Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 38 L (2015–2016)

Lov om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven)

Til innholdsfortegnelse

24 Merknader til de enkelte bestemmelser i lovforslaget

24.1 Kapittel 1 Innledende bestemmelser

Til § 1-1 Lovens virkeområde

Bestemmelsen regulerer virkeområdet for skatteforvaltningsloven. Loven skal gjelde for fastsetting av de skatteartene som er oppregnet i bestemmelsen. At loven skal gjelde for «fastsetting av» skattene og avgiftene, er tatt inn for å klargjøre at loven gir forvaltningsregler, men ikke øvrige regler av betydning for beskatningen. Oppregningen er også ment å fungere som definisjoner av hva som menes med de ulike betegnelsene på skattearter i loven.

Etter bokstav a skal loven gjelde for skatt på formue og inntekt og tonnasjeskatt, naturressursskatt og grunnrenteskatt etter skatteloven og trygdeavgift etter folketrygdloven kapittel 23. Dette betegnes i loven som «formues- og inntektsskatt».

Etter bokstav b skal loven gjelde for skatt på formue og inntekt etter svalbardskatteloven. I loven anvendes fellesbetegnelsen «svalbardskatt».

Bokstav c bestemmer at skatt på inntekt etter Jan Mayen-skatteloven omfattes av loven. Skattearten betegnes som «Jan Mayen-skatt».

Skatt på inntekt etter artistskatteloven foreslås omfattet av skatteforvaltningsloven, og betegnes i loven som «artistskatt», jf. bokstav d.

Bokstav e fastslår at loven gjelder for skatt på formue og inntekt etter petroleumsskatteloven, som betegnes som «petroleumsskatt».

Etter bokstav f skal loven gjelde for merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven.

Etter bokstav g skal loven gjelde for arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven kapittel 23.

Særavgifter etter særavgiftsloven skal omfattes av loven etter bokstav h.

Avgifter etter motorkjøretøy- og båtavgiftsloven skal omfattes av loven, jf. bokstav i. Disse avgiftene betegnes i loven som «motorkjøretøyavgifter».

Bokstav j fastslår at loven gjelder for kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. etter merverdiavgiftskompensasjonsloven. I loven betegnes dette som «merverdiavgiftskompensasjon».

Til § 1-2 Definisjoner

Bestemmelsen definerer sentrale begreper i loven.

Etter bokstav a menes med begrepet «skatt» i loven de skatter og avgifter som er nevnt i § 1-1 og som loven dermed gjelder for. Begrepet omfatter også merverdiavgiftskompensasjon. Der det er behov for å skille mellom de ulike skatteartene i loven, brukes begrepene fra § 1-1.

Etter bokstav b skal begrepet «skattepliktig» i loven bety fysisk eller juridisk person som skal svare eller få kompensert «skatt» som definert i bokstav a. Dette omfatter de som er skatte- og avgiftssubjekter for de ulike skatteartene, samt de som er kompensasjonsberettiget etter merverdiavgiftskompensasjonsloven. Trekkpliktige som skal foreta fastsetting ved trekk etter lovutkastet § 9-1 tredje ledd i utbetalinger til skattepliktige, omfattes ikke. Det samme gjelder andre som kan gjøres ansvarlige for betaling av den skattepliktiges skatt.

Med «skattemyndigheter» menes etter bokstav c myndigheter som nevnt i lovens kapittel 2. Når begrepet anvendes ellers i loven, vil det framgå av kapittel 2 hvem som er myndighet for den enkelte skatteart.

Bokstav d definerer begrepet «enkeltvedtak» i skatteforvaltningsloven. Dette er ment å ha samme funksjon som enkeltvedtaksbegrepet i forvaltningsloven, ved at begrepet angir anvendelsesområdet til flere av lovens bestemmelser. Definisjonen er tilpasset skatteforvaltningsområdet.

Enkeltvedtak omfatter avgjørelser som treffes av skattemyndighetene etter loven og som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en bestemt skattepliktig, tredjepart eller trekkpliktig. Vilkåret om at en avgjørelse må være truffet av skattemyndighetene innebærer blant annet at det ikke fattes «enkeltvedtak» når skatt fastsettes av noen andre enn de myndighetsorganer som nevnes i skatteforvaltningsloven kapittel 2. Det at avgjørelsen må være «bestemmende for rettigheter eller plikter» for å være et enkeltvedtak etter § 1-2 bokstav d, er ment å ha samme betydning som det likelydende begrepet i forvaltningsloven § 2. Dette vilkåret innebærer eksempelvis at prosessledende avgjørelser som hovedregel ikke er enkeltvedtak etter loven. Vilkåret om at avgjørelsen må gjelde rettigheter eller plikter til «en bestemt skattepliktig, tredjepart eller trekkpliktig» har den samme avgrensningsfunksjonen som vilkåret «en eller flere bestemte personer» i forvaltningsloven.

Til § 1-3 Forholdet til forvaltningsloven

Bestemmelsen fastslår hovedregelen om at skatteforvaltningsloven skal være uttømmende for sitt område, slik at forvaltningsloven ikke skal gjelde utfyllende. Unntak fra denne hovedregelen er gitt i bokstav a og b.

Etter bokstav a skal forvaltningsloven § 15 a om elektronisk kommunikasjon og forskrifter gitt i medhold av bestemmelsen, herunder eForvaltningsforskriften, gjelde tilsvarende for behandlingen av saker etter skatteforvaltningsloven. Det gis hjemmel for departementet til i forskrift å gi regler som avviker fra forskrifter gitt i medhold av forvaltningsloven § 15 a.

Bokstav b fastslår at forvaltningsloven kapittel VII om forskrifter skal gjelde tilsvarende for behandlingen av saker etter skatteforvaltningsloven.

24.2 Kapittel 2 Skattemyndigheter

Til § 2-1 Formues og inntektsskatt, Jan Mayen-skatt, artistskatt, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift

Bestemmelsen regulerer hvilke organer som er myndigheter for formue- og inntektsskatt, Jan Mayen-skatt, artistskatt, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift. Myndigheter for disse skatteartene er skattekontoret, Skattedirektoratet og den nye Skatteklagenemnda. Endringene i nemndsstrukturen på skatteområdet, vedtatt ved lov 19. desember 2014 nr. 77, er tatt hensyn til ved utformingen av reglene. Ellers videreføres gjeldende ordning for alle skatteartene.

Til § 2-2 Petroleumsskatt

Bestemmelsen angir at Oljeskattekontoret og Klagenemnda for petroleumsskatt er myndigheter for petroleumsskatt etter skatteforvaltningsloven. Dette er en videreføring av gjeldende ordning etter oppheving av Oljeskattenemnda fra og med 1. juli 2015, jf. endring i petroleumsskatteloven ved lov 19. juni 2015 nr. 48.

Til § 2-3 Svalbardskatt

Bestemmelsen angir at skattekontoret, Skattedirektoratet og Skatteklagenemnda for Svalbard er myndigheter for svalbardskatt. Endringene i nemndsstrukturen på skatteområdet, vedtatt ved lov 19. desember 2014 nr. 77, er innarbeidet i bestemmelsen. Ellers videreføres gjeldende ordning for svalbardskatt.

Til § 2-4 Merverdiavgiftskompensasjon

Bestemmelsen angir at skattekontoret og Skattedirektoratet er myndigheter for merverdiavgiftskompensasjon etter skatteforvaltningsloven. Dette er en videreføring av gjeldende ordning.

Til § 2-5 Særavgifter

Bestemmelsen angir at skattekontoret og Skattedirektoratet er myndigheter for særavgifter.

Til § 2-6 Motorkjøretøyavgifter

Bestemmelsen angir at skattekontoret og Skattedirektoratet er myndigheter for motorkjøretøyavgifter.

Til § 2-7 Skattemyndighet i første instans

Bestemmelsen angir at skattekontoret og Oljeskattekontoret er skattemyndighet i første instans. Tilsvarende bestemmelser følger i dag av ligningsloven § 2-1 første punktum og merverdiavgiftsloven § 12-1 første ledd.

Til § 2-8 Oppnevning av nemndsmedlemmer, sammensetning av nemndene og organisering av nemndenes arbeid

Bestemmelsen angir hvem som oppnevner medlemmer av de ulike nemndene på skatteområdet. Endringene i nemndsstrukturen på skatteområdet, vedtatt ved lov 19. desember 2014 nr. 77, er innarbeidet i bestemmelsen.

Etter første ledd oppnevner departementet medlemmer av Skatteklagenemnda og Klagenemnda for petroleumsskatt. Etter annet ledd oppnevner Longyearbyen lokalstyre medlemmer av Skatteklagenemnda for Svalbard. Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om oppnevning av nemndsmedlemmer, sammensetning av nemndene og organisering av nemndenes arbeid.

Til § 2-9 Nemndenes uavhengige stilling

Bestemmelsen om nemndenes uavhengighet bygger på ligningsloven § 2-4a og svalbardskatteloven § 4-2 tredje ledd, vedtatt ved lover 19. desember 2014 nr. 77 og 78.

Første og annet ledd slår fast at verken departementet, Skattedirektoratet, skattekontoret eller Oljeskattekontoret kan instruere eller endre vedtak fra nemndene på skatteområdet. Forbudet mot å instruere eller endre nemndenes vedtak gjelder både generelt og i enkeltsaker.

Annet ledd annet punktum oppstiller et unntak fra forbudet mot å endre et nemndsvedtak i saker der skattemyndighetene har plikt til å gjennomføre endringssak etter § 12-1 fjerde ledd. Dette gjelder saker der endringen følger av eller forutsettes i utfallet av et søksmål, eller endringen følger av en avtale som nevnt i dobbeltbeskatningsavtaleloven.

Sekretariatet for Skatteklagenemnda skal være faglig uavhengig av Skatteetaten. Det følger derfor av tredje ledd at verken departementet. Skattedirektoratet eller skattekontoret kan instruere sekretariatet. Forbudet gjelder både generelt og i enkeltsaker.

Til § 2-10 Utelukkingsgrunner

Bestemmelsen utelukker nærmere angitte personer fra å gjøre tjeneste som medlem av en av nemndene på skatte- og avgiftsområdet.

Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 2-5 med enkelte endringer. I bokstav b er det tilføyd at heller ikke ansatte i Finansdepartementet og i sekretariatet for Skatteklagenemnda kan gjøre tjeneste som nemndsmedlem. På den annen side videreføres ikke reglene i ligningsloven § 2-5 bokstav d om fradømmelse av stemmerett og bokstav e om brudd på reglene om investeringsavgift, da disse ikke lenger har praktisk betydning.

Til § 2-11 Samtidige verv

Bestemmelsen slår fast at ingen kan være medlem eller varamedlem av mer enn én nemnd på skatte- og avgiftsområdet. Den viderefører ligningsloven § 2-7.

Til § 2-12 Engasjert hjelp

Bestemmelsen åpner for at skattemyndighetene kan engasjere sakkyndig bistand på alle trinn i saksforberedelsen. En engasjert sakkyndig kan gis adgang til å møte i nemnd og treffe avgjørelser etter kapittel 10 om kontroll. Bestemmelsen viderefører reglene om engasjert hjelp i ligningsloven § 2-9 nr. 2.

Til § 2-13 Myndighet til andre organer

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til i forskrift å gi bestemmelser om at andre organer enn de som er skattemyndigheter etter kapittel 2, kan utøve myndighet etter loven. Slik delegasjon av myndighet kan være praktisk i bestemte avgrensede sakstyper, og følger også av enkelte bestemmelser i gjeldende skatteregelverk.

24.3 Kapittel 3 Taushetsplikt

Til § 3-1 Hovedregelen om taushetsplikt

Bestemmelsen angir hovedregelen for skattemyndighetenes taushetsplikt, og viderefører gjeldende rett etter ligningsloven, merverdiavgiftsloven og tolloven, sistnevnte for så vidt gjelder særavgifter og motorkjøretøyavgifter.

Bestemmelsen har til formål å verne de skattepliktige og andre mot at opplysninger skattemyndighetene får om deres individuelle forhold blir kjent av uvedkommende. Den foreslåtte bestemmelsen skal dermed bidra til at tillitsforholdet mellom myndighetene og de opplysningspliktige ivaretas.

Til § 3-2 Forholdet til retten til innsyn i saksdokumenter

Bestemmelsen går ut på at taushetsplikten for skattemyndighetene etter § 3-1 ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for skattepliktig eller tredjepart etter reglene om innsyn i saksdokumenter. Bestemmelsen svarer til forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1 og tolloven § 12-1 første ledd annet punktum. Regelen begrenses av § 5-5 femte ledd om forretningshemmeligheter mv.

Til § 3-3 Utlevering av opplysninger til offentlige myndigheter mv.

Bestemmelsen omhandler skattemyndighetenes adgang til å gi ut opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter § 3-1 til ulike offentlige myndigheter.

Etter bokstav a kan opplysninger gis til offentlig myndighet som kan ha bruk for dem i sitt arbeid med skatt, toll, avgifter, trygder, tilskudd eller bidrag av offentlige midler.

Opplysninger kan etter bokstav b gis til offentlig myndighet for bruk i forbindelse med håndheving av lovgivningen om arbeidsmiljø, obligatorisk tjenestepensjon, inn- og utførsel av varer, regnskapsplikt og regnskapsførere, revisjonsvesen eller aksjeselskaper og til offentlig myndighet som reviderer offentlig virksomhet, samt til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet til bruk for tilsynsformål. Opplysninger kan også gis til offentlig myndighet for bruk i forbindelse med håndheving av lovgivningen om stiftelser og for bruk i forbindelse med håndheving av lovgivningen om lotteri. Bakgrunnen er at det er et begrunnet behov for at skattemyndigheter kan utveksle opplysninger med Stiftelsestilsynet og Lotteritilsynet.

Etter bokstav c, d og e kan opplysninger gis til offentlig myndighet for bruk til statistikkformål, til offentlig myndighet når det er nødvendig for å innhente ytterligere opplysninger og til offentlig oppnevnt granskningskommisjon. Bokstav d tilsvarer bokstav d i ligningsloven § 3-13 nr. 2, merverdiavgiftsloven § 13-2 annet ledd og tolloven § 12-1 annet ledd.

Opplysninger kan også gis til politi eller påtalemyndighet til bruk i straffesak etter bokstav f.

Bokstav g regulerer adgangen til å gi opplysninger til Økokrim, når Økokrim framsetter anmodning om dette grunnet i en melding om mistenkelig transaksjon gitt i medhold av hvitvaskingsloven.

Bokstav h omhandler tilfeller der lovbestemmelser pålegger skattemyndighetene en opplysningsplikt overfor andre, men hvor de aktuelle opplysningene er underlagt taushetsplikt etter § 3-1. I slike tilfeller kan taushetsbelagte opplysninger gis ut dersom den aktuelle lovbestemmelsen fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal være til hinder for å gi opplysningene.

Etter bokstav i kan opplysninger gis til namsmyndighetene i saker om utlegg eller arrest, mens etter bokstav j kan opplysninger gis i forbindelse med utveksling av informasjon som forutsatt etter oppgaveregisterloven.

Opplysninger kan etter bokstav k gis til lensmann, namsfogd, politistasjon med sivile rettspleieoppgaver og tingrett til bruk i skiftesak, når en innsynsbegjæring gjelder opplysninger om fastsetting av skatt for avdøde, og det ikke foreligger formell beslutning om skifteform. Det samme gjelder for avdødes ektefelle og arving som definert i skifteloven § 124 første og annet ledd, når vedkommende kan vise til saklig behov for innsyn. Når skifteform er valgt, er det den eller de som representerer boet som har rett til innsyn.

Til § 3-4 Utlevering av opplysninger til finansinstitusjoner mv.

Bestemmelsen slår fast at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger om fødselsnummer og d-nummer for personlig skattepliktig eller organisasjonsnummer for upersonlig skattepliktig, navn, adresse, skatteklasse, den fastsatte nettoformue og nettoinntekt, skatter og avgifter kan gis til finansinstitusjoner, forsikringsvirksomhet og kredittopplysningsvirksomhet.

Til § 3-5 Utlevering av opplysninger om petroleumsvirksomhet

Bestemmelsen regulerer adgangen til å gi ut opplysninger skattemyndighetene får om selskaper eller personer som er skattepliktige etter petroleumsskatteloven. Etter første ledd kan disse opplysningene uten hinder av taushetsplikt gjøres tilgjengelig for annen offentlig myndighet i den utstrekning dette er nødvendig for arbeid med å anslå framtidige skatter og avgifter fra petroleumsvirksomheten på den norske kontinentalsokkelen i forbindelse med utarbeidelse av meldinger og proposisjoner til Stortinget.

Annet ledd viderefører adgangen til uten hinder av taushetsplikten å gi Olje- og energidepartementet opplysninger som skal innrapporteres i henhold til lovforslaget § 8-10. Hensikten med unntaket er å unngå dobbeltrapportering for den skattepliktige.

Til § 3-6 Utlevering av opplysninger til bruk i arbeid med pensjon

Bestemmelsen slår fast at skattemyndighetene uten hinder av taushetsplikt kan gi ut opplysninger om visse arbeidstakeres brutto arbeidsinntekt til organer som arbeider med pensjon. Etter første ledd kan fellesorganet etter AFP-tilskottsloven § 18 gis elektronisk tilgang til opplysninger om brutto arbeidsinntekt for arbeidstakere som er omfattet av en avtale om avtalefestet pensjon. Annet ledd åpner for at pensjonsinnretninger som har offentlig tjenestepensjon, kan få tilgang til opplysninger om brutto arbeidsinntekt for personer som mottar uførepensjon fra innretningen.

Til § 3-7 Begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse

Bestemmelsen presiserer at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gis ut i nærmere bestemte tilfeller hvor det ikke er behov for beskyttelse. Etter bokstav a kan taushetspliktbelagte opplysninger gjøres kjent i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker. Etter bokstav b kan opplysninger som i utgangspunktet er taushetsbelagte, brukes når behovet for beskyttelse anses ivaretatt på annen måte, for eksempel ved at de gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates. Opplysninger kan også brukes dersom de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder, jf. bokstav c.

Til § 3-8 Opplysninger til bruk for forskning

Bestemmelsen gjelder utlevering av opplysninger til bruk for forskning, og går ut på at Skattedirektoratet uten hinder av § 3-1 kan godkjenne at opplysninger gis til forskningsformål i samsvar med forvaltningsloven § 13 d.

Til § 3-9 Overført taushetsplikt

Bestemmelsen innebærer at mottakeren av taushetsbelagte opplysninger kan få tilsvarende taushetsplikt som etter skatteforvaltningsloven ved utlevering av taushetsbelagte opplysninger etter loven.

Etter bestemmelsen skal taushetsplikten etter § 3-1 gjelde tilsvarende for mottakeren dersom opplysninger utgis etter § 3-2 om innsyn i saksdokumenter, § 3-3 om offentlige myndigheter, § 3-5 om petroleumsvirksomhet, § 3-6 om opplysninger til bruk i arbeid med pensjon, § 3-7 om lovbestemt opplysningsplikt eller § 3-9 om opplysninger til bruk for forskning, til noen som ikke selv har taushetsplikt etter annen lov.

Dersom opplysninger gis fra skattemyndighetene til Finansdepartementet, skal taushetsplikten etter § 3-1 gjelde tilsvarende for departementet. Denne bestemmelsen er ny og skal gjelde selv om departementet har en mindre vidtrekkende taushetsplikt etter forvaltningsloven.

24.4 Kapittel 4 Habilitet

Til § 4-1 Habilitet

Bestemmelsen angir hvem habilitetsreglene gjelder for, og i hvilke tilfeller det foreligger inhabilitet.

Etter første ledd gjelder habilitetsreglene for tjenestemenn og enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for skattemyndighetene. Habilitetsreglene kommer til anvendelse ved tilrettelegging av grunnlaget for en avgjørelse og avgjørelse av en sak.

Første ledd bokstav a til h angir de absolutte inhabilitetsgrunnene, som automatisk fører til inhabilitet hos tjenestemann mv. Bokstav a omfatter tilfeller der saken gjelder tjenestemannen selv eller noen som vedkommende er i slekt eller svogerskap med.

Bokstav b angir at en tjenestemann er inhabil dersom saken gjelder noen som tjenestemannen er eller har vært gift, forlovet eller samboer med, eller barn til noen av disse. Nytt sammenlignet med gjeldende rett er at nåværende og tidligere samboerskap, samt barn til nåværende ektefelle, forlovede eller samboer, omfattes av de absolutte inhabilitetsgrunnene. Det er også nytt at tidligere forlovede omfattes. Samboerbegrepet er ment å ha samme betydning som i arveloven § 28 a.

Bokstav c angir at en tjenestemann er inhabil dersom saken gjelder tjenestemannens fosterfar, fostermor eller fosterbarn.

Dersom saken gjelder noen som tjenestemannen er eller har vært verge eller fullmektig for, er tjenestemannen inhabil etter bokstav d.

Bokstav e gjelder tjenestemannens forhold til selskaper mv. Tjenestemannen er inhabil dersom saken gjelder selskap, sammenslutning, innretning, forretningsforetak eller bo der vedkommende selv eller noen av hans eller hennes nærstående har en ikke uvesentlig økonomisk interesse. Det foreligger også inhabilitet dersom tjenestemannen selv, eller hans eller hennes ektefelle eller samboer er medlem av styre, representskap eller bedriftsforsamling til slikt selskap mv. Nytt i forhold til gjeldende rett er at samboer likestilles med ekteskap.

Bokstav f statuerer inhabilitet for tjenestemenn mv. dersom den aktuelle saken gjelder deres klient, arbeidsgiver, noen som er tjenestemannens direkte underordnede eller overordnede i arbeidsforhold utenfor skatteforvaltningen, noen som er ansatt i tjenestemannens tjenesteforhold eller noen som tjenestemannen står i direkte konkurranseforhold til.

Bokstav g omhandler tilfeller hvor en overordnet tjenestemann er inhabil. I slike saker blir også tjenestemannen som skal behandle saken inhabil.

Dersom tjenestemannen har deltatt i tidligere avgjørelse i saken som medlem av en nemnd, er vedkommende inhabil etter bokstav h.

I bokstav i angis de skjønnsmessige habilitetsreglene. En tjenestemann er inhabil dersom det foreligger andre særegne forhold enn de ramset opp i bokstavene a til g. Disse forholdene må være egnet til å svekke tilliten til at tjenestemannen vil opptre upartisk.

Regelen i annet ledd går ut på at en tjenestemann som er inhabil på grunn av inhabilitet hos overordnet tjenestemann etter første ledd bokstav g, likevel kan forberede saken.

Tredje ledd gjør unntak fra første ledd for tilfeller hvor det er åpenbart at tjenestemannens tilknytning til saken eller partene ikke vil kunne påvirke hans standpunkt, og verken offentlige eller private interesser tilsier at han viker sete.

Til § 4-2 Avgjørelse av habilitetsspørsmålet

Bestemmelsen gir regler om hvordan habilitetsspørsmålet skal avgjøres. Første ledd gjelder alminnelig saksbehandling i skatteforvaltningen, mens annet ledd gir særregeler for nemnder.

Til § 4-3 Foreløpig avgjørelse

Bestemmelsen åpner for at tjenestemenn som er inhabile i en sak likevel kan treffe en foreløpig avgjørelse i saken dersom avgjørelse ikke kan utsettes uten vesentlig ulempe eller skadevirkning.

Til § 4-4 Stedfortreder

Bestemmelsen regulerer hvem som skal kunne behandle en sak hvor det er slått fast at den opprinnelige saksbehandler er inhabil. I disse tilfellene skal det om nødvendig oppnevnes eller velges en stedfortreder. Dersom dette er svært vanskelig, kan Finansdepartementet for det enkelte tilfelle beslutte at saken skal overføres til sideordnet eller overordnet forvaltningsorgan.

24.5 Kapittel 5 Alminnelige saksbehandlingsregler

Til § 5-1 Veiledningsplikt

Bestemmelsen setter en minimumsskranke for myndighetenes veiledningsplikt i skattesaker. Bestemmelsens første ledd første punktum oppstiller en plikt for skattemyndighetene til å gi veiledning om utfylling av meldinger mv. når skattepliktige eller tredjeparter ber om det. Annet punktum gjelder plikten til å gi generell veiledning om regelverk og praksis av betydning for den skattepliktige eller tredjepartens rettigheter og plikter. Denne veiledningsplikten er avhengig av skattemyndighetenes arbeidssituasjon.

Det legges opp til at den som ønsker det skal få anledning til å samtale med myndighetene. Adgangen til samtale med skattemyndighetene skal gjelde konkrete foreliggende spørsmål om egen skatteplikt eller egen plikt til å gi opplysninger om andres forhold. Nye og relevante opplysninger for saken skal så vidt mulig nedtegnes. Reglene om veiledningsplikt angir minstekravene til hvilken veiledning skattemyndighetene er forpliktet til å yte. Det legges til grunn at skattemyndighetene vil veilede skattepliktige og andre utover minstekravene som følger av loven.

Tredje ledd oppstiller en plikt for myndighetene til å bistå den som henvender seg til uriktig myndighet. I disse tilfellene skal det myndighetsorgan som mottar en henvendelse det ikke har kompetanse til å behandle, vise til riktig myndighetsorgan eller videresende henvendelsen til riktig instans av eget initiativ.

I fjerde ledd oppstilles en plikt for myndighetene til å varsle om og bistå ved opprettingen av åpenbare feil og mangler som de oppdager.

Veiledning som gis etter bestemmelsen, må ikke forveksles med bindende forhåndsuttalelser som er uttalelser fra myndighetene på konkrete spørsmål avgitt innenfor rammene som trekkes i lovens kapittel 6. Veiledning etter § 5-1 har ikke samme funksjon, og er heller ikke like bindende for skattemyndighetene.

Til § 5-2 Saksbehandlingstid, foreløpig svar

Bestemmelsen angir at saker etter skatteforvaltningsloven skal forberedes uten ugrunnet opphold. Dersom dette ikke kan overholdes, og saksbehandlerne ser at det vil kunne ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal det snarest sendes ut et foreløpig svar. Et foreløpig svar skal forklare årsaken til at henvendelsen ikke kan besvares tidligere og når det kan ventes en avgjørelse i saken. Hva som er rimelig tid for saksbehandling vil variere ut fra sakens størrelse, kompleksitet og i hvilken grad den skattepliktige selv bidrar til sakens opplysning.

Til § 5-3 Fullmektig

Bestemmelsen presiserer at enhver som har plikter og rettigheter overfor skattemyndighetene, kan gjøre bruk av fullmektig. Retten til å la seg bistå av fullmektig gjelder på alle trinn av saksbehandlingen.

Til § 5-4 Partsinnsyn i saksdokumenter

Bestemmelsen regulerer rett til innsyn i egne saksdokumenter. Hovedregelen etter første ledd er at enhver har rett til å gjøre seg kjent med saksdokumenter i egen sak. Det må dreie seg om vedkommendes egen sak. Dersom opplysninger om andre skattepliktige er anvendt i saken, skal innsynsretten i utgangspunktet omfatte også disse opplysningene. Innsynsretten omfatter ikke andres saker. Dokumentbegrepet er ment å ha samme innhold som i offentleglova og forvaltningsloven.

Annet ledd oppstiller unntak fra retten til innsyn. Reglene gir bare en adgang, ikke en plikt, til å nekte innsyn, se nedenfor om fjerde ledd.

Annet ledd bokstav a om dokumenter utarbeidet for saksforberedelsen bygger på ligningsloven § 3-4 nr. 2 bokstav c, men angivelsen av de organer et dokument må ha vært utarbeidet av for å være omfattet av unntaket er noe annerledes. Unntaket omfatter dokumenter som organet selv har utarbeidet for saksforberedelsen, dokumenter som er utarbeidet for saksforberedelsen av oppnevnt eller engasjert rådgiver eller sakkyndig for organet, og dokumenter utarbeidet av organer som er over- under- eller sideordnet det aktuelle organet. Selv om et dokument er unntatt etter bokstav a, har vedkommende etter tredje ledd likevel rett til å gjøre seg kjent med faktiske opplysninger mv.

Bokstav b er inntatt av hensyn til samarbeidet mellom Oljeskattekontoret og Oljeskattenemnda, da Oljeskattenemnda er skattemyndighet i første instans på petroleumsskatteområdet.

Bokstav c begrenser retten til innsyn i egne saksdokumenter når hensynet til skattemyndighetenes kontrollarbeid tilsier det. Bestemmelsen gjelder både for opplysninger om generelle kontrollrutiner mv. og opplysninger som gjelder den aktuelle saken som innsynsbegjæringen gjelder.

Tredje ledd bestemmer at selv om et dokument er unntatt etter annet ledd bokstav a om interne dokumenter, har den som ber om innsyn likevel rett til å gjøre seg kjent med faktiske opplysninger eller sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum, med visse unntak.

Selv om det er adgang til å gjøre unntak fra innsyn, oppstiller fjerde ledd en plikt for skattemyndighetene til å vurdere merinnsyn.

Etter femte ledd har den som ber om innsyn ikke krav på innsyn i opplysninger som angår tekniske innretninger, produksjonsmetoder, forretningsmessige analyser og beregninger og forretningshemmeligheter ellers dersom de er av en slik art at andre kan utnytte dem i sin egen næringsvirksomhet.

Sjette ledd regulerer gjennomføringen av innsyn. Det ligger til skattemyndighetene å bestemme hvordan dokumentet eller deler av dokumentet skal gjøres kjent for den som ber om innsyn. Dette gjøres ut fra hensynet til en forsvarlig saksbehandling.

Syvende ledd stiller formkrav til avslag på innsynsbegjæring. I avslaget skal det opplyses om hvilken bestemmelse avslaget er hjemlet i og om retten til å klage over avslaget.

Åttende ledd gir rett til å påklage avslag på krav om innsyn. Klagen følger reglene i lovens kapittel 13, likevel slik at klagefristen er tre uker.

Til § 5-5 Fristberegning

Bestemmelsen gir regel om beregning av frister etter loven. Utfyllende regler om fristberegning mv. ved elektronisk kommunikasjon følger av forvaltningsloven § 15 a og eForvaltningsforskriften, jf. lovutkastet § 1-3 bokstav a.

Første ledd gir regler om når frister som utløses av en melding fra skattemyndighetene starter å løpe. Annet ledd gir domstollovens regler om fristberegning gyldighet på områdene omfattet av skatteforvaltningsloven. Disse reglene beskriver blant annet hvilke dager som telles med ved beregning av frist, herunder at en frist ikke kan utløpe på en helligdag. Tredje ledd gir forskriftshjemmel for forskrift om leveringsmåte og fristavbrudd.

Til § 5-6 Forhåndsvarsling

Bestemmelsen gjelder krav til forhåndsvarsling før enkeltvedtak treffes, og bygger i stor grad på forvaltningsloven § 16. Etter første ledd skal den skattepliktige eller tredjeparten som vedtaket retter seg mot varsles med en passende frist til å uttale seg om saken. I tillegg skal de som har klagerett etter § 13-2 varsles om vedtak de har klagerett på.

Annet ledd gir regler om forhåndsvarslets innhold. Kravene til varslets innhold vil variere etter sakens art og omfang, og det veiledende prinsipp skal være at mottakeren må gis reell mulighet til å ivareta sine interesser.

Tredje ledd stiller unntak fra kravet om forhåndsvarsel i tilfeller hvor varsel vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres, og for tilfeller hvor det er praktisk krevende å gjennomføre varsling og hvor nytteverdien av forhåndsvarsel er liten. Forhåndsvarsel kan også utelates i de tilfeller den vedtaket retter seg mot er kjent med at vedtaket vil komme og har fått tid til å uttale seg eller i andre tilfeller hvor det må anses åpenbart unødvendig å varsle. Tredje ledd er en videreføring av gjeldende rett etter forvaltningsloven § 16 tredje ledd.

Etter fjerde ledd gjelder ikke kravet til forhåndsvarsel for vedtak om skatteberegning som nevnt i lovutkastet § 9-2 tredje ledd.

Femte ledd regulerer konsekvensene av at enkeltvedtak treffes uten at pliktig varsel er gitt. Regelen er ment å sikre reell toinstansbehandling ved en eventuell senere klage på vedtaket

Sjette ledd gjelder tilfeller hvor forhåndsvarsel er sendt og vedtak likevel ikke blir truffet. Av hensyn til den som har mottatt varsel er det bestemt at vedkommende skal informeres om sakens utfall.

Til § 5-7 Begrunnelse

Bestemmelsen gjelder krav til begrunnelse av enkeltvedtak. Første ledd bestemmer at enkeltvedtak skal begrunnes, men gjør unntak for vedtak om skatteberegning etter lovutkastet § 9-2 tredje ledd. Begrunnelsen skal gis samtidig med at vedtak treffes. Det er ikke tatt inn unntak fra kravet om samtidig begrunnelse.

Annet ledd gjelder krav til begrunnelsens omfang og innhold. Begrunnelsens omfang og innhold skal tilpasses vedtakets art og viktighet. Registrering av bil hos vegmyndighetene med påfølgende vedtak om fastsetting av avgift er eksempel på et område hvor det ikke kan stilles strenge krav til begrunnelse. I tillegg er det bestemt at dersom vedtaket er i samsvar med forhåndsvarsel fra skattemyndighetene, og den vedtaket retter seg mot ikke har innvendinger, skal en henvisning til forhåndsvarslet være tilstrekkelig.

Tredje ledd gjør unntak fra kravet om begrunnelse for opplysninger som den skattepliktige eller tredjeparten ikke har krav på innsyn i etter lovutkastet § 5-5 femte ledd.

Til § 5-8 Melding om enkeltvedtak

Bestemmelsen stiller krav om melding fra skattemyndighetene når de har fattet enkeltvedtak. Skattemyndighetene skal melde fra om enkeltvedtak til den skattepliktige eller tredjeparten vedtaket gjelder, jf. første ledd. Det er ikke oppstilt unntak fra kravet om melding. Annet ledd stiller krav til hva meldingen skal inneholde. Melding om enkeltvedtak vil normalt være skriftlig, men det vil ikke være et lovpålagt formkrav. For enkle vedtak som fattes etter at den skattepliktige selv henvender seg til myndighetene «over disk» vil muntlig beskjed og kvittering normalt være tilstrekkelig.

Til § 5-9 Sakskostnader

Bestemmelsen gjelder skattepliktige og tredjeparters rett til å få dekket kostnader som er pådratt i forbindelse med endring av enkeltvedtak. Første ledd angir de sentrale reglene om sakskostnader, og svarer hovedsakelig til forvaltningsloven § 36 første ledd. Bestemmelsen skal likevel tolkes i lys av at de skattepliktige på skatteforvaltningsområdet er gitt en stor del av ansvaret for sakens opplysning. For skatteartene som i dag følger ligningslovens regler om sakskostnader, innebærer forslaget at retten til å få dekket sakskostnader gjelder i flere saker enn tidligere. Bestemmelsen gjelder ikke bare ved endring av skattefastsettingen, men også ved endring av andre avgjørelser som er enkeltvedtak etter § 1-2 bokstav d. Det gis rett til dekning av sakskostnader også for tredjeparter som får endret et enkeltvedtak.

Annet ledd angir hvem som skal avgjøre spørsmålet om dekning av sakskostnader. Myndigheten legges til det organet som har endret vedtaket, med unntak for tilfeller der et fastsettingsvedtak endres av en nemnd. I de siste tilfellene legges myndigheten til skattekontoret.

Tredje ledd bestemmer at fristen for å sette fram krav om dekning av sakskostnader er seks uker etter at melding om endringsavgjørelsen er kommet fram. Forslaget innebærer en utvidelse av fristen sammenlignet med gjeldende rett etter både forvaltningsloven og ligningsloven.

Fjerde ledd fastslår at en avgjørelse om sakskostnader kan påklages i samsvar med reglene om klage over vedtak om skattefastsetting i lovens kapittel 13.

Til § 5-10 Virkning av saksbehandlingsfeil

Bestemmelsen gjelder saker om enkeltvedtak og svarer til forvaltningsloven § 41 og ligningsloven § 3-12.

24.6 Kapittel 6 Bindende forhåndsuttalelser

Til § 6-1 Bindende forhåndsuttalelser

Bestemmelsen gir skattemyndighetene anledning til å gi bindende forhåndsuttalelser på alle områder som omfattes av skatteforvaltningsloven. Etter første ledd er det er krav om at forespørselen om forhåndsuttalelse gjelder en «konkret planlagt disposisjon». Videre må det ha en «vesentlig betydning» å få klarlagt de skattemessige virkningene, eller spørsmålet må være av allmenn interesse. Hvilket myndighetsorgan som kan gi uttalelse i de ulike tilfellene vil fremgå av forskrift.

I annet ledd videreføres den særskilte ordningen etter petroleumsskatteloven § 6 nr. 5 med at Oljeskattekontoret kan gi uttalelse om hvilken markedspris ved internsalg av gass som skal legges til grunn ved fastsettingen.

I tredje ledd reguleres uttalelsenes bindende virkning. En forhåndsuttalelse gitt etter § 6-1 første ledd i skatteforvaltningsloven vil være bindende ved fastsettingen dersom den uttalelsen gjelder krever det. Forhåndsuttalelser etter § 6-1 annet ledd vil være bindende ved fastsettingen når den er endelig avgitt, og den skattepliktige har gitt riktige og fullstendige opplysninger.

Til § 6-2 Klage og domstolsprøving

Første ledd bestemmer at en bindende forhåndsuttalelse kan påklages, noe som er nytt sammenlignet med gjeldende ordninger. Det vil likevel ikke være klageadgang på uttalelser gitt av Oljeskattekontoret etter skatteforvaltningsloven § 6-1 annet ledd. Klage skal følge reglene om klage over vedtak om skattefastsetting i lovens kapittel 13. Skattemyndighetenes beslutning om ikke å gi bindende forhåndsuttalelse kan ikke påklages.

Annet ledd bestemmer at en bindende forhåndsuttalelse ikke kan prøves i egen sak for domstol. Et vedtak hvor en bindende forhåndsuttalelse er lagt til grunn kan bringes inn for domstol etter ellers gjeldende bestemmelser. Avgjørelser bygget på en bindende forhåndsuttalelse fra Oljeskattekontoret etter § 6-1 annet ledd kan imidlertid ikke prøves for domstolen. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Til § 6-3 Gebyr

Bestemmelsen gir hjemmel for å kreve betaling av gebyr for bindende forhåndsuttalelser. Det skal ikke betales gebyr for bindende forhåndsuttalelser om gasspris. Gebyrets størrelse vil framgå i forskrift.

Til § 6-4 Forskrift

Bestemmelsen gir hjemmel for departementet til i forskrift å gi utfyllende regler om hvem som skal gi bindende forhåndsuttalelser, hvem som kan be om bindende forhåndsuttalelse, krav om anmodningens innhold, gebyr, saksbehandling, klage og endring.

24.7 Kapittel 7 Opplysningsplikt for tredjeparter

Til § 7-1 Alminnelige bestemmelser

Bestemmelsen slår fast at den som har opplysningsplikt etter lovens kapittel 7, skal innrette sin bokføring slik at opplysningene kan gis og kontrolleres. Den viderefører ligningsloven § 5-1.

Til § 7-2 Lønnsopplysninger mv.

Bestemmelsen regulerer hvem som skal gi lønnsopplysninger til skattemyndighetene og hvilke opplysninger de skal gi. Den viderefører ligningsloven § 5-2.

Til § 7-3 Finansielle forhold og forsikringer

Bestemmelsen regulerer hva slags institusjoner og foretak som skal gi opplysninger om finansielle forhold og forsikringer, og hvilke opplysninger de skal gi. Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 5-3 slik den er foreslått endret i Prop. 1 LS (2015–2016). Forslaget er en konsekvens av Norges avtale med USA om automatisk utveksling av opplysninger og gjennomføring av regelverket «Foreign Account Tax Compliance Act» (FATCA), samt at Norge har forpliktet seg til å implementere OECDs nye internasjonale standard for automatisk utveksling av finansielle kontoopplysninger på skatteområdet, kjent som «the Common Reporting Standard» (CRS).

Til § 7-4 Fordringer og gjeld i selskapsforhold

Bestemmelsen pålegger selskaper og sammenslutninger plikt til å gi opplysninger om gjeld og rentebetalinger til personlig skattyter. Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 5-4 slik den er foreslått endret i Prop. 1 LS (2015–2016).

Til § 7-5 Kjøp, salg, leie, utbetalinger mv.

Bestemmelsen gir regler om hvem som skal gi opplysninger om kjøp, salg, leie, utbetalinger mv. og hvilke opplysninger som skal gis. Den viderefører ligningsloven § 5-5.

Til § 7-6 Oppdragstakere og arbeidstakere

Bestemmelsen gir regler om opplysningsplikt for næringsdrivende og offentlige organer som gir noen et oppdrag i riket eller på kontinentalsokkelen, dersom oppdraget eller eventuelle underoppdrag uføres av person bosatt i utlandet eller selskap hjemmehørende i utlandet. Den viderefører ligningsloven § 5-6.

Til § 7-7 Aksjonærer mv.

Bestemmelsen pålegger aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper opplysningsplikt om nærmere angitte forhold som har betydning for skattleggingen av aksjonærene, og viderefører ligningsloven § 5-7.

Til § 7-8 Arv

Bestemmelsen regulerer opplysningsplikten for offentlige myndigheter som forestår skifte, og testamentsfullbyrdere. Opplysningene skal gis uten hensyn til mulig taushetsplikt. Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 5-8 med de nødvendige endringer som følge av at arveavgiften er opphevet og forslaget om overgang til egenfastsetting av formues- og inntektsskatt, jf. lovens kapittel 9.

Til § 7-9 Offentlige myndigheter

Bestemmelsen gir hjemmel for at departementet kan gi forskrift om at offentlige myndigheter skal gi nærmere angitte opplysninger om ikke navngitt person, bo, selskap eller innretning. Videre reguleres opplysningsplikten for Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral om bidragspliktiges mellomværender med innkrevingssentralen. Første ledd viderefører ligningsloven § 6-3 nr. 3 og merverdiavgiftsloven § 16-3 tredje ledd første punktum med en utvidelse av opplysningsplikten som følge av forslaget om overføring av forvaltningsoppgaver fra Tolletaten til Skatteetaten. Annet ledd viderefører ligningsloven § 6-3 nr. 4 med en endring som følge av at Statens innkrevingssentral ble innlemmet i Skatteetaten fra 1. januar 2015.

Til § 7-10 Annen opplysningsplikt for tredjepart

Bestemmelsen pålegger en rekke nærmere angitte tredjeparter plikt til å gi opplysninger til skattemyndighetene og viderefører ligningsloven § 5-9.

Til § 7-11 Hvem opplysningsplikten påhviler

Bestemmelsen regulerer hvem som skal oppfylle opplysningsplikten i enkeltpersonforetak, selskaper, innretninger mv. og viderefører ligningsloven § 5-10.

Til § 7-12 Identifikasjon av skattepliktig og kopi av opplysninger

Bestemmelsen gir regler om hvordan personlige og upersonlige skattepliktige skal identifiseres i meldinger som gis etter kapittel 7, og pålegger skattemyndighetene å gi kopi av opplysningene til skattepliktige. Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 5-11, med en liten endring slik at meldingene også skal inneholde d-nummer for de skattepliktige som har det.

Til § 7-13 Forskrifter mv.

Første ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om hvordan opplysninger etter lovens kapittel 7 skal gis, om signatur, leveringsfrister og leveringssted, om bekreftelse av opplysninger fra revisor og om fritak fra å levere melding. Etter annet ledd kan departementet utforme de meldingene som tredjeparter skal benytte når de gir opplysninger etter kapittel 7. Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 5-12 nr. 1 til 3.

24.8 Kapittel 8 Opplysningsplikt om egne forhold mv.

Til § 8-1 Alminnelig opplysningsplikt

Bestemmelsen gir uttrykk for den alminnelige opplysningsplikten som gjelder på skatteområdet. Opplysningsplikten gjelder for den som skal levere skattemelding mv. etter lovens kapittel 8, og innebærer en plikt til å gi riktige og fullstendige opplysninger. Skattepliktige skal opptre aktsomt og lojalt slik at skatteplikten i rett tid blir klarlagt og oppfylt, og varsle skattemyndighetene om eventuelle feil.

Bestemmelsen viderefører den felles aktsomhets- og lojalitetsnormen etter ligningsloven § 4-1, folketrygdloven § 24-3 første ledd, merverdiavgiftsloven § 15-1 åttende ledd, motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 5 og særavgiftsforskriften § 5-15.

Paragraf 8-1 vil, sammen med bestemmelsene om levering av de forskjellige meldingene etter lovens kapittel 8, bestemme omfanget av de skattepliktiges opplysningsplikt. Bestemmelsene om levering av skattemeldinger gir hovedreglene for hvilke opplysninger som skal gis i meldingene, mens § 8-1 rekker videre, og viser at det i enkelte tilfeller kan være nødvendig å gi flere opplysninger enn det som etterspørres i meldingene. Den skattepliktige vil, på samme måte som i dag, ha mulighet til å oppfylle opplysningsplikten ved å gi tilleggsopplysninger i skattemeldingen.

Til § 8-2 Skattemelding for formues- og inntektsskatt, svalbardskatt og petroleumsskatt

Første ledd viderefører gjeldende rett om hva skattemeldingen skal inneholde og hvem som har plikt til å levere denne typen skattemelding. Bestemmelsen om at den skattepliktige ikke plikter å føre opp beløp for poster som må ansettes ved skjønn, jf. ligningsloven § 4-3 nr. 1 annet punktum, videreføres ikke.

I annet ledd lovfestes bestemmelser fra forskrift 16. februar 2001 nr. 155 om selvangivelsesfritak for visse skattytere.

Tredje ledd om barns formue og inntekt viderefører ligningsloven § 4-2 nr. 3.

Fjerde ledd lovfester ordningen med forhåndsutfylt skattemelding for formues- og inntektsskatt. Bestemmelsen gir også skattemyndighetene adgang til å korrigere opplysningene i skattemeldingen etter at meldingen er gjort tilgjengelig for den skattepliktige, men før den skattepliktige har fastsatt skattegrunnlaget.

I femte ledd lovfestes bestemmelser om leveringsfritak for skattepliktige som mottar forhåndsutfylt selvangivelse for lønnstakere og pensjonister, jf. forskrift 22. desember 2000 nr. 1569 om forhåndsutfylt selvangivelse.

Til § 8-3 Skattemelding for merverdiavgift

Bestemmelsen samler reglene om levering av alle typer skattemelding for merverdiavgift. Den bygger på merverdiavgiftsloven §§ 15-1 og 15-6, men har en mindre detaljert regulering av hva skattemeldingene skal inneholde enn gjeldende bestemmelser.

Første ledd regulerer hvem som skal levere skattemelding for merverdiavgift og hvilke opplysninger skattemeldingen skal inneholde. Kravene til innhold er en videreføring av merverdiavgiftsloven § 15-1 annet ledd bokstav a til d. I tillegg er det tatt inn at også opplysninger om innførsel samt «andre opplysninger som har betydning for fastsettingen av merverdiavgift» skal tas med i meldingen.

Bokstav a viderefører merverdiavgiftsloven § 15-1 første ledd om at avgiftssubjektet skal levere omsetningsoppgave. Bokstav b til f bestemmer at andre enn den som er registrert i Merverdiavgiftsregisteret skal levere oppgave. Bokstav b til e viderefører merverdiavgiftsloven § 15-6 første til tredje ledd om særskilt omsetningsoppgave. Bokstav f viderefører merverdiavgiftsloven § 15-7 annet ledd.

Annet ledd første til tredje punktum om begrensninger i leveringsplikten viderefører reglene i merverdiavgiftsloven § 15-7 første ledd. Etter fjerde punktum skal delte virksomheter og kommuner mv. som er kompensasjonsberettigede, oppgi all merverdiavgift som oppstår ved innførsel av varer i skattemeldingen.

Tredje ledd bestemmer at skattepliktig som ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, skal levere skattemelding med opplysninger som har betydning for fastsettingen av merverdiavgift som oppstår ved innførsel. Bestemmelsen er en konsekvens av forslaget om å overføre forvaltningsansvaret for innførselsmerverdiavgift fra Tolletaten til Skatteetaten.

Til § 8-4 Skattemelding for særavgifter

Bestemmelsen samler reglene om levering av avgiftsoppgave for registrerte virksomheter og bygger på særavgiftsforskriften § 6-1.

Første ledd bestemmer at den som er registrert i medhold av særavgiftsloven, skal levere skattemelding for særavgifter. Videre gis det regler om hvilke opplysninger som skal gis i meldingen.

Annet ledd viderefører og lovfester fritakene fra oppgaveplikten for enkelte registrerte virksomheter i særavgiftsforskriften § 6-1 femte og sjette ledd.

Tredje ledd viderefører og lovfester reglene i særavgiftsforskriften § 6-1 første ledd annet punktum om at skattemelding skal leveres selv om det ikke skal oppkreves avgift for perioden.

Fjerde ledd bestemmer at bruker som er berettiget til avgiftsfri bruk av ellers avgiftspliktige varer, plikter å levere skattemelding dersom vilkårene for fritak ikke oppfylles.

Etter femte ledd skal skattepliktig som ikke er registrert i medhold av særavgiftsloven, levere skattemelding med opplysninger som har betydning for fastsettingen av særavgift som oppstår ved innførsel. Bestemmelsen er en konsekvens av forslaget om å overføre forvaltningsansvaret for særavgifter fra Tolletaten til Skatteetaten.

Til § 8-5 Skattemelding for motorkjøretøyavgifter

Bestemmelsen gir regler om plikt til å gi opplysninger av betydning for fastsetting av motorkjøretøyavgifter. Dersom den skattepliktige har gitt riktige og fullstendige opplysninger til vegmyndighetene, faller plikten til å levere skattemelding til skattemyndighetene bort. Bestemmelsen legger til rette for en videreføring av praksis med samarbeid mellom skattemyndighetene og vegmyndighetene om utveksling av opplysninger.

Til § 8-6 Skattemelding for arbeidsgiveravgift

Første ledd slår fast at arbeidsgivere som skal svare arbeidsgiveravgift, skal levere skattemelding med opplysninger om beregnet avgift og grunnlaget for beregningen etter reglene i a-opplysningsloven. Dersom det foreligger forhold som nevnt i skattebetalingsloven § 4-1 annet ledd, dvs. der arbeidstakere stilles til rådighet for andre, påligger opplysningsplikten den som har plikt til å foreta forskuddstrekk, jf. annet ledd.

Bestemmelsen viderefører folketrygdloven § 24-2 første ledd annet punktum og annet ledd.

Til § 8-7 Skattemelding for merverdiavgiftskompensasjon

Bestemmelsen slår fast at den som krever å få kompensert merverdiavgift, skal levere skattemelding med opplysninger som har betydning for fastsetting av merverdiavgiftskompensasjon. Videre fremgår at grunnlaget for kompensasjonskravet skal kontrolleres og attesteres av revisor. Bestemmelsen viderefører merverdiavgiftskompensasjonsloven §§ 6 og 8.

Til § 8-8 Melding om trekk mv.

Bestemmelsen gir felles regler om levering av melding om trekk. Melding om trekk skal leveres av den som har fastsatt skatt ved trekk etter § 9-1 tredje ledd, og skal tjene som kontrolloppgave for skattemyndighetene.

Første ledd gjelder opplysningsplikt for arbeidsgivere som foretar lønnstrekk etter svalbardskatteloven § 3-1 og Jan Mayen-skatteloven § 1.

Annet ledd gjelder meldeplikt for den som skal engasjere utenlandsk artist mv., og plikt til å gi melding om trekk som er foretatt i utbetalinger til artisten. Bestemmelsen viderefører artistskatteloven § 6 første til fjerde ledd og § 11 første ledd annet punktum.

Tredje ledd gjelder selskap som skal foreta skattetrekk i aksjeutbytte til utenlandske aksjonærer. Aksjeselskap, allmennaksjeselskap og likestilt selskap og sammenslutning som skal foreta skattetrekk etter forslaget til skattebetalingsloven § 5-4a, skal levere melding om trekk. Det samme gjelder innlåner som etter avtale om verdipapirlån utbetaler utbyttekompensasjon til kontraktsmotpart hjemmehørende i utlandet.

Til § 8-9 Selskapsmelding for selskap med deltakerfastsetting mv.

Bestemmelsen gjelder plikt for selskaper hvor deltakerne skattlegges etter skatteloven §§ 10-40 til 10-48, til å levere selskapsmelding. Reglene i ligningsloven § 4-9 nr. 1 til 3 og nr. 7 videreføres med noen endringer i begrepsbruk.

Til § 8-10 Melding om realisasjon av naturgass mv.

Bestemmelsen viderefører de mest sentrale bestemmelsene i petroleumsskatteloven § 6 nr. 6 første ledd om meldeplikt ved realisasjon av naturgass.

Til § 8-11 Melding og annen dokumentasjon for kontrollerte transaksjoner mv.

Bestemmelsen pålegger selskaper å levere melding med opplysninger om art og omfang av transaksjoner og andre mellomværender med nærstående selskaper og innretninger, og viderefører ligningsloven § 4-12 med visse språklige tilpasninger.

Til § 8-12 Melding om registrering for merverdiavgift og særavgifter

Bestemmelsen gir felles regler om opplysningsplikt knyttet til registrering for merverdiavgift og særavgifter, og gjelder både opplysningsplikt i forbindelse med søknad om registrering og plikt til å gi opplysninger om etterfølgende forhold av betydning for registreringen. Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende rett, men har en noe annen struktur enn gjeldende bestemmelser.

Første ledd viderefører reglene i merverdiavgiftsloven § 14-1, § 14-5 første ledd, merverdiavgiftsforskriften § 14-1-1 og særavgiftsforskriften § 5-5 første ledd. I annet ledd videreføres merverdiavgiftsloven § 14-3 første ledd og fjerde ledd første punktum, § 14-5 første ledd og særavgiftsforskriften § 5-5 tredje ledd.

Tredje ledd viderefører merverdiavgiftsloven § 14-2 første ledd annet punktum, mens fjerde ledd viderefører § 14-2 annet ledd annet punktum.

Til § 8-13 Levering av skattemelding mv.

Bestemmelsen gir felles regler om hvem som skal levere meldinger etter lovens kapittel 8.

Første ledd bestemmer at meldinger etter kapittel 8 skal leveres av myndig person eller dennes fullmektig. Dette følger i dag av ligningsloven § 4-5 nr. 1, men må også anses som gjeldende rett på de øvrige skatte- og avgiftsområdene.

Annet ledd gjelder skattepliktige som er mindreårige eller satt under vergemål, og bestemmer at vergen skal levere skattemelding for disse. Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 4-5 nr. 2.

Tredje ledd gjelder hvem som kan levere meldinger for selskaper mv. Bestemmelsen er ny, men skal ikke innebære noen større realitetsendring.

Fjerde ledd om levering av melding for bo viderefører ligningsloven § 4-5 nr. 3 i.f.

Til § 8-14 Forskrifter mv.

Bestemmelsen gir hjemmel for departementet til i forskrift å gi utfyllende regler til lovens kapittel 8, herunder om skattleggingsperioder, leveringsmåte, signatur, leveringsfrist og leveringssted. Videre kan det i forskrift gis fritak fra leveringsplikten. Bestemmelsen gir også departementet hjemmel til å utarbeide de meldingene som skattepliktige mv. skal benytte når de gir opplysninger.

24.9 Kapittel 9 Fastsetting

Til § 9-1 Fastsetting av skattegrunnlaget

Bestemmelsen samler alle reglene om fastsetting av grunnlaget for skatt.

Første ledd angir hovedregelen om at skattegrunnlag skal fastsettes ved egenfastsetting. Regelen går ut på at skattegrunnlaget fastsettes ved den skattepliktiges levering av skattemelding som nevnt i lovens kapittel 8. Det vil si at fastsettingen av skattegrunnlaget vil sammenfalle med oppfyllelsen av de skattepliktiges opplysningsplikt som regulert i kapittel 8. Det er likevel slik at det ved fastsettingen skjer noe mer enn bare oppfyllelse av opplysningsplikt, skattekravet blir stiftet. Bestemmelsen innebærer en endring for formues- og inntektsskatt, petroleumsskatt og svalbardskatt etter svalbardskatteloven § 3-2, ved at grunnlaget for disse skattene nå skal fastsettes ved en form for egenfastsetting. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett for merverdiavgift, arbeidsgiveravgift og særavgift.

Annet ledd regulerer fastsetting av grunnlaget ved vedtak. Motorkjøretøyavgifter fastsettes ved vedtak når myndighetene utsteder et betalingskrav på bakgrunn av registrerte opplysninger om kjøretøyet. Annet ledd viderefører gjeldende rett for motorkjøretøyavgifter.

Tredje ledd regulerer fastsetting av skattegrunnlag ved trekk. Skatt som fastsettes ved trekk anses for endelig fastsatt når en trekkpliktig foretar et trekk i utbetalingen til en skattepliktig. Til forskjell fra hva som er tilfelle ved vanlig forskuddstrekk, skal det i utgangspunktet ikke foretas noen etterfølgende fastsetting av den skattepliktige selv eller av skattemyndighetene. Bestemmelsen viderefører dagens trekkordninger for artistskatt og svalbardskatt. Også kildeskatt på utbytte som nevnt i skatteloven § 10-13 skal etter forslaget fastsettes ved trekk.

Til § 9-2 Beregning av skatt

Bestemmelsen samler reglene om beregning av skatt.

Første ledd angir regelen om at det er de skattepliktige selv som skal beregne skatten på bakgrunn av skattegrunnlaget de har fastsatt ved egenfastsetting. Første ledd gjelder for beregning av merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, særavgifter og merverdiavgiftskompensasjon.

Annet ledd slår fast at skatten skal beregnes av den trekkpliktige når skatten fastsettes ved trekk etter § 9-1 tredje ledd. Trekkordningene fungerer slik også i dag.

Tredje ledd angir regelen om at skattemyndighetene skal stå for skatteberegningen for formues- og inntektsskatt, petroleumsskatt, skatt etter svalbardskatteloven § 3-2 og motorkjøretøyavgiftene.

Til § 9-3 Melding om skatteoppgjør mv.

Første ledd slår fast at melding om skatteoppgjør skal sendes den skattepliktige snarest mulig etter at beregningen og avregningen av formues- og inntektsskatt mv. er gjennomført. Skatteoppgjøret vil gi de skattepliktige informasjon om hvilken skatt som er beregnet og på hvilket grunnlag. Skatteoppgjøret vil være et vedtak for beregningsdelen. Melding om fastsetting av formue og inntekt fastsatt etter reglene i skatteloven § 10-40 til 10-45, sendes selskapets styre og daglige leder, jf. annet ledd. Dette er en videreføring av bestemmelsen i ligningsloven § 8-9 nr. 1.

Av hensyn til forutberegnelighet for de skattepliktige, og for at saker om fastsetting av skatt ikke skal trekke for langt ut i tid, følger det av bestemmelsens tredje ledd at melding om skatteoppgjøret ikke kan sendes senere enn 1. desember året etter inntektsåret.

Til § 9-4 Skatte- og trekkpliktiges endring av fastsetting mv.

Bestemmelsen regulerer skatte- og trekkpliktiges adgang til å endre grunnlag for skattefastsetting som de selv har fastsatt.

Første ledd slår fast at den skattepliktige og trekkpliktige kan endre opplysninger i tidligere leverte skattemeldinger og meldinger om trekk ved levering av endringsmelding. Med dette endrer de tidligere fastsetting. Det er ikke adgang til å endre grunnlag som er fastsatt av skattemyndighetene. Ved uenighet om riktigheten av myndighetsfastsatt skattegrunnlag er den skattepliktige henvist til å benytte det ordinære klageinstituttet som regulert i lovens kapittel 13.

Annet ledd gir frister for egenendring. Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om leveringssted og leveringsmåte for endringsmelding, samt stille vilkår for endring av beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift.

Til § 9-5 Trekkpliktiges adgang til å endre fastsatt skatt på utbytte til utenlandske aksjonærer

Bestemmelsen regulerer trekkpliktiges adgang til å endre fastsettingen av skatt på utbytte til utenlandske aksjonærer.

Første ledd slår fast at trekkpliktige aksjeselskap mv. kan endre fastsettingen av skatt som nevnt i skatteloven § 10-13 på utbytte til utenlandske aksjonærer ved levering av melding med endringer i tidligere levert melding om trekk. Endringsmeldingen må være kommet fram til skattemyndighetene innen tre måneder etter leveringsfristen for den ordinære meldingen om trekk. Endringsmeldingen må likevel ha kommet fram senest 31. desember i året da utbyttet ble utbetalt eller det tidligere tidspunktet da det oppsto adgang for aksjonæren til å få utbyttet utbetalt.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innholdet i endringsmeldingen, herunder fastsette krav til dokumentasjon.

Til § 9-6 Søknad om refusjon av skatt fastsatt ved trekk

Bestemmelsen regulerer de skattepliktiges adgang til å søke skattemyndighetene om refusjon av skatt fastsatt ved trekk etter §§ 9-1 og 9-2. Fastsetting ved trekk er ikke vedtak i lovens forstand ettersom fastsettingen gjennomføres av en trekkpliktig og ikke av skattemyndighetene. Fastsettingen kan derfor ikke påklages etter reglene i kapittel 13.

Første ledd fastsetter at den skattepliktige kan søke refusjon av skatt fastsatt ved trekk etter §§ 9-1 og 9-2.

Annet ledd inneholder frister for å søke om refusjon. Etter hovedregelen i første punktum er fristen seks måneder etter utløpet av den trekkpliktiges frist for å fastsette skatten. Annet og tredje punktum har særregeler om fristen for å søke refusjon av skatt på utbytte til utenlandske aksjonærer. Bestemmelsene slår fast at fristen i slike saker er fem år regnet fra utgangen av året da fristen for å fastsette skatten etter §§ 9-1 og 9-2, løp ut. Søknad om refusjon av kildeskatt på utbytte kan ikke fremmes før etter perioden den trekkpliktige hadde adgang til å endre fastsettingen etter § 9-5.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innholdet i søknaden om refusjon, herunder fastsette krav til dokumentasjon.

Til § 9-7 Skatteliste

Bestemmelsen er hovedsakelig en videreføring av ligningsloven § 8-8, men ordlyden er bedre tilpasset begrepsbruken i skatteforvaltningsloven for øvrig. For å tilpasse bestemmelsen til ny ordning for fastsetting av formues- og inntektsskatt mv. foreslås utleggstidspunktet for listene flyttet til 1. desember året etter inntektsåret. Denne fristen vil være sammenfallende med siste frist for skattemyndighetene til å sende ut skatteoppgjør til de skattepliktige.

Til § 9-8 Takseringsregler mv.

Bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette takseringsregler for formues-, inntekts- og fradragsposter som må fastsettes ved skjønn. Bestemmelsen angir også at Skattedirektoratet kan oppnevne særskilte takstutvalg for å gi forslag til verdsetting av bestemte formuesobjekter eller arter av formuesobjekter.

Til § 9-9 Betalingsnedsettelse og betalingsutsettelse mv. – lempning

Bestemmelsen gir skattemyndighetene myndighet til å sette ned eller ettergi fastsatt skatt dersom det av særlige grunner knyttet til fastsettingen virker særlig urimelig å fastholde kravet. Det åpnes også for at det kan gis midlertidig samtykke til utsettelse med betaling av forskuddstrekk, skattetrekk, og samtykke til fritak fra forskuddstrekk.

24.10 Kapittel 10 Kontroll

Til § 10-1 Kontrollopplysninger fra skattepliktige mv.

Bestemmelsen gjelder skattemyndighetenes adgang til å innhente kontrollopplysninger fra skattepliktige, og bygger på ligningsloven § 6-1 og merverdiavgiftsloven § 16-1. Første ledd svarer til ligningsloven § 6-1 nr. 1 og merverdiavgiftsloven § 16-1 første ledd, med en endring slik at skattemyndighetene også kan kreve opplysninger fra «andre» for å avklare omfanget av vedkommendes skatteplikt. Annet ledd svarer til ligningsloven § 6-1 nr. 3 og merverdiavgiftsloven § 16-1 tredje ledd.

Til § 10-2 Kontrollopplysninger fra tredjepart

Bestemmelsen gjelder skattemyndighetenes adgang til å innhente kontrollopplysninger fra tredjeparter, og bygger på ligningsloven § 6-2 og merverdiavgiftsloven § 16-2. Første ledd svarer til ligningsloven § 6-2 nr. 1 og merverdiavgiftsloven § 16-2 første ledd.

Annet ledd gjelder unntak fra taushetsplikt for advokater mv., og svarer til ligningsloven § 6-2 nr. 2 og merverdiavgiftsloven § 16-2 annet ledd. Bestemmelsen er ment å gjelde generelt, men antas å være mest aktuell på områdene formues- og inntektsskatt og merverdiavgift.

Tredje ledd gjelder tilfeller hvor skattemyndighetene verken kjenner til navn på kontrollobjekter eller bestemte transaksjoner mv., såkalt målretting av kontroller. For slike kontroller er det et vilkår om at det må foreligge særlig grunn. Bestemmelsen svarer til ligningsloven § 6-2 nr. 4 og merverdiavgiftsloven § 16-2 fjerde ledd.

Privatpersoner plikter likevel bare å gi opplysninger på bestemte områder som er oppregnet i fjerde ledd, såfremt opplysningene ikke knytter seg til deres næringsvirksomhet. Fjerde ledd bokstav a svarer til ligningsloven § 6-2 nr. 3 bokstav a og merverdiavgiftsloven § 16-2 tredje ledd bokstav a. Bokstav b til d svarer til ligningsloven § 6-2 nr. 3 bokstav b til d. Bokstav e svarer til ligningsloven § 6-2 nr. 3 bokstav e og merverdiavgiftsloven § 16-2 tredje ledd bokstav b.

Femte ledd svarer til ligningsloven § 6-2 nr. 5 og merverdiavgiftsloven § 16-2 femte ledd.

Til § 10-3 Kontrollopplysninger ved skifte av dødsbo

Bestemmelsen bygger på merverdiavgiftsloven § 16-5, og foreslås å gjelde generelt.

Til § 10-4 Kontroll hos den opplysningspliktige

Bestemmelsen gjelder skattemyndighetenes adgang til å foreta stedlige kontroller hos de som plikter å gi opplysninger etter loven, både skattepliktige og tredjeparter. Bestemmelsen bygger på ligningsloven § 6-5 og merverdiavgiftsloven § 16-6. Første til tredje ledd svarer til ligningsloven § 6-5 nr. 1 til 3 og merverdiavgiftsloven § 16-6 første til tredje ledd. Fjerde ledd svarer til ligningsloven § 6-5 nr. 5.

Til § 10-5 Kontrollopplysninger fra offentlige myndigheter

Bestemmelsen regulerer skattemyndighetenes adgang til å innhente kontrollopplysninger fra offentlige myndigheter mv. Første ledd svarer til ligningsloven § 6-3 nr. 1 og merverdiavgiftsloven § 16-3 første ledd. Etter annet ledd skal bestemte offentlige myndigheter gi nærmere bestemte opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Bokstav a til d svarer til ligningsloven § 6-3 nr. 2 bokstav a til d og merverdiavgiftsloven § 16-3 annet ledd bokstav a til d. Bokstav e viderefører bestemmelsen i særavgiftsforskriften § 5-3 femte ledd. Bokstav f og g viderefører og lovfester § 3-4 i forskrift 17. desember 1997 nr. 1400 til utfylling og gjennomføring av reglene i lov om skatt på honorar til utenlandske artister mv. Bokstav h er ny, og bestemmer at tollmyndighetene skal gi skattemyndighetene opplysninger om vareførselen til og fra landet av betydning for skattemyndighetenes fastsetting av skatt ved innførsel.

Til § 10-6 Kontrollopplysninger fra tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste

Bestemmelsen svarer til ligningsloven § 6-4 og merverdiavgiftsloven § 16-4.

Til § 10-7 Kontrollopplysninger om eierinteresse i utenlandsk selskap mv.

Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 6-1 nr. 2.

Til § 10-8 Kontroll av motorvogner

Bestemmelsen viderefører særavgiftsforskriften § 5-13, forskrift om årsavgift for motorvogn § 10, forskrift om vektårsavgift § 15 og forskrift om engangsavgift på motorvogner § 9-2.

Til § 10-9 Plikt til å framvise identitetskort

Bestemmelsen svarer til ligningsloven § 6-9 og merverdiavgiftsloven § 16-10.

Til § 10-10 Hvem pliktene påhviler i selskap mv.

Bestemmelsen regulerer hvem pliktene etter lovens kapittel 10 påhviler i selskaper mv., og bygger på ligningsloven §§ 6-1 nr. 4, 6-2 nr. 6 og 6-5 nr. 4 og merverdiavgiftsloven §§ 16-1 fjerde ledd, 16-2 sjette ledd og 16-6 fjerde ledd. Bestemmelsen regulerer bare hvem pliktene påhviler dersom det først foreligger hjemmel for kontroll etter andre bestemmelser.

Til § 10-11 Framgangsmåten ved kontroll

Bestemmelsen gir særregler for stedlig kontroll i medhold av § 10-4. Første ledd gjelder krav til varsel og rett for den som kontrolleres til å være til stede og få uttale seg, og svarer til ligningsloven § 3-5 nr. 1 og merverdiavgiftsloven § 13-4 første ledd. Annet ledd gjelder krav til rapport.

Til § 10-12 Politiets bistandsplikt

Bestemmelsen svarer til ligningsloven § 6-8 og merverdiavgiftsloven § 16-9.

Til § 10-13 Klage

Bestemmelsen regulerer rett til å klage over pålegg om kontroll etter lovens kapittel 10, og bygger på forvaltningsloven §§ 14 og 15 og ligningsloven § 3-6.

Til § 10-14 Forskrifter

Bestemmelsen gir hjemmel til å gi nærmere forskriftsbestemmelser om framgangsmåten ved kontroll etter lovens kapittel 10. Det kan gis nærmere regler om hvordan opplysninger skal gis, krav til legitimasjon, varsel og informasjon til den som kontrolleres, tilgang til elektronisk arkiv, kopiering av elektronisk informasjon, krav til rapport, tilbakelevering av dokumenter, sletting av informasjon og klage over pålegg om kontroll.

24.11 Kapittel 11 Pålegg om bokføring, revisjon og oppbevaring av regnskapsmateriale

Til § 11-1 Pålegg om bokføring

Bestemmelsen gir regler om skattemyndighetenes adgang til å gi pålegg om bokføring. Etter første ledd kan pålegg om å innrette bokføringen, dokumentasjonen og oppbevaringen av regnskapsopplysninger i samsvar med bokføringsregelverket gis både skattepliktige og tredjeparter som er bokføringspliktige etter bokføringsloven. Videre kan skattemyndighetene gi pålegg til den som ikke har oppfylt plikten til å oppbevare dokumentasjon i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av § 7-3 nr. 3 (CRS).

Annet ledd slår fast at pålegget skal rettes til styret i selskap, samvirkeforetak, forening, innretning eller organisasjon og sendes hvert medlem. Fristen for å rette seg etter pålegget skal være minimum fire uker og ikke lengre enn ett år.

Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 6-6 nr. 1, merverdiavgiftsloven § 16-7 og tolloven § 13-5, sistnevnte for så vidt gjelder særavgifter og motorkjøretøyavgifter, jf. særavgiftsloven § 5a og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 5a. Nytt i forhold til gjeldende rett er at pålegg om bokføring også kan gis tredjeparter.

Til § 11-2 Pålegg om revisjon

Bestemmelsen gir regler om skattemyndighetenes adgang til å gi visse selskaper pålegg om at ett eller flere av selskapets årsregnskap skal revideres av en registrert eller statsautorisert revisor i samsvar med revisorloven § 2-2. Pålegg om revisjon kan gis aksjeselskaper hvor det er truffet beslutning om å unnlate revisjon i medhold av aksjeloven § 7-6, og selskap som nevnt i regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 13 som er organisert etter en utenlandsk selskapsform, som i det vesentligste tilsvarer definisjonen av aksjeselskap i aksjeloven § 1-1 annet ledd, og som ikke har revisjonsplikt etter revisorloven § 2-1. Slikt pålegg gis når skattepliktiges årsregnskap er fastsatt i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av regnskapsloven eller bokføringsloven eller god regnskapsskikk eller bokføringsskikk, jf. første ledd.

Pålegg om revisjon kan gis på grunnlag av forhold knyttet til årsregnskapet for siste regnskapsår samt de tre foregående årene, og kan ikke gjelde for mer enn tre regnskapsår, jf. annet og tredje ledd. Fjerde ledd bestemmer at pålegget skal rettes til styret i selskapet.

Adgangen til å gi pålegg om revisjon gjelder generelt, men antas først og fremst å ha betydning på områdene formues- og inntektsskatt og merverdiavgift. Femte ledd gir hjemmel for departementet til å gi nærmere regler i forskrift.

Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 6-7 nr. 1 til 4 og merverdiavgiftsloven § 16-8 første til fjerde ledd.

Til § 11-3 Pålegg om oppbevaring av regnskapsmateriale

Bestemmelsen gir regler om skattemyndighetenes adgang til å gi pålegg om oppbevaring av regnskapsmateriale. Etter første ledd kan pålegg om å oppbevare regnskapsmateriale i mer enn fem år etter regnskapsårets slutt gis skattepliktige som er bokføringspliktige etter bokføringsloven. Pålegget gis i forbindelse med kontroll av den skattepliktige.

Annet ledd regulerer hvem pålegget skal rettes til. I enkeltpersonforetak er dette foretakets innehaver. I selskap, samvirkeforetak, forening, institusjon eller innretning rettes pålegget til daglig leder av virksomheten, eller styrelederen dersom virksomheten ikke har daglig leder.

Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 6-7a og merverdiavgiftsloven § 16-8a som trådte i kraft 1. januar 2015.

Til § 11-4 Klage over pålegg

Bestemmelsen regulerer adgangen til å klage over pålegg om bokføring, pålegg om revisjon og pålegg om oppbevaring av regnskapsmateriale. Etter første ledd kan den som får pålegg etter lovens kapittel 11, påklage pålegget med den begrunnelse at det ikke foreligger plikt eller lovlig adgang til å etterkomme pålegget. Klage over slike pålegg følger de alminnelige reglene om klage over enkeltvedtak i lovens kapittel 13. Klagefristen er imidlertid tre uker.

Etter annet ledd kan skattemyndighetene bestemme at pålegget ikke skal settes i kraft før klagen er avgjort.

Bestemmelsen erstatter reglene om klage over pålegg i ligningsloven § 3-6, merverdiavgiftsloven § 16-7 tredje ledd og § 5a i særavgiftsloven og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven og reglene om klage over pålegg om revisjon i ligningsloven § 6-7 nr. 5 og merverdiavgiftsloven § 16-8 femte ledd.

24.12 Til kapittel 12 Endring uten klage

Til § 12-1 Endring av skattefastsetting mv.

Skatteforvaltningsloven § 12-1 er lovens hovedbestemmelse om myndighetenes adgang til å endre skattefastsettingen.

Første ledd første punktum slår fast at skattemyndighetene som nevnt i § 2-7 kan endre enhver skattefastsetting når fastsettingen er uriktig.

Skattemyndighetenes endringsadgang etter § 12-1 gjelder både skattefastsettingen slik den er fastsatt av den skattepliktige, den trekkpliktige eller skattemyndighetene ved den ordinære fastsettingen etter lovens kapittel 9, og skattefastsettingen slik den foreligger som følge av senere vedtak fra skattemyndighetene etter lovens kapittel 12 (vedtak om endring av vedtak i endringssak).

Hvorvidt en fastsetting er «uriktig» eller ikke, beror på om skattereglene er anvendt riktig på det faktiske forhold som fastsettingen skal bygge på. De alminnelige sivilrettslige bevisreglene skal gjelde når skattemyndighetene vurderer om det er grunnlag for å endre skattefastsettingen.

Det følger av første ledd annet punktum at skattemyndighetenes adgang til å treffe vedtak om endring av skattefastsetting skal gjelde tilsvarende når «det ikke foreligger» noen ordinær skattefastsetting etter lovens kapittel 9. Hensynet til korrekt skattlegging tilsier at skattemyndighetene bør ha hjemmel til å treffe vedtak om skattefastsettingen også i slike tilfeller. Bestemmelsen kommer til anvendelse både når den manglende fastsettingen skyldes at den skattepliktige ikke har levert skattemelding, og i tilfeller hvor det er andre årsaker til at det ikke er gjennomført noen fastsetting etter lovens kapittel 9.

Det følger av § 12-1 første ledd at det er det opp til skattemyndighetene å vurdere om skattefastsettingen skal tas opp til endring, jf. at fastsettingen «kan» endres. Dette innebærer for det første at skattemyndighetene ikke plikter å endre enhver skattefastsetting selv om grunnvilkårene for endring er oppfylt. For det andre har den skattepliktige ikke krav på at fastsettingen tas opp til endring i saker hvor endringen vil være til hans eller hennes fordel. Hvorvidt endringen skal gjennomføres, beror på en nærmere vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Annet ledd angir hvilke hensyn skattemyndighetene skal ta i betraktning når de vurderer om det er grunn til å ta skattefastsettinger opp til endring etter første og annet ledd. Bestemmelsen bygger på ligningsloven § 9-5 nr. 7. Vurderingen etter annet ledd skal gjennomføres enten endringen er til gunst eller til ugunst for den skattepliktige.

Tredje ledd har bestemmelser om at skattemyndighetene i visse tilfeller har plikt til å endre skattefastsettingen, jf. at fastsettingen «skal» tas opp til endring. Endring skal da skje uten at myndighetene vurderer om det er grunn til å gjennomføre endringen. Det er heller ikke et vilkår at den skattepliktige har fremmet krav om endringen.

Bokstav a gjelder endring som følger av, eller forutsettes i, utfallet av et søksmål. Tilsvarende bestemmelser finnes i dag i ligningsloven § 9-5 nr. 2 bokstav a og merverdiavgiftsloven § 18-4 femte ledd.

Bokstav b gir hjemmel for å endre skattefastsettinger som var riktige da de ble foretatt. Myndighetene skal etter denne bestemmelsen endre fastsettingen når skattelovgivningen foreskriver endringer som følge av omstendigheter som inntreffer etter fastsettingen. En tilsvarende bestemmelse finnes i dag i ligningsloven § 9-5 nr. 2 bokstav b.

Bokstav c gjelder endring av fastsetting som følge av at skattemyndighetene har inngått avtale med fremmede stater for å avverge dobbeltbeskatning. En tilsvarende bestemmelse finnes i dag i ligningsloven § 9-5 nr. 2 bokstav c.

Fjerde ledd bestemmer at skattemyndighetene kan endre beregningen av formue og inntekt fra selskap som skal levere selskapsmelding etter § 8-9.

Til § 12-2 Skjønnsfastsetting

Skatteforvaltningsloven § 12-2 gjelder skjønnsfastsetting av det faktiske grunnlaget for skattefastsettingen, der dette ikke framgår av opplysningene som foreligger i saken. Bestemmelsen er ikke i seg selv en selvstendig hjemmel for endring av skattefastsettingen, men kommer til anvendelse når skattemyndighetene bruker endringsadgangen som følger av § 12-1.

Første ledd inneholder vilkårene for skjønnsfastsetting. Bestemmelsen angir to alternative vilkår for at skattemyndighetene kan fastsette det faktiske grunnlaget for skattefastsettingen ved skjønn, henholdsvis at «det ikke foreligger noen fastsetting» etter lovens kapittel 9 og at «leverte meldinger ikke gir et forsvarlig grunnlag å bygge fastsettingen på».

Annet ledd regulerer utfallet av skattemyndighetenes skjønnsutøvelse. Det faktiske grunnlaget for fastsettingen skal ifølge bestemmelsen settes til det som framstår som riktig ut fra opplysningene i saken. Vurderingen skal baseres på en fri bevisvurdering av den informasjon som skattemyndighetene har tilgjengelig fra skattemeldingen, egne kontrollundersøkelser og andre kilder.

Til § 12-3 Endring av vedtak om registrering eller sletting i Merverdiavgiftsregisteret

Bestemmelsen gir skattemyndighetene hjemmel til å endre vedtak om registrering eller sletting i Merverdiavgiftsregisteret, eller i forenklet registreringsordning, når det samtidig er truffet vedtak etter § 12-1 som har direkte sammenheng med registrerings- eller slettingsvedtaket. Bestemmelsen viderefører merverdiavgiftsloven § 18-4 første ledd annet punktum.

Vedtak om registrering og sletting i Merverdiavgiftsregisteret eller i forenklet registreringsordning er i utgangspunktet ikke en del av skattefastsettingen. Skattemyndighetenes adgang til å endre slike vedtak følger dermed normalt ikke bestemmelsene om endring av skattefastsetting. En konsekvens av at slike vedtak likevel kan treffes i medhold av § 12-3 når vilkårene der er oppfylt, er at det er bestemmelsene i §§ 12-1 til 12-8 som regulerer blant annet hvilke frister som gjelder for å treffe vedtakene og om vedtakene senere kan endres.

Til § 12-4 Summarisk fellesoppgjør

Første ledd bestemmer at skattemyndighetene kan treffe vedtak om et summarisk oppgjør av formues- og inntektsskatt og arbeidsgiveravgift på arbeidsgiverens hånd dersom arbeidsgiveren har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger om ytelser til ansatte, og det vil medføre uforholdsmessig byrde å gjennomføre ordinære endringssaker for den enkelte ansatte. Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 9-5 nr. 8 første ledd første punktum med enkelte språklige endringer.

Annet ledd viderefører § 9 nr. 2 i forskrift 20. november 1997 nr. 1181 om summarisk fellesoppgjør for krav på skatt og arbeidsgiveravgift til folketrygden.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om det nærmere innholdet i vilkårene etter første ledd, samt om beregning og gjennomføring av summarisk fellesoppgjør. Departementet kan i medhold av tredje ledd også gi forskrift om hvilke organer som skal kunne treffe vedtak om summarisk fellesoppgjør.

Til § 12-5 Fastsetting for flere skattleggingsperioder under ett

Bestemmelsen viderefører merverdiavgiftsloven § 18-1 annet ledd, og skal gjelde generelt.

Første punktum bestemmer at skattemyndighetene i medhold av § 12-1 kan treffe vedtak om skattefastsetting for flere skattleggingsperioder samlet dersom den skattepliktige har skattleggingsperiode på seks måneder eller kortere. Vedtaket kan likevel ikke omfatte skattleggingsperioder som til sammen overstiger ett år.

Annet punktum er et unntak fra første ledd. Bestemmelsen fastslår at retting av konkrete poster i en skattefastsetting må knyttes til bestemte skattleggingsperioder.

Til § 12-6 Frister for endring av skattefastsetting mv.

Første ledd første punktum slår fast hovedregelen om at fristen for å ta opp en skattefastsetting til endring, skal være fem år. Fristen regnes fra utgangen av skattleggingsperioden, som er det året eller den terminen skatten ilegges for. I tilfeller hvor fastsettingen gjelder en kortere skattleggingsperiode enn et år, for eksempel merverdiavgift som fastsettes i tomånedlige terminer, regnes fristen fra utløpet av den enkelte termin. Annet punktum regulerer fristutgangspunktet i saker hvor fastsettingen skjer som følge av en beskatningsutløsende hendelse, ikke for en skattleggingsperiode som et år eller en termin. Fristen starter i slike tilfeller ved utgangen av det kalenderåret da den ordinære fristen for å gjennomføre fastsetting, løp ut.

Tredje punktum viderefører gjeldende rett etter merverdiavgiftskompensasjonsloven for endringer til gunst for den skattepliktige.

Annet ledd første punktum fastsetter unntak fra femårsfristen dersom den skattepliktige ilegges skjerpet tilleggsskatt eller anmeldes for brudd på straffebestemmelsene i straffeloven §§ 378 og 379. Endring kan da foretas i ti år. Den utvidede endringsadgangen omfatter bare de delene av skattefastsettingen (de forhold) som den skattepliktige har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger om. Annet ledd annet punktum bestemmer at en fastsetting som foretas i medhold av første punktum faller bort dersom vedtaket om skjerpet tilleggsskatt oppheves eller anmeldelsen ikke leder til straffereaksjon. Etter tredje punktum skal endringsfristen være ti år også i saker hvor det ikke ilegges tilleggsskatt fordi vilkårene i lovforslaget § 14-4 bokstav d er oppfylt.

Tredje ledd viderefører ligningsloven § 9-6 nr. 4, og skal gjelde generelt. Bestemmelsen slår fast at en skattefastsetting ikke kan tas opp til endring mer enn to år etter den skattepliktiges død.

Fjerde ledd gjelder bare ved omgjøring av skattegrunnlaget i et vedtak som myndighetene har truffet etter lovens kapittel 12. Første punktum slår fast skattemyndighetene må ta opp en slik sak til endring senest fire måneder etter at vedtaket ble truffet dersom endringen er til ugunst for den skattepliktige, med mindre det foreligger nye opplysninger i saken. Dersom fristen på fire måneder løper ut etter utløpet av de ordinære fristene som følger av første til tredje ledd, skal det være de ordinære fristene som setter grense for endringsadgangen. Bestemmelsen i annet punktum er tatt med for å presisere dette.

Femte ledd viderefører reglene i ligningsloven § 9-6 nr. 6 om at skattemyndighetene i visse tilfeller kan vedta økning av pensjonsgivende inntekt etter at de ordinære endringsfristene er utløpt.

Til § 12-7 Utsatt friststart

Bestemmelsen bygger på ligningsloven § 9-6 nr. 7 med enkelte språklige endringer. Utgangspunktet for fristene etter § 12-6 forskyves i tid når skattelovgivningen foreskriver endring av fastsettingen som følge av omstendigheter som inntrer etter fastsettingen. Fristen starter i slike tilfeller å løpe ved utgangen av det kalenderåret vilkårene for endring ble oppfylt.

Til § 12-8 Unntak fra fristene for å ta opp skattefastsetting mv. til endring

Bestemmelsens bokstav a fastsetter at fristene i § 12-6 ikke skal være til hinder for at en fastsetting tas opp til endring når endringen følger av eller forutsettes i utfallet av et søksmål. Bestemmelsen er en videreføring av ligningsloven § 9-6 nr. 5 bokstav c og merverdiavgiftsloven § 18-4 femte ledd, med unntak av at det etter skatteforvaltningsloven ikke foreslås å gjelde noen ettårsfrist for gjennomføring av endringen. Ordlyden «utfallet av et søksmål» er valgt for å understreke at endring som følger av utenrettslige forlik også omfattes av bestemmelsen.

Ifølge bokstav b skal endringsfristene i § 12-6 heller ikke være til hinder for at en fastsetting tas opp til endring når endringen skjer som følge av en uttalelse fra Sivilombudsmannen i en sak der den skattepliktige er part. Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 9-6 nr. 5 bokstav d.

Bokstav c er ny, og bestemmer at fristene i § 12-6 ikke er til hinder for at en fastsetting tas opp til endring når det er klart at vanskelige livsforhold hos den skattepliktige har ført til uriktig fastsetting.

Til § 12-9 Fordeling av kompetanse mellom Oljeskattekontoret og andre skattemyndigheter

Bestemmelsen viderefører petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav d første ledd. Etter bestemmelsen avgjør Oljeskattenemnda med bindende virkning for andre skattemyndigheter enn Klagenemnda for petroleumsskatt hvilke inntekts- og formuesposter som omfattes av petroleumsskatteloven § 5 første ledd, og hva som skal anses som skattepliktig inntekt og fradragsberettiget kostnad for finansielle poster som nevnt i petroleumsskatteloven § 3 d annet til syvende ledd.

Til § 12-10 Endring av skattefastsetting overfor trekkpliktige etter artistskatteloven, svalbardskatteloven og Jan Mayen-skatteloven

Etter denne bestemmelsen kan skattemyndighetene treffe vedtak om endring av skattefastsetting etter § 12-1 overfor den som har trekkplikt etter artistskatteloven, svalbardskatteloven og Jan Mayen-skatteloven. Ellers kan endringsvedtak bare treffes overfor den skattepliktige som skattefastsettingen gjelder.

Til § 12-11 Endring uten klage av andre enkeltvedtak enn vedtak om skattefastsetting

Bestemmelsen gir regler om endring av avgjørelser som er enkeltvedtak etter § 1-2 bokstav d, men som ikke er vedtak om skattefastsetting.

Første, annet og tredje ledd tilsvarer forvaltningsloven § 35 første, annet og tredje ledd. Begrepet «klageinstans» er ment å ha samme betydning som i skatteforvaltningslovens kapittel om klage, jf. lovforslaget § 13-3. Forvaltningsloven § 35 fjerde ledd anses ikke å ha relevans på skatteområdet, og det foreslås derfor ikke noen tilsvarende bestemmelse i skatteforvaltningsloven § 12-11.

Fjerde ledd tilsvarer forvaltningsloven § 35 femte ledd.

24.13 Til kapittel 13 Klage

Til § 13-1 Hvilke avgjørelser som kan påklages og hvem som har klagerett

Første ledd første punktum fastsetter at det er klagerett på «enkeltvedtak». Med enkeltvedtak menes en avgjørelse som treffes av skattemyndighetene i medhold av skatteforvaltningsloven og som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en bestemt skattepliktig, tredjepart eller trekkpliktig, jf. lovforslaget § 1-2 bokstav d.

Det følger av annet ledd første punktum at klageinstansens vedtak i klagesak ikke kan påklages. Bestemmelsen svarer til forvaltningsloven § 28 tredje ledd første punktum, og slår fast prinsippet om at det bare foreligger rett til ett klagetrinn. I annet punktum er det tatt inn unntak som innebærer at det er klageadgang på klageinstansens vedtak om å avvise klagen. Dette tilsvarer bestemmelsen i forvaltningsloven § 28 tredje ledd annet punktum. Adgangen til å påklage avvisningsvedtak skal likevel ikke gjelde dersom underinstansen traff vedtak om å avvise klagen eller underinstansen har prøvd avvisningsspørsmålet og kommet til at vilkårene for realitetsbehandling er til stede, jf. bokstav a og b. Bestemmelsen er begrunnet i at avvisningsspørsmålet i begge tilfeller vil være prøvd to ganger. Bokstav c og d fastsetter at det heller ikke er klageadgang på avvisningsvedtak når Kongen ville vært klageinstans og når klagen er avvist av en uavhengig klagenemnd.

Det er «den vedtaket retter seg mot» som har klagerett etter § 13-1, jf. første ledd første punktum. Alternativet «den vedtaket retter seg mot» skal tolkes strengt. I tillegg har den som er «endelig ansvarlig for den skattepliktiges skatt» klagerett over fastsettingsvedtak etter første ledd annet punktum. Alternativet «endelig ansvarlig for den skattepliktiges skatt» innebærer at tredjeparter som er endelig ansvarlige for skatten, også har rett til å klage over vedtak om skattefastsetting for den skattepliktige. Hvorvidt en tredjepart har et solidaransvar, beror på en tolkning av de ulike bestemmelsene om solidaransvar i skattelovgivningen.

Til § 13-2 Klage fra andre

Bestemmelsen har regler om klagerett for andre enn de som omfattes av § 13-1, og viderefører ligningsloven §§ 9-3 og 9-4 med enkelte endringer.

Første ledd bestemmer at aksjeselskap og allmennaksjeselskap kan klage over vedtak om verdsetting av aksjene i selskapet.

Det følger av annet ledd at selskap hvor deltakerne skattlegges etter skatteloven §§ 10-40 til 10-45, kan klage på vedtak om beregning av formue og inntekt fra selskapet.

Tredje ledd fastslår at boligselskap kan klage på vedtak om beregning av formue og inntekt fra selskapet.

Etter fjerde ledd har den som skal betale eiendomsskatt samme rett som den skattepliktige til å klage over avgjørelse som får betydning for eiendomsskatten.

Til § 13-3 Klageinstans

Bestemmelsen angir hvilke organer som er klageinstans i klagesaker etter skatteforvaltningsloven.

Første ledd fastslår lovens utgangspunkt om at klageinstansen er det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det organet som traff vedtaket. Bestemmelsen er i samsvar med forvaltningsloven § 28 første ledd. I medhold av denne bestemmelsen skal Skattedirektoratet avgjøre klager over skattekontorets vedtak om fastsetting av særavgifter og motorkjøretøyavgifter samt klager over skattekontorets vedtak om fastsetting av merverdiavgiftskompensasjon. Bestemmelsen innebærer også at direktoratet er klageinstans ved klager over andre enkeltvedtak enn vedtak om skattefastsetting som skattekontorene treffer.

Annet til femte ledd inneholder praktisk viktige bestemmelser om uavhengige nemnder som klageinstanser ved klage over vedtak om skattefastsetting.

Annet ledd første punktum bestemmer at Skatteklagenemnda er klageinstans ved klager over vedtak om formues- og inntektsskatt, Jan-Mayen-skatt, artistskatt, merverdiavgift og arbeidsgiveravgift. Annet punktum viderefører merverdiavgiftsloven § 19-1 første ledd annet punktum, og bestemmer at nemnda er klageinstans også ved klage over vedtak om registrering eller sletting i Merverdiavgiftsregisteret, når registrerings- eller slettingsvedtaket har direkte sammenheng med et vedtak etter lovforslaget § 12-1 som påklages samtidig. Etter tredje punktum skal Skatteklagenemnda også være klageinstans ved klage over vedtak fra Skattedirektoratet om ileggelse av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Det følger av fjerde punktum at saker forberedes for Skatteklagenemnda av sekretariatet for Skatteklagenemnda. Sekretariatet kan ikke instrueres i faglige spørsmål, jf. lovforslaget § 2-9 tredje ledd.

Tredje ledd første punktum bestemmer at Skatteklagenemnda for Svalbard er klageinstans ved klager over vedtak fra skattekontoret om fastsetting av skatt etter svalbardskatteloven. Bestemmelsen viderefører svalbardskatteloven § 4-2 og forskrift 4. desember 2007 nr. 1354 om ligningsmyndigheter for Svalbard § 1 annet ledd første punktum. Det følger av annet punktum at saker fremmes for Skatteklagenemnda for Svalbard av skattekontoret.

Fjerde ledd første punktum bestemmer at Klagenemnda for petroleumsskatt er klageinstans ved klager over vedtak om skatt på formue og inntekt fra utvinning og rørledningstransport som nevnt i petroleumsskatteloven § 5 første ledd. Bestemmelsen viderefører petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav b første ledd første punktum. Annet punktum fastsetter at Oljeskattekontoret fremmer saker for Klagenemnda for petroleumsskatt. Bestemmelsen viderefører petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav e første punktum.

Til § 13-4 Klagefrist. Oppreisning for oversittelse av klagefristen.

Første ledd angir hovedregelen om at klagefristen skal være seks uker. Bestemmelsen gjelder både klager på vedtak om skattefastsetting og andre avgjørelser som er enkeltvedtak etter § 1-2 bokstav d. Fristene beregnes etter reglene i § 5-5.

Annet ledd første punktum bestemmer at dersom klageren er avhengig av å få opplysninger fra skattemyndighetene for å klage, kan klageren levere klage innen seks uker etter at skattemyndighetene har sendt de nødvendige opplysningene. Bestemmelsen bygger på ligningsloven § 9-2 nr. 6, og innebærer i praksis at starttidspunktet for klagefristen utsettes når klageren mangler opplysninger for å kunne benytte seg av klageretten som følger av § 13-1. Annet punktum bestemmer at første gang en bolig verdsettes etter eiendomsskatteloven § 8 C, skal fristen for å klage over vedtak som får betydning for eiendomsskatten, være seks uker fra skatteseddelen mottas fra kommunen, jf. gjeldende bestemmelse i ligningsloven § 9-2 nr. 4 siste punktum.

Tredje ledd har bestemmelser om oppreisning for fristoversittelse dersom klageren ikke har klaget innen utløpet av klagefristen. Første punktum fastsetter at skattemyndighetene kan ta klagen under behandling selv om klagefristen er oversittet, dersom det er grunn til det under hensyn til blant annet klagerens forhold, spørsmålets betydning, sakens opplysning og den tid som er gått. Hensynene som framgår av lovteksten er de samme hensynene som skattemyndighetene skal ta i betraktning når de vurderer om det er grunn til å ta opp skattefastsettingen til endring etter § 12-1 første ledd. Det følger av annet punktum at en klage ikke kan tas under behandling som klagesak dersom det har gått mer enn ett år siden vedtaket ble truffet. Tilsvarende bestemmelser følger i dag av forvaltningsloven § 31 tredje ledd og ligningsloven § 9-2 nr. 8. Et vedtak om å avvise en klage som kommer inn innenfor ettårsfristen, kan påklages etter § 13-1. En klage som kommer inn etter at ettårsfristen er utløpt, skal behandles som en anmodning om at skattemyndighetene tar opp saken til endring av eget tiltak etter lovens kapittel 12. Det er ikke klagerett på eventuelle beslutninger fra myndighetene om ikke å bruke denne kompetansen.

Til § 13-5 Klagens adressat, form og innhold

Første ledd fastsetter at klagen skal leveres til det organet som traff vedtaket som påklages.

Etter annet ledd skal klagen være skriftlig.

Tredje ledd har bestemmelser om krav til klagens innhold. Første punktum fastsetter at klagen skal nevne det vedtak som det klages over, og om påkrevd gi opplysninger til bedømmelse av klagerett og av om klagefristen er overholdt. Bestemmelsen er en videreføring av forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav c. Annet punktum fastsetter at klagen skal inneholde bestemte påstander og redegjøre for de forhold påstandene bygger på, jf. ligningsloven § 9-2 nr. 2 annet punktum. Tredje punktum er en videreføring av merverdiavgiftsloven § 19-1 tredje ledd. Bestemmelsen slår fast at klage over vedtak om fastsetting av merverdiavgift ved skjønn på grunn av manglende levering av skattemelding, bare behandles når klageren samtidig med klagen sender inn skattemelding for den eller de terminer vedtaket gjelder.

Fjerde ledd bestemmer at dersom en klage inneholder feil eller mangler, skal organet som mottok klagen sette en kort frist for retting eller utfylling. Bestemmelsen svarer til forvaltningsloven § 32 tredje ledd.

Til § 13-6 Saksforberedelse i klagesak

Første ledd fastslår at de alminnelige saksbehandlingsreglene i lovens kapittel 5 gjelder tilsvarende, med mindre noe annet følger av § 13-6 selv.

Det følger av annet ledd at underinstansen skal avvise klagen dersom vilkårene for å behandle klagen ikke er oppfylt. Bestemmelsen er en videreføring av forvaltningsloven § 33 annet ledd tredje punktum. Ligningsloven inneholder ingen tilsvarende bestemmelse i dag.

Tredje ledd fastsetter at underinstansen kan endre vedtaket sitt dersom den finner klagen begrunnet. Underinstansens endringskompetanse etter denne bestemmelsen er begrenset til tilfeller hvor endringen er til klagerens fordel, ved at underinstansen må finne klagen «begrunnet». Endringen kan medføre at klageren gis helt eller delvis medhold i klagen. Videre kan endringen enten medføre at vedtaket oppheves, eller at det endres. Bestemmelsen er en videreføring av forvaltningsloven § 33 annet ledd annet punktum og ligningsloven § 9-8 nr. 1 annet punktum. Dersom underinstansens vedtak bare gir klageren delvis medhold i klagens påstand, kan vedtaket påklages etter § 13-1.

Det følger av fjerde ledd første punktum at underinstansen skal oversende saken til klageinstansen så snart den er tilrettelagt, jf. gjeldende bestemmelse i forvaltningsloven § 33 fjerde ledd første punktum. Annet punktum slår fast at underinstansen kan avgi uttalelse i saken.

Femte ledd første og annet punktum bestemmer at klageren skal sendes utkast til underinstansen uttalelse i saken og til eventuell innstilling til vedtak i nemnd. Dette gjelder likevel ikke for opplysninger som kan unntas fra innsyn etter § 5-4 femte ledd om forretningshemmeligheter, jf. tredje punktum.

Til § 13-7 Klageinstansens kompetanse

Første ledd første punktum fastslår at klageinstansen skal avvise saken dersom vilkårene for å behandle klagen ikke er oppfylt. Det framgår av annet punktum at klageinstansen ikke er bundet av at underinstansen har ansett klagevilkårene for å foreligge. Bestemmelsene svarer til forvaltningsloven § 34 første ledd.

Annet ledd første punktum fastsetter at klageinstansen skal prøve alle sider av saken og ta hensyn til nye omstendigheter dersom den tar klagen under behandling. Det følger av annet punktum at klageinstansen skal vurdere de synspunkter som klageren kommer med, og den kan også ta opp forhold som ikke er berørt av klageren. Annet ledd svarer til forvaltningsloven § 34 annet ledd første og annet punktum. Bestemmelsen pålegger klageinstansen å ta i betraktning alle de grunnene som klageren har framført, men den er ikke bundet til dette. Klageinstansen kan basere sin avgjørelse på andre grunnlag enn de som inngår i klagen.

Tredje ledd fastsetter at klageinstansen enten selv kan treffe nytt vedtak i saken, eller oppheve det og sende saken tilbake til underinstansen til ny behandling. Bestemmelsen svarer til forvaltningsloven § 34 fjerde ledd.

Til § 13-8 Fordeling av kompetanse mellom Klagenemnda for petroleumsskatt og andre skattemyndigheter

Bestemmelsen er en videreføring av petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav d første ledd. Etter bestemmelsen avgjør Klagenemnda for petroleumsskatt med bindende virkning for andre skattemyndigheter hvilke inntekts- og formuesposter som omfattes av petroleumsskatteloven § 5 første ledd, og hva som skal anses som skattepliktig inntekt og fradragsberettiget kostnad for finansielle poster som nevnt i petroleumsskatteloven § 3 d annet til syvende ledd.

Til § 13-9 Endring av klagenemndenes avgjørelser

Bestemmelsen er ny. Første ledd gir klagenemndene som omfattes av loven adgang til å endre sine egne vedtak dersom det foreligger nye omstendigheter og tungtveiende hensyn tilsier at saken tas opp. Endringsadgangen er ment som en sikkerhetsventil for tilfeller der det er helt klart at vedtaket er feil. Nemndas endringsadgang er begrenset til å gjelde innenfor den alminnelige femårsfristen i § 12-6 første ledd. Etter annet ledd kan en klagenemnd uavhengig av fristene i lovens kapittel 12, endre sitt vedtak som følge av en uttalelse fra Sivilombudsmannen i sak der den skattepliktige er part.

24.14 Kapittel 14 Administrative reaksjoner og straff

Til § 14-1 Tvangsmulkt

Formålet med tvangsmulkten er å fremtvinge levering av pliktige opplysninger. Tvangsmulkt vil være hovedreaksjonen overfor tredjeparter som ikke oppfyller sin opplysningsplikt. Etter første ledd kan skattemyndighetene ilegge en daglig løpende tvangsmulkt når opplysningsplikten etter lovens kapittel 7 eller kapittel 8 ikke oppfylles innen de frister som er satt, eller når det er åpenbare feil ved de opplysninger som gis. Tilsvarende gjelder når opplysninger som kreves etter kontrollreglene i §§ 10-1 til 10-3, 10-5, 10-6 og 10-7 ikke blir levert innen den fristen som er satt for levering av slike opplysninger. Tvangsmulkt kan også ilegges den som ikke retter seg etter et pålegg om bokføring innen fristen.

Annet ledd regulerer størrelsen på samlet tvangsmulkt. Tvangsmulkt som er ilagt for å fremtvinge levering av pliktige opplysninger kan maksimalt utgjøre 50 ganger rettsgebyret. Tvangsmulkt som er ilagt for at skattepliktig eller tredjepart skal rette seg etter et pålegg om bokføring, kan samlet utgjøre en million kroner.

Tredje ledd gir skattemyndighetene adgang til i særlige tilfeller å frafalle eller ettergi påløpt tvangsmulkt. Dette er en sikkerhetsventil for tilfeller hvor tvangsmulkten slår urimelig ut eller fastholdelse av tvangsmulkten ikke fremmer formålet om oppfyllelse.

Fjerde ledd innebærer en begrensning i adgangen til å ilegge tvangsmulkt. Det er ikke tilstrekkelig at levering er umulig. Det er i tillegg krav om at situasjonen ikke skyldes den ansvarliges egne forhold.

Departementet legger opp til at nivået på den daglig løpende tvangsmulkten reguleres i forskrift. Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om når pliktige opplysninger anses å ikke være gitt, om nivået på tvangsmulkten og utmåling av mulkten.

Bestemmelsen bygger på gjeldende bestemmelser om tvangsmulkt i ligningsloven § 10-6 nr. 1 og 2 og merverdiavgiftsloven § 21-1 første og annet ledd samt motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 5a og særavgiftsloven § 5a som begge viser til tollovens bestemmelser om tvangsmulkt.

Til § 14-2 Saksbehandlingsregler ved ileggelse av tvangsmulkt

Et varsel om tvangsmulkt vil være et enkeltvedtak i lovens forstand, og de generelle saksbehandlingsreglene i kapittel 5 vil derfor gjelde. Første ledd første punktum slår imidlertid fast at forhåndsvarsel etter § 5-6 kan unnlates før det treffes vedtak om tvangsmulkt.

Etter § 5-8 skal skattemyndighetene melde fra om enkeltvedtak til den vedtaket retter seg mot. Annet punktum gir særlige regler om innholdet i melding om vedtak om tvangsmulkt. I slik melding skal skattemyndighetene opplyse om hvilke plikter som ikke er oppfylt, fristen for når tvangsmulkten begynner å løpe og størrelsen på tvangsmulkten.

Annet ledd bestemmer at tvangsmulkten skal tilfalle statskassen.

Til § 14-3 Tilleggsskatt

Tilleggsskatt ilegges som en sanksjon overfor skattepliktige som ikke oppfyller opplysningsplikten. Bestemmelsen gjelder generelt på hele lovens område og bygger på ligningsloven § 10-2.

Første ledd inneholder de grunnleggende vilkårene for ileggelse av tilleggsskatt og slår fast at tilleggsskatt ilegges skattepliktig eller trekkpliktig som gir uriktig eller ufullstendig opplysning til skattemyndighetene eller unnlater å gi pliktig opplysning, når opplysningssvikten kan føre til skattemessige fordeler.

Tilleggsskatt for å unnlate å gi pliktige opplysninger vil fortrinnsvis være aktuelt for næringsdrivende og virksomheter, da lønnstakere og pensjonister som mottar forhåndsutfylt skattemelding for formues- og inntektsskatt mv. kan unnlate å levere denne når meldingen er riktig og fullstendig utfylt, jf. § 8-2 femte ledd.

Det følger av annet ledd at tilleggsskatt ikke skal ilegges når skattepliktiges eller trekkpliktiges forhold må anses unnskyldelig. Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 10-3 nr. 1 og innebærer en videreføring av dagens objektive modell med unnskyldningsgrunner.

Tredje ledd bestemmer at tilleggsskatten kan fastsettes samtidig med den skatten den skal beregnes av, eller ved en senere særskilt fastsetting. Videre framgår det at tilleggsskatt ikke kan ilegges utenfor fristene i §§ 12-6 til 12-8. Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 10-2 nr. 3.

Til § 14-4 Unntak fra tilleggsskatt

Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 10-3 nr. 2 og gjeldende praksis på avgiftsområdet. Etter bokstav a skal tilleggsskatt ikke fastsettes av riktige og fullstendige opplysninger som er forhåndsutfylt i skattemeldingen. Unntaket er en konsekvens og praktisk tilpasning til ordningen med leveringsfritak for selvangivelse som ble innført for lønnstakere og pensjonister i 2008.

Et unntak for tilleggsskatt ved åpenbare regne- eller skrivefeil følger av bokstav b.

Bokstav c lovfester gjeldende praksis på merverdiavgiftsområdet og slår fast at det ikke skal fastsettes tilleggsskatt når selger unnlater å beregne merverdiavgift av ordinær bokført omsetning, og det godtgjøres at kjøper har full fradragsrett, eller kjøper ville hatt rett til kompensasjon for merverdiavgiften etter merverdiavgiftskompensasjonsloven.

Etter bokstav d skal tilleggsskatt ikke fastsettes når skattepliktig frivillig retter eller utfyller opplysninger som er gitt tidligere, slik at det kan beregnes riktig skatt. Dette gjelder ikke hvis rettingen kan anses framkalt ved kontrolltiltak som er eller vil bli satt i verk, eller ved opplysninger som skattemyndighetene har fått fra andre. Tidligere ilagt tilleggsskatt skal ikke falle bort.

Etter bokstav e skal tilleggsskatt ikke fastsettes når denne vil bli under 1 000 kroner for hvert forhold, mens bokstav f slår fast at det ikke skal fastsettes tilleggsskatt når den skattepliktige er død. Dersom skattepliktig dør etter at tilleggsskatt er ilagt, skal kravet opprettholdes, selv om klage- og søksmålsfristen ikke er utløpt. Tilleggsskatten er da allerede blitt avdødes gjeld, og arvingenes overtakelse av denne innebærer ikke noe reelt ansvar for avdødes unndragelse.

Til § 14-5 Satser og beregningsgrunnlag for tilleggsskatt

Etter første ledd er den ordinære satsen for tilleggsskatt 20 prosent. Videre skal det i to tilfeller ilegges tilleggsskatt med en lavere sats enn 20 prosent. For det første skal tilleggsskatt ilegges med ti prosent når opplysningssvikten gjelder opplysninger som også er gitt ukrevd av arbeidsgiver eller andre tredjeparter som har opplysningsplikt etter kapittel 7. For det andre skal tilleggsskatt ilegges med ti prosent når opplysningssvikten gjelder opplysninger som selskapet har gitt etter § 8-9 for deltakere som skattlegges etter skatteloven §§ 10-40 til 10-48 om skattlegging av deltakere i ansvarlig selskap, kommandittselskap mv.

Tilleggsskatt skal beregnes av den skattemessige fordelen som er eller kunne vært oppnådd. På merverdiavgiftsområdet innebærer dette at tilleggsskatten skal beregnes av reduksjonen i beløpet for inngående merverdiavgift eller forhøyelsen av beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift slik som etter gjeldende rett. I saker hvor omsetning ikke er innberettet og skattemyndighetene må fastsette grunnlaget for både utgående og inngående merverdiavgift ved skjønn, skal tilleggsskatten beregnes av netto fastsatt avgift. Når det ilegges tilleggsskatt for ett forhold på merverdiavgiftsområdet, og det samtidig er gjort feil i skattepliktiges disfavør i det samme forholdet, skal tilleggsskatten beregnes av netto fastsatt avgift for forholdet. På avgiftsområdet for øvrig skal hver deklarasjon ses for seg ved beregningen av tilleggsskatten.

Annet ledd viderefører regelen i ligningsloven § 10-4 nr. 2 og slår fast at formues- og inntektstillegg som gir grunn for å anvende tilleggsskatt, anses å utgjøre den øverste delen av skattepliktiges formue og inntekt. Tredje ledd viderefører ligningsloven § 10-4 nr. 3 som bestemmer at når skattepliktig har et skattemessig underskudd, skal tilleggsskatten beregnes av den skatten som ville blitt fastsatt på grunnlag av den unndratte formuen eller inntekten. Det samme gjelder når den utlignede skatten er lavere enn den skatten som ville blitt fastsatt på grunnlag av den unndratte formuen eller inntekten.

Fjerde ledd gir nærmere regler om tidfestingsfeil. Reglene i bokstav a, b og c er en videreføring av ligningsloven § 10-4 nr. 4 bokstav a, b og c, og gjelder beregning av tilleggsskatt ved tidfestingsfeil knyttet til formue og inntekt, slik dette praktiseres i dag. Videre vil tilfeller hvor fradragsberettiget inngående merverdiavgift er innberettet for tidlig, falle inn under bokstav a når det foreligger legitimasjon (faktura) for den inngående merverdiavgiften.

Bokstav b slår fast at det foreligger en tidfestingsfeil når skattepliktig selv har oppgitt skattegrunnlaget i en senere periode, eller har unnlatt å fradragsføre en kostnad i en senere periode, før skattemyndighetene har tatt opp forholdet. I tillegg til å omfatte tilfellene som i dag behandles etter ligningsloven § 10-4 nr. 4 bokstav b, vil bestemmelsen omfatte tilfeller hvor skattepliktig har innberettet merverdiavgiftspliktig omsetning eller uttak i en for sen periode, særavgiftspliktig grunnlag er innberettet i en for sen periode eller lønnsutbetalinger som det skal beregnes arbeidsgiveravgift av er innberettet i en for sen periode. Det er et vilkår at den for sene innberetningen er gjennomført før skattemyndighetene avdekker forholdet.

Bokstav c bygger på ligningsloven § 10-4 nr. 4 bokstav c. I tillegg vil tilfeller på merverdiavgiftsområdet, arbeidsgiveravgiftsområdet og særavgiftsområdet kunne omfattes av bestemmelsen. Med «grunnlaget» siktes det til blant annet inntekt, omsetning, lønnskostnad som grunnlag for arbeidsgiveravgift, og særavgiftsgrunnlag. Alternativet «kostnaden unnlatt fradragsført» relaterer seg bare til formues- og inntektsskatt.

Tilleggsskatt skal ved tidfestingsfeil beregnes av kredittfordelen ved at den inngående avgiften er bokført for tidlig, jf. fjerde ledd første punktum.

Skattepliktig som ikke leverer skattemelding innen fristen, kan ilegges tvangsmulkt etter § 14-1. Dersom en skattepliktig likevel ikke leverer meldingen, ilegges tilleggsskatt for unnlatt levering etter § 14-3. Femte ledd slår fast at ilagt tvangsmulkt skal komme til fradrag i beregnet tilleggsskatt i slike tilfeller.

Til § 14-6 Skjerpet tilleggsskatt

Skjerpet tilleggsskatt ilegges i tillegg til tilleggsskatt etter § 14-3 ved grove overtredelser av opplysningsplikten. Det vil ikke være aktuelt å ilegge skjerpet tilleggsskatt når tilleggsskatt er ilagt med ti prosent. Første ledd slår fast at skjerpet tilleggsskatt ilegges ved grov uaktsom eller forsettlig opplysningssvikt, når skattepliktig forstår eller bør forstå at det kan føre til skattemessige fordeler. De objektive vilkårene er de samme som for ileggelse av ordinær tilleggsskatt. Videre er det krav om at opplysningssvikten er grovt uaktsom eller forsettlig. Det er tilstrekkelig med simpel uaktsomhet for vilkåret knyttet til konsekvensen av opplysningssvikten.

Etter siste punktum kan de mer objektive unntaksreglene for ileggelse av tilleggsskatt i lovutkastet § 14-4 annet ledd komme til anvendelse.

Annet ledd er en videreføring av ligningsloven § 10-5 nr. 2 annet punktum.

Tredje ledd bestemmer at skjerpet tilleggsskatt skal ilegges med 20 eller 40 prosent. Satsen på 40 prosent skal være forbeholdt de mer grove sakene hvor unndragelsene er planlagte, velorganiserte eller satt i system, som for eksempel saker med fiktiv fakturering. Mange av disse sakene vil igjen være så grove og store at de bør anmeldes og forfølges i straffesporet.

Fjerde ledd viderefører ligningsloven § 10-5 nr. 4 og vil bare gjelde for tilleggsskatt beregnet av formues- og inntektsskatt.

Til 14-7 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen gir skattemyndighetene adgang til å ilegge et overtredelsesgebyr som en sanksjon for manglende oppfyllelse av opplysningsplikten og i enkelte andre tilfeller.

Første ledd angir de ulike tilfellene hvor overtredelsesgebyr kan ilegges. Etter bokstav a kan overtredelsesgebyr ilegges når tredjeparter ikke gir pliktige opplysninger etter bestemmelsene i kapittel 7 og enkelte bestemmelser i kapittel 10.

Bokstav b omfatter tilfeller hvor skattepliktig og tredjepart ikke gir adgang til kontrollundersøkelser. Bestemmelsen retter seg først og fremst mot kontrollundersøkelser etter § 10-4 som gir hjemmel for kontroll hos opplysningspliktige, men omfatter også kontroll av motorvogn etter § 10-8.

Sanksjon i form av overtredelsesgebyr ved brudd på plikten til å føre og oppbevare personalliste gitt i medhold av bokføringsloven følger i dag av ligningsloven § 10-9. I bokstav c er adgangen til å ilegge tilsvarende sanksjon videreført.

Annet ledd slår fast at tredjepart som er ilagt tvangsmulkt ikke skal ilegges overtredelsesgebyr for samme opplysningssvikt. I praksis vil det derfor relativt sjelden være aktuelt å ilegge overtredelsesgebyr overfor tredjepart som ikke har oppfylt opplysningsplikten etter kapittel 7.

Tredje ledd har regler om utmåling av overtredelsesgebyret. Overtredelsesgebyr for brudd på tredjeparts opplysningsplikt eller plikten til å føre og oppbevare personalliste skal normalt utgjøre ti rettsgebyr. Etter annet punktum kan gebyret dobles dersom overtredelsesgebyr er ilagt etter samme bestemmelse de siste tolv måneder. Opplysningsplikten for den enkelte etter bokstav a og c omfatter normalt opplysninger om et større antall personer eller forhold. For å oppnå proporsjonalitet mellom omfanget av opplysningsplikten og størrelsen på overtredelsesgebyret er det i tredje punktum gitt adgang til å utmåle et tilleggsgebyr avhengig av omfanget av opplysningssvikten.

Fjerde ledd har regler om utmåling når det ilegges overtredelsesgebyr ved manglende medvirkning til kontroll. I slike tilfeller kan det ilegges gebyr med inntil 50 rettsgebyr.

Femte ledd bestemmer at overtredelsesgebyr ikke skal ilegges når oppfyllelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige. Unntaket vil for eksempel kunne være aktuelt dersom det skjer en svikt i skattemyndighetenes elektroniske systemer, som umuliggjør levering av opplysninger.

Sjette ledd slår fast at tvangsmulkten skal tilfalle statskassen.

Etter syvende ledd kan departementet i forskrift fastsette nærmere regler om grunnlaget for beregningen og om utmålingen av overtredelsesgebyret. Bestemmelsen kan blant annet benyttes til å gi regler om når det skal ilegges tilleggsgebyr etter tredje ledd tredje punktum og størrelsen på dette.

Til § 14-8 Varsel

Bestemmelsen slår fast at ved varsel etter § 5-6 skal skattepliktig eller tredjepart ha minimum tre ukers frist for å uttale seg før tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr ilegges. Varsel kan imidlertid unnlates når overtredelsesgebyr ilegges på stedet. Bestemmelsen bygger på ligningsloven § 10-2 nr. 2 og gjeldende praksis for de øvrige skatteartene.

Til § 14-9 Veiledning om taushetsrett mv.

Bestemmelsen gjelder plikt for skattemyndighetene til å opplyse den som blir pålagt å svare på spørsmål eller å utlevere opplysninger i sak om tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr, om at han eller hun kan ha rett til å nekte å svare på spørsmålene eller utlevere opplysningene eller gjenstandene når dette kan utsette vedkommende for tilleggsskatt, overtredelsesgebyr eller straff. Det er i dag praksis for å omtale rettighetene etter EMK i varsel om tilleggsskatt etter ligningsloven og tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven. Bestemmelsen vil gjelde på hele skatte- og avgiftsområdet.

Til § 14-10 Utsatt iverksetting av vedtak om sanksjon

Første ledd slår fast at vedtak om administrativ sanksjon ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Tvangsmulkt er ikke en sanksjon og omfattes derfor ikke. Bestemmelsen gjelder ikke den underliggende skattefastsettingen, bare vedtaket om ileggelse av sanksjonen.

Etter annet ledd kan skattepliktig eller tredjepart som akter å prøve vedtakets gyldighet for domstolen, anmode om utsatt iverksetting. Ved slik anmodning skal det automatisk innvilges utsatt iverksetting. Virkningen av slik utsatt iverksetting vil være at kravet ikke må betales før etter utløpet av søksmålsfristen eller endelig rettsavgjørelse foreligger.

Til § 14-11 Domstolenes kompetanse ved prøving av vedtak om administrative sanksjoner

Bestemmelsen slår fast at ved prøving av vedtak om tilleggsskatt og overtredelsesgebyr kan retten prøve alle sider av saken. Det innebærer at retten kan prøve både faktum, saksbehandling, rettsanvendelse og forvaltningsskjønnet som sanksjonsvedtaket bygger på.

Til § 14-12 Straff for tredjeparts opplysningssvikt mv.

Første ledd rammer opplysningspliktig tredjepart som gir uriktig eller ufullstendig opplysning til skattemyndighetene. Bestemmelsen rammer også unnlatelse av å gi pliktig opplysning. Strafferammen er to år. Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 12-1 og merverdiavgiftsloven § 21-4 første og annet ledd, men med en tilføyelse slik at det klart framgår at straffansvaret også gjelder unnlatelse av å gi pliktige opplysninger. Grovt uaktsomme overtredelser av opplysningsplikten er straffbare etter annet ledd. Strafferammen er da ett år.

Til § 14-13 Straff for unnlatt medvirkning til kontroll mv.

Bestemmelsen slår fast at unnlatelse av å medvirke til kontrollundersøkelse kan straffes med fengsel inntil to år. Bestemmelsen gjelder både skattepliktige og tredjeparter og viderefører ligningsloven § 12-2, merverdiavgiftsloven § 21-4 tredje ledd, særavgiftsloven § 2 og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 2.

24.15 Kapittel 15 Søksmål mv.

Til § 15-1 Søksmål fra skattepliktige mv.

Det er etter første ledd den som har klageadgang over en avgjørelse etter loven, som kan reise søksmål om prøving av avgjørelsen. Det er også adgang til å gå til søksmål om klageinstansens avgjørelse i klagesaken.

Etter annet ledd avgjøres spørsmål om hvem som kan gå til søksmål om avgjørelser som ikke omfattes av første ledd, etter reglene i tvisteloven § 1-3.

Til § 15-2 Søksmål fra departementet eller en kommune

Første ledd viderefører departementets adgang til rettslig prøving av nemndenes avgjørelser i saker om fastsetting av skatt. Departementets adgang til å reise søksmål mot andre skattemyndigheters fastsettingsvedtak videreføres ikke i bestemmelsen.

Annet og tredje ledd gjelder kommuners adgang til å reise søksmål i skattesaker. Kommunene kan gå til sak i fordelingstvister og i saker som gjelder spørsmål av betydning for utskrivingen av eiendomsskatt. Kommunenes adgang til å reise til søksmål mot andre vedtak om skattefastsetting videreføres ikke.

Fjerde ledd om varsling av den søksmålet retter seg mot, viderefører merverdiavgiftsloven § 20-2 tredje ledd, og skal gjelde for alle skattearter som det offentlige kan gå til sak om.

Til § 15-3 Partsstilling

Bestemmelsen er i hovedsak en kodifisering av gjeldende praksis basert på en utstrakt bruk av delegasjonsvedtak. Bestemmelsen er også en videreføring av gjeldende rett etter ligningsloven § 11-1, merverdiavgiftsloven § 20-1 og petroleumsskatteloven § 6 nr. 3. De foreslåtte reglene angir hvem som utøver statens partsstilling ved all rettslig prøving av avgjørelser truffet i medhold av skatteforvaltningsloven.

Til § 15-4 Søksmålsfrist

Første ledd første punktum viderefører søksmålsfristbestemmelsen for skattepliktig i ligningsloven, merverdiavgiftsloven og petroleumsskatteloven, men vil også gjelde for søksmål fra myndighetene. Fristen begynner å løpe fra det tidspunkt vedtaket ble sendt den skattepliktige. Annet punktum fastsetter at det kan gis oppfriskning for oversittelse av søksmålsfristen etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14.

I annet ledd er det inntatt en ny regel om at klage til Sivilombudsmannen skal virke fristavbrytende, med mindre klagen åpenbart alene er motivert av et ønske om forlenget søksmålsfrist.

Det følger av tredje ledd at det beror på reglene i tvisteloven § 1-3 hvor lenge det er adgang til å gå til søksmål om prøving av andre avgjørelser enn avgjørelser etter første ledd.

Til § 15-5 Adgang til å stille vilkår for å reise søksmål

Bestemmelsen viderefører i hovedsak bestemmelsen i forvaltningsloven § 27 b. Adgangen til å stille vilkår for å reise søksmål utvides til også å gjelde søksmål i forbindelse med skatter som i dag omfattes av ligningsloven.

Til § 15-6 Fastsetting etter avsagt dom mv.

Bestemmelsens første og annet ledd viderefører ligningsloven § 11-1 femte ledd og merverdiavgiftsloven § 20-1 annet ledd, men får generell anvendelse på alle skatter som omfattes av loven.

Bestemmelsens tredje ledd viderefører ligningsloven § 11-1 nr. 3 første punktum. Regelen har sin bakgrunn i at det bare er staten som har partsstilling i skattesaker, selv om også kommuner kan være skattekreditorer for formues- og inntektsskatt.

Til § 15-7 Avgjørelse i fordelingstvist

Bestemmelsen viderefører ligningsloven § 11-3 og får bare betydning for skatt hvor kommuner er skattekreditorer.

24.16 Kapittel 16 Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover

Til § 16-1 Ikrafttredelse

Det følger av bestemmelsen at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tidspunkt oppheves ligningsloven i sin helhet. Departementet har med bistand fra Skattedirektoratet satt i gang et arbeid med å gjennomgå og revidere forskriftene på området. Det er også behov for enkelte endringer i Skatteetatens systemer. Departementet har behov for å se an fremdriften i disse arbeidene før ikrafttredelsestidspunktet endelig fastsettes.

Til § 16-2 Overgangsbestemmelser

I utgangspunktet vil loven gjelde for alle saker som skattemyndighetene behandler etter tidspunktet for lovens ikrafttredelse. På enkelte områder er det likevel behov for overgangsregler. Bestemmelsen gir overgangsregler for endringsfrister og administrative sanksjoner. I tillegg gis en generell hjemmel for departementet til å gi forskrift om overgangsbestemmelser.

Til toppen
Til dokumentets forside