Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 60 L (2017–2018)

Endringer i alkoholloven, atomenergiloven, folkehelseloven, legemiddelloven, lov om medisinsk utstyr, strålevernloven og tobakksskadeloven mv. (overtredelsesgebyr mv.)

Til innholdsfortegnelse

16 Merknader til de enkelte bestemmelsene

16.1 Tobakksskadeloven

Til ny § 36 a

Se kapittel 5.

Bestemmelsen er ny og innfører overtredelsesgebyr som en mulig reaksjonsform ved overtredelser av enkelte av bestemmelsene i tobakksskadeloven.

I første ledd angis hvilke handlingsnormer i tobakksskadeloven dette gjelder.

Myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr er lagt direkte til de aktuelle tilsynsmyndighetene, i de fleste tilfeller Helsedirektoratet og kommunene, som også er tilsynsmyndighet for de bestemmelsene som kan medføre overtredelsesgebyr hvis de brytes. Tilsynsmyndighetene kan, men har ikke en plikt til å ilegge overtredelsesgebyr. Tilsynsmyndigheten kan foreta en skjønnsmessig vurdering av om et slikt gebyr er en rett reaksjon i det enkelte tilfellet. Det må foretas en vurdering av om dette er en forholdsmessig reaksjon og om det er andre reaksjonsmidler som alene er mer egnede og tilstrekkelige. Det vises også til denne bestemmelsens tredje ledd og til forvaltningsloven § 46 annet ledd som angir en rekke momenter som det kan tas hensyn til ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges.

Første ledd annet punktum fastslår at også overtredelser av forskrifter i medhold av bestemmelsene i første ledd kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr. En forutsetning for dette er at det i forskrift er bestemt at overtredelsesgebyr kan ilegges for brudd på disse forskriftsbestemmelsene.

I annet ledd går det fram at skyldkravet er forsett eller uaktsomhet for fysiske personer. Et tilsvarende skyldkrav gjelder ikke for foretak, og bestemmelsen presiserer at foretak kan ilegges overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Når en ansatt handler på vegne av virksomheten, er det virksomheten som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr og ikke den ansatte selv. Bestemmelsen må forstås likt som forvaltningsloven § 46 første ledd om administrativ foretakssanksjon. Det vil si at skyldansvaret for foretak som utgangspunkt er objektivt, men ansvaret må avgrenses i tilfeller der overtredelsen er utslag av hendelig uhell eller force majeure. Det vises til merknadene til forvaltningsloven § 46 første ledd i Prop. 62 L (2015 – 2016) side 199.

Etter tredje ledd kan departementet hvis det viser seg behov, fastsette i forskrift hvilke hensyn tilsynsmyndighetene kan eller skal legge vekt på ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges. Det kan gis forskriftsbestemmelser om hensyn som kan eller skal vektlegges ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor både foretak og fysiske personer. Dette kan blant annet være samme type momenter som går fram av forvaltningsloven § 46 annet ledd, men forvaltningslovens bestemmelse gjelder kun ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor foretak.

Etter fjerde ledd kan departementet gi nærmere forskriftsbestemmelser om utmåling og betaling av overtredelsesgebyret, herunder om renter og tilleggsgebyr. Gebyret kan fastsettes som faste satser eller utmåles i det enkelte tilfelle (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme, jf. forvaltningsloven § 44 annet ledd.

Femte ledd setter en frist for hvor lenge etter at en overtredelse fant sted, overtredelsesgebyr kan ilegges (foreldelse av ansvar). Det konkrete tidspunktet for når en handling kan sies å ha funnet sted, vil variere med type normbrudd. Dersom en handling varer i tid og det blir ansett som en fortsatt overtredelse/samme handling, vil foreldelsesfristen regnes fra tidspunktet da den siste overtredelsen fant sted.

Fristen avbrytes når forhåndsvarsel eller vedtaket blir fattet og ikke når det blir mottatt.

Bestemmelsen regulerer ikke foreldelse av plikten til å betale ilagt overtredelsesgebyr. For foreldelse av pengekrav, gjelder på vanlig måte lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer.

Bestemmelsen gir også hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om foreldelse i forskrift.

Til § 37

Se kapittel 5.

Bestemmelsen er endret for å fastsette klageorgan for vedtak om overtredelsesgebyr. Klageorgan for vedtak om overtredelsesgebyr vil være det samme som for klage på vedtak om retting og tvangsmulkt. Dette innebærer at Markedsrådet vil være klageorgan for vedtak fattet av Helsedirektoratet ved overtredelse av §§ 20-23, 30, 30 a, 31 eller 33 og bestemmelser gitt i medhold av disse. Vedtak fattet av Helsedirektoratet ved overtredelse av andre bestemmelser følger alminnelig klageadgang etter forvaltningsloven.

Enkeltvedtak fattet av kommunene etter § 36 a kan påklages til fylkesmannen. For vedtak fattet av sysselmannen eller Longyearbyen lokalstyre er klageinstans henholdsvis departementet og sysselmannen.

16.2 Alkoholloven

Til §§ 3-1 og 3-1 b

Se kapittel 14.

Til § 4-4 nytt åttende ledd

Se kapittel 13.

Første punktum angir særlige regler for i hvilket tidsrom skjenking er tillatt ved bransjeintern prøvesmaking. Endringen innebærer, sammenlignet med dagens regelverk, at drikk i gruppe 3 nå også kan skjenkes ved bransjeintern prøvesmaking mellom klokken 06.00 og klokken 13.00 (skjenking mellom klokken 13.00 og 03.00 er allerede tillatt, jf. dagens maksimaltider for skjenking av alkoholholdig drikk). Videre innebærer endringen at alkoholholdig drikk ved bransjeintern prøvesmaking kan skjenkes mellom klokken 06.00 og klokken 03.00 uavhengig av tidsbegrensingene i skjenkebevillingsvedtaket.

Formålet med bransjeintern prøvesmaking er å gi de bransjeaktørene som er deltakere i omsetningsprosessen mulighet for å få og gi nødvendig informasjon om produktene. Begrepet «bransjeintern prøvesmaking» må tolkes strengt i tråd med dette formålet.

Bransjeintern prøvesmaking innebærer derfor blant annet følgende:

  • Det er kun representanter (eiere, ansatte) for bevillingshavere og registrerte grossister som kan være involvert, og det er kun personer som har prøvesmaking som en naturlige del av sitt arbeid, som kan delta på prøvesmakingen.

  • Smakingen må skje i arbeidstiden.

  • Prøvesmakingen er en nødvendig del av bransjeintern kvalitetskontroll av produktene eller opplæring.

  • Det er kun personer som deltar på prøvesmakingen, som oppholder seg i lokalet

  • Prøvesmakingsarrangementet må ikke kombineres med andre arrangementer som innebærer servering av alkoholholdig drikk i forkant eller etterkant av prøvesmakingen.

Annet punktum gir hjemmel for å fastsette i forskrift nærmere krav som må være oppfylt for at en aktivitet skal anses som bransjeintern prøvesmaking. Forskriftshjemmelen er vid og skal sikre at ordningen praktiseres som forutsatt og at det kan føres tilstrekkelig kontroll med den. Det kan for eksempel stilles krav til hvordan selve smakingen skal foregå, hvem som kan delta osv., men det kan også settes krav som skal bidra til at bevillingsmyndigheten kan føre nødvendig kontroll, herunder bestemmelser om at slike arrangementer skal meldes til bevillingsmyndigheten på forhånd.

Bransjeintern prøvesmaking hvor det ikke svelges, anses uansett ikke som skjenking i alkohollovens forstand, og kan fortsatt finne sted når som helst uten hensyn til bevilling og tidsbegrensingene i § 4-4.

Til § 5-2

Se kapittel 15. I første ledd er en feil i nummereringen rettet opp.

Til ny § 10-5

Se kapittel 6.

Bestemmelsen er ny og innfører overtredelsesgebyr som en mulig reaksjonsform ved overtredelser av enkelte av bestemmelsene i alkoholloven.

I første ledd angis hvilke handlingsnormer i alkoholloven dette gjelder. Videre presiseres at det er «virksomheter» som kan ilegges overtredelsesgebyr. Virksomhet i denne sammenheng omfatter både fysiske personer og foretak som overtrer handlingsnormene i forbindelse med næringsvirksomhet. Dette innebærer blant annet at fysiske personer som har enkeltpersonforetak uten ansatte eller oppdragstakere, også kan ilegges overtredelsesgebyr, for eksempel bloggere som reklamerer for alkoholholdig drikk på bloggen sin. Videre innebærer begrepet «virksomhet» at ansatte som overtrer handlingsnormene ikke kan ilegges overtredelsesgebyr, men at gebyret bare kan ilegges virksomheten.

Første ledd nr. 1 omfatter både brudd på kravet om å registrere seg som utleverer av alkoholholdig drikk ved privatimport og brudd på de kravene som stilles til den som er registrert for slik utlevering.

Første ledd nr. 2 omfatter brudd på handlingsnormer knyttet til tilvirkning av alkoholholdig drikk. Bestemmelsen omfatter kravene som gjelder når bevilling er gitt. Etter § 6-6 må bevillingshaver oppfylle alle krav fastsatt i loven, bestemmelser gitt i medhold av loven (forskrifter), vilkårene i bevillingsvedtaket og eventuelle nye vilkår. Dette innebærer blant annet at brudd på kravene i § 6-2 og forskrifter i medhold av §§ 6-1 og 6-2 også kan reageres på med overtredelsesgebyr dersom de overtres etter at bevilling er gitt. Ved brudd på særlige handlingsnormer i forskrift kan det imidlertid bare ilegges overtredelsesgebyr dersom dette er fastsatt i forskrift, jf. annet ledd.

Etter første ledd nr. 3 vil brudd på reklameforbudet i § 9-1 og § 9-2 kunne medføre overtredelsesgebyr. § 9-1 annet ledd omfatter både ytringer som er reklame og andre uttalelser. Det er kun de ytringene som kan defineres som reklame som omfattes av § 10-5, jf. at det er henvist til reklameforbudet i bestemmelsen. Det vil si at det ved ulovlige ytringer etter § 9-1 annet ledd som ikke anses som reklame, ikke kan ilegges overtredelsesgebyr.

Myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr er lagt direkte til Helsedirektoratet som også er tilsynsmyndighet for de bestemmelsene som kan medføre overtredelsesgebyr hvis de brytes. Helsedirektoratet kan, men har ikke en plikt til å ilegge overtredelsesgebyr. Direktoratet kan foreta en skjønnsmessig vurdering av om et slikt gebyr er en rett reaksjon i det enkelte tilfellet. Det må foretas en vurdering av om dette er en forholdsmessig reaksjon og om det er andre reaksjonsmidler som alene er mer egnede og tilstrekkelige. Det vises også til forskriftshjemmelen i denne bestemmelsens tredje ledd og til forvaltningsloven § 46 annet ledd som angir en rekke momenter som det kan tas hensyn til ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges.

Annet ledd fastslår at også overtredelser av forskrifter i medhold av bestemmelsene i første ledd kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Bestemmelsen tydeliggjør videre at overtredelsesgebyr kan ilegges ved overtredelser av forskrifter som skal overholdes i medhold av disse bestemmelsene. Dette innebærer at det kan ilegges overtredelsesgebyr ved overtredelser av forskriftsbestemmelser som skal overholdes i medhold av § 6-6, selv om forskriftshjemlene ikke er særlig spesifisert i første ledd. En forutsetning for dette er at det i forskrift er bestemt at overtredelsesgebyr kan ilegges for brudd på disse forskriftsbestemmelsene.

I tredje ledd går det fram at skyldkravet er forsett eller uaktsomhet for fysiske personer. Et tilsvarende skyldkrav gjelder ikke for foretak, og bestemmelsen presiserer at foretak kan ilegges overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Når en ansatt handler på vegne av virksomheten, er det virksomheten som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr og ikke den ansatte selv. Bestemmelsen må forstås likt som forvaltningsloven § 46 første ledd om administrativ foretakssanksjon. Dvs. at skyldansvaret for foretak som utgangspunkt er objektivt, men ansvaret må avgrenses i tilfeller der overtredelsen er utslag av hendelig uhell eller force majeure. Det vises til merknadene til forvaltningsloven § 46 første ledd i Prop. 62 L (2015 – 2016) side 199.

Etter fjerde ledd kan departementet, hvis det viser seg behov, fastsette i forskrift hvilke hensyn Helsedirektoratet kan eller skal legge vekt på ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges. Det kan gis forskriftsbestemmelser om hensyn som kan eller skal vektlegges ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor både foretak og fysiske personer. Dette kan blant annet være samme type momenter som går fram av forvaltningsloven § 46 annet ledd, men forvaltningslovens bestemmelse gjelder kun ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor foretak.

Etter femte ledd kan departementet gi nærmere forskriftsbestemmelser om utmåling og betaling av overtredelsesgebyret, herunder om renter og tilleggsgebyr. Gebyret kan fastsettes som faste satser eller utmåles i det enkelte tilfelle (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme, jf. forvaltningsloven § 44 annet ledd.

Sjette ledd setter en frist for hvor lenge etter at en overtredelse fant sted, overtredelsesgebyr kan ilegges (foreldelse av ansvar). Det konkrete tidspunktet for når en handling kan sies å ha funnet sted, vil variere med type normbrudd. Dersom en handling varer i tid og det blir ansett som en fortsatt overtredelse/samme handling, vil foreldelsesfristen regnes fra tidspunktet da den siste overtredelsen fant sted.

Fristen avbrytes når forhåndsvarsel eller vedtaket blir fattet og ikke når det blir mottatt.

Bestemmelsen regulerer ikke foreldelse av plikten til å betale ilagt overtredelsesgebyr. For foreldelse av pengekrav, gjelder på vanlig måte lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer.

Bestemmelsen gir også hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om foreldelse i forskrift.

Klage på vedtak om overtredelsesgebyr for brudd på reklameforbudet i §§ 9-1 og 9-2 skal gå til Markedsrådet, jf. syvende ledd. Klage på Helsedirektoratets vedtak om overtredelsesgebyr for brudd på de andre bestemmelsene, påklages på vanlig måte til overordnet organ (per i dag Helse- og omsorgsdepartementet).

16.3 Legemiddelloven

Til ny § 28 a

Se kapittel 7.

Bestemmelsen som er ny er dels en videreføring av gjeldende bestemmelser om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt i legemiddelloven, dels nye regler om ileggelse av overtredelsesgebyr.

Første ledd er en videreføring av tidligere § 28 sjette ledd hvor det fastslås at EFTAs overvåkingsorgan kan treffe vedtak om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt for overtredelse av forpliktelser som følger av markedsføringstillatelse utstedt i sentral prosedyre. Denne myndigheten ligger i departementet som rett instans.

Bestemmelsen i annet ledd er ny og innfører overtredelsesgebyr som en mulig reaksjonsform ved overtredelser av enkelte av bestemmelsene i og i medhold av legemiddelloven. I bestemmelsen angis hvilke handlingsnormer i legemiddelloven dette gjelder.

Bestemmelsen sier at overtredelsesgebyr kan ilegges «den som» overtrer angitte normer. Reaksjonen retter seg således mot den som er ansvarlig etter handlingsnormen. Den aktuelle ansvarlige vil antagelig i de fleste tilfeller være en virksomhet eller noen virksomheten svarer for. Slik bestemmelsen er formulert gir den også hjemmel for å kunne pålegge private aktører overtredelsesgebyr.

Myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr legges i loven til departementet. Denne myndigheten vil bli delegert til Statens legemiddelverk som er tilsynsmyndighet for de bestemmelsene som kan medføre overtredelsesgebyr hvis de brytes. Statens legemiddelverk kan, men har ikke en plikt til å ilegge overtredelsesgebyr. Legemiddelverket kan foreta en skjønnsmessig vurdering av om et slikt gebyr er en rett reaksjon i det enkelte tilfellet. Det må foretas en vurdering av om dette er en forholdsmessig reaksjon og om det er andre reaksjonsmidler som alene er mer egnede og tilstrekkelige. Det vises også til forvaltningsloven § 46 annet ledd som angir en rekke momenter som det kan tas hensyn til ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges og til forskriftshjemmelen i denne bestemmelsens fjerde ledd.

I tredje ledd går det fram at skyldkravet er forsett eller uaktsomhet for fysiske personer. Et tilsvarende skyldkrav gjelder ikke for foretak, og bestemmelsen presiserer at foretak kan ilegges overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Når en ansatt handler på vegne av virksomheten, er det virksomheten som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr og ikke den ansatte selv. Bestemmelsen må forstås likt som forvaltningsloven § 46 om administrativ foretakssanksjon. Dvs. at skyldansvaret for foretak som utgangspunkt er objektivt, men ansvaret må avgrenses i tilfeller der overtredelsen er utslag av hendelig uhell eller force majeure. Det vises til merknadene til forvaltningsloven § 46 første ledd i Prop. 62 L (2015 – 2016) side 199.

Etter fjerde ledd kan departementet hvis det viser seg behov, fastsette i forskrift hvilke hensyn Statens legemiddelverk kan eller skal legge vekt på ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges. Det kan gis forskriftsbestemmelser om hensyn som kan eller skal vektlegges ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor både foretak og fysiske personer. Dette kan blant annet være samme type momenter som går fram av forvaltningsloven § 46 annet ledd, men forvaltningslovens bestemmelse gjelder kun ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor foretak

Bestemmelsen i femte ledd er en videreføring av tidligere § 28 syvende ledd annet punktum om at departementet kan gi nærmere bestemmelser om fastsettelse og beregning av overtredelsesgebyr og tvangsmulkt. Etter bestemmelsen i femte ledd kan departementet gi nærmere forskriftsbestemmelser om utmåling og betaling av overtredelsesgebyr og tvangsmulkt, herunder om renter og tilleggsgebyr. Gebyret kan fastsettes som faste satser eller utmåles i det enkelte tilfelle (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme, jf. forvaltningsloven § 44 annet ledd.

Gjeldende § 28 syvende ledd første punktum anses unødvendig og videreføres ikke da det følger av lov om tvangsfullbyrdelse § 7-2 bokstav d at beslutning om tvangsmulkt og administrativ sanksjon er tvangsgrunnlag for utlegg.

Sjette ledd setter en frist for hvor lenge etter at en overtredelse fant sted, overtredelsesgebyr kan ilegges (foreldelse av ansvar). Det konkrete tidspunktet for når en handling kan sies å ha funnet sted, vil variere med type normbrudd. Dersom en handling varer i tid og det blir ansett som en fortsatt overtredelse/samme handling, vil foreldelsesfristen regnes fra tidspunktet da den siste overtredelsen fant sted.

Fristen avbrytes når forhåndsvarsel eller vedtaket blir fattet og ikke når det blir mottatt.

Bestemmelsen regulerer ikke foreldelse av plikten til å betale ilagt overtredelsesgebyr. For foreldelse av pengekrav, gjelder på vanlig måte lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer.

Bestemmelsen gir også hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om foreldelse i forskrift.

16.4 Lov om medisinsk utstyr

Til ny § 12 a

Se kapittel 8.

Bestemmelsen er ny og innfører overtredelsesgebyr som en mulig reaksjonsform ved overtredelser av enkelte av bestemmelsene i lov om medisinsk utstyr.

I første ledd angis hvilke handlingsnormer i lov om medisinsk utstyr som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Bestemmelsen sier at overtredelsesgebyr kan ilegges «den som» overtrer angitte normer. Reaksjonen retter seg således mot den som er ansvarlig etter handlingsnormen. Den aktuelle ansvarlige vil antagelig i de fleste tilfeller være en virksomhet eller noen virksomheten svarer for. Slik bestemmelsen er formulert gir den også hjemmel for å kunne pålegge private aktører overtredelsesgebyr.

Myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr er lagt til tilsynsmyndigheten, jf. loven § 9. Myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr vil således ligge hos Statens legemiddelverk som er tilsynsmyndighet for de bestemmelsene som kan medføre overtredelsesgebyr hvis de brytes. Legemiddelverket kan, men har ikke en plikt til å ilegge overtredelsesgebyr. Legemiddelverket kan foreta en skjønnsmessig vurdering av om et slikt gebyr er en rett reaksjon i det enkelte tilfellet. Det må foretas en vurdering av om dette er en forholdsmessig reaksjon og om det er andre reaksjonsmidler som alene er mer egnede og tilstrekkelige. Det vises også til forvaltningsloven § 46 annet ledd som angir en rekke momenter som det kan tas hensyn til ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges, og til forskriftshjemmelen i denne bestemmelsens tredje ledd.

I annet ledd går det fram at skyldkravet er forsett eller uaktsomhet for fysiske personer. Et tilsvarende skyldkrav gjelder ikke for foretak, og bestemmelsen presiserer at foretak kan ilegges overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Når en ansatt handler på vegne av virksomheten, er det virksomheten som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr og ikke den ansatte selv. Bestemmelsen må forstås likt som forvaltningsloven § 46 om administrativ foretakssanksjon Dvs. at skyldansvaret for foretak som utgangspunkt er objektivt, men ansvaret må avgrenses i tilfeller der overtredelsen er utslag av hendelig uhell eller force majeure. Det vises til merknadene til forvaltningsloven § 46 første ledd i Prop. 62 L (2015 – 2016) side 199.

Etter tredje ledd kan Kongen (Helse- og omsorgsdepartementet, jf. delegasjonsvedtak 26. oktober 2001 nr. 1221 hvor Kongens myndighet etter lov 12. januar 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr delegeres til Helse- og omsorgsdepartementet), hvis det viser seg behov, fastsette i forskrift hvilke hensyn Statens legemiddelverk kan eller skal legge vekt på ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges. Det kan gis forskriftsbestemmelser om hensyn som kan eller skal vektlegges ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor både foretak og fysiske personer. Dette kan blant annet være samme type momenter som går fram av forvaltningsloven § 46 annet ledd, men forvaltningslovens bestemmelse gjelder kun ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor foretak.

Etter fjerde ledd kan det gis forskrift om utmåling og betaling av overtredelsesgebyret, herunder om renter og tilleggsgebyr. Gebyret kan fastsettes som faste satser eller utmåles i det enkelte tilfelle (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme, jf. forvaltningsloven § 44 annet ledd.

Femte ledd setter en frist for hvor lenge etter at en overtredelse fant sted, overtredelsesgebyr kan ilegges (foreldelse av ansvar). Det konkrete tidspunktet for når en handling kan sies å ha funnet sted, vil variere med type normbrudd. Dersom en handling varer i tid og det blir ansett som en fortsatt overtredelse/samme handling, vil foreldelsesfristen regnes fra tidspunktet da den siste overtredelsen fant sted.

Fristen avbrytes når forhåndsvarsel eller vedtaket blir fattet og ikke når det blir mottatt.

Bestemmelsen regulerer ikke foreldelse av plikten til å betale ilagt overtredelsesgebyr. For foreldelse av pengekrav, gjelder på vanlig måte lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer.

Bestemmelsen gir også hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om foreldelse i forskrift.

16.5 Atomenergiloven

Til § 55 a

Se kapittel 9.4.1.

Bestemmelsen er ny og innfører overtredelsesgebyr som en mulig reaksjonsform ved overtredelse av enkelte bestemmelser i atomenergiloven.

I første ledd angis hvilke brudd på atomenergiloven med forskrifter som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr, herunder overtredelser av vilkår fastsatt i konsesjon eller løyve eller i Strålevernets vedtak hjemlet i de angitte bestemmelsene. Bestemmelsen fastslår også at overtredelser av forskrifter i medhold av de angitte bestemmelsene kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr. En forutsetning for dette er at det i forskrift er bestemt at overtredelsesgebyr kan ilegges for brudd på disse forskriftsbestemmelsene.

Bestemmelsen sier at overtredelsesgebyr kan ilegges «den som» overtrer en av de angitte bestemmelsene, og retter seg dermed mot den som er ansvarlig etter handlingsnormen. Den aktuelle ansvarlige vil antagelig i de fleste tilfeller være en virksomhet eller noen virksomheten svarer for, men bestemmelsen gir også hjemmel for å kunne pålegge private aktører overtredelsesgebyr.

Myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr er i loven lagt til Statens strålevern. Strålevernet kan, men har ikke en plikt til å ilegge overtredelsesgebyr. Strålevernet kan foreta en skjønnsmessig vurdering av om et slikt gebyr er riktig reaksjon i det enkelte tilfellet. Det må vurderes om overtredelsesgebyr er en forholdsmessig reaksjon og om det er andre reaksjonsmidler som alene er mer egnede og tilstrekkelige. Det vises også til forskriftshjemmelen i denne bestemmelsens tredje ledd og til forvaltningsloven § 46 annet ledd som angir en rekke momenter som det kan tas hensyn til ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges.

I annet ledd går det fram at skyldkravet er forsett eller uaktsomhet for fysiske personer. Et tilsvarende skyldkrav gjelder ikke for foretak, og annet ledd presiserer at også foretak kan ilegges overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Når en ansatt handler på vegne av virksomheten, er det virksomheten som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr og ikke den ansatte selv. Bestemmelsen må forstås som forvaltningsloven § 46 første ledd om administrativ foretakssanksjon, og det innebærer at skyldansvaret for foretak som utgangspunkt er objektivt, men at ansvaret må avgrenses i tilfeller der overtredelsen er utslag av hendelig uhell eller force majeure. Det vises til merknadene til forvaltningsloven § 46 første ledd i Prop. 62 L (2015 – 2016) side 199.

Etter tredje ledd kan departementet hvis det viser seg behov, gi nærmere forskriftsbestemmelser om hvilke hensyn det kan eller skal legges vekt på ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges. Det kan gis forskriftsbestemmelser om hensyn som kan eller skal vektlegges ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor både foretak og fysiske personer. Dette kan blant annet være samme type momenter som går fram av forvaltningsloven § 46 annet ledd, men forvaltningslovens bestemmelse gjelder kun ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor foretak.

Etter fjerde ledd kan departementet gi nærmere forskriftsbestemmelser om utmåling og betaling av overtredelsesgebyret, herunder om renter og tilleggsgebyr. Gebyret kan fastsettes som faste satser eller utmåles i det enkelte tilfelle (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme, jf. forvaltningsloven § 44 annet ledd.

Femte ledd setter en frist for hvor lenge etter at en overtredelse fant sted, overtredelsesgebyr kan ilegges (foreldelse av ansvar). Det konkrete tidspunktet for når en handling kan sies å ha funnet sted, vil variere med type normbrudd. Dersom en handling varer i tid og det blir ansett som en fortsatt overtredelse/samme handling, vil foreldelsesfristen regnes fra tidspunktet da den siste overtredelsen fant sted.

Fristen avbrytes når forhåndsvarsel eller vedtaket blir fattet og ikke når det blir mottatt.

Bestemmelsen regulerer ikke foreldelse av plikten til å betale ilagt overtredelsesgebyr. For foreldelse av pengekrav, gjelder på vanlig måte lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer.

Bestemmelsen gir også hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om foreldelse i forskrift.

Til § 56 a

Se kapittel 9.4.2.

Bestemmelsen er ny og innfører hjemmel til å ilegge tvangsmulkt for å sikre regelverksetterlevelse.

I første ledd gis det hjemmel til å ilegge tvangsmulkt for å sikre at bestemmelsene i denne lov eller vedtak i medhold av loven blir etterlevd. «Vedtak» anvendes i bestemmelsens første og annet ledd, og skal forstås i samsvar med definisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. I bestemmelsens første ledd går det videre fram at myndigheten til å treffe vedtak om tvangsmulkt er lagt til Statens strålevern, og at tvangsmulkt kan ilegges enten i form av engangsmulkt eller som løpende dagmulkt.

Annet ledd presiserer at det er den ansvarlige for en overtredelse som kan pålegges tvangsmulkt.

I tredje ledd er det angitt nærmere når tvangsmulkt kan fastsettes. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forvaltningsloven § 51 som gir mer generelle regler om tvangsmulkt.

Fjerde ledd gir hjemmel til at departementet kan gi forskrifter med bestemmelser om fastsettelse, beregning og innkreving av tvangsmulkt.

16.6 Strålevernloven

Til § 21

Se kapittel 10.4.2.

Til § 23 a

Se kapittel 10.4.1.

Bestemmelsen er ny og innfører overtredelsesgebyr som en mulig reaksjonsform ved overtredelse av enkelte bestemmelser i strålevernloven.

I første ledd angis hvilke brudd på strålevernloven med forskrifter som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr, herunder overtredelser av vilkår fastsatt i godkjenning eller i vedtak hjemlet i de angitte bestemmelsene. Bestemmelsen fastslår også at overtredelser av forskrifter i medhold av loven kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr. En forutsetning for dette er at det i forskrift er bestemt at overtredelsesgebyr kan ilegges for brudd på disse forskriftsbestemmelsene.

Bestemmelsen sier at overtredelsesgebyr kan ilegges «den som» overtrer en av de angitte bestemmelsene, og retter seg dermed mot den som er ansvarlig etter handlingsnormen. Den aktuelle ansvarlige vil antagelig i de fleste tilfeller være en virksomhet eller noen virksomheten svarer for, men bestemmelsen gir også hjemmel for å kunne pålegge private aktører overtredelsesgebyr.

Myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr er i loven lagt til Statens strålevern. Strålevernet kan foreta en skjønnsmessig vurdering av om et slikt gebyr er riktig reaksjon i det enkelte tilfellet. Det må vurderes om overtredelsesgebyr er en forholdsmessig reaksjon og om det er andre reaksjonsmidler som alene er mer egnede og tilstrekkelige. Det vises også til forvaltningsloven § 46 som angir en rekke momenter som det kan tas hensyn til ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges.

I annet ledd går det fram at skyldkravet er forsett eller uaktsomhet for fysiske personer. Et tilsvarende skyldkrav gjelder ikke for foretak, og annet ledd presiserer at også foretak kan ilegges overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Når en ansatt handler på vegne av virksomheten, er det virksomheten som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr og ikke den ansatte selv. Bestemmelsen må forstås som forvaltningsloven § 46 første ledd om administrativ foretakssanksjon, og det innebærer at skyldansvaret for foretak som utgangspunkt er objektivt, men at ansvaret må avgrenses i tilfeller der overtredelsen er utslag av hendelig uhell eller force majeure. Det vises til merknadene til forvaltningsloven § 46 første ledd i Prop. 62 L (2015 – 2016) side 199.

Etter tredje ledd kan departementet hvis det viser seg behov, gi nærmere forskriftsbestemmelser om hvilke hensyn det kan eller skal legges vekt på ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges. Det kan gis forskriftsbestemmelser om hensyn som kan eller skal vektlegges ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor både foretak og fysiske personer. Dette kan blant annet være samme type momenter som går fram av forvaltningsloven § 46 annet ledd, men forvaltningslovens bestemmelse gjelder kun ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor foretak.

Etter fjerde ledd kan departementet gi nærmere forskriftsbestemmelser om utmåling og betaling av overtredelsesgebyret, herunder om renter og tilleggsgebyr. Gebyret kan fastsettes som faste satser eller utmåles i det enkelte tilfelle (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme, jf. forvaltningsloven § 44 annet ledd.

Femte ledd setter en frist for hvor lenge etter at en overtredelse fant sted, overtredelsesgebyr kan ilegges (foreldelse av ansvar). Det konkrete tidspunktet for når en handling kan sies å ha funnet sted, vil variere med type normbrudd. Dersom en handling varer i tid og det blir ansett som en fortsatt overtredelse/samme handling, vil foreldelsesfristen regnes fra tidspunktet da den siste overtredelsen fant sted.

Fristen avbrytes når forhåndsvarsel eller vedtaket blir fattet og ikke når det blir mottatt.

Bestemmelsen regulerer ikke foreldelse av plikten til å betale ilagt overtredelsesgebyr. For foreldelse av pengekrav, gjelder på vanlig måte lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer.

Bestemmelsen gir også hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om foreldelse i forskrift.

16.7 Folkehelseloven

Til § 17

Se kapittel 11.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende bestemmelse om overtredelsesgebyr etter folkehelseloven, og departementet viser til merknadene til bestemmelsen i Prop. 90 L (2010 – 2011) Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) side 218. Bestemmelsen er blant annet justert for å tilpasses bestemmelsene om administrative sanksjoner i forvaltningsloven.

Første ledd er kun justert rent språklig og gir hjemmel til å fastsette forskriftsbestemmelser om overtredelsesgebyr. Bestemmelsen angir hvilke brudd på folkehelseloven med forskrifter som det i forskrift kan gis hjemmel til å sanksjonere med overtredelsesgebyr.

Lovbestemmelsen fastsetter at det er kommunen som skal ha myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr. Kommunen kan foreta en skjønnsmessig vurdering av om et slikt gebyr er riktig reaksjon i det enkelte tilfellet. Det må vurderes om overtredelsesgebyr er en forholdsmessig reaksjon og om det er andre reaksjonsmidler som alene er mer egnede og tilstrekkelige. Etter annet ledd annet punktum kan departementet hvis det viser seg behov, gi nærmere forskriftsbestemmelser om hvilke hensyn det kan eller skal legges vekt på ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges. Det kan gis forskriftsbestemmelser om hensyn som kan eller skal vektlegges ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor både foretak og fysiske personer. Dette kan blant annet være samme type momenter som går fram av forvaltningsloven § 46 annet ledd, men forvaltningslovens bestemmelse gjelder kun ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor foretak.

Tredje ledd er justert språklig for å tydeliggjøre skyldkravet for både fysiske personer og for foretak. Det går fram at skyldkravet er forsett eller uaktsomhet for fysiske personer. Et tilsvarende skyldkrav gjelder ikke for foretak, og annet punktum presiserer at foretak kan ilegges overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Dette er en videreføring av gjeldende § 17 fjerde ledd med en noe endret ordlyd. Når en ansatt handler på vegne av virksomheten, er det virksomheten som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr og ikke den ansatte selv. Bestemmelsen må forstås som forvaltningsloven § 46 første ledd om administrativ foretakssanksjon, og det innebærer at skyldansvaret for foretak som utgangspunkt er objektivt, men at ansvaret må avgrenses i tilfeller der overtredelsen er utslag av hendelig uhell eller force majeure. Det vises til merknadene til forvaltningsloven § 46 første ledd i Prop. 62 L (2015 – 2016) side 199.

Fjerde ledd er en videreføring av gjeldende § 17 annet ledd annet punktum med en noe endret ordlyd. Etter bestemmelsen kan departementet gi nærmere forskriftsbestemmelser om utmåling og betaling av overtredelsesgebyret, herunder om renter og tilleggsgebyr. Gebyret kan fastsettes som faste satser eller utmåles i det enkelte tilfelle (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme, jf. forvaltningsloven § 44 annet ledd.

Femte ledd er ny og setter en frist for hvor lenge etter at en overtredelse fant sted, overtredelsesgebyr kan ilegges (foreldelse av ansvar). Det konkrete tidspunktet for når en handling kan sies å ha funnet sted, vil variere med type normbrudd. Dersom en handling varer i tid og det blir ansett som en fortsatt overtredelse/samme handling, vil foreldelsesfristen regnes fra tidspunktet da den siste overtredelsen fant sted.

Fristen avbrytes når forhåndsvarsel eller vedtaket blir fattet og ikke når det blir mottatt.

Bestemmelsen regulerer ikke foreldelse av plikten til å betale ilagt overtredelsesgebyr. For foreldelse av pengekrav, gjelder på vanlig måte lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer.

Bestemmelsen gir også hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om foreldelse i forskrift.

16.8 Spesialisthelsetjenesteloven

Til § 3-2 a

I fjerde ledd er henvisningen rettet slik at den viser til riktig bestemmelse i ny lov 20. juni 2014 nr. 43 om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven).

Til § 8-3

Paragrafen oppheves som følge av at det ikke lenger er brukere i ordningen.

16.9 Psykisk helsevernloven

Til § 5-6 b

I første ledd er navnet på loven tatt ut av henvisningen.

Til § 5-8

I annet ledd er navnet på direktoratet rettet.

16.10 Pasient- og brukerrettighetsloven

Til § 3-2

I fjerde ledd er betegnelsen på loven det vises til endret.

16.11 Apotekloven

Til § 9-5

Henvisningen til samme lovs § 6-12 som er opphevet er tatt ut.

Til § 10-3

I annet ledd siste punktum er henvisningen til samme lovs § 4-2 som er opphevet tatt ut og ordlyden er endret i tråd med dette.

16.12 Endringslov til legemiddelloven og lov om medisinsk utstyr

Endringen av legemiddelloven § 2 nytt annet og nytt tredje ledd fra 2003 er fastsatt i lovens romertall I. Denne lovendringen som ikke har trådt i kraft, oppheves. Det er ikke naturlig å sette denne i kraft nå.

16.13 Behandlingsbiobankloven

Til § 11

I annet ledd er henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-8 tatt ut som følge av at bestemmelsen er opphevet.

16.14 Alternativ behandlingsloven

Til § 7

I tredje ledd tredje punktum er henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-8 tatt ut som følge av at bestemmelsen er opphevet.

16.15 Matloven

Til § 30

Se kapittel 15.

I annet ledd er nummeret på lov 21. juni 1985 nr. 79 om enerett til foretaksnavn og andre forretningskjennetegn lagt til.

16.16 Helseforskningsloven

Til § 2

I fjerde ledd er to språkfeil rettet opp.

16.17 Helse- og omsorgstjenesteloven

Til § 5-4

I femte ledd er navnet på loven tatt ut av henvisningen.

Til toppen
Til dokumentets forside