17 Kontoførere

17.1 Gjeldende rett

Registrering av finansielle instrumenter er etter gjeldende rett hovedoppgaven til et verdipapirregister, jf. verdipapirregisterloven § 1-3. Utgangspunktet etter loven er at verdipapirregisteret selv forestår registrering av finansielle instrumenter.

Ifølge verdipapirregisterloven § 6-5 skal verdipapirregisteret fastsette regler om organiseringen av registreringsvirksomheten, bruk av eksterne registerførere, adgang til å foreta registreringer direkte i registeret med videre. Reglene skal godkjennes av Finanstilsynet, jf. § 1-2. Etter gjeldende lov er det verdipapirregisteret som velger om det skal benytte eksterne registerførere (heretter kalt «kontoførere») eller ikke. Verdipapirregisterloven regulerer ikke hvilke typer foretak som kan gis adgang til å være kontoførere for et verdipapirregister, eller hvilke krav som stilles til kontoførerne.

Verdipapirregisterloven § 8-1 oppstiller taushetsplikt for dem som utfører arbeid eller oppdrag på vegne av et verdipapirregister. Videre har den som handler på vegne av et verdipapirregister, opplysningsplikt overfor Finanstilsynet etter verdipapirregisterloven § 10-2. Bestemmelsene omfatter kontoførere.

Verdipapirsentralen ASA (VPS), som i dag er det eneste foretaket med tillatelse etter verdipapirregisterloven, har så langt valgt å benytte eksterne kontoførere. Dette innebærer at VPS fører verdipapirregisteret mens kontoførere autorisert av VPS oppretter kontoer i registeret og forestår registreringer på dem. Kontoførerne fungerer som bindeleddet mellom VPS og utstedere av finansielle instrumenter som registreres i registeret, kontohavere og rettighetshavere. Kontohaverne og utstederne inngår avtale med kontoførerne, og ikke med VPS. Videre velger kontohaverne og utstederne selv hvilke av de autoriserte kontoførerne de ønsker å bruke.

Forholdet mellom VPS, kontohavere og utstedere er regulert i verdipapirregisterloven og i VPS’ regler. Verdipapirregisterloven fastsetter rettigheter og plikter for VPS, utstedere, kontohavere og andre rettighetshavere til finansielle instrumenter registrert i VPS. VPS’ regelverk utfyller loven, og regulerer i tillegg kontoførernes rolle. Sistnevnte er også regulert i avtalene mellom VPS’ og kontoførerne. Av VPS’ regelverk følger at VPS kan tildele tre ulike typer kontoførerautorisasjoner. Det er kontofører investor, kontofører utsteder og kontofører fond.

Videre er det fastsatt i VPS´ regelverk at VPS kan autorisere som kontofører en rekke typer foretak med hovedsete i Norge eller annen EØS-stat, herunder sentralbanker, verdipapirregistre, sentrale motparter, visse typer verdipapirforetak, banker, kredittforetak som utsteder obligasjoner og forvaltningsselskap for verdipapirfond. Videre kan foretak som tilsvarer dem som er angitt ovenfor, men som har hovedsete utenfor EØS-området, autoriseres etter særskilt vurdering av VPS. Også andre foretak kan gis autorisasjon etter særskilt godkjennelse fra Finanstilsynet.

I tillegg til VPS og autoriserte kontoførere, kan kontohavere og utstedere av finansielle instrumenter registrert i VPS gis tilgang til å foreta registreringer i registeret etter autorisasjon fra VPS. VPS´ regelverk åpner også for at Finanstilsynet kan godkjenne at VPS gir andre, som hverken er kontoførere, kontohavere eller utstedere, rett til å foreta registrering i registeret.

Registreringer i verdipapirregisteret skjer også som følge av transaksjoner som gjennomføres i VPS’ verdipapiroppgjørssystem (VPO). Resultatet av oppgjøret bokføres automatisk i verdipapirregisteret.

17.2 Forordningen

En verdipapirsentrals hovedtjenester er ifølge avsnitt A i vedlegget til forordningen første innføring av verdipapirer i et kontobasert system, levering og vedlikehold av verdipapirkontoer på høyeste nivå, samt drift av et verdipapiroppgjørssystem. Utgangspunktet etter forordningen er at verdipapirsentralen selv forestår registreringer i verdipapirregisteret.

Art. 31 åpner for at medlemsstater, dersom det kreves i henhold til nasjonal lovgivning, kan tillate at en annen person enn en verdipapirsentral kan foreta registreringer på verdipapirkontoer i verdipapirregisteret, uten at dette anses som utkontraktering. Medlemsstater som tillater at andre enn verdipapirsentraler yter noen av hovedtjenestene i forordningen, skal fastsette i nasjonal rett hvilke krav som gjelder i slike tilfeller, jf. art. 31 nr. 2. Kravene skal omfatte hvilke bestemmelser i forordningen som også skal gjelde for den andre berørte parten.

Bakgrunnen for denne valgmuligheten i forordningen, er et ønske om å erkjenne og å skape klare juridiske rammer for ordningen med «direct holding systems» som noen medlemsstater har. I slike systemer der det er vanlig at investorer har konto direkte i verdipapirsentralen, og at kontoførere kan foreta registreringer på verdipapirkontoer direkte i verdipapirsentralen uten at kontofører nødvendigvis selv har konto, jf. punkt 39 i fortalen til forordningen. Det fremheves i fortalen at ettersom det er viktig at den rettslige statusen til slike registreringer er avklart, bør rollen til slike parter anerkjennes i forordningen. Videre fremgår det av fortalen at «under særlige omstendigheter» og «i henhold til strenge lovbestemmelser», bør det derfor være mulig å dele ansvaret mellom verdipapirsentralen og den berørte part, eller å gi den andre part eneansvar for visse aspekter knyttet til forvaltning av verdipapirkontoer på høyeste nivå. Forutsetningen er at den andre part er omfattet av egnet regulering og tilsyn. Det står dessuten i fortalen at det ikke bør finnes noen begrensning når det gjelder ansvarsdelingens omfang.

Uten artikkel 31 ville den arbeidsdelingen mellom verdipapirsentralen og kontoførerne som benyttes i blant annet de nordiske landene, blitt omfattet av reguleringen av utkontraktering i artikkel 30. Av artikkel 30 fremgår blant annet at selv om en verdipapirsentral benytter andre til å utføre en oppgave, kan den ikke delegere ansvaret for oppgaven.

Medlemsstater som benytter seg av valgmuligheten, skal sende ESMA all relevant informasjon om ordningen, herunder om den nasjonale lovgivningen som regulerer dette. ESMA skal offentliggjøre informasjonen, jf. art. 31 nr. 3.

17.3 Høringsforslaget

17.3.1 Om den nasjonale valgmuligheten i art. 31 bør benyttes

Arbeidsgruppens har følgende vurdering i rapporten pkt. 11.4.1:

«Arbeidsgruppen mener at det norske systemet med kontoførere, det vil si sentralt register med desentral registrering, har vært velfungerende. VPS har om lag 1,1 millioner kontoer. Bruk av kontoførere som bindeledd mellom kontohaver og VPS har i praksis vært nødvendig for å sikre at det kan åpnes kontoer i verdipapirregisteret i det omfang verdipapirregisterloven og de norske aksjelovene legger opp til, herunder sikre en god oppfølgning av kontohavere og rettighetshavere. Arbeidsgruppen tilrår derfor at verdipapirregistre fortsatt skal kunne velge å benytte kontoførere. Dette anbefales gjort ved at Norge innfører regulering i samsvar med forordningens artikkel 31.

Uten bruk av den muligheten som forordningens artikkel 31 gir, vil den nåværende norske kontoførerordningen behandles som utkontraktering av registreringsoppgaver.

…

Bakgrunnen for at arbeidsgruppen mener at bruk av kontoførere skal kunne skje ved anvendelse av forordningens artikkel 31 er først og fremst at et utkontrakteringsregime som oppstilt i artikkel 30 er lite praktikabelt ved bruk av mange tjenesteytere. Det passer derfor dårlig med den etablerte norske (og nordiske) modellen med mange kontoførere. Etter det arbeidsgruppen kjenner til, var dette også bakgrunnen for at særlig de nordiske EU-landene ønsket en egen bestemmelse som la til rette for en annen ansvarsfordeling enn den CSDR artikkel 30 oppstiller. Av denne grunn anser arbeidsgruppen at forordningens artikkel 31 bør anvendes i norsk rett. Løsningen arbeidsgruppen foreslår ligger tett opp til gjeldende rett, men innebærer en tydeliggjøring av kontoførers selvstendige ansvar for de oppgaver som legges til disse, samtidig som verdipapirregisterets ansvar for oppfølging av kontoførerne klargjøres i loven.

Arbeidsgruppen har vurdert hvorvidt ordlyden i forordningens artikkel 31 nr. 1 taler imot en løsning hvor et verdipapirregister gis valgfrihet med hensyn til bruk av kontoførere. I artikkel 31 nr. 1 er det sagt at «Notwithstanding article 30 and where required by national law, another person other than the CSD may be responsible for recording book entries into securities accounts maintained by the CSD». Ordlyden i fortalen taler etter arbeidsgruppens vurdering imot en slik forståelse. Her heter det at forordningen ikke skal forhindre at medlemstater fastsetter i sin nasjonale lov at andre enn verdipapirregisteret «kan eller skal» utføre visse funksjoner. Det vises for øvrig til at også svensk rett later til å være basert på en tilsvarende fortolkning av direktivet.

Etter gjeldende rett er det verdipapirregisteret som velger om det vil benytte eksterne kontoførere eller ikke, og i hvilken utstrekning. Det vises i denne forbindelse til uttalelser i forarbeidene til gjeldende verdipapirregisterlov hvor det ble fremhevet at det bør foreligge særlige hensyn av offentligrettslig art for å innskrenke registerets valgfrihet på dette punktet. Arbeidsgruppen er enig i dette utgangspunktet og viser dessuten til at det er sannsynlig at gjennomføringen av forordningen i norsk rett vil medføre at norske verdipapirregistre utsettes for enda sterkere konkurranse fra utenlandske verdipapirregistre. Et norsk verdipapirregister bør derfor ikke være låst til dagens forretningsmodell ved lov. Tilsvarende konkurransemessige hensyn er vektlagt i de svenske forarbeidene som argument for at et svensk verdipapirregister skal ha den samme valgretten. Arbeidsgruppen ser for øvrig ikke bort fra at utviklingen i teknologi og/eller markedspraksis kan medføre at rollene i verdipapirmarkedet endres i oppgave og form. Det er derfor ønskelig med en fleksibilitet og valgfrihet i forhold til hvordan verdipapirregisteret skal organisere føringen av registeret.

Som nevnt under kapittel … har VPS i dag autorisert kontoførere til å opptre på vegne av verdipapirregisteret ut mot utstederne, og til å gjennomføre registreringer i registeret i den forbindelse (kontofører utsteder). Disse forestår både det som arbeidsgruppen har betegnet som innføring og som sekundærinnføring av finansielle instrumenter i verdipapirregisteret. Det fremgår ikke uttrykkelig av forordningen at oppgaver knyttet til innføring av finansielle instrumenter omfattes av artikkel 31. Forordningens artikkel 31 fastsetter imidlertid at det å «record entries into securities accounts maintained by CSDs» er en oppgave som kan settes bort til kontoførere. Dette tilsier etter arbeidsgruppens vurdering at forordningen åpner for fortsatt bruk av kontofører utsteder. Arbeidsgruppen har også merket seg at det fremgår av fortalen til forordningen at formålet med bestemmelsen i artikkel 31 var å gi medlemsstater med «direct holding systems» mulighet til å fastsette at andre aktører enn verdipapirregisteret skal, eventuelt kan, utføre enkelte funksjoner som i andre systemer typisk utføres av verdipapirregisteret selv. Fortalen viser her til at dette allerede gjøres i enkelte medlemsstater, og at det er behov for rettslig sikkerhet for de registreringer disse aktørene forestår på verdipapirkontoene. Dette trekker i retning av at meningen har vært å åpne for at gjeldende praksis videreføres.

Arbeidsgruppen har merket seg at forordningens artikkel 31 nr. 1, 2 og 3 har til dels ulike måter å omtale virkeområdet for bestemmelsene. Nr. 1 omtaler det å «være ansvarlig for den elektroniske registrering på værdipapirkonti, der forvaltes af CSD'er» (dansk oversettelse). Nr. 2 og 3 omtaler det å la andre enn verdipapirregisteret tilby visse kjernetjenester som spesifisert i Del A i vedlegget til forordningen. Verdipapirregisterets virksomhet knyttet til sekundærinnførte instrumenter er i forordningen ikke definert som kjernetjenester for et verdipapirregister. Arbeidsgruppen har imidlertid inntrykk av at verken forordningen eller eksempelvis svensk rett skiller mellom sekundærinnførte finansielle instrumenter og finansielle instrumenter der verdipapirregisteret fører verdipapirkontoer på øverste nivå (sentral kontoføringstjeneste). Det vises blant annet til at avstemningsreglene i artikkel 37 nr. 2 også gjelder der verdipapirregisteret er investor CSD eller opptrer som forvalter på andre måter. Arbeidsgruppen antar derfor at artikkel 31 åpner for å benytte kontoførere for sekundærinnførte finansielle instrumenter. Arbeidsgruppen er imidlertid i tvil når det gjelder spørsmålet om hvilken adgang det er til å videreføre kontofører utsteder-ordningen for så vidt gjelder sekundærinnførte finansielle instrumenter. Det vises til arbeidsgruppens drøftelse av artikkel 37 nr. 2 i kapittel ….»

17.3.2 Hvem som kan være kontoførere, krav om tillatelse mv.

Arbeidsgruppen har i rapporten pkt. 11.4.2 følgende vurdering av hvem som bør kunne være kontoførere og om krav om tillatelse til å være kontofører:

«Hvem som kan være kontofører i VPS er i dag fastsatt i VPS’ Regelverk. Regelverket er godkjent av Finanstilsynet, og åpner for at følgende foretak kan autoriseres som kontofører:

• Norges Bank og andre sentralbanker som har hovedsete i annen EØS-stat.

• Verdipapirregistre som har hovedsete og er underlagt myndighetstilsyn i Norge eller i annen EØS-stat.

• Sentrale motparter som har hovedsete og er underlagt myndighetstilsyn i Norge eller annen EØS-stat.

• Verdipapirforetak med tillatelse etter verdipapirhandelloven § 9-1 til å drive investeringsvirksomhet som nevnt i lovens § 2-1 første ledd nr. 2, 3 eller 6.

• Verdipapirforetak med hovedsete i annen EØS-stat som har tillatelse til å drive investeringsvirksomhet som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-1 første ledd nr. 2, 3 eller nr. 6, og som fremgår av offentlig register etter verdipapirhandelloven § 9-7 over foretak med adgang til å yte investeringstjenester i Norge.

• Bank med tillatelse etter finansforetaksloven § 2-7, samt tilsvarende virksomheter som har hovedsete og er underlagt myndighetstilsyn i Norge eller annen EØS-stat.

• Kredittforetak med tillatelse etter finansforetaksloven § 2-8 og som utsteder obligasjoner, samt tilsvarende virksomheter som har hovedsete og er underlagt myndighetstilsyn i Norge eller annen EØS-stat.

• Forvaltningsselskap for verdipapirfond, jf. verdipapirfondloven § 2-1, samt tilsvarende virksomheter som har hovedsete og er underlagt myndighetstilsyn i Norge eller annen EØS-stat.

Gjeldende praksis synes å fungere, og later herunder til å dekke behovet i det norske markedet. Arbeidsgruppen tilrår derfor at den samme gruppen foretak fortsatt skal kunne være kontofører for et norsk verdipapirregister. I likhet med det som gjøres i øvrige nordiske land, foreslås at regulering av dette inntas i lov.»

Arbeidsgruppen foreslår at det ikke legges inn begrensninger i loven som avgrenser mot hvilke typer verdipapirforetak med videre som kan få adgang til å være kontoførere. Verken svensk, dansk eller finsk rett inneholder begrensninger når det gjelder hvilke verdipapirforetak som kan være kontofører. Eventuelle begrensinger bør i stedet følge av de øvrige egnethetskriterier som oppstilles i verdipapirregisterets regelverk. Dette skal som nevnt godkjennes av Finanstilsynet. Slike begrensninger kan dessuten følge av annen lovgivning.

Arbeidsgruppen har videre foreslått en hjemmel for departementet til å fastsette i forskrift at foretak som nevnt i opplistingen likevel ikke kan være kontofører, jf. lovutkastet § 5-2 tredje ledd. Dette gjelder dersom denne typen foretaks konsesjonspliktige virksomhet er av en slik art at foretakene av denne type ikke anses egnet til å være kontofører. Formålet med forslaget er å sikre at ikke eventuelle endringer i lovgivningen om de aktuelle konsesjonstypene får uønskede konsekvenser for hvem som kan bli kontofører for et norsk verdipapirregister.

Videre foreslår arbeidsgruppen at verdipapirregisteret, som i dag, skal kunne fastsette i sitt regelverk at foretak av samme type som de ovennevnte fra land utenfor EU kan være kontoførere.

Arbeidsgruppen har dessuten foreslått at departementet i forskrift skal utvide og innskrenke kretsen av hvilke typer foretak som kan tillates å være kontoførere. I den forbindelse har arbeidsgruppen vist til at markedsutviklingen kan tilsi at også andre foretak, som ikke innehar de nevnte typene autorisasjoner, kan gis adgang til å være kontoførere, for eksempel foretak som yter fellestjenester på vegne av banker i en gruppering og som oppfyller krav til kompetanse, tekniske systemer, kapital mv.

Arbeidsgruppen foreslår også at det presiseres i loven at verdipapirregisteret selv kan være kontofører. Det vises til at lovens utgangspunkt er at verdipapirregisteret selv fører registeret, men at det kan velge å la eksterne kontoførere føre dette. Videre vises til at VPS også i dag forestår en del registreringer selv. Arbeidsgruppen antar at norske verdipapirregistre vil utsettes for sterkere konkurranse både fra andre verdipapirregistre og fra andre typer aktører i tiden fremover. En slik mulighet for registeret til å være kontofører selv kan gi verdipapirregisteret bedre mulighet til å tilpasse seg slik konkurranse og sikre en mest mulig hensiktsmessig distribusjon av kontoføringstjenester til investorer og utstedere. Arbeidsgruppen ser samtidig at en slik rett for verdipapirregisteret til å være kontofører selv kan gi visse utfordringer av konkurransemessig art, blant annet fordi verdipapirregisteret i prinsippet har tilgang til opplysninger om andre kontoførere og deres kunder. Arbeidsgruppen legger til grunn at verdipapirregisterets adgang til å utnytte slike opplysninger vil reguleres av den alminnelige lojalitetsplikten i kontraktsforhold og eventuelt av konkurranseretten.

Etter verdipapirregisterloven § 6-5 kan verdipapirregisteret fastsette regler om adgang til å foreta registreringer direkte i registeret. I NOU 2000: 10 (side 105) ble det blant annet nevnt at «For eksempel vil internettløsninger kunne medføre at investorene selv kan registrere sine transaksjoner på samme måte som ved de tjenestene enkelte banker nå tilbyr for betaling via internett.» I VPS’ regelverk er det åpnet for at VPS kan gi kontohavere og utstedere tilgang til å foreta enkelte registreringer i registeret. VPS kan også gi andre slik tillatelse, men da etter forutgående godkjennelse fra Finanstilsynet. Det er ikke i disse tilfellene stilt krav om at kontohaver, utsteder m.v. må ha noen form for offentlig tillatelse. Likeledes er det etter dansk rett åpnet for at visse typer foretak skal kunne få adgang til å se og gjøre registreringer på egne kontoer. Arbeidsgruppen antar at denne typen registreringer ikke innebærer at de registreringsberettigede «levere[r]» kjernetjenester for et verdipapirregister, jf. artikkel 31 nr. 2. Arbeidsgruppen mener at det fortsatt bør være mulig for et norsk verdipapirregister å, etter godkjennelse fra Finanstilsynet, åpne for at kontohavere og utstedere utfører visse registreringer i registeret selv. Dette antas å være særlig aktuelt for flytting mellom egne kontoer og for oppdatering av visse registrerte opplysninger om utsteder og kontohaver. Det dreier seg om registreringer som innebærer liten risiko eller som ikke har betydning for andre enn henholdsvis kontohaver og utsteder. Arbeidsgruppen foreslår derfor å videreføre verdipapirregistrenes adgang til å fastsette i sitt regelverk at blant annet kontohavere og utstedere kan foreta nærmere angitte registreringer selv.

Arbeidsgruppen foreslår at det, som i dag, skal være verdipapirregisteret som gir tillatelse til å være kontoførere. Arbeidsgruppen mener det er viktig med likebehandling av søkere, og har foreslått at det skal fastsettes nærmere krav til kontoførere for å ivareta risikoforhold, herunder krav til kompetanse, tekniske systemer og kapital, i verdipapirregisterets regelverk og godkjennes av Finanstilsynet. Kravene må sikre at kontoførerne har de nødvendige forutsetninger for å utføre de oppgaver som er lagt til dem. Kravene for å være kontofører for verdipapirkontoer vil derfor ikke nødvendigvis være de samme som kravene for å være kontofører for utstedere. Kravene må blant annet settes ut fra hvilken kompleksitet og risiko som knytter seg til de oppgavene som kontofører utfører.

17.3.3 Kontoførers plikter mv.

Arbeidsgruppen har i rapporten pkt. 11.4.4 foreslått at en del av de mest sentrale pliktene for kontoførere fastsettes i lov, og at nærmere regler fortsatt inntas i verdipapirregisterets regelverk, som godkjennes av Finanstilsynet.

17.3.3.1 Gjennomføring av registreringer

Arbeidsgruppen har følgende forslag i rapporten pkt. 11.4.4.2:

«Etter arbeidsgruppens syn bør kontofører ha plikt til å oppfylle lovens krav til hvilke opplysninger som skal registreres når det er kontofører som forestår en registrering. Dette gjelder uansett om kontofører forestår registreringen på vegne av en kontohaver, utsteder eller andre. Det bør også lovfestes at kontofører har plikt til å oppdatere disse opplysningene.

En del typer registreringer foretas i dag av andre kontoførere enn den som er kontofører for den aktuelle kontoen, eller av verdipapirregisteret selv. Dette gjelder eksempelvis ved tvungen overføring av aksjer i datterselskaper, jf. bl.a. aksjeloven § 4-26, der aksjene flyttes fra minoritetsaksjeeiernes kontoer til morsselskapets konto. Det vises til arbeidsgruppens forslag til § 4-2, hvor dette er hensyntatt. Adgangen for andre kontoførere til å forestå registreringer på en konto er foreslått regulert i verdipapirregisterets regelverk. Ved slik registrering er det den som forestår registreringen som er ansvarlig for at den gjennomføres i henhold til lov og regelverk, herunder for at den inneholder de nødvendige og korrekte opplysningene.

Som beskrevet i kapittel … er det i svensk lov fastsatt krav til når registrering skal skje. Arbeidsgruppen foreslår at det lovfestes at verdipapirregisteret og kontofører skal behandle begjæring om registrering uten ugrunnet opphold. En slik regel følger av VPS' avtaler med kontoførerne, men arbeidsgruppen anser at dette er en helt sentral plikt som bør presiseres i lov. Det bør også presiseres at registreringen skal foretas uten ugrunnet opphold når vilkårene for registrering er oppfylt.

Finansavtaleloven § 14 fastsetter at en kunde skal underrettes om avslag uten ugrunnet opphold når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Arbeidsgruppen foreslår en tilsvarende bestemmelse for det tilfellet at noen nektes å få foretatt en registrering i et verdipapirregister. Bestemmelsen bør gjelde både for verdipapirregisteret og kontofører, avhengig av hvem som mottar begjæringen. Det vises til lovforslaget § 4-2.

Det foreslås videre at kontofører får plikt til å lagre dokumentasjon knyttet til registreringen. CSDR artikkel 29, som skal utfylles av kommisjonsforordninger, pålegger verdipapirregisteret en omfattende plikt til å lagre dokumentasjon og data for at myndigheten skal kunne påse at kravene i CSDR er oppfylt. Dokumentasjon av grunnlaget for registreringen ventes å inngå i det som skal lagres. Mye av den dokumentasjon og de dataene som skal lagres vil kontofører ikke ha tilgang til eller besitte. Lagringsplikten vil her ligge på verdipapirregisteret. Når det er kontofører som mottar anmodning om registrering, og ikke verdipapirregisteret, mener arbeidsgruppen at kontofører bør pålegges plikt til å ta vare på dokumentasjon for grunnlaget for registreringen. Det foreslås derfor at det fastsettes i loven at kontofører skal oppbevare dokumentasjon om grunnlaget for registreringer i registeret i minimum 10 år. Bestemmelsen innebærer at registreringsanmodninger må dokumenteres.»

17.3.3.2 Særskilt om kontoføreres plikt til å oppfylle krav i verdipapirsentralforordningen

I rapporten pkt. 11.4.4.3 har arbeidsgruppen følgende vurdering når det gjelder spørsmålet om hvilke plikter kontoførerne bør ha når det gjelder kontoåpning og prisinformasjon:

«Det følger av CSDR art 38 nr. 5 at:

«En deltager skal mindst tilbyde sine kunder valget mellem adskillelse af samlekonti og adskillelse af individuelle konti og oplyse dem om de omkostninger og de risici, der knytter sig til hver mulighed.»

Dersom verdipapirregisteret anvender kontoførere vil det i praksis være disse som har kontakt med investorene og som oppretter verdipapirkontoer. De har derfor en lignende rolle som oppgjørsdeltakere i en del andre markeder. Arbeidsgruppen mener at denne plikten etter norsk rett må legges på eventuelle kontofører. Det foreslås derfor at det presiseres i loven at kontofører må gi kontohavere og andre som vurderer å bli kontohaver den informasjon som følger av artikkel 38 nr. 5. Av dette følger at verdipapirregisteret og kontoførerne vil ha plikt til å gi opplysninger om de beskyttelsesnivåer og de omkostninger som er forbundet med de segregeringsnivåer som tilbys. Slik informasjon vil omfatte hvilke kontotyper som tilbys og fordelene / ulempene ved disse, blant annet angående rettsvern. Når det gjelder plikten til å tilby de ulike kontoene, så vises til omtalen i punkt …. Kontofører bør også ha plikt til å bidra til å oppfylle artikkel 38 nr. 6, som fastsetter at verdipapirregistrene og deres deltakere skal offentliggjøre beskyttelsesnivå og kostnader ved ulike kontotyper, samt tilby disse på rimelige forretningsmessige vilkår. Oppgaven med å gi den informasjon disse kundene trenger, kan fordeles i verdipapirregisterets regelverk.

Av CSDR artikkel 34 nr. 5 følger at et verdipapirregister skal gi sine kunder informasjon som setter dem i stand til å vurdere de risikoer som er forbundet med tjenestene. Dersom verdipapirregisteret benytter kontoførere mot henholdsvis utstedere og investorer, er det som nevnt kontofører som har den direkte kontakten med denne kundegruppen. Arbeidsgruppen foreslår derfor at det fastsettes i verdipapirregisterloven at kontofører skal gi investorer og utstedere informasjon som setter dem i stand til å vurdere de risikoer som er forbundet med tjenestene. Med en slik løsning vil både verdipapirregisteret og kontofører ha plikt til å gi slik informasjon til disse kundegruppene. For å få til en hensiktsmessig løsning for slik utlevering, foreslås at verdipapirregisteret i sitt regelverk skal fastsette nærmere regler om gjennomføring av forordningens artikkel 34 nr. 1 dersom verdipapirregisteret benytter kontoførere. I regelverket må oppgaven med å gi den informasjon disse kundene trenger, fordeles.

CSDR artikkel 34 nr. 1 og 2 fastsetter at et verdipapirregister skal publisere prisen på sine kjernetjenester separat. Videre følger det av artikkel 34 nr. 3 og 4 at et verdipapirregister er bundet av de offentlige prisene på sine kjernetjenester. Registeret skal gi kundene opplysninger som setter dem i stand til å sammenholde fakturaen med de offentliggjorte prislister. Arbeidsgruppen har vurdert om det bør lovfestes at kravene til pristransparens med hensyn til verdipapirregisterets kjernetjenester også skal gjelde for eventuelle kontoførere. Formålet med forordningens krav til transparens er at utstedere, investorer og andre skal kunne sammenligne pris på kjernetjenester fra ulike verdipapirregistre. Dette tilsier at det også bør være transparente priser på den delen av kjernetjenestene som leveres av kontoførere, enten ved at kontoførerne selv publiserer disse eller ved at prisene oppgis til verdipapirregisteret som publiser disse. Arbeidsgruppen har samtidig merket seg at de øvrige nordiske landene ikke synes å lovfeste krav til pristransparens for kontoførers del av kjernetjenestene. Det er derfor uklart om kontoførernes priser vil offentliggjøres hos de nærmeste konkurrentene til et norsk verdipapirregister. Arbeidsgruppen foreslår, blant annet av denne grunn, at det ikke lovfestes krav om pristransparens for kontoførerne. Det er foreslått at verdipapirregisteret fastsetter nærmere regler om kontoføring, herunder om kontoførers plikter i forbindelse med rollen som kontofører. Disse reglene skal godkjennes av Finanstilsynet. Arbeidsgruppen legger til grunn at en eventuell plikt for kontofører til å offentliggjøre prisene på de delene av kjernetjenestene som leveres av disse, eventuelt en plikt til å formidle til prisene til verdipapirregisteret for at disse skal offentliggjøre dem, vil kunne inntas i verdipapirregisterets regelverk.»

Arbeidsgruppen har videre i rapporten pkt. 11.4.4.4 vurdert om kontoførerne bør ha en lovfestet kontraheringsplikt overfor utstedere, jf. CSDR art. 49, men konkludert med at det ikke bør foreslås en slik lovbestemmelse.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke plikter kontoførerne bør pålegges i forbindelse med emisjoners integritet, har arbeidsgruppen følgende vurdering i rapporten pkt. 11.4.4.5:

«Arbeidsgruppen foreslår at det fastsettes at CSDR art 36 gis virkning også for kontoførere. Bestemmelsen stiller krav til å sikre en utstedelses integritet, herunder til å ha robust kontoføringspraksis og kontroll, og å redusere og håndtere risikoen forbundet med oppbevaring av de finansielle instrumentene og oppgjøret av transaksjoner i disse. Nærmere regler om oppgavefordelingen mellom registeret og kontoførerne vil kunne gis i verdipapirregisterets regelverk etter godkjenning fra Finanstilsynet.

Arbeidsgruppen foreslår at også artikkel 37 nr. 3 gis anvendelse for kontoførere. Denne forbyr overtrekk og debitposisjoner, samt det å skape finansielle instrumenter. I utgangspunktet er det verdipapirregisteret som må innrette sine systemer slik at overtrekk ikke kan skje og debitposisjoner ikke kan oppstå. Samtidig anser arbeidsgruppen at dersom verdipapirregisteret overlater til kontofører å føre inn finansielle instrumenter i verdipapirregisteret, må også kontofører ha plikt til å påse at vedkommende ikke innfører finansielle instrumenter som ikke eksisterer.

Artikkel 37 nr. 2 fastsetter at i den grad utsteder, registrar, andre verdipapirregistre, transfer agents eller andre er involvert i avstemming skal verdipapirregisteret og disse andre organisere et hensiktsmessig samarbeid og informasjonsutveksling med hverandre slik at emisjonens integritet opprettholdes. Denne plikten påhviler verdipapirregisteret. Nærmere regler om slik avstemming skal fastsettes i en utfyllende kommisjonsforordning. Blant annet på bakgrunn av det utkast til slike kommisjonsforordninger som så langt foreligger, er arbeidsgruppen i tvil om det er adgang til å dele ansvaret for slik avstemming mellom en kontofører og verdipapirregisteret. Når verdipapirregisteret har sekundærinnført finansielle instrumenter som allerede er innført i et annet register, vil avstemmingen forutsette minst to ledd:

1. Sammenligning av det antallet av det finansielle instrumentet (ISIN) som er registrert i hovedregisteret på vegne av det norske verdipapirregisteret (investor-CSD), med det antallet av ISIN'et som er innført i investor CSD.

2. Sammenligning av det antallet av ISIN'et som er innført i investor-CSD med det antallet av ISIN'et som er registrert på verdipapirkontoer i investor-CSD.

Arbeidsgruppen antar at ledd 2 i avstemmingen må forestås av verdipapirregisteret, ettersom det bare er verdipapirregisteret som har full oversikt over alle kontoene i verdipapirregisteret. Arbeidsgruppen mener det er uklart om CSDR åpner for at ansvaret for den løpende avstemmingen etter artikkel 37 nr. 2 kan være delt mellom to ulike parter. Arbeidsgruppen er ikke kjent med at slik ansvarsdeling benyttes i andre land. Arbeidsgruppen ser herunder at de frister og rutiner som er foreslått i utkast til utfyllende kommisjonsforordning, kan bli vanskelig å oppfylle hvis ansvaret er delt mellom to parter. Samtidig er VPS' nåværende løsning for sekundærinnføring basert på at kontoførerne utfører oppgaver i forbindelse med avstemmingen mot tredjemenn, herunder mot andre registre. Det er også kontoførerne som har avtaleforholdet mot de andre registrene, eventuelt via mellommenn. Arbeidsgruppen har også merket seg at artikkel 37 nr. 2 regulerer avstemmingssituasjoner med veldig ulik risikoprofil. Det kan være stor forskjell på avstemming mot utsteder av finansielle instrumenter der det sjelden er endringer i utstedt antall (eksempelvis aksjer eller obligasjoner) og mot den som fører andelseierregisteret for et verdipapirfond (typisk en transfer agent). I sistnevnte tilfelle vil det normalt være løpende utstedelse og innløsning av verdipapirfondsandeler. Arbeidsgruppen ser det ikke som ønskelig å stenge for slik ansvarsdeling dersom denne kan forestås på en juridisk og risikomessig forsvarlig måte. Arbeidsgruppen foreslår derfor en adgang for verdipapirregisteret til å fastsette, i sitt regelverk, at kontoførere kan tildeles ansvar i forbindelse med avstemmingen etter artikkel 37 nr. 2. Finanstilsynet kan i tilfelle vurdere om CSDR åpner for dette, hensyntatt blant annet de endelige utfyllende kommisjonsforordningene og eventuelle senere tolkningsuttalelser. Finanstilsynet kan også vurdere om dette vil være en forsvarlig løsning operasjonelt sett, herunder hvilke egnethetskrav som bør stilles til de kontoførere som bistår ved avstemmingen. Alternativt vil en eventuell bruk av kontoførere i forbindelse med avstemmingen måtte skje ved utkontraktering fra verdipapirregisteret.»

17.3.3.3 Taushetsplikt, innsynsrett og opplysningsplikt

Arbeidsgruppen har følgende vurdering i rapporten pkt. 11.4.4.6:

«Etter arbeidsgruppens vurdering bør ansatte hos kontoførere fortsatt ha taushetsplikt om opplysninger de mottar i forbindelse med kontoføreroppgavene. Slik taushetsplikt er i dag utledet av verdipapirregisterloven § 8-1 første ledd annet punktum, som fastsetter at taushetsplikten som påhviler et verdipapirregister og dets ansatte og tillitsvalgte også gjelder andre som utfører arbeid eller oppdrag på vegne av et verdipapirregister. Etter arbeidsgruppens vurdering bør kontoførernes taushetsplikt videreføres, men det anbefales at lovteksten endres slik at dette fremgår klarere av loven. Etter gjeldende rett er det i mange tilfeller kontofører som gir innsynsberettigede tilgang til opplysninger de har krav på etter verdipapirregisterloven § 8-2. Eksempelvis er det normalt kontofører som gir kontohaver opplysninger om hva som er registrert på vedkommendes konto. Etter arbeidsgruppens vurdering er det ikke behov for å klargjøre innsynsreglene på dette punktet.

Arbeidsgruppen har foreslått at det lovfestes at kontofører, i sin rolle som sådan, har opplysningsplikt overfor Finanstilsynet. Kontofører bør dessuten ha plikt til å gi verdipapirregisteret de opplysninger det trenger for å utføre sine oppgaver etter denne eller andre lover.»

17.3.4 Utkontraktering av oppgaver fra kontoførere

I rapporten pkt. 11.4.5 har arbeidsgruppen følgende vurdering av kontoførernes adgang til å utkontraktere oppgaver:

«Arbeidsgruppen har merket seg at både Sverige og Finland har regulert hvem kontofører kan utkontraktere kontoførervirksomhet til. Samtidig har den merket seg at det er valgt ulike løsninger i de to landene. I den svenske loven forutsettes at den det utkontrakteres til (oppdragstaker) selv er kontofører, mens det i Finland også er åpnet for utkontraktering til et foretak som ikke har rett til å drive virksomhet som kontofører. Det er i de finske forarbeidene vist til at:

«Aktörerna inom finansbranschen koncentrerar i allmänhet sina funktioner inom koncernen till olika bolag, varvid det inte är rimligt att kräva att varje enskild juridisk person inom koncernen av värdepapperscentralen ska ansöka om rättigheter för parter.»

Arbeidsgruppen mener at det bør være adgang til utkontraktering av kontoføreroppgaver. Konsentrering av funksjoner er en klar trend i finansbransjen. Arbeidsgruppen mener at også oppgaver knyttet til kontoførervirksomhet bør kunne konsentreres på samme måte forutsatt at ansvaret ligger igjen hos den utkontrakterende kontofører. Det vil, som forutsatt i det finske lovforslaget, kunne være ønskelig med utkontraktering til selskaper i samme konsern som kontofører selv om disse ikke selv er kontofører eller har de tillatelser som forutsettes etter lovutkastet § 5-2. Etter arbeidsgruppens vurdering kan det også være aktuelt med utkontraktering til andre foretak enn foretak i samme konsern, for eksempel hvor flere kontoførere tilhører en bankgruppering. Dette er vanlig i Norge i dag, herunder at foretak innen bankgrupperingen tilbyr fellestjenester til øvrige foretak. Etter arbeidsgruppens vurdering kan det være hensiktsmessig med en fleksibilitet i reguleringen av vilkårene for utkontraktering og det foreslås av denne grunn at det fastsettes i loven at utkontraktering av oppgaver som kontofører kan skje etter regler fastsatt i verdipapirregisterets regelverk. Disse skal godkjennes av Finanstilsynet.

CSDR oppstiller i artikkel 30 en rekke krav som må oppfylles dersom et verdipapirregister skal utkontraktere tjenester. Arbeidsgruppen legger til grunn at disse kravene også bør gjelde ved kontoførers utkontraktering av kontoførertjenester. Det gjøres unntak fra artikkel 30 nr. 4 og nr. 5, ettersom disse ikke passer for utkontraktering av kontoførervirksomhet.»

17.3.5 Forholdet mellom verdipapirsentralen og kontoførerne

Arbeidsgruppen har videre foreslått at forholdet mellom verdipapirsentralen og dens kontoførere reguleres tydeligere i den nye loven enn det som følger av gjeldende rett, jf. kravet i verdipapirsentralforordningen art. 31 nr. 2. Dette vil ifølge arbeidsgruppen også bidra til å sikre at verdipapirsentralen og kontoførerne har en lik oppfatning om rollefordelingen. Etter arbeidsgruppens syn må en verdipapirsentral pålegges en viss oppfølging av sine kontoførere for å sikre at registreringsvirksomheten drives i henhold til krav i lover og annet regelverk. Siden bruk av kontoførere etter forordningen art. 31 er noe annet enn utkontraktering av kontoførertjenester, mener arbeidsgruppen at kravet til oppfølging fra verdipapirsentralens side skal være mindre omfattende enn ved utkontraktering. Arbeidsgruppen foreslår at det fastsettes i loven at et verdipapirregister har plikt til å føre en betryggende kontroll med at registreringsvirksomheten skjer i henhold til lov og regelverk, jf. lovutkastet § 5-5. Arbeidsgruppen foreslår også at det fastsettes i loven at verdipapirregisteret skal informere Finanstilsynet om alvorlige eller gjentatte forhold som strider mot bestemmelser i lov, forskrift eller regelverk. Fra arbeidsgruppens vurdering i rapporten pkt. 11.4.6 gjengis følgende:

«Uavhengig av myndighetenes tilsyn anser arbeidsgruppen at et norsk verdipapirregister må pålegges en viss oppfølging av kontoførere for å sikre at verdipapirregistervirksomheten drives i henhold til krav i lov og regelverk. Dette er etter gruppens vurdering en nødvendig konsekvens av at det sentrale registeret som kontoførerne leverer tjenester knyttet til, opereres av verdipapirregisteret. Feil i registeret vil kunne redusere tilliten til verdipapirregisterets virksomhet og i ytterste konsekvens føre til at registeret blir ansvarlig for feil. Det kan herunder ha uheldige konsekvenser for verdipapirregisterets brukere, som for eksempel kontohavere, rettighetshavere og utstedere.

Når det gjelder omfanget av tilsynet så viser arbeidsgruppen til at bruken av kontoførere under CSDR artikkel 31 er noe annet enn utkontraktering av kontoførertjenester. Dette innebærer at kravet til oppfølging fra verdipapirregisterets side ikke skal være så omfattende som hvis det var snakk om utkontraktering av tjenester. Arbeidsgruppen foreslår, som fremgår ovenfor, å legge en del plikter direkte på kontoførere med hjemmel i lov. Det samme vil gjøres i verdipapirregisterets regelverk som er godkjent av Finanstilsynet. Foretak med autorisasjon som kontofører vil ha et selvstendig ansvar for å påse at de etterlever slike plikter og dette ansvaret må følges opp av foretakets styre og ledelse på samme måte som foretakets øvrige virksomhet. Manglende oppfyllelse vil kunne føre til tilsynsmessige reaksjoner fra Finanstilsynet eller tilsvarende utenlandsk myndighet.

Etter arbeidsgruppens vurdering må et verdipapirregister forventes å reagere dersom det blir kjent med eller får indikasjoner på at en kontofører ikke oppfyller sine plikter etter lov og regelverk eller dersom kontofører ikke lenger oppfyller vilkårene for å være kontoførere. Dette samsvarer med at verdipapirregisteret kan si opp kontoførere som ikke oppfyller slike krav. Arbeidsgruppen mener også at dersom verdipapirregisteret blir kjent med feil eller mangler hos en kontofører som det har grunn til å tro at også foreligger hos andre kontoførere, så bør registeret ta opp spørsmålet med andre kontoførere og eventuelt også foreta nærmere undersøkelser for å avdekke om feilen eller mangelen foreligger hos flere. Det samme gjelder dersom verdipapirregisteret blir kjent med forhold hos en kontofører som er av en slik art at en risikobetraktning tilsier at det bør undersøkes om andre kontoførere gjør samme feil eller har samme mangel.»

17.3.6 Oppsigelse av kontoførere og opphør av kontoførerordningen mv.

Arbeidsgruppen mener at verdipapirregisterets adgang til å kalle tilbake en kontoføreres rett til å være kontofører, bør reguleres i lov, jf. rapporten pkt. 11.4.3. Dette er helt sentrale regler knyttet til bruk av eksterne kontoførere. Dette er også den løsningen som er valgt i Sverige og foreslått i Finland. Arbeidsgruppen har foreslått at et verdipapirregister skal kunne kalle tilbake, helt eller delvis, retten til å være kontofører dersom kontoføreren:

• Ikke lenger oppfyller vilkår for å være kontofører fastsatt i lov, forskrift eller i verdipapirregisterets regelverk

• vesentlig eller gjentatte ganger har overtrådt lov, forskrift eller verdipapirregisterets regelverk

• ikke har drevet virksomhet som kontofører de siste seks måneder

• ikke har startet sin virksomhet som kontofører i løpet av 12 måneder fra verdipapirregisteret ga vedkommende rett til å være kontofører

• har fått rett til å være kontofører ved hjelp av uriktige eller mangelfulle opplysninger av vesentlig betydning

• undergis konkursbehandling eller settes under offentlig administrasjon eller tvangsoppløses etter konkurs- og dekningslovens regler, selskapets styre beslutter å begjære selskapet konkurs, selskapet undergis gjeldsforhandling eller tvangsakkord, innstiller sine betalinger, eller det er besluttet oppløst

• ikke lenger oppfyller de vilkår som ble stilt for retten til å være kontofører

• ikke gir verdipapirregisteret de opplysninger det trenger for å utføre sine oppgaver etter loven her eller annen lov, eller ikke oppfyller sin opplysningsplikt overfor Finanstilsynet.

Arbeidsgruppen har videre uttalt:

«Dersom verdipapirregisteret kaller tilbake noens rett til å være kontofører, eller kontofører sier opp sin avtale med verdipapirregisteret, oppstår spørsmålet om hvordan virksomheten skal drives videre slik at kundenes interesser ivaretas. Arbeidsgruppen har foreslått at hva som skal skje i en slik situasjon, herunder hvem som skal overta og hvordan kundenes behov skal ivaretas, skal reguleres i verdipapirregisterets regelverk med godkjennelse av Finanstilsynet.

Et særlig spørsmål gjelder verdipapirregisterets mulighet til å si opp avtalen med en eller flere kontoførere uten at det er knyttet til mislighold, insolvens eller lignende. Det vises til vurderingen ovenfor, der arbeidsgruppen har foreslått at verdipapirregisteret skal ha valgfrihet med hensyn til om det vil bruke kontoførere og i hvilken utstrekning. Arbeidsgruppen har vist til at en hel eller delvis avvikling av bruk av kontofører, eventuelt vesentlige endringer i denne bruken, vil kreve endringer i regelverket til verdipapirregisteret, og at slike endringer må godkjennes av Finanstilsynet. I arbeidsgruppens rapport pkt. 11.4.3 fremgår videre:

«Arbeidsgruppen anser imidlertid at det at verdipapirregisteret helt eller delvis slutter å bruke kontoførere vil kunne ha så stor betydning for det norske verdipapirmarkedet at en slik beslutning i seg selv bør kreve særskilt godkjenning av Finanstilsynet. Finanstilsynet vil blant annet måtte vurdere hvorvidt verdipapirregisteret, etter en slik endring, oppfyller lovens krav til hvordan virksomheten skal drives. Endringen må nektes godkjent dersom Finanstilsynet finner at dette ikke er tilfelle. Av hensyn til verdipapirregisterets behov for å kunne gjøre slike endringer raskt, eksempelvis for å tilpasse seg endringer i konkurransesituasjonen, mener arbeidsgruppen at Finanstilsynet bør avgjøre en slik søknad senest 6 måneder etter at fullstendig søknad er mottatt.

I tillegg anbefaler arbeidsgruppen at loven fastsetter en frist for iverksettelse av en slik beslutning for å hensynta interessene til berørte kontoførere. En slik frist kan også være viktig for å sikre at kontohavernes kunder, det vil si kontohavere og utstedere, får tilpasset seg endringen. Arbeidsgruppen tilrår derfor at det fastsettes i loven at vedtak om hel eller delvis avvikling av bruk av kontofører ikke skal kunne settes i kraft før 6 måneder etter at endringen er godkjent av Finanstilsynet og tidligst 12 måneder fra endringen i regelverket er besluttet av verdipapirregisteret. Dette forslaget, sammen med forslaget i ovennevnte avsnitt, vil gi involverte kontoførere mer enn 12 måneder til å tilpasse seg en slik endring.»

17.4 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge har påpekt at kontoførerne er ansvarlig for de opplysninger som fremkommer på kontoen i verdipapirregisteret. Hvis verdipapirregisteret åpner for at investorer og utstedere kan foreta direkte registreringer i registeret på konti som en kontofører er ansvarlig for, må kontoføreren ha mulighet til å legge på kontrollmekanismer og begrensninger som gjør det mulig å verifisere informasjonen som registreres. Ellers vil kontofører påføres en unødvendig risiko. Finans Norge mener videre at forslaget om at kontoførere skal ha samme informasjonsplikt for omkostninger som verdipapirregisteret, ikke bør følges opp. Faste, forhåndssatte priser vil gi investorene en merkostnad sammenlignet med dagens situasjon, og vil være ugunstig for markedet. Dette gjelder særlig de større kundene, som benytter seg av sin forhandlingsmakt. Konkurransesituasjonen som ligger til grunn for kontoførers prissetting skiller seg ifølge Finans Norge vesentlig fra verdipapirregisterets. Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om at en helt eller delvis avvikling av ordningen med kontoførere tidligst kan settes i kraft 12 måneder etter at endringen er besluttet av verdipapirregisteret, har Finans Norge uttalt:

«Finans Norge minner om at en slik endring vil ha stor påvirkning på investorer, kontoførere og andre berørte parter som må omstille seg. Utsteder og/eller investor vil få nye kontraktsmotparter og en del investorer vil også måtte gjennomføre «due dilligence» prosesser og vurdere den nye motparten. Kontoførere vil måtte forholde seg til bortfall/endringer av arbeidsoppgaver, noe [som] for særlig de større kontoførerne vil være en større utfordring. Vi vil på denne bakgrunn understreke viktigheten av at arbeidsgruppens forslag om å gi aktørene den nødvendige tid til å tilpasse seg, følges opp ved utrulling av det nye regelverket.»

Finans Norge har i sin høringsmerknad dessuten uttalt at verdipapirsentralforordningen art. 37 nr. 2 om emisjoners integritet åpner for at kontoførere kan ha ansvar for avstemmingen mot eksterne registre. Bestemmelsen er ifølge Finans Norge nettopp oppsatt for å anerkjenne at flere parter enn verdipapirsentralen i praksis tar del i avstemmingen, der hvor utstedt mengde må stemmes av mot eksterne registre. Bestemmelsen åpner for å videreføre denne praksisen, ikke forhindre den.

Konkursrådet har uttalt:

«I forslaget til ny verdipapirregisterlov er det ikke gjort noen endringer når det gjelder skyldners legitimasjon overfor Verdipapirregisteret ved en konkurs. Skyldneren beholder sin legitimasjon overfor registeret inntil konkursåpningen er registrert. Her skiller verdipapirregisterloven seg fra reglene for fast eiendom. For fast eiendom følger det av tinglysingsloven § 23 at rettsstiftelsen må være ført inn i dagboken senest dagen før konkursåpning for at denne skal stå seg overfor en konkurs. Konkursrådet har ikke vurdert om dette bør endres slik at verdipapirregisterloven får en bestemmelse tilsvarende den i tinglysingsloven § 23.

At verdipapirregisterloven ikke inneholder en regel tilsvarende tinglysingsloven § 23 er imidlertid uheldig da det tar tid fra konkursåpning til konkurs er registrert – bostyrer må skrive til Verdipapirregisteret og opplyse om at det er åpnet konkurs hos skyldneren, etterspørre opplysninger om hvorvidt skyldneren har konto, vente på svar fra Verdipapirregisteret, og deretter skrive til verdipapirregisterføreren for sperring av konto. Dette medfører dessuten kostnader for boet, fordi verdipapirregisteret i dag tar betalt for å besvare bostyrers henvendelse.

For å avhjelpe dette, foreslå Konkursrådet det i lovens kapittel 5- som omhandler kontofører – at det inntas en bestemmelse som pålegger kontoføreren å abonnere på konkurskunngjøringer, automatisk sperre konti når konkurs er åpnet, samt en plikt til å varsle bobestyrer om skyldnerens konti. Dette vil spare ressurser og tid. …»

Konkursrådet har videre vist til at Konkursregisteret tilbyr abonnement på konkurskunngjøringer, jf. konkursloven § 156a og konkursregisterforskriften, og at abonnementet er gratis og settes opp i samarbeid med Konkursregisteret. Konkursrådet har også beskrevet hvordan de ser for seg at løsningen vil fungere i praksis.

Nordea Bank AB (filial i Norge) mener at den foreslåtte fristen på 12 måneder for å avvikle ordningen med kontoførere, er for kort. En slik avvikling innebære betydelig bortfall av arbeidsoppgaver. Det er viktig med forutberegnelighet rundt arbeidsoppgaver og arbeidsplasser.

Statistisk sentralbyrå er positive til forslaget om å regulere forholdet mellom norske verdipapirregistre og kontoførere i loven enn det som er tilfelle etter gjeldende rett. Statistisk sentralbyrå har videre uttalt:

«Kontofører bør via lovhjemmel pålegges plikter knyttet til oppfølging av sitt ansvar for at informasjonen føres korrekt, og at det ikke blir omfattende mangler eller avvik i kontoføringen. En klargjøring av dette ansvaret vil kunne bedre kvaliteten på dataene som blant annet Statistisk sentralbyrå har behov for».

Verdipapirforetakenes Forbund (VPFF) støtter arbeidsgruppens valg av modell, som gjør det mulig å opprettholde dagens ordning med kontoførere for investorer og utstedere uten at dette anses som utkontraktering. Dagens ordning fungerer effektivt og godt i det norske markedet, og reduserer ressursbruk og kostnader. VPFF mener videre at det bør vurderes om den foreslåtte plikten for kontoførere til å oppbevare dokumentasjon i 10 år i arbeidsgruppens lovutkast § 5-7 siste ledd i stedet bør være fem år, jf. at hovedregelen om lagringstid etter regnskapsloven ble redusert fra 10 til fem år fra 1. januar 2015.

Verdipapirsentralen ASA (VPS) har foreslått at «alvorlige» endres til «vesentlige» i arbeidsgruppens lovutkast § 5-5, der det fremgår at verdipapirregisteret skal melde fra til Finanstilsynet dersom en kontofører alvorlige eller gjentatte ganger begår overtredelser. Når det gjelder plikt til å opplyse om priser for tjenester, mener VPS at lovutkastet § 5-8 ivaretar kravet til at investorer og forvaltere skal kunne sammenligne pris på kjernetjenesten kontoopprettelse og vedlikehold. Når det gjelder de øvrige kravene i forordningen art. 34 om pristransparens, støtter VPS lovforslaget, som går ut på at verdipapirregisteret har mulighet til å innta krav om dette i sitt regelverk. Det samme gjelder forslaget om at verdipapirregisteret skal fastsette nærmere regler om kontoførers adgang til å utkontraktere oppgver i sitt regelverk, jf. lovutkastet § 5-9.

17.5 Departementets vurdering

17.5.1 Om den nasjonale valgmuligheten i art. 31 bør benyttes

Departementet viser til at verdipapirsentralforordningen åpner for et nasjonalt valg i art. 31, slik at medlemsstatene på visse vilkår kan tillate at andre enn verdipapirsentralen selv forestår registreringer direkte på verdipapirkontoer som forvaltes av verdipapirsentraler. Forutsetningen er at det i nasjonal rett fastsettes hvilke krav som skal gjelde, herunder hvilke av bestemmelsene i forordningen som også skal gjelde for den andre parten, jf. forordningen art. 31 nr. 2. Det heter videre i punkt 39 i fortalen til forordningen at det «under særlige omstendigheter og i henhold til strenge lovbestemmelser bør … være mulig å dele ansvaret mellom en verdipapirsentral og den berørte part eller å gi den andre part eneansvar for visse aspekter knyttet til forvaltning av verdipapirkontoer på høyeste nivå …». En videreføring av dagens ordning med kontoførere, krever derfor at det fastsettes klare regler om kontoførerne og forholdet mellom dem og verdipapirsentralen med videre, jf. nedenfor.

Når det gjelder spørsmålet om valgmuligheten etter forordningen art. 31 bør benyttes, synes alle høringsinstansene å være positive til forslaget om å benytte seg av valgmuligheten etter art. 31, slik at verdipapirsentralene fortsatt kan velge å bruke kontoførere. Departementet er enig med arbeidsgruppen og høringsinstansene i at det norske systemet med kontoførere, det vil si sentralt register med desentral registrering, er velfungerende. I Norge er det i praksis kontoførerne som har kontakten med investorene og utstederne. I de fleste EØS-landene utenfor Norden synes det å være vanlig at det er deltakerne i verdipapiroppgjørssystemet som har kontoer på det øverste nivået i verdipapirsentralene, mens investorene har kontoer hos forvaltere mv. Verdipapirene registreres i slike tilfeller på omnibus-kontoene til deltakerne i verdipapiroppgjørssystemet, med deltakeren som kontohaver. Med et slikt system blir antallet kontohavere i verdipapirsentralen vesentlig mindre enn det som er tilfelle i Norge og de andre nordiske landene. Både Sverige, Danmark og Finland ser ut til å ha videreført ordningen med kontoførere etter at verdipapirsentralforordningen trådte i kraft i EU. Departementet mener at vilkårene i forordningen art. 31, jf. punkt 39, i fortalen er oppfylt for Norges vedkommende, og foreslår at adgangen til å tillate at andre enn verdipapirsentralen har ansvar for posteringer på verdipapirkontoer som forvaltes av verdipapirsentralen etter art. 31, benyttes.

Når det gjelder spørsmålet om bruk av kontoførere bør være obligatorisk eller ikke i norsk rett, uttalte departementet i forarbeidene til gjeldende verdipapirregisterlov at den raske teknologiske utviklingen og endringer som kan inntre i den finansielle infrastrukturen, tilsier at verdipapirregistre bør ha valgfrihet når det gjelder organiseringen av registervirksomheten på dette punkt, jf. Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) kapittel 10.5.1. Departementet mener disse hensynene fortsatt gjør seg gjeldende. I tillegg kommer nå det forhold at verdipapirsentralforordningen gjør det sannsynlig at norske verdipapirsentraler kan bli utsatt for sterkere konkurranse fra utenlandske verdipapirsentraler. Dette tilsier at verdipapirsentralene ikke bør være låst til dagens modell på dette punkt ved lov. I de svenske forarbeidene til verdipapirsentralforordningen er det lagt vekt på tilsvarende konkurransemessige hensyn som argument for at svenske verdipapirsentraler bør ha en slik valgmulighet. Departementet antar, i likhet med arbeidsgruppen, at utviklingen i teknologi og/eller markedspraksis kan medføre at rollene i verdipapirmarkedet endres i oppgave og form. Det er derfor ønskelig med noe fleksibilitet og valgfrihet når det gjelder hvordan verdipapirsentralene organiserer føringen av registeret. Departementet viser på denne bakgrunn til lovforslaget § 6-1 første ledd, der det foreslås å lovfeste tydeligere det som anses gjeldende rett. Det vil si at verdipapirsentralen kan velge å benytte kontoførere til å forestå registreringer i registeret. Departementet foreslår å gjøre det tydeligere i lovteksten at det er meningen å beholde både adgangen til å benytte kontoførere for utstedere og for investorer, jf. lovforslaget § 6-1 første ledd.

17.5.2 Hvem som kan være kontoførere, krav om tillatelse

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det bør lovfestes at det er verdipapirsentralen som kan gi tillatelse til kontoførere, jf. lovforslaget § 6-2 første ledd.

Departementet er også enig i at det bør fremgå av loven hvilke typer foretak som kan få tillatelse til å være kontoførere for en verdipapirsentral. Dette vil for det første bidra til å oppfylle forordningens krav om regulering i nasjonal lovgivning, jf. art. 31 og punkt 39 i fortalen. Videre vil det etter departementets syn gi større grad av forutberegnelighet for aktører som ønsker å være kontoførere og brukerne av tjenestene. Når det gjelder den konkrete utformingen av lovbestemmelsen, foreslår departementet å forkorte og forenkle oppregningen i lovteksten noe sammenlignet med arbeidsgruppens forslag. Departementet foreslår at det ikke skilles i lovteksten mellom aktører etablert i Norge eller i andre land. Departementet legger til grunn at henvisningene i lovforslaget § 6-2 første ledd til at de ulike foretakene må ha tillatelse etter det aktuelle EØS-regelverket som de er underlagt, sikrer at det bare er foretak som er underlagt betryggende tilsyn og regulering som kan gis tillatelse til å være kontoførere. Departementet foreslår at sentralbanker, andre verdipapirsentraler, sentrale motparter, verdipapirforetak, banker, kredittforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond kan få tillatelse til å være kontoførere. Eventuelle begrensinger innenfor en type foretak bør i stedet kunne fastsettes i verdipapirsentralens regelverk, slik arbeidsgruppen har foreslått, jf. lovforslaget § 2-2, se også nedenfor.

Departementet foreslår videre, i tråd med høringsutkastet, at nærmere krav til kontoførere, herunder krav til kompetanse, tekniske systemer og kapital, kan fastsettes i verdipapirsentralens regelverk, som skal godkjennes av Finanstilsynet, jf. lovforslaget § 2-2. Som arbeidsgruppen har nevnt i sin rapport, kan er det for eksempel naturlig at kravene for å være kontofører for investorer og kontofører for utstedere, er ulike.

Departementet foreslår også en forskriftshjemmel i § 6-2 tredje ledd, slik at departementet i forskrift kan gi regler som innsnevrer og/eller utvider kretsen av foretak som verdipapirsentralen kan gi tillatelse til å være kontofører. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom en undertype av foretakene i første ledd sine konsesjonstyper ikke anses å gi et godt grunnlag for å være kontoførere. I VPS´ regelverk skilles det for eksempel i dag mellom verdipapirforetak med ulike typer konsesjoner etter verdipapirhandelloven.

Departementet mener videre at dersom en verdipapirsentral velger å benytte kontoførere, bør det lovfestes en plikt for verdipapirsentralen til å likebehandle foretak som ønsker å bli kontoførere, jf. lovforslaget § 6-2 annet ledd. Dette er i tråd med arbeidsgruppens forslag.

Arbeidsgruppen har dessuten foreslått at det presiseres i loven at reglene om kontoførere ikke er til hinder for at verdipapirsentralen selv kan være kontofører. Etter departementets syn kan det argumenteres for at en slik bestemmelse er overflødig, både fordi verdipapirsentralen selv velger hvorvidt det vil benytte en ordning med kontoførere, og fordi utgangspunktet etter verdipapirsentralforordningen er at verdipapirsentralen selv fører kontoer på høyeste nivå. For å unngå enhver tvil om dette, og av informasjonshensyn, foreslår departementet at denne delen av høringsforslaget også følges opp, jf. lovforslaget § 6-1 tredje ledd.

Når det gjelder høringsmerknaden fra Finans Norge om at kontoførerne må kunne legge på kontrollmekanismer og begrensninger som gjør at informasjon som registreres direkte av investorer og utstedere på kontoer i verdipapirregisteret som en kontofører er ansvarlig for, legger departementet til grunn at dette kan løses i verdipapirsentralens regelverk, jf. lovforslaget § 2-2.

17.5.3 Kontoførers plikter mv.

17.5.3.1 Gjennomføring av registreringer mv.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at kontoførerne bør ha en lovfestet plikt til å oppfylle lovens krav til registreringer med videre når det er kontoføreren som står for en registrering. Dette omfatter både plikten til å behandle begjæringer om registreringer uten ugrunnet opphold, underrette om avslag på begjæringer om registrering, kravene til hvilke opplysninger som skal registreres, rette feil og oppdatere opplysninger med videre. Departementet legger til grunn at det i prinsippet ikke bør være forskjeller i hva som kreves når det gjelder utførelsen av oppgaver i forbindelse med innføring av finansielle instrumenter, registrering av rettigheter til disse og vedlikehold av kontoer med videre avhengig av om oppgavene gjennomføres av verdipapirsentralen selv eller av dens kontoførere. Departementet foreslår en generell bestemmelse om at kontoføreren har ansvar for at de verdipapirkontoene og finansielle instrumentene som vedkommende er kontofører for, til enhver tid oppfyller de krav som følger av lov, forskrift og verdipapirsentralens regelverk. Det overordnede ansvaret for verdipapirregisteret påhviler fortsatt verdipapirsentralen. Departementet foreslår i forlengelsen av dette å presisere uttrykkelig at reglene om registrering av rettigheter til finansielle instrumenter mv. i lovens kapittel 5 gjelder tilsvarende for kontoførere som mottar begjæringer om registrering, men slik at plikten knytter seg til de tilfellene der en kontofører mottar en begjæring om registrering. Det vises til lovforslaget § 6-3 første ledd.

Når det gjelder hvordan bestemmelsen om rett til å få opprette konto i § 4-2 skal oppfylles, er det etter departementets syn vesentlig at bruk av kontoførere ikke hindrer eller svekker oppfyllelsen av bestemmelsen. Samtidig er det lagt opp til at ikke alle kontoførere nødvendigvis skal utføre alle typer tjenester, jf. for eksempel gjeldende ordning der det er ulike ordninger for kontoførere for utstedere og kontoførere for investorer. Departementet legger til grunn at verdipapirsentralen i sitt regelverk kan fastsette nærmere bestemmelser om hvordan reglene om rett til å få opprettet konto i praksis gjennomføres under en ordning med bruk av kontoførere, jf. § 2-2. Regelverket skal godkjennes av Finanstilsynet, jf. § 2-2 annet ledd. På tilsvarende måte kan verdipapirsentralen fastsette i sitt regelverk at kontoføreren kan innhente bekreftelser fra forvaltere, jf. § 2-2.

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om at kontoførerne skal oppbevare opplysninger om grunnlaget for registreringer i minst 10 år, har Verdipapirforetakenes Forbund bedt om at det vurderes om plikten til å oppbevare dokumentasjon i stedet bør være fem år.

Departementet viser til at verdipapirsentraler ifølge verdipapirsentralforordningen art. 29 og gjennomføringsforordning (EU) 2017/392 har plikt til å oppbevare nærmere angitt dokumentasjon i 10 år. Plikten til å oppbevare opplysninger synes å omfatte grunnlaget for registreringer. Formålet med oppbevaringsplikten etter forordningen er at myndighetene skal kunne føre tilsyn med at forordningens krav er oppfylt. Når en kontofører mottar begjæringer om registrering, vil det være kontoføreren som besitter den aktuelle dokumentasjonen. Etter departementets syn bør det være samsvar mellom oppbevaringstiden for verdipapirsentraler og for kontoførere på dette punkt, for å sikre at formålet med forordningens bestemmelser oppnås. Etter departementets syn bør arbeidsgruppens forslag følges opp, slik at kontoførere plikter å oppbevare dokumentasjon om grunnlaget for registreringer i minst 10 år, jf. lovforslaget § 6-3 tredje ledd.

Konkursrådet har i sin høringsmerknad foreslått at kontoførere skal få en lovfestet plikt til å abonnere på konkurskunngjøringer fra Konkursregisteret, automatisk sperre konti når konkurs er åpnet og varsle bobestyrer om skyldnerens konti. Departementet viser til at forslaget ikke har vært på høring, og at de praktiske sidene og konsekvensene av forslaget, herunder kostnader og tekniske løsninger, ikke er utredet. Departementet foreslår en hjemmel til å gi regler om dette i forskrift, slik at ulike sider ved forslaget og konsekvensene av det kan vurderes nærmere. Det vises til forskriftshjemmelen i § 6-2 tredje ledd.

17.5.3.2 Særskilt om kontoføreres plikt til å oppfylle krav i verdipapirsentralforordningen

Departementet viser til at forordningen art. 31 nr. 2 krever at medlemsstater som tillater at andre enn verdipapirsentralen yter noen av hovedtjenestene i avsntt A i vedlegget til forordningen, skal fastsette i nasjonal rett hvilke av bestemmelsene i forordningen som også skal gjelde for den andre parten. Innføringstjeneste og sentral kontoføringstjeneste er hovedtjenester etter forordningen, jf. nærmere om tjenestene i kapittel 8, se blant annet underkapittel 8.2.1. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at forordningen tilsier at det bør gis bestemmelser om dette i loven. Lovregulering vil etter departementets syn også gi større grad av klarhet og forutberegnelighet for verdipapirsentralen, kontoførerne og brukerne av tjenestene.

Når det gjelder kontoåpning og informasjon om priser, har arbeidsgruppen foreslått at kontoførere skal ha samme plikt til å informere om kostnader med videre som verdipapirsentralen har etter verdipapirsentralforordningen art. 38 nr. 5 og 6. Finans Norge mener at denne delen av forslaget ikke bør følges opp, mens VPS støtter forslaget, jf. ovenfor. Departementet viser til at der verdipapirsentralen benytter kontoførere, er det i praksis kontoførerne som har direkte kontakt med investorene, og som oppretter verdipapirkontoer. Et sentralt formål med art. 38 nr. 5 og 6 er at investorer og andre skal kunne sammenligne priser på kjernetjenester fra ulike verdipapirsentraler. Departementet mener at for å sikre art. 38 nr. 5 og 6 skal få virkning etter sitt formål også der verdipapirsentralen benytter kontoførere, bør kontoførere pålegges å oppfylle kravene i forordningen på dette punkt, slik arbeidsgruppen har foreslått. Det vises til lovforslaget § 6-3 annet ledd.

Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at art. 36 om emisjoners integritet bør gjelde tilsvarende for kontoførerne for de registreringene som kontoføreren utfører. Det samme gjelder art. 37 nr. 3 om forbud mot å skape finansielle instrumenter, jf. arbeidsgruppens vurdering i kapittel 16.3.3 ovenfor, som departementet slutter seg til og til lovforslaget § 6-3 annet ledd.

Når det gjelder kontoførernes plikt til å oppfylle kravene i forordningen art. 36 og 37 om emisjoners integritet, har Finans Norge uttalt at også art. 37 nr. 2, som gjelder samarbeid i avstemmingsprosessen, bør få anvendelse for kontoførere. Departementet er enig med Finans Norge i at bestemmelsens ordlyd tyder på at den anerkjenner at flere parter enn verdipapirsentralen kan ta del i avstemmingen. Departementet mener imidlertid at arbeidsgruppens forslag om at verdipapirsentralen i sitt regelverk kan fastsette at art. 37 nr. 2 skal gjelde for kontoførere, er hensiktsmessig på dette punkt, jf. arbeidsgruppens begrunnelse inntatt i kapittel 16.3.3 ovenfor. Finanstilsynet kan ved godkjennelsen av verdipapirsentralens regelverk vurdere om løsningen vil være forsvarlig og forholdet til utfyllende EØS-regelverk eventuelle senere tolkningsuttalelser i EU. Det vises til lovforslaget § 2-2.

I rapporten pkt. 11.4.4.3 har arbeidsgruppen også foreslått at verdipapirsentralen i sitt regelverk skal fastsette nærmere regler om gjennomføring av forordningens artikkel 34 nr. 5, som gjelder plikt til å gi informasjon til kundene som setter dem i stand til å vurdere risikoene som er forbundet med tjenestene. Departementet foreslår at slik bestemmelse tas inn i § 2-2 første ledd.

17.5.3.3 Taushetsplikt, innsynsrett og opplysningsplikt

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at kontoførernes taushetsplikt bør fremgå uttrykkelig av loven, jf. lovforslaget § 8-1 første ledd.

Departementet foreslår også å følge opp arbeidsgruppens forslag om at kontoførerne bør få en uttrykkelig plikt til å gi opplysninger til Finanstilsynet i egenskap av å være kontofører for en verdipapirsentral, jf. lovforslaget § 11-3.

Kontoførernes erstatningsansvar behandles i kapittel 19.

17.5.4 Utkontraktering av oppgaver fra kontoførere

Når det gjelder kontoføreres adgang til å utkontraktere oppgaver, slutter departementet seg til arbeidsgruppens begrunnelse og forslag, jf. redegjørelsen for høringsforslaget i kapittel 16.3.4 ovenfor og lovforslaget § 6-4.

17.5.5 Forholdet mellom verdipapirsentralen og kontoførerne

VPS har i sin høringsmerknad foreslått at «alvorlige» endres til «vesentlige» i arbeidsgruppens lovutkast § 5-5, der det fremgår at verdipapirregisteret skal melde fra til Finanstilsynet dersom en kontofører begår overtredelser.

Etter departementets syn bør lovforslaget justeres i tråd med høringsmerknaden fra VPS, slik at terskelen for når en verdipapirsentral plikter å melde fra til Finanstilsynet, er ved gjentatte eller vesentlige overtredelser fra en kontoførers side, jf. lovforslaget § 6-5 annet ledd. Departementet foreslår også å lovfeste at verdipapirsentralen skal føre en betryggende kontroll med at kontoførernes registreringsvirksomhet skjer i henhold til lover, forskrifter og verdipapirregisterets regelverk, slik arbeidsgruppen har foreslått. Det vises til lovforslaget § 6-5 første ledd.

Videre bør etter departementets syn forslaget om at kontoførerne skal ha en lovfestet plikt til å gi verdipapirsentralen de opplysninger som verdipapirsentralen trenger for å oppfylle sin plikter etter lov eller forskrift, også følges opp. Det vises til arbeidsgruppens vurderinger i kapittel 16.3.5 ovenfor, som departementet slutter seg til. Det vises også til lovforslaget § 6-5 tredje ledd.

17.5.6 Oppsigelse av kontoførere og opphør av kontoførerordningen mv.

I det følgende behandles først verdipapirsentralens adgang til å kalle tilbake den enkelte kontoførers tillatelse ved mislighold av plikter med videre. Deretter behandles verdipapirsentralens adgang til å avvikle hele eller deler av ordningen med bruk av kontoførere som sådan.

Når det gjelder verdipapirsentralens adgang til å kalle tilbake tillatelsen til en kontofører i det enkelte tilfelle, er departementet er enig med arbeidsgruppen i at dette bør lovfestes. Dette har til nå vært regulert i avtaler mellom verdipapirregisteret og kontoførerne. En lovregulering av dette vil bidra til å oppfylle forutsetningene i forordningen om lovregulering av kontoførernes rolle. Videre er dette er regler som er av stor betydning for kontoførerne, slik at hensynet til klarhet og forutberegnelighet tilsier at de fremgår av loven. Departementet foreslår derfor at dette reguleres, slik arbeidsgruppen har foreslått. Det vises til arbeidsgruppens redegjørelse ovenfor for hvilke situasjoner som kan gi grunnlag for tilbakekall, og til lovforslaget § 6-6. Lovforslaget er omskrevet og forenklet noe sammenlignet med arbeidsgruppens forslag, men innholdet er ment å være det samme.

Departementet foreslår videre at verdipapirsentralen skal behandle saker om tilbakekall av tillatelsen til en kontofører etter de samme saksbehandlingsreglene som gjelder for klager, jf. verdipapirsentralforordningen art. 32 nr. 2. Bestemmelsen stiller krav om at verdipapirsentraler skal ha gjennomsiktige regler for behandling av klager. Det vises til lovforslaget § 6-6 annet ledd. Forslaget er nytt sammenlignet med høringsforslaget.

I likhet med arbeidsgruppen, mener departementet det er hensiktsmessig at det gis bestemmelser i verdipapirsentralens regelverk om blant annet hva som skal skje med kontoførerens registreringsvirksomhet der tillatelsen tilbakekalles, slik at investorenes og andre markedsaktørers interesser ivaretas. Departementet viser til lovforslaget § 2-2.

Det neste spørsmålet er hvordan en verdipapirsentrals adgang til å avvikle hele eller deler av ordningen med bruk av kontoførere som sådan bør reguleres.

Arbeidsgruppen har foreslått å lovfeste at dersom en verdipapirsentral ønsker å slutte å bruke kontoførere helt eller delvis, må dette godkjennes av Finanstilsynet, og at en slik beslutning fra verdipapirregisterets side først kan tre i kraft 12 måneder etter den er fattet. Arbeidsgruppen har videre foreslått at Finanstilsynet skal avgjøre søknaden innen 6 måneder etter at fullstendig søknad er mottatt. Arbeidsgruppen har blant annet vist til at Finanstilsynet må vurdere hvorvidt verdipapirregisteret etter en slik endring oppfyller lovens krav til hvordan virksomheten skal drives.

Ingen av høringsinstansene er imot at adgangen til å avvikle ordningen med kontoførere lovfestes. Finans Norge har påpekt at en avvikling av bruken av kontoførere får store konsekvenser investorer og kontoførerne, og at det er viktig at aktørene gis tid til å tilpasse seg eventuelle endringer. Nordea Bank ABs filial i Norge mener en frist på 12 måneder er for kort fordi det vil føre til betydelig bortfall av arbeidsplasser.

Etter departementets syn bør spørsmålet om lovregulering av en verdipapirsentrals adgang til helt eller delvis å slutte å bruke kontoførere, ses i sammenheng med at det ikke foreslås noen plikt for verdipapirsentralen til å benytte kontoførere. I dag reguleres dette av verdipapirregisterets regelverk og avtaler med kontoførerne. Departementet viser til at de samme hensyn som tilsier at en verdipapirsentral selv bør kunne velge om det vil benytte kontoførere, også tilsier at verdipapirsentralen bør kunne velge å avvikle kontoførerordningen helt eller delvis, jf. vurderingen av dette ovenfor i kapittel 16.5.1. Dette omfatter blant annet den teknologiske utviklingen og konkurransemessige forhold, som begrunner at en verdipapirsentral ikke bør være bundet til å bruke kontoførere i all fremtid.

Samtidig tilsier hensynet til kontoførerne at disse bør få tid til å innrette seg dersom større deler av deres virksomhet faller bort. Også hensynet til brukerne av tjenestene kan tilsi at ordningen ikke avvikles brått. I utgangspunktet anser departementet det som mest naturlig at en hel eller delvis avvikling av kontoførerordningen reguleres i avtaler mellom verdipapirsentralen og kontoførerne. Samtidig har både arbeidsgruppen og høringsinstansene gitt uttrykk for at spørsmålet er av så sentral betydning for kontoførerne at det bør reguleres i lov. Departementet foreslår på denne bakgrunn en lovbestemmelse om avvikling av ordningen med kontoførere.

Når det gjelder den nærmere utformingen av lovbestemmelsen, synes høringsinstansene å være positive til at det kreves at beslutningen om å avvikle kontoførerordningen tidligst kan tre i kraft 12 måneder etter at beslutningen er fattet. Departementet viser til at en såpass lang lovfestet frist innebærer at verdipapirsentralens valgmulighet og fleksibilitet når det gjelder bruken av kontoførere innsnevres. Samtidig vil en så lang frist gi kontoførerne tid til å innrette seg etter endringene. Etter departementets syn utgjør en frist på 12 måneder en hensiktsmessig balanse mellom de hensyn som gjør seg gjeldende. Departementet foreslår at fristen på 12 måneder skal løpe fra verdipapirsentralen har sendt varsel til kontoførerne om at ordningen vil opphøre, jf. lovforslaget § 6-7 første ledd.

Når det gjelder den delen av høringsforslaget som innebærer at Finanstilsynet skal godkjenne en beslutning om å avvikle kontoførerordningen, er det etter departementets syn noe uklart om arbeidsgruppen mener at det skal ligge i dette at Finanstilsynet kan nekte en verdipapirsentral å avvikle ordningen med kontoførere. Departementet viser i den sammenheng til forutsetningene om at verdipapirsentralen selv skal kunne velge om det vil benytte kontoførere, og at en verdipapirsentral ikke bør være låst til en forretningsmodell. Etter departementets oppfatning bør det i stedet for krav om søknad og godkjenning fra Finanstilsynet, heller kreves at verdipapirsentralen sender melding til Finanstilsynet om at det har besluttet å avvikle ordningen med kontoførere, slik at Finanstilsynet ved behov, og innen en viss frist, kan gripe inn og stille vilkår for hvordan avviklingen skal gjennomføres. Dette vil også gi Finanstilsynet tid til å undersøke om den planlagte endringen innebærer at virksomheten til verdipapirsentralen fortsatt drives forsvarlig. Det vises til lovforslaget § 6-7.