7 Merknader til de enkelte bestemmelsene

7.1 Til endringer i domstolloven

Til § 132 a

Bestemmelsens første ledd første punktum innebærer at enhver som søker adgang til lokaler domstolene disponerer kan pålegges sikkerhetskontroll. Med «domstolens lokaler» menes alle lokaler som disponeres av domstolene, herunder lånte, midlertidige lokaler. Med «sikkerhetskontroll» menes kontroll av hva som bringes inn i lokalene, med det formål å forhindre at objekter som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko bringes inn. Kontrollen kan for eksempel gjennomføres ved bruk av kroppsskannere, visitasjon, metalldetektor, partikkeldetektor, gjennomlysning av bagasje m.m. Hvorvidt sikkerhetskontroll skal pålegges må vurderes ut fra behov og risiko. Sikkerhetskontrollen kan være midlertidig eller permanent, og kontrollen kan være generell eller knyttet til konkrete saker. Adgangen til å pålegge sikkerhetskontroll omfatter også adgang til å nekte noen å ta med konkrete gjenstander eller stoffer inn i lokalene, når gjenstanden eller stoffet fremstår som egnet til å true sikkerheten. Våpen og andre objekter som kan brukes til å påføre skade vil for eksempel være egnet til å true sikkerheten. Under gjennomføring av sikkerhetskontroll må grunnleggende menneskerettigheter respekteres, herunder pressens kildevern etter EMK art. 10. Kompetansen til å pålegge sikkerhetskontroll er tillagt domstolleder, og kan delegeres til avdelingsleder, jf. domstolloven § 19 fjerde ledd siste punktum.

I annet ledd første punktum er det presisert at kontrollen skal utføres slik at den ikke medfører unødig ulempe eller skade, og i annet punktum er det presisert at kroppsvisitasjon kun kan gjennomføres etter samtykke. Med «unødig ulempe eller skade» menes for eksempel ulemper eller skader som kunne vært unngått ved en mer skånsom gjennomføring av kontrollen, eller som ikke var nødvendige for å forhindre at objekter som utgjorde en sikkerhetsrisiko ble bragt inn i domstolslokalet. Kroppsvisitasjoner må foregå på en så hensynsfull og skånsom måte som mulig. Bestemmelsen gir ikke adgang til å foreta undersøkelser som går lenger enn ytre undersøkelser av kroppen.

Tredje ledd fastsetter at personer som ikke vil la seg kontrollere, eller som ikke etterkommer anvisninger gitt under kontrollen, kan nektes adgang til domstolslokalene etter beslutning av domstolleder. Kompetansen til å nekte noen adgang kan delegeres til en annen dommer (embetsdommer eller dommerfullmektig) ved embetet. Domstolleder kan utarbeide generelle rutiner om delegasjon. Dersom det er uforholdsmessig vanskelig å få tak i en tilgjengelig dommer, eksempelvis på grunn av lav bemanning eller uforutsett forfall, kan også andre domstolansatte bemyndiges. Et vilkår bør imidlertid være at avgjørelse etter tredje ledd ikke byr på nevneverdig tvil. Domstolleder bør utvise varsomhet med å delegere myndighet etter tredje ledd til andre domstolansatte enn dommere. Å motsette seg kontroll eller å la være å etterkomme anvisninger gitt under kontrollen, med den følge at man ikke slipper inn i lokalene, vil etter forholdene kunne anses som fravær i saken og et brudd på oppmøteplikten. Spørsmålet om fravær må avgjøres av retten i den enkelte sak.

Fjerde ledd åpner for at Domstoladministrasjonen kan gi nærmere bestemmelser om gjennomføring og organisering av sikkerhetskontroller i domstolene, og tillegger Domstoladministrasjonen kompetanse til å bestemme i hvilke domstoler det skal innføres permanent sikkerhetskontroll.

Til § 163 a

Endringen i første ledd likestiller elektronisk forkynning med forkynning på papir under forutsetning av at det kan skje ved bruk av en betryggende teknisk løsning som gir bevis for at dokumentet er mottatt av rette vedkommende.

Kontakt med domstolene omfatter normalt viktige rettslige disposisjoner for den enkelte som det bør være notoritet rundt. Det er derfor en grunnleggende forutsetning at kommunikasjonen med domstolene er tilstrekkelig betryggende. Bestemmelsen er utformet teknologinøytralt, og regulerer ikke nærmere hva som ligger i kravet til hva som må anses som en betryggende teknisk løsning. Innholdet i vilkåret «betryggende» vil nødvendigvis utvikle seg over tid, og må derfor vurderes konkret.

I vurderingen av hva som er en betryggende måte vil det være sentralt om forsendelsesmåten sikrer at vedkommende i tilstrekkelig grad blir gjort oppmerksom på at rettslig relevant informasjon har kommet inn til vedkommendes elektroniske meldingsmottak. Dette forutsetter blant annet at mottakeren i tilstrekkelig grad har åpnet for, og har grunn til å være oppmerksom på, at viktige varsler kan bli sendt på den aktuelle måten. Det forutsetter også tilstrekkelige sikkerhetsmekanismer for at avsender har korrekt kontaktinformasjon, og det stiller krav til hvilken type elektronisk kommunikasjon som benyttes. Som «betryggende måte» regnes elektroniske meddelelser sendt til digital postkasse mottaker selv har opprettet og bruk av portal.

For det tilfellet at det blir behov for å regulere nærmere hva som ligger i begrepet «betryggende», inntas det en ny forskriftshjemmel i sjette ledd som gir adgang til å regulere dette. Departementet ser ikke behov for å benytte denne adgangen i dag, men det kan bli aktuelt å forskriftsregulere dette senere dersom det kommer nye tekniske løsninger som det oppstår tvil om bør godtas eller ikke.

Muligheten til å forkynne ved rekommandert brev videreføres, men antas å bli mindre aktuell i fremtiden.

Ved forkynning har det ikke nødvendigvis tidligere vært kontakt mellom avsender og mottaker av forkynningen som tilsier at en reagerer umiddelbart ved et varsel. Forkynningen kan ha stor betydning for mottakerens rettsstilling. Dette tilsier at der det i dag kreves rekommandert brev eller brev med mottakskvittering, bør det ved elektronisk forkynning stilles krav om at den tekniske løsningen legger til rette for at avsender får en bekreftelse på at mottaker faktisk har åpnet dokumentet for å anse dokumentet forkynt, tilsvarende forenklet forkynning i dansk rett. Det anses ikke tilstrekkelig som bekreftelse at avsender av e-posten har bedt om lesebekreftelse, men kreves at den tekniske løsningen automatisk genererer en bekreftelse når dokumentet som skal forkynnes er åpnet. Dette er i samsvar med gjeldende rett etter postforkynningsforskriften § 5 tredje ledd, som viser til at det skal benyttes stevnevitne dersom dokumentet ikke er åpnet etter at det er gjort tilgjengelig for mottaker i nettportalen.

Bestemmelsen likestiller elektronisk forkynning av dokumenter fra forliksrådet og domstolene samt fra andre offentlige myndigheter.

Annet ledd inneholder enkelte endringer av språklig art. Dessuten er Husleietvistutvalget tilføyd i oppregningen av de myndigheter som kan foreta forkynning postalt etter reglene i § 163a. Namsfogd og politistasjoner med sivile rettspleieoppgaver tas ut av oppregningen idet disse nå anses dekket av namsmenn, jf. politiloven § 17.

Endringen i tredje ledd pålegger forliksrådet å foreta en rutinemessige kontroll av klagemotpartens adresse opp mot folkeregisteret eller det elektroniske adresseregisteret til Posten Norge AS, for å sjekke at klagerens opplysninger om innklagedes adresse er korrekt.

Fjerde ledd endres slik at advokater som skal innkalle vitner etter tvisteloven § 13-3 kan gjøre dette elektronisk.

Femte ledd åpner for at Kongen kan gi nærmere forskrifter om elektronisk forkynning og postforkynning.

Sjette ledd åpner for at Kongen ved forskrift kan gi nærmere bestemmelser om elektronisk forkynning, herunder regler om hvilke krav som skal stilles til den tekniske løsningen for at den skal anses som betryggende.

Til § 181

Første og annet ledd inneholder kun endringer av språklig art.

Endringen i tredje ledd gir Kongen fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om adgangen til å kunngjøre meldinger på nettsted i tillegg til eller i stedet for kunngjøring ved fysisk oppslag. Det gis ingen nærmere angivelse av hvilke nettsteder som skal benyttes, utover at de bør være allment tilgjengelige. Det er stor spredningsgrad ved publisering på internett, noe som utfordrer hensynet til personvernet. Informasjonen som gis ved forkynning ved oppslag på nettsted bør derfor begrenses. Informasjonen som gis må imidlertid være tilstrekkelig informativ til at mottaker av forkynningen oppfordres til å logge seg inn på en betryggende digital løsning for å få tilgang til det forkynte dokumentet i sin helhet.

Elektronisk kunngjøring kan for eksempel skje ved at kunngjøringen tilgjengeliggjøres på internett, og at adressaten ved å søke på eget navn på internett kan finne oppslaget, samt eventuelt gjennom en form for identifikasjonsprosess, som for eksempel ved bruk av bankID, kan gjøre seg kjent med innholdet.

Lovendringen medfører ingen endring i fristberegningstidspunktet for forkynningen. Beregningen av fristen vil, som etter gjeldende rett, ta utgangspunkt i tidspunktet da forkynningen gjøres tilgjengelig på det aktuelle nettstedet.

Endringene i fjerde ledd innebærer ingen realitetsendring.

Forkynning ved offentlig kunngjøring skal fortsatt være siste utvei når alle andre alternativer er forsøkt.

Til § 197 a

Endringen i første ledd lovfester adgangen til å kommunisere elektronisk med domstolene der det stilles krav om skriftlighet. Det er ikke gitt noen nærmere definisjon i lovteksten av hva som menes med «elektronisk kommunikasjon». Den teknologiske utviklingen gjør at en slik presisering raskt vil bli utdatert. Bestemmelsen er teknologinøytral, men forutsetter at den elektroniske kommunikasjonen skjer ved bruk av en betryggende teknisk løsning. Hva som ligger i kravet til en betryggende teknisk løsning må vurderes konkret, og vil kunne endre seg over tid.

Den tekniske løsningen må være betryggende ut fra sikkerhetsmessige hensyn og oppfylle eventuelle formkrav (som signatur som er regulert i annet ledd) utover skriftlighetskravet, jf. § 197 a annet ledd. Det må vurderes om forsendelsesmåten sikrer at vedkommende i tilstrekkelig grad blir gjort oppmerksom på at rettslig relevant informasjon har kommet inn til vedkommendes elektroniske meldingsmottak. Dette forutsetter blant annet at mottakeren i tilstrekkelig grad har åpnet for, og har grunn til å være oppmerksom på, at viktige varsler kan bli sendt på den aktuelle måten. Det må dessuten være tilstrekkelige sikkerhetsmekanismer for at avsender har korrekt kontaktinformasjon.

Bruk av Aktørportalen oppfyller kravet til en betryggende teknisk løsning. Videre vil det nå være åpnet for at kommunikasjon til og fra domstolene kan skje via digitale postbokser som den enkelte selv har opprettet, som Digipost, Altinn og andre lignende portaler som den enkelte har akseptert å bruke. Dette er sikre og veletablerte kommunikasjonsformer som allerede benyttes mellom borger og det offentlige. Her skjer identitetskontrollen på samme måte som ved Aktørportalen ved bruk av elektroniske identitetsløsninger som for eksempel BankID og MinID. Kommunikasjonsformer hvor den enkelte logger seg inn på en sikker måte ved såkalt totrinnsautentisering og hvor man er vant med å motta viktige beskjeder, vil være betryggende. Bestemmelsen gir hjemmel for å benytte slike former for kommunikasjon også for domstolene, i påvente av at Aktørportalen blir benyttet i alle landets domstoler og i alle saker. Det vil være opp til domstolene å vurdere om det er ønskelig å ta i bruk de mulighetene til elektronisk kommunikasjon dette åpner for.

Annet ledd første punktum likestiller elektronisk signatur med håndskrevet underskrift der det kommuniseres elektronisk med domstolene i henhold til første ledd. Hensynet til sikker identifikasjon av avsenderen og sikkerhet for at dokumentet ikke er manipulert, og heller ikke lar seg manipulere i ettertid, innebærer at det må stilles krav til den elektroniske signaturen. Bestemmelsen åpner derfor for bruk av elektronisk signatur der den aktuelle tekniske løsningen sikrer tilstrekkelig notoritet for signaturen. Med teknisk løsning menes her digital postkasse mottaker selv har opprettet, nettportal eller andre kommunikasjonsmåter som gir tilsvarende sikkerhet. For at en teknisk løsning skal anses å gi notoritet må den sikre integritetsbeskyttelse, sporbarhet og at dokumentet som kommuniseres ikke kan endres i ettertid.

Lovteksten angir ikke hvilke konkrete løsninger for elektronisk signatur bestemmelsen gir adgang til å benytte. Det er imidlertid på det rene at såfremt de tekniske løsningene åpner for det, vil man ved denne lovendringen kunne signere dokumenter til og fra domstolene gjennom signaturløsninger i for eksempel Digipost og Altinn.

Annet ledd annet punktum likestiller elektronisk signatur med håndskrevet underskrift ved signering av rettsbok, rettsforlik og rettens skriftlige avgjørelser. Kreves det med hjemmel i lov underskrift på rettsbok, rettsforlik eller rettens skriftlige avgjørelser, er elektronisk signering likestilt med underskrift når den tekniske løsningen som benyttes sikrer notoritet for signaturen. Dette medfører at både dommere og meddommere kan signere en avgjørelse elektronisk, såfremt vilkårene i annet ledd er oppfylt.

Tredje ledd gir hjemmel til å forskriftsfeste nærmere hva som ligger i betryggende teknisk løsning for elektronisk kommunikasjon. Forskriftshjemmelen er gitt for det tilfellet at det på et senere tidspunkt oppstår et praktisk behov for å avklare hvilke tekniske løsninger som skal godtas.

Videre kan det etter bestemmelsen gis forskrift om at bruk av bestemte elektroniske løsninger skal være obligatorisk i skriftlig kommunikasjon med domstolene. Departementet har ikke funnet det nødvendig å presisere i lovteksten at kravet til obligatorisk bruk kan forskriftsfestes for bestemte grupper eller sakstyper, da ordlyden omfatter slike begrensninger. Det vises for øvrig til ELSAM-forskriften.

Fjerde og femte ledd tilsvarer tidligere annet og tredje ledd i bestemmelsen.

Endringene i domstolloven § 197 a medfører ingen endring i begrensningene for elektronisk kommunikasjon som følger av personvernlovgivningen.

7.2 Til endringer i tvisteloven

Til § 6-14

Endringen i fjerde ledd innebærer innføring av oppfriskningsadgang av fraværsdommer avsagt av forliksrådet. Forliksrådet har etter bestemmelsen plikt til å etterkomme krav om oppfriskning fra klagemotparten, forutsatt at fristen er overholdt og gebyr er betalt. Dette betyr at saken kan behandles på nytt i forliksrådet, og at det ikke lenger vil være nødvendig å ta ut stevning for tingretten for å få avgjørelsen overprøvd. I stedet for å begjære oppfriskning i forliksrådet, kan imidlertid klagemotparten velge å ta ut stevning til tingretten etter § 6-14 første ledd.

Vilkårene for oppfriskning er uttømmende angitt i § 6-14 fjerde ledd. De alminnelige reglene om oppfriskning i §§ 16-12 til 16-14 gjelder ikke for behandlingen av krav om oppfriskning etter § 6-14 fjerde ledd første punktum.

Fristen for å kreve oppfriskning vil være én måned. Fristberegningen skal skje på samme måte som etter § 6-14 første ledd. Dette innebærer at fristen løper fra fraværsavgjørelsen eventuelt har blitt forkynt, jf. § 16-13 fjerde ledd. Det kan gis oppfriskning mot oversittelse av fristen etter vilkårene i § 16-12.

Samtidig som det begjæres oppfriskning, må den forsømte prosesshandlingen foretas hvis dette er mulig, sml. § 16-14 første ledd tredje punktum. Dette er ikke nedfelt i lovteksten, men ligger til grunn for bestemmelsen. Består eksempelvis forsømmelsen i unnlatt inngitt tilsvar, innebærer regelen at tilsvar må inngis samtidig med begjæring om oppfriskning. Det kan bare kreves oppfriskning én gang i samme sak.

Forliksrådets beslutning om å nekte oppfriskning kan bare ankes dersom den nekter oppfriskning. Beslutningen kan ankes til tingretten på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen eller den saksbehandling som ligger til grunn for avgjørelsen. Ankefristen er én måned. Behandlingen skal være skriftlig.

Forliksrådets beslutning om oppfriskning kan, både om den nekter eller tillater oppfriskning, også overprøves i form av søksmål til tingretten etter tvisteloven § 6-14 første ledd.

Endringen i fjerde ledd innfører en adgang til oppfriskning i forliksrådet begrenset til fraværsdommer. For øvrig videreføres gjeldende rettstilstand om at det ikke kan begjæres oppfriskning mot forsømmelser i forliksrådet, jf. siste punktum i lovforslaget.

7.3 Til endringer i straffeprosessloven

Til § 4 b

Bestemmelsen likestiller elektronisk signatur med håndskrevet underskrift på dokumenter hvor det med hjemmel i straffeprosessloven kreves underskrift. Hensynet til sikker identifikasjon av avsenderen og sikkerhet for at dokumentet ikke er manipulert, og heller ikke lar seg manipulere i ettertid, innebærer at det må stilles krav til den elektroniske signaturen. Bestemmelsen åpner derfor for bruk av elektronisk signatur der den tekniske løsningen som benyttes til å utforme signaturen sikrer tilstrekkelig notoritet. Med teknisk løsning menes her saksbehandlingssystem, digital postkasse, nettportal, eller andre løsninger som gir tilsvarende sikkerhet. For at en teknisk løsning skal anses å gi notoritet for signaturen må den sikre integritetsbeskyttelse, sporbarhet og at dokumentet som kommuniseres ikke kan endres i ettertid.

7.4 Til endringer i rettsgebyrloven

Til § 7

Av fjerde ledd fremgår det at det skal betales et halvt rettsgebyr når det begjæres oppfriskning av fraværsdom etter tvisteloven § 6-14 fjerde ledd.

For å motvirke at ordningen misbrukes er det besluttet at det skal betales et gebyr. Gebyret settes til et halvt rettsgebyr for å gjøre terskelen for å begjære oppfriskning så lav som mulig for parten.