Prop. 143 L (2014–2015)

Endringer i barnebortføringsloven, barnevernloven, straffeloven 2005 og rettshjelploven (internasjonal barnebortføring)

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Innledning

Internasjonale barnebortføringssaker utsetter barn og berørte parter for store påkjenninger. Regjeringen er opptatt av at disse sakene skal løses raskt og effektivt, og at hensynet til barnet ivaretas i prosessen. Regjeringen fremmer derfor i denne proposisjonen flere forslag til lovendringer for å bidra til at internasjonale barnebortføringssaker i Norge løses raskere enn i dag, og for å sikre at barnets stemme blir hørt. Formålet med endringsforslagene er å styrke barneperspektivet i disse sakene.

Proposisjonen retter seg både mot sivile saker og straffesaker. Den sivile saken dreier seg om å få barnet tilbakeført til bostedslandet, mens straffesaken dreier seg om å få bortfører utlevert, tiltalt og straffet for barnebortføringen.

Proposisjonen er utarbeidet med bidrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet når det gjelder barnevernloven og barneloven, og med enkelte innspill fra Utenriksdepartementet.

1.2 Oversikt over lovforslagene

Regjeringen foreslår i proposisjonen å sentralisere jurisdiksjonen i barnebortføringssaker til én domstol, innføre kortere ankefrist i barnebortføringssaker, innføre en regel om hvordan høring av barn skal gjennomføres, innføre en regel om dekning av kostnader til sakkyndig, innføre en regel om utsatt fullbyrding av kjennelse om tilbakelevering av barn ved anke, og å utvide reglene for fri rettshjelp i barnebortføringssaker. Videre foreslås det i proposisjonen å lovfeste en plikt for sentralmyndigheten til å underrette barneverntjenesten både der et barn er bortført til Norge og der et bortført barn er returnert til Norge, og det foreslås å utvide straffansvaret i straffeloven 2005 § 261 slik at også bortføring fra barnevernet etter blant annet akuttvedtak gjøres straffbart. Det foreslås videre å innføre utreiseforbud i barnevernloven når en sak er oversendt fylkesnemnda, innføre en regel om at fylkesnemndas vedtak gjelder for ett år av gangen i tilfeller der det er grunn til å tro at et barn er bortført til utlandet, og å innføre en plikt for barneverntjenesten til å gi opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat når et barn er bortført fra barnevernet. Det foreslås også endringer av teknisk art i barnebortføringsloven §§ 1 og 12.

I tillegg til ovennevnte forslag har enkelte andre punkter vært berørt i utredningsprosessen, men Justis- og beredskapsdepartementet har ikke funnet det hensiktsmessig å behandle disse i denne omgang. Dette gjelder særlig spørsmål om opprettelse av en særskilt meklingsordning for internasjonale barnebortføringssaker i Norge. Det er behov for en nærmere utredning av innholdet i en slik ordning, og departementet vurderer å komme tilbake til dette på et senere tidspunkt.

1.3 Oversikt over oppfølging av arbeidsgrupperapportens generelle forslag

I rapport fra arbeidsgruppe om internasjonal barnebortføring er det fremmet en rekke forslag til generelle tiltak på barnebortføringsfeltet. Oppfølging av disse forslagene kommenteres i punkt 11.

1.4 Begrepsbruk

Når det i proposisjonen brukes begrepet barnebortføring er det gjennomgående internasjonal barnebortføring det vises til. Internasjonal barnebortføring omfatter både tilfeller det et barn tas ut av landet i strid med retten til foreldreansvar og tilfeller der et barn ulovlig tilbakeholdes i utlandet i strid med retten til foreldreansvar, eksempelvis etter et lovlig ferieopphold. Begge tilfeller vil i det følgende bli omtalt som bortføring. Også andre tilfeller kan omfattes av begrepet. En nærmere redegjørelse for dette følger nedenfor under punkt 3.2. Videre brukes begrepene bortfører og gjenværende. Bortfører er den eller de som ulovlig har bortført et barn til utlandet eller som ulovlig tilbakeholder et barn i utlandet. Gjenværende refererer til barnets gjenværende forelder i Norge, eventuelt barnevernet.

De mest aktuelle konvensjonene som omtales i proposisjonen benevnes i det følgende slik:

Haagkonvensjonen 1980: Konvensjon av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring.

Haagkonvensjonen 1996: Konvensjon av 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn.

Europarådskonvensjonen 1980: Europeisk konvensjon av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar.

Begrepet sentralmyndighet referer til den myndighet som er utpekt etter Haagkonvensjonen 1980 og Europarådskonvensjonen 1980, og som har i oppdrag å oppfylle de forpliktelser konvensjonene pålegger den, jf. Haagkonvensjonen 1980 artikkel 6 og Europarådskonvensjonen 1980 artikkel 2. I Norge er dette Justis- og beredskapsdepartementet.

Det vil flere steder i teksten henvises til Haagkonferansen. Dette referer til Haagkonferansen for internasjonal privatrett, som er en verdensomspennende internasjonal organisasjon. Haagkonferansen har per i dag 79 medlemmer, hvorav 78 stater i tillegg til EU. Haagkonferansen forvalter en rekke Haagkonvensjoner, herunder Haagkonvensjonen 1980. De utarbeider retningslinjer, yter bistand til medlemsstatene, og følger utviklingen hva gjelder de kontraherende statenes anvendelse av konvensjonene. Videre arrangerer de såkalte spesialkommisjoner om internasjonal barnebortføring hvert fjerde/femte år, der eksperter fra samtlige stater som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1980 inviteres til å delta. Forrige spesialkommisjon om barnebortføring ble avholdt i 2011 og 2012. Spesialkommisjonenes anbefalinger og konklusjoner publiseres på Haagkonferansens nettside www.hcch.net. Videre vises det i det følgende også til Explanatory report av april 1981 skrevet av professor Elisa Perez-Vera. Rapporten er ikke bindende for konvensjonsstatene, men er et viktig hjelpemiddel ved tolkning av Haagkonvensjonen 1980. Rapporten ble publisert av Haagkonferansen i 1982 og også den ligger tilgjengelig på Haagkonferansens nettside.

Haagkonferansen har etablert et internasjonalt dommernettverk, og en rekke kontraherende stater til Haagkonvensjonen 1980 har såkalte kontaktdommere som er medlemmer i dette dommernettverket. Norge har to kontaktdommere, utpekt av Domstoladministrasjonen. Dette er tingrettsdommer Anne Marie Selvaag og tingrettsdommer Torunn Elise Kvisberg.

Når det i det følgende refereres til arbeidsgrupperapporten henvises det til rapporten «Internasjonal barnebortføring» fra arbeidsgruppen for gjennomgang av regelverk, organisering og behandling av barnebortføringssaker i Norge. Henvisninger til domstolsutredningen referer seg til tingrettsdommer Selvaags utredning «Hensiktsmessig behandling av barnebortføringssaker ved norske domstoler» av februar 2013. En nærmere omtale av disse følger under punkt 2.

Til forsiden