Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 154 L (2016–2017)

Endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (skyldevne, samfunnsvern og sakkyndighet)

Til innholdsfortegnelse

6 Sakkyndighet

6.1 Bakgrunnen for forslagene

Gjennom flere større og mindre forslag til endringer søker utvalget å nå sin målsetning om økt kvalitet og konsistens på det sakkyndige arbeidet i rettspsykiatrien i Norge. Departementet går inn for å følge opp en rekke av disse forslagene.

Departementet vil understreke at dette fagfeltet over lengre tid har vært modent for en gjennomgåelse, da tidligere forslag i liten grad har blitt fulgt opp. Norsk rettspsykiatri har vært gjenstand for kritikk, både etter 22. juli-saken og i senere tid. Det er derfor meget viktig med en kvalitetsheving av regelverket for de sakkyndige, slik at dette fagfeltet er bedre rustet til å tjene som en objektiv og tillitvekkende premissleverandør til domstolene i denne delen av strafferetten.

Enkelte av forslagene om sakkyndighet har en side til forslagene i Straffeprosessutvalgets NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov, som foranlediger en mer overordnet og samlet gjennomgang av regelverket for sakkyndige i straffesaker. Departementet mener at det er grunn til å foreta de lov- og forskriftsendringene som foreslås i denne proposisjonen for de rettspsykiatriske sakkyndige, nå, fordi det er hensiktsmessig å behandle disse spørsmålene i sammenheng med den øvrige oppfølgingen av Tilregnelighetsutvalgets utredning.

Utover en del lovendringer vil departementet foreslå å innføre en ny forskrift om rettspsykiatriske undersøkelser og sakkyndige, med regler om krav til sakkyndiges kompetanse, sakkyndiges egenerklæring, mandat, krav til den rettspsykiatriske erklæringen og om oppgavene til Nasjonal enhet for rettspsykiatrisk sakkyndighet. Departementet mener at forskriften vil føre til økt kvalitet på sakkyndigarbeidet, ved å tydeliggjøre hvilke krav som gjelder og legge til rette for mindre uønsket variasjon i tjenesteproduksjonen. At dagens praksis på enkelte områder klargjøres og presiseres, vil virke disiplinerende på aktørene.

Enkelte av forslagene til Tilregnelighetsutvalget på dette området kommer ikke til uttrykk i utvalgets lovforslag, og utvalget har heller ikke på annen måte angitt hvordan forslagene bør reguleres. Departementet ønsker å følge opp flere av disse forslagene i forskrift. Av den grunn vil proposisjonen også inneholde omtale av forslag til nye regler på sakkyndigfeltet som departementet foreslår regulert i forskrift.

6.2 Antall sakkyndige

6.2.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 139 første ledd er utgangspunktet at det oppnevnes én sakkyndig, med mindre retten finner at saken krever to eller flere sakkyndige. Som eksempler på saker der det kan være grunn til å oppnevne to sakkyndige, er det i forarbeidene nevnt saker av spesiell vanskelighetsgrad eller saker der det kan bli tale om å ilegge sikring (i dag særreaksjon) av en viss varighet, jf. merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 (1993–94) Om lov om enkelte endringer i rettergangslovgivningen.

Partene skal etter straffeprosessloven § 141 første ledd gis adgang til å uttale seg forut for rettens oppnevning. Dette gjelder både om antall sakkyndige og om hvem som bør oppnevnes. Uttaleretten gjelder imidlertid kun i den utstrekning «det lar seg gjøre uten fare for opplysningen av saken og uten uforholdsmessig opphold». Partenes oppfatning av behovet for én eller flere sakkyndige er ikke avgjørende. Retten har et selvstendig ansvar og må oppnevne to eller flere sakkyndige når den finner at saken «krever» det, se Bjerke/Keiserud/Sæther Straffeprosessloven kommentarutgave Bind I (4. utgave, Oslo 2011) side 535.

Inntil lovendringen 15. juli 1994 nr. 51 var hovedregelen at det minst burde være to sakkyndige når ikke partene var enige om bare å kreve én. I Ot.prp. nr. 45 (1993–94) punkt 5 side 7 er det vist til at man ved å snu hovedregelen vil oppnå at retten i hvert tilfelle foretar en særskilt vurdering av hvor mange sakkyndige det er behov for, slik at det ikke automatisk oppnevnes to sakkyndige, som praksis synes å ha vært før lovendringen.

Slik dagens bestemmelse er utformet, vil imidlertid retten ha en forholdsvis vid adgang til å oppnevne to eller flere sakkyndige hvor det antas å være behov for det, se Bjerke/Keiserud/Sæther Straffeprosessloven kommentarutgave Bind I (4. utgave, Oslo 2011) side 534. Ved rettspsykiatriske undersøkelser har det i praksis vært vanlig med to sakkyndige. Praksisen er begrunnet i hensynet til rettssikkerhet, og at sakens parter i størst mulig grad skal kunne forsone seg med resultatet.

Ved foreløpige erklæringer benyttes kun én sakkyndig, jf. straffeprosessloven § 165 fjerde ledd.

6.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår en ny bestemmelse i § 165 a i straffeprosessloven kapittel 13 om at det i «alminnelighet» skal oppnevnes to sakkyndige når det skal foretas en rettspsykiatrisk undersøkelse. De viser til at forslaget om at det normalt skal oppnevnes to sakkyndige, er i overensstemmelse med synspunktene til sentrale aktører som Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) og Riksadvokaten og i tråd med rettstilstanden i dag.

Utvalget mener det bør være adgang til å fravike hovedregelen etter en konkret vurdering av behovet for å oppnevne færre eller flere enn to sakkyndige, men at oppnevning av to som en alminnelig regel bør anses nødvendig og tilstrekkelig.

I det vesentlige begrunner utvalget sitt forslag som følger:

«Det er særlig to grunner til å oppnevne mer enn én sakkyndig. Den ene er å sikre kvalitetskontroll innenfor fagfeltet ved å la psykiatrikyndige kontrollere hverandre. Den andre er å bidra til sakens opplysning ved at de sakkyndige kan utfylle hverandre.
Et trekk ved psykiatrisk og psykologfaglig sakkyndighet er at det tas stilling til spørsmål som kan være skjønnsmessige, noe som tilsier at det kan være hensiktsmessig at det benyttes to sakkyndige. Retten har behov for kvalitetssikring av sakkyndiguttalelser og for klargjøring av hva eventuell uenighet består i.»

Utvalget peker også på at oppnevning av to sakkyndige vil kunne bidra til at partene, i større grad enn ved oppnevning av én, forsoner seg med de sakkyndiges konklusjoner, slik at forslaget også kan ha prosessøkonomisk betydning.

Utvalget foreslår ingen endringer i regelen om at de foreløpige erklæringene utarbeides av kun én sakkyndig.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om dette temaet. Advokatforeningen, Borgarting lagmannsrett (med tilslutning fra Agder lagmannsrett). Den rettsmedisinske kommisjon, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Institutt for psykoterapi og Stine Sofies Stiftelse støtter utvalgets forslag, og flere av høringsinstansene viser til at to sakkyndige vil fremme sakens opplysning. Borgarting lagmannsrett mener også at to sakkyndige vil kunne bidra til at partene i større grad enn ved bruk av kun én forsoner seg med resultatet.

6.2.4 Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets forslag om en særskilt regulering av oppnevning av sakkyndige som skal foreta rettspsykiatriske undersøkelser, og foreslår at det som hovedregel skal oppnevnes to. Departementet støtter også at regelen om én sakkyndig ved foreløpige erklæringer opprettholdes, slik den er regulert i straffeprosessloven § 165 fjerde ledd i dag.

Det er et stort innslag av skjønnsmessige vurderinger ved de rettspsykiatriske undersøkelsene, og departementet mener at behovet for to sakkyndige gjør seg særlig sterkt gjeldende i disse sakene. Både intern kvalitetssikring de sakkyndige imellom og supplering av kompetanse er viktig for å sikre riktige avgjørelser. I likhet med utvalget og Borgarting lagmannsrett, mener også departementet at det er grunn til å tro at oppnevning av to sakkyndige bidrar til at partene i større grad enn ved oppnevning av én forsoner seg med de sakkyndiges konklusjoner. Oppnevning av to sakkyndige kan dermed tenkes å ha prosessøkonomisk betydning, ved at det fører til færre anker og at partenes ønske om å fremstille egne sakkyndige reduseres.

Som utvalget peker på, gir den gjeldende regelen i straffeprosessloven § 139 allerede rom for den praksis som har utviklet seg om at det som hovedregel oppnevnes to sakkyndige for å foreta en rettspsykiatrisk undersøkelse. Når departementet likevel foreslår en særskilt regulering i tråd med etablert praksis, er det for å tydeliggjøre at to sakkyndige normalt vil være nødvendig, men også som hovedregel tilstrekkelig i disse sakene.

Samtidig mener departementet at det er en fordel med en fleksibel regel, slik utvalget foreslår. Én sakkyndig kan være tilstrekkelig i saker hvor det foreligger helseopplysninger av avgjørende betydning for den rettspsykiatriske undersøkelsen, for eksempel der vedkommende har hatt en veldokumentert diagnostisert tilstand over mange år og ved spørsmål om forlengelse av særreaksjon. I særlig kompliserte saker kan det av hensyn til sakens opplysning helt unntaksvis være behov for å oppnevne tre eller flere sakkyndige på samme tid.

For å markere at det må rettes oppmerksomhet mot utilregnelighetsspørsmålet og tilhørende problematikk allerede på etterforskingsstadiet, har utvalget foreslått følgende tilføyelse i straffeprosessloven § 226 første ledd bokstav a:

«Formålet med etterforskningen er å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for
a. å avgjøre spørsmålet om tiltale, herunder å bidra til avklaring av siktedes sinnstilstand på handlingstidspunktet,»

Departementet er enig med utvalget i at det er viktig å avklare behovet for sakkyndighet så tidlig som mulig, og at oppnevning av sakkyndige i de rette sakene er målsetningen. Departementet støtter således hensikten med forslaget, men kan vanskelig se at en slik tilføyelse i lovteksten i nevneverdig grad vil bidra til å oppnå en mer treffsikker bruk av sakkyndige. Departementet foreslår derfor ikke å endre straffeprosessloven § 226 første ledd bokstav a.

6.3 Oppnevning av ytterligere sakkyndige

6.3.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 139 annet ledd kan retten oppnevne nye sakkyndige ved siden av den eller de først oppnevnte, når den finner det «påkrevet». Bestemmelsen regulerer en situasjon der det allerede er oppnevnt sakkyndige, og der det er spørsmål om å oppnevne nye sakkyndige ved siden av de først oppnevnte.

I loven gis det ikke anvisning på hvilke forhold som kan begrunne oppnevning av ytterligere sakkyndige, og forarbeidene gir heller ikke veiledning i dette spørsmålet. I Rt. 2012 side 268 la imidlertid Høyesteretts ankeutvalg til grunn at terskelen er «nokså høy».

Hvorvidt retten har selvstendig adgang til å oppnevne nye sakkyndige på etterforskingsstadiet, var oppe til vurdering i 22. juli-saken, hvor Oslo tingrett oppnevnte nye sakkyndige selv om verken påtalemyndigheten eller tiltalte hadde begjært det. Høyesteretts ankeutvalg la i Rt. 2012 side 268 til grunn at rettens adgang til å oppnevne nye sakkyndige ved siden av de først oppnevnte også gjelder på etterforskingsstadiet, og at rettens adgang ikke er betinget av en begjæring fra påtalemyndigheten om oppnevning av nye. Høyesterett forankret sitt standpunkt i straffeprosessloven § 139 annet ledd. Forutsetningen er imidlertid at påtalemyndigheten begjærte oppnevning av de opprinnelige sakkyndige etter straffeprosessloven § 237.

6.3.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å endre ordlyden i straffeprosessloven § 139 annet ledd slik at vurderingen av hva som er «påkrevet» knyttes til rettens generelle saksopplysningsplikt:

«Retten kan oppnevne nye sakkyndige ved siden av den eller de først oppnevnte, når den finner det påkrevet av hensyn til sakens opplysning

Straffeprosessloven § 139 er en del av lovens kapittel 11, og forslaget gjelder således for sakkyndige generelt.

Når det gjelder spørsmålet som var oppe til vurdering i 22. juli-saken, om rettens selvstendige adgang til oppnevning av ytterligere sakkyndige, herunder forholdet mellom påtalemyndigheten og domstolen på etterforskingsstadiet, skriver utvalget følgende:

«Det er ulike meninger i utvalget om hvorvidt den rettstilstanden som følger av Høyesteretts avgjørelse er hensiktsmessig, og om den bør endres. Denne rettstilstanden er forankret i straffeprosessloven § 139, som er en del av lovens kapittel 11 og gjelder sakkyndighet generelt, ikke bare psykiatrisk sakkyndige.
Det samlede utvalg ser det slik at det ikke er hensiktsmessig å vurdere om rettstilstanden bør endres utelukkende for psykiatrisk sakkyndige, idet det bør foretas en helhetlig vurdering av spørsmålet. Dessuten bør dette sees i sammenheng med forholdet mellom påtalemyndigheten og domstolene i sin alminnelighet, og oppgavefordelingen mellom disse. Utvalget antar derfor at spørsmålet heller bør vurderes av det nylig oppnevnte Straffeprosesslovutvalget.»

Utvalget har på bakgrunn av ovennevnte betraktninger ikke foreslått lovendringer knyttet til spørsmålet om rettens selvstendige adgang til å oppnevne nye sakkyndige, men overlatt spørsmålet til Straffeprosessutvalgets vurdering.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Oslo politidistrikt støtter utvalgets forslag om å endre straffeprosessloven § 139 annet ledd, slik at vurderingen av hva som er «påkrevet» knyttes til rettens generelle saksopplysningsplikt, og uttaler:

«Utvalget foreslår i sin innstilling at det på etterforskningsstadiet skal være mulig for retten å oppnevne nye sakkyndige ved siden av den eller de som allerede er oppnevnt. Videre følger det av forslaget, at slik selvstendig oppnevning som lovforslaget legger opp til at retten skal kunne gjøre, må være begrunnet i hensynet til sakens opplysninger.
Oslo politidistrikt er av samme oppfatning som utvalget og finner presiseringen i straffeprosessloven § 139 som hensiktsmessig og i tråd med praksis gjennom de siste årene.»

Når det gjelder spørsmålet om rettens selvstendige adgang til å oppnevne ytterligere sakkyndige, uttaler Advokatforeningen følgende:

«Mht. spørsmålet om rettens selvstendige adgang til å oppnevne nye sakkyndige, se pkt 16.4, vil Advokatforeningen fremholde behovet for å videreføre den rettstilstanden som ble fastslått ved avgjørelsen i Rt. 2012 s. 268. Utvalgets teoretiske innvendinger mot denne avgjørelsen er ikke entydige, og de må uansett anses å ha liten vekt i forhold til de praktiske behov som ivaretas ved at gjeldende rett opprettholdes.»

6.3.4 Departementets vurdering

Departementet går ikke inn for å ta inn tillegget «av hensyn til sakens opplysning» i straffeprosessloven § 139 annet ledd, slik utvalget foreslår. Bestemmelsen gjelder for sakkyndige generelt. Gjennomgående for departementets forslag i denne proposisjonen er at de er særskilt knyttet til de rettspsykiatriske sakkyndige. Departementet ser det som hensiktsmessig at endringer i de generelle reglene om sakkyndighet følges opp i arbeidet med ny straffeprosesslov. Utvalgets forslag medfører uansett ingen materiell endring, men angir kun det skjønnstemaet som også etter gjeldende rett er sentralt dersom retten vurderer å oppnevne ytterligere sakkyndige.

Når det gjelder rettens selvstendige adgang til å oppnevne ytterligere sakkyndige i tillegg til de først oppnevnte på etterforskingsstadiet, legger departementet i likhet med utvalget til grunn at spørsmålet følges opp i arbeidet med ny straffeprosesslov. Spørsmålet berører forholdet mellom påtalemyndigheten og domstolen i sin alminnelighet, og er ikke egnet for særskilt regulering for de rettspsykiatriske sakkyndige.

6.4 Habilitet og uavhengighet

6.4.1 Gjeldende rett

Spørsmålet om sakkyndiges habilitet og uavhengighet er regulert i straffeprosessloven § 142. Bestemmelsen er plassert i lovens kapittel 11 og gjelder for sakkyndige generelt.

Etter straffeprosessloven § 142 første ledd er utgangspunktet at retten ikke skal oppnevne sakkyndige som etter domstolloven §§ 106 eller 108 ville ha vært inhabile som dommere. Men dette gjelder bare «når det kan unngås». Når det ikke kan unngås, vil vedkommende likevel kunne oppnevnes, for eksempel fordi det ikke er praktisk mulig å finne andre med den nødvendige ekspertisen.

Etter domstolloven § 106 er en dommer inhabil på grunn av bestemte former for tilknytning til partene eller til saken. Domstolloven § 108 angir en generell norm for inhabilitet dersom det foreligger «andre særegne omstendigheter» som er «skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet». Det er særlig den skjønnsmessige bestemmelsen i § 108 som i enkelte tilfeller kan reise prinsipielle og vanskelige spørsmål.

Habilitetsregelen for sakkyndige innenfor sivilprosessen ble skjerpet ved ny tvistelov i 2008 og er strengere enn habilitetsregelen i straffeprosessloven § 142 første ledd. Etter tvisteloven § 25-3 tredje ledd første punktum er det en ufravikelig regel at en som er inhabil som dommer, ikke skal oppnevnes som sakkyndig i sivile saker.

I tvisteloven § 25-3 tredje ledd annet punktum er det slått fast at det ikke utelukker oppnevning at vedkommende har vært sakkyndig i lavere instans. Tilsvarende er lagt til grunn for sakkyndige i straffesaker, selv om det ikke eksplisitt fremgår av lovens ordlyd, se Bjerke/Keiserud/Sæther Straffeprosessloven kommentarutgave Bind I (4. utgave, Oslo 2011) side 538.

Etter straffeprosessloven § 142 annet ledd bør det som regel heller ikke oppnevnes sakkyndige som står i et avhengighetsforhold til hverandre. Bestemmelsen gjelder de situasjonene der avhengighetsforholdet ikke er av en slik karakter at det foreligger inhabilitet, og vil blant annet kunne være aktuell dersom det er spørsmål om å oppnevne to leger som er ansatt ved samme sykehusavdeling, hvorav den ene tjenestemessig står i et underordnet forhold til den andre, se Bjerke/Keiserud/Sæther Straffeprosessloven kommentarutgave Bind I (4. utgave, Oslo 2011) side 539.

Bestemmelsen i straffeprosessloven § 142 annet ledd er ny både i forhold til tidligere lov og i forhold til bestemmelsen som ble foreslått i NUT 1969:3 Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker fra Straffeprosesslovkomitéen. I Straffeprosesslovkomitéens forslag var bestemmelsen om uavhengighet kun rettet mot medisinske sakkyndige, men ble ved lovendringen i 1981 endret til en mer generell bestemmelse for alle rettsoppnevnte sakkyndige i straffesaker.

Tvistemålsutvalget fremholdt i NOU 2001: 32 Rett på sak – Lov om tvisteløsning (tvisteloven) at det også innenfor sivilprosessen er grunn til å vise tilbakeholdenhet med å oppnevne en person som sakkyndig når det ikke foreligger regulær inhabilitet, men hvor det likevel er slik tilknytning eller foreligger slike andre forhold at det vil kunne oppstå tvil om uavhengigheten eller upartiskheten. For å synliggjøre dette i loven foreslo utvalget en særlig regel i tvisteloven § 25-3 tredje ledd annet punktum om at det burde unngås å oppnevne sakkyndige som, uten å være inhabile etter reglene for dommere, hadde slik tilknytning til partene eller andre sakkyndige at det kunne reises tvil om deres uavhengighet. Departementet fulgte ikke opp dette i selve lovforslaget, men uttalte i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister side 466 at også slike forhold burde vektlegges ved utvelgelsen av sakkyndige.

Bestemmelsene i straffeprosessloven § 142 gjelder også når påtalemyndigheten anmoder om bistand fra sakkyndige under etterforskingen, jf. straffeprosessloven § 148 tredje punktum.

6.4.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår en skjerpet habilitetsregel for rettspsykiatriske sakkyndige, og anbefaler at den foreslåtte bestemmelsen i straffeprosessloven § 165 a annet ledd første punktum utformes i tråd med den tilsvarende regelen i tvisteloven § 25-3 tredje ledd første punktum:

«En som ville ha vært inhabil som dommer i saken, skal ikke oppnevnes som sakkyndig etter § 165.»

Utvalget peker på at stadig flere personer over hele landet besitter kompetanse til å opptre som rettspsykiatriske sakkyndige, og mener dette tilsier at en mer absolutt inhabilitetsregel for rettspsykiatriske sakkyndige ikke bør by på særlige praktiske utfordringer.

Utvalget mener at de hensyn som taler for et skjerpet habilitetskrav for rettspsykiatriske sakkyndige, også kan gjøre seg gjeldende for andre grupper av sakkyndige. I lys av utvalgets mandat, og fordi utvalget ikke kjenner til om det for andre sakkyndigområder gjør seg gjeldende særskilte hensyn, foreslår utvalget likevel ikke å endre den generelle habilitetsregelen for sakkyndige i straffeprosessloven § 142. Utvalget tilrår at dette blir vurdert som ledd i annet lovarbeid.

Utvalget foreslår også å skjerpe lovens krav til de rettspsykiatriske sakkyndiges uavhengighet. De skriver at det vanskelig kan trekkes en klar grense for når forholdet mellom to psykiatere eller psykologer er så tett at de ikke bør tillates å arbeide sammen for retten. Utvalget er likevel av den oppfatning at terskelen bør heves noe for slike sakkyndige. På denne bakgrunn foreslår utvalget at det tas inn et annet punktum til den foreslåtte straffeprosessloven § 165 a annet ledd, etter modell av den del av Tvistelovutvalgets forslag til tvisteloven § 25-3 tredje ledd som ikke ble tatt inn i loven:

«Oppnevnelse bør også unngås når tilknytning til partene, andre sakkyndige eller andre forhold gjør at det kan reises tvil om den sakkyndiges uavhengighet eller upartiskhet.»

Utvalget drøfter ikke inhabilitets- eller uavhengighetsproblematikken i detalj, men viser til at de nærmere grensene må trekkes av retten i den enkelte sak. De viser imidlertid til Rognumutvalgets drøftelser av enkelte typetilfelle i NOU 2001: 12, som utvalget i hovedsak kan slutte seg til.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Utvalgets forslag om å skjerpe lovens krav til de sakkyndiges habilitet og uavhengighet får bred støtte av høringsinstansene. Høringsinstansene som har gitt uttrykk for dette, er Borgarting lagmannsrett, (med tilslutning fra Agder lagmannsrett), Buskerud friomsorgskontor,Den norske legeforening, Det nasjonale statsadvokatembetet, Fellesorganisasjonen, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Haugesund kommune, Institutt for psykoterapi, Kristiansand tingrett, Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør Øst, Oslo universitetssykehus HF ved overlege dr. med. Kjersti Narud, Rådet for psykisk helse, Det regionale fagrådet for psykisk helse – Helse Sør-Øst RHF, Sykehuset i Vestfold HF, Klinikk Psykisk Helse og Rusbehandling (KPR) og Sørlandet sykehus HF. Flere av høringsinstansene peker på at et strengere habilitetskrav er viktig for å oppnå tillit til sakkyndigrollen og de sakkyndiges arbeid.

Borgarting lagmannsrett mener at det bør presiseres i lovbestemmelsen at det ikke utelukker oppnevning at vedkommende har vært sakkyndig i lavere instans og uttaler:

«Det følger av tvisteloven § 25-3 tredje ledd andre punktum at det i sivile saker ikke utelukker oppnevning at vedkommende har vært sakkyndig i lavere instans. Lagmannsretten legger til grunn at det samme må gjelde i straffesaker, slik at det ikke vil utelukke oppnevning av en sakkyndig for lagmannsretten (eller Høyesterett) at vedkommende har vært sakkyndig ved tingrettens (og/eller lagmannsrettens) behandling av saken. Dette bør etter lagmannsrettens syn presiseres i lovbestemmelsen.»

Borgarting lagmannsrett uttaler også at lagmannsretten er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig at domstolene trekker opp de nærmere grensene for de rettspsykiatriske sakkyndiges habilitet innen de grenser som straffeprosessloven og domstolloven til enhver tid setter.

Videre trekker flere frem at når det oppnevnes to sakkyndige, er det sentralt at det ikke er for tette tilknytningsforhold mellom de sakkyndige. I Legeforeningens høringsuttalelse heter det:

«Det er også viktig å endre praksis med å være faste «sakkyndig-par». I praksis kan det imidlertid være umulig å sikre at de sakkyndige står helt uavhengig av hverandre, fordi det er et lite miljø og få sakkyndige. Dersom det er tvil om habiliteten etter oppnevningene fra retten, bør de sakkyndige skriftlig be retten avgjøre denne.»

Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør Øst, Oslo universitetssykehus HF ved overlege dr. med. Kjersti Narud tiltrer Legeforeningens syn på dette punkt og skriver i sin høringsuttalelse:

«NOUens syn på habilitetsvurderinger tiltredes. Det er viktig å endre praksis med å være to «faste» sakkyndige. Man bør også så langt som mulig unngå å ha to sakkyndige som står i et avhengighetsforhold (for eksempel overordnet/underordnet) eller to sakkyndige som har et nært personlig forhold. Imidlertid vil det være umulig å sikre at de sakkyndige står helt uavhengige av hverandre, fordi de sakkyndige er få, og fagmiljøet som sådan søker å ha kontakt med de som påtar seg slike oppdrag, både i form av kurs og faglige møter. Slik er det imidlertid også med dommere og jurister i retten, som ofte vil ha en viss personlig kjennskap til hverandre. Er det tvil om habiliteten etter oppnevningene fra retten, bør de sakkyndige skriftlig be retten avgjøre denne.»

Norsk psykologforening synes å gi uttrykk for et noe annet syn på praksisen med å være faste «sakkyndig-par» og skriver:

«Hva gjelder diskusjonen om de sakkyndiges uavhengighet vil vi vise til at et nært, vedvarende og etter hvert rutinemessig samarbeid anses i våre naboland som et kvalitetskriterium. Vi vil understreke at det ikke er de sakkyndige som skal ivareta den juridiske kontradiksjonen.»

Kristiansand tingrett uttaler følgende om utvalgets forslag til ny uavhengighetsregel:

«Utvalget foreslår både at det fastsettes i ny § 165a i straffeprosessloven at den som ville vært inhabil som dommer ikke skal oppnevnes som sakkyndig, samt at det tas inn en ytterligere begrensning: «Oppnevnelse bør unngås når tilknytning til partene, andre sakkyndige eller andre forhold gjør at det kan reises tvil om den sakkyndiges uavhengighet eller upartiskhet». Det er noe uklart hva som vil følge av denne setningen, ut over domstolloven § 108 og straffeprosessloven § 142. I utgangspunktet er det grunn til å tro at formålet med forslaget kan fanges opp av sist nevnte bestemmelser. Det bør dessuten unngås å formulere straffeprosessuelle bestemmelser som «bør»-regler, da dette skaper uklarhet ved om det er tale om en materiell regel eller ikke.»

6.4.4 Departementets vurdering

6.4.4.1 Habilitet

Departementet støtter utvalgets forslag om å skjerpe kravet til de rettspsykiatriske sakkyndiges habilitet og foreslår at en som ville ha vært inhabil som dommer i saken, heller ikke skal oppnevnes som rettspsykiatrisk sakkyndig.

Begrunnelsen for habilitetsreglene i domstolloven er å sikre riktige avgjørelser, herunder være en garanti for upartiske avgjørelser og hindre at det tas utenforliggende hensyn. Men like viktig er at reglene skal styrke tilliten til domstolenes upartiskhet og uavhengighet. De samme hensyn gjør seg gjeldende for rettspsykiatriske sakkyndige. I likhet med utvalget og flere av høringsinstansene mener departementet at en strengere habilitetsregel vil bidra til å styrke tilliten til sakkyndigrollen og de sakkyndiges arbeid.

Når det etter gjeldende rett er mindre strenge krav for sakkyndige enn for dommere, vil departementet peke på at straffeprosessloven § 142 må leses i lys av at den gjelder for all sakkyndigvirksomhet i straffesaker og at det kan være områder der det er en snever krets av sakkyndige. Hensynet til å få straffesaken tilstrekkelig belyst kan således tilsi at man ikke har for strenge habilitetsregler i alle tilfeller. På bakgrunn av utvalgets uttalelser samt erfaringene fra pilotprosjektet på Brøset, jf. punkt 6.6, legger departementet til grunn at en innskjerping av lovens krav for rettspsykiatriske sakkyndige ikke vil by på praktiske problemer og ikke vil gå utover hensynet til sakens opplysning.

Departementet vil videre peke på at Straffeprosessutvalget foreslår tilsvarende innskjerping av den generelle habilitetsregelen i straffeprosessloven, som gjelder for alt sakkyndigarbeid i straffesaker. Straffeprosessutvalget uttaler at dersom det som følge av innstrammingen ikke er mulig å innhente uavhengig ekspertise nasjonalt, får man kontakte fagpersoner i våre naboland.

Selv om gode grunner taler for å skjerpe habilitetsregelen for alle sakkyndige, som Straffeprosessutvalget foreslår, har departementet konkludert med at det per i dag ikke er tilstrekkelig grunnlag for å utarbeide en habilitetsregel for sakkyndige generelt. Det er primært aktører innen rettspsykiatri som har uttalt seg i høringen, og ikke representanter for andre typer sakkyndighet. Det er stor variasjon i hva slags sakkyndighet som benyttes i straffesaker. For å sikre en helhetlig vurdering av problemstillingen mener departementet at spørsmålet om en generell regulering av habilitetskravet for sakkyndige bør følges opp i arbeidet med ny straffeprosesslov. Departementet foreslår derfor at habilitetskravet for rettspsykiatriske sakkyndige reguleres særskilt i en ny § 165 a annet ledd i straffeprosessloven kapittel 13, og at straffeprosessloven § 142 forblir uendret.

Forslaget om et skjerpet habilitetskrav for rettspsykiatriske sakkyndige er i tråd med regelen i tvisteloven § 25-3 tredje ledd første punktum. Rognumutvalget foreslo også å harmonisere habilitetsreglene i de to prosessformene og uttalte at det ikke er reelle grunner til å ha ulike regler i sivile- og i straffesaker, se NOU 2001: 12 Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker punkt 11.3.3 side 149 flg.

Forslaget om et skjerpet habilitetskrav gjelder for rettspsykiatriske sakkyndige som oppnevnes av retten for å foreta en fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse. For sakkyndige som engasjeres av påtalemyndigheten ved innhenting av foreløpige erklæringer etter straffeprosessloven § 165 fjerde ledd, foreslår departementet at habilitetskravet så vidt mulig får tilsvarende anvendelse. Forslaget er i tråd med Straffeprosessutvalgets forslag om at kravene til habilitet og uavhengighet ikke skal gjelde fullt ut for påtaleantatte sakkyndige. Forslaget er begrunnet i at ekspertisen politi- og påtalemyndighet benytter seg av, i mange tilfeller vil være knyttet til etaten. Som Straffeprosessutvalget påpeker, må ikke kravet til habilitet og uavhengighet være til hinder for at politi og påtalemyndighet knytter til seg særskilte fagmiljøer eller selv bygger opp slike. Ellers vil de alminnelige reglene for habilitet få anvendelse også for påtaleantatte sakkyndige.

På rettspsykiatriens område aktualiseres problemstillingen for påtaleantatte sakkyndige blant annet for Prejudisiell enhet i Oslo. Enheten er en del av Oslo universitetssykehus, men er lokalisert i politihuset på Grønland og utarbeider alle foreløpige erklæringer for Oslo politidistrikt og omliggende distrikter. Enheten er således nært knyttet til etaten. Etter det departementet erfarer, er dette en hensiktsmessig ordning som fungerer godt i tilfeller der det er behov for en rask, foreløpig vurdering av mistenktes sinnstilstand. Kravet til habilitet må ikke være til hinder for en slik løsning.

Departementet har vurdert om det i lovbestemmelsen skal presiseres at det ikke utelukker oppnevning at vedkommende har vært sakkyndig i lavere instans, slik Borgarting lagmannsrett tar til orde for i sin høringsuttalelse. For sivile saker er dette tatt inn i tvisteloven § 25-3 tredje ledd annet punktum. Departementet er enig med Borgarting lagmannsrett i at en slik presisering kan være hensiktsmessig av pedagogiske grunner. Det er imidlertid ikke tvilsomt at habilitetsreglene innenfor straffeprosessen ikke utelukker oppnevning av en sakkyndig som har vært sakkyndig i lavere instans. Departementet er derfor av den oppfatning at det ikke er nødvendig å innta en slik presisering i ordlyden. Straffeprosessutvalget foreslår heller ikke en slik presisering i lovteksten.

6.4.4.2 Uavhengighet

I likhet med utvalget tar departementet som utgangspunkt at de sakkyndige må være habile hver for seg, men at tilknytningsforholdet dem imellom også er relevant ved vurderingen av hvilke sakkyndige som bør oppnevnes. Som utvalget påpeker, kan et nært, vedvarende og etter hvert rutinemessig samarbeid svekke verdien av at det oppnevnes to sakkyndige i stedet for én. Hensynet bak å oppnevne to sakkyndige er at hver især skal virke som en kvalitetssikrer for den andre, og at man kan ha tillit til at de foretar egne vurderinger. Flere av høringsinstansene påpeker også viktigheten av at man kan ha tillit til at de sakkyndige foretar egne vurderinger.

Som svar på kritikken mot hyppig samarbeidende sakkyndige, de såkalte «parhestene», har utvalget ønsket å skjerpe lovens krav til uavhengighet ved å foreslå at oppnevning bør unngås når tilknytning til partene, andre sakkyndige eller andre forhold gjør at det kan reises tvil om den sakkyndiges uavhengighet eller upartiskhet.

Departementet har vært i tvil om uavhengighetsregelen utvalget foreslår, tilfører noe mer enn gjeldende rett etter domstolloven § 108 og straffeprosessloven § 142 annet ledd. Kristiansand tingrett gir uttrykk for tilsvarende synspunkt i sin høringsuttalelse, gjengitt i punkt 6.4.3. Departementet har likevel konkludert med at en ny regel der «avhengighetsforhold» erstattes med «tilknytning» til en annen sakkyndig, vil medføre at kravet til uavhengighet skjerpes noe. For å understreke viktigheten av og sikre tilliten til at de sakkyndige foretar uavhengige vurderinger, samt at de virker som kvalitetssikrere for hverandre, støtter departementet en slik innskjerping.

I motsetning til utvalget mener departementet at uavhengighetsbestemmelsen ikke skal gjelde for tilknytning til partene og øvrige aktører i saken. Departementet mener at det først og fremst er den såkalte «parhestproblematikken» som tilsier en særlig regulering av tilknytningsforholdet de sakkyndige imellom, og at de sakkyndiges uavhengighet av partene og andre aktører i saken er tilfredsstillende ivaretatt ved de alminnelige habilitetsreglene i domstolloven.

Det kan vanskelig oppstilles en klar grense for når tilknytningen mellom de sakkyndige er så nær at oppnevning bør unngås. Departementet går derfor ikke inn for å angi antall og kombinasjoner av oppdrag de sakkyndige kan ha hatt sammen. Hvorvidt de sakkyndige bør oppnevnes, må bero på rettens konkrete vurdering av om det foreligger forhold av en slik karakter at tilliten til at sakkyndigarbeidet utføres med tilstrekkelig uavhengighet, svekkes.

Bestemmelsen vil være mest aktuell der to eller flere sakkyndige oppnevnes sammen. I prinsippet vil bestemmelsen også gjelde der man underveis i utredningen finner at det er behov for å oppnevne en tredje sakkyndig med en annen kompetanse for å vurdere utilregnelighet og særreaksjon, og der det er behov for en ny vurdering av de samme spørsmålene av andre sakkyndige.

6.5 Krav til kompetanse

6.5.1 Gjeldende rett

Kompetansekrav til sakkyndige er ikke særskilt regulert i straffeprosessloven. Det er likevel klart at sakkyndige må ha relevant bakgrunn, og i praksis oppnevnes enten leger eller psykologer som rettspsykiatriske sakkyndige. Praksis viser videre at de rettspsykiatriske sakkyndige normalt vil være leger med godkjent spesialitet i psykiatri (psykiatere) eller psykologspesialister, jf. Mælandrapporten (2013). Annen medisinsk kompetanse enn psykiatri kan også være relevant.

Det er i dag ikke krav om spesialistgodkjenning og heller ikke krav til klinisk praksis. Dagens regelverk er således ikke til hinder for oppnevning av sakkyndige i spesialisering, sakkyndige som utelukkende driver rettspsykiatrisk virksomhet, universitetsansatte som forsker og underviser eller sakkyndige som har gått av med pensjon.

Videre er det ingen krav til autorisasjon, og det finnes ingen egen sertifiseringsordning for rettspsykiatere.

Det er ingen egen spesialitet i rettspsykiatri, verken innen medisin- eller psykologifaget. Dagens utdanning av rettspsykiatere skjer etter den såkalte ABC-modellen, som bygger på forslagene i NOU 2001: 12 (Rognumutvalget). Modellen innebærer en differensiert kvalifisering av rettspsykiatriske sakkyndige, der kvalifiseringen skjer etter endt grunnutdanning og i all hovedsak drives utenfor akademia. A-nivået er selve spesialistgodkjenningen. B-nivået omfatter kurs i strafferett, straffeprosess, samt juridiske og etiske utfordringer i utøvelsen av sakkyndighet. B-kursene er felles for de ulike rettsmedisinske fagområdene. Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) har ansvaret for å arrangere kursene. C-nivået omfatter kurs i å opptre som sakkyndig i psykiatriske spørsmål. Ansvaret for C-kursene er lagt til de tre kompetansesentrene i sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved henholdsvis Helse Sør-Øst RHF (Oslo universitetssykehus HF), Helse Vest RHF (Helse Bergen HF) og Helse Midt-Norge RHF (St. Olavs Hospital HF), som også dekker helseregion Nord. Alle de tre kompetansesentrene har ansvar for å planlegge og gjennomføre C-kursene.

Det er ikke et absolutt krav for å kunne opptre som sakkyndig at man har gjennomført kursene i ABC-modellen. Det er heller ikke et krav om spesialistgodkjenning for å kunne delta på B- og C-kursene. Det er imidlertid ønskelig, og departementet har fått opplyst fra sekretariatet til DRK, at personer med spesialistgodkjenning prioriteres ved tildeling av plasser på B- og C-kursene.

Det er heller ikke formaliserte krav til hvordan informasjon om den sakkyndiges kompetanse skal formidles til oppdragsgiver, for eksempel gjennom egenerklæring eller oppdragsbekreftelse.

6.5.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at det i alminnelighet skal oppnevnes to sakkyndige, hvorav én skal være godkjent som spesialist. Utvalget viser til at sakkyndigoppdrag i hovedsak bør gis til spesialister, men at det av hensyn til sakkyndigtilgang og behovet for å rekruttere nye sakkyndige ikke bør stilles et absolutt krav om dette i alle sammenhenger. Utvalget mener at det i alminnelighet også bør stilles krav om at minst én av de sakkyndige har oppdatert klinisk erfaring fra sitt fagområde, uten at dette kommer til uttrykk i lovforslaget.

Når det gjelder utdannelse, mener utvalget at etterutdannelse er det mest treffsikre tiltaket for å sikre god kvalitet i arbeidet som sakkyndig. Etter utvalgets oppfatning bør etterutdannelsen omfatte både B- og C-kursene, som derfor bør videreføres og sikres tilstrekkelige ressurser. Utvalget mener at det vil være en fordel om den sakkyndige har gjennomført B- og C-kurs, men at dette ikke bør stilles som et absolutt krav, da det er den alminnelige medisinske og psykologiske basiskompetansen som retten skal dra nytte av. Standpunktet har sammenheng med utvalgets grunnleggende målsetning om at de sakkyndige skal uttale seg om medisin og ikke juss. Utvalget omtaler ikke hvordan etterutdanningskravet nærmere skal reguleres, herunder om det skal reguleres i lov eller i forskrift.

Utvalget mener videre det bør stilles krav til at den sakkyndige har autorisasjon, jf. helsepersonelloven § 48 a, jf. § 53, og er registrert i det norske helsepersonellregisteret. Utvalget konkluderer med at en egen sertifiseringsordning for rettspsykiatrisk sakkyndige ikke er nødvendig, men foreslår at de sakkyndige i forbindelse med oppnevningen skal fremlegge en egenerklæring der de redegjør for sin utdannelse og kliniske erfaring, samt eventuelle forhold av betydning for habilitets- og uavhengighetsvurderingen.

6.5.3 Høringsinstansenes syn

Det er bred enighet om at de sakkyndige bør være spesialister. Høringsinstansene som har gitt uttrykk for dette er Borgarting lagmannsrett (med tilslutning fra Agder lagmannsrett), Legeforeningen, Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), Fellesorganisasjonen, Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør Øst, Oslo universitetssykehus HF ved overlege dr. med. Kjersti Narud, Oslo universitetssykehus, seksjon psykosebehandling, Oslo universitetssykehus ved Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst, Rådet for psykisk helse, Stine Sofies Stiftelse, Det regionale fagrådet for psykisk helse – Helse Sør-Øst RHF og Universitetssykehuset Nord-Norge.

Flere av høringsinstansene presiserer imidlertid ikke om spesialistgodkjenning bør være et absolutt krav, eller om det er tilstrekkelig at én av de sakkyndige har spesialistgodkjenning. De av høringsinstansene som adresserer denne nyansen, er videre delte i sitt syn på om begge må være spesialister eller om det holder at én av de sakkyndige er det.

Flere av høringsinstansene fremhever også at klinisk kompetanse er viktig, hvorav enkelte mener det bør stilles krav til at de sakkyndige har oppdatert klinisk erfaring. Legeforeningen, Institutt for psykoterapi og Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør Øst, Oslo universitetssykehus HF ved overlege dr. med. Kjersti Narud tar alle til orde for at generell klinisk kompetanse er viktig, men at det i tillegg bør stilles krav til at de sakkyndige kan dokumentere klinisk erfaring rettet mot utredning og behandling av pasienter med psykoser og andre alvorlige sinnslidelser.

Mange av høringsinstansene, deriblant Asker og Bærum politidistrikt, Domstoladministrasjonen, DRK, Fellesorganisasjonen, Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus HF ved overlege dr. med. Kjersti Narud, Kompetansesenter for sikkerhets, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus HF ved Øyvind Holst, Oslo universitetssykehus, Seksjon psykosebehandling, Randi Rosenqvist, St. Olavs Hospital ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg og Sykehuset i Vestfold HF ved Klinikk Psykisk Helse og Rusbehandling støtter utvalgets syn på at de etablerte kursene for etterutdanning (B- og C-kursene) videreføres.

Det er imidlertid delte meninger om etterutdanningen skal være obligatorisk, eller om en bør-regel er tilstrekkelig. Enkelte påpeker også at etterutdanningskursene bør formaliseres i større grad, og at det bør være en oversikt over hvem som har gjennomført kursene. Overlege dr. med. Kjersti Narud ved Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst uttaler at fagmiljøene i Norsk psykiatrisk forening, Norsk psykologisk forening og Kompetansesentrene bør samarbeide om formalisering av innholdet i C-kursene. Med støtte fra flere av de andre høringsinstansene tar Narud også til orde for at erfarne rettspsykiatere bør bli avkrevd jevnlig oppdatering av C-kurset, for å sikre at de sakkyndige er tilstrekkelig oppdatert på endringer innenfor fagfeltet.

Legeforeningen mener på sin side det bør tas sikte på krav til spisskompetanse utover ABC-modellen og skriver i sin høringsuttalelse:

«Legeforeningen mener det bør tas sikte på kompetanse utover A-B-C modellen som foreslås av Rognum-utvalget i NOU 2001: 12, bl.a. i diagnostikk, psykopatologi og fenomenologi, som er sentralt og viktig når det gjelder å vurdere psykosetilstander. Den ønskede spisskompetanse utover A-B-C modellen – og på sikt noe som svarer til grenspesialitet – bør være knyttet til spesialitet i generell psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri, eventuelt tilsvarende for psykologer.»

Overlege dr. med. Kjersti Narud ved kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst uttaler at det er helt nødvendig at de sakkyndige er autorisert i det norske helsepersonellregisteret, og støtter utvalgets forslag på dette punktet.

På bakgrunn av utvalgets forslag om et skarpere skille mellom juss og psykiatri og utvalgets fremhevelse av den alminnelige psykiatriske fagkunnskap som det sentrale bidrag fra psykiatriens side, mener Øyvind Holst ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst at det ikke er behov for å innføre en egen sertifiseringsordning.

Randi Rosenqvist mener på sin side:

«Jeg finner også utvalgets avvisning av behov for sertifisering eller lignende for rettspsykiatrisk sakkyndige (jf. 16.6.4) for rask. Dette bør komme inn i en forskrift, i hvert fall som et ønskelig mål.»

Fellesorganisasjonen mener at det er en svakhet at utvalget ikke har drøftet om andre faggrupper, som kliniske sosionomer, vernepleiere og barnevernspedagoger, kan bidra med innspill i sakkyndigvurderingen. Norsk Forbund for Utviklingshemmede peker på at de sakkyndige også behøver kompetanse på utviklingshemming eller andre tilleggsdiagnoser, og St. Olavs Hospital ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg fremhever at styrking av sakkyndigkompetanse på utviklingshemming vurderes som viktig fremover. Flere av høringsinstansene, herunder DRK, Fellesorganisasjonen, Rådet for psykisk helse og Oslo universitetssykehus (Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst) har pekt på at det reises særskilte problemstillinger ved vurderingen av unge lovovertredere. Enkelte av høringsinstansene mener det er en svakhet ved utredningen at temaet ikke er mer inngående vurdert, blant annet tilknyttet kompetansekrav til sakkyndige.

Borgarting lagmannsrett slutter seg til forslaget om at de sakkyndige ved oppnevningen skal fremlegge egenerklæring. Lagmannsretten anser en slik erklæring som egnet til å sørge for at domstolene får den relevante informasjon om de sakkyndiges kompetanse og uavhengighet før oppnevnelse. Norsk psykologforening og DRK peker imidlertid på utfordringer ved at de sakkyndige selv forteller retten hvilken kompetanse de har. Psykologforeningen viser til at pilotprosjektet på Brøset er strengere enn utvalgets forslag ved å kreve dokumentasjon for kompetansen. Både DRK og St. Olavs Hospital ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg peker på muligheten for at kompetansevurderinger legges til et egnet organ som kan sørge for kontroll av de sakkyndiges dokumentasjon på relevant kompetanse.

6.5.4 Departementets vurdering

6.5.4.1 Krav til spesialisering

For å sikre at de sakkyndige har den nødvendige erfaring og kompetanse, anser departementet det som en klar fordel at de sakkyndige er spesialister. Samtidig må det ikke stilles så strenge krav til kompetanse at det blir for få sakkyndige og at den sakkyndige tjenesteproduksjonen blir for snever. I likhet med utvalget mener departementet at behovet for å rekruttere nye sakkyndige tilsier at en lege eller psykolog i spesialisering kan oppnevnes i tilfeller der det også er oppnevnt en sakkyndig som er spesialist. Samme syn kommer til uttrykk i Mælandrapporten (2013) punkt 12.10. Flere av høringsinstansene tar også til orde for at leger eller psykologer i spesialisering kan oppnevnes når det er oppnevnt to eller flere sakkyndige.

Dårlig dekning av kompetanse på enkelte områder trekker også i retning av et fleksibelt regelverk, slik utvalget legger opp til ved å foreslå at kun én av de sakkyndige skal være spesialist. I sluttrapporten for Pilotprosjekt Rettspsykiatri på Brøset 12. oktober 2016 fremhever prosjektet at innmeldingsoversikten for sakkyndige avdekker dårlig dekning av kompetanse på utviklingshemming.

Hvor dyktig en fagperson er, henger ikke alltid sammen med lang erfaring på området. Svært dyktige fagpersoner kan være i spesialisering. Samtidig vil fagpersoner i et spesialistutdanningsløp bidra med oppdatert kunnskap og nye perspektiver innen et fagfelt de har særskilt interesse for. På denne bakgrunn mener departementet at hensynet til sakkyndigkompetanse av høy kvalitet ivaretas på en god måte selv om det tillates at sakkyndige i spesialisering oppnevnes sammen med en godkjent spesialist.

Departementet foreslår derfor at det skal oppnevnes to sakkyndige for å foreta en rettspsykiatrisk undersøkelse, hvorav minst én skal være godkjent spesialist. I tilfeller der det anses tilstrekkelig at det oppnevnes én sakkyndig, skal den sakkyndige være spesialist. Departementet mener forslaget balanserer hensynet til at de sakkyndige må ha kompetanse til å svare på det mandatet spør om, behovet for sakkyndigkompetanse av høy kvalitet og hensynet til rekruttering.

Som enkelte av høringsinstansene fremhever, kan det være tilfeller der saken reiser særskilte problemstillinger som tilsier behov for godkjent spesialitet innen spesifikke fagområder. Et eksempel som nevnes av flere, er behovet for spesialitet innen barne- og ungdomspsykiatri ved vurderingen av unge lovovertredere. Departementet er enig med høringsinstansene i at det er viktig at spesialiteten til den sakkyndige er tilpasset de særskilte problemstillingene saken reiser. Dette bør etter departementets syn ikke detaljreguleres i lov eller i forskrift. Det er vanskelig å angi en uttømmende liste over de spesialiteter som til enhver tid anses relevante for de ulike spørsmål en rettspsykiatrisk undersøkelse kan reise.

6.5.4.2 Krav til klinisk erfaring

Departementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at klinisk erfaring er viktig. Gjennom spesialistutdanningen sikrer man at de sakkyndige har klinisk erfaring innenfor sitt fagområde.

Utvalget og flere av høringsinstansene peker imidlertid på at oppdatert klinisk kompetanse er sentralt, og utvalget tar til orde for at det i alminnelighet bør stilles krav om at minst én av de sakkyndige har oppdatert klinisk kompetanse. I Mælandrapporten (2013) punkt 12.10 foreslås det at de sakkyndige bør ha hovedstilling i et miljø der det drives klinisk pasientbehandling eller forskning.

Departementet er enig i at de sakkyndige bør være aktive i et klinisk fagmiljø, for å sikre at domstolen benytter sakkyndige med oppdatert faglig kunnskap om diagnostikk og behandling. Samtidig må det ikke stilles så strenge krav til kompetanse at det ikke gis rom for å oppnevne en lege eller psykolog som har vitenskapelig stilling innen relevant virksomhet. Leger eller psykologer i vitenskapelige stillinger kan ha spesiell kompetanse på sentrale temaer av betydning for den rettspsykiatriske undersøkelsen, og ha oppdatert faglig kunnskap innen fagområder de forsker på og underviser i. Departementet foreslår derfor at når det oppnevnes to eller flere sakkyndige, skal én arbeide klinisk som lege eller psykolog på et fagområde som er relevant for den rettspsykiatriske undersøkelsen. Vitenskapelig stilling innen et relevant fagområde kan oppfylle kravet til klinisk arbeid som lege eller psykolog, for eksempel i tilfeller der en førsteamanuensis, professor eller forsker har spesialkompetanse på temaer som er relevante for den rettspsykiatriske undersøkelsen.

Departementet foreslår videre at det ikke skal stilles krav om at én av de sakkyndige må oppfylle begge kravene, men at retten ved vurderingen av om kompetansekravene er oppfylt, kan se hen til om de sakkyndige samlet sett oppfyller kravene til spesialistgodkjenning og klinisk arbeid.

Til forskjell fra forslaget om spesialistgodkjenning i punkt 6.5.4.1 foreslår departementet at kravet til klinisk arbeid ikke skal gjelde når det anses tilstrekkelig å oppnevne én sakkyndig for å foreta en rettspsykiatrisk undersøkelse. Én sakkyndig vil kun være aktuelt i saker der det allerede foreligger opplysninger av avgjørende betydning, for eksempel fordi det allerede er foretatt utredninger av observanden som ikke gir rom for tvil eller det foreligger informasjon fra faglig ansvarlig på institusjonen som har stått for gjennomføringen av særreaksjonen. I slike tilfeller mener departementet at det må være anledning til at også en sakkyndig som ikke oppfyller kravet til klinisk arbeid, kan oppnevnes alene.

6.5.4.3 Krav til etterutdanning

Departementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at de allerede etablerte etterutdanningskursene (B- og C-kursene) bør videreføres, dog slik at innholdet i C-kurset endres i tråd med utvalgets grunnleggende målsetning om et klarere skille mellom medisin og juss. Betegnelsene B- og C-kurs er innarbeidede betegnelser. Selv om nye navn ville ha vært mer opplysende for allmennheten, har departementet ikke funnet det hensiktsmessig å endre kursnavnene.

Departementet foreslår at de sakkyndige så vidt mulig skal ha gjennomført kursene, og at kravet reguleres i forskrift. Det er først og fremst den medisinske og psykologfaglige kompetansen som er viktig for sakkyndigoppdraget. Departementet har derfor kommet til at det ikke er nødvendig at etterutdanningskursene rettet mot utøvelsen av sakkyndigoppdraget oppstilles som et absolutt krav. Departementet foreslår videre at arrangørene av kursene skal utarbeide en oversikt over hvem som har gjennomført kursseriene. Det presiseres at kravet til å føre en slik oversikt kun vil gjelde for gjennomførte kursserier etter ikrafttredelsen av nytt regelverk.

I likhet med forslaget i Mælandrapporten (2013) punkt 12.10 og Legeforeningens og flere av de andre høringsinstansenes syn, mener departementet at jevnlig oppdatering av kunnskap på fagfeltet er viktig. For psykologer er det et krav om obligatoriske vedlikeholdsaktiviteter for å fornye spesialistgodkjenningen, mens for psykiatere gjelder ikke et tilsvarende krav. Hvordan et eventuelt etterutdanningsopplegg for de erfarne sakkyndige skal organiseres, og kursenes faglige innhold, må imidlertid utredes nærmere. Departementet mener derfor at det ikke er grunnlag for å innføre et krav om jevnlig oppdatering av etterutdanningskursene for de erfarne sakkyndige nå.

6.5.4.4 Krav til autorisasjon og sertifisering

Departementet støtter utvalgets forslag om at det bør stilles krav til at den sakkyndige har autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 a, jf. § 53. I Mælandrapporten (2013) 12.10 tok arbeidsgruppen også til orde for et krav om autorisasjon, og det samme anbefales i sluttrapporten for Pilotprosjekt Rettspsykiatri på Brøset 12. oktober 2016. At den som oppnevnes som sakkyndig i rettspsykiatriske spørsmål, skal ha autorisasjon for å jobbe som helsepersonell, er et grunnleggende minimumskrav som virker nokså selvsagt. Det fremstår som en utilsiktet mangel i regelverket at dette ikke er regulert i dag. Departementet mener kravet bør reguleres i forskrift.

I forlengelsen av spørsmålet om autorisasjon har utvalget vurdert om det bør stilles krav til sertifisering. Som Mælandrapporten (2013) konkluderer utvalget med at en egen sertifiseringsordning for rettspsykiatrisk sakkyndige ikke bør innføres uten at det er foretatt en grundig utredning av spørsmålet. Departementet har etter dette vurdert det slik at det ikke er grunnlag for å innføre en sertifiseringsordning nå.

6.5.4.5 Egenerklæring

Departementet støtter utvalgets forslag om egenerklæring og foreslår at de sakkyndige skal fremlegge en skriftlig egenerklæring for retten før en oppnevning. I egenerklæringen skal den sakkyndige kortfattet opplyse om utdannelse og klinisk erfaring, samt forhold av betydning for habilitets- og uavhengighetsspørsmålet. I tillegg til å gi viktig informasjon til retten bidrar egenerklæringen til en bevisstgjøring for den sakkyndige selv. Også åpenhet omkring tidligere samarbeid er viktig for tilliten til sakkyndigrollen og de sakkyndiges arbeid. Departementet foreslår at kravet fremgår av forslaget til ny § 165 a i straffeprosessloven, og at de nærmere kravene til egenerklæringen reguleres i forskrift.

I likhet med Norsk psykologforening og Den rettsmedisinske kommisjon ser departementet utfordringer ved at de sakkyndige selv forteller retten hvilken kompetanse de har. Forslaget om opprettelse av en nasjonal enhet for rettspsykiatrisk sakkyndighet innebærer blant annet at enheten vil få oppgaven med å kontrollere dokumentasjon på relevant kompetanse, se nærmere punkt 6.6.

Departementets forslag innebærer at kravet om egenerklæring ikke skal gjelde for personer som partene fremstiller for retten til avhøring som sakkyndige uten oppnevning, jf. straffeprosessloven § 149. De partsantatte sakkyndige kan føres for retten uavhengig av om de oppfyller kravene til kompetanse eller habilitet som gjelder for de rettsoppnevnte rettspsykiatriske sakkyndige. Imidlertid vil opplysninger om utdanning, stilling og tilknytning til partene være momenter som retten må ta i betraktning for å vurdere bevisverdien av forklaringen og eventuelt den fremlagte erklæringen. Departementet foreslår derfor at sakkyndigerklæringer utarbeidet av partsantatte sakkyndige, skal – så langt det passer – inneholde de opplysninger som ellers skal inn i egenerklæringen og at kravet reguleres i forskrift.

6.5.4.6 Kompetansekrav og egenerklæring – foreløpige undersøkelser

Departementet anser det som en klar fordel at sakkyndige som foretar foreløpige undersøkelser, oppfyller samme kompetansekrav som foreslås for rettsoppnevnte sakkyndige som foretar fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser. Samtidig kan det ikke stilles så strenge krav til kompetanse at det går utover behovet for en rask foreløpig vurdering av siktedes sinnstilstand. Foreløpige erklæringer skal ofte utformes relativt hurtig, og de er i større grad enn de rettspsykiatriske undersøkelsene preget av å være hasteoppdrag. Videre er hovedspørsmålet normalt å avklare om det skal foretas en fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse, hvor det da i tilfelle oppnevnes sakkyndige som må oppfylle kompetansekravene. Departementet mener derfor at kravene som stilles for sakkyndige som skal foreta fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser, ikke skal gjelde absolutt ved utarbeidelse av foreløpige erklæringer. Departementet foreslår at kravet til autorisasjon som lege eller psykolog må være oppfylt, men at de øvrige vilkårene om spesialistgodkjenning og klinisk arbeid ikke oppstilles som krav.

Det er grunn til å anta at de sakkyndige som får i oppdrag å foreta foreløpige undersøkelser, som regel vil oppfylle kompetansekravene som foreslås for sakkyndige som skal foreta fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser, og at problemstillingen ikke så ofte vil aktualisere seg i praksis. Som eksempel nevnes at de ansatte ved Prejudisiell enhet, som yter tjenester til Oslo politidistrikt og omkringliggende områder, normalt vil være godkjente spesialister og i klinisk arbeid som lege eller psykolog. Opprettelse av en nasjonal enhet for rettspsykiatrisk sakkyndighet, jf. punkt 6.6, vil bidra til at problemstillingen blir mindre aktuell også utenfor Oslo-området.

Departementet foreslår at det ikke skal oppstilles krav om egenerklæring for sakkyndige som foretar foreløpige undersøkelser. Ved foreløpige undersøkelser er ikke kompetansekravene så omfattende, og habilitetsreglene er lempeligere enn ved fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser. Påtalemyndigheten, eventuelt retten, har derfor ikke behov for all den informasjonen som det legges opp til at de sakkyndige skal gi i egenerklæringen, jf. punkt 6.5.4.5. Påtalemyndigheten vil uansett få tilstrekkelig informasjon av den nasjonale enheten for rettspsykiatrisk sakkyndighet ved innhenting av forslag til sakkyndige, og det er uhensiktsmessig å stille krav om at de sakkyndige i tillegg gir den samme informasjonen i en egenerklæring. Departementet mener at hasteelementet, som ofte gjør seg gjeldende ved foreløpige undersøkelser, også tilsier at det ikke skal stilles krav om egenerklæring.

6.6 Nasjonal enhet for rettspsykiatrisk sakkyndighet

6.6.1 Gjeldende rett

Norsk rettspsykiatri mangler en overordnet faglig og organisatorisk forankring. Fagfeltet er ikke tilknyttet noe universitetsinstitutt eller fagenhet som har ansvar for rekruttering, sertifisering eller annen fagutvikling. Rettspsykiatrisk praksis er i all hovedsak privat entreprise, og rekvirentene må selv ta kontakt med og vurdere egnetheten til potensielle sakkyndige. Dette har preget fagfeltet på en negativ måte og har bidratt til å svekke tilliten til at påtalemyndighetens og domstolens behov for sakkyndighet av høy kvalitet blir tilstrekkelig ivaretatt innenfor dagens ordning.

I forbindelse med nedsettelsen av Tilregnelighetsutvalget besluttet regjeringen å sette i gang en utredning av nye organisatoriske rammer for det rettspsykiatriske arbeidet i Norge. Utredningen ble utført under ledelse av Helse- og omsorgsdepartementet, i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet og Helsedirektoratet. Forslag til en ny modell for organisering av rettspsykiatrisk virksomhet ble lagt frem for regjeringen i juni 2013 i rapporten «Rettspsykiatri – organisering, forskning og utdanning» (Mæland 2013).

Modellen har blitt prøvd ut i et regionalt pilotprosjekt ved Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri på Brøset. Pilotprosjektet har utviklet rutiner for å motta henvendelser fra rekvirenter og har bygd opp et register over rettspsykiatere som fyller formalkrav. Registre over sakkyndige og statistikkoppgaver ivaretas i dag av DRK, jf. forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 4, og modellen legger dermed opp til at oppgavene flyttes fra kontrollorganet til produksjonslinjen. I tillegg utøver prosjektet servicefunksjoner overfor rekvirenter og sakkyndige, og det har også hatt som oppgave å bidra til å styrke fagfeltets akademiske forankring. Det overordnede målet med modellen er å sikre domstolene, politi og påtalemyndigheten rask tilgang til sakkyndigkompetanse av høy kvalitet.

Det er foretatt evalueringer som viser at prosjektet har oppnådd gode resultater og som anbefaler en landsdekkende organisering av rettspsykiatrien etter modell av pilotprosjektet, jf. Midtveisevaluering for pilotprosjekt Rettspsykiatri 1. oktober 2015, Sluttrapport 12. oktober 2016 og Helsedirektoratets anbefaling 8. desember 2016.

6.6.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener at innføring av særskilte kompetansekrav til sakkyndige bør få konsekvenser for hvordan fordelingen av sakkyndigoppdrag skal organiseres. De viser til forslaget til ny modell for organisering av rettspsykiatrisk virksomhet i rapporten «Rettspsykiatri – organisering, forskning og utdanning» (Mæland 2013), men påpeker samtidig at det ligger utenfor utvalgets mandat å ta stilling til dette. I punkt 15.6.5 skriver utvalget:

«Uavhengig av hvordan man velger å organisere de psykiatrisk sakkyndige tjenester, er det etter utvalgets syn avgjørende at det legges til rette for at påtalemyndigheten og retten raskt kan sikre seg oppdatert informasjon om de sakkyndige som kan være aktuelle i den enkelte sak. Dette rokker ikke ved det prinsipp at påtalemyndigheten og retten har valgfrihet innenfor den gruppen som fyller formalkravene.»

6.6.3 Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen (DA), Oslo politidistrikt og Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus HF ved Øyvind Holst omtaler alle pilotprosjektet som prøves ut ved Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri i Trondheim (Brøset).

DA opplyser at de har en representant i prosjektets styringsgruppe og bemerker at en rekke av temaene Tilregnelighetsutvalget berører i utredningens del III om sakkyndighet, er spørsmål pilotprosjektet også kommer i kontakt med.

Oslo politidistrikt mener at det er en fordel at valg av sakkyndig blir mer formalisert enn det som er situasjonen i dag, og er positive til at kompetansesentrene får i oppdrag å inneha en liste over sakkyndige der de sakkyndiges kompetanse fremgår. De skriver at en slik liste vil gjøre det enklere å finne frem til sakkyndige som har rett kompetanse til å utføre oppdraget. Samtidig understreker Oslo politidistrikt viktigheten av at en ny ordning ivaretar den påvirkningsmulighet som påtalemyndigheten har i forbindelse med valg av sakkyndige, særlig når sakens kompleksitet fordrer spisskompetanse innen et spesielt fagfelt. Kompetansesenter for sikkehets-, fengsels- og rettspsykiatri, Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus HF ved Øyvind Holst understreker også viktigheten av påtalemyndighetens og rettens valgfrihet i sin høringsuttalelse:

«Under enhver omstendighet er det all grunn til å understreke at organisering ikke må rokke ved det prinsipp at påtalemyndigheten og retten har valgfrihet innenfor den gruppen som fyller formalkravene.»

6.6.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at det etableres en nasjonal enhet for rettspsykiatrisk sakkyndighet som veiledende organ ved oppnevning av sakkyndige. Den nasjonale enheten skal etableres etter modell av pilotprosjektet på Brøset. I tråd med anbefalingene i sluttrapporten 12. oktober 2016 og Helsedirektoratets anbefalinger 8. desember 2016 foreslår departementet at enheten skal føre en nasjonal oversikt over rettspsykiatrisk sakkyndige som oppfyller kompetansekravene, jf. punkt 6.5, administrere en rekvireringsordning for rettspsykiatrisk sakkyndige på landsbasis og lage årlig statistikk over rekvireringer og oppnevninger av sakkyndige.

Departementet foreslår at kompetansesentrene skal være utgangspunktet for den nye landsdekkende modellen, men at enheten i første omgang lokaliseres på Brøset, St. Olavs Hospital HF. Ordningen som foreslås, skal innrettes på en slik måte at den er uavhengig av geografisk plassering og dermed kan lokaliseres ved et av de andre kompetansesentrene dersom senere evalueringer skulle tilsi det. Modellen innebærer en sterkere offentlig rolle i den rettspsykiatriske tjenesteproduksjonen, uten at det offentlige gis et formalisert ansvar for hele produksjonen. I likhet med anbefalingene fra Helsedirektoratet desember 2016 og anbefalingene i sluttrapporten oktober 2016 er departementets forslag basert på forutsetningen om at aktivitetene ved Prejudisiell enhet for Oslo-regionen opprettholdes.

Departementet mener at en nasjonal implementering av «Brøset-modellen» er en viktig forutsetning for å få full effekt av flere av de foreslåtte lov- og forskriftsendringene om sakkyndighet. Særlig gjelder dette forslagene om kompetansekrav i punkt 6.5.4. Ny modell legger til rette for at de som tildeles det rettspsykiatriske oppdraget, har de rette kvalifikasjonene, og sikrer at sakkyndige fremlegger dokumentasjon på relevant kompetanse. Erfaringene fra pilotprosjektet viser også at sakene fordeles til flere sakkyndige enn det som tidligere har vært praksis. Dette bidrar til økt tilgjengelighet og økt kvalitet på rekrutteringen av sakkyndige og fører dermed til at flere sakkyndige får mengdetrening og kan opprettholde sin kompetanse.

I tillegg mener departementet at forslaget til ny modell vil gi bedre logistikk og effektivitet i saksbehandlingen for påtalemyndigheten og domstolen. Brukerundersøkelser viser at påtalemyndigheten er svært fornøyd med modellen som er prøvd ut i pilotprosjektet, ved at de blant annet sparer tid ved å rekvirere sakkyndige ett sted og at det er enklere å få tak i sakkyndige.

Som utvalget og enkelte høringsinstanser har fremhevet, mener også departementet at det er viktig at en ny modell for organisering av rettspsykiatrisk virksomhet ikke fratar påtalemyndigheten og domstolen muligheten til selv å forestå selve valget av sakkyndige. Den nye modellen legger således opp til at enheten foreslår aktuelle sakkyndige til rekvirenten, men pålegger ikke påtalemyndigheten og domstolen å velge en av de foreslåtte kandidatene. Den foreslåtte modellen rokker derfor ikke ved prinsippet om at påtalemyndigheten og retten har valgfrihet innenfor den gruppen av sakkyndige som oppfyller kompetansekravene.

Riksadvokaten har i brev 1. desember 2014 pålagt påtalemyndigheten i pilotprosjektets nedslagsfelt å benytte prosedyren for rekvirering av sakkyndige som pilotprosjektet har etablert. Departementet mener det er en klar fordel om de nye rutinene benyttes, men foreslår ikke en tilsvarende regulering i lov eller i forskrift for påtalemyndigheten generelt. Det vil fortsatt være opp til Riksadvokaten om påtalemyndigheten pålegges å benytte de nye rutinene eller ikke.

Departementet foreslår at det gis hjemmel i straffeprosessloven § 165 a slik at det i forskrift kan gis regler om oppgavene til Nasjonal enhet for rettspsykiatrisk sakkyndighet. Register over sakkyndige og statistikkoppgaver ivaretas i dag av DRK, jf. forskrift til Den rettsmedisinske kommisjon § 4. Forslaget til ny modell legger dermed opp til at oppgavene på det rettspsykiatriske fagfeltet flyttes fra DRK til den nasjonale enheten, mens register over sakkyndige og statistikkoppgaver knyttet til de øvrige rettsmedisinske fagområdene fortsatt vil ligge hos DRK.

6.7 Mandat med krav til erklæringen

6.7.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 142 a skal retten fastsette et skriftlig mandat om hva den sakkyndige skal utrede. Ved eventuelle endringer skal dette også nedfelles skriftlig. Det er vanlig at den som begjærer oppnevning av sakkyndig, utarbeider et forslag til mandat eller i det minste gjør rede for hvorfor en sakkyndig ønskes oppnevnt. Dersom det ikke foreligger forslag til mandat, vil retten kunne pålegge påtalemyndigheten, forsvareren eller bistandsadvokaten å utarbeide et slikt forslag, jf. tredje punktum. Hensynet til kontradiksjon tilsier her at retten skal forelegge skriftlige utkast til de aktørene i saken som ikke har utarbeidet forslaget, for kommentarer. Etter straffeprosessloven § 142 a siste punktum kan det gis nærmere regler om utforming av mandat og eventuelt tilleggsmandat ved forskrift. Forskriftshjemmelen er ikke benyttet.

Dersom påtalemyndigheten engasjerer sakkyndig på etterforskingsstadiet, gjelder kravet til skriftlig mandat på samme måte, jf. § 148, med mindre det er stor fare for at etterforskingen vil lide ved opphold. Det er forutsatt at denne reservasjonen skal være snever og bare anvendes i tilfeller der det er stor fare for at åstedet vil forringes eller liknende hvis en venter på at skriftlig mandat skal utformes. Den sakkyndige skal i tilfelle innta i sin uttalelse hva han oppfattet som sitt muntlige mandat i anledning saken, jf. Prop. 141 L (2009–2010) Endringer i straffeprosessloven mv. punkt 7.3.5.5 side 86.

Helsepersonelloven med forskrifter stiller også krav til helsepersonell som utsteder sakkyndigerklæringer. Etter helsepersonelloven § 15 skal den som utformer attester og erklæringer, være varsom, nøyaktig og objektiv. Videre skal attester, erklæringer og liknende være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. I forskrift om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l. forutsettes det at et mandat klargjør helsepersonellets oppgaver, at dette skal fremgå av helsepersonellets erklæring og at erklæringens konklusjoner og anbefalinger skal relateres til mandatet.

I praksis benyttes standardmandat utarbeidet av Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), psykiatrisk gruppe, i samråd med Riksadvokaten og Domstoladministrasjonen, senest revidert 1. oktober 2015 (nyhetsbrev nr. 22, februar 2016). De seneste mandatene er mer kortfattede enn tidligere, men det er utarbeidet tilhørende veiledninger som utfyller og presiserer de ulike former for mandat. DRK har utarbeidet standardmandat for (1) vurdering av tilregnelighet og grunnlag for fastsetting av straff under minstestraffen eller til en mildere straffart, eller andre formildende omstendigheter, (2) mandat ved spørsmål om opprettholdelse av dom til tvungen omsorg og (3) mandat ved spørsmål om opprettholdelse av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. DRK, psykiatrisk gruppe, har også i samråd med Riksadvokaten og Domstoladministrasjonen utarbeidet et forslag til mandat for utredning av fornærmede under etterforsking (nyhetsbrev nr. 21, oktober 2012).

Etter gjeldende rett er det ikke endelig avklart om uenighet rundt utformingen av et mandat kan ankes.

6.7.2 Andre lands rett

Verken i Sverige eller Danmark er det lovfestede krav til mandat, verken krav til at et mandat skal utarbeides eller nærmere krav til hva et mandat skal inneholde. I praksis blir standardmandat eller maler benyttet som utgangpunkt for utarbeidelse av mandat fra sak til sak. Bruk av mandat følger forutsetningsvis av regelverket i begge land.

6.7.3 Utvalgets forslag

Forslaget på dette området bygger på utvalgets grunnleggende målsetning om at skillet mellom medisin og juss skal komme klarere frem i regelverket. Mandatet må derfor utformes slik at det sikrer at den sakkyndiges erklæring blir et rent medisinskfaglig dokument som skal danne grunnlaget for dommerens anvendelse og fortolkning av rettsreglene.

Utvalget foreslår at generelle minstekrav til mandat for sakkyndige i straffesaker forskriftsfestes. Dette vil bidra til faglig kvalitet, forutberegnelighet for rettens aktører og enhetlig praksis i hele landet. Det er foreslått en generell forskriftstekst for alle sakkyndige etter straffeprosessloven kapittel 11, altså ikke bare for sakkyndige på rettsmedisinens område eller utelukkende for rettspsykiatrisk sakkyndige. Utvalget mener forskriftsforslaget er gitt en så generell utforming at den ikke skal virke begrensende på andre fagområder.

Den mer detaljerte veiledning overlates til «utfyllende administrative anbefalinger», det vil si samme praksis som i dag, med standardmandat utarbeidet av DRK i samråd med Riksadvokaten og Domstoladministrasjonen, samt eventuelt også med innspill fra forsvarerhold.

Videre er det i forskriftsforslaget lagt opp til at departementet kan gi nærmere retningslinjer om mandat innenfor ulike fagområder, og utvalget har satt opp et utkast til standardmandat for psykiatrisk sakkyndige.

Utvalget foreslår videre at minstekravene som skal forskriftsfestes, også skal gjelde for mandat til private sakkyndige, jf. straffeprosessloven § 149.

Når det gjelder adgangen til å anke over den delen av rettens beslutning som gjelder utformingen av mandatet, foreslår utvalget at dette skal følge de prinsipper som ellers gjelder i straffeprosessloven. Dersom spørsmålet oppstår før hovedforhandling, bør spørsmålet om mandatutforming kunne påankes av den part som ikke har fått medhold, jf. straffeprosessloven § 377. Etter at hovedforhandling er påbegynt, tilsier sakens fremdrift at det ikke bør kunne ankes over mandatutformingen, jf. straffeprosessloven § 378.

Utvalget har foreslått følgende forskrift om sakkyndiges mandat (for alle sakkyndige som oppnevnes i medhold av straffeprosessloven kapittel 11):

Ǥ 1. Mandatets innhold
Et mandat er et skriftlig angitt oppdrag fra retten til en sakkyndig.
Av mandatet skal fremgå hva som er oppdragets formål, og hva som skal utredes. Det skal også kort angi den faglige kompetanse som antas nødvendig for å besvare mandatet.
Dersom det er oppnevnt flere sakkyndige, skal dette fremgå av mandatet. Det kan fastsettes retningslinjer for hvordan de sakkyndige skal forholde seg til hverandre under oppdraget.
Følgende krav til den sakkyndiges erklæring skal fremgå av mandatet:
  1. Erklæringen skal være utformet slik at det skilles klart mellom den sakkyndiges premisser, vurderinger og konklusjon.

  2. Erklæringen skal redegjøre for hvilke kilder den bygger på, metoden som er benyttet, og mulige feilkilder.

  3. Erklæringen skal være utformet i et klart og tydelig språk. Hvis det i erklæringen er nødvendig å benytte særskilte faguttrykk, skal disse gis en nærmere forklaring.

  4. Erklæringen skal være avlevert innen en fastsatt frist.

Sakkyndige skal i alminnelighet ikke gis i oppgave å besvare eller vurdere rettslige spørsmål eller foreta rettslige subsumsjoner. Det skal komme klart til uttrykk i mandatet at den sakkyndige skal bygge på sin fagkyndighet.
Mandatet kan opplyse om hvordan oppdraget honoreres (forskrift 3. desember 1997 nr. 1441).
§ 2. Forholdet mellom retten og den sakkyndige
Er den sakkyndige i tvil om oppdragets formål, mandatets formulering eller hvilke opplysninger eller vurderinger som erklæringen skal inneholde, skal dette umiddelbart avklares med retten.
Hvis den sakkyndige ikke anser sin fagkyndighet som tilstrekkelig til å foreta de vurderinger og undersøkelser som mandatet etterspør, eller det er behov for undersøkelser og vurderinger som går utover det mandatet etterspør, må dette umiddelbart meddeles retten.
Viser det seg at den sakkyndige ikke makter å besvare mandatet innenfor den fastsatte frist, må også dette meddeles retten umiddelbart. Retten kan forlenge fristen hvis dette er hensiktsmessig.
Retten kan supplere det opprinnelige mandatet.
§ 3. Retningslinjer
Departementet kan gi nærmere retningslinjer for utarbeiding av mandat innenfor ulike fagområder.
§ 4. Ikrafttredelse
Forskriften trer i kraft dd.mm.åååå.»

Videre har utvalget foreslått et utkast til standardmandat for psykiatriske sakkyndige:

«Retten ber om at den sakkyndige redegjør for følgende forhold:
  1. Observandens historie og sykehistorie (anamnese)

    Det skal redegjøres for pasientens historie og sykehistorie (anamnese). Anamnesen bør inneholde opplysninger om familieforhold, kartlegging av funksjonsevne før eventuell sykdom (premorbid tilstand), utvikling av symptomer over tid og de konsekvensene symptomene har for den personlige, sosiale og arbeidsmessige funksjonsevnen.

    Ved vurdering av eventuelle sykdomstilstander skal det vises til aktuelle diagnose(r) i det offisielle diagnosesystemet (for tiden ICD-10).

  2. Vurdering av observandens helse og funksjon i dag (status presens)

    Observandens helsetilstand på undersøkelsestidspunktet skal utredes.

    Tilstedeværelse eller fravær av rusmiddelbruk skal inngå i vurderingen.

    Videre skal observandens mestring i dagliglivet vurderes.

  3. Vurdering av observandens helse og funksjon på anført gjerningstidspunkt

    Følgende skal vurderes:

    1. Observandens helsetilstand på det anførte gjerningstidspunktet.

    2. Om det er holdepunkter for at observanden var ruset. Eventuelt type rusmiddel og grad av påvirkning.

    3. Observandens mestring av dagliglivet.

  4. Vurdering av observandens fremtidig utvikling – helse og funksjon

    Følgende skal vurderes:

    1. Observandens forventede helseutvikling uten og med behandling, uten eller med bruk av rusmidler.

    2. Observandens antatte fremtidige atferd og funksjon under ulike forutsetninger, herunder eventuelt tilbakefall til sykdom, arbeidsevne over tid, evnen til å ta utdannelse og til å ha sosial kontakt med andre.

  5. Vurdering av risiko

    Vurderingen skal angi:

    1. Situasjoner som gir risiko for at observanden vil utøve vold, eller begå annen kriminalitet i fremtiden.

    2. Tiltak som kan motvirke slik avvikende adferd.

  6. Arbeidsform

    Utgangspunktet er at observanden skal undersøkes av minst to sakkyndige ved minst to anledninger. Den enkelte sakkyndige møter observanden alene. Det skal fremgå av erklæringen om denne fremgangsmåten er fulgt. Eventuelle avvik skal begrunnes.

    De sakkyndige skal som hovedregel utarbeide en felles erklæring.»

6.7.4 Høringsinstansenes syn

Tilregnelighetsutvalgets forslag om å innføre en minimumsstandard for utforming av mandat for å sikre forutberegnelighet og likebehandling i straffesaker får bred støtte i høringen. Borgarting lagmannsrett (med tilslutning fra Agder lagmannsrett), Legeforeningen, Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus HF, ved overlege dr. med. Kjersti Narud, Riksadvokaten og Rogaland statsadvokatembeter støtter forslaget til en generell forskriftsfesting av et standardmandat. Det presiseres fra flere av de nevnte høringsinstanser at et slikt standardmandat ikke må utformes så detaljert at det vanskeliggjør konkrete tilpasninger til de ulike sakene som dukker opp med særlige problemstillinger. Legeforeningen legger til at det er «viktig at somatiske forhold også vurderes». Politihøyskolen, Helsedirektoratet, Helse Bergen HF og Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon støtter alle på generelt grunnlag utvalgets forslag på sakkyndigområdet.

Det er kun Riksadvokaten som konkret kommenterer at forskriftsforslaget skal gjelde alle typer sakkyndige, og mener det vil være positivt med en slik regulering også utenfor området for rettspsykiatrien.

Det er imidlertid også flere høringsinstanser som er skeptiske til utvalgets forslag på dette området. Den rettsmedisinske kommisjon uttaler at utvalgets forslag til standardmandat er et godt utgangspunkt for arbeidet med nye mandat ved en eventuell lovendring. Det hadde vært naturlig at Riksadvokaten i samarbeid med DRK utarbeidet forslagene etter at en eventuell lovendring er vedtatt. Randi Rosenqvist mener at utvalgets forslag ikke nødvendigvis fremstår som bedre enn hva som er praksis i dag med standardmandatene til DRK. Disse fungerer godt nok hvis de blir brukt riktig, og man bør fremover heller gjennomgå og revidere disse. Rosenqvist peker på at det største problemet med mandatene er at i en god del tilfeller har verken påtalemyndighet eller domstol gått gjennom saken og kun rekvirert de mandatpunktene som har vært aktuelle i den enkelte sak. Norsk psykologforening mener også at standardmandat bør utarbeides av statsadvokaten sammen med Den rettsmedisinske kommisjon for at mandatet skal ivareta det retten trenger for sakens opplysning. Oslo politidistrikt er ikke sikre på at det er hensiktsmessig å etablere et formalisert regelverk fremfor at kvalitetskrav utvikler seg innenfor rammen av den frie bevisføring (med den fleksibiliteten det innebærer).

Norsk psykologforening uttaler:

«Utredningens forslag til mandat går langt i å gi retningslinjer for hvordan sakkyndige skal jobbe, noe vi mener harmonerer dårlig med grunnprinsippet i utredningen at psykologer og psykiatere skal ivareta sitt fag og juristene sitt.»

Helsetilsynet er av den oppfatning at det i forskriften § 1 fjerde ledd bør henvises til helsepersonelloven § 15 og tilhørende forskrift, «for å sikre at den sakkyndige har et bevisst forhold til disse lov- og forskriftskravene ved utarbeidelsen av sin erklæring».

Ved utarbeidelsen av foreløpige erklæringer bemerker den Den rettsmedisinske kommisjon at dersom konklusjonen er at det bør foretas en full rettspsykiatrisk undersøkelse, bør det være inntatt et tilleggsspørsmål i mandatet hvor den sakkyndige skal uttale seg om hvilken kompetanse som anses nødvendig ved den rettspsykiatriske undersøkelsen.

Når det gjelder spørsmålet om adgangen til å anke over den delen av rettens beslutning som gjelder utformingen av mandatet, støttes utvalgets presisering av gjeldende rett av Borgarting lagmannsrett (med tilslutning fra Agder lagmannsrett).

Den rettsmedisinske kommisjon peker på at mandat ved utredning av fornærmede i straffesaker ikke er behandlet av utvalget og viser til sitt egne standardmandat om dette.

Det bemerkes videre av Oslo politidistrikt at utvalget ikke behandler spørsmålet om utformingen av mandat i prejudisielle observasjoner. Det antas at forslagets § 1 femte ledd, om at de sakkyndige ikke skal foreta rettslige subsumsjoner, også bør gjelde utformingen av konklusjonene i de prejudisielle erklæringer.

6.7.5 Departementets vurdering

Et godt og klart formulert mandat er en grunnleggende forutsetning for at sakkyndigerklæringen skal oppfylle sitt formål, som er å gi påtalemyndigheten eller domstolene nødvendig fagkyndig bistand i de rettspsykiatriske spørsmålene en sak reiser. Erklæringen skal deretter danne grunnlaget for at retten kan fatte en riktig avgjørelse. Mandatet er viktig for å sikre at saken blir belyst for retten i riktig omfang og bredde. Mandatet har også en side til DRKs kvalitetssikring av den rettspsykiatriske erklæringen, og skriftlighetskravet etter straffeprosessloven § 142 a er en forutsetning for etterprøvbarhet. Mandatet danner utgangspunktet for at DRK kan vurdere om erklæringen besvarer det den skal. Departementet vil foreslå noen innholdsmessige minstekrav til mandatet og erklæringen ved rettspsykiatriske undersøkelser. Etter departementets syn vil dette være med på å heve kvaliteten på sakkyndighetsarbeidet i Norge innen rettspsykiatrien, i tråd med den overordnede intensjonen til dette lovforslaget.

Departementet har kommet til at utvalgets forskriftsforslag med minimumskrav til hvordan et mandat skal utformes, ikke kan innføres for alle sakkyndige i straffesaker etter straffeprosessloven kapittel 11 (altså utover området for rettsmedisin). Det er et stort spenn av ulike typer sakkyndighet som kan bli ført i norske straffesaker, og departementet stiller spørsmål ved om forskriftsforslaget kan få konsekvenser som ikke overskues i dag. Utvalget har lagt til grunn at anbefalingen er gitt en så generell utforming at den ikke skal virke begrensende på andre fagområder. Dette er imidlertid ikke drøftet nærmere eller vurdert opp mot det mangfoldet av sakkyndighet som kan være aktuelt fra sak til sak, alt fra takstmenn, til landeksperter og brannteknisk sakkyndige. Ulik arbeidsform og metode kan tilsi at det skriftlige mandatet også bør utformes på ulikt vis.

Høringsinstansene har, med unntak av Riksadvokaten, ikke kommentert at forslaget skal gjelde for absolutt alle sakkyndige. Det vises for eksempel til Helsetilsynet, som i høringen foreslår at det bør henvises til reglene i helsepersonelloven § 15 i forskriften, en forskrift som jo ikke vil være relevant for alle typer sakkyndige. Det er også grunn til å trekke frem at selv om det har vært en bred og god høring, har trolig ikke alle grupper som har interesse for et slikt forslag utenfor rettsmedisinens område, uttalt seg i en høring vedrørende tilregnelighet. Forskriftsfesting av innholdsmessige minimumskrav for mandater for all sakkyndighet i straffesaker vil derfor ikke bli fulgt opp her. Det legges til at en slik generell regulering er foreslått av Straffeprosessutvalget, og departementet vil kunne vurdere spørsmålet i tilstrekkelig bredde i den forbindelse.

Videre har departementet vært i tvil om forskriftsreguleringen skal få anvendelse for alle faggrupper under DRK. Fra DRKs side har departementet forstått det slik at dette er ønskelig, da den uønskede variasjonsbredden i mandat er større i fagområdene som ikke sorterer under psykiatrisk gruppe. Departementet har imidlertid konkludert med at det ikke foreligger et tilstrekkelig bredt grunnlag for å kunne utarbeide en generell forskriftstekst for alle gruppene, da arbeidet med for eksempel obduksjoner eller blodprøveanalyser nødvendigvis er nokså annerledes enn rettspsykiatriske undersøkelser. Endringen departementet foreslår her, vil således kun gjelde rettspsykiatrien.

Departementet vil derfor innføre bestemmelser om hva mandatet skal inneholde på et nokså overordnet og generelt nivå i ny forskrift om rettspsykiatriske undersøkelser og sakkyndige. Samtidig vil departementet regulere enkelte minimumskrav til erklæringen, som skal henge sammen med de krav som stilles til mandatet.

Mandatet for de sakkyndiges arbeid skal angi presist hva de sakkyndige skal vurdere og opplyse at erklæringen skal være et medisinskfaglig dokument. Kravene til erklæringen som er inntatt i forskriften, skal gjengis i mandatet. I den grad det er aktuelt i saken, skal det fremgå av mandatet om det skal foretas en risikovurdering. Videre skal det angis om det er behov for at den sakkyndige vurderer hvilken særreaksjon som antas å være best egnet i saken. Dette henger sammen med endringen departementet foreslår ovenfor i punkt 5.1.9. I saker hvor det er spørsmål om tvungen omsorg eller tvungent psykisk helsevern er rette særreaksjon for lovbryteren, bør de sakkyndige ha uttalt seg om dette før retten skal ta stiling til det. En slik vurdering skal i så fall foretas av de sakkyndige, under forutsetning av at den det gjelder er utilregnelig og at vilkårene for særreaksjon er oppfylt.

I erklæringen skal de sakkyndige skille klart mellom premisser, vurderinger og konklusjon. Det skal redegjøres for historikk og sykdomshistorie (anamnese). Videre skal siktedes helse og funksjon både på handlingstidspunktet og i dag (status presens) vurderes.

Erklæringen skal utformes etter prinsipper for god kommunikasjon, som blant annet går ut på å være informativ, sannferdig, relevant og klar. Samtidig bør erklæringene ikke bli for omfattende, både av hensyn til de som skal utarbeide dem og av hensyn til de som skal lese dem. Det bør bestrebes at erklæringene gir konsentrerte og klare framstillinger av det mandatet spør om. Som DRK ved psykiatrisk gruppe viser til i et eksempel fra nyhetsbrev nr. 23 fra 2016, vil sitater fra politidokumenter og andre opplysninger som ikke belyser mandatet, ikke være nødvendig å ta med og kan av den grunn utelates.

I tillegg til å uttrykke usikkerhet og feilkilder er det viktig at erklæringene er utformet på en slik måte at det er mulig for rettens aktører å forstå dem. I denne sammenheng er det nødvendig at de sakkyndige begrenser bruken av fremmedord og fagterminologi til det som er nødvendig, og at fagterminologi som benyttes, forklares i den grad dette er mulig. De sakkyndige skal i erklæringen redegjøre for hvordan utredningen er utført. Etter straffeprosessloven § 143 annet ledd og i henhold til praksis skal de sakkyndige normalt avgi en felles erklæring.

Et sentralt spørsmål er hvordan den sakkyndiges oppdrag skal formuleres. Mandatet setter rammene for erklæringen og skal danne grunnlaget for at domstolene får belyst det som er relevant og nødvendig for saken. Mandatet skal som sagt ovenfor inneholde en presis angivelse av hva de sakkyndige skal vurdere. Det skal presiseres at de sakkyndige ikke skal besvare eller vurdere rettslige spørsmål, da erklæringen skal være et medisinskfaglig dokument. De sakkyndige skal heller ikke anvende rettsregler på et faktum.

I høringsrunden er det reist spørsmål om den sakkyndige kun skal forholde seg til det medisinske diagnosesystemet, og om den sakkyndige i det hele tatt kan konkludere i sin vurdering. Det er blant annet fremholdt at dette vil bli vanskelig med utvalgets forslag om å videreføre «psykotisk»-begrepet i ordlyden. Utvalget uttaler også at de sakkyndige kun skal holde seg til «faglig-medisinske termer». Dette er etter departementets syn ikke tilstrekkelig. For å kunne fylle sitt samfunnsoppdrag må de sakkyndige gjøre noe mer enn å kun gjøre rede for en ICD-10 diagnose med medisinsk fagterminologi. Retten har behov for nærmere forklaring.

Mandatet skal som sagt be om at de sakkyndige skal foreta en vurdering av siktedes helse og funksjon på ulike tidspunkt. For å gjøre dette må de utrede klinisk, beskrive og kvantifisere sentrale momenter som virkelighetsforståelse og funksjonsevne. For at retten skal kunne avgjøre om personen er utilregnelig, må de sakkyndige forklare hvordan personen ser seg selv og hans oppfatning av omverdenen. Sagt enkelt skal de sakkyndige beskrive og vurdere siktede på en slik måte at det er mulig for dommeren å forstå både om vedkommende var syk og hvor syk vedkommende var. Departementets forslag om å fjerne «psykotisk»-begrepet i straffeloven § 20 tydeliggjør også at de sakkyndige skal kunne beskrive sinnslidelsen og hvor omfattende den virker inn på sinnet, uten at det skulle reise tvil om at de sakkyndige begir seg inn på jussens område.

I motsetning til tidligere – og i tråd med lovforslagets gjennomgående intensjon om et klarere skille mellom medisin og juss – skal imidlertid den sakkyndige ikke ta stilling til om siktede er utilregnelig etter straffeloven. Den sakkyndige må fullt og helt kunne gjøre rede for sin medisinske vurdering ved bruk av alminnelig norsk, men dette skal ikke inkludere å ta stilling til den rettslige standarden for utilregnelighet. Departementet mener at dette er en viktig grensedragning. Dette gjelder selv om det ikke er til å komme utenom – og det er heller ikke uønsket – at sakkyndigerklæringen uansett er og forblir en sentral premissleverandør ved rettens tilregnelighetsvurdering. Noen ganger vil sakkyndigerklæringen også bli helt avgjørende for rettens konklusjon i tilregnelighetsspørsmålet. Det er like fullt kun retten som skal foreta denne vurderingen, ikke de sakkyndige.

Tilsvarende må gjelde ved spørsmål om en psykose er rusutløst. De sakkyndige må i sin erklæring gi dommeren det medisinske grunnlaget for å kunne foreta den rettslige vurderingen. En vurdering av om vedkommende lider av en underliggende psykosesykdom, eller om vedkommende var rammet av en forbigående rusutløst utilregnelighetstilstand, må ligge til de sakkyndige å vurdere etter beste faglige skjønn. Hvorvidt dette vil oppfylle straffelovens bestemmelser, og om den det gjelder deretter skal ansvarliggjøres eller ikke, skal imidlertid overlates til dommeren.

Det benyttes i dag standardmandater i stor utstrekning. Departementet har vurdert om det er behov for ytterligere å forskriftsfeste bruken av DRKs standardmandater på det rettspsykiatriske området, men har falt ned på at forskriftsfesting av minimumsinnhold vil være tilstrekkelig og hensiktsmessig. I likhet med enkelte av høringsinstansene mener departementet at det ikke vil være hensiktsmessig å etablere et formalisert regelverk utover dette, da det er bedre at standardmandatet utvikles over tid, likevel med visse innholdsmessige minstekrav.

Det er departementets inntrykk at det arbeidet som psykiatrisk gruppe i DRK legger i utarbeidelsen av standardmandat med tilhørende veiledning, er meget bra, og at det er de rette aktører som i dag har tatt på seg ansvaret for standardmandat (DRK med tillegg av Riksadvokaten og Domstoladministrasjonen). DRK ser variasjonsbredden av ulike rettspsykiatriske erklæringer og kan over tid tilpasse standardmandatet i tråd med ellers rådende regelverk, men også den medisinske utvikling. For eksempel kan DRK i standardmandatet innta en anbefaling om bruk av testmetoder ved visse problemstillinger dersom det på et tidspunkt skulle vise seg å være medisinsk grunnlag for det, se nærmere punkt 6.10 nedenfor.

Departementet vil formalisere dette i forskriften om Den rettsmedisinske kommisjon og gi DRK, etter å ha innhentet innspill fra DA og Riksadvokaten, oppgaven med å utarbeide standardmandater for ulike typer undersøkelser i tråd med dagens praksis. Standardmandatene skal gjøres kjent gjennom nyhetsbrev og DRKs hjemmesider. I motsetning til utvalgets forskriftsforslag mener departementet at det er riktig at DRK står for dette arbeidet, og ikke departementet. Det vil imidlertid være hensiktsmessig at DRK ser hen til forslaget i utredningen i sitt videre arbeid med standardmandater. Departementet legger til grunn at DRK på jevnlig basis vil oppdatere sine standardmandater i tråd med den faglige utviklingen.

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser uttaler at problemene med mandat ikke er hva de inneholder, men hvordan de faktisk blir brukt og tilpasset den enkelte sak. Det er trukket frem at det ofte er manglende tilpasning og «skreddersøm» til den enkelte sak som er problemet, ikke innholdet i standardmandatet som sådan. Departementet har derfor vært i tvil om det vil være tilstrekkelig å kun gi anvisning på at den praksis som i dag benyttes ved bruk av standardmandat fra DRK på det rettspsykiatriske området, videreføres. Samtidig vil det uansett være vanskelig for lovgiver å regulere hvordan slike standardmandat brukes i den enkelte sak (ofte vil mandat bli utarbeidet eller tilpasset under tidspress), utover at det må understrekes og legges til rette for at mandatet brukes på en hensiktsmessig måte i den enkelte sak. Det er ikke noen enkel løsning på dette problemet. DRKs seneste vridning mot kortere mandat, men med veiledning, synes som et fornuftig skritt på veien. Når aktørene over tid blir bedre kjent med standardmandatet, er det også håp om at mandatene tilpasses i større grad til den enkelte sak. Det vil også tillegge retten å våke over dette og sørge for at de sakkyndige ikke blir spurt om å utrede forhold som ikke vil være aktuelle i saken. Det er ikke alle spørsmål i standardmandatet som er aktuelle i alle saker, så en viktig oppgave er å stryke de spørsmål som ikke er relevante. Departementet påpeker også – som fremhevet i høringsrunden – at i de tilfeller hvor det er usikkerhet rundt eventuelle somatiske forhold av betydning, er det viktig at også dette inkluderes i mandatet.

Departementet mener at det sentrale er at innholdet i mandatet oppfyller minstekravene som forskriftsfestes, ikke om et bestemt skjema benyttes. Derfor skal bruk av DRKs standardmandatskjema være frivillig. Departementet vil like fullt oppfordre til at det benyttes, for å sikre likebehandling og konsistens i sakkyndigarbeidet.

Departementet er også enig i at minstekravene som forskriftsfestes, også skal gjelde for mandat til private sakkyndige, det vil si personer som partene fremstiller for retten til avhøring som sakkyndige uten oppnevning, jf. straffeprosessloven § 149. Hensynene til forutberegnelighet og likebehandling gjør seg gjeldende med like stor styrke her som ved erklæringer fra oppnevnte sakkyndige. Det presiseres imidlertid at forslaget om å forskriftsfeste innholdsmessige krav til mandatet ikke vil gjelde for eventuelle mandat ved foreløpige undersøkelser jf. straffeprosessloven § 165 fjerde ledd. Det anses ikke nødvendig med tilsvarende regulering her. Departementet vil like fullt bemerke at mandatet ved foreløpige undersøkelser bør inneholde – i tillegg til hovedspørsmålet, som vil være om det bør foretas en full rettspsykiatrisk undersøkelse – et tilleggsspørsmål om hvilken kompetanse som i så fall anses nødvendig hos de sakkyndige.

Det kan videre tenkes at det oppstår nye problemstillinger som dukker opp etter at det opprinnelige mandatet er utarbeidet. Da må det utarbeides et tilleggsmandat. Tilleggsmandatet skal henvise til hovedmandatet. Kravene som stilles til mandatet i forskriften og som omtales ovenfor, må hensyntas i tilleggsmandatet i den grad det er hensiktsmessig. Det anses imidlertid ikke nødvendig med noen absolutte innholdskrav til tilleggsmandatet, så lenge hovedmandatet oppfyller de innholdsmessige minstekravene som nå foreslås.

Departementet er videre enig med utvalget i at adgangen til å anke over den delen av rettens beslutning som gjelder utformingen av mandatet, skal følge de prinsipper som ellers gjelder i straffeprosessloven, slik at det kan påankes av den part som ikke har fått medhold forut for hovedforhandling.

6.8 Sakkyndiges tilgang til helseopplysninger

6.8.1 Gjeldende rett

Etter helsepersonelloven § 21 skal helsepersonell «hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell». Bestemmelsen omfatter ikke bare en negativ plikt for helsepersonell til å ikke videreformidle slike opplysninger, men også en positiv plikt til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysningene. Bestemmelsen i § 21 speiles i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 som en rett til vern mot spredning av slike opplysninger for pasienten.

Helsepersonellets taushetsplikt gjelder også overfor de sakkyndige som er oppnevnt for å foreta en rettspsykiatrisk undersøkelse, og som normalt vil ha nytte av innsyn i observandens helseopplysninger. Etter helsepersonelloven § 22 er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for andre, i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker. Samtykke er det praktisk viktigste unntaket fra taushetsplikten. Etter hva departementet forstår, gir observanden i det store antallet av saker sitt samtykke til at den sakkyndige skal få innsyn i helseopplysningene. Dersom observanden på den annen side ikke samtykker, vil de sakkyndige i en straffesak ikke få tilgang til informasjon om for eksempel kontakt med det psykiske helsevern, herunder eventuelle innleggelser eller diagnoser.

Det er i dag også andre unntak fra hovedregelen om taushetsplikten, og noen av disse må omtales nærmere her. For det første er det unntak i helsepersonelloven § 23 nr. 1 til 6. En sentral bestemmelse i denne sammenheng er inntatt i nr. 4, som sier at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger kan gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig. For at rettsstridsreservasjonen skal komme til anvendelse må hensynene som taler for å bryte taushetsplikten, veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet, jf. merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 13 (1998–99). Terskelen er lagt høyt, slik at det trolig bare er i typiske nødrettssituasjoner at unntaket kan komme til anvendelse. Den sakkyndige vil i slike tilfeller etter en konkret vurdering være berettiget til å legge frem ellers taushetsbelagte opplysninger i en rettssak.

For det annet er et unntak fra taushetsplikten regulert i straffeprosessloven. Etter § 119 første og annet ledd må retten ikke ta imot forklaring fra blant annet leger, psykologer eller sykepleiere om noe som er betrodd dem i deres stilling, med mindre det foreligger samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Etter § 119 tredje ledd faller forbudet bort når forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldig blir straffet. Retten kan ta imot en slik forklaring til tross for at det ikke er gitt samtykke til opphevelse av taushetsplikten, når et slikt rettsgode som å unngå at noen blir uskyldig dømt, står på spill. Det foreligger en del praksis knyttet til denne bestemmelsen:

  • Høyesterett har i Rt. 1994 side 1337 åpnet for å anvende bestemmelsen når et fritak kan bidra til en vesentlig nedsubsumering.

  • Høyesterett har i Rt. 2013 side 113 lagt til grunn at bestemmelsen også får anvendelse når det dreier seg om å forhindre at en utilregnelig person blir straffedømt. Omfanget av denne kjennelsen er ikke klarlagt. Blant annet Legeforeningen har vært meget kritisk til avgjørelsen.

  • I juridisk teori er det også argumentert for at bestemmelsen bør kunne komme til anvendelse hvis det er spørsmål om å forklare seg om opplysninger som kan føre til en vesentlig reduksjon av straffen, jf. Bjerke/Keiserud/Sæther, Straffeprosessloven kommentarutgave Bind I (4. utgave, Oslo 2011) side 468.

I sakene hvor samtykke avgis, er praksis slik at det er de sakkyndige som innhenter relevante dokumenter ved å henvende seg til de ulike helseforetak og institusjoner hvor man har grunn til å tro at siktede har vært. Det er således ikke noe nasjonalt register hvor man finner alle helseopplysninger til den enkelte, og det må derfor avklares med siktede hvor han har vært før henvendelser rettes til de relevante institusjoner. Plikten for offentlige myndigheter og tjenestemenn til å bistå ved de sakkyndiges forespørsel om innsyn i opplysninger til bruk for saken, er regulert i straffeprosessloven § 168.

For ordens skyld legges det til at reglene om taushetsplikt også kommer til anvendelse for sakkyndige som utarbeider rettspsykiatriske erklæringer i straffesaker. Det er imidlertid regulert i helsepersonelloven § 27 at taushetsplikten ikke er til hinder for at helsepersonell som opptrer som sakkyndig, gir opplysninger til oppdragsgiver (normalt retten), dersom opplysningene er mottatt under utførelse av oppdraget og har betydning for dette. Den sakkyndiges taushetsplikt gjelder på vanlig måte overfor andre enn oppdragsgiver. Det følger videre av annet ledd i bestemmelsen at den som opptrer som sakkyndig, skal gjøre pasienten oppmerksom på oppdraget og hva dette innebærer.

6.8.2 Andre lands rett

I Danmark er hovedregelen at det kreves samtykke for at de rettsoppnevnte sakkyndige skal få tilgang til tidligere helseopplysninger. Det er imidlertid en unntaksregel som i praksis ofte blir benyttet, hvor opplysninger kan videreformidles når det er «nødvendig for berettiget varetagelse af en åbenbar almen interesse eller af væsentlige hensyn til patienten, sundhedspersonen eller andre» jf. sundhedslovens § 43, stk. 2, nr. 2. Det er opp til den som er i besittelse av informasjonen om den kan videreformidles, og i vurderingen skal det sees hen til alvorlighetsgraden av den begåtte kriminalitet og hva slags karakter den har, jf. Sundhedsstyrelsens notat om Sundhedspersoners tavshedspligt og videregivelse af oplysninger til brug for efterforskning af straffesager, 24. november 2015.

I Sverige er utgangspunktet at den som er underlagt taushetsplikt uten hinder av denne kan utlevere «sådana uppgifter om den misstänkte som behövs för en rättspsykiatrisk undersökning», jf. Lag (1991:1137) om rättspsykiatrisk undersökning 14 §. Det må bemerkes at i Sverige blir de sakkyndige først oppnevnt for å påbegynne sin undersøkelse etter at tiltalte er dømt for å ha begått lovbruddet. Det gis da innsyn uten unntak i helseopplysningene til domfelte.

6.8.3 Utvalgets forslag

Utvalget mener som et utgangspunkt at det ikke er grunn til å oppstille et unntak fra taushetsplikten for å få belyst spørsmålene om tilregnelighet og nedsettelse av straff etter straffeloven 1902 § 56 bokstav c. Det foreligger ikke slike tunge samfunnsmessige hensyn som bør kreves for å etablere et unntak fra den alminnelige helserettslige taushetsplikten. Utvalgets leder har riktignok avgitt en særmerknad som vil bli omtalt til sist i dette punktet.

Utvalget går imidlertid inn for at det skal gis tilgang til helseopplysninger i saker hvor spørsmålet om dom på særreaksjon er aktualisert. Flertallet bemerker at (utredningen punkt 18.1.4.5.1 side 260):

«En praktisk konsekvens vil da være at den sakkyndige i de alvorligste sakene – sakene som aktualiserer særreaksjonen – får tilgang til informasjon som også kan benyttes til å besvare spørsmål knyttet til vilkåret om tilregnelighet og spørsmålet om straffen skal nedsettes i medhold av straffeloven § 56 bokstav c. Som etter gjeldende rett i dag vil det dessuten foreligge en opplysningsplikt for opplysninger som kan hindre at noen uskyldig blir dømt […].»

Videre påpeker utvalget som vesentlig at (utredningen punkt 18.1.4.7 side 262):

«[…] en rekke straffeprosessuelle mekanismer vil ivareta de samme hensyn som reglene om taushetsplikt beskytter. Særlig sentralt er regler som begrenser faren for at opplysningene spres, blant annet adgangen til å beslutte at et rettsmøte helt eller delvis skal holdes for lukkede dører, jf. domstolloven § 125 først[e] ledd bokstav b.»

Utvalget finner det ikke nødvendig med endringer i straffeprosessloven § 119. Det anses tilstrekkelig med følgende endringer i psykisk helsevernloven § 5-6 a (endringer i kursiv):

«Uten hinder av lovbestemt taushetsplikt skal den faglig ansvarlige gi påtalemyndigheten og retten de opplysninger som er nødvendige for å vurdere om tvungent psykisk helsevern, tvungen omsorg eller forvaring skal idømmes eller opprettholdes, jf. straffeloven §§ 39, 39 a, 39 b og 39 c, og om besøksforbud bør nedlegges, jf. straffeprosessloven § 222 a.
Den domfelte skal informeres, om mulig på forhånd, om hvilke opplysninger som gis etter første ledd.»

I forslaget gis den ansvarlige en opplysningsplikt overfor de rettslige aktører som medfører at bevisforbudet etter straffeprosessloven § 119 første ledd ikke kommer til anvendelse da siktede ikke «har krav på hemmelighold» av opplysningene. Utvalget presiserer at uttrykket «faglig ansvarlig» skal forstås slik at det omfatter den som har ansvaret for vedkommende på domstidspunktet, men også de som tidligere har hatt ansvar for vedkommende i det psykiske helsevern (både frivillig og tvungent).

I tillegg foreslås ny bokstav c i straffeloven 1902 § 39 a fjerde ledd (endring i kursiv):

«Ved gjennomføring av dom på tvungen omsorg gjelder følgende bestemmelser i psykisk helsevernloven tilsvarende så langt de passer:
  • a) kapittel 1, kapittel 4 med unntak av §§ 4-5 annet ledd, 4-9 og 4-10, og kapittel 6 med forskrifter når særreaksjonen gjennomføres i fagenheten. Bestemmelsen i § 4-4 annet ledd annet punktum gjelder likevel bare i den utstrekning det er fastsatt i forskrift gitt av Kongen.

  • b) kapittel 1 og kapittel 6 når særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten.

  • c) reglene om opplysninger til påtalemyndigheten og retten i § 5-6 a.»

Utvalgets flertall bemerker videre at den ordningen som foreslås bygger på en forutsetning om at påtalemyndigheten ikke påstår bruk av særreaksjoner i saker der det reelt sett ikke er grunnlag for det, for dermed å få tilgang til ytterligere opplysninger til avgjørelse av andre spørsmål.

Utvalgets leder Rieber-Mohn har en særuttalelse (som også utvalgsmedlem Stoltenberg i det vesentlige slutter seg til) hvor det settes spørsmålstegn ved den klare prioriteringen av taushetsplikt og personvernhensyn etter gjeldende rett. Han begrunner sitt synspunkt slik (utredningen punkt 18.1.4.5.2 side 260–261):

«Det spørsmål som drøftes, har en særlig relevans for utilregnelighetsspørsmålet, hvor opplysninger om siktedes sykehistorie, tidligere innleggelser, bisarr atferd m.v. gjennomgående vil være av stor viktighet. Det er kort og godt den nære forbindelsen mellom de opplysninger som er vernet av taushetsplikt, og spørsmålet om siktedes sinnstilstand på gjerningstiden, som gjør det berettiget å rette et kritisk lys mot gjeldende rettstilstand, der taushetsplikten er gitt forrang.
[…] dersom det skulle vise seg at hensynet til å få materielt riktige avgjørelser i straffesaker skulle tilsi ytterligere unntak fra taushetsplikten i den spesifikke sammenheng som her er drøftet, vil jeg ikke ha tungtveiende, verdibaserte innvendinger mot dette.»

Rieber-Mohn finner imidlertid ikke grunn til å fremsette et eget lovforslag. Han finner for det første ikke tungtveiende praktiske behov for lovendring, da det som regel foreligger samtykke fra siktede. For det annet viser han til utvalgets forslag om å løse på taushetsplikten i sakene hvor særreaksjoner er aktualisert, som vil sørge for at taushetsplikten oppheves i de alvorligeste sakene.

6.8.4 Høringsinstansens syn

Det er mange høringsinstanser som har uttalt seg om utvalgets forslag på dette området. Blant annet Asker og Bærum politidistrikt, Datatilsynet, Den rettsmedisinske kommisjon, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Helsedirektoratet, Oslo politidistrikt, Oslo universitetssykehus ved Stål Bjørkly og Pål Grøndahl, kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Rogaland statsadvokatembeter, Stine Sofies Stiftelse og Sykehuset i Vestfold HF, Klinikk Psykisk Helse og Rusbehandling støtter utvalgets konklusjon om at det skal gis tilgang til helseopplysninger i saker hvor dom på særreaksjon er aktuelt. Videre gir Politihøyskolen, Helsedirektoratet, Helse Bergen HF Haukeland universitetssykehus og Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon sin støtte på generelt grunnlag til utvalgets forslag.

Asker og Bærum politidistrikt uttaler at behovet for en fullstendig opplysning av saken, både om forhold som taler for og mot siktede, tilsier at det er lite tilfredsstillende at de sakkyndige er avhengig av siktedes samtykke for å innhente relevant helseinformasjon. Det vises videre til at unntaksbestemmelsen i straffeprosessloven § 119 tredje ledd er snever og kun kan brukes for å forebygge at noen blir uskyldig straffet. Høringsinstansen understreker at forslaget er rimelig og viktig i de tilfeller hvor siktede ikke samtykker til opphevelse av taushetsplikten.

En annen kommentar departementet har festet seg ved er avgitt av Oslo universitetssykehus, Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør Øst ved Øyvind Holst:

«Utvalget skriver at det er «ikke holdepunkter for at gjeldende regler om taushetsplikt i praksis har vært til hinder for anvendelse av bestemmelsene». Det er uklart for meg hva som menes her, men dersom meningen er at taushetspliktbestemmelsene ikke har vært til hinder for full opplysning av en sak, er det feil.»

Datatilsynet bemerker at utvalget har foretatt en bred og forsvarlig vurdering, hvor de relevante hensyn – også personvernhensyn – er løftet godt frem. Datatilsynet støtter intensjonen bak lovforslaget, men mener at forslaget skaper unødvendig uklarhet, da forslaget som gjelder både idømmelse av tvungent psykisk helsevern, tvungen omsorg og forvaring er foreslått regulert i loven om tvungent psykisk helsevern. Hvem som vil være den «faglig ansvarlige» er ikke klart for de ulike typer av reaksjon, særlig i de tilfeller hvor bestemmelsen kommer til anvendelse før særreaksjonen er idømt. Det anføres at det ville vært bedre med en egen regel som regulerer tilgangen til helseopplysninger i alvorlige straffesaker som står til pådømmelse og hvor spørsmål om tilregnelighet og bruk av særreaksjoner melder seg. Høringsinstansen begrunner sitt syn med følgende:

«Datatilsynet stiller spørsmål ved om utvidelse av § 5-6 a er egnet reguleringsmåte. Etter vårt syn er § 5-6 a gitt med tanke på en noe annen situasjon enn den man nå forsøker å regulere. Gjeldende bestemmelse regulerer en situasjon hvor det foreligger en dom på overføring til tvunget psykisk helsevern. Domfelte er da knyttet til en institusjon som har behandlingsansvaret for ham, jf. psykisk helsevernlov § 5-2. Så langt vi kan forstå er § 5-6 a gitt for å sikre at påtalemyndigheten og retten har nødvendig innblikk i hvordan behandlingen går ettersom dette er helt sentralt for å kunne vurdere opprettholdelse og/eller opphør av den idømte reaksjonen. Plikten til å gi opplysninger ligger da på den faglig ansvarlige, som etter det vi forstår vil være en person ved den institusjonen som har behandlingsansvaret.
Forslaget til endring gjelder andre situasjoner enn forlengelse av det psykiske helsevernet vedkommende allerede er idømt. For det første kan det gjelde en sak som aktualiserer idømmelse av særreaksjoner – altså hvilken dom siktede eventuelt skal få. Siktede/observanden er ikke da nødvendigvis innlagt i det psykiske helsevern på tidspunktet for undersøkelsene. Han befinner seg med andre ord ikke nødvendigvis på en institusjon med en faglig ansvarlig for ham. Meningen med bestemmelsen synes å være at opplysninger om tidligere innleggelser i det psykiske helsevern skal frem og at tidligere faglig ansvarlige skal kunne gi opplysninger, men etter vårt skjønn blir dette uklart med hensyn til ordlyden og det forhold at regelen står i psykisk helsevernlov kapittel 5 om dom på overføring til tvunget psykisk helsevern, som i utgangspunktet regulerer en annen situasjon.»

Høringsinstansen mener dessuten at utvalgets lovforslag etter sin ordlyd er mer omfattende enn det som synes fremhevet i utredningen. Det ligger en ikke uvesentlig endring i at reaksjonsformene tvungen omsorg og forvaring er lagt til som saker som åpner for unntak fra taushetsplikt, uten at utvalget har drøftet dette særlig inngående.

Datatilsynet peker videre på at det ikke er foreslått noen endringer i § 5-6 a annet ledd. Bestemmelsen sikrer den domfelte en rett til å få vite hvilke opplysninger om vedkommende som gis, altså en rett på informasjon. Dersom bestemmelsen endres i tråd med utvalgets forslag, bør tilsvarende rett sikres for den som er siktet eller tiltalt, og det bør samtidig tydeliggjøres hvem som har ansvaret for å gi informasjon.

Rogaland statsadvokatembeter uttaler at en bør forvente at påtalemyndigheten er lojal mot regelverket, men det bør ikke underslås at vurderingen skal foretas på et tidlig tidspunkt i saken og mye kan endre seg senere. Mange løse tråder vil ikke være avklart før den endelige avgjørelsen skal tas, for eksempel hvor alvorlig lovbruddet er. Det antas at påtalemyndighetens vurdering må fremkomme notorisk. Videre bemerkes det at det vel kan legges til grunn at der hvor mandatet til de sakkyndige også inneholder risikovurderinger, så har påtalemyndighet signalisert at det kan være aktuelt med særreaksjon.

Den rettsmedisinske kommisjon uttaler seg om hvilke helseopplysninger det foreslåtte unntaket bør omfatte:

«De begrensinger som utvalget foreslår, at tilgang til journal- og helseopplysninger kun skal gjelde for enheter innen psykisk helsevern som psykiatriske avdelinger og distriktspsykiatriske senter (DPS), dvs. psykiatriske andre og tredje linjetjenester, forutsetter at disse institusjonene har oppdaterte utfyllende opplysninger fra andre behandlingsinstanser. DRK sitt inntrykk er at det ikke er tilfelle. I lys av utviklingen de siste årene er at «førstelinjetjenesten», dvs. fastleger og det kommunale behandlings- og hjelpeapparatet, i alt større grad behandler og følger opp pasienter med psykiatriske sykdommer, også pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Adgang til å innhente helseopplysninger slik utvalget anbefaler kan ikke bare avgrenses til psykisk helsevern.»

Dette synspunktet støttes av Hedmark og Oppland statsadvokatembeter som mener at den foreslåtte endringen i psykisk helsevernloven § 5-6 a ikke går langt nok. Siktedes tidligere psykologer, psykiatere, fastlege, skolehelsetjeneste mv. vil etter forslaget fremdeles være bundet av taushetsplikten. Hensynet til materielt riktige avgjørelser er så viktig at denne feilkilden må elimineres ved at de rettsoppnevnte sakkyndige gis tilgang til hele spekteret av tidligere helseopplysninger.

Oslo politidistrikt mener på den annen side at presiseringen som utvalget kommer med i sine kommentarer, om at unntaket skal omfatte opplysninger både fra frivillig og tvungent psykisk helsevern og dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, er klargjørende for bestemmelsens innhold.

Advokatforeningen, Den norske legeforening og Mental Helse er enige i at taushetsplikten er en grunnleggende rettighet for den enkelte som det i svært liten utstrekning bør lovfestes unntak fra. De er derfor kritiske til utvalgets forslag om å fravike taushetspliktreglene i saker hvor spørsmålet om dom på særreaksjon er aktuelt.

Advokatforeningen begrunner sitt standpunkt med at personer som skal ilegges særreaksjoner, har behov for et ekstra vern, da ileggelse av særreaksjoner normalt vil være et onde for den det ilegges. Det vises også til at de personer som her vil omfattes generelt kvier seg for å oppsøke hjelpeapparatet, og at det vil kunne føre til at de avstår fra slike henvendelser hvis de ikke er trygge på at opplysningene ikke kommer videre.

Den norske legeforening mener grunnleggende sett at utvalget ikke vektlegger hensynet til tillit mellom pasient og behandler i tilstrekkelig grad. Høringsinstansen uttaler følgende:

«Legeforeningen mener ytterligere uthuling av taushetsplikten svekker en nødvendig tillit mellom en gruppe svært sårbare personer og helsetjenesten. De generelle unntak fra taushetsplikten som i dag er nedfelt i lovgivningen åpner i tilstrekkelig grad for opplysningsrett og opplysningsplikt ut fra konkrete vurderinger. Det er imidlertid behov for økt kunnskap og bedre veiledningsmateriale om taushetspliktens grenser hos både helsepersonell, politi og påtalemyndighet.
[…] En utvidelse til også å gjelde ved idømmelse av særreaksjon er en mer omfattende uthuling av taushetsplikten enn det utvalget gir uttrykk for i utredningen. For det første er det på dette tidspunktet foreløpig ikke avgjort hvorvidt gjerningspersonen er skyldig, eller tilregnelig, eller om vilkårene for idømmelse av særreaksjon er oppfylt. Dette vil i praksis, som utvalget også peker på, føre til at de opplysningene som unntas fra taushetsplikten kan bli brukt i tilregnelighetsvurderingen og ved vurderingen av hvorvidt det foreligger grunnlag for straffenedsettelse.
For det andre vil det ved en slik adgang ikke foreligge helseopplysninger fra oppholdet under særreaksjonen, slik at man er henvist til å innhente informasjon fra tiden forut for handlingen. Her vil hensynet til tilliten til helsevesenet komme inn, da man på dette tidspunktet vil ha en interesse av at behandlingstrengende både oppsøker helsevesenet, og har den nødvendige tillit til at han eller hun kommer med relevante og fullstendige opplysninger.»

Mental Helse deler langt på vei Legeforeningens syn om at ytterligere uthuling av taushetsplikten svekker en nødvendig tillit mellom en gruppe svært sårbare personer og helsetjenesten, og er kritiske til at slikt innsyn blir gitt på et tidspunkt hvor det ikke er avgjort hvorvidt gjerningspersonen har begått lovbruddet, om vedkommende er tilregnelige og eventuelt om vilkårene for idømmelse av særreaksjon er oppfylt. Videre uttales følgende:

«Mental Helse mener også at dette kan føre til forhåndsdømming fordi tidligere registrerte episoder med «dårlig oppførsel» ikke har sammenheng med nåværende handling[,] men blir behandlet som sådan når informasjonen er kjent.»

Videre foreslår Legeforeningen at regelen i psykisk helsevernloven § 5-6 a, heller enn å uthule taushetsplikten, bør innskrenkes eller presiseres ved at det oppstilles en uttrykkelig regel om at unntaket fra taushetsplikten kun gjelder for opplysninger som stammer fra perioden for gjennomføringen av særreaksjonen. Mental Helse støtter dette.

Det er videre en rekke høringsinstanser som støtter særuttalelsen til Rieber-Mohn, herunder Den rettsmedisinske kommisjon, Nordland statsadvokatembeter, Rogaland statsadvokatembeter, Sentral fagenhet for tvungen omsorg, St. Olavs Hospital HF ved Regional sikkerhetsavdeling Brøset, Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helse Midt og Helse Nord og Stine Sofies Stiftelse.

Ut over å støtte forslaget, uttaler Den rettsmedisinske kommisjon imidlertid at de savner en diskusjon om muligheten for oppnevning av verge etter vergemålsloven kunne løst noen av problemene med nekting av tilgang til journal- og helseopplysninger, og at denne problemstillingen bør utredes nærmere før en eventuell lovendring.

Oslo politidistrikt fremholder at tilsvarende unntak fra den lovbestemte taushetsplikten i helsepersonelloven også bør gjelde i saker hvor det er mistanke om selvforskyldt utilregnelighet ved rus eller seponering av medisiner. Ellers vil et manglende samtykke fra siktede sette en rask stopper for mulighet til å anvende straffeloven § 20 annet ledd. Det må i slike saker undersøkes hvorvidt siktede er underlagt et vedtak om tvangsmedisinering eller under frivillig medisinering. Slike opplysninger er helseopplysninger og vil derfor være underlagt taushetsplikten i helsepersonelloven § 21. Med mindre siktede samtykker til deling av slike opplysninger, jf. helsepersonelloven § 22, vil ikke påtalemyndigheten få tilgang til helseopplysninger som vil utgjøre et helt sentralt bevis i saken.

6.8.5 Departementets vurdering

Formålet med den helserettslige taushetsplikten er å gi pasientene trygghet for at de kan oppsøke lege eller annet helsepersonell, og gi personlig informasjon, uten risiko for at den spres til andre. Departementet deler mange av høringsinstansenes syn på at helsepersonells taushetsplikt er en grunnleggende og viktig rettighet for den enkelte, og at individene som denne proposisjonen dreier seg om i stor grad er en sårbar gruppe som trenger særlig beskyttelse. Innsyn i helseopplysninger bør derfor i hovedsak baseres på samtykke.

Samtidig ønsker departementet nå å vektlegge i større grad enn tidligere den nære sammenhengen mellom foreliggende helseopplysninger og observandens psykiske helse på gjerningstiden, jf. Rieber-Mohns særmerknad (utredningen punkt 18.1.4.5.2, side 260–261). Dette er etter departementets syn ikke tilstrekkelig vektlagt etter gjeldende rett. Personvernhensyn er gitt for høy prioritet i norsk straffeprosess, og departementet vil justere dette. Det vil være i samfunnets interesse at helseopplysninger kommer frem og medvirker til større treffsikkerhet i valg av reaksjonsform. Departementet vil derfor foreslå en ny regel som regulerer dette spørsmålet.

Utgangspunktet for departementets vurdering er at samtykke blir gitt i det store antallet av saker. Andre eksisterende unntaksregler nevnt ovenfor, kan ellers medføre at det til tross for taushetsplikten kan utleveres helseopplysninger i et ikke ubetydelig omfang. Den endringen som foreslås, vil derfor gjelde et meget begrenset antall saker, og betydningen av den foreslåtte endringen skal derfor ikke overdrives. Spørsmålet er like fullt prinsipielt viktig.

Et spørsmål i seg er om den enkelte observand har samtykkekompetanse, og om samtykket er frivillig og informert. Å vurdere samtykkekompetanse er ingen enkel oppgave, og vil normalt bygge på skjønnsmessige overveielser. Etter Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven (IS-8/2012) fremgår det på side 61 at om pasienten har samtykkekompetanse og mulighet for å avgi et gyldig samtykke, avhenger av en konkret vurdering av pasientens modenhet, psykiske og somatiske tilstand. Det innebærer at vedkommende fysisk og psykisk må være i stand til både å forstå og vurdere konsekvenser av samtykket. I virkelighetens verden dreier dette seg også om spørsmålet faktisk blir vurdert, om vurderingen er reell, og om verge blir oppnevnt i alle saker hvor det er lovpålagt. Det er departementets inntrykk at dette ikke alltid vurderes like inngående som det bør. En tiltalt som dømmes til tvungen omsorg eller overføring til tvungent psykisk helsevern (med mindre vedkommende er medisinert eller lider av en tilstand som ellers er trengt tilbake), vil nærmest per definisjon ikke ha samtykkekompetanse, og en verge skal oppnevnes.

Departementets forslag forutsetter at en verge oppnevnes i tråd med gjeldende rett, og at vergen deretter tar stilling til samtykkespørsmålet. Departementet ønsker her å understreke betydningen av at regelverket på vergemålsområdet følges på dette punktet.

Departementet mener, i likhet med Datatilsynet, at utvalgets forslag til regulering – som etter sitt innhold omfatter tvungent psykisk helsevern, tvungen omsorg og forvaring – er lovteknisk uheldig, da de sakkyndiges rett til innsyn i saker som gjelder spørsmålet om tilregnelighet, ikke bør reguleres i en lov som «kun» gjelder psykisk helsevern. Videre bemerker departementet at terskelen i ordlyden for å innhente de opplysninger «som er nødvendige for å vurdere» om særreaksjon skal idømmes, åpner opp for at bestemmelsen kan bli brukt i stor utstrekning, da det for påtalemyndigheten normalt vil foreligge et slikt behov, av hensyn til sakens opplysning. Videre kan det innvendes at det heller ikke er klart hvem som vil være den «faglig ansvarlige» for en forvaringsinnsatt, ei heller for en annen siktet forut for idømmelse av særreaksjon.

Når det foreslås å utvide innsynsretten i saker hvor det er spørsmål om tilregnelighet, er departementets vurdering basert på en rekke argumenter, herunder:

  • Betydningen av materielt riktige straffesaker. Grunnlaget man bygger avgjørelsen på, må være så fullstendig som mulig. I enkelte tilfeller kan helsejournalopplysninger stamme fra tiden rundt handlingstidspunktet og dermed være særlig relevant for den sakkyndiges vurdering. I saker hvor den siktede først knyttes til saken på et senere tidspunkt, ligger det i dagen at disse opplysningene er meget sentrale. Manglende innsyn kan føre til at både utilregnelige kan bli straffet og at tilregnelige kan bli idømt særreaksjon.

  • Hvorvidt det foreligger en alvorlig sinnslidelse i gjerningsøyeblikket, har nær sammenheng med vedkommendes tidligere dokumenterte helsetilstand.

  • Det er ikke riktig at en siktet som ikke ønsker å gi tilgang til helseopplysninger, selv er herre over utfallet av saken i så stor grad.

  • I en del saker blir de sakkyndige bedt om foreta fremtidige risikovurderinger. Her vil innsyn i vedkommendes historikk være særlig sentralt.

  • Videre er det allerede tilfeller hvor avveininger har medført at hensynet til sakens opplysning går foran personvernet. I nevnte rundskriv fra Helsedirektoratet (IS-8/2012) fremgår det at hvis det utvilsomt er i pasientens interesse, men vedkommende av en eller annen grunn ikke er i stand til å gi samtykke (for eksempel i koma), og hvor opplysningene er nødvendige for en adekvat medisinsk behandling av vedkommende, kan det presumeres et samtykke til innsyn. Dette må vurderes ut fra opplysningenes art og vedkommendes antatte vilje.

  • Et praktisk utslag av systemet i dag er at spørsmålet om innsyn i noen grad overlates til den sakkyndiges evne til å få kontakt med siktede, samt den sakkyndiges overtalelsesevne. Departementet har forstått det slik at en sentral del av den sakkyndiges første møte med siktede er å få etablert en slik kontakt at samtykke gis. Videre kan det heller ikke utelukkes at innleggelse etter straffeprosessloven § 167 har blitt brukt som pressmiddel, slik at siktede har fått presentert «valget» mellom å gi innsyn i helseopplysninger eller å bli innlagt på tvungen observasjon. Selv om dette ikke er utbredt, og vårt inntrykk er at sakkyndige er opptatt av å utføre oppdraget på en god og samvittighetsfull måte, er det uheldig å ha et system hvor dette er mulig.

Det er flere høringsinstanser som har uttalt at bruk av verge burde utredes nærmere. Departementet viser til at utgangspunktet for de sakkyndiges innsyn er at det foreligger et samtykke fra observanden, og fra verge i de tilfeller observanden ikke er samtykkekompetent. Departementets forslag til ny regel endrer ikke på dette. Etter departementets syn er det ikke behov for at dette utredes nærmere, men det forutsettes at verge faktisk oppnevnes i tråd med regelverket i dag. Det understrekes derfor at de sakkyndige skal ta seg tid til å foreta en reel vurdering av om verge skal oppnevnes i hver enkelt sak. Departementet bemerker videre at i den grad vergen sier ja til innsyn, er ikke dette nødvendigvis mindre inngripende for den det gjelder enn et innsyn etter forslaget til ny bestemmelse i straffeprosessloven.

En av hovedbegrunnelsene bak taushetsplikten, er å verne om forholdet mellom pasient og helsepersonell. Det har her stor betydning at den enkelte selv opplever at man kan betro seg og søke hjelp. At en person ikke vil fortelle legen sin eller annet helsepersonell om sine psykiske problemer fordi han eller hun senere skal begå en kriminell handling, anses søkt. Det kan imidlertid ikke utelukkes at en person som dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern, og dermed opplever at innsyn gis i tråd med departementets forslag, senere er tilbakeholden med å betro seg til helsevesenet. Dette vil uansett være en meget begrenset gruppe.

Når det gjelder belastningen et slikt innsyn kan medføre, må det også sees hen til den oppmerksomheten som uansett vil bli rettet mot tiltaltes personlige forhold i en alvorlig straffesak. Samtidig er det straffeprosessuelle regler som kan være med på å motvirke spredning utenfor rettssalen av helseopplysninger, for eksempel adgangen til å beslutte at et rettsmøte helt eller delvis skal holdes for lukkede dører, jf. domstolloven § 125 første ledd bokstav b.

Avslutningsvis vil departementet også vise til at de sakkyndige i praksis får innsyn i tidligere helseopplysninger i både Sverige og Danmark. Det svenske systemet adskiller seg fra det norske ved at det først er etter domfellelse for lovbruddet at de sakkyndige oppnevnes, og da gis det innsyn uten unntak. I Danmark er det i utgangspunktet et krav om samtykke, men det er en annen unntaksregel som i praksis ofte blir benyttet, hvor opplysninger kan videreformidles når det er nødvendig for å ivareta en «åbenbar almen interesse eller af væsentlige hensyn til patienten, sundhedspersonen eller andre». Den danske, mer pragmatiske reglen, er det etter departementets oppfatning grunn til å nærme seg også i Norge.

Samlet sett, både sett hen til den nære sammenhengen mellom helseopplysninger og tilregnelighetsvurderingen, samt at det foreligger tunge samfunnsmessige hensyn, særlig betydningen av at rette reaksjonsform idømmes, har departementet kommet til at det bør innføres et nytt unntak fra den alminnelige helserettslige taushetsplikten.

Departementet har kommet til at slikt innsyn kun bør gis i de alvorlige straffesakene, og derfor begrenses innsynet til straffesaker om lovbrudd som kan medføre fengsel i mer enn seks år. På denne måten unngår man at status som siktet i en mindre alvorlig sak er tilstrekkelig til å gjøre inngrep i taushetsplikten. Videre vil innsynsretten ikke gjelde for den sakkyndige som kun skal foreta foreløpige undersøkelser.

En annen avgrensing departementet mener er av betydning, er at det kun skal være de nødvendige helseopplysninger som er omfattet. Dette er inntatt for å sikre at helseopplysninger om forhold som er irrelevante for vurderingen av vedkommende psykiske helse, ikke bringes videre. Opplysninger om for eksempel innleggelser i psykisk helsevern eller poliklinisk behandling ved distriktpsykiatrisk senter (DPS) vil naturlig nok være relevante i denne sammenheng. Fastlegens opplysninger om diverse somatiske plager som benbrudd eller informasjon om siktedes prevensjon, kan normalt sett ikke anses nødvendige. Dette kan imidlertid stille seg annerledes i saker hvor en somatisk eller organisk sykdom kan sees i sammenheng med en ellers bisarr adferd, svikt i virkelighetsforståelsen eller funksjonsevnen. Uansett må omfanget av innsynretten vurderes konkret i den enkelte sak.

Departementet ønsker samtidig ikke å begrense innsynretten til det psykiske helsevern (slik som utvalget, som henviser til den faglig ansvarlige) og er i denne sammenheng enig i det som blant annet DRK har uttalt i høringsrunden. Det foreslås at alle ledd i helsevesenet etter omstendighetene kan plikte å gi innsyn i siktedes helseopplysninger, dersom opplysningene er nødvendige i utilregnelighetsvurderingen. Dette omfatter da både «førstelinjetjenesten», dvs. fastleger og det kommunale behandlings- og hjelpeapparatet, samt psykiatriske andre- og tredjelinjetjenester.

Det understrekes at departementets forslag langt på vei vil gi innsyn i de samme sakene som etter utvalgets forslag, selv om det umiddelbart kan fremstå som en utvidelse. Dette er fordi de alvorlige sakene normalt også vil aktualisere en særreaksjon. Utvalgets forslag var etter departementets syn lovteknisk uheldig, og det vil være den beste løsningen med en egen regel i straffeprosessloven. Departementet mener også at det er en bedre avgrensing å knytte innsynsretten til saker hvor tilregnelighet er et tema.

Departementet har også vurdert alternative reguleringer, for eksempel om den sakkyndige skulle henvende seg til retten, med en begrunnet henvendelse med anmodning om å tillate innsyn i helseopplysninger. En løsning etter en slik modell vil føre til at det ville være retten i det enkelte tilfelle som tok stilling til spørsmålet. Dette ville være en noe mer ressurskrevende modell, og departementet har konkludert med at dette ikke er ønskelig. Det er usikkert om domstolsprøvingen i slike saker ville bli reell. Muligheten av å benytte den allerede eksisterende unntaksregelen i helsepersonelloven § 23 nr. 4 er også vurdert, ved å senke terskelen for dens anvendelse på området for rettspsykiatri. Dette vil etter departementets syn ikke være noen god løsning, da denne særlige straffeprosessrettslige reguleringen bør fremgå av straffeprosessloven.

Departementet foreslår derfor å innføre en egen bestemmelse i straffeprosesslovens kapittel om rettspsykiatriske undersøkelser, ny § 168 a, for saker hvor det er spørsmål om tilregnelighet. Departementet foreslår følgende ordlyd:

«Nødvendige opplysninger knyttet til siktedes helse kan gis videre til de sakkyndige som foretar en rettspsykiatrisk undersøkelse, selv om siktede ikke samtykker til slik utlevering. Dette gjelder bare i saker om lovbrudd som kan medføre fengsel i mer enn seks år og hvor utfallet kan avhenge av om siktede er tilregnelig eller ikke.»

6.9 Tvungen psykiatrisk undersøkelse

6.9.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 167 kan retten ved kjennelse bestemme innleggelse av siktede til undersøkelse på psykiatrisk sykehus eller annet egnet undersøkelsessted hvis det er nødvendig for å bedømme siktedes sinnstilstand, etter at forsvarere og oppnevnte sakkyndige er hørt. Retten fastsetter samtidig frist for varigheten av innleggelsen. Fristens lengde er ikke nærmere regulert, og synes i praksis ofte å sammenfalle med eller være noe kortere enn den frist som settes for ferdigstillelse av den sakkyndiges erklæring. I kravet om at de oppnevnte sakkyndige skal være hørt, ligger det at det ikke vil være tilstrekkelig at en sakkyndig som skal foreta en foreløpig erklæring etter straffeprosessloven § 165 fjerde ledd, uttaler seg om slik innleggelse, se Bjerke/Keiserud/Sæther, Straffeprosessloven kommentarutgave Bind I (4. utgave, Oslo 2011) side 599. I praksis er det ofte slik at de sakkyndige blir oppnevnt i samme kjennelse som man beslutter tvungen psykiatrisk undersøkelse.

Helsepersonellet som foretar observasjonen skal se på siktedes fungering, adferd og uttalelser på en objektiv måte og beskrive dette, slik at de sakkyndige kan bruke dette «råmaterialet» til å foreta sin vurdering. I senere tid er det vanlig at observasjonsteamene i tillegg vurderer siktedes sinnstilstand ut fra hva de har sett i observasjonsperioden, dog slik at det i sluttrapporten skilles klart mellom hva som er fakta fra observasjonen og hva som er vurderinger.

Det er også hjemmel for tvungen observasjon i helselovgivningen. Etter psykisk helsevernloven § 3-2, jf. § 3-5 kan en pasient innlegges til tvungen observasjon for å avgjøre om vedkommende fyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern. Slik innleggelse skal ikke vare ut over ti dager fra undersøkelsens begynnelse uten pasientens samtykke. Hvis det er strengt nødvendig, kan innleggelsen eventuelt forlenges med inntil ti nye dager etter samtykke fra kontrollkommisjonens leder. Noen lenger innleggelse til observasjon utover pasientens samtykke, hjemler imidlertid helselovgivningen ikke.

Blir siktede straffet, skal observasjonsoppholdet komme til fradrag i straffen etter samme regler som varetektsfengsel. Dette gjelder også når siktede uten rettens kjennelse har latt seg innlegge til undersøkelse.

6.9.2 Utvalgets forslag

Utvalget viderefører adgangen for retten til å beslutte innleggelse i institusjon for å få gjennomført psykiatriske undersøkelser etter straffeprosessloven § 167. Bestemmelsen er begrunnet i hensynet til at straffesaker skal opplyses i størst mulig grad. Etter utvalgets syn vil slik innleggelse i noen tilfeller være nødvendig for å få gjennomført en forsvarlig utredning av siktede, det vil si en observasjon av siktedes daglige funksjon på en sikker måte over tid. Videre uttaler utvalget følgende (utredningen punkt 18.3 side 269):

«Det er imidlertid grunn til å betone i større grad enn det som gjøres i den gjeldende § 167, at dette er et alvorlig tvangsinngrep overfor den det gjelder. Selv om straffeprosessloven § 167 anvendes sjelden i praksis, er det grunn til å styrke siktedes rettssikkerhetsgarantier og i større grad tydeliggjøre de skranker som gjør seg gjeldende. Det gjelder ingen tidsbegrensning i dagens bestemmelse, og dertil kommer at det er lite veiledning i forarbeidene om hvor lenge en slik innleggelse kan og bør vare ut over at det er vist til at fristen i praksis vil svare til fristen for å avgi den psykiatriske erklæring med fratrekk for tiden det tar å skrive den.»

På denne bakgrunn foreslår utvalget å innta i bestemmelsen at retten bare kan beslutte slik observasjon når dette ikke er et uforholdsmessig inngrep jf. straffeprosessloven § 170 a. Utvalget legger til grunn at det ikke er tvilsomt at prinsippet som er uttrykt i § 170 a i straffeprosesslovens fjerde del kommer til anvendelse, men det er av pedagogisk verdi at dette også uttrykkes i bestemmelsen om tvungen psykiatrisk undersøkelse.

Videre foreslår utvalget at det skal inntas en tidsbegrensning i bestemmelsen. Det foreslås at retten setter en frist for varigheten av innleggelsen, som skal være så kort som mulig og ikke overstige fire uker. Fristen skal kunne forlenges ved kjennelse med inntil fire uker av gangen. Utvalget oppstiller ikke noen absolutt lengste frist. Forlengelse av observasjonen skal gis i henhold til bestemmelsens vilkår når det er nødvendig og forholdsmessig.

Utvalget presiserer også at døgnobservasjon etter straffeprosessloven § 167 bør kunne starte før eller i forbindelse med oppnevning av sakkyndige, med tanke på å kunne få så god observasjon, så nært opp til tidspunktet for handlingen observanden er siktet for, som mulig. Presiseringen er ikke ledsaget av noe forslag til endring av lovens ordlyd, som i dag forutsetter at de sakkyndige skal være hørt før slik innleggelse bestemmes av retten.

6.9.3 Høringsinstansens syn

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg, deler utvalgets oppfatning om at det i enkelte saker er behov for observasjon over tid for å få et tilstrekkelig godt grunnlag for å vurdere tilregnelighetsspørsmålet. Det store flertallet av høringsinstansene mener også at hjemmelen bør benyttes i noe større utstrekning enn i dag.

Borgarting lagmannsrett (med tilslutning fra Agder lagmannsrett), Den rettsmedisinske kommisjon, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Kristiansand tingrett og Mental Helse støtter utvalgets vurderinger og forslag til tillegg i ordlyden i straffeprosessloven § 167. Videre har Politihøyskolen, Helsedirektoratet, Helse Bergen HF Haukeland universitetssykehus og Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon støttet utvalgets forslag på sakkyndigområdet på generelt grunnlag, uten å uttale seg mer konkret om dette temaet.

Oslo politidistrikt mener imidlertid at forslaget om å innta i lovteksten at innleggelsen ikke skal være et uforholdsmessig inngrep, er en unødvendig presisering. Forslaget til tidsbegrensning på fire uker vil alene bidra til å ivareta forholdsmessighetsvurderingen, en vurdering domstolene for øvrig er godt kjent med ved bruk av tvangsmidler.

Rogaland statsadvokatembeter uttaler seg på sin side om hvordan forholdsmessighetsvurderingen bør praktiseres. Påtalemyndigheten bør ikke falle for fristelsen av «forholdsmessighetsgrunner» å henlegge mindre alvorlige forhold grunnet manglende tilregnelighet uten at dette er tilstrekkelig utredet. For de som ikke kvalifiserer til særreaksjon, vil en slik henleggelse være å få et «frikort» til å begå stadig nye lovbrudd. Det bør kunne presiseres at dersom siktede motsetter seg øvrige undersøkelser, bør forholdsmessighetsprinsippet ikke stenge for at tvungen psykiatrisk undersøkelse benyttes også for mindre alvorlige lovbrudd.

Det er en rekke høringsinstanser som støtter forslaget, men som mener at fire uker ofte vil være for kort tid for observasjon, herunder blant annet Den norske legeforening, Norsk psykologforening, Oslo universitetssykehus ved seksjon psykosebehandling, Oslo universitetssykehus ved Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst, Sentral fagenhet for tvungen omsorg, St. Olavs Hospital HF ved Regional sikkerhetsavdeling Brøset og Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helse Midt og Helse Nord. Blant nevnte høringsinstanser er det et flertall som mener at det bør foreslås innleggelse i inntil åtte uker som utgangspunkt. Ved utredning med mistanke om psykisk utviklingshemming, bør det anbefales tre måneders innleggelse. St. Olavs Hospital HF ved Regional sikkerhetsavdeling Brøset og Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helse Midt og Helse Nord begrunner sitt standpunkt om innleggelse i inntil åtte uker blant annet av hensyn til nødvendig varighet ved utredning av rusutløste psykotiske tilstander.

Et fåtall høringsinstanser uttaler seg også om spørsmålet om de sakkyndige bør være oppnevnt på tidspunktet for kjennelse om observasjon. Den rettsmedisinske kommisjon støtter utvalgets presisering om at det kan avsies kjennelse for observasjon før det oppnevnes sakkyndige. Norsk psykologforening, Regional sikkerhetsavdeling Brøset og Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helse Midt og Helse Nord er uenig i presiseringen.

Det er også flere høringsinstanser blant annet Norsk sykepleierforbund, Oslo universitetssykehus, Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør Øst ved overlege dr. med. Kjersti Narud og Den norske legeforening som viser til at judisielle døgnobservasjoner bør konsentreres ved noen særskilte enheter og at det eventuelt på sikt bør opprettes egne observasjonsposter. Legeforeningen uttaler følgende:

«Legeforeningen mener judisielle døgnobservasjoner av faglige grunner bør konsentreres ved noen særskilte enheter – i den grad dette er praktisk og geografisk mulig. Dette er ønskelig for å sikre at kvaliteten blir god nok og for å sikre mest mulig faglig likeartet gjennomføring av observasjonene. Vi mener judisielle døgnobservasjoner per i dag fortrinnsvis bør gjennomføres på de regionale sikkerhetsavdelingene da erfaring tilsier at tilstrekkelig kompetanse på observasjon i døgnavdeling bare kan oppnås hvis ansvar for denne type arbeid sentraliseres slik. På sikt bør det opprettes egne observasjonsenheter ved disse avdelingene. Det bør arbeides videre med å sikre tilstrekkelig kapasitet, erfaring og kompetanse for observasjon i døgnavdeling.»

6.9.4 Departementets vurdering

Det er behov for en bestemmelse som gir hjemmel for tvungen psykiatrisk undersøkelse i straffesaker. For å vurdere sinnstilstanden til siktede, vil det i en del saker ikke være tilstrekkelig for de sakkyndige med samtaler for å få et tilfredsstillende vurderingsgrunnlag. Den siktede må vurderes over tid. Dette vil typisk være hvis siktede har kompliserte symptomer, er vanskelig å tolke eller ikke ønsker å samarbeide. I slike saker vil det være naturlig for den sakkyndige å anmode om tvungen psykiatrisk undersøkelse. Et nokså opplagt eksempel er i de saker hvor siktede ikke samarbeider ved å forholde seg taus. Et annet forhold som høringsinstansene trekker frem som vanskelig å belyse utelukkende gjennom samtale, er siktedes funksjonsevne. For å vurdere dette må man observere siktede over tid, også gjennom dagliglivets alminnelige gjøremål og ved å se på hvordan vedkommende forholder seg til andre mennesker.

Det legges til at det finnes et mindre inngripende alternativ til tvungen observasjon; at de sakkyndige observerer tiltalte under rettsforhandlingene. Slik observasjon kan fungere som et supplement til de andre undersøkelsene de sakkyndige gjør, men som inntatt i punkt 6.12.4, bør ikke de sakkyndige være til stede i retten i større grad enn hva som er nødvendig for å opplyse saken. Å følge rettsforhandlingene gir normalt ikke det fulle bildet av vedkommendes funksjonsevne i dagliglivet utenfor rettsalen, og skjer som oftest lenge etter handlingstidspunktet. Slik observasjon fremstår derfor ikke som et reelt alternativ til tvungen observasjon etter § 167.

Tvungen psykiatrisk observasjon vil således være et nødvendig bidrag til materielt riktige avgjørelser i enkelte straffesaker. Samtidig mener departementet, i likhet med utvalget, at det er viktig å understreke at dette er et alvorlig tvangsinngrep som kan være meget inngripende for den enkelte.

Departementet er enig med utvalget i at det grunnleggende prinsippet om at slike inngrep ikke skal være uforholdsmessig, også gjelder ved tvungen psykiatrisk observasjon. I straffeprosessloven kommer dette prinsippet til utrykk i § 170 a. Utvalget ønsker å innta en henvisning til bestemmelsen i § 167 av pedagogiske hensyn. Paragraf 170 a gjelder som et utgangpunkt for tvangsmidler etter straffeprosesslovens fjerde del, men det er lagt til grunn at bestemmelsen også gjelder for andre tvangsmidler som har straffeprosessuell betydning, jf. Bjerke/Keiserud/Sæther, Straffeprosessloven kommentarutgave Bind I (4. utgave, Oslo 2011) side 609. Videre vises det til Grunnloven § 94 første ledd, hvor det uttrykkelig sies at frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep, samt til Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5.

Departementet er derfor av den oppfatning at det ikke er nødvendig å innta i ordlyden at innleggelse bare kan bestemmes av retten når det ikke er et «uforholdsmessig inngrep jf. § 170 a». Det er ikke tvilsomt at den alminnelige forholdsmessighetsbegrensning gjelder for tvungen psykiatrisk undersøkelse i straffesaker. En direkte henvisning i bestemmelsen til et så grunnleggende og generelt prinsipp ved straffeprosessuelle tvangsmidler, vil etter departementets oppfatning ikke øke borgernes rettssikkerhet. I denne forbindelse viser departementet til – som enkelte høringsinstanser også påpeker – at forslaget om å innta en tidsbegrensing i bestemmelsen er en viktigere endring.

Departementet er enig med Oslo universitetssykehus ved Regional sikkerhetsavdeling, Helse Sør-Øst at i den alminnelige forholdsmessighetsvurdering må forholdsmessigheten av tvungen psykiatrisk observasjon vurderes opp mot hva som er begrunnelsen for slik innleggelse. Tvungen psykiatrisk observasjon vil i mange saker være en viktig forutsetning for at rette reaksjon idømmes, herunder at saken eventuelt blir henlagt eller at utfallet blir frifinnelse. Det er meget alvorlig både for den enkelte og for samfunnet dersom en sak ender i uriktig reaksjonsform. På den annen side vil departementet bemerke at det ikke kan være slik at forholdsmessighetsvurderingen strekkes i de tilfeller siktede ikke samarbeider, og at tvungen innleggelse er som et «ris bak speilet». Forholdsmessighetsvurderingen må i alle tilfeller foretas på vanlig måte, basert på hvor alvorlig inngrepet vil være for den enkelte, vurdert opp mot behovet for slik observasjon i straffesaken.

Departementet er av den oppfatning at det bør innføres en tidsbegrensing i bestemmelsen. Dette vil gi større forutsigbarhet og samtidig understreke at slik innleggelse er et alvorlig inngrep for borgeren. Som et overordnet utgangspunkt skal innleggelsen være så kort som mulig. Departementet har imidlertid merket seg at det store flertallet av tunge, medisinske høringsinstanser mener utvalgets forslag til en lengstefrist på fire ukers innleggelse, er for kort. Departementet mener at regelen bør være innleggelse i inntil åtte uker, med mulighet til fire ukers forlengelse. Høringsinnspillene fra medisinskfaglig hold er så samstemte og overbevisende at det må føre til en utvidelse av utvalgets forslag, slik at tidsbegrensingen blir inntil åtte uker. Det er trukket frem at i mange saker er det nødvendig med tre måneders innleggelse, særlig hvis rus er med i bildet. Utviklingen i samfunnet med flere og mer potente rusmidler, gir behov for observasjon over lengre tid for å se med sikkerhet hvordan siktede er i rusfri tilstand. Forslaget med innleggelse inntil fire uker er således i utakt med hva de som faktisk arbeider med slike innleggelser mener er nødvendig for å danne seg et tilstrekkelig godt grunnlag for observasjonene. Selv om utvalget foreslår at innleggelse kan forlenges av retten med inntil fire uker (så lenge retten finner det nødvendig og forholdsmessig), er det lite heldig å legge opp til en ordning hvor normaltilfellene krever to runder i domstolene. Samtidig ønsker departementet at det inntas i ordlyden at innleggelsen skal være så kort som mulig, og vil understreke at i saker hvor det er tilstrekkelig etter en medisinskfaglig vurdering med en kortere innleggelse, skal det ikke være noen automatikk i at innleggelse gis for åtte uker. Varigheten må vurderes konkret i den enkelte sak.

Når det gjelder tvungen observasjon av siktede ved spørsmål om psykisk utviklingshemming, har høringsinnstansene fra medisinskfaglig hold anbefalt tre måneders innleggelse. Departementets forslag om at retten kan gi kjennelse om innleggelse med varighet inntil åtte uker med mulighet for fire ukers forlengelse, korresponderer således også bedre med den observasjonsperioden som er anført å være nødvendig for denne gruppen. Departementet har ikke funnet grunn til å regulere spørsmålet for denne gruppen særskilt, da adgangen til forlengelse av observasjonsperioden er tilstrekkelig.

Det er flere høringsinstanser som uttaler seg om hvor slik observasjon bør skje, og at dette bør sentraliseres til noen særskilte enheter. Departementet har innhentet statistikk fra 2010 frem til og med 2016 som viser at det har skjedd en utvikling, og at det store antallet observasjoner etter § 167 i dag gjennomføres på de regionale sikkerhetsavdelingene. Departementet er positive til en slik utvikling, da de regionale sikkerhetsavdelingene derved kan øke sin kompetanse, og det vil sørge for at de ulike observasjonene rundt om i Norge blir mer ensartede. De spesielle krav som må stilles til helseinstitusjonen ved en slik observasjon – som ikke er helsehjelp, og derfor skal følge egne rutiner, blant annet ved å dokumentere observasjonene utenfor sykehusets vanlige journalsystem – mener departementet det vil være større bevissthet rundt i disse særskilte enhetene. Noen videre regulering av hvor slik observasjon bør skje, anses derfor ikke nødvendig.

Utvalget har også foreslått at slik observasjon bør kunne starte før sakkyndige er oppnevnt, riktignok uten tilhørende forslag til endring av bestemmelsens ordlyd. Det er et fåtall høringsinstanser som har uttalt seg om dette, og etter hva departementet forstår er det ikke et stort behov for en slik regulering. Departementet har derfor vært i noe tvil. Det vil i enkelte saker være en klar fordel med en nokså umiddelbar observasjon etter et begått lovbrudd for å få det beste grunnlaget for å vurdere siktedes sinntilstand på handlingstidspunktet. Å vente på oppnevning av sakkyndige, kan forsinke denne prosessen. Samtidig må det sees hen til at departementet har kommet til at innleggelsen skal være så kort som mulig og ikke lenger enn åtte uker, og at dette skal vurderes konkret ved hver enkelt oppnevning. Retten vil i enkelte saker kunne være avhengig av medisinskfaglig ekspertise for å kunne foreta en reell vurdering av både behov for slik observasjon og omfanget av den. Videre vil behovet for at man skal kunne foreta slik innleggelse forut for oppnevning, trolig bli mindre med en nasjonal implementering av «Brøset-modellen», se punkt 6.6 ovenfor. Det er ventet at dette vil føre til en raskere og enklere oppnevningsprosess. På den bakgrunn har departementet kommet til at regelen ikke bør endres på dette punktet. Departementet presiserer til slutt at det anses som en praktisk løsning at tvungen observasjon og oppnevning av de sakkyndige skjer i samme kjennelse, og § 167 er ikke til hinder for dette.

6.10 Helsefaglige undersøkelser og testmetoder

6.10.1 Gjeldende rett

Det er ikke særskilt regulert i straffeprosessloven hvordan helsefaglige undersøkelser skal gjennomføres.

I helselovgivningen er det generelle krav til faglig forsvarlighet, jf. helsepersonelloven § 4. I faglige retningslinjer om «Utreding, behandling og oppfølgning av personer med psykoselidelse» fra Helsedirektoratet (2013) på side 41 og 42 uttales det at:

«Ved mistanke om psykoseutvikling og ved psykoselidelser er det nødvendig med en bred utredning. For å sikre best mulig kvalitet på diagnostikk brukes det i økende grad strukturerte intervjuer, der en i samtale med pasienten, og eventuelt pårørende, går gjennom de ulike symptomene og utviklingen av disse. Utredningen må legge like stor vekt på ressurser og mestring som sykdomstegn.».

Dette munner ut i en anbefaling om at de sakkyndiges utredning blant annet skal inneholde:

  • «Strukturerte intervjuer/spørreskjemaer om spesielt viktige områder, slik at en kan gjøre en systematisk vurdering av symptomenes alvorlighetsgrad, funksjonsnivået og andre tilhørende problemer.

  • […]

  • Undersøkelse av kognitiv fungering og nevropsykologisk testing av ulikt omfang.»

Videre har DRK, psykiatrisk gruppe, i sine nyhetsbrev gitt enkelte anbefalinger om hvordan slike formaliserte utredningsverktøy skal brukes (jf. nyhetsbrev nr. 5, nr. 11 og nr. 21). Det er også gitt en mer generell «Retningslinje for rettspsykiatriske undersøkelser av siktede, tiltalte og domfelte i straffesaker» fra DRK i 2002, hvor det nokså detaljert fremgår hvordan den sakkyndige skal gå frem ved psykiatriske undersøkelser. Hvis disse retningslinjene ikke overholdes av de sakkyndige, vil DRK normalt komme med en bemerkning i sin gjennomgåelse av erklæringen.

6.10.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår ingen endringer på dette området, og uttaler at det ikke vil være hensiktsmessig med særskilte helsefaglige reguleringer om gjennomføring av psykiatriske og psykologiske undersøkelser i strafferettslig sakkyndigsammenheng. Utvalget legger til grunn at de generelle faglige retningslinjene vil være tilstrekkelige, og disse forutsettes de sakkyndige, i kraft av sin profesjon og sitt arbeid, å kjenne til og etterleve. Strukturerte intervjuer og spørreskjema vil kunne være et verdifullt supplement til en klinisk undersøkelse. Utvalget mener at slike verktøy vil sikre en ensartet diagnostiseringspraksis og være til hjelp for at relevante symptomer under undersøkelsen ikke utelates.

Utvalget anbefaler at DRK, psykiatrisk gruppe, i sine nyhetsbrev (eller andre uttalelser) til fagmiljøene, klargjør hvilke diagnoseverktøy som anbefales. Dette er et supplement til de mer generelle retningslinjene og anbefalingene fra Helsedirektoratet. Særlige forhold som følger av at undersøkelsen gjennomføres som en del av straffeprosessen, kan det med fordel informeres om i et standardskriv som vedlegges den sakkyndiges mandat.

6.10.3 Høringsinstansens syn

Det er et fåtall høringsinstanser som har uttalt seg om dette temaet. Oslo universitetssykehus, Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør Øst ved overlege dr. med. Kjersti Narud er positiv til forslaget om at det bør vurderes i den enkelte sak hvilke metoder som skal benyttes, og uttaler følgende:

«Ved utredning av observander, er det vesentlig at de sakkyndige har bred klinisk kompetanse og erfaring i vurdering og utredning av psykosepasienter. Slik kompetanse gjør det mulig å vurdere om, og i så fall hvilke, utredningsinstrumenter som skal benyttes. […]
Anbefalt bruk av instrumenter bør formidles til fagmiljøet i nyhetsbrev fra DRK, og inngå i opplæring på C-kursene. Er instrumentene lisensiert, bør DRK påse slik lisensiering som muliggjør opplæring, tilgang og bruk for de sakkyndige.»

Spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist støtter utvalgets vurderinger om hvorledes observasjoner skal gjennomføres, og at det ikke bør være standardiserte undersøkelsesmetoder med en obligatorisk «pakke» av slike undersøkelser, skåringer og tester. Hun viser til at de sakkyndige nettopp skal være sakkyndige på hva som vil være relevant å utrede i det enkelte tilfellet.

Politihøyskolen, Helsedirektoratet, Helse Bergen HF Haukeland universitetssykehus og Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon støtter alle på generelt grunnlag utvalgets forslag på sakkyndigområdet, men har ikke uttalt seg mer konkret om temaet.

På den annen side kritiserer Steinar Nilssen, overlege, spesialist i psykiatri, Helgelandssykehuset HF og Erling Inge Kvig, psykologspesialist, Nordlandssykehuset HF utvalgets vurderinger og uttaler følgende:

«Vi mener disse anbefalinger er svært problematiske, og etterlyser større refleksjon omkring strukturerte metoders potensielt mangelfulle validitet.
[…] En vesentlig problemstilling er imidlertid at flere observatører godt kan være enige om at en person f. eks tilfredsstiller de kriterier som definert i måleinstrumentet, men denne enigheten sier ikke nødvendigvis noe om gyldigheten eller validiteten ved vurderingen. Med validitet menes her om måleinstrumentet faktisk måler det det påstås å måle.
[…] Vår vurdering er derfor at utvalgets anbefaling om bruk av «spørreskjemaer» i klinisk praksis, og rettspsykiatrisk forståelse, kan være av mer skade enn nytte.»

6.10.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger på dette området. Valg av metode og bruk av eventuelle strukturerte intervjuer og testmetoder må foretas av den sakkyndige og vurderes i den enkelte sak. Den sakkyndiges fagkunnskap og skjønn skal og bør være avgjørende for hvordan en rettspsykiatrisk undersøkelse gjennomføres. Departementet mener at dette bør gjelde både ved foreløpige erklæringer og ved en full rettspsykiatrisk undersøkelse.

Utvalget har redegjort for enkelte standardiserte utrednings- og testmetoder samt strukturerte intervjuer, jf. utredningen punkt 18.4.3 side 272 flg. Departementet finner ikke grunn til å redegjøre nærmere for de ulike verktøy som er tilgjengelig i dag. På generelt grunnlag bemerkes at mange av metodene ikke er utarbeidet med tanke på en rettspsykiatrisk undersøkelse, og det er grunn til å være kritisk til validiteten i det enkelte tilfelle. Godt klinisk skjønn vil ikke kunne erstattes av slike metoder. Strukturerte intervjuer og tester må komme i tillegg til den ellers etablerte metode for sakkyndigarbeidet. Det er også viktig å velge «rett» metode til den enkelte siktede, og som påpekt i høringsrunden bør man for eksempel ha et bevisst forhold til om man benytter tester godkjent for voksne eller mindreårige sett hen til siktedes alder.

Mælandrapporten fra 2013 anbefaler på sin side at de tre regionale kompetansesentrene i sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri gis i oppdrag å utarbeide en anbefaling om hvilke undersøkelsesverktøy som kan bidra til mer standardiserte betingelser for observasjonene. Det forutsettes også i rapporten at DRK vil innlemme slike anbefalinger i sine fremtidige retningslinjer eller nyhetsbrev.

Departementet ønsker ikke å formalisere anbefalingen fra Mælandrapporten nå. Det er mest hensiktsmessig at det overlates til DRK, ved psykiatrisk gruppe, å følge med på den faglige utviklingen og vurdere om det er grunn til å anbefale bruken av enkelte vitenskapelig dokumenterte hjelpemidler. DRK bør, i den grad det er medisinsk grunnlag for det, komme med anbefalinger om bruk av ulike verktøy i sine nyhetsbrev, slik de også har gjort tidligere. Departementet mener videre at DRK bør se hen til hvilke metoder som er anbefalt brukt i våre naboland. Det kan være gode grunner for at anbefalingene ikke er sammenfallende på grunn av ulike systemer, ressurser osv., men etter departementets syn vil det like fullt være verdifullt å følge med på utviklingen utenfor Norges grenser.

6.11 Video- og lydopptak

6.11.1 Gjeldende rett

I dag er sakkyndiges bruk av video- og lydopptak av samtalene med siktede ikke særskilt regulert i norsk rett. Det er uansett ikke tvilsomt at det er adgang til å ta slike opptak. Det vil være de alminnelige regler om sakkyndigbevis i straffeprosessloven kapittel 11 og de spesielle reglene om rettspsykiatriske undersøkelser i straffeprosessloven kapittel 13 som på mer generelt grunnlag regulerer dette.

Et viktig prinsipp av betydning for bruken av slike opptak fremgår av straffeprosessloven § 169, hvor det er nedfelt at rettspsykiatriske undersøkelser «skal foretas slik at den ikke blir til unødig ulempe eller krenkelse for den siktede eller andre». Videre skal det samme iakttas når undersøkelsen blir brukt under saken. Hvis slike opptak er foretatt, må det også forutsettes at dette omtales i den sakkyndiges erklæring.

Dersom slike opptak avspilles i retten, er det flere straffeprosessuelle problemstillinger som må vurderes. Det vises til utvalgets utredning punkt 18.2.2.1 og 18.2.2.2 side 264–266 om siktedes rettigheter og vern mot selvinkriminering. Den sakkyndige bør også informere siktede om at opptaket kan bli brukt av påtalemyndigheten i saken. Orienteringen om siktedes rettigheter forut for eller i samtalen som skal tas opp, må tilpasses siktedes forutsetninger for å forstå, slik at rettighetsvernet er effektivt. Her vil det blant annet være grunn til å se hen til alder, intellektuell kapasitet eller IQ, og forklare siktedes rettigheter på en forståelig og enkel måte. Ved behov må rettighetene gjentas underveis i samtalen.

6.11.2 Utvalgets forslag

Utvalgets syn er at verken video- eller lydopptak bør innføres som en alminnelig ordning ved de sakkyndiges undersøkelser av siktede. Utvalget finner ikke grunn til å regulere spørsmålet særskilt, ei heller forby slike opptak, da det i enkelte saker vil kunne være hensiktsmessig at det gjøres opptak, i første rekke til hjelp for de sakkyndige.

6.11.3 Høringsinstansens syn

Det er et fåtall høringsinstanser som har uttalt seg spesifikt om dette spørsmålet. Advokatforeningen og Den rettsmedisinske kommisjon er enige med utvalget i at det ikke bør tas video- og lydopptak av de sakkyndiges samtaler med observanden og eventuelle komparenter. Politihøyskolen, Helsedirektoratet, Helse Bergen HF Haukeland universitetssykehus og Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon støtter alle på generelt grunnlag utvalgets forslag på sakkyndigområdet, men har ikke uttalt seg nærmere om dette temaet.

Nordland statsadvokatembeter mener på den annen side at lyd- og/eller bildeopptak bør være et naturlig utgangspunkt og et viktig bidrag i riktig retning. Det begrunnes slik:

«Vi mener fordelene må vektes tyngre enn utredningen gjør, men vi erkjenner samtidig at visse avklaringer først må til, bl.a. hvordan opptakene skal sikres og håndteres videre.
Et viktig argument for at opptak gjennomføres, er å tydeliggjøre at de sakkyndige ikke er i noen behandlerrolle, men opptrer på oppdrag fra retten. De er oppnevnt som rettslige sakkyndige for å bidra til å belyse straffbarhetsvilkåret tilregnelighet. […]
Hvordan informasjonen kommer frem, vil i enkelte saker kunne være avgjørende for hvordan symptomtyngden for om det er psykose i rettslig forstand foreligger eller ikke.»

6.11.4 Departementets vurdering

Departementet kan i det vesentlige tiltre utvalgets vurderinger når det gjelder synet på at video- og lydopptak ikke bør innføres som en alminnelig ordning ved rettspsykiatriske undersøkelser i straffesaker. Det er usikkert hvor stor nytte samfunnet ville hatt av en slik ordning, og de prinsipielle så vel som praktiske hensyn som taler imot er tungtveiende.

De sakkyndiges samtaler med observanden vil være et sentralt grunnlag for de sakkyndiges vurdering. For eksempel kan det, i samarbeidet mellom to sakkyndige, være hensiktsmessig at de kan se opptak av hverandres samtaler. Retten kan også i enkelte saker ha nytte av å se hvordan observanden fremstod nærmere handlingstidspunktet. Videre vil opptak kunne bedre kontrollen av den sakkyndiges vurderinger, både for DRK, retten og i ytterste konsekvens ved gjenåpning. Eventuelle misforståelser eller upresis tolkebistand vil også kunne bli avdekket.

Bevisføring om enkeltutsagn i disse samtalene vil på den annen side sjeldent være et gode for retten, noe som hadde kunnet blitt en hovedregel snarere enn unntaksregel dersom det ble lovregulert at det normalt skal tas video- og/eller lydopptak som kan avspilles i saken. Det er heller ikke ønskelig med en større vridning i retning av at de sakkyndige, altså helsepersonell, i siktedes øyne blir oppfattet som en som skal innhente bevis. Det er også praktiske innvendinger mot å gjøre slike opptak til en alminnelig ordning med administrasjon av utstyr og opptak, all den tid slike undersøkelser i dag gjennomføres overalt, og ikke i egne, tilpassede lokaler hvor det kunne forutsettes at tilfredsstillende utstyr var tilgjengelig.

Det avgjørende for vurderingen må imidlertid være bakgrunnen for at de sakkyndige er oppnevnt og rettens behov for at de sakkyndige avgir sin helsefaglige vurdering, hvor alle forhold av betydning for deres undersøkelse er sammenholdt. De sakkyndige er oppnevnt basert på sin spesielle kompetanse og kliniske erfaring for å avgi en kvalifisert vurdering. Det er de sakkyndiges faglige vurdering av observanden – på et fagfelt hvor retten trenger bistand – som er avgjørende, ikke enkelthetene i undersøkelsen. Departementet vil derfor ikke innføre noen nye regler på dette området.

6.12 Sakkyndiges tilstedeværelse i retten

6.12.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 143 tredje ledd kan sakkyndige innkalles til å gi muntlig forklaring for retten, enten i stedet for å avgi skriftlig erklæring eller for å redegjøre nærmere for avgitt erklæring. De plikter å møte etter samme regler som vitner, og innkalles av påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 275 fjerde ledd. I motsetning til vitner, kan sakkyndige være til stede under hele forhandlingen, jf. straffeprosessloven § 144. Det er retten som avgjør omfanget av sakkyndiges tilstedeværelse. Det er ikke regler for når sakkyndigbeviset skal føres under forhandlingen, og praksis ser ut til å variere. De sakkyndige kan pålegges å være til stede under hele forhandlingen, dersom retten anser dette nødvendig. Vanligvis vil minst én rettspsykiatrisk sakkyndig være til stede under hele saken.

6.12.2 Utvalgets forslag

Utvalget er bedt om å vurdere reglene om sakkyndiges møteplikt under hovedforhandlingen, herunder om sakkyndigbevis bør føres tidligere under forhandlingen for å styrke muligheten for kontradiksjon.

Utvalget foreslår ingen endringer i straffeprosessloven i denne sammenheng. Utvalget mener at det avgjørende må være om det er hensiktsmessig å være til stede for å besvare mandatet. Utvalget presiserer betydningen av at retten er mer bevisst disse spørsmålene.

6.12.3 Høringsinstansenes syn

Et fåtall høringsinstanser uttaler seg om dette spørsmålet. Domstoladministrasjonen (DA) er opptatt av at dersom sakkyndige blir pålagt å være i retten i stor grad, så vil dette ha betydning for tilgangen til sakkyndige. DA mener at utvalget i for liten grad har berørt denne siden ved bruken av sakkyndige. Videre påpeker DA i sin uttalelse at det på bakgrunn av utvalgets forslag om et klarere skille mellom medisin og juss, kun unntaksvis vil være behov for at de sakkyndige er til stede under hele hovedforhandlingen. Dette vil etter DAs syn føre til at flere vil være villige til å påta seg sakkyndigoppdrag og at de sakkyndige vil ha tid og mulighet til å påta seg flere oppdrag. Samtidig påpeker DA at det også vil kunne innebære en besparelse i utgifter til utbetaling av godtgjøring.

6.12.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at det i utgangspunktet bør være opp til retten og partene å avgjøre hvorvidt de sakkyndige skal være i retten og i hvilket omfang. Det er imidlertid viktig at sakkyndige ikke blir pålagt å være til stede i retten gjennom hele hovedforhandlingen «for sikkerhets skyld». Når sakkyndige påtar seg sakkyndigoppdrag for retten, kommer dette normalt i tillegg til deres ordinære arbeid. Dersom sakkyndige i stor utstrekning kan forvente å bli pålagt å være i retten over lengre tid enn nødvendig, vil dette kunne medføre at rekrutteringsgrunnlaget for sakkyndige blir mer begrenset. Departementet vil derfor understreke betydningen av at retten vurderer behovet for, og omfanget av, de sakkyndiges tilstedeværelse i retten, slik at den sakkyndiges møtetid begrenses til det som er nødvendig for å opplyse saken. Departementet antar at reglene som foreslås i denne proposisjonen, som gjør skillet mellom den sakkyndiges vurderinger og de rettslige sider av tilregnelighetsspørsmålet skarpere, vil kunne medføre at behovet for den sakkyndiges tilstedeværelse i retten blir mindre. Departementet foreslår derfor ingen endringer i straffeprosessloven på dette punktet.

Departementet mener at retten aktivt må vurdere hvilke deler av hovedforhandlingen de sakkyndige bør delta på. Det er naturlig at sakkyndige er til stede når tiltalte forklarer seg. Rettssalen er en arena for observasjon av tiltalte for de sakkyndige. Samtidig må det tilføyes at rammene for å vurdere tilregnelighet i en rettsal ikke er optimale. Vurderinger av tilregnelighet gjøres best i dagligdagse rammer og gjøremål, i samtaler og når observanden er i interaksjon med andre. Spørsmålet om de sakkyndige skal være til stede i retten, og i hvor stor grad, bør derfor avhenge av hvorvidt det er hensiktsmessig for deres besvarelse av mandatet.

Departementet mener at spørsmålet om tidspunktet for når sakkyndigbeviset skal føres under hovedforhandlingen, gjør seg gjeldende for sakkyndige generelt. Dette bør derfor overlates til oppfølgningen av straffeprosessutvalgets utredning.

6.13 Opplæring av rettens aktører

6.13.1 Gjeldende rett

I dag inngår ikke opplæring i bevisbedømmelse eller rettspsykiatri som en del av den obligatoriske delen av jusstudiet ved de juridiske fakultetene. Fagdommere, påtalejurister og advokater vil derimot over tid få erfaring med slike vurderinger.

Det er ikke en egen dommerutdannelse i Norge. Kompetansearbeidet i Domstoladministrasjonen har gjennomgått enkelte endringer i de senere år. Alle nyutnevnte dommere deltar på et introduksjonsprogram på fem moduler som hver går over tre dager. Sammenlignet med det tidligere startkurset, handler programmet nå mer om den praktiske utøvelsen av dommerrollen. I en av modulene er det satt av halvannen timer til temaet «Bruk av sakkyndige som ledd i bevisføringen og om praktisk håndtering av sakkyndige», hvor også tilregnelighet er berørt. De samme temaene er også integrert i introduksjonsprogrammet for nytilsatte dommerfullmektiger. Deltakerne får tilsendt en rapport utarbeidet av et utvalg nedsatt av Advokatforeningen, Dommerforeningen, Riksadvokaten og Regjeringsadvokaten med retningslinjer for sakkyndigarbeid i domstolene.

Domstoladministrasjonen avholder et årlig dommerseminar, hvor 90 prosent av dommerne deltar. Dommerseminaret går over to dager. Seminaret fokuserer på dagsaktuelle temaer og på dommerhåndverket. Domstoladministrasjonen har også produsert en video om sakkyndighet som benyttes.

Det finnes ikke noe sentralt opplegg for opplæring i rettspsykiatriske spørsmål for påtalejurister, men i enkelte politidistrikter er det en innføring i disse problemstillingene i kurs for nye politijurister. I tillegg har politiet i enkelte distrikter organisert egne grupper med jurister og etterforskere som har opparbeidet seg spesialkompetanse i slike saker.

6.13.2 Utvalgets forslag

Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å legge inn en særskilt opplæring i bevisbedømmelse eller rettspsykiatri i jusstudiet. Derimot mener utvalget at det er en mer treffsikker strategi å tilby kompetansetiltak til den gruppen som faktisk ender opp med å arbeide med slike spørsmål etter endt utdannelse.

Utvalget mener at det for de fleste dommere vil dreie seg om få saker i året. De vurderer det derfor som en mulighet å etablere ordninger hvor ansvaret for psykiatriske spørsmål legges til enkelte miljøer eller personer, og at disse får særskilt opplæring. Utvalget konkluderer likevel med at det mest hensiktsmessige er at domstolen, politiet og påtalemyndigheten selv sørger for slike ordninger, ettersom det dreier seg om forholdsvis få saker per år.

Videre mener utvalget at det bør satses sterkere på kompetansetiltak for dommere, påtalemyndigheten, forsvarere og bistandsadvokater på dette området. I denne sammenheng vil det være naturlig å gi Den rettsmedisinske kommisjon, eller de nyopprettede kompetansesentrene, en mer fremtredende rolle.

6.13.3 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som uttaler seg om dette spørsmålet. De som uttaler seg, støtter imidlertid utvalgets forslag om å overlate til domstolen, politiet og påtalemyndigheten selv å sørge for kompetansehevende tiltak.

Folkehelseinstituttet mener i tillegg, som utvalget, at Den rettsmedisinske kommisjon bør ha en sentral rolle i slik opplæring. Kristiansand tingrett er uenig med utvalget i at dommere sjelden kommer i berøring med saker om strafferettslig tilregnelighet, men mener likevel ikke at det er noen grunn til å løse dette kompetansebehovet på annen måte enn kompetansebehov på andre områder. Tingretten anbefaler fortsatt en praksis der dommere selv dekker individuelle kompetansebehov ved å delta på sentrale kurs, eller ved at mer allmenne kompetansebehov også dekkes ved at tingretten selv arrangerer kurs for egne dommere.

6.13.4 Departementets vurdering

Departementet deler utvalgets og høringsinstansenes syn om at det ikke synes hensiktsmessig å lov- eller forskriftsfeste obligatorisk opplæring i bevisbedømmelse eller rettspsykiatri i jusstudiet, da dette ikke er relevant for alle. Videre er departementet enig i at det generelt er viktig med kompetansehevende tiltak for domstolen, politiet og påtalemyndigheten på dette området, og at aktørene selv bør sørge for dette. Det er videre naturlig at Den rettsmedisinske kommisjon, i samarbeid med andre sentrale aktører, tar en aktiv rolle i slik opplæring.

Departementet legger til at reglene om mandat som omtalt i punkt 6.7, vil bidra til at variasjonsbredden i de sakkyndiges erklæringer blir mindre, samt at det blir mer rendyrket som et medisinskfaglig dokument, slik at det antas å bli lettere for rettens aktører å benytte innholdet i erklæringen i den rettslige vurderingen.

6.14 Sammensetning, rekruttering og kvalifikasjoner for medlemmene i Den rettsmedisinske kommisjon

6.14.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 146 første ledd slår fast at: «Det skal for hele riket være en rettsmedisinsk kommisjon som veiledende organ i rettsmedisinske spørsmål. Medlemmene oppnevnes av Kongen. Kommisjonen kan deles i flere avdelinger.» Videre følger det av annet ledd at Kongen gir nærmere regler for kommisjonen og dens arbeidsordning.

I forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 1 slås det fast at kommisjonen skal være inndelt i faggrupper, men at departementet fastsetter antallet grupper, inndeling og antallet medlemmer. I dag består kommisjonen av fire grupper: Gruppe for rettspatologi og klinisk rettsmedisin, toksikologisk gruppe, genetisk gruppe og psykiatrisk gruppe. Etter forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 2 skal kommisjonens medlemmer ha relevant faglig kompetanse. I tillegg skal høy vitenskapelig og sakkyndig kompetanse vektlegges. Psykiatrisk gruppe består av elleve personer, både psykiatere og psykologer.

Justis- og beredskapsdepartementet innførte gjennom Rundskriv nr. G-04/2014 en ny modell for rekruttering og oppnevning av medlemmer til Den rettsmedisinske kommisjon. I henhold til rundskrivet, skal departementet oppnevne et innstillingsråd og lyse ut vervene. Formålet med omleggingen var å sikre et bredt rekrutteringsgrunnlag, samt en åpen og transparent rekrutterings- og oppnevningsprosess.

6.14.2 Andre lands rett

I Danmark skal Retslægerådet avgi medisinske uttalelser til offentlige myndigheter i saker som angår enkeltpersoners rettsforhold. Kommisjonen skal bestå av landets fremste fagkyndige. Rådet har to avdelinger, én for psykiatri og én for somatisk rettsmedisin. Enkeltsaker behandles som hovedregel skriftlig av tre medlemmer, og baserer seg på en gjennomgang av sakens dokumenter. Retslægerådet gir ut årsberetning hvor det redegjøres for utvalgte emner og saker som er av spesiell interesse. På den måten formidles rådets faglige standpunkter og anbefalinger. Disse standpunktene og anbefalingene danner presedens. Retslægerådet skal avgi uttalelser om psykiatriske sakkyndigerklæringer i straffesaker og ta stilling til hvorvidt straff eller andre reaksjonsformer er formålstjenlig.

I Sverige er gjerningspersonens psykiske tilstand kun av betydning for straffespørsmålet. Det kan likevel være behov for å avklare gjerningspersonens sinnstilstand på handlingstidspunktet for å avgjøre reaksjonsform, men dette skjer først etter at gjerningspersonen er funnet skyldig i lovbruddet. Rättsmedicinalverket har ansvaret for organisering, utførelse og kontroll av all rettsmedisinsk virksomhet. Rättsmedicinalverket består av seks rettsmedisinske avdelinger som har ansvar for hvert sitt distrikt. I tillegg finnes rettspsykiatriske avdelinger i Stockholm og Göteborg.

6.14.3 Utvalgets forslag

Selv om sakkyndige som oppnevnes i dag har bedre og mer kunnskapsbasert forståelse av psykisk helse enn sakkyndige hadde tidligere, er det etter utvalgets oppfatning fortsatt behov for en sentralisert kontrollinstans. Utvalget anbefaler at DRK videreføres, men at oppdraget kan og bør løses på en noe annen måte.

Selv om Justis- og beredskapsdepartementet formelt sett fastsetter antall grupper og inndeling og antall medlemmer, mener utvalget at dette ikke rokker ved kommisjonens uavhengighet. Det er lang tradisjon for at kommisjonen kommer med anbefalinger hva gjelder oppnevning av nye medlemmer. Medlemmenes uavhengighet sikres ifølge utvalget gjennom at de oppnevnes for inntil tre år av gangen, og at kommisjonen består av de fremste fagpersonene i landet og personer som har andre stillinger og tilknytning til ulike fagmiljøer.

På denne bakgrunn mener utvalget at dagens organisering av DRK, hvor kommisjonens medlemmer oppnevnes av regjeringen med hjemmel i straffeprosessloven § 146, med Statens sivilrettsforvaltning som kommisjonens sekretariat, gir den nødvendige uavhengighet.

For å markere kommisjonens uavhengighet og sikre kommisjonens legitimitet, foreslår utvalget at det i tilknytning til oppnevningsprosessen nedsettes en fagkyndig gruppe, der minst ett av medlemmene har professorkompetanse i psykiatri eller psykologi. Utvalget foreslår derfor å foreta følgende endring i forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 2 (endring i kursiv):

«Kommisjonens medlemmer skal ha relevant faglig kompetanse. Høy vitenskapelig og sakkyndig kompetanse skal vektlegges. Før det oppnevnes medlemmer til psykiatrisk gruppe, skal det innhentes uttalelser fra et fagkyndig råd bestående av tre personer, hvorav minst én skal ha professorkompetanse

Utvalget mener at modellen som departementet har benyttet for rekruttering ved siste oppnevningsprosess, harmonerer godt med utvalgets forslag.

Utvalget mener videre at det er et godt utgangspunkt at tre personer utfører kontroll av sakkyndige erklæringer. Utvalget reiser videre spørsmålet om det er grunn til å endre sammensetningen av psykiatrisk gruppe, som i dag består av medlemmer med helsefaglig bakgrunn (psykiatere eller psykologer). I Sverige består en tilsvarende gruppe også av jurister og lekfolk. Reaksjonen i etterkant av 22. juli-saken viste at det er ulike synspunkter på hvorvidt også andre profesjoner bør delta i diskusjonen omkring tilregnelighet.

Utvalget konkluderer med at det ikke er hensiktsmessig at lekfolk skal delta i kommisjonen, da DRK bør være et fagorgan. Lekfolk har en plass i domstolene som lekdommere. Funksjonen til lekdommerne er blant annet å bidra til demokratisk kontroll med rettsvesenet og gi legitimitet til avgjørelsene som fattes.

6.14.4 Høringsinstansenes syn

Spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist støtter utvalgets vurdering av at det er behov for et kontrollorgan og at DRK bør bestå. Det samme gjør Statens Sivilrettsforvaltning (SRF). SRF uttaler at det antallet saker der DRK har kommentarer av større eller mindre grad, understøtter at det er behov for en nasjonal rettsmedisinsk kommisjon som foretar en ekstern kvalitetskontroll av rettsmedisinske sakkyndigerklæringer. Ingen av høringsinstansene hevder at DRK bør erstattes av et annet kontrollorgan.

Randi Rosenqvist mener videre at samtlige medlemmer i DRK bør være medisinsk sakkyndige. Både Legeforeningen og Oslo universitetssykehus uttaler at DRK bør bestå av erfarne spesialister med bred klinisk erfaring, erfaring som rettsoppnevnte sakkyndige og om mulig med relevant akademisk kompetanse. Folkehelseinstituttet er også opptatt av at medlemmene både skal ha høy vitenskapelig og sakkyndig kompetanse.

Når det gjelder selve rekrutteringsprosessen til DRK, så viser Den rettsmedisinske kommisjon og Randi Rosenqvist til at Justis- og beredskapsdepartementet allerede i 2014 etablerte en oppnevningsprosess tilsvarende utvalgets forslag. DRK uttrykker videre at det ikke er nødvendig å særbehandle rekrutteringsprosessen for psykiatrisk gruppe, slik utvalget gjør i forslaget til ny § 2 i forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon.

Rosenqvist mener det er viktig at interesserte vurderes av et faglig råd, slik utvalget foreslår, men er ikke enig med utvalget i at det må stilles krav om at minst en av dem skal ha professorkompetanse. Rosenqvist begrunner dette med at å framheve professorkompetanse, kan forstås som at dette er viktigere enn sakkyndigkompetanse. Hun bemerker følgende:

«[…] det vil være bekymringsfullt om noen medlemmer i en slik gruppe blir oppnevnt utelukkende fordi de har professorkompetanse uten å kjenne til kommisjonens arbeidsoppgaver.»

Oslo politidistrikt støtter utvalgets forslag til presisering, og synes det er bra at man får en lovfestet kvalitetskontroll av den fagkompetanse som skal utgjøre psykiatrisk gruppe i Den rettsmedisinske kommisjon. Også Folkehelseinstituttet støtter utvalgets forslag til presisering i § 2 i forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon og mener i tillegg at minst ett av medlemmene i den psykiatriske gruppen må være professorkompetent for å sikre et nivå av akademisk kompetanse.

6.14.5 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at det fortsatt er et behov for et sentralt organ som skal fungere veiledende i rettsmedisinske spørsmål. Utvalget har diskutert muligheten for å slippe til andre fagdisipliner i DRK, psykiatrisk gruppe, slik som jurister eller lekmenn, men både utvalget og høringsinstansene konkluderer med at dette ikke er hensiktsmessig. Departementet deler dette synet. DRK skal være et ekspertorgan. Rettspsykiatriske vurderinger som skal ligge til grunn for rettens vurdering av tilregnelighetsspørsmålet, gjøres best av personer med relevant medisinsk- eller psykologfaglig kompetanse og erfaring. Departementet mener det derfor fortsatt bare skal være medlemmer med medisinsk- og psykologfaglig bakgrunn i DRK, psykiatrisk gruppe.

Departementet er enig med høringsinstansene som understreker betydningen av å ha erfaring fra klinisk arbeid og som sakkyndig for å kunne ha et verv i DRK. Det er også viktig at denne erfaringen er oppdatert, og kontakt med praksisfeltet, behandlingsinstitusjoner eller forskningsmiljøer er således sentralt. Personer som har verv i DRK, bør ha en tilknytning til sin arbeidsplass, og det er viktig at vervene lar seg forene med medlemmenes ordinære arbeid.

Utvalget uttaler at oppnevningen for tre år bidrar til å sikre DRKs uavhengighet. Både DRK og SRF som sekretariat for kommisjonen har etter nærmere vurderinger og erfaring med kommisjonens arbeidsbelastning, funnet at det er mer hensiktsmessig å oppnevne for fire år av gangen. Både fordi rekrutterings- og oppnevningsprosessene er tid- og arbeidskrevende, og fordi det tar tid for nye kommisjonsmedlemmer å bli operative. Erfaring og kontinuitet er viktig for å styrke kvaliteten. Departementet ser ikke at det å utvide oppnevningsperioden med ett år bidrar til mindre uavhengighet, tvert imot er det etter departementets syn tungtveiende grunner som taler for å utvide oppnevningsperioden, og departementet foreslår derfor å utvide denne med ett år. Departementet mener at dette på en god måte balanserer hensynet til kommisjonens uavhengighet på den ene siden og behovet for å sikre kompetanse på den andre siden.

Justis- og beredskapsdepartementets nye modell for rekruttering og oppnevning av medlemmer til DRK, jf. Rundskriv nr. G-04/2014, harmonerer med Tilregnelighetsutvalgets anbefalinger og høringsinstansenes synspunkter, og vil bli videreført.

På bakgrunn av erfaringene med den nye rekrutteringsmodellen fra 2015, har departementet bedt relevante aktører om innspill til eventuelle justeringer. Blant annet foreslår departementet å utvide funksjonstiden til innstillingsrådet med ett år for å sikre kontinuitet. Dette vil også samsvare med en funksjonstid for medlemmene i DRK på fire år. I tillegg foreslår departementet å utvide innstillingsrådet til seks medlemmer, slik at samtlige fagmiljøer i DRK kan være representert, i tillegg til en ekstern leder og nestleder. Dette vil sikre nødvendig bredde i rådets kompetanse.

Departementet er enig i at det er viktig at det stilles høye krav til kompetanse både til vervene i DRK og til innstillingsrådet. Departementet er tvilende til hensiktsmessigheten av forslaget om å spesifisere at et av medlemmene i innstillingsrådet må ha professorkompetanse. Slik situasjonen er nå, tilfredsstiller rådet allerede dette kravet. Departementet er imidlertid enig med Randi Rosenqvist, som i sin høringsuttalelse presiserer at kravet om professorkompetanse kan gå på bekostning av behovet for sakkyndig erfaring og kompetanse. Departementet er av den oppfatning at erfaring som sakkyndig og kjennskap til DRKs arbeid, er av vesentlig betydning, og mener derfor at det ikke er formålstjenlig med et slikt krav.

6.15 Ansettelsesforhold og organisering i Den rettsmedisinske kommisjon

6.15.1 Gjeldende rett

I forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 1 fremgår det at departementet skal oppnevne en leder og en nestleder i hver gruppe, og at to av gruppelederne oppnevnes som henholdsvis leder og nestleder av kommisjonen. Kommisjonens leder og gruppeledere skal ha det faglige ansvaret for henholdsvis kommisjonens og gruppens virksomhet.

I forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 4 første ledd står det følgende:

«Kommisjonen har et sekretariat som ansettes av departementet etter at kommisjonens leder er hørt. Sekretariatet skal ledes av en jurist. Sekretariatet skal gi kontorfaglig og juridisk bistand til kommisjonen, herunder registrere og sende kommisjonens saker til vedkommende faggruppe, føre arkiv, utarbeide statistikk, bistå ved arrangement av kurs, dokumentere bruk av rettsmedisinske tjenester, føre register over sakkyndige, lage utkast til årsberetning mv.»

Kommisjonen får juridisk bistand fra et sekretariat som er lagt til Statens sivilrettsforvaltning. Sekretariatet består av jurister og administrativt ansatte.

6.15.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener at DRK har en arbeidsmengde som gjør det nødvendig med en kommisjonsleder i 100 prosent stilling. Utvalget vurderer også om det kan være behov for å styrke psykiatrisk gruppe, slik at leder for gruppen får en fast 50 prosent stilling, for å ivareta den økte arbeidsmengden som følger av forslagene i utredningen. Faste stillinger er etter utvalgets syn viktig for å ivareta arbeidsoppgaver som å utarbeide nyhetsbrev og andre veiledningsoppgaver. Det gir også mer forutsigbarhet både for arbeidstaker og arbeidsgiver med hensyn til fravær.

Utvalget ønsker som nevnt ikke å tilføre kommisjonen medlemmer med juridisk bakgrunn eller lekfolk. Utvalget går i sitt lovforslag inn for å skille klart mellom det rettslige og det medisinskfaglige, og mener at det derfor vil være mindre behov for å ha en jurist i kommisjonen enn tidligere. Snarere vil en jurist i kommisjonen nettopp kunne motvirke det ønskede skillet mellom juss og medisin. Utvalget mener imidlertid at DRK, psykiatrisk gruppe, bør ha bedre tilgang på juridisk kompetanse i sitt arbeid. Utvalget konkluderer derfor med at den beste løsningen er å styrke sekretariatet til DRK med én jurist, i tillegg til den juristen som i dag er sekretariatsleder.

6.15.3 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet om å styrke Den rettsmedisinske kommisjon, støtter forslaget om å styrke sekretariatet med juridisk kompetanse. Den rettsmedisinske kommisjon ser positivt på forslaget, men understreker at det ikke er psykiatrisk gruppe som i dag får for lite bistand. DRK er derfor opptatt av at en slik styrking også må komme de øvrige gruppene til gode.

Randi Rosenqvist støtter utvalget i at det er en god løsning å styrke dagens sekretariat med ytterligere én jurist. Rosenqvist utdyper sine synspunkter videre på følgende måte:

«Dersom man virkelig ønsker å styrke kommisjonen, vil det etter min mening være hensiktsmessig å frigjøre Kommisjonen fra Sivilrettforvaltningen organisatorisk og ha en egen jurist som sekretariatsleder. Det er min oppfatning at en juridisk sekretariatsleder på full tid og en leder for kommisjonen på full tid, hadde gjort kommisjonen sterk og styrket dens uavhengighet.»

Både Legeforeningen og Oslo universitetssykehus støtter utvalgets forslag om å styrke sekretariatet for å kunne legge bedre til rette for enkeltsaksbehandlinger. Legeforeningen mener at medlemmene av DRK bør ha deltidsstillinger, og at kommisjonens leder bør ha en forholdsvis høy stillingsprosent. Samtidig mener foreningen at det er viktig at medlemmene er i klinisk virksomhet.

Statens sivilrettsforvaltning (SRF) påpeker at det er et ressursspørsmål hvorvidt kommisjonen kan imøtekomme de økte kravene til medlemmene og økningen i antall saker til kommisjonen. Samtidig mener høringsinstansen også at det er et spørsmål om organisatorisk og administrativ innretning for hele DRK, ikke bare psykiatrisk gruppe. SRF støtter forslaget om å styrke kommisjonens sekretariat med en juriststilling, i tillegg til dagens juriststilling, som leder for DRKs sekretariat utfører i 100 prosent stilling. En slik styrking av sekretariatet vil ha økonomiske og administrative konsekvenser. SRF forutsetter at dette blir dekket inn gjennom tilsvarende økning av SRFs driftsbudsjett gitt dagens organisering. SRF reiser imidlertid spørsmål om styrkingen av lederfunksjonene som utvalget foreslår vil være tilstrekkelig for de oppgavene DRK skal løse. Videre bemerkes det at målet om at medlemmene av kommisjonen skal bestå av landets fremste fagpersoner, medfører at vervet kommer i tillegg til nokså arbeidskrevende stillinger «sivilt». Dette innebærer at mye av arbeidet i DRK må foregå utenom alminnelig arbeidstid. SRF etterlyser i så måte en vurdering av organisatorisk og administrativ innretning av DRKs arbeid.

Den rettsmedisinske kommisjon er i sin uttalelse enig med utvalgets forslag om å ansette leder av kommisjonen i 100 prosent stilling. Når det gjelder forslaget om å ansette leder av psykiatrisk gruppe i en 50 prosent stilling, så ønsker DRK at dette skal vurderes for de andre gruppelederfunksjonene også. Kommisjonen finner ikke at det er grunnlag for å særbehandle leder for psykiatrisk gruppe i så måte.

Når det gjelder forslaget om å ansette leder av DRK i 100 prosent stilling og leder av psykiatrisk gruppe i 50 prosent fast stilling, så understreker SRF at leder og gruppeleder ikke bør ha et ansettelsesforhold i SRF, da dette vil bryte med uavhengighetsprinsippet.

6.15.4 Departementets vurdering

Den rettsmedisinske kommisjon har hatt en økt saksmengde siden 2011. Økningen ser ut til å fortsette. I 2016 mottok DRK nesten 8 800 erklæringer. Dette er historisk høyt og setter kommisjonens tradisjonelle arbeidsform under et betydelig press. Høyt arbeidspress over tid kan skape slitasje. Slik situasjonen er i dag, har leder i DRK og flere av gruppelederne valgt å redusere sine ordinære stillinger for å kunne skjøtte vervet i DRK. Godtgjøringen for vervene gir ikke grunnlag for feriepenger, pensjonsrettigheter eller rettigheter i forbindelse med sykdom og uførhet. Departementet har forståelse for at dette ikke er en optimal løsning for enkelte av medlemmene, og resultatet kan bli at medlemmene ikke ser seg tjent med å redusere sin ordinære stilling ytterligere for å påta seg flere saker i DRK.

Departementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at det er behov for å styrke sekretariatet juridisk. Departementet peker imidlertid på at det ikke er psykiatrisk gruppe som per i dag har de største kapasitetsutfordringene. Departementet er derfor enig med DRK og SRF om at styrkingen må komme hele DRK til gode.

Departementet forstår utvalgets forslag om å ansette leder i 100 prosent stilling og gruppeleder for psykiatrisk gruppe i 50 prosent stilling, som et forslag om å splitte disse vervene. Departementet er enig i at dette vil kunne bidra til å bedre arbeidskapasiteten både for leder av DRK og gruppeleder for psykiatrisk gruppe. DRK har selv foreslått en slik løsning, både av hensyn til arbeidsbyrden, men også av legitimitetshensyn. Leder av DRK skal vurdere hva som er viktig for DRK som helhet, og ikke hva som isolert sett er viktig for den enkelte gruppe. Det å inneha både ledervervet og gruppeledervervet, vil kunne gjøre det vanskelig å ivareta helheten. I dag er det forskriftsfestet, jf. forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 1, at leder av DRK og nestleder også skal være gruppeledere. Departementet vil derfor endre forskriften på dette punktet.

Departementet ser at det kan være grunner til å se nærmere på hvilken tilknytningsform leder av DRK skal ha. Dette er ikke vurdert av utvalget. Etter departementets oppfatning må dette eventuelt utredes nærmere og vurderingen gjøres for DRK som helhet, ikke bare med utgangspunkt i psykiatrisk gruppe. I en slik utredning er det naturlig også å se på andre forhold som kan bidra til å løse kapasitetsutfordringene i DRK, og vurdere om det er andre endringer som bør gjøres for å sikre kvalitet, kontinuitet, stabilitet, trygghet og forutsigbarhet både for DRK og for medlemmene.

6.16 Den rettsmedisinske kommisjons oppgaver

6.16.1 Gjeldende rett

Den rettsmedisinske kommisjons primære funksjon er å sikre kvaliteten på medisinske sakkyndiges erklæringer og uttalelser. Straffeprosessloven § 147 slår fast at enhver som tjenestegjør som sakkyndig i rettsmedisinske spørsmål, straks skal sende DRK kopi av den skriftlige erklæringen som gis retten eller påtalemyndigheten. I henhold til straffeprosessloven § 147 er ikke foreløpige erklæringer omfattet av plikten til innsendelse til kommisjonen. Kommisjonen har likevel valgt å behandle slike erklæringer der de er gjort kjent med at de skal legges fram i retten, eller påtalemyndigheten eller retten ber om kommisjonens behandling. Årsrapporten til Den rettsmedisinske kommisjon for 2016 viser at antall innsendte foreløpige erklæringer har økt fra 2015 til 2016, jf. punkt 7.3.4. DRK antar at det fortsatt redegjøres for et uvisst antall foreløpige erklæringer i retten uten at de er kvalitetskontrollert av DRK.

Partene i en straffesak kan i tillegg fremstille personer for retten til avhøring som sakkyndig uten oppnevning, jf. straffeprosessloven § 149, såkalte partsantatte sakkyndige. Partsantattes erklæringer er ikke omfattet av innsendelsesplikten til DRK.

I forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3 bokstav a står det at DRK skal gjennomgå innsendte erklæringer og uttalelser som angitt i straffeprosessloven § 147 tredje ledd, og underrette retten, påtalemyndigheten og den som har avgitt erklæring om sin vurdering. Det samme gjelder om kommisjonen finner at det bør foretas ytterligere undersøkelser. Uttalelsen fra kommisjonen legges ved den sakkyndiges erklæring i straffesaken.

Straffeprosessloven § 147 tredje ledd slår fast at kommisjonen skal gjøre retten eller i tilfelle påtalemyndigheten oppmerksom på «vesentlige mangler». I dag kategoriserer kommisjonen sine tilbakemeldinger på følgende vis:

  • Ingen vesentlige mangler

  • Ingen vesentlige mangler, men kommentarer

  • Vesentlige mangler, ber om tilleggserklæring

  • Vesentlige mangler, ber ikke om tilleggserklæring

  • Vesentlige mangler, ber om nye sakkyndige

  • Avviste erklæringer

Ifølge årsrapport for 2016 var kommisjonens tilbakemelding i all hovedsak «ingen vesentlige mangler». Av 8 782 erklæringer fikk 7 480 tilbakemeldingen «ingen vesentlige mangler», etterfulgt av «ingen vesentlige mangler, men kommentarer» i 896 av tilfellene og «vesentlig mangler, ber om tilleggserklæringer» i 274 av tilfellene. I 66 tilfeller konkluderte DRK med «vesentlige mangler, ber ikke om tilleggserklæring». I 23 tilfeller ba DRK om nye sakkyndige eller avviste erklæringen.

DRK har også andre funksjoner utover kontrollvirksomheten. Disse oppgavene fremgår av forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3 bokstav b til d. DRK skal fungere som veileder for retten, påtalemyndigheten, forsvarere, bistandsadvokater, sakkyndige, justismyndigheter, helsemyndigheter og andre aktuelle myndigheter i rettsmedisinske spørsmål. DRK utarbeider informasjonsskriv og nyhetsbrev for å gi de ulike aktørene innen feltet kommisjonens syn på ulike aktuelle problemstillinger. Psykiatrisk gruppe har for eksempel publisert to slike nyhetsbrev i 2016, der de blant annet kommer med anbefalinger og veiledning om rettspsykiatriske erklæringers form og innhold, samt forslag til mandat. DRK har også ansvar for sakkyndigutdannelse, herunder de såkalte B-kursene, se punkt 6.5. DRK skal i tillegg gi departementet en årlig beretning om arbeidet.

6.16.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår, i tråd med det som lenge har vært anbefalingen fra DRK, at dersom de foreløpige erklæringene skal benyttes i retten, så skal de sendes inn til DRK.

Utvalget foreslår videre at partsantatte sakkyndige som uttaler seg om psykiatriske forhold, skal legge frem skriftlig erklæring, og at de også får plikt til å sende erklæringen inn til DRK.

Utvalget finner støtte for en slik tilnærming i NOU 2001: 12 Rognumutvalget, se utredningen punkt 19.7.7.7 side 298:

«Rognum-utvalget foreslo en adgang for sakkyndige vitner i sin alminnelighet til å benytte erklæringer. Utvalget begrenser seg i lys av sitt mandat til å foreslå en regel for sakkyndige som uttaler seg om psykiatriske spørsmål med strafferettslig relevans. Mye kan tale for å gi reglene generell utforming for medisinske sakkyndige, men utvalget har ikke undersøkt om det på kommisjonens øvrige fagområder taler særlige hensyn mot en slik regel.»

Utvalget peker på at dersom det skulle vise seg å bli en ressursmessig belastning for DRK, psykiatrisk gruppe, å kontrollere erklæringene, bør utgiftene ved slik kontroll dekkes av partene, eventuelt etter de alminnelige reglene om godtgjørelse. Utvalget ser det imidlertid ikke som nødvendig å foregripe en slik utvikling ved å foreslå en bestemmelse om dette.

Slik utvalget ser det, bør den rettsmedisinske kontroll i hovedsak konsentrere seg om to forhold. For det første bør premissene som ligger til grunn for den psykiatriske konklusjonen, kontrolleres. Det vil si at kommisjonen ikke bør foreta en fullstendig etterprøving av sakens faktiske grunnlag, men undersøke om informasjonsgrunnlaget synes tilstrekkelig utredet, faglig fundert og om bildet som avtegnes ikke har innbyrdes motstridende elementer. For det andre bør kommisjonen etterprøve om det er sammenheng mellom premissene som erklæringen hviler på, og konklusjonen. Hvis informasjonsgrunnlaget er begrenset, bør dette også fremgå av erklæringen og ved at det uttrykkes mindre sikkerhet om konklusjonen.

Utvalget mener at forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3 bokstav a på en dekkende måte trekker opp rammene for den oppgaven kommisjonen bør gis som kontrollør av erklæringer og uttalelser.

Utvalget mener at lovens krav om at alle rettsmedisinske sakkyndigerklæringer straks skal sendes inn til kommisjonen, gir tilstrekkelig kontroll. I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig at flere deltar i enkeltsaksbehandlingen, noe forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 5 første ledd gir mulighet til.

Utvalget mener at det er hensiktsmessig at kommisjonen graderer bedømmelsene av erklæringene. Utvalget mener likevel at bruken av karakteristikken «ingen vesentlige mangler» i kommisjonens konklusjon bør opphøre, fordi formuleringen kan tolkes dithen at det foreligger en mangel, om enn ikke vesentlig. Karakteristikken kan videre gi inntrykk av at kommisjonen tar stilling til manglenes karakter. Utvalget mener kommisjonens konklusjoner bør gjenspeile den kontrollen som er utført, og ta stilling til hvorvidt erklæringen er mangelfull i henhold til de krav kommisjonen stiller til erklæringens besvarelse av mandatet, forhold mellom premisser og konklusjon og erklæringens begrunnelse. På denne bakgrunn foreslår utvalget å erstatte nåværende konklusjoner med følgende graderingssystem, som foreslås tatt inn som ny § 5 a i forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon, jf. punkt 19.7.7.5 side 296:

«Kommisjonens kontroll med psykiatriske erklæringer skal ha én av følgende konklusjoner:
  • a) Mandatet er besvart, og det er samsvar mellom premisser og konklusjon.

  • b) Mandatet er besvart, og det er samsvar mellom premisser og konklusjon. Kommisjonen har likevel kommentarer.

  • c) Mandatet er besvart, men det er ikke samsvar mellom premisser og konklusjon. Tilleggserklæring anbefales utarbeidet.

  • d) Mandatet er besvart, men det er ikke samsvar mellom premisser og konklusjon. Tilleggserklæring anbefales ikke utarbeidet.

  • e) Mandatet er ikke besvart. Tilleggserklæring anbefales utarbeidet.

  • f) Mandatet er ikke besvart. Tilleggserklæring anbefales ikke utarbeidet.

  • g) Erklæringen er mangelfullt begrunnet. Det lar seg ikke etterprøve om mandatet er besvart, og/eller om det er samsvar mellom premisser og konklusjon.»

Utvalget mener at det rettspsykiatriske miljøet i Norge er for lite til at det er hensiktsmessig å skille rollene som kontrollør og veileder. Dessuten vil innsynet i rettspsykiatrisk praksis som kommisjonen får gjennom behandling av enkeltsaker, gi gode forutsetninger for å kunne utføre de øvrige oppgavene. Utvalget mener det er viktig at oppgavene videreføres, men at den årlige beretningen bør utformes på en annen måte enn i dag. Utvalget ser for seg en større grad av rettsmedisinske tekster, der det redegjøres for vurderinger og avgjørelser i anonymiserte saker, og foreslår på denne bakgrunn en endring i forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3.

6.16.3 Høringsinstansenes syn

Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) og Den norske legeforening, er enig i utvalgets forslag om at også foreløpige erklæringer sendes inn til kontroll hos DRK. DRK anbefaler en slik praksis i dag, blant annet gjennom sine nyhetsbrev, men ser imidlertid at anbefalingen ikke alltid etterfølges. De støtter derfor utvalgets forslag til endringer i straffeprosessloven § 147.

Når det gjelder kontroll med erklæringer og uttalelser fra sakkyndige uten oppnevning, så ser DRK klare fordeler ved at disse erklæringene også sendes inn til kvalitetskontroll, men DRK er usikker på omfanget av en slik endring. DRK er videre bekymret for de kapasitetsutfordringene dette kan medføre.

Oslo universitetssykehus mener også at partsantatte sakkyndige og sakkyndige vitner bør levere skriftlig erklæring som sendes inn til kommisjonen for kvalitetssikring. De stiller samtidig spørsmål om DRK har kapasitet til å behandle også slike erklæringer.

DRK er uenig med utvalget i at forslaget til endringer i straffeprosessloven § 149 kun skal omfatte innsendelsesplikt for sakkyndigrapporter som omhandler «psykiatriske forhold». DRK uttaler i den sammenheng følgende:

«I tillegg til at dette er en presisering som ikke blir lett å avgrense da en rekke somatiske lidelser også har symptom fra sentralnervesystemet, så er DRK av den oppfatning at det ikke foreligger saklig grunn for å særbehandle partssakkyndige erklæringer som omhandler psykiske lidelser. DRK er derfor enig med Tilregnelighetsutvalget i at det er mye som taler for at dette burde være en generell utforming som gjelder alle medisinsk sakkyndige. Skriftlige erklæringer til påtalemyndigheten er som kjent allerede underlagt innsendelsesplikten med unntak av foreløpige erklæringer.»

Statens sivilrettsforvaltning er opptatt av at eventuelle endringer kan medføre en økt ressursmessig belastning for DRK og uttaler følgende i den forbindelse:

«Statens sivilrettsforvaltning ser behov for en nærmere avklaring av i hvilken grad andre erklæringer enn de som omfattes av straffeprosessloven § 147 bør omfattes av innsendelsesplikten. Statens sivilrettsforvaltning antar at forslaget vil kunne medføre økt ressursbehov for DRK og sekretariatet. Dersom slike erklæringer skal omfattes av innsendelsesplikten, stiller SRF spørsmål ved forslaget om at utgiftene skal dekkes av partene selv, og om det samsvarer med DRKs funksjon og virkemåte. Forslaget reiser etter vår vurdering prinsipielle spørsmål.»

De høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet om hvordan erklæringene skal etterprøves og hvorledes uttalelsene fra DRK skal formuleres, er enig i at utvalgets forslag til nytt graderingssystem er mer hensiktsmessig og lettere å forstå enn det som er benyttet til nå. Borgarting lagmannsrett (med tilslutning fra Agder lagmannsrett) og Legeforeningen mener at de nye formuleringene er mer opplysende og i større grad gjenspeiler den kontrollen som er utført, enn slik formuleringene er i dag. Oslo universitetssykehus støtter utvalgets forslag til formuleringer. Også Folkehelseinstituttet støtter utvalgets forslag til presisering av kommisjonens oppgaver og prosedyrer i forbindelse med kontrollen av de sakkyndige erklæringer.

Randi Rosenqvist mener likevel at det ikke er behov for å presisere i forskrift hvorledes psykiatrisk gruppe skal formulere sine brev:

«Utvalgets betraktninger er fornuftige, men å forskriftsfeste dette synes å gjøre systemet for rigid.»

Den rettsmedisinske kommisjon mener også at utvalgets forslag er et godt utgangspunkt for endringer i DRKs tilbakemeldinger. Det uttales videre at:

«[…] enkelte av formuleringene tar utgangspunkt i en mer teoretisk enn praktisk tilnærming til hvordan tilbakemeldingene bør være.»

DRK ser det derfor som mer naturlig at Riksadvokaten i samarbeid med Domstoladministrasjonen og DRK utarbeider et forslag.

Spørsmålet om DRKs øvrige oppgaver, slik som veiledning og opplæring, er i svært liten grad kommentert av høringsinstansene. Når det gjelder utvalgets forslag om at DRKs årsberetning skal få en annen innretning, så støtter verken DRK eller SRF dette. DRK mener i stedet at et slikt evalueringsarbeid bør legges til forskningsinstitusjonene. SRF stiller spørsmål om DRK har kapasitet til å utarbeide en slik årsberetning. Samtidig gis det uttrykk for at mer forskningsmessige aktiviteter bør overlates til institusjonene, og at dette må ses i sammenheng med det arbeidet som er iverksatt på Brøset.

6.16.4 Departementets vurdering

6.16.4.1 Innsendelsesplikt for foreløpige erklæringer og partssakkyndige erklæringer

Departementet mener at gode grunner tilsier at innsendelsesplikten også skal gjelde foreløpige erklæringer, når den sakkyndige skal legge erklæringen frem i retten. Hensynet til kvalitetssikring av den sakkyndiges uttalelse gjør seg like sterkt gjeldende ved foreløpige erklæringer som ved en fullstendig rettspsykiatrisk erklæring, dersom den skal legges frem i retten. DRK uttaler også i årsrapport for 2016 at kommisjonen anser foreløpige erklæringer som legges fram i retten som en ordinær rettspsykiatrisk erklæring. Innsendelse skjer til en viss grad allerede i dag, og en lovendring vil sannsynligvis ikke medføre mye merarbeid for DRK. Departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å ta inn dette i straffeprosessloven § 147.

Utvalget foreslår også at sakkyndige som møter etter straffeprosessloven § 149, skal legge frem skriftlige erklæringer, og med den følge at de også får plikt til å sende inn erklæringen til DRK. Dette gjøres i enkelte tilfeller i dag, når retten vurderer å legge den partssakkyndige erklæringen til grunn. Flere av høringsinstansene støtter dette forslaget og hevder at behovet for å kontrollere denne type erklæringer, er vel så store som der erklæringen utarbeides av sakkyndige som er oppnevnt av retten.

I NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov uttaler utvalget (punkt 13.6.3.6 side 294):

«Utvalget antar hensynet til sakens opplysning best vil bli ivaretatt innenfor et system basert på bruk av rettsoppnevnte sakkyndige uten bindinger til sakens parter.»

Straffeprosessutvalget advarer mot en utvikling i retning av «battle of experts», men foreslår likevel å innføre innsendelsesplikt for partssakkyndige.

Departementet mener samtidig at dette kan ha enkelte utfordringer. Departementet ser det som viktig å hindre en ukontrollert økning av partssakkyndige som ikke bidrar til å belyse saken på en hensiktsmessig måte. Dersom innsendelse til DRK bidrar til å styrke kvaliteten i erklæringene, så er det et klart gode. Muligheten for å få et «godkjentstempel» fra DRK kan tenkes å medføre at flere ønsker å benytte egne sakkyndige. Dersom innsendelsesplikten bidrar til at langt flere enn i dag benytter seg av partssakkyndige for å belyse saken, så vil dette kunne bidra til en utvikling i retning av «battle of experts». Dette bidrar ikke nødvendigvis i seg selv til å opplyse saken eller gjøre det lettere for retten å ta en avgjørelse. I tillegg vil dette ha ressursmessige konsekvenser for DRK. På den annen side kan en innsendelsesplikt tenkes å ha en disiplinerende effekt. Det kan bidra til en kritisk vurdering av når det er behov for en partssakkyndig uttalelse, og hvilke sakkyndige som holder faglig høy standard. Dette bidrar til å styrke kvaliteten i erklæringene. Departementet anbefaler derfor at det også innføres en innsendelsesplikt for partssakkyndige. Dette er i tråd med forslaget til Straffeprosessutvalget. Utviklingen må følges nøye med hensyn til omfanget og kapasiteten til DRK.

Departementet bemerker at utvalgets forslag til ordlyd kan tolkes i retning av en plikt for alle partsoppnevnte sakkyndige til å legge frem en skriftlig erklæring, og at denne skal sendes til DRK. Vi mener de beste grunner taler for at innsendelsesplikten kun skal gjelde i de tilfeller der en slik erklæring legges frem for retten.

Departementet foreslår at innsendelsesplikten reguleres i straffeprosessloven § 147 første ledd, hvor innsendelsesplikten ellers er regulert. Innsendelsesplikten skal gjelde for erklæringer om «rettspsykiatriske forhold», som departementet anser som en mer treffende ordlyd enn utvalgets forslag.

6.16.4.2 Graderingssystem for DRKs tilbakemelding til retten

Departementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at det bør utarbeides et mer treffende og hensiktsmessig graderingssystem for DRKs tilbakemelding til retten. Samtidig ønsker departementet en noe større fleksibilitet her, og anser det mer hensiktsmessig at det er de sentrale aktørene på feltet som utarbeider graderingssystemet for DRKs tilbakemelding, fremfor at departementet fastsetter dette i forskrift. Det er aktørene som best kjenner forholdene og som vet hva som vil være det mest hensiktsmessige graderingssystemet. Det vil også i større grad være mulig å foreta justeringer dersom systemet ikke forskriftsfestes i detalj. Departementet foreslår derfor at det reguleres i forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon at DRK utarbeider dette etter innspill fra Domstoladministrasjonen og Riksadvokaten.

6.16.4.3 DRKs øvrige oppgaver

Departementet er enig med utvalget i at de ulike rollene som kontrollør og veileder som DRK har, ikke bør skilles. Det bør ikke være et slikt skille, både av hensyn til at det er et begrenset fagmiljø i Norge, men også at innsikten som DRK opparbeider seg gjennom kontroll av erklæringer, gir god ballast til også å drive opplæring og veiledning.

Departementet er enig med høringsinstansene i at DRK skal ha en kontrollrolle og drive veiledning og opplæring i forlengelsen av denne rollen. Forskningsaktiviteter bør derimot utføres av uavhengige forskningsmiljøer, ikke av DRK. Når det gjelder veilederrollen, er det mer hensiktsmessig at DRK anvender nyhetsbrevene mer systematisk og i større utstrekning. Departementet foreslår ingen endring av forskriften i denne sammenheng.

Til toppen
Til dokumentets forside