Prop. 7 L (2018–2019)

Lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør mv. (verdipapirsentralloven)

Til innholdsfortegnelse

8 Krav om tillatelse for verdipapirsentraler, adgang til å drive annen virksomhet, tilbakekall av tillatelse mv.

8.1 Gjeldende rett

8.1.1 Krav om tillatelse, søknad og saksbehandling

Et verdipapirregister er definert som «foretak med tillatelse etter denne lov til å drive registrering av finansielle instrumenter», jf. verdipapirregisterloven § 1-3. Det følger av verdipapirregisterloven § 3-1 første ledd at virksomhet som består i registrering av finansielle instrumenter med de virkninger som følger av loven, det vil i praksis først og fremst si rettsvernsvirkninger, bare kan drives av foretak med tillatelse fra departementet. Kravet om tillatelse er ikke knyttet til registreringsvirksomheten i seg selv, men til om registreringen har de nevnte virkningene. Dette er også omtalt i kapittel 17 om rettsvirkninger av registrering.

Søknad om tillatelse skal inneholde de opplysninger som er av betydning for behandling av søknaden, og som viser at de lovbestemte krav er oppfylt, jf. verdipapirregisterloven § 3-2. Vedtak om tillatelse skal meddeles søkeren snarest mulig og senest seks måneder etter at fullstendig søknad ble mottatt.

Virksomhet som operatør av et verdipapiroppgjørssystem krever ikke tillatelse. Det følger imidlertid av betalingssystemloven § 4-1 at dersom Finanstilsynet har godkjent systemet og det har blitt meldt til EFTAs overvåkningsorgan, gjelder de særskilte reglene i betalingssystemloven kapittel 4 om beskyttelse av øvrige oppgjørsdeltakere der en deltaker går konkurs.

8.1.2 Adgang til å drive annen virksomhet

Verdipapirregisterloven § 5-1 inneholder bestemmelser som begrenser verdipapirregistres adgang til å drive annen virksomhet. I tillegg til verdipapirregistrering kan et verdipapirregister bare drive annen virksomhet som har naturlig sammenheng med verdipapirregistrering og som ikke svekker tilliten til verdipapirregisterets integritet og uavhengighet. Finanstilsynet kan pålegge foretaket å drive slik tilknyttet virksomhet i eget foretak. Annen konsesjonspliktig virksomhet skal alltid drives i eget foretak.

Det fremgår videre av verdipapirregisterloven § 5-1 tredje ledd at et verdipapirregister ikke kan være deltaker i annet foretak med ubegrenset ansvar for foretakets forpliktelser, ha eiendeler i annen næringsvirksomhet eller ha slik innflytelse som nevnt i allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd, dersom dette svekker verdipapirregisterets integritet og uavhengige stilling.

Betalingssystemloven inneholder ikke regler om adgangen for en operatør av et verdipapiroppgjørssystem til å drive annen virksomhet.

8.1.3 Tilbakekall av tillatelse, fusjon og fisjon, avhendelse av en vesentlig del av konsesjonspliktig virksomhet mv.

Departementet kan endre et verdipapirregisters tillatelse helt eller delvis, herunder sette nye vilkår for den, eller kalle tilbake tillatelsen, blant annet dersom verdipapirregisteret ikke lenger oppfyller vilkårene for tillatelsen, ikke etterkommer pålegg gitt av Finanstilsynet eller har begått alvorlige eller systematiske lovbrudd, jf. verdipapirregisterloven § 3-3.

Vedtak om fusjon og fisjon av et verdipapirregister, samt avhendelse av en vesentlig del av foretakets konsesjonspliktige virksomhet, skal meddeles departementet, jf. verdipapirregisterloven § 4-6. Departementet kan innen tre måneder fra mottak av slik melding nekte sammenslåing, deling eller avhendelse, samt sette vilkår for gjennomføringen av transaksjonen eller endre den konsesjon som foreligger. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at den har som formål å gi konsesjonsmyndighetene bedre mulighet til å vurdere om forutsetningene for konsesjon fortsatt vil være oppfylt for det foretaket som skal videreføre den konsesjonsbelagte virksomheten.

Verdipapirregistres adgang til å utkontraktere tjenester vil bli behandlet i kapittel 9 om organisatoriske krav mv.

8.1.4 Ytelse av tjenester i andre stater mv.

Et verdipapirregister som skal utøve virksomhet i utlandet ved etablering av datterselskap eller filial, skal melde dette til Finanstilsynet, jf. verdipapirregisterloven 3-4.

Verdipapirregisterloven inneholder ikke særskilte bestemmelser om utenlandske foretaks adgang til drive virksomhet som er konsesjonspliktig etter verdipapirregisterloven i Norge, utover § 3-1 tredje ledd. Bestemmelsen gjør unntak fra kravet om at et verdipapirregister skal være organisert som allmennaksjeselskap og de andre krav som følger av verdipapirregisterloven for utenlandske verdipapirregistre som oppfyller krav i regler gitt av departementet. Slike regler er ikke gitt.

8.2 Forordningen

8.2.1 Krav om tillatelse

En verdipapirsentral er ifølge verdipapirsentralforordningen art. 2 nr. 1 en juridisk person som driver et oppgjørssystem for verdipapirer som nevnt i avsnitt A nr. 3 i vedlegget til forordningen, og som i tillegg yter minst en av følgende hovedtjenester:

  • Første innføring av verdipapirer i et kontobasert system («innføringstjeneste»)

  • levering og vedlikehold av verdipapirkontoer på høyeste nivå («sentral kontoføringstjeneste»).

Enhver juridisk person som faller innenfor forordningens definisjon av en verdipapirsentral, må ha tillatelse fra vedkommende myndighet i den medlemsstaten der den er etablert, jf. art. 16 nr. 1. Tillatelsen skal angi hvilke hovedtjenester og tilleggstjenester i avsnitt B i vedlegget til forordningen som verdipapirsentralen kan yte, jf. art. 16 nr. 2. Verdipapirsentralen skal til enhver tid oppfylle vilkårene for tillatelsen, jf. art 16 nr. 3. Verdipapirsentralen og dens revisorer skal straks underrette vedkommende myndighet om alle vesentlige endringer som påvirker oppfyllelsen av vilkårene for tillatelsen, jf. art. 16 nr. 4.

Art. 69 nr. 4 inneholder en overgangsbestemmelse, som fastsetter at inntil det er gitt tillatelse i henhold til forordningen, får de respektive nasjonale reglene om tillatelse for verdipapirsentraler fortsatt anvendelse.

Det er i art. 1 nr. 4 gjort unntak fra kravet om tillatelse med videre for blant annet de medlemmene av Det europeiske systemet av sentralbanker som driver virksomhet som verdipapirsentral.

8.2.2 Søknad og saksbehandlingsregler mv.

Verdipapirsentralforordningen art. 17 inneholder regler om behandlingen av søknader om tillatelse. Verdipapirsentralen skal søke om tillatelse fra vedkommende myndighet i den medlemsstaten der den er etablert, jf. art. 17 nr. 1, jf.art. 16 nr. 1. Søknaden skal inneholde alle opplysninger som er nødvendige for å overbevise vedkommende myndighet om at verdipapirsentralen oppfyller kravene i forordningen. Søknaden skal også inneholde en virksomhetsplan der det angis hvilke typer virksomhet som er planlagt og hvordan verdipapirsentralen skal være organisert, jf. art. 17 nr. 2.

Vedkommende myndighet skal innen 30 virkedager fra søknaden er mottatt vurdere om den er fullstendig, jf. art. 17 nr. 3. Hvis søknaden ikke er fullstendig, skal vedkommende myndighet sette en frist for å sende inn ytterligere opplysninger. Når søknaden anses som fullstendig, skal vedkommende myndighet sende søknaden til de berørte myndighetene, jf. art. 17 nr. 4. Det fremgår av art. 12 hvem som er berørte myndigheter. Dette omfatter blant annet den myndigheten som fører tilsyn med verdipapiroppgjørssystemet og de sentralbankene som utsteder de mest relevante oppgjørsvalutaene. De berørte myndighetene har tre måneder på seg til å uttale seg om søknaden.

Dersom verdipapirsentralen ønsker å tilby investeringstjenester, skal også de myndighetene som er utpekt etter MiFID II (direktiv 2014/65/EU) konsulteres, jf. art. 17 nr. 5.

I visse tilfeller skal vedkommende myndighet også konsultere vedkommende myndigheter i andre berørte medlemsstater, jf. art. 17 nr. 6 og 7. Dette gjelder blant annet der verdipapirsentralen er et datterforetak av en verdipapirsentral med tillatelse i en annen medlemsstat og der verdipapirsentralen er kontrollert av de samme fysiske eller juridiske personer som kontrollerer en verdipapirsentral i en annen medlemsstat.

Senest seks måneder etter at fullstendig søknad er mottatt, skal vedkommende myndighet gi en skriftlig og begrunnet underretning om hvorvidt tillatelse er gitt eller ikke, jf. art. 17 nr. 8.

Mer detaljerte krav til innholdet i søknaden med videre er fastsatt i kommisjonsforordning (EU) 2017/392.

8.2.3 Adgang til å yte tilleggstjenester mv.

En verdipapirsentral kan ifølge forordningen art. 18 nr. 1 bare yte de tjenestene som er omfattet av tillatelsen eller er meldt til vedkommende myndighet etter art. 19 nr. 8.

Når det gjelder tilleggstjenester, kan verdipapirsentraler bare yte tjenester som bidrar til å øke verdipapirmarkedenes sikkerhet, effektivitet og gjennomsiktighet, og som ikke medfører kreditt- eller likviditetsrisiko, jf. avsnitt B i vedlegget til forordningen. I fortalen punkt 31 står det at tilleggstjenestene ikke må medføre utilbørlig risiko for verdipapirsentralens hovedtjenester. En ikke-uttømmende oppregning av slike tilleggstjenester fremgår i avsnitt B i vedlegget til forordningen. Oppregningen omfatter blant annet opprettelse av forbindelser til andre verdipapirsentraler, tjenester i tilknytning til aksjeeierregistre, håndtering av selskapshendelser, herunder skatt og generalforsamlinger, tjenester i forbindelse med verdipapirutstedelser, herunder tildeling og håndtering av ISIN-koder og lignende koder, levering, forvaltning eller drift av verdipapirkontoer i forbindelse med oppgjørstjenester, levering av opplysninger til statistikk, lovfestet rapportering, IT-tjenester med videre.

Oppgjørssystemer for verdipapirer kan bare drives av verdipapirsentraler som har tillatelse, herunder sentralbanker som opptrer som verdipapirsentraler, jf. art. 18 nr. 2.

En verdipapirsentral kan bare ha en kapitalinteresse i andre foretak som driver virksomhet som er begrenset til tjenester som nevnt i avsnitt A og B i vedlegget, med mindre vedkommende myndighet har godkjent kapitalinteressen. Kapitalinteressen kan ikke gi verdipapirsentralen en betydelig høyere risikoprofil, jf. art. 18 nr. 3. Det fremgår av fortalen punkt 29 at formålet med begrensningen er å unngå at verdipapirsentralene påføres risiko som følge av andre aktiviteter enn de som krever tillatelse etter forordningen. «Kapitalinteresse» er definert i forordningen art. 2 nr. 1 underpunkt 20, som viser til eierinteresse som angitt i artikkel 2 nr. 2 i regnskapsdirektivet eller til at verdipapirsentralen direkte eller indirekte eier 20 prosent eller mer av stemmene eller kapitalen i foretaket. Utfyllende regler fastsettes i en kommisjonsforordning.

8.2.4 Utvidelse av tillatelse mv.

Art. 19 inneholder regler om utvidelse av virksomhet og tjenester. Bestemmelsen stiller også krav om tillatelse for å utkontraktere en hovedtjeneste, mens de materielle vilkårene for utkontraktering fremgår av art. 30.

En verdipapirsentral som ønsker å yte ytterligere hovedtjenester, eller utkontraktere en hovedtjeneste til tredjemann etter art. 30, må søke vedkommende myndighet om dette. Det samme gjelder også dersom verdipapirsentralen vil utvide sin virksomhet til å omfatte en eller flere av følgende tjenester:

  • Tilleggstjenester som er tillatt, men ikke uttrykkelig nevnt, i avsnitt B i vedlegget til forordningen,

  • drive et annet verdipapiroppgjørssystem,

  • benytte en annen oppgjørsbank for hele eller deler av pengesiden av verdipapiroppgjøret,

  • opprette en samvirkende forbindelse.

Søknader om utvidet tillatelse behandles på samme måte som den opprinnelige søknaden om tillatelse, men vedkommende myndighet må fatte vedtak innen tre måneder fra fullstendig søknad er mottatt, jf. art. 19 nr. 2.

Forordningen inneholder særlige saksbehandlingsregler der en verdipapirsentral vil opprette samvirkende forbindelser, siden det i slike tilfeller er nødvendig med samarbeid mellom vedkommende myndigheter for begge verdipapirsentralene, jf. art. 19 nr. 3 til 7.

Verdipapirsentraler trenger ikke tillatelse for å tilby de tilleggstjenestene som er uttrykkelig oppregnet i avsnitt B i vedlegget til forordningen. For å kunne yte slike tjeneter, er det tilstrekkelig at verdipapirsentralen sender melding til vedkommende myndighet før den begynner å tilby tjenesten, jf. art. 19 nr. 8.

8.2.5 Tilbakekall av tillatelse

I forordningen art. 20 er det gitt regler om tilbakekall av tillatelse. Vedkommende myndighet skal ifølge nr. 1 tilbakekalle tillatelsen dersom verdipapirsentralen:

  • a) ikke har gjort bruk av tillatelsen i en periode på tolv måneder, uttrykkelig har gitt avkall på tillatelsen eller ikke har levert tjenester eller utøvd virksomhet i de siste seks månedene,

  • b) har fått tillatelsen ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre ulovlige midler,

  • c) ikke lenger oppfyller vilkårene som gjaldt for tillatelsen, og ikke har truffet de korrigerende tiltakene som vedkommende myndighet har anmodet om, innen en fastsatt frist, eller

  • d) har gjort seg skyldig i alvorlig eller systematisk overtredelse av kravene i forordningen, eller, hvis det er relevant, i direktiv 2014/65/EU (MiFID II) eller forordning (EU) nr. 600/2014 (MiFIR).

Når vedkommende myndighet blir kjent med forhold som kan føre til tilbakekall av tillatelse, skal den konsultere blant annet de berørte myndighetene om behovet for tilbakekall.

I art. 20 nr. 4 er det uttrykkelig fastsatt at vedkommende myndighet kan begrense tilbakekallet til å gjelde en bestemt tjeneste, virksomhet eller finansielt instrument.

Verdipapirsentralen skal ha egnede fremgangsmåter som sikrer et ordnet oppgjør og overføring til rett tid av kunders og deltakeres eiendeler til en annen verdipapirsentral ved tilbakekall av tillatelse, jf. artikkel 20 nr. 5.

8.2.6 Register over verdipapirsentraler mv.

ESMA skal ifølge art. 21 nr. 1 umiddelbart underrettes om vedkommende myndigheters beslutninger om tillatelse, utkontraktering og tilbakekall av tillatelse etter art. 16, 19 og 20. Sentralbankene skal underrette ESMA om ethvert oppgjørssystem som de driver, jf. art. 21 nr. 2.

ESMA skal føre, og publisere, et register som viser hvilke verdipapirsentraler som har tillatelse eller er anerkjent etter forordningen art. 16, 19 eller 25, jf. artikkel 21 nr. 3. Registeret skal vise hvilke tillatelser de har og hvilke finansielle instrumenter som tillatelsen dekker. Registeret skal også vise om de har filialer i andre EØS-stater, forbindelser med andre verdipapirsentraler (linker) og om de benytter kontoførere. Ifølge artikkel 58 skal registeret dessuten inneholde informasjon om verdipapirsentralen har tillatelse til å tilby tilknyttede banktjenester og om eventuelle utpekte kredittinstitusjoner.

8.2.7 Ytelse av tjenester i andre EØS-stater

Verdipapirsentraler som har fått tillatelse fra vedkommende myndighet i sin hjemstat, kan yte tjenestene som tillatelsen gjelder, i andre EØS-stater, herunder ved å opprette en filial, jf. art. 23 nr. 1. Dette gjelder også tilleggstjenester.

Dersom verdipapirsentralen ønsker å opprette en filial i en annen medlemsstat, eller tilby hovedtjenestene innføringstjeneste og sentral kontoføringstjeneste for finansielle instrumenter som er utstedt etter en annen medlemsstats selskapsrett eller tilsvarende lovgivning, må den melde fra om dette til myndighetene i sin hjemstat. Nærmere regler om dette er gitt i art. 23 nr. 3 til 7. Verdipapirsentralen skal blant annet gi opplysninger om i hvilken medlemsstat den vil utøve virksomhet og om hvilke tjenester den vil yte. En verdipapirsentral som vil opprette en filial i en annen medlemsstat, skal gi informasjon om filialens organisasjonsstruktur og hvem som har ansvar for filialens ledelse, jf. art. 23 nr. 3 bokstav d. Verdipapirsentraler som vil yte hovedtjenester i forbindelse med verdipapirer utstedt etter selskapsrett eller tilsvarende lovgivning i en annen medlemsstat, skal gi en vurdering av tiltakene som den har iverksatt for å overholde nasjonal selskapsrett og tilsvarende lovgivning, jf. art. 23 nr. 3 bokstav e.

Vedkommende myndighet i hjemstaten skal innen tre måneder etter at opplysningene ovenfor er mottatt, sende dem til vedkommende myndighet i vertsstaten. Unntak gjelder der vedkommende myndighet mener at verdipapirsentralens organisering eller økonomiske stilling ikke er hensiktsmessig, jf. art. 23 nr. 4. I så fall skal vedkommende myndighet gi verdipapirsentralen et begrunnet avslag innen tre måneder etter at den har mottatt alle opplysningene, og underrette vedkommende myndighet i vertsstaten om beslutningen, jf. art. 23 nr. 5.

Før verdipapirsentralen kan begynne å yte tjenester i vertsstaten, må verdipapirsentralen ha mottatt melding fra vedkommende myndighet i vertsstaten om at sistnevnte har mottatt meldingen i nr. 4, og, hvis relevant, godkjenner vurderingen av hvordan selskapsretten i landet der verdipapiret er utstedt skal overholdes, jf. art. 23 nr. 6. Hvis verdipapirsentralen ikke har mottatt melding innen tre måneder etter at den ble oversendt fra hjemstatens myndighet til vertsstatens myndighet, kan verdipapirsentralen begynne å yte tjenestene, jf. art. 23 nr. 6.

Verdipapirsentralen skal gi skriftlig melding til vedkommende myndighet i hjemstaten ved endringer i de tidligere oversendte opplysningene minst en måned før endringen foretas, jf. art. 23 nr. 7.

Reglene i art. 22 og 24 om tilsyn og samarbeid mellom tilsynsmyndigheter mv. er omtalt nedenfor i kapittel 25 om tilsyn og sanksjoner mv.

8.2.8 Verdipapirsentraler fra tredjestater

Det følger av forordningen artikkel 25 nr. 1 at verdipapirsentraler som er etablert i tredjestater, det vil si i stater utenfor EU, kan tilby tjenester i Unionen. Av artikkel 25 nr. 2 fremgår samtidig at slike verdipapirsentraler må søke om anerkjennelse fra ESMA dersom de ønsker å tilby hovedtjenestene innføringstjeneste og sentral kontoføringstjeneste knyttet til finansielle instrumenter utstedt etter selskapsretten eller tilsvarende lovgivning i en annen medlemsstat. Tilsvarende gjelder dersom de ønsker å opprette filial i en medlemsstat.

Det er gitt nærmere regler om krav til søknad om anerkjennelse og om ESMAs behandling av søknaden i artikkel 25. ESMA kan kun anerkjenne verdipapirsentraler fra tredjestater som EU-kommisjonen, i en likeverdighetsbeslutning, blant annet har vurdert som å ha et regelverk og tilsynssystem som kan anses som likeverdig med det som følger av verdipapirsentralforordningen. Hvis det er relevant, må dessuten verdipapirsentralen ha truffet tiltak for å sikre at dets brukere kan oppfylle lovverket i de medlemsstatene der verdipapirsentralen ønsker å tilby tjenester, inkludert selskapsrett og lignende lovgivning, jf. artikkel 25 nr. 4 bokstav d.

Et foretak hjemmehørende i en tredjestat som bare tilbyr oppgjørstjenester eller andre typer tjenester, herunder de som er definert som tilleggstjenester for verdipapirsentraler i avsnitt B og C i vedlegget til forordningen, omfattes ikke av kravet om anerkjennelse fra ESMA. Det innebærer blant annet at de ikke trenger anerkjennelse for å ha oppgjørsdeltakere eller kontohavere fra medlemsstatene.

En verdipapirsentral fra en tredjestat som har blitt anerkjent av ESMA, kan tilby sine tjenester i enhver medlemsstat, herunder gjennom etablering av en filial, jf. artikkel 25 nr. 11.

I art. 25 nr. 12 har Kommisjonen fått myndighet til å vedta tekniske reguleringsstandarder etter utkast fra ESMA for å angi hvilke opplysninger verdipapirsentralen som inngir søknad, skal gi til ESMA i søknaden om anerkjennelse i henhold til nr. 6.

8.3 Høringsforslaget

8.3.1 Krav om tillatelse, saksbehandlingsregler, tilbakekall mv.

Når det gjelder definisjonen av verdipapirsentral, har arbeidsgruppen følgende vurderinger og forslag i rapporten pkt. 8.1.2.1:

«Begrepet verdipapirregister er definert i verdipapirregisterloven § 1-3 hvor det fremgår at med verdipapirregister menes foretak med tillatelse etter verdipapirregisterloven til å drive registrering av finansielle instrumenter. Definisjonen avviker fra CSDRs definisjon på to vesentlige punkter.
For det første er kravet om tillatelse etter verdipapirregisterloven knyttet til «(v)irksomhet som består i registrering av finansielle instrumenter med de virkninger som bestemt i denne lov». Registrering av finansielle instrumenter i et register uten slike virkninger, det vil i praksis si uten de rettsvernsvirkningene som følger av verdipapirregisterloven kapittel 7, krever ikke tillatelse etter verdipapirregisterloven § 3-1.
For det andre er den norske definisjonen ikke knyttet til det å være operatør av et verdipapiroppgjørssystem. Det fremgår tvert imot av forarbeidene til verdipapirregisterloven at det å operere et verdipapiroppgjørssystem er en tilleggstjeneste til virksomheten som verdipapirregister. Forarbeidene til verdipapirregisterloven forutsetter imidlertid at det, ved behandlingen av verdipapirregisterets søknad om tillatelse, bør legges vekt på hvordan oppgjør planlegges utført:
«Dersom et verdipapirregister ikke ønsker å drive avregnings- og oppgjørsvirksomhet, vil det nødvendigvis måtte være tilknyttet et eller flere systemer som driver slik virksomhet. Også ved en slik organisering vil det kunne være aktuelt å sette krav ovenfor registeret knyttet til hvordan avregning og oppgjør av handler med finansielle instrumenter registrert i registeret skal gjennomføres. Det bør bl.a. ved behandlingen av konsesjonssøknad fra verdipapirregister legges vekt på at avregning og oppgjør utføres av verdipapiroppgjørssystem som er underlagt regulering og tilsyn.»
CSDR definerer verdipapirregistre. Denne definisjonen vil gjelde når EØS-forpliktelser som tilsvarer CSDR blir gjennomført og trer i kraft i norsk rett. Det er derfor ikke rom for å innta en egen definisjon av verdipapirregistre i norsk rett. Slik det fremgår av kapittel … foreslår ikke arbeidsgruppen endringer i definisjonen av et verdipapiroppgjørssystem i betalingssystemloven § 1-2.»

Arbeidsgruppen har videre lagt til grunn at forordningens regler om tillatelse og søknad med videre vil erstatte bestemmelsene om konsesjonsplikt og saksbehandling av søknader om konsesjon i gjeldende verdipapirregisterlov § 3-1 og § 3-2. Tilsvarende gjelder for tilbakekall av tillatelse, der bestemmelsene i forordningen art. 20 vil erstatte gjeldende verdipapirregisterlov § 3-3.

Når det gjelder spørsmålet om betalingssystemloven bør endres som følge av CSDR, har arbeidsgruppen følgende vurdering i rapporten pkt. 8.2.1.2:

«Virksomhet som operatør av et verdipapiroppgjørssystem krever ikke tillatelse. Det følger imidlertid av betalingssystemlovens § 4-1 at dersom Finanstilsynet har godkjent systemet og det har blitt meldt til EFTAs overvåkningsorgan, gjelder de særskilte reglene i betalingssystemloven kapittel 4 om beskyttelse av øvrige oppgjørsdeltakere ved en deltakers konkurs. Disse reglene er nærmere behandlet i kapittel.. . Betalingssystemloven § 1-2 annet ledd, jf. § 2-4 første ledd, fastsetter at operatøren kan være en av de deltakende bankene, annet selskap, selveiende institusjon eller forening. Videre følger det av betalingssystemlovens § 4-1 annet ledd annet punktum at godkjenning kun skal gis dersom systemets regler anses formålstjenlige. Betalingssystemloven inneholder imidlertid ikke særskilte krav til søknaden om godkjennelse eller til behandlingen av den.
Verdipapirregistre må ha et verdipapiroppgjørssystem som er godkjent og meldt etter betalingssystemloven kapittel 4. Dette følger av CSDR artikkel 39 nr. 1. Ettersom arbeidsgruppen har foreslått at Finansdepartementet skal avgjøre søknader om tillatelse etter CSDR, har den vurdert om betalingssystemloven bør endres slik at Finansdepartementet også godkjenner verdipapiroppgjørssystemer. Det kan gjøre det noe enklere å integrere godkjenningen i behandlingen av søknaden etter CSDR, ved at det er samme myndighet som treffer vedtak om både godkjenning etter betalingssystemloven og tillatelse etter CSDR. Arbeidsgruppen har likevel ikke valgt å foreslå en slik endring, og viser til at Finanstilsynet skal forberede Finansdepartementets behandling av søknaden fra verdipapirregisteret, jf. finanstilsynsloven § 8. Dette innebærer at Finanstilsynet kan hensynta godkjenningen i sin saksforberedelse. Videre kan godkjenning som verdipapiroppgjørssystem etter betalingssystemloven gis til flere typer foretak enn verdipapirregistre. Dette gjelder blant annet sentrale motparter. …»

8.3.2 Adgang til å drive annen virksomhet

Når det gjelder verdipapirsentralers adgang til å drive annen virksomhet, har arbeidsgruppen uttalt følgende i rapporten pkt. 8.3.2:

«CSDR regulerer de samme forholdene som verdipapirregisterloven § 5-1, nemlig hvilken virksomhet et verdipapirregister kan drive og hvilke eierandeler det kan ha i andre foretak. Arbeidsgruppen foreslår derfor ikke en videreføring av verdipapirregisterloven § 5-1.»

8.3.3 Meldeplikt om fusjon og fisjon, avhendelse av vesentlig del av konsesjonspliktig virksomhet mv.

I rapporten pkt. 8.2.1.2 har arbeidsgruppen følgende vurdering av spørsmålet om å videreføre gjeldende regler om at fusjon, fisjon og avhendelse av en vesentlig del av et verdipapirregisters konsesjonspliktige virksomhet krever tillatelse fra departementet:

«Verdipapirregisterloven § 4-6 fastsetter at vedtak om fusjon og fisjon av et verdipapirregister, samt avhendelse av en vesentlig del av foretakets konsesjonspliktige virksomhet skal meddeles departementet. Departementet kan innen tre måneder fra mottak av slik melding nekte sammenslåing, deling eller avhendelse, samt sette vilkår for gjennomføringen av transaksjonen eller endre den konsesjon som foreligger. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at den har til formål å gi konsesjonsmyndighetene bedre mulighet til å vurdere om forutsetningene for konsesjon fortsatt vil være oppfylt for det foretak som skal videreføre den konsesjonsbelagte virksomheten. Tilsvarende bestemmelse er inntatt i børsloven § 7. Bestemmelsene ble brukt ved fusjonen mellom VPS Holding ASA og Oslo Børs Holding ASA, dvs. på morsselskapsnivå, i 2007. Fusjonen ble tillatt gjennomført, men på vilkår.
CSDR inneholder ikke bestemmelser tilsvarende verdipapirregisterloven § 4-6, men regulerer en del forhold av betydning for den:
  • De fleste utvidelser av et verdipapirregisters virksomhet, herunder eventuell utvidelse ved innfusjonering av et annet foretak, krever tillatelse, jf. artikkel 19.

  • Utfisjonering eller overdragelse av virksomhet som krever tillatelse kan bare skje til foretak som selv har nødvendig tillatelse.

  • Verdipapirregisteret må, også etter selskapsendringer, oppfylle krav til organisering, soliditet mv.

  • Verdipapirregisteret og dets uavhengige revisorer skal, uten ugrunnet opphold, informere den kompetente myndigheten om enhver vesentlig endring som har betydning for verdipapirregisterets etterlevelse av vilkårene for tillatelsen, jf. artikkel 16 nr. 4. Det fremgår ikke klart av bestemmelsen om planlagte endringer pliktes meldt i forkant eller om etterfølgende melding er tilstrekkelig.

  • Ved en fusjon der et norsk verdipapirregister er det overtakende foretaket, kan fusjonen innebære at en eller flere aksjeeiere i det overdragende foretaket erverver en kontrollerende posisjon i det norske verdipapirregisteret. De skal i tilfelle egnethetsvurderes av den norske kompetente myndigheten, jf. CSDR artikkel 27.

Arbeidsgruppen har i kapittel …. foreslått at departementet skal godkjenne frivillig avvikling av et verdipapirregister. Det vises der til kravet om godkjennelse av en avvikling i finansforetaksloven § 12-8. Dersom eksempelvis en virksomhetsoverdragelse reelt sett vil medføre avvikling av verdipapirregisteret, f.eks. fordi verdipapiroppgjørssystemet selges og verdipapirregisteret ikke lenger oppfyller definisjonen i CSDR artikkel 2 nr. 1 (1), vil den derfor måtte godkjennes av Finansdepartementet.
Arbeidsgruppen anser det som viktig med offentlig kontroll av inngripende endringer som fusjon, fisjon og virksomhetsoverdragelse. Samtidig er det uklart hvilket nasjonalt handlingsrom EØS-statene har på dette området. Hensyntatt dette, samt at arbeidsgruppen legger til grunn at de viktigste endringene likevel vil være underlagt offentlig kontroll, foreslås ikke verdipapirregisterloven § 4-6 videreført. Arbeidsgruppen foreslår imidlertid at denne typen endringer skal meldes til den kompetente myndigheten i forkant, bl.a. for å sikre et forsvarlig tilsyn med endringen. Det vises til ovenstående drøftelse knyttet til videreføring av verdipapirregisterloven § 3-4. Meldingen bør, som etter gjeldende rett, gis senest tre måneder før endringen iverksettes.»

8.3.4 Ytelse av tjenester i andre EØS-stater

I rapporten pkt. 8.2.1 har arbeidsgruppen følgende vurdering:

«Verdipapirregisterloven § 3-4 fastsetter at et verdipapirregister som skal utøve virksomhet i utlandet ved etablering av datterselskap eller filial, skal melde dette til Finanstilsynet. Arbeidsgruppen har vurdert om bestemmelsen kan, og bør, videreføres.
CSDR regulerer visse sider ved opprettelsen av datterselskaper og filialer:
  • CSDR artikkel 23 nr. 3 pålegger et verdipapirregister som ønsker å opprette filial i en annen EØS-stat å sende melding til den kompetente myndigheten i hjemstaten, jf. kapittel . … Forordningen fastsetter ikke tilsvarende meldeplikt for etablering av filial i et tredjeland, eller for opprettelse av datterselskaper.

  • I visse tilfeller skal eierandeler i andre foretak godkjennes av den kompetente myndigheten, jf. artikkel 18 nr. 3 og kapittel . …

Hvilke datterselskaper og filialer et verdipapirregister har, kan ha betydning for blant annet foretakets organisering og dermed for tilsynet med foretaket. Arbeidsgruppen mener derfor at verdipapirregisteret fortsatt bør informere den kompetente myndigheten om denne typen endringer, også i de tilfeller en slik meldeplikt ikke følger direkte av CSDR. Meldeplikten etter CSDR artikkel 23 antas å ha et annet formål, nemlig å sikre en forsvarlig prosedyre knyttet til filialetableringen, herunder involvering av de kompetente myndighetene og relevante myndighetene i både hjemstat og vertstat. Arbeidsgruppen legger derfor til grunn at CSDR ikke er til hinder for å pålegge verdipapirregisteret å sende melding før etablering av filialer i tredjeland og før etablering av datterselskaper i utlandet. Det foreslås at dette presiseres i ny lov § 9-2 annet ledd.»

8.3.5 Verdipapirsentraler fra tredjestater

I rapporten pkt. 8.2.2.2 har arbeidsgruppen uttalt at det følger av forordningen artikkel 25 at verdipapirregistre som er anerkjent av ESMA kan drive virksomhet i EØS-området. Anerkjennelsesprosessen og hvilke tjenester verdipapirregistrene fra tredjestater kan tilby følger direkte av forordningen. Det er derfor ikke lenger behov for en norsk regulering av utenlandske verdipapirregistres adgang til å tilby tjenester i Norge. Arbeidsgruppen har ikke foreslått å videreføre gjeldende verdipapirregisterlov § 3-1.

8.4 Høringsinstansenes merknader

Verdipapirsentralen ASA (VPS) har vist til arbeidsgruppens forslag om at avhendelse av en vesentlig del av verdipapirregisterets kjernevirksomhet, fusjon eller fisjon skal meldes til myndighetene, og tidligst kan iverksettes tre måneder etter at melding er sendt. VPS mener forslaget ivaretar hensynet til at et norsk verdipapirregister raskt kan tilpasse seg en situasjon med økt konkurranse og økt press på marginer.

Når det gjelder forslaget om at et verdipapirregister skal sende melding til Finanstilsynet før det etablerer datterselskaper i utlandet eller filialer i land utenfor EØS-området, har VPS bedt om at det klargjøres i lovforslaget at verdipapirregisteret kan iverksette etableringen i utlandet umiddelbart.

8.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at forordningens bestemmelser vil erstatte gjeldende regler om tillatelse, adgang til å drive annen virksomhet, endringer i tillatelse, adgang til å yte tjenester grensekryssende i EØS-området og tilbakekall av tillatelse for verdipapirsentraler med videre. Når det gjelder rettsvirkninger av registering av rettigheter til finansielle instrumenter som er innført i en verdipapirsentral, viser departementet til vurderingene i kapittel 17 om rettsvirkninger av registrering (rettsvern mv.). I kapittel 17 drøftes også spørsmålet om det bør etableres et tosporet system, der myndighetene – ved siden av ny verdipapirsentrallov med gjennomføring av verdipapirsentralforordningen – innfører en regulering av foretak som kun tilbyr registrering av finansielle instrumenter uten å drive et verdipapiroppgjørssystem, dvs. tjenester som ikke er konsesjonspliktige etter verdipapirsentralforordningen.

Når det gjelder meldeplikt til Finanstilsynet om større endringer i en verdipapirsentrals virksomhet, har arbeidsgruppen foreslått at verdipapirsentraler skal ha en lovfestet plikt til melde fra til Finanstilsynet dersom de beslutter å avhende en vesentlig del av kjernevirksomheten, ved fusjon, fisjon og beslutning om å etablere datterselskap i utlandet eller filial utenfor EØS-området, jf. ovenfor.

Selv om forordningens bestemmelser om endringer i verdipapirsentralers virksomhet med videre i utgangspunktet fremstår som fullharmoniserte, regulerer ikke forordningen uttrykkelig avhendelse av vesentlige deler av en verdipapirsentrals virksomhet, fusjoner og fisjoner. Selv om dette nok er forhold som vil fanges opp i det løpende tilsynet med verdipapirsentralen som forordningen legger opp til, er det etter departementets oppfatning hensiktsmessig å ha særskilte meldeplikter om så vesentlige forhold som en del av tilsynsbestemmelsene. Departementet foreslår å følge opp arbeidsgruppens forslag på dette punkt. Det vises til lovforslaget § 11-4 første ledd, der det foreslås at beslutninger om å avhende en vesentlig del av en verdipapirsentrals hovedvirksomhet, eller om fusjon eller fisjon av en verdipapirsentral, tidligst kan iverksettes tre måneder etter at Finanstilsynet har mottatt melding om beslutningen. Hensikten er å gi Finanstilsynet tid til å vurdere om virksomheten fortsatt drives forsvarlig og i tråd med loven også etter den planlagte endringen. Forslaget utgjør etter departementets syn en hensiktsmessig avveining mellom hensynet til offentlig kontroll på den ene siden, og hensynet til forutberegnelighet og en rask avklaring på den andre siden, slik VPS har pekt på i sin høringsmerknad.

Når det gjelder en verdipapirsentrals beslutninger om å etablere datterselskap i utlandet eller filial i en stat utenfor EØS-området, foreslår departementet at verdipapirsentralen skal informere Finanstilsynet før en slik endring iverksettes. Departementet foreslår ingen tremåneders frist eller lignende for slike endringer, jf. også høringsmerknaden fra VPS. Det vises til lovforslaget § 11-4 annet ledd.

Når det gjelder frivillig avvikling og krisehåndtering av verdipapirsentraler mv., viser departementet til kapittel 21, der det er foreslått å videreføre gjeldende krav om at avvikling må godkjennes av departementet.

Når det gjelder adgangen for verdipapirsentraler etablert i land utenfor EU (tredjestatsverdipapirsentraler) til å yte tjenester i Norge, viser departementet til lovforslaget § 1-1 tredje ledd, som blant annet gir Finanstilsynet hjemmel til å treffe vedtak om likeverdighet for rettslige og tilsynsmessige rammer i tredjestater, jf. verdipapirsentralforordningen art. 25 nr. 4, jf. nr. 9.

Til forsiden