Prop. 151 S (2015–2016)

Kampkraft og bærekraft — Langtidsplan for forsvarssektoren

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Tiltak og gjennomføring

5 Videreutvikling av Forsvarets struktur

Daglig løser Forsvaret oppdrag på en meget god måte. Hjemme gjennomføres det kontinuerlig operasjoner knyttet til overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Forsvaret har kapasiteter på beredskap til støtte for sivil krisehåndtering, samtidig som internasjonal innsats og deltagelse i internasjonale beredskapsstyrker ivaretas. Regelmessig avholdes allierte øvelser i Norge og norske avdelinger deltar i øvelser utenlands. Tilbakemeldinger som gis på norske styrker og kvaliteten på de internasjonale bidragene er gjennomgående meget positive.

Forsvarets evne til å løse de mest krevende oppgavene må likevel styrkes. Regjeringen vil sikre at Forsvaret er robust og fleksibelt, slik at det kan håndtere skiftende utfordringer. Forsvarspolitikken gir grunnlaget for tilpasningen av Forsvarets struktur og binder sammen de overordnede politiske ambisjoner og prioriteringer for Forsvaret med den konkrete utformingen av Forsvarets struktur, organisasjon og virksomhet.

Forsvaret skal innrettes slik at det er samsvar mellom oppgavene Forsvaret er pålagt å skulle løse og den operative evnen. Dette forutsetter at det etableres en bedre balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og økonomi. Regjeringen vil styrke forsvarsbudsjettet betydelig, og det vil i tillegg være behov for en modernisering for at Forsvarets kapasiteter skal være relevante og gi mest mulig effekt.

Videre skal Forsvaret utvikles innenfor en helhetlig ramme som sikrer at de ulike elementene utfyller og forsterker hverandre og sammensetningen derfor gir en høyest mulig operativ uttelling. Det er også lagt til grunn at den operative evnen, tilgjengeligheten og beredskapen skal styrkes reelt ved at det planlegges for realistiske driftskostnader. Forsvarets samlede operative kapasiteter skal være øvet, bemannet og utrustet til fellesoperativ innsats innenfor hele oppgaveporteføljen. Strukturen skal også være bærekraftig i det korte så vel som det lange perspektivet.

Regjeringen prioriterer anskaffelse av strategiske kapasiteter for den videre utviklingen av Forsvaret. Reduksjoner på noen utvalgte områder gir muligheten for å satse på nye, moderne systemer, samtidig som viktige eksisterende kapasiteter styrkes og får økt tilgjengelighet og utholdenhet. Norges evne til å etablere nasjonal og alliert situasjonsforståelse i nord prioriteres og bedres på utvalgte områder. Forsvarsstrukturen reduseres på noen områder, men spisses og gis en innretning som sikrer et forsvar med evne til å forsvare Norge og allierte mot alvorlige trusler, anslag og angrep, innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar.

5.1 Operativ ledelse

Forsvarsministeren, støttet av Forsvarsdepartementet, utgjør det nasjonalstrategiske nivået i forsvarssektoren. Forsvarssjefen, støttet av Forsvarsstaben, utgjør det militærstrategiske nivået. Evnen til å lede nasjonal krisehåndtering innenfor sektorens ansvarsområde skal videreutvikles gjennom fortsatt tett samarbeid og koordinering mellom disse to nivåene og med relevante sektorer på tilsvarende nivå. Tidsriktige og tydelige strategiske føringer legger grunnlaget for at Forsvarets operative kapasiteter kan anvendes på en best mulig måte i hele krisespekteret.

Forsvarssjefen har full kommando over norske styrker og ivaretar ledelse og virksomhetsstyring gjennom Forsvarsstaben. Forsvarssjefen delegerer kommando- og kontrollforhold gjennom direktiver til sine underlagte styrkesjefer.

Operativ kommando er delegert til sjef Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). Ved å styrke det taktiske ledelsesnivået, kan FOH konsentrere seg om å skape fellesoperative synergier mellom forsvarsgrenene, koordinere med allierte styrker og hovedkvarter og utvikle nasjonalt planverk. Sjef FOH utøver operativ kommando over Forsvarets styrker. FOH videreføres innenfor dagens rammer med ansvar for operativ ledelse og utvikling av operativt planverk.

Evnen til å lede Forsvarets avdelinger styrkes ved å samle ansvar og myndighet hos styrkesjefene. Regjeringen anbefaler at generalinspektørene og sjef Forsvarets spesialstyrker gjøres til styrkesjefer. Det innebærer at de får et mer helhetlig ansvar. I tillegg til å være styrkeprodusenter med ansvar for virksomhetsstyring, får de også ansvar for operativ ledelse av styrkene på taktisk nivå. Generalinspektørene endrer navn til sjef Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet. Endringene er organisatoriske og skal gjennomføres innenfor dagens rammer.

5.2 Hæren

5.2.1 Overordnet om oppdrag og utvikling

Hæren skal bidra til Forsvarets krigsforebyggende rolle og til krisehåndtering gjennom evne til å avgrense et militært angrep, sikre tidlig mottak av og samvirke med allierte styrker, samt ved behov gjenopprette territoriell integritet som en del av NATOs kollektive forsvar. Hæren skal bidra med relevante kapasiteter i fellesoperasjoner, nasjonalt og internasjonalt, i tett integrasjon med allierte. Hæren skal i tillegg ivareta grensevakt og vakthold og sikring av Kongehuset.

I siste fireårsperiode har betydelige ressurser blitt omprioritert for å styrke de operative avdelingene i Hæren. Videreutvikling av Grensevakten med nye moderne grensestasjoner er et eksempel på effektivisert drift som gir økt operativ evne. Brigaden har videreutviklet evnen til taktiske samvirkeoperasjoner i en fellesoperativ og multinasjonal ramme. Det er særlig øvelser og trening med de andre forsvarsgrenene som har bidratt til dette.

Etter et tiår med betydelige operative leveranser til blant annet Afghanistan, har Hæren de siste årene styrket kompetansen for å kunne løse de nasjonale oppdragene. Hæren har et nært samarbeid med viktige allierte partnere gjennom mer trening og øving både her hjemme og utenlands. Dette har styrket evnen til innsats i høyintensive kampoperasjoner. Brigadesystemet kan i dag operere i hele konfliktspekteret, men enkelte av kampsystemene er i ferd med å nå slutten av sin tekniske og operative levetid. Det er videre utfordringer knyttet til mangler på reservedeler og mangler i beredskapsbeholdningene for viktige elementer i strukturen. Dette er en utfordrende situasjon for Hæren, som er forutsatt å stille avdelinger på høy beredskap nasjonalt og internasjonalt.

Regjeringen vil styrke Hærens operative evne og tilgjengelighet gjennom å ta inn etterslepet på vedlikehold og mangler i beredskapsbeholdninger, samt øke antall øvingsdøgn. Samlet vil dette bidra til å øke beredskapen og utholdenheten.

5.2.2 Operativ ambisjon Hæren

Brigade Nord utgjør det taktiske samvirkesystemet, som med relevante klartider skal kunne stille hele eller deler av brigaden til nasjonal og internasjonal innsats i en fellesoperativ ramme. Hæren skal også stille grensevakt og militærpoliti, samt ivareta vakthold og sikring av Kongehuset.

Hæren skal kunne levere en bataljonsstridsgruppe til allierte operasjoner eller internasjonal innsats for en begrenset periode, etterfulgt av en kompanistridsgruppe over tid. Hæren skal også kunne sette opp den organisatoriske rammen for en flernasjonal brigadekommando for en periode.

Hærens operative samarbeid med utvalgte allierte avdelinger styrkes ytterligere for å knytte disse avdelingene tettere til innsats i Norge, samtidig som de danner en naturlig ramme for norske bidrag internasjonalt. For å lykkes med dette er det avgjørende med mer felles trening, øving og utdanning, økt interoperabilitet og eventuelt felles materiellanskaffelser.

5.2.3 Hærens ledelse

Sjef Hæren får et helhetlig ansvar som styrkesjef lokalisert på Bardufoss, og det tas sikte på å samordne Hærens taktiske ledelse med brigadekommandoen. Dette er i tråd med den anbefalte prinsipielle styringsmodellen som legges til grunn i resten av Forsvaret. En samordning av Hærstaben og Brigadekommandoen gir ytterligere mulighet for å effektivisere stab og administrasjon. Brigadekommandoen vil som en konsekvens få et lettere fotavtrykk, og kan dermed gjøres mer mobil og mindre sårbar.

5.2.4 Brigade Nord

Brigade Nord er kjernen i den mobile landmilitære strukturen. Brigadesystemet utgjør et rammeverk for å integrere mobile landstyrker med andre fellesoperative ressurser, spesielt nye kampfly. Brigadestrukturen er gjenkjennelig blant våre allierte, og består av kapasiteter som er etterspurt i NATO. Den anbefalte strukturen vil gi mer tilstedeværelse i nord, samtidig som avdelingenes samlede beredskap øker. Brigaden utgjør dessuten en viktig styrkebrønn for å kunne produsere relevante bidrag til internasjonal innsats. Fast ansatte sikrer at flere elementer til enhver tid holder et tilfredsstillende operativt nivå og hurtig kan settes inn i operasjoner nasjonalt eller internasjonalt. Samtidig bidrar personell som avtjener førstegangstjeneste til å kunne opprettholde en tilfredsstillende bredde i strukturen, og danner grunnlaget for en god rekruttering til videre tjeneste. Kvaliteten på personellet som er inne til førstegangstjeneste er meget høy, og Hæren er et atraktivt sted å tjenestegjøre.

5.2.4.1 Brigadens manøveravdelinger

Kjernen i Brigade Nord er de tre manøverbataljonene, hvorav de to mekaniserte, Telemark bataljon på Rena og Panserbataljonen på Setermoen, er i ferd med å få tilført moderne CV90-kampvogner i flere ulike varianter. Dette er en fremtidsrettet investering i landmilitær kampkraft som øker avdelingenes mobilitet, ildkraft og beskyttelse. CV90-vognene er fulldigitaliserte, noe som er helt avgjørende for å øke avdelingenes operasjonstempo og kampkraft i et moderne, nettverksbasert forsvar. Stridsvogner er hovedkampsystemet som tilfører brigaden slagkraft. Leopard 2A4 stridsvogner er i ferd med å nå slutten av sin operative og teknologiske levetid.

Telemark bataljon videreføres med hovedsakelig vervet personell. Panserbataljonen har i perioden 2013–2016 blitt styrket med økt antall vervede, og skal videreføres som i dag med en større andel vernepliktige enn Telemark bataljon. Telemark bataljon, med tilhørende samvirkesystem på Rena, vil fremdeles stille en bataljonsstridsgruppe på høy beredskap for nasjonale og internasjonale oppdrag.

2. bataljon på Skjold videreføres som i dag, hovedsakelig satt opp med vernepliktige mannskaper. Avdelingen er spesielt utrustet for strid i krevende norsk fjellterreng. Den tilfører Brigade Nord fleksibilitet og gjør striden uforutsigbar for en potensiell motstander. Avdelingen har evne til å lede ild fra tyngre våpen og er satt opp med panserbekjempende våpen og bombekastere.

5.2.4.2 Brigadens støtteavdelinger

Etterretningsbataljonen videreføres med moderne kapasiteter. Bataljonen utgjør en betydelig ressurs i å etablere og vedlikeholde et fellesoperativt situasjonsbilde.

Brigadens øvrige støtteavdelinger i Troms, Artilleribataljonen, Ingeniørbataljonen, Sambandsbataljonen, Sanitetsbataljonen, Stridstrenbataljonen og Militærpolitikompaniet videreføres for å understøtte manøveravdelingene.

Artilleribataljonen tilfører brigaden evne til å lokalisere og bekjempe fiendtlige styrker. Spesielt vil ny artillerilokaliseringsradar kunne øke evnen til å identifisere motstanderens ildstøtte. Artilleriskytset er i ferd med å nå sin operative og teknologiske levetid.

Ingeniørbataljonen bidrar med å øke fremkommeligheten til egne styrker og etablere hindringer for motstanderens fremrykning. Norsk terreng er krevende, og utnyttelse av lendet til egen fordel er derfor avgjørende.

Sambandsbataljonen etablerer kommunikasjon og kommandofasiliteter for brigaden. Nye ledelsessystemer for landdomenet er et viktig satsingsområde for å utnytte begrensede ressurser optimalt og integrere landstyrkene med fellesoperative ressurser.

Sanitetsbataljonen ivaretar evakuering og innledende behandling av syke og skadde i brigadens innsatsområde.

Stridstrenbataljonen ivaretar understøttelse av brigadens operasjoner, herunder etterforsyning av mat, vann, drivstoff og ammunisjon, enklere vedlikehold, berging og forflytning av brigadens tunge enheter. Betydelige investeringer i blant annet nye lastevogner vil øke brigadens utholdenhet.

Militærpolitikompaniet understøtter ledelse av brigaden med ulike oppgaver som objektsikring, eskorte, fangebehandling, trafikkdirigering og ivaretakelse av den militære politimyndigheten.

5.2.5 Øvrige avdelinger i Hæren

Regjeringen vil styrke Grensevakten med et jegerkompani. Den sikkerhetspolitiske utviklingen gjør at økt tilstedeværelse av landstyrker i Finnmark er nødvendig, og prioriteres uavhengig av fremtidig konseptuell utvikling av landmakten. Grensevaktens evne til egenbeskyttelse, mobilitet og ildkraft vil øke ved å utruste jegerkompaniet med blant annet bærbart luftvern og våpen for panserbekjempelse. Jegerkompaniet bemannes i hovedsak av vernepliktige. Med tilførsel av et jegerkompani vil Grensevakten få økt operativ evne i en innledende fase av en konflikt. Oppdrag om støtte til Schengen grenseovervåking og -kontroll videreføres.

Hans Majestet Kongens Garde (HMKG) videreføres i rammen av en lett infanteribataljon med vakthold og sikring av Kongehuset og de kongelige eiendommene som hovedoppgave. Andre oppdrag som seremonier, parader og musikk videreføres. HMKG skal kunne løse oppdrag for støtte til samfunnssikkerhet basert på tilgjengelige ressurser. Dette innebærer blant annet å kunne bistå politiet innenfor rammen av bistandsinstruksen. Det legges opp til at HMKG skal trene sammen med politiet og andre relevante avdelinger i Forsvaret i dette oppdraget. Gardeskolen videreføres på Terningmoen.

Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte (FKL) på Sessvollmoen og logistikkmiljøene i FKL, inklusive Forsvarets ammunisjons- og eksplosivryddeskole overføres organisatorisk til Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO). Avdelingene forblir lokalisert på Sessvollmoen. Dette sikrer at felles fagutdanning logistikk i Forsvaret videreføres samlet under en enhetlig ledelse. Logistikkbase land vurderes avviklet dersom sivile avtaler kan dekke denne oppgaven kostnadseffektivt og på en tilfredsstillende måte. Hæren reetablerer kompetanse om landbasert logistikk under Hærens våpenskole for å ivareta fagansvaret for dette.

Forsvarets militærpolitiavdeling og Forsvarets hundeskole videreføres i Hæren. Forsvarets ABC-skole videreføres på Sessvollmoen, organisert under Hærens våpenskole. Her ivaretas fagansvaret for vern mot kjemiske, biologiske, radiologiske og nukleære midler (CBRN-vern) i Forsvaret. Hærens våpenskole videreutvikles som et kompetanse- og utdanningssenter på Rena, underlagt enhetlig ledelse av fagutdanning i Hæren.

5.2.6 En landmaktutredning – den videre utviklingen av Hæren

Forsvaret av Norge planlegges basert på et samvirke mellom forsvarsgrenene og et samspill med allierte styrker. I lys av de sikkerhetspolitiske utfordringene Norge står overfor vil regjeringen prioritere kapasiteter av stor strategisk betydning, som kampfly, ubåter, overvåkingskapasiteter og etterretning. For landmakten er det noe mer åpent hvordan den teknologiske og konseptuelle utviklingen og trusselbildet med nye kapasiteter hos potensielle motstandere får langsiktige konsekvenser for fremtidens landstyrker. I et norsk perspektiv med store avstander og krevende topografi er problemstillinger som ildkraft, mobilitet og beskyttelse av særlig betydning. Samtidig har flere av hovedsystemene i Hæren et betydelig fornyelsesbehov. Samlet innebærer dette et behov for en helhetlig vurdering av den fremtidige landmakten. Dette henger også nøye sammen med hvordan verneplikten kan brukes effektivt og i tråd med Forsvarets behov.

Det er avgjørende for forsvarsevnen at det ikke tas beslutninger uten tilstrekkelig langsiktighet og økonomisk bærekraft. På tross av et omfattende arbeid og grundige analyser, gjenstår det sentrale spørsmål om den langsiktige utviklingen av landmilitære styrker. Det må vurderes om nåværende struktur og organisering er tilpasset til fremtidige oppgaver og trusler eller om det er behov for endringer. Regjeringen vil iverksette en særskilt utredning av landmakten, som skal sluttføres i 2017. I tråd med prinsippet om kontinuerlig langtidsplanlegging vil regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig anbefaling. Arbeidet vil involvere Forsvaret og relevante fagmiljøer. Regjeringen legger vekt på at fremtidens landmakt skal være relevant og at den kan operere med våre allierte. Den fremtidige norske landmakten skal tilpasses en utvikling hvor reaksjonsevne, mobilitet, våpenrekkevidde og -presisjon blir stadig viktigere. Landmaktutredningen gjennomføres derfor med et tydelig fellesoperativt og alliert perspektiv. Prinsippet om at den fremtidige strukturen skal være bemannet, trent, vedlikeholdt og finansiert ligger fast også her. Fremtidens landmakt skal ha en reaksjonsevne og utholdenhet som samsvarer med trusselbildet.

I den kommende fireårsperioden vil regjeringen prioritere å styrke dagens hær ved å bedre driftssituasjonen, øke aktivitetsnivået og utbedre mangler ved beredskapslogistikken. Denne styrkingen begynner i 2017. I påvente av utredningen forskyves ytterligere investeringer i nye systemer i Hæren. Regjeringen understreker samtidig at det i forslaget til langtidsplan er tatt økonomisk høyde for fremtidige investeringer. Hensikten er ikke å redusere investeringene i landmakten, men å sikre at midlene brukes mest mulig relevant.

5.3 Sjøforsvaret

5.3.1 Overordnet om oppdrag og utvikling

Sjøforsvaret skal bidra til Forsvarets krigsforebyggende rolle og krisehåndtering gjennom evne til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av allierte styrker og ved behov gjenopprette territoriell integritet som en del av NATOs kollektive forsvar. Hovedoppgaven til Sjøforsvaret er å bidra til en nødvendig grad av sjøkontroll og sjønektelse i hele konfliktspekteret. Norge har omfattende ansvarsområder og interesser til havs, og Sjøforsvaret har en sentral rolle i suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i områdene Norge har råderett over.

Sjøforsvarets hovedutfordringer er begrenset evne til å bemanne fartøyene, økt behov for vedlikehold og mangel på reservedeler. Tilsammen begrenser dette fartøyenes tilgjengelighet og aktivitetsnivå. Regjeringen vil derfor fortsette den igangsatte satsingen på økt vedlikehold og anskaffelse av tilstrekkelig med reservedeler og beredskapsbeholdninger, slik at disse tiltakene kan legge til rette for økt bemanning, økt aktivitetsnivå og bedre tilgjengelighet. I den videre utviklingen av Sjøforsvarets kapasiteter står anskaffelse av nye ubåter sentralt. Sjøforsvarets fartøyer får økt aktivitet og bemanning. Summen av tiltakene som anbefales gir økt antall seilingsdøgn, økt evne til tilstedeværelse i prioriterte områder samt styrket evne til beredskap. Kystjegerkommandoen prioriteres ikke videreført.

5.3.2 Operativ ambisjon Sjøforsvaret

Regjeringen legger vekt på å øke den sjømilitære tilstedeværelsen i nord. Aktivitetsnivået i de kommende fire årene økes for å seile mer i prioriterte områder.

Sjøforsvaret skal ha evne til å ivareta nasjonale maritime fredstidsoppgaver og samtidig være i stand til å bidra i et bredt spekter av nasjonale og flernasjonale fellesoperasjoner hjemme og ute. Sjøforsvaret skal ha evne til å skape nødvendig grad av sjøkontroll og sjønektelse i fred, krise og væpnet konflikt i utvalgte områder. Sjøforsvaret skal ha evne til raskt å kunne forsterke tilstedeværelse i forbindelse med episode- og krisehåndtering, inkludert bidrag til kontraterrorbekjempelse.

Kystvakten er en viktig bidragsyter til fredstidsoperasjoner, med vekt på suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og episodehåndtering. Kystvakten skal kunne ha kontinuerlig tilstedeværelse i prioriterte områder.

Marinen skal ved behov forsterke norske myndigheters evne til å håndtere situasjoner, og skal kunne løse sine oppgaver i hele konfliktspekteret. Det er viktig at tilstedeværelse av Marinens fartøyer i nord oppfattes som en normalsituasjon. Marinen skal derfor ha en regelmessig, periodisert tilstedeværelse i Nord-Norge med en styrke sammensatt av ulike fartøystyper.

Sjøforsvaret skal kunne yte bidrag i allierte og internasjonale operasjoner med en oppdragstilpasset maritim styrke for en periode, herunder tidvis ta ledelsen over disse styrkene. I tillegg skal Sjøforsvaret kunne bidra med enkeltfartøyer til langvarige maritime internasjonale operasjoner.

5.3.3 Sjøforsvarets ledelse

Sjef Sjøforsvaret får et helhetlig ansvar som styrkesjef lokalisert på Haakonsvern orlogsstasjon. Et felles taktisk ledelseselement vil styrke den operative ledelsen av Sjøforsvarets enheter. Fregattene viderefører sin kapasitet som mobil kommandoplattform for operativ ledelse på taktisk nivå.

Sjøforsvaret består i dag av Kystekadren og Kystvakten, i tillegg til base- og skolestruktur. Regjeringen vurderer at begrepet kysteskadre ikke er et hensiktsmessig og relevant navn på moderne, operative kapasiteter i Sjøforsvaret. Spesielt kan det være utfordrende for utenforstående å forstå avdelingens ansvar og rolle. Marinen er et begrep som er godt innarbeidet og gjenkjennbart. En navneendring fra Kysteskadren til Marinen vil bidra til at avdelingens hensikt og oppgaver er lettere forståelig. Kysteskadren endrer derfor navn til Marinen. Kystvakten beholder sitt navn.

5.3.4 Fregatter

Fregatter er et viktig og fleksibelt kampsystem som er anvendbart i hele konfliktspekteret og kan bekjempe trusler i luften, på overflaten og under vann. Fregatter er en sentral kapasitet for egen forsvarsevne og ved mottak av allierte styrker. I tillegg er fregattene en relevant kapasitet for internasjonale bidrag. Dagens situasjon, med få besetninger, manglende vedlikehold og reservedeler, gjør at fartøyene ikke utnyttes optimalt.

Det prioriteres derfor å øke aktiviteten med fartøyene i kommende fireårsperiode. Videre vil antall besetninger øke fra 3,5 til 5, noe som innebærer at Sjøforsvaret vil kunne operere fire fregatter samtidig. Dette gjøres blant annet ved å effektivisere stab og administrasjon på land for å prioritere fartøysbesetninger om bord. Satsingen medfører økt tilstedeværelse i nord og en robust evne til internasjonale bidrag.

NH90-fregatthelikoptre fases inn og utgjør en viktig og integrert del av fregattenes totale kapasitet. Bardufoss er i dag base for 334 skvadron og det er besluttet å lokalisere et detasjement med fregatthelikoptre til Haakonsvern orlogsstasjon. Regjeringen anbefaler å samle hele 334 skvadron på Haakonsvern for å legge til rette for mer effektiv øving og trening med fregattene. 337 skvadron med NH90-kystvakthelikoptre videreføres på Bardufoss.

5.3.5 Ubåter

Ubåter er en strategisk kapasitet med stor betydning for forsvarsevnen og alliert samarbeid. Ubåtenes unike egenskaper er særlig knyttet til evnen til å operere skjult i lang tid, over store områder og med betydelig slagkraft. Dette gir en avskrekkende effekt og binder potensielt opp store styrker hos en motstander. Ubåter er en ressurs som gir Norge en evne til å etablere en fordelaktig situasjon mot enhver tenkelig opponent som opererer maritime styrker. Ubåter er i tillegg en viktig ressurs for skjult rekognosering og innsetting av spesialstyrker.

Ubåter bidrar til å sikre Norges maritime interesser og er avgjørende for å kunne sikre egne maritime grenser samt NATOs maritime flanke i nord. En videreføring av ubåtkapasiteten anses helt sentral for at Forsvaret skal kunne opprettholde en avskrekkende effekt.

5.3.5.1 Dagens ubåtvåpen

Forsvaret har seks ubåter av Ula-klassen. Disse ble innfaset i perioden 1989–1992, og er konstruert for en levetid på om lag 30 år. Dagens aktivitetsnivå med ubåter økes i løpet av de kommende fire årene med en målsetning om høy utnyttelse innenfor rammen av den tekniske tilgjengeligheten. Ula-klassen ubåter vil bli redusert fra seks til fire fartøyer fra 2022 og ut resterende levetid. Nye ubåter vil overta for Ula-klassen, og innfasingen vil etter planen kunne gjennomføres i perioden 2026–2030.

Tidsaspektet for en anskaffelse av nye ubåter innebærer at dagens Ula-klasse ubåter må opprettholdes utover opprinnelig levetid. Den planlagte reduksjonen i Ula-klassen er nødvendig for å sikre drift av de gjenværende ubåtene og legger til rette for en bedre utnyttelse av resterende tilgjengelighet ut levetiden. Ved å fase ut to ubåter rundt 2022 og prioritere drift av de fire ubåtene som er i best teknisk stand, kjøpe opp kritiske reservedeler, skifte ut ukurante systemer og gradvis fase ut og «kannibalisere», kan deler av dagens kapasitet opprettholdes frem til 2028. Tiltakene er en forutsetning for å kunne opprettholde en ubåtkapasitet frem til nye ubåter er på plass.

5.3.5.2 Status i prosjekt 6346 Nye ubåter

Stortinget ble i Prop. 113 S (2014–2015) orientert om planer for anskaffelse av nye ubåter. Prosjekt 6346 Nye ubåter er i rute, men fremdeles på planleggingsstadiet. Regjeringen planlegger å legge frem sitt forslag for Stortinget i løpet av 2017.

En anskaffelse av nye ubåter vil gå over et tiår med leveranse av første ubåt om lag sju år etter bestilling, og påfølgende ubåter levert med en takt på én hvert år. For å sikre at ubåtkapasiteten opprettholdes, planlegges det med at det inngås en kontrakt før 2020. Norge får da levert nye ubåter fra midten av 2020-tallet frem mot 2030. Samarbeid med andre nasjoner og forhandlinger mot verft vil kreve flere års arbeid i forkant av en kontraktsinngåelse og er godt i gang.

5.3.5.3 Nærmere om antall ubåter

Antall ubåter og våpenutrustning er dimensjonerende for investeringskostnaden. Ubåter er avanserte systemer der det har vært en høyteknologisk utvikling blant annet innenfor fremdriftssystemer, lavere støygenerering, sensor- og våpenrekkevidde. Det er derfor avgjørende at nye ubåter er moderne i tråd med den teknologiske utviklingen dersom de skal ha en operativ verdi. Langtidsplanen legger til grunn anskaffelse og drift av fire nye ubåter. Dette antallet anses som helt nødvendig for å videreføre ubåt som en moderne kapasitet og for å kunne ha et tilstrekkelig robust kompetansemiljø i Sjøforsvaret. Samtidig er det et antall som regjeringen anser å være bærekraftig i et lengre driftsperspektiv.

5.3.6 Skjold-klassen kystkorvetter

Skjold-klassen har en robust anti-overflatekapasitet, høy mobilitet og en lav signatur som øker overlevelsesevnen. Fartøyene bidrar også til situasjonsforståelse og tilstedeværelse i det maritime domenet. Skjold-klassen blir viktig i overgangsfasen når ubåter og kampfly skiftes ut, men det vil oppstå delvis overlapp i kapasitet når de nye F-35 kampflyene er operative med Joint Strike Missile. Skjold-klassen avvikles derfor når F-35 har tilstrekkelig overlappende kapasitet, anslagsvis fra 2025. En slik tidsplan sammenfaller med tidspunktet det ville begynne å påløpe kostnader for levetidsforlengelse av fartøyene. En videreføring frem til dette vil være en kosteffektiv utnyttelse av investeringene som er gjort i Skjold-klassen.

Regjeringen vil øke antall besetninger til fem. Aktivitetsnivået økes i perioden mot 2020 og opprettholdes frem til avvikling.

5.3.7 Mineryddekapasitet

Mineryddekapasitet bidrar til å sikre bruk av kysten til egne operasjoner samt fremføring av forsyninger og allierte styrker. Kapasiteten er derfor sentral for en kystnasjon som Norge og for å legge til rette for mottak av allierte styrker. Mineryddefartøyene av Alta- og Oksøy-klassen faller for teknisk levetid fra 2020.

Dedikerte mineryddefartøyer vil gradvis erstattes med autonome mineryddersystemer. Dette er en utvikling som er i tråd med teknologiutviklingen på området, og som vi også finner hos allierte. Hensikten er å flytte fartøyene ut av minefeltene og benytte ubemannede farkoster for minerydding. Konteinerbaserte løsninger gir økt fleksibilitet og mindre avhengighet av spesialiserte fartøystyper. Norge er allerede langt fremme i utnyttelsen av autonome undervannssystemer til minerydding. Utfasingen av Alta- og Oksøy-klasse fartøyer vil skje parallelt med etablering av de autonome og deployerbare mineryddersystemene. Hele utviklingsløpet med kompetanseoverføring, utvikling og implementering av teknologi og konsepter forventes å fortsette frem mot 2027.

I perioden 2017–2020 opprettholdes aktivitetsnivået med Alta- og Oksøy-klassen fordelt på fire fartøyer og fem besetninger. Antallet fartøyer reduseres fra seks til fire for å optimere driften ut gjenværende levetid og for å legge til rette for innfasing av nye systemer. Dette sikrer videreføring av evnen til deltakelse i allierte beredskapsstyrker. Dagens minedykkerkapasitet videreføres med blant annet oppdrag om å bidra i den nasjonale eksplosivryddeberedskapen.

5.3.8 Sjøforsvarets logistikkapasitet

Nytt logistikkfartøy, KNM Maud, innfases som planlagt og vil være operativt i løpet av 2017. Dette vil øke Forsvarets evne til å understøtte egne enheter med sjøgående etterforsyninger og gir mulighet for økt tilstedeværelse av andre fartøyer i prioriterte områder. Logistikkfartøyet øker den operative nytteverdien til fregattene ved deltakelse i internasjonale operasjoner, og fartøyet er i seg selv også en etterspurt kapasitet for internasjonale bidrag. Utnyttelse av fartøyet må ses i sammenheng med utviklingen av logistikkvirksomheten i Forsvaret.

For å øke logistikk- og annen støttekapasitet i Sjøforsvaret dedikeres fartøyene KNM Olav Tryggvason og KV Magnus Lagabøte til disse rollene i Marinen. Fartøyene vil også kunne støtte nye mineryddekapasiteter.

Logistikk- og støttefartøyenes aktivitet økes i kommende fireårsperiode, noe som bedrer evnen og fleksibiliteten til å understøtte øvrig operativ virksomhet nasjonalt og internasjonalt.

5.3.9 Kystvakten

Kystvakten utfører myndighetsutøvelse, daglig suverenitetshevdelse og støtte til det sivile samfunn. Fartøyene bidrar til daglig tilstedeværelse i Norges maritime ansvarsområder. Kystvakten er en viktig og fleksibel kapasitet i de lavere deler av konfliktspekteret og bidrar til at norske myndigheter kan håndtere episoder uten at situasjonen eskaleres. Videre ivaretar Kystvakten håndhevelse av fiskerilovgivning til havs.

Innfasing av NH90-helikoptre og bedre utnyttelse av helikopterbærende fartøyer med doble besetninger vil øke antall døgn kystvaktfartøyene seiler med helikopter sammenlignet med i dag. Det planlegges med å anskaffe tre nye helikopterbærende og isforsterkede fartøyer som erstatning for Nordkapp-klassen når disse når slutten av sin tekniske levetid etter 2020. Regjeringen legger opp til at disse anskaffes under ett prosjekt.

Sjøforsvarets kystvaktbase og Kystvaktens ledelse videreføres på Sortland. Kystvakten reduseres med to fartøyer fra 15 til 13. KV Magnus Lagabøte overføres til Marinen som støttefartøy blant annet for de fremtidige mineryddesystemene. For å prioritere utnyttelse av helikopterbærende fartøyer fornyes ikke leiekontrakten på KV Ålesund når den utløper i oktober 2016.

Innfasingen av NH90, økt utnyttelse av de helikopterbærende fartøyene og anskaffelsen av nye havgående kystvaktfartøyer, kompenserer for færre fartøyer og øker Kystvaktens operative evne, herunder evne til å utøve fiskerioppsyn og ressurskontroll. Kystvakten får økt kapasitet i de nordlige havområdene.

5.3.10 Kystjegere og taktisk båtskvadron

Kystjegerkommandoens primære oppgave er å etablere situasjonsforståelse og gi målanvisning i kystsonen. Avdelingen har også kapasitet til å gjennomføre bordingsoperasjoner i situasjoner som ikke krever bruk av spesialstyrker, noe som utgjør et verdifullt og nødvendig bidrag til en rekke maritime operasjoner.

Utviklingen i våre nærområder gjør det nødvendig å prioritere strategiske kapasiteter som kampfly, ubåter, maritime overvåkingsfly og spesialstyrker, samt å øke aktiviteten på annen prioritert struktur. Som et av flere tiltak for å skape rom for dette, anbefaler regjeringen å legge ned Kystjegerkommandoen og Taktisk båtskvadron i kommende fireårsperiode. Avviklingen vil bidra til å frigjøre årsverk for å øke bemanningen på Sjøforsvarets fartøyer slik at det kan seiles mer i prioriterte områder.

Deler av personellet og kapasiteten til Kystjegerkommandoen videreføres i form av å etablerere bordingskapasitet på Haakonsvern orlogsstasjon til støtte for Sjøforsvarets fartøyer. Deler av kompetansen i Kystjegerkommandoen vil også kunne videreføres i Hæren. Etableringen av en bordingskapasitet gjør at Sjøforsvarets fartøyer kan anvendes i situasjoner som innebærer visitasjoner eller bordingsoppdrag som ikke kan utføres av fartøyets egen besetning eller krever bruk av spesialstyrker.

5.4 Luftforsvaret

5.4.1 Overordnet om oppdrag og utvikling

Luftforsvaret skal bidra til Forsvarets krigsforebyggende rolle og krisehåndtering gjennom å sikre kontroll av luftrommet (luftkontroll). Luftkontroll er avgjørende i freds-, krise- og konfliktsituasjoner og en forutsetning for at land-, sjø- og luftstyrker skal kunne løse sine oppdrag. Luftforsvaret skal bidra med relevante kapasiteter i fellesoperasjoner nasjonalt og internasjonalt, om nødvendig i tett integrasjon med allierte og partnere. Luftforsvaret bidrar til norsk suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, samt rutinemessig overvåking av Norges nærområder. Luftforsvaret bidrar kontinuerlig til NATOs stående beredskap. Luftforsvaret støtter også andre forsvarsgrener og det sivile samfunn med helikopter- og transportstøtte.

Stortinget vedtok gjennom behandlingen av Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S. (2011–2012), en større omstilling av Luftforsvaret, herunder å anskaffe nye kampfly med Ørland flystasjon som hovedbase og Evenes som fremskutt operasjonsbase i Nord-Norge. Det ble også vedtatt en rekke andre endringer i Luftforsvarets base- og støttestruktur. Regjeringen besluttet i 2014 at NATOs kampflyberedskap (Quick Reaction Alert, QRA) skal operere fra Bodø flystasjon så lenge F-16 ivaretar denne beredskapen, og at F-35 tar over oppdraget når de er operative, og da fra Evenes flystasjon.

Hovedtrekkene fra den vedtatte omstillingen av Luftforsvaret videreføres. Regjeringen legger opp til forbedret luftromsovervåking, økt kampkraft og bedre beskyttelse. Luftforsvaret skal kraftsamles rundt baser med stor operativ stridsverdi for egne og allierte styrker, og med en geografisk spredning som muliggjør operasjoner i alle deler av landet. De av Luftforsvarets baser som er forutsatt brukt i krise og væpnet konflikt skal utvikles med økt sikring og beskyttelse.

Det viktigste enkelttiltaket for å styrke forsvarsevnen og Luftforsvaret i den kommende fireårsperioden er innfasingen av de nye F-35 kampflyene. Det er helt avgjørende for forsvaret av Norge at anskaffelsen gjennomføres og at det legges til rette for effektiv utnyttelse av F-35. Det legges opp til å videreføre og fornye evnen til luftromsovervåking, slik at Forsvaret innenfor rammen av NATOs integrerte luftforsvar kontinuerlig skal kunne overvåke norsk luftrom og tilstøtende områder.

5.4.2 Operativ ambisjon Luftforsvaret

Luftforsvaret skal kontinuerlig overvåke norsk luftrom og tilstøtende områder og ha evne til å forsterke overvåkingen dersom nødvendig. Luftforsvaret skal etablere et oppdatert luftromsbilde til nasjonal og alliert kommando- og kontrollstruktur.

Luftforsvaret skal stille med kampfly på beredskap som et fast stående bidrag til NATOs integrerte luftforsvar. Videre skal Luftforsvaret kunne stille øvrige strukturelementer forberedt til nasjonal innsats og trent i en fellesoperativ ramme. Luftforsvaret skal støtte andre forsvarsgrener med luftmobilitet, medisinsk luftevakuering, informasjonsinnsamling og presisjonsengasjement. Luftforsvaret skal drive søk- og redningstjeneste og stille med ressurser på beredskap til støtte for politiet.

Luftforsvaret skal kunne bidra med mindre enheter eller enkeltplattformer fra hele luftforsvarsstrukturen til allierte operasjoner eller annen internasjonal innsats. Luftforsvarets evne til å bidra i internasjonale operasjoner med kampfly vil være begrenset i en overgangsperiode frem til F-35 er innfaset. Deretter er målsetningen at Luftforsvaret skal kunne etablere styrkebidrag på inntil én kampflyskvadron for en periode, eller med et redusert antall kampfly og lengre utholdenhet.

5.4.3 Luftforsvarets ledelse

Sjef Luftforsvaret får et helhetlig ansvar som styrkesjef. Det ble gjennom Stortingets behandling av Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012) vedtatt at generalinspektøren for Luftforsvaret med tilhørende inspektorater skulle flyttes fra Rygge flystasjon til Reitan utenfor Bodø. Med bakgrunn i en samlet vurdering anbefaler regjeringen å videreføre Luftforsvarets ledelse på Rygge. Det betyr at sjef Luftforsvaret videreføres samlokalisert med Luftforsvarsstaben og Luftoperativt inspektorat, som ivaretar oppgaver knyttet til styrkeproduksjon, virksomhetsstyring og tilsyn. Tiltaket har også sammenheng med videre utnyttelse av Rygge som base på Østlandet og som base for alliert mottak.

Luftforsvaret har over mange år vært organisert i en luftvingstruktur. For å etablere klarere styringslinjer og rasjonalisere driften av Luftforsvarets base- og støttestruktur, legges det opp til at sjefen for en operativ base overtar luftvingenes funksjoner og ansvaret for administrativ ledelse og støtte til alle avdelingene på basen.

Luftforsvarets operative virksomhet vil på sikt være konsentrert rundt Luftoperasjonssenteret NAOC (National Air Operation Center) på Reitan, hovedbasen for F-35 kampfly på Ørland, en fremskutt base for kampfly og base for maritime patruljefly på Evenes, et kontroll- og varslingssenter på Sørreisa og en base på Rygge. Luftforsvaret vil også i fremtiden ha flere skvadroner, avdelinger og detasjementer som av ulike årsaker er lokalisert over hele Norge og ikke på en operativ militær base. For å utnytte kapasiteten for ledelse, administrasjon og sikring av en operativ flybase, samt å utnytte det helikopterfaglige miljøet som etableres med flytting av 339 skvadron fra Bardufoss, legges det opp til at disse avdelingene ledes fra basen på Rygge.

5.4.4 Luftkommando og luftkontroll

Moderniseringen av den nasjonale luftkommando- og luftkontrollstrukturen videreføres, og oppbyggingen av Luftoperasjonssenter NAOC på Reitan fullføres. Sjef Luftforsvaret vil gjennom NAOC utøve kommando og kontroll over nasjonale luftstyrker. NAOC skal ha funksjonalitet for å ivareta oppdrag i hele spekteret av nasjonale luftoperasjoner. NAOC skal ha evne til sømløst å kunne inngå i NATOs luftkommando- og luftkontrollstruktur. Forsvaret vil fortsette anskaffelsen av ulike presisjonsvåpen, også langtrekkende, til F-35 kampfly. Det blir viktig at NAOC utvikles organisatorisk og med nødvendige systemer for planlegging og bruk av presisjonsvåpen.

Kontroll- og varslingskjeden er endret. Luftforsvarets stasjon Mågerø ble ved Stortingets behandling av Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012) vedtatt nedlagt og driften opphører i 2016. Luftforsvarets stasjon på Sørreisa videreføres.

Det er nødvendig med redundans som kan håndtere en eventuell driftsstans på Sørreisa. En videreutviklet og mobil luftkontrollenhet ACU (Air Control Unit) skal i perioder kunne overta for Sørreisa. Redundans skapes også gjennom utviklingen av NAOC og ved alliert samarbeid.

Dagens radarer har ikke tilfredsstillende dekningsvolum og teknologien er i ferd med å bli utdatert. Regjeringen legger opp til at deler av dagens sensorstruktur fornyes. En fremskaffelsesløsning skal etter planen ferdigstilles i 2017. Sensorene er planlagt erstattet med leveranser tidlig på 2020-tallet. Eksisterende sensorer må levetidsforlenges frem til de erstattes av nye sensorer.

Luftforsvarets programmeringssenter er vedtatt flyttet fra Mågerø til Reitan. Programmeringssenteret vil på kort sikt ha en viktig rolle i å videreutvikle Luftforsvarets ACU og støtte implementeringen av NATO ACCS. På lengre sikt er programmeringssenterets rolle og omfang ikke avklart. I påvente av dette, og for å redusere faren for kompetansetap, anbefaler regjeringen å flytte programmeringssenteret til Rygge slik at all virksomhet på Mågerø kan legges ned som planlagt.

5.4.5 Kampfly

Regjeringen legger opp til å anskaffe 52 F-35 kampfly, men presiserer at beslutningen om anskaffelse av de siste seks flyene skal vurderes særskilt. Behovsanalysen som lå til grunn for Stortingets vedtak om kampflyanskaffelsen i 2012 er bekreftet gjennom oppdaterte antallsanalyser, og helheten i den anbefalte forsvarsstrukturen underbygger også behovet for 52 F-35 kampfly.

Kampfly er en strategisk kapasitet fordi den har en avskrekkende effekt gjennom at flyene kan reagere hurtig, har stor ildkraft og kan operere over store avstander. Flyene er avgjørende for å håndheve norsk suverenitet og skape den grad av luftkontroll som er nødvendig i fred, krise og væpnet konflikt. Flyene er også et viktig bidrag til NATOs forsvarsevne. Ambisjonsnivået for F-35 kampfly ligger derfor fast slik det er beskrevet i St.prp. nr. 48 (2007–2008) og Prop. 73 S (2011–2012).

Stortinget har så langt gitt bestillingsfullmakt til å anskaffe 28 F-35 kampfly, som alle er satt i bestilling gjennom det internasjonale partnerskapet. De fire første flyene skal brukes til treningsformål ved det internasjonale treningssenteret for F-35 i Arizona, USA. To F-35 er levert og satt i drift og de neste to treningsflyene forventes levert i løpet av 2016.

Videre vil tre fly komme til Norge i 2017, mens ytterligere tre fly vil benyttes midlertidig i USA så lenge konverteringsutdannelsen av norsk personell pågår. Deretter forventes det at seks fly leveres til Norge årlig inntil anskaffelsen er fullført. Stortinget vil ta stilling til anskaffelsen av de siste seks flyene i 2019 i tråd med tidligere vedtak. I F-35 partnerskapet arbeides det nå med å etablere den globale understøttelsesløsningen som er nødvendig for å operere flyene.

Byggeaktiviteten på Ørland er godt i gang, slik at Luftforsvaret kan starte forberedelsene av kampflyorganisasjonen. Målet er å oppnå initiell operativ evne med F-35 i løpet av 2019 og videre full operativ evne i 2025. F-35 skal overta NATOs kampflyberedskap (QRA) med utgangspunkt på Evenes.

Boks 5.1 Antallsanalyser F-35 kampfly

Behovsanalysene som ligger til grunn for antall F-35 kampfly beskriver hvilke oppgaver den samlede kampflykapasiteten skal kunne løse.

Oppgavene som skal ivaretas av den fremtidige kampflykapasiteten er gruppert i oppgavesett som alle er dimensjonerende for antall fly. Det vil si at det gjøres en vurdering rundt konsekvensene av hvert oppgavesett og det nødvendige antall kampfly. Kampflykapasiteten dimensjoneres for det som er det mest krevende av disse tre settene.

De tre oppgavesettene er:

  1. Ivaretakelse av nasjonale oppgaver i hele konfliktspekteret, inkludert høyintensive stridshandlinger. Dette er oppgaver som er avgjørende for Forsvarets samlede evne til å avskrekke en potensiell motstander, samt til å opprettholde nødvendig nasjonal luftkontroll og støtte egne og allierte sjø- og landstyrker i en innledende fase av en konflikt. Kampflyvåpenet skal kunne støtte sjø- og landstyrker i tillegg til å ivareta luftforsvarsoppgavene.

  2. Evne til å løse flere oppgaver samtidig og over noe tid i en krisesituasjon. Dette inkluderer opprettholdelse av NATO Quick Reaction Alert (QRA), høy luftmilitær beredskap (HLB), kontinuerlig luftpatrulje (CAP) og stille et bidrag av skvadronsstørrelse for internasjonal innsats med multirollekampfly i henhold til NATOs krav.

  3. Gjennomføre nødvendig styrkeproduksjon i fredstid som er tilstrekkelig til å kunne opprettholde løpende beredskapsoppdrag og løse de pålagte oppdragene i krise og konflikt. Dette oppdragssettet dimensjoneres derfor i tråd med de kravene som stilles av de to foregående settene. Denne styrkeproduksjonen må være gjennomførbar innenfor gjeldende regelverk for arbeidstid og hviletid for flygere og antall flytimer som kan produseres av vedlikeholdsapparatet.

Den siste antallsanalysen ble gjennomført i 2015, og bygger blant annet på en oppdatert trusselvurdering. Denne konkluderer med at det mest krevende oppgavesettet er ivaretakelse av nasjonale oppgaver i hele konfliktspekteret, inkludert høyintensive stridshandlinger. Med oppdaterte forutsetninger er dette oppgavesettet beregnet å kreve 52 fly, og er derfor per i dag regnet som dimensjonerende.

5.4.6 Luftvern og baseforsvar

Regjeringen vil styrke beskyttelsen av Luftforsvarets baser, mottaksområder for alliert støtte og annen viktig infrastruktur. Det er helt avgjørende for utnyttelsen av F-35 og andre flysystemer at basene flyene opererer fra er beskyttet. Luftvern er det sentrale aktive elementet i beskyttelse mot luftangrep, også fra langtrekkende presisjonsvåpen. En eventuell fremtidig konflikt i norske nærområder vil kunne innebære bruk av slike våpen. Luftvernsystemet NASAMS II videreføres, oppgraderes og utvikles blant annet gjennom anskaffelse av nye kort/middels rekkevidde luftvernmissiler.

Regjeringen legger videre opp til en ytterligere styrking av luftvernet gjennom anskaffelse av nye luftvernsystemer med langtrekkende luftvernmissiler og sensorer. Samlet skal disse systemene være i stand til å beskytte kampflybasen på Ørland, allierte mottaksområder i Trøndelagsregionen og basen på Evenes. Det legges videre opp til en forbedret integrasjon og samvirke med luftovervåkingssensorer og andre systemer.

Det etableres luftvernstridsgrupper på Ørland og Evenes flystasjon. Luftvernstridsgruppen på Ørland skal være spesielt robust og fleksibel slik at den kan deles opp og gi beskyttelse av flere områder samtidig, for eksempel beskyttelse av annen viktig infrastruktur, befolkningssentra eller allierte mottaksområder. Oppgraderingen av NASAMS II-systemet starter i perioden frem til 2020. Anskaffelse av nytt langtrekkende luftvern gjennomføres i perioden 2021–2024 og integreres med NASAMS II-systemet. Det er viktig at en modernisert, utviklet og robust luftvernstruktur er etablert når F-35 flyene er fullt operative i 2025 på Ørland og Evenes flystasjon.

Baseforsvar er et viktig element i daglig vakthold og sikring, samt beskyttelse av baser i krise eller væpnet konflikt. Baseforsvarskapasiteten i Luftforsvaret er i hovedsak samlet ved Ørland flystasjon. Regjeringen legger opp til at baseforsvarskapasiteten utvides og moderniseres med moderne overvåkingsutstyr og annen relevant utrustning. Det skal etableres tilfredsstillende baseforsvar på Evenes flystasjon.

5.4.7 Maritime patruljefly

Regjeringen vil satse på Norges evne til å etablere nasjonal og alliert situasjonsforståelse i nord. Regjeringen legger opp til å anskaffe nye maritime patruljefly til erstatning for dagens P-3C Orion. Regjeringen anbefaler at 333 skvadron flyttes og at den vil operere med de nye flyene fra Evenes flystasjon, jf. kapittel 6.1.2.

Maritime patruljefly er en strategisk kapasitet for Norge, og bidrar til en nødvendig nasjonal, selvstendig evne til god situasjonsforståelse og maritim overvåking. Norske maritime patruljefly står for en synlig og regelmessig militær aktivitet i nord og er et viktig bidrag til stabilitet og forutsigbarhet. Flyene er sentrale for at Norge skal opprettholde en ledende posisjon og kompetanse om strategiske forhold i nordområdene og for å gi både norske og allierte sivile og militære myndigheter et godt grunnlag for beslutninger. Med sine moderne sensorer og våpen vil de nye maritime patruljeflyene videreføre og bedre denne evnen.

Et maritimt patruljefly kan dekke store havområder på kort tid og oppholde seg lenge i et operasjonsområde. Flyene har evne til å detektere, identifisere, følge og om nødvendig ramme mål under vann og på overflaten. Norge har siden maritime patruljefly ble innført på 1960-tallet prioritert denne kapasiteten høyt, også i perioden da den militære aktiviteten i nordområdene var fallende etter den kalde krigen. Videreføring av kapasitetene for overvåking og anti-ubåtoperasjoner er også viktig for NATO og nære allierte. I det bilaterale forholdet til USA er maritime patruljefly et sentralt norske bidrag til operativt samarbeid.

Maritime patruljefly bidrar også til suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse og er en kapasitet for søk og redning i havområdene utenfor Norge. Maritime patruljefly er dessuten et viktig bidrag til samfunnssikkerheten gjennom evnen til å bidra i maritime kontraterroroperasjoner.

Regjeringen vil komme tilbake med nærmere beskrivelser om ambisjonsnivå og antall maritime patruljefly i forbindelse med fremleggelse av investeringsprosjektet for Stortinget.

5.4.8 Helikopter

5.4.8.1 NH90-helikoptre

Innfasing av NH90-helikoptre til støtte for Kystvakten og fregattvåpenet fortsetter. Totalt seks av de 14 planlagte helikoptrene har ankommet Norge. De resterende helikoptrene er forventet å ankomme i perioden 2017–2020. Alle NH90 er planlagt fullt operative i perioden 2020–2022. Bardufoss videreføres som base for 337 skvadron med kystvakthelikoptre, hvor vedlikehold vil gjennomføres i de fasilitetene som er under etablering. De første NH90-helikoptrene har i inneværende år begynt trening om bord på Kystvaktens fartøyer.

NH90-fregatthelikoptre i 334 skvadron utrustes spesielt for antiubåtoperasjoner og opererer som en integrert del av fregattenes kapasitet. Dette er avanserte operasjoner som krever et tett samarbeid mellom fartøyet og helikopteret. Det er tidligere besluttet at et detasjement med fregatthelikoptre skal stasjoneres på Haakonsvern orlogsstasjon (HOS) ved Bergen, men ledelsen var forutsatt lokalisert til Bardufoss. Regjeringen anbefaler at 334 skvadron lokaliseres på HOS. En samling av skvadronen på HOS legger til rette for et tettere samarbeid mellom miljøene i Luftforsvaret og Sjøforsvaret, som er viktig for effektiv øving og trening. Samlingen av 334 skvadron er også viktig som grunnlag for effektiv ledelse og flytrygging.

5.4.8.2 Bell 412-helikoptre

Bell 412-helikoptrene er spredt på to landsdeler og er ikke optimalt utnyttet. Dette kan bedres ved å samle kompetansemiljøet. Regjeringen anbefaler å samle Bell 412-helikoptre på Rygge som dedikert helikopterkapasitet til støtte for spesialstyrkene. Dette er en prioritering for å øke den operative evnen til spesialstyrkene. Anbefalingen innebærer at helikoptrene får en tydeligere rolle i et meget viktig og krevende oppdrag. Flytting av Bell 412 til Rygge styrker også evnen til å bistå politiet på Østlandet, beredskapstroppen og spesialstyrkene i kontraterroroperasjoner.

Samling av Bell 412-miljøet frigir ressurser til andre prioriterte kapasiteter ved ataktiviteten samles på ett sted og at antall helikoptre som opereres kan reduseres fra 18 til 12. Flyttingen av 339 skvadron med Bell 412 fra Bardufoss til Rygge gjennomføres når tilstrekkelig helikopterkapasitet er etablert i Nord-Norge, ved innfasing av NH90 og AW101, etter planen innen 2019.

Konsekvensen av at Bell 412 flyttes til Rygge, er at dagens luftving ved Bardufoss flystasjon legges ned. Luftvingfunksjonen videreføres som en del av base Rygge. Helikopterstøtten til Hæren i Nord-Norge vil med dette tiltaket reduseres, men den totale helikopterkapasiteten i Nord-Norge vil øke med innføring av NH90-helikoptre og AW101-redningshelikoptre. En del av den logistiske understøttelsen som Bell 412 gjennomfører for Brigade Nord og Grensevakten i fredstid kan leies inn sivilt. Forsvaret kan omprioritere bruken av Bell 412 til andre landsdeler i perioder dersom situasjonen tilsier det.

Forsvarets plan for medisinsk luftevakuering i krise og væpnet konflikt er basert på bruk av Bell 412 og støtte fra den sivile redningstjenesten, samt bruk av C-130J transportfly og sivile fly for evakuering over lengre avstander. Forsvarets sanitet har i oppdrag å stille medisinsk personell og materiell, og Luftforsvaret skal bidra med fly og helikoptre til slike oppdrag.

Konseptet for medisinsk luftevakuering i krise og væpnet konflikt videreføres og utvikles, herunder med bruk av Forsvarets og samfunnets øvrige helikopterressurser. Nye redningshelikoptre og NH90 har større kapasitet til å frakte skadde pasienter enn Bell 412, og vil ta over denne rollen. Medisinsk luftevakuering vil ikke være primæroppdraget til Kystvaktens NH90, men i en krise eller væpnet konfliktsituasjon kan Kystvaktens helikopterressurser omprioriteres. Dette fordrer at NH90 er utrustet til rollen og at besetningene er trent for det. Med base på Bardufoss har NH90-kystvakthelikoptre et godt geografisk utgangspunkt for øving på medisinsk evakuering med landstyrker.

5.4.8.3 Spesielt om helikopterstøtte til politiet

Bell 412-helikoptre har som en del av tiltakene etter terrorangrepet 22. juli 2011 blitt satt på beredskap til støtte for politiet. I september 2011 ble det etablert beredskap med helikopter for alminnelig bistand fra Rygge. Fra januar 2013 ble dette utvidet til å gjelde håndhevelsesbistand. I 2013 ble det også besluttet å etablere beredskap med helikopter for alminnelig bistand på Bardufoss. Fra januar 2015 ble beredskapskravene redusert fra to timer til én time begge steder.

Meld. St. 21 (2012–2013) om terrorberedskap varslet at nye helikopteranskaffelser i Forsvaret også må vurderes for bistandsoppgaver til politiet. Selv om dagens transportberedskap med Bell 412 på Bardufoss bortfaller når helikoptrene samles på Rygge, vil den totale helikopterkapasiteten i Nord-Norge øke med innføring av nye helikoptre. Politiet kan utnytte dagens Sea King redningshelikoptre ved behov. Med nye redningshelikoptre som nå er under anskaffelse, forbedres evnen til å støtte politiet i Nord-Norge fordi den totale tilgjengeligheten på og kapasiteten til helikoptrene øker.

Nye redningshelikoptre vil ha langt større transportkapasitet og lengre rekkevidde enn både Sea King og Bell 412. Redningshelikoptre har høyere beredskap enn Bell 412, og nye redningshelikoptre vil kunne rykke ut i løpet av 15 minutter fra basene på Bodø og Banak for å dekke også politiets transportbehov i Nord-Norge. I tillegg vil Forsvaret på anmodning kunne omprioritere NH90-helikoptre enten fra basen på Bardufoss eller fra Sjøforsvarets fartøyer utenfor kysten.

5.4.8.4 Nærmere om anskaffelsen av nye redningshelikoptre

Stortinget vedtok ved behandlingen av Innst. 82 S (2011–2012) til Prop. 146 S (2010–2011), fullmakt til inngåelse av kontrakt om anskaffelse av inntil 16 redningshelikoptre. I desember 2013 ble det inngått kontrakt om kjøp av 16 nye redningshelikoptre av typen AW101. Kontrakten omfatter også en opsjon på anskaffelse av ytterligere inntil seks helikoptre av samme typen. Forsvaret bistår Justis- og beredskapsdepartementet i denne anskaffelsen.

De første helikoptrene er forventet å ankomme Norge i mars 2017. Det skal først gjennomføres operativ testing og evaluering av helikoptrene. De to første redningshelikoptrene forventes deretter å gå på beredskap våren 2018, med en videre innfasingstakt på to helikoptre per seks måneder frem til oktober 2020. Innfasingen er planlagt å skje på følgende baser i rekkefølge: Sola, Ørland, Banak, Bodø, Rygge og Florø. Det planlegges med innleie fra sivile leverandører for å sikre tilfredsstillende søk- og redningshelikopterberedskap i innfasingsperioden.

5.4.9 Transportfly og tankfly

Forsvaret er avhengig av strategisk luftmobilitet, noe som innebærer forflytning av styrker fra baser til operasjonsområder eller forflytning mellom ulike operasjonsområder. Luftmobilitet ivaretas primært gjennom kapasiteten til flyene C-130J Hercules, C-17 Globemaster og via andre avtaler om transport- og logistikkstøtte.

335 skvadron på Gardermoen videreføres med fire C-130J Hercules taktiske transportfly. Norge fortsetter sin deltakelse i det internasjonale Strategic Airlift Capability-programmet som disponerer C-17 Globemaster transportfly ved Papa Air Base i Ungarn. Luftvingen på Gardermoen legges på sikt ned. Fremtidig overordnet ledelse av 335 skvadron gjøres da fra basen på Rygge.

Multirolle tank- og transportfly (MRTT) er et europeisk initiativ for å øke tankfly- og transportkapasiteten i Europa gjennom felles anskaffelse, bruk og drift av flere MRTT-fly. Selv om det norske behovet for tankfly er lite i fredstid, er lufttankingskapasitet ansett som en særdeles viktig og nødvendig styrkemultiplikator i større luftoperasjoner. Operasjonene eksempelvis i Afghanistan eller Libya ville ikke latt seg gjennomføre uten støtte av tankfly.

Regjeringen legger opp til at Norge fortsetter sin deltakelse i prosjektet med en andel som bidrar til å dekke Norges behov. Regjeringen vil prioritere å delta i og fullføre dette internasjonale samarbeidsprosjektet som også tar sikte på å bedre byrdefordelingen i NATO.

5.4.10 DA-20 og Forsvarets EK-støttesenter

717 skvadron med DA-20 Jet Falconflyene ble i 2015 flyttet til Gardermoen som en del av den vedtatte omstillingen i Luftforsvaret og nedleggelsen av Rygge som flystasjon. Nye maritime patruljefly vil på sikt overta deler av skvadronens EK-rolle. Regjeringen anbefaler at DA-20 EK fly fases ut og 717 skvadron legges ned innen 2024. Utfasingen ses også i sammenheng med avvikling av F-16 kampfly.

Forsvarets EK-støttesenter (FEKS) er viktig for Forsvarets operative evne og ble i Stortingets behandling av Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012) vedtatt flyttet til Ørland flystasjon. FEKS er en avdeling som ivaretar en nasjonal kompetanse til å utnytte det elektromagnetiske spektrum ved å bruke innsamlet informasjon til å gjennomføre aktive og passive tiltak for flere av Forsvarets operative kapasiteter.

Det opprettes et flernasjonalt F-35 programmeringssenter i USA for å ivareta tilsvarende funksjoner for utviklingen av F-35 kampfly. Senteret benevnes NIRL (Norway Italy Re-Programming Laboratory)og er tidligere omtalt i Prop. 1 S (2014–2015). Det er derfor ikke et behov for et eget miljø på Ørland for å ivareta slik støtte til F-35. Derimot er det viktig at kompetansen videreføres for å støtte øvrige avdelinger i Forsvaret. Samarbeidet med blant annet Forsvarets forskningsinstitutt og Etterretningstjenesten er viktig i denne sammenheng. Regjeringen anbefaler derfor å videreføre FEKS på Rygge i allerede etablerte fasiliteter.

5.5 Heimevernet

5.5.1 Overordnet om oppdrag og utvikling

Heimevernet har et landsdekkende territorielt ansvar som innebærer vakt og sikring av viktige objekter og infrastruktur, territoriell overvåking og kontroll, tilrettelegging for og mottak av allierte forsterkninger og sivilt-militært samarbeid.

Heimevernet har en viktig rolle i å etablere lokal situasjonsforståelse og ved mottak av allierte styrker. Heimevernet opererer ikke utenfor Norges grenser, men HV-personell deltar i internasjonale operasjoner som del av andre forsvarsgreners styrkebidrag.

5.5.2 Operativ ambisjon Heimevernet

Heimevernet skal være i stand til å etablere tilstedeværelse, situasjonsforståelse og beskyttelse av militær infrastruktur og lokalbefolkning i utsatte områder ved sikkerhetspolitiske kriser og ytterligere eskalering av situasjonen.

Heimevernet skal raskt stille godt trent og øvd personell til vakthold og sikring av de høyest prioriterte militære og sivile objekter. I tillegg skal Heimevernet på anmodning fra ansvarlig myndighet stille med tilgjengelige ressurser til støtte for det sivile samfunn ved ulykker, naturkatastrofer, og terrorhendelser.

Heimevernet skal ivareta det territorielle ansvaret på vegne av sjef FOH ved sivilt-militært samarbeid med andre samfunnsaktører, og bidra med styrkebeskyttelse ved mottak og forflytning av allierte forsterkninger som kommer til Norge.

Heimevernets innsatsstyrker skal kunne anvendes på en fleksibel måte over hele landet der behovet er størst.

5.5.3 Heimevernets ledelse

Sjef Heimevernet får et helhetlig ansvar som styrkesjef lokalisert til Terningmoen. Det etableres et nasjonalt territorielt ledelseselement (Nasjonal territoriell kommando, NTK) for taktisk ledelse av Heimevernets styrker. Dette styrker evnen til å lede og koordinere Heimevernets oppgaver og operasjoner i hele landet, for eksempel ved alliert mottak og ved overføring av styrker mellom distrikter.

Distriktsstabene i Troms og Finnmark styrkes ved at de tilføres ekstra personell. Dette øker evnen til ledelse av Heimevernets styrker, koordinering mot sivile myndigheter og mottak av allierte i viktige geografiske områder. For å gjennomføre nødvendig styrking av prioriterte områder og for å tilpasse antall staber til en noe mindre struktur anbefaler regjeringen å avvikle distriktsstaben HV 11. Det vil fremdeles være lokale HV-styrker til å gjennomføre oppgaver i områdene, men under ledelse av andre distriktsstaber. Kontakten mot lokale myndigheter, og den regionale kompetansen ivaretas av ansvarlig distriktsstab.

5.5.4 Heimevernets styrkestruktur

Reduksjon av Heimevernets innsatsstyrker fra 5 000 til 3 000 er gjennomført i inneværende fireårsperiode, og den nye innsatsstyrkestrukturen er godt oppfylt. Målsetningen om en områdestruktur på 42 000 mannskaper er ikke oppnådd. Det er spesielt utfordrende å fylle opp strukturen i Finnmark, noe som skyldes et lavt rekrutteringsgrunnlag. For å tilpasse områdestrukturen til den reelle situasjonen anbefaler regjeringen en reduksjon fra dagens plantall på 42 000 mannskaper til 35 000 mannskaper innen 2020. Reduksjonen bidrar til en satsing på prioriterte kapasiteter. Behovet for vakthold og sikring av militær infrastruktur har blitt noe redusert, blant annet på grunn av endringer som følger av ny kommunikasjonsteknologi.

Mannskapene i Heimevernets innsatsstyrker har høy reaksjonsevne og bedre treningsnivå og utrustning enn avdelingene i områdestrukturen. Erfaringen har vist at det er stor motivasjon for tjeneste i innsatsstyrkene. Innsatsstyrkene videreføres derfor på dagens nivå med 3 000 mannskaper. Det skal legges til rette for at innsatsstyrkene skal kunne anvendes fleksibelt over hele landet der behovet er størst. Dermed opprettholdes evnen til rask respons på oppdrag av militær karakter, forsterkning av områdestrukturen, håndtering av oppdrag utover det områdestrukturen har kapasitet til eller støtte til sivil krisehåndtering. Sjøheimevernets (SHV) oppgaver er styrkebeskyttelse, bidrag til beskyttelse av objekter med sjøfront og etablering av lokal situasjonsforståelse langs kysten. Sjøheimevernets kommandostruktur er nedlagt og SHV-avdelingene inngår nå organisatorisk i HV-distriktene, hvor ni av elleve HV-distrikt har SHV-avdelinger. Sjøheimevernet har behov for noe mer spesialisert kompetanse og det er høyere kostnader knyttet til drift og investering av fartøysmateriell enn hva situasjonen er for øvrige avdelinger i Heimevernet. Sjøheimevernet er derfor en relativt kostbar kapasitet i HV. For å kunne prioritere en satsing på andre og viktige kapasiteter anbefaler regjeringen å avvikle Sjøheimevernet innen 2020.

5.5.5 Landmaktutredning – den videre utviklingen av Heimevernet

Det er viktig å se den landmilitære evnen samlet, der Heimevernets fremtidige rolle, struktur og kapasiteter vurderes i sammenheng med den fremtidige utviklingen av Hæren. Den videre utviklingen av Heimevernet vurderes derfor som en del av den tidligere omtalte landmaktutredningen, jf. omtale i punkt 5.2.6.

5.6 Forsvarets spesialstyrker

5.6.1 Overordnet om oppdrag og utvikling

Spesialstyrkene er en strategisk kapasitet som gjennomfører operasjoner innenfor hele konfliktskalaen fra fred til krise og væpnet konflikt for å oppnå nasjonalstrategiske eller operasjonelle målsetninger. Styrkene kan anvendes i hele spekteret av militære spesialoperasjoner.

1. januar 2014 ble spesialstyrkene organisert under egen driftsenhet i Forsvaret og gitt navnet Forsvarets spesialstyrker. Forsvarets spesialkommando er lokalisert i Rena leir og Marinejegerkommandoen er lokalisert på Haakonsvern orlogsstasjon. Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen ble overført fra henholdsvis Hæren og Sjøforsvaret og underlagt Forsvarets spesialstyrker. Hovedhensikten med etableringen av Forsvarets spesialstyrker var bedre styring, utvikling og bruk for å sikre en relevant operativ evne. I tråd med samfunnsutviklingen har spesialstyrkene i økende grad blitt innrettet for å bidra til problemløsning i hele konfliktspekteret.

Spesialstyrkene er en relevant ressurs med høy tilgjengelighet, og har de siste årene deltatt i flere internasjonale operasjoner samtidig som den nasjonale beredskapen har vært opprettholdt. Samarbeidet med politiet har i perioden blitt ytterligere forsterket. Det styrker Norges evne til krisehåndtering.

Med bakgrunn i økende kompleksitet innenfor spesialoperasjoner, blant annet grunnet teknologisk utvikling og et endret trusselbilde, skal spesialstyrkene videreutvikles. Utover militære spesialoperasjoner, gjelder dette støtte til kontraterror, krisehåndtering og gisselredning. Dette er oppgaver som krever høy reaksjonsevne og bred støtte fra andre deler av Forsvaret. Det viktigste tiltaket er å dedikere Bell 412-helikoptre som helikopterkapasitet til støtte for spesialstyrkene.

5.6.2 Operativ ambisjon Forsvarets spesialstyrker

Spesialstyrkene er en strategisk kapasitet som skal kunne gjennomføre operasjoner innenfor hele konfliktskalaen fra fred til krise og væpnet konflikt. Spesialstyrkenes hovedoppgaver videreføres som i dag.

Spesialstyrkene skal kunne gjennomføre hele spekteret av spesialoperasjoner i alle domener, selvstendig eller i en alliert ramme. Styrkens unike kapasiteter kan benyttes både før, under og etter en nasjonal fellesoperativ operasjon som del av det nasjonale forsvaret. Forsvarets spesialstyrker skal til enhver tid kunne stille styrker til internasjonal krisehåndtering som selvstendig bidrag eller som del av en alliert ramme.

Videre bidrar spesialstyrkene med fleksible og unike kapasiteter som kan benyttes selvstendig eller som støtte til andre myndigheter, herunder Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet. Spesialstyrkene skal stille styrker på kontinuerlig nasjonal krisehåndteringsberedskap, herunder kontraterrorberedskap til støtte for politiet, samt gisselredning i utlandet.

Spesialstyrkene skal inneha evnen til tverrsektorielt samvirke i alle typer kriser og konflikter som måtte oppstå både nasjonalt og internasjonalt.

5.6.3 Ledelse av spesialstyrkene

Sjef Forsvarets spesialstyrker får et helhetlig ansvar som styrkesjef. Dette er i tråd med anbefalingen om en prinsipiell utvikling for øvrige styrkesjefer. Ledelse av spesialstyrkene videreutvikles i henhold til gjeldende plan, hvor stab og taktisk ledelse er samlet i nåværende lokaler nært tilknyttet den strategiske ledelsen i Oslo. Det sikrer en bedre utnyttelse av spesialstyrkene, samt styrker utøvelsen av tidskritiske og /eller sensitive operasjoner for å sikre strategisk effekt av spesialoperasjoner.

Ledelsen av spesialstyrkene skal ivareta evnen til enhetlig ledelse og styring, helhetlig ivaretakelse av fagmyndighet og spisskompetanse, samt samordnet rekruttering og seleksjon. Dette bidrar til å sikre interoperabilitet, redundans og kvalitet i strukturen. Ledelsen i Oslo utvikles for å kunne ivareta våpenskolefunksjoner. Dette skal ha en tydelig forankring i en ansvarlig kompetansesjef for å sikre helhetlig ledelse og styring av all fagutdanning innenfor Forsvarets spesialstyrkers eget fagmyndighetsområde. De utøvende leddene for trening og utdanning vil fremdeles ligge ute i de taktiske avdelingene.

5.6.4 Utvikling av de taktiske enhetene

De taktiske enhetene Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen videreføres slik at begge enhetene innehar kapasitet for å løse hele spekteret av spesialoperasjoner.

Rena leir og Haakonsvern orlogsstasjon videreføres og utvikles som hovedbaser for de taktiske enhetene. Ramsund videreføres og utvikles som trenings- og beredskapsbase, der Ramneset skyte- og øvingsfelt utnyttes. Vealøs maritime trenings- og beredskapssenter med tilknyttet skyte- og øvingsfelt, videreføres med nærhet til helikopterkapasiteten på Rygge og politiets beredskapstropp i Oslo.

Det planlegges med å øke utnyttelsen av reservepersonell ved å etablere ytterligere en reserveenhet som utrustes og trenes. Dette vil bidra til å øke fleksibiliteten og utholdenheten til spesialstyrkene i krise og krig.

5.6.5 Luftforsvarets støtte til spesialstyrkene

Spesialstyrkene er avhengige av støtte fra Luftforsvarets kapasiteter i løsningen av sine oppgaver. Etableringen av et luftoperativt spesialstyrkeelement på Rygge er viktig for å koordinere støtten.

Regjeringen vil styrke spesialstyrkenes operative evne ved at det etableres en dedikert helikopterkapasitet i Luftforsvaret til støtte for spesialstyrkene. Dette er en prioritering for å øke den operative evnen til spesialstyrkene og for å kunne gi bedre støtte til politiet ved alvorlige terroranslag. Kapasiteten etableres ved at Bell 412-helikoptre flyttes fra Bardufoss og lokaliseres sammen med Bell 412-miljøet som er stasjonert på Rygge. Bedre mobilitet gir økt operativ evne for spesialstyrkene. Tiltaket muliggjør å deployere en helikopterkapasitet som del av et spesialstyrkebidrag til utlandet, samtidig som bistandsberedskapen til politiet opprettholdes på Rygge.

Spesialstyrkene og politiets beredskapstropp har hovedsakelig sammenfallende behov for helikopterkapasitet. Hovedtrekkene er forutsigbarhet og tilgjengelighet for trening, øving og operasjoner, samt at besetningene har et tilstrekkelig høyt treningsnivå til å løse pålagte oppdrag. Helikopterstøtte til spesialoperasjoner er krevende, og miljøet på Rygge, som har dette oppdraget, er lite og sårbart. Ved at helikopterkapasiteten konsentreres på Rygge, økes kapasiteten til spesialstyrkene og beredskapstroppen innenfor nasjonal kontraterrorberedskap.

Kapasiteten og beredskapen som 330 skvadron med Sea King helikoptrene leverer til støtte for spesialstyrkene og politiet ved maritime kontraterroroperasjoner, videreføres og erstattes med AW101-helikoptrene når disse er innfaset.

C-130J Hercules viderefører og utvikler sin evne til taktisk transport og innsetting av spesialstyrkene innenfor hele konfliktskalaen fra fred til krise og væpnet konflikt, herunder nasjonal krisehåndtering og gisselredning i utlandet. C-130J er en viktig ressurs for å opprettholde spesialstyrkenes fleksibilitet gjennom hurtig forflytning og innsetting i et operasjonsområde. Maritime patruljefly og kampfly er, i tillegg til undervannsbåter, kapasiteter som også kan gi viktig støtte til spesialstyrkene i deres oppgaveløsning.

5.7 Etterretningstjenesten

Norges utenlandsetterretningstjeneste er underlagt forsvarssjefen, og støtter både militære og sivile myndigheter med informasjon og vurderinger innenfor rammene av Lov om Etterretningstjenesten (Lov av 20. mars 1998 nr. 11). Etterretningstjenesten innhenter, analyserer og distribuerer informasjon som angår norske interesser og forholdet til fremmede stater, organisasjoner og individer. Formålet er å bidra til å gi norske myndigheter et solid beslutningsgrunnlag i saker som gjelder viktige nasjonale interesser.

Etterretningstjenesten gjennomfører analyser til støtte for utformingen av norsk utenriks-, sikkerhets-, og forsvarspolitikk. Videre skal Etterretningstjenesten opprettholde et godt situasjonsbilde som grunnlag for norske myndigheters beslutninger. Etterretningstjenesten støtter i tillegg norske styrker som deltar i operasjoner i utlandet.

Sjef Etterretningstjenesten leder etterretningsprosessene i Forsvaret og koordinerer innsamling, analyse, produksjon og distribusjon. Forsvarsdepartementet fastsetter årlige prioriteringer for etterretningsvirksomheten.

En effektiv og relevant utenlandsetterretningstjeneste er av avgjørende betydning i det samlede arbeidet med å trygge norsk sikkerhet og ivareta norske interesser, og som et betydelig bidrag til våre allierte og NATO.

Regjeringen styrket Etterretningstjenesten ut over gjeldende langtidsplan i 2016 (Prop. 1 S (2015–2016)) for å skape grunnlag for en strengt nødvendig teknologisk og kapasitetsmessig modernisering mot 2020.

En ytterligere styrking kreves for å ivareta oppdragene tillagt Etterretningstjenesten i en situasjon med økende usikkerhet. Regjeringen vil derfor styrke Etterretningstjenesten ytterligere i perioden 2017–2020, for å kunne øke kapasitet, kompetanse og relevans innenfor tjenestens ansvarsområde. Satsingen omfatter ytterligere investeringer og en styrking av driftsmidler for å skape rom for ny teknologi, økt kapasitet innenfor innsamling og analyse, en satsing innenfor rombasert etterretning og overvåking og nødvendige utbedringer av infrastruktur.

Samarbeidet mellom Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) og Etterretningstjenesten videreutvikles.

5.7.1 Etterretning, overvåking og rekognosering

Evne til etterretning, overvåking og rekognosering er fundamental for å sikre tilstrekkelig beslutningsstøtte i utførelsen av alle Forsvarets oppgaver, og reflekteres tydelig i oppgave 4: Sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom tidsmessig overvåking og etterretning. Kapasitetene innenfor etterretning, overvåking og rekognosering understøtter derfor helheten i Forsvarets oppgaver, og i planlegging og gjennomføring av militære operasjoner.

Etterretningstjenesten er helt avhengig av teknologisk oppdaterte kapasiteter for å kunne fremskaffe et tilstrekkelig situasjonsbilde, som ett av flere beslutningsgrunnlag for politiske myndigheter og Forsvarets operative ledelse i planlegging og gjennomføring av militære operasjoner.

Regjeringen vil videreutvikle og styrke Etterretningstjenesten og Forsvaret for øvrig for å møte de økende behovene innenfor dette området. Kapasitetene og det situasjonsbildet som skapes er samtidig et viktig bidrag til NATO og allierte hvor Norge er en pådriver for utviklingen. Evnen til etterretning, overvåking og rekognosering styrkes derfor på tvers av Forsvarets struktur gjennom modernisering og nyanskaffelser, og gjennom satsing på rombasert etterretnings- og overvåkingskapasitet.

En rekke kapasiteter inngår som en del av denne styrkingen fra strategisk til taktisk nivå, der sensorer, analysekapasitet og kompetanse videreutvikles, moderniseres og styrkes. Nye ubåter, erstatning av dagens maritime patruljefly, oppgradering av luftromsovervåking, nye kystvaktfartøyer, en styrking av Grensevakten og en mer robust informasjonsinfrastruktur er alle eksempler på kapasiteter som styrkes og som er viktige bidragsytere til et samlet situasjonsbilde. I tillegg skal utviklingen av øvrige hæravdelinger, fartøyer, kampfly og spesialstyrker bidra til å øke den samlede situasjonsforståelsen. Regjeringen vil videre utvide kapasiteten til rombasert overvåking, særlig rettet mot våre havområder. En slik kapasitet skal gi en bedre oversikt over fartøyer som ikke benytter det automatiske identifikasjonssystemet (AIS) og vil også kunne være til nytte for andre sektorer. Samlet sett vil utviklingen kompensere for bortfallet av kystradarkjeden som legges ned når den når slutten av sin levetid rundt 2020.

Utover de nasjonale ressursene vil Forsvaret motta informasjon fra NATOs felleskapasiteter som E-3A overvåkingsfly. Om noen år vil også NATOs nye kapasitet, Air-to-Ground Surveillance (AGS) med store ubemannede luftplattformer, bidra til å oppdatere situasjonsbildet.

5.7.2 Ambisjon for situasjonsforståelse og rettidig varsling

Forsvaret skal kunne gjennomføre kontinuerlig etterretning og overvåking på utvalgte områder, og vedlikeholde situasjonsforståelse i norske nær- og interesseområder, med vekt på nordområdene. Det skal gis rettidig varsling om forhold av betydning for nasjonale myndigheter og allierte. Forsvaret skal videreutvikle evnen til etterretning og overvåking i land-, sjø-, luft-, og cyberdomenet. Utviklingen og koordineringen av mer robuste kompetansemiljøer i forsvarsgrenene innenfor etterretning skal bidra til å styrke en enhetlig militær etterretnings- og overvåkingskapasitet og øke evnen til å innhente, analysere og distribuere informasjon og etterretninger innad i Forsvaret og med allierte.

5.8 Felleskapasiteter

5.8.1 Forsvarets logistikkorganisasjon

Understøttelse og etterforsyning av militær operativ virksomhet er helt sentralt for Forsvarets operative evne, beredskap og utholdenhet. Regjeringen legger opp til å styrke logistisk understøttelse for å kunne ha en høy beredskap og gjennomføre samtidig styrkeoppbygning. Det er identifisert store utfordringer på dette området. Det gjelder både isolert for den enkelte operative avdeling, men også i situasjoner der det er behov for samtidig styrkeoppbygging av flere avdelinger, parallelt med at Forsvaret skal drive operasjoner.

Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har gjennomført flere strukturendringer og effektiviseringstiltak siden forrige langtidsplan ble vedtatt. Den nye etaten Forsvarsmateriell, ble etablert 1. januar 2016 og er omhandlet i kapittel 7. Endringen betyr at FLO nå har ansvar for vedlikehold, forsyning og operativ logistikk. Det vil si logistikk som skal bidra til forbedret reaksjonsevne og utholdenhet for Forsvarets styrker.

Disse endringene gir grunnlag for en logistikkunderstøttelse som er bedre tilpasset de globale endringene som skjer i industrien både nasjonalt og internasjonalt. FLO og forsvarsgrenene må tilpasse seg ny logistikkutvikling og nye løsninger som det sivile leverandørmarkedet tilbyr. FLO skal tilpasse sin organisasjon i samsvar med de struktur- og organisasjonsendringene som gjøres i andre deler av Forsvaret, samt endringer i næringslivet.

Logistikkonsepter som fullt ut utnytter kapasiteten som finnes hos det sivile næringsliv skal derfor videreutvikles. De logistikkressursene som operasjoner krever i fremtiden vil være basert på Forsvarets egne ressurser og ressurser som skaffes til veie på kommersiell basis. Prinsipielt skal samarbeid med sivile vurderes innenfor kompetanseområder som ikke er kjernekompetanse for Forsvaret, der sivile har åpenbare stordriftsfordeler som kan gi kostnadseffektive løsninger.

Behovet for militær transport vil kunne reduseres ved innføring av nye logistikkløsninger. Transport og distribusjon, inkludert medisinsk evakueringskapasitet, avgrenset innenfor et operasjonsområde, regnes som kjernekompetanse og skal gjennomføres av militære ressurser. Videre skal taktisk lagring av materiell til avdelinger på korte klartider vurderes og gjennomføres i samarbeid med forsvarsgrenene.

Arbeidet med å rekruttere og beholde nødvendig og virksomhetskritisk kompetanse innenfor logistikkområdet skal prioriteres. Logistikkpersonell skal utdannes og trenes for å kunne bidra til styrkeoppbygging av operative avdelinger som kan benyttes både nasjonalt og internasjonalt. Det er et mål at logistikken skal bli mer effektiv. Effektivisering av ressursbruken på logistikkområdet vil frigjøre midler til operativ virksomhet. Mindre miljøer bør samles og sivile leverandører vil i større grad bli benyttet. Bruk av sivile leverandører må ses i lys av totalforsvarskonseptet.

Nasjonal logistikk-kommando (NLK) ble etablert i 2014 og videreføres som ledelseselement for å ivareta operativ ledelse av logistikkfunksjoner på taktisk nivå. Ansvaret for å ivareta avtalene knyttet til strategisk luft- og sjøtransport videreføres i FLO.

Mottak og understøttelse av allierte styrker vektlegges. FLO har et oppdrag knyttet til å sette opp og drifte Vertslandstøttebataljonen. Vertslandstøttebataljonen skal videreutvikles for å utføre det viktige støtteoppdraget i forbindelse med mottak av amerikanske styrker til Norge. Vertslandstøttebataljonen skal settes opp av FLO og inneha tilstrekkelig beredskap, bemanning og logistikk, samt være trent og øvet for oppdraget.

5.8.2 Cyberforsvaret

Regjeringen vil i kommende fireårsperiode gjennomføre en helhetlig omstrukturering og modernisering av cyber- og IKT-virksomheten i forsvarssektoren. Hovedtrekkene i en fremtidig struktur er i tråd med Stortingets føringer i Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012) om etablering og lokalisering av Cyberforsvaret. Enkelte konkrete tiltak vil iverksettes for raskt å sikre en helhetlig ledelse på IKT-området og for å holde nødvendig fremdrift i effektiviseringen av virksomheten. Det er samtidig behov for å arbeide videre med detaljer i løsningen, og regjeringen vil derfor komme tilbake med en helhetlig gjennomgang av løsning og tiltak.

Cyberforsvaret skal utvikles videre til en helhetlig organisasjon for IKT-virksomheten i Forsvaret og et mer relevant virkemiddel for militære cyberoperasjoner og som bidrag til beskyttelse av samfunnet mot cybertrusler. Hoveddelen av IKT-virksomheten i forsvarssektoren samles organisatorisk innenfor rammen av Cyberforsvaret. Konkrete ansvarsavgrensninger og organisering inngår i den videre gjennomgangen.

IKT-virksomheten i Forsvaret konsolideres på Jørstadmoen og vil ha dette som fremtidig hovedbase i tråd med Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012). Omfang og tidspunkt for en geografisk samling, samt økonomiske og personellmessige konsekvenser av tiltakene, konkretiseres videre i perioden.

Ansvarsfordeling internt i forsvarssektoren og grensesnitt mot andre aktører skal gjennomgås videre. Behandlingen vil også omfatte organisatoriske konsekvenser og tiltak for å utvikle kapasiteter innenfor cyberområdet.

Det skal raskt sikres en tydelig og helhetlig ledelse av IKT-virksomheten i Forsvaret med et helhetlig fagansvar og ansvar for styring av IKT-virksomheten i Forsvaret underlagt forsvarssjefen. Overlappende styringsfunksjoner tilpasses, og andre pågående prosesser blir justert for å hindre etablering av nye overlappende styringsfunksjoner. Grensesnittene mot Forsvarsmateriell vurderes som en del av den pågående konsolideringen av Forsvarsmateriell.

Det skal utvikles en IKT-infrastruktur som gir Forsvaret nødvendig evne til å lede og samvirke i et fellesoperativt perspektiv. Infrastrukturen må være sikret for håndtering av gradert informasjon, og robust nok til å fungere i fred, krise og væpnet konflikt. Cyberforsvaret vil med bakgrunn i disse systemene levere sikre og robuste IKT-tjenester til forsvarssektoren, og det vil utredes videre om Cyberforsvaret også skal levere graderte og robuste tjenester til andre samfunnssektorer.

IKT-virksomheten i forsvarssektoren omfatter i dag i tillegg til Cyberforsvaret også Forsvarsmateriell IKT-kapasiteter, LOS-programmet, og mindre elementer innenfor forsvarsgrenene. I tillegg har NSM en viktig rolle. Virksomheten har vært gjennom viktige omstillinger de siste tiårene. Samtidig er det påpekt fra en rekke hold at IKT-virksomheten i Forsvaret og forsvarssektoren er for fragmentert og mangler helhetlig og enhetlig ledelse og styring. Fragmentert organisering og overlappende ansvarsområder har ført til høye kostnader, lav gjennomføringsevne og mangelfull funksjonalitet. IKT-området i Forsvaret og forsvarssektoren som helhet leverer ikke tilfredsstillende resultater sammenlignet med andre tilsvarende virksomheter. Det er knyttet et betydelig potensial til både organiseringen og porteføljen av IKT-systemer som skal realiseres i den neste fireårsperioden og videre.

For å frigjøre ressurser til etablering av nye og forbedrede IKT- og cyberkapasiteter, må ny teknologi utnyttes for å løse eksisterende oppgaver mer effektivt. De oppgavene kun Forsvaret kan løse, vil bli prioritert, og Forsvarets infrastruktur vil i større grad enn i dag fremstå som en integrert del av samfunnets øvrige IKT-infrastruktur. Nødvendig robusthet vil i størst mulig grad oppnås ved at samfunnets eksisterende infrastruktur forbedres og suppleres med tilgjengelig militær og sivil teknologi. Tilsvarende vil Forsvaret velge IKT-løsninger som er utviklet og som videreutvikles i rammen av NATO, både for å redusere kostnader og for å oppnå interoperabilitet med NATO og allierte land. Flernasjonale løsninger innenfor forskning og utvikling, fremskaffelse, drift og vedlikehold innenfor IKT, skal prioriteres.

5.8.3 Forsvarets sanitet

Forsvarets sanitet (FSAN) videreføres som Forsvarets fagmyndighet innenfor sanitet og veterinærtjenester. FSAN skal bidra med selvstendige sanitetskapasiteter og kunne styrke utholdenheten til andre sanitetskapasiteter i Forsvaret, samt støtte forsvarsgrenene i styrkeproduksjon av nødvendig sanitetspersonell. Operativ ledelse av felles sanitetsressurser ivaretas som en del av Nasjonal logistikkommando.

Allmennhelsetjenesten i Forsvaret (sykestuene) tilbakeføres til forsvarsgrenene i 2017 og skal utvikles i nærmere sammenheng med øvrig sanitetskapasitet i forsvarsgrenene. Styrkesjefene blir dermed gjort ansvarlige for den videre nødvendige utviklingen av forsvarsgrenens sanitetskapasitet i tråd med de krav som foreligger. Dette vil muliggjøre en bedre sammenhengende sanitetstjeneste i hele konfliktspekteret og gjøre forsvarsgrenene i stand til å styrke sykestuenes evne til å understøtte operativ militær virksomhet i forsvarsgrenene i større grad enn i dag. FSAN skal fremdeles støtte forsvarsgrenene, både som fagmyndighet og i styrkeproduksjon av relevant personell. FSAN skal styrkeprodusere og bemanne de felles militærmedisinske kapasitetene i nært samarbeid med det sivile samfunnet.

FSAN har i samarbeid med det sivile helsevesenet kompetanse innenfor krigskirurgi og akuttmedisin og ressurser til å sette opp feltmessig kirurgisk sykehus med tilhørende evakueringskapasitet og støtteenheter. Dette videreføres og videreutvikles slik at kapasitetene i krise eller væpnet konflikt kan understøtte militære operasjoner samtidig flere steder i landet. Dette skal ses i sammenheng med utviklingen av sanitetsressurser i forsvarsgrenene.

Det legges opp til å etablere et helhetlig medisinsk evakueringskonsept, utviklet sammen med det sivile helsevesenet, som dekker fred, krise og væpnet konflikt. Dette vil avklare ansvarsforhold og nødvendig ressursbehov med mål om å styrke tilgjengeligheten og utholdenheten til sanitets- og evakueringskapasitetene. I fredstid vil dette omfatte blant annet utdanningsordninger, hospiteringer, felles trening og øvelser samt beredskapsordninger i den hensikt å unngå dupliserende kapasiteter. Planverk og beredskapsarbeid vil synkroniseres, herunder Sivilt beredskapssystem og Beredskapssystem for forsvarssektoren.

Et fellestrekk blant flere NATO-land er at flere sanitetskapasiteter er kritiske og marginale. Et nærmere samarbeid mellom nasjonene kan styrke robustheten i sanitetskapasitetene og samtidig gi kostnadsgevinster. Flernasjonalt samarbeid skal i økt grad velges der det er mulig.

Det legges opp til at en del av tjenestene som i dag ligger i FSAN, utredes for bortsetting til sivile leverandører. Dette gjelder blant annet tannhelsetjenesten, mikrobiologisk laboratorium og kontor for epidemiologi. Dette kan muliggjøre reduksjon i ledelse, stab og administrasjon.

5.9 Strukturtabell

Tabell 5.1 Forsvarets operative struktur

Felleselementer

Luftforsvaret

Sjøforsvaret

Hæren

Heimevernet

Etterretningstjenesten

Forsvarets operative hovedkvarter

Forsvarets logistikk:

  • Nasjonal logistikkkommando

  • Felles logistikk- og støttekapasiteter

  • Vertslandsstøttebataljon

Cyberforsvaret:

  • CIS-TG

Forsvarets sanitetstyrker

Felles NATO luft- og bakkeovervåkning

Felles lufttanking og lufttransport (MRTT, C-17)

Forsvarets militærpolitiavdeling

Satellittbasert overvåkning

Taktisk luftkommando (NAOC)

  • Luftkontroll og varsling (ARS)

  • Luftvarslingskjede

  • Baseforsvarsstridsgrupper

  • Luftvernstridsgrupper

  • F-16 kampfly, erstattes av inntil 52 F-35 kampfly

  • 18 Bell 412 helikoptre, reduseres i antall

  • Seks P-3 Orion, erstattes av nye maritime overvåkingsfly

  • Tre DA-20 EK- og kalibreringsfly, avvikles på sikt

  • 14 NH90 maritime helikoptre

  • Fire C-130J transportfly

  • Sea King Rednings-helikoptre, erstattes av 16 AW101

  • Logistikkbase, luft

Taktisk sjøkommando

  • Fem fregatter, Fridtjof Nansen-klasse m/NH90

  • Seks kystkorvetter, Skjold-klasse. Avvikles på sikt

  • Seks ubåter Ula-klasse, reduseres til fire og erstattes av fire nye ubåter

  • Seks mineryddefartøy, reduseres til fire og erstattes av autonome mineryddesystemer

  • Tre logistikk- og støttefartøy

  • Fire ytre kystvakt m/ NH90

  • Fire ytre kystvakt, Harstad-/Barentshav-klasse

  • Fem indre kystvakt, Nornen-klasse

  • Bordingskapasitet

  • Logistikkelement, sjø

Taktisk landkommando

  • Brigadekommando

  • Telemark bataljon

  • Panserbataljon

  • 2. bataljon

  • Etterretningsbataljon

  • Sambandsbataljon

  • Artilleribataljon

  • Ingeniørbataljon

  • Stridstrenbataljon

  • Sanitetsbataljon

  • MP-kompani

  • HM Kongens Garde

  • Grensevakten

  • Logistikkbase, land

Nasjonal territoriell kommando

  • Ti distriktsstaber

  • 3 000 i innsatsstrukturen

  • 35 000 i områdestrukturen

Forsvarets spesialstyrker

Taktisk spesialoperasjonskommando

  • Forsvarets spesialkommando

  • Marinejegerkommandoen

6 Base- og støttestrukturen

Forsvarssektorens base- og støttestruktur skal moderniseres og effektiviseres slik at en større del av sektorens ressurser kan anvendes til operativ virksomhet. Base- og støttestrukturen har ikke blitt modernisert i takt med omstillingen av den operative strukturen og er derfor fremdeles svært omfattende. Forsvaret forvalter om lag fire millioner kvadratmeter bygningsmasse med over 12 000 bygg og anlegg spredt på over 700 steder i landet. Forsvarssektoren bruker uforholdsmessig mye ressurser på å drifte bygg og anlegg. Regjeringen vil derfor foreta en helt nødvendig reduksjon i antall baser, effektivisere forvaltningen og fortsette moderniseringen av logistikken. Tiltakene vil bidra til langsiktig balanse mellom Forsvarets operative struktur, styrkeproduksjon, baser og støttevirksomhet.

Forsvarets basestruktur skal understøtte Forsvarets evne til å løse sine oppgaver i hele landet. Basestrukturen har ikke en direkte operativ verdi, men den kan være en forutsetning for vellykkede operasjoner både i fred, krise og i væpnet konflikt, både for nasjonale og for allierte styrker. I fred nyttes basene både til styrkeproduksjon, øving og trening av egne og allierte styrker. Den nasjonale og allierte aktiviteten og tilstedeværelsen i norske nærområder bidrar til stabilitet. Tilgang til nødvendige baser og anlegg for militær aktivitet gir en mulighet for hurtig innsats og mottak av allierte styrker i krise og væpnet konflikt. Den langsiktige utviklingen av basestrukturen må derfor i tillegg til det daglige behovet for styrkeproduksjon legge til rette for nasjonale og allierte forsvarsplaner.

Det er imidlertid viktig å understreke at basestrukturen i seg selv hverken gir operativ evne eller forsvarsevne. Av den grunn medfører ikke nedleggelsen av baser som Kjevik, Kjeller, Setnesmoen eller basene som legges ned i Harstadområdet at de berørte regionene vil bli dårligere forsvart i en eventuell konflikt. Dagens basestruktur er en arv fra en tid da Forsvaret hadde en vesentlig større struktur. En relevant og moderne forsvarsstruktur som skal møte fremtidens trusselsituasjon med moderne sensorsystemer og langtrekkende våpen krever en annen tilnærming, og evne og vilje til utvikling.

Regjeringen prioriterer økt aktivitet i nord og anbefaler derfor en styrket base for luftoperasjoner i nord, en styrking av Grensevakten og en fortsatt satsing på Ramsund som maritim logistikkbase for både overflatefartøyer og ubåter. I tillegg videreføres Kystvaktbasen på Sortland. Videre prioriterer regjeringen økt beskyttelse av basene. Forsvarets base- og støttestruktur er sårbar og krevende å beskytte. Baser som skal fungere som kampbaser i en situasjon der moderne sensorsystemer og langtrekkende våpen nyttes, må ha tilstrekkelig beskyttelse og bygges på en måte som begrenser skader av eventuelle angrep og anslag.

Forsvarets base- og støttestruktur må være best mulig egnet for egne operasjoner, styrkeproduksjon og alliert tilstedeværelse, øving og trening i fredstid. Samtidig må strukturen også være egnet for mottak av allierte og understøttelse av operasjoner i krise og væpnet konflikt, i kombinasjon med utnyttelse av sivile flyplasser og havneanlegg. Kampbasen på Evenes er et eksempel på slik innretning. Planene for nasjonal og alliert utnyttelse av både militær basestruktur og sivil infrastruktur i krise og væpnet konflikt vil bli oppdatert.

Sammenligning av nøkkeltall for investeringer og drift innenfor eiendom, bygg og anlegg (EBA) viser at forsvarssektorens kostnader er noe høyere enn beste praksis i statlig sektor. Regjeringen vil innføre prinsippet om at beste praksis for de ulike byggkategoriene skal legges til grunn for fremtidige EBA-investeringer, og for forvaltningen av eiendomsporteføljen. Regjeringen vil derfor innføre kostnadsreduserende tiltak og insentiver både for investeringer og drift. Sektoren skal basere seg på standardiserte, nøkterne løsninger, hvor adgangen til lokale tilpasninger skal begrenses.

6.1 Endringer i basestrukturen

Omstilling og reduksjon av basestrukturen i Forsvaret er helt nødvendig. Regjeringens anbefalte basestruktur innebærer nedleggelse av 11 baser og anlegg av ulik størrelse, jf. figur 6.1.

6.1.1 Status i gjennomføring av kampflybaseutbyggingen på Ørland

Etableringen av kampflybasen på Ørland står sentralt i videreutviklingen av Luftforsvaret og anskaffelsen av nye kampfly til Forsvaret. Nytt skvadronsbygg og vedlikeholdsbygg for F-35 er under oppføring og forlengelse av rullebanen er igangsatt. Det legges ny infrastruktur i bakken på basen, og høsten 2016 starter bygging av nytt forsyningsbygg, ny mannskapsforlegning og nye befalsforlegninger. Utbyggingen på Ørland gjennomføres i henhold til planen, og basen vil være klar til å motta de første nye F-35 kampflyene høsten 2017. Etter en avklaring av kriteriene for innløsning av og støydempende tiltak for bygg med støyfølsomt bruksformål utenfor basen, har gjennomføringen kommet i gang. I henhold til reguleringsbestemmelsene skal dette arbeidet være sluttført innen 31. desember 2019. Det er imidlertid ikke realistisk at alle tiltak og innløsningssaker på Ørland vil være avsluttet før utgangen av 2022.

Stortinget ble gjennom Prop. 113 S (2014–2015) informert om status vedrørende kostnadene for etableringen av kampflybasen på Ørland. I proposisjonen ble det redegjort for endringer i kostnadsbildet fra baseutredningen i 2011. Forsvarsdepartementet pekte i proposisjonen på to områder hvor det gjensto stor risiko for at kostnadene ville bli høyere enn forutsatt i Prop. 73 S (2011–2012).

For det første er fortolkningen av regelverket for tiltak og innløsning av støyutsatte eiendommer strengere enn det som ble lagt til grunn i den strategiske konsekvensutredningen. Kommunal- og moderniseringsdepartementet stadfestet i august 2015 kommunens reguleringsplanvedtak fra november 2014 om grenseverdier for innendørs og utendørs støy ved eksisterende bebyggelse. Vedtaket innebærer en vesentlig økning av kostnadene knyttet til tilbud om innløsning av bygg og gjennomføring av støytiltak på både kommunal og privat bygningsmasse rundt kampflybasen sammenlignet med forutsetningene i 2012. Oppdaterte beregninger viser en antatt kostnadsøkning på om lag 850 mill. kroner.

Det andre forholdet som har bidratt til å øke kostnadene er beskyttelses- og sikringstiltak på basen. Det stilles nå økte krav til beskyttelse og sikring av basen og til hangarløsningen til F-35. Studier utført av Forsvarets forskningsinstitutt viser at en kombinasjon av effektivt luftvern og en spredning av hangarene til de nye kampflyene vil redusere sårbarhet mer enn en sentralisert hangarløsning som er sterkt fortifisert. Den valgte løsningen vil videre legge til rette for en effektiv flytimeproduksjon.

I tillegg gjenbrukes vesentlig mindre av den eksisterende infrastrukturen på Ørland enn hva som i utgangspunktet ble lagt til grunn i 2011, blant annet fordi basen er i full operativ drift med F-16, samtidig som den bygges ut for de nye F-35 kampflyene. Samlet medfører disse forholdene om lag 750 mill. kroner i merkostnader til hangarløsningen på kampflybasen.

Totalt medfører de skjerpede støykravene, sikringstiltak og hangarløsningene et merbehov på om lag 1,6 mrd. kroner for etableringen av kampflybasen på Ørland.

6.1.2 Fremskutt kampflybase og base for maritime overvåkingsfly

Regjeringen anbefaler å etablere én base for kampfly og maritime overvåkingsressurser beskyttet av langtrekkende luftvern og baseforsvar på Evenes. Samtidig anbefales Andøya flystasjon nedlagt. Dagens P-3 Orion-fly videreføres på Andøya frem til nye maritime overvåkingsfly innfases på Evenes i perioden 2020–2023. Etableringen av en fremskutt base for kampfly på Evenes ble besluttet ved Stortingets behandling av Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012). Endrede forutsetninger, som beskrevet i kapittel 1 og 2, ligger til grunn for vurderingen av behovet for økt beskyttelse av disse kritiske ressursene.

Regjeringen har lagt en helhetlig vurdering av både operative og økonomiske konsekvenser til grunn for forslaget om å samle aktiviteten på Evenes. Denne løsningen gir best operativ evne til lavest kostnad.

Nedleggelsen av Andøya flystasjon er det tiltaket i denne langtidsplanen som gir størst negative konsekvenser for det berørte lokalsamfunnet. Andøya flystasjon er tilpasset operasjoner med dagens maritime patruljefly, og det er foretatt en vurdering av videre utnyttelse av Andøya flystasjon med både kampfly og nye maritime overvåkingsfly.

Som del av grunnlaget for regjeringens anbefaling er følgende alternative løsninger vurdert:

  1. Samling av aktiviteten på Evenes – utrangering av Andøya flystasjon

  2. Samling av aktiviteten på Andøya – utrangering av Evenes flystasjon

  3. Deling av aktiviteten mellom Evenes og Andøya

  4. Samling av aktiviteten på Evenes – videreføring av Andøya som beredskapsbase

  5. Samling av aktiviteten på Andøya – videreføring av Evenes som beredskapsbase

I tillegg er det utført en samfunnsøkonomisk analyse som er nærmere omtalt under punkt 6.7.1.

6.1.2.1 Regjeringens anbefaling – samling av aktiviteten på Evenes (alternativ 1)

Samling av kampfly og maritime patruljefly på Evenes, beskyttet av langtrekkende luftvern og baseforsvar, gir en kompakt og effektiv løsning som gir god beskyttelse av Luftforsvarets ressurser. I tillegg er Evenes et område som er viktig for mottak av allierte styrker. En samling av ressursene på Evenes, beskyttet av langtrekkende luftvern, er derfor den beste løsningen operativt. Evenes er med sin beskjedne og spredte bebyggelse i tillegg bedre rustet mot støyutfordringer enn hva som er tilfellet på Andøya. Støyforholdene var en avgjørende faktor ved valget av Evenes fremfor Andøya som fremskutt kampflybase i forrige langtidsplan. Evenes er den sist etablerte av Forsvarets flystasjoner, og mye av eksisterende bygg og anlegg kan derfor gjenbrukes. Spesielt gjelder dette nødvendige fasiliteter for kampfly, luftvern og baseforsvar. En base på Evenes har også personellmessige fordeler. Nærheten til Harstad og Narvik gir muligheter for jobb og utdanning for ansattes familier som skal bosette seg i området. Regjeringens forslag om en samling av aktiviteten på Evenes innebærer en økning på om lag 600 ansatte og over 300 vernepliktige på Evenes. På grunn av mindre personell og stordriftsfordeler for støttefunksjonene på bakken, har dette alternativet driftskostnader som ligger om lag 200 mill. kroner lavere pr. år fra 2027 sammenlignet med en delt løsning.

Den foreslåtte samlingen av aktivitet på Evenes medfører behov for investeringer til administrasjonsbygg, forlegninger og boliger. I tillegg er det behov for investeringer i flyoperative fasiliteter, om lag 700 mill. kroner til sikringstiltak og om lag 150 mill. kroner til støyrelaterte tiltak. Nødvendige sikringstiltak innebærer blant annet ytre og indre perimetersikring, overvåkingssystemer og post- og varemottak. Utredningen av sikringstiltak er basert på nytt lov- og regelverk samt erfaringer fra etablering av kampflybasen på Ørland. Behovet for støyrelaterte investeringer har økt sammenlignet med beregningene lagt til grunn i Prop. 73 S (2011–2012), på grunn av en strengere tolkning av regelverket for krav om tiltak. Totalt er det beregnet et investeringsbehov på om lag 3,5 mrd. kroner for samlingen av aktiviteten på Evenes.

6.1.2.2 Samling av aktiviteten på Andøya (alternativ 2)

Samling av kampfly og maritime patruljefly på Andøya, beskyttet av langtrekkende luftvern, gir også en kompakt og effektiv løsning med tilfredsstillende beskyttelse. Andøyas beliggenhet gjør basen noe mer krevende å beskytte enn Evenes. Mottaksområdet i Ofoten vil heller ikke bli beskyttet på samme måte som ved en samling på Evenes. På Andøya ligger det godt til rette for stor grad av gjenbruk av fasiliteter, spesielt til de flyoperative miljøene. Behovet for om lag en dobling av antall ansatte og vernepliktige medfører investeringer i administrasjonsbygg, forlegninger og boliger. I tillegg kommer investeringer i flyoperative fasiliteter. Kampflyoperasjoner fra Andøya vil medføre en vesentlig økning i støy på Andenes. Her har det vært vurdert flere løsninger. Løsningen som gir både minst støykonsekvenser og de laveste kostnadene, er å forlenge tverrvindbanen for å avvikle mest mulig av kampflyoperasjonene der. Kampfly er mer sensitive for vind enn maritime patruljefly, slik at bruk av begge baner må legges til grunn for å oppnå tilsvarende regularitet som for Evenes. Dette gjør at det kombinert med utbyggingen av tverrvindbanen til om lag tre mrd. kroner, forventes innløsing og støytiltak på bygninger for over to mrd. kroner. Dette er basert på nye støyberegninger fra Sintef som også tar høyde for erfaringene fra Ørland. I tillegg må det gjennomføres sikringstiltak for om lag 720 mill. kroner på basen hvis det skal stasjoneres både kampfly og maritime patruljefly her. Det er beregnet et investeringsbehov på totalt om lag 8,7 mrd. kroner ved en samling av aktiviteten på Andøya.

6.1.2.3 Deling av aktiviteten mellom Andøya og Evenes (alternativ 3)

For utredningen av dette alternativet er det lagt til grunn at kun den basen som har kampfly skal beskyttes av luftvern. Hvis begge basene skulle få slik beskyttelse, ville kostnadene knyttet til investeringer og spesielt til drift øke vesentlig. Kampflyene forutsettes lokalisert til Evenes som vedtatt, og de maritime patruljeflyene lokaliseres på Andøya. Løsningen gir samme beskyttelse av mottaksområdet i Ofoten, men de maritime patruljeflyene vil ikke komme inn under beskyttelsen av luftvernet på Evenes. Dette gjør at disse ressursene vil måtte deployere til en annen base ved et gitt trusselnivå. Alternativet medfører to base- og støttestrukturer, og dermed forsvinner stordriftsfordelen som en samling på én base gir. Løsningen medfører videre kostnader til sikring av to baser. En dårligere beskyttet base for de maritime patruljeflyene, betyr at det investeres i en base som i begrenset grad vil kunne anvendes i krise og væpnet konflikt. Som for de øvrige alternativene legges det også her til grunn omfattende gjenbruk av bygg og anlegg, men på grunn av drift på to baser krever denne løsningen flere ansatte og vernepliktige med tilhørende behov for investeringer i administrasjonsbygg, forlegninger, boliger. Totalt er det beregnet et investeringsbehov på om lag 3,5 mrd. kroner. På grunn av mer personell og overlapp av en rekke støttefunksjoner og materiellbehov, har dette alternativet vesentlig høyere driftskostnader, over 200 mill. kroner mer per år, sammenlignet med en samling på Evenes. Akkumulert over 20 år utgjør denne kostnadsforskjellen over 4 mrd. kroner.

6.1.2.4 Videreføring som beredskapsbaser (alternativ 4 og 5)

De to alternativene der den basen som nedlegges som flystasjon videreføres som beredskapsbase, kombinerer fordelene med samling og luftvernbeskyttelse av de nasjonale ressursene på én base med en mer robust basestruktur i nord. Å beholde en base som beredskapsbase innebærer at Forsvaret viderefører nødvendig infrastruktur for egne og eller allierte operasjoner i krise og væpnet konflikt, uten at norske avdelinger er stasjonert der i fredstid. Drift og vedlikehold av denne infrastrukturen gir imidlertid en betydelig merkostnad gjennom minimumskrav til flyplassdrift og tilstand på rullebane, sammen med et behov for å beholde store deler av basen for å kunne ivareta muligheten for kampflyoperasjoner. Rullebanesystemet må holdes vedlike i full lengde, og kapasitet for drivstoff og flygarasjering må opprettholdes. I tillegg må ammunisjonslager beholdes. Flyplassdriften, inkludert tårntjeneste, brann-, rednings- og havaritjeneste, kan for alternativet med Andøya som beredskapsbase søkes overført til en sivil aktør, men det må legges til grunn at Forsvaret må dekke deler av kostnadene ved et slik samarbeid.

Alternativ 4, med en samling av aktiviteten på Evenes og en videreføring av Andøya som beredskapsbase, fremstår som det eneste reelle alternativet av de to. Alternativ 5 krever enda større investeringer enn en samling på Andøya. Forutsatt en deling av kostnader med Avinor til flyplassdrift, forventes det likevel merkostnader på om lag 100 mill. kroner pr. år sammenlignet med om Andøya flystasjon nedlegges. I tillegg vil det over tid påløpe reinvesteringer. Videreføring av Andøya som beredskapsbase i 20 år vil, inkludert reinvesteringer, koste om lag 2,7 mrd. kroner mer enn en nedleggelse kombinert med samling av ressursene på Evenes. Kostnadene ved Evenes som beredskapsbase er lavere på grunn av en vesentlig mer omfattende sivil flytrafikk og en lufthavn som er sivilt drevet.

6.1.3 Utnyttelsen av Rygge

Regjeringen anbefaler å videreføre Luftforsvarets ledelse og Forsvarets elektroniske krigføringsstøttesenter på Rygge fremfor å flytte disse til henholdsvis Reitan og Ørland, som vedtatt gjennom behandlingen av Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012). Videre anbefales Luftforsvarets programmeringssenter på Mågerø lokalisert til Rygge i stedet for til Reitan, for å minimere tap av kompetanse under implementeringen av NATOs kommunikasjons- og styringsplattform for kontroll og varsling og den mobile luftkontrollenheten. Samlet vil omgjøringen av disse vedtakene gi reduserte investeringskostnader på om lag 500 mill. kroner i forhold til hva det vil koste å gjennomføre tiltakene.

Flyttingen av 339 skvadron med Bell 412 fra Bardufoss til Rygge gjennomføres når tilstrekkelig helikopterkapasitet er etablert i Nord-Norge i form av NH90 og AW101, etter planen innen 2019. En samling med 330 skvadron sin redningshelikopterbase og Oslofjord heimevernsdistrikt 01 på Rygge, utnytter base- og støttestrukturen på Rygge på en god måte. Regjeringen vil effektivisere forvaltningen i Luftforsvaret gjennom at administrasjonen på Rygge får personell- og økonomiansvaret også for avdelingene på Bardufoss, Sola og Gardermoen. Dette innebærer en effektivisering av støttefunksjoner, muliggjort av IKT-løsninger og forvaltningssystemer, som legger til rette for en reduksjon i administrative årsverk på Bardufoss og Gardermoen.

Regjeringen foreslår ytterligere utnyttelse av Rygge ved å overføre forhåndslager og beredskapsfunksjon for allierte tankfly (Co-located Operating Base, COB) til Rygge, jf. omtale under punkt 6.5. Rygge er også i fremtiden planlagt brukt som beredskapsbase for blant annet Høy luftmilitær beredskap (HLB). En forutsetning for både COB- og HLB-funksjonen er en videreføring av rullebanesystem og drivstoffanlegg på Rygge. Dersom sivil flyplassdrift på Rygge opphører, vil Forsvaret selv måtte organisere videre drift på et minimumsnivå. Et foreløpig anslag har avdekket merkostnader i størrelsesorden 40 mill. kroner pr. år hvis den sivile flyplassdriften opphører.

For flytting av Bell 412 og Luftforsvarets programmeringssenter til Rygge er det beregnet et investeringsbehov på om lag 50 mill. kroner, i hovedsak knyttet til fornyelse og tilpasning av eksisterende EBA.

6.1.4 Utnyttelse av ledig kapasitet på Værnes – nedleggelse av Forsvarets base på Kjevik

Gjennom behandlingen av Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012) sluttet Stortinget seg til at det skulle vurderes en ny innretning på utdanning og kompetanseutvikling i Luftforsvaret. Fremtidig utvikling av Luftforsvarets skolesenter på Kjevik skulle ses i lys av de nye behovene strukturen ville ha og tilpasses denne utviklingen.

Regjeringen anbefaler å legge ned Luftforsvarets virksomhet ved Kjevik og samlokalisere hovedtyngden av Luftforsvarets skoleaktivitet til Trøndelagsregionen. Skolene vil være geografisk lokalisert i Trondheim, på Værnes og på Ørland, for å utnytte synergier opp mot de operative miljøene. Samtidig tilknyttes alle Luftforsvarets våpenskoler organisatorisk under en ansvarlig sjef ved Luftforsvarets nye skolesenter på Værnes. Dette gjøres for i større grad å se Luftforsvarets utdanning i sammenheng. Faglige og operative behov har veid tyngst i regjeringens forslag. Disse tiltakene gir en bedre utnyttelse av basestrukturen.

Værnes har betydelig ledig kapasitet i dag. Regjeringen anbefaler å flytte hele staben ved Luftforsvarets tekniske skolesenter og befalsskolen fra Kjevik til Værnes innen utgangen av 2018 som en del av opprettelsen av Luftforsvarets skolesenter på Værnes. Den resterende virksomheten på Kjevik effektiviseres og avvikles senest innen 2025 for å minimere kompetansetapet. Dette må ses i sammenheng med mulig sivil utsetting av grunnleggende teknisk utdanning, hvordan man kan søke synergier internt i Forsvaret og hvordan spesialisert utdanning kan samlokaliseres med våpensystemene ute på basene. Disse tiltakene vil redusere EBA-behovet for teknisk utdanning og være med på å styrke skolesenteret på Værnes som hovedsete for fagutdanning i Luftforsvaret. Hovedelen av fagutdanningen for luftvern og baseforsvar vil være geografisk samlokalisert med avdelingene på Ørland for å utnytte synergier på materiell og tilgjengelighet til øvingsområder.

Som en del av etableringen på Værnes anbefaler regjeringen å flytte Luftforsvarets flytaktiske skole fra Rygge til Værnes.

Endringene medfører et beregnet investeringsbehov på om lag 270 mill. kroner. Nedleggelsen av Kjevik vil gi om lag 35 mill. kroner per år i reduserte driftskostnader og reduserer fornyelsesbehovet som pr. i dag er beregnet til om lag 320 mill. kroner på Kjevik over den kommende 20-årsperioden. Det er estimert en netto avhendingsverdi på om lag 80 mill. kroner etter at kostnader til opprydning er fratrukket. Samlet gir nedleggelsen reduserte kostnader på om lag 1 mrd. kroner i et 20-årsperspektiv i tillegg til forventede reduserte kostnader til rekruttering og utdanning, og stordriftsfordel når teknisk utdanning er geografisk samlokalisert med de operative avdelingene.

6.1.5 Styrking av Grensevakten i Sør-Varanger

Den foreslåtte styrkingen av Grensevakten med et jegerkompani krever etablering av økt forlegnings- og lagerkapasitet i Sør-Varanger. For å kunne gjennomføre dette tiltaket raskt, er det er lagt opp til en midlertidig løsning i påvente av at permanent infrastruktur skal være etablert innen utgangen av 2020. Det er beregnet et investeringsbehov på om lag 110 mill. kroner inklusiv den midlertidige løsningen.

6.1.6 Tilpasning av basestruktur for Heimevernet

For å frigjøre ressurser til prioritert operativ aktivitet, anbefaler regjeringen å avvikle distriktsstaben til Møre og Fjordane heimevernsdistrikt 11 (HV-11) og nedlegge Setnesmoen leir. Som en konsekvens av at Sjøheimevernet foreslås avviklet, anbefales sjøheimevernsfasilitetene i Nærøysund og Grunden 22 lagt ned. Den økonomiske effekten av å legge ned HV-11 er betydelig, fordi man i tillegg til å legge ned distriktsstaben, vil kunne utrangere hele leiren på Setnesmoen.

Uavhengig av om Heimevernet hadde blitt værende eller ikke, er det et behov for miljøopprydding på Setnesmoen. Kostnaden for miljøoppryddingen er estimert til mellom 20 og 50 mill. kroner.

Setnesmoen har i dag lav utnyttelsesgrad. Om lag en tredjedel av bygningsmassen mangler leietaker. Nedleggelsen frigjør om lag 23 mill. kroner i driftsmidler pr. år og medfører samtidig at fornyelseskostnader på 200 mill. kroner unngås. Nedleggelsen av Nærøysund og Grunden 22 gir til sammen en gevinst på om lag 1 mill. kroner. Samlet gir nedleggelsene av basene i Heimevernet reduserte kostnader på om lag 600 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.

6.1.7 Redusert virksomhet på Karljohansvern ved Horten – videreføring av Vealøs

Regjeringen foreslår en reduksjon av Forsvarets virksomhet på Karljohansvern. Vealøs videreføres som trenings- og beredskapssenter for spesialstyrkene, og vil fremdeles kunne benyttes av politiets beredskapstropp. FLO Vedlikehold Horten driver i dag støttevirksomhet for Forsvaret som ikke er stedbundet, som mindre verkstedarbeider, kulelagerproduksjon, håndvåpenvedlikehold og vedlikehold av ubåtbatterier. Regjeringen anbefaler at FLO Vedlikehold Horten legges ned og at virksomheten overføres dels til andre verksteder i Forsvaret og dels at tjenestene kjøpes fra sivile leverandører. Vedlikehold av ubåtbatterier ses i sammenheng med overgang til nye ubåter og interimløsning i leide lokaler. Understøttelsen av spesialstyrkene flyttes til Vealøs. Forsvarets forskningsinstitutts virksomhet og museumsaktiviteten videreføres. Støtteaktiviteten kan avvikles med basen. Heimevernets lager på basen kan flyttes til enten Heistadmoen, Rygge eller leide lokaler.

Reduksjonen av virksomheten på Karljohansvern gir reduserte kostnader på om lag 20 mill. kroner per år, og fornyelsesbehovet reduseres med om lag 670 mill. kroner. Samlet gir dette reduserte utgifter på om lag 1 mrd. kroner i et 20-årsperspektiv, inkludert salgsinntektene.

6.1.8 Nedleggelser av baser i Harstadområdet

Som en følge av forslaget om å avvikle Kystjegerkommandoen og Taktisk båtskvadron i Harstad, anbefaler regjeringen å legge ned basene Trondenes og Harstad Syd innen utgangen av 2018. Regjeringen anbefaler videre at Åsegarden avvikles innen utgangen av 2019, og at alliert øving og trening i større grad gjennomføres ved lokasjoner tilknyttet Forsvarets avdelinger.

Trondenes har et fornyelsesbehov på om lag 230 mill. kroner over de neste 20 årene, og Åsegarden har et fornyelsesbehov på om lag 700 mill. kroner. Estimerte salgsinntekter fratrukket forventende kostnader til opprydding for Trondenes er vurdert til om lag 35 mill. kroner og om lag 10 mill. kroner for Harstad Syd. For Åsegarden er avhendingsverdien vurdert som nøytral på grunn av de forventende opprydningskostnadene. Samlet avhendingsverdi for de tre basene er vurdert til 45 mill. kroner.

Nedleggelsene i Harstadområdet bidrar både til konsolideringen av Forsvarets basestruktur og til frigjøring av ressurser til prioritert operativ aktivitet. Avviklingen av støttevirksomheten og nedleggelse av Trondenes og Harstad Syd frigjør netto om lag 80 mill. kroner pr. år fra drift av base- og støttestruktur. Nettoeffekten av dette tiltaket blir på om lag 2,1 mrd. kroner i reduserte investeringer og drift over de neste 20 årene. Åsegarden har om lag 25 mill. kroner i årlige driftskostnader. Samlet gir nedleggelsen av Åsegarden reduserte utgifter på om lag 1,1 mrd. kroner i et 20-årsperspektiv.

6.1.9 Nedleggelse av Kjeller

Forsvarets virksomhet på Kjeller ligger i et pressområde ved Lillestrøm i Skedsmo kommune. Regjeringen anbefaler en gradvis frigjøring av arealet og en avvikling av Kjeller innen utgangen av 2023. Forsvaret vil ikke ha behov for rullebanen etter den kommende utfasingen av F-16 og Sea King i perioden 2020–2022.

Det er funnet alternative løsninger for Forsvarets og Forsvarsmateriells virksomhet på Kjeller. Denne er planlagt samlokalisert med annen virksomhet på Østlandet, blant annet på Kolsås og Sessvollmoen. Den planlagte omorganiseringen gir en effektiviseringsgevinst på om lag 20 mill. kroner pr. år, gjennom et redusert antall administrasjons- og støtteelementer. Forsvarets laboratorietjenester anbefales skilt ut fra Forsvarets virksomhet og konkurranseutsatt. Nasjonal Logistikkommando anbefales lokalisert i eksisterende bygningsmasse på Sessvollmoen sammen med Forsvarets sanitet.

Da Fornebu ble stengt for flyging i 1998, ble mye av småfly- og luftsportsaktiviteten i Oslo-området overført til Kjeller. Ved en nedleggelse av Kjeller som flyplass vil det bli behov for å finne alternativer for denne aktiviteten.

Avviklingen av basen gir et betydelig potensial for verdiskaping for samfunnet dersom arealet omreguleres. Dette sammen med behovet for byutvikling i området, har skapt et mulighetsrom der Forsvaret kan avhende basen Kjeller, som vil kunne utvikles for salg og gi betydelige inntekter. Det er anslått et konservativt gevinstpotensial på 600 mill. kroner for salg av eiendommen fratrukket kostnader til miljøopprydding, dersom eiendommen selges etter omregulering. I tillegg unngås et fornyelsesbehov på om lag 600 mill. kroner. Nedleggelsen av Kjeller gir reduserte utgifter på over 1,5 mrd. kroner i et 20-årsperspektiv, inkludert effektiviseringsgevinsten og salgsinntektene, fratrukket kostnader til omregulering og miljøopprydding.

6.1.10 Konsolidering og effektivisering av Forsvarets personell- og vernepliktsenter

I perioden 2017–2020 vil regjeringen konsolidere og effektivisere Forsvarets personell- og vernepliktsenters (FPVS) virksomhet og flytte tyngdepunktet nordover. FPVS vil per 1. august 2016 være lokalisert med avdelinger i Oslo, Hamar, Elverum og Harstad, samt med lokale sesjonssentre i Bergen, Kristiansand, Målselv, Stavanger, Trondheim og Oslo. I tillegg er Forsvarets narkotikagrupper nord og sør underlagt FPVS. Disse vil slås sammen til én gruppe med betydelig reduksjon i årsverk. På kort sikt vil store deler av FPVS sin virksomhet i Oslo avvikles, og denne vil flyttes til eksisterende lokaler i Harstad, på Elverum og Hamar.

6.2 Modernisering og utvikling av støttestrukturen i forsvarssektoren

Regjeringen vil gjennomføre en omfattende modernisering av støttestrukturen i Forsvaret, herunder logistikkområdet. Forsyning og vedlikehold kan i langt større grad baseres på leveranser fra det sivile markedet. Bruk av strategiske avtaler med sivile leverandører gir fordeler som effektiv tids- og ressursutnyttelse, økt reaksjonsevne og fleksibilitet, større operativt handlingsrom, forbedret utholdenhet og økt operativ tilgjengelighet. Denne utviklingen innenfor sivilt-militært samarbeid gir Forsvaret rom for å redusere i egen organisasjon. Samtidig er det helt vesentlig at ytelsen i langt større grad skal tilpasses det reelle behovet, og at det må gjøres avtaler som sikrer tilstrekkelige logistikkleveranser også i krise og væpnet konflikt.

6.2.1 Organisering av logistikkvirksomheten

Behovet for modernisering og utvikling av logistikkvirksomheten kombinert med en omfattende og kompleks portefølje av investeringer i forsvarssektoren i årene som kommer, gjør at Forsvaret er i ferd med å gjennomføre tiltak knyttet til organiseringen og kapasiteten til logistikkvirksomheten i sektoren.

6.2.1.1 Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO)

FLO er organisert under forsvarssjefen, og videreføres med en ytterligere profesjonalisert fagstab med ansvar for forsyning, vedlikehold, transport og operative logistikkenheter som ikke naturlig kan legges under forsvarsgrenene, herunder Nasjonal logistikkommando (NLK). Disse tjenestene vil danne grunnlaget for videreutviklingen av logistikkvirksomheten i Forsvaret. Forsyning som omfatter driftsanskaffelser, lagring og distribusjon av materiell og reservedeler videreføres, men vil effektiviseres på bakgrunn av økt sivilt-militært samarbeid. Dette er en prosess Forsvaret alt har påbegynt etter et prinsipp om at sivile leverandører kun nyttes der dette er mest kostnadseffektivt. Nytt felles forvaltningssystem for alt materiell er innført gjennom LOS-programmet.

Med unntak av Karljohansvern vil de tunge verkstedene videreføres i FLO inntil videre, men det vil i perioden bli vurdert et strategisk samarbeid med forsvarsindustrien for å effektivisere vedlikeholdsvirksomheten.

For å samle små fagmiljøer, ta ut synergier og heve den faglige kvaliteten, vil regjeringen organisatorisk overføre følgende avdelinger tilhørende Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte (FKL) fra Hæren til FLO; FKL stab, inkludert fagavdeling logistikk, teknisk avdeling, Logistikkskolen, Forsvarets ammunisjons- og EOD-skole, Forsvarets transportskole og operasjonsstøtte. Hæren beholder Logistikkbase land, Forsvarets kompetansesenter for objektsikkerhet, Forsvarets hundeskole og Forsvarets militærpolitiavdeling. Avdelingene videreføres lokalisert på Sessvollmoen. Forsvarets ABC-skole er organisert under Hæren i dag. Regjeringen vil samle all fagutdanning og kompetanseutvikling organisert under en sjef i hver forsvarsgren og driftsenhet. Disse endringene inngår i denne konsolideringen.

6.2.1.2 Økt sivilt-militært samarbeid om logistikk

Regjeringen legger opp til at forsynings-, vedlikeholds- og verkstedtjenester i større grad skal baseres på bruk av sivile leverandører der disse har stordriftsfordeler og der dette ikke er kjernekompetanse i Forsvaret. Det er utarbeidet et logistikkonsept for støtte til HV som har overføringsverdi til andre deler av strukturen. For det videre arbeidet skal det nye logistikkonseptet for HV og bruk av strategiske avtaler være rettesnor for videre utvikling av andre områder innenfor logistikkvirksomheten. Dette innebærer et potensial for å redusere logistikken i forsvarsgrenene. I første rekke vil dette påvirke logistikkbasene, som vil kunne reduseres eller avvikles som følge av utvidelse av denne typen avtaler. Logistikkbase Felles kan legges ned og Logistikkbase Land reduseres og legges ned i takt med implementering av nye logistikkonsepter der sivile leverandører utfører oppgavene. En forutsetning for dette er at sivile avtaler kan dekke oppgavene kosteffektivt og tilfredsstillende. Det vil også være et potensial for reduksjon av transport- og lagerkapasitet med nye logistikkonsepter.

Stadig flere nye materiellsystemer leveres med ytelsesbaserte avtaler for logistikk i levetiden, såkalt Performance Based Logistics (PBL). Dette innebærer at mye av premissene for systemets ytelser og kostnader i driftsfasen legges i kontraktsforhandlingene for kjøp av materiellet. Videre er tredje- og fjerdepartsaktører (4 PL-avtaler) eksempler på løsninger hvor en annen part påtar seg ansvaret for å forvalte logistikkløsninger for Forsvaret. PBL- og 4 PL-avtaler forventes å bli fremtidens dominerende forsynings- og vedlikeholdsløsning. Etablering av slike avtaler vil flytte grensesnittet mellom Forsvaret og sivile leverandører. Ved inngåelse av slike kontrakter vil Forsvaret kunne redusere bemanningen innenfor materiellstyring, innkjøp, lager og vedlikehold, fordi dette er tjenester som kan ligge som integrert del av den ytelsen Forsvaret gjør avtale om å kjøpe fra leverandører. I tillegg vil lagerarealet kunne reduseres når oppgaver flyttes til leverandør. Det er et strategisk mål å bruke de kontraktsformene som gir Forsvaret de mest kosteffektive løsningene.

6.2.1.3 Modernisering og reduksjon av Forsvarets lager

Regjeringen har iverksatt en omfattende modernisering av Forsvarets forvaltning og lagerstruktur basert på moderne prinsipper for forsyningsvirksomhet. FLO skal i perioden gjennomføre sentralisering og konsolidering av lagerstrukturen. Forsvarets lagerstruktur er planlagt halvert. En sentral forutsetning for at Forsvaret skal kunne etablere en rasjonell forsynings- og materiellforvaltningsstruktur, er overgang fra stasjonære lagerbeholdninger til materiellflyt i kombinasjon med beredskapslagre der hvor dette er nødvendig. Det innebærer at spesielt for materiell som er kommersielt tilgjengelig, vil Forsvarets beredskap i større grad enn i dag baseres på beredskapsavtaler enn beredskapslagre, noe som har et betydelig gevinstpotensial.

Der det er kritisk nødvendig vil taktisk lagring av enkelte kategorier materiell for avdelinger med korte klartider gjennomføres.

Som en del av moderniseringen av forsyningsstrukturen i Forsvaret anbefaler regjeringen å nedlegge Hovemoen, da aktiviteten som gjennomføres her i dag kan løses på andre måter. Hovemoen fungerer i dag først om fremst som et bufferlager og en oppsamlingsplass for materiell som skal avhendes. Nedleggelsen av Hovemoen gir reduserte utgifter på om lag 0,9 mrd. kroner i et 20-årsperspektiv inkludert reduserte årsverkskostnader. Om lag 0,2 mrd. kroner er direkte knyttet til basedriften.

6.3 Disponering av verdiøkningen for arealene som frigjøres ved en eventuell flytting av sivil lufthavn i Bodø

Gjennom behandlingen av Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012) vedtok Stortinget å legge ned Bodø hovedflystasjon og flytte kampflyvirksomheten til Ørland. I Meld. St. 26 (2012–2013) ble det lagt til grunn at det skal startes opp en prosess for å få på plass en langsiktig løsning for sivil luftfart i Bodø. Regjeringen har fulgt opp dette ved å gi Avinor i oppdrag å utrede alternativer for ny sivil lufthavn i Bodø, i forbindelse med arbeidet med plangrunnlaget til Nasjonal transportplan 2018–2029.

Transportetatene og Avinor anbefaler alternativ 1 for ny sivil lufthavn i Bodø. Dette innebærer å flytte dagens lufthavn i underkant av en kilometer sørover og utover fra byen. I anbefalingen skriver transportetatene at arealene som frigjøres ved flytting med stor sannsynlighet vil få en verdistiging.

Forsvarsdepartementet er grunneier for arealene ved Bodø hovedflystasjon. Det er lagt til grunn at salgsinntekter for avhending av arealer skal finansiere andre tiltak i langtidsplanen. Realiseringen av sivilt alternativ 1 vil kunne medføre vesentlig større inntekter enn forutsatt i langtidsplanen. Regjeringen vil derfor legge til rette for at en slik verdiøkning for arealene som frigjøres ved en eventuell realisering av alternativ 1, i nødvendig grad skal bidra til å finansiere en ny sivil lufthavn i Bodø, og vil utrede dette nærmere.

6.4 Samlede konsekvenser knyttet til omstillingen av base- og støttestrukturen

Tiltakene for å konsolidere basestrukturen og modernisere og effektivisere støttestrukturen er en av forutsetningene for den økonomiske balansen i hele forsvarsstrukturen. Regjeringens anbefalte basestruktur medfører en avhending av over 470 000 kvadratmeter bygningsmasse.

Regjeringens anbefalte tiltak medfører et investeringsbehov i basestrukturen på om lag 5 mrd. kroner. I tillegg kommer investeringsbehov drevet av materiellprosjekter og behov for fornyelse. Investeringene skal understøtte endringer i aktivitet på en rekke baser som følge av nytt materiell som fases inn, men også effektiviseringstiltak gjennom kraftsamling for å oppnå en bedre sammenheng mellom Forsvarets oppdrag og fysiske lokasjoner. De største investeringene i perioden vil være videreutvikling av kampflybasen på Ørland og etablering av fremskutt kampflybase og en base for maritime overvåkingsfly på Evenes. I tillegg kommer investering i ny luftradarkjede, fasiliteter for nye ubåter, tiltak knyttet til klimaforliket.

Regjeringen vil prioritere investeringer knyttet til arbeidsmiljø, helse, miljø og sikkerhet. Videre legges det opp til fortsatt opprettholdelse av en god tilstandsgrad på sektorens prioriterte bygningsmasse, gjennom investeringer i kritisk fornyelse. Det legges også opp til investeringer i tiltak for å transformere sektorens fossilbaserte energiproduksjon til mer miljøvennlige løsninger.

EBA-investeringer skal ta utgangspunkt i, og fastholde, nøkterne behovsvurderinger, brukerkrav og ambisjoner. Investeringer i ny EBA-kapasitet skal tydeligere enn i dag ses i sammenheng med utrangering.

6.5 Alliert øving og trening

Det er et mål for regjeringen å tilrettelegge for øving og trening for allierte og partnere i Norge. På denne måten bidrar Norge til at allierte styrker evnen til å operere under norske klimatiske og geografiske forhold, og øker dermed troverdigheten i de kollektive forsvarsgarantiene ved krise eller væpnet konflikt. Et høyt nivå av regelmessig alliert tilstedeværelse skaper en stabiliserende normaltilstand i fredstid, som bidrar til troverdig avskrekking og forsvar.

Regjeringen viderefører ambisjonsnivået for regelmessig alliert tilstedeværelse gjennom øving og trening i Norge. Det er videre et mål at alliert aktivitet i større grad skal gjennomføres integrert med nasjonal øving og trening, og at den gjennomføres på baser og i øvingsområder hvor norske avdelinger er stasjonert. Dette vil gi en bedre sammenheng med operativt planverk for allierte operasjoner i Norge og den allierte aktiviteten som gjennomføres i fredstid.

Regjeringen vil videreføre dagens konsept der styrkeprodusentene etablerer samarbeidsavtaler med relevante partnere og gjennomfører øving og trening innenfor rammene for egen virksomhet, samtidig som Alliert treningssenter (ATS) har et særlig ansvar for deler av den landbaserte trenings- og øvingsvirksomheten. Samøving mellom norske og allierte styrker på norsk jord bedrer evnen til samhandling, og gir dermed økt operativ evne.

ATS videreføres i Nord-Norge med hovedsete i Porsanger. Etter at Åsegarden leir utrangeres, bør den utenlandske øvingen og treningen som i dag gjennomføres der, i større grad gjennomføres sammen med norske avdelinger på de basene hvor disse avdelingene øver og trener. Det kan være behov for å benytte seg av sivile leverandører til å etablere midlertidig forlegning og forpleining, for å ha nok kapasitet i perioder med særlig høy aktivitet. Forsvaret har allerede inngått avtale med sivile aktører, som gir mulighet for etablering av midlertidige baser med forlegning og forpleining, samt annen logistikkstøtte. Det er potensial for i større grad å utnytte slike avtaler. Regjeringen legger vekt på å styrke FOHs evne til å planlegge og lede fellesoperative øvelser. Regjeringen ønsker dessuten å legge økt vekt på at Norge jevnlig er vertskap for allierte øvelser.

6.6 Alliert forhåndslagring og mottak

Regjeringen anbefaler å videreføre Vertslandsstøttebataljonen for understøttelse av US Marine Corps’ forhåndslagre i Trøndelag, og flytte Co-located Operating Base (COB)-lageret for kampfly fra Bodø til Evenes og COB-lageret for tankfly fra Sola til Rygge. COB omfatter forpliktelser til å understøtte allierte flyforsterkninger. Lagrene gir mulighet for hurtig mottak av amerikanske kampfly og tankfly.

Flytrafikken på Sola har medført et økt behov for arealer og infrastruktur på sivil side. Uten vesentlige oppgraderinger av nødvendig infrastruktur vil det bli kostbart å gjenopprette nødvendig kapasitet på Sola. Et COB-lager fordrer vakthold og sikring, personell og støtteapparat lokalt.

Rygge peker seg ut som en egnet base for et COB-lager i Sør-Norge. Den har en gunstig plassering og en infrastruktur som er godt tilpasset denne virksomheten, inkludert den nødvendige kapasiteten på drivstoffanlegget og nødvendige oppstillingsplasser.

Gitt at allierte kampfly skal kunne understøttes i nord, er Evenes og Bardufoss aktuelle baser etter at Bodø og Andøya er nedlagt. Banak ligger for langt øst. Bardufoss ble i sist langtidsplan vurdert som ikke aktuell for kampflyoperasjoner med F-35 uten betydelige investeringer, blant annet til forlengelse av rullebanen. Bardufoss vurderes derfor ikke som egnet. Evenes peker seg ut som den mest aktuelle flystasjonen for COB-lager for kampfly. Evenes er allerede valgt som fremskutt base for kampfly, noe som er positivt i en COB-sammenheng, fordi det er en fordel at lageret blir lokalisert på en beskyttet operativ militær kampflybase. Dette gir synergi og tilrettelegger for samarbeid, spesielt ved regelmessig alliert tilstedeværelse i fredstid.

Regjeringens forslag til endringer i base- og støttestrukturen gir nye forutsetninger knyttet både til alliert trening, forhåndslagring og mottak. Planene for nasjonal og alliert utnyttelse av både militær basestruktur og sivil infrastruktur i krise og væpnet konflikt må dermed oppdateres. Planverk for mottak og avtaleverk for alliert trening i Norge vil bli oppdatert i lys av tiltakene i denne langtidsplanen og i dialog med NATO og våre nærmeste allierte.

6.7 Samfunnsmessige konsekvensutredninger

Avvikling av avdelinger og nedleggelser av baser har konsekvenser for ansatte, regioner og lokalsamfunn. Forsvarsdepartementet har derfor i dialog med Kommunal- og moderniseringsdepartementet fått gjennomført nødvendige konsekvensutredninger.

En distriktsmessig konsekvensutredning (DKU) er gjennomført for å kunne vurdere ringvirkningene for lokalsamfunn som er berørt av de anbefalte tiltakene. Her inngår tallfesting av hvordan tiltak påvirker sysselsetting, bosetting og tjenestetilbud. Det gis også en samlet vurdering av hvordan tiltakene innvirker på distriktspolitiske målsetninger.

Av de identifiserte tiltakene er det kun Andøy som får et signifikant fall i folketall og sysselsetting. Regjeringen har derfor valgt å gjennomføre en samfunnsøkonomisk analyse, i tråd med det statlige systemet for beregninger, der alternative baseløsninger til en nedleggelse av Andøya flystasjon er ytterligere konsekvensutredet.

6.7.1 Vurdering av samfunnsøkonomisk lønnsomhet for etablering av fremskutt kampfly- og maritim overvåkingsbase i nord

I den samfunnsøkonomiske analysen er en rekke både prissatte og ikke-prissatte virkninger ved de fem alternative baseløsningene vurdert. Alternativet med en samling av aktiviteten på Evenes vurderes som beste løsning også i et samfunnsmessig perspektiv.

De prissatte virkningene i den samfunnsøkonomiske analysen er uten moms og andre fordelingsvirkninger internt i staten, de er tillagt statens finansieringskostnader (skatteinnkreving) og de er neddiskonterte med 4 prosent pr. år. Dette gjør at tallene ikke er direkte sammenlignbare med de øvrige tallene i langtidsplanen, som gjengir de faktiske kostnadene for forsvarssektoren. Tabellen 6.1 viser de samlede prissatte virkningene over 30 år.

Tabell 6.1 Nøkkeltall fra samfunnsøkonomisk analyse

Kostnadsvirkning

Alt. 0

Alt. 1

Alt. 2

Alt. 3

Alt. 4

Alt. 5

Investering

2 736

3 564

7 920

3 805

4 041

8 182

Drift og vedlikehold

9 085

11 968

12 701

14 738

12 616

13 023

Skattefinansieringskostnad

0

683

1 521

1 198

863

1 613

Sum

11 821

16 215

22 142

19 741

17 520

22 818

1. Samling av aktiviteter på Evenes – utrangering av Andøya flystasjon, 2. Samling av aktiviteter på Andøya – utrangering av Evenes flystasjon, 3. Deling av aktiviteter mellom Evenes og Andøya, 4. Samling av aktiviteten på Evenes – videreføring av Andøya som beredskapsbase, 5. Samling av aktiviteten på Andøya – videreføring av Evenes som beredskapsbase.

Sammenstillingen av de prissatte virkningene viser det samme bildet som Forsvarsdepartementets beregninger, altså at regjeringens anbefaling om en samling av aktiviteten på Evenes er det rimeligste alternativet, både knyttet til investeringer og driftskostnader. Nullalternativet med videreføring av maritime patruljefly på Andøya og QRA uten luftvern og baseforsvar på Evenes innebærer også betydelige kostnader for samfunnet, uten at det gir den samme forsvarsevnen som de andre alternativene.

I den samfunnsøkonomiske analysen har blant annet samarbeidet med Andøya Test Center (ATC), frigjøring av areal, støybelastning, miljøvirkninger og endring i lokal sikkerhet blitt vurdert. Konsekvensene for ATC har blitt viet særskilt oppmerksomhet. I følge den samfunnsøkonomiske analysen påvirker baseløsningene ATC både positivt og negativt. Det vil være positivt at norsk luftvern, som regelmessig kjøper tjenester fra ATC, både økes i omfang og at det vil være utplassert en luftvernavdeling i nærområdet. Dette gjelder for alle baseløsningene. Det vil påvirke ATC negativt om Andøya legges ned, ved at ATCs kostnader vil øke, og at de dermed må øke prisene de tar for sine tjenester. Dette vil kunne påvirke omsetningen negativt. Dette er etterspurte tjenester, nasjonalt og internasjonalt, og det vurderes ikke som sannsynlig at ATC må legge ned sin virksomhet på grunn av en nedleggelse av Andøya flystasjon.

Der negative konsekvenser for næringsliv og kommuneøkonomi på en av basene fører til positive konsekvenser på den andre basen, vurderes effekten som en fordelingsvirkning i den samfunnsøkonomiske analysen. Flytting av Forsvarets virksomhet fra Andøya til Evenes vil medføre fraflytting og lavere aktivitet på Andøya, noe som vil kunne ha stor innvirkning på lokalsamfunnet. Evenes vil på den annen side kunne oppleve tilsvarende økt aktivitet. Slike fordelingsvirkninger er beskrevet i rapporten, men vil ikke påvirke samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Det er over 2 500 sysselsatte i Andøy kommune, og inkludert ringvirkningene av en nedleggelse av flystasjonene, er det i henhold til DKU forventet fra seks til ni prosent nedgang i sysselsetting og en forventet nedgang i folketallet på mellom seks og ti prosent. Dette er betydelig, men når det er ventet at om lag 90 prosent av både sysselsetting og folketall opprettholdes, vil Andøya fremdeles være et bærekraftig lokalsamfunn. Nedleggelsen av flystasjonen kan gi muligheter både gjennom frigjøring av arealer for kommunen og gjennom muligheter for alternativ verdiskapende virksomhet i fasilitetene som fraflyttes av Forsvaret.

Regjeringen legger til grunn at statens samfunnsansvar for berørte lokalsamfunn og regioner skal ivaretas når statlige omorganiseringer medfører betydelig reduksjon i aktivitetsnivå. Nedleggelse av Andøya flystasjon vil kunne medføre reduksjon i aktivitet i et lokalsamfunn der Forsvarets virksomhet har vært viktig i mange år. Lokalsamfunnet Haugnes ble i sin tid fraflyttet for å gi plass til flystasjonen. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at kommunen skal ha gode forutsetninger for å omstille og videreutvikle seg etter nedleggelsen av flystasjonen. Det vil derfor være viktig med en god dialog med Andøy kommune og Nordland fylkeskommune knyttet til behovet for omstillingstiltak som følge av endringene i Forsvarets virksomhet i kommunen. For å lykkes med slik tilrettelegging legger regjeringen vekt på samarbeid mellom kommunen, fylkeskommunen, næringslivet og private initiativtakere.

Figur 6.1 Oversikt over endringer i Forsvarets basestruktur

Figur 6.1 Oversikt over endringer i Forsvarets basestruktur

7 Utvikling av forsvarssektorens øvrige etater

Forsvarssektoren består av Forsvarsdepartementet (FD) og fem underlagte etater: Forsvaret, Forsvarsmateriell (FMA), Forsvarsbygg (FB), Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Forsvarets operative evne og forsvaret av landet er hovedoppdraget til forsvarssektoren. De fire andre etatenes primærfunksjon blir dermed å støtte Forsvarsdepartementet og Forsvaret. Unntaket fra dette er den instruksjonsmyndigheten Justis- og beredskapsdepartementet er tillagt overfor NSM i saker innenfor Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde. Støtten til Forsvaret innebærer at utviklingen av Forsvaret vil påvirke etatenes oppgaver. Særlig Forsvarsmateriell og Forsvarsbygg er konsekvensorganisasjoner og må derfor forholde seg til hvordan andre elementer i Forsvaret blir organisert som følge av langtidsplanen.

Alle etatene skal kontinuerlig arbeide med forbedring og effektivisering slik at organisasjonens kvalitet og leveringsevne ytterligere styrkes. Etatene skal kontinuerlig foreta tilpasninger av egen organisasjon ut fra sektorens behov og utvikling. Alle etatene skal søke å utvikle eksisterende og nye samarbeidsrelasjoner nasjonalt og internasjonalt innenfor Forsvarsdepartementets føringer.

I arbeidet med denne langtidsplanen er det identifisert et betydelig potensial for effektivisering innenfor etatenes ansvarsområder.

7.1 Forsvarsmateriell

Forsvarsmateriell videreføres som et ordinært forvaltningsorgan, direkte underlagt FD. Etaten ble etablert 1. januar 2016, med utgangspunkt i overføring av deler av virksomheten i Forsvarets logistikkorganisasjon.

Hensikten med etableringen av en egen materielletat er å oppnå en sterkere strategisk styring, gjennom blant annet kortere styrings- og ansvarslinjer. I tillegg er hensikten å oppnå kvalitetsforbedring og effektivisering av materiellinvesteringer og materiellforvaltning.

Etaten skal ivareta materiellinvesteringer og materiellforvaltning i forsvarssektoren og sikre at Forsvaret og andre etater får tilgang på kostnadseffektivt og sikkert materiell i tråd med vedtatte langtidsplaner. Forsvarsmateriells hovedoppgaver skal være å planlegge, anskaffe, forvalte og avhende materiell for Forsvaret og andre etater i forsvarssektoren.

7.1.1 Hovedprioriteringer

Forsvarsmateriell skal videreutvikles som en profesjonell utøver innenfor materiellinvesteringer og materiellforvaltning. Økt profesjonalisering av investeringsvirksomheten innebærer at den nye etaten skal inneha evne til skalerbarhet og bedre utnyttelse av kompetansen på tvers av kapasitetsområdene, økt prosjektkompetanse og økt kontinuitet i stillinger.

Forsvarsmateriell skal utvikles med en robust og tilstrekkelig kompetanse knyttet til etatsledelse. Etaten skal bestå av ledere og medarbeidere med ulik kompetansesammensetning. Økonomisk-administrativ, teknisk, merkantil, juridisk og annen relevant kompetanse innenfor etatens ansvarsområde er avgjørende.

Videre er det sentralt at Forsvarsmateriell får tilgang til relevant militær kompetanse. Dette skal skje ved at militært tilsatte disponeres fra Forsvaret til Forsvarsmateriell. Forsvarsmateriell skal fortsette å støtte Forsvaret med teknisk kompetanse, for å unngå en dublering av kompetansemiljøer i forsvarssektoren.

7.1.2 Videreutvikling av Forsvarsmateriell

Forsvarsmateriell etableres gjennom tre faser, der første fase (2015) innebar etableringen av en interimsorganisasjon som forberedte etableringen av etaten. I andre fase (2016) skal Forsvarsmateriell tilpasse organisasjonen for å bli en effektiv og funksjonsdyktig etat. Forsvarsmateriell skal videre foreta tilpasninger av organisasjonen mot ønsket organisasjonsstruktur for effektiv oppgaveløsning. Forsvarsmateriell skal i fase tre (2017 og utover) arbeide med fortsatt effektivisering slik at organisasjonens kvalitet og leveringsevne forbedres ytterligere. Effektiviseringen skal foregå kontinuerlig og gjennomgående.

Forsvarsdepartementets arbeid med modernisering og effektivisering av stabs-, støtte-, og forvaltningsfunksjoner i forsvarssektoren, har synliggjort et betydelig effektiviserings- og forbedringspotensial, også innenfor etatenes ansvarsområder.

Forsvarsmateriell skal effektiviseres i hovedsak innenfor tre dimensjoner:

  • Intern drift av etaten

  • Investeringsprosessen

  • Materiellforvaltning

Det vil bli gitt konkrete mål for effektivisering innenfor disse dimensjonene.

7.2 Forsvarsbygg

Forsvarsbygg videreføres som et ordinært forvaltningsorgan, som på vegne av Forsvarsdepartementet utøver eierrollen for forsvarssektorens eiendommer, bygg og anlegg (EBA). Forsvarsbyggs hovedoppgaver er å forvalte de statlige eiendommene som forsvarssektoren disponerer, gjennomføre investeringer i EBA og avhende EBA som sektoren ikke lenger har behov for.

Forsvarsbygg skal bidra til understøttelse av sektorens primærmål om å skape forsvarsevne. Kjernen i Forsvarsbyggs ulike oppgaver er å understøtte Forsvarets operative evne og beredskap gjennom kostnadseffektive og funksjonelle EBA-tjenester og rådgivning.

Forvaltning av sektorens EBA blir gjennomført som en kombinasjon av egenproduserte tjenester og kjøp av varer og tjenester i det sivile markedet. Forsvarsbygg dekker sine utgifter gjennom husleie fra brukerne, betaling for utførte oppdrag og bevilgninger.

Informasjon om tilstandsgrad og oppgraderingsbehov for sektorens samlede EBA-portefølje viser at tilstanden har vært stabil de siste årene, selv om det fremdeles er utfordringer. Dette er en indikasjon på at prioritering av målrettet vedlikeholdsinnsats over tid gir ønsket effekt. Det vil fremdeles være viktig med prioritering av kostnadseffektiv verdibevaring. Helhetlige vurderinger av samspillet mellom tiltakene vedlikehold, komponentutskiftning, nyinvesteringer og avhending vil stå sentralt i det videre arbeidet.

Forsvarsbygg har ansvaret for forvaltningen av statens kulturhistoriske eiendommer i forsvarssektoren, herunder de nasjonale festningsverkene, jf. omtale i kapittel 9.4.3. Forsvarsbygg skal ivareta forsvarssektorens interesser i sivil arealplanlegging slik at sektorens virksomhet sikres gode rammebetingelser.

7.2.1 Forvaltningsmodellen for eiendom, bygg og anlegg

Eiendomsforvaltningens overordnede mål er at all ressursbruk skal resultere i funksjonell EBA som tilfredsstiller brukernes behov innenfor best mulig totaløkonomi i forsvarssektoren. Det ble i 2012 igangsatt et arbeid for å vurdere forbedringspunkter til forvaltningsmodellen og dens anvendelse.

Arbeidet konkluderte med at forvaltningsmodellen gir gode forutsetninger for effektiv håndtering av EBA-området, men at det fremdeles er utfordringer, hovedsakelig knyttet til hvordan modellen anvendes i praksis. Basert på dette er det gjennomført og planlagt flere tiltak for ytterligere å forenkle, forbedre og tilpasse anvendelsen av modellen, slik at utnyttelsen av forsvarssektorens EBA blir enda mer kostnadseffektiv fremover. Dette vil bidra til å skape enda bedre forutsetninger for Forsvarets operative evne og beredskap.

7.2.2 Videreutvikling av Forsvarsbygg

Funksjonell EBA er ett av premissene for Forsvarets operative evne og beredskap. Forsvarsbygg skal levere EBA-løsninger som er nøkternt tilpasset sektorens prioriterte behov, og som gir best mulig totaløkonomi i et levetidsperspektiv.

Flere eksterne og interne vurderinger har avdekket at det fremdeles er et potensial for å redusere sektorens årlige drifts- og investeringskostnader knyttet til EBA. Forsvarets viktigste bidrag for å kunne redusere utgiftene til EBA, og dermed kunne frigjøre midler til høyere prioritert aktivitet, er nøkterne behovsbeskrivelser og fortløpende utrangering av EBA det ikke lenger er behov for.

Forsvarsbygg må realisere sin del av gevinstpotensialet, blant annet gjennom effektivisering av interne prosesser og reduksjon i stabs- og støttefunksjoner.

Forsvarsdepartementet vil vurdere tiltak både for å redusere sektorens totale eiendomsmasse ytterligere og for å skape forutsetninger for at sektoren kan dekke sine EBA-behov gjennom mer kostnadseffektive løsninger. Det vil bli gjennomført kostnadsreduserende tiltak innenfor eiendomsforvaltningen gjennom å redusere antall kvadratmeter eiendomsmasse og gjennom å forbedre og effektivisere drifts- og investeringsprosessene på EBA-området. I styringen vil Forsvarsdepartementet særlig legge vekt på økt grad av standardisering og nøkternhet.

Forsvarsbygg må tilpasse sin virksomhet, organisasjon og lokalisering som konsekvens av både strukturbeslutninger og andre endringer i forsvarssektorens etterspørsel. Dette, sett i sammenheng med økt behov for kontinuerlig forbedring og effektivisering, gjør det nødvendig å vurdere Forsvarsbyggs interne innretning og organisering nærmere.

7.3 Forsvarets forskningsinstitutt

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har som formål å drive forskning og utvikling (FoU) for forsvarssektorens behov. FFI skal gi den politiske og militære ledelsen rettidige råd i faglige spørsmål innenfor instituttets arbeidsområde. Særlig gjelder dette forhold som kan påvirke forutsetningene for forsvarspolitikken, forsvarsplanleggingen og forvaltningen av sektoren.

FFI utfører en stor andel av forsvarssektorens forskning. Instituttet skal gjennom egen forskning og i samarbeid med andre nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer holde seg à jour med den vitenskapelige og teknologiske utviklingen, og vurdere dens konsekvenser for forsvarssektoren. Samtidig skal FFI holde seg underrettet om gjeldende planer og vurderinger for forsvarssektorens struktur og større materiellanskaffelser, og gi råd og medvirke til den løpende bearbeidingen og gjennomføringen av planene. Videre skal instituttet bistå den øverste ledelsen i forsvarssektoren med å fremskaffe et best mulig beslutningsgrunnlag for Forsvarets videre utvikling.

7.3.1 Hovedprioriteringer

FFI skal fremdeles prioritere teknologisk og realfaglig forskning. Instituttet skal utvikle fagområder og innrette sine forskningstemaer mot sektorens fremtidige behov, særlig der hvor teknologisk utvikling kan bidra til å tette gap i Forsvarets kapasiteter. I prioriteringen av nye fag- og teknologiområder skal FFI legge vekt på hvilke bidrag disse kan gi til en kostnadseffektiv kapabilitetsutvikling. Forskningen skal understøtte investeringsbeslutninger og omhandle tema som er særegne for norske forhold. Videre skal forskningen bidra til økt operativ kapasitet for hver forsvarskrone, vurdert helhetlig og i et levetidsperspektiv. I denne sammenhengen blir det viktig for FFI å ivareta nasjonale operative behov innenfor områder som maritim strategi, forsvarsøkonomi, forsvarsplaner og innføring av nytt militært hovedmateriell. Nærheten til Forsvarets operative struktur må videreføres, for på best mulig måte å kunne støtte denne.

FFI skal satse videre på FoU knyttet til informasjons- og nettverksteknologi, presisjonsstyrte langtrekkende missiler, ammunisjon og rakettmotor, ubemannede og autonome systemer, samt forsvar mot ny teknologi og nye trusler.

FFI har i en årrekke forsket på terrorisme i sine TERRA-prosjekter. Denne kompetansen skal videreføres, men det vil være avgjørende at andre sektorer fortsetter å bidra økonomisk til hovedtyngden av prosjektene. FFI forsker på flere områder hvor kunnskapen kommer andre enn bare forsvarssektoren til gode. For å opprettholde forskningsinnsatsen vil det i disse tilfellene være viktig å få finansiell støtte også fra andre som har nytte av forskningen.

FFI har, blant annet gjennom forskning på årskull, bygget opp et kompetansemiljø innenfor forskning på personell- og kompetanseområdet i forsvarssektoren som videreføres, samtidig som FFI i utgangspunktet ikke skal bygge opp miljøer som allerede finnes i sivil sektor.

7.3.2 Videreutvikling av FFI

Finansiering av forskningen er et sentralt virkemiddel i FDs styring av FFI. FFI finansieres gjennom basisbevilgning, strategiske FoU-midler og oppdragsmidler. Basisbevilgningen er et årlig tilskudd som tildeles for gjennomføring av forskning som er av langsiktig og kompetansebyggende karakter. De strategiske FoU-midlene skal primært rettes inn mot kapabilitetsrelatert FoU. Oppdragsmidler kommer fra brukerfinansiert, spesifikk og ofte kortsiktig forskningsinnsats med en eller flere konkrete bestillere. Hovedprinsippet er at den enkelte bruker har ansvar for å budsjettere for eget behov for oppdragsforskning. Andelen basis- og strategiske midler er en investering i fremtiden og gir forskningsmessig tyngde. Samtidig sikrer oppdragsdelen at FoU er relevant, tidsriktig og nyttig for sektoren. Forsvarsdepartementet vil videreføre dagens balanse mellom finansieringskategoriene.

Regjeringen har høye ambisjoner for, og vil satse målrettet på, forskning og utvikling, jf. regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 (Meld. St. 7 (2014–2015)). I den kommende fireårsperioden vil FFI kontinuerlig måtte forbedre og effektivisere sin virksomhet for å møte nye rammebetingelser og for å sikre effektiv og rasjonell innretning knyttet til forsvarssektorens behov for forskningsstøtte. Det skal spesielt ses på instituttets indirekte kostnader. I tillegg skal hensiktsmessigheten av at instituttet henter en større andel av sine inntekter utenfor forsvarssektoren vurderes. Innretning og omfang av de sivile oppdragene skal tilpasses den kompetanse og kapasitet FFI bygger opp for forsvarssektorens behov.

Regjeringen vil effektivisere forsvarssektorens innovasjons- og eksperimenteringsordning (I&E-ordningen). Norwegian Battle Lab & Experimentations (NOBLE) oppdrag om å forvalte I&E-ordningen og gjennomføre eksperimenter i samarbeid med Forsvaret overføres til FFI når NOBLE legges ned, jf. kapittel 9.1.5. FFI skal søke å utvikle eksisterende og nye samarbeidsrelasjoner nasjonalt og internasjonalt, blant annet for å bidra til en sterkere faglig og tematisk spissing av instituttets egen portefølje. Forskningsaktivitetene ved instituttet skal være konsentrert om forskningstemaer hvor sivil kompetanse i utgangspunktet ikke er tilgjengelig. FFI skal videreføre samarbeidet med Forsvarets skoler og støtte undervisningen. FFI vil støtte Forsvaret og Forsvarsmateriell med FoU i forbindelse med materiellanskaffelser.

Forsvarsteknologien kan gi store ringvirkninger og nytte også for sivil sektor. FFI skal følge opp mulighetene for et tettere sivilt-militært samarbeid nasjonalt og internasjonalt, hvis det anses tjenlig for forsvarssektoren. Eksempler på aktuelle flerbruksområder innbefatter romsystemer, undervannsteknologi og sensorer og ubemannede overflatefartøy. FoU innenfor samfunnssikkerhet og beredskap er også et viktig område for sivilt-militært samarbeid. Mange av produktene til de store norske forsvarsbedriftene har utviklet seg gjennom et tett samarbeid mellom FFI, Forsvaret og industrien. Dette trekantsamarbeidet er blant annet benyttet i forbindelse med sjømålsmissiler, luftvern, ammunisjon og rakettmotorer. Gjennom Innst. 185 S (2015–2016) til Meld. St. 9 (2015–2016) om Nasjonal forsvarsindustriell strategi, videreføres denne modellen. I tillegg bør det både fra industrien og forsvarssektoren satses mer på felles FoU-aktivitet i EUs rammeprogram H2020. Denne satsingen er også et ledd i forberedelsene til et eventuelt forsvarsforskningsprogram i EUs neste rammeprogram (2021–2027).

FFI skal videreutvikle det målrettede FoU-samarbeidet med utvalgte nasjoner, herunder USA, Storbritannia og Nederland. Instituttet vil gjennom dette sikre tilgang til en større teknologisk base til nytte for forsvarssektoren.

7.4 Nasjonal sikkerhetsmyndighet

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er et sektorovergripende direktorat for forebyggende sikkerhetstjeneste, underlagt Forsvarsdepartementet. Justis- og beredskapsdepartementet har instruksjonsrett overfor NSM i saker innenfor departementets ansvarsområde. NSM skal først og fremst bidra til statssikkerhet og samfunnssikkerhet. Kun i den grad virksomheters og enkeltindividers sikkerhet har betydning for statssikkerhet eller samfunnssikkerhet, skal dette inngå i NSMs virksomhet.

NSMs ansvar og oppgaver er primært regulert i Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) med forskrifter. Sikkerhetsloven er under revisjon og utfallet av denne vil kunne medføre endringer for NSMs arbeidsoppgaver. I Nasjonalt beredskapssystem er sjef NSM gitt fullmakt til å pålegge andre aktører å iverksette visse beredskapstiltak.

NSM skal legge til rette for, støtte og rapportere om forebyggende tiltak mot spionasje, sabotasje og terrorhandlinger. Videre skal NSM føre tilsyn med sikkerhetstilstanden i virksomheter underlagt sikkerhetsloven. Etaten skal også gi informasjon, råd og veiledning til virksomheter og bidra til at sikkerhetstiltak utvikles. NSM er kontaktpunkt og har et utøvende ansvar overfor andre land og internasjonale organisasjoner innenfor fagområdet forebyggende sikkerhet. NSM skal utøve sertifiseringsmyndighet for IT-sikkerhet i produkter og systemer (SERTIT).

NSM er ansvarlig for å varsle og koordinere håndteringen av alvorlige IKT-angrep mot samfunnskritisk infrastruktur eller andre viktige samfunnsfunksjoner. Dette innebærer blant annet å organisere og drifte et nasjonalt varslingssystem for digital infrastruktur (VDI). NSM understøtter Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet på IKT-sikkerhetsområdet i form av råd og veiledning, og gjennom å identifisere og foreslå nasjonale tiltak og krav innenfor IKT-sikkerhet.

NSM skal innenfor eget ansvarsområde medvirke til at sikkerhetskulturen i forsvarssektoren forbedres.

7.4.1 Hovedprioriteringer

Utviklingen i risikobildet medfører at det er behov for å styrke det forebyggende sikkerhetsarbeidet, som et ledd i styrkingen av Forsvarets operative evne og for å styrke sikkerheten i samfunnet for øvrig. Regjeringen prioriterer en fortsatt videreutvikling av NSM innenfor særskilte områder. Følgende hovedprioriteringer vil legges til grunn for NSMs virksomhet i kommende langtidsplanperiode:

NSM vil prioritere arbeidet med IKT-sikkerhet. Dette innebærer å utarbeide kostnadseffektive forebyggende sikkerhetstiltak og sikrere løsninger, og å gjennomføre IKT-tilsyn, råd og veiledning. IKT-sikkerhet omfatter også å avdekke og analysere IKT-angrep, og å koordinere håndteringen av slike. Dette innebærer blant annet samarbeid med NATO, mellom etterretnings- og sikkerhetstjenestene og avdekking av hendelser ved hjelp av varlingssystem for digital infrastruktur.

NSM skal være en proaktiv og tilgjengelig fagmyndighet for personellsikkerhet. Som del av fagmyndighetsrollen skal NSM sørge for å utarbeide og utgi nødvendige føringer og retningslinjer. NSM skal også bidra til å effektivisere klareringsprosessen, gjennom å videreutvikle metoder og oppgradere verktøyunderstøttelse.

NSM skal prioritere rådgivnings- og veiledningsaktivitet innenfor objektsikkerhet. NSM skal bidra til at sikkerhetslovens krav til utvelgelse, klassifisering og sikring av objekter ivaretas som forutsatt hos virksomhetene.

God sikkerhetskultur er, sammen med fysiske, tekniske og organisatoriske sikkerhetstiltak, en forutsetning for effektiv forebygging og håndtering av sikkerhetstruende hendelser. NSM skal medvirke til at sikkerhetskulturen i virksomhetene forbedres, blant annet gjennom å bidra til økt kompetanse og styrket risikoforståelse.

7.4.2 Videreutvikling av NSM

Det digitale sårbarhetsutvalget (Lysneutvalget) peker i sin utredning (NOU 2015: 13) på behovet for at de ulike tilsynsmyndighetene har kompetanse og kapasitet til å gjennomføre tilsyn og ivareta sin veiledningsplikt innenfor IKT-sikkerhet. Erfaring viser at kombinasjonen av tilsyn, råd og veiledning har en positiv effekt på IKT-sikkerheten hos virksomhetene der det blir ført tilsyn. NSM vil derfor styrke sin evne til å føre tilsyn med tekniske IKT-sikkerhetstiltak, i tillegg til å videreutvikle metodikk og verktøy for sine IKT-sikkerhetstilsyn.

Alvorlige IKT-angrep er blitt mer avanserte og vanskeligere å oppdage. Dermed er det også mer tid- og kompetansekrevende enn tidligere å gjennomføre analyser i etterkant av slike angrep. NSM skal forbedre sin evne til å avdekke og analysere alvorlige IKT-angrep, blant annet gjennom å oppgradere sensorteknologien i varslingssystem for digital infrastruktur. Den nasjonale evnen til å håndtere alvorlige IKT-angrep mot samfunnskritisk infrastruktur og informasjon er avhengig av et godt samspill mellom etterretnings- og sikkerhetstjenestene. NSM arbeider på dette området tett med Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste blant annet innenfor rammen av Cyberkoordineringsgruppen. Dette samarbeidet skal utvikles videre.

Sikkerhetsklareringssaker blir stadig mer komplisert blant annet som følge av at et økende antall ansatte i norske virksomheter har tilknytningsforhold til andre land. Den økende sakskompleksiteten medfører økt ressursbruk og lengre saksbehandlingstider i klareringssaker. NSM skal derfor styrke sin rolle som nasjonal fagmyndighet for personellsikkerhet. NSM skal sørge for vurderinger, råd og veiledning, kurs, føringer og retningslinjer for alle aktører i personellsikkerhetsarbeidet. NSM skal også bidra til effektivisering av klareringsprosessen, gjennom å videreutvikle metoder og oppgradere verktøyunderstøttelsen.

I 2014 etablerte NSM i samarbeid med Forsvaret et kurssenter for forebyggende sikkerhet. NSM skal videreutvikle kurssenteret og blant annet koordinere sin veilednings- og opplæringsvirksomhet med andre relevante aktører, herunder Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi).

NSM skal ha en begrenset kapasitet til å støtte virksomheter direkte. Det er derfor hensiktsmessig å benytte andre leverandører, enten private eller offentlige, til å levere tjenester innenfor enkelte av NSMs ansvarsområder. For å sikre at aktuelle leverandører holder et tilfredsstillende faglig nivå, skal NSM utvikle en akkrediteringsordning innenfor relevante områder.

Utviklingen i risikobildet medfører behov for forskning og utvikling innenfor forebyggende sikkerhet. FoU-virksomheten tilfører NSM kompetanse om risiko og sårbarheter knyttet til prosesser, personell, materiell og teknologi, og bidrar til utvikling av metoder og sikkerhetstiltak. NSMs FoU-satsing er nærmere beskrevet i kapittel 9.

NSMs personell er fordelt på tre lokasjoner. Regjeringen vil vurdere en samlokalisering av NSM i fireårsperioden.

8 Personell og kompetanse

8.1 Riktig kompetanse til rett tid

Personellet er en avgjørende innsatsfaktor for Forsvaret. Det er personellet som omdanner strukturene og våpenplattformene til operativ evne. Kompetansereformen i forsvarssektoren skal bidra til at sektoren utvikles til å bli en moderne kompetanseorganisasjon med riktig kompetanse til rett tid, på rett plass. Det er avgjørende at sektoren evner å tiltrekke, rekruttere, anvende, beholde og utvikle kompetansen den trenger. Like viktig er det å omstille den kompetansen som ikke lenger er relevant.

Tre forhold er av særlig betydning for regjeringens prioriteringer innenfor personell- og kompetanseområdet. For det første skal prioriteringene bidra til å utvikle, forbedre og effektivisere sektoren. Det forutsetter at virksomhetene evner å være innovative.

For det andre medfører ny ordning for militært tilsatte omfattende endringer av personellstrukturen, som innebærer at rekrutteringsaktiviteter, seleksjon og utdanning må tilpasses nye karriereveier. Ordningen er bedre tilpasset behovet for spesialisering, dybdekompetanse og kontinuitet, og er avgjørende for balansering av alders- og gradsstrukturen i Forsvaret.

For det tredje må prioriteringene ses i sammenheng med regjeringens satsing på å øke bemanningen av den operative delen av strukturen ved flytting av ressurser fra forvaltning og basedrift til operativ aktivitet. Konsekvensen av dette er at Forsvaret må endre personellsammensetningen, og omdisponere ressursene som del av den kontinuerlige moderniseringen av Forsvaret. Kompetansereformen ble introdusert i Prop. 73 S (2011–2012) Et forsvar for vår tid, og ytterligere konkretisert i Meld. St. 14 (2012–2013) Kompetanse for en ny tid. Målsetningene om bredere rekruttering, økt mangfold og fleksibilitet, bedre kompetanseflyt mellom forsvarssektoren og resten av samfunnet, og utvikling av dybdekompetanse og spesialisering, videreføres i kommende fireårsperiode.

Det skal også tilsettes ny og mer relevant kompetanse. Regjeringen vil legge til rette for bedre utnyttelse av sektorens fagmilitære kompetanse og prioritere denne til operativ virksomhet. Det skal videre sikres en best mulig anvendelse av fast ansatt personell og reservister i Forsvaret.

8.2 Rekruttering og seleksjon

Den militære profesjon blir stadig mer differensiert og spesialisert, og et moderne forsvar er helt avhengig av tung fag- og profesjonskompetanse. Spesialistkorpset skal utgjøre ryggraden i det fremtidige Forsvaret. Disse vil representere kontinuitet og erfaringsbasert fagkompetanse.

Offiserenes rolle endres i takt med at spesialistkorpset vokser frem og finner sin form. Forsvaret har behov for offiserer med perspektiver på egen virksomhet, som inspirerer, motiverer og mobiliserer til innsats og løsning av krevende oppgaver. Forsvaret vil ha behov for færre offiserer i fremtiden. Offiserene er fremdeles avhengige av å ha en viss grad av spesialisert fagkompetanse, men skal i fremtiden i større grad representere militær breddekompetanse og ledelse. Utdanningen av offiserer må også endres som følge av nye roller. Offiser og spesialist skal utfylle hverandre, arbeide komplementært og ikke dublere i rolle og oppgave. Dette stiller krav til differensiert seleksjon.

Kompetansebegrepet brukes som betegnelse for formelle kvalifikasjoner, men rommer også erfaring, personlige egenskaper, ferdigheter og holdninger som kreves for å løse en oppgave.

En vesentlig del av forsvarsektorens kompetansebehov dekkes gjennom utdanning ved Forsvarets ulike skoler. I tillegg er det behov for kompetanse innenfor en rekke andre fagområder.

Forsvarets personellpolitikk legger grunnlaget for hvordan Forsvaret skal rekruttere, beholde og videreutvikle både militære og sivile medarbeidere med høy motivasjon og riktig kompetanse. Forsvarets behov og dimensjonerende oppgaver skal være styrende. En større grad av kompetanseflyt mellom forsvarssektoren og det sivile samfunnet er en personalpolitisk målsetning, og sektoren må se sitt kompetansebehov og sin kompetanseproduksjon som en del av samfunnets samlede ressurser.

En utfordring i kommende fireårsperiode vil være å skape en personell- og kompetansestruktur som understøtter den operative strukturen. Stabs- og støttefunksjoner skal reduseres, og ressurser skal prioriteres til operativ virksomhet. Samtidig som Forsvaret har behov for å omdisponere personell og nedbemanne, vil det innenfor enkelte kompetanseområder også være behov for å styrke bemanningen. Dette er nødvendig for å bidra til å vri en større del av personellsammensetningen mot operativ struktur og relevant støttestruktur.

8.3 Verneplikten og førstegangstjenesten

Den allmenne verneplikten ligger fast, og må utvikles kontinuerlig for å være best mulig tilpasset Forsvarets behov. Førstegangstjenesten skal videreutvikles og tilpasses Forsvarets krav til reaksjonsevne, operative avdelingers behov for fleksibilitet og handlefrihet, samt økte krav til kompetanse og kostnadseffektivitet.

Verneplikten bidrar til å løse Forsvarets oppgaver og utgjør en viktig del av Forsvarets operative evne. Spesielt gjelder dette for oppgavene knyttet til beredskap og nasjonalt forsvar, som krever styrkeoppbygging basert på tilgang til vernepliktig personell.

Innføringen av allmenn verneplikt for kvinner og menn fra 2015 var et viktig skritt fremover i moderniseringen av verneplikten. Andelen av de som i dag avtjener førstegangstjeneste, som oppgir at de også ville avtjent førstegangstjeneste om den var frivillig, har økt fra 71 prosent til 84 prosent fra 2011 til 2015. Verneplikten gjør at Forsvaret kan velge ut de best egnede for førstegangstjeneste. De vernepliktige utgjør videre det sentrale rekrutteringsgrunnlaget av utdannet personell for verving, videre utdanning og tilsetting i Forsvaret. Den militære grunnutdanningen som gis gjennom førstegangstjenesten vil også gjøre det enklere å rekruttere personell med relevant sivil utdanning på et senere tidspunkt.

Verneplikten skal sikre Forsvaret tilgang på nødvendig personell og kompetanse for å bemanne Forsvarets stående avdelinger og enheter. Samtidig gir den også Forsvaret tilgang til en betydelig reserve av ferdig utdannet personell som kreves for bemanning av Forsvarets ikke-stående styrkestruktur, inkludert Heimevernet, i tilfelle styrkeoppbygging for operasjoner eller høynet beredskap.

Antallet vernepliktige som innkalles til førstegangstjeneste skal ikke overstige Forsvarets behov, både for å unngå kostbar overproduksjon av kompetanse og for å redusere belastningen samfunnet legger på de vernepliktige. I balansen mellom vervede og vernepliktige inne til førstegangstjeneste skal sistnevnte bemanne enheter og stillinger der det av operative eller kompetansemessige grunner er hensiktsmessig. Med den anbefalte styrkestrukturen vil behovet for vernepliktige i førstegangstjeneste videreføres på om lag samme nivå som i dag. Anslagsvis 12 prosent av årskullet vil derved fullføre førstegangstjeneste per år.

Førstegangstjenesten skal i hovedsak benyttes for å bidra til Forsvarets stående enheter. Fredsoperative enheter som Hans Majestet Kongens Garde, Grensevakten, Kystvakten, vakt- og sikringsstyrker og Sjøforsvarets fartøyer løser hver dag oppdrag med en betydelig andel vernepliktige inne til førstegangstjeneste.

Hensynet til behovet for å få god operativ nytteeffekt av den grunnleggende soldatutdanningen, samtidig som kompetansen også kan gjenbrukes i reserven eller Heimevernet, skal vektlegges når førstegangstjenestens lengde vurderes.

Heimevernets behov for personell og kompetanse vil i fremtiden hovedsakelig dekkes av det personellet som har avtjent førstegangstjeneste, men som ikke disponeres i de grenvise reservene. Dette vil sikre at tiden mellom avsluttet førstegangstjeneste og overføring til Heimevernet reduseres.

Sesjonsordningen skal utvikles for å sikre at Forsvaret i enda større grad rekrutterer de best egnede blant de mest motiverte for førstegangstjeneste.

Regjeringen prioriterer innføringen av allmenn verneplikt for kvinner og menn høyt. De første kvinner med plikt vil møte for avtjening av førstegangstjeneste sommeren 2016. Ordningen vil medføre økt andel kvinner blant de førstegangstjenestegjørende, og vil sannsynligvis bidra til økt kvinneandel i Forsvaret på sikt. Regjeringen vektlegger derfor tilrettelegging av kaserneforhold og personlig bekledning, utrustning, kommunikasjon, organisasjonskultur og ledelse for å møte økt kvinneandel.

Ved rekruttering av personell for førstegangstjeneste skal det tilstrebes et representativt utvalg der mangfold, både med hensyn til geografi, bakgrunn, kompetanse og sosiale forhold ivaretas. Det er viktig at muligheter og plikter i Forsvaret oppfattes å være like for alle borgere, uansett bakgrunn, basert på kompetanse og motivasjon.

8.4 Implementering av militærordningen

Stortingets vedtak ved behandlingen av Innst. 335 L og 336 S (2014–2015) til Prop. 111 LS (2014–2015), om å innføre en ny ordning for militært tilsatte (militærordningen), herunder et spesialistkorps i tråd med NATO-standard, innebærer en historisk viktig reform for Forsvaret. Hensikten med ordningen er å legge grunnlaget for en balansert personellstruktur som styrker Forsvarets operative evne. Militærordningen utgjør et fleksibelt og fremtidsrettet rammeverk som tilfredsstiller Forsvarets behov for å utvikle militært personell i tråd med samfunnsmessige og militære utviklingstrekk.

Ordningen ble iverksatt 1. januar 2016 og skal være ferdig implementert innen utgangen av den kommende fireårsperioden. Forsvaret er allerede i gang med å utvikle og implementere nye systemer for tilsetting, disponering, avansement og utdanning.

Videre arbeides det med å gjennomgå alle stillinger i den militære strukturen. Ambisjonen er at dette arbeidet skal sluttføres tidlig i perioden 2017–2020. De første spesialistene er tilsatt, og det er en overordnet målsetning å dreie personellstrukturen i retning av færre offiserer og flere spesialister. Dette er en krevende kompetansedreining som også skal ivareta den enkelte militære avdelings egenart på en hensiktsmessig måte. Denne prosessen vil pågå parallelt med den overordnede strukturutviklingen, og gjennom hele perioden 2017–2020. Regjeringen er opptatt av at det legges til rette for overgangsordninger som bidrar til at personellet blir ivaretatt på en god måte.

For å bidra til økt kunnskap om og forståelse for både de strukturelle og de kulturelle aspektene ved militærordningen, har Forsvarsdepartementet iverksatt forskning som skal følge innføringen av ordningen.

Militærordningen vil ikke alene sikre en balansert personell- og kompetansestruktur, og må ses i sammenheng med andre faktorer som forbedret strategisk kompetanseledelse og en personellmessig dreining mot operativ virksomhet. I sum vil dette kunne bidra til en mer balansert bemanning i sektoren.

8.5 Utdanning

8.5.1 Forsvarets utdanningssystem

Forsvaret er en kompetanseorganisasjon, og dekker en vesentlig del av det mangfoldige kompetansebehovet gjennom eget utdanningssystem. Regjeringen vil reformere Forsvarets utdanningssystem på en måte som ivaretar egenarter til den militære profesjonsutdanningen og sikrer god kvalitet i utdanningen. For å sikre riktig kompetanse til rett tid er Forsvaret avhengig av relevant og god militær utdanning levert på en kostnadseffektiv måte.

En gjennomgang av utdanningssystemet ble varslet i kompetansemeldingen (Meld. St. 14 (2012–2013)). Regjeringen vil skape bedre forutsetninger for kvalitet i utdanningen, legge til rette for mer robuste fagmiljøer, styrke forskningsbasert utdanning og samtidig frigjøre ressurser. Flere av tiltakene som anbefales er også omtalt i tidligere langtidsplaner. Regjeringen har lagt vekt på at Forsvarets utdanningssystem harmoniseres med strukturreformen i universitets- og høyskolesektoren (Meld. St. 18 (2014–2015)) så langt det er hensiktsmessig. Ved å samle ressursene på færre, men sterkere institusjoner, er ambisjonen å skape mer robuste fagmiljøer og bedre forskning. Det er samtidig en målsetning å beholde sektorens egenart og en regional struktur.

8.5.1.1 Behov for endring

Dagens utdanningssystem fremstår som fragmentert, kostbart, med komplekse styringslinjer og ofte små og sårbare fagmiljøer.

Utdanningssystemet må tilpasses militærordningen, som etablerer to komplementære karrieresystemer med en karrierevei for offiserer (OF) og en karrierevei for befal, grenaderer og konstabler (OR/spesialister). Dette endrer tyngdepunktet i utdanningssystemet til fag- og funksjonsrettet utdanning. En fremtidig fordeling mellom offiserer og spesialister på henholdsvis 30 prosent og 70 prosent, påvirker behovet for nivådannende profesjonsutdanning for begge kategoriene. Endringer knyttet til militærordningen, og regjeringens forslag til effektivisering for kommende periode, medfører endrede utdanningsvolumer med reduksjon av behovet for befalsutdanning og en nedgang i antall studenter ved de tre krigsskolene. For å lykkes med implementeringen av militærordningen, er det vesentlig at det ikke bare utvikles ny utdanning for spesialistene, men at det samtidig settes inn tiltak for å sikre relevansen og attraktiviteten til den fremtidige offisersutdanningen. Forslagene til endring er derfor i all hovedsak rettet mot nivådannende utdanning.

Boks 8.1 Dagens utdanningssystem

Nivådannende utdanning er den generelle og grunnleggende militære utdanningen ved befalsskoler, krigsskoler og høyskoler. Spesialisert fag- og funksjonsrettet utdanning foregår hovedsakelig ved Forsvarets våpenskoler og kompetansesentre. Forsvarets utdanningssystem koster samlet om lag 2,5 mrd. kroner per år, hvorav 1,1 mrd. kroner går til nivådannende utdanning og 1,4 mrd. kroner til fag- og funksjonsrettet utdanning. Utdanningsinstitusjonene er spredt på 16 geografiske steder, og består av seks skoler som leverer grunnleggende befalsutdanning, fem akkrediterte høyskoler som leverer i overkant av ti bachelorgrader, en akkreditert høyskole som gir mastergrad, og ti fagskoler som leverer fag- og funksjonsrettet utdanning. Utdanningssystemet omfattet i 2015 20 mastergradsstudenter, 66 stabsstudiestudenter, 619 bachelorstudenter, hvorav 495 krigsskolestudenter (årlig kull totalt ca. 190 studenter), og 901 befalselever på kortere og lengre befalskurs. I tillegg gjennomførte et stort antall fag- og funksjonsrettet utdanninger på de ulike fagskolene.

8.5.2 Starten på en utdanningsreform

Hovedoppgavene til Forsvarets utdanningssystem er å drive utdanning, forskning og utvikling, opplæring og formidling innenfor militær kjernekompetanse. Utdanningssystemet skal levere relevant, behovsprøvd, fleksibel, kostnadseffektiv og god militær utdanning. Hensikten er å tilføre Forsvaret og forsvarssektoren fagmilitær profesjonskompetanse. Militært personell skal kunne løse oppgaver og utøve ledelse i svært krevende situasjoner. Regjeringen vil reformere Forsvarets utdanningssystem på en måte som ivaretar egenarten til den militære profesjonsutdanningen og sikrer god kvalitet i utdanningen. Samtidig må Forsvaret ha institusjoner for høyere utdanning som er godt forankret i det sivile samfunn og som følger sivile utviklingstrender der det er hensiktsmessig. Følgende skal legges til grunn for utviklingen av utdanningsvirksomheten:

  • Skape ett utdanningssystem. All utdanning og kompetanseproduksjon skal ses i sammenheng i den hensikt å skape bedre forutsetninger for kvalitet i utdanningen og redusere kostnadene. Styring og ledelse skal tydeliggjøres. Dette er en forutsetning for å forbedre utdanningssystemet både kvalitativt og kostnadsmessig.

  • Prioritere militær kjernekompetanse. Forsvarets utdanningssystem skal utvikle kunnskaper, holdninger og ferdigheter som er nødvendige for å planlegge, gjennomføre og lede militære operasjoner. Nødvendig sivil kompetanse utdannes som hovedregel sivilt, rekrutteres ferdig utdannet og gis militær påbygning.

  • Mer felles utdanning. Utdanningen skal gjøres felles der hvor det er mulig, for å utvikle felles militær kjernekompetanse, styrke kvaliteten og redusere kostnadene.

  • Mer behovsprøvd og fleksibel utdanning. Utgangspunktet skal være den enkeltes kompetansebehov opp mot kravene til stillingen. Hensikten er å unngå kostnader til utdanning av personell som enten ikke trenger utdanningen eller allerede har tilsvarende utdanning. Utdanningen skal være tidsriktig og tilstrekkelig, og som hovedregel være modulbasert, slik at den kan møte ulike behov for militær påbygning eller utdanning. Mer modulbasert utdanning skaper økt fleksibilitet for felles utdanning på tvers av forsvarsgrenene og muliggjør bedre utnyttelse av sivile utdanningsinstitusjoner.

  • Mer sivilt samarbeid. Økt samarbeid med sivile utdannings- og forskningsinstitusjoner skal gi økt kvalitet i forskning, utvikling og utdanning, og bidra til å redusere kostnadene. Sivile utdanningstilbud skal ikke dupliseres.

  • Mer samling av funksjoner. Det skal som hovedregel være færrest mulig leverandører av samme type utdanning. Det skal i størst mulig grad søkes fellesløsninger der det er hensiktsmessig for å holde kvaliteten god og kostnadene nede.

  • Mer robuste fagmiljøer. Forsvaret skal ha robuste fagmiljøer for å sikre kvalitet i utdanningen. Dette skal blant annet sikres gjennom bedre intern samhandling, både mellom de nivådannende utdanningene, mellom de ulike våpenskolene, og på tvers av nivådannende utdanning og fag- og funksjonsrettet utdanning. Institusjonene skal ikke duplisere, men utnytte hverandres og sivile utdannings- og kompetansemiljøer.

  • Mer åpenhet. Utdanningssystemet skal sammenligne seg med andre sivile og militære utdanningssystemer nasjonalt og internasjonalt i den hensikt å etablere kvalitetsmessige og kostnadsmessige sammenligningsgrunnlag.

  • Mer harmonisering med sivil sektor. Det skal skapes en god balanse mellom organiserte læringsaktiviteter og tid til egenstudier slik at studentene er rustet til å ta ansvar for egen læring. Kompensasjon og insentiver til faglig ansatte og studenter skal i større grad harmoniseres med sivil universitets- og høyskolesektor. Den enkelte medarbeider skal tillegges større ansvar for gjennomføring av nødvendig utdanning for videre karriere.

8.5.3 Nødvendige organisatoriske endringer

Regjeringen vil gjennomføre tre tiltak som bidrar til tydeligere styring og ledelse av Forsvarets utdanningssystem. Disse tiltakene er forutsetninger for å bidra til fremtidig kvalitativt god militær utdanning og for å kunne redusere utdanningskostnadene.

8.5.3.1 Etablere et helhetlig ansvar for utdanningssystemet

Det første tiltaket er å etablere strategisk styring av hele utdanningssystemet, både den nivådannende utdanningen og den mer grenvise fag- og funksjonsrettede utdanningen ved våpenskolene. Denne styringsfunksjonen legges til Forsvarsstaben, som ivaretar forsvarssjefens helhetlige ansvar for utdanning. Ansvaret innebærer styring og kontroll av utdanningssystemet med utgangspunkt i rammer satt av Forsvarsdepartementet.

8.5.3.2 Fra seks høgskoler til én felles høyskole

Det andre tiltaket innebærer en endring av dagens styrings- og organisasjonsmodell innenfor nivådannende utdanning. Regjeringen vil opprette én felles høyskole i Forsvaret ved å organisatorisk slå sammen dagens seks akkrediterte høyskoler (Krigsskolen, Sjøkrigsskolen, Luftkrigsskolen, Forsvarets ingeniørhøgskole, Forsvaret etterretningshøgskole og Forsvarets høgskole). Dagens lokalisering videreføres og de enkelte skolene beholder sine navn, og skal fortsatt ha egne skolesjefer. Den nye felles høyskolen vil få ansvaret for all nivådannende utdanning for både offiserer og spesialister, samt annen akkreditert fagutdanning. Befalsskolene samles også organisatorisk under den nye høyskolen for å utnytte synergier mellom befals- og offisersutdanningen, og sikre bedre utnyttelse av lærekrefter på tvers av utdanningsnivåene. Høyskolen vil være ansvarlig for å levere nivådannende utdanning basert på føringer, oppdrag og ressurser gitt av Forsvarsstaben.

Det opprettes et styre for den nye høyskolen som vil være skolens øverste faglige organ og erstatte en rekke koordinerende råd for nivådannende utdanning som i dag ledes av Forsvarets høgskole. Styringslinjer og budsjettmidler flyttes fra forsvarsgrenene og andre driftsenheter i Forsvaret til den omorganiserte høyskolen. Det er en forutsetning at sjefene for forsvarsgrenene og andre sentrale driftsenheter, sikres reell faglig innflytelse på nivådannende utdanning og akkreditert fagutdanning ved representasjon i styret for den nye høyskolen. Prinsippene i hovedmodellen for statlige universiteter og høyskoler skal anvendes. Ved sammenslåingen av høyskolene skal faglige og administrative ressurser, som tilhører de seks høyskolene, ses i sammenheng for å sikre mer kostnadseffektiv drift og skape bedre forutsetninger for kvalitet i utdanningen ved organiseringen av den nye høyskolen. Den nye felles høyskolen skal følge universitets- og høyskoleloven slik en akkreditering krever.

8.5.3.3 Fremtidig styring og ledelse av fag- og funksjonsrettet utdanning

Det tredje tiltaket er å skape forutsetninger for fremtidig styring og ledelse av fag- og funksjonsrettet utdanning som blir hovedtyngden i utdanningssystemet etter implementeringen av militærordningen. Regjeringen vil derfor organisatorisk slå sammen våpenskolene til ett skolemiljø i hver forsvarsgren/driftsenhet med én ansvarlig sjef for forsvarsgrenens/driftsenhetens kompetanseproduksjon.

8.5.4 Kvalitetshevende og kostnadsreduserende tiltak

Hvordan studier er bygget opp, andelen fellesfag, graden av sivilt samarbeid og graden av vektlegging av egenstudier i utdanningsløpene, har mye å si for kvaliteten på og kostnadene ved utdanningen. Forsvaret skal redusere sine utdanningskostnader ved å endre måten utdanning leveres på. Endringene vil gjøre seg gjeldene på alle utdanningsnivåer.

8.5.4.1 Mer felles, behovsprøvd og harmonisert utdanning

En større andel av utdanningene skal gjøres felles på tvers av forsvarsgrener og fagmiljøer. Dette gjelder særlig de militære fellesfagene ved både befals- og offisersutdanningene. Dette vil bidra til felles profesjonsidentitet tidligere i karrieren og reduserte utdanningskostnader. Antall skoler som leverer grunnleggende befalsutdanning (GBU) reduseres fra seks til tre.

Heimevernets befalsskole i Porsanger legges ned, og Forsvarets ingeniørhøgskole og Forsvarets etterretningshøgskole skal ikke lenger levere befalsutdanning. Behovet for befalsutdanning dekkes av befalsskolene i Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret, med et langsiktig mål om en felles leverandør av de militære fellesfagene. Militærordningen åpner for at en spesialist ikke nødvendigvis trenger befalsutdanning.

Den grunnleggende offisersutdanningen (GOU) trenger et bredt rekrutteringsgrunnlag. Hovedveien inn til offisersutdanningen skal være direkte fra videregående skole. Denne modellen innebærer at nødvendig befalsutdanning inkluderes i offisersutdanningen. Som et viktig supplement, anbefales økt rekruttering av dem med fullført sivil bachelor for å tiltrekke generell akademisk kompetanse, redusere utdanningens lengde og dermed redusere utdanningskostnadene.

Videre skal lengden på en gjennomgående offisersutdanning bli treårig, mot dagens fireårige modell. Nødvendig fagutdanning skal, så langt det er mulig, tas innenfor denne rammen.

Det er i dag ulik praksis for lønn under offisersutdanningen. Elevene på Krigsskolen, Sjøkrigsskolen og Luftkrigsskolen er tilsatt som kadetter med full lønn under utdanning, mens studentene ved Forsvarets ingeniørhøgskole (FIH) og Forsvarets etterretningshøgskole (FEH) kompenseres som korporaler med fri kost og losji. FIH og FEH har tradisjonelt rekruttert godt. Til sammenligning gir ikke bachelorutdanningen på Politihøgskolen lønn under utdanning. Lønn under offisersutdanningen endres fra om lag 300 000 kroner til 1G per år, pluss fri kost og losji. Plikttjeneste og beordringsplikt opprettholdes. Dette vil harmonisere vilkårene mellom Forsvarets egne akkrediterte utdanninger, samtidig som det er en ytterligere harmonisering mot sivil sektor. Videre legges det opp til at de som tar offisersutdanning som hovedregel lønnes likt under studiet, uavhengig av tidligere tilsettingsforhold.

Som en moderne kompetanseorganisasjon, har Forsvaret behov for personell med utdanning på mastergradsnivå. Utdanning på mastergradsnivå skal være behovsprøvd og krav til denne kompetansen skal gjenspeiles i stillingsbeskrivelser og stillingsutlysninger for de stillinger der dette er relevant.

Forsvarets eget utdanningssystem skal fremdeles levere mastergrad i militære studier knyttet opp mot Forsvarets kjernevirksomhet. Gjennomsnittsalderen for gjennomføring av mastergradutdanning skal reduseres.

Gjennomsnittlig forholdstall ved Forsvarets høyskoler er om lag tre studenter pr. faglig ansatt. Dette er lavt sammenlignet med sivile høyskoler. For å effektivisere høyskolene, og i større grad harmonisere militær utdanning med sammenlignbare sivile profesjonsstudier, skal antall faglig ansatte reduseres slik at forholdstallet øker.

8.5.4.2 Mer samling av funksjoner

Regjeringen tilrår en samling av forvaltningen av eksternt kjøpte kurs og Forsvarets interne kursportefølje. Forsvaret benytter mange leverandører, både sivile og militære, og må i langt større grad utnytte stordriftsfordeler ved samarbeid på tvers. Forvaltningen av midler til etter- og videreutdanning sentraliseres. Mer målrettet og behovsprøvd bruk av midlene er et viktig element i den helhetlig reformeringen av utdanningssystemet.

Forsvarets kompetanse- og utdanningssenter (FOKUS) tilbyr veiledning, kurs og yrkesrettet opplæring og utdanning til de som avtjener førstegangstjeneste. Regjeringen mener det er et viktig kompenserende tiltak til de deler av årskullene som gjennomfører førstegangstjenesten, men tilbudet kan spisses til mer målrettet etter- og videreutdanning, og basere seg mer på at soldatene på eget initiativ finner relevante kurstilbud ved sivile utdanningssteder som Forsvaret støtter økonomisk. Nettbaserte løsninger gir brukerne muligheter til å velge blant et bredere tilfang av studier og kurs som er bedre tilpasset den enkeltes behov. Tjenesten omorganiseres og samles organisatorisk under Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS) i Harstad. De 13 lokale kontorene avvikles. Disse er alle samlokalisert med annen militær virksomhet.

8.5.5 Økonomiske konsekvenser

Summen av de foreslåtte endringene av Forsvarets utdanningssystem er beregnet å gi et samlet ressursfrigjøringspotensial ved utgangen av kommende periode på om lag 530 mill. kroner årlig. Hovedtyngden av endringene anbefales gjennomført i 2018 og 2019.

8.6 Reservepersonell

Forsvarets styrkestruktur er ikke fullt oppsatt i det daglige. Avdelinger og enheter i Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret, samt fellesavdelinger, er i varierende grad avhengige av ferdig utdannet og øvet vernepliktig reservepersonell i tilfelle styrkeoppbygging for å løse spesielt de mest krevende av Forsvarets oppdrag. Også høyt prioriterte avdelinger som Telemark bataljon og spesialstyrkene, Luftforsvarets og Sjøforsvarets baser er i varierende grad avhengig av et slikt reservetillegg for å kunne nå full operativ evne. Til dels vil reserven fylle stillinger som i det daglige ikke er bemannet, til dels må reserven kunne erstatte vernepliktige i førstegangstjeneste der disse enda ikke er kommet til et nivå i utdanningen der de kan benyttes for løsning av alle oppdrag.

Allierte land det er naturlig å sammenligne seg med i tillegg til land som Sverige og Finland, har en todelt styrkestruktur bestående av en stående styrkekomponent og en reservekomponent. Dette gjelder både for land med vervede militære styrker og for land som benytter verneplikt. En reservekomponent sikrer operativ evne for de mest omfattende, men minst sannsynlige utfordringene. Reserven bidrar også til økt utholdenhet, for eksempel i langvarig internasjonal innsats, uten at det påløper store driftskostnader når reservenes operative evne ikke er påkrevet.

8.6.1 Vernepliktig reserve

Behovet for skjerpet beredskap stiller krav til Forsvarets evne til hurtig og samtidig styrkeoppbygging. Som ledd i dette vil det som tidligere var Forsvarssjefens styrkebrønn av vernepliktige mannskaper, erstattes av identifiserte og trenede vernepliktige reserver i alle forsvarsgrener. Reservens hensikt er å sikre at alle enheter i Forsvaret kan bemannes på en forutsigbar måte med tilstrekkelig trenet og samøvet personell innenfor de angitte klartidene. Reserven skal trenes og øves jevnlig i tråd med Forsvarets behov, og vil rekrutteres fra det personellet og den kompetansen som fremskaffes gjennom førstegangstjenesten. Reserven vil i hovedsak bygge på verneplikt, men motivasjon og frivillighet skal også vektlegges ved rekruttering av personell etter avsluttet førstegangstjeneste.

I tråd med Forsvarets behov vil en begrenset andel av reserven også være frivillig, i likhet med konseptet for Heimevernets innsatsstyrker. En slik frivillig reserve vil kunne fylle stillinger der det stilles spesielle krav, eksempelvis til trenings- og øvingsnivå. En frivillig reserve vil også kunne bidra til økt utholdenhet blant annet ved internasjonal innsats, beredskap for NATO eller EUs stående styrker.

Heimevernets områdestruktur vil også i fremtiden være bemannet med tjenestepliktig personell. Ved avviklingen av Forsvarssjefens styrkebrønn vil disponeringen til Heimevernet skje direkte etter avsluttet førstegangstjeneste, uten mellomliggende disponering i styrkebrønnen. Dette vil gi Heimevernet tilgang på personell med mer oppdatert militær kompetanse. Operativ nyttetid i Heimevernet vil også kunne bedres, i de tilfelle det er behov for dette. Heimevernets innsatsstyrker vil fremdeles være basert på frivillighet.

8.6.2 Reservister med sivil spesialistkompetanse

Forsvarets behov for kompetanse er mangfoldig, og spesialistkompetanse kan både være vanskelig tilgjengelig og kostbart å anskaffe. Blant personellet som gjennomfører førstegangstjeneste, befalsskole eller krigsskole finnes det mange som etter avsluttet tjeneste tar sivil utdanning eller på annen måte opparbeider seg sivil kompetanse som Forsvaret kan ha behov for. Forsvaret bør i større grad enn i dag kunne trekke på personellets sivile kompetanse og villighet til å bruke denne i Forsvaret.

8.6.2.1 Forvaltning av reservistpersonell

Forsvarets nye personellforvaltningssystem vil gjøre Forsvaret bedre i stand til å holde oversikt over kompetansen til disponibelt personell. Reservister med relevant kompetanse bør i større grad benyttes for å dekke tidsavgrensede behov i Forsvaret, der behovet går ut over det Forsvaret kan pålegge gjennom verneplikt etter gjeldende lov og regelverk. Denne typen tjeneste må derfor baseres på frivillighet. Bruk av reservister skal ikke dekke permanente kompetansebehov.

Forsvaret har et tidsavgrenset behov for spesialistkompetanse i enkelte stillinger. Denne kompetansen dekkes av enten fast ansatte eller innleid personell, noe som i mange tilfeller er svært kostbart. Et midlertidig behov kan oppstå eksempelvis i forbindelse med øvelser, helseundersøkelser av et større antall personer ved innrykk, sertifisering og kontroll av utstyr, eller oppgaver knyttet til internasjonale operasjoner.

Ved å åpne for en mer aktiv bruk av reservister på bakgrunn av deres sivile kompetanse, kan reservister bekle stillinger og funksjoner der Forsvaret har midlertidige og tidsavgrensede kompetansebehov. Behovet for denne typen reservister er anslått til om lag 100 personer, men ordningen vil ha et potensial for utvidelse.

Forsvaret bør legge til rette for at frivillige sivile med særskilt kompetanse kan få nødvendig militær opplæring, slik at de kan inngå midlertidige og tidsavgrensede kontrakter med Forsvaret for å bekle spesifikke funksjoner. En risiko- og kostnadsvurdering skal ligge til grunn for hvilke grupper en slik ordning bør omfatte, og forholdet til hovedarbeidsgiver må avklares før slike avtaler inngås.

Reservistene i Forsvaret kan fremover utgjøre en personellmessig forsterkning av Forsvarets avdelinger og enheter i fredstid, såvel som i beredskapssituasjoner og operasjoner. Et slikt konsept har et potensiale for både å kutte kostbare avtaler, og frigjøre årsverk der kompetansebehovet kan dekkes av reservister. Anvendelsen av reservister må baseres på en grundig vurdering av kompetansekravene i den enkelte stilling og Forsvarets behov. Regjeringen vil komme tilbake med et forslag til lovgrunnlag for reservister.

8.7 Omstillingskonsekvenser

Det er behov for en omstilling av Forsvarets personellstruktur for å frigjøre stillinger og ressurser til styrking av operativ virksomhet, og for å tilsette ny og relevant kompetanse. Omstillingen vil innebære færre stillinger i stab- og støttestrukturen og flere i operativ virksomhet.

Som en del av omstillingsprosessen vil det også være behov for å redusere antall stillinger i Forsvaret. Nedbemanningen vil omfatte både sivilt og militært ansatte. Det er en målsetning for regjeringen at overskuddskompetanse skal gjenbrukes i Forsvaret så langt det er mulig, ved å konvertere stillinger fra stabs- og støttestillinger til høyere prioritert virksomhet. Samtidig vil det være avgjørende med strategisk kompetansestyring i omstillingsprosessen, slik at Forsvaret evner å beholde den kompetansen som er nødvendig for fremtiden. Det vil også iverksettes tiltak for å gi plass til nødvendig ny kompetanse.

Regjeringen vil legge opp til en nedbemanningsprosess som ivaretar den enkelte ansatte og Forsvarets behov. Prosessen vil bli krevende i en tid der arbeidsmarkedet i flere regioner og bransjer er anstrengt. Det vil derfor legges vekt på å understøtte omstillingen med ordninger som skal hjelpe overtallige i Forsvaret over i annen virksomhet, slik at de kan fortsette sin karriere utenfor sektoren. Målet er at overtallige går over i annet lønnet arbeid.

Erfaring fra tidligere viser at raske omstillingsprosesser har større effekt enn prosesser som trekker ut over en lengre tidsperiode. Samtidig vil effektive og kraftfulle virkemidler ofte være mer kostnadskrevende og frigjøre langt færre ressurser. Regjeringen ønsker derfor å balansere omstillingstakt og virkemiddelbruk mot behovet for frigjøring av økonomiske midler til operativ virksomhet og rask oppbygging av ny og mer relevant militær kompetanse. Å basere omstillingen kun på naturlig avgang er ikke et alternativ, da dette vil innebære en gjennomføringsperiode på 10–15 år. Å innføre inntaksstopp eller stillingsstopp vil hindre en påkrevet utvikling av personellstrukturen og kompetansebeholdningen, og er derfor ikke et hensiktsmessig virkemiddel for å oppnå en balansert personellstruktur med riktig kompetanse.

8.8 Veteraner

Regjeringen står samlet bak anerkjennelse og ivaretakelse av personell og deres familier før, under og etter tjeneste i militære operasjoner på vegne av Norge i inn- og utland. Det er et mål å styrke samhandlingen med sivil sektor, spesielt på kommunalt nivå. Regjeringens politikk omfatter personell fra utenriks-, justis- og forsvarssektoren som har deltatt eller deltar i fredsbevarende, fredsopprettende eller statsbyggende innsats i andre land. Regjeringens politikk skal kontinuerlig videreutvikles i tråd med endrede behov. Arbeidet med regjeringens oppfølgingsplan og implementering av tiltakene er kommet langt. I 2017 skal oppfølgingsplanen evalueres. Resultatet av evalueringen vil sammen med annen kunnskap og erfaring danne grunnlag for regjeringens videre arbeid innenfor veteranområdet.

Forsvaret skal også bistå samfunnet med informasjon og kompetanse. Forsvaret vil, med bakgrunn i evaluering av oppfølgingsplanen og ny kunnskap, fremdeles ha en sentral rolle i å bidra til videre utvikling av ivaretakelsen av personell i internasjonale operasjoner. Oppfølgingen av veteranområdet i forsvarssektoren vil være en naturlig og integrert del av personell- og kompetanseforvaltningen.

Personell som har gjennomført internasjonal tjeneste og som har avsluttet arbeidsforholdet til Forsvaret, skal kunne ta kontakt med Forsvaret for veiledning og bistand. Veteranorganisasjonene gjør et viktig arbeid i ivaretakelsen av våre veteraner og vil fremdeles stå sentralt i utformingen og oppfølgingen av veteranområdet. Sektorovergripende samarbeid og aktiv involvering av kommunene, vil være de viktigste satsingsområdene for regjeringen i kommende langtidsperiode.

8.9 Likestilling og mangfold

Likestilling i forsvarssektoren bygger på prinsippet om likeverd: Like rettigheter og muligheter og viktigheten av å rekruttere kompetansen til både kvinner og menn, og fra et bredt mangfold. Det vil sikre Forsvaret tilgang til de best egnede kandidatene og samtidig kunne styrke legitimiteten i sektoren.

Kvinneandelen blant militært ansatte er fremdeles lav. Det er derfor en prioritert målsetning å få flere kvinner i førstegangstjenesten og i den militære profesjonen. Det skal arbeides aktivt med å rekruttere flere kvinner til det nye spesialistkorpset og til operative stillinger. Dette er også i tråd med regjeringens handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet 2015–2018, og med omstillingen i Forsvaret, som skal føre til flere ansatte i operative stillinger, og færre i forvaltningen.

Arbeidet med å motvirke mobbing og trakassering fortsetter, både blant de vernepliktige og de ansatte, gjennom arbeid med lederkompetanse og organisasjonskultur, forskning og undersøkelser. Forskning har pekt på tilfeller av skjult eller ubevisst diskriminering gjennom seleksjonen. Forsvaret må ha et bevisst forhold til hvilke kriterier de lar veie tyngst, og hvorvidt de velger ulike individer, for å skape en best mulig kompetansesammensetting. Forsvaret har introdusert mer differensierte fysiske seleksjonskrav der det er den aktuelle tjenesten som avgjør de fysiske kravene. Dette vil kunne føre til at mangfold og ulike typer kompetanse tillegges økt vekt.

Mer mangfold kan gi Forsvaret økt operativ effekt blant annet i form av økt spesialistkompetanse og kompetanse innenfor kultur, samfunn og språk i operasjonsområder.

Forsvarssektoren har behov for personer med ulik bakgrunn og kompetanse for å løse et bredt spekter av oppgaver og ønsker derfor å rekruttere de best egnede og mest motiverte kvinner og menn fra hele befolkningen. Samtidig vil sikkerhetsmessige hensyn i enkelte tilfeller være en utfordring for målsetningen om mangfold i Forsvaret. Blant annet kan dette gjelde sikkerhetsklarering av personell med familiebakgrunn fra utlandet. Sikkerhetsloven regulerer avgjørelser om sikkerhetsklarering og sikrer alle en individuell behandling. Loven ivaretar også den enkeltes rettsikkerhet uansett etnisk eller kulturell bakgrunn.

8.10 Holdninger, etikk og ledelse

Holdninger, etikk og ledelse (HEL) har vært en del av det strategiske arbeidet i forsvarssektoren siden 2006. Systematisk og kontinuerlig arbeid med HEL er en grunnleggende forutsetning for en moderne kompetanseorganisasjon. HEL-arbeidet videreføres i alle deler av sektoren.

For å ivareta sitt samfunnsansvar må forsvarssektoren løse sine oppgaver og forvalte sine ressurser på en måte som skaper tillit, støtte og legitimitet i befolkningen. Dette forutsetter at sektoren gjenspeiler samfunnets normer, verdier og praksiser, og etterlever disse.

HEL-arbeidet skal forankres både sentralt og lokalt, og være integrert i den daglige virksomheten og virksomhetsstyringen i alle deler av organisasjonen.

Ledere er rollemodeller og kulturbærere, og skal bidra til at organisasjonen etterlever sektorens og etatenes verdigrunnlag og etiske retningslinjer. De skal motivere og legge til rette for mestring og samhold, og motvirke uønsket adferd. Omstillingene som følger av denne langtidsplanen krever ledere som mobiliserer til gjennomføring og måloppnåelse. Innføringen av allmenn verneplikt, implementeringen av militærordningen, samt endring og kompleksitet i sektoren generelt, aktualiserer behovet for kompetanse innenfor kultur og mangfolds- og endringsledelse.

8.11 Vurdering av Forsvarets særaldersgrense

Forsvarsdepartementet har som en oppfølging av Meld. St. 14 (2012–2013), og regjeringens presiseringer i Prop. 111 LS (2014–2015), satt i gang en vurdering av Forsvarets særaldersgrense på 60 år.

Hensikten med utredningen er å klarlegge Forsvarets funksjonelle behov for en særaldersgrense, og vurdere alternative løsninger til dagens særaldersgrense. Eventuelle endringer må ivareta Forsvarets behov for et personellkorps som er sammensatt for å kunne oppfylle operative krav.

9 Andre forhold av betydning for utviklingen av forsvarssektoren

9.1 Forskning og utvikling

Forsvarssektoren gjennomfører egen forskning og utvikling (FoU) som et ledd i utvikling av militære kapabiliteter og operativ evne. FoU skal bidra til kunnskaps- og kompetanseutvikling, og være en del av underlaget for utforming av sikkerhets- og forsvarspolitikk og en støtte til langtidsplanlegging. Forsvarssektorens FoU skal komplettere sivil FoU, og være basis for flernasjonalt samarbeid og bidrag til industriell og teknologisk utvikling og innovasjon. FoU kan utgjøre et viktig bidrag i forkant av, under og etter investeringer i materiell og eiendom, bygg og anlegg.

9.1.1 Utvikling og ambisjonsnivå

Siden Prop. 73 S (2011–2012) har Forsvarsdepartementet utviklet en strategi for FoU for forsvarssektoren (2013) og en FoU innretningsplan (2014). Med utgangspunkt i FoU-strategien er det implementert et system for prioritering og koordinering av FoU-virksomheten. Det legges vekt på effektiv styring og finansiering, bedret samarbeid internt i sektoren, nasjonalt og internasjonalt, samt sikring av kvalitet og nytteverdi av FoU i sektoren. Forskningen skal være uavhengig samtidig som den skal være relevant. Styringssystemet gir akademisk frihet. Samtidig sikres retning og relevans blant annet gjennom at alle utøvere av FoU i forsvarssektoren tar utgangspunkt i FoU-strategien og FoU innretningsplan når de legger sine respektive planer.

Muligheten for å hente ut relevant og nyttig FoU for de kortsiktige behovene krever en langsiktig innretning innenfor de områdene som forventes å være sentrale for Forsvarets utvikling. Det tar tid å bygge opp gode forskningsmiljøer. Ambisjonsnivået for FoU vil videreføres på dagens nivå i perioden 2017–2020. Samtidig skal FoU-porteføljen videreutvikles for å tilrettelegge for en effektiv utnyttelse av midlene som benyttes til FoU. Forsvarsdepartementet vil tidlig i perioden 2017–2020 utarbeide en revidert innretningsplan for FoU i forsvarssektoren med en tydeligere prioritering av innhold og omfang av sektorens FoU.

FoU må ta utgangspunkt i utfordrings- og trusselbildet Norge står overfor, og forskningen må være i forkant av utviklingen i det nye trusselbildet. Det må legges til grunn at potensielle motstandere kan ligge på et teknologisk nivå som tilsvarer eller ligger over vårt eget, og vil anvende teknologi for å utfordre Norges nasjonale interesser innenfor de mest sårbare områdene. Å finne slike sårbarhetspunkter, og å foreslå mulige løsninger for å dekke disse, vil bli en vesentlig oppgave for norsk forsvarsforskning i årene som kommer.

9.1.2 Samarbeid og særegenheter

Samfunnsutviklingen medfører at tverrsektorielle avhengigheter øker og blir mer komplekse, noe som igjen vil endre samfunnets sårbarheter. For å opprettholde forskning på områder som er sentrale også i et bredere samfunnsperspektiv, ikke bare for Forsvaret, blir det derfor viktig at alle ansvarlige sektorer prioriterer denne forskningen. Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 (Meld. St. 7 (2014–2015)) trekker opp feltene hav, klima, miljø og miljøvennlig energi, fornyelse i offentlig sektor, muliggjørende teknologier, et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv og utvikling av flere verdensledende fagmiljøer som hovedprioriteringer.

Norge må være ledende i å kunne utnytte våre særegne klimatiske forhold, og vår spesielle geografi og topografi til lands og over og under havoverflaten. Dette forutsetter at våpensystemer og sensorer må være i stand til å operere under norske forhold. Forskningsmiljøer må derfor ha kompetanse til å utvikle og tilpasse forsvarsmateriell som møter disse særegne betingelsene.

9.1.3 Satsingsområder for FoU

Forsvaret skal utvikle seg videre mot et høyteknologisk forsvar, og sentrale FoU-områder vil være informasjons- og nettverksteknologi, missilteknologi, autonome og ubemannede systemer og forsvar mot den samme nye teknologien.

Økt risiko for spionasje, sabotasje, terror og andre alvorlige handlinger fra trusselaktører som benytter mer avanserte metoder enn tidligere, betyr at FoU innenfor nye trusler og forebyggende sikkerhet må prioriteres. Det er et særlig behov for å utvikle nye krav og anbefalinger innenfor IKT-sikkerhet, herunder forskning innenfor kryptografi, for å videreutvikle nasjonale kryptoløsninger.

Forskning knyttet til sikring av eiendom, bygg og anlegg, forurensning fra skyte- og øvingsfelt og støy fra militær aktivitet vil fremdeles tilligge Forsvarsbygg. Særlig forskning på CBRNE-midler (kjemiske, biologiske, radiologiske, nukleære og eksplosive midler) og miljø må koordineres mellom Forsvarsbygg og FFI for å unngå duplisering og få god effekt og nytte for sektoren.

Forskningen innenfor sikkerhets- og forsvarspolitikk må fange opp utfordringer for Norge og bidra til et godt beslutningsunderlag for politikkutformingen på dette området. Det vil derfor fremdeles være viktig med forskning på forholdet til Russland og forhold som påvirker Norge, NATO, forholdet til våre alliansepartnere og til våre nordiske naboland, Arktis og nordområdene. Områder det forskes lite på, men som vil bli viktige i fireårsperioden, er å nyttiggjøre seg erfaringer fra Forsvarets operasjoner. I dette ligger forskning på effekter av militærmakt i internasjonale operasjoner, støtte til svake stater og bekjempelse av terrorisme.

For å lykkes med omstillingen som langtidsplanen legger opp til, vil forskningsbasert kunnskap som gir god styringsinformasjon være avgjørende. Utvikling innenfor personell- og kompetanseområdet skal være fakta- og kunnskapsbasert, noe som forutsetter både forskning og tilgang på kompetent analysekapasitet.

Dual-use, at teknologiforskning kan anvendes både av sivile og militære aktører, skal vies oppmerksomhet. I den sammenheng er det også viktig å benytte de mulighetene som kommer i det europeiske forskningssamarbeidet. Sektoren vil følge opp de muligheter for sivil-militære synergier og militær nytteverdi som ligger i Horizon 2020, hvor fagområdene maritimt, cyber, sikkerhet og verdensrom samsvarer med aktuelle områder som vurderes for sivilt-militært forskningssamarbeid nasjonalt og internasjonalt. EU vurderer å igangsette et eget forsvarsforskningsprogram. Som del av det forberedende arbeidet er det igangsatt et forsøksprogram (Preparatory Action), hvor Norge som eneste tredjeland deltar.

9.1.4 Videre utvikling av romvirksomheten

Utnyttelse av verdensrommet kan gi kostnadseffektive bidrag til å styrke Forsvarets operative evne. Nasjonalt og internasjonalt samarbeid vil stå sentralt i forsvarssektorens videre utnyttelse av verdensrommet. Flerbruksløsninger og -teknologi, småsatellitter og deltakelse i multilaterale samarbeidskonstellasjoner skal utnyttes for å sikre kosteffektive løsninger. En nasjonal tverrsektoriell, internasjonal og sivil-militær tilnærming er også nødvendig for å ivareta samfunnets og Forsvarets avhengigheter og sårbarheter i tilknytning til romvirksomheten. Regjeringen vil derfor vektlegge og styrke den helhetlige nasjonale tilnærmingen gjennom en nasjonal romvirksomhetsstrategi. Forsvarssektorens bidrag til romstrategien vil bygge på sektorens egen forskning, kompetanse og kapasitet som utvikles i tett samarbeid med øvrige forvaltnings- og fagmiljøer som Norsk romsenter, norsk romindustri og internasjonale samarbeidspartnere.

Forsvarssektorens aktivitet innenfor romvirksomhet har vært spredt og uten klare ansvarslinjer. Regjeringen anbefaler derfor en nøktern økt satsing koplet med en optimalisering av dagens ressursbruk og tydeliggjøring av roller og ansvar.

Forsvarsdepartementet vil i forlengelsen av strategiarbeidet gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre en helhetlig tilnærming og utnyttelse av romvirksomheten til beste for forsvarssektoren, herunder etablere et program for å implementere forsvarssektorens ambisjoner og planer for strukturutvikling og investeringer i romvirksomhet.

9.1.5 Effektivisering innenfor FoU-området

I tråd med målsetningene for øvrig virksomhet, skal FoU-utøvere effektivisere ledelse, stab og administrasjon i løpet av fireårsperioden. Departementet vil effektivisere forsvarssektorens innovasjons- og eksperimenteringsordning (I&E-ordningen). I dag forvalter Cyberforsvaret I&E-ordningen for sektoren, og Norwegian Battle Lab & Experimentation (NOBLE) er ansvarlig for gjennomføring av 20–30 prosent av de årlige I&E-aktivitetene. Oppdraget om å forvalte I&E-ordningen vil overføres til FFI, for å ivareta de synergier som finnes i grensesnittet mellom forskning, utvikling, eksperimentering og innovasjon. NOBLE legges ned. Dette gir en forenkling av forvaltning og er en effektiv løsning, samtidig som det sørger for et nært samarbeid mellom bruker og FFI.

FoU videreføres på dagens nivå på i overkant av 1 mrd. kroner per år. Samtidig vektlegges å videreutvikle en målrettet og bedre prioritert FoU-portefølje, for å sikre en mer effektiv utnyttelse av hver krone som benyttes til FoU. I tillegg skal det stilles effektiviseringskrav til FoU-utøvere i alle etater, herunder et krav til FFI om reduksjon av ledelse, stab og administrasjon i løpet av perioden. Det skal foretas en gjennomgang av forsvars- og sikkerhetspolitisk forskning, samt den videre utviklingen av Institutt for forsvarsstudier. Dette må også ses i sammenheng med omstillingen av utdanningsinstitusjonene i Forsvaret.

9.2 Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)

Det skal satses videre på IKT i forsvarssektoren for å tilrettelegge for at Forsvaret skal kunne løse sine viktigste oppgaver, og for å bidra til god utnyttelse av sektorens ressurser. Anvendelse av IKT er en forutsetning for å etablere situasjonsforståelse, lede militære styrker og bruke moderne våpen. IKT skal benyttes som et virkemiddel for bedret samhandling i Forsvarets operasjoner og for å effektivisere styrkeproduksjon og forvaltning i forsvarssektoren.

Den teknologiske utviklingen innebærer at IKT-utstyr blir mindre, rimeligere, mer brukervennlig og får høyere ytelse. Utviklingen gir mulighet for lagring, prosessering, analyse og deling av stadig økende mengde data i tilnærmet sanntid. IKT-tjenester blir samtidig mer fleksible og robuste ved at de gjøres mindre avhengige av den fysiske infrastrukturen. Samtidig innebærer kompleksiteten økte kostnader, og sivil bruk er i større grad enn før drivende i utviklingen innenfor IKT. Andre land og aktører vil derfor ha tilgang til, og bruke mye av, den samme teknologien som Norge har.

Militært tilpasset og anvendt IKT omtales som Forsvarets informasjonsinfrastruktur (INI). Moderne krisehåndtering og krigføring kjennetegnes av korte tidslinjer, komplekse situasjonsbilder og stort informasjonsbehov. For å forbedre Forsvarets evne til å føre høyintensiv strid og håndtere kriser, må evnen til å fatte og iverksette rettidige beslutninger styrkes. Bedre situasjonsforståelse kan oppnås ved at data fra mange kilder sammenstilles i økende grad og gjøres tilgjengelig for brukere på ulike nivåer. Sensorer, våpen og plattformer knyttes sammen, uavhengig av forsvarsgren og våpenart, for å bidra til økt operativ evne. Evnen til å understøtte gjennomgående informasjonsutveksling fra stridsteknisk til strategisk nivå styrkes gjennom standardisering av kjernetjenester og fleksible løsninger for sikring og utveksling av informasjon.

INI skal dimensjoneres for et økt informasjonsvolum. Automatiserte beslutningsstøtteverktøy for sammenstilling og analyse av informasjon fra flere kilder skal utnyttes i større grad. For å etablere tilgang til INI i områder med behov for bedre kapasitet, spesielt i nordområdene, vil det brukes en kombinasjon av stasjonære, deployerbare og mobile systemer. Det vil også være aktuelt med økt bruk av eleverte plattformer som bemannede og ubemannede luftplattformer og satellitter.

Allierte operasjoner i Norge og norsk deltakelse i NATO-operasjoner i utlandet avhenger av at INI kan samvirke med alliansens IKT-systemer. En økt satsing på IKT som understøtter koordinering og operativ samhandling med NATO vil derfor vektlegges, herunder mer robuste kommunikasjonskanaler. En slik bedring i evnen til samhandling både innad i egen organisasjon, og også med NATO, vil ha stor betydning for den operative evnen.

Koordinering innenfor totalforsvaret og tverrsektoriell krisehåndtering forutsetter at relevante aktører kan kommunisere gjennom kompatible kommunikasjonskanaler. Forsvarssektoren vil derfor vurdere også slike samhandlingsbehov når sektorens IKT videreutvikles. På sikt kan bedre samvirkende IKT-systemer redusere antall systemer som er nødvendig for å understøtte totalforsvaret.

For å skjerme informasjon og for å kunne utnytte INI effektivt i fred, krise og væpnet konflikt, må denne beskyttes mot angrep, utnyttelse fra en motpart og brudd ved utilsiktede hendelser. INI må derfor være resilient. Det vil si at den må ha en iboende evne til å tilpasse informasjonsflyten til endrede forutsetninger, både under og etter ekstraordinære påkjenninger, også når hendelsene oppstår uforutsett. En slik tilpasningsevne innbefatter redundans og evne til regenerering av IKT-infrastruktur ved uønskede hendelser. For videre å styrke IKT-sikkerheten vil nasjonale systemer for kryptering videreutvikles.

I denne fireårsperioden vil det legges spesielt vekt på utvikling av IKT som understøtter forsvarssektorens samhandling med NATO og samarbeidspartnere. Videre skal anvendelsen av felles IKT-systemer i sektoren økes for å sikre bedre samhandling og utnyttelse av de samlede ressursene. INI skal utvikles med større kapasitet og bedre dekningsgrad, spesielt for mobile enheter. Datasenterløsninger og drifts- og overvåkingsverktøy for INI vil etableres for styrket resiliens og IKT-sikkerhet.

Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet mellom Forsvaret og politiet innenfor IKT-området for å understøtte samhandlingen innenfor totalforsvaret og bidra til effektiv utnyttelse av de samlede IKT-ressursene.

Satsingen på IKT innebærer at kostnadene knyttet til IKT totalt sett vil øke i den neste fireårsperioden. Harmonisering av IKT-porteføljen i forsvarsektoren, standardisering og økt bruk av IKT utviklet for sivile formål også for militære formål, skal være bidrag til finansieringen av satsingen på IKT.

9.3 Forebyggende sikkerhet

Rammebetingelsene for norsk sikkerhet er endret siden forrige langtidsplan for forsvarssektoren ble utarbeidet. Dette har også ført til økt sannsynlighet for at forsvarssektoren blir utsatt for spionasje, sabotasje og terrorhandlinger. Slike hendelser kan det være vanskelig å forutse, og de kan ha alvorlige konsekvenser for vår eller våre alliertes sikkerhet. Norge blir også påvirket av andre utviklingstrekk, som digitalisering og globalisering. Samlet sett stiller dette store krav til den forebyggende sikkerheten i forsvarssektoren, og fordrer en systematisk og langsiktig tilnærming til arbeidet med å forbedre sikkerhetstilstanden i sektoren.

9.3.1 Målsetninger for forebyggende sikkerhet

Hensikten med forebyggende sikkerhet i forsvarssektoren er å motvirke trusler mot sektorens verdier og beskytte disse mot spionasje, sabotasje og terrorhandlinger. Dette gjøres gjennom forebyggende sikkerhetstiltak, avdekking og håndtering av sikkerhetstruende hendelser. Den forebyggende sikkerhetstjenesten i forsvarssektoren skal støtte opp under de sikkerhets- og forsvarspolitiske prioriteringene og bidra til å øke Forsvarets operative evne.

Digitalisering og teknologisk utvikling skaper en rekke muligheter for forsvarssektoren, men øker samtidig sårbarheten for digitale trusler. Det er avgjørende å sikre at informasjonen er korrekt, at den er tilgjengelig, og at uvedkommende ikke har tilgang til den. I tillegg er det vesentlig å ha sporbarhet ved brudd på et av disse tre prinsippene.

Det er vesentlig at objekter som skal beskyttes mot spionasje, terror og sabotasje blir identifisert og beskyttet i samsvar med gjeldende bestemmelser. Skjermingsverdige objekter skal fortløpende identifiseres og sikres i henhold til kravene som er nedfelt i sikkerhetsloven med forskrifter.

Etatene i forsvarssektoren skal ha gode rutiner for autorisasjon av personell, og klarerings- og autorisasjonsarbeidet skal holde et høyt faglig nivå. Klareringsmyndighetene i sektoren skal prioritere tilfredsstillende saksbehandlingstid for klareringssaker.

Sikkerhetskultur er summen av de ansattes kunnskap, motivasjon, holdninger og adferd. God sikkerhetskultur er, sammen med teknologiske og organisatoriske sikkerhetstiltak, en forutsetning for effektiv forebygging av risiko og håndtering av sikkerhetstruende hendelser. I forsvarssektoren skal sikkerhetskulturen være god.

9.3.2 Informasjons- og kommunikasjonssikkerhet

IKT er av grunnleggende betydning for at forsvarssektoren skal kunne løse sine oppgaver i militære operasjoner og i daglig virksomhet. Samtidig er digitale angrep en betydelig og økende trussel mot norske myndigheter og virksomheter.

For forsvarssektoren er trusselen i fredstid særlig knyttet til fremmed etterretningsvirksomhet. Fremmede stater, grupper og personer kan søke kunnskap om forhold i Norge som kan brukes politisk, økonomisk eller militært. Den teknologiske utviklingen gjør forsvarssektoren sårbar for digital spionasje og forsterker behovet for beskyttelse av skjermingsverdig informasjon.

Digitale angrep har blitt en integrert del av militære operasjoner. Slike operasjoner kan også rettes mot Norge. Forsvarssektoren må være forberedt på å bli utsatt for digitale angrep i krise og væpnet konflikt. Sårbarheter i IKT-infrastruktur kan få negative konsekvenser for sektorens evne til å løse sine oppgaver, særlig i øvre del av krisespekteret.

Et godt samarbeid mellom IKT-responsmiljøer og de ulike driftsorganisasjonene i forsvarssektoren er en forutsetning for å kunne forebygge, avdekke og håndtere IKT-angrep. Det finnes ikke ett felles IKT-responsmiljø for forsvarssektoren. Det er potensial for å øke evnen til å håndtere alvorlige IKT-angrep i forsvarssektoren gjennom å etablere et slikt miljø. Etablering av ett felles IKT-responsmiljø for forsvarssektoren, som skal fungere som sektorens kontaktpunkt mot det tverrsektorielle, nasjonale IKT-responsmiljøet i NSM, skal derfor utredes. Det vil som del av utredningen også vurderes hvilken rolle et slikt eventuelt sektorresponsmiljø skal ha med hensyn til militær informasjonsdeling med NATO.

Ulike og fragmenterte IKT-løsninger for ugradert kommunikasjon mellom Forsvaret og eksterne aktører kan være en sikkerhetsmessig risiko. Fra et sikkerhetsperspektiv bør antallet ugraderte nett og IKT-plattformer derfor reduseres og underlegges bedre kontroll. Samtidig må Forsvarets behov for å kunne samvirke effektivt med samarbeidspartnere ivaretas.

Det er viktig for forsvarssektoren at evnen til kommunikasjon både internt i etatene og mellom etatene og departementet opprettholdes, både i daglig virke og gjennom hele krisespekteret. Sikret offentlig nett (SON) er infrastruktur som ved behov kan kobles fra internett, men likevel opprettholde evnen til datakommunikasjon mellom brukerne av nettverket. En slik frakopling kan blant annet være aktuell dersom kritiske nasjonale verdier rammes gjennom større IKT-angrep. Det skal i fireårsperioden vurderes om og eventuelt hvordan forsvarssektoren skal bidra til videreutvikling av SON.

I øvre del av krisespekteret er evnen til å kommunisere med NATO særlig viktig. Å sikre slik kommunikasjon skal derfor vektlegges i det forebyggende sikkerhetsarbeidet.

Som beskrevet i kapittel 4 om totalforsvaret, er forsvarssektoren avhengig av sivil infrastruktur og tjenesteproduksjon for å løse sine oppgaver. Denne avhengigheten vil bli forsterket i en alvorlig krisesituasjon og i væpnet konflikt. Forsvaret kartlegger derfor sitt behov for støtte fra det sivile samfunnet. Det er også nødvendig å vurdere hvorvidt forsvarssektoren som helhet har ytterligere avhengigheter til sivil infrastruktur og sivile tjenester. Slike avhengigheter kan også gjøre seg gjeldende på tvers av landegrenser.

For å kunne utføre IKT-aktiviteter til støtte for krisehåndtering og militære operasjoner, må virksomhetene i forsvarssektoren regelmessig trene prosedyrer og tiltak, og gjennomføre øvelser. Som del av dette skal det øves på bortfall av IKT-tjenester. Internasjonalt samarbeid, særlig med nære allierte, skal vektlegges i slike øvelser, der dette kan bidra til økt kompetanse og bedre utnyttelse av ressursene.

9.3.3 Bruk av kryptering for å beskytte informasjon

Kryptografiske løsninger er avgjørende for beskyttelsen av sikkerhetsgradert informasjon og kommunikasjon i forsvarssektoren. Dagens anvendelse av kryptografiske løsninger tar utgangspunkt i behovet for nasjonal kontroll med kryptografiske løsninger som skal beskytte høyt gradert informasjon. En rekke forutsetninger må være på plass for å etablere sikre kryptoløsninger. Forsvarssektoren skal bidra til en helhetlig nasjonal tilnærming til nye kryptoløsninger.

9.3.4 Samarbeid om kompetanse

Etatene i forsvarssektoren er ansvarlige for å ha personell med nødvendig kompetanse i henhold til gjeldende krav og operative behov. I forsvarssektoren er det et økende behov for personell med utdanning innenfor både IKT og IKT-sikkerhet generelt, men også kryptografi spesielt. Behovet er høyere enn antallet kandidater som utdannes gjennom sektorens egne utdanningsinstitusjoner. Forsvarssektoren vil dekke ytterligere kompetansebehov gjennom samarbeid med sivile utdannings- og forskningsinstitusjoner, industrien, NATOs utdanningsinstitusjoner og nære allierte.

9.3.5 Redusere antallet klareringsmyndigheter

Dagens klareringsmyndighetsstruktur består av flere, små klareringsmyndigheter. Denne strukturen skaper utfordringer, blant annet når det gjelder effektiv og helhetlig behandling av klareringssaker. Globalisering og mer komplekse forhold som må vurderes, stiller samtidig større krav til kompetanse og saksbehandling hos klareringsmyndighetene. Stortinget har, i forbindelse med behandlingen av Innst. 352 L (2015–2016) til Prop. 97 L (2015–2016) om endringer i sikkerhetsloven, vedtatt å redusere antall klareringsmyndigheter. Hensikten er å sikre mer enhetlig saksbehandling. I tillegg skal endringen bidra til mer robuste og kompetente fagmiljøer. Dette vil styrke individets rettssikkerhet og redusere risikoen for at uvedkommende får tilgang til skjermingsverdig informasjon.

Regjeringen vil redusere antall klareringsmyndigheter i forsvarssektoren og etablere en sentral klareringsmyndighet hos Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA). NSM og Etterretningstjenesten videreføres som egne klareringsmyndigheter.

9.3.6 Styrket sikkerhetskultur

Sikkerhetsfaglig kompetanse er av særlig betydning for en virksomhets sikkerhetskultur. Med kompetanse menes her den totale kunnskapen som skal til for å utøve sikkerhetsoppgaver på en god måte. Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal, i samarbeid med Forsvaret og andre relevante aktører, videreutvikle kurssenteret for forebyggende sikkerhet. Det vil utredes en ytterligere profesjonalisering av sikkerhetsorganisasjonene i forsvarssektoren. Lederfokus er en forutsetning for nødvendig forankring og prioritering av forebyggende sikkerhetsarbeid. Forsvarsdepartementet vil ta initiativ til, og følge opp, at ledere i forsvarssektoren i større grad måles på sikkerhet, og at resultatkrav synliggjøres blant annet i iverksettingsbrev og i de etatsvise virksomhetsplanene.

9.4 Kultur og tradisjon

Gjennom ulike virkemidler, både tradisjonelle og nyskapende, skal Forsvarets virksomhet innenfor kultur og tradisjon bidra til å skape interesse for dagens forsvar og sette militærmakten inn i et samfunnsperspektiv. Dette skal bidra til økt anerkjennelse av og kunnskap om det moderne forsvarets samfunnsrolle og oppdrag. I Forsvaret er kultur og tradisjon viktig for militær identitetsbygging. Det er i samspillet mellom samfunnet og Forsvaret, og innenfor Forsvaret, at kulturvirksomheten skapes.

I likhet med Forsvarets øvrige virksomhet må kultur- og tradisjonsområdet innrettes etter Forsvarets behov.

9.4.1 Forsvarets musikk

Forsvarets musikk deltar i Forsvarets egne seremonier og utfører oppdrag knyttet til kongehuset, Stortinget og regjeringen. I fremtiden skal Forsvarets musikk være dimensjonert for disse oppdragene. Dette vil ha konsekvenser både for korpsstrukturen og for Forsvarets evne til å samhandle med det sivile samfunn på musikkområdet.

Dagens struktur på fem profesjonelle korps har en betydelig overkapasitet i forhold til Forsvarets og statens behov. Forsvarets behov utgjør rundt 40 prosent av korpsenes nåværende totale kapasitet. Korpsstrukturen skal derfor harmoniseres med behovet og tilpasses Forsvarets øvrige struktur. Det er også behov for en effektivisering av ledelse og administrativ støtte.

Regjeringen foreslår å omorganisere Forsvarets musikk til en mer fleksibel struktur med en sentral ledelse lokalisert i Oslo og tre profesjonelle korps lokalisert til Oslo, Bergen og Harstad. Dagens musikkinspektorat og korpsene i Horten og Trondheim legges ned. Hans Majestet Kongens Gardes musikkorps og ordningen med lokale heimevernskorps videreføres.

Forsvarets musikk skal i fremtiden bestå av om lag 100 årsverk med ca. 90 profesjonelle musikere. Behovet for leie av lokaler i Trondheim samt behovet for lokaler på Karljohansvern i Horten opphører. Den nye korpsstrukturen vil ha tilstrekkelig kapasitet til å dekke Forsvarets eget behov samt oppdrag knyttet til Kongehuset, Stortinget og regjeringen.

Den anbefalte strukturen har et innsparingspotensial på om lag 80 årsverk og inntil 70 mill. kroner per år med virkning fra 2021. Det foreslås at endringene gjennomføres snarest mulig og senest innen 31. desember 2017.

9.4.2 Forsvarets museer

Forsvarets museer skal forvalte nasjonens krigs- og militærhistorie og militære kulturarv, og bidra til å hegne om verdifulle tradisjoner. Forsvarets museumsvirksomhet synliggjør militærvesenets betydning i samfunnet, som en viktig del av vår nasjonale kulturarv. Museene formidler forsvarshistorien, og gjenspeiler i tillegg rollen, kulturen og verdiene Forsvaret representerer.

Forsvarets museer består av en ledelse og sju museer. Regjeringen vil i fireårsperioden foreta en helhetlig utredning av Forsvarets museer med det siktemål å øke selvfinansieringsgraden og profesjonaliseringen.

Regjeringen vil styrke og modernisere museenes formidlings- og publikumsaktivitet. Videre skal samlingene gjøres mer tilgjengelige, blant annet ved ytterligere digitalisering. Samarbeidet med sivile museer skal styrkes, særlig når det gjelder måten formidlingen skjer på. I et økonomisk perspektiv er det nødvendig å utrede kostnadseffektive løsninger.

9.4.3 Statens kulturhistoriske eiendommer – de nasjonale festningsverkene

Forsvarsbygg har ansvaret for forvaltningen av statens kulturhistoriske eiendommer i forsvarssektoren, herunder de nasjonale festningsverkene. De nasjonale festningsverkene skal være tilgjengelige for allmennheten, både for formidling av historisk kunnskap og for å synligjøre viktigheten av et forsvar, og for opprettholdelse av forsvarsviljen i samfunnet. Forsvarssektoren tar ansvar for å unngå tap av sektorens kulturminner. Festningene fremstår i hovedsak som godt vedlikeholdte anlegg, som er tilgjengelige for allmennheten. Det krever betydelig ressursinnsats for å kunne tilby åpne og velholdte festninger til Forsvarets og publikums bruk, og for å tilrettelegge for kultur- og næringsaktiviteter. Forsvarsdepartementet vil i perioden vurdere alternativer for fremtidig forvaltning av de nasjonale festningsverkene, slik at ivaretakelse av kulturhistoriske eiendommer blir gjennomført uten å komme i konflikt med sektorens primære oppgaver.

10 Valg og prioriteringer i gjennomføringen 2017–2020

10.1 Gjennomføringskraft

Denne langtidsplanen legger til rette for et relevant og bærekraftig forsvar hvor tilgjengelighet og utholdenhet, beredskap og fornyelse av materiellet skal styrkes for å øke Forsvarets operative evne både på kort og lang sikt. Dette kapitlet oppsummerer hovedlinjene i langtidsplanen og operasjonaliserer regjeringens sikkerhets- og forsvarspolitikk, herunder hvilke valg og prioriteringer som gjøres for perioden 2017–2020. Videre beskriver kapitlet regjeringens mål for virksomhetene i forsvarssektoren med tilhørende forutsetninger og økonomiske rammer, samt sentrale suksesskriterier.

Fellesskapet stiller betydelige ressurser til disposisjon for forsvarssektoren. Regjeringen setter høye krav til at ressursene forvaltes effektivt og i tråd med gjeldende lover, regler og politiske vedtak. Forsvarssektoren skal kjennetegnes ved god og effektiv økonomistyring, forsvarlig forvaltning og evne og vilje til stadig fornying og forbedring for derigjennom å legge til rette for økt operativ evne. Dette stiller høye krav til kompetanse og lederinvolvering på alle nivåer, herunder gode holdninger forankret i klare etiske retningslinjer. Innenfor rammen av sikkerhetsloven skal det være åpenhet om ressursanvendelse og resultater.

Bredden av operative kapasiteter i Forsvaret reduseres noe for å gjennomføre en styrking av tilgjengelighet og beredskap, samt videreføre og mot slutten av perioden 2017–2020 trappe opp moderniseringen av en rekke materiellsystemer. Den operative evnen skal styrkes blant annet gjennom en mer effektiv styrkeproduksjon i Forsvaret, ved at Forsvarsbygg leverer bygg basert på standardiserte løsninger til avtalt tid og pris, og ved at Forsvarsmateriell i større grad anskaffer ferdigutviklet materiell og leverer tjenester til avtalt kvalitet, tid og pris. Tett koordinering og samhandling mellom disse etatene, og god styring, er avgjørende for å legge til rette for nødvendig gjennomføringskraft i fireårsperioden. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har viktige leveranser inn mot forsvarsektoren, og det skal legges økt vekt på deres understøttelse av Forsvarets operative evne. I tillegg skal NSM og FFI ivareta sine pålagte sivilt rettede oppgaver. Gjennom helheten av de tiltak og mål som fremgår av denne proposisjonen etableres et solid grunnlag for en langsiktig utvikling av forsvarssektoren, slik at Forsvaret forblir et relevant sikkerhetspolitisk virkemiddel for Norge.

For regjeringen er det sentrale målet at forsvarssektoren kan løse sine oppdrag innenfor en helhetlig og ansvarlig ramme på kort og lang sikt. Regjeringen legger vekt på å gi etatene i forsvarssektoren nødvendig handlefrihet i oppdragsløsningen. Med økt handlefrihet følger økt ansvar for å oppnå klart definerte operative, økonomiske og administrative resultater, innenfor rammen av politiske vedtak. Ved at styringen, ut fra risiko og vesentlighet, i større grad tar utgangspunkt i rettidig gjennomføring av reformer og struktur- og ambisjonsendringer, vil Forsvarsdepartementet legge til rette for økt gjennomføringskraft i forsvarssektoren. Vilje og evne til helhetlige langsiktige prioriteringer er avgjørende i denne sammenheng. De omfattende kostnadsberegningene som ligger til grunn for de beslutningene som fremmes i denne proposisjonen er basert på en rekke forutsetninger, herunder også en betydelig økning av budsjettrammen til forsvarssektoren i perioden 2017–2020. Eventuelle avvik fra den planlagte økningen av forsvarsbudsjettene vil få konsekvenser for gjennomføringen og må håndteres strukturelt og i et flerårig perspektiv, og ledsages av eventuelle nødvendige justeringer i ambisjonsnivå.

10.2 En enhetlig forsvarssektor

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har som hovedformål å sikre Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. Forsvaret er, med støtte fra sektorens samlede ressurser og innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar, det sentrale sikkerhetspolitiske virkemidlet som skal sikre Norges suverenitet, norske rettigheter og bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press. Regjeringens forslag til langtidsplan for forsvarssektoren legger til rette for at den enkelte etat i sektoren vil bidra til å løse sine oppdrag innenfor et definert og bærekraftig ambisjonsnivå.

Forsvaret skal kunne løse sine ni oppgaver innenfor angitt ambisjonsnivå. Leveransene fra forsvarssektorens øvrige etater er avgjørende innsatsfaktorer for å sette Forsvaret i stand til å løse disse oppgavene effektivt og på en god måte. Parallelt med at sektoren løpende skal løse sine oppgaver, skal helheten av tiltakene som følger av denne proposisjonen realiseres. Samlet sett er det disse to hensynene som legger rammer for utforming av målene for forsvarssektoren, og dermed for styringen i perioden 2017–2020. Helheten må balanseres på en ansvarlig, effektiv og bærekraftig måte. I Forsvarsdepartementets styring blir de strategiske målene konkretisert i et helhetlig målbilde for forsvarssektoren, hvorfra det avledes gitte mål for den enkelte etat med tilhørende periodiserte milepæler og styringsparametere. Denne periodiseringen av målene gir, sammen med de årlige mål- og resultatkravene, et styringsmessig grunnlag for Forsvarsdepartementets oppfølging av fremdriften i denne langtidsplanen.

10.3 Regjeringens mål for virksomheten i forsvarssektoren 2017–2020

Regjeringen vil utvikle staten og offentlig sektor gjennom bedre styring og ledelse. Dette omfatter også forsvarssektoren. Mål- og resultatstyring er et bærende prinsipp for virksomhetsstyring i staten, og må tilpasses den enkelte etats egenart og risiko. I forsvarssektoren følges dette opp ved å sette tydelige mål og etablere klare sammenhenger mellom målsetningene i langtidsplanen og den løpende oppfølgingen av virksomheten, særlig på områder hvor det er besluttet vesentlige endringer. Regjeringens overordnede mål er å sette Forsvaret i stand til å løse sine ni oppgaver, innenfor et gitt ambisjonsnivå og rammen av NATOs kollektive forsvar. De omfattende endringene som denne langtidsplanen legger opp til vil måtte følges nøye opp. Regjeringen vil i perioden 2017–2020 særlig prioritere følgende områder:

10.3.1 Operative mål

De sikkerhets- og forsvarspolitiske prioriteringene redegjort for i kapittel 1 vil følges opp i perioden. Forsvarssektoren må tilpasses til at endringer i våre sikkerhetspolitiske omgivelser kan komme svært raskt. Forsvarets operative evne må styrkes. Regjeringen vil styrke forsvaret av Norge, styrke NATOs kollektive forsvar og bidra til internasjonal innsats. I tillegg vil regjeringen vektlegge videreutvikling av totalforsvaret.

Regjeringen har i gjennomføringen av gjeldende langtidsplan for perioden 2013–2016 prioritert utvalgte kapasiteter gjennom å styrke overvåking, tilstedeværelse og suverenitetshevdelse. I videreutviklingen av Forsvarets samlede kapabiliteter skal tilgjengelighet og utholdenhet prioriteres innledningsvis i perioden 2017–2020. Økte bevilgninger, modernisering og reform vil legge til rette for styrket reaksjonsevne, økt aktivitet og oppbemanning av utvalgte operative kapasiteter videre i fireårsperioden. Økt bemanning av operative enheter og avdelinger vil måtte vurderes kontinuerlig mot realiserte gevinster for å sikre en bærekraftig utvikling av den samlede strukturen i Forsvaret. I løpet av kommende fireårsperiode vil tiltakene samlet sett bidra til styrket operativ evne og økt tilstedeværelse i nordområdene.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Det er viktig å prioritere militær tilstedeværelse med relevant operativ evne i våre nærområder, særlig i nord. I denne sammenheng er øving og trening, også sammen med allierte, et viktig sikkerhetspolitisk virkemiddel for Norge. Regelmessig alliert fredstidsnærvær er en del av normalsituasjonen i Norge og det virker stabiliserende og bidrar til forutsigbarhet. Gjennomføringen av NATO-øvelsen Trident Juncture i 2018, hvor Norge er vertskap, vil demonstrere tydelig norsk evne og vilje til å prioritere og legge til rette for alliert nærvær i norske nærområder. Regjeringen vil forbedre evnen til mottak av allierte styrker ved å oppdatere nasjonale planverk, bidra til oppdateringen av allierte planverk og videreutvikle gode kommando- og kontrollordninger mellom nasjonale og allierte hovedkvarter. Evnen til operativt samvirke mellom norske styrker og allierte forsterkningsstyrker vil bli vektlagt.

Forsvaret skal i perioden 2017–2020 opprettholde evnen til internasjonal innsats med relevante og etterspurte kapasiteter, herunder til pågående og nye operasjoner, til stående NATO-styrker og til beredskapsstyrker, fortrinnsvis innenfor rammen av NATO og FN. Norge skal også ha militære kapasiteter til å bidra i EU- eller koalisjonsoperasjoner. Internasjonal innsats inkluderer også øving og trening i utlandet, deltakelse i styrkeregistre, beroligelsestiltak og kapasitetsbygging. Praksisen som er etablert for dekning av merutgifter til operasjoner i utlandet videreføres. Omfanget av internasjonal innsats må vurderes mot tilgjengelighet og behovet for nasjonal beredskap.

Totalforsvarskonseptet skal videreutvikles. For at samfunnets samlede ressurser skal kunne utnyttes til det beste for en effektiv håndtering av utfordringer mot både stats- og samfunnssikkerheten, skal tilhørende sektorielt og tverrsektorielt planverk oppdateres og øves. Dermed legges grunnlaget for å videreutvikle Forsvarets evne til å kunne håndtere utfordringer mot statssikkerheten med støtte fra sivil sektor. Etter anmodning fra ansvarlig myndighet og med basis i tilgjengelige ressurser, skal Forsvaret kunne bistå sivile myndigheter.

10.3.2 Økonomi og strukturmål

10.3.2.1 Økonomi

Regjeringen legger opp til en betydelig styrking av forsvarsbudsjettet i perioden 2017–2020. Denne styrkingen er nødvendig for å sikre langsiktig og bærekraftig balanse mellom oppgaver, struktur og økonomi. Det henvises til kapittel 3 for nærmere beskrivelse av forutsetninger om kostnadsutviklingen og fremtidig bevilgningsnivå.

Regjeringens langtidsplan legger opp til at forsvarsrammen i løpet av planperioden gradvis økes til et nivå i 2020 som ligger om lag 7,2 mrd. kroner over budsjettbanen som lå til grunn ved inngangen til langtidsplanen for 2017–2020 og som har vært referansen i planarbeidet frem til ferdigstillelse av planen. Dette tilsvarer et nivå som ligger 4,1 mrd. kroner over saldert budsjett for 2016. Langtidsplanen legger opp til at den bevilgningsmessige økningen i hovedsak vil bidra til styrking av følgende områder i perioden 2017–2020:

  • Økt tilgjengelighet og utholdenhet fra 2017.

  • Reduserte klartider, økt bemanning av operative kapasiteter og høyere aktivitetsnivå fra 2018

  • Investeringer i strategiske kapasiteter i 2019 og 2020

Ved å øke beredskapsbeholdninger og vedlikehold vil regjeringen styrke reaksjonsevnen og utholdenheten til avdelinger i Forsvaret. Regjeringen vil dessuten øke profesjonaliseringen og bemanningen av operative kapasiteter, samt legge til rette for et høyere aktivitetsnivå. Regjeringen vil sørge for at Forsvarets operative struktur har en reaksjonsevne best mulig tilpasset den sikkerhetspolitiske utviklingen og NATOs behov. Sentrale investeringer vil øke finansieringsbehovet fra slutten av perioden 2017–2020. De økonomiske hovedstørrelsene er oppsummert i tabell 10.1.

Tabell 10.1 Økonomiske hovedstørrelser

LTP-anslag i mrd. 2016-kroner

2016

2020

Endring

Materiellinvesteringer uten tilleggsfinansiering F-35

9,5

14,2

Infrastrukturinvesteringer

3,1

2,8

Merutgifter til operasjoner i utlandet

0,7

0,6

Øvrig drift

29,4

32,7

Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen

-0,2

-0,7

Sum forsvarsramme før midlertidige tiltak

42,5

49,7

7,2

Midlertidig økning av forsvarsrammen for kampflyinvesteringen

3,8

3,3

Faseforskyving kampflyutbetaling fra 2015 til 2016

1,1

-

Øvrige engangsutbetalinger mv. for 2016

1,4

-

Sum ordinær forsvarsramme (saldert budsjett)

48,9

53,0

4,1

I gjennomføringen vil det være avgjørende at de økonomiske effektene av alle tiltak som ligger til grunn for denne planen realiseres fullt ut. I tillegg må det videre arbeidet med innsparinger og effektivisering gi de forutsatte resultater. I perioden 2013–2016 har forsvarssektoren håndtert risiko knyttet til både endringer i valutakurser og endrede drivstoffpriser i den årlige balanseringen av driften. Denne risikoen vil trolig vedvare også i perioden 2017–2020, og vil måtte hensyntas i den løpende styringen og budsjetteringen for å kunne realisere ambisjonene i denne langtidsplanen.

10.3.2.2 Kontinuerlig forbedring og effektivisering

Regjeringen viderefører og intensiverer et målrettet arbeid med kontinuerlig forbedring og effektivisering i forsvarssektoren, for intern omprioritering til høyere prioritert virksomhet og for å frigjøre ressurser i tråd med avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen.

Det skal, som beskrevet i denne langtidsplanen, frigjøres betydelige ressurser ved å forbedre og effektivisere både den operative virksomheten og stabs- og støttestrukturen. Basert på interne og eksterne analyser er tiltak identifisert, iverksatt eller planlagt iverksatt innenfor en rekke områder. Kvalitative og kvantitative gevinster vil realiseres innenfor blant annet ledelse, støtte og administrasjon, utdanning, investerings- og driftsanskaffelser, forsyning og vedlikehold, eiendomsforvaltning, IKT-området og FoU. Innføring av IKT-systemer og automatisering vil i tillegg bidra til å rasjonalisere og forbedre flere av de ovennevnte prosessene.

Arbeidet med kontinuerlig forbedring og effektivisering skal sikre innovasjon og nytenkning, samtidig som allerede identifiserte effektiviseringstiltak gjennomføres. Dette krever videreutvikling av en kultur og kompetanse i hele sektoren, med tydelig ledelse som aktivt stimulerer til kontinuerlig forbedring og effektivisering på alle nivåer.

For å legge til rette for en god gjennomføring av forbedrings- og effektiviseringstiltakene som iverksettes innenfor flere områder, vil Forsvarsdepartementet legge opp til en samling av omstillingsmiljøer i sektoren, benytte felles metodeverk for realisering av gevinster samt forbedre kompetansen og incentivstrukturen knyttet til omstilling og effektivisering i sektoren.

Regjeringens langtidsplan innebærer at det gjennom innsparing, endret personellstruktur og effektivisering skal frigjøres i underkant av 2,5 mrd. kroner innen utgangen av 2020. Omfanget av planlagte gevinstuttak er tiltakende, fra et utgangsnivå i 2017 i størrelsesorden 200 mill. kroner, også når det tas høyde for nødvendige omstillingskostnader. Årlige krav til ressursfrigjøring vil bli utarbeidet. I tillegg kommer effektene av å etablere en mer rasjonell basestruktur, slik denne er omtalt i kapittel 6.

10.3.2.3 Struktur

Regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret legger opp til en rekke struktur- og organisasjonstiltak. Gjennom stram styring og god periodisering av tiltak, vil Forsvaret kunne løse sine oppgaver parallelt med videreutviklingen av forsvarsstrukturen. På visse områder vil full økonomisk effekt av struktur- og organisasjonstiltakene først kunne realiseres etter perioden 2017–2020. Tidlig i fireårsperioden må oppfølgingen av disse tiltakene vies særskilt oppmerksomhet. Helheten og periodiseringen i den samlede planen, herunder håndtering av risiko og sammenheng mellom ulike mål og tiltak, må ivaretas for å sikre god ressursutnyttelse og effekt.

Regjeringen vil i begynnelsen av perioden prioritere tilgjengeligheten til Hæren gjennom å prioritere anskaffelse av reservedeler og beredskapsmateriell for å bedre reaksjonstiden og øke utholdenheten. Frigjøring av ressurser vil muliggjøre en gradvis økning av aktivitetsnivået for Hærens avdelinger. Videre foreslår regjeringen en gradvis styrking av den landmilitære tilstedeværelsen i Finnmark frem mot utgangen av 2020, hvor det etableres et nytt jegerkompani tilknyttet Garnisonen i Sør-Varanger. I Heimevernet reduseres antall HV-distrikter fra elleve til ti, områdestrukturen tilpasses til inntil 35 000 mannskaper og Sjøheimevernet avvikles i løpet av perioden 2017–2020. Øvede, grenvise reserver innføres i alle forsvarsgrener der hvor dette er operativt og økonomisk hensiktsmessig.

Regjeringen vil innledningsvis i perioden prioritere tilgjengelighet og utholdenhet i Sjøforsvaret. Dette vil legge til rette for en gradvis øking av fartøyenes bemanning og aktivitet videre i perioden. Antall mineryddefartøyer reduseres fra seks til fire og antall kystvaktfartøyer reduseres fra dagens 15 til 13, men er med innfasingen av NH90 forutsatt å løse de samme oppgavene som i dag. Nytt logistikkfartøy fases inn i henhold til plan. Kystjegerkommandoen avvikles og Taktisk båtskvadron fases ut parallelt med etablering av en bordingskapasitet til støtte for Sjøforsvarets fartøyer. Oppbemanning av fartøyer og økt aktivitet i Sjøforsvaret er avhengig av effektivisering av stab, støtte og administrasjon i Sjøforsvaret, ressursene som frigjøres fra utdanningsreformen og avviklingen av Kystjegerkommandoen og Taktisk båtskvadron.

I videreutviklingen av Luftforsvarets implementering av infrastruktur, vektlegger Regjeringen organisasjon og personell som er nødvendig for innfasing og drift av nye F-35 kampfly. Tilretteleggingen er basert på planlagt mottak av de første flyene i Norge høsten 2017 og en videre opptrapping frem mot 2024. Andøya flystasjon legges ned etter 2020 og en samlet base for fremskutte kampflyoperasjoner og maritime patruljefly etableres på Evenes, noe som vil medføre investeringer i perioden 2017–2020 og videre. Dette vil også tilrettelegge for betydelige operative og økonomiske synergier etter 2020. Basen på Evenes etableres mot slutten av perioden 2017–2020. Basen vil etableres med baseforsvar, og påbegynne oppbyggingen av luftvern innen F-35 ivaretar kampflyberedskap (QRA) fra Evenes. VIP-fly under 717 skvadron avvikles tidlig i fireårsperioden. Luftforsvarets ledelse og Forsvarets EK støttesenter (FEKS) videreføres på Rygge. Luftforsvarets programmeringssenter flyttes til Rygge tidlig i fireårsperioden. Samlingen av helikoptermiljøet knyttet til Bell 412 på Rygge, for støtte til spesialstyrkene og politiet, påbegynnes innen 2019. 339 skvadron på Bardufoss flyttes til Rygge og 334 skvadron etableres på Haakonsvern. Luftforsvarets skoleaktivitet samles i størst mulig grad til Trøndelagsregionen. Skolesenteret på Kjevik avvikles over tid og ledig kapasitet på Værnes utnyttes. Luftforsvarets befalsskole og stab flyttes fra Kjevik til Værnes tidlig i perioden.

Logistikkvirksomheten skal gjennomgå en omfattende modernisering og effektivisering. Det vil i perioden vurderes et strategisk samarbeid med forsvarsindustrien for å effektivisere vedlikeholdsvirksomheten der dette bidrar til økt operativ evne og er kostnadseffektivt. Det skal også sikres forsyninger til avdelinger og materiellsystemer gjennom et nærere samarbeid med næringslivet. Antall verksteder og lager i Forsvaret vil derfor kunne reduseres.

Forsvaret skal effektivisere IKT-virksomhet i perioden. I styringen vil regjeringen særlig prioritere realiseringen av gevinster i form av reduserte kostnader gjennom mer effektive materiellanskaffelser og redusert bemanning. Videre skal gjenbruk av systemer på tvers i forsvarssektoren prioriteres for å redusere den samlede porteføljen av IKT-systemer. Forsvarets evne til styring innenfor IKT-området skal forbedres og organiseringen skal forenkles for å klargjøre roller og ansvar. Videre skal virksomheten i Forsvarets sanitet gjennomgås og effektiviseres. Samarbeid med sivile aktører skal videreutvikles.

Regjeringen prioriterer og vil legge til rette for alliert trening og øving i Norge gjennom større grad av integrasjon med nasjonal øving og trening. Dette vil gi økt mulighet for samtrening og bedre sammenheng med planverk for allierte operasjoner i Norge.

For å gjøre strukturen med profesjonelle musikkorps mer effektiv, reduseres antall korps fra fem til tre så snart som mulig og senest innen utgangen av 2017. Det videreføres korps i Oslo, Bergen og Harstad.

Som følge av endringer i Forsvarets operative struktur vil det være mulig å avvikle baser og samle virksomheten ved færre lokaliseringer. Rettidig avvikling vil være avgjørende for realisering av gevinster som kan nyttes til høyere prioriterte formål. Fornyelsesbehov kan unngås og arealer det ikke lenger er behov for kan selges.

10.3.3 Personell- og kompetansemål

I perioden 2017–2020 vil forsvarssektoren gjennomføre endringer innenfor personellområdet, særlig gjennom innføringen av ny militærordning og den videre implementeringen av allmenn verneplikt. Parallelt med disse endringene skal det gjennomføres en omstilling av Forsvarets personellstruktur.

Den fortsatte omstillingen og moderniseringen av forsvarssektoren i perioden 2017–2020 skal legge til rette for en tilpasset personellstruktur. I tråd med forutsetningene som legges til grunn for en bærekraftig struktur i denne langtidsplanen skal antall ansatte i forsvarssektoren, herunder også i Forsvarsdepartementet, reduseres i løpet av fireårsperioden. Forsvaret styrer mot et årsverksforbruk på om lag 15 700 årsverk ved utgangen av inneværende langtidsperiode. Dette tallet kan bli justert som følge av endringer som iverksettes i Forsvaret frem mot utgangen av 2016. Tallet blir også startpunktet for den nye langtidsplanen. I den nye langtidsplanen er det planlagt gjennomført en rekke tiltak som samlet vil redusere årsverksforbruket i Forsvaret med om lag 1 400 årsverk, jf. omtale i kapittel 8. Reduksjonene i forsvarssektorens etater og i Forsvarsdepartementet skal primært finne sted innenfor stab, støtte og administrasjon. Når militærordningen er implementert innen 2020 skal om lag 70 prosent av befalskorpset bestå av spesialistbefal, og om lag 30 prosent offiserer. Den nyopprettede etaten Forsvarsmateriell skal videreutvikles, blant annet gjennom økt profesjonalisering av investeringsvirksomheten samt bedre utnyttelse av kompetansen på tvers av kapasitetsområdene. Forsvarsbygg og Forsvarsmateriell skal tilpasse sin virksomhet til strukturbeslutninger og andre endringer i forsvarssektorens etterspørsel. For samtlige etater i sektoren legger regjeringen til grunn en effektivisering av stabs- og støttefunksjoner i løpet av fireårsperioden. Årsverksrammer er et viktig verktøy for realiseringen av den anbefalte strukturen, men skal ikke være til hinder for å etablere totaløkonomisk gunstige løsninger. Det legges opp til tett dialog med arbeidstakerorganisasjonene for gjennomføringen av omstillingen.

Regjeringen ønsker å innrette utdanningssystemet som et helhetlig system som leverer relevant, behovsprøvd, fleksibel, kostnadseffektiv og god militær utdanning. Utdanningsreformen følger opp gjennomgangen av Forsvarets utdanningssystem ble varslet i den pågående personell- og kompetansereformen (Meld. St. 14 (2012–2013)) og den igangsatte strukturreformen i universitets- og høgskolesektoren (Meld. St. 18 (2014–2015)). Regjeringen vil samle Forsvarets seks høyskoler organisatorisk i en nyopprettet driftsenhet. Geografisk vil skolene bli værende der de er i dag i kommende periode. Den nye driftsenheten vil få ansvar for all nivådannende utdanning og øvrig akkreditert fagutdanning for både offiserer og spesialistbefal. Hovedtyngden av endringen vil påbegynnes i 2018 og gjennomføres innen utgangen av 2019.

Regjeringen vektlegger at implementeringen av reformen skal legge til rette for å kunne se all utdanning og kompetanseproduksjon i Forsvaret i sammenheng. Kvalitet i utdanning skal blant annet sikres gjennom mer robuste fagmiljøer, kvalitet i forskning og utvikling og forskningsbasert undervisning på militærfaglige områder. Regjeringen vil særlig vektlegge mer kostnadseffektive måter å levere god militær utdanning på. Utnytting av synergier på tvers av virksomheter i Forsvaret, samling av funksjoner, i tillegg til økt samarbeid med sivile utdanningsinstitusjoner, blir sentralt for å realisere reformen. Kostnadsreduserende tiltak som i større grad harmoniserer militær utdanning med sammenlignbare sivile studier skal prioriteres. Styringslinjer og budsjettmidler flyttes fra forsvarsgrenene og andre driftsenheter i Forsvaret til den nye felles høgskolen.

10.4 Materiell og utrustning

Forsvarssektoren har de siste årene hatt en investeringsandel av budsjettet på over 20 prosent. Dette er i tråd med NATOs målsetninger. Det økonomiske grunnlaget for denne langtidsplanen legger til grunn en vesentlig økning av sektorens økonomiske rammer, også til investering i nye og moderne kapasiteter. Det er viktig at forsvarssektoren i årene som kommer evner å opprettholde en tilstrekkelig moderniseringstakt, med en opptrapping mot slutten av fireårsperioden. Regjeringen har lagt til rette for en styrket strategisk styring av materiellområdet gjennom opprettelsen av etaten Forsvarsmateriell, jf. kapittel 7. Samtidig stiller det nye grensesnittet øke krav til koordinering mellom Forsvaret og Forsvarsmateriell, og til Forsvarsdepartementets helhetlige styring av materiellforvaltningen i sektoren.

Forsvarsmateriell skal videreutvikles parallelt med at materiellinvesteringene økes vesentlig mot slutten av fireårsperioden 2017–2020. Investeringsvirksomheten krever et langsiktig perspektiv og forutsigbarhet for prioriteringer og bevilgninger. Forsvarsmateriell skal stå for en langsiktig og god materiellforvaltning, og materiellinvesteringene skal som en hovedregel basere seg på anskaffelse og tilpasning av ferdig utviklet materiell, noe som vil bidra til å redusere tiden fra beslutning til levering, og derigjennom styrke den operative evnen. Samtidig kan det også i fremtiden være behov for utviklingsprosjekter.

Innfasingen av F-35 vil fremdeles stå sentralt i kommende fireårsperiode, med betydelige utbetalinger i forbindelse med anskaffelsen av de nye kampflyene. Videre vil regjeringen prioritere anskaffelse av reservedeler og beredskapsmateriell for å øke strukturens tilgjengelighet tidlig i perioden. Mot slutten av fireårsperioden vil nye undervannsbåter, maritime patruljefly, samt luftvern og nye kystvaktfartøyer bli prioritert. Regjeringen vil legge til rette for at Forsvarsmateriell tilpasser seg denne situasjonen ved å kunne understøtte fremtidige prosjekter gjennom en fleksibel og effektiv organisering.

Økt evne til kontinuerlig forbedring vil kunne bidra til mer kostnadseffektive og tidsbesparende investeringsløsninger.

For å kunne bidra til en effektiv bruk av samfunnets ressurser, og sikre bredden av kapasiteter i Forsvaret, er det avgjørende å ha en nøktern tilnærming til det materiellet som skal anskaffes. For å ivareta dette er det særlig tre prinsipper som skal vurderes:

For det første skal en nøktern «godt nok»-tilnærming legges til grunn ved kravsetting av nye materiellsystemer. Denne investeringsforutsetningen skal bidra til gjennomføring med lavere tidsbruk og anskaffelseskostnad knyttet til det enkelte prosjekt. Redusert tidsbruk og reduserte anskaffelseskostnader er imidlertid krevende og fordrer god styring og tett oppfølging av prosjektene, men vil kunne sikre Forsvaret raskere tilgang på nødvendige kapasiteter. Det vil tilrettelegges for realisering av et slikt mål gjennom å ta sikte på færre utviklingsprosjekter og en økt andel anskaffelser av ferdig utviklet materiell til Forsvarets struktur. En slik tilnærming vil også kunne gi lavere anskaffelseskostnader ved å øke andelen ferdigutviklede kapasiteter. Det er også et potensial for å hente inn en økonomisk gevinst i reduserte gjennomføringskostnader og lavere risiko for forsinkelser i prosjektet. Videre vil det også kunne gi lavere drifts- og vedlikeholdskostnader der hvor andre nasjoner har anskaffet det samme systemet. Det skal derfor som en hovedregel anskaffes ferdigutviklede produkter.

Videre skal det i alle investeringsprosjekter vurderes mulighet for å anskaffe brukt materiell og/eller tilgjengelig overskuddsmateriell.

Der det er hensiktsmessig og tjener norske interesser, skal det søkes å etablere flernasjonalt samarbeid med allierte og partnere, jf. også kapittel 1.3.1.4. Det gjelder både utvikling og tradisjonelt kjøp. EUs direktiv om forsvarsanskaffelser har til hensikt å åpne markedet for forsvarsmateriell i Europa. Norge vil følge nøye med på utviklingen i det europeiske forsvarsmarkedet og observere om øvrige nasjoner følger direktivet, slik at dette virker etter hensikten. Det vil være i Norges interesse å praktisere tilnærmingen til EU-direktivet slik de øvrige nasjonene gjør, for å sikre norsk forsvarsindustri tilgang til forsvarsmarkedet i Europa.

Boks 10.1 Nasjonal forsvarsindustriell strategi

Regjeringen har i Meld. St. 9 (2015–2016) Nasjonal forsvarsindustriell strategi beskrevet forholdet mellom Forsvaret og forsvarsindustrien. Meldingen understreker betydningen av en internasjonalt konkurransedyktig norsk forsvarsindustri for vår evne til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. Strategien skal sikre et godt samarbeid mellom forsvarssektoren og forsvarsindustrien basert på forsvarssektorens behov for kostnadseffektive leveranser av materiell og tjenester.

Regjeringen vil fremdeles prioritere vedlikehold og oppbygging av forsvarsindustriell kompetanse innenfor prioriterte teknologiske kompetanseområder. Dette øker vår evne til å ivareta nasjonal sikkerhet på områder der særnorske forhold krever spesiell kompetanse. Trekantsamarbeidet mellom industrien, Forsvarets forskningsinstitutt og Forsvaret, som anses som et nasjonalt konkurransefortrinn som kan bidra til lavere utviklingskostnader, skal derfor videreføres.

Tidlig dialog på strategisk nivå mellom forsvarssektoren og industrien er et sentralt virkemiddel i strategien som vil gjøre partene i stand til å ta gode og tidsriktige beslutninger og dermed bidra til større kostnadseffektivitet.

Strategien fastholder at nasjonale sikkerhetsinteresser og Forsvarets behov er førende for forsvarssektorens materiellanskaffelser, og skal sikre forutsigbar og enhetlig opptreden ved forsvarssektorens anskaffelser av materiell. Flernasjonalt forsvarspolitisk og militært samarbeid over et bredt spekter er en viktig rammefaktor for den videre utviklingen av forsvarssektoren. Dette gjelder også innenfor utvikling og anskaffelse av forsvarsmateriell.

Regjeringens mål er å skaffe til veie best mulig forsvarsmateriell til best mulig pris. Det legges til grunn at anskaffelsene skal basere seg på prinsippene om konkurranse, ikke-diskriminering og likebehandling, så lenge nasjonale sikkerhetshensyn ikke medfører behov for unntak. Når nasjonale sikkerhetsinteresser betinger det, vil det likevel kunne være nødvendig å fravike alminnelige konkurranseprinsipper.

10.5 Eiendom, bygg og anlegg

Tiltak for å redusere drifts- og investeringskostnadene til EBA i sektoren er sentralt i gjennomføringen av langtidsplanen. Endringer i base- og støttestrukturen, arealeffektivisering, standardiserte løsninger og økt utnyttelse av eksisterende EBA er viktige elementer i dette arbeidet. Nøkternhet skal legges til grunn.

Fornyelse og innfasing av materiell samt et fortsatt behov for fornyelse av eksisterende prioritert EBA-masse i forsvarssektoren, medfører vesentlige oppgraderinger av eksisterende bygningsmasse og investeringer i nye bygg og anlegg. Samtidig unngås fremtidige drifts- og investeringsutgifter gjennom konsentrasjon av virksomheten til færre baser.

I perioden 2017–2020 vil de viktigste EBA-investeringene omfatte videreutviklingen av hovedbasen for kampfly på Ørland, tilpasning av Rygge i forbindelse med samling av helikoptermiljøet og etablering av Evenes som base for maritime patruljefly og fremskutt base for kampfly. Videre etableres et utdanningssenter for Luftforsvaret på Værnes. Regjeringen legger vekt på at byggeprosjektene baserer seg på standardiserte løsninger.

Det vil bli gjennomført kostnadsreduserende tiltak innenfor eiendomsforvaltningen gjennom å redusere antall kvadratmeter eiendomsmasse og gjennom å forbedre og effektivisere drifts- og investeringsprosessene på EBA-området.

Gevinstene vil bli omfordelt til høyere prioritert virksomhet. Forsvarssektorens mest virkningsfulle tiltak for å redusere kostnader til EBA, er at etatene i sektoren reduserer sin arealbruk samt fremmer nøkterne behovsbeskrivelser ved anskaffelse av ny EBA. Forsvarsbygg må tilpasse sin virksomhet, organisasjon og lokalisering som konsekvens av både strukturbeslutninger og andre endringer i forsvarssektorens etterspørsel. Kontinuerlig forbedring og effektivisering vil være viktig i perioden 2017–2020 og vil medføre en videreutvikling av Forsvarsbyggs interne innretning og organisering.

10.6 Sentrale suksesskriterier

10.6.1 Nærmere om strukturutvikling og avhengigheter på viktige områder og implementering

Regjeringen foreslår i denne proposisjonen en betydelig satsing på Forsvaret og forsvarssektoren gjennom en kraftig styrking av forsvarsbudsjettet og en rekke struktur- og effektiviseringstiltak. Dette danner et godt utgangspunkt for en styrket forsvarssektor med økt operativ evne i Forsvaret og en langsiktig balanse mellom oppgaver, struktur og økonomi. Samtidig er realiseringen av målsetningene i denne langtidsplanen utfordrende. Grunnlaget for langtidsplanen bygger på en rekke forutsetninger og avhengigheter som sektoren bare til en viss grad selv kan påvirke. Dette inkluderer endringer i den utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjonen, men også eksternt påførte kostnader som leverandørforsinkelser, bevilgningsnivå, lønns- og prisvekst og makroøkonomiske utviklingstrekk. En økonomisk utvikling som ikke samsvarer med forutsetningene i denne langtidsplanen, vil få langvarige strukturelle konsekvenser. Samtidig vil nødvendige strukturelle endringer, for å gjenopprette balansen mellom oppgaver, struktur og økonomi, ofte ikke ha tilstrekkelig økonomisk effekt i det kortsiktige perspektivet. Strukturelle endringer underveis må derfor suppleres med kortsiktige og driftsmessige ad hoc-tiltak for å sikre inndekning i nærtid. Dette innebærer at dersom de økonomiske forutsetningene endres og strukturen settes under press, vil regjeringen innenfor fireårsperioden komme tilbake til Stortinget med ytterligere endringsforslag av strukturell art, både knyttet til den operative strukturen, base- og støttestrukturen og det ambisjonsnivået langtidsplanen hviler på. Regjeringen anser det som avgjørende at endrede økonomiske forutsetninger vurderes og håndteres i et langsiktig perspektiv. Eventuelle økonomiske endringer i årsperspektivet må følgelig håndteres i et flerårig perspektiv.

Samtidig bygger også realiseringen av målsetningene i langtidsplanen på en rekke forutsetninger og avhengigheter som forsvarssektoren i stor grad selv kan påvirke. De anbefalte tiltakene innenfor operativ struktur og base- og støttestrukturen vil gi begrenset økonomisk effekt de første årene. Rettidig realisering av effektiviseringsgevinster, herunder utdanningsreformen, ny militærordning, overgang til mer bærekraftig personell- og kompetansestruktur, base- og strukturtiltak, effektivisering av prosessene for anskaffelse av materiell og eiendom, bygg og anlegg, og at forsvarssektoren på disse områdene i større grad baserer seg på standardiserte løsninger, er forutsetninger for realiseringen av denne langtidsplanen. Dersom de økonomiske forutsetningene ikke følges opp internt, vil dette svekke og forsinke styrkingen av den operative evnen, herunder muligheten for å øke bemanningen av operative kapasiteter og aktivitetsnivået i forsvarsgrenene innenfor fireårsperioden.

Styringsutfordringer må håndteres dersom de oppstår. For at de mål som er satt for langtidsplanen skal nås, er det viktig at styringsutfordringer håndteres fortløpende, slik at de ikke skyves på og akkumuleres, og dermed undergraver muligheten for å realisere målsetningene i langtidsplanen. Rettidig realisering av effektiviseringsmålene, valutasvingninger og drivstoffpriser er eksempler på utfordringer som må hensyntas i den løpende styringen og budsjetteringen for å kunne realisere ambisjonene i denne langtidsplanen.

10.6.2 Styring og ledelse i forsvarssektoren

God og kompetent ledelse er avgjørende for å sikre gjennomføringen av denne langtidsplanen. På alle fagområder forventes det at ledere i forsvarssektoren målrettet løser sine oppdrag med nøkternhet og god utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Det er avgjørende at ledere i forsvarssektoren bygger opp under de langsiktige målsetningene som er satt, og at samtlige etater støtter opp om strategisk retning og utvikler helhetlige, tydelige og realistiske målbilder for å sikre måloppnåelse innen utgangen av 2020.

Evne til godt lederskap og gjennomføringsevne er avgjørende i militære operasjoner og i den daglige driften av virksomheten i forsvarssektoren. Forsvaret utøver kompetent ledelse innenfor den operativt rettede virksomheten, som utgjør kjernen av den militære profesjon. Samtidig er god økonomi-, kompetanse- og virksomhetsstyring og forsvarlig forvaltning sentrale forutsetninger for at styringen skal sikre gjennomføringen av denne planen, i tråd med krav og forventninger om effektiv ressursbruk og overholdelse av lover og regelverk. Dette forutsetter løpende kompetansefornyelse innenfor sentrale styrings- og forvaltningsområder, også på ledelsesnivå.

Ledere i forsvarssektoren har et ansvar som rollemodeller og kulturbærere, og det forventes at disse bidrar til å videreutvikle en organisasjonskultur preget av tillit, ansvarlighet, endringsvilje og lojalitet. Det er avgjørende at ledelsen i etatene, og i sektoren generelt, styrer i en felles retning mot besluttede mål, og at en kultur med tydelige resultatkrav med tilhørende ansvarliggjøring forsterkes.

Integrert strategisk ledelse har lagt et grunnlag for felles situasjonsforståelse i den øverste ledelsen samt god strategisk styring og kontroll i sektoren. Ordningen har i all hovedsak vært viktig for omstillingen av forsvarssektoren så langt, og vil legge et godt grunnlag også for omstillingen i perioden 2017–2020. Regjeringen anser at nåværende modell for strategisk ledelse er hensiktsmessig og skal videreføres med en tydelig vektlegging av ansvar, roller og myndighet.

10.6.3 Samfunnskontakt

Videreutviklingen av forsvarssektoren vil måtte gjennomføres gjennom dialog med partene i arbeidslivet, med andre departementer og øvrige deler av statsforvaltningen samt internt i forsvarssektoren. God dialog er et av de mest sentrale elementene for å sikre rettidig realisering av målsetningene i langtidsplanen. Effektiv gjennomføring av beslutninger forutsetter grunnleggende forståelse for utfordringene og bred tilslutning til løsningene. De endringene det legges opp til stiller store krav, spesielt til forsvarssektorens egne medarbeidere, men også til samfunnet for øvrig. En vellykket gjennomføring av denne langtidsplanen forutsetter en god og felles forståelse i organisasjonen om hva som skal til for å styrke Forsvarets operative evne. Slik kunnskap og forståelse er grunnlaget for god styring, for godt samarbeid mellom etatene i forsvarssektoren, og et godt grunnlag for rekruttering til Forsvaret, og skal bidra til å opprettholde det gode forholdet mellom folk og forsvar. Regjeringen legger vekt på en åpen og god dialog med alle deler av samfunnet og vil arbeide for å sikre bred enighet i Stortinget om den videre utviklingen av forsvarssektoren.

Til toppen
Til dokumentets forside