4 Gjenbruk av forklaringer avgitt under hovedforhandling ved avspilling av opptak under ankeforhandling

4.1 Gjeldende rett

Prinsippet om at bevis som utgangspunkt skal presenteres direkte for retten i sin mest umiddelbare form – bevisumiddelbarhetsprinsippet – står sterkt både i sivilprosessen og straffeprosessen. Prinsippet har nær sammenheng med prinsippet om at bevisførselen som utgangspunkt bør foregå muntlig, og muntlighet anses å være en forutsetning for bevisumiddelbarhet. Bevisumiddelbarhets- og muntlighetsprinsippet har også en side til kontradiksjonsprinsippet – retten til å gjøre rede for sitt syn overfor retten og imøtegå motpartens fremstilling.

I sivile saker kommer bevisumiddelbarhetsprinsippet til uttrykk blant annet ved at vitner har møteplikt etter innkalling og som utgangspunkt skal forklare seg muntlig for retten, jf. tvisteloven § 24-1. I sivile saker der partenes rådighet ikke er begrenset, legger departementet til grunn at opptak av forklaringer avgitt for retten kan spilles av for å tre i stedet for umiddelbar bevisførsel under en ankeforhandling dersom partene er enige om en slik fremgangsmåte, sml. §§ 23-2 første ledd og 24-1 tredje ledd. Tvisteloven § 13-7 oppstiller på den annen side ingen begrensninger i rettens bruk av opptak av forklaringer. Retten kan for eksempel spille av opptak i forbindelse med skriving av dom, se NOU 2001: 32 B Rett på sak punkt 17.8 side 853, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 19.6.1.4 side 236.

Adgangen til gjenbruk av forklaringer er mer begrenset i straffesaker. Når en anke omfatter bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, skal det etter straffeprosessloven § 331 første ledd «foretas en fullstendig ny behandling av saken så langt den er henvist». Prinsippet om bevisumiddelbarhet kommer blant annet til uttrykk i § 296 første ledd, som fastslår at «[v]itner som kan gi forklaring som kan antas å være av betydning for saken, bør avhøres muntlig under hovedforhandlingen såfremt ikke særegne forhold er til hinder for det». Bestemmelsen får direkte anvendelse under hovedforhandling for tingretten, men får også tilsvarende anvendelse ved ankeforhandling i lagmannsretten, jf. § 327 første ledd første punktum.

Straffeprosessloven oppstiller unntak fra utgangspunktet om umiddelbar bevisførsel for opptak av tilrettelagte avhør og for forklaringer avgitt i saken, jf. §§ 298 og 300. Opptak fra et tilrettelagt avhør etter § 239 kan avspilles og tre i stedet for personlig forklaring for retten i henhold til nærmere regler i § 298. Etter § 300 kan lydopptak av forklaring avgitt i saken tre i stedet for avhør for retten dersom vilkårene for opplesning etter §§ 290 (forklaring fra tiltalte), 296 (forklaring fra vitne som møter), 297 (forklaring fra vitne som ikke møter) eller 299 (skriftlig erklæring fra sakkyndig eller personundersøker) er oppfylt, «eller retten for øvrig finner grunn til det». Departementet legger som Bjerke/Keiserud/Sæther: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (4. utgave, 2011) side 1084 og Andenæs/Myhrer: Norsk straffeprosess (4. utgave, 2009) side 407 til grunn at bestemmelsen kan anvendes også når en forklaring er tatt opp med lyd og bilde. Ordlyden «retten for øvrig finner grunn til det» kunne tilsi at retten står fritt til å tillate avspilling av opptak, men Høyesterett har slått fast at «slik kan bestemmelsen åpenbart ikke forstås», se Rt. 2003 s. 1511 avsnitt 13. Høyesterett uttalte i avsnitt 14 at bestemmelsen må «anvendes i lys av det alminnelige krav til forsvarlig saksbehandling». Høyesterett viste til at ankebehandlingen skal være en fullstendig ny prøving av skyldspørsmålet, og at det sett hen til sakens alvor og bevisets betydning var uforenlig med kravet til forsvarlig saksbehandling at lagmannsretten spilte av et lydopptak av en forklaring vitnet hadde avgitt for tingretten i stedet for å innkalle vitnet på nytt. Rettens vurdering av om avspilling kan finne sted må etter dette bero på skjønn, og rettens plikt til å våke over sakens opplysning etter § 294 vil, sammenholdt med prinsippet om umiddelbar vitneførsel i § 296, være førende for skjønnsutøvelsen. Retten kan derimot ikke unnlate å innkalle et vitne og i stedet spille av et opptak, se Bjerke/Keiserud/Sæther: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (4. utgave, 2011) side 1085 og Andenæs/Myhrer: Norsk straffeprosess (4. utgave, 2009) side 407.

Når en anke på den annen side ikke gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, følger det av § 330 første punktum at retten avgjør hvilken bevisførsel som må anses nødvendig, herunder om bevisførselen skal være middelbar eller umiddelbar, se Bjerke/Keiserud/Sæther: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (4. utgave, 2011) side 1170.

Straffeprosessloven § 331 fjerde ledd oppstiller ytterligere unntak fra prinsippet om direkte bevisføring under ankeforhandling enn de som er beskrevet ovenfor. Etter bestemmelsen kan forklaringer vitner eller sakkyndige har avgitt for tingretten og som er protokollert etter § 21, leses opp dersom ingen av partene har begjært nye avhør. Det er dermed unødvendig å innkalle vitnet eller den sakkyndige til ankeforhandling dersom partene er enig om at det er tilstrekkelig å bruke den protokollerte forklaringen. Opplesning kan imidlertid ikke være i strid med kravet til forsvarlig saksbehandling.

4.2 Svensk og dansk rett

Etter endringene av den svenske rettergangsordningen i 2008 skal tyngdepunktet i det svenske domstolsystemet ligge i førsteinstansbehandlingen. Ankeordningen er derfor lagt opp med sikte på at annen instans skal overprøve behandlingen i første instans, heller enn å foreta en fullstendig ny behandling av saken.

Et utslag av reformen er at den muntlige bevisførselen i annen instans som utgangspunkt skal skje ved avspilling av lyd- og bildeopptak av forklaringer avgitt for første instans, jf. rättegångsbalken 35 kap. 13 §. Opptakene kan bare erstattes av eller suppleres med direkte bevisførsel dersom det følger av 35 kap. 13 § annet ledd annet punktum:

«Om ett muntligt bevis kan läggas fram i hovrätten genom en ljud- och bildupptagning av förhöret vid tingsrätten, får beviset tas upp på nytt endast om ytterligare frågor behöver ställas.»

Etter bestemmelsen er det bare aktuelt med direkte bevisførsel dersom det er behov for å stille ytterligere spørsmål eller det foreligger særlige grunner. Det kan være aktuelt med direkte bevisførsel dersom vitnet skal forklare seg om nye bevistema, det føres nye bevis for ankedomstolen som foranlediger tilleggsspørsmål, eller det er uklart hva en person har ment med sin forklaring i første instans, se Prop. 2004/05:131 side 203 og Prop. 2015/16:39 side 38–39.

Dersom det også avgis forklaring direkte for retten i ankeinstansen som supplement til opptak, skal opptaket spilles av først, jf. rättegångsbalken 36 kap. 16 § annet ledd annet punktum:

«Avser förhöret någon som tidigare har hörts inför rätten och har det förra förhöret dokumenterats genom en ljud- och bildupptagning, ska dock förhöret inledas med en uppspelning av upptagningen om det inte är olämpligt.»

Retten styrer avspillingen av opptaket, med mindre det er engasjert en særskilt protokollfører til dette. Retten avgjør om den som skal avgi forklaring skal være til stede under avspillingen.

I dansk rett ble det i 2010 innført en ordning med lydopptak av forklaringer avgitt under hovedforhandling i straffesaker. Ordningen er etter forarbeidene ikke ment å svekke prinsippet om umiddelbar bevisførsel i annen instans, hvor det etter retsplejeloven § 917 stk. 1 skal finne sted en fullstendig ny forhandling. Lydopptakene spilles normalt ikke av under ankeforhandlingen, og opptak følger ikke saken fra første instans til annen instans.

Selv om forklaringene normalt ikke gjenbrukes, skjer det i annen instans et utstrakt gjenbruk av forklaringer avgitt for første instans i form av opplesning av sammendrag fra forklaringene. Opptakene kan utover dette spilles av etter de alminnelige reglene om føring av bevis, noe som medfører at avspilling kan skje etter retsplejeloven § 923 dersom ingen av partene ønsker at det avgis nye forklaringer i annen instans samt innenfor rammene for adgangen til opplesning av forklaring etter retsplejeloven § 871 stk. 2.

4.3 Tidligere utredninger og vurderinger

Fornærmedeutvalget stilte i NOU 2006: 10 Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter punkt 9.8.8.3 side 159–160 spørsmål ved om det var nødvendig at fornærmede og vitner måtte forklare seg for retten gjentatte ganger, og luftet i den forbindelsen tanken om at lyd- og bildeopptak av forklaringer avgitt i første instans burde kunne spilles av ved en eventuell ankeforhandling. Siden disse problemstillingene lå utenfor utvalgets mandat, foreslo imidlertid ikke utvalget endringer.

Regjeringen oppnevnte 21. mai 2010 et utvalg som fikk i mandat å utrede blant annet disse problemstillingene (Juryutvalget). I mandatet punkt 2.3 het det blant annet:

«Utvalget skal vurdere om det bør være adgang til å spille av opptak fra tingretten til erstatning for nye vitneavhør i lagmannsretten, og i tilfelle på hvilke vilkår det bør være adgang til avspilling.»

Juryutvalget avga sin utredning 17. juni 2011 (NOU 2011: 13). Utvalget foreslo et nytt femte ledd i straffeprosessloven § 331:

«Under ankeforhandling kan lyd- og bildeopptak av en forklaring som et vitne har gitt under forhandlingene i første instans supplere eller tre istedenfor personlig avhør når ny forklaring vil innebære en uforholdsmessig tung byrde og retten finner det forsvarlig av hensyn til sakens opplysning at avspilling finner sted. Avspilling skal skje før vitnet forklarer seg.»

Juryutvalgets utredning var på høring med høringsfrist 1. mars 2012. Departementet mottok 40 høringssvar med merknader. Mer enn halvparten av høringsinstansene hadde merknader til forslaget om endring av straffeprosessloven § 331. Flertallet av høringsinstansene støttet forslaget. Et mindre antall høringsinstanser mente muligheten til avspilling burde utvides, mens et annet mindre antall mente den burde innsnevres.

Departementet fulgte delvis opp Juryutvalgets utredning ved lov 16. juni 2017 nr. 58 om endringer i straffeprosessloven mv. (oppheving av juryordningen), jf. Prop. 70 L (2016–2017). Departementet varslet i proposisjonen punkt 2.4 side 9 at problemstillingen om bruk av lyd- og bildeopptak under ankeforhandlingen ville bli sett i sammenheng med oppfølging av Straffeprosessutvalgets utredning.

4.4 Straffeprosessutvalgets forslag

Straffeprosessutvalget har i utkast til ny straffeprosesslov § 10-9 annet ledd foreslått at opptak av forklaringer avgitt i tilrettelagte avhør eller for retten «som regel» skal spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for umiddelbar bevisførsel for retten. Lovutkastet § 10-9 lyder:

«(1) Under hoved- og ankeforhandling skal forklaringer gis muntlig og direkte for den dømmende rett, med mindre annet er bestemt. Mistenkte har rett til å imøtegå forklaringer og skal gis anledning til å stille spørsmål til vitnene i saken, jf. §§ 7-1 annet ledd og 35-4 tredje ledd og femte ledd.

(2) Lyd- og bildeopptak av en forklaring avgitt for retten eller i tilrettelagt avhør etter § 10-7 skal som regel spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for muntlig og direkte avhør når hensynet til forsvarlig saksopplysning ikke taler mot det. Ved vurderingen skal det særlig tas hensyn til partenes syn.

(3) Forklaring avgitt i anledning saken kan ellers gjengis dersom den

• a) er i strid med det som forklares for retten,

• b) omhandler forhold som mistenkte eller vitnet ikke kan eller vil forklare seg om,

• c) er avgitt av et vitne som ikke har møtt, og muntlig og direkte avhør ikke er mulig eller gjennomføringen vil være uforholdsmessig, eller

• d) er avgitt av mistenkte som er fraværende uten gyldig grunn.

  (4) Tidligere avgitt forklaring kan ikke føres etter annet eller tredje ledd dersom det strider mot mistenktes rett til imøtegåelse, jf. § 7-1 annet ledd. Er retten til imøtegåelse uttrykkelig frafalt av partene, kan forklaringen i alle tilfeller gjengis. Felles saksfremstilling etter § 34-11 kan gjengis selv om den inneholder elementer av forklaring.»

Opptak kan ikke spilles av dersom hensynet til forsvarlig saksopplysning taler imot det, se § 10-9 annet ledd, og heller ikke dersom avspilling vil stride mot mistenktes rett til imøtegåelse, jf. fjerde ledd første punktum, jf. § 7-1. Retten avgjør om avspilling skal skje, men partenes syn «skal tillegges betydelig vekt i tvilstilfeller», se utredningen kapittel 30 side 586. I vurderingen av om et opptak skal spilles av vil hensynet til saksopplysning, forklaringens lengde og hensynet til vitnet være relevante momenter. Dersom et opptak spilles av under ankeforhandlingen, mener utvalget det er viktig at terskelen for supplerende bevisførsel ikke blir for høy, se utredningen punkt 6.5.4.5 side 180. Utvalget beskriver samme sted avspillingsnormen som «utformet fleksibelt slik at det kan benyttes direkte bevisføring alene eller som supplement til lyd- og bildeopptak når dette anses mest hensiktsmessig.»

Utvalgets forslag om at opptak av forklaring avgitt for retten som regel skal spilles av for å tre i stedet for muntlig og direkte avhør under ankeforhandling, må leses i sammenheng med utvalgets øvrige forslag. Utvalget legger blant annet i § 30-1 første ledd opp til økt dommerstyring ved at retten skal «styre saken for å oppnå en forsvarlig, konsentrert og effektiv behandling». Rettens adgang til å spille av en tidligere avgitt forklaring er ett av flere virkemidler for rettens saksstyring. Forslaget må også ses i sammenheng med § 39-6 første ledd annet punktum, der det slås fast at «[f]orhandlingene skal konsentreres om det som er tatt opp i anken, og som er omtvistet», og de skjerpede kravene til ankeerklæringen som følger av § 37-6. Ved at en eventuell ankesak konsentreres til delene av tingrettens dom som er omtvistet og at tingrettens dom kan legges til grunn når det gjelder punktene som er uomtvistet, unngår en at alle forklaringene som er avgitt i saken må spilles av.

Straffeprosessutvalget mener bevisumiddelbarhetsprinsippet ikke bør gis virkning lenger enn begrunnelsen for prinsippet rekker, og at bevisførselen for retten bør være middelbar dersom slik bevisførsel anses mest sannhetsfremmende samtidig som det er hensiktsmessig og forsvarlig. Dette synet kommer blant annet til uttrykk i § 35-2 annet ledd første punktum, der det foreslås at bevis skal «føres på den måte som best sikrer sakens opplysning, effektiv saksavvikling og hensynet til offentlighet.» Etter § 35-2 annet ledd annet punktum skal forklaringer føres som angitt i § 10-9.

For en nærmere beskrivelse av utvalgets vurderinger vises det til utredningen punkt 6.5.4.5 side 178–180, jf. kapittel 30 side 585–586.

4.5 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delte i synet på om opptak av forklaring avgitt for tingretten bør kunne spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for umiddelbar bevisførsel i lagmannsretten. Også internt hos enkelte av høringsinstansene er det avvikende oppfatninger, noe som har gitt seg utslag ved at enkelte av høringsinstansene ikke ønsker å gi uttrykk for et generelt standpunkt.

Følgende høringsinstanser støtter forslaget:

Borgarting lagmannsrett, Domstoladministrasjonen, Frostating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Hordaland statsadvokatembeter, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, Nord-Troms tingrett, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, PST, Rogaland statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter og ØKOKRIM. Riksadvokaten slutter seg mer forutsetningsvis til forslaget.

Høringsinstansene som støtter forslaget viser hovedsakelig til de samme argumentene. Hordaland statsadvokatembeter oppsummerer tre av argumentene slik:

«Dagens ordning med full ny behandling av saken ved skyldanke har flere uheldige og langt på vei uforklarlige virkninger. For det første er det i dag ingen notoritet over det som blir forklart av tiltalte og vitner i tingretten. Tiltalte får slik ikke bare en mulighet til å få prøvd skyldspørsmålet to ganger, han får også en mulighet til å endre eller tilpasse sin forklaring i lagmannsretten basert på erfaringene fra og utfallet i tingretten. For det andre går det ikke sjelden en del tid mellom hovedforhandlingen og en ankeforhandling, noe som påvirker vitner (og tiltaltes) hukommelse. Hensynet til sakens opplysning og riktige avgjørelser tilsier at bevisene sikres så raskt som mulig. For det tredje kommer belastningen og ulempene for andre enn sakens profesjonelle parter som følger av at sakene behandles i sin fulle bredde i to instanser.»

Høringsinstansene som er positive til forslaget mener avspilling av opptak er mer sannhetsfremmende enn nye forklaringer, fordi en forklaring som er tidsnær antas å være mer sannferdig. Det vil etter disse høringsinstansenes syn også være mer sannhetsfremmende at det vil bli vanskeligere å tilpasse forklaringen mellom instansene. Hensynet til å spare fornærmede og vitner for den belastningen det kan medføre å måtte forklare seg gjentatte ganger om samme forhold, trekkes også frem. Den norske Dommerforening har for eksempel uttalt at det er særlig «viktig at fornærmede i saker om alvorlige volds- og seksualforbrytelser kan spares for den belastningen det er å måtte forklare seg gjentatte ganger om overgrep». Enkelte høringsinstanser mener avspilling vil konsentrere og effektivisere ankeforhandlingene, blant annet Rogaland statsadvokatembeter. Den norske Dommerforening har uttalt at «[i] de fleste tilfeller er det også tidsbesparende og bidrar derved til en mer effektiv behandling av ankesakene hvis bevisførselen i lagmannsretten kan ta utgangspunkt i hovedforhandlingen i tingretten og ikke må gjennomføres helt forfra.»

Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter har gitt uttrykk for at norsk rett ikke bare bør nærme seg den svenske ordningen med overprøving i ankeforhandlingen, men at den bør innføres fullt ut.

Enkelte høringsinstanser mener det bør iverksettes ytterligere utredningsarbeider før det åpnes for avspilling av opptak i ankeforhandlingen. Det nasjonale statsadvokatembetet har uttalt at «[t]anken om avspilling er god, men det bør gjøres mer utredningsarbeid før en slik bestemmelse vedtas.»

Statsadvokatenes forening viste til sammenlikning til Juryutvalgets forslag (se punkt 4.3) og uttalte:

«En lignende regel bør som minimum kunne inntas i ny straffeprosesslov, men foreningen mener vilkårene for avspilling ikke skal være så strenge som i forslaget.»

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke støtter forslaget:

Advokatforeningen, Agder lagmannsrett og Rettspolitisk forening. Jussbuss stiller seg bak høringssvaret til Rettspolitisk forening.

Høringsinstansene som er kritiske til forslaget har hovedsakelig følgende innvendinger: Den første innvendingen er at forslaget bryter med festnede rettstradisjoner, herunder prinsippet om bevisumiddelbarhet. Advokatforeningen og Rettspolitisk forening har fremhevet dette. Den andre innvendingen er at det oppfattes som uheldig og i strid med tanken om mer aktiv dommerstyring at retten i annen instans er henvist til passivt å observere hva som foregikk i første instans, og at retten dermed også er prisgitt kvaliteten på spørsmålene og prosessledelsen i første instans. Borgarting lagmannsrett har for eksempel uttalt: «Enkelte av lagmannsrettens dommere er […] redd for at retten passiviseres, samt at man i mange tilfeller blir prisgitt kvaliteten av spørsmålsstillingen i tingretten.» Agder lagmannsrett har innvendt at det er «fare for at dommeren i tingretten, som i mange saker vil være en dommerfullmektig med begrenset erfaring, vil vike tilbake for å styre avhøret effektivt i frykt for å avskjære noe som kanskje kan være av interesse ved en eventuell ankebehandling.» Eidsivating lagmannsrett innvender at lagmannsretten prisgis kvaliteten på avhørene i første instans, og mener «[b]ehovet for begivenhetsnære forklaringer ivaretas i dag, i hvert fall delvis, av politiforklaringer.» Den tredje innvendingen gjelder skepsisen til om forslaget vil medføre effektivitetsgevinster. Bergen tingrett har for eksempel bemerket at det må utvises varsomhet med å forutsette at rettsmøter kan gjennomføres merkbart raskere ved anvendelse av teknologi, fordi «[d]en mest tidkrevende delen av dommergjerningen er tilegnelsen av informasjonen». Advokatforeningen har uttalt at den har «erfart at man etter gjennomført tingrettsbehandling ofte ser at saken og hvilke elementer som fremstår som de springende punkter, ofte har endret seg vesentlig ved lagmannsrettsbehandlingen i forhold til behandlingen i tingretten», og at «[a]vspilling […] derfor ofte [vil] være vel så tidskrevende som nytt avhør, fordi det gjerne vil være vanskelig å finne rene sekvenser som kan klippes vekk uten å fjerne deler av det meningsinnholdet som fortsatt er relevant.» Advokatforeningen mener det «i enkelte sammenhenger [kan] være mer fornuftig å lese relevante utdrag fra en kvalitetssikret dialogutskrift.» Den fjerde motforestillingen knytter seg til hva som bør være dommernes oppgaver, og det er uttrykt bekymring for at styring av teknisk utstyr kan ta oppmerksomheten bort fra den dømmende virksomheten. Blant annet Borgarting lagmannsrett har uttalt seg om dette:

«Dommerens oppgave er å følge med på bevisførselen om sakens fakta. Det vil svekke denne primærfunksjonen hvis dommeren i for stor grad må bruke sin oppmerksomhet på å håndtere opptaks- og avspillingsutstyr.»

Enkelte høringsinstanser, deriblant Trøndelag statsadvokatembeter og Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, er kritiske til at det «særlig [skal] tas hensyn til partenes syn» ved vurdering av om et opptak skal spilles av i stedet for direkte forklaringer. Domstoladministrasjonen mener det er viktig at dette ikke forstås dit hen at det kreves samtykke fra partene for avspilling. Advokatforeningen mener på den annen side det må tas hensyn til partenes syn ved vurderingen av om et opptak skal spilles av.

Noen av høringsinstansene har fremhevet viktigheten av grundige saksforberedelser. Borgarting lagmannsrett uttalte om dette:

«Ordningen med gjenbruk av lyd- og bildeopptak fra tingretten forutsetter også at det gjøres et grundig arbeid i saksforberedelsen. Således må ankeforhandlingen spisses til de temaene som skal behandles i ankeforhandlingen, det må på forhånd avklares hvilke deler av avhøret som skal spilles av, og spørsmål og tvister om supplerende bevisførsel (innkalling av vitner) må være behandlet i forkant. Dette vil medføre et ikke ubetydelig merarbeid for forberedende dommer.»

Liknende synspunkter fremholdes også av Trøndelag statsadvokatembeter.

Et annet sentralt aspekt ved ordningen er terskelen for supplerende bevisførsel. Mange av høringsinstansene frykter at ankeforhandlingene vil bli mer tidskrevende dersom det åpnes for supplerende bevisførsel i for stor grad. Borgarting lagmannsrett er blant dem som gir uttrykk for en slik bekymring. Også ØKOKRIM har uttalt at det ikke bør åpnes for omfattende supplerende bevisførsel. Advokatforeningen er på den annen side opptatt av at det må være mulighet for supplerende bevisførsel i lagmannsretten, herunder at det må være mulig å stille spørsmål knyttet til opptakene.

Høringsinstansene forstår også utkastet til § 10-9 i ny straffeprosesslov ulikt, og flere har innvendt at det ikke kommer klart nok frem hvilken behandlingsform – umiddelbar eller middelbar – som skal være hovedregelen under ankeforhandlingen. Disse høringsinstansene viser til at det synes å være en intern motstrid mellom første og annet ledd i § 10-9, fordi første ledd oppfattes dit hen at det oppstiller umiddelbar bevisførsel som hovedregel, mens annet ledd oppstiller middelbar bevisførsel som hovedregel.

4.6 Departementets vurdering

Departementet bemerker at forklaringer etter gjeldende rett som hovedregel skal gis muntlig og direkte for retten i hoved- og ankeforhandling i sivile saker og straffesaker. Det er etter departementets syn nødvendig med lovendringer dersom opptak av forklaringer avgitt for retten i første instans skal spilles av i stedet for at forklaringer gjentas i annen instans.

I sivile saker er det i tvisteloven § 13-7 innført plikt til å ta opptak av forklaringer avgitt av parter, vitner og sakkyndige i hovedforhandling. Det foreslås i denne proposisjonen blant annet at plikten til å foreta opptak i sivile saker utvides til også å gjelde ankeforhandling, og det foreslås en tilsvarende opptaksplikt i straffesaker. Når forklaringene på denne måten dokumenteres ved opptak, er det grunn til å vurdere hvilke konsekvenser dette bør få for gjennomføringen av en eventuell ankeforhandling. Opptakene utfordrer tradisjonelle forestillinger om bevisførsel, deriblant prinsippene om bevisumiddelbarhet og muntlighet samt retten til kontradiksjon.

Flere vektige hensyn kan tale for at opptak bør tre i stedet for gjentatte forklaringer i annen instans. Det er for eksempel grunn til å tro at begivenhetsnære forklaringer er mer sannferdige enn forklaringer som avgis etter en tid, og dermed at gjenbruk av forklaringene i form av avspilling av opptak bidrar til bedre opplyste saker. Dersom det åpnes for middelbar bevisførsel i ankeinstansen, unngår man også at forklaringene tilpasses mellom rettsinstansene. At den som tidligere har forklart seg om et forhold og som opplever det som belastende å måtte forklare seg på nytt kan spares for denne påkjenningen, er også en viktig konsekvens av en gjenbruksordning. En annen side av en ordning med gjenbruk gjelder rettens saksstyring og forutberegnelighet i saksavviklingen. Avklares det at et opptak helt eller delvis skal spilles av, har man også kunnskap om hvor lang tid en forklaring vil ta, noe som vil øke forutberegneligheten og gjøre det enklere å planlegge rettsmøtene. Disse momentene trekker også Straffeprosessutvalget frem, se utredningen punkt 6.5.4.5 side 180.

Departementet mener på bakgrunn av de tidligere utredningene og hensett til den svenske ordningen, at en gjenbruksordning bør prøves ut i norsk rett før den eventuelt innføres som alminnelig regel. Departementet mener derfor at det bør legges til rette for forsvarlige utprøvinger gjennom Domstoladministrasjonens prøveordning.

Straffeprosessutvalget har foreslått at opptak av forklaring avgitt for første instans «som regel» skal spilles av for å tre i stedet for direkte forklaring i annen instans. Utvalgets forslag gjelder for alle domstoler og utgjør en sentral del av et større endringsforslag. Departementet følger ikke opp alle utvalgets forslag i denne proposisjonen. Siktemålet med forslaget her er å legge til rette for utprøvinger som antas å ville bli verdifulle ved vurderingen av Straffeprosessutvalgets forslag. Departementet foreslår derfor en hjemmel til å fastsette i forskrift at forklaringer som er tatt opp i første instans, etter nærmere regler og i utpekte domstoler skal spilles av for å tre i stedet for gjentatte forklaringer i annen instans. Departementets forslag favner dermed ikke like bredt som utvalgets, i og med at det ikke skal gjelde alle domstoler. Det skiller også forslagene at partenes syn på spørsmålet om avspilling skal skje, skal ha mindre betydning etter forslaget her enn etter Straffeprosessutvalgets forslag, se nærmere nedenfor.

Forskriftshjemmelen foreslås utformet generelt. I første rekke er det naturlig at prøvedomstolene i Domstoladministrasjonens prøveordning omfattes av forskriften. Forslaget åpner for at nye domstoler kan innlemmes i forskriften i fremtiden.

Bestemmelsene foreslås inntatt i straffeprosessloven § 331 som et nytt femte ledd, og som nye fjerde ledd i tvisteloven §§ 23-2 og 24-1.

Departementet foreslår at opptak av forklaringer fra hovedforhandling i domstolene som omfattes av forskriften som hovedregel helt eller delvis skal spilles av under eventuelle ankeforhandlinger i stedet for gjentatte forklaringer. Det skal etter forslaget være retten som avgjør om avspilling skal skje, men likevel slik at partene skal ha anledning til å uttale seg om spørsmålet. Rettens beslutning om avspilling skal ikke kunne påankes, men den vil måtte vurderes i lys av hensynet til forsvarlig saksbehandling. Rettens plikt til å våke over sakens opplysning vil være førende for rettens vurdering av om avspilling bør skje, og retten kan bare beslutte avspilling dersom det er forsvarlig av hensyn til sakens opplysning, sml. straffeprosessloven § 294.

Departementet forutsetter at retten tar i bruk verktøyene for dommerstyring som ligger i den gjeldende prosesslovgivningen. Selv om departementet i denne omgang ikke følger opp Straffeprosessutvalgets forslag om blant annet strengere krav til ankeerklæring, gir prosesslovene retten verktøy for å gjennomføre ankesakene mer målrettet, effektivt og prosessøkonomisk. Det vises særlig til at det etter gjeldende rett kan avholdes forberedende møter både i sivile saker og straffesaker, se straffeprosessloven §§ 272 og 274 annet ledd, sml. tvisteloven § 9-5 tredje ledd. Dessuten kan ankeinstansen etter straffeprosessloven § 331 tredje ledd begrense bevisførselen til den delen av underinstansens dom som er bestridt, og også dette er spørsmål som kan avklares under et forberedende rettsmøte. I slike tilfeller kan deler av opptakene som belyser disse delene av bevisførselen spilles av i domstolene som omfattes av ordningen. Retten må under saksforberedelsen ta stilling til hvordan bevisene skal føres i ankeforhandlingen, og om den som har fått tatt opp forklaringen sin i første instans må være til stede i retten eller delta ved fjernmøteteknologi under ankeforhandlingen. Departementet mener det prinsipielle i Straffeprosessutvalgets utkast § 35-2 annet ledd første punktum om at bevis skal «føres på den måte som best sikrer sakens opplysning, effektiv saksavvikling og hensynet til offentlighet», bør gjelde i rettens vurdering av om et opptak skal spilles av i stedet for direkte avhør. Retten kan i samråd med partene om nødvendig avholde planmøte om disse spørsmålene. Dersom det ikke strider mot loven eller hensynet til sakens opplysning at den som har forklart seg tidligere ikke deltar under rettsmøtet, bør ikke vedkommende være til stede. Dersom retten ser at saken ikke er tilstrekkelig opplyst etter at en tidligere forklaring er spilt av, må den som har forklart seg kalles inn på nytt eller det må gis supplerende forklaringer.

Når opptak spilles av under en ankeforhandling, skal avspilling finne sted før eventuell supplerende bevisførsel, med mindre det foreligger særlige omstendigheter som tilsier en annen rekkefølge. Dette er også ordningen i svensk rett, jf. punkt 4.2. Den som skal avgi supplerende forklaring, bør være til stede og overvære avspillingen av sin tidligere forklaring.

Det kan etter departementets forslag gis nærmere regler om avspillingen i forskrift. Forskriften vil regulere i hvilke domstoler i annen instans opptak fra første instans kan avspilles for å tre i stedet for direkte bevisførsel. Det er hensiktsmessig at det gis en felles forskrift om opptak og avspilling av opptak under rettsmøter, se punkt 3.6. I forskriften vil det være naturlig å regulere nærmere når det skal tas opptak, når opptak kan unnlates samt hva som skal gjøres med opptaket etter at opptak er foretatt, herunder hvilke regler som bør gjelde for innsyn og utlån av opptak. Det kan også gis særlige regler om hvordan avspillingen skal skje samt om supplerende bevisførsel.