5 Høringsinstansenes syn
Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert kriminalitet (Kripos), Det nasjonale statsadvokatembetet, Hordaland statsadvokatembeter, Kriminalomsorgsdirektoratet, Landsforeningen for voldsofre, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, riksadvokaten og Stine Sofies Stiftelse støtter forslagene i høringsnotatet. Flere andre høringsinstanser uttaler seg uten å ta stilling til forslagene, men ingen av dem går imot forslagene.
Om begrunnelsen for at siktede bør miste rådigheten over fremtidige utbetalinger når formuen er satt under forvaltning etter straffeprosessloven § 220, uttaler Det nasjonale statsadvokatembetet:
«Embetet er enig i at det er svært uheldig at personer som er dømt eller ettersøkt for grov kriminalitet, mottar trygdeytelser eller pensjon mens de unndrar seg fra straffeforfølgelse eller soning.»
Stine Sofies Stiftelse mener det vil kunne være støtende for fornærmede og pårørende dersom staten finansierer en gjerningspersons mulighet til å unndra seg straff. Hordaland statsadvokatembeter kjenner til få eksempler fra sitt distrikt på at forvaltning av formue er benyttet som tvangsmiddel, og antar at en lovendring vil legge til rette for at tvangsmiddelet blir mer relevant og effektivt. Embetet er enig i at det er behov for å klargjøre at ikke-utbetalte trygdeytelser faller inn under straffeprosessloven § 220, og uttaler:
«Etter vår oppfatning er det i tillegg direkte støtende og i strid med den alminnelige rettsfølelsen om en siktet som unndrar seg straff eller straffeforfølgning skal kunne oppebære offentlige trygde- og pensjonsytelser. Slike utbetalinger bidrar til å sette siktede i stand til fortsatt å unndra seg forfølgning og straff.»
Også riksadvokaten mener at forslaget om å gi tilsynsmannen kompetanse til å gi pålegg om hvordan fremtidige betalinger til siktede skal foretas, kan være et adekvat virkemiddel for å oppnå kontroll over fremtidige utbetalinger til siktede. Riksadvokaten antar likevel at forslaget i praksis vil få en noe begrenset betydning for trygde- og pensjonsytelser, når slike ytelser samtidig foreslås begrenset i tilfeller hvor siktedes formue er satt under forvaltning.
Politihøgskolen har ikke innsigelser til forslaget, men bemerker blant annet at en stans i løpende ytelser kan føre til at siktede ikke bruker bankkort, og at elektroniske spor som kan bidra til å lokalisere siktede med tanke på pågripelse, dermed vil utebli. Selv om dette kan unngås ved at formuen ikke settes under forvaltning, etterlyses en drøftelse av avveiningen mellom trygdemessig rettferdighet og konsekvens og straffeprosessuell effektivitet.
Oslo politidistrikt beskriver i sin høringsuttalelse en sak hvor en 58 år gammel mann som er tiltalt for seksuell omgang med et barn han hadde omsorg for, unndro seg til Syria i 2014 og deretter fikk satt formuen under forvaltning. Han mottar likevel norsk uføretrygd til sin syriske bankkonto. Om forslagene til lovendringer uttaler Oslo politidistrikt videre:
«Oslo politidistrikt støtter disse forslagene og mener at forslagene vil redusere mulighetene for at etterlyste personer kan lykkes [i] å eksportere velferdsytelser. Dette vil dermed gjøre offentlig forvaltning av formue til et mer robust redskap mot straffeunndragelse.»
Også Oslo statsadvokatembeter trekker i sin høringsuttalelse frem en konkret sak som illustrerer behovet for en lovendring. Saken gjaldt en forvaringsdømt som unnvek og tok opphold i Sør-Amerika, uten at tilgangen til offentlige ytelser kunne stanses.
Riksadvokaten anbefaler at det i forbindelse med en endring i straffeprosessloven § 222, vurderes om det er behov for å avklare hvilke formuesgoder, inntekter og ytelser som tas under forvaltning etter straffeprosessloven § 220:
«Da «forvaltning» av en siktedes formuesgoder er en klar inngripen i dennes rett til å råde over egen økonomi bør bestemmelsen, i tråd med hensynene bak legalitetsprinsippet, ha en presis angivelse av hvilke formuesgoder og eventuell[e] inntekter og/eller ytelser som kan tas under «forvaltning» slik at det skapes klarhet og forutberegnelighet om bestemmelsens rekkevidde.»
Også Oslo politidistrikt mener straffeprosessloven § 220 bør endres slik at det avklares at fremtidige, ikke-forfalte offentlige ytelser, omfattes av formuesbegrepet.
Når det gjelder forslaget om begrensninger i trygde- og pensjonsytelser etter folketrygdloven, mener Riksadvokaten at dette kan være et adekvat virkemiddel for å unngå at personer unndrar seg straff eller strafforfølgning. Det nasjonale statsadvokatembetet mener at en mulighet for siktede til å spare opp midler fra offentlige ytelser, motvirker de negative konsekvensene av unndragelse. Embetet viser til at selv om siktede ikke har tilgang til midlene, vil siktede kunne sette seg i gjeld i visshet om at denne kan innfris med oppsparte midler senere. Oslo statsadvokatembeter mener det er grunn til å tro at en adgang til å stanse utbetalinger fra myndighetene og dermed begrense mulighetene for finansiering av livsopphold under unndragelse, kan virke forebyggende.
Politihøgskolen mener at selv om flere hensyn kan tilsi at den som unndrar seg straff eller strafforfølgning ikke bør stille bedre enn den som er frihetsberøvet hva gjelder offentlige velferdsordninger, burde omfanget av problemet og eventuelle negative virkninger av forslaget vært nærmere utredet.
For så vidt gjelder unndragelse fra straffegjennomføring mener Kriminalomsorgsdirektoratet at problemet er nokså omfattende, og viser til at det i dag er oppunder 1000 personer som er innkalt til straffegjennomføring uten å ha møtt. Direktoratet antar at forslaget vil motvirke problemet, idet dagens regler innebærer at domfelte mister trygde- og pensjonsrettigheter ved å møte til straffegjennomføring:
«Dagens regler innebærer at personer som unndrar seg en ubetinget fengselsstraff eller varetektsfengsling, vil tape ytelser etter folketrygdloven dersom de møter frem i fengsel. Her ligger et element av motivasjon for fortsatt unndragelse fra straffegjennomføringen. Kriminalomsorgsdirektoratet ser derfor at forslaget vil gjøre det lettere for kriminalomsorgen å kalle domfelte inn til soning, ved at domfelte som mottar offentlige ytelser i større grad motiveres til å møte fram til avsoning. Kriminalomsorgsdirektoratet stiller seg følgelig positive til endringen, og understreker at det i dag er oppunder 1000 personer på frifot til tross for innkalling til straffegjennomføring (jf. strprl. § 220’s ordlyd «unndrar seg straffens fullbyrding»). Det viser at problemet er nokså omfattende.»
Kriminalomsorgsdirektoratet viser videre til at 45 prosent av disse ikke har norsk fødselsnummer, og mener det har formodningen for seg at de har dratt til sine hjemland og er vanskelig tilgjengelig for norske myndigheter. Direktoratet viser i den forbindelse til kravet i straffeprosessloven § 220 om at siktede som oppholder seg i utlandet skal gis en «oppfordring» om å innfinne seg.
Flere høringsinstanser uttaler seg om hvilke ytelser som omfattes av forslaget. Det nasjonale statsadvokatembetet mener at alle offentlige ytelser bør omfattes av forslaget, og uttaler at støtte fra Statens lånekasse for utdanning har vært en finansieringskilde for norske fremmedkrigere som driver terrorvirksomhet i utlandet. Statsadvokatembetet viser også til erfaringer som indikerer at ytelser fra Arbeids- og velferdsetaten er en viktig inntektskilde for norske fremmedkrigere i Syria og Irak. Kriminalomsorgen region sørvest uttaler at blant annet dagpenger ikke ble behandlet i høringsnotatet. Pensjonskasseforeningen peker på at forslaget gjelder begrensninger kun i folketrygdlovens ytelser. Foreningen antar at utbetaling av offentlig tjenestepensjon i noen tilfeller kan kompensere for bortfall i ytelser etter folketrygdloven.
Riksadvokaten mener forslaget til begrensninger i offentlige ytelser ikke fremstår som urimelig eller uforholdsmessig, og viser til at begrensningene er sammenfallende med det som gjelder under varetektsfengsling og straffegjennomføring i fengsel mv. etter gjeldende rett. Det nasjonale statsadvokatembetet mener forslaget er i tråd med Grunnloven og Norges internasjonale forpliktelser, og mener at forslaget ivaretar siktedes rettigheter og hensynet til kontradiksjon. Oslo statsadvokatembeter kan ikke se noe rettssikkerhetsmessige betenkeligheter med de foreslåtte reglene. Kriminalomsorgen region sørvest uttaler på sin side at formålet med forslaget synes å være pønalt og mener det bør begrunnes nærmere hvorfor forslaget ikke er i strid med forbudet mot dobbeltstraff.
Det nasjonale statsadvokatembetet, Kripos, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og riksadvokaten mener begrensningene i de ulike ytelsene bør reguleres i hver av de enkelte bestemmelsene i folketrygdloven, i høringsnotatet omtalt som alternativ to. Dette vil best ivareta hensyn til klarhet og forutberegnelighet. Oslo politidistrikt uttaler:
«Oslo politidistrikt støtter forslaget om midlertidig bortfall av ytelser, og slutter seg til den begrunnelsen som er gitt i høringsbrevet. Når det gjelder de to alternative lovtekniske gjennomføringsmåtene anbefaler vi alternativ 2, som antas å gi størst grad av klarhet i loven, og tilgjengelighet for saksbehandlere i ulike ledd av velferdsforvaltningen som skal behandle de konkrete sakene.»
Hordaland statsadvokatembeter, Politihøgskolen og Pensjonskasseforeningen foretrekker at reguleringen skjer i én alminnelig bestemmelse, i høringsnotatet omtalt som alternativ én.
Det nasjonale statsadvokatembetet støtter den skisserte muligheten for å lovregulere i straffeprosessloven § 221 at påtalemyndigheten bør informere offentlig myndighet eller annen tredjeperson om kjennelsen, når dette anses nødvendig.
Domstoladministrasjonen har ikke bemerkninger til de enkelte forslagene, men uttaler at en eventuell økning i antallet begjæringer etter straffeprosessloven § 220 som følge av forslaget, ikke vil få noen stor betydning for domstolenes generelle saksavvikling.
Statens sivilrettsforvaltning mener forslagene vil ha meget begrensede økonomiske og administrative konsekvenser for så vidt gjelder ordningen med erstatning etter strafforfølgning. Sivilrettsforvaltningen mener at siktede som hovedregel vil være nærmest til selv å bære risikoen for økonomisk tap som følge av unndragelsen, og at et erstatningskrav normalt vil bortfalle i sin helhet etter straffeprosessloven § 446.