Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 38 L (2015–2016)

Lov om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven)

Til innholdsfortegnelse

21 Lovens kapittel 15 Søksmål mv.

21.1 Innledning

Ved søksmål i skattesaker er utgangspunktet at de alminnelige reglene i tvisteloven gjelder, med mindre annet er bestemt. Departementet foreslår i skatteforvaltningsloven kapittel 15 særregler om søksmål i skattesaker. Forslaget omfatter regler om søksmålsadgang, partsstilling, søksmålsfrist, adgang til å stille vilkår for å reise søksmål, fastsetting etter avsagt dom og avgjørelse i fordelingstvist.

Den største endringen som foreslås lovfestet, er at statens partsstilling ved søksmål til prøving av skattemyndighetenes avgjørelser etter skatteforvaltningsloven skal utøves av den skattemyndigheten som har truffet den aktuelle avgjørelsen. Ved søksmål knyttet til avgjørelser som er fattet av en nemnd, foreslår departementet at statens partsstilling utøves av skattekontoret. Forslaget er i stor grad i samsvar med høringsforslaget.

21.2 Søksmålsadgang for skattepliktige mv.

21.2.1 Gjeldende rett

Etter ligningsloven § 11-1 nr. 1 første punktum kan skattyteren gå til søksmål om ligningsavgjørelser. Uttrykket skattyter blir i praksis tolket tilnærmet bokstavelig. Det klare utgangspunktet er at det ikke er søksmålsadgang for andre enn den som plikter å svare skatten etter de materielle skattereglene. Med ligningsavgjørelse menes vedtak truffet av ligningsmyndighetene om plikt til å svare skatt, forsinkelsesavgift og tilleggsskatt.

Det følger av ligningsloven § 11-1 nr. 1 annet punktum at selskap som har deltakere som skal skattlegges etter skatteloven §§ 10-40 til 10-48 (deltakerlignede selskaper), kan gå til søksmål om avgjørelser om fastsetting av formue og inntekt fra selskapet. Det er i tillegg fastsatt at den oppgavepliktige kan gå til sak om vedtak om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr etter ligningsloven §§ 10-6 og 10-8, og at det er søksmålsadgang mot vedtak om ansvar for oppdragstakers skatt mv. og gebyr for overtredelse av reglene om plikt til å føre og oppbevare personalliste etter §§ 10-7 og 10-9.

Avgjørelser som treffes under saksbehandlingen er ikke ligningsavgjørelser etter ligningsloven kapittel 11.

Det er reglene i tvisteloven som regulerer hvem som har adgang til å gå til søksmål i saker om merverdiavgift, særavgifter, merverdiavgiftskompensasjon og motorkjøretøyavgifter. Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det, jf. § 1-3. Lovens ordlyd åpner for at det på avgiftsområdet kan være søksmålsrett for en videre krets av personer enn det som følger av ligningsloven. Det er likevel få eksempler på søksmålsadgang for andre enn avgiftssubjektet.

21.2.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse i § 15-1 om at skattepliktige mv. skal kunne gå til søksmål om prøving av enkeltvedtak, dersom de har klageadgang på vedtaket. Det skulle også være adgang til å gå til sak om klageinstansens vedtak i klagesaken.

Etter forslaget i høringsnotatet er det reglene i tvisteloven som avgjør hvem og i hvilket omfang det er adgang til å gå til søksmål om andre avgjørelser enn enkeltvedtak.

Professor emeritus Frederik Zimmer mener at § 15-1 synes unødvendig, og at det er uklart hvordan denne bestemmelsen forholder seg til tvisteloven § 1-3. Denne høringsinstansen uttaler at det med de begrensninger som gjelder i klageadgangen, ikke kan utelukkes at det foreligger rettslig interesse selv om det ikke er klageadgang. Rt. 2012 side 159 Höegh Eiendom nevnes som et eksempel på dette.

21.2.3 Vurderinger og forslag

Departementet opprettholder i det vesentligste forslaget i høringsnotatet. Adgangen til å gå til søksmål mot skattemyndighetenes avgjørelser er en sentral rettssikkerhetsgaranti for den skattepliktige. Det er en klar sammenheng mellom hvem som har adgang til å gå til søksmål i skattesaker og hvem som har klageadgang. Dette er også utgangspunktet etter forvaltningsloven og tvisteloven. Klagespørsmålet er regulert i forvaltningsloven § 28 som gir klageadgang for den som er «part» og andre med «rettslig klageinteresse». Det er alminnelig antatt at tolkningen av tvisteloven § 1-3 har betydning for forståelsen av forvaltningsloven § 28 ettersom den viderefører den tidligere tvistemålsloven § 54 som brukte formuleringen «rettslig interesse».

Det sentrale spørsmålet i vurderingen av om en aktør skal gis adgang til å overprøve et vedtak, er hvor berørt vedkommende er av vedtaket.

Departementet foreslår at den som et enkeltvedtak retter seg mot, skal ha klageadgang, jf. § 13-1 første ledd og omtale i punkt 19.4.3. Enkeltvedtak om skattefastsetting kan også påklages av den som er endelig ansvarlig for den skattepliktiges skatt. Etter departementets syn er det de samme hensynene som gjør seg gjeldende ved avgrensningen av hvem som skal ha søksmålsadgang over enkeltvedtak etter loven, som ved avgrensningen av hvem som skal ha klageadgang. Departementet foreslår på denne bakgrunn at de som kan klage på enkeltvedtak etter loven, også skal ha adgang til å gå til søksmål om vedtaket.

Etter skatteforvaltningsloven vil det som hovedregel ikke være klageadgang på andre avgjørelser enn enkeltvedtak. I noen tilfeller er det likevel gitt regler om klageadgang, enten ved en henvisning til kapittel 13, jf. §§ 5-4, 5-9 og 6-2, eller ved særlige klageregler, jf. § 10-13. Departementet foreslår at det skal være anledning til å gå til søksmål mot slike avgjørelser hvor det er klagerett, og at søksmålsadgangen også her skal gjelde for den som har klageadgang. Forslaget innebærer på dette punktet en endring sammenlignet med forslaget i høringsnotatet. Søksmålsadgangen i denne typen saker berodde der på tvistelovens regler.

Den som har klagerett over et enkeltvedtak eller en annen avgjørelse, skal også ha adgang til å gå til søksmål om klageinstansens vedtak i klagesaken.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en hovedregel i § 15-1 første ledd første punktum om at den som har klageadgang over en avgjørelse skattemyndighetene har truffet etter loven, skal kunne reise søksmål om prøving av avgjørelsen. I medhold av annet punktum skal det også være søksmålsadgang mot vedtaket i klagesaken.

Etter departementets vurdering bør det være de alminnelige reglene i tvisteloven som bestemmer om det skal være adgang til å gå til søksmål om avgjørelser som verken er enkeltvedtak eller andre avgjørelser som kan påklages etter skatteforvaltningsloven. For å skape klarhet foreslår departementet en egen bestemmelse om dette i annet ledd. Bestemmelsen viser til tvisteloven og innebærer at det kan reises sak om rettskrav, og at den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få avgjort kravet, jf. tvisteloven § 1-3. Departementet antar at det bare i begrenset grad vil være søksmålsadgang i slike tilfeller, og at det som hovedregel bare vil være søksmålsadgang for den som avgjørelsen retter seg mot.

Samlet sett innebærer departementets forslag at søksmålsadgangen mot skattemyndighetenes avgjørelser reguleres i to ledd i § 15-1. Første ledd gjelder søksmål om enkeltvedtak, herunder vedtak om skattefastsetting, og andre avgjørelser som kan påklages etter skatteforvaltningsloven. Hvorvidt en skattepliktig mv. har klagerett, er den sentrale vurderingen i spørsmålet om hvem som har søksmålsadgang. Annet ledd gjelder avgjørelser som verken er enkeltvedtak eller andre avgjørelser som kan påklages. For slike avgjørelser er det tvisteloven som regulerer hvem som kan gå til søksmål og hvilke avgjørelser det er søksmålsadgang om.

Departementet viser til forslag til § 15-1.

21.3 Søksmålsadgang for departementet og kommuner

21.3.1 Gjeldende rett

Ligningsloven § 11-2 og merverdiavgiftsloven § 20-2 gir regler om det offentliges mulighet til å få rettslig prøving av visse vedtak om fastsetting av skatt. Søksmål fra offentlige instanser reises i praksis bare unntaksvis i skattesaker, og bestemmelsene som åpner for slik søksmålsadgang er bare ment som sikkerhetsventiler for de tilfeller hvor skattemyndighetene, først og fremst de uavhengige nemndene, treffer avgjørelser staten og kommunene ikke ønsker skal bli stående. I tillegg reguleres kommunenes søksmålsadgang i fordelingstvister. For skattearter som ikke behandles av uavhengige nemnder, og hvor spørsmål om kommunefordeling ikke er aktuelt, er det ikke gitt egne regler om søksmål fra det offentlige i skattesaker.

Ligningsloven § 11-2 gir departementet og kommunestyret anledning til å reise sak for å få prøvd riktigheten av en ligningsavgjørelse, det vil si et vedtak som gjelder noens plikt til å svare skatt av formue og inntekt. Dette omfatter spørsmål om en formues- eller inntektspost er skattepliktig, fastsettingen av størrelsen på formuen og/eller inntekten, fastsettingen av den skatten som skal svares av grunnlaget, fastsettingen av skatteklasse, vedtak om forsinkelsesavgift og tilleggsskatt mv.

Vedtak som gjelder selve saksbehandlingen faller ikke inn under betegnelsen ligningsavgjørelse. Ligningsavgjørelser truffet på grunnlag av en bindende forhåndsuttalelse kan heller ikke prøves rettslig av offentlig myndighet.

Søksmålet skal reises mot lederen i det ligningsorganet som har truffet avgjørelsen, eller mot lederen for skattekontoret hvis skattekontoret har truffet den, jf. ligningsloven § 11-2 nr. 3. Den skattepliktige selv blir ikke part i saken, men har adgang til å yte partshjelp etter tvisteloven § 15-7. For fordelingstvister, det vil si tvister der flere kommuner ønsker å skattlegge samme formue eller inntekt, er det gitt en særregel. Søksmål fra en kommune skal i slike tilfeller rettes mot de andre kommunene som er part i tvisten.

Etter merverdiavgiftsloven § 20-2 kan staten ved søksmål få prøvd om et vedtak fattet av Klagenemda for merverdiavgift, skal oppheves helt eller delvis fordi det bygger på feilaktig faktisk grunnlag eller uriktig oppfatning av et rettsspørsmål. På samme måte som etter ligningsloven gjelder ikke dette for vedtak truffet på grunnlag av en bindende forhåndsuttalelse. Bestemmelsen erstatter den tidligere ordningen der Finansdepartementet kunne omgjøre vedtak truffet av Klagenemnda for merverdiavgift. Domstolens prøving av klagenemndsvedtak etter merverdiavgiftsloven § 20-2 første ledd begrenser seg til hvorvidt vedtaket bygger på feil faktisk grunnlag eller en uriktig oppfatning av et rettsspørsmål. Vedtaket kan ikke angripes på grunn av saksbehandlingsfeil. Søksmålet skal rettes mot Klagenemnda for merverdiavgift ved lederen. Den vedtaket retter seg mot er ikke part i saken, men skal varsles om søksmålet og kan tre inn som partshjelp i saken etter de alminnelige prosessreglene.

21.3.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse i § 15-2 om myndighetenes adgang til å gå til søksmål i skattesaker. Etter forslaget skal departementet kunne få prøvd om et nemndsvedtak bygger på feilaktig faktisk grunnlag eller uriktig oppfatning av et rettsspørsmål. Kommunestyret skal kunne få prøvd spørsmålet om hva som er rett skattested for den skattepliktige. Forslaget innebærer en innstramning i søksmålsadgangen for både staten og kommunene, ettersom de etter gjeldende rett kan gå til sak om alle ligningsavgjørelser.

Advokatforeningen er negativ til at departementet skal ha søksmålsadgang i skattesaker. Denne høringsinstansen viser til at bestemmelsene om søksmålsadgang for departementet har vært helt uten praktisk betydning siden de ble vedtatt. Foreningen uttaler at det ikke er lett å se at departementet bør ha en sterk oppfatning om bevisbedømmelsen som ligger til grunn for et vedtak, og at departementet ikke bør signalisere at det betviler den nye skatteklagenemndas evne til å praktisere reglene på en forstandig måte. Denne høringsinstansen viser også til at departementet, ved å foreslå lovendringer, kan bringe rettstilstanden i samsvar med den løsningen det ønsker, dersom det er uenig i den rettsanvendelsen som ligger til grunn for et nemndsvedtak.

Norsk Øko-Forum uttaler at det bør presiseres i forarbeidene at statens søksmålsadgang bør benyttes oftere enn i dag, og at den tilbakeholdenhet man i dag ser med å anlegge søksmål mot nemndsvedtak har klart uheldige sider. Denne høringsinstansen mener hensynet til likebehandling tilsier at det anlegges søksmål når skattemyndighetene og departementet er uenig i et vedtak fra nemnda. Norsk Øko-Forum begrunner dette med at skattepliktige som kjenner systemet og bruker rådgivere til å klage til nemnda, vil kunne komme bedre ut enn de skattepliktige som aksepterer skattekontorets syn, når skattemyndighetene finner rettskildemessig grunnlag for å fortsette en praksis som er i strid med en nemndsavgjørelse.

Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) mener prinsipalt at den søksmålsadgangen kommunene har i dag, må videreføres. Hvis dette synet ikke tas til følge, mener denne høringsinstansen at det under enhver omstendighet må presiseres at kommunene skal kunne gå til søksmål mot skattefastsettingsvedtak som påvirker fastsettingen av eiendomsskatt. LVK viser blant annet til at dagens bestemmelse i ligningsloven § 11-2 er gitt for å sikre skattekreditorenes interesse i at ligningsvedtak blir fattet på riktig faktisk og rettslig grunnlag, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978–1979) side 125-126, og framhever at søksmålsadgangen er viktig for at kommunene skal kunne påvirke rettsutviklingen i saker om eiendomsskatt. LVK påpeker videre at kommunene ikke kan klage over skattemyndighetenes vedtak. Søksmålsadgang er derfor nødvendig for å ivareta kommunenes grunnleggende behov for å få prøvd skattemyndighetenes verdsettelse og saksbehandling i saker som er av betydning for eiendomsskatt. Høringsuttalelsen støttes av Vinje kommune og Åseral kommune.

21.3.3 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår en felles bestemmelse for myndighetenes adgang til å gå til søksmål i skattesaker i § 15-2.

Det kan reises spørsmål om det er behov for en adgang for staten til å gå til søksmål i skattesaker. De gjeldende bestemmelsene om statlig søksmålsadgang benyttes sjelden i praksis. Det kan anføres at departementet bør ta initiativ til å endre skattelovgivningen med framtidig virkning i tilfeller hvor det er uenig i tolkningen av reglene, i stedet for å kreve overprøving av det enkelte vedtak.

Etter departementets vurdering er det likevel hensiktsmessig med en søksmålsadgang for departementet i tilfeller hvor det mener at et vedtak om skattefastsetting ikke kan bli stående, eksempelvis saker av prinsipiell art og saker som har svært stor provenymessig betydning. Søksmålsadgangen bør imidlertid ikke være generell. Det er først og fremst i saker hvor skatteklagenemnda har truffet vedtak, at det er behov for en sikkerhetsventil som gir departementet hjemmel til å gå til sak. Departementet foreslår på denne bakgrunn at departementet ved søksmål kan få prøvd om et nemndsvedtak i sak om fastsetting av skatt skal oppheves helt eller delvis fordi det bygger på feilaktig faktisk grunnlag eller uriktig oppfatning av et rettsspørsmål. Bestemmelsen skal gjelde for alle skattearter der fastsettingsvedtak fattes av en uavhengig nemnd.

Departementet understreker at bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil som bare bør benyttes i helt spesielle tilfeller.

Det skal ikke være søksmålsadgang om nemndsvedtak truffet på grunnlag av en bindende forhåndsuttalelse etter kapittel 6.

Etter departementets vurdering bør heller ikke kommunestyret ha en generell søksmålsadgang om vedtak om skattefastsetting. Kommunene bør imidlertid ha søksmålsadgang i bestemte typer saker. Kommunene som skattekreditor vil for det første kunne ha interesse av å få prøvd avgjørelser om riktig skattested for enkelte skattepliktige i kommunen (fordelingstvister). Departementet foreslår derfor at kommunestyret kan gå til sak om vedtak som gjelder spørsmålet om hva som er rett skattested for enkelte skattepliktige. Søksmål skal reises mot den eller de andre kommunene som er part i saken.

Departementet er enig med Landssamanslutninga av Vasskraftkommuner(LVK) i at kommunene vil kunne ha særlig interesse av å få prøvd vedtak som påvirker utskrivingen av eiendomsskatt. I dag regnes verdien av kraftanlegg ved fastsetting av eiendomsskatt ut etter verdien ved ligningen i året før skatteåret, jf. eiendomskatteloven § 8 B-1. Departementet foreslår derfor at kommunestyret ved søksmål kan få prøvd vedtak som gjelder spørsmål som har betydning for utskrivingen av eiendomsskatt. I tillegg forslår departementet en særbestemmelse om kommunestyrets søksmålsadgang over skattepliktiges egenfastsetting av skattegrunnlaget for kraftanlegg, som påvirker utskrivingen av eiendomsskatt. Uten en slik bestemmelse ville kommunestyrets søksmålsadgang i praksis bli innskrenket sammenlignet med gjeldende søksmålsadgang.

Ved søksmål fra offentlig myndighet om skattemyndighetenes avgjørelser vil den skattepliktige kunne ha interesse i sakens utfall. Det kan da være aktuelt for den skattepliktige å tre inn som partshjelp i saken etter de alminnelige prosessreglene. Departementet foreslår derfor at den som den omtvistede avgjørelsen retter seg mot, skal varsles om søksmålet, selv om vedkommende ikke er part i saken.

Departementet viser til forslag til § 15-2.

21.4 Partsstilling

21.4.1 Gjeldende rett

Det er et grunnleggende vilkår for å kunne gå til søksmål at søksmålet rettes mot rette vedkommende som saksøkt. Dette innebærer blant annet at den søksmålet rettes mot, må ha partsevne. Begrepet partsevne sikter til om vedkommende person, innretning, sammenslutning mv. som sådan kan være part i en prosess som saksøker eller saksøkt. Etter de alminnelige prosessreglene er ikke den enkelte skattemyndighet tildelt selvstendig partsevne. Det følger imidlertid av tvisteloven § 2-1 første ledd bokstav b at stat, kommuner, fylkeskommuner og samkommuner har partsevne. Dette innebærer at søksmål om skattemyndighetenes avgjørelser rettes mot staten som saksøkt.

Den prosessuelle handleevnen for stat, kommuner og fylkeskommuner tilligger det organet som har kompetanse til å beslutte å reise og til å ta imot søksmål. Denne må, dersom det ikke er særlig hjemmel for annet, utøves av lederen for dette organet som lovlig stedfortreder for parten. Etter tvisteloven § 2-5 er stedfortrederen for upersonlige rettssubjekter den personen som kan motta forkynnelser på vegne av rettssubjektet. For staten er dette statsministeren eller vedkommende departementssjef, jf. domstolloven § 191. Søksmål på skatteområdet skal derfor i utgangspunktet rettes mot Finansdepartementet. Som prosessfullmektig har Finansdepartementet normalt latt seg representere av regjeringsadvokatembetet.

Etter tvisteloven § 2-5 annet ledd kan stedfortrederen delegere adgangen til å opptre som stedfortreder til en annen person som er tilsatt i rettssubjektet, eller tilknyttet den delen av virksomheten som søksmålet gjelder. På skatteområdet gjøres dette i stor utstrekning. Departementet delegerer regelmessig adgangen til å opptre på vegne av staten til det aktuelle forvaltningsorganet. Slik delegasjon til Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet skjer i flertallet av skattesakene hvor departementet blir saksøkt, og det er i praksis få saker på skatte- og avgiftsområdet hvor partsstillingen utøves av departementet.

For enkelte saker er også statens partsstilling lagt direkte til departementets underordnede organer ved lov. Dette er tilfelle for søksmål til «rettslig prøving av ligningsavgjørelse», jf. ligningsloven § 11-1 nr. 2, søksmål om fastsetting av petroleumsskatt, jf. petroleumsskatteloven § 6 nr. 3, og i merverdiavgiftssaker hvor skattekontoret er avgiftsmyndighet, jf. merverdiavgiftsloven § 20-1. Statens partsstilling utøves da av skattekontoret. Partsstillingen er lagt til Skattedirektoratet dersom søksmålet er til prøving av Riksskattenemndas vedtak. Egne bestemmelser om partsstilling er ikke gitt for særavgifter eller motorkjøretøyavgifter. Her er det følgelig hovedregelen etter tvisteloven og domstolloven som avgjør spørsmålet om hvem som utøver partsstillingen. Den praktiske hovedregel er imidlertid at departementet i hver enkelt sak delegerer utøvelsen av partsstilling til Toll- og avgiftsdirektoratet.

Også i skattesaker hvor statens partsstilling er lagt direkte til departementets underordnede etater, kan departementet i enkeltsaker eller i grupper av saker overta utøvelsen av partsstilling eller overføre den til annen skattemyndighet, jf. ligningsloven § 11-1 nr. 3, merverdiavgiftsloven § 20-1 første ledd og petroleumsskatteloven § 6 nr. 3.

21.4.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Departementet foreslo i høringsnotatet en hovedregel i § 15-3 om at statens partsstilling utøves av den skattemyndigheten som har truffet avgjørelsen. Dersom avgjørelsen er truffet av en nemnd, skal partsstillingen utøves av skattekontoret.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

21.4.3 Vurderinger og forslag

Med unntak av tilfellene hvor statens partsstilling etter loven er lagt til skattekontoret, er den formelle hovedregelen at statens partsstilling i saker til prøving av skattemyndighetenes beslutninger utøves av Finansdepartementet. Som nevnt ovenfor er det i realiteten bare i et fåtall av sakene dette faktisk er tilfelle. Reglene og praksis for hvem som utøver statens partsstilling i skattesaker kan derfor framstå som uoversiktlige.

Fordi rettstvistene som regel dreier seg om behandlingen av enkeltsaker som etatene er best rustet til å håndtere, delegerer departementet regelmessig utøvelsen av partsstilling til den aktuelle skattemyndigheten. Det er bare i prinsipielle saker, hvor tvisten dreier seg om problemstillinger som ligger nærmere departementets oppgaver som forvalter av skatteregelverket, at departementet selv utøver partsstillingen. Denne praksisen er i liten grad reflektert i gjeldende regelverk.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å samle reglene om utøvelsen av statens partsstilling i søksmål på skatteforvaltningslovens område i en felles bestemmelse i § 15-3. Forslaget er i hovedsak en kodifisering av gjeldende praksis, og en språklig harmonisering av gjeldende bestemmelser. Ved å samle reguleringen av partsstillingsspørsmålet og gjøre regelverket mer tilgjengelig, ønsker departementet å oppnå en smidigere behandling av sakene når de kommer inn til skattemyndighetene og å styrke saksøkers rettssikkerhet.

Departementet foreslår at statens partsstilling ved søksmål til prøving av skattemyndighetenes avgjørelser skal utøves av den skattemyndigheten som har truffet den aktuelle avgjørelsen. Med avgjørelse menes her alle avgjørelser som det er adgang til å gå til søksmål om. Bestemmelsen om partsstilling omfatter dermed flere avgjørelser enn enkeltvedtak. Forslaget innebærer eksempelvis at partsstillingen utøves av skattekontoret dersom saksøker ønsker en rettslig prøving av en avgjørelse fattet av dette organet, og saken ikke er behandlet på nytt av et klageorgan. Dersom saken er behandlet som klagesak av Skattedirektoratet, utøves statens partsstilling av direktoratet.

Videre foreslår departementet at statens partsstilling skal utøves av skattekontoret, når den skattepliktige reiser søksmål om avgjørelser som er fattet av en nemnd. Dette er en videreføring av reglene nedfelt i ligningsloven § 11-1, merverdiavgiftsloven § 20-1 og petroleumsskatteloven § 6. Dersom departementet i medhold av § 15-2 reiser sak om et nemndsvedtak, skal søksmålet rettes mot den aktuelle nemnda ved lederen. I høringsnotatet foreslo departementet å regulere dette i § 15-2, men har kommet til at bestemmelsen bør stå i § 15-3, slik at alle reglene om statens partsstilling framgår av § 15-3.

Bestemmelsene som etter gjeldende rett legger partsstillingen til en bestemt skattemyndighet, sier eksplisitt at departementet kan gi instruks om utøvelsen av statens partsstilling generelt og i enkeltsaker, jf. ligningsloven § 11-1 nr. 3 annet punktum, merverdiavgiftsloven § 20-1 første ledd tredje punktum og petroleumsskatteloven § 6 nr. 3 andre punktum. Myndigheten til å gi instruks er delegert til Skattedirektoratet. Hjemlene ligger blant annet til grunn for Skattedirektoratets instruks for utøvelsen av statens partsstilling på skatte- og avgiftsområdet. Etter departementets vurdering rekker likevel ikke hjemmelen lengre enn det som følger av departementets og direktoratenes alminnelige instruksjonsrett. En egen bestemmelse om instruksjonsadgangen er etter departementets syn unødvendig, og departementet foreslår derfor ikke en eksplisitt bestemmelse om adgangen til å instruere generelt og i enkeltsaker. Derimot foreslår departementet å videreføre regelen om at departementet i enkeltsaker eller grupper av saker kan overta partsutøvelsen eller overføre den til annen skattemyndighet, selv om partsstillingen ved lov er lagt direkte til et bestemt myndighetsorgan. Bestemmelsen forutsetter at departementet underrettes om bestemte typer saker. Dette kan for eksempel være saker som reiser viktige prinsipielle spørsmål, og saker som gjelder gjennomføring av EØS-regelverk.

Departementet viser til forslag til § 15-3.

21.5 Søksmålsfrist

21.5.1 Gjeldende rett

På skatteområdet er det lang tradisjon for særregler om søksmålsfrister i saker om fastsetting av formues- og inntektsskatt mv. Det følger av ligningsloven § 11-1 nr. 4 første punktum at den skattepliktige kan gå til sak om prøving av en «ligningsavgjørelse» i inntil seks måneder regnet fra skatteoppgjøret eller melding om vedtak i endringssak ble sendt den skattepliktige. Søksmål som gjelder kildeskatt på aksjeutbytte må reises innen 1. juli året etter ligningsåret, men i endringssaker seks måneder etter at melding om vedtaket ble sendt aksjonæren. For saker etter petroleumsskatteloven er fristen seks måneder fra klagen ble avgjort, jf. petroleumsskatteloven § 6 nr. 3.

Det følger av rettspraksis at søksmålsfristen også gjelder i saker om tilbakebetaling og erstatning, når kravet er begrunnet med at ligningsvedtaket er ugyldig eller i strid med loven. Bestemmelsen gjelder derimot ikke dersom de omstendigheter som påberopes som ansvarsbetingende, ligger utenfor selve ligningsvedtaket, jf. Rt. 2006 side 1265 avsnitt 40 og Rt. 2006 side 1281 avsnitt 50. Søksmålsbestemmelsen gjelder heller ikke for vedtak som treffes under saksbehandlingen før den endelige ligningsfastsettelsen, eksempelvis pålegg om å gi kontrollopplysninger.

Ligningsmyndighetene kan i praksis samtykke til at søksmål blir anlagt etter at søksmålsfristen er utløpt, jf. Rt. 2010 side 1500 avsnitt 86.

I 2011 fikk også merverdiavgiftsloven regler om søksmålsfrist for søksmål til prøving av avgiftsoppgjør. Fristen er seks måneder regnet fra utløpet av den terminen avgiftsoppgjøret gjelder, eller fra melding om vedtak ble sendt avgiftssubjektet, jf. § 20-1 tredje ledd. Med «avgiftsoppgjør» menes både oppgjør som er basert på avgiftssubjektets egen omsetningsoppgave, og oppgjør som helt eller delvis bygger på et myndighetsvedtak.

Dersom saksøkeren oversitter søksmålsfristene i ligningsloven, petroleumsskatteloven eller merverdiavgiftsloven, skal saken som hovedregel avvises fra domstolene uten realitetsbehandling. Det kan gis oppfriskning for fristoversittelsen etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14, jf. ligningsloven § 11-1 nr. 4 fjerde punktum og merverdiavgiftsloven § 20-1 tredje ledd annet punktum. Det er tvilsomt om det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen i petroleumsskatteloven, jf. avgjørelse av Borgarting lagmannsrett 13. februar 2013 (Utv. 2013 side 570).

Ligningsloven og merverdiavgiftsloven har også egne søksmålsfrister for staten. Det følger av ligningsloven § 11-2 nr. 2 og merverdiavgiftsloven § 20-2 tredje ledd at søksmål fra staten må reises innen fire måneder etter at vedtaket ble truffet.

På områder hvor det ikke er gitt egne søksmålsbestemmelser, eller som ikke omfattes av de nevnte søksmålsfristene, avgjøres fristspørsmålet etter de alminnelige prosessreglene i tvisteloven. Utover regelen om ankefrist i § 29-5 har ikke tvisteloven noen alminnelig regel om søksmålsfrist. Adgangen til å gå til søksmål begrenses dermed i hovedsak av regelen i tvisteloven § 1-3 annet ledd om at den som reiser saken må kunne påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Hvorvidt slikt reelt behov foreligger, avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det (rettslig interesse).

I praksis kan også reglene i foreldelsesloven utgjøre en skranke for retten til å gå til søksmål. Foreldelsesloven begrenser hvor langt tilbake i tid de skattepliktige kan kreve tilbakebetaling. Hovedregelen er at kravet foreldes tre år etter den dagen fordringshaveren (den skattepliktige eller staten) har rett til å kreve oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 2, jf. § 3. Dersom fordringen ikke er gjort gjeldende fordi fordringshaveren manglet nødvendig kunnskap om denne, inntrer foreldelse tidligst ett år etter den dagen vedkommende fikk eller burde ha skaffet seg slik kunnskap, jf. § 10 nr. 1. Høyesterett har i sin praksis lagt til grunn at skattepliktige ikke har rettslig interesse i å få prøvd gyldigheten av et avgiftsoppgjør, dersom det er på det rene at tilbakebetalingskravet er foreldet, jf. Rt. 1996 side 994. Søksmålet skal i slike tilfeller avvises, og gyldigheten av oppgjøret behandles ikke av domstolen.

21.5.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Departementet foreslo i høringsnotatet at søksmål om enkeltvedtak som gjelder skattefastsetting, må reises innen seks måneder. Søksmålsfristen skal gjelde både ved søksmål fra den skattepliktige og ved søksmål fra det offentlige. For søksmål fra det offentlige innebærer dette en utvidelse av fristen, som etter gjeldende rett er fire måneder.

Fristen skal regnes fra meldingen om vedtaket er kommet fram. Det kan etter forslaget gis oppreisning for oversittelse av søksmålsfristen etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14.

Departementet foreslo at søksmålsfristen avbrytes dersom det omtvistede spørsmålet bringes inn for Sivilombudsmannen. Ny søksmålsfrist på seks måneder løper da fra den skattepliktige mottar melding fra ombudsmannen om at behandlingen av saken er avsluttet, eller fra den skattepliktige blir varslet om myndighetenes svar på ombudsmannens anmodning om fornyet behandling.

Det ble i høringsnotatet ikke foreslått noen egen bestemmelse om søksmålsfrist for andre avgjørelser enn enkeltvedtak om skattefastsetting. Det er dermed tvistelovens alminnelige regler som avgjør hvor lenge det foreligger søksmålsadgang i slike tilfeller.

Landssammenslutninga av Vasskraftkommunar(LVK) støtter forslaget om at søksmålsfristen for det offentlige utvides fra fire til seks måneder. Denne høringsinstansen uttaler at det i praksis har vist seg vanskelig for kommunene å gå til sak innen fire måneder ettersom de ikke har lovbestemt krav på innsyn i verdsettingsgrunnlaget i eiendomsskattesaker.

Skattedirektoratet uttaler at søksmålsfristen ikke bør starte å løpe når vedtaket er kommet fram til den skattepliktige. Denne høringsinstansen viser til at den foreslåtte regelen vil kunne skape unødige konflikter, og går inn for at friststart settes slik at hensynet til notoritet ivaretas på en bedre måte, for eksempel ved at fristen løper fra datoen for vedtaket.

Sivilombudsmannen støtter forslaget om at søksmålsfristen avbrytes når saken klages inn for ombudsmannen.

21.5.3 Vurderinger og forslag

Skattemyndighetenes viktigste målsetting er at skatt skal fastsettes med korrekt beløp. Denne målsettingen tilsier at en skattefastsetting må kunne endres dersom det i ettertid viser seg at fastsettingen er uriktig. Samtidig har både de skattepliktige og myndighetene behov for at det settes en grense for hvor lenge det skal være adgang til å endre fastsettingen. Etter hvert som tiden går, må de skattepliktige kunne innrette seg på at de ikke vil bli pålagt å foreta ytterligere innbetalinger, selv om det avdekkes at det opprinnelig var fastsatt for lite skatt. Disse hensynene ivaretas etter departementets vurdering på en god måte ved reglene om administrativ endring av skattefastsetting som foreslås i kapittel 12. Det følger imidlertid av rettspraksis at frister for forvaltningens kompetanse til å endre en skattefastsetting ikke begrenser adgangen til å få prøvd gyldigheten av fastsettingen for domstolene, jf. Rt. 2006 side 1281 avsnitt 73. Det er derfor behov for egne regler om frister for å gå til sak om skattefastsetting.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en felles bestemmelse om frist for å fremme søksmål til prøving av skattefastsettinger, jf. § 15-4. Bestemmelsen innebærer hovedsakelig en videreføring av gjeldende rett etter ligningsloven, merverdiavgiftsloven og petroleumsskatteloven, men vil være ny for særavgifter og motorkjøretøyavgifter. Departementet foreslår at den som ønsker å få prøvd et vedtak om skattefastsetting, må gå til søksmål innen seks måneder. Fristen gjelder uavhengig av om det er den skattepliktige selv som går til søksmål, eller om søksmål tas ut av myndighetene etter reglene foreslått i § 15-2. For søksmål fra myndighetene innebærer dette en utvidelse av søksmålsfristen fra fire måneder til seks måneder. For søksmål fra den skattepliktige er fristen en videreføring av fristene i ligningsloven, merverdiavgiftsloven og petroleumsskatteloven.

Søksmålsfristen skal, på samme måte som i dag, gjelde for alle søksmål der det reelt sett er et vedtak om skattefastsetting som prøves, herunder saker hvor det kreves erstatning eller tilbakebetaling av for mye ilagt skatt.

Departementet foreslo i høringsnotatet at søksmålsfristen skal regnes fra melding om vedtaket har kommet fram til den skattepliktige. Skattedirektoratet har uttalt at fristens start bør fastsettes på en slik måte at notoritetshensynet ivaretas på en bedre måte. Departementet er enig i dette og foreslår at fristen skal regnes fra den dagen vedtaket ble sendt den skattepliktige. Forslaget er en videreføring av gjeldende rett.

Departementet foreslår at det skal kunne gis oppfriskning for oversittelse av søksmålsfristen etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14.

Det følger av skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd annet punktum at en ligningsavgjørelse kan kreves prøvd for domstolene i sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring, selv om søksmålsfristen i ligningsloven er utløpt. Kravet må fremmes innen tre måneder etter den forføyning det klages over. Departementet legger til grunn at det samme skal gjelde ved oversittelse av fristen for å gå til sak mot vedtak om skattefastsetting etter skatteforvaltningsloven, men foreslår ikke en egen lovbestemmelse om dette.

Etter gjeldende rett avbrytes ikke søksmålsfristene ved klage til Sivilombudsmannen, bare fristene for administrativ endring av ligning. Dersom ombudsmannens behandling fører til at myndighetene endrer et ligningsvedtak, løper det en ny frist for søksmål rettet mot endringsvedtaket. I saker som ikke munner ut i noe endringsvedtak, kan de skattepliktige derimot oppleve at søksmålsfristen for det påklagede vedtaket er utløpt når Sivilombudsmannens saksbehandling avsluttes. Dette kan føre til at enkelte vegrer seg for å benytte klageadgangen til Sivilombudsmannen. Departementet mener det er uheldig om de skattepliktige ikke velger å bringe en sak inn for ombudsmannen av frykt for at søksmålsadgangen kan gå tapt. For å unngå denne virkningen av søksmålsfristen og styrke de skattepliktiges rettssikkerhet, foreslår departementet en regel om at søksmålsfristen avbrytes dersom saken bringes inn for Sivilombudsmannen. Fristavbruddet forutsetter at søksmålsfristen ikke var utløpt før saken ble brakt inn for ombudsmannen. Det vil løpe en ny søksmålsfrist på seks måneder regnet fra ombudsmannens melding om avsluttet behandling er kommet fram til den skattepliktige, eller fra den skattepliktige er blitt varslet om myndighetenes svar på ombudsmannens anmodning om fornyet behandling hos det aktuelle forvaltningsorganet.

Det er en forutsetning for fristavbrudd at spørsmålet som klages inn for ombudsmannen, er nært knyttet til spørsmålet det er aktuelt å gå til søksmål om. Med avsluttet behandling mener departementet både avvisning, det vil si at saken ikke tas til behandling av Sivilombudsmannen av formelle grunner eller fordi ombudsmannen ikke finner kritikkverdige forhold, og at saken ender med en uttalelse fra ombudsmannen. Som en sikkerhetsventil for tilfeller hvor det er åpenbart at saken klages inn til ombudsmannen ene og alene for å oppnå forlenget søksmålsfrist, foreslår departementet en regel om at søksmålsfristen likevel ikke avbrytes, dersom klagen ikke fører til realitetsavgjørelse hos ombudsmannen og dette skyldes forsettlig forhold fra skattepliktiges side.

Departementet foreslår at det ikke skal være noen frist ved søksmål om andre avgjørelser etter loven enn vedtak om skattefastsetting. Spørsmålet om hvor lenge det er adgang til å gå til sak om slike avgjørelser avgjøres av de alminnelige prosessreglene i tvisteloven. For å skape klarhet foreslår departementet å lovfeste dette.

Departementet viser til forslag til § 15-4.

21.6 Adgang til å stille vilkår for å reise søksmål

21.6.1 Gjeldende rett

Etter forvaltningsloven § 27 b kan det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket, bestemme at søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak eller krav om erstatning som følge av vedtaket ikke skal kunne reises uten at vedkommende part har nyttet sin adgang til å klage over vedtaket, og at klagen er avgjort av den høyeste klageinstans som står åpen. Søksmål skal i alle tilfeller kunne reises når det er gått seks måneder fra klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger.

Det er ingen tilsvarende bestemmelse i ligningsloven. Skattepliktige kan derfor alltid velge om de vil benytte seg av klageretten, eller om de vil ta ut søksmål for eksempel umiddelbart etter at ligningen foreligger. Hovedregelen etter petroleumsskatteloven er at det bare kan reises søksmål mot vedtak i klagesak, jf. § 6 nr. 3 fjerde punktum. Klagenemnda kan i særlige tilfeller treffe vedtak om at det likevel kan reises søksmål mot avgjørelse av Oljeskattekontoret.

21.6.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes merknader

Departementet foreslo i høringsnotatet at det forvaltningsorganet som har truffet et enkeltvedtak i medhold av loven, kan bestemme at det ikke skal kunne reises søksmål mot vedtaket uten at adgangen til å klage på vedtaket er benyttet, og at klagen er avgjort av den høyeste klageinstansen som står åpen. Søksmål skal etter forslaget likevel kunne reises når det har gått mer enn ett år fra klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger.

Advokatforeningen, Deloitte Advokatfirma, Finans Norge og Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers (PwC) er negative til forslaget som innebærer at det også i saker om formues- og inntektsskatt kan settes vilkår om at klageadgangen må være benyttet før det kan reises søksmål. Disse høringsinstansene viser i første rekke til at rettssikkerhetshensyn taler mot at det innføres en slik regel. Finans Norge uttaler at det vil være tids- og ressursbesparende for den skattepliktige å gå til sak om skattekontorets vedtak, når han eller hun antar at en klage til Skatteklagenemnda ikke vil føre fram. Advokatforeningen uttaler at det foreligger betydelig usikkerhet omkring den nye klageordningen på skatteområdet, og mener at det på et senere tidspunkt kan vurderes om søksmålsretten skal gjøres betinget av at klageretten er benyttet, dersom den nye klagenemnda opparbeider tillit. Deloitte uttaler at i saker der skatten kan bli betydelig og føre til at skattyter slås konkurs, vil et vilkår om klagebehandling medføre at perioden fram til endelig avklaring av kravet kan bli forlenget i ett til to år. Denne høringsinstansen mener dette er urimelig. PwC viser til at det i høringsnotatet erkjennes at det i noen tilfeller kan være hensiktsmessig at vedtak bringes direkte inn for domstolene uten at de er påklaget, og uttaler at det derfor er svært vanskelig å se at skattemyndighetene har noe beskyttelsesverdig behov for å kunne bestemme fra sak til sak at søksmål ikke skal kunne reises mot vedtak i første instans. Denne høringsinstansen mener det kan være svært praktisk å kunne ta ut søksmål direkte, for eksempel i saker som bør forenes til felles domstolsbehandling, og at den foreslåtte bestemmelsen ikke gir skattemyndighetene riktig insentiv til å fatte riktige vedtak i første instans.

Også Skattedirektoratet viser til at den foreslåtte bestemmelse er ny og avviker fra prinsippet om at skattyter kan gå til sak på ethvert trinn av saken etter at det er fattet et vedtak. Denne høringsinstansen uttaler at det kan være ulike synspunkter på om det er hensiktsmessig med adgang til å sette vilkår om bruk av klageretten før det kan reises søksmål, og at det derfor bør foretas en mer prinsipiell vurdering av dette spørsmålet før det gis en bestemmelse om dette i loven. Direktoratet uttaler også at den foreslåtte bestemmelsen ikke sier noe om forholdet til søksmålsfristen i § 15-4, men forutsetter at fristen ikke er oversittet så lenge vedtaket er påklaget. Etter direktoratets oppfatning bør dette framgå av loven.

PwC uttaler at dersom forslaget fra høringsnotatet videreføres, bør det også gis en regel om at den skattepliktige i underretningen om vedtaket skal gjøres oppmerksom på at klageadgangen må benyttes før man kan reise sak, og at manglende underretning fører til at vilkåret ikke kommer til anvendelse.

21.6.3 Vurderinger og forslag

Etter forvaltningsloven, som i dag gjelder ved fastsetting av merverdiavgift og særavgifter, kan forvaltningen sette som vilkår at klageretten er benyttet før parten kan gå til sak. Ligningsloven har ingen tilsvarende bestemmelse, noe som innebærer at den skattepliktige i alle saker kan reise søksmål på ethvert trinn av saken, uten at det foreligger noe vedtak fra klageinstansen. Etter departementets vurdering bør skatteforvaltningsloven ha en felles regulering av spørsmålet om bruk av klagerett som vilkår for domstolsprøving for alle skattearter som omfattes av loven.

Det er mye som taler for at den administrative klageadgangen bør være uttømt før skattepliktige kan reise søksmål i skattesaker. Administrativ klagesaksbehandling er som regel enklere og mindre tidkrevende enn domstolsbehandling. Klagebehandling kan også bidra til at de faktiske og rettslige sider av sakene som det reises søksmål om, er belyst på en bedre måte når de kommer inn til domstolene. De fleste skattepliktige ser seg tjent med å benytte klageadgangen fullt ut før de går til sak. Det er derfor i praksis få skattepliktige som reiser søksmål uten å ha benyttet klageadgangen først. I noen tilfeller kan det likevel være hensiktsmessig at vedtak bringes direkte inn for domstolene uten at de er påklaget. Flere høringsinstanser har uttalt at rettssikkerhetshensyn tilsier at den skattepliktige bør kunne velge om han eller hun vil påklage et vedtak eller reise søksmål.

Etter samlet vurdering opprettholder departementet forslaget i høringsnotatet om at skattemyndighetene i det enkelte tilfelle skal kunne sette vilkår om at søksmål om gyldigheten av et enkeltvedtak ikke skal kunne reises uten at vedkommende part har nyttet sin adgang til å klage over vedtaket, og at klagen er avgjort av den høyeste klageinstans som står åpen. Departementet understreker at det er tale om en adgang, men ikke en plikt, til å sette vilkåret. Denne løsningen legger til rette for at skattemyndighetene kan avveie hensynene som taler for og mot obligatorisk klagebehandling før det reises sak, når de bestemmer om vilkåret skal settes. Forskjellen mellom forvaltningsloven og ligningsloven har ført til at det i dag varierer fra skatteart til skatteart om og hvor ofte det settes vilkår om klagebehandling før det reises sak. Forslaget er ikke til hinder for at det også i framtiden legges vekt på særlige forhold som måtte gjøre seg gjeldende for den enkelte skatteart, når det vurderes om vilkåret skal settes. Skattedirektoratet kan utarbeide retningslinjer til bruk ved vurderingen av om vilkår skal settes.

Det skal være opp til det organet som har fattet vedtaket, å bestemme om det vil sette vilkår om bruk av klageretten. Bestemmelsen er inntatt i § 15-5 første ledd og bygger på forvaltningsloven § 27 b.

Departementet foreslår at søksmål i alle tilfeller skal kunne reises når det har gått ett år fra klage ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger. Fristen på ett år tilsvarer fristen som i dag følger av petroleumsskatteloven § 6 nr. 3

Skattedirektoratet har i sin høringsuttalelse påpekt at det er uklart hvordan søksmålsfristen i lovforslaget § 15-4 skal beregnes i de tilfellene hvor søksmål anlegges fordi klagesaken ikke er avgjort innen ett år etter klagen er framsatt. Departementet foreslår å lovfeste at søksmålsfristen ikke utløper før klageinstansen har fattet avgjørelse i saken. En skattepliktig som har påklaget en avgjørelse, men ønsker å reise søksmål fordi klagesaksbehandlingen drar ut i tid, har dermed søksmålsadgangen i behold så lenge klageinstansen behandler saken. Bestemmelsen kommer bare til anvendelse hvis klagen ble framsatt innenfor klagefristen.

PwC uttaler at det bør gis en regel om at den skattepliktige i underretningen om vedtaket skal gjøres oppmerksom på at klageadgangen må benyttes før man kan reise sak, og at manglende underretning fører til at vilkåret ikke kommer til anvendelse. Departementet viser til at forvaltningsloven ikke har noen slik regel og mener at det heller ikke er hensiktsmessig med en slik bestemmelse i skatteforvaltningsloven. Vilkåret om at klageretten må benyttes, må under enhver omstendighet formidles til den vedtaket retter seg mot, og det er da ikke behov for en egen bestemmelse om dette i loven.

Etter petroleumsskatteloven § 6 nr. 3 fjerde punktum kan søksmål om fastsetting av petroleumsskatt bare reises mot avgjørelser fra Klagenemnda for petroleumsskatt. Etter departementets oppfatning er det ikke nødvendig å videreføre en slik særregel når Oljeskattekontoret kan sette vilkår om at klageadgangen må være uttømt før det kan reises søksmål. Departementet foreslår derfor at denne bestemmelsen ikke tas inn i skatteforvaltningsloven. Ettersom hovedregelen om at det bare kan reises søksmål om vedtak fra klagenemnda oppheves, er det heller ikke nødvendig å videreføre bestemmelsen i petroleumsskatteloven § 6 nr. 3 sjette punktum om at klagenemnda i særlige tilfeller kan gjøre vedtak om at det likevel kan reises søksmål mot avgjørelse fra Oljeskattekontoret.

Departementet viser til forslag til § 15-5.

21.7 Fastsetting etter avsagt dom mv.

21.7.1 Gjeldende rett

Det følger av ligningsloven § 11-1 nr. 5 at når domstolen finner at den skattepliktige bare skal betale en del av den ilignede skatten, og det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger til å fastslå det riktige skattebeløpet, skal den i domsslutningen angi hvordan ny ligning blir å utføre. Finner domstolen at en ligningsavgjørelse ikke kan opprettholdes på grunn av formelle mangler, henvises avgjørelsen til ny behandling av vedkommende ligningsmyndighet.

En tilsvarende bestemmelse følger av merverdiavgiftsloven § 20-1 annet ledd. Her framgår det at når domstolen, i søksmål mot staten som gjelder rettigheter og plikter etter merverdiavgiftsloven, kommer til at noen bare skal betale en del av et omtvistet avgiftsbeløp eller bare skal ha tilbake en del av et tilbakebetalingskrav, og det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger til å fastslå det riktige beløpet, skal det i domsslutningen angis hvordan ny fastsetting skal utføres. Kommer domstolen til at et vedtak om grunnlaget for et merverdiavgiftskrav ikke kan opprettholdes på grunn av formelle mangler, skal den henvise vedtaket til ny behandling av vedkommende avgiftsmyndighet.

Det er ingen tilsvarende regulering i særavgiftsloven, motorkjøretøy- og båtavgiftsloven eller merverdiavgiftskompensasjonsloven.

Ligningsloven § 11-1 nr. 3 første punktum har en særregel om at endelig rettsavgjørelse og forlik er bindende for alle skattekreditorer. Regelen har sin bakgrunn i at det bare er staten som har partsstilling i skattesaker. Anke eller forlik er derfor ikke avhengig av samtykke fra kommuner, selv om også de kan være skattekreditorer for formues- og inntektsskatt.

21.7.2 Høringen og høringsinstansenes merknader

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene i ligningsloven § 11-1 nr. 5 og merverdiavgiftsloven § 20-1 annet ledd skal videreføres i skatteforvaltningsloven § 15-6. Departementet gikk også inn for at ligningsloven § 11-1 nr. 3 skal videreføres i den nye loven.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

21.7.3 Vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Dersom domstolen ved søksmål fra den skattepliktige kommer til at det ikke er noen feil i myndighetenes skattefastsetting, skal staten frifinnes. Kommer domstolen til at myndighetenes fastsetting er uriktig, skal vedtaket oppheves. Finner domstolen at den skattepliktige bare skal betale en del av den fastsatte skatten, kan domstolen fastsette den riktige skatten i domsslutningen. Ofte har domstolen ikke tilstrekkelige opplysninger til å gjøre dette. Etter departementets oppfatning er det derfor hensiktsmessig å videreføre bestemmelsene om at det i domsslutningen kan angis hvordan skattefastsettingen blir å utføre. Etter departementets oppfatning er det i tillegg hensiktsmessig å videreføre bestemmelsene om at domstolen skal henvise en avgjørelse til ny behandling av vedkommende skattemyndighet, når avgjørelsen ikke kan opprettholdes på grunn av formelle mangler.

Departementet foreslår også å videreføre bestemmelsen i ligningsloven § 11-1 nr. 3 første punktum om at endelig rettsavgjørelse og forlik er bindende for alle skattekreditorer. Bestemmelsen får bare betydning for skatt som ikke utelukkende er statlig.

Departementet viser til forslag til § 15-6.

21.8 Avgjørelse i fordelingstvist

21.8.1 Gjeldende rett

Når to eller flere kommuner er uenige om hvor en skattyters formue eller inntekt skal skattlegges, kan de få prøvd spørsmålet om rett skattested for domstolene. En alternativ og mer praktisk måte å løse tvisten på følger imidlertid av ligningsloven § 11-3. Etter bestemmelsen kan de involverte kommunene i fellesskap kreve at Skattedirektoratet avgjør tvisten med bindende virkning. Skattedirektoratet har plikt til å avgjøre slike saker.

21.8.2 Høringen og høringsinstansenes merknader

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre ligningsloven § 11-3 i skatteforvaltningsloven § 15-7. Departementet bemerket at bestemmelsen bare vil ha praktisk betydning i saker hvor kommunene er skattekreditorer.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

21.8.3 Vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å videreføre ligningsloven § 11-3 i lovforslaget § 15-7. Forslaget innebærer at kommuner som er uenige om hvor formuen og inntekten til en skattepliktig skal skattlegges, i fellesskap kan kreve at Skattedirektoratet avgjør tvisten med bindende virkning.

Departementet viser til forslag til § 15-7.

Til toppen
Til dokumentets forside