Prop. 56 LS (2017–2018)

Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av forordning (EU) nr. 2016/679 (generell personvernforordning) i EØS-avtalen

Til innholdsfortegnelse

24 Tvangsmulkt

24.1 Gjeldende rett

Etter personopplysningsloven § 47 kan Datatilsynet fastsette tvangsmulkt ved pålegg etter loven § 12 (pålegg om bruk av identifikasjonsmidler), §§ 27 og 28 (pålegg om sletting eller sperring av personopplysninger) og § 46 (pålegg om at behandling av personopplysninger skal opphøre eller pålegg om vilkår som må oppfylles for at behandlingen skal være i samsvar med personopplysningsloven).

24.2 Forordningen

Forordningen har ingen bestemmelser om tvangsmulkt.

24.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre Datatilsynets adgang til å ilegge tvangsmulkt, se lovutkastet § 23. Departementet viste til at forordningen artikkel 58 nr. 6 åpner for at nasjonal lovgivning fastsetter regler om tvangsmulkt.

Personopplysningsloven § 47 annet ledd fastsetter at tvangsmulkten ikke løper før klagefristen er ute, eller dersom vedtaket blir påklaget, fra tidspunktet Personvernnemnda har fastsatt. I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det ikke er hensiktsmessig at en klage automatisk fører til utsettelse av tidspunktet for når tvangsmulkten begynner å løpe, da dette kan oppfordre til trenering av saken. I forvaltningsloven § 51, som gir enkelte generelle regler om tvangsmulkt, er det ikke gitt spesialregler om utsatt iverksettelse ved klage. Departementet foreslo i høringsnotatetat at de alminnelige reglene om utsatt iverksettelse bør komme til anvendelse, slik at Datatilsynet eller Personvernnemnda har anledning til å beslutte utsatt iverksettelse etter forvaltningsloven § 42.

24.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har generelt vært positive til forslaget i høringsnotatet om å videreføre en bestemmelse om tvangsmulkt i personopplysningsloven.

Datatilsynet uttaler at de er enige i departementets forslag når det gjelder å videreføre tvangsmulkt. Politidirektoratet støtter departementets forslag og er enig i at tvangsmulkt kan være et effektivt virkemiddel for å sikre oppfyllelse av regelverket. Politidirektoratet uttaler at de likevel vil bemerke at bruken av tvangsmulkt må tilpasses den enkelte sak for å oppnå formålet med reaksjonen. Tvangsmulkt vil for eksempel være mindre egnet i tilfeller der det er tidkrevende IKT-utviklingsarbeid som må til for å oppfylle regelverkets krav. Politidirektoratet viser for øvrig til uttalelsen til Kripos på dette punktet. Kripos uttaler at de er skeptisk til bruk av tvangsmulkt for å effektuere vedtak som ikke ligger innenfor den behandlingsansvarliges reelle kontroll, eksempelvis hvor et offentlig organ er avhengig av lovendringer, ressurstilførsel, tidkrevende systemutvikling eller er avhengig av et annet (offentlig) organ for å kunne etterleve de kravene som stilles. Videre bør det foreligge en viss terskel for ileggelse av tvangsmulkt, hvor alvorlighetsgrad og personvernkonsekvenser er vektige momenter.

Regnskap Norge uttaler at Datatilsynet bør instrueres i å utvise forståelse for at pålegg kan være krevende å etterkomme, slik at bruk av tvangsmulkt vurderes ut fra aktuell situasjon og alvorlighetsgrad. Regnskap Norge er enige i at bestemmelsen i § 23 bør være en «kan»-bestemmelse, men slik at bestemmelsen praktiseres med rimelighet og fornuft. Også Landsorganisasjonen i Norge uttaler at de er positive til en bestemmelse om tvangsmulkt.

Næringslivets Hovedorganisasjon mener på den annen side at behovet for hjemmel til å ilegge tvangsmulkt ikke er tilstrekkelig utredet, og at det ikke bør gis en hjemmel for dette. Næringslivets Hovedorganisasjon viser til at Datatilsynet har hatt hjemmel til å ilegge tvangsmulkt i nesten 17 år, etter det opplyste uten å ha brukt den.

24.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår at det gis en bestemmelse om tvangsmulkt, se lovforslaget § 29. Bestemmelsen tilsvarer forslaget i høringsnotatet og viderefører gjeldende rett i personopplysningsloven § 47 første ledd, men med den endring at adgangen til å fastsette tvangsmulkt er generell og ikke som etter dagens personopplysningslov knyttet til pålegg etter bestemte bestemmelser i loven. Departementet viser til at høringsinstansene generelt har støttet forslaget.

Bestemmelsen i någjeldende personopplysningslov § 47 annet ledd om at tvangsmulkten ikke løper før klagefristen er ute, og ikke før Personvernnemnda har bestemt det i tilfeller hvor vedtaket påklages, foreslås ikke videreført. Departementet viser til at en slik bestemmelse kan oppfordre til trenering av saken. Departementet mener det alminnelige forvaltningsrettslige utgangspunktet om at virkningene av et forvaltningsvedtak inntrer fra det tidspunkt vedtaket er truffet bør gjelde her, men slik at det vil være adgang til å beslutte utsatt iverksetting etter reglene i forvaltningsloven § 42.

Bestemmelsen i någjeldende personopplysningslov § 47 tredje ledd om at Datatilsynet kan frafalle påløpt tvangsmulkt foreslås ikke videreført, da departementet anser bestemmelsen overflødig ved siden av forvaltningsloven § 51 tredje ledd som bestemmer at forvaltningsorganet i særlige tilfeller kan redusere eller frafalle påløpt mulkt.

Til forsiden