruk, er det spesielt behov for å fornye 15–30 kyrfjøs. I tillegg til dette mener komiteen det innenfor slike tydelige føringer bør være et handlingsrom for det regionale partnerskapet til å gjøre prioriteringer av investeringsvirkemidler mellom produksjoner i den enkelte region».
Om beiteordningene skriver komiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter forslaget om styrking av utmarksbeite, men understreker at det ikke må gå på bekostning av virkemidler som skal sikre bruk av innmarksbeite som ikke kan høstes maskinelt. Nødvendig grenseoppgang og utforming av virkemidler blir foretatt som en del av jordbruksoppgjøret 2017.»
Om forenkling skriver komiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, peker på at de mange ordninger i jordbruket samlet sett gir en omfattende virkemiddelstruktur. Flertallet stiller seg positiv til forenklinger i form av endringer av ordninger som gir mer oversikt eller mindre arbeid for bonden og/eller forvaltningen. Flertallet viser til målene for jordbrukspolitikken, og legger til grunn at endringer i virkemidlene samlet sett ikke skal svekke mulighetene til å oppnå disse.»
Om geografisk produksjonsfordeling skriver komiteen:
«Komiteen vil understreke at disse ordningene er viktige for å sikre et landbruk i hele landet, og mener heller at de må styrkes og utvides enn å svekkes eller fjernes.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at regjeringen i meldingen mener at de kraftfôrbaserte produksjonene i hovedsak bør finne sin lokalisering som et resultat av markedsbaserte rammebetingelser og produsentenes egen ressursutnyttelse. De kraftfôrbaserte produksjonene har vært, og er, viktige produksjoner på mange kombinasjonsbruk i distriktene for å sikre familien et levebrød fra gården. Produksjonen av svinekjøtt er også viktig for å sikre et tilstrekkelig volum gjennom hele året for slakterier i distriktene. Flertallet legger til grunn at de kraftfôrbaserte produksjonene fortsatt sikres rammevilkår som gjør det mulig å videreføre dagens geografiske produksjonsfordeling.»
Om strukturpolitikken skriver komiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at flere av produksjonstilskuddene er differensierte etter struktur for å stimulere til et mangfoldig landbruk. For å gi grunnlag også for små og mellomstore bruk mener flertallet at disse virkemidlene må videreføres i minst samme omfang som i dag. Dagens tilskuddsprofil innebærer en naturlig nedtrapping i tilskudd per dyr ved økt driftsomfang. Flertallet mener at dette er naturlig for at produksjon utover et visst driftsomfang i hovedsak baseres på markedsinntektene.»
Om markedsbalansering og ansvar for finansiering av balanseringstiltak skriver komiteen:
«Flertallet vil videreføre produsentenes ansvar for markedsbalansen og deres ansvar for å finansiere alle balanseringstiltak. Derfor ønsker flertallet at produsentsamvirkene fortsatt skal stå for markedsbalanseringen. Markedsordningene for ku- og geitemelk, kjøtt, egg, korn, eple og matpotet videreføres i samsvar med dette. Samvirkets tildelte markedsregulatorrolle må ikke være konkurransevridende for noen.»
Om miljø og klima skriver komiteen:
«Komiteen understreker at jordbruket gir utslipp av klimagasser, men mener likevel at utslipp fra biologiske prosesser i jordbruket ikke kan likestilles med utslipp av klimagasser som har sitt utspring i bruk av fossile kilder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener jordbrukets viktigste oppgave i klimasammenheng er å redusere utslippene per produsert enhet, i tillegg til å øke opptaket av CO2 og tilpasse produksjonen til et klima i endring.
Komiteen vil understreke viktigheten av miljøarbeidet som gjøres i jordbruket. Minst mulig negativ påvirkning av naturen i form av forurensning og reduksjon av biologisk mangfold må vektlegges høyt.
Komiteen mener at arbeidet med å hindre forurensning i form av avrenning til vannmiljøer fortsatt skal være et prioritert satsingsområde.
Komiteen er opptatt av å videreføre og styrke miljøordningene for jordbruket. Regionalt miljøprogram (RMP), spesielle miljøtiltak i landbruket (SMIL) og ordningen med utvalgte kulturlandskap må styrkes. Komiteen er opptatt av å videreføre en lokal forvaltning av disse midlene. Eventuelle forenklinger i ordningene må samtidig bidra til å styrke ordningene og gjøre dem mer målrettede og effektive.
Komiteen viser til at all matproduksjon starter med fotosyntesen, og at alt jordbruk er basert på opptak av karbondioksid. Komiteen mener likevel at arbeidet med å redusere klimagassutslipp fra norsk matproduksjon må prioriteres samtidig som målet om økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning ivaretas.
Komiteen understreker at tiltak med sikte på å redusere klimagassutslipp fra jordbruket skal være kunnskapsbaserte, og at effektene må kunne måles med relativt sikre metoder. Komiteen mener at landbruket skal bidra med sin del for å redusere klimagassutslipp, men understreker at det er komplekse sammenhenger knyttet til biologiske prosesser. Distriktspolitiske og landbrukspolitiske målsettinger skal ivaretas.
Komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, mener at reduserte utslipp av klimagasser per produsert enhet er en naturlig del av jordbrukets mål om bærekraftig produksjon. Det er ikke god miljøpolitikk å gjennomføre tiltak som bidrar til karbonlekkasje, det vil si at produksjonen flyttes ut av Norge.
Komiteen mener at de biologiske prosessene i jordbruket ikke skal avgiftsbelegges slik Grønn skattekommisjon har foreslått.
Flertallet viser til at 31 pst. av Norges samlede klimagassutslipp kommer fra transport, og mener at det er viktig at også maskinparken i landbruket innlemmes i de generelle virkemidler innrettet mot å fase inn lavutslippskjøretøy og ny teknologi.»
1.4 Den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi
Den økonomiske politikken
Regjeringen fører en ansvarlig økonomisk politikk basert på handlingsregelen for bruk av oljepenger. Etterhvert som veksten i norsk økonomi har tatt seg opp, har regjeringen i de siste budsjettene holdt igjen i utgiftene på statsbudsjettet. Det legger til rette for vekst og nye arbeidsplasser i næringslivet.
Vi ser at politikken virker. Det går godt i norsk økonomi. Flere kommer i jobb, og arbeidsledigheten går ned. Veksten i fastlandsøkonomien var høyere enn sin langsiktige trend i fjor, for første gang på tre år. Aktiviteten øker over hele landet og på tvers av bransjer, og bedriftene venter videre oppgang framover. Investeringene i fastlandsbedriftene har tatt seg markert opp de siste årene og har ikke vært høyere på ti år.
På lang sikt er det særlig vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge. I tråd med handlingsregelen har regjeringen prioritert investeringer i kunnskap og infrastruktur, samt vekstfremmende skattelettelser. Regjeringen arbeider for at næringslivet skal ha gode rammebetingelser, et forutsigbart skattesystem, bedre infrastruktur, mulighet til å ansette kompetente medarbeidere og god tilgang på kapital. Det vil styrke næringslivets konkurransekraft. Konkurransedyktige bedrifter vil skape større verdier og trygge arbeidsplasser for framtiden.
Den økonomiske utviklingen
Norsk økonomi er inne i en oppgangskonjunktur. En ansvarlig, vekstfremmende økonomisk politikk er en sentral forutsetning for at den gode utviklingen i norsk økonomi kan videreføres og forsterkes. Bedringen vi har hatt i konkurranseevnen etter oljeprisfallet legger grunnlag for omstilling og vekst i norsk næringsliv.
Stadig flere kommer i jobb, over hele landet. Sysselsettingsandelen stiger. Også framover anslås sysselsettingen å vokse raskere enn befolkningen i yrkesaktiv alder. Både AKU-ledigheten og den registrerte ledigheten har falt de siste tre årene. Den registrerte ledigheten er nå godt under gjennomsnittet for de siste 20 årene, og ledigheten i februar var den laveste på ti år. AKU-ledigheten er også kommet ned siden toppen vinteren 2016 og ventes å fortsette å avta framover.
Den økonomiske veksten ute er fortsatt god, men har avtatt i flere land, og det ser ut til at konjunkturoppgangen ute dempes. Det kan etter hvert trekke ned etterspørselen etter norske varer og tjenester. På den annen side bidrar kostnadskutt i oljeselskapene til god lønnsomhet og høy aktivitet på norsk sokkel.
Høyere kjøpekraft hos norske husholdninger og økt aktivitet i norsk og internasjonal petroleumsvirksomhet ventes å bidra til videre oppgang i norsk økonomi. I tillegg har moderate lønnsoppgjør og svekkelsen av kronen etter oljeprisfallet i 2014 gitt bedring i konkurranseevnen, og lagt grunnlag for høyere eksport og investeringer.
De økonomiske utsiktene tilsier tilbakeholdenhet i finanspolitikken. Etter hvert som kapasitetsutnyttingen i norsk økonomi tar seg opp, øker også risikoen for at en ekspansiv finanspolitikk kan framskynde økt pris- og kostnadsvekst. Det kan igjen føre til at Norges Bank framskynder sine planlagte renteøkninger, med en risiko for at kronekursen styrker seg. Av hensyn til norsk økonomi og konkurranseutsatt sektor, ble budsjettet for 2019 i fjor høst utformet med en nøytral innretning. Det vil si at budsjettet verken bidrar til å øke eller redusere veksten i økonomien. God konkurranseevne gir det viktigste bidraget til omstilling og vedvarende vekst. Tilbakeholdenhet i finanspolitikken setter oss også i bedre stand til å møte et framtidig tilbakeslag i økonomien eller et fall i fondets verdi.