Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 158 L (2015–2016)

Lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven)

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Lovforslag

7 Lovens formål

7.1 Gjeldende rett

Forskningsetikklovens formål er fastsatt i § 1 og er å «bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer». Forarbeidene til forskningsetikkloven, Ot.prp. nr. 58 (2005–2006) Om lov om behandling av etikk og redelighet i forskning, gir følgende utdyping på side 61: «Med «anerkjente etiske normer» menes de ulike normer samt lovfestede og ulovfestede regler og retningslinjer som har betydning for forskning. Det vil være opp til komiteer og utvalg selv på faglig grunnlag å definere hvilke normer og regler som skal komme til anvendelse». Bakgrunnen for loven var behovet for å lovfeste det eksisterende komitésystemet og etableringen av et nytt utvalg for gransking av uredelighet i forskning, Granskingsutvalget. Gjennom lovfesting av de nasjonale og regionale forskningsetiske komiteene sikres det et nasjonalt system som skal ivareta samfunnets behov for at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer.

Formålsparagrafen ble ikke drøftet i departementets høringsnotat, og lovforslaget inneholdt en videreføring av nåværende formulering.

7.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser mener begrepet «anerkjente etiske normer» er vidt og upresist og foreslår at «etiske» endres til «forskningsetiske». De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) påpeker at det finnes en rekke anerkjente etiske normer, for eksempel ulike profesjonsnormer eller allmenne etiske normer. NLA Høgskolen påpeker at siden loven gjelder forskningsetikk, og utvalg som skal behandle uredelighetssaker bare gjelder dette feltet, bør det stå «forskningsetiske normer» både i tittelen og teksten i de aktuelle paragrafene. Justis- og beredskapsdepartementet (JD) påpeker at uttrykket «etiske normer» er et temmelig vidt begrep og stiller spørsmål om en ikke i stedet bør bruke «forskningsetiske normer» i lovteksten.

Universitetet i Bergen (UiB) stiller seg positivt til henvisningen til «anerkjente etiske normer» og mener det framstår som en dynamisk og rasjonell lovgivningsmetode. UiB innvender likevel at selve definisjonen og henvisningen til anerkjente etiske normer kunne vært systematisert og konkretisert bedre.

Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT) mener uttrykket «anerkjente etiske normer» kan komme til å bli tolket ulikt av ulike brukere av loven. Ifølge UiT kan noen forstå det slik at det betyr etiske normer slik det går fram av nasjonale og internasjonale etiske retningslinjer, mens andre kan tenke at det betyr etiske normer slik deres egen institusjon praktiserer det eller slik egen faggruppe praktiserer det. UiT mener at begrepet bør defineres i loven.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) peker på at tolkning av formuleringen «anerkjente etiske normer» kan være en utfordring i forbindelse med tverrfaglige og/eller internasjonale samarbeidsprosjekter der ulike forskningskulturer møtes.

Statens helsetilsyn viser til at innenfor medisinsk og helsefaglig forskning er flere grunnleggende etiske normer lovfestet, eksempelvis i helseforskningsloven § 5 om hva kravet til forsvarlighet innebærer, og i § 13 om informert samtykke. Helsetilsynet ber om at det i forskningsetikkloven § 1 inntas en henvisning til eller gjøres en grenseoppgang mot helseforskningsloven.

7.3 Departementets vurdering

Uttalelsene fra høringsinstansene viser et behov for å klargjøre hva som ligger i dagens formålsparagraf og begrepet «anerkjente etiske normer». Departementet er enig i at det kan være hensiktsmessig med en presisering av at det er forskningsetiske normer som loven viser til. Presiseringen innebærer ingen realitetsendring i formålet.

Hva som ligger i lovens begrep «anerkjente forskningsetiske normer», dvs. innholdet i hva som er å anse som god forskningsetikk, ligger til forskningssamfunnet og til vitenskapen selv å avgjøre og framgår av nasjonale og internasjonale forskningsetiske retningslinjer, se omtale i kapittel 3.3. De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) er fagorganet på området og kan derfor kodifisere hva som til enhver tid er gjeldende forskningsetiske normer. Dette gjøres blant annet gjennom utarbeidelsen av forskningsetiske retningslinjer og uttalelser i prinsippielle saker.

Meningsinnholdet i begrepet «anerkjente forskningsetiske normer» vil variere over tid og utvikles i hovedsak av forskersamfunnet selv, i takt med utviklingen i samfunnet og innen forskningen. Departementet ønsker å videreføre prinsippet om at innholdet i de forskningsetiske normene ikke lovfestes. En lovfesting ville være uheldig prinsipielt og dessuten kreve hyppige lovendringer.

På noen områder er det regelverk som også regulerer etiske krav til forskning, særlig gjelder dette helseforskningsloven og personopplysningsloven. Dette er regelverk som på forskningsområdet er særregler som gjelder i tillegg til og ved eventuell motstrid vil gå foran forskningsetikkloven.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre den nåværende formålsparagrafen i lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven), men med en presisering av at det er forskningsetiske normer som loven viser til. Tilsvarende justering gjennomføres også i den øvrige lovteksten og i lovproposisjonen.

8 Lovens virkeområde

8.1 Gjeldende rett

Formålsbestemmelsen i forskningsetikkloven § 1 omtaler «forskning i offentlig og privat regi». Formålet med loven var å lage en institusjonell og legal struktur som var tilpasset alle former for forskning, uavhengig av om forskningen foregår i regi av offentlige institusjoner eller private bedrifter, og om den er offentlig eller privat finansiert. Omfanget av forskningsbegrepet ble i forarbeidene til nåværende lov knyttet til OECDs definisjon av forskning og utviklingsarbeid. Forskerbegrepet ble i forarbeidene avgrenset til forskere (norske og utenlandske) som har et ansettelsesforhold eller et vesentlig finansieringsforhold til en institusjon, organisasjon eller bedrift i Norge. Dette ble blant annet gjort for å avgrense mot studenter.

Nærmere presisering av virkeområdet ble gitt for Granskingsutvalgets oppgaver med å granske og gi uttalelser i uredelighetssaker etter § 5 annet ledd. Utgangspunktet er at norsk lov gjelder forhold i Norge. Granskingsutvalget fikk i tillegg i oppgave å vurdere forskning i utlandet, dersom forskningen drives av forsker ansatt av norsk arbeidsgiver eller en vesentlig del av midlene kommer fra Norge. § 4 annet ledd definerer på tilsvarende måte hvilke forskningsprosjekter som skal legges fram for regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk til godkjenning. Dette er nå nærmere regulert i helseforskningsloven, se omtale i kapittel 10.

8.2 Høringsnotatet

For å klargjøre når loven skal gjelde, foreslo departementet i høringsrunden en egen bestemmelse om lovens virkeområde. Det ble foreslått at loven skal gjelde forskere og forskning i Norge og forskning i utlandet dersom forskningen drives av forsker ansatt av norsk arbeidsgiver eller dersom en vesentlig del av midlene kommer fra Norge. Forslaget videreførte den avgrensning som dagens lov setter for Granskingsutvalget og de regionale komiteenes arbeidsoppgaver.

8.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser kommenterer spørsmålet om virkeområde knyttet opp til hvilke institusjoner som skal omfattes av lovforslaget om lovfestet ansvar for forskningsinstitusjoner.

Norges forskningsråd mener forslaget til lovens virkeområde indikerer et meget vidt virkeområde, som vil gjøre det krevende å etterse at loven følges. Loven stiller krav til alle forskere. Det stilles også krav til institusjoner, men bare til forskningsinstitusjoner, ikke til andre typer organisasjoner (bedrifter, offentlige etater etc.). Norges idrettshøgskole (NIH) mener det er bra at forskningsetikkloven presiserer at loven gjelder for all forskning i Norge. Norges Museumsforbund, Dalane Folkemuseum, Stiftelsen Nordmøre museum og Museum Stavanger uttaler at forskningsetikkloven også bør omfatte museene.

8.4 Departementets vurdering

Lovens overordnede formål om å sikre et nasjonalt system som kan ivareta samfunnets behov for at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer, tilsier at alle forskere og forskningsutførende institusjoner bør omfattes av reguleringen.

Begrepet «forskning» kan defineres på flere ulike måter. Viktige kjennemerker som går igjen i definisjonene, er at det dreier seg om virksomhet som utføres systematisk for å skape original kunnskap. Departementet legger i denne sammenheng til grunn definisjonen av forskning utarbeidet av OECD.

Departementet foreslår enkelte avgrensninger i hvem som omfattes av begrepet «forskningsinstitusjoner» i § 5, se nærmere omtale i kapittel 12.4. Dette vil blant annet innebære at forskning utført ved private bedrifter bare i begrenset grad omfattes av loven. Slik forskning vil først og fremst omfattes av de overordnede kravene om at forskning skal følge anerkjente forskningsetiske normer, og at spørsmål om eventuelle brudd på slike normer kan vurderes av Granskingsutvalget.

Medisinsk og helsefaglig forskning vil være underlagt regelverket i helseforskningsloven, uavhengig av om forskningen utføres av en forskningsinstitusjon etter forskningsetikkloven eller ikke.

Norges Museumsforbund, Dalane Folkemuseum, Stiftelsen Nordmøre museum og Museum Stavanger har uttrykt at de mener museene bør omfattes av forskningsetikkloven. Forskningen ved museene vil være omfattet av loven på linje med annen forskning, se omtale i kapittel 12.4.

Departementet foreslår en egen paragraf om virkeområde i lovforslaget. Loven vil etter forslaget gjelde forskning på Svalbard og Jan Mayen når den utføres av forskere ansatt av norsk arbeidsgiver eller der en vesentlig del av finansieringen kommer fra Norge. Videre foreslår departementet å videreføre dagens ordning med at Granskingsutvalget kan uttale seg om forskning i utlandet i den grad forskningen drives av forsker ansatt av norsk arbeidsgiver eller der en vesentlig del av finansieringen kommer fra Norge.

9 Uavhengighet

Departementet foreslo i høringsnotatet å ta ut nåværende bestemmelse i § 2 om at «Komiteer og utvalg oppnevnt med hjemmel i denne lov skal være faglig uavhengige statlige organer», og ta inn i de enkelte paragrafene der komiteene blir lovfestet, at de er faglig uavhengige. Høringsrunden viste at forslaget skapte usikkerhet om komiteenes uavhengighet.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre § 2 i gjeldende forskningsetikklov om uavhengighet for komiteer og utvalg oppnevnt med hjemmel i loven, i forslaget til ny § 3. Redelighetsutvalgene ved institusjonene vil være en del av en eller flere forskningsinstitusjoner og er ikke alltid statlige. På denne bakgrunn er ordene «statlige organer» ikke videreført i bestemmelsen. Dette har ingen realitetsbetydning.

Forslaget til ny forskningsetikklov viderefører de nasjonale forskningsetiske komiteene NESH, NENT og NEM (§ 9), Granskingsutvalget (§ 7), regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (§ 10), og i tillegg lovfestes redelighetsvalg ved forskningsinstitusjonene (§ 6 annet ledd). Alle disse skal være faglig uavhengige og vil omfattes av den foreslåtte bestemmelsen. Dette innebærer at disse komiteene og utvalgene ikke kan instrueres i utøvelsen av sine faglige oppgaver.

I forarbeidene til dagens lov, Ot.prp. nr. 58 (2005–2006) Om lov om behandling av etikk og redelighet i forskning, ble det påpekt at faglig uavhengighet er en helt sentral premiss for etisk vurdering av forskning. Dette blir også understreket i nasjonale og internasjonale retningslinjer og konvensjoner om forskningsetikk.

Med faglig uavhengighet menes at komiteer og utvalg som er opprettet med hjemmel i forskningsetikkloven, ikke kan instrueres i utøvelsen av sine faglige oppgaver. Faglig uavhengighet er begrunnet i at ansvaret for hva som er anerkjente forskningsetiske normer ikke skal ligge hos myndighetene, men hos forskersamfunnet selv. Uavhengighet for de organer som skal fastsette normene, er en sentral premiss for etisk vurdering av forskning. Dette skal vurderes av komiteene selv uten inngrep fra myndighetene. NESH, NENT, NEM, Granskingsutvalget og de regionale komiteene er ikke selvstendige rettssubjekter, men en del av staten. De finansieres og oppnevnes av Kunnskapsdepartementet og kan instrueres om økonomiske og administrative forhold. Avgrensningen til faglig uavhengighet betyr også at departementet kan instruere komiteene i prioriteringer om arbeidsoppgaver og lignende.

De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) er et forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet. Komiteene, utvalgene og administrasjonen utgjør forvaltningsorganet. Komiteene etter § 9 og utvalget etter § 7 er en del av forvaltningsorganet, men er uavhengige i faglige spørsmål. Når administrasjonen utfører sekretariatsoppgaver for komiteer og utvalg, er den faglig underlagt komiteen og kan ikke instrueres av andre. Tilsvarende gjelder for utvalg etter § 6 annet ledd og komiteer etter § 9.

Alle komiteer og utvalg etter forskningsetikkloven er underlagt forvaltningsloven, offentleglova, arkivloven og annet regelverk som gjelder for statlige organer. For redelighetsutvalg ved institusjonene gjelder dette imidlertid bare så langt de er ved en offentlig institusjon som er underlagt slik regelverk. Se også nærmere drøfting av forvaltningsloven og enkeltvedtak i kapittel 13.

10 Komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk

10.1 Gjeldende rett

De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) er i dag lovfestet i forskningsetikkloven § 4, se omtale i kapittel 4.3.1. Forskningsprosjekter som innebærer forsøk på mennesker, skal legges fram for komiteen til godkjenning. Helseforskningsloven kom i 2008 og har en mer omfattende regulering av kravet til forhåndsgodkjenning.

Reguleringen i de to lovene har ført til at det i praksis har vært noe uklarhet om hvilke prosjekter som skal legges fram for de regionale komiteene til godkjenning. Særlig er det stilt spørsmål ved om det vil være noen forskningsprosjekter som skal forelegges de regionale komiteene på grunnlag av forskningsetikkloven, selv om de faller utenfor kravene etter helseforskningsloven.

Hensikten med reguleringen i helseforskningsloven var imidlertid at komiteenes arbeidsområde, det vil si hvilke prosjekter som må ha forhåndssamtykke, skulle være uttømmende regulert i denne loven. Dette framgår av forarbeidene til helseforskningsloven i kapittel 9.3.3.1, hvor det står: «Etter departementets syn er det også av den grunn hensiktsmessig å avgrense helseforskningsloven til å gjelde medisinsk og helsefaglig forskning som involverer mennesker, humant biologisk materiale og helseopplysninger. På denne måten harmoniseres forskningsetikklovens og helseforskningslovens virkeområde.»

I tillegg har bioteknologiloven § 3-3 første ledd en bestemmelse om at visse typer forskning som benytter overtallige befruktede egg eller celler fra slike, skal godkjennes av de regionale komiteene.

10.2 Høringsnotatet

For å synliggjøre at de regionale komiteenes ansvarsområde framgår av helseforskningsloven og ikke forskningsetikkloven, foreslo departementet i høringsnotatet at omtalen av hvilke saker som skal behandles av komiteene i forskningsetikkloven tas ut og erstattes med en henvisning til helseforskningsloven.

10.3 Høringsinstansenes syn

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og Statens helsetilsyn støtter forslaget. HOD mener denne endringen tydeliggjør og forenkler forståelsen av hvilke prosjekter som skal legges fram for komiteene. Statens helsetilsyn bemerker at de har inntrykk av at det har vært uklarhet rundt ordlyden i gjeldende forskningsetikklov § 4 annet ledd, sett i forhold til helseforskningslovens saklige virkeområde, jf. helseforskningsloven § 2.

Helsedirektoratet savner en vurdering av hvor godt NEMs rådgivende og koordinerende rolle for de syv regionale komiteene fungerer i dag og en vurdering av tiltak for å styrke NEMs koordinerende rolle. De uttaler at de er kjent med at praksis kan variere mellom de regionale etiske komiteene, og at komiteene i varierende grad endrer sin praksis som følge av omgjøring av vedtak i NEM. NEMs klagesaksbehandling bør være et virkemiddel for koordinering av de regionale komiteene.

Folkehelseinstituttet (FHI) mener forslaget er i samsvar med praksis etter innføringen av helseforskningsloven. FHI stiller likevel spørsmål ved om det ikke fortsatt burde vært anledning til å be om en etisk vurdering i form av en tilråding/uttalelse fra de regionale komiteene og/eller NEM i saker som innebærer forsøk på mennesker, selv om de faller utenfor helseforskningslovens virkeområde. FHI oppfatter det slik at NESH og NENT i dag uttaler seg om de etiske spørsmål de blir forelagt, mens saker som fremmes for de regionale komiteene og NEM, i betydelig grad blir avvist uten realitetsbehandling av de etiske spørsmål saken reiser. Etter FHIs syn er det imidlertid de regionale komiteene og NEM som har det beste faglige utgangspunktet for å vurdere forsøk på mennesker. I tillegg til å kunne trekke opp linjer for hva som er akseptabel praksis for forsøk på mennesker, vil en slik vurdering dessuten imøtekomme kravet om en uavhengig, forskningsetisk vurdering i tilknytning til publisering i mange internasjonale tidsskrifter.

Norges idrettshøgskole (NIH) uttaler at forslaget om en henvisning til helseforskningsloven innebærer en realitetsendring, da det vil fjerne kravet om at alle forsøk på mennesker skal vurderes av en uavhengig etisk komité. NIH mener dette ikke er i tråd med internasjonale konvensjoner som regulerer forskning på mennesker og som Norge har sluttet seg til. Helsinkideklarasjonen og Oviedokonvensjonen slår begge fast at all forskning på mennesker skal behandles av en uavhengig etisk komité. Det er et krav for publisering i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter at forsøk på mennesker skal forholde seg til Helsinkideklarasjonen og at forsøksprotokollen skal være godkjent av en uavhengig etisk komité. NIH mener derfor at kravene i disse konvensjonene må dekkes inn i den nye forskningsetikkloven. NIH peker videre på at grensen mellom hva som er helseforskning med mennesker som subjekter og hva som er annen biologisk forskning på mennesker, ikke er skarp, og at ulike regionale komiteer definerer dette ulikt i dag. NIH mener derfor at den beste løsningen er at komiteene behandler all biologisk forskning på mennesker, slik det er formulert i dagens lov. Alternativt må det etableres et parallelt system som tar seg av de søknadene som ikke dekkes av helseforskningsloven.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) er enig i forslaget om forenkling av paragrafen, men stiller seg likevel spørrende til om helseforskningsloven i sin nåværende form virkelig ivaretar alle sider ved ansvarsområdene til de regionale komiteene.

10.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om at forskningsetikklovens regulering av de regionale forskningsetiske komiteene skal henvise til helseforskningsloven. Hensikten er å klargjøre at de regionale komiteenes ansvarsområde, og dermed hvilke forskningsprosjekter som skal søke forhåndsgodkjenning, følger av helseforskningsloven. Forslaget innebærer ingen endringer i gjeldende rett for når det skal innhentes forhåndssamtykke. Enkelte av komiteene har imidlertid også vurdert andre typer saker, og lovendringen vil kunne føre til en viss endring av praksis.

Når det gjelder merknadene om at det er andre typer forskningsprosjekter som bør underlegges krav om forhåndssamtykke, kan ikke departementet se behov for dette på det nåværende tidspunkt. Departementet presiserer at det forskningsetiske ansvaret for slike forskningsprosjekter uansett ligger på de enkelte institusjonene. Det er opp til den enkelte forskningsinstitusjon å vurdere om de i sitt etikkarbeid har behov for eller nytte av en intern eller ekstern, uavhengig etisk komité.

Departementet legger til grunn at kravene etter Helsinkideklarasjonen og Oviedokonvensjonen om en uavhengig vurdering vil kunne foretas av uavhengige komiteer som institusjonene oppretter selv.

Bioteknologiloven har en bestemmelse som pålegger de regionale komiteene å vurdere visse typer forskningsprosjekter. For at også denne oppgaven, og eventuelle andre som kan komme, skal være dekket opp av forskningsetikkloven, foreslår departementet en tilføyelse om at komiteenes arbeidsområder også kan følge av annen lovregulering. Denne formuleringen vil omfatte nye oppgaver for de regionale komiteene ved eventuell gjennomføring av ny EU-forordning om klinisk utprøving av legemidler.

Forslaget til ny § 10 viderefører også den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) som klageinstans for alle vedtak fra de regionale komiteene, så langt ikke annet er bestemt i særlover. Det har vært noe usikkerhet knyttet til om det er NEM eller departementet som er klageinstans for de regionale komiteenes vedtak etter offentleglova. Hovedregelen etter offentleglova er at vedtak fra et forvaltningsorgan skal behandles av overordnet organ, i dette tilfelle departementet. Dette er saker som gjelder innsyn i forskningsprosjekter m.m., og som krever vurderinger av samme type som gjøres av NEM i rollen som klageinstans for innsynssaker etter helseforskningsloven. Det kan være aktuelt at samme innsynssak må vurderes både etter helseforskningsloven og offentleglova. Det er svært få slike klagesaker. Etter departementets vurdering er det mest hensiktsmessig at NEM også behandler klager etter offentleglova, og dette foreslås tatt inn i § 10.

De regionale komiteene har som oppgave å behandle de forskningsprosjektene der det er lovkrav om forhåndsgodkjenning. Den nasjonale forskningsetiske komiteen for medisin og helsefag (NEM), har et videre mandat. NEM er klageinstans for vedtak i de regionale komiteene. Komiteen skal også gi råd i prinsipielle saker og kan behandle enkeltsaker, først og fremst knyttet til saker som reiser prinsipielle, forskningsetiske spørsmål. Det er imidlertid viktig å skille mellom slike uttalelser og vedtak i klagesaker.

Departementet vil på bakgrunn av en henvendelse fra de regionale komiteene vurdere om det er behov for omorganisering av komiteene, se omtale i kapittel 4.3.1. I den sammenheng vil også behovet for eventuell bedre koordinering av arbeidet bli vurdert.

Helseforskningsloven har henvisninger til gjeldende forskningsetikklov. Disse foreslås endret for å komme i samsvar med den nye loven.

11 Forskeres aktsomhetsplikt

11.1 Gjeldende rett

Som omtalt i kapittel 4.1 og 12 er dagens norske forskningsetiske system basert på at det er den enkelte forskers selvstendige ansvar å gjøre seg kjent med og følge anerkjente forskningsetiske normer. Ansvaret framgår implisitt av dagens forskningsetikklov, blant annet gjennom at det er forskere og deres arbeid som kan og skal granskes ved mistanke om vitenskapelig uredelighet. Forskerens ansvar blir også trukket fram i forarbeidene til gjeldende forskningsetikklov kapittel 1, hvor det heter at «[l]ovforslaget tar utgangspunkt i at forskning foregår under betydelig grad av frihet og tillit, og dermed også en betydelig grad av personlig ansvar for den enkelte forsker.» Det må derfor kunne sies at det foreligger en aktsomhetsplikt for forskere ved planlegging, gjennomføring og rapportering av et forskningsprosjekt.

11.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste forskeres plikt til å vise aktsomhet for å sikre at forskning i Norge er forsvarlig og skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Det ble lagt til grunn at forskere allerede i dag har en slik aktsomhetsplikt, og at denne innebærer at alle som har befatning med forskningen, plikter å sette seg inn i gjeldende forskningsetiske regelverk og forskningsetiske retningslinjer, både nasjonale og internasjonale.

11.3 Høringsinstansenes syn

Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Nordland (UiN), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitetet i Agder (UiA) og Universitetet i Stavanger (UiS) støtter departementets forslag om å lovfeste den alminnelige aktsomhetsplikten for forskere. UiN finner at forslaget på en god måte ivaretar den enkelte forskers plikt til å følge normer. UiA mener det er naturlig å pålegge forskere å opptre med aktsomhet, men at den foreslåtte lovteksten er vanskelig målbar. De påpeker at med et økende antall utenlandske ansatte og utstrakt internasjonalt samarbeid vil dette bli et vanskelig område å lovfeste. Norge bør se sitt lovverk i sammenheng med retningslinjer som fremmes fra EU. Videre peker UiA på at det bør stilles krav til forskere om å følge opplæringstilbud. UiA mener forskningsetikkloven også bør gjelde for studenter.

Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA), Folkehelseinstituttet (FHI), Norges forskningsråd og Universitets- og høgskolerådet (UHR) støtter forslaget om lovfesting av krav til forskere. Norges forskningsråd mener den nye loven vil bidra til mer tydelighet om ansvar, forventninger og krav. Ansvarliggjøring vil styrke arbeidet med å utvikle en sunn forskningskultur og vil virke forebyggende. FHI uttaler at dette må være å anse som lovfesting av et ansvar som allerede eksisterer.

Forskerforbundet er usikre på om forslaget om lovfestingen har særlig annen verdi enn den rent pedagogiske.

Norsk studentorganisasjon (NSO) støtter forslaget om å lovfeste forskeres plikter.

11.4 Departementets vurdering

Høringsrunden gir bred støtte til forslaget om å lovfeste den enkelte forskers aktsomhetsplikt. Høringsinstansene viser til at det både er viktig og nødvendig å synliggjøre forskeres ansvar i loven. Aktsomhetsplikten ligger på den enkelte forsker så lenge vedkommende driver forskning, og uavhengig av om forskeren er ansatt ved en forskningsinstitusjon eller ikke, og om institusjonen kommer inn under definisjonen av forskningsinstitusjon i § 5, se kapittel 12.

En forsker er en person som driver med forskning. Til vanlig brukes tittelen for vitenskapelig ansatte ved universiteter, høgskoler og andre forskningsinstitusjoner (offentlige og private), og i bedrifter der forskning inngår i virksomheten. Den som er tatt opp på et doktorgradsprogram uten å være ansatt ved en institusjon er også å anse som forsker. Tittelen «forsker» er ikke beskyttet, og hvem som helst kan derfor kalle seg forsker. Begrepet «forskning» er omtalt i kapittel 8.4. I vurderingen av om en person skal anses som forsker etter denne loven vil en særlig se på om resultatene av arbeidet er, eller pretenderer å være, forskning.

Bakgrunnen for forslaget er at det er behov for å øke bevisstheten om forskningsetikk generelt og for å fremme god forskningsetikk i alt forskningsarbeid. Videre er det behov for økt bevissthet om at uredelighet i forskning kan oppstå, noe som vil bidra til å forebygge uredelighet. Etter departementets vurdering er det behov for å synliggjøre forskeres aktsomhetsplikt bedre både for forskere, forskningsinstitusjoner og andre finansieringskilder og samfunnet for øvrig. Flere institusjoner har allerede konkretisert aktsomhetsplikten i sine interne retningslinjer.

Selv om det ligger i dagens system at forskere allerede har en aktsomhetsplikt, viser flere av de forskningsetiske sakene som har vært behandlet de senere årene, at det er behov for å synliggjøre dette ansvaret bedre. Hovedformålet med lovfestingen er å sikre at forskere har nødvendig bevissthet om sitt forskningsetiske ansvar, og at dette er en integrert del av forskningsarbeidet. Dette vil bidra til å heve kvaliteten i norsk forskning. Aktsomhetsplikten innebærer blant annet at alle forskere som har befatning med et forskningsarbeid, plikter å sette seg inn i gjeldende forskningsetiske regelverk, det vil si lover, forskrifter og nasjonale og internasjonale forskningsetiske retningslinjer, generelt og spesielt for sitt fagfelt. Den enkelte forsker må ta sitt ansvar, blant annet ved å delta på opplæring ved institusjonen. Aktsomhetsplikten for den enkelte forsker må også sees i sammenheng med forslaget om å lovfeste krav til forskningsinstitusjoner om blant annet å gi opplæring til sine ansatte. Det må imidlertid påpekes at forskerens aktsomhetsplikt ikke fritar den enkelte forskningsinstitusjon for deres ansvar, eller omvendt.

I tilfeller hvor en forsker gjentatte ganger begår mindre alvorlige brudd på forskningsetiske normer, vil forskerens opptreden samlet sett kunne innebære brudd på aktsomhetsplikten. Særlig hvis dette er tilfeller som er blitt påpekt tidligere, så vil det kunne hevdes at forskeren har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt.

Universitetet i Nordland påpeker i sin høringsuttalelse at det er viktig at det foreligger god, skriftlig veiledning ved institusjonene om anerkjente etiske normer, på et rimelig detaljert nivå. Det er videre behov for en presisering og utdyping av etiske sider ved forholdet mellom veileder og student. Departementet mener dette er eksempler på viktige tilretteleggingstiltak som en ansvarlig institusjon må følge opp og viser at det er og må være et samspill mellom institusjonen og de enkelte forskere i forskningsetikkarbeidet. De nasjonale forskningsetiske komiteene har også en rolle som tilrettelegger og veileder.

Aktsomhetsplikten gjelder under alle ledd i forskningen, både ved gjennomføring, forberedelser til forskning, rapportering av forskning og andre forskningsrelaterte aktiviteter. Aktsomhetsplikten vil også gjelde etter at et forskningsarbeid er avsluttet. En forsker kan få kjennskap til at et arbeid ikke er utført i samsvar med anerkjente forskningsetiske normer etter at forskningsarbeidet er avsluttet, eller det ferdige resultatet er publisert. En forsker har også i slike tilfeller en plikt til å håndtere dette på en etisk forsvarlig måte, for eksempel ved å melde fra om eget eller andres forskningsarbeid til riktig instans. Dette kan være institusjonen det var forsket ved eller tidsskriftet hvor forskningsresultatet er publisert.

I enkelte tilfeller kan innarbeidet praksis og kultur ved en forskningsinstitusjon bidra til å gi forskere et misvisende bilde av hva som er gjeldende anerkjente forskningsetiske normer. Dette kan for eksempel være praksis ved institusjoner som bryter med normer for sitering og god henvisningsskikk ved gjenbruk av egne tekster, når tekster utarbeidet i fellesskap blir gjenbrukt av en eller flere internt eller ved søknader om forskningsmidler. Institusjoner kan også ha praksis rundt medforfatterskap som ikke er i samsvar med Vancouverkonvensjonen, se omtale i kapittel 4.2.2. Dette kan bidra til at en forsker blir internalisert i et forskningsmiljø som ikke opptrer i samsvar med anerkjente forskningsetiske normer, og at forskeren ikke får tilstrekkelig kunnskap om forskningsetiske normer gjennom institusjonen. Dette vil normalt ikke frita den enkelte forsker for ansvar, men kan i unntakstilfeller ha betydning for vurdering av subjektiv skyld.

I vurderingen av om en forsker har handlet med nødvendig aktsomhet, må grensen mellom det aktsomme og det uaktsomme trekkes opp gjennom praksis ut fra en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Et vurderingsmoment vil være om forskeren har rimelig grunn til å være uvitende om normene. Det avgjørende vil være om forskeren kjente til eller burde kjent til relevante forskningsetiske normer. Det er ikke et krav at forskeren faktisk kjenner normene, det er tilstrekkelig at han/hun burde kjent dem. Gjennom et langt akademisk utdanningsløp skal alle forskere ha fått forskningsetisk opplæring som en del av utdanningen. Hovedregelen vil dermed være at en eventuell uvitenhet eller villfarelse om innholdet i forskningsetiske normer gjennom mangelfull opplæring eller uriktig praksis ved en institusjon ikke kan vektlegges i en aktsomhetsvurdering. Et annet vurderingsmoment vil være alvorlighetsgraden og hvilken type normbrudd en står overfor. Det kan være ulik vurdering og terskel for aktsomhetsplikten for brudd på ulike normer. For de groveste tilfellene, som forfalskning, fabrikkering eller plagiat, vil en forsker i svært få tilfeller kunne påberope seg å være uvitende om normene. For mindre alvorlige tilfeller av brudd på anerkjente forskningsetiske normer vil dette kunne stille seg noe annerledes. Departementet vil imidlertid understreke at villedning om innholdet i forskningsetiske normer bare vil kunne påberopes i helt spesielle tilfeller. En forsker må selv bære ansvaret dersom vedkommende ikke har satt seg inn i relevante nasjonale og internasjonale forskningsetiske retningslinjer og gjeldende lovverk på området. Dette gjelder både norske og utenlandske forskere, faste og midlertidige ansatte. Her kan det imidlertid være grunn til også å se den enkeltes aktsomhetsplikt i sammenheng med forskningsinstitusjonenes ansvar for opplæring.

12 Forskningsinstitusjonenes forskningsetiske ansvar

12.1 Gjeldende rett

Forskningsinstitusjonenes ansvar er ikke lovfestet, men er lagt til grunn i dagens forskningsetikklov. Ansvaret er primært basert på sedvane og utviklet som en del av institusjonenes internkontrollsystem. I forarbeidene til dagens lov heter det i kapittel 3.4 at: «Forskere, forskningsinstitusjoner og forskersamfunnet generelt står ansvarlig for at forskning foregår i tråd med god vitenskapelig praksis.» Forarbeidene understreker også at forskningsinstitusjonene har et ansvar for kontroll og ledelse.

12.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått en plikt for institusjonene til å etablere system eller ordninger som sikrer så langt det er mulig at forskningen ved institusjonen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Videre ble det foreslått en plikt for institusjonene til å gi nødvendig opplæring i forskningsetikk. Det ble presisert at kravet til nødvendig opplæring innebærer at det må vurderes konkret ut fra blant annet type institusjon og forskningsområde hvilken opplæring som skal gis. Opplæringsplikten ble foreslått å gjelde alle kandidater og ansatte ved institusjonen, foruten eksterne samarbeidsparter i forskningsprosjekter.

Høringsnotatets forslag om institusjonenes plikt til å etablere rutiner for behandling av uredelighetssaker, redelighetsutvalg og rapportering til Granskingsutvalget drøftes i kapittel 13.4.2.

Bakgrunnen for forslaget var at det er store variasjoner i institusjonenes håndtering av forskningsetiske spørsmål, og det er avdekket manglende rutiner, oppfølging og etterlevelse av anerkjente forskningsetiske normer. Den kartleggingen som ble omtalt i kapittel 4.2.2, viser at noen forskningsinstitusjoner har tatt ansvaret på alvor og har etablert systemer for å utvikle god, forskningsetisk praksis. Mange institusjoner har gode rutiner for å ivareta sine forskningsetiske forpliktelser. Mange institusjoner har også etablert rutiner for forskningsetisk opplæring av forskere og for behandling av forskningsetiske problemstillinger, for eksempel saker om vitenskapelig uredelighet. Noen institusjoner har opprettet særskilte utvalg til å behandle uredelighetssaker. Andre institusjoner har ingen, få eller mangelfulle rutiner eller praksis for håndtering av forskningsetiske problemstillinger. Dette kan etter departementets vurdering gi uheldig eller dårlig håndtering av forskningsetiske problemstillinger ved institusjonene.

Det ble understreket i høringsnotatet at institusjonenes ansvar kommer i tillegg til det forskningsetiske ansvaret som ligger på den enkelte forsker, slik det også er i dag. Institusjonenes plikter vil ikke frita den enkelte forsker eller omvendt.

Forskningsetikklovens overordnede formål om å sikre et nasjonalt system som kan ivareta samfunnets behov for at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer, tilsier at alle forskere og forskningsutførende institusjoner må omfattes av reguleringen. Begrepet «forskningsinstitusjoner» var i høringsnotatet avgrenset til offentlige og private institusjoner som har forskning som et av sine hovedformål.

12.3 Høringsinstansenes syn

De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) mener det er positivt at institusjonenes ansvar for forskningsetikk lovfestes. FEK mener institusjonene bør ha rutiner for å håndtere ulike former for uansvarlig forskning, herunder gransking av vitenskapelig uredelighet, i tillegg til å ta ansvar for opplæring i forskningsetiske normer. FEK mener videre at arbeidet med forskningsetikk må ta hensyn til forskningsetiske spørsmål og vitenskapelig uredelighet som to ulike sider av det forskningsetiske arbeidet, slik det er organisert på nasjonalt nivå.

Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) støtter forslaget om lovfesting av krav til institusjoner, men mener det er viktig at loven gir rom for å organisere det forskningsetiske arbeidet på ulike måter. De støtter videre at loven plasserer ansvaret på institusjonene.

Folkehelseinstituttet (FHI) støtter forslaget. Bestemmelsen om institusjonens ansvar har likhetstrekk med internkontrollbestemmelsene i forskriften til helseforskningsloven, og gjennomføringen bør derfor ikke være krevende.

Norges forskningsråd ser det som ønskelig å lovfeste grunnleggende krav til forskningsinstitusjoner, samt lovfeste hvordan saker om mulige brudd på etiske normer skal behandles, og støtter departementets forslag.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) støtter forslaget om å lovfeste et krav for forskere og forskningsinstitusjonene og ser det som positivt at institusjonenes ansvar spesifiseres.

Statens helsetilsyn ser positivt på at institusjonenes ansvar for alle områder innen forskningsetikk skjerpes og lovfestes, men stiller spørsmål ved om ansvaret burde gjøres strengere enn det som framgår av lovforslaget. Helsetilsynet viser til at det i helseforskningsloven § 6 og i forskrift om organisering av medisinsk og helsefaglig forskning stilles strenge krav til virksomhetenes internkontroll. Virksomhetene skal gjennom organiseringen av forskningen se til at gjeldende regelverk følges, og i dette ligger også et ansvar for å ivareta forskningsetikken. Statens helsetilsyn mener videre at institusjonene bør få en lovfestet meldeplikt om forskningsetiske saker, også til relevante tilsynsmyndigheter.

Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT), Universitetet i Nordland (UiN), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitetet i Agder (UiA) og Universitetet i Stavanger (UiS) støtter departementets forslag om å lovfeste forskningsinstitusjonenes plikt til å sikre at all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. UiN mener det er viktig at det foreligger god, skriftlig veiledning ved forskningsinstitusjonene angående anerkjente etiske normer på et rimelig detaljert nivå, og at det er behov for en presisering og utdyping av etiske sider ved forholdet mellom veileder/mentor og student. UiT mener det er positivt at institusjonenes ansvar lovfestes. UiA er positive til forslaget om at institusjonene skal ta et større ansvar for å forebygge brudd knyttet til forskningsetikk, hvis dette fører til at institusjonene pålegges å strukturere sitt ansvar for opplæring, refleksjon, forebygging og oppfølging. Institusjonene bør etter UiAs vurdering selv få ansvar for hvordan de strukturerer/organiserer arbeidet, da dette kan være avhengig av størrelsen på institusjonen og faglig kompleksitet.

UiS mener begrepet «forskningsinstitusjon» bør utvides til å omfatte private sykehus. UiS støtter departementets forslag om at forskningsinstitusjonene skal ha et faglig uavhengig redelighetsutvalg. UiB mener forslaget om «nødvendig opplæring» overlater for mye til institusjonens skjønn, noe som kan føre til ulik praksis ved ulike institusjoner og som verken er hensiktsmessig eller ønskelig. Den nye loven bør etter UiBs vurdering konkretisere begrepet «nødvendig opplæring». Det bør innebære at institusjonen formidler anerkjente etiske normer og gir tilrettelagt trening i å kunne anvende disse på konkrete forskningsprosesser. Ansvaret kan formaliseres ytterligere ved å kreve at opplæringen skal være dokumenterbar.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Høgskolen i Ålesund (HiÅ), Høgskolen i Molde (HiM), Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV), Høgskolen i Telemark (HiT), Diakonhjemmet Høgskole, Høgskolen i Sogn og Fjordane (HiSF) og Norges idrettshøgskole (NIH) er positive til presiseringen av ansvarsforholdene i lovteksten. HiOA mener det er særlig viktig å få lovregulert forskernes og institusjonenes forskningsetiske ansvar for å få økt oppmerksomhet om dette området og for å gi institusjonene et verktøy til å støtte opp om arbeidet for god forskningsetikk. HiSF påpeker at det er avgjørende at lovteksten er klar og tydelig, slik at det ikke er tvil om hvordan den skal tolkes. HiÅ mener at departementet bør sørge for at retningslinjer og prosedyrer ikke varierer for mye mellom institusjoner. HiT er positive til presiseringen av ansvarsforholdene i lovteksten. Høgskolen påpeker at det hele tiden har vært en forutsetning for etikksystemet at den enkelte forsker og forskningsinstitusjon har et slikt ansvar, men mener at det er en styrke at dette ansvaret blir tydeliggjort ved lovfestingen. Diakonhjemmet Høgskole støtter forslaget om å regulere forskningsinstitusjoners ansvar, men ønsker en klargjøring av hva som menes med begrepet «forskningsinstitusjon». Dette bør, i tillegg til offentlige, også favne alle private institusjoner som har forskning som et av sine hovedformål, og ikke bare de som har forskning som hovedformål. Avgrensningen bør tas inn i lovteksten.

Helse Sør-Øst RHF mener etablering av et lovpålagt systemansvar for forskningsinstitusjonene er viktig. Forventningene til systemansvar er i Helse Sør-Øst nedfelt i dokumentet Regional strategi for forskning og innovasjon (2013–2016), hvor det står at: «God forskningsetikk skal være forankret hos den enkelte forsker, hos forskningsledere og som systemansvar i helseforetakene og skal følge internasjonalt anerkjente retningslinjer…» Dette ansvaret er ikke begrenset til godkjenningsprosessene i de regionale komiteene for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, men følger forskningsledelse, prosjektledere og forskere i alle faser av forskningen. Som finansiør av forskningsprosjekter har ikke Helse Sør-Øst RHF den forskningsansvarliges plikter, men har ansvar for å legge til grunn etiske prinsipper for alle prosesser knyttet til forskningsforvaltningen. I den regionale strategien beskrives dette ved: «Forvaltningen av midler til forskning og innovasjon i helseregionen skal omfatte gode, åpne og habile prosesser basert på faglig forsvarlige vurderinger. Prosessene skal innrettes slik at forskningsmiljøenes ressursbruk på administrasjon reduseres mest mulig. Forvaltningen skal understøtte redelighet og god kvalitet i forskning og innovasjon og være koordinert med andre aktører.» Helse Sør-Øst RHF mener videre at forskningsfinansiører også har et samfunnsansvar for å bygge opp gode forvaltningsprosesser for å støtte etisk forsvarlig forskning av høy kvalitet. På denne måten bidrar forvaltningen til at forskningen på best mulig måte kan komme forskningsdeltakere, brukere og samfunnet for øvrig til gode.

Forskerforbundet er positive til forslaget om forskningsinstitusjonenes ansvar for nødvendig forskningsetisk opplæring av kandidater og ansatte, da dette er noe mange institusjoner ikke følger opp på en god nok måte i dag.

Norsk studentorganisasjon (NSO) støtter forslaget om å lovfeste forskningsinstitusjonenes forskningsetiske plikter. NSO mener at det generelt er uheldig med ulik praksis ved institusjonene, og at det er positivt at departementet foreslår å lovfeste institusjonenes ansvar for opplæring, forebyggende arbeid og behandling av saker av forskningsetisk art. NSO påpeker at det også er viktig at studentene får opplæring i forskningsetikk.

Tre høringsinstanser har merknader til departementets avgrensning av «institusjoner» i høringsnotatet. Norges forskningsråd mener avgrensningen av «institusjoner» bør synliggjøres i loven eller i lovens forarbeider. Forskningsrådet påpeker at siden mange av lovens brukere ikke vil lese forarbeidene, kan det være hensiktsmessig at dette gjøres i selve loven. NLA Høgskolen mener det bør være institusjonenes formål og funksjon og ikke hvem som eier den, som avgjør om en institusjon skal klassifiseres som en forskningsinstitusjon eller ikke. NLA peker på at det kan oppstå forvaltningsmessige problemer hvis private høyskoler ikke skal omfattes av definisjonen i lovforslaget, men at slike føringer gis ved tildeling av midler. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) mener at forskningsetikkloven bør gjelde for alle institusjoner som driver med forskning. NVE mener det ikke bør skilles mellom grunnforskning, anvendt forskning og oppdragsforskning i denne sammenhengen. Siden flere institusjoner driver forskning innen alle disse kategoriene, vil det være uheldig om loven kun gjelder en type forskning. Konsekvensen av manglende forskningsetikk vil være betydelig i alle tilfeller.

Norges Museumsforbund, Dalane Folkemuseum, Stiftelsen Nordmøre museum og Museum Stavanger mener at forskningsetikkloven også bør omfatte museene. Norges Museumsforbund mener det er uheldig at museene ikke er nevnt i høringsnotatet og viser til at perspektiver om formidling ut over klassiske publikasjoner, som bruk av vitenskapelige data i utstillinger, ikke problematiseres. Det blir videre vist til at museene vil ha utfordringer med å følge det relativt strenge kravet til opplæring og oppfølging av forskningsetikk, men at dette kan løses med tilbud om opplæring og seminarer i regi av fagseksjon for forskning i Museumsforbundet, i samarbeid med relevante partnere. Norges Museumsforbund foreslår at forbundet oppretter en etisk komité/råd i samarbeid med fagseksjonen for forskning og redaksjonsrådet for Norsk museumstidsskrift. Museum Stavanger påpeker at museenes arbeid med forskningsbaserte utstillinger bør være underlagt samme forskningsetiske prinsipper som vitenskapelig publisering. Museum Stavanger vil støtte et eventuelt initiativ i Museumsforbundet for å få opprettet et eget etisk utvalg for medlemsmuseene. Dalane Folkemuseum mener det internasjonale perspektivet som museene i Norge forholder seg til gjennom International Council of Museums (ICOM, tilknyttet UNESCO) sitt museumsetiske regelverk er spesielt viktig, og støtter uttalelsen gitt av Norges museumsforbund. Museene bør følge de samme standarder som universitetene og andre forskningsmiljøer følger, og forskningsetikkloven bør derfor omfatte forskningsarbeid som skjer ved museer.

12.4 Departementets vurdering

Det er enighet om at det i dag ligger et forskningsetisk ansvar både på den enkelte forsker og på den enkelte forskningsinstitusjon, og det er bred støtte i høringsrunden for å lovfeste ansvaret i lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven). Departementet har mottatt mange synspunkter på hva ansvaret innebærer og hvordan det bør følges opp i praksis. Høringsnotatets forslag til en paragraf med krav til forskere og forskningsinstitusjoner er i dette lovforslaget delt mellom § 4 om forskeres aktsomhetsplikt, § 5 om krav til forskningsinstitusjoner og § 6 om behandling av uredelighetssaker ved forskningsinstitusjoner. Dette er gjort for at loven skal bli mer brukervennlig.

Lovfesting av institusjoners forskningsetiske ansvar vil etter departementets vurdering heve statusen og kvaliteten på forskningsetikkarbeidet gjennom å tydeliggjøre institusjonenes ansvar. En konkretisering av ansvaret er også viktig for å få mer enhetlig praksis ved institusjonene. Institusjonenes ansvar kommer i tillegg til det forskningsetiske ansvaret som ligger på den enkelte forsker. Målet er at lovfestingen skal bidra til et samvirke mellom den enkelte forsker og institusjonen. Institusjonens plikt vil ikke frita den enkelte forsker eller omvendt. Institusjonene kan og bør stille klare krav til forskere på etikkområdet. Dette vil styrke arbeidet for god forskningsetikk ved at flere aktører pålegges og tar et større ansvar.

Saker fra de senere årene har vist at det er store variasjoner mellom institusjoner i hvilken grad de har etablert rutiner og systemer som fungerer tilfredsstillende for å ivareta ansvaret for arbeidet med forskningsetikk. Forskning har i vesentlig grad vært et selvregulerende system, der forskersamfunnet selv har utarbeidet forskningsetiske retningslinjer, sørget for etterlevelse av normene og irettesatt forskere som ikke har etterlevd normene. Dette systemet har i hovedsak fungert bra, særlig hos de større institusjonene med bred forskningserfaring. Hos andre institusjoner er erfaringene mer blandet.

Behovet for god oppfølging av forskere og godt etablerte rutiner ved institusjonene er avgjørende for å sikre at forskningsetikk blir ivaretatt i den daglige forskningen. Økt internasjonalisering og større global konkurranse gjør at presset på den enkelte forsker og på institusjonene er betydelig. Dette kan øke presset til å publisere mer og raskere, og dermed øke fristelsen til å ta snarveier.

En lovfesting av forskningsinstitusjonenes forskningsetiske ansvar skal bidra til å etablere en sterkere forskningsetisk kultur ved institusjonene. Ansvaret for forskningsetikken er en del av det totale ansvaret institusjonene har for sin virksomhet og ligger på ledelsen. Lovfestingen skal særlig hjelpe den alminnelige, ærlige forsker til å få den nødvendige opplæring og støtte fra institusjon og veiledere.

Noen av høringsinstansene ber om mer utfyllende regulering av institusjonenes ansvar, mens andre mener reguleringen skal være på et overordnet plan. Departementets forslag til § 5 om krav til forskningsinstitusjoner er basert på at loven bør gi rammene for ansvaret, og at det ligger på institusjonene å gi nærmere bestemmelser om innhold. Forskningsetikk er et område hvor institusjonene kan utvikle arbeidet innenfor sitt særpreg og sin tradisjon, størrelse og kompleksitet, innenfor de rammer regelverket legger. De institusjoner som ønsker mer veiledning og klare krav til hva god forskningsetikk innebærer, kan få denne hjelpen gjennom veiledninger, erfaringsutveksling, utvikling av beste praksis osv. De nasjonale forskningsetiske komiteene har en viktig rolle i å tilrettelegge og utvikle veiledende materiell for institusjonene.

Begrepet «forskningsinstitusjoner»

Begrepet «forskningsinstitusjoner» skal i denne loven avgrenses til institusjoner som har forskning som hovedformål eller som et av sine hovedformål eller hovedoppgave. Departementet foreslår å lovfeste denne avgrensningen. Den gjelder uavhengig av om det er offentlige eller private institusjoner. En vesentlig del av forskningen i Norge utføres av disse institusjonene. Følgende institusjoner vil være omfattet av loven:

  • Alle universiteter og høgskoler, offentlige og private, som er omfattet av universitets- og høyskoleloven. Dette ansvaret vil være en konkretisering av det ansvaret de har i dag etter universitets- og høyskoleloven, jf. §§ 1-1 og 1-5. Kravet vil etter uhl. § 1-2 også gjelde for private høgskoler som akkrediteres av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT).

  • Sykehusene har forskning som en av fire oppgaver. Dette er definert i spesialisthelsetjenesteloven § 3-8 og helseforetaksloven §§ 1 og 2.

  • Forskningsinstitutter er institusjoner med forskning som hovedformål/-oppgave. Svært mange av instituttene deltar i basisfinansieringsordningen for forskningsinstitutter og/eller er statlige organer.

I tillegg vil noen andre, primært offentlige, institusjoner som har forskning som en av sine hovedformål eller hovedoppgaver, være omfattet av denne definisjonen. Det gjelder for eksempel SSB, Meteorologisk institutt og Folkehelseinstituttet.

Institusjoner kan ha en omfattende FoU-virksomhet uten å være en forskningsinstitusjon etter denne loven. Et eksempel på dette er Statens vegvesen. God gjennomføring av samfunnsoppdraget til Statens vegvesen krever blant annet deltagelse i forskning og utviklingsarbeid (FoU). FoU er imidlertid en støtte i utførelsen av samfunnsoppdraget, og ikke et hovedmål for virksomheten.

Museene og andre som utfører forskning i mindre grad, herunder private bedrifters forskningsavdelinger, vil med dette ikke være omfattet av loven. Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig å pålegge slike institusjoner og bedrifter tilsvarende krav som for forskningsinstitusjoner. Etter departementets vurdering bør imidlertid også disse forholde seg til anerkjente forskningsetiske normer når de driver forskning. Dette er særlig viktig for bedrifter der en ansatt forsker ønsker å publisere sine forskningsresultater i en akademisk sammenheng og lignende. Granskingsutvalgets mandat gjelder all forskning, og dette er uavhengig av om arbeidet er utført ved en institusjon som er omfattet av lovens krav til forskningsinstitusjoner eller ikke. Dette innebærer at alle forskningsarbeider kan bli vurdert av Granskingsutvalget, uavhengig av om institusjonen arbeidet er utført ved, er omfattet av lovens begrep «forskningsinstitusjoner» eller ikke.

Forskningsutførende institusjoner vil i en del sammenhenger bli pålagt å følge anerkjente forskningsetiske normer, uavhengig av om de faller inn under begrepet «forskningsinstitusjon» etter denne loven. Dette gjelder blant annet dersom de (direkte eller som deltakere i konsortier) mottar offentlige forskningsmidler fra Norges forskningsråd, de regionale forskningsfondene eller de regionale helseforetakene. Videre vil alle som driver medisinsk eller helsefaglig forskning være omfattet av helseforskningslovens regler, uavhengig av om de er definert som «forskningsinstitusjon».

Nærmere om innholdet i lovforslaget

Departementet foreslår en plikt for institusjonene til å etablere system eller ordninger som sikrer så langt som mulig at egen forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Dette gjelder også de som er tatt opp på et doktorgradsprogram uten å være ansatt ved institusjonen.

  • a) Nødvendig opplæring

    Forslaget i § 5 bokstav a) om kravet til nødvendig opplæring innebærer at kandidater og ansatte må få tilstrekkelig opplæring, slik at de kan fylle aktsomhetsplikten i § 4. Form på og omfang av opplæringen kan den enkelte institusjon selv fastsette nærmere, ut fra hva som er hensiktsmessig og nødvendig. Opplæringen kan være kurs og seminarer som enten kan være frivillig eller obligatorisk, god informasjon på nettsider, møter med miljøer og lignende.

    Sammenhengen mellom forskeres aktsomhetsplikt og kravet til nødvendig opplæring er ment å gi en vekselvirkning; forskere kan stille krav til opplæringen ved sin institusjon, og institusjonen kan sette krav til at forskere deltar i opplæring. Institusjonene kan og bør stille klare krav til sine forskere. Opplæringen skal omfatte både kandidater og institusjonens ansatte, det vil si alle involverte i forskningen, ikke bare forskere. En særlig viktig gruppe ved institusjonene er veilederne. Konkret hva som ligger i kravet om nødvendig opplæring må vurderes for det enkelte forskningsområde. Det kan blant annet være behov for mer omfattende opplæring for de som driver medisinsk forskning enn for de som driver med forskning på andre områder. Innenfor medisinsk forskning er det blant annet også et krav om internkontrollansvar i forskrift om organisering av medisinsk og helsefaglig forskning § 4. For andre med tilknytning til forskningsinstitusjonen vil behovet for nødvendig opplæring variere etter hvor involvert de er i forskningen.

    Begrepet «kandidater» skal defineres på samme måte som i universitets- og høyskoleloven § 4-7, det vil si at begrepet omfatter både studenter og ph.d.-kandidater, jf. Ot.prp. nr. 71 (2008–2009) Om lov om endringer i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler, punkt 6.4. Institusjonenes ansvar vil også gjelde for forskning som utføres eller er utført av forskere som har en annen tilknytning enn en ansettelsesforhold til institusjonen.

    Det er flere høringsinstanser som har kommentert at studenter bør omfattes av loven. Studenter vil ikke være omfattet av den lovbestemte aktsomhetsplikten for den enkelte forsker i § 4, men vil dekkes av § 5 bokstav a) i den grad studentene driver med forskning. Hvilken opplæring som er nødvendig for studenter vil være avhengig av typen forskning og hvor involvert studentene er i forskningsarbeidet. Det er institusjonenes eget ansvar å vurdere dette.

  • b) Kjennskap til forskningsetiske normer

    Forslaget i § 5 bokstav b) pålegger institusjonene et ansvar for at alle som utfører eller deltar i forskningen, er kjent med anerkjente forskningsetiske normer. Dette retter seg mot alle ved institusjonen og eksterne samarbeidsparter som deltar i en eller annen form i forskningsprosjekter. Betegnelsen «alle» i bokstav b) er altså videre enn «kandidater og ansatte» i bokstav a). Det er trolig ikke hensiktsmessig eller nødvendig at alle får opplæring i anerkjente forskningsetiske normer, men alle skal ha nødvendig kjennskap til disse. Derfor vil bokstav a) og b) dekke forskjellige forskningsdeltakere. Bestemmelsen er ikke ment å dekke forskningsdeltakere i betydningen personer som det forskes på.

Kunnskap om etikk, i likhet med bevissthet om og gode holdninger til etikk, må utvikles og videreutvikles kontinuerlig. Det er viktig at institusjonene har arenaer for drøfting av generelle og spesifikke problemstillinger, arenaer der nye og erfarne forskere kan ta opp aktuelle problemstillinger for å forebygge uredelighet og for å sikre god forskningsetikk.

Oppfølging av institusjonen

For alle universiteter og høgskoler, det vil si både offentlige og private, med eller uten statstilskudd, som er akkreditert etter universitets- og høyskoleloven (uhl.), vil ansvaret etter forskningsetikkloven være en konkretisering av ansvaret etter uhl. §§ 1-1 og 1-5. Departementet vurderer oppfølging av de statlige institusjonene gjennom etatsstyringen. Helseforetakene kan også ved behov styres gjennom den statlige eierstyringen. For forskningsinstitutter som mottar statlig basisbevilgning, vil det knyttes vilkår til bevilgningen. Departementet vil vurdere en egenerklæringsordning for forskningsinstituttene med basisbevilgning, tilsvarende dagens ordning for å ivareta akademisk frihet.

Offentlige forskningsinstitutter som ikke er med i basisfinansieringsordningen, kan pålegges ansvar etter forskningsetikkloven gjennom eierstyring/etatsstyring. Overfor private forskningsaktører vil virkemidlet først og fremst være knyttet til det å motta offentlige midler. Forskningsrådet har i dag generelle vilkår knyttet til forskningsetikk for tildeling av forskningsmidler.

13 Behandling av uredelighetssaker

13.1 Gjeldende rett

13.1.1 Behandling ved forskningsinstitusjonene

Institusjoners ansvar for å behandle uredelighetssaker

Ansvaret for at forskningen utføres i henhold til anerkjente forskningsetiske normer påhviler forskningsinstitusjonene og forskeren selv. I tillegg til forebyggende arbeid har forskningsinstitusjonene også ansvaret for å behandle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Dagens forskningsetikklov bygger som omtalt tidligere på dette prinsippet, se kapittel 12. Ansvaret for behandling av saker gjelder både alvorlige og mindre alvorlige tilfeller. Universiteter og statlige høgskoler er i dag pålagt å ha etablerte rutiner for dette. Som omtalt i kapittel 4.2.2 er det variasjon mellom institusjonene når det gjelder hvordan de behandler slike saker og om de har etablerte rutiner.

Sanksjoner og andre reaksjoner

Forskningsetikkloven regulerer ikke spørsmålet om sanksjoner eller andre reaksjoner på grunnlag av brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Det må likevel sies å være både en rett og en plikt for en forskningsinstitusjon å vurdere sanksjoner eller reaksjoner i saker der det er fastslått brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Dette kan blant annet være arbeidsrettslige sanksjoner eller pålagt etikkopplæring og må vurderes opp mot subjektive forhold. En annen type reaksjoner er knyttet til det faglige innholdet i arbeidet, som for eksempel tilbaketrekking av tildelt doktorgrad eller tilbaketrekking av publiserte artikler.

Klagebehandling

Mange av forskningsinstitusjonene er forvaltningsorganer underlagt forvaltningsloven. I forarbeidene til gjeldende forskningsetikklov uttalte departementet i punkt 11.3.3 om Granskingsutvalget at: «rettsikkerhet best kan sikres ved å slå fast at utvalget fatter enkeltvedtak etter forvaltningsloven og at det legges opp til en klageordning i forhold til utvalgets skjønnsmessige vurderinger. Uredelighetssaken behandles således etter forvaltningslovens regler om enkeltvedtak (i tillegg til lovens kapittel II og III)». Forholdet til forvaltningslovens enkeltvedtaksbegrep og saksbehandlingsregler ble ikke nærmere regulert i forskningsetikkloven. Den regulerer heller ikke institusjonenes behandling av uredelighetssaker. Departementet la i en uttalelse fra 2011 til grunn at uttalelser om vitenskapelig uredelighet ved institusjonene ikke er å betrakte som enkeltvedtak, og det er dermed ikke klagerett på slike uttalelser, verken etter forvaltningsloven eller etter universitets- og høyskoleloven.

En institusjon kan velge å lage egne ordninger for klager. Dersom institusjoner ilegger sanksjoner på bakgrunn av en uredelighetssak, vil dette som regel være et enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningsloven eller eventuelt andre regelverk.

13.1.2 Behandling i Granskingsutvalget

Granskingsutvalgets oppgaver og saksbehandling

Granskingsutvalget har i dag to hovedoppgaver: Utvalget kan behandle enkeltsaker hvor det er spørsmål om det foreligger vitenskapelig uredelighet i et vitenskapelig arbeid, og det har en veiledende rolle.

Granskingsutvalgets oppgaver i enkeltsaker følger av gjeldende forskningsetikkloven § 5 og forskningsetikkforskriften § 6. Utvalget skal vurdere og behandle konkrete saker hvor det er mistanke om alvorlige tilfeller av vitenskapelig uredelighet og uttale seg om hvorvidt forskning har vært vitenskapelig uredelig. I den enkelte sak kan Granskingsutvalget uttale seg om systemsvikt hos institusjonen, men utvalget kan ikke utelukkende vurdere en institusjons retningslinjer eller systemhåndtering av uredelighetssaker eller av forskningsetiske spørsmål generelt. Det er utvalget selv som vurderer om en henvendelse gir grunn til videre undersøkelser eller er åpenbart grunnløs. For at utvalget skal kunne behandle en sak, må det dreie seg om påstander om vitenskapelig uredelighet i et forskningsarbeid. Det er ingen tidsbegrensninger for hvilke saker utvalget kan behandle. Utvalget kan også behandle saker hvor en forsker urettmessig har fått sitt navn knyttet til en påstand om uredelig forskning, for å bidra til at forskeren blir renvasket og slik får gjenopprettet sitt omdømme. Granskingsutvalget kan avvise saker etter eget skjønn, herunder saker som ikke anses som alvorlige.

Både forskningsinstitusjoner og enkeltpersoner kan be Granskingsutvalget ta opp en sak. I forarbeidene til gjeldende forskningsetikklov blir det vist til at institusjoner kan anmode Granskingsutvalget om å overta en sak til behandling. Det var særlig aktuelt i de tilfeller der forskningsmiljøet eller institusjonen ikke bør eller kan behandle saker på grunn av habilitet, ressursmangel eller lignende. Granskingsutvalget kan også gå inn i en sak som allerede har vært behandlet hos en institusjon.

Kriteriene som utvalget legger til grunn ved sin vurdering, må være innenfor de rammene forskningsetikkloven og forvaltningsloven setter. Granskingsutvalget må oppfylle forvaltningslovens krav til forsvarlig saksbehandling, herunder utøve forsvarlig skjønn. Det ligger blant annet innenfor utvalgets skjønn å legge vekt på alvorlighetsgraden av en mulig uredelighetssak og på resultatet av utredning foretatt ved lokal institusjon. Påstander om mangler ved en institusjons saksbehandling, for eksempel i form av inhabilitet, vil kunne være relevante momenter når Granskingsutvalget vurderer om de skal behandle saken. Granskingsutvalget har imidlertid ingen plikt til å vurdere saksbehandlingen ved institusjonen, selv om det er påstander om saksbehandlingsfeil ved institusjonen. Dette følger av at det ikke er klagerett til Granskingsutvalget på vedtak ved institusjonene.

Institusjoner har i dag ikke en lovpålagt plikt til å oversende alvorlige saker til utvalget. I forarbeidene forutsetter departementet imidlertid at institusjonen informerer Granskingsutvalget om saker dersom institusjonen velger å behandle dem selv. Videre er alle universiteter og høgskoler i brev 6. august 2009 fra departementet bedt om å informere utvalget om alvorlige saker som blir behandlet ved institusjonene.

Granskingsutvalgets veiledende funksjon er ikke lovfestet i forskningsetikkloven, men følger av veiledningsplikten i forvaltningsloven. Granskingsutvalget er en nasjonal ressurs som institusjonene kan trekke på i arbeidet med redelighetssaker, først og fremst gjennom veiledning, blant annet når det gjelder kravene som stilles for en rettssikker prosedyre. Typisk vil råd fra utvalget bestå av tolkning av regler og retningslinjer, saksbehandlingsregler og informasjon om gjeldende praksis.

Sakene som har vært behandlet i Granskingsutvalget

Utvalget har i perioden 2007 til 2015 behandlet mellom syv og ti saker i året, hvorav de fleste har blitt avvist eller sendt til lokal behandling. Det foreligger dermed lite praksis. Til sammen har utvalget kun realitetsbehandlet fire saker i løpet av åtte år. Sakene som er behandlet, har vært vurdert som særskilt vanskelige eller prinsipielt viktige.

Den første saken handlet om forskning på spredning av laksevirus. Saken gjaldt påstander om vitenskapelig uredelighet knyttet til en artikkel i tidsskriftet Archives of Virology, forfattet av tre forskere ved Universitetet i Bergen. Utgangspunktet for granskingen var en henvendelse med påstander om uredelighet knyttet til tre forhold: 1) feilaktig presentasjon av forskningsmaterialet, 2) utilbørlig og skjev bruk av andre vitenskapelige publikasjoner og forskningsresultater og 3) framsettelse av kategoriske konklusjoner uten tilstrekkelig grunnlag. Granskingsutvalget fant enstemmig at det ikke forelå alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis. Utvalget konkluderte derfor med at forfatterne ikke hadde opptrådt uredelig. Uttalelsen ble gitt 6. april 2011.

Den andre saken gjaldt om det forelå plagiat i en doktoravhandling skrevet på Handelshøyskolen BI og godkjent etter disputas i 2004. Et enstemmig utvalg konkluderte med at det forelå plagiat i avhandlingen, og at de objektive kriteriene for å ha opptrådt vitenskapelig uredelig var oppfylt. Flertallet mente at framgangsmåten i avhandlingen kunne bebreides innklagede som grovt uaktsom, og at det dermed forelå vitenskapelig uredelighet. Mindretallet mente at det ikke var grunnlag for å kalle handlemåten grovt uaktsom. Granskingsutvalget var samstemt om at det på flere punkter var grunnlag for å kritisere behandlingen av avhandlingen på Handelshøyskolen BI, blant annet fordi man der brukte en feilaktig norm for hva som må kalles plagiat. Uttalelsen ble gitt 19. mars 2012. Saken ble påklaget til departementet, som nedsatte et eksternt ad hoc-utvalg til å behandle klagen, heretter kalt klageutvalget. Klageutvalget sluttet seg til Granskingsutvalgets mindretall og konkluderte med at forskeren kunne bebreides handlingen, men ikke i så sterk grad som lovens norm krever, og at forskeren dermed ikke hadde opptrådt vitenskapelig uredelig. Begrunnelsen var at det ble stilt et lavere krav til aktsomhetsplikt på det aktuelle tidspunktet, at forskeren hadde sitert i samsvar med vanlig praksis på Handelshøyskolen BI, og at forskeren var i villfarelse om forskningsetiske normer. Uttalelsen fra klageutvalget ble gitt 28. januar 2013.

Den tredje saken gjaldt om tre forskere ved Institutt for energiteknikk (IFE) hadde opptrådt vitenskapelig uredelig i sitt arbeid med fire prosjektrapporter, en tidsskriftartikkel og et erratum til denne. Arbeidene ble skrevet i perioden 2008 til 2010. Granskingsutvalget kom til at det forelå alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis i tre av de seks påklagede dokumentene. Dette gjaldt tre prosjektrapporter, hvor det forelå omfattende plagiering. Utvalget konkluderte med at de innklagede forfatterne ikke hadde handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, og at de således ikke hadde opptrådt vitenskapelig uredelig i forskningsetikklovens forstand. Granskingsutvalget kritiserte imidlertid IFE for alvorlige systemfeil, særlig for feilaktig forståelse av normer for god henvisningsskikk, feil anvendelse av normer for medforfatterskap, feilaktig opplegg for intern gransking og udokumentert, varierende rapporteringspraksis. Uttalelsen ble gitt 19. oktober 2012.

Den fjerde saken gjaldt om ansatte ved NLA Høgskolen hadde opptrådt vitenskapelig uredelig i form av plagiat og brudd på god henvisningsskikk i en rekke arbeider, både utkast og offentliggjorte arbeider. Arbeidene omfattet blant annet lysbildepresentasjoner, vitenskapelige artikler og kapitler i en antologi. Granskingsutvalget kom til at det ikke forelå plagiat, og at forskerne derfor ikke hadde opptrådt vitenskapelig uredelig. Granskingsutvalget gav en prinsipiell vurdering av hvilke dokumenter som kan vurderes som plagiat eller som plagiert. Granskingsutvalget skrev på side 20–21 i uttalelsen at:

«Granskingsutvalget legger prinsipielt til grunn at granskingen av plagiatsaker må ta utgangspunkt i dokumenter som forfatterne anser som ferdigstilt, og som frivillig er gjort tilgjengelige for andre. Begrunnelsen for dette prinsipielle utgangspunktet er at et forskningsprodukt (vanligvis et vitenskapelig arbeid) blir til gjennom arbeidsprosesser som ofte foregår gjennom interaksjon med andre forskere eller interessenter. Det er avgjørende for utviklingen av ny kunnskap at forskere kan prøve ut sine ideer og tanker i et fellesskap, og der de kan motta tilbakemeldinger for videre utvikling av forskningsgrunnlaget og sin egen rolle som forskere, uten å bli møtt med anklager om plagiat. [..]Det presiseres at utgangspunktet gjelder for plagiatsaker. Granskingsutvalget tar her ikke stilling til hvilke dokumenter som kan legges til grunn for granskingen av andre former for vitenskapelig uredelighet, som for eksempel fabrikasjon av data. Vilkårene om at arbeidet må være ferdigstilt og frivillig avgitt gjelder kumulativt, dvs. at begge vilkårene må være oppfylt. Et arbeid må for eksempel anses som ferdigstilt når det er oversendt et tidsskrift for vurdering for publisering. Det har ikke betydning for dokumentets status som ferdigstilt om det deretter blir refusert eller sendt tilbake til forskerne for videre bearbeiding. Granskingsutvalget vil presisere at forskere som blir kjent med at andre benytter seg av deres arbeider, ikke trenger å vente med sine innsigelser. Innsigelsene kan imidlertid ikke fremmes som anklager om plagiat før arbeidet er ferdigstilt og frivillig avgitt. I stedet kan man benytte andre former, som for eksempel kollegiale forespørsler om deling eller samarbeid, eller informasjon om mulige konsekvenser dersom forholdene ikke rettes opp.»

Granskingsutvalget kommenterte også systemfeil i behandlingen av saken ved NLA, og institusjonen ble kritisert for manglende arbeid med forskningsetikk. Uttalelsen ble gitt 8. september 2015.

Klagebehandling

Granskingsutvalgets uttalelser kan etter forskningsetikkloven § 5 femte ledd påklages, og loven regulerer hvem som er klageinstans. Departementet er klageinstans for klager på saksbehandlingen, mens klager over uttalelsens innhold behandles av et særskilt nedsatt utvalg (ad hoc-utvalg). Et ad hoc-utvalg med nødvendig faglig, forskningsetisk og juridisk ekspertise nedsettes for hver klage. I høringsnotatet fra 2006 til gjeldende forskningsetikklov foreslo departementet at det bare skulle være klagerett over saksbehandling og habilitet. Departementets forslag bygget på den forutsetning at utvalget ikke fattet enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, at saken i de aller fleste tilfeller ville ha vært inngående drøftet/behandlet internt i vedkommende institusjon/organisasjon før den skulle behandles i utvalget, og at utvalgets uttalelse oversendes til arbeidsgiver. Dersom arbeidsgiver valgte en formell reaksjon, ville denne kunne påklages eller prøves for domstolene. Det ville slik bli en form for to-instansbehandling. På bakgrunn av høringssvarene ble imidlertid lovforslaget endret, og det ble gitt ordinær klagerett.

Departementet har så langt behandlet én klage på en realitetsuttalelse fra Granskingsutvalget, se omtale over. Videre har departementet behandlet 10 saker om klage på saksbehandlingen i Granskingsutvalget. Det er ikke gitt medhold i noen av disse sakene. Sakene har i stor grad gått på tolking av i hvilken grad Granskingsutvalget kan velge å avvise saker fra behandling og tolking av kravene til en forsvarlig saksbehandling før avvisningsvedtak fattes. Noen av klagene på vedtak i Granskingsutvalget er avvist på grunn av manglende klageinteresse. Alle har rett til å melde fra om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer, men det er et krav etter forvaltningsloven om å ha rettslig klageinteresse (en viss nærhet til saken) for å kunne påklage et vedtak eller en uttalelse.

Sanksjoner

Forarbeidene til forskningsetikkloven slår fast at eventuelle sanksjoner mot en forsker som utvalget finner har opptrådt vitenskapelig uredelig, ligger til arbeidsgiver og til andre involverte, typisk en finansieringskilde. Granskingsutvalget er ikke gitt noen sanksjonsmuligheter. I praksis vil imidlertid en uttalelse fra utvalget om uredelighet i seg selv kunne være ødeleggende for en forskerkarriere. Utvalget skal etter bestemmelse i forskningsetikkforskriften sende sine uttalelser til den institusjon vedkommende forsker er ansatt ved.

13.2 Høringsnotatet

13.2.1 Forskningsinstitusjoners plikt til å behandle uredelighetssaker

Høringsnotatet viste til forskningsinstitusjonenes plikt til å behandle enkeltsaker der det foreligger spørsmål om forskning ved institusjonen er i samsvar med anerkjente forskningsetiske normer eller ikke. For å sikre at institusjonene tar ansvaret for å behandle uredelighetssaker (i høringsnotatet kalt forskningsetiske saker), ble det foreslått å lovfeste ansvaret.

Forslaget innebar en lovfesting av forskningsinstitusjonenes ansvar for å behandle slike saker, herunder å vurdere om sakene burde behandles av et eget utvalg ved institusjonen. Det ble videre foreslått å pålegge alle institusjoner å etablere et eget utvalg for å behandle uredelighetssaker. Utvalgene skulle være faglig uavhengige, inneha faglig, juridisk og etisk kompetanse og ha et eksternt medlem. Flere institusjoner har allerede etablert slike utvalg. Departementet la i høringsnotatet til grunn at institusjoner kan gå sammen om slike utvalg. Utvalgene bør særlig behandle de mer alvorlige uredelighetssakene. Det vil være opp til institusjonene om utvalget også skal behandle andre saker og om det skal ha en rolle i det forebyggende arbeidet, blant annet veiledning av forskere, veiledere og studenter eller som rådgivende organ.

Det ble også foreslått at institusjonene må etablere retningslinjer for behandling av uredelighetssaker. Det viktige er at hver institusjon har klare retningslinjer for hvem som gjør hva og forholdet mellom ulike funksjoner og organer.

Hensikten med lovfestingen var ikke å detaljregulere saksbehandlingen, men å fastsette noen generelle retningslinjer om saksgang. Det er et ansvar for institusjonene å søke å løse enkeltsaker på lavest mulig nivå og så tidlig som mulig. Dette må imidlertid gjøres uten at det skal bli oppfattet som forsøk på å «skyve problemene under teppet».

13.2.2 Rapportering fra institusjon til Granskingsutvalget

Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste en plikt for forskningsinstitusjonene til å rapportere til Granskingsutvalget om uredelighetssaker. Det var ikke foreslått noen nærmere avgrensning av rapporteringsplikten. Høringsnotatet beskrev plikten til å gjelde informasjon om påstander, saksbehandlingen og eventuelle sanksjoner.

Rapporteringsplikten er ikke nedfelt i dagens regelverk, og selv om departementet i lovforarbeidene forutsatte at institusjonene informerer utvalget når de behandler uredelighetssaker, så skjer det i liten grad. De aller fleste institusjonene har ikke rutiner for å varsle Granskingsutvalget, men flere institusjoner uttaler at det vurderes konkret i hver enkelt sak. Noen institusjoner har fastsatt i retningslinjer eller gjennom andre rutiner at saker som behandles i egne redelighetsutvalg eller på andre måter ved institusjonen, skal rapporteres til Granskingsutvalget.

13.2.3 Klagerett

Som omtalt i kapittel 13.1 er det i dag ulik klagerett, avhengig av om uredelighetssaker er behandlet hos Granskingsutvalget eller lokalt ved forskningsinstitusjonen. Uttalelser i uredelighetssaker ved institusjonene er ikke sett på som enkeltvedtak, og det er dermed heller ikke klagerett på disse. På uttalelser fra Granskingsutvalget, som altså er begrenset til å gjelde vitenskapelig uredelighet, er det klagerett til departementet. Departementet er klageinstans for klager over utvalgets saksbehandling, mens klager over innholdet i en uttalelse må behandles av et ad hoc-utvalg.

Departementet uttalte i høringsnotatet at det er uheldig med et system hvor det er ulike rettigheter til å klage, avhengig av hvilket organ som behandler saken. Departementet foreslo derfor at det innføres lik klagerett for uredelighetssaker, uavhengig av hvem som har behandlet dem som første instans. I høringsnotatet ble det skissert tre alternativer, hvor alle alternativene tar utgangspunkt i at forskningsinstitusjonen selv behandler alle uredelighetssaker ved den enkelte institusjon, og at Granskingsutvalget ikke skal behandle saker i førsteinstans. For alle alternativene ble det lagt til grunn at Granskingsutvalgets uttalelser skulle være endelige, uten klagerett til departementet. Bakgrunnen for dette var at Granskingsutvalget er det organet som har opparbeidet seg mest kompetanse og erfaring når det gjelder å behandle saker om vitenskapelig uredelighet. Et ad hoc-utvalg vil derfor trolig ikke ha tilsvarende kompetanse.

Det første alternativet var at det ikke skulle være klagerett på uttalelser om vitenskapelig uredelighet. Forskningsinstitusjoner skulle behandle uredelighetssaker og gi uttalelser som var endelige og som ikke kunne påklages. Granskingsutvalget skulle fortsatt kunne behandle enkeltsaker ved å ta opp en sak på nytt i tilfeller hvor for eksempel saken ikke var tilstrekkelig behandlet hos institusjonen, ved uriktig lovtolkning eller på områder hvor det kunne være behov for å endre praksis. Granskingsutvalgets rolle ville slik bli rendyrket som en rent etterprøvende instans. Alternativet innebar at dersom Granskingsutvalget ga uttalelse i en sak, ville den være endelig, og klageretten til departementet ble foreslått fjernet. Granskingsutvalgets hovedoppgave ville være å gi råd og veilede forskningsinstitusjonene i arbeidet med å etablere gode rutiner for behandling av uredelighetssaker, lovtolkning og lignende, foruten rådgivning i konkrete saker.

Det andre alternativet var at alle uttalelser fra forskningsinstitusjonene om forskning som brøt med anerkjente forskningsetiske normer, kunne klages inn til Granskingsutvalget. Dette ville tilsvare ordinær klagerett etter forvaltningsloven kapittel VI, og Granskingsutvalget ville bli et rent klageorgan. Rollen som klageorgan ville også begrense utvalgets veiledende rolle i konkrete saker.

Det tredje alternativet var å gi klagerett i de sakene der en forskningsinstitusjon avgir uttalelse om at det foreligger vitenskapelig uredelighet i en bestemt sak. Dette ville sikre den forskeren som får en slik alvorlig uttalelse mot seg, en mulighet til å få vurdert saken på nytt. Alternativ 3 var ikke nærmere utredet.

13.2.4 Granskingsutvalgets oppgaver

Departementet la i høringsnotatet opp til at Granskingsutvalget fortsatt skal ha en viktig oppgave i det norske forskningsetiske systemet, uavhengig av en eventuell klagerett fra forskningsinstitusjoner til utvalget. Utvalgets rolle vil imidlertid være avhengig av om et etableres klagerett eller ikke.

For at Granskingsutvalget skal ha tilstrekkelig oversikt over uredelighetssaker som behandles, ble det foreslått at forskningsinstitusjonene skulle ha en plikt til å informere utvalget om saker der det er spørsmål om brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Det ble videre foreslått at oversendelsen skulle inneholde informasjon om påstandene, saksbehandlingen og eventuelle sanksjoner.

Departementet viste til at Granskingsutvalget har behandlet et fåtall saker, noe som tyder på at utvalget har tolket sitt mandat snevert. Det er fortsatt stor tvil om tolkningen av forskningsetikklovens definisjon av vitenskapelig uredelighet. Denne usikkerheten kunne vært redusert dersom utvalget hadde behandlet flere uredelighetssaker og slik bidratt til å klarlegge loven i praksis.

13.3 Høringsinstansenes syn

13.3.1 Behandling av uredelighetssaker

Norges forskningsråd, Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Tromsø– Norges arktiske universitet (UiT), Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Høgskolen i Østfold (HiØ), Norges idrettshøgskole (NIH), Diakonhjemmet Høgskole,Høgskolen i Molde (HiM), Høgskolen i Sogn og Fjordane (HiSF), Universitets- og høgskolerådet (UHR), Folkehelseinstituttet (FHI) og Norsk studentorganisasjon (NSO) støtter forslaget om at alle forskningsinstitusjoner skal opprette et faglig uavhengig utvalg. Norges forskningsråd ser det som ønskelig å lovfeste grunnleggende krav til hvordan saker om mulige brudd på etiske normer skal behandles. UiB mener at det eksterne medlemmet bidrar til sterkere legitimitet, men det kan også føre til at saker tar lengre tid, da det er mer ressurskrevende å samle utvalget. UiB mener det er uklart hva som legges i «kompetanse i jus». HiØ viser til at det er få uredelighetssaker, og at tilrettelegging for håndtering av slike saker må tilpasses at det er et svært lite omfang. HiM og HiSF mener det er hensiktsmessig at mindre institusjoner samarbeider om et forskningsetisk utvalg, og at dette vil både styrke habiliteten til utvalget og bidra til kontinuitet i utvalgets arbeid. Diakonhjemmet Høgskole mener det bør framgå av lovteksten at forskningsinstitusjoner kan gå sammen om å opprette slike utvalg. Diakonhjemmet Høgskole støtter også forslaget om faglig kompetanse og ekstern representasjon i utvalget. UHR stiller seg bak forslaget om at forskningsinstitusjoner skal ha et kompetent, faglig utvalg som kan gi uttalelser i saker om mulige brudd på anerkjente etiske normer. NSO er enig i at det trengs en avklaring når det gjelder roller og ansvar for god forskningsetikk og støtter forslaget om at uredelighetssaker skal behandles i lokale utvalg hos forskningsinstitusjonene. NSO mener imidlertid det bør være minst 50 pst. ekstern representasjon i de lokale utvalgene, og at dette er nødvendig for å sikre at personlige forhold ikke påvirker utfallet av en behandling. NSO mener også at en tilgjengelig ombudsperson for studenter, forskere og andre ansatte vil kunne være en lavterskelordning for rapportering om, og rådgivning rundt, vitenskapelig uredelighet hos kolleger eller veiledere.

UiT mener at utvalg som behandler uredelighetssaker alltid skal ta standpunkt til om en handling er vitenskapelig uredelig eller ikke. UiT mener også at dette bør tas inn i lovteksten.

FHI støtter forslaget om en generell plikt for institusjonene til å ha redelighetsutvalg. FHI viser videre til at det er viktig at plikten er så generelt utformet at hver institusjon kan utpeke medlemmer og utforme mandat etter institusjonens egenart. FHI mener oppsummeringen i høringsnotatet og presentasjoner fra ulike institusjonsutvalg på de møter som er arrangert i forbindelse med lovrevisjonen, viser stor bredde i eksisterende utvalg.

Statens helsetilsyn påpeker at forfalskning, fabrikkering eller plagiering kan være aktuelle problemstillinger i tilsynssaker om medisinsk og helsefaglig forskning. Det kan også foreligge andre brudd på forskningsetiske normer, herunder lovfestede normer, eksempelvis om forsvarlighet og krav til informert samtykke. Helsetilsynet antar at slike brudd kan omfattes av begrepet «andre alvorlige brudd» og mener det framstår som uklart om Granskingsutvalget skal ha en rolle i slike saker på helseforskningsområdet. Videre er det uklart om Granskingsutvalget skal behandle saker der forhåndsgodkjenningen fra den regionale komiteen ikke er fulgt i praksis. Dette er en ikke ukjent problemstilling for Statens helsetilsyn ved behandlingen av tilsynssaker etter helseforskningsloven. Avvik fra REK-godkjenningen vil oftest medføre at helseforskningsloven er brutt.

De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK), Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) og professor Johan Giertsen støtter ikke departementets forslag. FEK mener at forslaget til nytt lovutkast går for langt i å detaljregulere hvordan institusjonene skal organisere dette arbeidet. FEK mener det er uheldig å pålegge samtlige forskningsinstitusjoner å ha et forskningsetisk utvalg. FEK mener forslaget bærer preg av å være tilpasset de eksisterende systemene ved de største offentlige forskningsinstitusjonene og i liten grad er utredet med tanke på private aktører eller mindre institusjoner. FEK hevder at man risikerer å kaste vrak på ordninger som i dag fungerer godt, eksempelvis etikkombud, dersom alle forskningsinstitusjoner pålegges å opprette et forskningsetisk utvalg. FEK mener imidlertid at det er positivt at institusjonenes ansvar for forskningsetikk lovfestes, og at institusjonene skal ha rutiner for å håndtere ulike former for uansvarlig forskning, herunder gransking av vitenskapelig uredelighet.

FFA mener at loven ikke bør definere hvordan arbeidet med å ivareta ansvaret skal organiseres. Når det gjelder forslaget til institusjonsutvalg som skal behandle forskningsetiske saker, mener FFA at forskningsinstitusjonene selv må avgjøre hvordan vurderingene skal gjøres og hvem som best kan foreta dem. FFA mener at en anbefaling er tilstrekkelig. Et krav i lov eller forskrift om at forskningsinstitusjonene skal ha et slikt utvalg og sammensetningen av dette, vil være å detaljregulere saksbehandlingen og å bryte med prinsippet om å ansvarliggjøre forskningsinstitusjonene i håndtering av forskningsetiske problemstillinger. Johan Giertsens begrunnelse er at mange av institusjonene er så små at utvalgene vil få for lite å gjøre, fordi antall saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer er lavt, at det vil gripe inn i universitetenes og høgskolenes rett til å fastsette «virksomhetens interne organisering på alle nivåer», jf. universitets- og høyskoleloven § 9-2, fjerde ledd, og at utvalgenes plass i styringsstrukturen vil være uavklart. Forslaget om at redelighetsutvalgene skal være en uavhengig instans bryter med strukturen hvor styret er det øverste organet, jf. universitets- og høyskoleloven § 9-1. Giertsen mener loven heller bør framheve plikten styrene har til å påse at behandlingen av saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer er forsvarlig. Giertsen mener videre at hvis en institusjon eller Granskingsutvalget finner at et etikkbrudd foreligger, bør forskningsetikkloven gi tydeligere uttrykk for at styret ved institusjonen har plikt til å vurdere oppfølging.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) mener det er uheldig at høringsnotatet ikke er tilstrekkelig tydelig på hvordan uredelighetssaker skal håndteres og mener loven må inneholde en presis beskrivelse av den formelle saksgangen. NTNU er særlig skeptisk til en ordning hvor Granskingsutvalget har frihet til å ta opp og behandle saker på selvstendig grunnlag. Dette kan skape uklarhet og medføre en vilkårlighet i hvilke saker som behandles.

Universitetet i Agder (UiA) mener at kravet til sammensetningen av redelighetsvalg ved institusjonene er noe problematisk og stiller seg tvilende til om et slikt krav er hensiktsmessig. UiA mener alvorlige saker om uredelighet bør behandles på samme måte som andre vitenskapelige arbeider, dvs. at utvalget eventuelt suppleres med ekspertise på det fagfeltet som skal vurderes, slik at den som anklages for uredelighet, får en mest mulig rettferdig behandling. UiA mener også at sanksjoner knyttet til uredelighet bør være tilnærmet like ved alle institusjoner. En felles anbefaling om sanksjonering bør være en oppgave for Granskingsutvalget, og dette vil kunne sikre større grad av likebehandling mellom institusjonene.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) synes det er bra at den foreslåtte bestemmelsen gir rom for at det settes ulike krav til ulike institusjoner, alt etter hvilke fagområder som ligger innenfor institusjonen og hvilken kompetanse forskerne på institusjonen har.

13.3.2 Rapportering fra institusjonene til Granskingsutvalget

Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) er uenig i departementets forslag om at forskningsinstitusjonene får en plikt til å informere Granskingsutvalget om alle forskningsetiske saker. Det er mange ubegrunnede saker som det ikke er hensiktsmessig å rapportere om, og rapportering bør skje etter vurdering fra institusjonene.

Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT) mener det må presiseres at det kun er de alvorligste sakene som skal rapporteres til Granskingsutvalget. Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) mener det er en forutsetning at institusjonene skal ha en plikt til å orientere Granskingsutvalget om forskningsetiske saker.

13.3.3 Spørsmålet om klagerett

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) mener det er uklart ut fra lovforslaget når og i hvilken grad Granskingsutvalget kan etterprøve saker, herunder om det også kan etterprøve dem etter initiativ fra den som har fått en uttalelse mot seg fra en institusjon. Høringsnotatet legger til grunn at uttalelser fra institusjoner vil kunne bringes inn for alminnelige domstoler. JD stiller spørsmål ved om et krav som kun gjelder overprøving av slike uttalelser fra institusjoner, tilfredsstiller vilkårene for rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3.

De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) har en delt tilbakemelding. Granskingsutvalget ønsker ikke en klageadgang til utvalget. Granskingsutvalget viser til at dersom utvalget etableres som en ren klageinstans, er det kun parter med rettslig klageinteresse som kan klage saker inn til utvalget, og det vil ikke kunne ta saker på eget initiativ. Dette vil avskjære utvalget fra å ta saker fra forskere som ikke er tilknyttet en forskningsinstitusjon. Det vil også være uklart hvem som skal behandle en sak i tilfeller hvor en forsker har vært ansatt ved flere institusjoner, eller flere institusjoner er involvert i forskningen, herunder institusjoner i utlandet. De forskningsetiske komiteene NEM, NENT og NESH ønsker å etablere Granskingsutvalget som en klageinstans. Komiteene mener dette alternativet bedre vil ivareta forskeres rettssikkerhet og viser til at en avgjørelse om vitenskapelig uredelighet kan ha store karrieremessige og personlige konsekvenser for en forsker.

Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Bergen (UiB) og Universitetet i Nordland (UiN) støtter alternativet om at det ikke gis klagerett i uredelighetssaker og går inn for å beholde Granskingsutvalgets nåværende rolle. Etter UiOs mening korresponderer forslaget om å gjøre Granskingsutvalget til et klageorgan dårlig med intensjonene i høringsnotatet, som er å skjerpe institusjonenes eget ansvar. UiO mener at dersom Granskingsutvalget blir gjort til klageorgan, vil antageligvis de fleste saker bli klaget inn til Granskingsutvalget, som dermed vil få en svært omfattende og heterogen saksmengde å hanskes med, samtidig som den forskningsetiske avgjørelsen i siste instans vedtas av et annet organ enn institusjonene. UiO påpeker videre at en etablering av Granskingsutvalget som en slags etisk «Høyesterett» vil skape en problematisk avstand mellom den forskningspraksis der forskningsetikken utvikles og den instans som skal avgjøre hva som er god forskningsetikk. UiO mener videre at en forskers rettssikkerhet ivaretas på en god måte uten at Granskingsutvalget blir et formelt klageorgan. UiN mener det er sannsynlig at et rådgivende organ vil få flere prinsipielle saker til behandling enn en klageinstans. UiN påpeker at dette vil bidra til et bedre grunnlag for riktige avgjørelser på alle nivåer og for mest mulig lik behandling ved de ulike nasjonale forskningsinstitusjonene. Ifølge UiN vil det å bygge opp bevissthet og kompetanse skape en stor grad av læring for de involverte på alle nivåer. UiN mener dette best ivaretas i et rådgivende og veiledende organ.

Universitetet i Stavanger (UiS) mener at en løsning med klagerett over uttalelser i uredelighetssaker ville være det mest fornuftige alternativet. Hvis det gis en innsnevret klagerett som i alternativ 3, vil det ikke være tale om et overveldende antall klagesaker. Hvis det innføres en klagerett over uttalelser i forskningsetiske saker, mener UiS at det vil være mindre gunstig at Granskingsutvalget gjøres til et rent klageutvalg. UiS trekker fram at Granskingsutvalget er en verdifull ressurs som vil gå tapt dersom utvalget skal opptre som et rent klageorgan. En løsning kan være at klageorganet etter universitets- og høyskoleloven § 4-13 også er klageorgan for saker etter forskningsetikkloven.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Høgskolen i Sogn og Fjordane (HiSF), NLA Høgskolen og Høgskolen i Ålesund (HiÅ) støtter forslaget om at Granskingsutvalgets rolle bør være veiledende, og at utvalget ikke skal være et klageorgan. HiOA mener at det er et klart behov for at Granskingsutvalget har en tydeligere rolle som veileder overfor forskningsinstitusjonene ved saksbehandling av denne type saker, og at Granskingsutvalget fortsatt kan ta over saker som institusjonen anser for vanskelige, eller saker Granskingsutvalget ønsker å ta opp på nytt av ulike grunner. HiOA kan se behovet for Granskingsutvalget som en klageinstans, men behovet for å ha utvalget som en veileder veier tyngre. HiOA og HiSF mener rettssikkerheten til den som er mistenkt for uredelighet, er ivaretatt ved at saken kan bringes inn for Sivilombudsmannen og de alminnelige domstoler, samt at en sak som også behandles av Granskingsutvalget i realiteten behandles i to instanser.

Diakonhjemmet Høgskole, Norges idrettshøgskole (NIH), Høgskolen i Molde (HiM) og Høgskolen i Telemark (HiT) mener det bør være klagerett i uredelighetssaker. Flere påpeker at det er særlig viktig med klagerett i de tilfeller hvor et forskningsetisk utvalg kommer til at det foreligger vitenskapelig uredelighet. Diakonhjemmet Høgskole mener oppgavefordelingen mellom det nasjonale granskingsutvalget og de lokale forskningsetiske utvalgene bør framgå av loven. Norges idrettshøgskole (NIH) foreslår at adgangen til å klage avgrenses til å gjelde den anklagede forskeren, og bare når vedkommende har blitt idømt en reaksjon. Da vil saksomfanget bli svært begrenset. Høgskolen i Østfold (HiØ) mener at den som er «dømt» av et institusjonsutvalg for vitenskapelig uredelighet, bør ha en klagerett, og da gjerne til et nasjonalt utvalg. HiØ stiller spørsmål om det er nødvendig at både den som blir beskyldt for å ha opptrådt vitenskapelig uredelig og den som mener seg utsatt for noe uredelig, skal ha klagerett. HiT mener at saksbehandlingen, prosessene og sammensetningen av utvalget ved behandlingen av uredelighetssaker vil gi et domstolslignende organ som fatter vedtak. Reaksjonsmulighetene hos institusjonenes forskningsetiske utvalg er få, og i høringsutkastet nevnes oversendelse av uttalelsen til arbeidsgiver og andre finansieringspartnere og eventuelt offentliggjøring av uttalelsen. Imidlertid vil de uformelle sanksjonene mot den som får en uttalelse mot seg, kunne være omfattende og i realiteten ødelegge for et videre karriereløp innen forskning. Dette mener HiT taler for at man bør kunne klage på en uttalelse i uredelighetssaker, eventuelt be om en ny uttalelse av et utenforstående organ.

Oslo universitetssykehus (OUS) støtter alternativet uten klagerett og mener Granskingsutvalget i første rekke bør tillegges en veiledende og koordinerende funksjon.

Norges forskningsråd er usikker på om det er nødvendig med en lovfestet klagerett på uttalelser fra institusjonenes utvalg, gitt at loven ikke gir utvalgene sanksjonsmyndighet.

Helsedirektoratet mener Granskingsutvalget bør være klageorgan i konkrete saker og ha en veiledende funksjon på generell basis, slik som den alminnelige veiledningsplikten er lovfestet i forvaltningsloven § 11. Rollen som klageorgan vil begrense utvalgets veiledende rolle i konkrete saker. Helsedirektoratet savner en omtale av rutiner for å varsle finansieringskilden, slik at denne kan vurdere eventuelle sanksjoner. Direktoratet mener det bør vurderes å presisere i § 3 andre ledd bokstav c at institusjonenes rutiner for saksbehandling skal inneholde omtale av sanksjoner og varsling av finansieringskilden.

Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) stiller seg bak forslaget om at uttalelser fra redelighetsutvalgene ved institusjonene ikke kan påklages til Granskingsutvalget.

Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) støtter departementets forslag i § 6 om at Granskingsutvalgets mandat videreføres som i dag, og at Sivilombudsmannen og rettsapparatet blir den naturlige vei å gå dersom institusjonens behandling av en sak skal påklages. STAMI er imidlertid ikke enig i at institusjonene skal være pliktige til å rapportere alle saker til Granskingsutvalget. Det vil innebære at Granskingsutvalget får en formell tilsynsfunksjon og kan svekke utvalgets rolle som rådgiver. Ifølge STAMI vil de foreslåtte lovendringene ikke bidra til å forenkle behandlingen av vanskelige saker i særlig grad, men heller binde opp betydelige ressurser.

Forskerforbundet mener at hensynet til rettssikkerheten gjør det helt nødvendig med klagerett. Forskerforbundet er videre kritisk til deler av forslaget i § 6 tredje ledd om innholdet i en uttalelse. Bruken av plagiatbegrepet i bokstav a viser at forholdet mellom jus og etikk er problematisk og bør avklares nærmere. Forskerforbundet ønsker en annen og mindre stigmatiserende formulering enn plagiering, som i mange tilfeller egentlig handler om dårlig henvisningsskikk. Videre er det behov for en klargjøring av begrepet «alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis» i definisjonen av vitenskapelig uredelighet.

Norsk studentorganisasjon (NSO) ønsker å beholde Granskingsutvalget som veiledende organ, men mener det er behov for klagerett i uredelighetssaker, og at dette bør skje til et annet organ enn Granskingsutvalget.

Professor Johan Giertsen støtter departementets forslag og begrunnelse i første alternativ, det vil si at det ikke gis klagerett.

13.4 Departementets vurdering

13.4.1 Forskningsinstitusjoners plikt til å behandle uredelighetssaker

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om å lovfeste forskningsinstitusjonenes ansvar for å behandle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer (uredelighetssaker). Dette lovfester det ansvaret institusjonene har alt i dag, se omtale i kapittel 12. Videre foreslår departementet å lovfeste institusjonenes plikt til å fastsette retningslinjer for behandling av slike saker og å etablere et redelighetsutvalg, et utvalg som skal ha til oppgave å gi uttalelser i uredelighetssaker. Retningslinjene ved den enkelte forskningsinstitusjon må blant annet omtale hvordan utvalget skal brukes, innenfor de rammer som loven setter. Høringsrunden gir bred støtte til disse forslagene. Flere høringsinstanser mener at dette vil bidra til å sikre at uredelighetssaker både blir behandlet og blir behandlet på en forsvarlig måte.

Det er viktig at institusjonene tar på alvor alle påstander om at det skjer forskning som ikke er i samsvar med anerkjente forskningsetiske normer. Dette gjelder både alvorlige og mindre alvorlige tilfeller. Selv om et forskningsarbeid ikke kommer inn under lovens definisjon av vitenskapelig uredelig, betyr det ikke nødvendigvis at det er forskningsetisk akseptabelt. De såkalte «gråsone-sakene» må derfor også tas på alvor for å unngå at det utvikler seg mer alvorlige saker eller dårlig kultur/praksis ved institusjonen. Saker kan oppstå på grunn av liten bevissthet rundt forskningsetikk, uheldig eller feil forståelse av forskningsetiske normer eller av andre grunner.

Retningslinjer for behandling av uredelighetssaker

En sak om mulig brudd på anerkjente forskningsetiske normer kan ha alvorlige konsekvenser for forskeren, men også for andre involverte. Det er derfor viktig at disse sakene gis en forsvarlig saksbehandling. Forskningsinstitusjonen har ansvar for at alle påstander om mulige brudd behandles, og at de behandles forsvarlig. Dette gjelder uansett på hvilken måte påstanden eller saken har kommet opp. Lovforslaget § 6 tredje ledd pålegger derfor institusjonene å fastsette retningslinjer for behandling av slike saker.

Departementet mener det er viktig at den enkelte forskningsinstitusjon selv fastsetter de nærmere retningslinjene for uredelighetssaker ved sin institusjon. Retningslinjene bør omhandle på hvilket nivå ulike saker skal behandles og hvor omfattende prosessen skal være, herunder om og når det er behov for å be institusjonens redelighetsutvalg om å behandle saken. Dette må tilpasses den enkelte institusjon ut fra blant annet størrelse, organisering og erfaring med slike saker.

En sak om mulig uredelighet vil ofte komme opp i tilknytning til et bestemt forskningsarbeid og reises fra andre forskere. Alle, også helt utenforstående, har imidlertid anledning til å melde fra om at det er eller kan være uredelighet i et forskningsarbeid. Institusjonene plikter også å vurdere påstander i tilfeller hvor melder er anonym. Det vil være opp til institusjonene selv å vurdere hva slags oppfølging den enkelte henvendelse gir grunnlag for, innenfor rammene for forsvarlig saksbehandling.

Departementet vil ikke foreslå å lovfeste at alle uredelighetssaker skal behandles av redelighetsutvalget ved institusjonen. Det vil ofte være hensiktsmessig å forsøke å avklare denne type saker på lavest mulig nivå. Dette er igjen avhengig av blant annet alvorlighetsgrad og kompleksitet, og her er institusjonene selv de beste til å vurdere. Institusjonene må nedfelle i sine retningslinjer når deres eget redelighetsutvalg skal behandle en sak. Dette vil avhenge av blant annet en konkret helhetsvurdering av forskningsarbeidet, av påstandene om mulig uredelighet som er framkommet og eventuelle bevis som foreligger. Særtrekk ved institusjonene vil kunne gi ulik praksis. Dette vil etter departementets mening være akseptabelt, gitt at rutinene er innenfor rammene i loven. Dette er videre i samsvar med prinsippet om at institusjonene selv har ansvaret for å sikre god forskningsetikk ved institusjonen generelt og vil gi et handlingsrom som flere høringsinstanser har etterlyst.

Departementet forutsetter likevel at redelighetsutvalgene som hovedregel behandler alle saker der det kan være snakk om å avgi uttalelse om vitenskapelig uredelighet, altså i de alvorligste tilfellene. Det vil sikre en grundig vurdering. Det kan likevel være enkelte tilfeller hvor dette er klart unødvendig og uhensiktsmessig, for eksempel i tilfeller hvor forskeren erkjenner uredelighet.

Institusjonene må også avklare om det er utvalgets uttalelse som skal legges til grunn som institusjonens endelige uttalelse, eller om saken skal behandles i institusjonens vanlige organer, for eksempel rektoratet eller styret. Utvalgets uttalelse skal uansett følge saken og bli offentlig tilgjengelig senest når saken er ferdigbehandlet ved institusjonen.

Forskningsinstitusjonenes redelighetsutvalg vil være å anse som en del av institusjonen, men vil etter lovforslaget § 3 være faglig uavhengig. Institusjonen kan ikke styre eller gi pålegg om innhold eller konklusjoner i utvalgets faglige vurderinger.

Departementet vil påpeke at institusjonenes handlingsrom i behandlingen av uredelighetssaker ikke må føre til at saker «feies under teppet». Det er viktig at slike saker av hensyn til partene behandles raskt, effektivt og grundig. Det er videre viktig med så mye åpenhet som mulig, slik at sakene kan brukes forebyggende inn i institusjonenes arbeid.

Erfaringsmessig kan en del henvendelser være grunnløse og kan ofte bunne i personkonflikter eller faglig uenighet. Beskyldninger om uredelighet kan bli misbrukt, for eksempel som ledd i faglige interessekamper eller i personalkonflikter. Slike handlinger kan i seg selv være uredelige. Institusjonen bør ha rutiner for å kunne renvaske forskere som uriktig blir beskyldt for uredelighet.

En del institusjoner har, eller er i ferd med å etablere, en ordning med ett eller flere forskningsombud/vitenskapsombud. Dette er som regel personer ved institusjonen som er gitt en rolle som uavhengig part. Helse Sør-Øst RHF opplyser at dette er et viktig bidrag til at terskelen for konflikthåndtering senkes. Det etablerer en nødvendig diskusjonsarena, og de har gode erfaringer med et slikt ombud. Departementet vil påpeke at det vil være viktig at institusjonene har klare linjer for forholdet mellom slike ombud og eget redelighetsutvalg (uavhengig av navn og eventuelle andre oppgaver). Etikkombud, vitenskapsombud og lignende kan være gode ordninger for å håndtere en rekke forskningsetiske problemstillinger. Disse kan imidlertid ikke erstatte et redelighetsutvalg med blant annet krav til eksternt medlem.

Krav til saksbehandlingen

Forvaltningslovens regler om saksbehandling i kapittel IV og V vil etter forslaget til § 6 første ledd gjelde for behandlingen av uredelighetssaker ved institusjonene. Hensikten er å sikre forsvarlig saksbehandling. Institusjonens retningslinjer må således være i samsvar med forvaltningsloven. Særlig viktig er habilitetsreglene og reglene om at saken skal behandles innen rimelig tid (uten ugrunnet opphold).

Sanksjoner og andre reaksjoner

Retningslinjene for behandling av uredelighetssaker bør også inneholde regler om sanksjoner: Hvem vurderer, på hvilket stadium, hvilke sanksjoner er aktuelle, eventuelle vurderingskriterier osv. Forskningsetikkloven regulerer ikke bruk av sanksjoner, men er basert på at dette i hovedsak må følges opp av forskningsinstitusjonen i egenskap av arbeidsgiver eller gradstildelende institusjon.

Departementet legger videre til grunn at institusjonene etablerer rutiner for å varsle andre involverte i den aktuelle forskningen, det vil si andre forskere, forskningsinstitusjoner, finansieringskilder, relevante offentlige tilsynsmyndigheter (for eksempel Statens helsetilsyn eller Datatilsynet) mv. på en tilfredsstillende måte.

Sammensetning av redelighetsutvalget

Departementet foreslår å lovfeste at utvalget skal ha nødvendig kompetanse i forskning, forskningsetikk og jus. Utvalget skal ha minst ett medlem som ikke er ansatt ved institusjonen, dette for å sikre en viss uavhengighet. Redelighetsutvalgene kan etter behov suppleres med særskilt ekspertise. Det er opp til den enkelte forskningsinstitusjon å fastsette nærmere organisering av utvalgene, herunder å fastsette hvor mange medlemmer redelighetsutvalget skal ha og hvem som eventuelt skal være fast(-e) medlem(-mer). Departementet vil imidlertid påpeke at et slikt utvalg bør ha minst tre medlemmer. I større saker kan det være behov for supplering av særskilt fagkunnskap. Det er videre opp til institusjonene om de vil legge dette oppdraget til et eksisterende utvalg ved institusjonen eller opprette et utvalg med bredere oppgaver enn det som er kravet etter § 6. Det kan blant annet vurderes om et slikt utvalg også bør ha oppgaver knyttet til forebyggende forskningsetisk arbeid. Det er også opp til institusjonene hvilket navn utvalget skal ha, men det må være tydelig for alle involverte hvilket utvalg som er gitt den lovbestemte funksjonen etter lovforslaget § 6 tredje ledd.

Det kan være krevende å behandle uredelighetssaker, særlig for mindre institusjoner som har begrenset erfaring med slike saker. Dette gjelder særlig når det foreligger påstander om vitenskapelig uredelighet, og det må vurderes om et alvorlig brudd er begått forsettlig eller grovt uaktsomt (de subjektive vilkårene). Forskningsinstitusjonene må imidlertid i hovedsak forutsettes å ha nødvendig kompetanse, da dette følger av institusjonenes ansvar for å sikre god forskningsetikk ved institusjonen.

Forskningsinstitusjonene kan samarbeide på flere måter. De kan etablere felles redelighetsutvalg eller ha mer ad hoc-preget samarbeid om rutineutvikling og lignende. Mange institusjoner vil kunne ha nytte av samarbeid med andre, mer erfarne institusjoner når det gjelder behandling av særlig vanskelige og/eller omfattende saker. Samarbeid om eksternt medlem kan også være hensiktsmessig. Høgskolen i Østfold skriver i sin høringsuttalelse at de vurderer at lovens krav om et utvalg kan oppfylles ved å bruke det sentrale FoU-utvalget ved høgskolen (eller et annet relevant sentralt utvalg), utvidet med to settemedlemmer når det skal behandle uredelighetssaker. Disse settemedlemmene forutsettes å supplere utvalget med kompetanse innenfor jus og forskningsetikk, og det ene settemedlemmet kan hentes fra en annen institusjon. Etter departementets vurdering vil en slik organisering være i samsvar med lovforslagets krav om et redelighetsutvalg.

Veiledning og nærmere regulering

Flere institusjoner har bedt om at det fastsettes mer detaljerte regler for uredelighetssaker. Andre institusjoner ønsker ikke slik regulering. Departementets vurdering er at hovedlinjene i ansvar og saksbehandling lovfestes som foreslått, og at det ellers overlates til institusjonene å finne de rutiner som passer. De institusjonene som har behov for bedre rettledning og hjelp, må få det gjennom veiledningsmateriell, gjennom erfaringsutveksling med andre institusjoner med videre. Her vil De nasjonale forskningsetiske komiteene ha en viktig oppgave som tilrettelegger.

Granskingsutvalget har erfaring fra behandling av uredelighetssaker og kan veilede forskningsinstitusjoner. Utvalget vil dermed være en viktig samarbeidspartner for institusjonene. Granskingsutvalget har en generell veiledningsplikt etter bestemmelsene i forvaltningsloven. Utvalgets handlingsrom for å kunne gi råd og veiledning i konkrete saker vil imidlertid være begrenset. Utvalget vil kunne gi prosessveiledning til institusjonene og bistå med lovtolkning og praksis på området.

Departementet vil etter lovforslaget § 12 ha hjemmel til å fastsette nærmere regler om oppnevning av og saksbehandling i komiteer og utvalg etter loven. Departementet vil vurdere dette dersom det skulle vise seg å være behov.

13.4.2 Rapportering fra institusjon til Granskingsutvalget

Departementet følger opp forslaget om rapporteringsplikt fra forskningsinstitusjonene til Granskingsutvalget i § 6 fjerde ledd. Rapporteringsplikten gjelder i saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer ved forskningsinstitusjonene. Bakgrunnen for forslaget var at Granskingsutvalget ikke har samlet oversikt over feltet, noe som er uheldig både for Granskingsutvalgets veiledningsarbeid og for det generelle forebyggingsarbeidet.

Rapporteringsplikten til Granskingsutvalget vil gi utvalget nødvendig kjennskap til uredelighetssaker ved institusjonene. Dette er nødvendig for at utvalget skal ha en reell mulighet til å fungere som en etterprøvende instans gjennom å ta opp saker på eget initiativ. Utvalget vil også bedre kunne ivareta sin veiledende rolle overfor institusjonene når de er kjent med saker og praksis hos de ulike institusjonene. Departementet ønsker ikke en omfattende rapporteringsplikt og ser at det er behov for visse begrensninger i rapporteringsplikten. Det foreslås derfor å avgrense rapporteringsplikten til mulige alvorlige brudd. Departementet legger til grunn at dette skal omfatte saker av et visst omfang, av en viss alvorlighet eller av en viss prinsipiell karakter. Rapporteringen bør skje snarest etter at uredelighetssaken er ferdigbehandlet. Granskingsutvalget bør i samarbeid med institusjonene utarbeide en veileder som beskriver nærmere omfanget av rapporteringsplikten.

13.4.3 Klagerett

Forholdet til forvaltningsloven

Etter forvaltningsloven § 2 er et enkeltvedtak en avgjørelse som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, og som er truffet under utøvelse av offentlig myndighet. Forskningsetikkloven inneholder ingen sanksjonsregler, og en uttalelse om vitenskapelig uredelighet vil ikke i seg selv ha direkte konsekvenser for en forsker. Det vil være opp til institusjonen eller finansieringskilden å treffe eventuelle sanksjoner eller ilegge andre reaksjoner dersom en forsker opptrer vitenskapelig uredelig eller på annen måte bryter med anerkjente forskningsetiske normer. En uttalelse om vitenskapelig uredelighet er dermed ikke bestemmende for rettigheter eller plikter til den enkelte forsker. Departementet legger dermed til grunn at en uttalelse ikke er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2.

I noen tilfeller vil en uredelighetssak likevel være inngripende for den enkelte forsker, fordi det treffes arbeidsrettslige vedtak eller gis annen form for sanksjon eller reaksjon overfor forskere som bryter anerkjente forskningsetiske normer. Det må dermed stilles spørsmål om en uttalelse i en uredelighetssak har så store faktiske virkninger for den det gjelder at rettssikkerhetsgarantiene i forvaltningslovens saksbehandlingsregler i saker om enkeltvedtak bør få anvendelse, selv om uttalelsen ikke er et enkeltvedtak.

Det viktigste argumentet for å anse en uttalelse for å være et enkeltvedtak er at forvaltningslovens regler i kapittel IV til VI vil gjelde ved behandling og klagebehandling av uredelighetssaker etter forskningsetikkloven. Forvaltningslovens regler om saksforberedelse av vedtaket og om vedtaket gir ulike saksbehandlingsregler som er ment å sikre en god saksbehandling ved det organet som behandler saker. Etter departementets vurdering kan en uttalelse om vitenskapelig uredelighet ha så store faktiske virkninger for den det gjelder at det er viktig å sørge for en betryggende saksbehandling. Departementet mener dette best vil ivaretas ved å slå fast at forvaltningsloven kapittel IV til V gjelder ved behandling av uredelighetssaker etter forskningsetikkloven. Forvaltningsloven kapittel VI gjelder klage og drøftes i neste punkt.

Klagerett

Høringsinstansene var delt i spørsmålet om det bør være en klagerett i uredelighetssaker og om omfanget av en eventuell klagerett. En overvekt av universitetene og høgskolene støttet departementet i at det ikke bør være klagerett, og at Granskingsutvalget primært bør ha en veiledende funksjon. Arbeidstakerorganisasjoner og Norsk studentunion ønsker en klagerett. Høringsinstansene synes imidlertid å være enige om at det bør være likebehandling av retten til å klage på en uttalelse fra institusjonene og Granskingsutvalget, uansett om det gis klagerett eller ikke.

Hovedargumentene mot klagerett i høringsnotatet var, som i det opprinnelige forslaget til forskningsetikkloven i 2006, at det er klagerett på eventuelle sanksjoner som følge av uredelighetssaker, og at denne klageretten ivaretar forskerens rettssikkerhet. En klagerett på uttalelser fra institusjonene vil kunne gi et dobbeltsporet klagebehandlingsløp, noe som blant annet vil være administrativt krevende. Uredelighetssaker vil også kunne bringes inn for Sivilombudsmannen og de alminnelige domstoler, dersom vilkårene i tvisteloven er oppfylt. Alternative overprøvingsmuligheter bidrar til å ivareta rettssikkerhetshensyn uavhengig av klagerett. Et annet argument er at behovet for en klagerett blir mindre med det nye regelverket som presiserer institusjonenes ansvar, noe som etter departementets vurdering vil bidra til å heve kvaliteten på institusjonenes arbeid med uredelighetssaker.

Videre vil en klagerett i alle uredelighetssaker (uavhengig av alvorlighetsgrad) innebære en vesentlig omlegging av dagens system. Ordningen vil bli mer omfattende og saksbehandlingstiden lengre. Forskningsinstitusjonene vil få oppgaver knyttet til saksforberedelse og vurdering av klagene før oversendelse til klageinstansen. Praksis viser at saksbehandlingen ved lokal behandling fort vil kunne være fra noen uker til flere måneder. Praksis hos Granskingsutvalget har vist at utvalget bruker i snitt seks måneder på å behandle de alvorligste sakene. Dette er imidlertid avhengig av sakens kompleksitet og om det er behov for eksterne eksperter. I tillegg kan en klagerett brukes av alle parter til å trenere en sak. Tidsbruken i seg selv kan være negativt for den forskeren som saken gjelder. Vedtak om eventuelle sanksjoner vil måtte bli satt på vent, så lenge spørsmålet om brudd på forskningsetiske normer ikke er endelig avklart. Det er vanskelig å pålegge et klageutvalg en saksbehandlingsfrist, da dette vil variere med kompleksiteten i sakene og blant annet tilgang på medlemmene i utvalget. En full klageordning vil også gi utfordringer når det gjelder å finne medlemmer og eventuelle nye fageksperter til klageutvalget.

Hovedargumentet for en klagerett er hensynet til forskeres rettssikkerhet. Et uredelighetsstempel kan få store konsekvenser for en forsker, selv der det ikke får direkte, juridiske konsekvenser som oppsigelse eller andre sanksjoner. Fordelene med en klagerett er, som for den generelle klageretten etter forvaltningsloven, at forskeren får rett til å få saken vurdert to ganger, og av to ulike instanser. En klagerett vil gi en saksbehandling som samsvarer med vanlige, forvaltningsrettslige prinsipper (rettssikkerhetsprinsipper). En klagerett vil også kunne gi institusjonene insentiver til mer åpenhet og bedre prosesser i uredelighetssaker, da de vet at saksbehandlingen og vedtaket kan bli overprøvd. Erfaringene fra forskningsinstitusjonene og Granskingsutvalget viser at et flertall av meldinger om uredelighet oppstår i tilknytning til personkonflikter. I enkelte tilfeller kan det være tette bånd mellom den som vurderer saken, den som blir vurdert og den som har meldt fra om saken, uten at vilkårene om inhabilitet i forvaltningsloven er oppfylt. Dette kan skyldes små fagmiljøer og at terskelen for inhabilitet er og skal være høy. Uredelighetssaker kan derfor være krevende å behandle lokalt. Selv om institusjonen har en ryddig saksbehandling og ivaretar habilitetsreglene, vil en klagebehandling oppleves betryggende.

I høringsrunden ble alternativet med ingen klagerett i uredelighetssaker og alternativet med klagerett på uttalelser fra forskningsinstitusjoner i alle uredelighetssaker (uavhengig av alvorlighetsgrad), stilt opp mot hverandre. Departementet tilrådde alternativet uten klagerett. Et tredje alternativ med klagerett på uttalelser om vitenskapelig uredelighet ble framstilt som en mellomløsning, uten at det var grundig drøftet. Flere av høringsinstansene, særlig de som støttet alternativet med klagerett, støttet også alternativ tre, til dels primært. Høringsrunden viser at mindre institusjoner synes å ha et større behov for en uavhengig instans. Større institusjoner har ofte alt i dag en to-nivå-behandling internt. Uttalelsene viser at det vil kunne være av stor betydning for den enkelte forsker at det er klagerett. Alternativ tre må også sees i sammenheng med bestemmelsene i §§ 5 og 6 som presiserer institusjonenes ansvar for forskningsetikk ved institusjonen. Dette vil bidra til å heve kvaliteten på institusjonenes arbeid, og det vil dermed trolig være mindre behov for en klagerett.

De mest alvorlige tilfellene er de sakene hvor det konkluderes med at en forsker har opptrådt vitenskapelig uredelig. Det er disse sakene som gir størst konsekvenser (personlig og karrieremessig) for en forsker, og det er derfor nettopp disse som utløser størst behov for en fornyet behandling av saken. Konsekvensene av en slik uttalelse kan være alt fra arbeidsrettslige sanksjoner til pålegg om å følge etikkurs eller andre former for sanksjoner eller reaksjoner. Det kan også føre til tvungen avslutning av en doktorgradsutdanning etter universitets- og høyskoleloven § 4-13. Departementet mener at en klagerett i de alvorligste uredelighetssakene vil ivareta rettssikkerheten til den enkelte forsker på en god måte. Videre vil en slik avgrensning av klageretten sikre et noe enklere og mer effektivt system. Det imøtekommer også bekymringen for at det kan være institusjoner som ikke har kompetanse til å håndtere uredelighetssaker på en forsvarlig måte.

Departementet foreslår derfor å innføre en klagerett i uredelighetssaker der en institusjon (til vanlig etter behandling i institusjonens redelighetsutvalg) konkluderer med at en forsker har opptrådt vitenskapelig uredelig. Det er bare den forskeren som uttalelsen retter seg mot, som gis klagerett. Granskingsutvalgets uttalelser i en klagesak vil være endelig, og dagens klagerett på uttalelser fra Granskingsutvalget til departementet bortfaller. Ved uttalelser om vitenskapelig uredelighet som gis klagerett i forslaget til § 6 femte ledd, skal forvaltningsloven kapittel VI gjelde.

Klageorgan

Departementet foreslo i høringsnotatet at dersom en innfører en klagerett fra institusjonene, burde Granskingsutvalget være klageinstans. Noen høringsinstanser har stilt spørsmål om det kan etableres et nytt, nasjonalt utvalg som skal fungere som en klageinstans i tillegg til Granskingsutvalget. I så fall burde Granskingsutvalget ha en veiledende oppgave.

Etter departementets vurdering må klageinstansen være uavhengig av førsteinstansen (institusjonene) og ligge på nasjonalt nivå. Et nasjonalt organ kan koordinere rettsutviklingen på området og bidra til en forsvarlig likebehandling på tvers av institusjoner. I dag finnes det ikke organer som er bedre egnet eller som har bedre faglig ekspertise til å vurdere uredelighetssaker enn Granskingsutvalget. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for to utvalg med overlappende kompetanse på dette relativt begrensede området. Det vil gi et lite effektivt system.

13.4.4 Granskingsutvalgets oppgaver

Departementet foreslår at Granskingsutvalget blir klageinstans for uttalelser der det konkluderes med at en forsker har opptrådt vitenskapelig uredelig. Departementet foreslår videre at Granskingsutvalget på eget initiativ skal kunne ta opp saker til behandling. Dette vil i hovedsak gjelde saker som allerede har vært behandlet ved en forskningsinstitusjon, og uavhengig av på hvilken måte utvalget er blitt kjent med saken.

Dette er til en viss grad en videreføring av systemet slik det er i dag, og det har fungert bra. En rett for utvalget til å behandle saker på eget initiativ vil være en sikkerhetsventil som sikrer at alvorlige og prinsipielle saker blir behandlet, eller behandlet på nytt ved behov. Saken fra Handelshøyskolen BI (se omtale under kapittel 13.1.2) er et eksempel på at dette kan være viktig. Granskingsutvalget valgte å behandle saken blant annet fordi det mente at BIs redelighetsutvalg hadde lagt uriktige premisser til grunn i sin saksbehandling.

Det vil være to typer saker som Granskingsutvalget kan ta opp på eget initiativ:

  • a) Saker som ikke er behandlet av en forskningsinstitusjon i første instans. Dette vil være i unntakstilfeller og etter en streng behovsvurdering. Hovedregelen om at forskningsinstitusjonene skal behandle uredelighetssaker først må ikke uthules. Det kan tenkes tilfeller hvor en sak ikke kan behandles ved en institusjon, for eksempel hvor det ikke er en institusjon som er ansvarlig for saken eller forskeren har vært ansatt ved flere institusjoner, eller flere institusjoner er involvert i forskningen, herunder ikke-norske institusjoner.

  • b) Overprøving av saker som tidligere er behandlet ved en institusjon. Det er en forutsetning at det er sterke, prinsipielle hensyn som tilsier at saken bør behandles på nytt. Slike hensyn kan være knyttet til lovtolking, at det gjelder et område hvor det er behov for å endre praksis, at saken ikke er tilfredsstillende behandlet hos institusjonen, eller at det er andre forhold som tilsier at saken bør behandles på nytt.

Granskingsutvalget skal kunne behandle alle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer, og ikke bare saker som er så alvorlige at det kan dreie seg om vitenskapelig uredelighet. Dette er viktig først og fremst for å gi Granskingsutvalget rett til å gå inn i saker der det er spørsmål om hvorvidt grensen for hva som skal vurderes som vitenskapelig uredelig, kan være lagt for høyt. Utvalget skal også, som i dag, kunne ta saker hvor en forsker urettmessig har fått navnet sitt knyttet til en påstand om uredelig forskning.

Granskingsutvalgets behandling av en uredelighetssak skal følge alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om krav til forsvarlig saksbehandling. Granskingsutvalget skal ikke drive «gransking» i straffeprosessuell eller selskapsrettslig forstand, eller «gransking» i betydning undersøkelse av ulykker eller andre ekstraordinære begivenheter. Omfanget av saksbehandlingen vil særlig være avhengig av sakens omfang og kompleksitet. Det er god forvaltningspraksis å sørge for at saker ikke gjøres mer omfattende og tidkrevende enn nødvendig. Kravet til at saken skal være så godt opplyst som mulig skal veies opp mot hensynet til at en sak skal behandles innen rimelig tid og uten ugrunnet opphold. Dette er viktige avveininger utvalget må foreta under saksbehandlingen.

Utvalgets uttalelser i alle saker vil være endelige. Dagens klagerett på uttalelser fra Granskingsutvalget foreslås fjernet. Det vil være svært sjelden at Granskingsutvalget behandler saker i første instans. Videre skal utvalget inneha den fremste kompetansen på dette området, og en eventuell overprøving av et nytt utvalg anses ikke som hensiktsmessig. Det vil imidlertid ligge et særlig ansvar på utvalget for å foreta en grundig saksbehandling i slike saker.

Saker som gjelder manglende oppfølging av helseforskningsloven, for eksempel ved vilkår for forhåndsgodkjenning som ikke er fulgt opp eller brudd på personopplysningslovens bestemmelser, vil være underlagt tilsyn fra henholdsvis Statens helsetilsyn og Datatilsynet. Slike tilfeller kan være brudd på anerkjente forskningsetiske normer og derfor også underlagt Granskingsutvalget. Denne muligheten for dobbeltbehandling har så langt ikke skapt problemer, og departementet ser ikke behov for nærmere regulering. Granskingsutvalget vil trolig sjelden ha grunn til å gå inn i saker som er til behandling hos tilsynsmyndigheter. God kontakt mellom de ulike organene vil være viktig og tilstrekkelig for å unngå uønsket parallellbehandling ved flere instanser.

Granskingsutvalget skal videreføre sin veiledende rolle i uredelighetssaker. Det kan gjelde saksbehandling, prosedyrer og tolking av hva som er vitenskapelig uredelighet. Veiledningsoppgaven gjelder først og fremst overfor forskningsinstitusjonene. Utvalget må balansere sin rolle som klageinstans og veileder. Noen høringsinstanser har pekt på behovet for felles anbefaling av sanksjoner, for å sikre tilnærmet lik praksis ved institusjonene. Granskingsutvalget har ikke mandat til å ilegge sanksjoner ved brudd på etiske normer, og har derfor ikke egne erfaringer med sanksjoner. Det kan imidlertid vurderes om Granskingsutvalget på et senere tidspunkt vil ha samlet nok praksis fra institusjonene til å utvikle en veileder.

13.4.5 Tvungen avslutning av doktorgradsutdanning

Etter universitets- og høyskoleloven § 4-13 første ledd kan en institusjon vedta tvungen avslutning av en doktorgradsutdanning dersom det foreligger vitenskapelig uredelighet etter forskningsetikkloven i doktorgradsarbeidet. En uttalelse om vitenskapelig uredelighet vil være grunnlag for vedtaket om tvungen avslutning og vil inngå som en del av beslutningsgrunnlaget for avgjørelsen. Det er klagerett på et vedtak om tvungen avslutning, og departementet eller særskilt klageorgan er klageinstans. Lovforarbeidene, Prop. 59 L (2013–2014) Endringer i universitets- og høyskoleloven kapittel 4.8.4, slår fast at departementet selv vil vurdere klage over saksbehandlingen, mens det vil være behov for et særskilt utvalg for å vurdere om det foreligger vitenskapelig uredelighet. Denne regelen trådte i kraft i 2014, og departementet har så langt ikke fått noen klagesaker til behandling.

For å få en enhetlig vurdering på nasjonalt nivå, er det hensiktsmessig at Granskingsutvalget brukes som det særskilte utvalget som skal vurdere om det foreligger vitenskapelig uredelighet i saker om tvungen avslutning av doktorgradsutdanning. Granskingsutvalgets vurdering av den vitenskapelige uredeligheten vil danne grunnlaget for departementets vurdering og endelige vedtak i klagesaken. Dersom Granskingsutvalget allerede har vurdert spørsmålet om vitenskapelig uredelighet, vil departementet kunne benytte seg av den foreliggende uttalelsen. Dette vil hindre dobbeltbehandling av uredelighetsspørsmålet, og det vil sikre en nasjonal, enhetlig vurdering av hva som er vitenskapelig uredelighet.

Det er ikke behov for å endre universitets- og høyskoleloven § 4-13 første ledd for at departementet skal kunne gi denne oppgaven til Granskingsutvalget. Henvisningen til forskningsetikkloven må imidlertid endres slik at den viser til ny forskningsetikklov.

13.4.6 Forskningsetikkforskriften

Gjeldende forskningsetikklov § 6 gir departementet hjemmel til å gi utfyllende forskrifter om oppnevning av komiteer og utvalg etter loven og saksbehandlingen i disse. Hjemmelen foreslås videreført i forslaget til lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven) § 12. Dette innebærer at departementet ved behov kan gi forskrift om saksbehandlingen i de nasjonale forskningsetiske komiteene, Granskingsutvalget og redelighetsutvalg hos forskningsinstitusjoner.

14 Uttalelser i uredelighetssaker

14.1 Gjeldende rett

Granskingsutvalget skal etter forskningsetikkloven § 5 første ledd uttale seg om i hvilken grad forskning i Norge har vært vitenskapelig uredelig. Etter forskningsetikkforskriften § 10 fjerde ledd skal utvalgets konklusjon være at innklagede enten har opptrådt uredelig eller ikke. Det er i dag ingen regler om forskningsinstitusjonenes uttalelser i uredelighetssaker. Institusjoner kan avgi uttalelse, men innholdet i uttalelsen er det opp til den enkelte institusjon å fastsette.

Granskingsutvalgets uttalelser skal sendes arbeidsgiver (institusjonen som arbeidet er utført ved), og kan også sendes de som har finansiert forskningen. En uttalelse i en uredelighetssak er offentlig.

14.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det bør lovfestes hvilke punkter redelighetsutvalgene ved institusjonene og Granskingsutvalget skal ta stilling til ved behandling av uredelighetssaker. Det ble foreslått at en uttalelse alltid skulle inneholde en vurdering av 1) om det foreligger forfalskning, fabrikkering, plagiering eller andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis og hvor alvorlige eventuelle brudd er, 2) om det er handlet med forsett eller grov uaktsomhet, 3) om det foreligger systemfeil ved institusjonen og 4) om det vitenskapelige arbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake.

Bakgrunnen for forslaget var at det har vært diskutert hvorvidt Granskingsutvalget, i de tilfeller hvor utvalget konkluderer med at det ikke er opptrådt vitenskapelig uredelig, likevel kan uttale seg en eventuell grad av uredelighet. Dette vil være aktuelt i de tilfeller der det foreligger kritikkverdige punkter, men der disse likevel ikke er tilstrekkelige til å oppfylle definisjonen av vitenskapelig uredelighet. Videre har det vært stilt spørsmål ved om det har vært tilstrekkelig samsvar mellom lov, forskrift og departementets veileder på området.

Det ble videre foreslått at utvalg som behandler uredelighetssaker skal kunne tilrå tilbaketrekking eller korreksjoner av publiserte arbeider.

14.3 Høringsinstansenes syn

Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Stavanger (UiS), Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Norsk studentorganisasjon (NSO) er positive til lovfestingen av hvilke punkter det lokale redelighetsutvalget og Granskingsutvalget skal ta stilling til. Universitetet i Bergen (UiB) viser til at når en forskningsetisk svikt har materialisert seg i en publikasjon, kan det være aktuelt å gjøre rettinger eller å trekke tilbake publikasjonen. UiB støtter derfor forslaget om at det lovfestes at utvalg som behandler uredelighetssaker, skal kunne tilrå en tilbaketrekking eller korrigering. UiB mener tilbaketrekking eller korrigering av publikasjoner er tiltak som oppfattes som virksomme og legitime i mange sammenhenger, og som bør gjøres uavhengig av om det er vitenskapelig uredelighet etter lovens definisjon. HiOA stiller seg positiv til en lovhjemmel som gir utvalgene muligheten til å tilrå tilbaketrekking eller korreksjoner av publiserte arbeider, selv om forskeren ikke anses å ha opptrådt vitenskapelig uredelig. Vurderingen skjer da kun på objektivt/faglig grunnlag og tar ikke hensyn til subjektiv skyld. NSO støtter forslaget om krav til innholdet i uttalelsene i forskningsetiske saker. NSO mener det er uheldig at utvalgene i dag bare er pliktige til å uttale seg om hvorvidt en forsker har opptrådt uredelig eller ikke. NSO ser det som hensiktsmessig at det lovfestes at utvalgene også skal uttale seg i bredere forstand, slik som foreslått i høringsnotatet. NSO støtter at vedtak om eventuelle sanksjoner ligger hos institusjonene.

Diakonhjemmet Høgskole mener det er uheldig dersom redelighetsutvalg ved den enkelte institusjon skal ha plikt til å ta stilling til alle spørsmålene som er foreslått i høringsnotatet. Det gjelder særlig hvorvidt brudd på forskningsetiske normer har skjedd med forsett eller er grovt uaktsomme. Høgskolen viser til at dette er vanskelige vurderinger, slik saken fra Handelshøyskolen BI viste. Høgskolen foreslår at bestemmelsen endres til at utvalgene eventuelt kan vurdere om det er handlet med forsett eller grov uaktsomhet. I bestemmelsen bør det også skilles mellom hva utvalgene skal vurdere og krav til uttalelsens form (skriftlighetskravet).

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Forskerforbundet støtter ikke forslaget om at utvalgene skal ta stilling til om det vitenskapelige arbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake. NTNU mener slike vurderinger bør foretas i det ordinære forskningssystemet, eventuelt av arbeidsgiver. Når det gjelder sanksjoner mener NTNU at departementet bør vurdere om treffende tiltak som minner om eller kan oppleves som straff, skal fastsettes i lovs form. Forskerforbundet mener forslaget om at det vitenskapelige arbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake, antakelig trår over grensene for akademisk frihet. Utvalget bør bare uttale seg om eventuelle alvorlige brudd på forskningsetikken og ikke om konsekvensene av bruddet.

14.4 Departementets vurderinger

Et flertall av høringsinstansene støtter departementets forslag om å lovfeste hvilke punkter det skal tas stilling til i uttalelser om brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet, med noe presisering av innholdet. Bestemmelsen er foreslått som en egen § 8, sammen med definisjonen av vitenskapelig uredelighet. Denne definisjonen videreføres fra dagens forskningsetikklov, men med en begrepsjustering.

Bestemmelsen er foreslått å gjelde uttalelser fra institusjonene, institusjonenes redelighetsutvalg og fra Granskingsutvalget. I uttalelsene skal det tas stilling til de samme vurderingspunktene, uavhengig av om uttalelsen gis av en institusjon, institusjonens eget utvalg eller Granskingsutvalget. Dette vil gi et helhetlig system for uttalelser og tilrettelegge for felles praksis ved institusjonene og Granskingsutvalget. Det vil også gjøre det enklere for institusjonene å bruke tidligere uttalelser fra egen og annen institusjon, og særlig fra Granskingsutvalget, som veiledning.

Forslaget til § 8 første ledd bokstav a) til c) oppstiller krav til innholdet i uttalelser i alle saker om mulig brudd på anerkjente forskningsetiske normer (uredelighetssaker). Uttalelsene skal etter bokstav a) ta stilling til om det er normbrudd som utgjør vitenskapelig uredelighet etter definisjonen i § 8 annet ledd. Etter bokstav b) skal det vurderes om det er systemfeil ved institusjonen der forskningen er utført og etter bokstav c) skal det vurderes om forskningsarbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake.

Departementet vil påpeke at det skal foretas vurderinger etter bokstav b) og c) også i saker der det foreligger brudd på anerkjente forskningsetiske normer som ikke er innenfor definisjonen av vitenskapelig uredelighet. Det vil være saker av to typer: For det første saker der det objektivt sett foreligge brudd på anerkjente forskningsetiske normer (forfalskning, fabrikkering, plagiering eller andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer), men forskeren ikke har opptrådt vitenskapelig uredelig fordi skyldvilkåret (forsett eller grov uaktsomhet) ikke er oppfylt. For det andre saker der det foreligger andre eller mindre alvorlige normbrudd. Det er et klart behov for å vurdere oppfølging både i det forebyggende arbeid ved institusjonen og knyttet til forskningsresultatet også i disse sakene. I uttalelsen skal det tas stilling til hvor alvorlig det eventuelle normbruddet er. Dette er nødvendig grunnlag for å kunne gjennomføre vurderingene etter bokstav b) og c).

Dersom der foreligger brudd på anerkjente forskningsetiske normer, skal forskningsinstitusjonene vurdere sanksjoner eller andre reaksjoner mot forskeren. Granskingsutvalget skal fortsatt ikke ha mandat til å ilegge eller tilrå sanksjoner, verken mot den enkelte forsker eller institusjon. Både institusjoner og utvalg har mulighet til å orientere offentlig myndighet som fører tilsyn med området og å politianmelde forholdet, dersom det dreier seg om en straffbar handling. Granskingsutvalgets plikt til å orientere arbeidsgiver som i dag er fastlagt i forskningsetikkforskriften, vil videreføres. Det skal også vurdere om det er behov for å varsle andre som har finansiert forskningen.

Om de konkrete forslagene

  • a) Vurdere om det foreligger vitenskapelig uredelighet

    I alle uttalelser skal det etter bokstav a) tas stilling til om det i saken er normbrudd som utgjør vitenskapelig uredelighet etter definisjonen i § 8 annet ledd, eller ikke. Det må alltid gjøres en vurdering av det objektive vilkåret i definisjonen. Vurderingen av det subjektive vilkåret gjøres dersom det objektive vilkåret er oppfylt. Innholdet i definisjonen av vitenskapelig uredelighet er nærmere omtalt i kapittel 5.2.2.

  • b) Vurdere eventuelle systemfeil ved institusjonen

    Når det avgis en uttalelse i en sak om mulig brudd på anerkjente forskningsetiske normer, skal det etter forslaget til bokstav b) alltid vurderes om det er grunnlag for kritikk av den institusjonen der forskningen er utført eller der forskeren er eller har vært tilknyttet. Det kan også være situasjoner der det er grunnlag for påpeking av manglende forebyggende arbeid ved en institusjon i saker som er behandlet, også der det ikke konkluderes med brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Det kan tenkes å være manglende forebyggende tiltak som har utløst en sak om mulig uredelighet.

    Dette er viktige vurderinger i saker som behandles av Granskingsutvalget, men er også en viktig del av de vurderingene som skal foretas av institusjonene og av institusjonenes redelighetsutvalg. Det er krevende, men like fullt en del av ansvaret for institusjonene å vurdere seg selv. Her bør de uavhengige redelighetsutvalgene ved institusjonene ha en viktig rolle som rådgiver og pådriver.

    I vurderingen av om det foreligger systemfeil skal det blant annet vurderes om det er forhold ved forskningsinstitusjonen som har vært årsak til, eventuelt en medvirkende årsak til, at en sak om mulig brudd på anerkjente forskningsetiske normer har oppstått. Begrepet systemfeil må forstås i vid betydning. Det kan dreie seg om ulike forhold ved institusjonens arbeid for god forskningsetikk som det er behov for å forbedre, som for eksempel rutiner for opplæring, oppfølging av veiledere, praktisering av bestemte normer. Vurderingen bør ta utgangspunkt i det lovfestede ansvaret etter § 5. Også ulike forskningsetiske retningslinjer har tilrådinger til institusjonenes forebyggende arbeid. Vurderingen av eventuelle systemfeil er viktig bidrag til det forebyggende arbeidet ved institusjonene.

  • c) Vurdere behov for korrigering eller tilbaketrekking

    Etter forslaget til § 8 første ledd bokstav c) skal det, dersom det er fastslått at det objektivt sett er brudd på anerkjente forskningsetiske normer, vurderes om det vitenskapelige arbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake.

    I tilfeller hvor det objektivt sett foreligger brudd på anerkjente forskningsetiske normer og et forskningsarbeid av den grunn har et uforsvarlig grunnlag, kan man i dag risikere at et publisert forskningsarbeid allikevel ikke blir vurdert trukket tilbake dersom det subjektive vilkåret om vitenskapelig uredelighet ikke er oppfylt. Dette er fordi kravet om forsett eller grov uaktsomhet ikke er innfridd. Dette kan også gjelde andre forhold, for eksempel at grunnlaget for tildeling av en doktorgrad eller annen vitenskapelig kompetanse eller stilling ikke vurderes på nytt. I de tilfeller hvor de objektive kriteriene er oppfylt, men ikke de subjektive (og forskeren dermed ikke har opptrådt vitenskapelig uredelig), kan det likevel være både saklig grunnlag og behov for å vurdere publisering, gradstildeling eller lignende på nytt. Dette er en viktig del av forebyggingsarbeidet, og for å sikre god kvalitet i forskning. Det er uklart i hvilken grad dette gjøres i dag. Erfaringer kan tyde på at det kan være vanskelig for en institusjon å gjøre slike vurderinger i de sakene der konklusjonen er at forskeren ikke har utvist skyld. Dersom bruddene på anerkjente forskningsetiske normer er alvorlige, skal forskningsinstitusjonen reagere og foreta nødvendige grep, uavhengig av om forskere har utvist skyld eller ikke.

    Departementet foreslår derfor å pålegge alle institusjoner og utvalg som behandler redelighetssaker å vurdere om det er grunnlag for å tilrå (for utvalgene) eller gjennomføre (for institusjonen) tilbaketrekking eller korreksjoner av publiserte arbeider. Slike vurderinger skal gjøres på objektivt, vitenskapelig grunnlag, uten hensyn til om det foreligger subjektiv skyld eller ikke. Redelighetsutvalgene og Granskingsutvalget skal vurdere og eventuelt tilrå slike tiltak, det ligger til institusjonene å vurdere og å eventuelt gjennomføre.

    Departementet vil påpeke at dette skal være en tilråding fra redelighetsutvalgene/Granskingsutvalget til den ansvarlige institusjonen. I forbindelse med behandling av en uredelighetssak vil utvalgene ofte ha mye informasjon som det er viktig å gjøre ansvarlig institusjon oppmerksom på, slik at de kan ivareta sitt ansvar for tilbaketrekking om nødvendig. Departementet kan ikke se at en tilråding vil være i konflikt med institusjonenes akademiske frihet. Institusjonene vil fortsatt ha ansvaret for å vurdere om og hvordan en tilråding om tilbaketrekking eller korreksjon av forskningsarbeid skal følges opp. En lovfesting av at utvalgene skal vurdere behovet for en slik tilråding vil etter departementets vurdering tilrettelegge for at en ansvarlig forskningsinstitusjon kan ivareta sitt ansvar på en bedre måte.

15 Granskingsutvalgets sammensetning

15.1 Gjeldende rett

Gjeldende forskningsetikklov stiller krav om at lederen av Granskingsutvalget har dommererfaring, jf. § 5 tredje ledd. Dette innebærer at lederen også må ha juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap. Det har ikke vært stilt krav om hvor lang dommererfaringen må være.

15.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre kravet om at lederen for utvalget har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, men å fjerne kravet om dommererfaring.

15.3 Høringsinstansenes syn

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Oslo universitetssykehus støtter forslaget om at leder av Granskingsutvalget fortsatt skal være jurist og at kravet om dommererfaring faller bort. HiOA peker på at utvalget ikke er en domstol og at det ikke skal fattes enkeltvedtak som kan påklages videre, men at det er viktig at lederen er jurist, siden utvalgets arbeid er regelstyrt. NLA Høgskolen mener at dersom det skal åpnes for en reell overprøving av avgjørelser fattet på lavere nivå, må det nasjonale utvalget som skal foreta denne typen vurderinger, ha solid dommererfaring i tillegg til juridisk kompetanse.

Universitetet i Agder (UiA) støtter ikke forslaget. Etter UiAs vurdering bør utvalgets leder primært ha etisk kompetanse, ettersom utvalget ikke vil være et organ som kommer med sanksjoner overfor verken institusjoner eller forskere.

15.4 Departementets vurdering

Virksomheten i Granskingsutvalget er i stor grad regelstyrt. I arbeidet med vurdering av uredelighetssaker kreves det god kunnskap om saksbehandlingsregler i forvaltningsloven og alminnelige normer for god saksbehandlingsskikk. Det kreves også kjennskap til annet regelverk, blant annet offentleglova. For å sikre at saksbehandlingen hos utvalget skjer i samsvar med regelverket og at sentrale rettssikkerhetsprinsipper som kontradiksjon, utredning, begrunnelse med videre blir ivaretatt, foreslår departementet å opprettholde kravet om at leder skal ha juridisk kompetanse (juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap), men at kravet om dommererfaring blir fjernet.

16 Utsatt offentlighet ved behandling av uredelighetssaker

16.1 Gjeldende rett

Alle offentlige virksomheter er omfattet av offentleglova (offl.). Offentleglova gir med noen unntak allmennheten rett til innsyn i saksdokumenter, journaler og lignende registre hos organer som omfattes av loven. Loven gjelder også for selskaper og stiftelser hvor det offentlige samlet har en eierandel (direkte eller indirekte, via andre selskaper el.) som gir mer enn halvparten av stemmene i styret, eller rett til å oppnevne mer enn halvparten av medlemmene i øverste organ.

Dokumenter ved offentlige forskningsinstitusjoner er underlagt offentleglovas innsynsregler, dette gjelder i utgangspunktet også dokumenter om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Utgangspunktet er dermed at alle dokumenter i uredelighetssaker er offentlige. Etter offl. § 13 første ledd skal alle opplysninger som er omfattet av taushetsplikt i lov eller i medhold av lov, unntas offentlighet. Dette innebærer blant annet at personlige forhold og forretningshemmeligheter er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og nr. 2. En påstand om mulig brudd på forskningsetiske normer vil imidlertid som regel ikke være et «personlig forhold» som skal unntas etter bestemmelsen i forvaltningsloven. Uredelighetssaker inneholder i få tilfeller forskning som kan kategoriseres som forretningshemmeligheter. Etter offl. § 14 er det et unntak for interne dokumenter som antas langt på vei å dekke behovene for unntak internt ved institusjonene. Institusjonene har videre en begrenset mulighet til å beslutte utsatt innsyn dersom vilkårene i offentleglova § 5 er oppfylt.

Granskingsutvalget har etter forskningsetikkloven § 5 femte ledd en egen hjemmel til utsatt offentlighet under sakens behandling, slik at sakens dokumenter først offentliggjøres når endelig uttalelse foreligger. Utvalget skal vurdere i hver enkelt sak om det er grunn til å unnta sakens dokumenter fra offentlighet inntil uttalelse foreligger. Forskningsinstitusjonene har ikke den samme særregelen om utsatt offentlighet.

Bakgrunnen for Granskingsutvalgets mulighet til utsatt innsyn er hensynet til den eller de enkeltpersoner som en uredelighetssak vil gjelde, og ble gitt etter mønster fra Danmark. Offentliggjøring av dokumenter før saken er avsluttet innebærer en stor risiko for forhåndsdømming av den forskeren som beskyldningene retter seg mot. Erfaringsmessig vil en betydelig andel av klagene være grunnløse, og i prosessen før endelig uttalelse foreligger kan forskeren få uønskede problemer eller reaksjoner, som f.eks. utestenging fra forskningsprosjekter, vanskeligheter med å delta i forskningsprosjekter eller å få forskningsmidler. Departementet slo videre fast at som hovedregel vil navnet på en person som har opptrådt vitenskapelig uredelig, ikke være underlagt taushetsplikt.

16.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste en adgang også for forskningsinstitusjonene til utsatt offentlighet ved behandling av uredelighetssaker, på lik linje med den hjemmel Granskingsutvalget har i dag.

For den som er part i en granskingssak legger departementet til grunn at institusjonen følger forvaltningslovens regler om partsinnsyn, uavhengig av om saksbehandlingen vil resultere i et enkeltvedtak eller ikke. Dette gir offentleglova liten selvstendig betydning overfor sakens parter, da forvaltningslovens bestemmelser om partsinnsyn gir mer vidtgående rett til å gjøre seg kjent med saksdokumentene enn offentleglova.

Bakgrunnen for forslaget var påstander fra institusjonene og Granskingsutvalget om at institusjonene vegrer seg for å ta opp saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer, fordi de har begrenset mulighet til å unnta sakens dokumenter underveis i granskingsarbeidet. Det har også vært hevdet at offentleglova og forvaltningslovens unntaksregler i praksis blir strukket noe langt. Dette kan medføre at det ikke blir gitt innsyn i dokumenter som det etter offentleglova skulle vært gitt innsyn i, og at saksbehandlingen ikke blir så grundig som den burde være. Dette har også gått ut over samarbeidet mellom institusjonene og Granskingsutvalget, fordi institusjoner og Granskingsutvalget har vegret seg for å sende dokumenter til hverandre.

Etter departementets vurdering ville forslaget heller ikke stride mot offentleglovas formål, som er «å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta.»

16.3 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) påpeker at det er stor forskjell på omfanget av den gjeldende regelen og det som her foreslås. Forslaget innebærer en adgang til utsatt offentlighet for alle forskningsinstitusjoner, komiteer og utvalg. JD stiller spørsmål ved om det reelle behovet for en slik regel er tilstrekkelig utredet og mener flere av unntaksreglene i offentleglova kan være aktuelle i disse tilfellene. JD stiller også spørsmål om hva som menes med «endelig uttalelse i en sak», om det gjelder institusjonenes uttalelse eller om innsyn skal kunne utsettes helt det til foreligger endelig uttalelse fra Granskingsutvalget.

Universitetet i Oslo (UiO), Norges forskningsråd, Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Høgskolen i Sogn og Fjordane (HiSF), Universitetet i Nordland (UiN), Høgskolen i Ålesund (HiÅ), Oslo universitetssykehus, Universitetet i Stavanger (UiS), Norges idrettshøgskole (NIH), Forskerforbundet og Norsk studentorganisasjon (NSO) støtter forslaget om å gi institusjonene mulighet til å unnta dokumenter fra offentligheten så lenge behandlingen av saken pågår. Dette er avgjørende for at institusjonene skal kunne lære av saker som er behandlet ved andre institusjoner. HiOA mener at enhver som møter en påstand om brudd på forskningsetiske normer, skal være trygg på at institusjonen ikke åpner for innsyn før sakene er ferdigbehandlet. Det vil også skape større trygghet for den som ønsker å melde inn en sak. I tillegg kan det virke forstyrrende på prosessen ved behandling av forskningsetiske saker, dersom opplysninger og vurderinger gjøres kjent før endelig vurdering er foretatt. HiÅ understreker at det er viktig at saken offentliggjøres i etterkant, under forutsetning av at personvernet er ivaretatt. UiN finner det hensiktsmessig å ivareta personvern ved å utsette offentlighet til endelig avgjørelse er tatt. NSO mener at dokumentene må offentliggjøres når saken avsluttes. Forskerforbundet synes at henvisningen til reglene i offentleglova framstår som lite konkret.

Professor Johan Giertsen og Norsk Journalistlag støtter ikke forslaget om utsatt offentlighet. Giertsen mener det er viktig at allmennheten skal kunne følge med på om offentlige forskningsinstitusjoner gjør den innsats som kan forventes for å holde et forsvarlig etisk nivå. Norsk Journalistlag mener utsatt offentlighet for denne type opplysninger bidrar til en mindre åpen og gjennomsiktig offentlig virksomhet.

16.4 Departementets vurdering

Åpenhet og innsyn er viktig for institusjonenes troverdighet ved behandling av uredelighetssaker og for allmenhetens tilgang til kunnskap og kontroll. Åpenhet er også viktig med tanke på at uttalelser om alvorlige og mindre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer bør kunne brukes i opplæringsøyemed i ettertid. Dette åpenhetsprinsippet tilsier at uttalelser i redelighetssaker skal være offentlige.

Høringsinstansene vektlegger at det likevel er et behov for utsatt offentlighet for saksdokumenter i uredelighetssaker som er under behandling hos forskningsinstitusjonene, på samme måte som Granskingsutvalget har etter dagens forskningsetikklov. Hensynene for institusjonene er i all hovedsak de samme som for Granskingsutvalget: hensynet til den eller de forskerne saken gjelder og hensynet til forsvarlig og god saksbehandling. Det er en betydelig belastning for en forsker å få en (mulig urettmessig) påstand om uredelighet i forskning mot seg.

Samfunnet stiller strenge krav til forskere når det gjelder forskningsetiske vurderinger, og det bør dermed være lav terskel for å ta opp en sak om mulig uredelighet. Dette krever imidlertid at det er forsvarlige rammer for saksbehandlingen i disse sakene. Offentliggjøring av saksdokumenter underveis i behandlingen av denne type saker kan komme i konflikt med hensynet til partene og prosessen rundt behandlingen. En institusjon har et legitimt behov for å kunne foreta en intern behandling og vurdering av en påstand om mulig uredelighet, før den blir offentlig. I tillegg kan utstrakt innsyn i dokumenter underveis i behandlingen av saker hvor det ennå ikke er konkludert, kunne gi et skjevt bilde av resultatene.

Det er videre viktig at partene gis mulighet til blant annet å kommentere utkast til institusjoners eller redelighetsutvalgs uttalelse, uten at andre samtidig kan kreve innsyn i utkastet. Slike utkast blir ofte sendt partene til uttalelse før den endelige uttalelsen i saken foreligger. Dette gjøres for at partene skal ha mulighet til blant annet å korrigere eventuelle faktafeil i uttalelsen.

Institusjonene og deres redelighetsutvalg må videre kunne søke hjelp fra Granskingsutvalget ved behandlingen av uredelighetssaker. Granskingsutvalget vil kunne gi veiledning om lovtolking, saksbehandling og praksis. Eksempelvis vil Granskingsutvalget kunne veilede om aktuelle eksperter på de ulike forskningsområdene. I en del saker vil flere institusjoner være involvert i en uredelighetssak. Dette kan for eksempel være tilfeller der en forsker er tilknyttet flere institusjoner, eller forskningen kan ha skjedd i samarbeid mellom forskere på flere institusjoner.

Det er bare offentlige forskningsinstitusjoner som er omfattet av offentleglova. Loven gjelder ikke private institusjoner. Det er en forutsetning for loven at offentlig virksomhet skal være underlagt andre regler enn privat sektor. For den enkelte forsker kan det imidlertid oppleves som urimelig forskjellsbehandling dersom det ikke er anledning til å unnta dokumenter i saksforberedelsen ved offentlige institusjoner, slik det vil være ved private. Derfor mener departementet at det er behov for en hjemmel for utsatt offentlighet.

Det kan være behov for unntak fra vanlige innsynsregler i ulike faser av denne type saker:

  • a) Når en institusjon mottar en melding om påstand om uredelighet.

  • b) Når en institusjon behandler saken internt.

  • c) Når institusjonen har behov for å innhente fakta og veiledning eksternt, typisk fra andre institusjoner, fra Granskingsutvalget eller fra eksterne forskere som er involvert i saken. Dette kan være enten fordi de har tatt opp saken eller er mulige deltakere i forskningen som blir vurdert.

  • d) Når en institusjon, eller eventuelt et redelighetsutvalg ved en institusjon, vil forelegge utkast til rapport i en sak for dem den angår.

Departementet har vurdert om offentleglova gir tilstrekkelig hjemmel for unntak i disse situasjonene. Unntaket for organinterne dokumenter i offl. § 14 vil kunne dekke behovet etter bokstav b. Dette vil også gjelde påstander fra en ansatt. Dokumenter som nevnt i bokstav d vil kunne gis utsatt innsyn etter offl. § 5.

Etter offl. § 24 annet ledd kan det gjøres unntak for dokumenter som gjelder lovbrudd. Meldinger, tips og lignende dokumenter fra private kan unntas uten tidsavgrensning. For andre dokumenter i saken kan det gis unntak inntil den aktuelle saken er endelig avsluttet. Dette vil dekke behovene etter bokstav a og c. Vilkåret for å bruke offl. § 24 annet ledd er at saken gjelder et lovbrudd, det vil si brudd på formell lov eller forskrift. I ny forskningsetikklov §§ 4 og 5 foreslås det å lovfeste en plikt for forskere og institusjoner til å følge anerkjente forskningsetiske normer. Det kan likevel oppfattes som uklart om en uredelighetssak gjelder et lovbrudd, da innholdet i de forskningsetiske normene er veiledende og ikke lovpålagte. Departementet vil klargjøre dette ved å ta inn en henvisning i den nye forskningsetikkloven til at offl. § 24 annet ledd gjelder tilsvarende for slike saker etter forskningsetikkloven. Departementet vil påpeke at dette ikke innebærer at brudd på anerkjente forskningsetiske normer skal defineres som lovbrudd, i betydningen en straffbar handling.

Forslaget innebærer at både forskningsinstitusjonene og Granskingsutvalget kan benytte unntaket i offl. § 24 annet ledd. Denne bestemmelsen vil erstatte Granskingsutvalgets nåværende hjemmel til utsatt innsyn etter forskningsetikkloven § 5 fjerde ledd. Dette innebærer etter departementets vurdering ingen realitetsendring for utvalgets arbeid.

Uredelighetssaker kan ha stor allmenn interesse, og det må foretas en interesseavveining mellom hensyn til allmennheten og den enkelte forsker som granskes. Allmennhetens rett til innsyn er viktig for å sikre åpenhet og legitimitet rundt forskning. Når forskningsinstitusjonen har avsluttet behandlingen av saken, vil uttalelsen og bakenforliggende dokumenter være offentlige. Eventuelle opplysninger som er underlagt taushetsplikt skal på vanlig måte unntas etter offl. § 13. Forslaget om adgang til utsatt innsyn etter offl. § 24 annet ledd vil dermed ikke føre til at informasjon holdes tilbake. Innsyn i uferdige uttalelser vil ikke nødvendigvis bidra til at allmennheten får innsikt i sakene, da opplysningene kan være bygget på gale forutsetninger. Departementets forslag sikrer allmennhetens rett til innsyn ved at uttalelsen og bakenforliggende dokumenter blir offentlige etter at saken er avsluttet. Dokumentene vil ikke kunne unntas offentligheten selv om uttalelsen eventuelt påklages.

Forarbeidene til dagen forskningsetikklov slår fast at uttalelser om vitenskapelig uredelighet er offentlige. Dette er et viktig prinsipp som videreføres med den nye loven. Personopplysninger i slike uttalelser vil bare i helt spesielle tilfeller være av en slik karakter at de er underlagt taushetsplikt.

Opplysninger underlagt taushetsplikt

Omfanget av taushetsplikten for opplysninger om personlige forhold etter offl. § 13, jf. forvaltningsloven § 13, i tilknytning til uredelighetssaker ble ikke drøftet konkret i forarbeidene til gjeldende forskningsetikklov. Det ble i sammenheng med Granskingsutvalgets oppgaver uttalt i kapittel 11.3.2.4 at det ikke «på generelt grunnlag er hjemmel for å anonymisere navnet på den eller de som fremmer sak for utvalget.» Når det gjaldt påstanden om uredelighet og hvem som er påstått å ha vært uredelig, var departementet opptatt av at en offentliggjøring kan medføre utilsiktede problemer for forskeren. Dette, sammen med erfaring for at en betydelig andel klager er grunnløse, var bakgrunnen for å gi en hjemmel for utsatt offentlighet i slike saker. Det ble videre vektlagt at det skal gis innsyn i uttalelsen når den er endelig.

Etter departementets vurdering skal det svært mye til for at opplysninger om hvem som har framsatt en påstand og hvem påstanden er rettet mot, kan sies å være personlige forhold som er underlagt taushetsplikt. Forskere, særlig i offentlige stillinger, har et særlig ansvar for å ivareta offentlige interesser, herunder forskningsetikk. Stor tillit fra samfunnet er viktig i slike posisjoner. Samfunnets søkelys på arbeidet må derfor aksepteres i større grad enn vanlig. Forskningsetikken er en viktig og grunnleggende del av forskergjerningen. Åpenhet og debatt i forskning er grunnleggende for blant annet forskningens kvalitet og anseelse.

Etter departementets vurdering kan slike opplysninger anses som personlige forhold under taushetsplikt bare dersom det er spesielle forhold i saken, for eksempel knyttet til helt spesielle, personlige konflikter på en arbeidsplass. Dette kan gjelde både påstanden, den som har framsatt påstanden og den som har utført den påstått uredelige forskningen. Dersom opplysningen om den som melder fra om en sak er taushetsbelagt, vil det redusere muligheten til å forsvare seg for den som blir påstått å ha opptrådt uredelig. Departementet viser i denne sammenhengen også til drøftingen av et forslag om retten til å være anonym, se kapittel 17.

Dersom slike opplysninger ikke er underlagt taushetsplikt, kan institusjonene og Granskingsutvalget vurdere å benytte hjemmelen for utsatt offentlighet i forslaget til ny forskningsetikklov § 11. Dette vil være grunnlag for å unnta opplysninger midlertidig der det er behov for det, typisk til det er foretatt en (viss) vurdering av om det er hold i påstanden.

17 Rett til å melde fra om uredelighetssaker og rett til å være anonym

17.1 Gjeldende rett

Alle har rett til å melde fra om mulige brudd på forskningsetiske normer, både til forskningsinstitusjoner og til Granskingsutvalget. Det er ingen foreldelsesfrist i slike saker, og det er dermed ikke avgjørende når den aktuelle forskningen ble utført eller publisert. Dagens forskningsetikklov har ingen bestemmelser om at en slik melding kan gis anonymt. Departementet la imidlertid til grunn i høringsnotatet at dersom en institusjon mottar en melding om forhold som har med mulig brudd på forskningsetiske normer å gjøre, har institusjonen etter dagens regelverk en plikt til å undersøke saken selv om melder er anonym.

Parter i en uredelighetssak kan etter forvaltningsloven kreve innsyn i sakens dokumenter. De vil som hovedregel også ha krav på opplysninger om hvem melder er i de tilfellene vedkommende har gitt sin identitet. Hvis institusjonen mener det kan være fare for represalier, åpner forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b for at forvaltningen kan nekte en part innsyn i opplysninger om «andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre.» En institusjon har dermed mulighet til å unnta opplysninger om melders identitet, dersom det foreligger særlige grunner. I praksis har flere institusjoner valgt å anonymisere melder under behandlingen av uredelighetssaker.

17.2 Høringen

Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste retten til å melde fra anonymt om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Bakgrunnen for forslaget var et ønske om å synliggjøre at melder har mulighet til å være anonym. Forslaget ville etter departementets vurdering ikke innebære en realitetsendring. Videre ble det foreslått at institusjonene skulle få en rett til å anonymisere den som melder om mulige brudd på forskningsetiske normer, dersom det foreligger særlige behov for det. Departementet mente i høringsnotatet at fordelen med å lovfeste muligheten til å varsle anonymt ville styrke varslerens posisjon og bidra til å avdekke alvorlige og kritikkverdige forhold i forskningsarbeidet på et tidligere stadium. Bestemmelsen var ment som en snever unntaksregel, og anonymisering skulle bare skje etter en konkret vurdering.

17.3 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) uttalte at det er uklart om retten til anonymitet er tenkt å gjelde ubetinget overfor den som påstander om uredelighet rettes mot, eventuelt om anonymiteten bare gjelder overfor offentligheten. JD ber departementet drøfte de negative konsekvensene anonymitet vil ha, blant annet for kontradiksjon og den videre opplysning av saken.

Universitetet i Oslo (UiO), Universitets- og høgskolerådet (UHR), Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn, Forskerforbundet, Norsk studentorganisasjon (NSO) og professor Johan Giertsen støtter ikke forslaget om å lovfeste en rett for forskningsinstitusjoner til å holde den som melder fra om mulige uredelighetssaker anonym. Høringsinstansene mener den foreslåtte bestemmelsen om utsatt offentlighet vil være tilstrekkelig for å beskytte partene som er involvert i en uredelighetssak. Det blir påpekt at åpenhet er et grunnleggende aspekt ved forskningens egenart. Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn mener en slik bestemmelse kan føre til at flere ønsker å melde saker anonymt. Dette vil være uheldig for den videre opplysning av saken og særlig for den som blir meldt, ettersom vedkommende vil få redusert sine muligheter til å imøtegå en klage. Institusjonen bør som en klar hovedregel kjenne melders identitet, særlig av hensyn til opplysning av saken. Professor Johan Giertsen mener forslaget vil reise betydelige rettssikkerhetsproblemer. Forskerforbundet mener at en slik anonymisering kun må gjelde for personer som normalt ikke arbeider med vitenskapelige oppgaver og heller ikke deltar eller ønsker å delta i akademiske debatter. Forskerforbundet synes det er mer betenkelig at institusjonen på eget initiativ kan beslutte at den som bringer inn en sak, skal anonymiseres. I så fall bør dette begrenses til personer som ikke selv klarer å se konsekvensen av egne handlinger.

Høgskolen i Sogn og Fjordane (HiSF), Norsk studentorganisasjon (NSO), Oslo universitetssykehus og Universitets- og høgskolerådet (UHR) har flere kommentarer til forslaget. HiSF foreslår en løsning der melder kan holdes anonym overfor den det gjelder dersom det er gode grunner til det, men at melder ikke kan holdes anonym overfor redelighetsutvalget som skal behandle saken. NSO ønsker ikke at melders rett til å være anonym skal lovfestes, men mener likevel at det bør gis åpning for anonymisering ved fare for represalier. Oslo universitetssykehus påpeker at det er viktig at retten til å være anonym håndteres på en måte som ikke går på bekostning av forsvarlig saksbehandling og mulighet for kontradiksjon. Samtidig kan konsekvensen av å ikke tillate melder å være anonym, føre til at alvorlige tilfeller av uredelighet i forskning ikke blir fulgt opp, fordi melderen ikke ønsker å utsette seg for den personlige belastningen det medfører å stå fram med full identitet. UHR mener at den som anklages, bør ha mulighet til å bli kjent med grunnlaget for mistanken og gis mulighet til å komme med tilsvar, selv om det kan være belastende å melde fra om mistanke om uredelighet. UHR peker på at det også kan være personkonflikter som ligger til grunn for saken. Disse bør eventuelt håndteres som personalsaker og ikke som uredelighetssaker. UHR viser for øvrig til at den som melder, vil, dersom forslaget til ny § 8 vedtas, kunne ha tilstrekkelig vern gjennom utsatt offentlighet.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Norges forskningsråd, Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA), Politihøgskolen, Norges idrettshøgskole (NIH), Universitetet i Stavanger (UiS) og Høgskolen i Ålesund (HiÅ) støtter departementets forslag. HiOA mener det er viktig at anonymitet ikke blir fast praksis, men at klager skal ha gode grunner for å ville være anonym. Anonymiteten kan gjøre det problematisk for motpartens mulighet til å imøtegå kritikken. Muligheten til å være anonym stiller krav til at det etableres rutiner rundt vurdering av anonymitetskrav, og at de som skal gjøre vurderingen, har tilstrekkelig kompetanse. NVE mener forslaget er en riktig korrigering av dagens praksis. NVE påpeker at de norske forskningsmiljøene er små, og at en lovfestet rett til anonymitet er et viktig bidrag til å fremme redelighet innen forskning. UiS mener det er tilstrekkelig å lovfeste muligheten for institusjonen til å anonymisere melderen i den videre oppfølgingen av saken, og at det ikke er behov for å lovfeste at melder kan være anonym. FFA mener at det framstår noe uklart hvordan anonymitet skal praktiseres og ønsker at en forskrift regulerer hva som er kriteriene for anonymitet og hvordan den skal praktiseres.

Politihøgskolen og Helse Sør-ØstRHF viser til arbeidsrettslige sider av slike saker. Politihøgskolen peker på at ved små forskningsinstitusjoner vil anonymitet for melder lett kunne ramme andre kolleger. Særlig kan dette være tilfelle for meldinger som forskningsfellesskapet mistenker er gitt – helt eller delvis – med andre motiver enn bekymring for forskningsetikken. Ved små forhold kan anonymitet i slike tilfeller få konsekvenser for arbeidsmiljøet og ramme de som er fullstendig utenforstående. Helse Sør-Øst viser til at innrapportering av brudd på etiske normer kan være begrunnet i arbeidskonflikter. Det vil være viktig at institusjonene også støttes av tiltak og ordninger som er innrettet for å håndtere dette på en etisk forsvarlig måte. Helse Sør-Øst peker på muligheten for å få en ordning med forskningsombud som opptrer som en uavhengig part.

17.4 Departementets vurdering

Høringsnotatet tok opp to forhold ved anonymitet. Det første var at en mulig uredelighetssak (mulig brudd på anerkjente forskningsetiske normer) kan meldes anonymt til en forskningsinstitusjon. Det andre var om institusjonenes mulighet til å anonymisere melder.

Offentlige forskningsinstitusjoner har en forvaltningsrettslig plikt til å vurdere alle henvendelser til institusjonen, også de som kommer anonymt. Institusjoner har videre en plikt til å følge opp slike henvendelser, så langt forsvarlig saksbehandling krever det. Alle har rett til å melde fra om mulige brudd på forskningsetiske normer, både til forskningsinstitusjonen og til Granskingsutvalget. I høringsrunden ble det pekt på at forslaget kan oppfattes som en oppfordring til anonymitet. Departementet vil påpeke at institusjonene som hovedregel bør kjenne melders identitet, og at de derfor bør legge til rette for et system der melder ikke har behov for være anonym. Dette er særlig viktig av hensyn til sakens opplysning.

Departementet følger ikke opp forslaget om lovfesting av melders mulighet til å være anonym, da dette allerede i dag er en mulighet i praksis.

Det var delte meninger blant høringsinstansene når det gjelder forslaget om å gi institusjoner mulighet til, ved særlig behov, å anonymisere den som melder om brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Bakgrunnen for forslaget var at det å legge fram påstander om kritikkverdige forhold i forskningsarbeid kan være en belastning for den eller de personene som melder fra om forholdet. Det hevdes at den som melder fra om slike saker kan bli stilt i et ufortjent dårlig lys, og at slike meldinger har fått negative personalmessige konsekvenser. Arbeidsmiljølovens regler om vern mot gjengjeldelse ved varsling kan gi vern for den som melder fra om slike forhold.

En fordel ved at melder kan holdes anonym av institusjonen, er at terskelen for å si fra om mulige uredelighetssaker senkes. Det kan føre til at det i flere tilfeller meldes fra om uredelighet i forskning, og at det meldes fra om slike saker tidligere i prosessen slik at institusjonen kan håndtere sakene før de blir omfattende.

En klar ulempe ved et slikt system er at det kan oppleves som risikofritt å melde fra om uredelighetssaker, i den forstand at en melder fra urettmessig eller av utenforliggende grunner. Forslaget i høringsnotatet hadde videre ikke kriterier for når institusjonene kunne holde melder anonym. Det ville kunne ført til at det utviklet seg en uheldig praksis hvor institusjonene for ofte anonymiserer melder.

Forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b åpner for at institusjonen kan nekte en part innsyn i opplysninger som av særlige grunner ikke bør meddeles videre. Bestemmelsen kan brukes for å verne den som har meldt om en mulig uredelighetssak i de tilfeller der institusjonene mener det er nødvendig blant annet fordi det kan være fare for represalier. Unntaket gjelder ikke opplysninger som det er av vesentlig betydning for parten å få kjennskap til. Dette er ikke en generell hjemmel for å unnta opplysninger om forvaltningens kilder, men en mulighet som må vurderes konkret i den enkelte sak. I vurderingen av om vilkåret er oppfylt skal partens interesse i å vite hvem som er melder, veies opp mot hensynet til den påstanden retter seg mot, og om parten trenger opplysningene for å kunne ivareta sine interesser under saksbehandlingen. Dette er ment som en snever unntaksregel som kan brukes bare i særlige tilfeller. Ovenfor offentligheten vil institusjonene etter forslaget til ny forskningsetikklov § 11 få mulighet til å holde opplysninger, herunder navnet på melder i en uredelighetssak, unntatt offentligheten etter offentleglova § 24 annet ledd.

Etter departementets vurdering har ikke høringsrunden vist et behov for en egen bestemmelse som gir institusjonene mulighet til å anonymisere melder i uredelighetssaker ut over de bestemmelsene som allerede følger av forvaltningsloven. De beste argumentene taler for at behandling av uredelighetssaker bør skje med mest mulig åpenhet. Høringsforslaget følges derfor ikke opp.

18 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet vurderer at forslaget om å lovfeste krav til forskningsinstitusjonene, herunder krav om å opprette redelighetsutvalg, ikke vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Institusjonene har i dag et forskningsetisk ansvar og et ansvar for å behandle uredelighetssaker. Lovforslaget er derfor i all hovedsak en konkretisering av dagens ansvar og vil ikke ha særlige administrative eller økonomiske konsekvenser.

Forslaget om klagerett på uttalelser som fastslår vitenskapelig uredelighet, kan gi en viss økning i arbeidsoppgaver knyttet til forberedelse av saker hos institusjonene. Det er imidlertid ikke grunn til å tro at dette dreier seg om noe høyt antall. I dag kan det anslås til mindre enn en sak pr. institusjon pr. år, og fem saker pr. år for Granskingsutvalget. Departementet legger til grunn at eventuelle økte utgifter som følge av dette kan dekkes innenfor gjeldende rammer.

Det er videre grunn til å tro at saksmengden i Granskingsutvalget vil øke noe som en følge av forslaget. Departementet har på det nåværende tidspunkt ikke grunnlag for å vurdere omfanget av antall saker utvalget må vurdere og de økonomiske konsekvensene av dette. Det legges til grunn at eventuelle økte utgifter vil bli dekket innenfor Kunnskapsdepartementets gjeldende budsjettramme.

19 Merknader til bestemmelsene

Lovens tittel

Nåværende forskningsetikklov, lov 30. juni 2006 nr. 56 Om behandling av etikk og redelighet i forskning, trådde i kraft 1. juli 2007 og var den første lovregulering av forskningsetiske spørsmål i Norge. For å synliggjøre at loven gir en ramme for forskningsarbeidet og ikke sier noe om innholdet i forskningsetikken, foreslår departementet å gi loven et nytt navn: lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven).

Til § 1 Formål

Paragrafen angir lovens formål. Departementet foreslår å videreføre formålsparagrafen fra gjeldende forskningsetikklov, men ta inn en presisering av at det dreier seg om forskningsetiske normer.

Formålsparagrafen sier noe om de overordnede hensyn som loven skal ivareta. Bestemmelsen kan ha betydning både for tolkningen av de enkelte bestemmelser i loven og for det skjønn forvaltningen utøver i medhold av loven.

Med anerkjente forskningsetiske normer menes normene slik de går fram av de til enhver tid gjeldende nasjonale og internasjonale retningslinjer, konvensjoner mv. Det er bevisst at departementet ikke definerer begrepet anerkjente etiske normer nærmere. Hva som er anerkjente forskningsetiske normer vil variere over tid og utvikles i takt med samfunnet.

Til § 2 Lovens virkeområde

Paragrafen beskriver hvem loven gjelder for og hva loven gjelder. Etter første ledd gjelder loven forskere og forskning i Norge. Videre gjelder loven på Svalbard og Jan Mayen dersom forskningen drives av forskerne ansatt av norsk arbeidsgiver eller en vesentlig del av forskningsfinansieringen kommer fra Norge. Dette innebærer blant annet at den norske institusjonen UNIS – Universitetssenteret på Svalbard og forskere ansatt der vil være omfattet av loven.

Annet ledd viderefører Granskingsutvalgets nåværende mandat når det gjelder forskning i utlandet. Utvalget kan uttale seg om slik forskning dersom forskningen drives av forsker ansatt av norsk arbeidsgiver eller dersom en vesentlig del av finansieringen kommer fra Norge.

Avgrensningene i hvem som omfattes av begrepene «forskere» i § 4 og «forskningsinstitusjoner» i § 5 vil være viktige for virkeområdet for de av lovens bestemmelser som stiller krav til enkeltpersoner eller institusjoner.

Til § 3 Uavhengighet

Departementet foreslår å videreføre § 2 i gjeldende forskningsetikklov om faglig uavhengighet for komiteer og utvalg oppnevnt med hjemmel i loven, i ny § 3. Med faglig uavhengighet menes at komiteer og utvalg som er opprettet med hjemmel i loven, ikke kan instrueres i utøvelsen av sine faglige oppgaver. Bakgrunnen for den faglige uavhengigheten er at ansvaret for å fastsette hva som er anerkjente forskningsetiske normer, ikke skal ligge hos myndighetene.

De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) er et forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet. Komiteene etter § 9 og Granskingsutvalget etter § 7 er en del av forvaltningsorganet, men uavhengige i faglige spørsmål. Administrasjonen i FEK er en del av forvaltningsorganet. Når administrasjonen utfører sekretariatsoppgaver for komiteer og utvalg, er de faglig underlagt disse og kan ikke instrueres av andre.

Tilsvarende gjelder for institusjonenes redelighetsutvalg etter § 6 annet ledd. Utvalgene er faglig uavhengige, men er en del av institusjonene de er opprettet ved.

De regionale komiteene etter § 10 er faglig uavhengige, men del av det organet de er tilknyttet. Dette er i dag de fire universitetene som har medisinske fakulteter. Sekretariatene er faglig uavhengige når de utfører faglige sekretariatsoppgaver.

Formuleringen «statlige organer» i dagens § 2 videreføres ikke. Institusjonenes redelighetsutvalg etter § 6 vil være opprettet med hjemmel i loven, men vil ikke nødvendigvis være statlige organer. Endringen innebærer ingen realitetsendring.

Til § 4 Forskeres aktsomhetsplikt

Forslaget pålegger forskere å opptre med aktsomhet for å sikre at forskningen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer Aktsomhetsplikten innebærer blant annet at alle forskere som har befatning med et forskningsarbeid, plikter å sette seg inn i gjeldende forskningsetiske regelverk og nasjonale og internasjonale forskningsetiske retningslinjer, både generelt og spesielt for sitt fagfelt. Aktsomhetsplikten gjelder ved alle faser i forskningsprosessen, både ved gjennomføring, forberedelser til forskning, rapportering av forskning og andre forskningsrelaterte aktiviteter. Den enkelte forsker må ta ansvar for å sette seg inn i og holde seg oppdatert om anerkjente forskningsetiske normer, blant annet gjennom å delta på opplæring ved institusjonen.

En forsker vil være ansvarlig dersom vedkommende ikke har satt seg inn i gjeldende forskningsetiske retningslinjer og gjeldende lovverk på området. En forsker vil vanligvis ikke kunne påberope seg villedning om innholdet i anerkjente forskningsetiske normer.

Til § 5 Krav til forskningsinstitusjoner

Første ledd avgrenser hvilke institusjoner som kommer inn under lovens krav til forskningsinstitusjoner. Dette er institusjoner som har forskning som et av sine hovedformål eller hovedoppgaver. Dette gjelder uavhengig av om det er offentlige eller private institusjoner. Hvilke institusjoner dette gjelder er nærmere drøftet i kapittel 12.4.

Annet ledd pålegger institusjonene ansvaret for forskningsetikken ved sin institusjon. Institusjonene pålegges en plikt til å etablere systemer eller ordninger som sikrer at forskningen ved institusjonen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. For universiteter og høgskoler vil dette være en videreføring og utvidelse av den plikten de har etter universitets- og høyskoleloven §§ 1-1 og 1-5 om å sikre at blant annet forskning utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper.

Bokstav a) legger en plikt på institusjonene til å gi nødvendig opplæring i forskningsetikk. Opplæringen gjelder både kandidater og ansatte. Nødvendig opplæring innebærer at omfanget av opplæringen må vurderes konkret ut fra hva som er hensiktsmessig for de ulike forskningsområdene. Det vil blant annet være behov for mer omfattende opplæring for de som driver helsefaglig forskning. En særlig viktig gruppe er veilederne.

Begrepet «kandidater» i kravet til opplæring defineres her på samme måte som i universitets- og høyskoleloven, det vil si at begrepet omfatter både studenter og ph.d.-kandidater, jf. Ot.prp. nr. 71 (2008–2009) Om lov om endringer i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler, punkt 6.4.

Bokstav b) omfatter alle ved institusjonen og alle eksterne samarbeidsparter i forskningsprosjekter.

Paragrafen må sees i sammenheng med § 4. §§ 4 og 5 skal gi en vekselvirkning, blant annet ved at forskere kan stille krav til opplæringen ved sin institusjon, og institusjonen kan sette krav til at forskere deltar i opplæring.

Til § 6 Behandling av uredelighetssaker ved forskningsinstitusjoner

Første ledd pålegger alle institusjoner å behandle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer (uredelighetssaker) i forskning som er utført ved institusjonen, eller som er utført av forskere ved institusjonen i samarbeid med forskere ved andre institusjoner. Ansvaret gjelder uavhengig av type brudd og hvor alvorlig det er. Institusjonene må samarbeide om eller avtale en ansvars- og arbeidsfordeling for saker som berører flere institusjoner. Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder for behandlingen av slike saker.

Annet ledd pålegger forskningsinstitusjoner å etablere redelighetsutvalg. Utvalget skal ha nødvendig kompetanse i forskning, forskningsetikk og jus. Nødvendig kompetanse i jus betyr ikke at det er krav om juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, men god kunnskap om særlig forvaltningsrett. Redelighetsutvalget skal ha minst ett medlem som ikke er ansatt ved institusjonen. Institusjoner kan samarbeide om felles redelighetsutvalg. Kravet om et ekstern medlem må være oppfylt for det enkelte sak som behandles, det vil si slik at det alltid må være minst ett medlem som ikke er ansatt ved den/de institusjoner som saken gjelder. Det er opp til institusjonene å avgjøre navn på utvalget. Arbeidsoppgavene til utvalget må klargjøres i institusjonenes retningslinjer, se tredje ledd.

Tredje ledd pålegger institusjonene å fastsette retningslinjer som sikrer god behandling av uredelighetssaker. Retningslinjene må blant annet ta stilling til hvordan en institusjon skal følge opp henvendelser om en mulig uredelighetssak, etablere rutiner for hvem som foretar oppfølging og vurdering, og i hvilke saker og når institusjonens redelighetsutvalg skal behandle saker. Institusjonen må også ta stilling til om det er utvalget eller et annet organ ved institusjonen som tar endelig beslutning i uredelighetssaker.

Fjerde ledd pålegger forskningsinstitusjonene å rapportere om uredelighetssaker til Granskingsutvalget. Omfanget av rapporteringsplikten er avgrenset til saker av mer alvorlig eller prinsipiell karakter, og som er nødvendig for Granskingsutvalgets oppgave som etterprøvende instans og som veileder. Saker bør rapporteres så snart saken er ferdig behandlet ved institusjonen.

Femte ledd gir en forsker som har fått en uttalelse mot seg om at han/hun har opptrådt vitenskapelig uredelig, rett til å klage over uttalelsen. Uttalelsen må være avgitt av en forskningsinstitusjon. Forvaltningsloven kapittel VI gjelder med de begrensninger som følger av denne loven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om klagefrist mv, om krav til saksforberedelse og om saksomkostninger gjelder. Begrensningene som følger av denne loven er først og fremst hvem som har klagerett (bare den som får en uttalelse rettet mot seg), hvilke saker som kan påklages (uttalelser om at noe er vitenskapelig uredelig), og at klageinstansens (Granskingsutvalgets) adgang til å omgjøre en uttalelse uten klage ikke er begrenset av forvaltningsloven § 35.

Til § 7 Granskingsutvalget

Første ledd er en videreføring av nåværende § 5 første ledd om opprettelsen av Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning og tredje ledd om bestemmelser om oppnevning av utvalgets medlemmer. Utvalget har i praksis blitt kalt Granskingsutvalget, og dette navnet foreslås lovfestet. Kravet om at utvalgets leder skal ha juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap videreføres, mens gjeldende krav om at leder skal ha dommererfaring er fjernet.

Annet ledd sier at Granskingsutvalget er klageinstans for uttalelser hvor det konkluderes med at en forsker har opptrådt vitenskapelig uredelig. Dette vil være uttalelser fra forskningsinstitusjonene, det vil si fra det organet ved institusjonen som etter institusjonens retningslinjer kan gi slike uttalelser. Videre kan utvalget også behandle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer på eget initiativ. Dette gjelder uavhengig av om saken tidligere er behandlet ved en forskningsinstitusjon eller ikke. Utvalgets oppgaver er ikke avgrenset til saker som gjelder vitenskapelig uredelighet. Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder for Granskingsutvalgets behandling av slike saker.

Granskingsutvalgets avgjørelser kan ikke påklages. Dette gjelder også for de tilfeller hvor utvalget behandler saken som førsteinstans, altså uten at saken har vært behandlet av annet organ tidligere.

Tredje ledd hjemler Granskingsutvalgets veiledende rolle overfor forskningsinstitusjoner i saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer (uredelighetssaker). Veiledningsplikten følger også av forvaltningsloven § 11. Veiledningen vil blant annet omfatte tolkning av regler og retningslinjer, saksbehandlingsregler og informasjon om gjeldende praksis.

Til § 8 Uttalelse i uredelighetssaker

Første ledd setter krav til innholdet i uttalelser i saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer (uredelighetssaker), avgitt av forskningsinstitusjoner (§ 5), av utvalg ved institusjonene (§ 6) eller av Granskingsutvalget (§ 7). Det følger av forvaltningsloven at slike uttalelser skal være skriftlig.

I uttalelsen skal det tas stilling til om det foreligger brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Videre skal det tas stilling til tre punkter, opplistet i bokstav a) til c). Departementet mener det er hensiktsmessig at det blir gitt en mer omfattende uttalelse om forskningen som er vurdert. Kravene til innholdet i slike uttalelser omtales nærmere i kapittel 14.4.

Første ledd bokstav a): I uttalelsen skal det tas stilling til om det foreligger vitenskapelig uredelighet. I denne vurderingen må det først tas stilling til om det foreligger forfalskning, fabrikkering, plagiering eller andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Dette er den objektive siden av begrepet vitenskapelig uredelighet. Det skal også tas stilling til hvor alvorlige bruddene er. Det kan for eksempel være at det foreligger plagiat i forskningsarbeidet, men at dette er mindre alvorlig fordi det dreier seg om få setninger i ikke-vesentlige deler av forskningsarbeidet (for eksempel i innledningen eller i beskrivende deler). Dersom det foreligger slike brudd, skal det tas stilling til om forskeren har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Dette er den subjektive delen av begrepet vitenskapelig uredelighet.

Dersom det konkluderes med at det ikke foreligger vitenskapelig uredelighet, må det vurderes om det foreligger mindre alvorlige, eller andre brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Dette er nødvendig som grunnlag for å vurdere kravene i bokstav b) og c).

Første ledd bokstav b): I uttalelsen skal det vurderes om det foreligger systemfeil ved institusjonen. Det skal blant annet vurderes om det er forhold ved forskningsinstitusjonen som har vært (medvirkende) årsak til at en sak om mulig brudd på anerkjente forskningsetiske normer har oppstått. Systemfeil kan være alt fra større forhold, som uriktig praksis og feil lovtolkning, til mangelfulle rutiner for opplæring og oppfølging av veiledere og lignende. Institusjonens ansvar må vurderes opp mot kravene i §§ 5-6 og ulike forskningsetiske normer. Det kan også være relevant å vurdere kravene i helseforskningsloven. Vurderinger og tilrådinger til institusjonene er viktig for det forebyggende etikkarbeidet.

Første ledd bokstav c): I uttalelsen skal det vurderes om det vitenskapelige arbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake. Vurderingene skal gjøres på objektivt grunnlag, uten hensyn til om det foreligger subjektiv skyld eller ikke. Det er den institusjonen som har tildelt en grad, eller den instans som har publisert et arbeid, som må beslutte om den vil følge en slik tilråding.

I annet ledd defineres begrepet vitenskapelig uredelighet. Departementet bruker gjennomgående «anerkjente forskningsetiske normer» i loven og lovforarbeidene ellers. For at definisjonen av vitenskapelig uredelighet skal være i overenstemmelse med lovens formålsparagraf og loven for øvrig, og for at det ikke skal være et uklart forhold mellom de to begrepene, foreslår departementet derfor å endre god vitenskapelig praksis til anerkjente forskningsetiske normer. Endringen fra «brudd med» til «brudd » er rent språklig og innebærer ingen realiteter. Definisjonen er ellers en videreføring av gjeldende forskningsetikklov § 5 annet ledd, og de foreslåtte justeringer innebærer ingen realitetsendring av definisjonen. Det nærmere innholdet i begrepet drøftes i kapittel 5.2.2.

Til § 9 Nasjonale forskningsetiske komiteer

Forslag til ny § 9 er en videreføring av § 3 i gjeldende forskningsetikklov. Innholdet er av lovtekniske grunner utformet noe annerledes enn i dagens lov, men dette innebærer ikke realitetsendringer.

Til § 10 Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk

Forslag til ny § 10 viderefører nåværende § 4 om de regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Første ledd omhandler oppnevning og sammensetning.

Annet ledd presiserer at ansvarsområdet for de regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) følger av lov om medisinsk og helsefaglig forskning og annen lovgivning som legger oppgaver til komiteene. Med annen lovgivning menes i dag bioteknologiloven § 3-3, men dette begrepet vil også dekke eventuell ny lovgivning som legger oppgaver til de regionale komiteene.

Tredje ledd presiserer at Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) er klageinstans for vedtak i de regionale komiteene. For vedtak etter helseforskningsloven § 9 og § 45 er klageordningen regulert i helseforskningsloven § 10.

Etter forslaget til forskningsetikklov § 10 tredje ledd vil NEM være klageinstans også for andre vedtak fra de regionale komiteene, så langt ikke annet er bestemt i særlover. Det foreslås som en ny ordning at NEM skal være klageinstans også for vedtak som de regionale komiteene fatter etter offentleglova.

Det er ikke klageadgang på vedtak som de regionale komiteene treffer som klageinstans etter blant annet helseforskningsloven § 31, § 36 og § 42.

NEMs avgjørelser i klagesaker er endelige og kan ikke påklages videre.

Til § 11 Unntak fra offentlighet

Offentleglova § 24 andre ledd gjelder unntak fra offentlighet for saker om lovbrudd. Etter § 24 andre ledd første punktum kan det gjøres unntak fra innsyn i dokumenter om lovbrudd som organet har fått fra private. Etter § 24 andre ledd andre punktum kan det gjøres unntak for andre dokumenter som gjelder lovbrudd, inntil den aktuelle saken er endelig avsluttet. For å klargjøre at bestemmelsen i offentleglova § 24 annet ledd kommer til anvendelse ved behandling av alle typer uredelighetssaker, foreslår departementet å lovfeste at bestemmelsen gjelder for slike saker. Dette vil gi Granskingsutvalget samme mulighet for unntak som utvalget har etter dagens § 5 fjerde ledd. Forskningsinstitusjonene (alle som behandler uredelighetssaker) gis samme grunnlag for unntak.

Bestemmelsen gir institusjoner og Granskingsutvalget adgang til å bestemme at retten til innsyn i dokumentene i en sak først skal gjelde fra et senere tidspunkt enn det som normalt følger av offentleglova. For dokumentet fra private kan det gjøres varig unntak. Om det faktisk skal gjøres unntak, må vurderes konkret ut fra den aktuelle situasjonen. Unntaket gjelder bare dokumenter knyttet til den konkrete uredelighetssaken som er under behandling. Unntaket vil gjelde også for redelighetsutvalg ved institusjonene. Utvalgene er en del av institusjonene, og institusjonene må selv avklare (for eksempel i retningslinjer etter § 6, tredje ledd) hvem som har fullmakt til å avgjøre begjæringer om innsyn i dokument som utvalget behandler.

En uttalelse i en uredelighetssak skal alltid være offentlig, med de begrensninger som ligger i forvaltningslovens bestemmelser om unntak for personlige forhold eller eventuelt av andre lovbestemte unntakshjemler.

Til § 12 Forskrifter

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende forskriftshjemmel, men det er foretatt enkelte språklige justeringer. En konsekvens av at institusjonenes redelighetsutvalg lovfestes i § 6 tredje ledd er at hjemmelen til å fastsette regler for oppnevning av og saksbehandling i utvalg også vil gjelde institusjonenes utvalg.

Til § 13 Ikrafttredelse

Bestemmelsen fastsetter at loven trer i kraft på det tidspunkt Kongen bestemmer.

Til § 14

Bestemmelsen angir endringer i andre lover, som følge av den nye forskningsetikkloven. I lov om universiteter og høyskoler § 4-13 og lov om medisinsk og helsefaglig forskning §§ 9 og 10 oppdateres henvisningene til forskningsetikkloven. Dette innebærer ingen realitetsendringer.

Til dokumentets forside