Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 166 L (2015–2016)

Endringer i lov om EØS-finanstilsyn, lov om kredittvurderingsbyråer, lov om forvaltning av alternative investeringsfond og verdipapirhandelloven (oppfølging av EØS-finanstilsyn)

Til innholdsfortegnelse

4 Endringer i lov om kredittvurderingsbyråer

4.1 Gjeldende rett

Forordning (EU) nr. 1060/2009 om kredittvurderingsbyråer, også kalt «CRA-forordningen» (Credit Rating Agencies Regulation) eller «kredittvurderingsbyråforordningen» ble gjennomført i norsk rett ved inkorporasjon i lov 20. juni 2014 nr. 30 om kredittvurderingsbyråer, som trådte i kraft 1. januar 2015. Se nærmere omtale i Prop. 87 L (2013–2014).

  • CRA-forordningen ble endret ved forordning (EU) nr. 513/2011 (CRA II) og forordning (EU) nr. 462/2013 (CRA III). Endringsforordningene og EØS-tilpasningene er nærmere omtalt i Prop. 100 S (2015–2016) og Prop. 127 L (2015–2016).

  • CRA II og CRA III i EØS-tilpasset form ble gjennomført ved inkorporasjon i lov om kredittvurderingsbyråer ved lov 17. juni 2016 nr. 30.

4.2 Høringsutkastet

Høringsnotatet 10. mai 2016 inneholder utkast til bestemmelser som utfyller CRA II og CRA III som gjennomført i norsk rett, og avklarer forholdet til eksisterende regelverk. I høringsnotatet pkt. 4.5.– 4.11 fremgår følgende:

4.5 Forskriftsbestemmelser
I lov om kredittvurderingsbyråer § 2 er det gitt forskriftskompetanse til departementet for å kunne fastsette nærmere regler til utfylling av loven. Denne forskriftshjemmelen foreslås brukt til å inkorporere EØS-regler som svarer til kommisjonsforordninger som gjennomfører og/eller utfyller CRA-forordningen, jf. opplisting ovenfor i punkt 4.2. Se utkast til ny forskrift om kredittvurderingsbyråer nedenfor i punkt 11.2.
Forskriftshjemmelen foreslås også flyttet til § 7 første ledd. Departementet foreslår videre en utvidelse av forskriftshjemmelen slik at departementet i forskrift kan gjøre endringer i, herunder fastsette unntak fra, reglene i første ledd, til gjennomføring av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Se utkast til ny § 7 annet ledd og omtale av tilsvarende bestemmelse i EØS-finanstilsynsloven ovenfor i punkt 3.5.
4.6 Nasjonal tilsynsmyndighet
Departementet foreslår at Finanstilsynet utpekes som nasjonal tilsynsmyndighet («vedkommende myndighet») etter CRA-forordningen i ny § 2 i lov om kredittvurderingsbyråer.
Etter endringsforordningene i EØS-tilpasset form overføres myndigheten til å autorisere og føre tilsyn med kredittvurderingsbyråer fra nasjonale tilsynsmyndigheter til ESMA og EFTAs overvåkingsorgan. Nasjonale tilsynsmyndigheter vil imidlertid føre tilsyn med finansinstitusjonenes og andre enheters bruk av kredittvurderinger. Videre vil nasjonale tilsynsmyndigheter ha øvrige oppgaver og myndighet som nærmere angitt i CRA-forordningen.
Dersom EFTAs overvåkingsorgan delegerer utvalgte oppgaver til Finanstilsynet, for eksempel å utføre stedlig tilsyn, vil Finanstilsynet få myndighet til å utføre denne spesifikke oppgaven etter bestemmelsene i CRA-forordningen.
4.7 Taushetsplikt
4.7.1 Forholdet mellom opplysningsplikt etter CRA-forordningen og nasjonale regler om taushetsplikt
EFTAs overvåkingsorgan kan pålegge kredittvurderingsbyråer og markedsaktører i EØS/EFTA-statene å gi opplysninger etter bestemmelser i CRA-forordningen som nærmere beskrevet i Prop.100 S (2015–2016) kapittel 5.2. Videre skal slike kredittvurderingsbyråer etter CRA-forordningen rapportere og avgi en betydelig mengde informasjon til ESMA.
Opplysningsplikten gjelder ikke ubegrenset. Kompetanse etter CRA-forordningen til å anmode om opplysninger, granskning eller stedlig tilsyn, kan ikke benyttes for å kreve utlevering av informasjon eller handlinger som omfattes av legal privilege. Dette prinsippet har kommet til uttrykk i CRA-forordningen artikkel 23a. Legal privilege innebærer en rett til å holde korrespondanse mellom advokat og klient konfidensielt, og det nærmere innholdet må tolkes på bakgrunn av EØS-retten.
Det følger videre av fortalen i CRA II at forordningen skal tolkes og tilpasses i samsvar med grunnleggende rettigheter og prinsipper som erkjennes i den europeiske unionens og medlemsstatenes konstitusjonelle tradisjoner, for eksempel gjeldende trykkefrihet og ytringsfrihet for mediene. Forutsetningsvis gjelder opplysningsplikten også i EØS med de begrensninger som følger av grunnleggende rettigheter og prinsipper som erkjennes i EFTA/EØS-statene, herunder EMK, og selvinkrimineringsvernet som utviklet i EØS-retten.
Aktører som pålegges opplysningsplikt av EFTAs overvåkingsorgan (alternativt av nasjonale tilsynsmyndigheter etter delegering), eller som har plikt til å rapportere og sende informasjon til ESMA, vil ofte kunne være underlagt taushetsplikt. Bestemmelser om taushetsplikt pålagt markedsaktørene vil normalt inneholde unntak fra plikten når annet er bestemt i lov. Ved gjennomføringen av CRA-reglene i norsk rett, vil reglene om opplysningsplikt gjelde som norsk lov, og tilsvarende regler i underliggende rettsakter vil gjennomføres i forskrift med hjemmel i loven. Fordi opplysningsplikten etter CRA-forordningen er pålagt etter de nevnte reglene, vil taushetsplikt i de fleste tilfeller ikke være til hinder for å oppfylle opplysningsplikten. For å unngå tvil hos berørte aktører om at de har rett til å gi ut opplysninger etter CRA-regelverket, foreslår imidlertid departementet å presisere i loven at man uten hinder av taushetsplikt kan gi de opplysninger som kreves eller etterspørres etter reglene i kredittvurderingsbyråloven eller forskrifter gitt i medhold av loven. Dette er ment å omfatte alle opplysninger som kreves med hjemmel i CRA-reglene, herunder opplysninger gitt iht. enkel anmodning eller vedtak og rapportering av informasjon som følger direkte av CRA-regelverket, jf. utkast til ny § 3 annet ledd i lov om kredittvurderingsbyråer.
4.7.2 Myndighetenes taushetsplikt
Departementet legger til grunn at tilsynet med kredittvurderingsbyråer ikke omfattes av virkeområdet til finanstilsynsloven. Bakgrunnen for dette er at tilsynet med kredittvurderingsbyråer er lagt til EFTAs overvåkingsorgan og ESMA, og eventuelle tilsynsoppgaver for Finanstilsynet følger av delegasjon etter CRA-regelverket. Finanstilsynslovens § 7 om taushetsplikt kommer derfor ikke til anvendelse. Forvaltningsorganer vil imidlertid være underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13, og Finanstilsynet vil som nasjonal tilsynsmyndighet også være underlagt taushetsplikt etter CRA-forordningen artikkel 32.
For å sikre tilstrekkelig fortrolighet om opplysninger etter CRA-regelverket, foreslår departementet imidlertid å lovfeste at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Finanstilsynet, har taushetsplikt etter reglene i CRA-forordningen som inkorporert i § 1 i loven. I tillegg foreslås det en bestemmelse om at den som mottar slike taushetsbelagte opplysninger også er underlagt samme taushetsplikt. Se utkast til ny § 3 første ledd i lov om kredittvurderingsbyråer.
4.7.3 Avgivelse av opplysninger til EFTA-domstolen
Vedtak fattet av EFTAs overvåkingsorgan etter CRA-forordningen vil kunne overprøves for EFTA-domstolen. Se nærmere om klage- og domstolskontroll i Prop. 100 S (2015–2016) 2.4.5.
EFTA-domstolen kan kreve opplysninger etter avtale mellom EØS/EFTA-statene om opprettelse av et overvåkingsorganog en domstol («ODA»).
Departementet foreslår en lovbestemmelse om at taushetsplikt ikke er til hinder for at enhver kan gi EFTA-domstolen de opplysninger den kan kreve etter EØS-avtalen og ODA.
4.8 Stedlig tilsyn
Ifølge CRA-forordningen artikkel 23d jf. 23b nr.1 kan EFTAs overvåkingsorgan gjennomføre stedlig tilsyn i forretningslokalene til kredittvurderingsbyråene, kredittvurderte foretak mv. Se nærmere omtale av disse reglene i Prop. 100 S (2015–2016) kapittel 5.2.
For det tilfellet stedlig tilsyn krever tillatelse fra en rettsmyndighet i samsvar med nasjonale regler, skal det søkes om slik tillatelse, og den nasjonale rettsmyndigheten skal kontrollere om vedtaket fattet av EFTAs overvåkingsorgan er ekte, jf. CRA-forordningen artikkel 23d nr. 8 og nr. 9. Dette vil være en ren autentisitetskontroll ved å undersøke at det er EFTAs overvåkingsorgansom har utstedt vedtaket. Videre skal rettsmyndigheten kontrollere at de planlagte tvangsmidlene verken er vilkårlige eller går for langt i forhold til gjenstanden for tilsynet. Ved kontrollen av om tvangsmidlene står i forhold til formålet, kan den nasjonale rettsmyndigheten be EFTAs overvåkingsorgan om nærmere forklaringer, særlig om grunnene til EFTAs overvåkingsorgans mistanke om at CRA-forordningen er overtrådt, samt hvor alvorlig den antatte overtredelsen er, og på hvilken måte den personen som er gjenstand for tvangsmidlene er innblandet. Den nasjonale rettsmyndigheten skal imidlertid ikke vurdere nødvendigheten av henholdsvis granskingen eller det stedlige tilsynet på nytt, eller kreve å få tilgang til opplysningene i EFTAs overvåkingsorgan saksmappe. Lovligheten av EFTAs overvåkingsorgans vedtak kan bare innklages for EFTA-domstolen.
Departementet forstår det slik at CRA-forordningen tillater at nasjonalstatene fastsetter krav til tillatelse fra nasjonal rettsmyndighet også for å gjennomføre stedlig tilsyn der personer samtykker, og det for øvrig ikke tillates bruk av tvangsmidler.
Departementet foreslår imidlertid ikke å innføre et krav til tillatelse fra nasjonal rettsmyndighet i nevnte tilfeller. Departementet viser til at stedlig tilsyn hos foretak under tilsyn av Finanstilsynet kan gjennomføres uten tillatelse fra rettsmyndighet når foretaket samtykker. Departementet mener det heller ikke er behov for slik tillatelse når EFTAs overvåkingsorgan gjennomfører tilsyn. Slik departementet forstår det vil før øvrig prøvingen i praksis være begrenset til en autentisitetskontroll av at det faktisk er EFTAs overvåkingsorgan som har fattet vedtaket, når det stedlige tilsynet ikke inkluderer tvangsmidler eller assistanse fra ordensmakten. Departementet ber imidlertid om høringsinstansenes syn på spørsmålet.
Departementet foreslår imidlertid at det stilles krav om tillatelse fra nasjonal rettsmyndighet for å kunne gjennomføre stedlig tilsyn når det ikke foreligger samtykke, og at tingretten utpekes som nasjonal rettsmyndighet. Se utkast til ny § 4 i lov om kredittvurderingsbyråer. Vurderingen av om samtykke til stedlig tilsyn, herunder tilgang til lokaler, utlevering av dokumenter etc., er gitt, vil måtte baseres på en konkret vurdering. Det følger for øvrig av CRA-forordningen at tillatelse fra nasjonal rettsmyndighet skal kunne innhentes som et forebyggende tiltak. Omfanget av tingrettens prøving vil som omtalt over være begrenset til en kontroll av at de planlagte tvangsmidlene verken er vilkårlige eller går for langt i forhold til gjenstanden for det stedlige tilsynet.
Dersom personer motsetter seg stedlig tilsyn skal nasjonal tilsynsmyndighet yte den bistand som er nødvendig for at stedlig tilsyn skal kunne gjennomføres, og ved behov anmode om bistand fra ordensmakten eller tilsvarende, jf. CRA-forordningen artikkel 23d nr. 7. På samme måte som for selve tilsynet, kan det fastsettes nasjonale regler om krav til tillatelse fra nasjonal rettsmyndighet for å be om slik bistand.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å lovfeste at Finanstilsynet kan kreve bistand fra politiet for å gjennomføre stedlig tilsyn, forutsatt at det foreligger en tillatelse fra tingretten til gjennomføring av det stedlige tilsynet. Se utkast til ny § 4 annet ledd i lov om kredittvurderingsbyråer.
4.9 Tele- og datatrafikk
Ifølge CRA-forordningen artikkel 23c nr. 1 bokstav e, kan EFTAs overvåkingsorgan gjennomføre gransking og herunder be om tele- og datatrafikk. Se nærmere omtale av bestemmelsen i Prop.100 S (2015–2016) kapittel 5.2.
CRA-forordningen presiserer ikke nærmere hvilke typer opplysninger som omfattes av begrepet tele- og datatrafikk, og fra hvem opplysningene kan kreves. Basert på en fortolkning av bestemmelsen i artikkel 23c nr. 1 bokstav e og den manglende presiseringen i bestemmelsen, og sett hen til uttalelser fra European Data Protection Authority,1 legger departementet til grunn at artikkel 23c nr. 1 bokstav e ikke omfatter kompetanse til å kreve opplysninger direkte fra tele- og kommunikasjonsselskaper.
EFTAs overvåkingsorgan skal ifølge CRA-forordningen søke om tillatelse fra nasjonal rettsmyndighet for innhenting av tele- og datatrafikk dersom det etter nasjonal rett kreves slik tillatelse.
Begrunnelse for eventuelt å fastsette en regel om krav til tillatelse fra nasjonal rettsmyndighet for anmodning om utlevering av tele- og datatrafikk, kan være at innhenting av slike data er sensitivt og med særlige personvernrelaterte problemstillinger. Videre kan slike data innhentes fra alle som kan undergis granskning og stedlig tilsyn. Dette omfatter i tillegg til kredittvurderingsbyråene blant annet også kredittvurderte foretak. På den annen side har Finanstilsynet per i dag hjemmel til å be om tele- og datatrafikk fra foretak under tilsyn uten nærmere rettslig tillatelse. Som redegjort for over, legger departementet til grunn at EFTAs overvåkingsorgan ikke kan innhente tele- og datatrafikk direkte fra tele- og kommunikasjonsselskaper. Dersom EFTAs overvåkingsorgan innhenter tele- og datatrafikk under stedlig tilsyn uten samtykke, vil det etter forslaget som omtalt over om stedlig tilsyn, for øvrig være krav om rettens tillatelse. Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke en bestemmelse om at det kreves tillatelse fra tingretten for utlevering av tele- og datatrafikk etter CRA-forordningen artikkel 23c nr. 1 e.
4.10 Bruk av kredittvurderinger
4.10.1 Utgangspunkt
CRA-forordningen artikkel 4 nr. 1 stiller krav ved bruk av kredittvurderinger for reguleringsformål og ved henvisning til kredittvurderinger i prospekter. Reguleringsformål er definert som bruk av kredittvurderinger for det formål å overholde EØS-reglene slik de er gjennomført i medlemsstatenes nasjonale lovgivning. I motsetning til autorisasjon og tilsyn med kredittvurderingsbyråene, er det nasjonale tilsynsmyndigheter som skal føre tilsyn med finansinstitusjonenes og andre enheters bruk av kredittvurderinger, jf. CRA-forordningen artikkel 25a.
4.10.2 Sanksjoner
EØS/EFTA-statene skal fastsette bestemmelser om sanksjoner ved overtredelser av CRA-forordningen artikkel 4 nr. 1, og skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres, jf. CRA-forordningen artikkel 36 første ledd. De fastsatte sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke preventivt.
Departementet viser til at sektorlovgivningen har bestemmelser om tilsynstiltak og sanksjoner i tilfeller der institusjonene som angitt i CRA-forordningen artikkel 4 nr. 1 ikke oppfyller sine plikter etter regelverket. Finanstilsynet kan gi pålegg om retting og tilbakekalle en institusjons tillatelse ved manglende etterlevelse av regelverket. Pålegg om retting kan følges opp med løpende mulkt til retting er gjennomført. I tillegg er regelverksovertredelser i stor grad straffebelagt. Overtredelse av bestemmelsene i finansforetaksloven kan straffes med bøter eller under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel inntil 1 år, jf. finansforetaksloven § 22-1. Straffebestemmelsene i verdipapirhandelloven kapittel 17, verdipapirfondloven kapittel 11 og lov om alternative investeringsfond kapittel 11 er imidlertid ikke like omfattende. Videre antar departementet at strafferettslig oppfølging av overtredelser av plikten til å benytte kredittvurderinger fra byråer med nødvendig tillatelse fra ESMA eller EFTAs overvåkingsorgan neppe vil være særlig praktisk.
Departementet foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse om at Finanstilsynet kan ilegge foretak overtredelsesgebyr ved overtredelse av regler i CRA-forordningen artikkel 4 nr. 1. Se utkast til ny § 6 første ledd. Det er i utkastet til lovbestemmelse også presisert at overtredelsesgebyr kan ilegges selv om ingen enkeltperson har utvist skyld.
Annet ledd inneholder en forskriftshjemmel, slik at det kan fastsettes regler om øvre grense for hvor stort overtredelsesgebyr som kan ilegges, samt eventuelt bestemmelser om hvilke forhold som kan vektlegges ved utmålingen og ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges, og eventuelt standardisert utmåling. Departementet viser for øvrig til at Justis- og beredskapsdepartementet i Prop. 62 L (2015–2016) har foreslått nye regler i forvaltningsloven og tvangsfullbyrdelsesloven mv. som følger opp Sanksjonslovutvalgets utredning i NOU 2003: 15 og som vil utfylle reglene i utkast til ny § 6.
4.10.3 Offentliggjøring av sanksjoner
EØS/EFTA-statene skal sikre at nasjonale tilsynsmyndigheter offentligjør alle sanksjonene som er iverksatt ved overtredelse av artikkel 4 nr. 1, med «mindre slik offentliggjøring kan skape alvorlig uro i finansmarkedene eller påføre de berørte parter uforholdsmessig stor skade», jf. CRA-forordningen artikkel 36 annet ledd. Dette medfører at Finanstilsynet som et utgangspunkt plikter å publisere alle nevnte sanksjonsvedtak. Når EØS-regler ikke gir plikter eller rettigheter for andre enn offentlige myndigheter, fastsettes pliktene etter norsk rett normalt ikke i lovs form. Departementet mener på denne bakgrunn at det er tilstrekkelig og hensiktsmessig at Finanstilsynets plikt til å offentliggjøre sanksjonsvedtakene fremgår av instruks. Departementet legger videre til grunn at Finanstilsynet har adgang til publisering uten lovendring.
Departementet mener at unntaket fra offentliggjøring, dersom dette kan føre til «alvorlig uro i finansmarkedene eller påføre de berørte parter uforholdsmessig stor skade», krever at slike opplysninger underlegges taushetsplikt. Bakgrunnen for denne oppfatningen er at EFTAs overvåkingsorgan tidligere har uttalt om en tilsvarende bestemmelse i artikkel 14 nr. 4 i direktiv 2003/6 EF at unntaket må anses å innebære en plikt for Finanstilsynet å unnta opplysningene, ikke en rett. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det inntas en egen taushetspliktsbestemmelse i kredittvurderingsbyråloven om forholdet. Se utkast til § 6 tredje ledd.
4.11 Tvangsfullbyrdelse
EFTAs overvåkingsorgans vedtak om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt skal ifølge CRA-forordningen artikkel 36d nr. 3 kunne tvangsfullbyrdes. Tvangsfullbyrdelse skal følge nasjonale sivilprosessrettslige bestemmelser. Vedtak om tvangsfullbyrdelse skal kunne skje uten annen formalitet enn kontroll av at vedtaket er ekte. Når disse formalitetene er oppfylt på anmodning fra den berørte part, kan sistnevnte gjennomføre tvangsfullbyrdelsen i samsvar med nasjonal lovgivning ved å bringe saken inn for det kompetente organ. Tvangsfullbyrdelsen kan utsettes bare etter vedtak truffet av EFTA-domstolen. Klager over påståtte uregelmessigheter i forbindelse med gjennomføringen av tvangsfullbyrdelser skal imidlertid være underlagt nasjonale domstolers domsmyndighet.
Etter departementets oppfatning vil EFTAs overvåkingsorgans vedtak om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt ha tilstrekkelig hjemmel som tvangsgrunnlag allerede med bestemmelsen i CRA-forordningen, som gjennomført ved inkorporasjon i lov om kredittvurderingsbyråer, i kombinasjon med EØS-avtalen artikkel 110 og tvfbl. § 4-1 andre ledd bokstav h. CRA-forordningen artikkel 36d angir reglene for tvangsfullbyrdelse i disse tilfellene. Når bestemmelsen blir norsk lov ved gjennomføringen, blir det en lex specialis i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven. I tillegg følger det av de generelle forrangsreglene for EØS-regler at det vil være CRA-reglene som gjelder i dette tilfellet.
Videre skal EØS/EFTA statene utpeke en myndighet som skal overprøve om et vedtak fra EFTAs overvåkingsorgan om overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt er ekte. Den overprøving som skal gjøres er svært begrenset, og en domstolsprøving fremstår ikke som hensiktsmessig. Departementet foreslår at Finanstilsynet utpekes som vedkommende myndighet for ekthetskontroll etter CRA-forordningen artikkel 36d. Se utkast til ny § 5.

4.3 Høringsinstansenes merknader

Finanstilsynet har i sin høringsmerknad vist til at det i lovutkastet forslås at Finanstilsynet skal føre kontroll med tvangsgrunnlagets ekthet etter reglene om tvangsfullbyrdelse som følger av henholdsvis kredittvurderingsbyråforordningen og EMIR. Tilsynet antar at det i svært få tilfeller vil være aktuelt at EFTAs overvåkingsorgan vil fatte vedtak. Ettersom den nevnte kontrollen bare vil innebære en bekreftelse på at det er EFTAs overvåkningsorgan som har fattet et eventuelt vedtak om overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt, vil kontrollen ikke innebære noe skjønn. Finanstilsynet stiller likevel spørsmål ved om ikke kontrollen bør foretas av Finansdepartementet ettersom tilsynet kan være adressat for de aktuelle vedtakene.

Finanstilsynet har også merknad til foreslåtte regler om taushetsplikt jf. høringsmerknaden referert under punkt 3.3 om endringer i EØS-finanstilsynsloven mv.

Advokatforeningen ga sin høringsmerknad uttrykk for at de i all hovedsak støtter de forslag som er fremsatt i høringsutkastet. Når det gjelder CRA II viser Advokatforeningen til at Finansdepartementet har bedt om at høringsinstansene kommenterer forslaget om at EFTAs overvåkingsorgan ikke skal måtte be om nasjonalt samtykke for gjennomføring av stedlig tilsyn i situasjoner hvor tilsynsobjektene samtykker, og hvor det ikke er tale om bruk av tvangsmidler.

Advokatforeningen anbefaler at det ikke etableres et skille mellom stedlige tilsyn som krever forhåndssamtykke, og tilsyn som ikke gjør det. Advokatforeningen gir uttrykk for at de deler Finansdepartementets oppfatning av at det har begrenset interesse å foreta ekthetsvurdering av vedtaket i en situasjon hvor det foreligger samtykke fra tilsynsobjektene, og hvor tvangsmidler ikke vil bli benyttet. Advokatforeningen antar imidlertid at det kan forekomme situasjoner hvor det er uklart så tidlig i prosessen om det kan være aktuelt å benytte tvangsmidler. En sak som innledes i medhold av tilsynsobjektets samtykke, og deretter går over til å bli en sak med mulige sanksjoner vil slik Advokatforeningen ser det kunne bli uryddig rent saksbehandlingsmessig. Advokatforeningen antar at prosessen da må stanses til samtykke fra rettsmyndigheten er innhentet, men at det da kan oppstå en situasjon hvor EFTAs overvåkingsorgan allerede har gått lengre i sine undersøkelser enn hva nasjonal rettsmyndighet mener ligger innenfor det som må anses som proporsjonalt, jf. artikkel 23e nr. 9. Advokatforeningen viser herunder til at adgangen til å be om informasjon for å vurdere forholdsmessighet og rimelighet av et mulig tiltak er knyttet opp til prosess rundt samtykke. Av disse grunner foreslår Advokatforeningen at det alltid skal innhentes samtykke.

4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i samsvar med høringsutkastet at Finanstilsynet utpekes som nasjonal tilsynsmyndighet («vedkommende myndighet») etter CRA-forordningen. Se forslag til § 2 i lov om kredittvurderingsbyråer.

Departementet foreslår videre i samsvar med høringsutkastet, og tilsvarende som forslaget i EØS-finanstilsynsloven, en lovhjemmel slik at det ved forskrift kan gjøres endringer i, herunder fastsettes unntak fra, reglene i lov om kredittvurderingsbyråer § 1 til gjennomføring av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Se forslag til § 7 annet ledd i lov om kredittvurderingsbyråer.

Departementet foreslår også i samsvar med høringsutkastet å lovfeste at Finanstilsynet kan ilegge foretak overtredelsesgebyr ved overtredelse av regler i CRA-forordningen artikkel 4 nr. 1 jf. artikkel 36 første ledd om bruk av kredittvurderinger. Se utkast til lov om kredittvurderingsbyråer § 6 første ledd. Ifølge CRA-forordningen artikkel 36 annet ledd i EØS-tilpasset form, plikter EØS-statene å sikre at alle slike sanksjoner offentligjøres, med mindre slik offentliggjøring kan skape alvorlig uro i finansmarkedene eller påføre de berørte parter uforholdsmessig stor skade. Departementet legger til grunn at forvaltningslovens eller finanstilsynslovens regler om taushetsplikt ikke vil være til hinder for offentliggjøring av slike sanksjoner, og at Finanstilsynet derfor vil offentliggjøre slike sanksjoner i samsvar med CRA-forordningens artikkel 36 annet ledd i EØS-tilpasset form, med mindre unntakstilfellene kommer til anvendelse. For å sikre at sanksjoner som kan føre til alvorlig uro i finansmarkedene eller påføre de berørte parter uforholdsmessig stor skade ikke offentligjøres, foreslår departementet i samsvar med høringsutkastet å lovfeste at Finanstilsynet har taushetsplikt om slike opplysninger. Se utkast til § 6 tredje ledd i lov om kredittvurderingsbyråer.

Departementet foreslår i samsvar med høringsutkastet å lovfeste at taushetsplikt ikke er til hinder for at enhver kan gi EFTA-domstolen de opplysninger den kan kreve etter EØS-avtalen og ODA når EFTA-domstolen behandler en sak som angår reglene etter CRA-forordningen, som gjennomført i loven. Se forslag til § 3 i lov om kredittvurderingsbyråer.

Når det gjelder krav til utpeking av organ som skal føre kontroll med tvangsgrunnlagets ekthet etter reglene om tvangsfullbyrdelse i § 1 jf. CRA-forordningen artikkel 36d, viser departementet til at Finanstilsyn i sin høringsmerknad skriver at tilsynet vil kunne være adressat for vedtak som kan tvangsfullbyrdes etter lov om lov om kredittvurderingsbyråer, og at det bør vurderes om Finansdepartementet derfor bør utpekes som kontrollorgan istedenfor Finanstilsynet. Forutsatt at nasjonal tilsynsmyndighet i utgangspunktet er å anse som omfattet av adressatene for vedtak om opplysningsplikt og tvangsmulkt etter kredittvurderingsbyråforordningen artikkel 23b, legger departementet til grunn at sannsynligheten for et eventuelt vedtak mot Finanstilsynet om tvangsmulkt er svært liten. Videre mener departementet at et slikt vedtak heller ikke vil være til hinder for at Finanstilsynet utfører ekthetskontrollen, da kontrollen ikke innebærer noen form for skjønn. Departementet opprettholder derfor forslaget om at Finanstilsynet utpekes som myndighet etter CRA-forordningen artikkel 36d. Se forslag til § 5 i lov om kredittvurderingsbyråer.

Når det gjelder forslaget i høringsutkastet om å lovfeste krav til rettens tillatelse før igangsetting av stedlig tilsyn i § 1, jf. kredittvurderingsbyråforordningen artikkel 23d nr.1, viser departementet til høringsmerknad fra Advokatforeningen med forslag om at tillatelse fra retten alltid bør kreves, uavhengig av om EFTAs overvåkingsorgan gjennomfører stedlig tilsyn med eller uten samtykke fra tilsynsobjektet. Formålet skal, slik departementet forstår Advokatforeningen, være at en slik fremgangsmåte vil løse eventuelle spørsmål som ellers kan oppstå dersom en sak startes i medhold av tilsynsobjektets samtykke, og deretter går over til å bli en sak med mulige tvangsmidler.

Departementet antar imidlertid at rettens prøvingsintensitet vil avhenge av om det anmodes om bruk av tvangsmidler, jf. CRA-forordningen artikkel 23d nr. 8 og nr. 9. Dersom det ikke anmodes om bruk av tvangsmidler, vil rettens kontroll slik departementet forstår det kun være en ekthetskontroll av at det er EFTAs overvåkingsorgan som har fattet vedtaket. Når et tilsyn starter på bakgrunn av et slikt samtykke, vil det dermed likevel kunne bli spørsmål om å måtte få tillatelse fra retten til bruk av tvangsmidler dersom for eksempel samtykket fra tilsynsobjektet skulle bli tilbakekalt eller ikke fulgt opp i praksis.

Departementet antar imidlertid at det overnasjonale elementet i seg selv kan innebære at tilsynsobjektene uansett vil kunne anse krav om rettens tillatelse før tilsyn som betryggende. Et slikt krav vil innebære kontroll av at det er EFTAs overvåkingsorgan, og ikke ESMA, som har fattet vedtaket. Departementet legger til grunn at det ikke vil bli aktuelt med mange stedlige tilsyn i Norge etter CRA-forordningen. Et generelt krav om tillatelse fra retten i stedet for krav om tillatelse bare ved bruk av tvangsmidler vil derfor neppe utgjøre noen ekstra belastning for rettsapparatet. Kravet vil forutsetningsvis heller i særlig grad påvirke EFTAs overvåkingsorgans ressursbruk i sitt tilsyn med kredittvurderingsbyråer etablert i Norge. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå krav om rettens tillatelse uavhengig av om det foreligger samtykke fra tilsynsobjektet. Se forslag til § 4 i lov om kredittvurderingsbyråer.

Til forslaget i høringsutkastet om egen bestemmelse om taushetsplikt i kredittvurderingsbyråloven, som viser til og utfyller taushetspliktsbestemmelsen i CRA-forordningen, og en bestemmelse som presiserer at man uten hinder av nasjonale regler om taushetsplikt kan gi opplysninger i henhold til bestemmelsene i lov om kredittvurderingsbyråer, vises det til høringsmerknader og departementets vurdering ovenfor i punkt 3.3 og 3.4. Departementet foreslår på denne bakgrunn at slike bestemmelser heller ikke inntas i lov om kredittvurderingsbyråer.

Fotnoter

1.

https://secure.edps.europa.eu/EDPSWEB/webdav/shared/Documents/Consultation/Opinions/2012/12-02-10_Credit_rating_agencies_EN.pdf

Til toppen
Til dokumentets forside