Prop. 39 L (2016–2017)

Lov om eierseksjoner (eierseksjonsloven)

Til innholdsfortegnelse

23 Kompetansefordelingen mellom Kartverket og kommunene

23.1 Utvalgets mandat

Utvalget ble i mandatet bedt om å se på kompetansefordelingen mellom kommunen som lokal seksjoneringsmyndighet og Kartverket som tinglysingsmyndighet.1

23.2 Dagens kompetansefordeling

Dagens kompetansefordeling følger direkte og indirekte av reglene i eierseksjonsloven kapittel II. I § 5 heter det at «eierseksjoner opprettes ved tinglysing av kommunalt seksjoneringsvedtak», mens § 11 første ledd har nærmere regler om kompetansefordelingen.

Kommunen skal behandle seksjoneringssøknaden, og påse at seksjoneringen oppfyller de materielle vilkårene i eierseksjonsloven, jf. eierseksjonsloven § 8. Dersom kommunen finner at vilkårene for seksjonering ikke er oppfylt, skal den avslå søknaden. Dersom kommunen finner at vilkårene for seksjonering er oppfylte, skal den innvilge søknaden. Både avslag på søknad om seksjonering og et positivt seksjoneringsvedtak er enkeltvedtak som kan påklages av både søkeren og andre med rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 28.2 Når eventuelle klager over seksjoneringsvedtaket er avgjort og vedtaket er endelig, skal kommunen føre seksjonene i matrikkelen. Til slutt skal kommunen sende vedtaket til tinglysing. Når saken er tinglyst, skal kommunen bekrefte at saken er fullført med å utstede matrikkelbrev for seksjonene.

Eierseksjonslovens eneste regler om Kartverkets oppgaver finnes i § 5 og i § 11 første ledd. Førstnevnte bestemmelse sier at «eierseksjoner opprettes ved tinglysing av kommunalt seksjoneringsvedtak», mens § 11 første ledd sier at kommunen skal sende nødvendig dokumentasjon til Kartverket for tinglysing. For øvrig er dagens regler om Kartverkets oppgaver ulovfestede.

Ansvaret for en konkret tinglysing ligger til «registerfører» i Kartverket. Det er vanlig å si at registerførerens oppgave er å foreta en dokumentkontroll eller en formalkontroll. Dette betyr blant annet at registerføreren skal kontrollere at rette vedkommende har signert søknaden og at det ikke er heftelser som kan være til hinder for seksjonering (for eksempel en urådighetserklæring).3 Registerføreren skal som et utgangspunkt ikke kontrollere at kommunen har gjort en riktig vurdering av om vilkårene for seksjonering er oppfylte. Likevel er det praksis for at registerføreren kan nekte tinglysing dersom han i dokumentkontrollen skulle oppdage at materielle seksjoneringsvilkår åpenbart ikke er oppfylt. Denne praksisen går i hovedsak ut på å overprøve materielle vilkår som ikke har innslag av skjønn. Et eksempel kan være dersom en bruksenhets hoveddel, i strid med dagens § 6 første ledd tredje punktum, har inngang gjennom en annen seksjon. Kommunens vurdering av mer skjønnsmessige materielle vilkår skal registerfører derimot ikke overprøve. Men hvor går grensen for hva som åpenbart er i strid med loven og hvilke vilkår som er av skjønnsmessig art? Utvalget viste til at dette utgangspunktet i rettsteorien er formulert som at registerføreren skal «fiske med grovmasket garn».4 Videre viste utvalget til at Høyesterett har gitt uttrykk for et tilsvarende standpunkt i en kjennelse inntatt i Rt. 2004 side 883, der flertallet uttaler:5

Tinglysingsloven pålegger registerføreren å undersøke om det dokument som innleveres, har mangler som hindrer tinglysing. Plikten omfatter imidlertid ikke undersøkelse av dokumentets materielle rettmessighet med mindre den rettsstiftelse det er tale om, åpenbart er urettmessig.

Dersom registerføreren finner at dokumentasjonen er i orden, skal seksjoneringsdokumentasjonen tinglyses. Dette skjer ved at det opprettes ett grunnboksblad for hver seksjon. Når seksjoneringsvedtaket er tinglyst, skal registerføreren sende melding til kommunen om dette.

23.3 Utvalgets vurderinger

Etter utvalgets syn (side 87) fungerer kompetansefordelingen mellom Kartverket og kommunene i seksjoneringssaker tilfredsstillende, men ikke optimalt. Utvalget viste til at mange mindre kommuner ikke har den spisskompetansen som kan være nødvendig for å vurdere vanskelige seksjoneringsspørsmål. En større grad av sentralisering av saksbehandlingen av seksjoneringssaker – eventuelt i et statlig organ som Kartverket – ville etter utvalgets syn kunne bidra til å samle kunnskap og erfaring på ett sted. En sentralisering ville kunne utjevne den kompetanseforskjellen som eksisterer mellom de større kommunene som har dedikerte saksbehandlere til seksjoneringssaker, og de mindre kommunene hvor det bare er et fåtall seksjoneringer i året. Utvalget mente at dette også trolig ville gi en mer ensartet praksis.

På den annen side mente utvalget at det fortsatt er sider ved seksjoneringssakene som gjør det ønskelig og nødvendig å ha en geografisk nærhet til eiendommen som skal seksjoneres. Det gjelder både i saker der det er behov for befaring og i saker hvor det kreves oppmåling av utendørs tilleggsdeler. Videre mente utvalget at det er en betydelig fordel for publikum at den som behandler seksjoneringssaken, har en geografisk nærhet til eiendommene. Søkeren har da mulighet til å gjennomføre forhåndskonferanser og til å ha en løpende dialog med saksbehandleren underveis. Oppstår det spesielle problemstillinger under behandlingen, kan saksbehandleren og søkeren samarbeide for å løse disse. En slik samhandling og dialog med tinglysingsmyndigheten har derimot vist seg å være vanskelig å få til etter at Kartverket fikk rollen som sentral tinglysingsmyndighet. Det har blant annet sammenheng med den fysiske avstanden mellom Kartverket og de fleste brukerne.

Med mindre det skulle skje en omfattende reform av oppgavefordelingen mellom kommunene og statlige organer når det gjelder matrikkelføringen, kunne ikke utvalget se at det var grunnlag for å foreslå endringer kun for oppgavefordelingen i seksjoneringssaker. Utvalget konkluderte derfor med at kompetanseforholdet mellom Kartverket og kommunene ikke burde endres.

23.4 Høringsinstansenes syn

Kartverket og Stavanger kommune uttalte seg i høringen.

Kartverket skriver:

Kartverket mener videre at det i utredningen på side 86–87 er søkt redegjort for kompetansefordelingen mellom kommunen og tinglysingsmyndigheten på en konstruktiv måte. Etter vår oppfatning er det uklarhet med hensyn til hvilken myndighet som skal kontrollere hva, samt spørsmålet om i hvor stor grad tinglysingsmyndigheten kan overprøve de kommunale vurderinger i seksjoneringssaker. Uklarheten synes gå tilbake til tidligere omkamper ved vedtakelse av eierseksjonsloven i 1997, og ved senere vedtakelse av endringer i eierseksjonsloven ved innføring av matrikkelloven. Det er svært ønskelig at departementet følger opp i lovproposisjonen de føringer utvalget har gitt om nevnte kompetansefordeling.

Stavanger kommune mener at det er en stor fordel for innbyggerne at de kan ta direkte kontakt med saksbehandlerne for å få svar på spørsmål og hjelp med seksjoneringspapirene. Kartverkets gjennomgang av seksjoneringssøknaden før denne blir tinglyst, øker etter kommunens syn sannsynligheten for at mangler blir oppdaget og bidrar til en betydelig kvalitetsheving og klarhet i dokumentene. Videre mener Stavanger kommune at mindre kommuner ofte mangler spisskompetanse om seksjonering, og at fremtidige kommunesammenslåinger kan medvirke til at kompetansen på området blir mer samlet. Kommunen viser også til at det er mulig å samarbeide over kommunegrensene. Stavanger kommune opplyser at de jevnlig får henvendelser fra andre kommuner om seksjonering.

23.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at spørsmålet om organiseringen av eiendomsoppmålingen med forslag til endringer i matrikkellova er sendt på høring med høringsfrist 21. november 2016. Forslaget legger til rette for en mer fleksibel organisering av eiendomsoppmålingen basert på oppmåling som profesjonsregulert tjenesteyting. Både kommuner og landmålerforetak skal etter forslaget kunne tilby slike tjenester. Forslaget tar til orde for at det overordnede ansvaret for føring av eiendomsopplysninger legges til Kartverket, blant annet for bedre integrering av matrikkelføring og tinglysing. Departementet vil avvente denne høringen før det eventuelt foreslås lovendringer om oppgavefordelingen i seksjoneringssaker. Hovedtrekkene i kompetanse- og oppgavefordelingen er imidlertid beskrevet mer presist i dette lovforslaget, se nærmere lovforslagets kapittel III.

Fotnoter

1.

I dagligspråket defineres kompetanse gjerne som evnen til å klare en oppgave eller beherske et yrke. I juridisk språkbruk har begrepet en mye mer presis betydning, der kompetanse er synonymt med myndighet til å treffe avgjørelser.

2.

Høgskolen i Bergens undersøkelse avdekket at det fra loven trådte i kraft 1. januar 1998 og frem til undersøkelsen ble avsluttet i desember 2012 kun var 59 klagesaker. Undersøkelsen antyder ikke noe om hva som kan være årsaken til at antallet er så lavt. Fylkesmennene har i sin årsrapportering for 2015 registrert seks klagesaker.

3.

En urådighetserklæring er et tinglyst forbud mot at en eiendom for eksempel kan selges eller pantsettes. En urådighetserklæring innebærer at den som har grunnbokshjemmel til eiendommen ikke kan råde fritt over eiendommen, men må ha samtykke fra en bestemt person for å kunne tinglyse dokumenter som gjelder eiendommen.

4.

Falkanger-Falkanger, Tingsrett, Oslo 2016, 8. utgave side 620.

5.

Kjennelsen gjaldt ikke seksjonering.

Til forsiden