Prop. 126 L (2016–2017)

Endringer i utlendingsloven (tvangsmidler mv.)

Til innholdsfortegnelse

4 Generelle utgangspunkter

4.1 Reglenes systematiske plassering

Utlendingsloven er i utgangspunktet et forvaltningsrettslig regelverk. Dette kommer tydelig til uttrykk i lovens § 80, som fastslår at forvaltningsloven gjelder når ikke annet følger av utlendingsloven.

Reglene om undersøkelse, beslag, meldeplikt og bestemt oppholdssted og om pågripelse og fengsling i §§ 103 flg. har dels en egen regulering av prosedyrene for å vedta og sette i verk tvangsmiddelbruk, dels en henvisning til regler i straffeprosessloven, som gjelder «så langt de passer». Det er da naturlig å tolke loven slik at både reglene i utlendingsloven og de som denne viser til, går foran tilsvarende regler som måtte følge av forvaltningsloven. Likevel hører tvangsmidlene i utlendingsloven systematisk sett hjemme i forvaltningsretten, og har av den grunn blitt omtalt som «forvaltningsprosessuelle tvangsmidler» (jf. NOU 2004: 20 s. 339).

Utlendingslovens karakter av spesiell forvaltningsrett tilsier at straffeprosesslovens regler bare gjelder i den utstrekning loven uttrykkelig fastsetter dette. Dette ble understreket i Rt. 1994 s. 423, som gjaldt retten til forsvarer/prosessfullmektig:

«At en sak om fengsling etter utlendingsloven § 37 fjerde ledd skal behandles etter bestemmelsene i straffeprosessloven § 175 flg., medfører ikke at straffeprosesslovens regler for øvrig kommer til anvendelse.»

Det er naturlig å betrakte domstolenes prøving av fengsling og andre tvangsmidler som en sivil sak, med enkelte prosessuelle særregler hentet fra straffeprosessen. Det vises til at tvisteloven er den alminnelige prosessformen og at vedtak etter utlendingsloven ikke er en sak om straff eller andre rettsfølger.

4.2 Kort om utlendingslovens regler om tvangsmidler

Bestemmelsene om bruk av tvangsmidler er plassert i utlendingsloven kapittel 12 (behandling av fingeravtrykk mv., tvangsmidler og straff). Flere av bestemmelsene i kapittel 12 viser til prosessuelle regler i straffeprosessloven «så langt de passer». Utlendingslovens regler utfylles således med straffeprosesslovens regler.

Et tvangsmiddel kan bare benyttes når det er tilstrekkelig grunn til det, og det må ikke være et uforholdsmessig inngrep, jf. utlendingsloven § 99.

Utlendingsloven § 103 gjelder undersøkelser av utlendingens person, bolig eller lignende. Dette tilsvarer langt på vei straffeprosessens «ransaking». Slike undersøkelser kan blant annet foretas om det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet, jf. § 103 første ledd bokstav a. Ved undersøkelser gjelder straffeprosessloven §§ 198 til 202 om ransaking «så langt de passer», jf. § 103 siste ledd.

Utlendingsloven § 104 gjelder beslag. Dersom det er tvil om utlendingens identitet, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksetting av et vedtak, kan det tas beslag i bl.a. reisedokumenter. Ved beslag gjelder straffeprosessloven kapittel 16, med unntak av §§ 208 a og 210-212, så langt det passer, jf. § 104 siste ledd. Straffeprosessloven kapittel 16 omhandler regler for beslag og utleveringspålegg.

Utlendingsloven § 105 gir hjemmel for pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted. Slike pålegg kan gis bl.a. dersom en utlending ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet eller det er konkrete holdepunkter for å anta at vedkommende oppgir uriktig identitet, eller vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer en plikt til å forlate riket. Ved pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted gjelder straffeprosessloven §§ 175 første ledd annet punktum, 184 og 187 a så langt de passer. Her fremkommer blant annet regler om skriftlighet, saksbehandling i tingretten og løslatelse.

Utlendingsloven § 106 gjelder pågripelse og fengsling. En utlending kan pågripes og eventuelt fengsles blant annet ved manglende samarbeid om å klarlegge identitet, eller dersom det foreligger konkrete holdepunkter for å anta at vedkommende vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer en plikt til å forlate riket. Fare for unndragelse skal vurderes konkret i det enkelte tilfelle, jf. § 106 a. I denne bestemmelsen er det også listet opp en rekke momenter det kan legges vekt på i vurderingen.

Ved pågripelse og fengsling gjelder straffeprosessloven §§ 174 til 191, dvs. de fleste av straffeprosesslovens regler om pågripelse og fengsling, «så langt de passer», jf. utlendingsloven § 106 tredje ledd.

Til forsiden