Prop. 142 L (2014–2015)

Lov om fastsettelse av referanserenter og lov om endringer i finanslovgivningen mv.

Til innholdsfortegnelse

2 Forslag til lov om fastsettelse av referanserenter

2.1 Bakgrunn

2.1.1 Generelt om referanserenter

Renter som noteres og publiseres etter betryggende prosedyrer, kan benyttes som referanser i økonomiske avtaler. Referanserenter har en rekke anvendelser i finansmarkedene, bl.a. som grunnlag for å bestemme betalinger i ulike typer av finansielle kontrakter (f.eks. obligasjonslån, banklån og derivater), verdsetting av finansielle instrumenter, vurdering av relativ prestasjon og fortjeneste mv. Det er f.eks. vanlig at foretak låner til en rente som er bestemt som en referanserente pluss et bestemt påslag. Referanserenter fastsettes typisk etter nærmere angitte regler for å reflektere prisene i et gitt marked på et bestemt tidspunkt.

Tilgang til referanserenter gjør det lettere å skrive kontrakter fordi kontraktspartene kan ta utgangspunkt i en generell markedspris, og så bli enige om en passende justering av den generelle prisen ut fra de spesifikke omstendigheter som gjelder for den aktuelle kontrakten. Standardiserte referanserenter gjør det lettere å sammenligne vilkårene i ulike kontrakter, noe som kan bl.a. kan lette omsetningen av kontraktene i annenhåndsmarkedet. Referanserenter reduserer kompleksiteten i låneavtalene og kan også bidra til et velfungerende marked for gjeldsderivater, som bl.a. kan benyttes til å avlaste og kontrollere risiko.

Referanserenter har preg av å være fellesgoder. Det er kostnader knyttet til fastsettelsen av referanserenter, men når rentene først er fastsatt, tilkommer det ingen ytterligere kostnader ved at de tas i bruk i flere avtaler. Én aktørs bruk av en referanserente er ikke til hinder for at også andre aktører kan bruke den samme referanserenten. Det kan være vanskelig for de som påtar seg kostnader i forbindelse med fastsettelsen av en referanserente, å kreve inntekter for bruk av referanserenten. Det kan føre til at det produseres færre referanserenter enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt eller at kvaliteten på rentene blir lavere enn det som er ønskelig. Felles ordninger for fastsettelse av referanserenter blant aktører som har nytte av dem, kan være viktig for å bøte på denne markedssvikten.

Rentene på lån påvirkes av en rekke forhold, slik som kredittrisiko, lånets løpetid, om lånet er omsettbart i annenhåndsmarkedet, konkurransen mellom långiverne mv. En referanserente kan gjøre det enklere for partene å prise generelle størrelser som varierer over tid, bl.a. fordi det overlates til en tredjepart: den som fastsetter referanserenten. Det vil da være viktig for kontraktspartene å finne en relevant referanserente. Rentene på statskasseveksler kan i utgangspunktet anses som tilnærmet risikofrie renter, men de kan variere mye ved endringer i statlig lånebehov og etterspørselen etter statspapirer. Markedene for statskasseveksler er ofte preget av at det er mange investorer, oversiktlighet og stabile og transparente regler for kursnoteringer mv. Manipulasjon av markedet eller renten kan derfor være vanskelig. Tidligere var det vanlig å bruke rentene på statskasseveksler som referanserenter i mange sammenhenger, men dette har en i stor grad gått bort fra. Årsaken er trolig dels at disse rentene påvirkes av forhold som ikke er relevante for mange finansielle kontrakter, og dels at rentene ikke påvirkes av forhold som er relevante for mange finansielle kontrakter.

De siste 20-30 årene har referanserenter som er ment å gjenspeile rentene på usikrede lån mellom banker for ulike løpetider (interbankrenter), vært dominerende i de internasjonale finansmarkedene. Det produseres og publiseres referanserenter av typen interbankrenter for de fleste valutaer, jf. bl.a. Libor (dollar og andre valutaer), Euribor (euro), Stibor (svenske kroner) og Cibor (danske kroner).1 Nibor («Norwegian Interbank Offered Rate») er en slik referanserente for norske kroner, jf. boks 6.1. Referanserenter av denne typen er oftest ment å reflektere den marginale finansieringskostnaden til ledende banker i ulike pengemarkeder, og den utstrakte bruken av dem kan begrunnes med at mye av finansieringen i markedene – uansett hvor den ender opp – går gjennom banksystemet. Derfor kan det i mange sammenhenger være passende å ta utgangspunkt i referanserenter som reflekterer risikoen forbundet med usikrede lån mellom banker. I tillegg har bankrisikoen tradisjonelt vært ansett som så lav at denne typen referanserenter kan ha vært en rimelig tilnærming til en risikofri rente, og derfor også vært et passende utgangspunkt for kontrakter der en ikke har ønsket å prise inn bankrisiko.

Interbankrenter fastsettes typisk ved at et panel (utvalg) av banker daglig rapporterer inn sine anslag på renter på usikrede interbanklån med ulike løpetider. En administrator stryker gjerne de høyeste og laveste anslagene, og fastsetter så dagens rente til et gjennomsnitt av de resterende anslagene. Bankene har sjelden noen forpliktelse til å låne ut eller inn til de renteanslagene de melder inn. I mange land er det liten aktivitet i markedene for usikrede lån mellom banker. Referanserentenes manglende tilknytning til faktiske transaksjoner kan, sammen med panelbankenes interesser i nivået på de referanserentene som blir publisert, bidra til uklarhet om referanserenten uttrykker det den ment å uttrykke.

Det økonomiske resultatet av kontrakter som bruker referanserenter, kan være følsomt for endringer i nivået på referanserenten. Selv relativt beskjedne avvik fra et «korrekt nivå» vil etter omstendighetene kunne ha stor økonomisk betydning for partene i en avtale, og svikt i en viktig referanserente kan gi opphav til betydelig feilprising av kreditt.

Referanserenter er avhengig av tillit, og mistenker avtalepartene at referanserenten systematisk kan avvike fra et korrekt nivå, kan tilliten til referanserenten og dens stilling som et fellesgode, svekkes vesentlig. For å nå de pengepolitiske målene må dessuten styringsrenten ha gjennomslag i det faktiske rentenivået aktørene i økonomien står overfor. Det kan derfor ikke utelukkes at en situasjon med vedvarende svikt i referanserenten eller tilliten til denne, potensielt kan gjøre utøvelsen av pengepolitikken mer krevende.

Boks 2.1 Nibor («Norwegian Interbank Offered Rate»)

Nibor står for «Norwegian Interbank Offered Rate» og er en samlebetegnelse på norske pengemarkedsrenter med ulike løpetider (1 uke, 1 måned, 2 måneder, 3 måneder og 6 måneder). Beregningen og publiseringen av Nibor er regulert gjennom regler fastsatt i Finans Norges organer. Finans Norges Nibor-regelverk ble fastsatt 14. april 2011, og ble sist endret 30. oktober 2013. Reglene gjelder for banker som er tilknyttet Finans Norge, samt norske og utenlandske kredittinstitusjoner som med samtykke fra Finans Norge har sluttet seg til reglene.

Etter Nibor-regelverket skal rentene som den enkelte panelbank leverer, reflektere de renter banken vil kreve for utlån i norske kroner til en ledende bank som er aktiv i det norske penge- og valutamarkedet. Rentene skal kunne betraktes som de beste anslag på markedsrenter, men ikke som bindende tilbud. Et panel av banker rapporterer daglig inn sine anslag på renter på slike lån med ulike løpetider.1 Dagens rente fastsettes til et gjennomsnitt av anslagene etter at de høyeste og laveste anslagene er strøket. Finans Norge har inngått avtale med Oslo Børs om beregning og overvåking av Nibor, som bl.a. innebærer at Oslo Børs legger teknisk til rette for mottak av Nibor-bidrag fra Nibor-bankene og på grunnlag av disse beregner Nibor i henhold til Nibor-regelverket.

Nibor er den viktigste referanserenten i det norske finansmarkedet, og brukes bl.a. som grunnlag for prising av derivater, obligasjoner og næringslivslån, samt for en rekke verdivurderinger og beregninger av regnskapsmessige størrelser. I likhet med for andre «ibor»-renter, ligger det få faktiske handler til grunn for Nibor-fastsettelsen. Nibor uttrykker derfor i stor grad panelbankenes anslag på hva prisen på interbanklån ville ha vært, dersom handlene hadde funnet sted.

1 Følgende banker er panelbanker for Nibor: DNB Bank, Danske Bank, Handelsbanken, Nordea Bank Norge, SEB og Swedbank.

2.1.2 Oppfølging av påviste svakheter internasjonalt og i Norge

Undersøkelser i etterkant av den internasjonale finanskrisen har i flere land avdekket svakheter i rammene for fastsettelse av referanserenter (først og fremst interbankrenter), bl.a. i form av uklare definisjoner og prosedyrer, manglende kontroll, interessekonflikter og fravær av innsyn og etterprøvbarhet. Det er også avdekket tilfeller av manipulering.

Videre viste finanskrisen at rentene i interbankmarkedet er svært følsomme for endringer i tillit mellom bankene. Da tilliten sviktet slo dette raskt gjennom i referanserentene, og utslagene kunne være følsomme for hvilke banker som deltok i panelet av banker som bidro til rentefastsettelsen.

De senere årene har det i mange land vært iverksatt tiltak for å rette opp i de påviste svakhetene ved referanserentene, bl.a. gjennom forbedringer i finansnæringens selvregulering av rentefastsettelsen. Videre arbeides det flere steder for å få fastsettelse av referanserenter inn under offentlig regulering og tilsyn, bl.a. i EU. Noen land, bl.a. Danmark og Storbritannia, har utviklet egne offentligrettslige regler om referanserenter etter finanskrisen. Danmark er også blant landene hvor det er lagt vekt på å etablere en ny, markedsbasert referanserente for å supplere – og bidra til bedre kontroll med – interbankrenten.

I Norge har Finanstilsynet og Norges Bank, på oppdrag fra Finansdepartementet, vurdert flere sider ved fastsettelsen og bruken av Nibor og andre referanserenter i det norske finansmarkedet, bl.a. med utgangspunkt i at Finanskriseutvalget i NOU 2011: 1 tok til orde for at det burde være større åpenhet og tydeligere regler rundt fastsettelsen av Nibor. Vurderingene fra Finanstilsynet og Norges Bank har i stor grad blitt fulgt opp ved endringer i Finans Norges rammeverk for fastsettelse av Nibor.

Finansdepartementet ba i brev 30. august 2013 Finanstilsynet om å utarbeide utkast til nye regler for å bringe fastsettelsen av norske referanserenter inn under offentlig regulering og tilsyn. Departementet mottok Finanstilsynets utkast 31. mars 2014, og sendte det på høring 22. april 2014, jf. avsnitt 2.4 nedenfor.

Departementet ba i brevet 30. august 2013 også om en utredning av hvilket behov det er for ulike typer av referanserenter i det norske markedet, og hvilke nye referanserenter (ved siden av Nibor) det eventuelt kan være mulig å etablere. Departementet mottok vurderinger om dette fra Finanstilsynet og Norges Bank 2. juni 2014, der det bl.a. ble tatt til orde for å videreutvikle det norske markedet for gjenkjøpsavtaler (repomarkedet) og å etablere et såkalt OIS-marked i Norge. OIS står for «overnight index swaps», og er rentebytteavtaler der renter på overnattenlån byttes mot en fast rente for ulike løpetider. Denne faste renten (for ulike løpetider) kan være egnet som referanserente for en del formål (mange valutaer har slike referanserenter). Finansdepartementet har vært i dialog med Finans Norge om oppfølgingen av anbefalingene fra Finanstilsynet og Norges Bank.

2.2 Gjeldende rett

Panelbankene som melder inn renteanslag til fastsettelsen av interbankrenter, er underlagt alminnelig regulering og tilsyn, og generelle bestemmelser i verdipapirhandellovgivningen om bl.a. markedsmanipulasjon, informasjonshåndtering og interessekonflikter, vil kunne få anvendelse. Nibor-panelbankene er underlagt tilsyn av Finanstilsynet, og den enkelte bank har ansvar for bl.a. forsvarlig organisering og tilbørlig markedsadferd. Finanstilsynet kan reagere overfor den enkelte bank dersom det får mistanke om markedsmisbruk eller brudd på krav til virksomhet og organisering.

Reglene for hvordan Nibor skal fastsettes er – i likhet med for mange andre referanserenter internasjonalt – fastlagt av finansnæringen (selvregulering). I Norge har Finans Norge fastsatt et Nibor-regelverk. Det har til nå i liten grad vært noen offentligrettslig regulering av fastsettelse eller bruk av referanserenter, verken i Norge eller internasjonalt.

2.3 EU/EØS-regler mv.

Nye EU-regler om markedsmisbruk ble vedtatt i EU i april 2014, og skal tre i kraft i 2016, jf. direktiv 2014/57/EU og forordning (EU) nr. 596/2014. De nye reglene innebærer bl.a. at manipulering av referanserenter og indekser («benchmarks») eksplisitt forbys, og at medlemslandene må sikre grunnlag for strafferettslige reaksjoner i nasjonalt lovverk.2

European Banking Authority (EBA) og European Securities and Markets Authority (ESMA) publiserte 6. juni 2013 en rapport med et sett av prinsipper for fastsettelse av referanserenter og indekser i EU. Prinsippene er utarbeidet i samråd med International Organization of Securities Commissions (IOSCO) og EU-kommisjonen, for å sikre at prinsippene er «closely aligned» med tilsvarende internasjonale prinsipper fra IOSCO og med EU-kommisjonens arbeid på dette feltet.

EBA/ESMA-prinsippene er ment å gi brukere, administratorer, kalkuleringsagenter, kunngjørere og panelbanker mv. et felles rammeverk for deres ulike aktiviteter og roller knyttet til referanserenter mv. Prinsippene omfatter bl.a. følgende:

  • Metodene for beregning av referanserenter bør dokumenteres og være gjenstand for regelmessig gransking og kontroll for å bekrefte deres troverdighet.

  • Fastsettelsen av referanserenter må være underlagt klare prosedyrer. For å unngå/håndtere interessekonflikter og for å begrense mulighetene for manipulasjon, skjønnsmessige avgjørelser eller prisforstyrrelser skal detaljert informasjon om fastsettelsen gjøres offentlig tilgjengelig.

  • Referanserenter bør underlegges regulering og tilsyn, og utilbørlig atferd bør sanksjoneres.

  • Referanserenter og indekser bør være transparente og tilgjengelige for allmennheten, med rimelig og åpen tilgang til reglene om etablering og drift, beregning og publisering. Dersom referanserenter og indekser blir (eller kan bli) publisert overfor visse interessenter før andre, bør det gjøres kjent.

  • Administratorer av referanserenter og indekser bør sikre at det er robuste metoder for beregningen av referanserentene og indeksene, overvåke fastsettelsen og sikre at det er et passende nivå av åpenhet/transparens overfor allmennheten om reglene for referanserentene og indeksene.

  • Panelbanker og andre bidragsytere bør ha interne retningslinjer for innsending av bidrag, styring, systemer, opplæring, journalføring, compliance, internkontroll, revisjon og disiplinære prosedyrer, herunder prosesser for klagehåndtering. Videre bør bidragsytere innrette sin organisasjon og administrasjon med sikte på å unngå/håndtere interessekonflikter som kan påvirke bidragene til fastsettelsen av referanserenten eller indeksen.

  • Kalkuleringsagenter bør sikre en robust beregning av referanserenten eller indeksen, og påse at de har passende internkontroll med de beregningene de gjør.

De tre europeiske tilsynsmyndighetene – European Banking Authority (EBA), European Securities and Markets Authority (ESMA) og European Insurance and Occupational Pensions Authority (EIOPA) – sendte i mars 2013 et felles brev til EU-kommisjonen hvor de tok til orde for offentligrettslig regulering av hvordan «benchmarks are compiled, produced and used».3 EU-kommisjonen fulgte opp anmodningen, og la 18. september 2013 frem forslag til en forordning om referanserenter og indekser. Forslaget er omtalt slik i Finanstilsynets utkast til høringsnotat av 31. mars 2014:

«Forordningen omfatter renter som utgjør en referanse for prising av finansielle instrumenter eller kontrakter. Det inneholder blant annet forslag om regulering av interbankrenter, som Nibor. Utkast til regelverk har som hovedmål å forbedre rammeverket til referanserenter når det gjelder styring og kontroll av rentefastsettelsen, kvaliteten på inngående data og metodebruk, samt sikre at bidragsyterne er underlagt kontroll og at det er tilfredsstillende forbruker- og investorbeskyttelse.
Forordningen gjelder for kvotering (fastsettelsen) av referanserenter, administrator, bidragsytere (panelbank) og brukere av referanserenter samt regulerer tilsynsmyndighetens rolle. Med kvotering menes hele prosessen med fastsettelsen av referanserenten, som innhenting av data, analyse av data samt beregning og publisering av referanserenten. En administrator skal ha det overordnede ansvaret og kontroll for kvoteringen. Det stilles krav til at administratoren skal ha robuste systemer for overvåkning og kontroll, som krav til organisering, tydelig og transparent rollefordeling, rutiner for håndtering av interessekonflikt og klageprosess.
Administrator skal også være ansvarlig for å etablere et rammeverk (code of conduct) for fastsettelse av referanserenten. Rammeverket skal godkjennes av tilsynsmyndigheten, og det skal gi en klar beskrivelse av administratorens og bidragsyters forpliktelser og ansvar, samt hvilke krav som stilles til inngående data. For å sikre at dataene som er benyttet til å fastsette referanserenten er transparente, stilles det krav til at administrator som hovedregel skal publisere dataene umiddelbart etter publisering av referanserenten.
Panelbanker bidrar med inngående data til administrator, som fastsetter referanserenten. Bankene skal utgjøre et pålitelig og representativt panel for å sikre at referanserenten er representativ for markedet. Det stilles videre en rekke krav til panelbankene, blant annet til ansvars- og rollefordeling inkludert fysisk organisering og plassering, prosessen for hvordan rentebidraget fastsettes og kontrolleres, og rutiner for håndtering av interessekonflikter. All dokumentasjon skal lagres slik at den er sporbar og etterprøvbar.
Tilsynsmyndigheten skal gi administrator konsesjon etter søknad, samt godkjenne administrators rammeverk for fastsettelsen av referanserenten. Videre skal tilsynsmyndigheten ha tilgang til alle relevante data, historikk, personer og telefonlogger mv., og ha mulighet for å gjennomføre inspeksjoner. Tilsynsmyndighetene skal også ha myndighet til å fryse eller beslaglegge aktiva, stoppe handel med finansielle instrumenter med referanse til den aktuelle referanserenten, rette feilnotert referanserente, sikre at offentligheten får riktig informasjon og gjennomføre sanksjoner.»

Det ble oppnådd enighet om en ny versjon av den foreslåtte forordningen i EUs råd 13. februar 2015. Neste steg i EU-prosessen er forhandlinger med Europaparlamentet.

Den foreslåtte forordningen er antatt EØS-relevant. Det er imidlertid usikkert når en forordning eventuelt kan vedtas i EU, og når den i tilfellet kan være innlemmet i EØS-avtalen.

2.4 Høringsutkastet

Finansdepartementet sendte 22. april 2014 på høring utkast til nye lovregler om fastsettelse av allment brukte referanserenter utarbeidet av Finanstilsynet. Høringsfristen var 4. august 2014.

Etter Finanstilsynets utkast tas det inn en ny § 4d-1 i finansieringsvirksomhetsloven om konsesjonsplikt, tilsyn og forskriftshjemler for allment brukte referanserenter. Lovutkastet gjelder referanserenter generelt, og er ikke begrenset til fastsettelsen av Nibor, men Finanstilsynet legger til grunn at det primært er Nibor-fastsettelsen som vil bli berørt.

Etter utkastet skal fastsettelsen av allment brukte referanserenter organiseres forsvarlig, og administrator og organisering skal godkjennes av Finansdepartementet. Med administrator mener Finanstilsynet den som er ansvarlig for et system for fastsettelse av referanserenter, f.eks. Finans Norge slik Nibor er organisert i dag. Finanstilsynet finner det ikke påkrevd å innføre konsesjonskrav for andre enn administratoren før det eventuelt er kommet nærmere EU/EØS-regler, men peker på at kravet om forsvarlig organisering åpner for å kunne stille krav til utførelsen av delfunksjoner (utkontraktering) og krav til bidragsytere (panelbanker).

Finanstilsynet skal etter utkastet føre tilsyn med fastsettelsen, og kan gi pålegg om retting dersom Finanstilsynet finner at fastsettelsen ikke er forsvarlig, eller på annen måte strider mot reglene. Videre inneholder utkastet en hjemmel for Finansdepartementet til å gi nærmere regler om bl.a. hvilke referanserenter som skal anses som allment brukte, måten rentene fastsettes på, dokumentasjon, interessekonflikter og krav til styring, overvåking og kontroll.

Finanstilsynet skriver at fremtidige EU-regler trolig vil gi begrenset nasjonalt handlingsrom, men at det er usikkerhet om hvordan fremtidige EU-regler vil bli utformet. Tilsynet foreslår på dette grunnlag at det nå etableres et overordnet rammeverk som gir norske myndigheter et klart hjemmelsgrunnlag for tilsyn, og at dette suppleres med forskriftshjemler for nærmere offentlig regulering av allment brukte referanserenter. Finanstilsynet skriver bl.a. at «Utformingen av et nasjonalt regelverk må (derfor) søke å dekke dagens behov for nasjonal regulering for å sikre forsvarlig fastsettelse og tilsyn med referanserenter, og aktørenes interesse av forutsigbarhet og mulighet for å innrette seg etter både nasjonal og internasjonal lovgivning».

Høringsutkastet ble sendt til følgende høringsinstanser:

  • Alle departementene

  • Arbeids- og velferdsdirektoratet

  • Brønnøysundregistrene

  • Datatilsynet

  • Direktoratet for økonomistyring

  • Folketrygdfondet

  • Forbrukerombudet

  • Konkurransetilsynet

  • Norges Bank

  • Regjeringsadvokaten

  • Riksadvokaten

  • Riksrevisjonen

  • Skattedirektoratet

  • Statistisk sentralbyrå

  • Stortingets ombudsmann for forvaltningen

  • Økokrim

  • Akademikerne

  • Aksjonærforeningen i Norge

  • Arbeidsgiverforeningen Spekter

  • Banklovkommisjonen

  • Bedriftsforbundet

  • Den Norske Advokatforening

  • Den Norske Aktuarforening

  • Den norske Revisorforening

  • Econa

  • Eiendomsmeglerforetakenes Forening

  • Energi Norge

  • Finans Norge

  • Finansforbundet

  • Finansieringsselskapenes Forening

  • Finansmarkedsfondet

  • Forbrukerrådet

  • Handelshøyskolen BI

  • Handelshøyskolen i Bodø

  • Hovedorganisasjonen Virke

  • Huseiernes Landsforbund

  • KS

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Nasdaq OMX Oslo ASA

  • Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening

  • Norges Eiendomsmeglerforbund

  • Norges Forskningsråd

  • Norges Handelshøyskole

  • Norges Juristforbund

  • Norsk Kapitalforvalterforening

  • Norsk Tillitsmann ASA

  • Norsk Venturekapitalforening

  • Norsk Øko-Forum

  • Norske Boligbyggelags Landsforbund

  • Norske Finansanalytikeres Forening

  • Norske Forsikringsmegleres Forening

  • Norske Kredittopplysningsbyråers Forening

  • NOS Clearing ASA

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Oslo Børs

  • Oslo Clearing ASA

  • Pensjonskasseforeningen

  • Skattebetalerforeningen

  • Småbedriftsforbundet

  • Sparebankforeningen i Norge

  • Unio

  • Universitetet i Agder

  • Universitetet i Bergen

  • Universitetet i Oslo

  • Universitetet i Tromsø

  • Verdipapirfondenes Forening

  • Verdipapirforetakenes Forbund

  • Verdipapirsentralen

  • Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

  • Økonomiforbundet

Følgende høringsinstanser har gitt merknader til utkastet:

  • Finans Norge

  • Huseiernes Landsforbund

  • Norges Bank

  • Norske Finansanalytikeres Forening

  • Oslo Børs

  • Pensjonskasseforeningen

2.5 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som har avgitt uttalelse (Finans Norge, Huseiernes Landsforbund, Norges Bank, Norske Finansanalytikeres Forening, Oslo Børs og Pensjonskasseforeningen), uttrykker støtte for en regulering i tråd med Finanstilsynets utkast, og peker bl.a. på at dette kan bidra til bedre tillit til referanserentene.

Norges Bank gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at det bør vurderes om myndigheten til å gi godkjenning og å føre tilsyn bør legges til Norges Bank, og viser bl.a. til at referanserenter er viktige for gjennomslaget av pengepolitikken og at Norges Bank «som sentralbank og gjennom sin markedskompetanse og operasjoner i markedet [har] et fortrinn i å vurdere fastsettelsen av Nibor-rentene».

2.6 Departementets vurdering

Referanserenter har en så viktig rolle i økonomien at det er grunnlag for å gjøre fastsettelsen av slike renter til gjenstand for offentlig regulering og tilsyn. Svakheter i fastsettelsen av referanserenter kan gi feilprising av finansielle instrumenter og avtaler, svekke tilliten mellom aktørene i finansmarkedene og forstyrre realøkonomiske tilpasninger. De senere årene, særlig etter den internasjonale finanskrisen, har det vokst frem en bred erkjennelse internasjonalt av behovet for ny regulering. Blant annet er det i EU og flere av EU-landene planlagt eller gjennomført omfattende regelverksendringer. Dette er etter departementets syn en naturlig og riktig utvidelse av finansmarkedsreguleringens rekkevidde. Fastsettelse og publisering av referanserenter er en finansiell tjeneste som svært mange aktører i finansmarkedene benytter seg av, og som har stor betydning for det finansielle systemets virkemåte.

Bruk av pålitelige referanserenter bidrar til velfungerende markeder og finansiell stabilitet. Det er viktig at referanserentene på en god og presis måte reflekterer de økonomiske realiteter de er ment å uttrykke, at de fastsettes på en tillitvekkende og etterprøvbar måte, og at de er underlagt kontroll og tilsyn med mulighet for sanksjonering av overtredelser. Selv små endringer i nivået på referanserentene kan gi store beløpsmessige utslag, da beløpene som rentene anvendes på, er store.

Finanstilsynet la i høringsutkastet opp til at nye regler om fastsettelse av referanserenter kunne tas inn i finansieringsvirksomhetsloven. Etter lovvedtak 57 (2014–2015) i Stortinget, jf. Innst. 165 L (2014–2015) om den nye loven om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven), skal imidlertid finansieringsvirksomhetsloven oppheves. Etter departementets vurdering vil det være mest hensiktsmessig å ta inn nye lovbestemmelser om fastsettelse av referanserenter i en egen ny lov, fremfor i den nye finansforetaksloven. Formålet med en ny lov bør være å bidra til at allment brukte referanserenter fastsettes på en forsvarlig og pålitelig måte, slik at det legges til rette for velfungerende markeder og finansiell stabilitet.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets og høringsinstansenes syn om at nye lovregler på dette området bør gis en nokså generell og overordnet utforming, og slik at senere gjennomføring av ventede EU/EØS-regler ikke vil innebære vesentlige skift i reguleringen på området. Departementet foreslår derfor at lovens virkeområde avgrenses til allment brukte referanserenter, der dette defineres som enhver rente som fastsettes jevnlig på grunnlag av markedspriser eller anslag på priser fremskaffet av finansforetak, gjøres offentlig tilgjengelig og brukes for å bestemme betalinger i eller verdien av finansielle instrumenter eller finansielle avtaler.

Norges Banks virksomhet bør etter departementets syn ikke omfattes av lovreglene. I den grad Norges Bank fastsetter referanserenter som faller inn under definisjonen i lovforslaget, vil hensynene som ligger til grunn for forslaget til ny lov om fastsettelse av referanserenter være ivaretatt gjennom sentralbankloven med tilhørende regelverk.

Det bør i den nye loven om fastsettelse av referanserenter – som i høringsutkastet – slås fast at fastsettelse av allment brukte referanserenter skal organiseres forsvarlig, og at administratoren og organiseringen skal godkjennes av departementet. En slik bestemmelse er i tråd med de sentrale krav om referanserenter en kan vente at vil komme i fremtidige EU/EØS-regler. Det vises til lovforslaget § 3.

EU-kommisjonens forslag til en forordning om referanserenter inneholder mer detaljerte regler enn det som foreslås i lovforslaget, og har også et noe videre virkeområde. Lovforslagets virkeområde er som nevnt avgrenset til allment brukte referanserenter, mens EU-kommisjonens forslag også omfatter bl.a. ulike typer av indekser. Definisjonen av allment brukte referanserenter i lovforslaget ligger nært opptil forordningsforslagets definisjon av referanserenter. Eventuelle nærmere regler om fastsettelse av referanserenter bør inntil EU/EØS-regelverket er nærmere avklart, fastsettes i forskrift, slik det er lagt opp til i høringsutkastet. Lovreglene bør sammen med eventuelle utfyllende forskriftsregler kunne sikre at alle stadier av fastsettelsen av allment brukte referanserenter dekkes av regulering og tilsyn: fra panelbankenes renteanslag til administrasjon, beregning, fastsettelse og publisering.

Departementet er enig med Finanstilsynet i at det bør innføres lovhjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om bl.a. måten referanserentene fastsettes på, dokumentasjon og krav til styring, overvåking og kontroll. Lovhjemlene bør være slik utformet at de kan benyttes til å innføre nasjonale krav, og/eller for å hjemle fremtidige forpliktelser som følge av EU/EØS-regler på dette området.

Departementet foreslår hjemler for å gi nærmere regler om krav til organisering og interne rutiner for styring, overvåking, kontroll og dokumentasjon, både hos administratoren og hos foretak under tilsyn fra Finanstilsynet som leverer bidrag til fastsettelse av referanserenter. Dette innebærer en presisering av rekkevidden av hjemlene sammenlignet med Finanstilsynets utkast. Nærmere regler om krav til organisering og interne rutiner vil bl.a. kunne omfatte krav til rutiner for håndtering av interessekonflikter hos finansforetak som leverer bidrag til fastsettelse av referanserenter. Det vises til lovforslaget § 4.

Norges Bank reiser i sin høringsuttalelse spørsmål om Norges Bank bør være tilsynsmyndighet for fastsettelse av referanserenter. Norges Bank har god fagkompetanse på dette området, og har gitt mange og nyttige bidrag til forståelsen og oppfølgingen av Nibor-fastsettelsen de siste årene. Departementet tar sikte på å trekke på Norges Banks kompetanse ved utarbeidelsen av nærmere regler om fastsettelse av referanserenter. Etter departementets vurdering bør Finanstilsynet være tilsynsmyndighet for fastsettelse av referanserenter, i tråd med høringsutkastet. Departementet viser til at Finanstilsynet i dag har tilsyn med bankene, regulerte markedsplasser (bl.a. Oslo Børs, som i dag beregner Nibor på oppdrag fra Finans Norge) og forhold i verdipapirmarkedene generelt, og derfor har et godt grunnlag for å kunne føre et helhetlig tilsyn med fastsettelsen av referanserenter. Det er nødvendigvis mange koblinger mellom verdipapir- og derivatmarkedene og fastsettelsen av referanserenter, og et samlet tilsynsansvar kan gi gjensidig kompetanseheving mellom tilsynsområdene. Videre har Finanstilsynet høy juridisk fagkompetanse til å føre tilsyn etter de krav som trolig vil følge av fremtidige EU/EØS-regler (ev. nærmere nasjonale regler), og deltar bl.a. i ESMAs arbeid og organer. ESMA vil trolig få en sentral rolle i gjennomføringen og anvendelsen av planlagte EU-regler på dette området. Det vises til lovforslaget § 5. Den foreslåtte bestemmelsen er i tråd med Finanstilsynets utkast.

Fotnoter

1.

Henholdsvis «London Interbank Offered Rate», «Euro Interbank Offered Rate», «Stockholm Interbank Offered Rate» og «Copenhagen Interbank Offered Rate».

2.

Fra før inneholdt EU-lovgivningen om kollektive investeringsfond (UCITS-direktivet) enkelte bestemmelser om bl.a. bruken av referanserenter mv. i fondenes eksponeringer.

3.

Brev 7. mars 2013 til kommisær Barnier.

Til forsiden