Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 150 L (2016–2017)

Lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten mv. (helsetilsynsloven)

Til innholdsfortegnelse

4 Meldeordningen – spesialisthelsetjenesteloven § 3-3

4.1 Innledning

Det finnes en rekke meldeordninger for uønskede hendelser som skal sendes til ulike instanser for ulike formål. Utvalget vektlegger imidlertid omtale av og tiltak knyttet til meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3, heretter kalt Meldeordningen.

Utvalget har flere lovforslag knyttet til dagens Meldeordning, herunder forslag til utvidelse av ordningen. I dette kapitlet redegjøres for forslag som ikke blir fulgt opp ved lovendringer nå, samt forslag som kan følges opp uten at det er behov for lov- eller forskriftsendringer. I tillegg omtales forslag om felles meldeportal for de ulike meldesystemene for uønskede hendelser i helse- og omsorgstjenesten.

4.2 Om meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3

Formålet med meldeordningen er «å forbedre pasientsikkerheten. Meldingene skal brukes for å avklare årsaker til hendelser og for å forebygge at tilsvarende skjer igjen», jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 første ledd. Helseinstitusjon som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven har etter § 3-3 en plikt til å melde om betydelig personskade på pasient som følge av ytelse av helsetjeneste eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes fra om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade. Meldingen skal ikke inneholde direkte personidentifiserende opplysninger. Dagens meldeordning ble etablert i 2012. Meldingene skulle da gå til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Fra 1. januar 2016 har Helsedirektoratet forvaltet ordningen.

Meldingene til Meldeordningen kan ikke brukes som grunnlag for å reise tilsyns- eller straffesak mot den som har meldt eller eventuelt andre involverte. Ordningen er et rapporterings- og læringssystem som skal bidra til å støtte opp under helseinstitusjonenes systematiske arbeid med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. Systemperspektivet i oppfølgingen av hendelsene og det å se hendelser på tvers av institusjoner vektlegges. Helsedirektoratet skal behandle meldingene for å bygge opp og formidle kunnskap til helsepersonell, helsetjenesten, brukere, ansvarlige myndigheter og produsenter om tiltak som kan iverksettes for å forbedre pasientsikkerheten. Det er imidlertid lagt inn en plikt i spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 femte ledd om at Helsedirektoratet ved mistanke om alvorlig systemsvikt skal varsle Statens helsetilsyn.

4.3 Vedrørende utvidelse av meldeordningen

Ariansonutvalget, med unntak av ett medlem, legger til grunn at Norge i tråd med internasjonale anbefalinger bør ha en sanksjonsfri meldeordning. Sammen med andre ordninger og tiltak mener utvalget at Meldeordningen kan brukes til å generere og spre kunnskap om risikoområder. Ordningen understøtter dessuten arbeidet med å sette pasientsikkerhet på dagsorden i helse- og omsorgstjenesten og bidrar til en kultur med større åpenhet om uønskede hendelser, mener utvalgets flertall.

Utvalget bemerket likevel at kunnskapen om effekten av Meldeordningen er usikker og uttalte at det kan stilles spørsmål ved om disse ressursene kunne vært brukt på andre pasientsikkerhetstiltak med større effekt. Utvalget påpekte imidlertid at det er generelt vanskelig å vurdere kost-nytte-effekt av slike tiltak.

Utvalget mente at pasienter, brukere og pårørende bør få melderett til Meldeordningen. De begrunnet dette med at det er i tråd med internasjonale anbefalinger, og at det å utvide meldeordningen er i tråd med rådende policy om en mer pasient- og brukerorientert helse- og omsorgstjeneste. Pasienter, brukere og pårørende vil kunne melde om hendelser som kanskje ikke virksomhetene melder om, blant annet fordi de ser hendelsesforløpet fra et annet perspektiv og ser helheten også når flere virksomheter er involvert. Disse meldingene vil kunne danne grunnlag for utvikling av læringsnotater og annen informasjon som gjelder forbedring av pasientsikkerheten. Slik kan pasienter, brukere og pårørende bidra med viktig informasjon inn virksomhetenes kontinuerlige arbeid med pasient- og brukersikkerhet.

Videre mente et flertall i utvalget – med unntak av to medlemmer – at det bør innføres meldeplikt for alle tjenesteytere i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, herunder at også tjenesteytere utenfor institusjon får meldeplikt.

Utvalgets flertall ser ikke gode faglige grunner for at plikten til å melde om uønskede hendelser og nesten-hendelser bare skal gjelde helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesten. Det skjer uønskede hendelser også utenfor disse. Utvalget mente videre at det vil bidra til enda større åpenhet og at flere hendelser vil bli synliggjort og fulgt opp i virksomhetene. Det vil også bidra til å generere og spre kunnskap om risikoområder knyttet til disse tjenestetypene dersom meldeplikten utvides som foreslått av utvalget. Utvalget stilte likevel spørsmål ved om en slik utvidelse er hensiktsmessig ressursbruk. Flertallet mente at en utvidelse av Meldeordningen må evalueres med tanke på funksjon og nytte, primært gjennom følgeforskning.

Over halvparten av høringsinstansene kommenterte de to forslagene til utvidelse av meldeordningen. Alle unntatt fire høringsinstanser mener at pasienter og pårørende bør få melderett.

Et klart flertall av høringsinstansene mener også at meldeplikten bør utvides til alle tjenesteytere i helse- og omsorgstjenesten. De to høringsinstansene som er imot utvidelse er Pårørendegruppen og KS. Flere høringsinstanser stiller imidlertid spørsmål ved kost-nytte-effekten av å utvide, og mener at en pilotering vil kunne bidra til å kartlegge hvordan ordningen best bør innføres. Sentrale høringsinstanser, som for eksempel Helsetilsynet og pasient- og brukerombudene er enig i at det er behov for kunnskap om og læring av hendelser i kommunale helse- og omsorgstjenester. Helsedirektoratet ønsker å utvide også til virksomheter og enkeltpersoner uten avtaler. KS går imot forslaget og viser til at kommunene i dag allerede har avvikssystem, mens flere kommuner støtter utvidelsen.

4.3.1 Departementets vurderinger

Selv om mange høringsinstanser er positive mener departementet at det ikke er tilrådelig å prioritere utvidelse av meldeordningen til pasienter, pårørende eller til alle tjenesteytere i helse- og omsorgstjenesten. Utvidelse av meldeordningen vil føre til betydelig flere meldinger til Helsedirektoratet og økt ressursbruk. Samtidig er det behov for bedre kunnskap om effekten på pasientsikkerheten og kost-nytte både ved dagens meldeordning og ved en eventuell utvidelse av denne.

Departementet viser dessuten til den fremlagte proposisjon om undersøkelseskommisjon og kapittel 5 om forslag til utvidelse av varselordningen til Helsetilsynet til alle tjenesteytere i helse- og omsorgstjenesten. Disse to tiltakene vil gjelde for hele helse- og omsorgstjenesten og innebære en styrking av både lærings – og tilsynsperspektivet i oppfølging av de alvorlige hendelsene.

Departementet viser videre til den nye forskriften om ledelse og kvalitetsforbedring som understreker viktigheten av å implementere forskriften i hele helse- og omsorgstjenesten. Departementet mener det er viktig å rette innsatsen mot å styrke virksomhetenes innsats for å forebygge og håndtere uønskede hendelser.

4.4 Evaluering av Meldeordningen

Departementet har merket seg at utvalget stiller spørsmål ved effekten for pasientsikkerheten av dagens sanksjonsfrie meldesystem og dermed ressursbruken brukt på Meldeordningen. Mange land i EU og EØS har fulgt anbefalingene fra EU, Europarådet og WHO om å etablere sanksjonsfrie meldeordninger i den hensikt å lære av og å forebygge uønskede hendelser. Innretningen av meldeordningene varierer mellom landene. Samtidig viser en rapport publisert av Kunnskapssenteret i 2013 (Saunes og Ringård) at det ikke foreligger studier som har vurdert effekten av slike meldesystem for pasientsikkerheten.

Internasjonale organer fastholder likevel sine anbefalinger om at det er viktig med sanksjonsfrie meldesystemer. Utvalget viser blant annet til en rapport fra EU-kommisjonens «Patient Safety and Quality of Care working group» som fremhever viktigheten av slike meldeordninger for arbeidet med å fremskaffe informasjon om nesten-hendelser og uønskede hendelser. Rapporten fremhever at hvis meldeordningen inngår som en del av et større kvalitetsforbedringsprogram, kan kunnskap fra dataanalyser brukes som grunnlag for utviklingen og spredningen av policyendringer og praksis. Det fremgår av rapporten at det kan bidra til å forbedre pasientsikkerheten ved den enkelte virksomheten i helse- og omsorgstjenesten fremgår det av rapporten.

Den norske Meldeordningen ble evaluert av SINTEF i 2014. SINTEF konkluderte med at Meldeordningen på evalueringstidspunktet var i en innkjøringsfase, og at det var for tidlig å besvare spørsmålet om Meldeordningen har bidratt til å forbedre pasientsikkerheten ved norske sykehus. Evalueringen fremhever likevel at det er blitt enklere for sykehusene å melde og at Meldeordningen, sammen med det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet, har bidratt til økt interesse og oppmerksomhet om pasientsikkerhetsarbeid, og at antall meldinger har økt betydelig i perioden. Evalueringen stilte spørsmål ved nytteverdien av tilbakemeldinger på enkelthendelser, men pekte på merverdien av utvikling av mer kunnskap på tvers av institusjoner gjennom læringsnotater. I tråd med dette har meldeordningen endret praksis, se punkt 4.5.

Riksrevisjonens undersøkelse i 2016 av helseforetakenes håndtering av uønskede hendelser viser at det er stor variasjon og forbedringspotensial i både meldekultur og bruk av meldinger om uønskede hendelser. Riksrevisjonens hovedfunn er at den lokale meldekulturen i enheter og stillingsgrupper avgjør om uønskede hendelser blir meldt i avvikssystemet og fulgt opp. Riksrevisjonen mener helseforetakene i liten grad utnytter informasjonen fra avviksmeldingene for å identifisere risikoområder og forbedringsområder, og bruker i liten grad informasjonen fra uønskede hendelser på en systematisk måte i det kontinuerlige forbedringsarbeidet. Riksrevisjonen mener videre at styrene er for lite involvert i hvordan helseforetakene arbeider med uønskede hendelser.

Departementet ønsker en ny evaluering av dagens meldeordning for å få økt kunnskap om og i hvilken grad Meldeordningen påvirker pasient- og brukersikkerheten, og bidrar til merverdi ut over andre tiltak som skal understøtte pasient- og brukersikkerhetsarbeidet. Evalueringen bør sees i sammenheng med implementering av den nye forskriften om ledelse og kvalitetsforbedring og innføring av felles klassifikasjonssystem for uønskede hendelser i helseforetak og i Meldeordningen. Begrunnelsen for å knytte evalueringen av meldeordningen til implementering av forskriften, er at virksomhetenes avviks- og meldesystem er ett av flere virkemidler for å oppfylle kravene i forskriften. Evalueringen bør gjennomføres når disse tiltakene er implementert.

4.5 Justeringer i dagens Meldeordning

Utvalget har flere forslag til endringer i lovteksten til dagens Meldeordning. Som nevnt ovenfor foreslår departementet å evaluere ordningen. Av den grunn finner ikke departementet det som hensiktsmessig å foreslå lovmessige endringer på nåværende tidspunkt. Nedenfor følger imidlertid en omtale og vurdering av forslag knyttet til videre innretning av meldeordningen som ikke krever lovendringer.

Endring i innretningen av Meldeordningen

Utvalget mener at meldepliktens formål å forbedre pasientsikkerheten i hovedsak bør understøttes ved å innrette Meldeordningen mot utarbeiding og distribusjon av oppsummeringer og læringsnotater. Utvalget mente at det som hovedregel ikke bør sendes individuelt utarbeidede svar på meldingene, og at ressursene heller bør benyttes til å analysere dataene for å kartlegge trender, fange opp sjeldne hendelser mv og formidle informasjonen gjennom læringsnotater, herunder hastenotater når det er aktuelt.

Utvalget mente videre at det bør være mulig for forskere å få tilgang til datamaterialet, for å bruke dette til forskningsformål og derigjennom bidra til læring og forbedring. En forskningsbasert tilnærming vil kunne bidra til både bedre utnyttelse av materialet og mer omfattende analyser av dette, utover det Meldeordningen selv har anledning, mandat og kompetanse til mener utvalget.

Få høringsinstanser har kommentert disse anbefalingene, men de som gjør det støtter utvalgets vurderinger.

Utvalgets anbefaling om at Meldeordningen bør innrettes mot utarbeiding og distribusjon av oppsummeringer og læringsnotater fremfor tilbakemelding på enkeltmeldinger er allerede gjennomført i Meldeordningen. Dette var også en tydelig anbefaling fra SINTEF i evalueringen av meldeordningen i 2014, samt erfaringskonferanse arrangert av Meldeordningen i 2015.

Meldeordningen har fra 2015 prioritert å klassifisere hendelsene, utarbeidet læringsnotater, samt arrangert kurs i pasientsikkerhet og årsaksanalyse samt kurs om kommunikasjonstrening for ledere når skaden er skjedd. Tema for læringsnotatene er ifølge årsrapporten til Meldeordningen basert på en vurdering av hvorvidt det synes å være muligheter for læring og forbedring på systemnivå og om det er behov for å løfte fram risikoområder. Departementet støtter endringene foretatt av Meldeordningen.

Departementet legger videre til grunn at Meldeordningen bør bidra til å tilrettelegge for at forskere kan analysere datamaterialet. Det vises her til Norsk pasientskadeerstatning (NPE) som har etablert en egen database med alle erstatningssaker, og lagt vekt på tilrettelegging for å få økt bruk av erfaringsdatabasen i helsetjenesten og blant forskere. På samme måte mener departementet det er viktig at Meldeordningen legger til rette for at forskere kan få tilgang til datamaterialet i Meldeordningen innenfor dagens regelverk.

Inkludere hendelser innenfor påregnelig risiko

For å klargjøre forskjellene mellom meldeplikten til Helsedirektoratet og varselplikten til Helsetilsynet foreslo utvalget en endring i spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 der det klart framgår at meldeplikten til Helsedirektoratet også skal gjelde hendelser som ligger innenfor påregnelig (normal) risiko. Når det gjelder varslingsplikten, foreslo utvalget å beholde dagens lovformuleringer om at varselplikten ikke omfatter hendelser innenfor påregnelig risiko.

Hovedgrunnen til forslaget er at formålet med de to ordningene er ulikt og håndteringen av henholdsvis meldinger og varsler er vesensforskjellig. Utvalget vektlegger at Meldeordningen utelukkende har et læringsformål. Ved å sammenstille et stort antall meldinger, kan en fange opp nye risikoområder og ukjente årsakssammenhenger. I tillegg kan en avdekke sjeldnere hendelser og årsaksmekanismer ved å sammenstille hendelser fra mange virksomheter i hele i landet. For Meldeordningen er det derfor viktig å få et stort antall meldinger.

Varsling til Helsetilsynet etter § 3-3 a har tilsyn (kontroll) som formål. Hvert varsel vurderes med tanke på om og hvordan hendelsen bør følges opp tilsynsmessig. Disse to ulike formålene tilsier i seg selv at kriteriene for å varsle og melde ikke bør være de samme. Utvalget mente derfor at meldingene til Kunnskapssenteret (nå Helsedirektoratet) i liten grad bør begrenses, mens varsel til tilsynsmyndigheten etter § 3-3 a er ment for de mest alvorlige hendelsene.

De få høringsinstansene som har uttalt seg er delte i sitt syn på utvalgets forslag til å lovfeste justeringer i meldekriterier.

Departementet legger til grunn at ordlyden i § 3-3 om meldeplikten ikke avgrenser mot hendelser som er utslag av påregnelig risiko. Utvalgets behov for å klargjøre forskjellene i melde- og varslingskriterier kan således sies å være ivaretatt i dagens lovbestemmelse. Departementet mener imidlertid at veilederen for meldeordningen bør revideres, og at det presiseres i veilederen at meldeplikten også innebærer at hendelser som ligger innenfor påregnelig (normal) risiko er inkludert i meldeplikten.

Dagens veileder videreførte formuleringene fra Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv 1-54/2000 om den tidligere meldeplikten til fylkeslegen om betydelige personskader. En slik begrensning er relevant fra et tilsynsperspektiv da skader som ligger innenfor normal risiko vanligvis ikke vil være interessante som grunnlag for en tilsynssak. I og med at formålet med meldeordningen er forebygging og læring, er det pasientens perspektiv som bør tas i den forstand at det er selve utfallet som er av størst betydning for pasienten, ikke om utfallet lå innenfor normal risiko. Både Kunnskapssenteret og Helsedirektoratet har spilt inn dette forslaget til departementet tidligere og SINTEF-evalueringen av meldeordningen støttet også en slik endring.

En viktig grunn til at departementet mener veilederen bør justeres er å unngå at skillet mellom innenfor og utenfor normal risiko blir viktigere enn å lære av en hendelse som har eller kunne ført til betydelig skade. Også hendelser innenfor normal risiko kunne vært forebygget og i mange tilfeller er det ikke før man har gjennomgått hendelsen at man kan si om den kunne vært forebygget eller ikke. Som eksempel kan det vises til undersøkelser i flere helseforetak som har kartlagt hvor mange av medholdssakene i NPE som har vært meldt i det interne avvikssystemet. Det viser seg at hele 70 – 80 % av medholdssakene ikke er meldt internt.

Departementet viser videre til Riksrevisjonenes undersøkelse av helseforetakenes håndtering av uønskede hendelser som bekrefter at det foreligger stor variasjon i meldekultur og forståelsen av hva som skal meldes mellom og innad i helseforetakene. Dette gjelder med hensyn til hva som meldes internt i eget avvikssystem, og dette har også konsekvenser for hva som meldes videre til Helsedirektoratet gjennom meldeplikten etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3. Årsrapportene til Meldeordningen viser også at det er stor variasjon mellom helseforetak og personellgrupper i meldefrekvens og hvilke hendelsestyper som meldes.

For å fremme åpenhet om uønskede hendelser og økt bruk av hendelsene til å avdekke risikoområder og forbedre pasientsikkerheten foreslår derfor departementet at veilederen for meldeordningen revideres, og at det presiseres i veilederen at lovbestemmelsen ikke avgrenser meldeplikten til hendelser innenfor normal risiko.

Samtidig vil departementet påpeke viktigheten av å unngå dobbeltrapporteringer. Veilederen bør derfor eksemplifisere hendelser som er relevante å sende til meldeordningen og avgrense mot rapporteringer og meldinger som sendes til øvrige registre og meldeordninger, som for eksempel NOIS, bivirkningsregisteret og også faglige registre som medisinske kvalitetsregistre som viser resultat av behandlinger.

4.6 Samordning av ulike meldeordninger – felles meldeportal

Det finnes en rekke melde- og rapporteringsordninger om uønskede pasientrelaterte hendelser, der samme hendelse kan være meldepliktig til flere instanser. Et unaturlig dødsfall etter helsepersonelloven § 36 skal meldes både til politiet, Helsetilsynet og Helsedirektoratet dersom hendelsen er forvoldt ved ytelse av en helse- og omsorgstjeneste eller ved at en pasient skader en annen. Svikt eller feil der medisinsk utstyr er eller kan ha vært involvert skal meldes til Helsedirektoratet, jf. lov om medisinsk utstyr § 11. Dersom hendelsen har eller kunne ført til betydelig skade på pasient, skal det i tillegg meldes til Meldeordningen i Helsedirektoratet. Alvorlige hendelser som er varslet Statens helsetilsyn etter § 3-3 a i spesialisthelsetjenesteloven, skal også meldes i henhold til § 3-3 til Helsedirektoratet. Eksempler på andre meldepliktige hendelser er melding om strålegivende utstyr til Statens strålevern og melding om bivirkning av legemiddel til Statens legemiddelverk.

Behov for å samordne og forenkle innrapportering til de ulike meldeordningene har vært etterspurt av virksomheter som må forholde seg til mange ulike meldeordninger, og av de som forvalter de ulike ordningene. Dette ble fulgt opp i Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet – trygge tjenester hvor det stod at «Helse- og omsorgsdepartementet vil forenkle den elektroniske innrapporteringen for de ulike meldeordningene gjennom et felles system. Teknisk innretning og organisatorisk løsning må utredes nærmere».

På bakgrunn av oppdrag i tildelingsbrev kartla Helsedirektoratet i 2014 de 12 ulike meldeordningene, og konkluderte med at i dagens situasjon mangler meldingsordningene en samlet struktur, en del uønskede hendelser blir ikke meldt slik de burde og det er potensiale for forbedret oppfølging av meldte uønskede hendelser.

Utvalget viser til oppdraget gitt til Helsedirektoratet, og anbefaler at det påbegynte arbeidet med dette videreføres. Utvalget mener det bør arbeides for å opprette en felles meldeportal for de ulike meldesystemene for uønskede hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Utvalget legger til grunn at en slik løsning vil innebære en forenkling for den som skal melde selv om det i varierende grad vil være forskjeller mellom de ulike meldepliktene med hensyn til meldekriterier, meldefrist, pliktsubjekt mv.

De høringsinstansene som uttaler seg om forslaget fra utvalget støtter det, herunder Statens helsetilsyn, Helse Vest RHF, Helse Sør-Øst RHF, fem helseforetak, pasient- og brukerombudene, Legeforeningen, Norsk psykologforening og Nasjonalforeningen for folkehelse.

Helsedirektoratet har etablert et prosjekt som utreder en løsning de kaller «En vei inn», som ser på en felles metode for datafangst og videredistribusjon av data til relevante meldeordninger. Målet er at melder opplever å melde alt en gang i ett system, som igjen vil gjøre det enklere å melde, redusere antall dobbeltmeldinger og økt kvalitet på datagrunnlaget. Prosjektet vurderer alternative konsepter og løsninger samt beskrivelse av administrative og økonomiske konsekvenser. Helse- og omsorgsdepartementet vil i løpet av 2017 motta Helsedirektoratets løsningsforslag og plan for gjennomføring.

Utvalget viste også til arbeidet med felles nasjonalt klassifikasjonssystem for uønskede hendelser for helseforetakene og Meldeordningen. Utvalget legger til grunn at implementering av et felles klassifikasjonssystem vil innebære en kvalitetssikring og tidsbesparelse at Meldeordningen får tilgang til klassifiseringen som er gjort i avvikssystemet i helseforetakene. Klassifikasjonssystemet bygger på WHO sin klassifisering og vil også kunne benyttes av andre meldesystemer og instanser. Dette klassifikasjonssystemet innføres i Meldeordningen og i helseforetakene i 2017.

4.7 Oppsummering av departementets vurderinger og forslag

Utvalget har hatt flere forslag til endringer i lovteksten til dagens meldeordning, samt forslag til utvidelse av ordningen. Departementet har i oppfølgingen av utvalgets forslag valgt å prioritere en undersøkelseskommisjon og å utvide varselordningen til Helsetilsynet til alle tjenesteytere i helse- og omsorgstjenesten. Disse to tiltakene vil etter departementets oppfatning gjelde for hele helse- og omsorgstjenesten og innebære en styrking av både lærings – og tilsynsperspektivet i oppfølging av de alvorlige hendelsene.

Departementet mener at det er behov for en ny evaluering av dagens meldeordning for å få økt kunnskap om og i hvilken grad Meldeordningen påvirker pasient- og brukersikkerheten, og bidrar til merverdi ut over andre tiltak som skal understøtte pasient- og brukersikkerhetsarbeidet. Av den grunn finner ikke departementet det som hensiktsmessig å foreslå lovmessige endringer på nåværende tidspunkt, herunder en utvidelse av ordningen til å gjelde alle tjenesteytere i helse- og omsorgstjenesten. Utvidelse av meldeordningen vil føre til betydelig flere meldinger til Helsedirektoratet og økt ressursbruk uten at det med sikkerhet kan konkluderes med at det bidrar til økt pasient- og brukersikkerhet.

Departementet legger til grunn at Helsedirektoratet videreutvikler og innretter meldeordningen innenfor dagens regelverk, med vekt på oppsummeringer og læringsnotater, legger til rette for økt analyse og forskning på datamaterialet, samt reviderer veilederen slik at det fremkommer at også meldinger innenfor påregnelig risiko kan og bør meldes.

Til toppen
Til dokumentets forside