Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 158 L (2015–2016)

Lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven)

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

Kunnskapsdepartementet legger med dette fram forslag til lov om organisering av forskningsetisk arbeid. Departementet ønsker å styrke det forskningsetiske arbeidet i norsk forskning gjennom lovfesting av forskeres og forskningsinstitusjoners ansvar. Forslaget viderefører systemet med faglig uavhengige etikkomiteer og det nasjonale utvalget for gransking av redelighet i forskning som ble etablert i gjeldende forskningsetikklov av 2007.

Lovproposisjonen er delt inn i to deler: en generell del om forskningsetikk og en del som konkret omtaler lovforslaget. Oppdelingen er gjort for å få fram at forskningsetikk dreier seg om mye mer og annet enn bare lovregulering, og at forskningsetikk primært er forskersamfunnets eget ansvar. Departementet foreslår ingen lovfesting av hva som er god forskningsetikk, men viderefører og utvider lovfestingen av organiseringen av forskningsetisk arbeid.

Kapittel 2 gir en innledning med orientering om gjeldende forskningsetikklov, om bakgrunnen for arbeidet med ny forskningsetikklov og en oversikt over høringsinstanser og høringsuttalelser.

Del I Forskningsetikk

Kapittel 3 gir en omtale av hva som er forskningsetikkens formål, hva den omfatter og hvorfor den er viktig. Det gis en vurdering av noen områder som det er viktig å rette oppmerksomhet mot i en forskningsetisk sammenheng. Kapittel 3.3 omtaler forskningsetiske retningslinjer, som danner grunnlaget for hva som anses som anerkjente forskningsetiske normer.

Kapittel 4 tar for seg aktørene i forskningsetikkarbeidet, og hvem som har ansvar for forskningsetikk. Både forskere og forskningsinstitusjoner har et ansvar for å sette seg inn i og følge anerkjente forskningsetiske normer, og slik bidra til å sikre at all forskning skjer i henhold til slike normer. De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) med sine faglige komiteer og utvalg er de viktigste nasjonale aktørene på det forskningsetiske området.

Kapittel 5 omtaler arbeidet for å sikre god forskningsetikk. Både forebyggende arbeid og behandling av uredelighetssaker er viktig for å fremme god forskningspraksis. Begrepet vitenskapelig uredelighet og erfaringene med dette blir gjennomgått.

Kapittel 6 omtaler forskningsetikk i et internasjonalt perspektiv.

Del II Lovforslag

Kapittel 7 omtaler forskningsetikklovens formålsparagraf. Departementet foreslår å videreføre den nåværende formålsparagrafen, men med en presisering av at det dreier seg om forskningsetiske normer. Lovens overordnede formål er å sikre et nasjonalt system som kan ivareta samfunnets behov for at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer.

Kapittel 8 omhandler lovens virkeområde. Det foreslås at loven skal gjelde forskere og forskning i Norge. På Svalbard og Jan Mayen gjelder loven dersom forskningen drives av forsker ansatt av norsk arbeidsgiver eller dersom en vesentlig del av midlene kommer fra Norge. Granskingsutvalgets mandat til å uttale seg om forskning i utlandet videreføres.

Kapittel 9 gjelder faglig uavhengighet, og departementet foreslås en videreføring av dagens bestemmelse om faglig uavhengighet for komiteer og utvalg som er oppnevnt med hjemmel i loven.

Departementet foreslår i kapittel 10 en endring for å synliggjøre at de regionale forskningsetiske komiteenes ansvarsområde følger av helseforskningsloven og eventuelt andre lover som legger oppgaver til disse komiteene.

I kapittel 11 foreslår departementet en lovfesting av forskeres aktsomhetsplikt. Den enkelte forsker skal opptre med aktsomhet for å sikre at all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Den enkelte forsker må gjøre seg kjent med disse normene.

I kapittel 12 foreslår departementet en lovfesting av forskningsinstitusjonenes forskningsetiske ansvar. Institusjonene skal sikre at forskningen ved institusjonen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Det blir foreslått å gi institusjonene ansvaret for nødvendig opplæring av kandidater og ansatte, slik at de kan oppfylle aktsomhetsplikten som er omtalt i kapittel 11. Institusjonene har ansvar for at alle som utfører eller deltar i forskningen, er kjent med anerkjente forskningsetiske normer.

Dette ansvaret skal gjelde for alle offentlige og private institusjoner som har forskning som en av sine hovedoppgaver.

Kapittel 13 omhandler systemet for behandling av uredelighetssaker. Det blir foreslått en plikt for forskningsinstitusjonene til å behandle alle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Institusjonene skal opprette egne utvalg (redelighetsutvalg) som kan behandle slike saker. Det vil være opp til institusjonene å bestemme nærmere hvordan utvalgene skal brukes. Det blir foreslått en klagerett på uttalelser som konkluderer med at en eller flere forskere har opptrådt vitenskapelig uredelig.

Departementet foreslår i kapittel 14 at det ved behandling av saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer skal gis en skriftlig uttalelse. I uttalelsen skal det alltid tas stilling til om det foreligger vitenskapelig uredelig eller ikke, om det foreligger systemfeil ved institusjonen og om det vitenskapelige arbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake. Definisjonen av vitenskapelig uredelighet foreslås videreført slik den er i gjeldende forskningsetikklov, men med en justering for å harmonisere begrepsbruken med formålsbestemmelsen i § 1.

Departementet foreslår i kapittel 15 en mindre endring i de formelle kravene til Granskingsutvalgets leder. Kravet om at leder har juridisk kompetanse, i form av juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap opprettholdes, men kravet om dommererfaring fjernes.

Departementet foreslår i kapittel 16 en bestemmelse om at offentleglova § 24 annet ledd om unntak fra offentlighet ved lovbrudd kan brukes tilsvarende i uredelighetssaker etter forskningsetikkloven.

Kapittel 17 omtaler departementets forslag i høringsnotatet om å melde fra om uredelighetssaker og en mulighet for institusjonene til å holde melder anonym. Departementet følger ikke opp dette i det nye lovforslaget.

Kapittel 18 omtaler økonomiske og administrative konsekvenser. Departementet vurderer at forslaget om å lovfeste krav til forskningsinstitusjonene ikke vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Forslaget om klagerett på uttalelser som fastslår vitenskapelig uredelighet kan gi en viss økning i arbeidsoppgaver knyttet til forberedelse av saker hos institusjonene, og også til behandling av saker hos Granskingsutvalget. Departementet legger til grunn at eventuelle økte utgifter som følge av dette kan dekkes innenfor gjeldende rammer.

Kapittel 19 gir merknader til de foreslåtte bestemmelsene. De foreslåtte lovendringene er vurdert å være såpass omfattende også lovteknisk at de bør gjennomføres i en ny lov om forskningsetikk, og ikke som endringer i den nåværende. For å presisere at loven gir en ramme for forskningsarbeidet og ikke sier noe om innholdet i forskningsetikken, foreslår departementet å kalle loven lov om organisering av forskningsetisk arbeid.

Til dokumentets forside