3 Utviklingen i jordbruket

Dette kapitlet belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil oppleve årlige svingninger, f.eks. av markedsmessig art, også under ellers stabile politiske rammer. Videre er jordbruket en kapitalintensiv næring med langsiktige tilpasninger. Derfor vil det ofte kunne ta flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer i politikk og virkemidler. På denne bakgrunn må virkninger av den løpende politikken og endringer i virkemiddelbruken, vurderes over tid. Videre bør utviklingen i jordbruket vurderes opp mot helheten i virkemiddelbruken.

Norsk landbruk består av om lag 180 000 landbrukseiendommer og om lag 42 000 jordbruksbedrifter. Utviklingen for gårdsbruk med ganske like muligheter, vil variere. Dette skyldes at bøndene, som selvstendig næringsdrivende, og deres familier treffer sine valg ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter landbruket har, og hvilke andre muligheter som synes attraktive for den enkelte gårdbruker. Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat.

Grunnlagsmaterialet

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter:

• Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader, arbeidsforbruk, vederlag til arbeid og kapital og vederlag til arbeid og egenkapital.

• Referansebruksberegninger: Beregningene er basert på Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsknings (NILF) driftsgranskninger, og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.

• Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken.

For mer utfyllende statistikk vises det til disse publikasjonene.

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen omfatter inntekter fra jord- og hagebruk, og inkluderer effekten av strukturendringer. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med i Totalkalkylen, med unntak av kjøreinntekter der det er brukt maskiner som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendige næringsdrivende, og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk. Data på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og forutsetninger. I tillegg kan revisjon av dataserier med grunnlag i nye data og endring av beregningsprinsipper, gjøre at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling endres mellom beregningsår. I årets beregninger har BFJ skiftet datagrunnlag for hagebruksstatistikken. Det har gjort at nettoinntekten i kalkylen ligger på et litt høyere nivå for de siste årene. I tillegg er det gjort noen mindre endringer.

Premissgrunnlaget og rapportering

Rapporteringen tar utgangspunkt i Regjeringens Sundvolden-plattform, avtalen med samarbeidspartiene av 28. mai 2014, Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret i 2014, jf. Innst. 285 S (2013–2014), og Prop. 1 S (2014–2015).

Flere resultatindikatorer er relevante for flere mål. Det må videre gjøres løpende avveininger mellom kryssende hensyn. Det er derfor fortsatt nødvendig å gjøre en samlet vurdering av utviklingen i næringen. Utformingen av virkemidler og forvaltningen av dem må skje gjennom en organisering med god styring og kontroll, og der målretting og forenkling av virkemidlene er viktig.

3.1 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon

I Innst. 285 S (2013–2014) sier komiteens flertall, bestående av medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, at:

«Det er et mål at norsk landbrukspolitikk skal stimulere til økt matproduksjon, med intensjon om økt selvforsyning, blant annet av hensyn til norske forbrukere og av beredskapshensyn.»

3.1.1 Produksjons- og markedsutvikling

Det siste tiåret har det samlede produksjonsvolumet i jordbruket målt i faste kroner, økt med ca. 2 ½ pst. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med ca. 6 ½ pst., mens produksjonen av planteprodukter har falt med vel 7 pst.

Kilde: BFJ

Det er særlig det kraftfôrbaserte husdyrholdet som har økt, jf. figur 3.1. I det grovfôrbaserte husdyrholdet ligger produksjonen av kumelk relativt stabilt. Produksjonen av storfekjøtt er redusert med i overkant av 9 pst., men reduksjonen i mordyrtallet er i ferd med å flate ut. Produksjonen av sau og lammekjøtt har gått ned med 4 ½ pst., perioden sett under ett, men antallet vinterfôrede sauer er nå økende og produksjonstrenden er positiv.

Produksjonen har også falt det siste tiåret for korn, frukt, poteter og blomster. For korn skyldes produksjonsreduksjonen både redusert areal og svak avlingsutvikling knyttet til dårlige værforhold. Avlingsåret 2014 var godt, men avlingsøkningen var ikke tilstrekkelig til å snu den negative avlingstrenden. Produksjonen av grønnsaker har økt med 10 ½ pst., og fruktproduksjonen er redusert med ca. 13 ½ pst. Produksjonen av bær er om lag uendret, perioden sett under ett, men produksjonen har økt de siste årene. I grøntsektoren har markedsforholdene vært ustabile både pga. nasjonale forhold og importkonkurranse. Målprisene oppnås i varierende grad. Redusert produksjon av blomster skyldes særlig at snittblomster mister markedsandeler til import. Samlet sett er det markedsmuligheter for økt planteproduksjon.

Det er jordbrukets økonomiske ansvar å holde råvaremarkedene i balanse. Det er variasjon i markedsbalansen mellom de ulike sektorene. For storfekjøtt, korn og i grøntsektoren er det udekkede markedsmuligheter for norskprodusert vare. For egg, og særlig for svin, har det vært markedsoverskudd de siste årene. For 2015 har BFJ imidlertid ikke beregnet noe pristap som følge av markedsoverskudd for svin. Fjørfekjøttmarkedet har økt sterkt i mange år. Produksjonen økte med 70 pst. fra 2006 til 2014. Som følge av blant annet oppmerksomhet rundt antibiotikaresistente bakterier i fjørfeproduksjonen, sank imidlertid salget av fjørfe kraftig mot slutten av 2014. For 2015 har BFJ budsjettert med en reduksjon i produksjonen på 14 pst.

Selvforsyningsgraden beskriver hjemmemarkedsandelen målt på energibasis, dvs. hvor mye av det vi spiser som er produsert i Norge. Selvforsyningsgraden for varer produsert i jordbruket, varierer med værforholdene. Den er gjennomgående høy for husdyrprodukter, og klart lavere, og fallende, for planteprodukter. Fra 2005 til 2013 ble den redusert fra 52 til 47 pst., særlig som følge av redusert matkornproduksjon.

Selvforsyningsgraden sier ikke noe om opprinnelsen til innsatsvarene i produksjonen. Mange av jordbrukets produksjonsmidler importeres. Av det totale fôrbehovet (grovfôr og kraftfôr) er vel 20 pst. importerte råvarer. Av flere grunner er andelen norske råvarer i kraftfôret redusert. Norskandelen er særlig redusert for fett- og proteinfraksjonen, som bl.a. henger sammen med forbud mot bruk av kjøttbeinmel og fiskemel. Bruken av norsk korn i kraftfôr avhenger av værforholdene. Krav til energi- og proteininnhold i kraftfôret gjør at andelen karbohydrater reduseres. Etter flere dårlige avlingsår var andelen norske råvarer i kraftfôret 46 pst. i 2014, jf. tabell 3.1.

De siste 25 årene er samlet kutall redusert med 15 pst., mens antall vinterfôrede sauer samlet sett har økt svakt, jf. figur 3.2. På første halvdel av 90-tallet ble prisen på kraftfôr til drøvtyggere redusert med om lag 30 pst. nominelt. Fra 2007 har kraftfôrprisen økt igjen, men er i 2015 fortsatt rundt 5 pst. lavere enn i 1990, målt i nominelle kroner. I samme periode har bruken av kraftfôr til drøvtyggere økt med 11 pst. Likevel har arealet av eng og beite økt med 20 pst., hvorav fulldyrket eng har økt med 10 pst. Tallene tyder på en sterk ekstensivering av driften av grasarealene, og at marginalkostnaden ved økt grovfôrproduksjon mange steder tilsvarer variable kostnader, som er under en tredel av kraftfôrprisen. Det betyr at kostnaden ved å øke grovfôrproduksjonen er lavere enn å kjøpe kraftfôr.

Budsjettnemndas tall viser også at ytelsen i melkeproduksjonen ikke ble påvirket av den sterke reduksjonen i kraftfôrprisen tidlig på 90-tallet. Fra årtusenskiftet begynte ytelsen per ku i melkeproduksjonen å øke, i stor grad ved økt bruk av kraftfôr. Ytelsesøkningen har fortsatt til tross for sterk økning i kraftfôrprisen de siste 8 årene. Samlet tyder disse tallene på at andre forhold enn kraftfôrprisen er viktige for tilpasningen i det grasbaserte husdyrholdet. Antagelig er høye byggekostnader en vesentlig faktor for en tilpasning med færre dyr med høyere ytelse og høyere andel kraftfôr.

* Prognosert.

Kilde: BFJ

3.2 Landbruk over hele landet

I behandlingen av jordbruksoppgjøret 2014, uttalte en samlet næringskomité at det er avgjørende at landbrukspolitikken som føres gir trygg og sikker mat, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og en bærekraftig næring. Produktivitetsutviklingen i jordbruket har i mange år vært større enn i andre næringer som følge av økt avling og ytelse per enhet, og gjennom redusert arbeidsinnsats som følge av teknologiske forbedringer og strukturendringer etc. Når markedet i hovedsak er avgrenset til innenlands forbruk, betyr det at samlet sysselsetting går ned. I Innst. 285 S (2013–2014) heter det bl.a. at:

«(…) Det skal satses på alternativ næringsutvikling for å gi grunnlag for en mer robust og fremtidsrettet landbruksproduksjon over hele landet.»

Måloppnåelsen for landbruk over hele landet belyses gjennom følgende parametere:

• arealutvikling og -fordeling

• geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

• rekruttering og næringsutvikling i landbruket

3.2.1 Arealutvikling og -fordeling

I perioden fra 2008–2013 ble over 94 000 daa areal godkjent til nydyrking. Omdisponeringen av dyrka mark er nå på det laveste registrerte nivået de siste 30 årene. I 2004 ble det satt et nasjonalt mål om at den årlige omdisponeringen skulle bli redusert til under 6 000 daa. Dette målet ble nådd i 2013 og for 2014 viser foreløpige tall at omdisponeringen er ytterligere redusert, til et nivå på 5 050 daa.

I perioden 1979–1999 økte det registrerte jordbruksarealet med 8,2 pst. I perioden 1999–2014 er det estimert en reduksjon i totalt jordbruksareal på ca. 5 pst., jf. tabell 3.2. Registrert totalareal var på sitt høyeste i 1998. Nedgangen i jordbruksareal skyldes i all hovedsak reduksjon i arealet med åpen åker og hage.

Fra 2005 har nytt digitalt kartgrunnlag vært tatt i bruk som kontrollgrunnlag ved søknad om produksjonstilskudd. Overgangen er nå fullført. Tall fra Landbruksdirektoratet viser at innføringen av det nye kartverket i perioden 2005–2013 har gitt en reduksjon i arealet på ca. 3,3 pst. Effekten av nytt kartverk kan både skyldes mer nøyaktige målinger og at endringer som har skjedd over tid først fanges opp når nytt kartverk tas i bruk.

Reduksjonen i jordbruksareal i drift i perioden 1999–2014 har først og fremst skjedd på Vestlandet, i Agder-fylkene og i Nord-Norge. De foreløpige tallene for 2014 viser en liten økning i totalt areal for Østlandet, Agder-fylkene og Telemark. På landsbasis har andelen fulldyrket jord blitt redusert, mens andelen av eng og beite har økt. De siste ti årene er arealet av åpen åker på Østlandet redusert med om lag 250 000 daa, mens arealet av eng og beite har økt med om lag 160 000 daa. Dette er delvis en ønsket utvikling som følge av behov for å redusere avrenning til vassdrag, og delvis som følge av økt hold av ammeku og sau som har vært prioritert i flere av de siste jordbruksavtalene.

3.2.2 Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

Når det gjelder produksjonsutviklingen er hovedbildet at økningen i produksjoner med vekst kommer i mer sentrale områder. Den sterke produksjonsøkningen av kylling har først og fremst kommet i Trøndelag, Rogaland og på Østlandet. I Trøndelag har eggproduksjonen økt betydelig, mens den er relativt stabil i andre områder. Veksten i grønnsaker på friland har kommet på Østlandet. Veksten i svinekjøttproduksjonen har i størst grad kommet i Rogaland, men også i Nord-Norge har produksjonen økt noe.

For de grasbaserte produksjonene har produksjonen av storfekjøtt gått noe ned det siste tiåret. Den største reduksjonen har vært i Rogaland, Vestlandet og Trøndelag, mens produksjonen har økt på Østlandet. Produksjonen av sau og lam øker mest på Østlandet. Den øker også i Trøndelag, mens den har falt noe i øvrige landsdeler.

For perioden 1999–2013 er arbeidsforbruket redusert med knapt 40 pst. Størst har nedgangen vært i Agder-fylkene og Telemark, med en nedgang på 46,8 pst., mens Rogaland og Østlandet har den laveste reduksjonen i arbeidsforbruk, med henholdsvis 30,1 pst. og 34,9 pst.

Endring i fordelingen av arbeidsforbruket inndelt etter virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene, påvirkes sterkt av endringer i melkeproduksjonen. Til tross for omfattede bruk av virkemidler har reduksjonen i registrert arbeidsforbruk i jordbruket det siste tiåret vært minst utenfor virkeområdet (35 pst. i sone 1), mens reduksjonen i de to øvrige sonene har vært henholdsvis 37 og 43 pst. Figur 3.3 viser andelen av arbeidsforbruket i jordbruket som foregikk innenfor de ulike sonene i 1999, 2010 og 2013.

Kilde: BFJ

3.2.3 Rekruttering og næringsutvikling

Flere virkemidler over jordbruksavtalen skal bidra til næringsutvikling, rekruttering og likestilling i landbruket. Virkemidlene er hovedsakelig finansiert innenfor Landbrukets utviklingsfond (LUF). Regionale bygdeutviklingsprogram synliggjør de regionale prioriteringene i virkemiddelbruken.

3.2.3.1 Fylkesvise midler til næringsutvikling (BU-midler)

De fylkesvise midlene til næringsutvikling har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av landbruket generelt.

I 2014 innvilget Innovasjon Norge støtte til 1 308 søknader. Antall innvilgede søknader er noe lavere enn i 2013, og skyldes delvis at prosjektene har blitt større, at kronetaket på investeringsstøtte er hevet, og at det var mindre overførte midler fra 2013 til 2014 enn tidligere år. Samlet tilsagnssum for tilskudd var i overkant av 508 mill. kroner. Om lag 74 pst. av tilskuddene ble gitt til jord- og hagebruk, 20 pst. til andre bygdenæringer og om lag 6 pst. til bioenergitiltak. Gjennomsnittlig beløp for tilskudd var 388 500 kroner. Avslagsprosenten hos Innovasjon Norge i 2014 for landet totalt var på 7 pst. Innovasjon Norge har registrert at ca. 21 pst. av støtten til investeringer innenfor det tradisjonelle landbruket gikk til tiltak med miljøretting. Kategoriene dette er registrert innenfor er hovedsakelig forbedring av kvalitet på produkter/prosesser, miljøeffektiv energiomlegging og kulturminner/kulturmiljø.

Det er stor etterspørsel etter investeringsvirkemidler i landbruket. Mange av søknadene gjelder midler til effektivisering av produksjonsapparatet. I Innovasjon Norges årsrapport, herunder rapportering basert på resultatindikatorene i selskapets MRS-system, vises det til at de fleste saker gjelder innovasjon på bedriftsnivå. De bedriftsrettede BU-midlene er i betydelig grad utløsende for realisering av prosjektene og bidrar til kompetanseheving.

Investeringsstøtte til jord- og hagebruk skal tilpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2014 ble om lag 84 pst. av BU-tilskuddene innenfor jord- og hagebruk gitt til investeringer innenfor husdyrproduksjon. Innovasjon Norge viser til at 82 pst. av tiltakene som mottar investeringsstøtte innenfor husdyrproduksjon også får en økning i produksjonsomfanget. Figur 3.4 gir en oversikt over fordeling av tilskudd til ulike husdyrproduksjoner i 2014. Andel av investeringstilskudd som gikk til investeringer innen melkeproduksjon og grôvforbasert kjøttproduksjon (sau, geit og storfe) utgjør nærmere 97 pst. av alle tilskudd innen husdyrproduksjon. Dette henger bl.a. sammen med et stort investeringsbehov i melkeproduksjonssektoren som følge av kravet om løsdriftsfjøs fra 2024, samt markedssituasjonen for fjørfe, konsumegg og svin. Videre at Innovasjon Norge fra mai 2013 ikke lenger deltar i finansiering av nyetableringer eller utvidelser av disse produksjonene. Andel investeringstilskudd til storfekjøttproduksjon økte med om lag 4 prosentpoeng fra 2013.

Kilde: Innovasjon Norge

For etablering av næringsbedrifter i landbruket utenom tradisjonelt jord- og skogbruk, er det en klar politisk målsetting at midlene skal bidra til økt sysselsetting og etablering av nye, lønnsomme arbeidsplasser. Innovasjon Norges rapport om bruk av bygdeutviklingsmidler i 2014 anslår en gjennomsnittlig forventet sysselsettingseffekt per innvilget søknad på omlag 1,4 årsverk. Dette er på samme nivå som foregående år. Figur 3.5 gir en oversikt over fordelingen av tilskudd i 2014 til andre næringer i tilknytning til landbruket fordelt på bransjer. Fordelingen tar utgangspunkt i SSBs standard for næringsgruppering. Den største endringen fra 2013 er innenfor gruppen «næringsmidler og drikkevarer», med en økning i tilskuddsandel på 5 prosentpoeng. Prosjekter innen gruppen «hotell og restaurantdrift», i hovedsak landbrukstilknyttede overnattingsbedrifter, viser en markant tilbakegang på 7 prosentpoeng. En årsak til dette er at Innovasjon Norge i mindre grad prioriterer støtte til rene overnattingsbedrifter. Det har også vært en økning i andel tilskudd til prosjekter innenfor gruppen «undervisning, helse- og sosialtjenester».

¹ Tilskudd til Inn på tunet inngår i grupperingen undervisning, helse og sosialtjenester. I kategorien «Annet» inngår f.eks. reiselivsrelaterte prosjekter innenfor opplevelsesvirksomhet.

Kilde: Innovasjon Norge

Fylkesmennene har i 2014 innvilget totalt 72,3 mill. kroner i BU-midler til 642 utrednings- og tilretteleggingstiltak. Disse midlene blir ofte brukt i en tidlig fase for utvikling av landbruksbaserte næringer, og i samfinansiering med andre lokale og regionale aktører. Tiltakene omfatter næringsutviklings- og mobiliseringsprosjekter, reiseliv og opplevelsesproduksjon, rekrutteringstiltak, tiltak for økt matproduksjon, Inn på tunet, økologisk landbruk, skogbruk, bioenergi, FoU-virksomhet, praktikantordningen m.v. Departementets gjennomgang av Fylkesmannens rapportering for 2014 på bruken av midlene, viser at midlene innrettes i tråd med de regionale næringsprogrammene, og at det regionale partnerskapet er godt involvert i prioriteringen av bruken av midlene. Gjennomgangen viser ellers at det er stor variasjon mellom type tiltak som er prioritert i fylkene, antall prosjekter og størrelse på tilskudd som blir gitt.

Rentestøtte

Rentestøtte er en del av BU-ordningen, og reguleres av forskrift om midler til investering og bedriftsutvikling i landbruket. Støtten innvilges i forkant av investeringen og utbetales hvert halvår fra investeringen er ferdigstilt og i 15 år framover. Det kan gis rentestøtte til lån innenfor en låneramme på totalt 1 mrd. kroner. Det ble i 2014 gitt rentestøtte til en låneramme på i alt 1 009 mill. kroner (inkl. overføring av ramme fra tidligere år).

Risikolån

Det ble åpnet for å sette av midler til et taps- og rentestøttefond innenfor rammen av de fylkesvise BU-midlene fra og med 2006. Avsetningen i 2014 var på 7,2 mill. kroner.

3.2.3.2 Sentrale bygdeutviklingsmidler

De sentrale BU-midlene brukes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Rammen for de sentrale BU-midlene i 2014 var på 17 mill. kroner. Av midlene ble 8 mill. kroner forvaltet av Innovasjon Norge, mens 9 mill. kroner ble disponert av Landbruks- og matdepartementet (LMD).

Av midlene LMD disponerte ble det bevilget støtte til prosjekter innen matpolitikk, kompetanse, rekruttering og likestilling, skogpolitikk, lokalmat og grønt reiseliv og omdømmetiltak.

Midlene forvaltet av Innovasjon Norge ble benyttet til bedriftsovergripende utviklingsprosjekter, og særskilt til produksjoner uten sterk felleskapsorganisering og felleskapsøkonomi, som f.eks. frukt, bær, grøntområdet og Inn på tunet. Ordningen med sentrale BU-midler forvaltet av Innovasjon Norge ble i jordbruksoppgjøret 2014 vedtatt avviklet fra 2015.

3.2.3.3 Områderettet innsats

Fjellandbruket

I jordbruksoppgjøret 2013 ble det satt av 6 mill. kroner per år i tre år fra 2014 til fjellandbruket. Målet er å styrke grunnlaget for bærekraftig verdiskaping i fjellområdene gjennom økt vare- og tjenesteproduksjon basert på landbrukets ressurser, både innenfor tradisjonelt landbruk og annen landbruksbasert næringsutvikling. Ordningen inkluderer 6 fylker, der 4 mill. kroner er fordelt til Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Oppland og Hedmark, og 2 mill. kroner er fordelt til Buskerud og Telemark. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Fylkesmannen i Telemark har et koordinerende ansvar opp mot andre aktører.

Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland har lagt vekt på å styrke melke- og kjøttproduksjonene. Rekruttering, desentralisert agronomutdanning, kompetanseutvikling og mobilisering for styrking av produksjonsmiljøene, har vært prioritert i 2014. 20 prosent av midlene er avsatt til felles forsknings- og utviklingsprosjekter som skal gi fjellandbruksbonden kunnskap for å bedre resultatene på eget bruk. Telemark og Buskerud har i sin helhet valgt å rette midlene mot tiltak på det enkelte gårdsbruk innen områdene Ungdom som vil satse, Beitebruk i inn og utmark, Kunnskap og produsentmiljø og Samarbeid. Midlene har vært prioritert til tiltak i næringa, og av i alt 29 søknader, fikk 16 tildelt midler i 2014. Produktsatsing med kobling til mat, kunnskap, opplevelse og reiseliv i tilknytning til stølsdrift inngår i 7 av prosjektene, mens øvrige prosjekt er knyttet til produktutvikling og verdiskaping med utgangspunkt i fjellandbrukets ressurser.

Arktisk landbruk

Bevilgningen til arktisk landbruk hadde siste utlysning i 2014. I perioden 2012–2014 har det vært satt av 9 mill. kroner til arktisk landbruk over jordbruksavtalen. Formålet med midlene har vært å bidra til utvikling og økt utnytting av arktisk kvalitet som konkurransefortrinn for landbruket i nordområdene. Midlene har vært forvaltet som en felles programsatsing i samarbeid mellom de tre fylkesmannsembetene i Nord-Norge, Sametinget, næringsorganisasjonene i landsdelen, samt Nordland fylkeskommune. Tildeling av midler har vært basert på Utviklingsprogrammet for arktisk landbruk, utarbeidet av Nordnorsk landbruksråd, med merkevare og marked, basisproduksjon, FoU og kompetanse som prioriterte områder. I 2014 ble det innvilget 6,25 mill. kroner til 16 nye prosjekter, og i alt er 24 prosjekter tildelt midler til arktisk landbruk.

Det er lagt vekt på å styrke produksjoner som er typisk for det arktiske landbruket, og som kan inngå i en felles arktisk merkevare. Prosjektene Arktisk kjekjøtt, Arktisk grønnsaksproduksjon, Hagebær i arktis, Nye potetsorter for arktisk potetproduksjon, Økt produksjon av storfekjøtt i Nord-Norge og Utprøving av jordbærsorter er eksempler på dette. Reindrift er innarbeidet i satsingen. Utvikling av arenaer for samordning/samhandling om satsing på arktisk landbruk er også vektlagt. Arbeidet skal bygge på kunnskap og kompetanse i alle ledd, noe prosjekter som Arktisk fagskole, FoU nett Barents og Kompetanselandbruk vektlegger.

3.2.3.4 Rekrutteringsprosjekt og evaluering av landbruksutdanning

I jordbruksoppgjøret 2010 ble det avsatt 4,5 mill. kroner til prosjektet Velg Landbruk, som ble avsluttet våren 2014. Prosjektets formål var å styrke rekrutteringen til landbruksutdanning på alle nivå. Prosjektansvar og -sekretariat var lagt til Norges Bondelag. Det er lagt vekt på omdømmebygging av landbruk som yrkesveg og landbruksutdanning som en allsidig utdanning med mange muligheter. Rekrutteringsverktøy som er utviklet i prosjektet skal være ressursbank og et faglig nettverk å bruke videre i rekrutteringsarbeid.

3.2.3.5 Fylkesvise midler til rekruttering og kompetanseheving i landbruket

Fylkeskommunene ble tildelt 20 mill. kroner til arbeid på landbruks- og matområdet i 2014, fordelt etter samme fordelingsnøkkel som de fylkesvise bygdeutviklingsmidlene. Målet for ordningen er å bidra til rekruttering og kompetanseheving av næringsutøvere som kan ivareta og styrke verdiskapingen i landbruket. Ordningen skal tilpasses regionale utfordringer knyttet til rekruttering og kompetanseheving innen tradisjonelt landbruk og andre landbrukstilknytta næringer.

Fylkeskommunene rapporterer om god samhandling med andre offentlige instanser, spesielt fylkesmennenes landbruksavdelinger og Innovasjon Norge, og med landbruksnæringens organisasjoner. Det er gitt tilskudd til en rekke tiltak innen kompetanse og rekruttering, og en del av rekrutteringstiltakene har også et likestillingsformål. Det er stor etterspørsel etter kompetansetiltak og etter- og videreutdanningstiltak både for utøvere som er etablert i næringen og for utøvere som er på vei inn i næringen. En betydelig andel av midlene er derfor brukt til samlings- eller nettbasert etter- og videreutdanning tilsvarende videregående nivå, ofte kalt «voksenagronom».

3.2.3.6 Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL)

KIL-midlene forvaltes av Matmerk og skal bidra til kompetanseutvikling for yrkesutøvere innen primærlandbruket, eller tilleggsnæringer til primærlandbruket. Kurstilbud som gjøres tilgjengelig i hele, eller aktuelle deler av landet, og som har potensial til å bli et tilbud til en stor del av produsentene innen den aktuelle produksjonen, blir prioritert. I 2014 ble 13 søknader om støtte innvilget. Til sammen ble det gitt tilsagn om tilskudd på 5,85 mill. kroner. Prioriterte fagtema var styrking og utvikling av produksjonene og arbeidsledelse med fokus på arbeidsdeling, opplæring og HMS. Det er gitt støtte til bl.a. digital kunnskapsbase i landbrukets foretaksøkonomi, økt storfeproduksjon i Sør-Trøndelag, kompetanseutvikling i Inn på tunet og på hest, HMS-studie landbruk, videreutvikling av agronomutdanning for voksne, fagskoletilbud innen skogsdrift og økonomi, og driftsledelse i svineproduksjon.

3.2.3.7 Forskning

Forskningsmidlene over jordbruksavtalen forvaltes av et eget styre oppnevnt av avtalepartene. Formålet med midlene er å bidra til å dekke opp jordbrukets behov for forskning med hovedvekt på anvendt kunnskap. Avgjørende for bruken av midlene er prosjektsøknadens faglige kvalitet og relevans. Midlene disponeres i hovedsak til prosjekter etter åpen utlysning, enten som egen utlysning eller som fellesutlysning med programmer i Norges forskningsråd. Det kan også gis midler til utredningsprosjekter innen midlenes prioriterte områder.

I 2014 var det satt av 53 mill. kroner til forskningsmidler over jordbruksavtalen. Tematiske prioriteringer var økt matproduksjon og verdiskaping basert på norske ressurser, trygg norsk mat med høy kvalitet, konkurransekraft i hele verdiskjeden gjennom utvikling og bruk av teknologi for norske forhold. Overordnet for utlysningen var at forskningen skulle bidra til økt verdiskaping og bærekraft, og klimatilpasset matproduksjon. Med overførte midler fra tidligere år var det en ramme på 56,4 mill. kroner for innvilgning i 2014. Det ble for 2014 innvilget 53,8 mill. kroner til pågående og nye prosjekter både innenfor forskning og utredning.

3.2.3.8 Stiftelsen Matmerk

Stiftelsen Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon og å styrke omdømmet til norske matprodukter hos norske forbrukere. Dette skjer gjennom arbeid med kvalitetsstyring, kompetanse og synliggjøring av norske konkurransefortrinn og norsk opprinnelse overfor forbrukere, matprodusenter og marked. Matmerk administrerer og videreutvikler Kvalitetssystem i landbruket (KSL), godkjennings- og merkeordningen for Inn på tunet, merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet, samt KIL, generisk markedsføring av økologisk mat og enkelte andre prosjekter.

KSL skal være et styrings- og kvalitetssystem for den enkelte bonde og dokumentere for forbrukerne, varekjedene og myndighetene hvordan produksjonen på norske gårdsbruk foregår. Mattilsynet har fått innsyn i databasen, for å bidra til et bedre risikobasert tilsyn. I 2014 gjennomførte Mattilsynet 5 782 eksterne revisjoner, en økning på 225 fra forrige år. HMS med ulykkesregistrering og hest i næring er utviklet som egne standarder. Sjekkliste for miljøplan er fra 2014 integrert i KSL-standarden, og Landbruksdirektoratets sjekkliste er avviklet fra 2015. Totalt 363 Inn på tunet-tilbydere var godkjent ved årsskiftet 2014/2015, og om lag 100 er under godkjenning.

Nyt Norge er et viktig virkemiddel i konkurransestrategien for norsk matproduksjon. I 2014 var arbeidet konsentrert om å øke antall produkter og antallet som har Nyt Norge-merket. Ved utgangen av 2014 var 61 virksomheter og 2 172 produkter godkjent for Nyt Norge-merket, en netto vekst på 122 nye produkter siden 2013. En utvidet kommunikasjonsplattform for Nyt Norge er utviklet og forankret hos merkebrukerne, og ny finansieringsmodell for 2014–2017 er iverksatt. Kjennskapen til merket hos forbruker er høy, og forbrukernes holdning til merket har en god fremgang.

Ved utgangen av 2014 er totalt 23 produkter godkjent under ordningen Beskyttede Betegnelser, av disse var det ingen nye produkter i 2014. 244 produkter fra 58 produsenter var godkjent for bruk av Spesialitetsmerket i 2014. Omsetningen av lokalmat i dagligvarehandelen var på 3,5 mrd. kroner med en vekst på 16,5 pst. i 2014. Arbeidet med en lokalmatdatabase basert på KSL og samarbeid mellom lokalmatprodusenter, dagligvarehandel og HORECA ble påbegynt i 2014.

3.2.3.9 Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv

Utviklingsprogrammet samler og integrerer satsingen som tidligere lå i Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv og i Reinprogrammet. Målet med programmet er å øke verdiskapingen for primærleddet, øke kunnskapen om lokalmat og regionale konkurransefortrinn, og bidra til økt vektlegging av kvalitet. På matsiden er innsatsen i første rekke rettet inn mot finansieringstiltak, kompetansetiltak og omdømmetiltak. Reiselivssatsingen over programmet består i stor grad av omdømmeaktiviteter og store temakampanjer. Budsjettrammen for utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv var på 66 mill. kroner i 2014, mens rammen for Reinprogrammet var 8,2 mill. kroner (bevilget over Reindriftsavtalen).

I Innovasjon Norges årsrapport, herunder rapportering basert på resultatindikatorene i selskapets MRS-system, er hoveddelen av prosjektene vurdert til å bidra med innovasjon på nasjonalt og regionalt nivå (52 pst.). En liten andel av prosjektene er vurdert til å bidra til innovasjon på internasjonalt nivå (7 pst.), mens 12 pst. vurderes til å bidra til innovasjon på bedriftsnivå. Andel saker med middels og høy addisjonalitet er stabilt høy, dvs. at Utviklingsprogrammet i betydelig grad er utløsende for realisering av prosjektene. Virkemiddelets bidrag til kompetanse ser ut til å ha en positiv utvikling. Når det gjelder driftsrisiko til bedriftene, er andelen som tar høy risiko økt. Dette kan tilskrives økende andel vekst- og nettverkssaker.

Etterspørselen etter finansieringstiltak både til vekstbedrifter og til forpliktende produsentnettverk økte kraftig i 2014. Vekstordningen er tilrettelagt for bedrifter med mål om 30 pst. vekst og som omsetter for minimum 1 mill. kroner. Bedriftsnettverk med minimum 3 bedrifter skal bidra til etablering av kommersielt og strategisk samarbeid mellom bedrifter for å utvikle markedsmuligheter.

Kompetanse er sentralt for å bidra til den enkelte bedriftens suksess. Programmet har derfor et bredt kompetansetilbud, både matfaglig, gjennom kompetansenettverkene, og i form av generelle forretningsrelaterte tilbud.

Omdømmesatsingen er en integrert del av den totale satsingen over Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv, nasjonalt som internasjonalt. Midlene forvaltes i all hovedsak av Innovasjon Norge, kun en liten andel ble forvaltet av LMD. Midlene brukes til å synliggjøre og profilere norske råvarer og matkultur nasjonalt, og internasjonalt. Hensikten er å styrke omdømmet til norsk mat og landbruk. I tillegg stimulerer midlene til ny næringsutvikling i skjæringspunktet mellom mat- og reiselivsområdet.

Matstreif og deltagelsen på Internationale Grüne Woche (IGW) i Berlin er de to viktigste omdømmeprosjektene i programmet. Gjennom Matstreif profileres lokalmatprodusenter fra hele landet på Rådhusplassen i Oslo. IGW er et samarbeid mellom LMD og Innovasjon Norge, med bidrag fra Utenriksdepartementet. Begge disse hovedsatsingene scorer høyt som omdømmesatsinger, og som kompetansearenaer.

Bygdeturismekampanjen ble videreført også i 2014. Den skal bidra til å øke kjennskapen og kunnskapen om mulighetene og mangfoldet i tilbudene innenfor bygdeturisme. Den er en viktig markedsføringskanal for de små reiselivsbedriftene. Temamarkedsføring internasjonalt for vandring, sjøfiske og sykkel blir også finansiert over Utviklingsprogrammet.

3.2.3.10 Bioenergiprogrammet

Satsingen på bioenergi gjennom Bioenergiprogrammet skal bidra til mer miljøvennlige energiløsninger både i landbruket og i andre sektorer, og samtidig gi mulighet for økt verdiskaping for skogeiere. Det er også et mål å skape aktivitet i hele landet. I 2014 var det en betydelig økning i samlet planlagt energiproduksjon for prosjektene som fikk støtte sammenlignet med 2013. Økningen var på 56 pst., eller 15 GWh–42 GWh, til tross for lave strømpriser. Det ble innvilget støtte til i underkant av 200 prosjekter. Dette er omtrent like mange saker som i 2013. Samlet tilsagn var på 65 mill. kroner fra bevilgningen over LUF.

Gårdsvarmeanlegg utgjorde det dominerende antallet prosjekter med om lag 140 anlegg. Dette er en liten økning fra 2013. Videre ble det gitt investeringsstøtte til 22 anlegg for varmesalg, en økning med 9 anlegg fra 2013. Dette er den viktigste forklaringen på økningen i planlagt energiproduksjon.

I Innovasjon Norges årsrapport vises det til at hoveddelen av prosjektene er vurdert til å bidra med innovasjon på bedriftsnivå. Prosjektenes risiko har økt som følge av lavere konkurrerende energipris. Dette har medført at bedriftene må ta høyere driftsrisiko. Addisjonaliteten til ordningen har økt jevnt fra 83 pst. i 2010 til opp mot 100 pst. i 2013.

3.2.3.11 Skogbruk

Skogbruk og trebasert industri er en viktig verdikjede i Norge. Skogbruket og trebasert industri hadde en samlet omsetning på 43 mrd. kroner og sysselsatte i underkant av 24 000 personer i 2012. Av disse er rundt 6 800 sysselsatt i skogbruket.

Stående kubikkmasse i den norske skogen er på om lag 900 mill. m³ og den årlige tilveksten er på om lag 25 mill. m³. I 2014 var avvirkningen til industri på i underkant av 10 mill. m³. Dette er den høyeste avvirkningen siden 1990-tallet, og er en økning på 10 pst. fra 2013.

Innvilgningsrammen til skogbruk over Landbrukets utviklingsfond var i 2014 på 204 mill. kroner. Gjennom ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket (NMSK) ble det i 2014 avsatt totalt 161 mill. kroner. Fordelingen framgår av tabell 3.3.

Av det totale beløpet til NMSK ble det bevilget 89 mill. kroner til veibygging, taubane mv. i 2014. Det ble bygget og ferdigstilt i overkant av 70 km med nye skogsbilveier og ombygget i underkant av 370 km med eksisterende skogsbilveier. I tillegg ble det bygget om lag 175 km med nye traktorveier og nesten 70 km ble ombygget. Totalt ble det investert i underkant av 150 mill. kroner i skogsbilveier, og i underkant av 40 mill. kroner i traktorveier.

I 2014 ble det satt ut i underkant av 29 mill. skogplanter i Norge, noe som er det høyeste registrerte nivået de siste ti årene. Arealene med ungskogpleie, nyplanting og markberedning var på henholdsvis omlag 270 000 daa, 160 000 daa og 70 000 daa, som er en oppgang på 3 pst. for ungskogspleie, en økning på 4 pst. for planteaktiviteten, og en liten nedgang i markberedning på 2 pst. sammenlignet med 2013.

Det ble bevilget 25 mill. kroner til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer i 2014, og det ble avsluttet taksering av om lag 4 mill. daa. Det rapporteres om 19 mill. daa under arbeid. Fordi disse prosjektene går over flere år, svinger tallene for både ferdigstilt areal og areal under arbeid fra år til år, og det samme vil utbetalingene gjøre.

Skogbruksplan med miljøregistreringer gir skogeier et grunnlag for å planlegge effektiv drift av skogen gjennom hogst, planting og andre skogbrukstiltak, og for å ivareta hensyn til miljøverdier. Nettstedet Kilden viser MiS-figurer (Miljøregistreringer i skog), sammen med annen miljøinformasjon, og bidrar med kunnskap for å sikre en bærekraftig skogforvaltning. Dette gjelder også informasjon fra Artsdatabanken, Riksantikvaren og Miljødirektoratet. Dette er i tråd med krav i sertifiseringsordningen for Norsk PEFC Skogstandard og forskrift om bærekraftig skogbruk. Skogeierne har hittil satt til side MiS-figurer for frivillige miljøhensyn, i hovedsak ikke-hogst, som utgjør 2–3 pst. av det produktive arealet som er kartlagt til nå.

Skogbruk i kyststrøkene har særskilte utfordringer knyttet til bl.a. lav skogsveidekning, høy andel vanskelig terreng, eiendomsstruktur m.v. Kystskogbruket omfatter kystfylkene fra Vest-Agder til Finnmark. Disse fylkene har betydelige skogressurser. Det er blitt gitt midler til bl.a. utredninger om behov for og lokalisering av kaier og skogsbilveier.

Kunnskap er avgjørende for å skape en konkurransedyktig og bærekraftig trebasert verdikjede i Norge. Skogbrukets Kursinstitutt (Skogkurs) er en sentral aktør når det gjelder å utvikle og gjennomføre kompetansetiltak på skog- og utmarksområdet, rettet mot veiledningsapparat, og skogeiere, skogsarbeidere og entreprenører over hele landet. Skogkursserien Aktivt skogbruk er et eksempel på denne aktiviteten, og det ble gjennomført nesten 500 slike kurs i 2014.

3.2.3.12 Friskere geiter – kompensasjonstilskudd

Målet med prosjektet «Friskere geiter» er å få kontroll med CAE (Caprin Artritt Encephalitt), byllesjuke og paratuberkulose hos geit, og dermed sikre friske dyr, bedre dyrevelferd og bedre produkter fra geit. Prosjektet har gitt et løft for geiteholdet som har slitt med sykdommer som er svært smittsomme og smertefulle, og som går utover både melkeproduksjon og dyras velferd. De siste saneringene ble gjennomført i 2013. Det kan gis kompensasjonstilskudd inntil 3 år etter sanering. Derfor vil det bli gitt tilskudd til og med 2016. Etter 2014 har all foredlet geitemelk fra TINE kommet fra sanerte besetninger.

3.2.3.13 Sametingets midler til næringsformål og konfliktforebyggende tiltak jordbruk – reindrift

4 mill. kroner av avsetningen over LUF ble overført til Sametingets midler til næringsformål i 2014. Midlene skal stimulere til næringsutvikling i landbruket i samiske områder, og skal brukes til investerings- og utviklingstiltak av mer varig karakter. Inkludert avsetningen over Reindriftsavtalen på 2 mill. kroner, og egne midler, tildelte Sametinget 8,8 mill. kroner til investeringer og utviklingstiltak innen jordbruket. Deler av bevilgningen ble nyttet innenfor satsingen på Arktisk landbruk. Avsetningen til Sametinget ble ikke videreført i 2015.

Det ble også avsatt 1,5 mill. kroner til konfliktforebyggende tiltak mellom jordbruk og reindrift i 2014. I tillegg ble det avsatt 1,45 mill. kroner til samme formål over reindriftsavtalen. Midlene er f.o.m. 2014 forvaltet av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og nyttes hovedsakelig til gjerdebygging, men også til nødløsninger for ekstra gjeting, fôring og beiteundersøkelser. Det ble i 2014 tildelt i overkant av 2,8 mill. kroner fra ordningen til 10 prosjekter i fylkene Finnmark, Troms, Sør-Trøndelag og Hedmark.

3.3 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutviklingen

3.3.1 Inntektsutvikling

Gode inntektsmuligheter er en forutsetning for økt matproduksjon og at dyktige næringsutøvere, og ikke minst ungdom, skal se på jordbruk som en interessant arbeidsplass for framtida. I Innst. 285 S (2013–2014) sier komiteen:

«Komiteen mener gode inntektsmuligheter er en forutsetning for økt matproduksjon. Gode inntektsmuligheter er nødvendig for at næringen skal rekruttere kompetent arbeidskraft, og at unge mennesker skal finne en fremtid innen jordbruket.»

Fra 2013–2015 er bruttoinntektene i jordbruket beregnet å øke med ca. 2,3 mrd. kroner, mens kostnadene (inkl. realrentekostnaden) øker med i underkant av 0,7 mrd. kroner. Vederlag til arbeid og egenkapital for jordbrukssektoren øker dermed med 1,6 mrd. kroner fra 2013–2015.

Tabell 3.4 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2013 til budsjetterte tall for 2015 ifølge BFJs normaliserte regnskaper. Tabellen viser også resultat per utført årsverk i sektoren, og resultat inkl. verdien av jordbruksfradraget ved ligningen.

Årets beregninger viser en økning i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2013 til 2014 på 7,6 pst., eller 22 000 kroner per årsverk. Fra 2014 til 2015 budsjetteres det med en økning på 8,7 pst., tilsvarende 26 900 kroner per årsverk. Inntektsveksten per årsverk fra 2013 til 2014 er noe svakere enn det som ble lagt til grunn i fjor. Det er budsjettert med en økning fra 2014 til 2015, som er klart sterkere enn for gjennomsnittet av lønnsmottakerne. De viktigste enkeltårsakene til inntektsveksten er økte inntekter fra melk og kjøtt, herunder bedre markedsbalanse for svin og fall i rentekostnaden i 2015.

Referansebrukene

Referansebrukene er basert på NILFs driftsgranskinger, som gir data på foretaksnivå. Beregningsprinsippene er forskjellige fra Totalkalkylen på noen områder, bl.a. føres avskrivningene etter historisk kostnad og lånt kapital godtgjøres med betalt nominell rente. I Totalkalkylen inflasjonsjusteres kapitalsaldoen før beregning av kapitalslit, og lånt kapital godtgjøres med normalisert realrente. Dette gir ulik utvikling i kapitalkostnadene mellom enkeltår. Samtidig er inntektsnivået høyere i referansebrukene. Det henger sammen med at deltagerbrukene er rekruttert blant de om lag 70 pst. av jordbruksforetakene som har størst driftsomfang.

Tabell 3.5 viser BFJs beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. virkningen av jordbruksfradraget, for referansebrukene i årene 2013–2015.

Med unntak av korn, egg/planteprodukter og fjørfekjøtt/planteprodukter, viser alle referansebrukene en økning i inntekter både fra 2013 til 2014 og fra 2014 til 2015. Referansebruksberegningene for perioden 2013–2015 viser også at større bruk har større inntekt, målt per årsverk, enn mindre bruk, og at inntektsveksten per årsverk øker med økende bruksstørrelse. Inntektsveksten i hele perioden er stor for det grasbaserte husdyrholdet. Som i Totalregnskapet er fallende rente en viktig årsak til inntektsvekst i 2015.

Det er budsjettert med en sterk inntektsreduksjon på referansebruket med fjørfekjøtt, med grunnlag i at produksjonen prognoseres å bli redusert med 14 pst. Dette har BFJ innarbeidet på referansebruket. Inntektsreduksjonen for foretaket med eggproduksjon skyldes særlig overproduksjon. Inntektsreduksjonen for kornbrukene skyldes bl.a. økt gjødselkostnad, og at BFJ budsjetterer med samme pris i 2015 som i 2014. Volumframregningen for korn er for øvrig usikker og resultatet svinger fra år til år.

I perioden fra 2013–2015 er det referansebruket med svin og korn som har størst inntektsøkning. Det skyldes særlig den klart forbedrede markedsbalansen for svinekjøtt.

Det vil også være stor variasjon rundt gjennomsnittet i de enkelte produksjoner, bl.a. som følge av investeringstidspunkt, ulike driftsmåter, omfang av leasing osv.

Lønnsutvikling for andre grupper

Tabell 3.6 viser årslønnsveksten for alle grupper lønnsmottagere, ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, t.o.m. inntektsåret 2014. Det er lagt til grunn en inntektsvekst på 2,7 pst. for 2015, og 3,1 pst. for 2016. Blant annet i lys av LO/NHO- og statsoppgjøret for 2015 kan dette nå synes noe høyt.

3.3.2 Kostnadsutvikling og investeringer

Som det framgår av tabell 3.4, økte kostnadene med 2,9 pst. fra 2013 til 2014. Driftskostnadene økte med 4,1 pst. Den relativt sterke økningen skyldes særlig økning i kostnadene til gjødsel, kraftfôr og plantevernmidler. Kapitalkostnadene økte lite, som følge av rentereduksjon.

Fra 2014 til 2015 regner BFJ med en samlet kostnadsreduksjon på -0,4 pst. Driftskostnadene er budsjettert å øke med 1,3 pst., eller 258 mill. kroner. Kostnadsveksten, målt i absolutte tall, er størst for kraftfôr, som budsjetteres å øke med 177 mill. kroner, eller 2,5 pst. Energikostnadene er ventet å gå ned med i underkant av 100 mill. kroner, mens gjødselkostnadene øker med 111 mill. kroner, eller 6,7 pst. Kapitalkostnadene, inkl. realrente, er budsjettert å gå ned med 4,0 pst. eller 360 mill. kroner fra 2014 til 2015. Kapitalslit og leasingkostnadene øker, men den forventede reduksjonen i realrentekostnaden er så stor at kapitalkostnadene samlet sett reduseres sterkt.

De siste ti årene har bruttoinvesteringene i jordbruket økt med om lag 35 pst. i nominelle verdier. BFJ prognoserer en økning på 5,0 pst. i investeringene, inkl. nye leasingkontrakter i 2015. Nemnda regner med vekst både for bygninger, maskiner og grøfting. Målt i faste priser (volum) nådde investeringene sitt laveste nivå etter opptrappingen på 70-tallet i 2001. Investeringsvolumet har deretter økt, og har de siste ti årene variert rundt et nivå på 8,5 mrd. 2013-priser. Figur 3.6 viser utviklingen i bruttoinvesteringene og inngåtte leasingkontrakter i faste priser etter 1970.

Kilde: BFJ

3.3.3 Utvikling i sysselsetting

Jordbruket stod for 1,9 pst. av samlet sysselsetting i Norge i 2014, mot 4,1 pst. i 1999. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.7 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1989. På 2000-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 4,1 pst. Etter 2010 har den årlige nedgangen vært klart lavere. Det regnes nå med en årlig reduksjon i arbeidsforbruket på 2,2 pst. Med disse forutsetningene er nedgangen i arbeidsforbruk anslått til i underkant av 1 100 årsverk per år fra 2011–2016. Reduksjonen i antall jordbruksbedrifter er avtagende, og er nå på om lag 2 pst. per år.

3.3.4 Strukturutvikling

Antall jordbruksbedrifter er redusert med 22,5 pst., eller om lag 11 000 bedrifter, fra 2005–2015. Gjennomsnittlig areal per jordbruksbedrift har økt fra 195 daa i 2005 til 230 daa i 2014.

Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner. I 2014 var det 9 097 jordbruksforetak med melkeproduksjon, når samdrifter regnes som ett foretak. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter med melkeproduksjon på 42,8 pst. i perioden 2005–2014. Gjennomsnittlig antall melkekyr per melkebruk har økt fra 17 i 2005 til 24,6 i 2014, en økning på 47,3 pst.

Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt fram til 2008, for så å gå ned. Nedgangen skyldes i all hovedsak innføringen av kvoteleie fra 1. mars 2009. I 2008 var det registrert 2 068 samdrifter, mens det i 2014 var registrert 1 185 samdrifter. Antall foretak som leier inn kvote har i perioden 2009–2014 økt fra 746 til 1 630. I jordbruksoppgjøret 2014 ble særreglene for samdrift fjernet, og samdrifter fjernet som foretaksform i kvote- og produksjonstilskuddsregelverket.

Antall daa korn per bedrift med kornproduksjon økte fra 194 daa i 2005 til 250 daa i 2014. I samme periode økte gjennomsnittlig potetareal fra 28 til 60 daa, og gjennomsnittlig grønnsaksareal fra 45 til 88 daa per foretak. Gjennomsnittlig sauebesetning økte fra 55 til 62 sauer. Antallet verpehøner per bedrift økte fra ca. 4 000 til 7 400, når bedrifter med under 500 høner holdes utenfor. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse for jordbruksbedrifter med purker økte fra 47 til 78 purker per bedrift i samme periode. Gjennomsnittstall for antall dyr eller daa preges av at mange bedrifter har flere produksjoner, hvor noen er mer typiske tilleggsproduksjoner. Strukturutviklingen innebærer likevel generelt at bedriftene spesialiseres.

Arealet til jordbruksbedrifter som går ut av drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak ved leie. Statistikken viser imidlertid betydelig regional variasjon. Andelen leid areal er i gjennomsnitt om lag 44 pst.

3.3.5 Produktivitet

Produktivitetsveksten i jordbruket er høy. Jordbrukssektoren har, de siste 10 årene, hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 4,4 pst. hvert år. Tallgrunnlaget indikerer at produktivitetsveksten har vært mindre de siste årene enn tidligere i perioden. Tilsvarende produktivitetsmål for norsk industri (bruttoprodukt per timeverk) viser en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,6 pst. de siste ti år, ifølge det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Gjennomsnittlig vekst i Fastlands-Norge var 1,1 pst., jf. figur 3.7.

Total faktorproduktivitet i jordbruket har økt med 2,8 pst. per år de siste 10 årene. I industrien økte totalproduktiviteten med 1,5 pst., mens den i andre vareproduserende næringer i Fastlands-Norge økte med 1,2 pst. per år, iflg. Statistisk sentralbyrå.

Kilde: BFJ og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene

3.3.6 Overføringene til jordbruket

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importvernet (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatteligningen eksempel på avgiftslettelse som også inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den gir ikke grunnlag for en nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jordbruksproduksjonen og hvilke virkemidler som er inkludert.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i siste halvdel av 1980-årene, og har deretter hatt en nedadgående trend. Etter 2007 har det vært en viss økning i realverdien av totaloverføringene, ifølge OECD. Norge har, sammen med Sveits, Sør-Korea, Japan og Island, den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært om lag 57 de siste årene. Prosenten har variert en del fra år til år, særlig pga. svingninger i verdensmarkedspriser på en rekke landbruksprodukter. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD-land var 18 i 2013. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og valutakurser. Endringer i verdensmarkedspriser vil ha særlig stor betydning. Tabell 3.8 gir en oversikt over PSE for Norge og sammenlignbare land.

OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammenlignes direkte med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986–1988 til å beregne «skjermingsstøtten». WTO-beregningene angir derfor ikke et lands oppdaterte skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte, vises det til kapittel 5.2.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2012 på -30 pst. I gjennomsnitt for OECD-land var CSE på -8 pst.

3.4 Bærekraftig utvikling – miljø og klima

3.4.1 Miljø og klima

I dette kapitlet rapporteres det på målsettingen om bærekraftig landbruk. Det vises for øvrig til rapportene Miljøstatus i landbruket 2014, Produksjon og omsetning av økologiske landbruksvarer 2014 utgitt av Landbruksdirektoratet og SSB-rapporten Jordbruk og miljø – Tilstand og utvikling 2014.

Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20–30 år siden.

Reduksjon av vannforurensning (avrenning av næringsstoff og plantevernmidler) er en viktig del av miljøarbeidet. Samlet gjennomføring av ulike jordarbeidingstiltak i kornområdene har redusert erosjonsrisikoen på de dyrkede arealene, men ikke tilsvarende det som har vært forventet effekt av tiltakene. Effektene nedstrøms er også påvirket av andre prosesser, som spredt avløp fra husholdningskloakk og værforhold. I følge Bioforsk har mer nedbør og ustabile vintre gitt økt avrenning og kamuflerer effekten av iverksatte tiltak. Etter vannforskriften skal alle vannforekomster ha god økologisk status innen 2021. Forvaltningsplaner for vannområdene skal godkjennes ved årsskiftet 2015–2016. Vannforskriften forutsetter vassdragsvis forvaltning og lokal tilnærming til utfordringene.

All matproduksjon starter med fotosyntesen, i utgangspunktet er derfor alt jordbruk basert på opptak av karbondioksid (CO₂). Jordbruksaktiviteter og særlig husdyrhold er imidlertid også opphav til utslipp av klimagasser, hovedsakelig i form av metan (CH₄) og lystgass (N₂O). Jordbrukets utslipp av klimagasser var i 2013 på 4,7 mill. tonn CO_2-ekvivalenter og utgjorde ca. 8,7 pst. av de totale norske utslippene. Jordbrukets utslipp har blitt redusert med 14,4 pst. fra 1990 til 2013, mens det er en liten økning på 0,2 pst. fra 2012 til 2013. Redusert bruk av gjødsel og færre storfe er hovedårsakene til nedgangen i utslipp.

Jordbrukslandskapets mangfold og kombinasjon av natur- og kulturverdier er en karakteristisk og viktig del av landskapet i Norge.

3.4.1.1 Nasjonalt miljøprogram

Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at et bredt utvalg av landskapstyper og særlige verdifulle biotoper og kulturmiljøer ivaretas og skjøttes. Satsingen skal også bidra til at jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensing og tap av næringsstoffer til luft og vann.

Programmet består av både tilskuddsordninger og miljøkrav i forskrift om produksjonstilskudd. Til og med 2014 var også forskrift om miljøplan en del av programmet. Nasjonalt miljøprogram ble revidert i 2012 med ny virkningsperiode fra 2013 til 2016 og inneholder retningslinjer for utformingen av regionale miljøprogram.

Areal- og kulturlandskapstilskuddet og tilskudd til dyr på beite

De store ordningene over nasjonalt miljøprogram er areal- og kulturlandskapstilskuddet og tilskudd til dyr som beiter på innmark og utmark. Kulturlandskapet er landskap påvirket av menneskelig aktivitet. Virkemidlene skal bl.a. stimulere til et åpent og variert kulturlandskap og bevaring av det biologiske mangfoldet i jordbrukets kulturlandskap. Endringer i jordbruksareal i drift er omtalt i kapittel 3.2.1.

Beiting er viktig for å ivareta kulturlandskapet og for mange plante-, sopp- og dyrearter. De ulike dyreslagene har ulik innvirkning på naturmangfoldet, og det er derfor behov for at både storfe, geit og sau er på beite. Det var registrert om lag 2,2 mill. beitedyr i utmark i 2014. Det ble registrert en nedgang i antall sau på beite i utmark sammenliknet med 2013 (2 800 færre), mens det var en økning i antall geiter og antall storfe på beite i utmark (ca. 1 600 flere for hvert dyreslag).

Genetiske ressurser – Bevaringsverdige storferaser

Rundt 1990 begynte registreringsarbeidet av bevaringsverdige storfe. Den nasjonale tilskuddsordningen for bevaringsverdige storferaser ble etablert i 2000. Som bevaringsverdige storferaser regnes sidet trønder- og nordlandsfe, østlandsk rødkolle, dølafe, vestlandsk raudkolle, vestlandsk fjordfe og telemarkfe. Figur 3.8 viser at det har vært en økning i antall dyr for alle rasene siden registreringsarbeidet begynte, med unntak av telemarksfe, som har hatt negativ utvikling de siste årene. Denne trenden har snudd i 2014. Alle rasene er likevel fremdeles regnet som truet, og fire er kritisk truet etter FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sine definisjoner.

Kilde: Norsk genressursenter

Klima- og miljøprogrammet

Klima- og miljøprogrammet skal bidra til å oppnå landbrukspolitikkens målsettinger på klima- og miljøområdet gjennom utredninger og informasjonstiltak. Programmet skal bidra til praktisk og næringsrettet kunnskap om klima- og miljøutfordringer som raskt kan formidles til landbruket. I 2014 ble 6 mill. kroner fordelt til fylkesvise tiltak og 12 mill. kroner til sentrale tiltak. Av de sentrale tiltakene ble det innvilget støtte til 25 prosjekter innen fagområdene klimatilpasning, klimagassutslipp/karbonbinding, forurensing og kulturlandskap/biologisk mangfold. Eksempler på nasjonale prosjekter som fikk innvilget støtte i 2014 var Klimasmart landbruk – kurs og informasjonspakke for bønder, Redusert jordtap ved ekstremvær, Klimavennlig gjødsling, og Helhetlig informasjon om betydning av jordarbeiding i korn for agronomi, miljø og klima.

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket og Verdensarvområdene

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket består av 22 områder som representerer variasjoner av jordbrukets prioriterte kulturlandskap med spesielle verdier knyttet til biologisk mangfold og kulturminner og kulturmiljøer. Aktiv landbruksproduksjon danner grunnlaget for gjennomføring av tiltakene. De viktigste miljøtiltakene som gjennomføres er ivaretakelse av kulturminner, biologisk mangfold og landskapsskjøtsel. Finansieringen av ordningen er en samfinansiering mellom LMD (8 mill. kroner i 2014) og Klima- og miljødepartementet (6 mill. kroner i 2014).

For 2014 ble det avsatt 3 mill. kroner til satsingen i verdensarvområdene Vestnorsk Fjordlandskap og Vegaøyan. Klima- og miljødepartementet har bevilget tilsvarende sum. Verdiene i områdene er knyttet til varierte kulturlandskap og er avhengige av aktiv jordbruksdrift. Jordbruket i områdene er i tilbakegang, og det er behov for å stimulere til aktiv drift og utvikling slik at kulturlandskapsverdiene blir ivaretatt for framtiden.

Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler

Formålet med Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (2010–2014) har vært å redusere risikoen for helse og miljø ved bruk av plantevernmidler og redusere avhengigheten av kjemiske plantevernmidler. Planperioden utløp i 2014. Prosjekter finansiert med handlingsplanmidler har gitt konkrete resultater som benyttes for å bedre risikovurdering av plantevernmidler, gitt produsentene bedre beslutningsverktøy for når, og mot hvilke skadegjørere, det bør sprøytes, samt bidratt til at produsenter har fått mer kunnskap om alternativer til kjemisk bekjemping og om integrert plantevern. Prosjekter har også avdekket at det fortsatt er utfordringer, samt at mange områder kan forbedres og arbeides videre med.

3.4.1.2 Regionale miljøprogram

De regionale miljøprogrammene (RMP) omfatter en sentral del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over jordbruksavtalen. Formålet er bevaring og skjøtsel av spesielle kulturlandskap og redusere forurensing til vann og luft. I 2013 ble de regionale miljøprogrammene rullert med ny virkningsperiode til og med 2016. Ordningene ble gjennomgått for å bedre miljøeffekten av tiltakene og det ble fastsatt en nasjonal meny av tiltak som fylkene kan velge fra, basert på sine største miljøutfordringer. Menyen sikrer harmonisering og til en viss grad mer miljøretting av ordningene. I tillegg ble nytt elektronisk kartbasert søknads- og saksbehandlingssystem (eStil) tatt i bruk ved søknadsomgangen høsten 2013. Totalt 65 pst. søkte elektronisk det første året med eStil. I 2014 var andelen 75 pst. Det nye systemet innebærer en bedre og mer enhetlig rapportering og mer effektiv forvaltning av ordningen.

I 2014 ble det utbetalt nær 426 mill. kroner i tilskudd til 22 100 foretak for gjennomførte tiltak innenfor de regionale miljøprogrammene i vekstsesongen 2013. Figur 3.9 viser den totale fordelingen av tiltak per hovedområde. De største tiltaksområdene var avrenning til vassdrag og kyst (37 pst.), og kulturlandskap (28 pst.).

Kilde: Landbruksdirektoratet

Det er stor variasjon i prioriteringer av tiltak mellom de ulike fylkene, som vist i figur 3.10. Fylker med stor andel korndyrking bruker en betydelig andel av midlene til tiltak for å redusere erosjon og næringsstoffavrenning, mens de øvrige fylkene vektlegger tiltak som hindrer gjengroing og ivaretar verdifulle kulturlandskap og naturtyper. Den ulike prioriteringen av tiltak mellom fylker viser behovet for å kunne tilpasse innretningen av miljøvirkemidlene til regionale utfordringer, noe som er i tråd med intensjonen for ordningen.

Kilde: Landbruksdirektoratet

3.4.1.3 Miljøvirkemidler i Landbrukets utviklingsfond

Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) og tilskudd til drenering

Formålet med Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) er å ivareta natur- og kulturminneverdiene i kulturlandskapet, samt redusere forurensingen fra jordbruket. Et viktig formål med ordningen er å få til mer målrettet innsats med utgangspunkt i lokale behov, utfordringer og målsettinger.

Ordningen forvaltes av kommunene og bevilgningen for 2014 var på 225 mill. kroner, herav 100 mill. kroner øremerket dreneringsordningen. Det ble tilbakeført midler på SMIL-ordningen pga. utgåtte arbeidsfrister. Totalt ble det i 2014 innvilget midler til over 3 800 prosjekter med samlet tilsagn på 167 mill. kroner. Det gis tilskudd på inntil 70 pst. av kostnadsoverslag. Om lag 64 pst. av midlene gikk i 2014 til investeringstiltak for å fremme verdier i kulturlandskap, kulturmiljøer og biologisk mangfold, mens 28 pst. av midlene gikk til tiltak for å redusere forurensing til vann, jf. figur 3.11. Freda og verneverdige bygninger og gammel kulturmark er de største postene når det gjelder bevaring av kulturlandskap, mens hydrotekniske anlegg er den viktigste gruppen av tiltak innen forurensning.

Kilde: Landbruksdirektoratet

Forskrift om Tilskudd til drenering av jordbruksjord trådte i kraft i juni 2013. Det ble satt av 100 mill. kroner til tilskudd til drenering for 2014, men kun innvilget søknader for 62 mill. kroner. Det er til sammen for årene 2013 og 2014 innvilget tilskudd for systematisk drenering på om lag 220 000 dekar, i tillegg er det innvilget tilskudd til usystematisk grøfting og omgraving/profilering på om lag 20 000 dekar berørt areal. Ordningen har hatt lavere oppslutning enn forventet, men gjeninnføring av tilskuddet har medført noe høyere grøfteaktivitet enn tidligere. Det foregår også noe grøfteaktivitet uten at det søkes om tilskudd. Godt drenert jord gir bedre utnyttelse av næringsstoffer, reduserer faren for jordpakking og reduserer faren for lystgassutslipp. God drenering bedrer også muligheten for produksjon og innhøsting i perioder med ekstremvær.

Støtte til organisert beitebruk

Det er et mål å legge til rette for økt beitebasert kjøttproduksjon og vedlikehold av kulturlandskap. Det gis fylkesvis driftsstøtte til 750 beitelag fra RMP og dette omfatter 75 pst. av sau og 30 pst. av storfe på utmarksbeite. Støtte til investeringstiltak i beiteområder i utmark ses i sammenheng med midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak mot rovviltskader over Klima- og miljødepartementets budsjett.

Energieffektivisering i veksthussektoren

I jordbruksoppgjøret 2012 ble det igangsatt et 3-årig prosjekt i regi av Norsk gartnerforbund: Energieffektivisering og redusert klimautslipp i veksthussektoren. Prosjektet har hatt en ramme på 1 mill. kroner per år fra 2013–2015. Sektoren har hatt en betydelig reduksjon i energiforbruk de senere år, og en betydelig overgang fra fossile til mer miljøvennlige energikilder, jf. figur 3.12. Resultatet av spart energi eller konvertert energi er 141 625 000 kWh. Veksthusnæringens mål for reduksjon i det totale energiforbruket er 25 pst. fra 1990 til 2020.

Kilde: Norsk gartnerforbund

3.4.2 Økologisk produksjon og forbruk

Det er et mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Det legges vekt på at satsingen skal bidra til balanse mellom produksjon og etterspørsel.

3.4.2.1 Markedsutvikling

Samlet for alle produktgrupper økte omsetningen av økologiske produkter i dagligvarehandelen med 26 pst. fra 2013 til 2014. De sterkeste driverne til veksten var økt salg av grønnsaker, frukt og barnemat. Omsetningsstatistikken skiller ikke mellom norskproduserte og importerte varer. Det produseres imidlertid ikke økologisk barnemat i Norge. Det er grunn til å tro at den økte omsetningen av frukt og grønt også i stor grad er basert på import. Tabell 3.9 viser andel økologiske varer av total omsetning i 2014 og endring fra 2013.

Totalt ble det omsatt økologiske matvarer for ca. 1,74 mrd. kroner i 2014, tilsvarende 1,45 pst. av totalmarkedet. Utover dette utgjorde 349 mill. kroner omsetning i andre markedskanaler enn dagligvarehandelen, dvs. storhusholdninger, spesialbutikker, Bondens marked, bakerier og abonnementssalg. I tillegg kommer salg gjennom helsekostforretninger (232 mill. kroner). Omsetningen i salgskanaler utenom dagligvare utgjorde ca. 25 pst. av det totale markedet for økologiske produkter i Norge.

3.4.2.2 Areal – og produksjonsutvikling

Figur 3.13 viser utvikling i økologisk drevet areal og areal under omlegging (karensareal) samt antall økologiske driftsenheter for perioden 2000–2014. De økologiske arealene i 2014 var på 461 000 daa, og utgjorde om lag 4,7 pst. av det totale jordbruksarealet (medregnet karensareal er andelen 5,1 pst.). Dette er en reduksjon på 3,5 pst. sammenliknet med 2013. Det var nedgang i de fleste typer økologiske arealer, med unntak av arealer med økologisk hvete. Arealer med økologiske grønnsaker gikk tilbake med 18 pst., mens det økologiske kornarealet hadde en nedgang på 1,5 pst. 2014 var imidlertid en god vekstsesong, og produksjonen av økologisk korn økte med 29 pst. sammenlignet med 2013. Karensarealer økte fra 2007–2009, men har de siste årene gått tilbake.

Kilde: Debio

Husdyr i økologisk driftsform utgjør foreløpig en liten andel av det totale antall husdyr i Norge. Fra 2013 til 2014 var det en økning i antall dyr for alle dyreslag utenom storfe. Antall økologisk sau og lam utgjør 4,5 pst., mens økologisk storfe utgjør 3,3 pst. av totalt antall storfe. Når det gjelder produsert vare, økte den økologiske produksjonen av egg med hele 23 pst. og produksjon av kjøtt (storfe, sau/lam, svin og geit) økte med 2,9 pst. Produksjon av økologisk melk og fjørfe gikk noe tilbake i 2014, med henholdsvis -4,9 pst. og -2,4 pst.

Tabell 3.10 viser andel økologisk areal av totalt jordbruksareal for et utvalg av land i Europa. Som det framgår av tabellen, er Norge på nivå med flere land i Europa når det gjelder andel økologisk jordbruksareal og høyere enn i Frankrike og Storbritannia.

3.4.2.3 Utviklingsmidler

Det ble satt av 32 mill. kroner for 2014 til utviklingsprosjekter innen økologisk landbruk. Midlene ble delt mellom foregangsfylkesatsingen og utviklingsprosjekter i hovedsak innen kategoriene markedsadgang og informasjon til forbruker. Foregangsfylkene skal stimulere til velfungerende verdikjeder for økologiske produkter som kan produseres i Norge, og jobber innenfor temaområdene jordkultur, frukt og bær, grønnsaker, melk, korn og forbruk/storhusholdning. I 2014 fikk foregangsfylkene et utvidet nasjonalt ansvar og utarbeidet nye 4-årige planer. Foregangsfylkene har en viktig rolle som formidlere av kunnskap og erfaring, særlig mot produsentmiljøene.

I tillegg ble det satt av 2 mill. kroner til generisk markedsføring over Matmerks bevilgning til informasjonsarbeid om økologiske produksjonsformer og produkter.

3.4.3 Andre politikkområder

3.4.3.1 Kompetanseutvikling og rådgiving

Norsk Landbruksrådgiving

Norsk Landbruksrådgiving driver faglig utvikling og uavhengig rådgiving i landbruket gjennom lokale rådgivingsenheter, og er viktig for å utvikle god agronomi og økt kompetanse i næringen. Det ble satt av 82,5 mill. kroner til Norsk Landbruksrådgiving i 2014, til blant annet drift av rådgivingsaktiviteten, byggteknisk planlegging, maskinteknisk rådgiving, rådgiving om økologisk produksjon og rådgiving innen grøntsektoren. Fra 2014 ble Norsk Landbruksrådgiving slått sammen med Landbrukets HMS-tjeneste, og har dermed også ansvar for rådgiving innen helse, miljø og sikkerhet.