Prop. 39 L (2015–2016)

Oppheving av lov om eierskap i medier og ny lov om åpenhet om eierskap i medier

Til innholdsfortegnelse

6 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

6.1 Lov om oppheving av lov om eierskap i medier

Departementet foreslår at medieeierskapsloven oppheves i sin helhet og at dette skjer fra den tid Kongen bestemmer. Departementet mener at loven bør oppheves samtidig med ikrafttredelsen av de foreslåtte endringene i konkurranseloven, jf. Prop. 37 L (2015–2016) Endringer i konkurranseloven (Konkurranseklagenemnda, kartellforlik m.m.).

6.2 Lov om åpenhet om eierskap i medier

Til § 1

Bestemmelsen angir lovens formål, som er å sikre åpenhet om eierforholdene i norske medier.

Til § 2

Bestemmelsen angir lovens virkeområde og viderefører medieeierskapsloven §§ 3 og 4. Forarbeider og praksis knyttet til disse bestemmelsene er derfor relevant. Loven omfatter foretak som driver dagspresse, fjernsyn, radio eller elektroniske medier, samt foretak som gjennom eierskap eller samarbeidsavtaler har innflytelse over slike foretak.

Foretaksbegrepet bygger på det tilsvarende begrepet i konkurranseloven. Praksis fra konkurransefeltet kan derfor være en relevant tolkingsfaktor.

Begrepene «fjernsyn» og «radio» må forstås på samme måte som samme begrep i kringkastingsloven (lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester).

Elektroniske medier vil omfatte elektroniske tjenester som har tilsvarende formål og funksjon som dagspresse, fjernsyn eller radio, dvs. massemedier som tilbyr redigert formidling av nyheter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt. Dette innebærer at tjenester som sosiale medier og søkemotorer, eller rene distribusjonskanaler som f.eks. kabelselskaper og nettleverandører, ikke vil omfattes av virkeområdet.

Til § 3

Bestemmelsen fastsetter Medietilsynets oppgaver, og at tilsynet skal bidra til å skape større åpenhet, oppmerksomhet og kunnskap om eierforholdene i norske medier. Andre punktum slår fast at Medietilsynet skal innhente og systematisere informasjon om eierforholdene og gjøre informasjonen tilgjengelig for allmennheten. Bestemmelsen angir bare Medietilsynets oppgaver og gir ingen noe rettskrav på at tilsynet skal gjøre informasjon tilgjengelig. Spørsmålet om allmennhetens innsyn i Medietilsynets dokumenter reguleres på vanlig måte av offentleglova og annen lovgivning som gir allmennheten rett til innsyn.

Det vil være opp til tilsynet selv å vurdere nærmere hvordan informasjonsoppgaven bør ivaretas og hvilke virkemidler som er best egnet til å nå fram til et bredest mulig publikum. Mao opprettholdes ikke medieeierskapslovens krav om en årlig skriftlig rapport.

Til § 4

Første ledd etablerer en plikt til å oppgi de opplysninger Medietilsynet krever for å kunne utføre sine oppgaver etter loven, dvs. å skape større åpenhet, oppmerksomhet og kunnskap om eierforholdene i norske medier, jf. § 3. Denne plikten påhviler enhver. Andre punktum slår fast at opplysningsplikten ikke er begrenset til informasjon om formelt eierskap, men også kan omfatte samarbeidsavtaler som gir en avtalepart tilsvarende innflytelse over det redaksjonelle produktet som eierskap. Bestemmelsen viderefører opplysningsplikten i medieeierskapslovens § 13. Forarbeider og praksis knyttet til denne bestemmelsen er derfor relevant.

Andre ledd slår fast at opplysninger som kreves etter første ledd kan gis uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Bestemmelsen tilsvarer medieeierskapsloven § 13 fjerde ledd.

Til § 5

Paragrafen gir bestemmelser om tvangsmulkt.

Første ledd gir Medietilsynet kompetanse til å ilegge tvangsmulkt for å sikre at vedtak med pålegg om å gi opplysninger etter § 4 første ledd blir overholdt. Tvangsmulkt kan ikke ilegges dersom det er umulig for den som er ilagt opplysningsplikt å oppfylle denne plikten.

Av andre ledd fremgår at tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller som et engangsbeløp. Ved løpende mulkt vil den løpe til det lovstridige forhold er rettet, det vil si at kostnadene med å opprettholde det lovstridige forholdet øker med varigheten.

I tredje ledd er det foreslått en lempningsregel. Regelen skal særlig ivareta situasjoner hvor det etter at vedtaket er fattet, inntrer forhold som tilsier at det ville være urimelig å forfølge vedtaket. Dette er ment å være en unntaksregel som kan benyttes som en sikkerhetsventil.

Til § 6

Bestemmelsen fastsetter at Medieklagenemnda er klageinstans for vedtak etter loven. Dette gjelder vedtak om opplysningsplikt etter § 4 og vedtak om tvangsmulkt etter § 5.

Etter forslaget vil klager på vedtak fattet i medhold av andre lovverk fortsatt følge forvaltningslovens hovedsystem om at klager blir behandlet av overordnet departement. For eksempel skal departementet behandle klager på Medietilsynets vedtak om sakskostnader etter forvaltningsloven § 36.

Klagenemnda kan ikke omgjøre Medietilsynets vedtak etter eget tiltak.

Til § 7

Bestemmelsen slår fast at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Departementet legger til grunn at loven bør tre i kraft fra samme tidspunkt som opphevingen av medieeierskapsloven, slik at Medietilsynets informasjonsoppgaver og hjemmel til å kreve opplysninger videreføres.