Prop. 68 L (2015–2016)

Endringer i straffeprosessloven mv. (skjulte tvangsmidler)

Til innholdsfortegnelse

9 Teknisk sporing

Straffeprosessloven §§ 202 b og 202 c hjemler bruk av teknisk sporing, som er plassering av teknisk peileutstyr på et objekt for å lokalisere hvor objektet befinner seg. Med teknisk peileutstyr menes elektroniske signalsendere som kan festes til et objekt for å følge dets bevegelser. Sendere som kan overføre lyd eller bilde, omfattes ikke.

Straffeprosessloven § 202 b regulerer plassering av sendere på kjøretøy, gods eller andre gjenstander. Slik metodebruk kan iverksettes dersom noen med skjellig grunn mistenkes for handling eller forsøk på handling som kan medføre fengsel i fem år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123, 128 første punktum eller 198 (straffeloven 1902 §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90 om forbrytelser mot rikets sikkerhet eller § 162 c om forbund om alvorlige straffbare handlinger som ledd i organisert kriminalitet). Det er påtalemyndigheten som har kompetanse til å beslutte teknisk sporing etter § 202 b.

Straffeprosessloven § 202 c regulerer såkalt personnær teknisk sporing, som er av mer inngripende art enn sporing etter § 202 b. Politiet kan etter § 202 c plassere peileutstyr i klær eller gjenstander som den mistenkte bærer på seg, eller i veske eller annen håndbagasje som den mistenkte bærer med seg. Det er likevel ikke adgang til å plassere sendere på den mistenktes kropp. Grunnvilkåret for personnær teknisk sporing etter § 202 c er at noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på handling som kan medføre fengsel i ti år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123, 128 første punktum, 129 eller 136 a (straffeloven 1902 §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum eller 147 d), eller eksportkontrolloven § 5. I tillegg stilles det krav om at teknisk sporing må antas å være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort, jf. § 202 c annet ledd første punktum. Det er retten som har kompetanse til å beslutte teknisk sporing etter § 202 c, likevel slik at påtalemyndigheten er gitt hastekompetanse når det er fare ved opphold.

Bruken av teknisk sporing etter straffeprosessloven §§ 202 b og 202 c må ikke være uforholdsmessig etter den generelle bestemmelsen i § 170 a.

Metodekontrollutvalget foreslår å utvide adgangen til teknisk sporing til å gjelde saker om grov ulovlig våpenomsetning, jf. bestemmelser som frem til 1. oktober 2015 stod i våpenloven § 33 annet ledd. Utvalget påpeker at slik metodebruk ikke er tillatt, ettersom strafferammen ikke tilfredsstiller kravet i straffeprosessloven §§ 202 b og 202 c om henholdsvis fem og ti års strafferamme. Ved ikraftsetting av ny straffelov ville dette endres. Grov ulovlig våpenomsetning ville da rammes av straffeloven § 191, som har en øvre strafferamme på seks års fengsel. Kunne lovbruddet knyttes til aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, ville strafferammen heves til inntil 12 års fengsel, jf. straffeloven § 79 bokstav c. I vurderingen av strafferammen tok departementet «noe hensyn til» behovet for å anvende ekstraordinære etterforskningsmetoder, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. punkt 10.10.3 side 255 flg.

Utvalget foreslår å åpne for teknisk sporing etter straffeprosessloven § 202 b ved mistanke om overtredelse av våpenloven § 33 annet ledd. Personnær teknisk sporing etter § 202 c foreslås tillatt dersom handlingen også kan knyttes til aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven 1902 § 60 a (straffeloven § 79 bokstav c). Forslaget innebar en forskuttering av den metodetilgang som politiet uansett ville få ved ikraftsettingen av straffeloven. Et flertall av høringsinstansene har uttrykt støtte til utvalgets forslag.

I høringen har Oslo politidistrikt tatt til orde for en ytterligere utvidelse av adgangen til teknisk sporing, ved å innta en henvisning til straffeloven 1902 § 269 nr. 1 om ransforbund (straffeloven § 329) i straffeprosessloven §§ 202 b og 202 c. Riksadvokaten og Oslo politidistrikt foreslår dessuten at straffeloven 1902 § 223 første ledd om frihetsberøvelse (straffeloven § 254) legges til oppregningen i straffeprosessloven § 202 c – på samme måte som i § 216 a om kommunikasjonsavlytting, jf. punkt 7.4.6.2 ovenfor. Etter høringsinstansens syn bør politiet i slike saker kunne bruke skjulte metoder for å bringe på det rene hvor den bortførte og gjerningsmannen befinner seg – for at vedkommende skal kunne befris så raskt som mulig og for å sikre bevis.

Ettersom straffeloven trådte i kraft 1. oktober 2015, finner departementet at det ikke er behov for å gjøre endringer i metodetilgangen i saker om ulovlig grov våpenomsetning slik utvalget foreslår. Derimot foreslår departementet å åpne for personnær teknisk sporing etter straffeprosessloven § 202 c i saker om frihetsberøvelse, se begrunnelsen i punkt 7.4.6.3, og i saker om oppfordring, rekruttering og opplæring til terror, jf. punkt 7.4.11.4 ovenfor. Hva gjelder forslaget fra Oslo politidistrikt om å utvide sporingsadgangen til å omfatte mistanke om ransforbund, bemerkes at det allerede i dag vil være adgang til å benytte en rekke ulike etterforskningsmetoder – herunder også teknisk sporing – for å etterforske fullbyrdede ranshandlinger. Departementet kan ikke se at det gjennom høringen er godtgjort et konkret behov for ytterligere metodetilgang også ved forbund om ran. Det vises for så vidt til drøftelsen i punkt 7.4.9.4 ovenfor.

Til toppen
Til dokumentets forside