Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 40 L (2017–2018)

Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsloven)

Til innholdsfortegnelse

3 Formål, definisjoner og anvendelsesområde

3.1 Lovens tittel

Hvitvaskingslovens nåværende tittel er «Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven)». Lovens offisielle korttittel er «hvitvaskingsloven».

Utvalget foreslår i NOU 2016: 27 punkt 2.1 at hvitvaskingslovens tittel skal videreføres med unntak av forkortelsen «mv.». Utvalget er usikre på hva «mv.» er ment å vise til, og foreslår derfor at denne strykes. Utvalget viser til at tittelen bør reflektere lovens formål og innhold, uten å være for lang. Korttittelen «hvitvaskingsloven» foreslås videreført.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget til lovtittel.

Departementet er enig med utvalget i at lovens tittel bør være dekkende og ikke for lang, og foreslår derfor at lovens tittel blir i samsvar med utvalgets utkast.

3.2 Formålsbestemmelse

3.2.1 Gjeldende rett

Gjeldende hvitvaskingslov § 1 lyder som følger:

«Lovens formål er å forebygge og avdekke transaksjoner med tilknytning til utbytte av straffbare handlinger eller med tilknytning til terrorhandlinger.»

I Ot.prp. nr. 3 (2008–2009) punkt 3.2.4 gir departementet uttrykk for at det er hensiktsmessig med en formålsbestemmelse i loven, og departementet mener videre at lovutvalgets utkast ga en god angivelse av lovens innhold. Departementets forslag avvek noe fra lovutredningsutvalgets utkast til formålsbestemmelse.

Lovutvalgets utkast benyttet heller ikke «hvitvasking» i ordlyden. I hvitvaskingsloven 2003 var derimot «hvitvasking» en del av formålsbestemmelsens ordlyd. Utvalget valgte bevisst å unnlate bruken av «hvitvasking» i utkastet til formålsbestemmelse, fordi lovens formål i siste instans er å forebygge og bekjempe all profittmotivert kriminalitet.

3.2.2 EØS-rett

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 1 nr. 1 lyder som følger:

«Dette direktiv har som mål å forhindre at Unionens finansielle system brukes til hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme.»

Direktivets fortale avsnitt 2 første punktum lyder som følger:

«Kredittinstitusjonenes og finansinstitusjonenes soliditet, integritet og stabilitet og tilliten til det finansielle system som helhet kan skades alvorlig av at kriminelle og deres medvirkende forsøker å skjule opprinnelsen til utbytte av kriminell virksomhet eller kanalisere penger fra lovlig eller ulovlig virksomhet til terroristformål.»

3.2.3 Utvalgets forslag

Utvalget drøfter en eventuell formålsbestemmelse og utformingen av denne i NOU 2016: 27 punkt 2.2. Utvalgets drøftelse er nært knyttet til spørsmålet om hvitvasking og terrorfinansiering skal defineres i hvitvaskingsloven.

Utvalget mener at hvitvaskingsloven fortsatt bør ha en formålsbestemmelse. Utvalget viser til fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 1 nr. 1 samt enkelte avsnitt i direktivets fortale. Utvalget uttaler så følgende:

«Direktivets hovedfokus i artikkel 1 nr. 1 er å forebygge at det finansielle system benyttes til hvitvasking og terrorfinansiering. Én begrunnelse for direktivet er etter fortalen at hvitvasking og terrorfinansiering kan skade finansiell sektors integritet, stabilitet og omdømme. Det er likevel vesentlig at direktivets målsetning ikke utelukkende er å beskytte finansiell sektor og det finansielle system i snever forstand, men å beskytte det økonomiske system og samfunnet som sådan mot hvitvasking og terrorfinansiering. Dette kommer frem i fortalen, som viser til at det indre marked og internasjonal utvikling kan bli skadelidende på grunn av hvitvasking, og at hvitvasking, terrorfinansiering og organisert kriminalitet er omfattende problemer som må adresseres på EU-nivå.
Flere av direktivets forpliktelser bekrefter at formålet med direktivet ikke bare er å beskytte finansiell sektor og det finansielle system i snever forstand, men å beskytte økonomien og samfunnet som sådan mot hvitvasking og terrorfinansiering. Blant annet er rapporteringspliktige pålagt å rapportere mistanke om hvitvasking og terrorfinansiering til myndighetene. Myndighetene skal benytte opplysningene i etterretningsvirksomhet, samt blant annet ved straffeforfølgning av hvitvasking og terrorfinansiering. Direktivet pålegger også rapporteringspliktige å lagre opplysninger, og på forespørsel gi opplysningene til myndighetene for bruk i anti-hvitvaskings- og terrorfinansieringsarbeid.
Utvalget bemerker for øvrig at det ikke er noen motsetning mellom å beskytte finansiell sektors integritet, stabilitet og omdømme, og mer generelt å beskytte det økonomiske system og samfunnet som sådan mot hvitvasking og terrorfinansiering. Det ene er avhengig av det andre, og det er tale om et gjensidig forhold og sammenfallende interesser mellom finansiell sektor og myndighetene: Det er i finansiell sektors interesse at myndighetene gir beskyttelse gjennom forebygging, avdekking og sanksjonering av hvitvasking og terrorfinansiering. For at myndighetene skal kunne beskytte det økonomiske system og samfunnet som sådan mot hvitvasking og terrorfinansiering, er de avhengig av at finansiell sektor bidrar, slik direktivet foreskriver.»

På bakgrunn av disse betraktningene finner utvalget at formålsbestemmelsen ikke bør begrenses til å beskytte det finansielle systemet som sådan, men mer generelt angi at lovens formål er å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering. Samtidig foreslår utvalget at formålsbestemmelsen i større grad enn i dag tydeliggjør de rapporteringspliktiges rolle ved forebyggingen og avdekkingen av hvitvasking og terrorfinansiering. Utvalget viser her særlig til direktivets fokus på beskyttelsen av det finansielle system.

Utvalget redegjør nærmere for hva som er begrunnelsen for å bekjempe hvitvasking. Utvalget viser til totalt seks grunner: Hensynet til finansiell sektors integritet, stabilitet og omdømme, hvitvasking genererer annen kriminalitet, hvitvasking minsker statens skatteproveny, konkurransevridende konsekvenser av hvitvasking, hvitvasking kan skade et lands økonomiske utvikling og økonomisk utvikling i videre forstand, samt hensynet til effektiv bekjempelse av profittmotivert kriminalitet.

3.2.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge er enig i at hensikten om å beskytte det finansielle system og det økonomiske system og samfunnet som sådan bør fremkomme av lovteksten. Finans Norge viser til at dette kan bidra til større forståelse for behovet for solid forankring av relevante tiltak hos foretakene som underlegges loven og også ytterligere understreke behovet for tett dialog og godt samarbeid mellom finansnæringen og relevante myndigheter.

Næringslivets Hovedorganisasjon mener det er uklart hvilken betydning formålsbestemmelsens henvisning til beskyttelse av det finansielle system er ment å skulle ha.

Skatteetaten mener at forslaget til § 2 om definisjoner ikke tar tilstrekkelig høyde for det vide formålet til gjeldende hvitvaskingslov og fremhever at dette på sikt kan skape uklarhet om særlig Skatteetatens tilgang til og bruk av opplysninger. Skatteetaten mener det ikke bør være tvil om at etaten kan bruke opplysningen til undersøkelse av om skattepliktig har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger eller har unnlatt å gi pliktig opplysning. Skatteetaten er også bekymret for at lovutkastet kan virke begrensende på rapporteringspliktiges undersøkelser ved mistanke om skatteunndragelser, siden dette bare fremkommer av forarbeidene og ikke lovtekstens definisjon av hvitvasking. Skatteetaten foreslår derfor at ordlyden endres slik at det tydelig fremgår at lovens formål også inkluderer å forebygge og avdekke profittmotivert kriminalitet.

3.2.5 Departementets vurderinger

Departementet foreslår en formålsbestemmelse i hvitvaskingsloven, se lovforslaget § 1. Departementet deler utvalgets vurdering og beskrivelse av formålet med tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering, se punkt 3.2.3. Oppsummert er formålet med tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering ikke bare å skjerme det finansielle systemet, men også å beskytte det økonomiske systemet og samfunnet som helhet mot hvitvasking og terrorfinansiering. Departementet viser til utvalgets vurderinger, og foreslår at formålsbestemmelsen viser til både det finansielle og økonomiske system, samt samfunnet som helhet.

Skatteetaten bemerker i sin høringsuttalelse at det ikke bør være tvil om at etaten kan benytte opplysninger innhentet i samsvar med hvitvaskingsloven i sitt arbeid med å avdekke feilaktig, ufullstendig og manglende rapportering til skattemyndighetene.

Departementet presiserer at lovens formålsbestemmelse ikke er avgjørende for vurderingen av hvilke formål innsamlede opplysninger kan benyttes til. Lovens formål er å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering. Siden skatteunndragelser er en type profitt- og utbyttegenererende kriminalitet, er det ikke tvil om at opplysninger innhentet i samsvar med hvitvaskingsloven kan benyttes eksempelvis som ledd i skatteetatens kontrollvirksomhet. Departementet finner det imidlertid ikke hensiktsmessig å gi en mer generell formålsangivelse for hvitvaskingsloven for å sikre ett enkelt, konkret formål, i dette tilfellet skatteetatens behov for tilgang på opplysninger. Departementet anser det mer hensiktsmessig å presisere hvilken adgang Økokrim skal ha til å gi opplysninger til visse myndigheter. Departementet viser til vurderingene i punkt 7.3.6 og lovforslaget § 34.

Departementet presiserer at dette ikke er ment å begrense de generelle reglene i politiregisterloven og -forskriften om adgangen til å utlevere opplysninger fra EFE.

3.3 Definisjoner

3.3.1 Gjeldende rett

Gjeldende hvitvaskingslov § 2 nr. 1 til 4 definerer «rapporteringspliktige», «transaksjon», «reelle rettighetshavere» og «tilbydere av virksomhetstjenester». I tillegg defineres «politisk eksponert person» i § 15 tredje ledd og «tomt bankselskap» i § 16 tredje ledd.

I hvitvaskingsforskriften er definisjonen av «politisk eksponert person» presisert i § 11. Dessuten er «gyldig legitimasjon» definert i §§ 5 til 7.

Hvitvaskingsloven inneholder verken en definisjon av hvitvasking eller terrorfinansiering. I stedet benyttes flere ulike formuleringer i lovteksten for å henvise til fenomenene hvitvasking og terrorfinansiering. Når det gjelder «hvitvasking», benyttes både uttrykket «transaksjoner med tilknytning til utbytte fra straffbar handling» og en henvisning til straffeloven §§ 332, 335 og 337, se eksempelvis henholdsvis § 17 og § 16 første ledd nr. 2. Når det gjelder «terrorfinansiering», benyttes gjennomgående en henvisning til straffelovens bestemmelser. Det varierer imidlertid noe hvilke bestemmelser det vises til. Stort sett vises det til transaksjoner med tilknytning til forhold som rammes av straffeloven §§ 131 til 136 a, se f.eks. § 17. I § 16 første ledd nr. 2 vises det imidlertid til «bekjempelse av handlinger som beskrevet i §§ (…) 135», mens § 33 viser til både § 135 og «finansiering som beskrevet i straffeloven § 136 a».

3.3.2 EØS-rett

3.3.2.1 Innledning

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 1 inneholder definisjoner av hvitvasking og terrorfinansiering. I artikkel 3 defineres en rekke andre begreper. En del av disse er kun i begrenset grad benyttet i direktivteksten.

Direktivets artikkel 3 definerer blant annet «reell rettighetshaver», «tilbyder av virksomhetstjenester», «korrespondentforbindelse», «politisk eksponerte personer», «øverste ledelse», «forretningsforbindelse» og «spilltjenester».

3.3.2.2 Hvitvasking

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 1 nr. 3 definerer «hvitvasking» ved en henvisning til en rekke ulike handlinger nevnt i bokstav a til d. Definisjonen forutsetter at handlingene er foretatt forsettlig («when committed intentionally»), og lyder som følger:

«Ved anvendelsen av dette direktiv skal følgende handlinger betraktes som hvitvasking av penger når de begås forsettlig:
  • a) konvertering eller overføring av formuesgoder, der vedkommende vet at formuesgodene stammer fra kriminell virksomhet eller fra medvirkning til slik virksomhet, med sikte på å skjule eller tilsløre formuesgodenes ulovlige opprinnelse eller hjelpe en person som er delaktig i slik virksomhet, til å unndra seg de rettslige følger av sin virksomhet,

  • b) skjuling eller tilsløring av et formuesgodes beskaffenhet, opprinnelse, lokalisering, avhending eller forflytning eller rådigheten over det eller rettigheter knyttet til det, der vedkommende vet at formuesgodet stammer fra kriminell virksomhet eller fra medvirkning til slik virksomhet,

  • c) erverv, besittelse eller bruk av et formuesgode, der vedkommende på mottakstidspunktet vet at formuesgodet stammer fra kriminell virksomhet eller fra medvirkning til slik virksomhet,

  • d) medvirkning til, forbund om eller forsøk på å begå, bistand eller tilskyndelse til, tilretteleggelse av eller rådgivning med sikte på utførelse av en av handlingene nevnt i bokstav a), b) og c).»

«Hvitvasking» benyttes gjennomgående i direktivet.

3.3.2.3 Terrorfinansiering

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 1 nr. 5 definerer «terrorfinansiering» som ethvert bidrag eller innsamling av midler, direkte eller indirekte, med forsett om at pengene skal brukes eller viten om at midlene vil bli brukt, helt eller delvis, til å gjennomføre handlinger som beskrevet i Det europeiske råds rammebeslutning 2002/475/JHA om bekjempelse av terrorisme artikkel 1 til 4. Samme definisjon ble benyttet i tredje hvitvaskingsdirektiv.

Rammebeslutningen stiller krav om kriminalisering av terrorhandlinger, handlinger knyttet til terrorgrupper, handlinger knyttet til terroraktivitet samt medvirkning til, forsøk på og tilskyndelse til de foregående handlingene (med enkelte unntak). Terrorhandlinger, terrorgruppe og terroraktivitet defineres i beslutningens artikkel 1 til 3.

3.3.2.4 Reell rettighetshaver

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 nr. 6 definerer «reell rettighetshaver» som den eller de fysiske personene som i siste instans eier eller kontrollerer kunden eller på hvis vegne en transaksjon gjennomføres eller aktivitet utføres. Direktivet stiller minstekrav til hvem som skal anses å være reell rettighetshaver i «selskaper» og såkalte «trusts» og lignende juridiske arrangementer og stiftelser.

I foretak skal direkte eller indirekte eierskap eller kontroll over en tilstrekkelig andel av eierandelene eller stemmerettighetene i foretaket medføre at en fysisk person anses som reell rettighetshaver, se artikkel 3 nr. 6 bokstav a punkt i første ledd. Det samme gjelder dersom personen har kontroll over foretaket på annen måte. Disse reglene gjelder ikke for eierskap eller kontroll over selskap notert på regulert marked i EU eller annen markedsplass med tilsvarende internasjonale standarder knyttet til åpenhet om eierskapsinformasjon. I samme punkt annet ledd er det bestemt at eierskap over aksjer eller andre eierandeler på minst 25 prosent skal være en indikasjon på direkte eierskap. Om i stedet et foretak eier minst 25 prosent av eierandelene, skal kontroll over dette foretaket, enten direkte eller gjennom flere foretak, være en indikasjon på indirekte eierskap. Medlemsstatene kan bestemme at lavere eierandeler skal være en indikasjon på at en fysisk person er reell rettighetshaver.

Dersom det ikke er funnet en reell rettighetshaver etter å ha gjennomført «alle tenkelige muligheter», eller det er tvil om den som er identifisert er reell rettighetshaver, og forutsatt at det ikke er mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering, skal i stedet de fysiske personene i foretakets øverste ledelse regnes som reell rettighetshaver. I så fall skal rapporteringspliktige dokumentere hva som er gjort for å identifisere reell rettighetshaver på bakgrunn av kriteriene som er omtalt ovenfor.

Artikkel 3 nr. 6 bokstav b angir hvem som er reell rettighetshaver i truster. Her omfattes oppretteren («settlor»), forvalteren(e) («trustee(s)»), eventuell beskytter («protector»), de tilgodesette, eventuelt klassen av tilgodesette som har hovedinteressen i opprettelse av trusten, og alle andre fysiske personer som i siste instans utøver kontroll over trusten, direkte eller indirekte. Angivelsen av hvem som er reell rettighetshaver gjelder tilsvarende for andre juridiske arrangementer og stiftelser, se bokstav c.

3.3.2.5 Tilbyder av viksomhetstjenester

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 nr. 7 definerer tilbyder av virksomhetstjenester (på norsk «yter av tjenester til truster eller selskaper», på engelsk «trust or company service provider»). Dette omfatter fysiske og juridiske personer som i næring tilbyr visse tjenester til tredjepersoner. Tjenestene omfatter følgende:

  • «a) opprette selskaper eller andre typer juridiske personer,

  • b) fungere som eller sørge for at en annen person fungerer som medlem av ledelsen i et selskap, deltaker i et ansvarlig selskap eller innehar en lignende stilling i andre juridiske personer,

  • c) tilby forretningskontor, forretningsadresse, postadresse eller kontoradresse og andre tilknyttede tjenester til selskaper, ansvarlige selskaper eller andre typer juridiske personer eller ordninger,

  • d) fungere som eller sørge for at en annen person fungerer som forvalter for en klassisk trust eller lignende juridisk ordning,

  • e) fungere som eller sørge for at en annen person fungerer som nominell aksjeeier for en annen person enn et selskap notert på et regulert marked som er omfattet av opplysningsplikt i samsvar med unionsretten eller tilsvarende internasjonale standarder,»

3.3.2.6 Korrespondentforbindelse

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 nr. 8 definerer korrespondentforbindelse. Definisjonen omfatter både ytelse av banktjenester fra én bank (korrespondent) til en annen (respondent), og ytelse av lignende tjenester mellom andre kredittforetak og finansielle aktører, herunder for handel med verdipapirer eller overføring av midler. Eksemplene på banktjenester som nevnes i direktivet, er opprettelse av en foliokonto eller annen trekkonto med tilknyttede tjenester, som likviditetsstyring, internasjonale pengeoverføringer, sjekkavregning, oppgjørskontoer og valutatjenester.

3.3.2.7 Politisk eksponert person (PEP), nære familiemedlemmer og kjente medarbeidere

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 nr. 9 definerer politisk eksponert person (PEP). Den grunnleggende definisjonen omfatter fysiske personer som har eller har hatt en fremtredende offentlig funksjon. I bokstav a til h angis en rekke stillinger og verv som skal inkluderes i definisjonen. I annet ledd er det presisert at definisjonen ikke under noen omstendighet skal omfatte funksjonærer på mellomnivå eller mer underordnede funksjonærer («middle-ranking or more junior officials»). Bokstav a til h omfatter følgende:

  • «a) stats- og regjeringssjefer, ministre, stedfortredende ministre og statssekretærer,

  • b) medlemmer av parlamentet eller lignende lovgivende organer,

  • c) medlemmer av de styrende organer i politiske partier,

  • d) medlemmer av høyesterett, forfatningsrett eller annen høyere rettsinstans hvis avgjørelser ikke kan påklages annet enn under ekstraordinære omstendigheter,

  • e) medlemmer av en revisjonsrett eller styret i en sentralbank,

  • f) ambassadører, chargés d’affaires og høytstående offiserer i de væpnede styrker,

  • g) medlemmer av administrasjons-, ledelses- eller kontrollorganet til statseide foretak,

  • h) direktører, stedfortredende direktører, styremedlemmer og innehavere av tilsvarende verv i en internasjonal organisasjon.»

I tillegg defineres familiemedlemmer og personer som er kjent medarbeider til politisk eksponerte personer i artikkel 3 nr. 10 og 11. Familiemedlemmer omfatter ektefelle eller person som er likestilt med ektefelle, egne barn og barn av ektefelle eller person som er likestilt med ektefelle, samt foreldre. Personer som er kjent medarbeider omfatter fysiske personer som er kjent for i fellesskap å være de reelle eiere av juridiske enheter eller juridiske ordninger eller for å ha andre nære forretningsforbindelser med en PEP og fysiske personer som alene er de reelle eiere av en juridisk enhet eller ordning som er kjent for i praksis å ha blitt opprettet til fordel for en PEP.

3.3.2.8 Øverste ledelse

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 nr. 12 definerer øverste ledelse (engelsk «senior management», danske «øverste ledelse», svensk «företagsledning») som en ansatt eller funksjonær med tilstrekkelig kjennskap til foretakets risiko for å bli utsatt for hvitvasking og terrorfinansiering og tilstrekkelig kompetanse («seniority») til å ta avgjørelser om foretakets risikoeksponering. Det er presisert at øverste ledelse ikke i alle tilfeller må være et medlem av styret («board of directors»).

3.3.2.9 Spilltjenester

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 nr. 14 definerer spilltjenester («gambling services») som en tjeneste som består i å inngi et veddemål med pengeverdi i spill der utfallet er basert på tilfeldighet. Definisjonen presiserer at en tjeneste er en spilltjeneste også om det forekommer et element av ferdigheter, og nevner lotterier, kasinospill, pokerspill og tipping. Definisjonen omfatter tjenester uavhengig av om de tilbys på et fysisk sted eller formidles elektronisk.

3.3.3 FATFs anbefalinger

3.3.3.1 Definisjon av «hvitvasking» og «terrorfinansiering»

Anbefaling 3 stiller krav om kriminalisering av hvitvasking, og i forklarende note til anbefalingen sies det mer om hva som ligger i forpliktelse. Tilsvarende er gjort for terrorfinansiering i anbefaling 5 med forklarende note.

3.3.3.2 «Beneficial owner»

I FATFs ordliste er «beneficial owner» definert som den fysiske personen som i siste instans eier eller kontrollerer kunden og/eller den fysiske personen transaksjonen utføres på vegne av. Det inkluderer også fysiske personer som kontrollerer juridiske personer eller trusts og andre juridiske arrangementer.

I forklarende note til anbefaling 10 er det nærmere beskrevet hvem som vil være reell rettighetshaver i juridiske personer og trusts og andre juridiske arrangementer. I juridiske personer skal reell rettighetshaver identifiseres slik:

«(i.i) The identity of the natural persons (if any – as ownership interests can be so diversified that there are no natural persons (whether acting alone or together) exercising control of the legal person or arrangement through ownership) who ultimately have a controlling ownership interest in a legal person; and
(i.ii) to the extent that there is doubt under (i.i) as to whether the person(s) with the controlling ownership interest are the beneficial owner(s) or where no natural person exerts control through ownership interests, the identity of the natural persons (if any) exercising control of the legal person or arrangement through other means.»

Det er presisert at disse stegene er «cascading measures», slik at de skal tas i bruk etter tur i den grad det ikke identifiseres en reell rettighetshaver.

Det er ikke nødvendig å identifisere noen aksjeeier eller reell rettighetshaver i børsnoterte selskaper og majoritetseide datterselskaper av børsnoterte selskaper, forutsatt at det børsnoterte selskapet er underlagt regler som sikrer «adequate transparancy of beneficial ownership».

I juridiske arrangementer gjelder følgende:

«(ii.i) Trusts – the identity of the settlor, the trustee(s), the protector (if any), the beneficiaries or class of beneficiaries, and any other natural person exercising ultimate effective control over the trust (including through a chain of control/ownership);
(ii.ii) Other types of legal arrangements – the identity of persons in equivalent or similar positions.»

3.3.3.3 «Correspondent banking»

FATFs ordliste definerer «correspondent banking» slik:

«Correspondent banking is the provision of banking services by one bank (the «correspondent bank») to another bank (the «respondent bank»). Large international banks typically act as correspondents for thousands of other banks around the world. Respondent banks may be provided with a wide range of services, including cash management (e.g. interest-bearing accounts in a variety of currencies), international wire transfers, cheque clearing, payable-through accounts and foreign exchange services.»

3.3.3.4 «Politicially exposed person» (PEP)

FATFs ordliste definerer «politically exposed person» slik:

«Foreign PEPs are individuals who are or have been entrusted with prominent public functions by a foreign country, for example Heads of State or of government, senior politicians, senior government, judicial or military officials, senior executives of state owned corporations, important political party officials.
Domestic PEPs are individuals who are or have been entrusted domestically with prominent public functions, for example Heads of State or of government, senior politicians, senior government, judicial or military officials, senior executives of state owned corporations, important political party officials.
Persons who are or have been entrusted with a prominent function by an international organisation refers to members of senior management, i.e. directors, deputy directors and members of the board or equivalent functions.
The definition of PEPs is not intended to cover middle ranking or more junior individuals in the foregoing categories.»

3.3.4 Angivelsen av visse rapporteringspliktige etter vedtakelsen av finansforetaksloven

Angivelsen av rapporteringspliktige i hvitvaskingsloven er ikke blitt oppdatert etter vedtakelsen av finansforetaksloven 10. april 2015. Finansforetaksloven innebærer at uttrykket «finansinstitusjon» erstattes av «finansforetak», samtidig som «finansforetak» omfatter en noe annen krets foretak enn begrepet «finansinstitusjon» gjorde.

Hvitvaskingslovutvalget har i NOU 2016: 27 punkt 3.1.2 drøftet hvilke konsekvenser finansforetakslovens nye begrepsbruk skal få for hvitvaskingsloven. Utvalget foreslår at de enkelte foretakstyper som er å regne som finansforetak, ramses opp hver for seg. Utvalget viser blant annet til at «finansforetak», i motsetning til «finanstinstitusjon», omfatter pensjonsforetak. Pensjonsforetak er ikke underlagt hvitvaskingsloven, og utvalget foreslår heller ikke at de skal underlegges hvitvaskingsloven. I tillegg unngås det at eventuelle nye typer foretak som defineres som «finansforetak» uten videre underlegges hvitvaskingsloven.

Departementet er enig i de ovennevnte betraktningene. Departementet foreslår at de enkelte foretakstypene som inngår i definisjonen av finansforetak, se finansforetaksloven § 13, angis i hvitvaskingsloven, se forslaget til § 4 første ledd bokstav a, b, c, e, f, g og j.

3.3.5 Utvalgets forslag

3.3.5.1 Definisjon av «hvitvasking»

Utvalget drøfter i NOU 2016: 27 punkt 2.3.4.2 om «hvitvasking» skal defineres i norsk hvitvaskingslov. Utvalget legger til grunn at direktivets definisjon av «hvitvasking» tilsvarer handlinger som i norsk rett er kriminalisert som heleri og hvitvasking. Utvalget foreslår at hvitvasking bør defineres i hvitvaskingsloven og at uttrykket benyttes som koblingsord i loven. Utvalget oppsummerer slik:

«Ut fra hensynet til korrekt og mest mulig presis implementering av direktivet, konsekvent begrepsbruk i loven, kravet til presisjon, jf. legalitetsprinsippet, og pedagogiske hensyn finner utvalget at loven bør bruke «hvitvasking» som koblingsbegrep, og at hvitvasking bør defineres innledningsvis i loven.»

Utvalgets definisjon av hvitvasking består i en henvisning til handlinger som beskrevet i straffelovens bestemmelser om heleri (§ 332) og hvitvasking (§ 337). Utvalget legger til grunn at for alle praktiske formål kan rapporteringspliktige legge til grunn at all befatning med midler som er utbytte av straffbar handling vil være «hvitvasking» i hvitvaskingslovens forstand. Utvalget presiserer at en henvisning til de nevnte bestemmelsene er en henvisning til handlingene som objektivt sett beskrives, og ikke et krav om at subjektive vilkår for straff skal være oppfylt.

3.3.5.2 Definisjon av «terrorfinansiering»

På bakgrunn av at «hvitvasking» foreslås definert i hvitvaskingsloven, mener utvalget det er naturlig også å vurdere om «terrorfinansiering» skal defineres, se NOU 2016: 27 punkt 2.3.4.3. Utvalget legger til grunn at de handlingene som omfattes av rammebeslutning 2002/475/JHA i hovedsak er kriminalisert i straffeloven § 131 om terrorhandlinger, § 136 a om deltakelse i terrorgruppe og § 135 om terrorfinansiering. Utvalget foreslår derfor at terrorfinansiering defineres ved en henvisning til handlinger som beskrevet i straffeloven §§ 131 og 135 eller finansiering som beskrevet i § 136 a.

3.3.5.3 Reell rettighetshaver

Utvalget drøfter i NOU 2016: 27 punkt 2.3.4.4 enkelte endringer i definisjonen av reell rettighetshaver, på bakgrunn av endringene fra tredje hvitvaskingsdirektiv til fjerde hvitvaskingsdirektiv. Utvalget tar utgangspunkt i at fjerde hvitvaskingsdirektiv innebærer en forflytning av fokus fra terskelverdier for f.eks. eierskap til en vurdering av hvem som faktisk har kontroll over en juridisk person. Utvalget foreslår derfor at definisjonen i hvitvaskingsloven ikke lenger skal vise til grenser for innehav av eierandeler eller stemmerettigheter som grunnlag for å være reell rettighetshaver, men i stedet omtale dette som indikasjoner på at man er reell rettighetshaver.

Utvalget foreslår at unntaksmuligheten i tilfeller der det ikke er mulig å finne en reell rettighetshaver, reguleres i bestemmelsen om kundetiltak, se omtale i punkt 5.4.4.

Utvalget foreslår en klar angivelse av hvilke roller i bl.a. stiftelser som medfører at man er reell rettighetshaver. Forslaget innebærer blant annet at oppretter av stiftelse er reell rettighetshaver. Utvalget forstår direktivet slik at det ikke er rom for andre, nasjonale løsninger, se fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 nr. 6 bokstav c jf. bokstav b.

3.3.5.4 Tilbyder av virksomhetstjenester

Utvalget foreslår i NOU 2015: 12 punkt 3.5.3 endringer i definisjonen av tilbyder av virksomhetstjenester. Utvalgets forslag er vurdert av departementet i Prop. 76 L (2016–2017) kapittel 3, og departementet viser til omtalen der.

3.3.5.5 Korrespondentforbindelse

Utvalget foreslår i NOU 2016: 27 punkt 2.3.4.5 en definisjon av korrespondentforbindelse. Utvalget mener det er hensiktsmessig med en definisjon av begrepet fordi det kan virke fremmed for de fleste, og en definisjon vil kunne gjøre det lettere å gjøre seg kjent med hva det er. Det vises også til at både fjerde hvitvaskingsdirektiv og FATFs anbefalinger definerer korrespondentforbindelser. Utvalgets forslag bygger på direktivets definisjon.

3.3.5.6 Politisk eksponert person (PEP), nære familiemedlemmer og kjente medarbeidere

Utvalget foreslår i NOU 2016: 27 punkt 2.3.4.6 endringer i definisjonen i gjeldende rett av politisk eksponert person (PEP) på bakgrunn av endringer fra tredje til fjerde hvitvaskingsdirektiv, samt merknader i FATFs evalueringsrapport for Norge fra 2014. Utvalget forstår det slik at det er samsvar mellom definisjonene i fjerde hvitvaskingsdirektiv og FATFs anbefalinger.

Utvalget foreslår at definisjonen av PEP flyttes fra bestemmelsene om forsterkede kontrolltiltak, se gjeldende hvitvaskingslov § 15, til lovens innledende definisjonsbestemmelse. Utvalget viser til at definisjonen både blir lettere tilgjengelig og gir en mer hensiktsmessig utforming av lovbestemmelsen om forsterkede kundetiltak.

Utvalget foreslår at gjeldende definisjon endres slik at den fjerner tidsbegrensningen for når man er PEP og at den også omfatter både nasjonale PEP-er og PEP-er i internasjonale organisasjoner. Forslagene bygger på fjerde hvitvaskingsdirektiv.

Videre foreslår utvalget enkelte endringer i definisjonen i lys av FATFs evalueringsrapport. Endringene gjelder definisjonen av nære familiemedlemmer og kjente medarbeidere, samt angivelsen av hvem som er PEP i internasjonale organisasjoner. Utvalget foreslår også en forenkling i definisjonen av nære familiemedlemmer, uten at det er ment å innebære en materiell endring. På bakgrunn av direktivet antar utvalget at også samboere og samboeres barn skal omfattes av definisjonen av nære familiemedlemmer.

Utvalget foreslår at hele definisjonen av PEP samles på lovnivå. Til sammenligning er definisjonen av PEP i dag regulert dels i hvitvaskingsloven § 15 og dels i hvitvaskingsforskriften § 11.

3.3.5.7 Øverste ledelse

Utvalget drøfter i NOU 2016: 27 punkt 2.3.4.7 om øverste ledelse bør defineres. Utvalget har her delt seg i et mindretall og et flertall.

Utvalgets flertall, medlemmene Damslora, Hana, Holberg, Lund, Munch Thore, Roaldsøy, Rui, Stokmo og Utne, foreslår at øverste ledelse skal defineres. Definisjonen foreslås å omfatte styret og daglig leder eller foretaksorgan med tilsvarende ansvar og kompetanse. Utvalget gjennomgår i denne sammenheng ulike regler i direktivet knyttet til personer på ledelsesnivå i rapporteringspliktige. Dette gjelder regler om godkjennelse av rutiner, utpeking av særskilt ansvarlig styremedlem med ansvar for hvitvaskingstiltak, etablering av korrespondentforbindelser og kundeforhold med politisk eksponerte personer, utnevnelse av etterlevelsesansvarlig («ansvarlig for etterlevelsesfunksjonen i ledelsen») og muligheten til å ilegge administrative sanksjoner. På bakgrunn av gjennomgangen foreslår utvalget at øverste ledelse defineres, slik at dette kan benyttes som koblingsord i loven.

Utvalgets mindretall, medlemmet Sigurdsen, foreslår ikke at øverste ledelse defineres i hvitvaskingsloven. Medlemmet mener det ikke er hensiktsmessig med én definisjon av øverste ledelse i loven for alle sammenhenger der direktivet viser til «senior management» eller posisjoner på ledelsesnivå. Sigurdsen viser til at det må skjelnes mellom for det første på den ene siden formell ledelse og faktisk ledelse, og for det annet mellom ledelse av foretak og ledelse av virksomhet. Det vises særlig til medlemmets merknader i utredningen punkt 4.5.4 om godkjennelse av rutiner og punkt 10.5.2.3 om adgangen til å ilegge administrative sanksjoner.

3.3.5.8 Spilltjenester

Utvalget fremsatte forslag til definisjon av spilltjenester i NOU 2015: 12 punkt 3.2. Forslaget er en konsekvens av at fjerde hvitvaskingsdirektiv i utgangspunktet stiller krav om at «ytere av spilltjenester» («providers of gambling services») skal være underlagt regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

Utvalget forstår direktivets definisjon av «gambling services» slik at den omfatter alle spillformene som utøves med hjemmel i pengespilloven, totalisatorloven og lotteriloven. Utvalget foreslår derfor at spilltjenester i hvitvaskingsloven skal omfatte alle spillformer som omfattes av de nevnte lovene. Utvalget mener imidlertid at det er behov for å gi adgang til å gjøre unntak fra hvitvaskingslovens regler for spilltjenester som representerer lav risiko for hvitvasking og terrorfinansiering. En slik adgang fremgår av hvitvaskingsdirektivet artikkel 2 nr. 2. I denne forbindelse drøfter utvalget om unntakskriterier kan og bør fastsettes i lov, eller om dette i stedet bør overlates til forskriftsregulering. Blant annet under henvisning til at lovfestede kriterier kan utdateres i takt med nye risikovurderinger, foreslår utvalget i stedet at særskilte typer spilltjenester kan unntas hvitvaskingslovens virkeområde etter en risikovurdering.

3.3.6 Høringsinstansenes syn

3.3.6.1 «Hvitvasking» og «terrorfinansiering»

Regnskap Norge støtter å knytte definisjonen av hvitvasking til bestemmelsene i straffeloven §§ 332 og 337 om heleri og hvitvasking, og støtter videre å knytte definisjonen av terrorfinansiering til bestemmelsene i straffeloven §§ 135 og 136 a.

Skatteetatens høringssvar er omtalt i punkt 3.2.4. Høringssvaret går i korthet ut på at definisjonen av hvitvasking med tilknytning til straffelovens bestemmelser om heleri og hvitvasking ikke bør få den konsekvens at Skatteetaten nektes tilgang til opplysninger innhentet med grunnlag i hvitvaskingsloven til bruk i sitt arbeid med å avdekke feilaktig, ufullstendig og manglende rapportering til skattemyndighetene.

3.3.6.2 Reell rettighetshaver

Finans Norge mener at det bør vurderes om unntaksregelen for tilfeller der det ikke er mulig å finne en reell rettighetshaver skal plasseres i definisjonen av reell rettighetshaver, og viser til at dette er det som følger av direktivet. Videre mener Finans Norge at uttrykket «ikke mulig» synes uklart. Finans Norge viser til at uttrykket kan gjelde både tilfeller der det ikke finnes reelle rettighetshavere, og tilfeller der reelle rettighetshavere ikke lar seg identifisere.

Stiftelsestilsynet understreker at det i norske stiftelser ikke skal være noen fysiske personer som kan identifiseres som «reelle rettighetshavere» basert på definisjonens grunnleggende vilkår om eierskap eller kontroll. Stiftelsestilsynet bemerker videre at det er uklart hva som er ment med henvisningene til stiftelser i lovutkastet § 2 bokstav e nr. 3 og 4. Stiftelsestilsynet understreker derfor at det er viktig at forarbeidene gir eksempler på hva som ligger i uttrykkene for stiftelsers del.

Stiftelsestilsynet har særlig kommentarer til lovutkastet § 2 bokstav e nr. 5, og mener det er problematisk om reglene for stiftelser skal ta utgangspunkt i en angivelse av roller i et utenlandsk rettssubjekt som ikke anerkjennes i norsk rett. Stiftelsestilsynet gjennomgår de enkelte rollene i truster, og antyder hvilke personer i norske stiftelser dette antakeligvis vil tilsvare og hvilke problemstillinger det reiser.

Lovteknisk foreslår Stiftelsestilsynet at norske stiftelser ikke behandles sammen med «truster» og lignende juridiske arrangementer, og viser blant annet til at lovutkastet slik det fremstår kan skape unødvendig tvil og vanskeliggjøre praktiseringen.

Stiftelsestilsynet bemerker også at det kan være andre enn de angitte posisjonene som bør regnes som reell rettighetshaver, og påpeker at også andre enn «oppretter» vil kunne avgi formuesverdier til stiftelsens grunnkapital.

T-Rank AS anser at intensjonen bak endringen av definisjonen av reell rettighetshaver er fornuftig, men mener at utkastet til definisjon er operasjonelt svak. Det fremheves at definisjonens del om eierskap, herunder indirekte eierskap, ikke tar hensyn til opsjoner, konvertible lån, nærstående parter, krysseierskap og sirkulære eierskap.

T-Rank mener kontroll må defineres i lov eller forskrift, og understreker at kontroll er et komplekst område. T-Rank viser til at i tillegg til aksjeinnehav kan f.eks. vedtekter, aksjonæravtaler, aksjeklasser, opsjoner og lignende instrumenter, nærstående parter, forretningsmessige relasjoner og spredningsgrad av eierskap, påvirke kontrollen. T-Rank påpeker at kontroll på 25 prosent av stemmerettene i et selskap kan utgjøre alt fra ingen innflytelse (annet enn der lov eller vedtekter stiller krav om kvalifisert flertall for vedtak) til en veldig stor grad av innflytelse, mens andre eierstrukturer, som ikke oppfyller kriteriene, kan gi en fysisk person tilnærmet full kontroll.

3.3.6.3 Korrespondentforbindelse

Finans Norge mener lovforslagets definisjon av korrespondentforbindelse bør ligge nærmere beskrivelsen i direktivet for å skape klarhet for rapporteringspliktige.

3.3.6.4 Politisk eksponert person (PEP), nære familiemedlemmer og kjente medarbeidere

Finans Norge påpeker for det første at det er uklart om listen over stillinger og verv i lovutkastet § 2 bokstav f er uttømmende. For det andre påpeker Finans Norge at det er uklart om personer med høytstående stillinger i statlig eide foretak og statlige fond er omfattet, eksempelvis når staten har en mindre eierandel i foretaket.

3.3.6.5 Øverste ledelse

Under henvisning til at definisjonen av «øverste ledelse» har betydning for flere bestemmelser i lovforslaget, ber Finans Norge om at begrepet avklares nærmere. Næringslivets Hovedorganisasjon understreker at reglene må tilpasses norske styringsstrukturer med styret og daglig leder som formelle selskapsrettslige ledelsesorganer, men der daglig ledelse kan ha en ledergruppe e.l. som utgjør den faktiske ledelsen.

3.3.6.6 Spilltjenester

Norsk Tipping AS er eneste høringsinstans som uttaler seg direkte om definisjonen av spilltjenester. Selskapet har ingen bemerkninger til utvalgets forslag til definisjon, som Norsk Tipping forstår slik at den innebærer at lotterier som ikke trenger tillatelse, ikke er å regne som tilbyder av spilltjeneste.

3.3.7 Departementets vurdering

3.3.7.1 Definisjon av «hvitvasking»

Departementet foreslår å definere «hvitvasking» i hvitvaskingsloven med henvisning til handlinger beskrevet i straffeloven §§ 332 og 337 om henholdsvis heleri og hvitvasking, se lovforslaget § 2 bokstav a.

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger om dette. Departementet vil særlig fremheve hensynet til å benytte et dekkende, presist, enkelt og pedagogisk koblingsord i hvitvaskingsloven. Departementet understreker at henvisningen til straffeloven §§ 332 og 337 ikke medfører at rapporteringspliktige som ledd i overholdelsen av loven, må vurdere om subjektive vilkår for å straffe, er oppfylt. Rapporteringspliktige skal heller ikke vurdere om det foreligger straffrihetsgrunner. Departementet mener, på samme måte som utvalget, at for alle praktiske formål kan rapporteringspliktige legge til grunn at all befatning med utbytte fra kriminelle handlinger er hvitvasking.

Videre viser departementet til sammenhengen med hvitvaskingsdirektivet artikkel 33 nr. 1 bokstav a om rapporteringsplikten. Etter direktivet skal rapporteringsplikten utløses bl.a. når det er «rimelig grunn til å mistenke at et beløp (…) er utbytte av kriminell virksomhet». Ved å benytte en definisjon som viser til de objektive vilkårene i straffeloven §§ 332 og 337, dekkes de tilfellene som er nødvendig for også å benytte ordet «hvitvasking» som koblingsbegrep i bestemmelsen om rapporteringsplikt, jf. lovforslaget § 26.

Skatteetaten fremmet motforestillinger mot utkastet til definisjon i høringen. Disse dreier seg etter departementets vurdering om spørsmålet om skatteetatens tilgang til og bruk av opplysninger innhentet med grunnlag i hvitvaskingsloven. Departementet understreker at utbytte fra skatterelatert kriminalitet er en type utbytte som kan hvitvaskes. Definisjonen av hvitvasking ved henvisning til handlinger som beskrevet i straffebudene om heleri og hvitvasking, er derfor ikke ment å innskrenke skatteetatens adgang til å benytte opplysninger innhentet med grunnlag i hvitvaskingsloven. Departementet viser til omtale av dette i punkt 3.2.5, og til vurderingene i punkt 7.3.6 og lovforslaget § 34 annet ledd.

3.3.7.2 Definisjon av «terrorfinansiering»

Departementet mener det også for terrorfinansiering, som for hvitvasking, er viktig å definere begrepet på en presis og dekkende måte, slik at et hensiktsmessig koblingsord kan benyttes gjennomgående i hvitvaskingsloven. Departementet mener utvalgets drøftelse av hvilke krav som følger av fjerde hvitvaskingsdirektiv med videre henvisninger, og hvilke bestemmelser i gjeldende norsk rett disse tilsvarer, er dekkende. Ingen høringsinstanser uttalte seg om definisjonen av terrorfinansiering.

Departementet foreslår en definisjon av «terrorfinansiering» i hvitvaskingsloven som viser til handlinger som beskrevet i straffeloven § 135 og finansiering som beskrevet i straffeloven § 136 a, se lovforslaget § 2 bokstav b.

3.3.7.3 Reell rettighetshaver

Departementet foreslår at reell rettighetshaver defineres i hvitvaskingsloven § 2 bokstav e, men foreslår på bakgrunn av høringen en annen struktur på reguleringen av reelle rettighetshavere enn den som følger av utvalgets utkast. Etter departementets vurdering er det mer hensiktsmessig at de nærmere kriteriene for når en person skal anses som reell rettighetshaver i juridiske personer, stiftelser og utenlandske juridiske arrangementer, reguleres i kapittelet om gjennomføring av kundetiltak. Departementet viser til at dette vil være i samsvar med løsningen i FATF-anbefaling 10.

Departementet bemerker at definisjonen også er relevant når kunden er fysisk person. I disse tilfellene vil reell rettighetshaver være den fysiske personen som en transaksjon gjennomføres på vegne av.

Departementet viser til nærmere omtale om identifisering av reell rettighetshaver i punkt 5.4.6.4.

3.3.7.4 Tilbyder av virksomhetstjenester

Ved lov 16. juni 2017 nr. 52 om endringer i hvitvaskingsloven og verdipapirhandelloven (beløpsgrense for kontantvederlag mv.) er det vedtatt endringer i definisjonen av tilbyder av virksomhetstjenester. Departementet viser til omtalen og vurderingene i Prop. 76 L (2016–2017). Lovendringene følger opp Hvitvaskingslovutvalgets første delutredning, NOU 2015: 12.

Definisjonen av tilbyder av virksomhetstjenester, med endringene vist til ovenfor, foreslås videreført i lovforslaget § 2 bokstav j. I samsvar med lovforslaget ellers, foreslår departementet at nr. 4 viser til «trust eller lignende juridisk arrangement».

3.3.7.5 Korrespondentforbindelse

Departementet foreslår at korrespondentforbindelse defineres i hvitvaskingsloven, se lovforslaget § 2 bokstav i. Definisjonen er tilpasset ny finansforetakslov. Departementet viser til at korrespondentforbindelser er definert i fjerde hvitvaskingsdirektiv og FATFs anbefalinger.

Departementet foreslår å utvide definisjonen av korrespondentforbindelse, slik Finans Norge foreslår i sin høringsmerknad. Definisjonen er derfor tilnærmet identisk med definisjonen i fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 punkt 8.

3.3.7.6 Politisk eksponert person (PEP), nære familiemedlemmer og kjente medarbeidere

Departementet foreslår en definisjon av politisk eksponert person (PEP), nært familiemedlem og kjent medarbeider i samsvar med fjerde hvitvaskingsdirektiv og FATFs anbefalinger, se lovforslaget § 2 bokstav f, g og h. På bakgrunn av høringen har departementet gjort enkelte endringer i utvalgets utkast til definisjon, se nedenfor. Departementet har også oppdatert ordbruken i definisjonen av «kjent medarbeider» til å samsvare med loven ellers.

Departementet deler utvalgets vurdering av at definisjonen av de relevante personene bør samles sammen med hovedvekten av de øvrige definisjonene i hvitvaskingsloven § 2. Departementet viser til at definisjonen gjelder generelt og for alle rapporteringspliktige, og videre til at definisjonen ikke er egnet til forskriftsregulering på grunn av den sentrale betydningen definisjonen har i hvitvaskingsreglene.

Departementets forslag innebærer at definisjonen av PEP vil omfatte både nasjonale PEP-er og PEP-er i internasjonale organisasjoner. I tillegg innebærer departementets forslag at PEP-definisjonen ikke er tidsbestemt, men gjelder uavhengig av når personen hadde vervet. Departementet viser til at både FATFs anbefalinger og EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv gjør definisjonen av PEP tidsubestemt. Departementet understreker at dette ikke innebærer at rapporteringspliktige må iverksette forsterkede kundetiltak overfor alle PEP-er, uavhengig når de hadde vervet eller stillingen. Departementet viser til vurderingene under punkt 5.6.6.

På bakgrunn av høringen foreslår departementet en definisjon hvor det det fremgår at angivelsen av posisjoner er uttømmende. Det er derfor ikke nødvendig for rapporteringspliktige å ta stilling til om det er andre stillinger og verv som bør omfattes. Etter departementets vurdering er det ønskelig med forutsigbarhet og klart avgrensede tilfeller der det er lovpålagt krav om gjennomføring av forsterkede kundetiltak. Departementet viser også til at dette er lagt til grunn i Danmark og Sverige.

Departementet foreslår videre en presisering av når visse posisjoner i statseide foretak skal medføre status som PEP. Departementet foreslår at dette skal bero på om det dreier seg om et «statlig» foretak, jf. lovforslaget § 2 bokstav f nr. 7. Departementet viser til at i Danmark er kriteriet reservert til å gjelde statlige selskaper som ivaretar offentlige oppgaver som hører inn under den offentlige administrasjonen. Det avgjørende er om det dreier seg om statlige myndigheter, selv om disse representeres ved et foretak. Departementet understreker at lokale foretak, slik som fylkeskommunale og kommunale foretak, ikke omfattes. Siden definisjonen omfatter PEP-er i både innland og utland, foreslår ikke departementet at definisjonen viser til særskilte foretakstyper.

3.3.7.7 Øverste ledelse

På bakgrunn av høringen foreslår ikke departementet at «øverste ledelse» defineres i hvitvaskingsloven. Departementet ser ikke behov for at uttrykket «øverste ledelse» defineres i loven så lenge det kun er et begrenset antall regler i loven som benytter begrepet «øverste ledelse». Departementet bemerker videre at fjerde hvitvaskingsdirektivs definisjon av «senior management» ikke er egnet til å lovreguleres, siden definisjonen selv ikke er presis med hensyn til hvilke personer den er ment å ramme.

For vurderingen av når ledelsen i rapporteringspliktige foretak skal kunne sanksjoneres for budd på hvitvaskingslovens regler, viser departementet til punkt 10.7.3.

3.3.7.8 Spilltjenester

Departementet foreslår en definisjon av tilbydere av spilltjenester i samsvar med utvalgets utkast, se lovforslaget § 2 bokstav k. Departementet påpeker at ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til definisjonen som sådan, som ikke har berørt anvendelsesområdet for hvitvaskingsloven. Departementets vurderinger tilknyttet anvendelsesområdet for hvitvaskingsloven på tilbydere av spilltjenester, er omtalt i punkt 3.4.16.

3.4 Anvendelsesområde – rapporteringspliktige. Fysiske personer

3.4.1 Innledning – gjeldende rett

Hvitvaskingsloven § 4 bestemmer hvem som er underlagt hvitvaskingslovens regler, såkalt «rapporteringspliktige», jf. hvitvaskingsloven § 2 nr. 1. Hvitvaskingslovens angivelse av rapporteringspliktige gjennomfører tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2. I fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 utvides direktivets anvendelsesområde til å omfatte flere rapporteringspliktige enn tidligere.

Hvitvaskingsloven § 4 første ledd underlegger en rekke juridiske personer hvitvaskingsloven. Listen omfatter i hovedsak finansielle aktører, men også tilbyder av posttjenester er nevnt, se § 4 første ledd nr. 10. I § 4 annet ledd underlegges enkelte yrkesgrupper hvitvaskingsloven, uavhengig av om vedkommende yrkesutøver er fysisk eller juridisk person. Dette omfatter revisorer, regnskapsførere, eiendomsmeglere, tilbydere av virksomhetstjenester og personer med begrenset tillatelse til å yte betalingstjenester. Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand er underlagt loven når de bistår eller representerer klienter ved planlegging eller utføring av finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom eller gjenstander med verdi over 40 000 kroner. Advokater som opptrer som bostyrere er imidlertid kun underlagt visse bestemmelser i loven, se § 4 tredje ledd.

Departementet bemerker at ved lov 16. juni 2017 nr. 52 om endringer i hvitvaskingsloven og verdipapirhandelloven (beløpsgrense for kontantvederlag mv.) ble det innført en grense for hvor store kontantbeløp forhandlere av gjenstander kan motta. Grensen er satt til 40 000 kroner og gjelder uavhengig om kontantene er i norsk eller utenlandsk valuta. Forhandlere av gjenstander er derfor ikke lenger underlagt hvitvaskingsloven som rapporteringspliktige.

Departementet foreslår i all hovedsak en angivelse av hvem som er underlagt loven og i hvilke situasjoner loven kommer til anvendelse i tråd med utvalgets utkast. I det følgende vil departementet gå inn på enkelte typer foretak og yrker på bakgrunn av fjerde hvitvaskingsdirektiv og Hvitvaskingslovutvalgets forslag i NOU 2016: 27.

Departementet vil ikke gi nærmere omtale av de foretakene som er omfattet av både tredje og fjerde hvitvaskingsdirektiv, men i punkt 3.3.4 beskrives nødvendige oppdateringer av hvitvaskingslovens angivelse av rapporteringspliktige etter vedtakelsen av finansforetaksloven.

3.4.2 Skadeforsikring

3.4.2.1 Gjeldende rett

Det følger av hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 8 at forsikringsforetak er underlagt hvitvaskingsloven. Det er ikke gjort unntak for skadeforsikringsforetak. I hvitvaskingforskriften § 10 annet ledd nr. 3 er det bestemt at plikten til kundekontroll etter hvitvaskingsloven § 6 første ledd nr. 1, 2 og 4 ikke gjelder ved tegning av skadeforsikringspoliser. Dette medfører at kundekontroll bare skal gjennomføres når det er mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering.

3.4.2.2 EØS-rett

Fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller ikke krav om at foretak som tilbyr skadeforsikring underlegges regelverk om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

3.4.2.3 Utvalgets forslag

Utvalget drøfter i NOU 2016: 27 punkt 3.1.3 om skadeforsikringsforetak skal være underlagt hvitvaskingsloven på tross av at verken FATFs anbefalinger eller fjerde hvitvaskingsdirektiv krever det.

Utvalget vurderer om risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering tilsier at skadeforsikringsforetak skal være underlagt hvitvaskingsloven. Utvalget viser til at den nasjonale risikovurderingen fra 2014 påpeker at det ikke bare er livsforsikringsforetak som kan misbrukes til hvitvasking, at antallet MT-rapporter fra skadeforsikringsforetak har vært høyere enn for livsforsikringsforetak og en typologistudie i FATF-regi fra 2005 som viste at ca. 30 prosent av MT-rapporter fra forsikringsselskaper gjelder skadeforsikring. Utvalget understreker at tallene i FATFs studie er gamle, fra 1999 til 2003, og at det totalt dreide seg om bare 94 saker. Utvalget bemerker at antallet rapporter i både Norge og som underlag for FATFs rapport, kan bero på en stor grad av underrapportering.

Samlet finner utvalget at det er tilstrekkelig høy risiko for hvitvasking ved misbruk av skadeforsikringsforetak til at disse foretakene fortsatt skal være underlagt hvitvaskingsloven.

Utvalget redegjør også for enkelte tilfeller av forsikringsbedrageri som innebærer risiko for hvitvasking.

I den samlede vurderingen peker utvalget også på risikoen for å åpne et «hull» i regelverket som kan misbrukes. Utvalget viser til at det er av betydning at skadeforsikring er underlagt hvitvaskingsloven i dag. Utvalget bemerker avslutningsvis at de nye kravene til forenklede kundetiltak i fjerde hvitvaskingsdirektiv, som innebærer at det ikke lenger kan gjøres unntak fra kravene til når det skal gjennomføres kundetiltak, får betydning for skadeforsikringsselskapene.

3.4.2.4 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet støtter utvalgets forslag om at skadeforsikringsforetak fortsatt skal være underlagt hvitvaskingsloven, og at slike foretak ikke lenger skal være unntatt kravene om kundekontroll. Finanstilsynet påpeker at manglende kundekontroll kan gjøre det vanskeligere å ivareta pliktene knyttet til løpende oppfølging av kundene.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) understreker at de i og for seg ikke har noe syn på hvorvidt skadeforsikring bør være underlagt hvitvaskingsloven, men mener at risikovurderingen fra utvalgets side ikke er grundig nok til å konkludere på den måten utvalget har gjort. NHO viser også til at det heller ikke er vurdert hvorfor det er inngåelse av forsikringsavtale som skal utløse kundetiltak, og ikke utbetaling av forsikringspremie, som utvalget knytter risikoen til.

3.4.2.5 Departementets vurdering

Departementet deler utvalgets vurdering av risikoen for hvitvasking ved misbruk av skadeforsikringsforetak. Gjennomgangen og belysingen av konkrete modi viser at det er god grunn til at skadeforsikringsforetak fortsatt skal være underlagt hvitvaskingsloven. Departementet legger videre vekt på at skadeforsikringsforetak i dag er underlagt hvitvaskingsloven, og at det ikke er ønskelig å åpne en form for «hull» i regelverket for tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. Et moment i denne vurderingen er at skadeforsikringsforetak har sendt inn flere MT-rapporter enn det livsforsikringsforetak har gjort de seneste årene. Departementet foreslår derfor at skadeforsikringsforetak fortsatt skal være underlagt hvitvaskingsloven, se lovforslaget § 4 bokstav j.

Til spørsmålet om når kundetiltak bør iverksettes sett i lys av risikoen for hvitvasking, bemerker departementet at en velinnrettet og fungerende løpende oppfølging av kundeforholdene, forutsetter at tilfredsstillende kundetiltak er iverksatt ved opprettelsen av kundeforholdet.

3.4.3 Tilbydere av posttjenester ved formidling av verdisendinger

3.4.3.1 Gjeldende rett

Tilbydere av posttjenester er rapporteringspliktige ved formidling av verdisendinger, jf. hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 10. Hvitvaskingsforskriften § 10 første ledd nr. 1 gjør unntak fra kravene til kundekontroll for tilbydere av posttjenester ved formidling av verdisendinger utover tilfeller der det er mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering.

3.4.3.2 EØS-rett

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 1 punkt 2 krever at finansinstitusjoner er underlagt regler som gjennomfører hvitvaskingsdirektivet. En finansinstitusjon er bl.a. foretak som driver med «payment services» som definert i direktiv 2007/64/EF (første betalingstjenestedirektiv), se anneks I til direktiv 2013/36/EU, som fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 nr. 2 bokstav a viser til. «Betalingstjeneste» («payment services») er definert i annekset til direktiv 2007/64/EF, og omfatter bl.a. «pengeoverføring». «Pengeoverføring» er i samme direktiv definert i artikkel 4 nr. 13, og omfatter tilfeller der fysiske eller elektroniske penger mottas uten at det opprettes en betalingskonto i betalerens navn, for overføring av en korresponderende sum penger til en betalingsmottaker, og tilfeller der slike penger mottas på vegne av betalingsmottaker.

3.4.3.3 Utvalgets forslag

Utvalget drøfter i NOU 2015: 12 punkt 4.5.7 om tilbyder av posttjenester kreves underlagt hvitvaskingsregelverket som følge av FATFs anbefalinger eller fjerde hvitvaskingsdirektiv. Etter utvalgets vurdering innebærer verken FATFs anbefalinger eller fjerde hvitvaskingsdirektiv noe absolutt krav om at tilbydere av posttjenester må underlegges hvitvaskingsloven. Utvalget viser til at det i andre delutredning vil bli foretatt en grundigere gjennomgang av lovens anvendelsesområde.

I NOU 2016: 27 foreslår utvalget at tilbydere av posttjenester ikke lenger skal være rapporteringspliktige. Utvalget viser for det første til praktiske grunner, siden Posten Norge AS i dag er pålagt å tilby tjenesten verdibrev ved minst ett sted i hver kommune. Det innebærer at et stort antall personer må gis opplæring om hvitvaskingsregelverket. Utvalget påpeker imidlertid at dette ikke i seg selv er en tungtveiende innvending, siden Posten i dag tilbyr banktjenester gjennom samarbeid med banker. Som følge av dette må ansatte uansett læres opp til å gjennomføre kundetiltak mv.

Utvalget viser også til at Posten sjelden vil måtte gjennomføre kundetiltak. I dag er plikten regulert slik at den inntrer dersom det er mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering, eller dersom verdien på sendingen er over 100 000 kroner. Utvalget legger til grunn at det ikke etableres et kundeforhold. Utvalget viser videre til at Postens egne vilkår begrenser forsikringen av verdibrevet oppad til 40 000 kroner. Siden Posten ikke vet hva verdibrevet inneholder, vil det dermed være lite grunnlag for å vurdere om det er mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering, eller om overføringen gjelder mer enn 100 000 kroner. Utvalget påpeker at det ikke kan utelukkes at det er tilfeller der en person fremstår som mistenkelig, eller avslører hva verdibrevet inneholder.

Etter en vurdering av kostnadene det vil medføre å være underlagt regelverket holdt opp mot risikoen for hvitvasking, foreslår utvalget at tilbydere av posttjenester ikke lenger skal være underlagt hvitvaskingsloven. Utvalget påpeker i denne sammenheng også at det skal etableres et effektivt tilsyns- og sanksjonsregime, noe som tilsier at anvendelsesområdet for hvitvaskingsreglene ikke bør utvides «for sikkerhets skyld».

3.4.3.4 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) og Politidirektoratet (POD) mener det bør være en betydelig risiko for å bli oppdaget og straffeforfulgt for de som utøver hvitvasking. Begge høringsinstanser mener det er en reell bekymring for at postvesenet vil kunne bli utnyttet til å transportere illegale varer mellom leverandør og mottaker, eller ved gjennomføring av betalingstransaksjoner. JD mener derfor det er et uheldig signal å sende å ikke lenger ha tilbydere av posttjenester som rapporteringspliktige. POD mener det ikke kan utelukkes at det har en preventiv effekt at Posten fortsatt er rapporteringspliktig etter hvitvaskingsloven, og viser i denne forbindelse til at postvesenet har blitt utnyttet til å transportere mindre kvanta narkotika etter handel på «deep web» / «dark web».

Posten Norge AS innga høringssvar til både NOU 2015: 12 og NOU 2016: 27. Posten viser både til fallende bruk av verdisendinger fra 2009 til 2015, og at det aldri er blitt rapportert om mistenkelig transaksjon fra tilbyder av posttjeneste. Det understrekes også at det er vanskelig for en kundebehandler å vite om, eller ha mistanke om, innholdet i en verdisending kan ha tilknytning til en kriminell handling. Posten er heller ikke kjent med at noe annet land har underlagt postoperatører hvitvaskingsregelverket. Posten støtter derfor utvalgets forslag i NOU 2016: 27 om ikke å videreføre postoperatører som rapporteringspliktig.

Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet (Nkom) støtter forslaget om ikke å videreføre «tilbyder av posttjenester ved formidling av verdisendinger» som rapporteringspliktig. Nkom viser til utvalgets vurderinger tilknyttet risikoen for hvitvasking ved formidling av verdisendinger innenlands. Nkom understreker at dersom det likevel skulle bli aktuelt å videreføre rapporteringsplikten, må alle aktører i markedet som tilbyr en tjeneste tilsvarende den leveringspliktige tilbyderens tjeneste «verdisending», underlegges hvitvaskingsloven.

3.4.3.5 Departementets vurdering

Departementet deler utvalgets vurderinger av hvilke krav FATFs anbefalinger og fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller. Departementet bemerker at FATFs spesialanbefalinger om terrorfinansiering nå er inkorporert i FATFs anbefalinger. I FATFs ordliste er såkalte «Money or value transfer service» definert. Dette omfatter mottak av kontanter, sjekker og andre pengeinstrumenter og betaling av en korresponderende sum i kontanter eller på annen måte til betalingsmottaker gjennom «communication, message, transfer, or through a clearing network». Anbefalingene nevner ikke fysisk transport av kontanter. Betalingstjenestedirektivet er heller ikke forstått slik at det omfatter fysisk transport av penger.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at tilbydere av posttjenester ikke lenger skal være underlagt hvitvaskingsloven. Departementet viser til utvalgets vurderinger om dette, og nevner særlig de begrensede mulighetene tilbyder av posttjenester vil ha til å fatte mistanke om en verdisending er tilknyttet hvitvasking eller terrorfinansiering. Å pålegge tilbydere av posttjenester å utarbeide rutiner for tiltak mot hvitvasking mv., vil dermed fremstå som uforholdsmessig byrdefullt sett opp mot det praktiske potensialet for å avdekke og forebygge hvitvasking og terrorfinansiering. Departementet påpeker i denne sammenheng at det aldri er blitt sendt en rapport om mistenkelig transaksjon til EFE fra tilbyder av posttjenester.

Departementet presiserer at Posten Norge AS fortsatt vil måtte følge hvitvaskingslovens regler i den grad selskapet tilbyr grunnleggende banktjenester etter avtale med finansforetak, jf. lov om tilbud av grunnleggende banktjenester gjennom Posten Norge AS’ ekspedisjonsnett § 2.

3.4.4 Verdipapirregistre

3.4.4.1 Gjeldende rett

Verdipapirregistre er i dag underlagt hvitvaskingsloven, se § 4 første ledd nr. 11.

3.4.4.2 EØS-rett

Fjerde hvitvaskingsdirektiv viser i definisjonen av finansinstitusjon til anneks I i direktiv 2013/36/EU. I annekset punkt 12 fremgår det at «[s]afekeeping and administration of securities» er blant tjenestene som innebærer at man anses å være «financial institution».

3.4.4.3 Utvalgets forslag

Utvalget vurderer i NOU 2016: 27 punkt 3.1.5 om verdipapirregistre, som følge av henvisningen til «safekeeping and administration of securities», er å anse som en «financial institution» som skal underlegges hvitvaskingsloven. Utvalget bemerker innledningsvis at det i dag finnes få fysiske finansielle instrumenter, men at rettighetene knyttet til instrumentene sikres ved registrering i et verdipapirregister.

Utvalget viser til at praksis mellom land er ulik når det gjelder spørsmålet om verdipapirregistre er underlagt hvitvaskingsregelverket. I Norge er verdipapirregistre underlagt hvitvaskingsloven. I Danmark er de ikke det, og begrunnelsen for dette er at disse ikke har direkte kundekontakt, men opptrer som formidler for finansielle virksomheter og andre virksomheter involvert i finansielle transaksjoner. Det ble i de danske forarbeidene samtidig påpekt at dersom disse forutsetningene skulle endre seg, slik at verdipapirregistrene i Danmark fikk direkte kundekontakt, skulle det vurderes om virksomhetene er underlagt regelverket. Utvalget viser videre til at det er uklart om verdipapirregistre er underlagt hvitvaskingsregelverket i Sverige, men at i alle fall ett svensk verdipapirregister stiller som vilkår overfor utstedere at de besvarer spørsmål tilknyttet hvitvaskingsloven.

Utvalget ser også hen til direktiv 2014/65/EU («MiFID II») og forordning (EU) 909/2014 («CSDR») om henholdsvis verdipapirhandel og verdipapirregistre («central securities depositories»). Utvalget påpeker at uttrykket «[s]afekeeping and administration of securities» gjenfinnes i MiFID II i angivelsen av tilleggstjenester et verdipapirforetak kan få tillatelse til å drive, se anneks I del B punkt 1:

«Safekeeping and administration of financial instruments for the account of clients, including custodianship and related services such as cash/collateral management and excluding providing and maintaining securities accounts at the top tier level (‘central maintenance service’) referred to in point (2) of Section A of the Annex to the Regulation (EU) No 909/2014.»

Utvalget sier videre følgende i NOU 2016: 27 punkt 3.1.5:

«I CSDR ekskluderes en av kjernetjenestene for verdipapirregistre, nemlig det å tilby og forvalte verdipapirkonti på høyeste nivå (central maintenance service). Lovutvalget mener dette taler for at «safekeeping and administration», som er formuleringen fjerde hvitvaskingsdirektiv benytter gjennom henvisningen til direktiv 2013/36/EU anneks I, i utgangspunktet også omfatter virksomhet som drives av verdipapirregister. Dette kan tale for at verdipapirregistre omfattes av hvitvaskingsdirektivets anvendelsesområde, men det gir ikke grunnlag for en sikker konklusjon.
Utvalget har vurdert om risiko for hvitvasking og terrorfinansiering tilsier at verdipapirregistre fortsatt skal underlegges hvitvaskingsloven. Utvalget viser til at det dreier seg om likvide formuesgjenstander av stor økonomisk verdi og med til dels stor omsetningshastighet. Med andre ord er det lett å flytte høye beløp gjennom lange transaksjonskjeder svært raskt. Dette taler for at verdipapirregistre underlegges hvitvaskingsregelverket.
CSDR åpner for at medlemslandene kan tillate andre enn verdipapirregistrene, det vil si kontoførere, å tilby kjernetjenesten «safekeeping and administration of securities», jf. CSRD artikkel 31. Det er da kontoførerne som vil foreta selve registreringen («recording book entries into securities accounts maintained by CSDs»). Ut fra dette mener utvalget det er forsvarlig å begrense hvitvaskingslovens anvendelsesområde for verdipapirregistre til å gjelde for verdipapirregister når det ikke benyttes ekstern kontofører som er rapporteringspliktig, jf. lovforslaget § 4 første ledd bokstav l.»

3.4.4.4 Høringsinstansenes syn

Verdipapirsentralen ASA (VPS) støtter utvalgets betraktninger i forbindelse med forslaget om ikke å underlegge verdipapirregistre hvitvaskingsloven så lenge de benytter eksterne kontoførere som er rapporteringspliktige. VPS ønsker imidlertid en klargjøring av lovteksten slik at det ikke er tvil om at det bare er for de kontoene verdipapirregisteret ikke benytter en ekstern kontofører som er rapporteringspliktig, at VPS må eksempelvis gjennomføre kundetiltak. VPS påpeker at utvalgets lovutkast kan forstås slik at VPS må gjennomføre kundetiltak mv. overfor alle kunder så fort det benyttes minst én ekstern kontofører som ikke er rapporteringspliktig. VPS bemerker også at det må sikres konsistent språkbruk mellom hvitvaskingsloven og den kommende verdipapirregisterloven.

3.4.4.5 Departementets vurdering

Departementet deler utvalgets vurdering av hvilke krav fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller til om og når verdipapirregistre skal være underlagt reglene i direktivet. På bakgrunn av høringssvaret fra Verdipapirsentralen foreslår departementet en noe annen formulering enn utvalget når det gjelder hvilke tilfeller verdipapirregistre er underlagt hvitvaskingsloven, se lovforslaget § 4 første ledd bokstav l. Det er bare overfor de kundene og utstederne som ikke har en kontofører som er rapporteringspliktig, at verdipapirregisteret må gjennomføre kundetiltak. Verdipapirregisteret skal ikke gjennomføre kundetiltak overfor alle personer som handler med verdipapirene i registeret, kun fordi én av kontoførerne ikke er rapporteringspliktig.

3.4.5 Advokater mv.

3.4.5.1 Gjeldende rett

Hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 3 bestemmer at advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand, er underlagt hvitvaskingsloven når de bistår eller opptrer på vegne av klienter ved planlegging eller utføring av finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom eller gjenstander med verdi over 40 000 kroner.

3.4.5.2 EØS-rett

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 3 bokstav b lyder som følger:

«notarer og andre uavhengige jurister, når de på en klients vegne og for dennes regning deltar i finansielle transaksjoner eller eiendomstransaksjoner eller bistår i planleggingen eller utførelsen av transaksjoner for klienten vedrørende
  • i) kjøp og salg av fast eiendom eller forretningsforetak

  • ii) forvaltning av klienters penger, verdipapirer eller andre aktiva,

  • iii) åpning eller forvaltning av bank-, spare- eller verdipapirkontoer,

  • iv) framskaffing av nødvendig kapital til opprettelse, drift eller ledelse av selskaper,

  • v) opprettelse, drift eller ledelse av truster, selskaper, stiftelser eller lignende strukturer,»

3.4.5.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at angivelsen av når advokater er underlagt hvitvaskingsloven endres til å ligge tettere opptil ordlyden i fjerde hvitvaskingsdirektiv, se lovutkastet § 4 annet ledd bokstav c. Utvalget omtaler dette som en endring av gjeldende rett.

Lovutkastet gjelder «advokater og andre som driver selvstendig rettshjelpsvirksomhet». Hvem som har rett til å være advokat og yte selvstendig rettshjelpsvirksomhet uten å være advokat, er regulert i domstolloven § 218. At rettshjelpsvirksomheten ytes «selvstendig», er en avgrensning mot «husadvokater», «bedriftsadvokater», «internadvokater» mv. Utvalget presiserer for øvrig at når advokater opptrer som eiendomsmeglere, følger de regelverket for eiendomsmeglere.

3.4.5.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet (Tilsynsrådet) støtter forslaget om å endre angivelsen av lovens anvendelsesområde for advokater. Tilsynsrådet viser til at det er den delen av advokaters virksomhet som bestemmelsen angir, som må antas å være særlig risikoutsatt for hvitvasking. Tilsynsrådet forutsetter imidlertid at «forvaltning av klients penger, verdipapir eller andre aktiva», jf. lovutkastet § 4 annet ledd bokstav c nr. 2, omfatter all klientmiddelbehandling på advokatens hånd, uavhengig av formålet med innbetalingen av klientmidlene. Tilsynsrådet mener en annen forståelse vil åpne for betydelig tolkningstvil hva gjelder regelverkets anvendelse på advokatvirksomhet.

3.4.5.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår en angivelse av når advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig rettshjelp er underlagt hvitvaskingsloven i samsvar med utvalgets utkast, se lovforslaget § 4 annet ledd bokstav c. Dette innebærer en endring sammenlignet med gjeldende hvitvaskingslov.

Departementet viser til at forslaget ligger tett opptil angivelsen i fjerde hvitvaskingsdirektiv av når advokater mv. skal være underlagt regelverket. Når det gjelder høringsuttalelsen fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, der det reises spørsmål ved om all klientmiddelbehandling skal omfattes av virkeområdet, viser departementet til at dette vil bero på advokatens virksomhet. Dette er ikke annerledes enn etter gjeldende hvitvaskingslov, der advokater er underlagt hvitvaskingsloven når de «bistår eller opptrer på vegne av klienter ved planlegging eller utføring av finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom eller gjenstander med verdi over 40.000 kroner». Behandling av klientmidler vil omfattes av lovforslagets punkt om forvaltning av klientens midler, eventuelt ved åpning av bankkonto på vegne av klienten.

Departementet bemerker at det synes som om utvalgets lovutkast ved en inkurie ikke inneholder kvalifikasjonen «selvstendig» i angivelsen av hvilken rettshjelp som omfattes, jf. til sammenligning gjeldende hvitvaskingslov § 4 annet ledd nr. 3 og omtalen av utvalgets forslag under punkt 3.4.5.3. Departementet foreslår at «selvstendig» inntas i lovteksten for å gjøre det klart at såkalte «husadvokater», «internadvokater» mv. ikke er omfattet av loven.

Departementet viser til lovforslaget § 4 annet ledd bokstav c.

3.4.6 Bostyrere

3.4.6.1 Gjeldende rett

Hvitvaskingsloven § 4 fjerde ledd bestemmer at når advokater opptrer som bostyrere, gjelder bestemmelsene i §§ 17, 18, 20, 21, 27 og 28, det vil si reglene om undersøkelse, rapportering, pålegg og tvangstiltak og straff.

3.4.6.2 EØS-rett

Fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller ikke krav om at bostyrere er underlagt regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

3.4.6.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bostyrere ikke lenger skal være underlagt hvitvaskingsloven, og uttaler følgende om dette i NOU 2016: 27 punkt 3.1.8:

«Etter utvalgets oppfatning har offentlig oppnevnte bostyrere en noe annen rolle enn det advokater eller revisorer ellers har i sin virksomhet. Bostyreroppgaven er en oppgave på vegne av det offentlige. Som nevnt følger det av konkursloven § 122a at bostyrer skal gi opplysninger til påtalemyndigheten dersom det antas å foreligge opplysning om det i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet antas å foreligge forhold som kan gi grunn til straffeforfølgning mot skyldneren eller noen som har handlet på skyldnerens vegne. Konkursboet er ikke en «kunde» i hvitvaskingslovens forstand. Det er derfor ikke naturlig at hvitvaskingsloven gis anvendelse på bostyreres virksomhet som sådan. En undersøkelses- og rapporteringsplikt uten en forutgående plikt til kundetiltak gir begrenset verdi, slik hvitvaskingslovens system er utformet. Grunntanken er at rapporteringspliktige skal kjenne sine kunder og ut fra dette være i stand til å avdekke forhold med tilknytning til hvitvasking og terrorfinansiering.»

3.4.6.4 Høringsinstansenes syn

Økonomiforbundet støtter ikke utvalgets forslag om å unnta bostyrere fra hvitvaskingslovens anvendelsesområde. Økonomiforbundet mener advokater som bostyrere står i en særstilling ved at de har objektivt innsyn i regnskapene og derfor kan oppdage forsøk på hvitvasking i konkurrsituasjoner. Økonomiforbundet mener det kan være en god kontroll i tilfeller der det verken er en ekstern regnskapsfører eller revisor.

3.4.6.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår at bostyrere ikke lenger skal være underlagt enkelte av reglene i hvitvaskingsloven, og deler utvalgets vurderinger på dette punktet. Departementet bemerker at regelverket for tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering er et sammensatt system av regler som virker sammen. Departementet mener det derfor ikke er hensiktsmessig å underlegge bostyrere bare enkelte av hvitvaskingslovens regler.

På bakgrunn av høringen finner imidlertid departementet grunn til å pålegge bostyrere plikt til å rapportere til EFE når de oppdager forhold som har tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering. Dette er samme rapporteringsplikt som foreslås for tilsynsmyndighetene. Se nærmere om dette i punkt 6.7.6.

3.4.7 Inkassovirksomhet

3.4.7.1 Gjeldende rett

Foretak og personer som driver inkassovirksomhet, er ikke underlagt hvitvaskingsloven.

3.4.7.2 EØS-rett

Fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller ikke krav om at inkassovirksomheter er underlagt regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

3.4.7.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at foretak som driver inkassovirksomhet, skal være underlagt hvitvaskingsloven, se NOU 2016: 27 punkt 3.1.9 og lovutkastet § 4 første ledd bokstav o. Utvalget uttaler følgende om forslaget:

«Inkassoforetak er i en lignende posisjon som andre rapporteringspliktige, slik som revisorer og regnskapsførere, ved at de har innsikt i transaksjoner. At de i likhet med andre rapporteringspliktige har en slik innsikt, kan tilsi at de bør omfattes. Siden forsøk på hvitvasking lett vil bli rettet mot aktører som ikke er underlagt hvitvaskingsregler, bør man også unngå at større kontantstrømmer er uten kontroll av rapporteringspliktige.
For at hvitvaskingsrisikoen ved inkasso skal kunne vurderes, må det undersøkes hvilket omfang virksomheten har og hvordan hvitvaskingsoperasjonen knyttet til inkasso kan foregå.
I 2015 gikk det ca. 23 milliarder kroner gjennom klientkonti i norske inkassoforetak. Beløpet refererer til det som faktisk er innbetalt.
Utvalget viser til at det i flere situasjoner kan oppstå mistanke om hvitvasking i forbindelse med inkassovirksomhet. Dersom det foretas hyppige delbetalinger fra ulike konti, disponert av debitor, i ulike finansforetak, vil det kunne være mistenkelig. Det samme kan overføring fra en virksomhet til dekning av en personlig debitors gjeld være. De samme transaksjonene vil ikke nødvendigvis fremstå som mistenkelige for finansforetakene.
Forretningsvirksomheten til inkassoforetakene innebærer at betaling fra debitor fremtvinges. Selve forretningsvirksomheten kan dermed tilskynde innbetalinger med midler debitor ikke har fremskaffet på lovlig vis, og dermed også øke risikoen for at illegale midler innbetales til inkassoforetakenes klientkontoer. Økokrim har sett eksempler på at debitor innbetaler fra konto i utlandet, og da ikke bare fra «skatteparadis». Midlene på utenlandsk konto kan være utbytte fra kriminalitet, og kontoen er sjelden innrapportert til norske myndigheter. Dette er informasjon som ikke er kjent for andre enn inkassoforetaket.
Inkassoforetak kan også benyttes til å inndrive fiktive fordringer mellom kreditor og debitor. Dette kan belyses ved et eksempel: Person A og person B samarbeider om hvitvasking. Person A oppretter et fiktivt krav mot person B (gjerne stråperson/-foretak), og benytter et inkassoforetak for å inndrive kravet. Person B betaler kravet med midler som stammer fra straffbare forhold til inkassoselskapets klientkonto. Ved inkassoforetakets utbetaling av midlene til person A, tilsløres midlenes opprinnelse og det skapes et inntrykk av legitimitet. Ytterligere en fremgangsmåte vil være at en annen enn debitor betaler kravet (intervensjonsbetaling). Intervensjonsbetalerens midler kan være utbytte fra straffbare handlinger. Ved innbetalingen til inkassoforetaket kan midlenes opprinnelse tilsløres. Dette kan være mistenkelig dersom innbetalingen av store beløp skjer raskt og på én gang.
Når det gjelder risikoen for terrorfinansiering, står inkassoforetak i en særstilling fordi inkassoforetakene kan ha et større bilde av en skyldners gjeldsforhold. Dette gjelder særlig de største inkassoforetakene. Et inkassoforetak kan ha informasjon om at samme skyldner har tatt opp lån hos ulike låneaktører, eksempelvis til finansiering av formuesgjenstander, uten hensikt å betjene lånene. I noen bedrageritilfeller kan disse midlene bli brukt til å finansiere terror («fremmedkrigere»). Inkassoforetak er profesjonelle aktører som allerede er underlagt omfattende offentligrettslig regulering og krav om konsesjon. Utvalget må likevel vurdere om risikoen for hvitvasking er så stor at den tilsier at inkassoforetak underlegges ytterligere regulering med de kostnadene dette medfører. Inkassoforetak er i mange tilfeller de eneste som ser selve oppgjøret og har kunnskap om hvordan det er avtalt gjennomført og hvordan det faktisk gjennomføres. Dette er transaksjoner som i dag ikke er dekket opp av rapporteringsplikt og som heller ikke er tilgjengelig for finansforetakene.
Verken Danmark eller Sverige har underlagt foretak som driver inkassovirksomhet hvitvaskingsregelverket. Dette er heller ikke drøftet i den svenske utredningen. FATF har, etter det utvalget er kjent med, ikke omtalt hvitvaskings- eller terrorfinansieringsmulighetene ved bruk av inkassoforetak i sine studier.
Inkassovirksomheter ser i flere tilfeller et mer helhetlig bilde enn finansforetakene. Inkassovirksomheten vil se transaksjoner fra bankkontoer til inkassoforetak og fra inkassoforetak til banker, og har av den grunn oversikt over langt flere aktører i kjeden enn finansforetakene, både nasjonale og internasjonale aktører. Informasjon fra inkassovirksomheter vil, etter utvalgets oppfatning, av denne grunn bidra til et mer presist og oversiktlig bilde av hvitvaskingsprosessen og være en viktig leverandør i bekjempelsen av hvitvasking og terrorfinansiering.
Utvalget foreslår på denne bakgrunn at inkassovirksomhet nå tas inn som rapporteringspliktig virksomhet. «Foretak som driver inkassovirksomhet» er ment å også omfatte advokater som i kraft av norsk advokatbevilling driver inkassovirksomhet.
Kundetiltakene skal gjennomføres overfor inkassoforetakenes kunder, dvs. oppdragsgiver/kreditor. Ved kundetiltak kan det være hensiktsmessig at inkassoforetaket gjør visse undersøkelser overfor debitor. Utfordringen er at inkassoforetaket ikke har et kundeforhold til debitor. Det er ofte slik at inkassoforetaket ikke har eller ikke får kontakt med skyldnere, og derved ikke kan føre kontroll med hvem som innbetaler utestående beløp. Debitor vil heller ikke ha noe insentiv til å samarbeide med inkassoforetaket om kundetiltakene. Dersom det ikke er mulig å klarlegge hvem som er skyldner, vil ikke dette medføre at den rapporteringspliktige må avvise transaksjonen eller avslutte et kundeforhold. Det er kreditor som er inkassoforetakets kunde. Dersom skyldner ikke samarbeider kan dette imidlertid utløse en undersøkelsesplikt.
Utvalget påpeker at det vil være viktig at kundetiltakene og undersøkelsesplikten sees i sammenheng med inkassators oversikt og innsikt i skyldners økonomiske forhold og tilpasses dette. Det vil derfor være viktig med god veiledning fra tilsynsmyndighetene blant annet hva gjelder undersøkelsesplikten og rapporteringsplikten. Eksempelvis vil oppgjør kunne fremstå som «mistenkelige» i forhold til økonomisk evne på grunn av mislighold og lav betjeningsevne hos debitor. Som regel skyldes imidlertid innbetalinger tross liten økonomisk evne, arv, refinansiering, gaver fra familie/venner etc.»

3.4.7.4 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet og Økokrim støtter forslaget om å underlegge inkassovirksomheter hvitvaskingsloven. Finanstilsynet presiserer imidlertid at det bør bero på en konkret risikovurdering om debitorsiden bør kontrolleres, og at dette ikke skal gjøres på generelt grunnlag.

Virke viser til at det er kreditor som er inkassoforetakets kunde, samtidig som det er betalingsstrømmen fra debitor som er av interesse både hva gjelder hvitvasking og terrorfinansiering. Virke mener det er svært viktig med veiledning om hva som kan utgjøre mistenkelige transaksjoner i inkassosammenheng da mange oppgjør vil kunne fremstå som irregulære og mistenkelige på grunn av mislighold og lav betjeningsevne hos debitor.

Både Virke, Virke Inkasso og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) påpeker at å underlegge inkassovirksomhet hvitvaskingsloven vil medføre økt ressursbruk. NHO påpeker særlig at den økte ressursbruken må veies mot risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering gjennom inkassoforetak, og bemerker i denne sammenheng at det ikke er antydet noe om omfanget av mulig hvitvasking gjennom inkassoforetak.

Flere høringsinstanser, Finanstilsynet, NHO og Virke, mener plikten til å kontrollere forhold på debitorsiden bør presiseres.

Virke Inkasso påpeker at ingen andre land har underlagt inkassobransjen hvitvaskingsregelverket, men samtidig at de ikke er prinsipielle motstandere mot at inkassobransjen underlegges hvitvaskingsloven. Virke Inkasso mener imidlertid at bestemmelsene må tilpasses behovet for og muligheten til å rapportere. Herunder mener Virke Inkasso at eksemplene utvalget benytter ikke er helt relevante sett opp mot hva som er realiteten i inkassobransjen i dag. Dette gjelder bl.a. forekomsten av kontanter. Virke Inkasso er derimot mer bekymret for mulighetene for at inkassoforetak misbrukes som mellomledd i operasjoner med fiktive fakturaer, og at inkassovirksomheter kan være godt egnet til å oppdage straffbare forhold ved at inkassovirksomheten kan ha mange oppdrag på samme skyldner. Virke Inkasso mener imidlertid hvitvaskingsloven er lite egnet i begge disse tilfellene.

Virke Inkasso gjennomgår en rekke av bestemmelsene i lovutkastet og mener at ingen av dem er anvendelige overfor inkassovirksomheter slik de er foreslått. Særlig undersøkelses- og rapporteringsplikten mener Virke Inkasso ikke er tilstrekkelig utredet for inkassovirksomheters del. Virke Inkasso foreslår i stedet konkrete unntak fra lovutkastet for å tilpasses inkassobransjen.

3.4.7.5 Departementets vurdering

Departementet har på bakgrunn av høringen besluttet ikke å foreslå at foretak som driver inkassovirksomhet underlegges hvitvaskingsloven. Departementet understreker at det bærende prinsippet i hvitvaskingsloven dreier seg om gjennomføring av risikobaserte kundetiltak som legger opp til en hensiktsmessig undersøkelses- og rapporteringsplikt til myndighetene. Det er sentralt at dette dreier seg om kunden. I utredningen er det gitt flere eksempler på tilfeller som kan gi grunnlag for mistanke, men disse er i all hovedsak knyttet til skyldners forhold, eller knytter seg til overføringer fra skyldner til inkassoforetaket. Inkassovirksomheter er, som alle andre, underlagt straffeloven, herunder bestemmelsene om hvitvasking og uaktsom hvitvasking, jf. straffeloven §§ 337 og 340. Generelt vil dette medføre at inkassovirksomheter ikke kan ha et ubevisst forhold til opphavet av de midlene de krever inn på vegne av kreditor. Etter departementets oppfatning vil de pliktene hvitvaskingsloven pålegger rapporteringspliktige overfor kundene, være lite egnet til å bygge ut den bevisstheten inkassator uansett må ha etter straffelovens bestemmelser om hvitvasking.

Departementet har merket seg at inkassobransjen, representert ved Virke Inkasso, ønsker en mulighet til å rapportere til politiet eller Økokrim ved mistanke om straffbare forhold. Departementet antar at Økokrim bør legge til rette for at det skal være mulig å rapportere elektronisk også for inkassoforetak, selv om disse ikke blir rapporteringspliktige etter hvitvaskingsregelverket. For å legge til rette for rapportering, foreslår departementet en særskilt bestemmelse i inkassoloven om unntak fra taushetsplikt og ansvarsfrihet i forbindelse med rapportering, i tråd med hvitvaskingslovens regler.

3.4.8 Pensjonskasser

Etter hvitvaskingsloven § 4 sjette ledd kan departementet i forskrift gi hvitvaskingsloven anvendelse for pensjonskasser. Hjemmelen er ikke benyttet. Fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller ikke krav om at pensjonskasser er underlagt regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

Utvalget foreslår ikke at pensjonsforetak skal underlegges hvitvaskingsloven, og foreslår samtidig at forskriftshjemmelen ikke videreføres, se NOU 2016: 27 punkt 3.1.10. Utvalget viser til at risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering bør være avgjørende for om næringsdrivende underlegges forpliktelsene i hvitvaskingsloven. Utvalget viser deretter til Pensjonskasseforeningens høringsuttalelse i forbindelse med gjeldende hvitvaskingslov. I høringsuttalelsen ble det fremhevet at pensjonskassenes virksomhet innebærer å oppfylle foretaks forpliktelser overfor medlemmene, og der retten til pensjon er lov- og avtaleregulert. Pensjonskassenes virksomhet er videre underlagt tilsyn og ekstern revisjon, mens overføringer er lovregulert og basert på tekniske beregninger av aktuar.

Pensjonskasseforeningen tiltrer utvalgets vurdering av at pensjonskasser ikke skal underlegges hvitvaskingsloven.

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har ikke uttalt seg om forslaget om ikke å videreføre forskriftshjemmelen for å underlegge pensjonskasser hvitvaskingsloven, men har uttalt seg om forslaget om å gi forskriftshjemmel for å underlegge andre typer aktører hvitvaskingsloven. JD mener avveiningene tilknyttet risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering holdt opp mot hensynet til effektiv ressursbruk og å begrense overvåkingen av privatpersoner, bør gjøres av Stortinget.

Departementet deler utvalgets vurdering av risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering ved bruk av pensjonskasser. Departementet foreslår, blant annet på bakgrunn av høringssvaret fra Justis- og beredskapsdepartementet, heller ikke å videreføre forskriftshjemmelen til å underlegge pensjonskasser hvitvaskingsloven.

3.4.9 Formidlere av andeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper

Formidlere av andeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper er i utgangspunktet underlagt krav om tillatelse som verdipapirforetak, jf. verdipapirhandelloven § 91 tredje ledd, jf. § 91 første ledd jf. § 23. Verdipapirforetak er underlagt hvitvaskingsloven, se hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 6.

Fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller ikke krav om at formidlere av andeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper skal være underlagt regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

Utvalget understreker at situasjonen i dag sammenlignet med da hvitvaskingsloven ble vedtatt, er endret i forbindelse med at det ble stilt krav om konsesjon som verdipapirforetak for å formidle andeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper. Utvalget vurderer derfor om det er grunn til å gjøre unntak fra hvitvaskingsloven for disse foretakene, men finner at det ikke er grunn til å åpne et hull i regelverket som ble tettet i forbindelse med lovendringene som trådte i kraft 1. januar 2013, se NOU 2016: 27 punkt 3.1.11.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet.

Departementet deler utvalgets vurdering av behovet for å fortsatt underlegge prosjektmeglere hvitvaskingsloven, og foreslår ikke å gjøre unntak fra hvitvaskingsloven for denne gruppen.

3.4.10 Agenter av utenlandske betalingsforetak

3.4.10.1 Gjeldende rett

Hvitvaskingsloven gjelder for betalingsforetak og andre som har rett til å yte betalingstjenester, jf. hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 5. Loven gjelder også for personer med begrenset rett til å yte betalingstjenester, jf. hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 7. Etter hvitvaskingsloven § 3 gjelder loven for rapporteringspliktige etablert i Norge, herunder filialer av utenlandske foretak.

3.4.10.2 EØS-rett

Fjerde hvitvaskingsdirektiv gjelder for tilbydere av betalingstjenester gjennom henvisningen til at finansinstitusjoner omfatter bl.a. foretak betalingstjenester som definert i direktiv 2007/64/EF, se artikkel 3 nr. 2 bokstav a jf. direktiv 2013/36/EU anneks I punkt 4.

Etter betalingstjenestedirektivet kan betalingsforetak tilby sine tjenester i andre EU/EØS-land gjennom agenter. Agentene vil følge hjemlandets regler når det gjelder tilsyn med etterlevelsen av konsesjonsregler mv., men skal følge lokale regler når det gjelder tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. Utvalget har beskrevet dette som følger i NOU 2016: 27 punkt 3.1.12.2:

«Reglene i hvitvaskingsdirektivet følger et territorialprinsipp. En filial av et betalingsforetak anses som en «finansinstitusjon» i henhold til hvitvaskingsdirektivet. Filialen må derfor følge hvitvaskingsregelverk i vertsstaten. En agent eller et nettverk av agenter etablert i en vertsstat anses ikke som en «finansinstitusjon» etter direktivet, og er dermed ikke direkte underlagt direktivreglene i vertsstaten. Ut fra territorialprinsippet som hvitvaskingsdirektivet er basert på, må agenter som utfører tjenester på vegne av et betalingsforetak, likevel følge hvitvaskingsregelverket i vertsstaten. Denne forpliktelsen for agentene følger ikke direkte av hvitvaskingsdirektivet, men gjennom den kontrakten de har med betalingsforetaket som er ansvarlig for etterlevelsen av regelverket. Dette bekreftes i fortalen til hvitvaskingsdirektivet avsnitt 36. Det er likevel ikke til hinder for at agenter av betalingsforetak direkte underlegges hvitvaskingsregler i vertsstaten dersom vertsstaten ønsker det. Europakommisjonens sekretariat har i et notat 16. februar 2011 uttrykkelig bekreftet at det er en slik adgang etter tredje hvitvaskingsdirektiv.
Hvitvaskingsdirektivet gir medlemslandene anledning til å underlegge utenlandske betalingsforetak som anses å ha en etablering i en vertsstat, en form for tilsyn. Hvitvaskingsdirektivet forutsetter tett samarbeid mellom hjem- og vertsstat for tilsynet med agenter av betalingsforetak. Artikkel 48 nr. 5 pålegger statene å sikre at tilsynsmyndighetene samarbeider på tvers av landegrensene i tilfeller der foretak har filialer eller agenter i andre stater. Utvalget forstår direktivet slik at hjemstaten har ansvaret for at foretak som har etablert seg i en annen EØS-stat overholder vertsstatens regler. Hovedansvar for gruppetilsyn ligger i hjemstaten, mens tilsyn med enkeltagenter ligger hos vertsstatsmyndighetene. Vertsstaten kan reagere overfor «serious failings that require immidiate remedies» hos agentene. Det fremgår av artikkel 48 nr. 4 og underbygges av fortalens avsnitt 53. Artikkel 48 nr. 4 gir grunnlag for «appropriate and proportionate measures to adress serious failings that require immediate remedies» overfor utenlandske betalingsforetak som er etablert i vertsstaten. Tiltakene skal være midlertidige, og skal avsluttes når manglene er adressert. Også i fortalen avsnitt 53 er forholdet mellom hjemstater og vertsstater kommentert. Tiltakene som skal kunne anvendes inkluderer blant annet mulighet for stedlig tilsyn og kompetanse til å ilegge reaksjoner ved alvorlige brudd på regelverket.
Artikkel 45 nr. 9 gjelder vertsstatens rett til å kreve at betalingstjenestetilbyderen har en sentral kontaktperson i vertsstaten. Artikkelen omtaler betalingstjenestetilbydere etablert i vertsstatens territorium på andre måter enn som filial. Dette vil omfatte agentforhold. En slik kontaktperson kan være ansvarlig for etterlevelse av hvitvaskingsregelverk, se fortalen avsnitt 50, og for f.eks. å gi tilsynsmyndigheter og FIU-en informasjon som etterspørres, på vegne av hovedforetaket i en annen medlemsstat. Det følger av direktivet artikkel 45 nr. 10 at de europeiske tilsynsmyndighetene skal gi tekniske standarder om når det er forholdsmessig å kreve en slik sentral kontaktperson og funksjonene denne bør ha.»

Departementet bemerker at henvisningen til notatet fremstår som en inkurie, og at riktig henvisning er til notat 15288/11 av 7. oktober 2011. Departementet bemerker at utvalgets gjengivelse av notatet kan synes noe ufullstendig, da en slik løsning må rettferdiggjøres etter de alminnelige vilkårene for å gjøre unntak fra de fire frihetene i EØS-retten.

3.4.10.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at agenter av utenlandske betalingsforetak gjøres rapporteringspliktige, se NOU 2016: 27 punkt 3.1.12.3 og lovutkastet § 4 første ledd bokstav g. Utvalget viser til den konkrete risikoen agenter av utenlandske betalingsforetak representerer, og at samme løsning er valgt i land som Danmark og Tyskland. Utvalget mener at det ikke er et fullgodt alternativ å tydeliggjøre at agenter av utenlandske foretak er underlagt norske hvitvaskingsregler og også tydeliggjøre norske myndigheters tilsyns- og sanksjonskompetanse. Utvalget foreslår videre at det bør kunne åpnes for at utenlandske betalingstilbydere pålegges å utpeke et sentralt kontaktpunkt i Norge. Utvalget foreslår en forskriftshjemmel til å kunne pålegge slik utpeking, og viser til at Kommisjonen er gitt hjemmel etter direktivet til å fastsette nærmere regler om når det er rimelig å kreve at det utpekes et sentralt kontaktpunkt og hvilke oppgaver kontaktpunktet skal ha.

3.4.10.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge uttalte i forbindelse med NOU 2015: 12 at det for den regulerte delen av finansnæringen er svært lite tilfredsstillende at oppfølgingen av agenter av utenlandske betalingsforetak kan karakteriseres som mangelfull. Finans Norge etterlyste tiltak, både i å avdekke nasjonalt handlingsrom for tilsyn og oppfølging av aktiviteten i praksis.

Skattedirektoratet og Finanstilsynet støtter forslaget om at agentene skal underlegges norsk regelverk. Finanstilsynet støtter videre forslaget om at det skal stilles krav om kontaktperson i Norge. På bakgrunn av det store antallet agenter som er registrert i Norge, mener Finanstilsynet det bør vurderes å innføre en registreringsavgift for registrering som agent av utenlandsk betalingsforetak. Finanstilsynet mener videre det bør vurderes å kreve tilsynsavgift for denne typen tilsynsoppgave, på lik linje med for filialer.

Western Union Payment Services Ireland Limited (WUPSIL) mener det vil være direkte i strid med det europeiske juridiske rammeverket for betalingstjenester å underlegge agenter av utenlandske betalingsforetak hvitvaskingsloven som rapporteringspliktige. WUPSIL mener det er mer hensiktsmessig å tydeliggjøre tilsynskompetansen Finanstilsynet faktisk har overfor agentene. WUPSIL peker også på løsningen med nasjonale kontaktpunkt, som fjerde hvitvaskingsdirektiv åpner for.

3.4.10.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår at anvendelsen av hvitvaskingsloven, herunder Finanstilsynets tilsynskompetanse, kan presiseres i forskrift. Departementet foreslår ikke at agentene underlegges hvitvaskingsloven direkte som rapporteringspliktige, men at forskriften i stedet vil angi de bestemmelsene i hvitvaskingsloven som gjelder for agentene. I denne forbindelse påpeker departementet at situasjonen er blitt noe endret siden utarbeidelsen av arbeidsnotatet i EU-kommisjonen i 2011. I notatet ble både utpeking av nasjonalt kontaktpunkt og å underlegge agenter av utenlandske betalingsforetak nasjonale regler direkte, nevnt som muligheter for å bedre nasjonal kontroll over agentene. Når fjerde hvitvaskingsdirektiv nå uttrykkelig åpner for en løsning med utpeking av nasjonale kontaktpunkt som en metode for å bedre kontrollen med agenter av utenlandske betalingsforetaks virksomhet, antar departementet at behovet for å underlegge agentene loven som rapporteringspliktige er mindre.

Departementet bemerker at det på europeisk nivå ikke er tvil om at agenter av utenlandske betalingsforetak skal følge vertsstatens regler for tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. Med hjemmel i forskriften vil det ikke lenger være tvil om at Finanstilsynet har adgang til å føre tilsyn med alle agenter av utenlandske betalingsforetak, jf. finanstilsynsloven § 1 første ledd nr. 22. Finanstilsynet vil da også etter omstendighetene kunne kreve inn tilsynsavgift, slik som fra alle andre tilsynsobjekter, jf. finanstilsynsloven § 9.

For å lette gjennomføringen av tilsyn, foreslår departementet at det skal kunne gis regler om å utpeke nasjonale kontaktpunkt. Departementets vurderinger om dette er nærmere redegjort for i punkt 8.7.6.

3.4.11 Offentlige myndigheter

Offentlige myndigheter er ikke underlagt hvitvaskingsloven i dag, og fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller heller ikke krav om det. I artikkel 36 er likevel offentlige myndigheter pålagt en særskilt rapporteringsplikt når de avdekker forhold som kan ha tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering. Dette er nærmere redegjort for i punkt 6.7.6.

Utvalget foreslår ikke at hvitvaskingslovens anvendelsesområde utvides til å gjelde offentlige myndigheter, se NOU 2016: 27 punkt 3.1.13. Utvalget viser til departementets vurdering i forbindelse med vedtakelsen av gjeldende hvitvaskingslov, der departementet i Ot.prp. nr. 3 (2008–2009) punkt 3.5.10.3 ga uttrykk for at spørsmål om utveksling av informasjon om kriminelle forhold mellom offentlige etater bør løses på annet grunnlag enn hvitvaskingsloven.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet.

Departementet har ikke funnet grunn til å endre denne vurderingen og foreslår ikke at hvitvaskingsloven utvides til å gjelde offentlige myndigheter.

3.4.12 Forhandlere av tjenester

Forhandlere av tjenester er ikke underlagt verken gjeldende hvitvaskingslov eller fjerde hvitvaskingsdirektiv. På bakgrunn av at spørsmålet ble drøftet ved forrige lovrevisjon, vurderer utvalget i NOU 2016: 27 punkt 3.1.14 om hvitvaskingslovens anvendelsesområde bør utvides til å gjelde selgere av tjenester ved kontant betaling. Under henvisning til bl.a. at antallet transaksjoner og aktører underlagt hvitvaskingsregelverket vil øke markant, samtidig som skatte- og avgiftsregler allerede er innført for å motvirke kontant omsetning, foreslår ikke utvalget at selgere av tjenester underlegges hvitvaskingsloven.

Et mindretall på tre medlemmer, medlemmene Holberg, Lund og Utne, foreslo i NOU 2015: 12 innføring av en beløpsgrense for kontantvederlag til forhandlere av gjenstander. Mindretallet foreslår at beløpsgrensen utvides til også å gjelde forhandlere av tjenester, slik at beløpsgrensen gjelder generelt. Mindretallet viser til at bruk av store kontantbeløp kan være egnet til hvitvasking og terrorfinansiering, noe fjerde hvitvaskingsdirektiv bygger på. Videre mener mindretallet en beløpsgrense for kun vareomsetning kan virke upraktisk og lite hensiktsmessig, f.eks. i tilfeller der en bedrift leverer både varer og tjenester. Mindretallet viser avslutningsvis til at beløpsgrenser innført i land som Danmark, Frankrike, Hellas, Italia, Portugal og Spania gjelder generelt.

Fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller ikke krav om at alle forhandlere av tjenester skal underlegges regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

Finanstilsynet støtter mindretallets forslag om at forhandlere av tjenester også underlegges en beløpsgrense for kontantvederlag, og viser i denne forbindelse til den generelle vurderingen i tilsynets høringssvar til NOU 2015: 12 om behovet for en beløpsgrense.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Virke støtter utvalget i ikke å foreslå at forhandlere av tjenester innlemmes i hvitvaskingsregelverket. NHO viser til at tjenester i mindre grad enn varer er egnet til å misbrukes til hvitvasking, og at både kjøper og selger av tjenesten ofte vil være innforstått med at pengene hvitvaskes. NHO mener derfor det er urealistisk at forholdene rapporteres til Økokrim. Virke viser også til at en utvidelse vil medføre betydelig økte kostnader for næringslivet og myndighetene, og også vil være uheldig ut fra personvernhensyn.

Departementet foreslår ikke å utvide hvitvaskingsloven til å gjelde selgere av tjenester. Departementet deler utvalgets vurderinger knyttet til behovet for å innlemme tjenestetilbydere i alminnelighet i hvitvaskingsregelverket. Når det gjelder mindretallets forslag om å utvide beløpsgrensen for kontantvederlag til å gjelde forhandlere av tjenester, vil departementet bemerke at beløpsgrensen for kontantvederlag til forhandlere av gjenstander har virket siden 1. juli 2017. Departementet mener beløpsgrensen på dette tidspunktet ikke bør utvides til å gjelde flere aktører, men presiserer at dette kan vurderes på et senere tidspunkt. I denne forbindelse nevner departementet at det i EU er igangsatt et arbeid for å vurdere generelle begrensninger på bruken av kontanter.

3.4.13 Valutamegling av spotkontrakter i valuta

På bakgrunn av at FATF-rapporten har lagt til grunn at valutamegling ikke er dekket av hvitvaskingsloven, har utvalget drøftet dette spørsmålet nærmere i NOU 2016: 27 punkt 3.1.15. Utvalget viser til Ot.prp. nr. 81 (2002–2003) punkt 6.5, der kapittel 4a i nå opphevede finansieringsvirksomhetsloven drøftes. Departementet la i et høringsnotat av 1996, referert i den nevnte proposisjonen, til grunn at deler av valutameglernes virksomhet ville bli dekket av den reviderte verdipapirhandelloven. I proposisjonen legges det til grunn at megling av valutaspottransaksjoner ikke lenger er regulert etter opphevelsen av forskrift 25. mars 1983 nr. 732 om valutameglervirksomhet i november 1998. Departementet fant i Ot.prp. nr. 81 (2002–2003) ikke behov for særskilt regulering av valutameglere.

Utvalget foreslår ikke å underlegge meglere av valutaspottransaksjoner hvitvaskingsloven, og viser for det første til at foretak som driver valutavirksomhet er underlagt loven, og derfor vil måtte gjennomføre kundetiltak mv. overfor kundene. For det andre mener utvalget det er uheldig å utvide hvitvaskingsloven til en aktør som ikke er underlagt krav om konsesjon og medfølgende tilsyn.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om utvalgets forslag om ikke å underlegge meglere av valutaspottransaksjoner hvitvaskingsloven.

Departementet understreker at valutavirksomhet er underlagt hvitvaskingsloven, jf. gjeldende hvitvaskingslov § 4 første ledd nr. 4. FATFs anbefalinger krever at «trading in (…) foreign exchange» for eller på vegne av kunde skal være underlagt regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. I FATFs tredje evalueringsrapport ble det ikke identifisert noen mangler i norsk regelverk, og det er ikke skjedd endringer av betydning på dette punktet siden da. Departementet legger til grunn at det gjeldende norske hvitvaskingsregelverk tilfredsstiller FATFs anbefalinger.

3.4.14 Foretak som driver fysisk pengetransport

3.4.14.1 Gjeldende rett

Foretak som driver fysisk pengetransport, er ikke underlagt hvitvaskingsloven.

3.4.14.2 EØS-rett

Fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller ikke krav om at foretak som driver med fysisk pengetransport, er underlagt regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

3.4.14.3 Utvalgets forslag

Utvalget drøfter i NOU 2016: 27 punkt 3.1.16 om foretak som driver fysisk pengetransport skal underlegges hvitvaskingsloven. Utvalget foreslår at foretak som driver fysisk pengetransport, både med og uten såkalt «telletjeneste», underlegges hvitvaskingsloven, se lovutkastet § 4 første ledd bokstav q.

Utvalget drøfter foretak med og uten telletjeneste hver for seg. For foretak som driver fysisk pengetransport uten telletjeneste, viser utvalget til risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering tilknyttet transporten av fysiske penger fra ett sted til et annet, særlig over landegrensene. Videre viser utvalget til at slike foretak kan håndtere store kontantstrømmer. Utvalget bemerker i denne sammenhengen også at foretakene som driver fysisk pengetransport har fått en annen rolle enn tidligere, siden håndteringen av kontanter for banker i praksis er overtatt av disse foretakene. Utvalget vurderer også om valutaregisterloven og –forskriftens regler om registrering av opplysninger i forbindelse med tolldeklarering av kontanter, er tilstrekkelig. Under henvisning til både EUs regelverksarbeid og relevante FATF-dokumenter, foreslår utvalget at foretak som driver fysisk pengetransport uten telletjeneste, underlegges hvitvaskingsloven.

Foretak som driver fysisk pengetransport med telletjeneste, foreslås også underlagt hvitvaskingsloven. Utvalget viser til at det er en åpenbar hvitvaskingsrisiko forbundet med at foretakene overtar kontanter fra kundene, teller dem og setter dem inn på kundens konto. Utvalget viser også til at foretak som driver fysisk pengetransport med telletjeneste synes underlagt hvitvaskingslovgivningen i Danmark og er foreslått underlagt hvitvaskingsloven i Sverige. Et særlig poeng utvalget fremhever, er at det ikke lenger er praktisk å henvise til at bankene håndterer pengene fra kundene, siden foretakene med telletjeneste i praksis håndterer kontantene for kundene. Banken får dermed ikke innsyn i hva slags kontanter virksomhetene angivelig genererer. Det nevnes også at det i Sverige ble påpekt at bankenes kontroll med kundene bør suppleres av flere rapporteringspliktige.

Et moment i utvalgets vurdering er dessuten at det opplyses fra Finanstilsynet at bransjens største aktører ønsker å bli underlagt hvitvaskingsloven.

3.4.14.4 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet støtter utvalgets forslag om at foretak som driver fysisk pengetransport, skal underlegges hvitvaskingsloven.

3.4.14.5 Departementets vurdering

Departementet deler i hovedsak utvalgets vurderinger av hvilken risiko det er for at foretak som driver fysisk pengetransport blir misbrukt til hvitvasking.

Departementet bemerker imidlertid at finansavtaleloven er under revisjon i Norge, herunder reglene om betalingstjenester. Departementet er kjent med at det i Sverige er foreslått å definere telletjenester som en betalingstjeneste, slik at foretak i Sverige underlegges hvitvaskingsregelverket som en type betalingsforetak. I SOU 2016:53 vises det til at spørsmålet er vurdert ulikt i EU, også etter første betalingstjenestedirektiv. Siden det ikke er endelig avklart om definisjonen av betalingstjenester i ny finansavtalelov vil omfatte telletjeneste til foretak som driver fysisk pengetransport, foreslår ikke departementet at disse foretakene underlegges hvitvaskingsloven på det nåværende tidspunktet. Spørsmålet vil imidlertid igjen være aktuelt dersom forståelsen av hva som er en betalingstjeneste, ikke endres.

Departementet antar imidlertid at risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering er mindre i tilfeller der det kun dreier seg om ren innenlands pengetransport. Dette synes også å være lagt til grunn av utvalget. Departementet viser særlig til at risikoen for tilsløring av midlenes opprinnelse er mindre i tilfeller der det ikke skjer en form for ombytning eller konvertering av midlene. Ved fysisk pengetransport med telletjeneste er dette annerledes, fordi midlene går fra å være i kontanter til å utgjøre kontopenger som settes direkte inn på kundens bankkonto. Innenlands fysisk pengetransport vil ikke innebære den samme risikoen for at pengene føres inn i det finansielle systemet, fordi pengene fortsatt vil være i kontanter. Departementet foreslår derfor ikke at hvitvaskingsloven anvendelsesområde utvides til foretak som driver fysisk pengetransport generelt.

Departementet bemerker at utvalgets vurderinger også omfatter foretak som driver fysisk pengetransport til og fra utlandet. Etter departementets vurdering er tollregelverket bedre egnet til å regulere fysisk pengetransport over landegrensen. Regler om deklarasjon mv. følger allerede i dag av tollforskriften § 3-1-11. Departementet vil kunne vurdere endringer i tollregelverket for å håndtere risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering ved fysisk transport av penger over grensen. I denne forbindelse bemerker departementet at FATF-rapporten anså norsk rett for å være i henhold til FATFs anbefaling 32 om pengetransportører («cash couriers»).

3.4.15 Låneformidlingsforetak

3.4.15.1 Gjeldende rett

Låneformidlere var å regne som «finansinstitusjon» etter finansieringsvirksomhetsloven § 13 jf. § 15 nr. 2. I finansforetaksloven regnes ikke låneformidlingsforetak som «finansforetak».

3.4.15.2 EØS-rett

Fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller krav om at foretak som driver med «money broking» er underlagt regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering, se fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 1 punkt 2, jf. artikkel 3 nr. 2 jf. direktiv 2013/36/EU anneks I punkt 10.

3.4.15.3 Utvalgets forslag

Utvalget drøfter i NOU 2016: 27 punkt 3.1.17 om låneformidlere skal underlegges hvitvaskingsloven. Utvalget drøfter spørsmålet med utgangspunkt i at låneformidlere ikke lenger er underlagt hvitvaskingsloven etter ikrafttredelsen av finansforetaksloven. Utvalget legger videre til grunn at fjerde hvitvaskingsdirektiv ikke stiller krav om at låneformidlere underlegges regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

Utvalget beskriver en mulig metode for å hvitvaske penger via en låneformidler og viser også til at låneformidlingen kan innebære terrorfinansiering ved at låntaker finansierer terrorisme med långivernes penger. Utvalget understreker at i tilfellene der långiver er rapporteringspliktig, må rapporteringspliktig gjennomføre kundetiltak over låntaker uansett.

Utvalget uttaler følgende om spørsmålet om låneformidlere skal underlegges hvitvaskingsloven:

«Utvalget har, på bakgrunn av de opplysninger som fremkommer over, vurdert om låneformidlere bør underlegges hvitvaskingsregelverket. Utvalget mener det er en risiko både for hvitvasking og terrorfinansiering gjennom bruk av låneformidlere. Utvalget påpeker også at disse foretakene allerede er underlagt tilsyn av Finanstilsynet. Det vil dermed ikke oppstå spørsmål om å underlegge en helt ny gruppe tilsyn. Dette er ikke i seg selv et argument for å underlegge gruppen hvitvaskingsregelverket, men det kan ha en viss betydning. Dessuten er det ingen rene låneformidlere i markedet i dag. Å underlegge aktørene hvitvaskingsregelverket vil dermed bare medføre endringer for fremtidige, potensielle lånetilbydere som vurderer å starte opp virksomhet i Norge. Utvalget foreslår at låneformidlere skal være rapporteringspliktige, og viser til lovforslaget § 4 første ledd bokstav p.»

3.4.15.4 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om utvalgets forslag om at låneformidlere underlegges hvitvaskingsloven.

3.4.15.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår at låneformidlingsforetak uttrykkelig angis som rapporteringspliktig i hvitvaskingsloven, se lovforslaget § 4 første ledd bokstav o. Departementet understreker at utvalgets vurderinger av om låneformidlingsforetak skal underlegges hvitvaskingsloven, tar utgangspunkt i at låneformidlingsforetak falt ut av angivelsen av rapporteringspliktige i hvitvaskingsloven som følge av ikrafttredelsen av finansforetaksloven. Departementet presiserer at ved uttrykkelig å angi at låneformidlingsforetaket er underlagt hvitvaskingsloven, opprettholdes gjeldende rett.

3.4.16 Tilbydere av spilltjenester

3.4.16.1 Gjeldende rett

Tilbydere av spilltjenester er ikke underlagt gjeldende hvitvaskingslov.

3.4.16.2 EØS-rett

Fjerde hvitvaskingsdirektiv skal etter artikkel 2 nr. 1 punkt 3 bokstav f gjelde for ytere av spilltjenester. Definisjonen av spilltjenester i artikkel 3 nr. 14 er omtalt i punkt 3.3.2.9.

I medhold av artikkel 2 nr. 2 kan det etter en risikovurdering gjøres unntak fra direktivet, helt eller delvis, for tilbydere av spilltjenester. Det kan likevel ikke gjøres unntak for kasinoer. Eventuelle unntak skal notifiseres til EU-kommisjonen med en begrunnelse. Risikovurderingen skal blant annet vurdere sårbarheten ved de relevante transaksjonene, herunder betalingsmetoden.

3.4.16.3 Utvalgets forslag

Utvalget legger i NOU 2015: 12 punkt 3.2.3 til grunn at fjerde hvitvaskingsdirektivs definisjon av spilltjenester omfatter alle spilltypene som drives i medhold av pengespilloven, totalisatorloven og lotteriloven. I forslaget til lovteksten er det i definisjonen av tilbyder av spilltjenester foreslått at alle som operer med «tillatelse» etter de nevnte lovene, er omfattet av definisjonen. I merknaden til bestemmelsen omtaler utvalget forslaget slik at det gjelder «fysiske og juridiske personer som omfattes» av de nevnte lovene.

Utvalget drøfter mulighetene for å gjøre unntak fra loven og på hvilke måter dette i så fall bør gjøres. Utvalget viser til at endrede risikovurderinger vil kunne tilsi at avgrensningen av unntakene fra loven vil endre seg over tid, og foreslår derfor at unntak fra loven kan gis i forskrift. Forskriftskompetansen foreslås lagt til Finansdepartementet.

Utvalget vurderer hvem som skal være å regne som «tilbyder» av spilltjenester, og vurderer det slik at kommisjonærer ikke på selvstendig grunnlag omfattes av hvitvaskingsloven. Samtidig må spillselskapene sørge for at kommisjonæren, på vegne av spillselskapet, overholder hvitvaskingslovens forpliktelser. Når det gjelder såkalte lotteriverdige organisasjoner, foreslår utvalget at dersom det er en entreprenør som arrangerer lotteriet på vegne av organisasjonen, er det entreprenøren som underlegges hvitvaskingsloven.

3.4.16.4 Høringsinstansenes syn

Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan er tilfreds med at alle tilbydere av pengespill omfattes av hvitvaskingsloven, men ønsker at alle tilbydere av pengespill skal omfattes av krav om registrert spill for å redusere faren for hvitvasking.

European Gaming and Betting Association (EGBA) understreker at norske myndigheter ikke må innføre en «gold-plating» av regelverket for tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. EGBA viser til at den internettbaserte spillbransjen i Europa i dag allerede gjennomfører internkontroll mv. som reduserer risikoen for å bli misbrukt til hvitvasking og terrorfinansiering.

Kindred Group PLC (Kindred) mener unntak fra hvitvaskingsloven for tilbydere av spilltjenester må bygge på konkrete, faktabaserte risikovurderinger knyttet til den enkelte tjenesten. Kindred mener det bør fremgå klarere av loven hvilke kriterier departementets risikovurdering skal bygge på når unntak fra direktivet vurderes. Kindred bemerker videre at eventuelle unntak må knyttes til tjenester, og ikke spesifikke aktører.

Lotteri- og stiftelsestilsynet slutter seg i hovedsak til Hvitvaskingslovutvalgets forslag. Tilsynet mener at enkelte lotterier bør falle utenfor lovens anvendelsesområde, og viser til basar, møtelotteri (herunder intern bingo, jf. forskrift om bingo § 14) og meldingslotteri, jf. lotteriloven § 5 og forskrift om lotteritilsynet og lotteriregisteret §§ 51 og 52. Tilsynet viser til at tilsvarende unntak er foreslått i Sverige (SOU 2016:8).

Stiftelsen Norsk Rikstoto støtter forslaget om å utvide hvitvaskingslovens anvendelsesområde, men mener det er behov for å benytte adgangen til å gjøre unntak for visse spill. Rikstoto mener et unntakskriterium bør fremgå av loven. Rikstoto foreslår at det kun er spill der innsats eller gevinst er på 2 000 euro eller mer (pr. enkelttransaksjon eller tilknyttede transaksjoner) som underlegges hvitvaskingsloven. Rikstoto foreslår i tillegg et særlig unntak for banespill slik at hvitvaskingslovens regler først inntrer ved utbetaling av gevinst på 2 000 euro eller mer. Med «banespill» mener Rikstoto spill som gjøres fysisk på travbanen. Dersom det ikke gjøres unntak i loven, mener Rikstoto det bør i gangsettes et arbeid for å kunne gjøre tilsvarende unntak i forskrift.

Norsk Tipping AS mener det er en hensiktsmessig tilnærming å underlegge alle som tilbyr spill etter pengespilloven, totalisatorloven og lotteriloven, hvitvaskingsloven. Selskapet viser til de hurtige endringene bransjene gjennomgår, med utvisking mellom ulike spilltyper. Norsk Tipping forstår utvalgets forslag til definisjon av tilbyder av spilltjenester slik at lotterier som ikke trenger tillatelse, ikke omfattes av hvitvaskingsloven, og har ingen bemerkninger til dette. Selskapet viser videre til at en forskriftshjemmel for å gjøre unntak gjør det lettere for myndighetene å tilpasse anvendelsesområdet ut fra oppdaterte risikovurderinger. Norsk Tipping mener unntaksbestemmelsene bør baseres på egenskaper ved spillene og ikke den tradisjonelle inndelingen av spill i kategorier.

Norsk Tipping er i tvil om utvalgets forslag knyttet til forholdet mellom entreprenører og lotteriverdige organisasjoner er i samsvar med direktivet. Selskapet viser til at aktører som omfattes av direktivet, ikke kan sette bort ansvaret for å etterleve regelverket, se artikkel 25 og 29. Selskapet viser til at det er organisasjonene som tildeles spilltillatelsen.

Arbeidsgiverforeningen Spekter støtter forslaget om å underlegge tilbydere av spilltjenester hvitvaskingsloven, og er enig med utvalget i at unntaksmuligheter i forskrift gir best fleksibilitet for en bransje i utvikling og ut fra tidsriktige risikovurderinger.

Coop Norge SA viser til at det er en rekke spill hvor det er liten risiko for hvitvasking, for eksempel spill der alt spill skjer registrert. For å unngå unødige byrder mener Coop derfor en forskrift med unntak fra loven bør være klar og tre i kraft samtidig med de foreslåtte lovendringene.

Frivillighet Norge understreker at lotteri er en sentral inntektskilde for frivillige lag og foreninger. Organisasjonen mener det er viktig at mindre organisasjoner og lokallag som for eksempel arrangerer basar, kakelotteri eller andre diverse smålotteri, ikke rammes med unødvendig stor administrasjonsbyrde som kutter ned på inntektspotensialet, og dermed kan redusere den frivillige innsatsen. Frivillighet Norge støtter Lotteritilsynets forslag om å unnta møtelotteri, basar og meldingslotteri fra loven. Norges Idrettsforbund støtter Frivillighet Norges høringsuttalelse.

3.4.16.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår at tilbydere av spilltjenester underlegges hvitvaskingsloven, se lovforslaget § 4 annet ledd bokstav g. Departementet foreslår at alle som tilbyr spill som krever tillatelse etter lotteriloven, pengespilloven og totalisatorloven, underlegges hvitvaskingsloven.

Departementet presiserer at lovforslaget innebærer at bl.a. smålotterier, kakelotteri og basarer faller utenfor lovens anvendelsesområde, jf. lotteriloven § 7 jf. § 5 annet ledd og forskrift om lotteritilsynet og lotteriregisteret mv. §§ 5-1 og 5-2. Det samme gjelder intern bingo mv., jf. forskrift om bingo § 14. Departementet viser til at det er usikkert om denne typen spill kreves underlagt regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering som følge av hvitvaskingsdirektivet. Under enhver omstendighet mener departementet risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering er så vidt begrenset at det er forsvarlig å ikke underlegge denne typen spill hvitvaskingsloven. Tilsvarende unntak synes å være gjort i Sverige, se lag 2017:630 2 § nr. 15. Departementet foreslår ikke at hvitvaskingsloven viser til de nevnte bestemmelsene i lotteriloven mv. for å gjøre unntak fra disse. Departementet bemerker at som følge av ulik trinnhøyde vil det være uheldig om loven viser til forskriftsbestemmelser. Departementet mener det er tilstrekkelig at hvitvaskingsloven avgrenser virkeområdet til de spilltjenestene som krever tillatelse etter pengespilloven, lotteriloven og totalisatorloven.

Departementet mener det videre er grunn til å gi hjemmel slik at det i forskrift kan fastsettes ytterligere unntak, tilpasset den risikoen som er tilknyttet spilltjenesten, se lovforslaget § 4 syvende ledd. Departementet viser til at særlig en del lotterier vil være lite egnet til hvitvasking, til tross for mulig høy gevinst, som følge av lav vinnersjanse/tilbakebetalingsprosent eller egenskapene ved innsatsen (eksempelvis panteflasker eller begrensninger på antallet lodd en person kan kjøpe). Departementet mener det ikke er behov for å presisere nærmere hvilke kriterier som er del av en risikovurdering, da dette uansett vil følge av fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 2.

Departementet foreslår ikke et generelt unntak fra hvitvaskingsloven knyttet til særskilte beløpsgrenser for spill. Departementet påpeker for det første at det må skilles mellom å unnta spilltjenester fra hvitvaskingslovens anvendelsesområde, og å regulerer når plikten til å gjennomføre kundetiltak inntrer.

Norsk Tipping har stilt spørsmål ved om fjerde hvitvaskingsdirektiv åpner for å la entreprenøren ha ansvaret for å følge hvitvaskingslovens regler, og ikke organisasjonen eller foreningen som har tillatelse til å motta inntekter fra lotteriet. Departementet antar at direktivet ikke er til hinder for å plassere ansvaret for å følge hvitvaskingsloven på entreprenøren, så lenge entreprenøren i praksis gjennomfører lotteriet. Det vil videre være entreprenøren som har systemer osv. på plass for den praktiske gjennomføringen av lotteriet. Departementet antar at å legge ansvaret for å utarbeide risikovurdering mv. på organisasjonen eller foreningen som har fått tillatelse til å arrangere lotteri for et lotteriverdig formål, både vil innebære en unødig formell tilnærming til problemstillingen, og vil svekke arbeidet med tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering når det er entreprenøren som i praksis gjennomfører lotteriet. Departementet viser til lovforslaget § 2 bokstav k om hvem som er «tilbyder av spilltjeneste».

For å unngå tvil om at organisasjoner og foreninger med tillatelse til å arrangere spill, men som ikke benytter tillatelsen, ikke skal underlegges hvitvaskingslovens regler når spill ikke arrangeres, har departementet justert ordlyden i lovforslaget § 2 bokstav k sammenlignet med ordlyden i lovutkastet. Departementet foreslår at «tilbyder av spilltjeneste» knyttes til det å arrangere spill som krever tillatelse.

3.4.17 Særlig om beløpsgrensen for kontantvederlag for forhandlere av gjenstander

Ved lov 16. juni 2017 nr. 52 om endringer i hvitvaskingsloven og verdipapirhandelloven (beløpsgrense for kontantvederlag mv.) ble det innført en beløpsmessig grense på 40 000 kroner for forhandlere av gjenstander sin adgang til å motta vederlag i kontanter.

Departementet foreslår at lovteksten presiserer at beløpsgrensen på 40 000 kroner gjelder uavhengig av om det betales i norske kroner eller utenlandsk valuta, se lovforslaget § 5 første ledd.

3.4.18 Forskriftshjemmel for å utvide lovens anvendelsesområde

3.4.18.1 Gjeldende rett

Hvitvaskingsloven § 4 femte ledd gir hjemmel til å utvide hvitvaskingslovens anvendelsesområde til forhandlere av gjenstander ved transaksjoner over bestemte beløpsgrenser ved bruk av nærmere angitte betalingsmiddel. § 4 syvende ledd gir hjemmel til å nærmere presisere hvem som er omfattet av § 4 første og annet ledd, samt gi loven anvendelse for foretak som driver spillvirksomhet, inkassoforetak, pensjonskasser og formidlere av andeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper.

3.4.18.2 EØS-rett

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 4 bestemmer at medlemsstatene, i samsvar med en risikobasert tilnærming, skal utvide virkeområdet til reglene som gjennomfører direktivet til bransjer som det er særlig sannsynlig at vil bli brukt til hvitvasking eller terrorfinansiering.

3.4.18.3 Utvalgets forslag

Utvalget drøfter i NOU 2016: 27 behovet for en forskriftshjemmel til å utvide hvitvaskingslovens anvendelsesområde i ulike sammenhenger. Utvalget foreslår at departementet kan utvide lovens virkeområde til å omfatte donasjonsbasert folkefinansiering («crowdfunding») og virtuell valuta, men foreslår ikke at virkeområdet kan utvides til forhandlere av gjenstander uavhengig av betalingsform.

Utvalget drøfter risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering i forbindelse med folkefinansiering i punkt 3.1.18. Utvalget oppsummerer sine vurderinger slik:

«Utvalget har vurdert om crowdfunding bør underlegges hvitvaskingsregelverket. Den delen av crowdfundingbransjen som ikke er underlagt regulering i dag vil dermed også måtte underlegges tilsyn. Foreløpig synes markedet å være oversiktlig. Samtidig synes tjenestene som tilbys å innebære en klar risiko både for hvitvasking og terrorfinansiering. Bransjen er foreløpig så umoden at det er vanskelig å få oversikt over hvordan den fungerer. Utvalget tar derfor ikke endelig stilling til om folkefinansiering skal underlegges hvitvaskingsloven, men foreslår en forskriftshjemmel slik at hvitvaskingslovens anvendelsesområde kan utvides på et senere tidspunkt, se lovforslaget § 4 femte ledd.»

Utvalget drøfter risikofaktorene ved virtuell valuta i punkt 3.1.19, og oppsummerer sine vurderinger slik:

«(…) Ut fra at det i dag ikke finnes noen form for regulering av utvekslingsplatformer [sic], og at det fortsatt er en forholdsvis ny type virksomhet, er det etter utvalgets oppfatning problematisk å underlegge denne typen virksomhet hvitvaskingsregelverket på det nåværende tidspunkt. Situasjonen kan imidlertid endre seg raskt. Dersom den risiko for hvitvasking og terrorfinansiering som er pekt på her viser seg å være reell og problematisk, antar utvalget at det vil være grunn til å foreta en fornyet vurdering av rapporteringsplikten.
Utvalget foreslår forskriftshjemmel slik at hvitvaskingslovens anvendelsesområde kan utvides på et senere tidspunkt til å inkludere vekslingsplattformer for virtuell valuta, se lovforslaget § 4 femte ledd.»

Utvalget drøfter særskilt i punkt 3.1.7 om forhandlere av gjenstander (i utredningen betegnet «forhandlere av varer») bør underlegges hvitvaskingsloven også når det ikke benyttes kontanter, enten for alle forhandlere eller for særskilte grupper forhandlere av gjenstander. Utvalget foreslår ikke at hvitvaskingslovens anvendelsesområde utvides til å gjelde tilfeller der det betales med utenlandske betalingskort til forhandlere av gjenstander. Utvalget viser til at det kan by på praktiske problemer for forhandlere av gjenstander å identifisere hvor et kort er utstedt. I tillegg peker utvalget på eventuelle rettslige skranker for en slik forskjellsbehandling mellom innenlandske og utenlandske kort.

Når det gjelder spørsmålet om hvitvaskingslovens anvendelsesområde skal kunne utvides til å gjelde særskilte grupper av forhandlere av gjenstander i forskrift, har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, medlemmene Damslora, Hana, Munch Thore, Roaldsøy, Rui, Sigurdsen og Stokmo, foreslår at forskriftshjemmelen ikke videreføres. Flertallet mener en slik endring av regelverket bør vurderes av Stortinget, og viser til både personvernmessige konsekvenser, økt ressursbruk og vurderinger av internasjonale forpliktelser.

Mindretallet, medlemmene Holberg, Lund og Utne, foreslår å beholde forskriftshjemmelen i dagens hvitvaskingslov § 4 femte ledd, slik at departementet i forskrift kan utvide hvitvaskingslovens anvendelsesområde til å omfatte særskilte grupper forhandlere av gjenstander uavhengig av oppgjørsform. Medlemmene viser til at det på det nåværende tidspunktet ikke er gjennomført en risikoanalyse som kan indikere hvilke grupper forhandlere av gjenstander som kan være aktuelle.

3.4.18.4 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet går imot forslaget om å gi departementet hjemmel til å utvide hvitvaskingslovens anvendelsesområde. Departementet viser til at spørsmålet om å underlegge bransjene hvitvaskingsloven beror på sammensatte vurderinger som Stortinget bør ta stilling til. Også Næringslivets Hovedorganisasjon og Virke gir uttrykk for det samme, men i høringssvarene begrenset til å gjelde spørsmålet om å kunne underlegge forhandlere av gjenstander hvitvaskingsloven uavhengig av betalingform.

Finans Norge mener det snarlig bør vurderes å utrede regulering av virtuell valuta for å unngå omgåelse av regelverket i forbindelse med hvitvasking og terrorfinansiering.

Skatteetaten mener det bør vurderes å utvide reglene i bokføringsforskriften om dokumentasjon av kontantsalg med hensyn til bruk av utenlandske og forhåndsbetalte betalingskort. Skatteetaten påpeker at kunder normalt ønsker å registrere større kjøp i eget navn på grunn av reklamasjoner ved eksempelvis kjøp av hvitevarer, og at kunden vil være mer villig til å gjennomgå kundekontroll når vedkommende allerede av andre grunner identifiserer seg i kjøpsprosessen.

Skatteetaten er videre enig med utvalget i at det bør gis en forskriftshjemmel for å kunne utvide hvitvaskingslovens anvendelsesområde til folkefinansiering («crowdfunding»). Etaten har lite erfaring med crowdfundingtjenester i dag, men deler utvalgets vurdering av risikopotensialet.

Skatteetaten er enig med utvalget i at vekslingsplattformer for virtuell valuta ikke bør underlegges hvitvaskingsloven i dag, basert på dagens omfang. Samtidig understreker etaten at både etatens kontrollerfaring og erfaringer fra politiet viser at f.eks. handel med Bitcoin i høy grad kan knyttes til kriminelle aktører. Skatteetaten mener det snarest bør vurderes om risikoen for misbruk av virtuell valuta tilsier at den underlegges regler om hvitvasking og terrorfinansiering. Etaten støtter utvalgets forslag om å kunne regulere dette i forskrift.

3.4.18.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår at hvitvaskingslovens anvendelsesområde skal kunne utvides i forskrift. Virkeområdet kan, i samsvar med utvalgets utkast, utvides til å gjelde foretak som formidler finansiering ved donasjon og for vekslingsplattformer for virtuell valuta, se lovforslaget § 4 femte ledd. Departementet foreslår at også oppbevaringstjenester for virtuell valuta kan omfattes av hvitvaskingsloven, jf. endringene i fjerde hvitvaskingsdirektiv.

Departementet bemerker at det avgjørende i vurderingen av hvilke aktører hvitvaskingsloven bør kunne utvides til å gjelde for, faller forskjellig ut etter typen aktør det dreier seg om. Virtuell valuta og folkefinansiering/crowdfunding som i dag ikke er underlagt regulering er så vidt nye og umodne bransjer, at det etter departementets vurdering er lite byrdefullt å gripe inn ved å utvide hvitvaskingslovens anvendelsesområde. Departementet viser særlig til at antallet aktører inntil videre er få, og risikoen for misbruk til hvitvasking og terrorfinansiering er klart identifisert.

Annerledes er det med forhandlere av gjenstander. Med vedtakelsen av lov 16. juni 2017 nr. 52 om endringer i hvitvaskingsloven og verdipapirhandelloven (beløpsgrense for kontantvederlag mv.) er forhandlere av gjenstander i utgangspunktet ikke lenger underlagt hvitvaskingsloven. En hjemmel til å utvide virkeområdet til en så vidt stor, etablert og uensartet gruppe vil kunne rekke svært langt. Eksempelvis har forhandlere av gjenstander aldri vært underlagt hvitvaskingsloven ved handel over internett, fordi betalingen i praksis aldri skjer i kontanter. Forskriftshjemmelen som er foreslått av mindretallet, åpner for at også forhandlere av gjenstander over internett i prinsippet underlegges tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. En slik vurdering er departementet enig med de relevante høringsinstansene i at bør forankres i Stortinget.

3.4.19 Adgang til å gjøre unntak fra loven for visse rapporteringspliktige

Hvitvaskingsloven § 4 sjette ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om unntak fra enkelte eller flere av lovens bestemmelser for visse rapporteringspliktige.

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 3 gir medlemsstatene mulighet til å gjøre unntak fra direktivets regler for personer som driver med finansiell aktivitet på en sporadisk eller svært begrenset basis når det er liten risiko for hvitvasking eller terrorfinansiering. Direktivet krever at en rekke kriterier må være oppfylt, se bokstav a til f. Det kan uansett ikke gjøres unntak i tilfeller der personen driver med pengeoverføringer i henhold til definisjonen i direktiv 2007/64/EF artikkel 4 punkt 13. Avgrensningen av kriteriene er ytterligere presisert i artikkel 2 nr. 4 til 6.

Utvalget har, på grunn av den begrensede tiden til rådighet, ikke vurdert om særskilte grupper bør unntas hvitvaskingslovens anvendelsesområde. Utvalget foreslår at hjemmelen videreføres, slik at det kan vurderes å gjøre unntak på et senere tidspunkt hvis det skulle vise seg å være hensiktsmessig. Utvalget foreslår å ta inn begrensningen knyttet til «sporadisk eller svært begrenset finansiell aktivitet» i forskriftshjemmelen, se lovutkastet § 4 sjette ledd første punktum.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om adgangen til å gjøre unntak fra direktivet, med unntak av i tilfeller der det dreier seg om spilltjenester, se punkt 3.4.16.

Departementet foreslår at hjemmelen for å gjøre unntak fra hvitvaskingsloven videreføres med den foreslåtte begrensningen knyttet til «sporadisk eller svært begrenset finansiell aktivitet», se lovforslaget § 4 syvende ledd. Departementet vil særlig påpeke at direktivet ikke synes å gi hjemmel til å gjøre unntak fra direktivets krav på annet grunnlag, med unntak av spilltjenester, jf. punkt 3.4.16.

3.5 Lovens anvendelse overfor ansatte og ledelsen

3.5.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at lovens anvendelse overfor ansatte i rapporteringspliktige foretak konkretiseres i større grad enn i gjeldende hvitvaskingslov, se NOU 2016: 27 punkt 3.2.4. Utvalget anser det nødvendig å angi hvilke bestemmelser i loven ansatte og ledelsen er underlagt, for å kunne sanksjonere dem for brudd på bestemmelsene. Utvalget foreslår derfor at lovens anvendelsesområde for ansatte angis til reglene om rapporteringsplikt og avsløringsforbud, se lovutkastet § 4 fjerde ledd jf. lovutkastet §§ 21 og 25.

Utvalget vurderer videre spørsmålet om hvem forpliktelsene etter direktivet skal påligge når en person er underlagt både på grunnlag av yrkesutøvelse og ansettelsesforhold i en rapporteringspliktig juridisk person, se fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 3. Utvalget forstår direktivet slik at utgangspunktet er at begge kan holdes ansvarlig. I artikkel 46 nr. 1 er det imidlertid gjort unntak for reglene om interne rutiner mv., der det fremgår at disse forpliktelsene skal påhvile den juridiske personen som sådan. Etter utvalgets oppfatning åpner ikke direktivet for at det i andre tilfeller kan skilles mellom personer som er rapporteringspliktig i kraft av sitt yrke, og den juridiske personen de eventuelt er ansatt i.

Med utgangspunkt i at fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 58 nr. 3 stiller krav om at medlemmene av ledelsesorganet og andre fysiske personer som i henhold til nasjonal lovgivning har ansvar for overtredelsen skal kunne ilegges sanksjoner, vurderer utvalget om og hvordan dette får konsekvenser får lovens anvendelsesområde. Utvalget konkluderer med at de fysiske personene som skal kunne sanksjoneres på bakgrunn av fjerde hvitvaskingsdirektiv, må være underlagt reglene i lovutkastet §§ 6 til 8 (risikovurderinger og rutiner), kapittel 3 (kundetiltak og løpende oppfølging), §§ 20 til 23 (undersøkelse, rapportering, opplysningsplikt til Økokrim, gjennomføring av mistenkelige transaksjoner), §§ 29 til 31 (behandling av personopplysninger), §§ 36, 37 og 40 (øvrige tiltak). Utvalget viser også til at FATFs anbefaling 21 uttrykkelig krever at avsløringsforbudet for rapportering mv. skal gjelde «directors» og «officers», og foreslår derfor at avsløringsforbudet også gjelder ledelsen.

For utvalgets drøftelse av hvem som skal anses som del av ledelsen, og dermed hvem som skal kunne sanksjoneres, vises det til omtalen under punkt 3.3.5.7.

3.5.2 Høringsinstansenes syn

Regnskap Norge og Revisorforeningen mener en presisering i loven av når forpliktelser påhviler rapporteringspliktige foretak og ikke fysiske personer som selv er underlagt loven som rapporteringspliktig, ville være klargjørende. Begge foreninger viser særlig til plikten til å etablere et system for etterlevelse av hvitvaskingsloven, herunder virksomhetsinnrettet risikovurdering og rutiner, opplegg for opplæring og utnevning av hvitvaskingsansvarlig. Foreningene mener dette bør løses ved at foretakene defineres som rapporteringspliktige (autoriserte regnskapsførerselskap og revisjonsselskaper, og revisorer og regnskapsførere som driver virksomhet i enkeltpersonforetak).

Regnskap Norge bemerker videre at angivelsen av hvilke plikter daglig leder og styret skal være underlagt etter lovutkastet § 4 tredje ledd, omfatter en lang rekke plikter det er lite aktuelt for vedkommende å utføre. Regnskap Norge ber departementet se på denne angivelsen av særskilte plikter.

Revisorforeningen understreker at forsvarlig ivaretakelse av pliktene etter hvitvaskingsloven kan skje på en hensiktsmessig måte. Foreningen mener særskilt regulering av hvilket ansvar de enkelte foretaksorganene har, bør unngås. Revisorforeningen peker i denne sammenheng på angivelsen av hvilke bestemmelser i lovutkastet § 4 tredje ledd, som angir at ledelsen er underlagt bl.a. krav om gjennomføring av kundetiltak og undersøkelser av mistenkelige forhold.

3.5.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår at hvitvaskingslovens anvendelsesområde ikke inneholder referanse til de enkelte ansatte og ledelsen i rapporteringspliktige virksomheter. Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig å angi i lovens innledende bestemmelser hvilke regler rapporteringspliktiges ansatte og ledelse er bundet av. Det er opplagt at alle fysiske personer som utøver tjeneste for den rapporteringspliktige vil være bundet av hvitvaskingslovens regler, i den grad tjenesteutøvelsen består i å oppfylle rapporteringspliktiges plikter etter hvitvaskingsregelverket.

Et annet spørsmål er når fysiske personer skal kunne ilegges sanksjoner. Etter departementets syn bør dette løses av de enkelte handlingsnormer sett opp mot sanksjonshjemlene. Departementet foreslår derfor ikke en oppramsing av hvilke bestemmelser ansatte og ledelsen er bundet av i hvitvaskingslovens innledende bestemmelser.

For departementets vurderinger av når ansatte og ledelsen skal kunne ilegges sanksjoner, vises det til punkt 10.7.3.

3.6 Geografisk anvendelsesområde

Utvalget foreslår å videreføre lovens geografiske anvendelsesområde, herunder lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, se NOU 2016: 27 punkt 3.3.3 og lovutkastet § 3. Utvalget viser særlig til at Svalbard ikke skal bli et «fristed» i hvitvaskingssammenheng.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om angivelsen av lovens geografiske anvendelsesområde.

Departementet foreslår å videreføre hvitvaskingslovens geografiske anvendelsesområde, se lovforslaget § 3.

Til toppen
Til dokumentets forside