Prop. 68 L (2015–2016)

Endringer i straffeprosessloven mv. (skjulte tvangsmidler)

Til innholdsfortegnelse

12 Skjult kameraovervåking

12.1 Gjeldende rett

Politiets adgang til å iverksette skjult kameraovervåking i etterforskningsøyemed reguleres av straffeprosessloven § 202 a. Bestemmelsen ble tatt inn i straffeprosessloven ved lov 15. mars 1991 nr. 5 på bakgrunn av innføringen av straffeloven 1902 § 390 b, som satte et generelt forbud mot skjult kameraovervåking på offentlig sted. Sistnevnte bestemmelse er senere erstattet av personopplysningsloven § 40 om varslingsplikt ved kameraovervåking på offentlig sted eller sted hvor en begrenset krets av personer ferdes jevnlig.

Politiet kan iverksette skjult kameraovervåking på offentlig sted når det foreligger skjellig grunn til mistanke om en eller flere straffbare handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder, jf. straffeprosessloven § 202 a første ledd. Det er ikke noe vilkår at mistanken kan rettes mot en eller flere bestemte personer. Overvåking vil følgelig kunne iverksettes for eksempel der politiet har mistanke om at det på et bestemt sted foregår hyppig omsetning av narkotika eller tyvegods, men uten at mistanken kan rettes mot noen identifisert person, jf. Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 60. Det er heller ikke noe krav om at den straffbare handlingen er begått eller begås på offentlig sted.

I tillegg til kriminalitetskravet, er det et vilkår for å iverksette kameraovervåking at slik overvåking vil være av vesentlig betydning for etterforskningen. Dette såkalte indikasjonskravet forutsetter at overvåkingen på en kvalifisert måte vil være til hjelp for å avdekke de straffbare forholdene, sikre bevis osv. Det er imidlertid ikke nødvendig at skjult kameraovervåking er den eneste mulige etterforskningsmetode i saken, jf. Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 60.

Skjult kameraovervåking på offentlig sted vil nødvendigvis ramme ikke bare den eller de som begår de straffbare handlinger, men også andre personer som måtte ferdes på stedet. Hvorvidt skjult kameraovervåking skal kunne iverksettes vil derfor bero på en avveining av på den ene side hensynet til en effektiv etterforskning og på den annen side hensynet til integriteten til dem som ferdes på stedet, jf. Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 4.3 side 36. Dette avgjøres etter en konkret vurdering, hvor det særlig skal legges vekt på alvorlighetsgraden av den straffbare handlingen, hvorvidt det foreligger alternative etterforskningsmetoder, hvor beferdet stedet er osv., jf. Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 60.

Beslutning om bruk av skjult kameraovervåking på offentlig sted treffes av retten, og tillatelse gis for et bestemt tidsrom som ikke må være lengre enn strengt nødvendig og høyst fire uker, jf. straffeprosessloven § 202 a annet ledd. Beslutningen treffes uten at den mistenkte eller den som beslutningen ellers rammer gis adgang til å uttale seg, og beslutningen blir ikke meddelt dem, jf. tredje ledd.

Straffeprosessloven § 202 a gjelder kun for overvåking som skjer på offentlig sted. Begrepet «offentlig sted» skal forstås på samme måte som etter straffeloven § 10 (straffeloven 1902 § 7 første ledd), og omfatter «et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes». At et område er privat eid, utelukker ikke at det kan regnes som et offentlig sted. Således vil begrepet kunne omfatte for eksempel en butikk eller et handlesenter, eller en privateid vei eller lignende som er alminnelig beferdet. Straffeprosessloven § 202 a regulerer ikke kameraovervåking utenfor offentlig sted, slik som i privat bolig eller på annet privat sted. Politiet har følgelig ingen hjemmel til å iverksette slik overvåking. Skjult kameraovervåking på privat sted vil etter omstendighetene kunne rammes av straffeloven § 266 om hensynsløs atferd (straffeloven 1902 § 390 a) og således være straffbart.

Straffeprosessloven § 202 a benytter i dag begrepet «fjernsynsovervåking», som skal forstås i samsvar med reglene i personopplysningloven kapittel VII. Ved lov 20. april 2012 nr. 18 ble terminologien i personopplysningsloven endret, og loven benytter nå begrepet «kameraovervåking». «Kameraovervåking» er i personopplysningsloven § 36 første ledd definert som vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåking ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende overvåkingskamera eller annet lignende utstyr som er fastmontert. Som kameraovervåking anses både overvåking med og uten mulighet for opptak av lyd- og bildemateriale. Definisjonen omfatter også utstyr som lett kan forveksles med en ekte kameraløsning – såkalte dummy-kameraer. Ulike former for overvåking på offentlig sted som faller utenfor denne definisjonen, er antatt å kunne foretas av politiet uten særskilt lovhjemmel, jf. Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 60. Dette gjelder for eksempel overvåking i form av manuell spaning med kikkert eller lignende, eller overvåking ved hjelp av tekniske hjelpemidler, men som ikke har en vedvarende eller regelmessig gjentatt karakter.

12.2 Andre lands rett

I Danmark er skjult kameraovervåking av personer som befinner seg på fritt tilgjengelig sted, ikke ansett som et straffeprosessuelt tvangsmiddel. Metoden er derfor ikke særskilt lovregulert, og politiets bruk av den kun underlagt et alminnelig forholdsmessighetskrav, jf. bet. 1298/1995 punkt 5.3.2.2 side 123 flg. Derimot er såkalt «observation» av personer som befinner seg på et ikke fritt tilgjengelig sted, regulert i retsplejeloven (LBK nr 1139 af 24/09/2013) § 791 a. Bestemmelsen oppstiller ulike krav avhengig av hva slags utstyr som benyttes og hvor den som observeres oppholder seg. Etter § 791 a, stk. 1 kan politiet foreta fotografering eller iakttakelse ved hjelp av kikkert eller annet apparat, såfremt dette må antas å være av vesentlig betydning for etterforskningen og denne gjelder lovbrudd som etter loven kan medføre fengselsstraff. Observasjon ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende tv-kamera, fotografiapparat eller lignende apparat er reservert for lovbrudd som kan medføre fengsel i ett år og seks måneder eller mer, jf. stk. 2.

Observasjon av personer som befinner seg i bolig eller annet husrom, ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende tv-kamera, fotografiapparat eller lignende apparat, eller ved hjelp av apparat som anvendes i boligen eller husrommet, er regulert i § 791 a, stk. 3. Det kreves her bestemte grunner til å anta at bevis i saken kan oppnås ved inngrepet, samt at inngrepet må antas å være av avgjørende betydning for etterforskningen. Metoden kan bare benyttes ved lovbrudd som kan medføre fengsel i seks år eller mer, forsettlig overtredelse av straffeloven kapittel 12 (forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet) eller 13 (forbrytelser mot statsforfatningen og de øverste statsmyndigheter, terrorisme mv.), befrielse fra fengsel, bistand til rømning, unndragelse fra militærtjeneste, omfattende samfunnsskadelig driftsforstyrrelse, trusler, utpressing og menneskesmugling. Lovbruddet må i tillegg ha medført eller kunne medføre fare for menneskers liv eller velferd eller for betydelige samfunnsverdier.

Observasjon av et ikke fritt tilgjengelig sted som den som påstår å være fornærmet har rådighet over, er ikke omfattet av reglene i bestemmelsen, såfremt den påstått fornærmede har gitt skriftlig samtykke til overvåkingen, jf. stk. 4. Alle former for observasjon er underlagt et generelt forholdsmessighetskrav, jf. stk. 7.

Avgjørelse om bruk av observasjon ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende tv-kamera, fotografiapparat eller lignende apparat treffes av retten ved kjennelse, jf. § 791 a, stk. 8, jf. § 783, stk. 1. Kjennelsen skal angi hvilket sted tillatelsen gjelder. Politiet er gitt hastekompetanse, jf. § 783, stk. 4.

I Sverige er politiets adgang til bruk av hemmelig kameraovervåking regulert i rättegångsbalken 27 kap. 20 a til 20 c §§. Metoden innebærer at fjernstyrte tv-kameraer, andra optisk-elektroniske instrumenter eller sammenlignbart utstyr benyttes til optisk personovervåking i etterforskningsøyemed, uten at det opplyses om overvåkingen, jf. 20 a § 1 mom.

Grunnvilkåret for at hemmelig kameraovervåking kan iverksettes er at etterforskningen gjelder et lovbrudd med minstestraff på to års fengsel eller mer, eller visse former for særlig samfunnsfarlig kriminalitet, jf. 20 a § 2 mom. Det samme gjelder ved forsøk på, forberedelse til eller forbund om slikt lovbrudd. Adgangen gjelder også ved andre typer lovbrudd dersom det etter omstendighetene kan antas at lovbruddets straffverdighet overstiger fengsel i to år. Dersom dette kriminalitetskravet er oppfylt, er hemmelig kameraovervåking tillatt i to tilfelle. Det første gjelder dersom noen med skjellig grunn er mistenkt for lovbruddet, og overvåkingen gjelder et sted der det mistenkte kan antas å ville oppholde seg, jf. 20 b §. Dersom ingen bestemt person kan mistenkes for lovbruddet, kan kameraovervåking iverksettes for å overvåke stedet hvor lovbruddet ble begått eller nære omgivelser til dette, såfremt formålet med overvåkingen er å avdekke hvem som med skjellig grunn kan mistenkes for lovbruddet, jf. 20 c §. For begge tilfeller gjelder at avgjørelsen om å iverksette kameraovervåking må være av «synnerlig vikt» for etterforskningen.

Beslutning om å iverksette hemmelig kameraovervåking treffes etter 21 § av retten på begjæring fra påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten er gitt hastekompetanse, jf. 21 a §. Rettens beslutning skal angi tidsrommet for tillatelsen, som ikke kan være lenger enn det som er nødvendig og ikke overstige én måned. Beslutningen skal angi hvilket sted tillatelsen gjelder.

Etter den finske tvångsmedelslagen 10 kap. 19 § forstås med såkalt «optisk observation» at man iakttar eller gjør opptak av en mistenkt eller av et område eller sted med kamera eller annet utplassert utstyr, metoder eller programvare. Observasjonen kan under ingen omstendighet rettes mot husrom som brukes som permanent bolig, jf. 10 kap. 19 § 2 mom. Derimot kan observasjonen rettes mot mistenkte som befinner seg utenfor husrom som brukes som permanent bolig og mot mistenkte som er frihetsberøvet på grunn av lovbrudd. Observasjonen kan rettes mot et rom eller et annet sted den mistenkte med sannsynlighet kan antas å befinne seg eller besøke.

Vilkårene for å iverksette optisk observasjon varierer med stedet observasjonen rettes mot. Observasjon av såkalte «hemfridsskyddade platser» eller av personer som er frihetsberøvet på grunn av lovbrudd, kan bare foretas ved mistanke om lovbrudd som kan medføre fengsel i fire år eller mer, narkotikalovbrudd, forberedelse til terrorhandling, eller grovt tollrapporteringslovbrudd, jf. 10 kap. 19 § 3 mom. jf. 16 § 3 mom. Beslutning fattes av retten, jf. 20 § 1 mom. «Hemfridsskyddade platser» omfatter etter strafflagen 24 kap. 11 § boliger, fritidsboliger og øvrige rom som er beregnet til bolig, slik som hotellrom, telt, husvogner og fartøyer som kan bebos, trappeoppganger i bolighus, samt gårder som utgjør beboernes private område og de bygninger som er fast forbundet med slike gårder.

For annen optisk observasjon kreves at mistanken gjelder lovbrudd som kan medføre fengsel i minst ett år. Beslutning kan i slike tilfeller fattes av en arrestasjonsbemyndiget tjenestemann, jf. tvångsmedelslagen 10 kap. 20 § 2 mom. Tillatelse gis i alle tilfelle for høyst en måned av gangen.

12.3 Folkerettslige forpliktelser

EMK artikkel 8 nr. 1 beskytter retten til respekt for privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse. I kjerneområdet for bestemmelsen ligger den enkeltes rett til å bli vernet mot inngrep i sitt private hjem. Det er derfor klart at skjult kameraovervåking rettet mot private hjem vil utgjøre et inngrep i artikkel 8. Begrepene privatliv og hjem er i praksis tolket relativt vidt og omfatter trolig også privat område som direkte tilstøter et privat hjem – for eksempel en trappeoppgang. Vernet kan også omfatte forretningslokaler, jf. for eksempel Niemietz mot Tyskland 16. desember 1992 (sak 13710/88).

For overvåking som skjer utenfor det private hjem, er beskyttelsen etter artikkel 8 svakere. EMD har imidlertid anerkjent at det eksisterer et område for interaksjon mellom mennesker som faller inn under privatlivsbegrepet, selv om den foregår på offentlig sted. Hvorvidt det foreligger et inngrep i en slik kontekst vil bero på en konkret vurdering, hvor blant annet de berørtes forventning om å få være i fred står sentralt. I en sak om hemmelig avlytting, P.G. og J.H. mot Storbritannia 25. september 2001 (sak 44787/98), uttaler domstolen (avsnitt 57):

«There are a number of elements relevant to a consideration of whether a person’s private life is concerned by measures effected outside a person’s home or private premises. Since there are occasions when people knowingly or intentionally involve themselves in activities which are or may be recorded or reported in a public manner, a person’s reasonable expectations as to privacy may be a significant, although not necessarily conclusive, factor.»

Det er slått fast i flere saker at monitorering av offentlig tilgjengelig sted ved bruk av sikkerhetskameraer uten opptaksmulighet, ikke utgjør et inngrep i artikkel 8, jf. blant annet Herbecq mot Belgia 14. januar 1998 (sak 32200/96). Kommisjonen bemerket i avgjørelsen at «the data available to a person looking at monitors is identical to that which he or she could have obtained by being on the spot in person». På grunnlag av dette måtte alt som kunne observeres på stedet betraktes som offentlig opptreden («public behaviour»). Det samme følger av Perry mot Storbritannia 17. juli 2003 (sak 63737/00), hvor EMD konstaterte at «the normal use of security cameras per se whether in the public street or on premises, such as shopping centres or police stations where they serve a legitimate and foreseeable purpose, do not raise issues under Article 8 § 1 of the Convention» (avsnitt 40).

Dersom bruken av sikkerhetskameraer går ut over det som kan anses som rimelig og forutsigbart, kan imidlertid vurderingen bli en annen. I Perry-saken var saksforholdet at klageren var mistenkt for en rekke væpnede ran i biler. Da vedkommende ikke ønsket å la seg fotografere med sikte på vitnekonfrontasjon, ble fastmonterte sikkerhetskameraer på politistasjonen brukt for å innhente videoopptak av mistenkte. Dette ble gjort ved at et sikkerhetskamera som var i kontinuerlig drift ble justert for å sikre at det fanget opp bilder av den mistenkte. Etter domstolens oppfatning var dette noe annet enn ordinær bruk av sikkerhetskameraer – ettersom kameraet med hensikt hadde blitt manipulert for å fange opp bilder av klageren, samt fordi opptaket ble vist for vitner og senere lagt frem under den offentlige rettssaken mot klageren. Det forelå derfor et inngrep i artikkel 8 (avsnitt 41–42).

I motsetning til ved synlig bruk av sikkerhetskameraer, vil politiets bruk av skjult kameraovervåking til etterforskningsformål normalt ikke være kjent for dem som rammes. Slik overvåking vil dermed ikke ha den samme grad av forutberegnelighet som bruk av synlige kameraer. Til dette kommer at opptakene – i motsetning til ved ren monitorering – blir lagret for å kunne brukes i videre etterforskning og strafforfølgning. Dette øker tiltakets inngripende karakter. Det vises til følgende uttalelse i den tidligere nevnte saken P.G. og J.H. mot Storbritannia (avsnitt 57):

«A person who walks down the street will, inevitably, be visible to any member of the public who is also present. Monitoring by technological means of the same public scene (for example, a security guard viewing through closed-circuit television) is of a similar character. Private-life considerations may arise, however, once any systematic or permanent record comes into existence of such material from the public domain. It is for this reason that files gathered by security services on a particular individual fall within the scope of Article 8, even where the information has not been gathered by any intrusive or covert method […].»

Uttalelsen indikerer at det er av vesentlig betydning hvorvidt opptakene som gjøres lagres med tanke på videre systematisk bruk. På denne bakgrunn er det grunn til å tro at politiets bruk av skjult kameraovervåking etter omstendighetene vil utgjøre et inngrep i artikkel 8 – også når overvåkingen skjer på et offentlig sted.

Inngrep som her nevnt kan bare skje på de vilkår som er angitt i EMK artikkel 8 nr. 2. Det følger av bestemmelsen at inngrepet må ha hjemmel i lov og være nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til visse særskilt angitte formål. Som legitime formål regnes blant annet å forebygge og bekjempe uorden eller kriminalitet. I tillegg til at det må foreligge formell lovhjemmel, innebærer lovkravet at hjemmelen må være tilgjengelig for dem som rammes, samt være formulert på en måte som gjør disse i stand til å forutse lovens konsekvenser, jf. for eksempel Kopp mot Sveits 25. mars 1998 (sak 23224/94) avsnitt 55. Ettersom en adgang til å iverksette hemmelig overvåking representerer en særskilt fare for misbruk, må det dessuten finnes adekvate og effektive sikkerhetsmekanismer, jf. for eksempel Klass m.fl. mot Tyskland 6. september 1978 (sak 5029/71) avsnitt 50. Som slike sikkerhetsmekanismer regnes blant annet krav om rettslig kontroll med myndighetenes bruk av overvåkingstiltak, jf. Klass-saken avsnitt 55.

12.4 Begrepet kameraovervåking

Dagens regel om «skjult fjernsynsovervåking» i straffeprosessloven § 202 a speiler forbudet mot skjult kameraovervåking på offentlig sted i personopplysningsloven § 40. Forbudet skal forstås i samsvar med personopplysningsloven § 36 første ledd, som fikk sin nåværende utforming ved lov 20. april 2012 nr. 18. Ved nevnte lovendring ble begrepet «fjernsynsovervåking» erstattet med «kameraovervåking», og kameraovervåkingsbegrepet for øvrig søkt modernisert og gjort mer teknologinøytralt. Definisjonen av kameraovervåking i personopplysningsloven § 36 første ledd lyder nå slik:

«Med kameraovervåking menes vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåking ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende overvåkningskamera eller annet lignende utstyr som er fastmontert. Som kameraovervåking anses både overvåking med og uten mulighet for opptak av lyd- og bildemateriale. Det samme gjelder utstyr som lett kan forveksles med en ekte kameraløsning.»

Under høringen har Oslo politidistrikt, med tilslutning fra Politidirektoratet, etterlyst en definisjon av kameraovervåkingsbegrepet inntatt i straffeprosessloven § 202 a. Høringsinstansene mener en slik definisjon bør fremgå av bestemmelsen selv, og ikke gjennom en henvisning til personopplysningsloven.

Departementet slutter seg til høringsinstansenes forslag, og går inn for at definisjonen av kameraovervåking skal fremgå uttrykkelig av straffeprosessloven § 202 a. Dette vil klargjøre hvilke tiltak politiet kan iverksette i medhold av bestemmelsen og forenkle rettsanvendelsen. Hensynet til sammenheng i lovverket tilsier at definisjonen formuleres på samme måte som i personopplysningsloven. Det antas imidlertid at personopplysningsloven § 36 første ledd siste punktum, som omfatter «utstyr som lett kan forveksles med en ekte kameraløsning», ikke vil være relevant for etterforskningsformål. Dette punktum foreslås følgelig unntatt fra definisjonen i straffeprosessloven § 202 a.

12.5 Skjult kameraovervåking fra offentlig sted mot privat sted

12.5.1 Metodekontrollutvalgets forslag

Straffeprosessloven § 202 a gir som nevnt politiet, på nærmere vilkår, anledning til å iverksette skjult kameraovervåking «på offentlig sted». Metodekontrollutvalget uttaler at det i underrettspraksis er gitt tillatelse til å iverksette skjult kameraovervåking etter straffeprosessloven § 202 a også fra offentlig sted mot privat sted – et inngangsparti, jf. utredningen punkt 21.1 side 222 samt punkt 21.4.2 side 224. Etter utvalgets syn åpner straffeprosessloven § 202 a neppe for slik overvåking. Utvalget finner imidlertid at det bør være slik adgang, og foreslår derfor å gjøre det klart at kameraovervåking fra offentlig sted mot privat sted kan finne sted på samme vilkår som overvåking på offentlig sted. Utvalget viser i punkt 21.4.2 til at de samme steder vil kunne observeres av politiet i kraft av den alminnelige handlefrihet:

«Utvalget finner ikke tungtveiende grunner til at politiet ikke bør ha anledning til å gjennomføre fjernsynsovervåking mot et privat sted, typisk et inngangsparti, når dette skjer som ledd i etterforskingen, og hvor politiet etter den alminnelige handlefriheten vil ha adgang til å observere det samme stedet. Utvalget er oppmerksom på at fjernsynsovervåking vil være et mer vedvarende inngrep, men finner dette ikke avgjørende.»

Metodekontrollutvalget foreslår følgelig at det presiseres i straffeprosessloven § 202 a at politiet har adgang til å iverksette skjult kameraovervåking fra offentlig sted mot privat sted.

12.5.2 Høringsinstansenes syn

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Kripos, Økokrim, Oslo statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Telemark politidistrikt, Politiets sikkerhetstjeneste, Norges politilederlag og Politiets Fellesforbund støtter Metodekontrollutvalgets forslag. Advokatforeningen, Forsvarergruppen av 1977 og Norsk forening for kriminal reform (KROM) tar avstand fra forslaget.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet poengterer at det her er tale om bruk av skjult kamera rettet mot steder som politiet også ellers vil kunne observere eller overvåke manuelt. Departementet legger likevel til grunn at slik overvåking er mer inngripende enn overvåking av offentlig sted, ettersom den er rettet mot en eller flere konkrete personer. I tillegg vil de fleste ha en forventning om å være mindre iakttatt på privat enn på offentlig sted. Departementet fremhever imidlertid den potensielle effektiviseringsgevinsten ved å tillate slik overvåking, og mener den bør kunne tillates i kombinasjon med streng domstolskontroll:

«[…] Det er klart at kameraovervåking vil være mer effektivt, og gi mer håndfast informasjon enn manuell overvåking. Samtidig vil det gi mulighet til i ettertid å gå tilbake i opptakene og se på detaljer eller episoder som ikke ville blitt oppfattet ved manuell overvåking. Overvåking vil også kunne vare over lengre tid når den skjer med kamera enn om den skal gjennomføres manuelt. Integritetsinngrepet er derfor større ved kameraovervåking enn ved manuell overvåking. FAD er likevel enig med utvalget i at skjult kameraovervåking av privat sted fra offentlig sted vil innebære en betydelig ressurseffektivisering. Dette, sammenholdt med streng domsstolskontroll for bruk av metoden, tilsier at tiltaket bør kunne tillates.»

Økokrim antar at adgangen til å overvåke fra offentlig mot privat sted vil kunne bli særlig viktig i miljøsaker, ved at den muliggjør filming av for eksempel en jakthytte eller et jakttårn.

12.5.3 Departementets vurdering

Departementet kan i det vesentlige tiltre utvalgets vurderinger når det gjelder skjult kameraovervåking på eller fra offentlig sted. Departementet mener således at dagens regel om skjult kameraovervåking på offentlig sted bør videreføres, og at politiet på samme vilkår bør ha adgang til å iverksette skjult kameraovervåking fra offentlig sted mot privat sted. Det vises til at dette er områder politiet allerede i dag kan observere ved manuell spaning, og hvor de som ferdes ikke kan ha noen forventning om ikke å bli iakttatt. At det er av betydning hvorvidt det som overvåkes kan observeres av enhver som er til stede, er også lagt til grunn i praksis fra EMD, jf. omtalen i punkt 12.3 ovenfor. Departementet er innforstått med at kameraovervåking utgjør et større inngrep enn manuell observasjon, men har ikke funnet dette avgjørende.

Bruk av skjult kameraovervåking i etterforskningen vil kunne gi mer detaljert og håndfast informasjon enn manuell overvåking av de samme områdene. Adgang til å iverksette slik overvåking fra offentlig mot privat sted vil videre kunne medføre bedre utnyttelse av politiressurser, ved at automatiske hjelpemidler i visse tilfeller kan benyttes i stedet for operativt personell. Overvåkingen vil for eksempel kunne rette seg mot inngangsparti, gårdsrom, hage mv. som er synlig fra offentlig sted. Departementet finner likevel grunn til å understreke at overvåkingen ikke bør kunne innrettes slik at den fanger opp aktivitet som finner sted i private hjem, selv om dette skulle være synlig fra offentlig sted. En slik form for overvåking ville ha karakter av omgåelse av forbudet mot skjult kameraovervåking av private hjem som følger av departementets forslag, jf. punkt 12.6 nedenfor.

12.6 Skjult kameraovervåking på privat sted

12.6.1 Metodekontrollutvalgets forslag

Metodekontrollutvalget går inn for å utvide politiets adgang til å iverksette skjult kameraovervåking til også å gjelde på privat sted, unntatt i privat bolig, jf. utredningen punkt 21.4.3 side 224–225. Utvalget legger til grunn at skjult kameraovervåking på privat sted som utgangspunkt må anses som et større inngrep enn overvåking på offentlig sted. Det mener likevel at man ikke kan forvente å bevege seg helt fritt uten å bli observert av andre på privat sted, for eksempel i en bakgård eller et portrom. Utvalget finner det imidlertid klart at skjult kameraovervåking i privat bolig ikke under noen omstendighet bør tillates.

Som et argument for å tillate kameraovervåking på privat sted legger utvalget særlig vekt på at kameraovervåking vil kunne benyttes i kombinasjon med andre skjulte tvangsmidler, og gjøre disse mer målrettet og således mindre inngripende overfor dem som rammes, se følgende uttalelse i utredningen punkt 21.4.3:

«Det er særlig i kombinasjon med romavlytting utvalget mener fjernsynsovervåking av privat sted har sin berettigelse. Romavlytting vil som oftest også ramme tredjepersoner, ettersom politiet ikke alltid vil ha oversikt over om mistenkte er til stede eller ikke. Dette er etter utvalgets syn uheldig av hensyn til tredjepersonenes personverninteresser. Ved å kombinere romavlytting med fjernsynsovervåking kan politiet målrette avlyttingen ved å skru på og av avlyttingsutstyret etter om mistenkte er til stede eller ikke. På denne måten vil personvernkrenkelsene overfor tredjepersoner reduseres.»

Utvalget viser videre til at bruk av kameraovervåking i kombinasjon med romavlytting vil kunne redusere politiets ressursbruk. Det legger til grunn at selv om skjult kameraovervåking på privat sted særlig har sin berettigelse i kombinasjon med romavlytting, kan det ikke utelukkes at et slikt tvangsmiddel vil være hensiktsmessig også i kombinasjon med andre tvangsmidler eller i andre sammenhenger.

På denne bakgrunn går Metodekontrollutvalget inn for at skjult kameraovervåking på privat sted, unntatt i privat bolig, bør kunne skje på strenge vilkår og etter tillatelse fra retten. Etter forslaget skal slik overvåking kunne skje ved etterforskning av de samme straffbare handlinger som kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216 a. Det foreslås videre krav om at overvåkingen må antas å være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.

12.6.2 Høringsinstansenes syn

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Kripos, Økokrim, Oslo statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Politiets sikkerhetstjeneste, Norges politilederlag og Politiets Fellesforbund støtter Metodekontrollutvalgets forslag. Også Telemark politidistrikt støtter utvalgets forslag, men mener det går for kort. Advokatforeningen, Forsvarergruppen av 1977 og KROM tar avstand fra forslaget.

Advokatforeningen understreker de prinsipielle betenkeligheter ved å tillate økt bruk av skjult overvåking og kontroll av enkeltindividers aktivitet innenfor den private sfære, og motsetter seg at etterforskningsbehov her gis forrang.

Forsvarergruppen av 1977 påpeker at kameraovervåking er et svært inngripende tiltak overfor mistenkte, men i enda større grad overfor tredjepersoner. Gruppen peker på misbruksfaren, samt en frykt for uthuling av respekten for enkeltpersoners integritet ved bruk av denne type virkemidler. Gruppen er heller ikke enig i at politiets mulighet til å oppnå tilnærmet det samme ved vanlig spaning, er et argument for å tillate metoden:

«Enhver må ta høyde for — utenfor husets/leilighetens fire vegger — at man kan bli observert av andre mennesker i nærheten, også om man er på privat sted. Imidlertid er det nok de færreste som holder det som påregnelig at en kan bli filmet i sin egen trappeoppgang, og det gjøres en antagelse fra vår side om at mange ville opplevd dette som svært krenkende.
At politiet vil kunne ha mulighet til å observere mange av de samme bevegelser ved vanlig spaning, er etter vår oppfatning vesentlig annerledes enn å lagre menneskers bevegelser på film over lengre tid, potensielt til gjennomsyn for vesentlig flere enn spanerne selv, og ikke et argument for at fjernsynsovervåkning på privat sted bør kunne tillates. Snarere er det et argument for at man fortsetter å bruke de tradisjonelle metoder på dette feltet, og slik unngår de ideelle kostnadene som slik overvåkning vil medføre, selv om dette nok medfører større økonomiske kostnader.»

På samme måte er KROM av den oppfatning at selv om man ikke kan forvente å bevege seg helt fritt uten å bli observert av andre på private steder, er filming en integritetskrenkelse av en helt annen karakter. KROM kan heller ikke følge utvalget i at skjult kameraovervåking av privat sted vil redusere behovet for romavlytting.

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, er derimot enig i utvalgets vurderinger om at skjult kameraovervåking på privat sted vil være aktuelt i tilknytning til blant annet romavlytting. Høringsinstansen peker videre på at metoden også vil være aktuell i andre tilfeller:

«Kripos er også enig i at skjult fjernsynsovervåking er en egnet metode i andre tilfeller enn som støtte for romavlytting. Eksempelvis egner den seg meget godt når politiet avdekker narkotikadepoter som oppbevares i fellesområder i boligkomplekser. Regelmessig får politiet kunnskap om narkotika som er gjemt i slike områder og det er behov for å knytte mistenkte til narkotikabeslaget. Utfordringen er at det er vanskelig å foreta spaning i slike områder, og det er usikkert når mistenkte vil dukke opp. En egnet fremgangsmåte vil være å erstatte narkotikaen med en lignende pakning og etablere fjernsynsovervåking for bevissikring. Tilsvarende kan man tenke seg om andre viktige bevismidler som er gjemt på privatområde, eksempelvis ransutstyr, penger, drapsvåpen mv.»

Høringsinstansen fremhever også at målrettet kameraovervåking av konkrete steder på privat område kan ivareta hensynet til tredjepersoner bedre enn eksempelvis overvåking av et inngangsparti av en boligblokk, hvor alle som går inn eller ut vil bli filmet.

Telemark politidistrikt mener forslaget går for kort, og argumenterer for at adgangen til å kameraovervåke privat sted også bør omfatte privat bolig:

«Begrunnelsen for å gi en slik anledning til fjernsynsovervåking er blant annet å effektivisere romavlytting og gjøre slik avlytting mer presis. Denne begrunnelsen tilsier ingen slik begrensning som utvalget foreslår. På de samme vilkår som for kommunikasjonskontroll, eventuelt de vilkår som gjelder for romavlytting, bør det være adgang til skjult fjernsynsovervåking også av beboelsesrom.»

Politidirektoratet kan på sin side ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å tillate kameraovervåking i privat bolig.

Oslo politidistrikt, med tilslutning fra Politidirektoratet, understreker viktigheten av å angi anvendelsesområdet for den foreslåtte bestemmelsen tydelig. Høringsinstansen har samtidig innspill til forståelsen av begrepet «privat bolig»:

«Med dette som utgangspunkt vil det likevel oppstå en del grensetilfeller. Hva med et hotellrom som leies for kort tid, eller fengselscelle, lugar el. Som heller ikke er naturlig omtale som privat bolig. Bortsett fra fengselsceller vil disse stedene bare brukes for et kortere tidsrom. Vi antar derfor at dette ikke kan anses som “privat bolig” (med mulig unntak for celle), men er samtidig innforstått med at skjult fjernsynsovervåkning i slike tilfeller lett kan bli ansett for å være et uforholdsmessig inngrep.»

Politidistriktet peker også på problemer knyttet til såkalte dekkleiligheter:

«Et særlig praktisk tilfelle er de såkalte “dekkleiligheter” som kriminelle ofte benytter seg av. De er gjerne innredet og utstyrt som en “privat bolig”, men de brukes hovedsakelig til å planlegge straffbare handlinger, som oppbevaringssted for narkotika, tyvegods, redskaper og utstyr for bruk ved straffbare handlinger, gjemmested for mistenkte eller etterlyste personer etc. Det kan tenkes at noen av de som eier/leier leiligheten overnatter på stedet fra tid til annen, men at den for øvrig ikke benyttes av noen som ordinære bolig. Vi antar at slike leiligheter ikke faller inn under forbudet mot skjult fjernsynsovervåkning.»

Enkelte høringsinstanser uttaler seg mer konkret om vilkårene for bruk av skjult kameraovervåking på privat sted. Oslo politidistrikt, med tilslutning fra Politidirektoratet, slutter seg til utvalgets forslag, og anser det som et riktig utgangspunkt å tillate slik overvåking i samme type saker som kommunikasjonsavlytting. Forsvarergruppen av 1977 og KROM kritiserer forslaget, som innebærer at skjult kameraovervåking på privat sted også kan foretas ved etterforskning av simple narkotikaovertredelser etter straffeloven 1902 § 162 første ledd (straffeloven § 231). KROM uttaler:

«Utvalgets lovforslag innebærer at det kan fjernsynsovervåkes på privat sted også for simple narkotikaforbrytelser. Etter KROMs syn åpnes det med dette for alt for inngripende skjulte etterforskningsskritt overfor en allerede stigmatisert gruppe og for en enorm mengde uskyldige tredjepersoner som er på vei hjem eller på besøk hos venner og kjente. Dette er etter KROMs syn helt uakseptabelt.»

Heller ikke Forsvarergruppen av 1977 mener at alvorlighetsgraden i straffeloven 1902 § 162 første ledd (straffeloven § 231) kan forsvare bruk av skjult kameraovervåking på privat sted. Dersom forslaget om skjult kameraovervåking på privat sted blir tatt til følge, fremmer gruppen derfor forslag om å unnta simple narkotikaovertredelser.

NRK fremholder at dersom utvalgets forslag skal aksepteres, bør det nedlegges forbud mot å foreta kameraovervåking av eller mot redaksjonslokaler. Det vises til at slik overvåking vil kunne vise hvilke personer som har vært i kontakt med pressen og dermed kunne avsløre dens kilder. Under enhver omstendighet mener høringsinstansen at de samme begrensninger som gjelder for kommunikasjonskontroll og romavlytting, også bør gjelde for skjult kameraovervåking.

12.6.3 Departementets vurdering

12.6.3.1 Bør det åpnes for skjult kameraovervåking på privat sted?

Departementet går i punkt 12.1.5.3 ovenfor inn for at skjult kameraovervåking av privat sted som kan observeres fra offentlig sted, bør tillates. Spørsmålet her er om slik overvåking også bør tillates på privat sted som ikke er synlig fra offentlig sted. Etter departementets syn er overvåking av områder som ikke kan ses fra offentlig tilgjengelig sted, vesentlig mer inngripende enn overvåking av sted som kan observeres av enhver. Som Metodekontrollutvalget påpeker, er det likevel ikke slik at man her kan forvente å bevege seg fritt, helt uten å bli iakttatt av andre mennesker. Eksempelvis vil fellesarealer som bakgård, portrom, loft og kjeller regulært være beferdet av naboer, gjester mv., som kan overvære eventuell aktivitet på stedet.

En adgang til å iverksette skjult kameraovervåking antas å kunne være av etterforskningsmessig betydning når politiet får kunnskap om narkotika, våpen, utstyr mv. som oppbevares på steder hvor det er vanskelig å foreta spaning. Dette gjelder for eksempel når man finner slike gjenstander i fellesområder i bygårder som ikke er offentlig tilgjengelig. Ved å iverksette skjult kameraovervåking på stedet vil politiet kunne observere personer som oppsøker gjenstandene, og dermed lettere kunne knytte mistenkte til funnet.

Som Metodekontrollutvalget påpeker, vil skjult kameraovervåking på privat sted dessuten kunne være et effektivt virkemiddel i kombinasjon med andre skjulte tvangsmidler. Dette gjelder eksempelvis romavlytting eller kommunikasjonskontroll. Ved bruk av romavlytting alene kan det være nødvendig å lytte på samtalene til tredjepersoner selv om mistenkte ikke er til stede, for å kunne fastslå om vedkommende er der. Ved å kameraovervåke for eksempel inngangspartiet til lokalet som avlyttes, vil man kunne klargjøre om mistenkte på et bestemt tidspunkt befinner seg i lokalet. Dermed vil romavlyttingen kunne skrus av og på ettersom hvorvidt mistenkte er til stede, slik at utenforstående tredjepersoner i mindre grad rammes av avlyttingen. Departementet antar derfor at kameraovervåkingen vil kunne bidra til å gjøre bruken av romavlytting mer målrettet og således mindre inngripende. En slik bruk vil videre kunne redusere behovet for manuell spaning i forbindelse med bruk av romavlytting, og således føre til besparelser i politiressurser.

Departementet går på denne bakgrunn inn for at politiet, på strenge vilkår, bør gis adgang til å iverksette skjult kameraovervåking på visse private steder. På grunn av de sterke personvernhensyn som gjør seg gjeldende, er departementet samtidig enig med utvalget i at adgangen til å iverksette skjult kameraovervåking ikke bør omfatte private hjem. Det er ikke vanskelig å argumentere for at også denne typen overvåking kunne utgjøre et effektivt virkemiddel i etterforskningen. Dette må imidlertid stilles opp mot den tungtveiende interesse hver enkelt har i å ha et område innenfor husets fire vegger hvor man kan få være helt i fred. Dette ligger i kjerneområdet for de verdier som er beskyttet av EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. De samme hensyn ligger også til grunn for forbudet mot ransaking av private hjem i forebyggende øyemed etter politiloven § 17 d annet ledd siste punktum.

Hvorvidt noe skal anses som privat bolig, og derfor ikke kan kameraovervåkes, må bero på om begrunnelsen for en sterkere beskyttelse gjør seg gjeldende. Her vil rekkevidden av Grunnloven § 102 kunne tjene som rettesnor. Således vil husværets art ikke i seg selv være avgjørende, slik at eksempelvis en hytte, husbåt eller campingbil omfattes av forbudet, dersom den benyttes som noens permanente bolig. Derimot antas unntaket normalt ikke å gjelde for steder hvor personer oppholder seg over kortere tidsrom, slik som fritidsboliger, hotellrom, kontorlokaler og lignende. Det legges likevel til grunn at personverninteresser i slike tilfeller vil kunne gjøre seg gjeldende i varierende grad, avhengig av stedets karakter og bruk. Dette vil etter omstendighetene kunne komme inn som et viktig moment i forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170 a.

Departementet legger til grunn at såkalte dekkboliger vanligvis ikke er å anse som et privat hjem, og derfor ikke vil falle inn under unntaket. Dette er steder som er innredet for å se ut som et privat hjem, men som i realiteten brukes til å planlegge kriminelle handlinger, skjule mistenkte, oppbevare utstyr og utbytte mv. Personer som oppholder seg her vil følgelig sjelden ha noen beskyttelsesverdig interesse i ikke å bli utsatt for skjult kameraovervåking. Departementet er innforstått med at det vil kunne by på visse bevisproblemer å avgjøre hvorvidt noe som ser ut som et privat hjem, i realiteten er en dekkbolig. Særlig gjelder dette på et tidlig stadium i etterforskningen. Videre vil det trolig kunne være en uklar grense mellom faktiske dekkboliger og steder som brukes som alminnelig bolig, men som også fungerer som åsted for planlegging av kriminelle handlinger, skjulested for mistenkte eller lignende. Det vil her være opp til retten, gjennom en alminnelig bevisvurdering, å avgjøre hvorvidt det aktuelle husværet er å anse som et privat hjem og dermed omfattes av unntaket. I den sammenheng er det sentralt at avgjørelse om skjult kameraovervåking av privat sted treffes ved kjennelse, med de krav til begrunnelse dette stiller, jf. punkt 12.7 nedenfor.

12.6.3.2 Ved hvilke lovbrudd bør metoden kunne benyttes?

Metodekontrollutvalget foreslår at skjult kameraovervåking på privat sted skal kunne iverksettes i samme typer saker som kan gi grunnlag for kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216 a. Dette innebærer at metoden som utgangspunkt kan benyttes i etterforskningen av alle lovbrudd som har en strafferamme på fengsel i ti år eller mer. Departementet anser dette for å være et riktig utgangspunkt, som sikrer at en så vidt inngripende etterforskningsmetode bare kan benyttes i saker som gjelder alvorlig kriminalitet.

Utvalgets forslag innebærer videre at skjult kameraovervåking på privat sted – i likhet med kommunikasjonsavlytting – også kan benyttes i etterforskningen av visse særskilt angitte lovbrudd med lavere strafferamme enn fengsel i ti år. Forslaget medfører at skjult kameraovervåking på privat sted blant annet kan benyttes ved enkelte overtredelser av straffeloven 1902 kapittel 8 om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet og kapittel 9 om forbrytelser mot Norges statsforfatning og statsoverhode (straffeloven kapittel 17), samt ved narkotikaovertredelser, grov menneskesmugling og forsettlig eller uaktsom overtredelse av eksportkontrolloven. Departementet er enig i at dette er lovbrudd som på grunn av sine samfunnsskadelige konsekvenser eller særlige etterforskningsmessige utfordringer, kan forsvare en adgang til også å kunne iverksette skjult kameraovervåking på privat sted.

Som det fremgår av proposisjonen kapittel 7, foreslår departementet å utvide adgangen til å iverksette kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216 a i noe større grad enn det som følger av utvalgets forslag. Etter forslaget skal kommunikasjonsavlytting kunne benyttes i etterforskningen av saker om overgrepsbilder av barn etter straffeloven § 311 (straffeloven 1902 § 204 a), frihetsberøvelse etter §§ 254 (straffeloven 1902 § 223) og simpel menneskehandel etter § 257 (straffeloven 1902 § 224), samt om grov menneskesmugling etter utlendingsloven § 108 femte ledd. Etter departementets oppfatning tilsier de samme hensyn som begrunner bruk av kommunikasjonsavlytting i disse sakstypene, at politiet også bør kunne iverksette skjult kameraovervåking på privat sted. Det vises for så vidt til drøftelsen i punkt 7.4, hvor kriminalitetskravet er inngående behandlet.

12.6.3.3 Øvrige vilkår

I tillegg til kravet om skjellig grunn til mistanke om at det er begått en handling av en viss alvorlighetsgrad, foreslår departementet at skjult kameraovervåking på privat sted bare skal kunne benyttes dersom det må antas at dette vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken (indikasjonskrav). Kravet innebærer at det må antas at overvåkingen på en kvalifisert måte vil være til hjelp for å avdekke de straffbare forholdene, sikre bevis osv. Det foreslås videre at metoden bare skal kunne benyttes dersom oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort (subsidiaritetskrav). Tilsvarende vilkår gjelder også for andre inngripende etterforskningsmetoder, som for eksempel personnær teknisk sporing etter straffeprosessloven § 202 c, kommunikasjonsavlytting etter § 216 a eller annen kommunikasjonskontroll etter § 216 b og romavlytting etter § 216 m.

Departementet har videre merket seg NRKs merknader knyttet til skjult kameraovervåking av redaksjonslokaler, og er enig i at pressens kildevern bør hensyntas ved utformingen av reglene om skjult kameraovervåking på privat sted. Ved lov 21. juni 2013 nr. 86 ble straffeprosessloven §§ 216 c og 216 m endret, for å sikre at reglene om kommunikasjonskontroll og romavlytting respekterer pressens rett til kildevern. Det ble der innført et krav om særlige grunner for å tillate kommunikasjonskontroll overfor redaktører og journalister, og for å tillate romavlytting av redaksjonslokaler eller tilsvarende. Etter departementets syn bør samme begrensning gjelde i relasjon til skjult kameraovervåking av redaksjonslokale eller tilsvarende sted hvor redaktør eller journalist fører samtaler av yrkesmessig art. Det vises for så vidt til begrunnelsen gitt i Prop. 147 L (2012–2013) punkt 8 side 133 flg.

12.7 Formelle krav

Etter gjeldende rett treffes rettens avgjørelse om iverksettelse av skjult kameraovervåking på offentlig sted etter straffeprosessloven § 202 a ved beslutning. Metodekontrollutvalgets forslag til ny utforming av § 202 a medfører at avgjørelse om skjult kameraovervåking skal skje ved kjennelse, både ved overvåking på eller fra offentlig sted og overvåking på privat sted. Endringen er ikke nærmere kommentert.

Oslo politidistrikt, med tilslutning fra Politidirektoratet, mener rettens avgjørelse om skjult kameraovervåking på eller fra offentlig sted fremdeles bør skje ved beslutning:

«En begjæring til retten etter bestemmelsens første ledd bør, som i dag, behandles som kontorforretning. Denne fremgangsmåten har vært benyttet siden bestemmelsen ble innført ved lov 15. mars 1991 nr. 5, og vi kan ikke se at det er fremkommet vektige argumenter. Den mer omstendelige behandlingen med rettsmøte, oppnevning av advokat i medhold av § 100a m.v. savner etter vår mening tilstrekkelig begrunnelse. Når det gjelder eventuell oppnevning av 100a-advokat bemerkes at det ikke er et krav om noen bestemt mistenkt, for å kunne treffe beslutning etter dagens 202a (utkastet 202a, 1. ledd). Det kan være at politiet begjærer tillatelse til overvåkning av en offentlig plass hvor det er mistanke om at det omsettes narkotika eller tyvegods. I slike tilfeller vil det ikke være noen mistenkt som § 100a-advokaten kan representere.»

Departementet har vurdert hvorvidt avgjørelser om skjult kameraovervåking på eller fra offentlig sted skal treffes ved kjennelse, slik det følger av utvalgets forslag. Dette er den alminnelige ordning ved de fleste andre typer skjulte tvangsmidler, slik som for eksempel personnær teknisk sporing etter straffeprosessloven § 202 c, kommunikasjonskontroll etter § 216 a eller § 216 b og romavlytting etter § 216 m. Disse tvangsmidlene skiller seg imidlertid fra skjult kameraovervåking på eller fra offentlig sted ved at det for sistnevnte ikke er krav om at mistanken skal rette seg mot en eller flere bestemte personer. Ettersom overvåkingen skjer på sted som kan iakttas av enhver, må metoden også anses mindre inngripende enn andre skjulte tvangsmidler som er nevnt her. På denne bakgrunn er departementet enig med Oslo politidistrikt i at det er forsvarlig at tillatelse til å iverksette skjult kameraovervåking på eller fra offentlig sted også i fremtiden gis ved formløs beslutning.

Adgangen til å iverksette skjult kameraovervåking på privat sted er ny og utgjør et mer inngripende tiltak enn overvåking på offentlig sted. Dette tilsier etter departementets vurdering at metoden kombineres med sterke rettssikkerhetsgarantier. Departementet tiltrer derfor utvalgets forslag om at avgjørelser om skjult kameraovervåking på privat sted skal fattes ved kjennelse. I motsetning til ved formløs beslutning, er det krav om at kjennelser skal begrunnes, jf. straffeprosessloven § 52. Dette synliggjør at avgjørelsen er fattet på korrekt grunnlag og representerer således en viktig rettssikkerhetsgaranti.

Som en ytterligere rettssikkerhetsgaranti foreslår departementet at det i saker om skjult kameraovervåking på privat sted, skal oppnevnes offentlig advokat for den mistenkte. Dette gjøres ved at det inntas en henvisning til den relevante bestemmelsen i straffeprosessloven § 100 a. Advokaten skal ivareta den mistenktes interesser i forbindelse med rettens behandling av begjæringen. En tilsvarende regel finnes for andre typer skjulte tvangsmidler, herunder hemmelig ransaking etter § 200 a, teknisk sporing etter § 202 c, kommunikasjonskontroll etter § 216 a eller § 216 b og romavlytting etter § 216 m. Det vises for øvrig til punkt 6.6.7.

12.8 Hastekompetanse

I henhold til Metodekontrollutvalgets forslag skal kompetansen til å tillate skjult kameraovervåking både på eller fra offentlig sted og på privat sted, tilligge retten. Dette er i samsvar med det som følger av dagens regel om kameraovervåking på offentlig sted i straffeprosessloven § 202 a. Det samme er hovedregelen ved bruk av de fleste andre typer skjulte tvangsmidler.

Metodekontrollutvalget har ikke drøftet behovet for å gi påtalemyndigheten hastekompetanse. Flere høringsinstanser, herunder Politidirektoratet, Riksadvokaten, Kripos og Oslo politidistrikt, etterlyser imidlertid en slik kompetanse. Riksadvokaten illustrerer behovet med situasjonen der politiet for eksempel finner et parti narkotika i forbindelse med en hemmelig ransaking. I slike tilfeller vil mye kunne skje ved depotet innen man har rettens kjennelse.

Under henvisning til dagens bestemmelse bemerker Kripos og Oslo politidistrikt at man nå håndterer hastesituasjoner ved at kun «vedvarende» kameraovervåking anses å kreve rettens tillatelse. Oslo politidistrikt, med tilslutning fra Politidirektoratet, uttaler:

«§ 202a — slik den lyder i dag — har ingen hastebestemmelse. Med en utvidelse av bestemmelsen som foreslått av utvalget, bør det gis en hastebestemmelse på samme måte som ved §§ 200a, 216a, m.fl. Dagens bestemmelse regulerer som nevnt kun «vedvarende» fjernsynsovervåkning, slik at overvåkning som pågår i et kortere tidsrom, ikke kan anses som «vedvarende», og således falle utenfor det som reguleres i bestemmelsen. Dette har så langt avhjulpet det problemet som oppstår når det haster å få satt i gang overvåkingen.»

Departementet er enig med de høringsinstansene som har uttalt seg i at det er behov for å gi påtalemyndigheten hastekompetanse til å iverksette skjult kameraovervåking. Som Riksadvokaten påpeker kan dette for eksempel være aktuelt i saker hvor man i forbindelse med en ransaking finner et parti narkotika eller lignende, og derfor ønsker å iverksette kameraovervåking umiddelbart. Likeledes kan det tenkes at et behov for å iverksette skjult kameraovervåking oppstår utenom kontortid, i helg eller på helligdag, når man ikke har mulighet til å innhente rettens samtykke.

Etter departementets syn bør påtalemyndighetens kompetanse fremgå uttrykkelig av loven, hva gjelder både overvåking på eller fra offentlig sted og overvåking på privat sted. Dette harmonerer også med løsningen ved andre typer skjulte tvangsmidler, slik som teknisk sporing etter straffeprosessloven § 202 c, kommunikasjonskontroll etter straffeprosessloven § 216 a eller § 216 b og romavlytting etter straffeprosessloven § 216 m. Det foreslås derfor at påtalemyndigheten gis kompetanse til å beslutte skjult kameraovervåking i tilfeller hvor det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, etter mønster av straffeprosessloven § 216 d.

12.9 Innbruddshjemmel

Metodekontrollutvalget konkluderer i sin utredning med at det vil være nødvendig for politiet med en innbruddshjemmel for å bruke skjult kameraovervåking på privat sted. Det vises til at selv om det i prinsippet kan innhentes samtykke fra for eksempel gårdeier, styret i et borettslag eller lignende, vil hensynet til diskresjon rundt tvangsmiddelbruken her stå sentralt. Utvalget går derfor inn for at politiet gis hjemmel til å foreta innbrudd for å plassere nødvendig utstyr for å kunne gjennomføre overvåkingen.

Politidirektoratet, Riksadvokaten, Kripos og Oslo politidistrikt støtter uttrykkelig forslaget om en innbruddshjemmel i straffeprosessloven § 202 a. De to sistnevnte påpeker imidlertid at en slik innbruddsadgang synes uteglemt i utformingen av bestemmelsen.

Departementet slutter seg til de vurderinger Metodekontrollutvalget har gjort om behovet for innbruddshjemmel i straffeprosessloven § 202 a. Etter hva departementet kan se, er utvalgets konklusjon på dette punktet likevel ikke reflektert i den foreslåtte lovbestemmelsen. Det foreslås derfor at en slik hjemmel uttrykkelig inntas, etter mønster av straffeprosessloven § 216 m femte ledd.

12.10 Underretningsplikt

I proposisjonen her punkt 6.10 foreslås å gjennomføre en enhetlig regulering av plikten til underretning ved bruk av skjulte tvangsmidler. Av hensyn til konsekvens i regelverket, bør reglene om skjult kameraovervåking etter departementets syn utformes i tråd med dette.

Etter gjeldende rett foreligger ingen underretningsplikt ved bruk av skjult kameraovervåking på offentlig sted etter straffeprosessloven § 202 a. Etter departementets syn er det heller ikke hensiktsmessig å innføre underretningsplikt ved overvåking på eller fra offentlig sted. Det vises til at slik overvåking kan iverksettes selv om det ikke foreligger mistanke mot en eller flere bestemte personer. Overvåkingen vil dessuten potensielt kunne ramme en stor gruppe individer, som ofte kan være vanskelig å identifisere. Som påpekt under punkt 6.10.2.4, vil en plikt til å underrette enhver som rammes av metodebruken i slike tilfeller være meget ressurskrevende for politiet og ikke gi noen klar personvernmessig gevinst.

I henhold til forslaget om skjult kameraovervåking på privat sted kan metoden benyttes når «noen med skjellig grunn mistenkes» for en handling av en viss alvorlighet. Følgelig kan slik overvåking bare iverksettes når mistanken er rettet mot en eller flere bestemte personer. Metodens inngripende karakter tilsier her at det er større grunn til at mistenkte i ettertid underrettes om overvåkingen. Departementet finner derfor at mistenkte som hovedregel bør underrettes om bruk av skjult kameraovervåking på privat sted. Videre bør underretning også gis til den som har rådigheten over det aktuelle stedet, når dette er en annen enn den mistenkte.

Det vises for øvrig til proposisjonen punkt 6.10.

12.11 Skjult kameraovervåking i avvergende og forebyggende øyemed

Metodekontrollutvalget fremholder i utredningen punkt 21.4.5 side 225 at de hensyn som taler for å tillate skjult kameraovervåking fra offentlig mot privat sted, samt på privat sted unntatt privat bolig, gjør seg gjeldende også der politiet søker å avverge eller forebygge alvorlige straffbare handlinger. En adgang til bruk i avvergende og forebyggende øyemed gjelder allerede i dag for skjult kameraovervåking på offentlig sted, jf. straffeprosessloven § 222 d og politiloven § 17 d, som begge viser til straffeprosessloven § 202 a. Ettersom utvalget ikke vil åpne for overvåking i privat bolig, kan det ikke se at tvangsmiddelbruken vil komme i konflikt med Grunnloven § 102.

KROM er uenig med utvalget i at private steder som trappeoppgang, kjellerrom og loft i sameie faller utenfor det Grunnloven § 102 er ment å beskytte. KROM kan ikke se at det er grunn til å forskjellsbehandle dem som bor i enebolig og dem som bor i sameie eller borettslag, når det gjelder hva som hører til deres hus. Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om adgangen til å benytte skjult kameraovervåking i avvergende og forebyggende øyemed.

Departementet kan i det vesentlige slutte seg til utvalgets vurderinger når det gjelder skjult kameraovervåking i avvergende og forebyggende øyemed. En mener således at det bør være adgang til overvåking både på eller fra offentlig sted og på privat sted som ikke er privat hjem, også for å forebygge eller avverge alvorlige straffbare handlinger. Departementet finner at slik tvangsmiddelbruk ikke vil være i strid med Grunnloven § 102, og peker særlig på at overvåkingen under ingen omstendighet kan rettes mot private hjem.

Som følge av metodens inngripende karakter finner departementet imidlertid at det i tillegg til de alminnelige vilkår bør kreves «særlige grunner» for å iverksette skjult kameraovervåking på privat sted for å forebygge eller avverge en straffbar handling. Et tilsvarende krav gjelder allerede i dag ved bruk av hemmelig ransaking etter straffeprosessloven § 200 a, personnær teknisk sporing etter § 202 c, kommunikasjonsavlytting etter § 216 a og romavlytting etter § 216 m, jf. henholdsvis straffeprosessloven § 222 d tredje ledd annet punktum og politiloven § 17 d annet ledd annet punktum. Det foreslås derfor at straffeprosessloven § 202 a annet ledd om skjult kameraovervåking på privat sted legges til i opplistingen i de to sistnevnte bestemmelsene.

Det vises for øvrig til proposisjonen kapittel 13, hvor vilkårene for skjult metodebruk i forebyggende og avvergende øyemed behandles i nærmere detalj.

Til toppen
Til dokumentets forside