Prop. 71 L (2016–2017)

Endringer i helselovgivningen (overføring av det offentlige tannhelsetjenesteansvaret, lovfesting av kompetansekrav m.m.)

Til innholdsfortegnelse

12 Merknader til lovforslaget

12.1 Lovendringer som det tas sikte på å sette i kraft fra 1. januar 2018

Folketrygdloven

Til § 5-8 Fysioterapi

Generelle merknader fremgår av kapittel 9.

Opphevelse av folketrygdloven § 5-8 tredje ledd første og andre punktum innebærer at det ikke lenger er et vilkår at medlemmet må være henvist fra lege, kiropraktor eller manuellterapeut for at trygden skal yte stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos fysioterapeut.

Vilkåret i folketrygdloven § 5-8 tredje ledd tredje punktum om at behandlingen må være av vesentlig betydning for medlemmets sykdom og funksjonsevne, videreføres.

Tannhelsetjenesteloven

Til ny § 1-3 c Fylkeskommunens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep

Generelle merknader er gitt i kapittel 6.

Bestemmelsen tydeliggjør at fylkeskommunen, ved administrativ leder, fylkesrådmann og fylkestinget, har ansvar for å bidra til at vold og seksuelle overgrep kan forebygges, avdekkes og avverges ved ytelse av tannhelsetjenester.

Det stilles krav om at tannhelsetjenesten må organiseres på en slik måte at tjenesteyterne settes i stand til å forebygge, avdekke samt avverge vold og seksuelle overgrep. Ledelsens ansvar for å tilrettelegge tjenestene på en slik måte gjelder uavhengig om tjenestene ytes av fylkeskommunens ansatte eller av privatpraktiserende tannleger som fylkeskommunen inngår avtale med. Identifisering av personer som kan stå i fare for å bli utsatt for vold eller overgrep samt tidlig intervensjon vil være viktig arbeid i så måte.

Innholdet av begrepet vold beror på en totalvurdering hvor flere momenter må tas i betraktning. Omstendigheter rundt handlingen, særlig graden av voldsomhet og handlingens karakter, vil være sentrale momenter ved vurderingen.

Seksuelle overgrep omfatter ulike former for seksuelle handlinger, herunder samleie, seksuell omgang og seksuell atferd. Seksuell trakassering og seksuelle krenkelser vil også være omfattet.

Spesialisthelsetjenesteloven

Til ny § 2-1 f De regionale helseforetakenes ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep

Generelle merknader er gitt i kapittel 6.

Bestemmelsen tydeliggjør at de regionale helseforetakene, ved styret og daglig leder, har ansvar for å bidra til at vold og seksuelle overgrep kan forebygges, avdekkes og avverges ved ytelse av spesialisthelsetjenester innenfor foretakets regionale ansvarsområde. Ledelsen ved de regionale helseforetakene må således sørge for at spesialisthelsetjenesten organiseres på en slik måte at tjenesteyterne blir i stand til å forebygge, avdekke samt avverge vold og seksuelle overgrep. Ledelsens ansvar for å tilrettelegge tjenestene på en slik måte gjelder uavhengig om tjenestene ytes av helseforetak som det regionale helseforetaket selv eier eller av helseinstitusjoner som mottar tilskudd fra de regionale helseforetakene. Identifisering av personer som kan stå i fare for å bli utsatt for vold eller overgrep samt tidlig intervensjon, vil være viktig arbeid i så måte.

Innholdet av begrepet vold beror på en totalvurdering hvor flere momenter må tas i betraktning. Omstendigheter rundt handlingen, særlig graden av voldsomhet og handlingens karakter, vil være sentrale momenter ved vurderingen.

Seksuelle overgrep omfatter ulike former for seksuelle handlinger, herunder samleie, seksuell omgang og seksuell atferd. Seksuell trakassering og seksuelle krenkelser vil også være omfattet.

Til ny § 2-5 c Kontaktlege

Generelle merknader fremgår av kapittel 7.

Gjeldende spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c pålegger helseforetakene en plikt til å oppnevne kontaktlege for pasienter som har alvorlig sykdom, skade eller lidelse, og som har behov for behandling eller oppfølging fra spesialisthelsetjenesten av en viss varighet. Endringen av bestemmelsens ordlyd fra «helseforetak» til «helseinstitusjon som omfattes av denne loven» innebærer at det vil fremgå uttrykkelig av loven at plikten til å oppnevne kontaktlege gjelder både private og offentlige helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven.

Private avtalespesialister faller utenfor bestemmelsens virkeområde.

For øvrig medfører forslaget ingen materielle endringer i innholdet av retten til å få oppnevnt kontaktlege og plikten til å oppnevne kontaktlege.

Helse- og omsorgstjenesteloven

Til § 1-1 nr. 5

Generelle merknader er gitt i kapittel 5.

Forslaget tydeliggjør lovens formålsbestemmelse i § 1-1 nr. 5 slik at opplæring av pasienter, brukere og pårørende fremgår som et sentralt og selvstendig formål med loven.

Kommunens ansvar for opplæring følger allerede av flere lovbestemmelser, herunder helse- og omsorgstjenesteloven §§ 1-1 nr. 1 og nr. 3, 3-2 første ledd, 3-3, 3-8 og 6-2 nr. 2. Det vises også til helsepersonelloven § 4, samt pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 første ledd og 3-2. Disse bestemmelsene må ses i sammenheng for å klarlegge innholdet i og rekkevidden av kommunens plikt til nødvendig opplæring.

Til § 3-2 første ledd nr. 3 ny bokstav d

Generelle merknader fremgår av kapittel 8.

Forslaget tydeliggjør kommunens ansvar for psykososial beredskap og oppfølging i en akutt situasjon og i en oppfølgingsfase etterpå. Kommunen vurderer selv hvordan den organiserer det psykososiale tilbudet.

Til § 3-2 andre ledd

Generelle merknader er gitt i kapittel 3.

I andre ledd første punktum foreslås lovfesting av kompetansekrav i form av opplisting av hvilken kjernekompetanse enhver kommune må ha knyttet til seg. Av bestemmelsen fremgår at kommunen må ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesøster. Listen vil ikke være uttømmende for hva slags kompetanse eller hvilke fagprofesjoner den enkelte kommune må sørge for. For mange pasienter og brukere vil nødvendige helse- og omsorgstjenester bestå av summen av ulike delbidrag fra en rekke fagprofesjoner. Det kommunale ansvaret for helse- og omsorgstjenesten er omfattende og sammensatt. Kommunene må ofte ha tilgang på et vidt spekter av personell med ulik kompetanse for å kunne utøve det kommunale ansvaret på en forsvarlig måte.

Utover den kjernekompetanse som en lovfestet liste innebærer, må kommunen vurdere hva slags personell det er nødvendig å ansette eller inngå avtale med for å kunne oppfylle sitt ansvar for å sørge for et forsvarlig og nødvendig tilbud av helse- og omsorgstjenester. En opplisting av kjernekompetanse vil ikke endre på det tjenestetilbudet kommunen ellers har plikt til å tilby.

Begrepet «knyttet til seg» betyr at kommunen ikke nødvendigvis må ansette personell med den aktuelle kjernekompetansen i kommunale stillinger. I tråd med prinsippet i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 femte ledd må den enkelte kommune selv vurdere om den ønsker å ansette personell i kommunal heltids- eller deltidsstilling, eller om den heller ønsker å inngå avtale om kjøp av enkeltstående tjenester fra privatpraktiserende personell eller personell ansatt i en annen kommune. Det er opp til den enkelte kommune å vurdere hvilken tilknytningsform som er mest hensiktsmessig. Forutsetningen er at kommunen ivaretar sitt ansvar for å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til pasienter og brukere i kommunen.

Til ny § 3-3 a Kommunens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep

Generelle merknader er gitt i kapittel 6.

Bestemmelsen tydeliggjør at kommuneledelsen, ved administrasjonssjefen (rådmannen) og kommunestyret, har ansvar for å bidra til at vold og seksuelle overgrep kan forebygges, avdekkes og avverges ved ytelse av helse- og omsorgstjenester. Kommuneledelsen må således sørge for at de kommunale helse- og omsorgstjenestene organiseres på en slik måte at tjenesteyterne blir i stand til å forebygge, avdekke samt avverge vold og seksuelle overgrep. Ledelsens ansvar for å tilrettelegge tjenestene på en slik måte gjelder uavhengig om tjenestene ytes av kommunen selv eller av andre offentlige og private tjenesteytere som kommunen inngår avtale med. Identifisering av personer som kan stå i fare for å bli utsatt for vold eller overgrep samt tidlig intervensjon vil være viktig arbeid i så måte.

Til § 5-11 Veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten

Generelle merknader fremgår av kapittel 4.

Personell som yter tjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven, får en plikt til å veilede spesialisthelsetjenesten. Plikten omfatter både ansatt personell og private tjenesteytere omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven.

Bestemmelsen tilsvarer i all hovedsak den veiledningsplikten som spesialisthelsetjenesten har overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-3.

Plikten omfatter ethvert tiltak som angår pasienters fysiske eller psykiske helse dersom informasjonen er påkrevd for at spesialisthelsetjenesten skal kunne løse sine lovpålagte oppgaver. Veiledningsplikten omfatter både generell veiledning, veiledning knyttet til bestemte grupper og enkeltpasienter eller enkeltbrukere.

12.2 Lovendringer som det tas sikte på å sette i kraft fra 1. januar 2020

Helse- og omsorgstjenesteloven

Til § 1-2 Lovens virkeområde

Generelle merknader er gitt i punkt 10.6.2.

Betegnelsen «tannhelsetjenester» inngår i samlebegrepet «helse- og omsorgstjenester» og omfattes dermed av virkeområdet for helse- og omsorgstjenesteloven. I første ledd er det av pedagogiske hensyn tatt inn en presisering av lovens saklige virkeområde, slik at det klart fremgår at loven også gjelder tannhelsetjenester som tilbys eller ytes av kommunen eller av private tjenesteytere som har avtale med kommunen.

Det vises for øvrig til spesielle merknader til § 1-2 i Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) side 485.

Til § 3-1 Kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester

Generelle merknader er gitt i punkt 10.8.

I første ledd andre punktum presiseres at kommunens generelle ansvar for tannhelsetjenester også omfatter odontologiske spesialisttjenester. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av fylkeskommunens ansvar etter tannhelsetjenesteloven § 1-1 første ledd. Begrepet «sørge for» pålegger kommunen ansvar for at tannhelsetjenester gjøres tilgjengelig for alle som oppholder seg i kommunen. For at tannhelsetjenester skal være «tilgjengelige» må kommunen skaffe seg oversikt over det samlede tilbudet av tannhelsetjenester i kommunen, inkludert tilbudet til private tjenesteytere. Tilgjengeligheten må vurderes ut fra faktorer som for eksempel befolkningens behov, kvalifisert bemanning av tannklinikkene, spesialistkompetanse, åpningstider, ventetid på behandling og tilbudet av offentlig transport. Bestemmelsen pålegger ikke kommunen en plikt til selv å yte tjenestene, men kommunen må påse at det finnes et tilbud. Det vises også til de spesielle merknadene til § 3-2 b.

Det vises for øvrig til spesielle merknader til § 3-1 inntatt i Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) side 486–487.

Til § 3-2 Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester

Generelle merknader er gitt i kapittel 3, punkt 10.8 og punkt 10.11.2.

I opplistingen av tjenester i første ledd er det i nytt nummer 7 tydeliggjort at tannhelsetjenester er blant de spesifikke tjenester som kommunen som et minimum skal tilby.

I andre ledd første punktum foreslås lovfesting av kompetansekrav i form av opplisting av hvilken kjernekompetanse enhver kommune må ha knyttet til seg. Av bestemmelsen fremgår at kommunen må ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesøster, ergoterapeut, psykolog og tannlege. Krav om kompetanse knyttet til de fem første yrkesgruppene skal i henhold til forslaget tre i kraft 1. januar 2018, mens kompetansekrav knyttet til de tre siste yrkesgruppene skal i henhold til forslaget tre i kraft 1. januar 2020. Listen vil ikke være uttømmende for hva slags kompetanse eller hvilke fagprofesjoner den enkelte kommune må sørge for. Utover den kjernekompetanse som en lovfestet liste innebærer, må kommunen vurdere hva slags personell det er nødvendig å ansette eller inngå avtale med for å kunne oppfylle sitt ansvar for å sørge for et forsvarlig og nødvendig tilbud av helse- og omsorgstjenester. Begrensningen i å lovfeste krav til at kommunen må ha tilknyttet tannlege, ligger imidlertid i at kommunen for eksempel ikke kan velge å knytte til seg tannpleier i stedet for tannlege, dersom dette medfører at kommunen faktisk ikke har tilgang på tannlegeressurser.

Begrepet «knyttet til seg» betyr at kommunen ikke nødvendigvis må ansette personell med den aktuelle kjernekompetansen i kommunale stillinger. I tråd med prinsippet i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 femte ledd må den enkelte kommune selv vurdere om de ønsker å ansette personell i kommunal heltids- eller deltidsstilling, eller om de heller ønsker å inngå avtale om kjøp av enkeltstående tjenester fra privatpraktiserende personell eller personell ansatt i en annen kommune. Det er opp til den enkelte kommune å vurdere hvilken tilknytningsform som er mest hensiktsmessig. Forutsetningen er at kommunene ivaretar sitt ansvar for å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til pasienter og brukere i kommunen.

Til ny § 3-2 b Kommunens ansvar for tannhelsetjenester til bestemte pasient- og brukergrupper

Generelle merknader er gitt i punkt 10.9.

Bestemmelsene i § 3-2 b tilsvarer i hovedsak tannhelsetjenesteloven § 1-3, med enkelte tilføyelser.

Oppregningen i første ledd angir de persongrupper som kommunen har ansvar for å gi et regelmessig og oppsøkende tannhelsetilbud til. Et minimumskrav for at tilbudet kan sies å være «oppsøkende» er at tilbudet gjøres kjent for personer som har rettigheter til nødvendig tannhelsehjelp. Kommunen må gjøre en aktiv innsats for at tilbudet så langt som mulig faktisk når frem til aktuelle målgrupper, for eksempel ved å spre informasjon på sykehjem mv. Begrepet «regelmessig» forutsetter en viss kontinuitet og hyppighet i tilbudet, for eksempel i form av innkallinger med faste intervaller som fastsettes individuelt i det enkelte tilfelle.

Nummer 1 omhandler barn og ungdom fra 0 til og med det året de fyller 20 år. Bestemmelsen er en sammenslåing og videreføring av bestemmelsene i tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav a og d. Av hensyn til forenkling og likebehandling er begrepet «behandlingsåret» i tannhelsetjenesteloven ikke videreført. I tråd med dagens praksis legges det i stedet til grunn at kommunens ansvar strekker seg ut det kalenderåret hvor pasienten fyller 20 år, uavhengig av pasientens fødselsdato. For de som er født tidlig på året, betyr det at de har rett til nødvendig tannhelsehjelp fra kommunen nesten helt frem til de fyller 21 år.

Nummer 2 omhandler personer med psykisk utviklingshemming, uavhengig om de oppholder seg i institusjon eller ikke. Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsen i tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav b. Begrepet «psykisk utviklingshemming» indikerer at det ikke er tilstrekkelig med nedsatt funksjonsevne av rent fysisk art for å ha rett til nødvendig tannhelsehjelp fra kommunen.

Nummer 3 omhandler personer som oppholder seg i helseinstitusjon. Bestemmelsen viderefører deler av bestemmelsen i tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav c. Begrepet «personer» benyttes gjennomgående i helse- og omsorgstjenesteloven og erstatter formuleringen «grupper av eldre, langtidssyke og uføre» i tannhelsetjenesteloven, uten at dette i seg selv medfører en utvidelse av personkretsen som omfattes av kommunens ansvar. Det avgjørende for retten til nødvendig tannhelsehjelp er fortsatt hvorvidt den aktuelle personen mottar andre helse- og omsorgstjenester fra kommunen eller spesialisthelsetjenesten. Bestemmelsen i nummer tre omfatter institusjoner både innenfor kommunen og i spesialisthelsetjenesten, enten institusjonene eies og drives av kommunen eller det regionale helseforetaket selv eller av private gjennom avtale med henholdsvis kommunen eller helseforetak. Det er bare helseinstitusjoner som omfattes av bestemmelsen i nummer 3. Med «helseinstitusjon» siktes det til institusjon som har sengeplasser for døgnopphold. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte behandling ved poliklinikk eller andre former for behandling som ikke medfører innleggelse i institusjon, for eksempel dagkirurgisk behandling. Heller ikke innleggelse i kommunale døgnplasser som opprettes for å tilby øyeblikkelig hjelp, vil kvalifisere for rett til tannhelsehjelp etter denne bestemmelsen, ettersom dette tjenestetilbudet ikke er ment å vare utover noen få dager.

Nummer 4 omhandler personer som mottar helsetjenester i hjemmet fra kommunen, men begrenset til sykepleie, jf. nærmere omtale i punkt 10.9.5.4. Med «sykepleie» menes lettere behandling, sårbehandling, legemiddelhåndtering mv. Også psykiatrisk sykepleie omfattes. Bestemmelsen viderefører den delen av bestemmelsen i tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav c som omfatter kommunens ansvar for tannhelsehjelp til personer som mottar hjemmesykepleie. Personer som mottar andre helsetjenester i hjemmet enn sykepleie, som for eksempel fysioterapi, omfattes ikke av bestemmelsen.

Nummer 5 bokstav a til c lovfester kommunens ansvar for å gi et regelmessig og oppsøkende tannhelsetilbud til personer med rusavhengighet. Bestemmelsene kodifiserer det ansvar fylkeskommunen har i dag for denne gruppen basert på Stortingets budsjettvedtak og departementets retningslinjer. Personer under 21 år med rusavhengighet vil falle inn under bestemmelsen i nr. 1. Rusavhengige som er innlagt i helseinstitusjon for behandling som ikke nødvendigvis har med rusavhengigheten å gjøre, vil kunne omfattes av bestemmelsen i nummer 3. Personer med rusavhengighet som mottar helsetjenester i hjemmet i form av sykepleie, vil omfattes av den generelle bestemmelsen i nummer 4. Rusavhengige som mottar personlig assistanse, herunder praktisk bistand, støttekontakt eller som har plass i kommunal institusjon, herunder sykehjem, vil ha rett til tannhelsehjelp fra kommunen etter bestemmelsen i bokstav a. Bokstav b og c omfatter personer som er under legemiddelassistert rehabilitering (LAR) eller annen tverrfaglig spesialisert behandling for rusavhengighet. Rusavhengige som er innsatt i fengsel i kriminalomsorgen, vil falle inn under bestemmelsen i nr. 6.

Nummer 6 lovfester kommunens ansvar for å gi et regelmessig og oppsøkende tannhelsetilbud til innsatte i fengsler i kriminalomsorgen. Bestemmelsene kodifiserer det ansvar fylkeskommunen har i dag for denne gruppen basert på Stortingets budsjettvedtak og departementets retningslinjer. Bestemmelsen må ses i sammenheng med vertskommunens generelle ansvar for tilbud om helse- og omsorgstjenester for denne gruppen i § 3-9.

Andre ledd slår fast at kommunen ut fra eget skjønn har adgang til å vedta at andre grupper enn de som fremgår av første ledd nr. 1 til 6 skal gis et regelmessig og oppsøkende tannhelsetilbud. Bestemmelsen er i sin helhet en videreføring av bestemmelsen i tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav e. Fylkeskommunale vedtak som foreligger på tidspunktet for overføring av ansvaret for tannhelsetjenester vil ikke være bindende for kommunene. Eventuelle endringer i tilbudet må følge forvaltningslovens regler om alminnelig høring av forskrifter (forhåndsvarsling).

Tredje ledd viderefører bestemmelsen i tannhelsetjenesteloven § 1-3 tredje ledd. Utgangspunktet er at kommunen har adgang til å yte tannhelsetjenester mot betaling til voksne som ikke omfattes av gruppene nevnt i første ledd nr. 1 til 6 eller av vedtak etter andre ledd. I kommuner der det i visse geografiske områder innenfor kommunens grenser ikke foreligger annet tilstrekkelig tilbud fra private tjenesteytere, har imidlertid kommunen plikt til å gi et tannhelsetilbud også til den voksne delen av befolkningen. Det er i forskrift fastsatt nærmere regler om hvilke forhold som kommunen skal vektlegge ved vurderingen av om det foreligger et fungerende marked for tannhelsetjenester. Det vises forøvrig til de spesielle merknadene til § 11-6.

Til § 3-4 Kommunens plikt til samhandling og samarbeid

Generelle merknader er gitt i punkt 10.12.

Bestemmelsen i andre ledd viderefører samordningsansvaret som fylkeskommunen er pålagt etter tannhelsetjenesteloven § 1-4 på kommunalt nivå. Kommunen får ansvar for å samordne offentlige og private tannhelsetjenester. Samordningen skal blant annet sikre at kommunen får oversikt over tilgjengeligheten av tannhelsetjenester for hele befolkningen i kommunen. Bestemmelsen angir ikke hvilke virkemidler kommunen har for å samordne virksomheten, men planlegging er et sentralt virkemiddel. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 3-1 tredje ledd, hvor det fremgår at kommunen har plikt til å planlegge mv. virksomheten slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med § 5-8 som gir hjemmel for at kommunen kan pålegge helsepersonell som arbeider innenfor loven å gi opplysninger til bruk for planlegging mv. av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Til § 11-1 Kommunens ansvar for utgifter

Generelle merknader er gitt i punkt 10.19.1 og 10.19.3.

Tredje ledd slår fast at dersom pasientens utgifter til tannhelsetjenester helt eller delvis skal dekkes av kommunen, må den private tjenesteyteren ha avtale med kommunen. Bestemmelsen viderefører det ansvaret fylkeskommunen er pålagt etter tannhelsetjenesteloven § 5-1 andre ledd.

Fjerde ledd er en videreføring av bestemmelsen i tannhelsetjenesteloven § 5-1 tredje ledd og pålegger kommunen ansvar for å dekke reiseutgifter samt å gi lokale forskrifter om den nærmere utgiftsdekningen. Lokale forskrifter fastsatt av fylkeskommunen som foreligger på tidspunktet for overføring av ansvaret for tannhelsetjenester, vil ikke være bindende for den enkelte kommune.

Til ny § 11-6 Plikt til å utarbeide atskilte regnskaper mv. for tannhelsetjenester

Generelle merknader er gitt i punkt 10.19.4.

Bestemmelsen er en videreføring av fylkeskommunens plikt etter tannhelsetjenesteloven § 5-3 på kommunalt nivå, jf. § 1-3 tredje ledd. Bestemmelsen er nærmere omtalt i Prop. 16 L (2014–2015) Endringer i tannhelsetjenesteloven (tiltak for å unngå kryssubsidiering). Det er fastsatt nærmere bestemmelser om plikten til å føre separate regnskaper i forskrift 19. desember 2014 nr. 1820 om krav til føring av atskilte regnskaper mv.

Til lovvedtakets del IV nr. 2 om overgangsbestemmelser ved overføring av tannhelsetjenester til kommunen

Generelle merknader er gitt i punkt 10.22.

Bestemmelsene i lovvedtakets del IV nr. 2 er nye i forhold til gjeldende rett og regulerer det økonomiske oppgjøret ved virksomhetsoverdragelsen i forbindelse med overføringen av ansvaret for tannhelsetjenester fra fylkeskommunen til kommunen.

Første ledd første punktum slår fast at alle avtale- og formuesposisjoner på fylkeskommunens hånd som utgangspunkt skal overføres til kommunene, som får rett og plikt til å overta disse. Bestemmelsen skal sikre at kommunene blir i stand til å ivareta ansvaret for tannhelsetjenester på en forsvarlig måte. Bestemmelsen slår videre fast at overføringen må besluttes ved lov, som følge av at staten ikke kan gripe inn i fylkeskommunens og kommunens rettsforhold uten hjemmel i lov. Overføringen som sådan kan ikke i sin helhet baseres på avtaler mellom partene. Videre fastsetter bestemmelsen at overføringen skal skje til den kommune der virksomheten er geografisk lokalisert. Se imidlertid merknadene til bestemmelsen i fjerde ledd, hvor det åpnes for å gjøre unntak fra dette prinsippet. I første ledd andre punktum er det presisert at overtakelsen omfatter alle eiendeler, rettigheter og plikter, inkludert tannklinikker og regionale odontologiske kompetansesentre. Dette omfatter både eierforhold til klinikker som er i fylkeskommunens eie samt leiekontrakter om klinikklokaler som fylkeskommunen tidligere har inngått. Det overlates til fylkeskommunene og kommunene å avtale nærmere hvilke konkrete avtale- og formuesposisjoner som skal omfattes av overføringen. Av første ledd tredje punktum fremgår at overføringen skal følge kontinuitetsprinsippet. Det betyr at eierskifte til fast eiendom ikke regnes som en hjemmelsoverføring etter tinglysingsreglene i dokumentavgiftsloven. Dermed utløses ikke plikt til å betale dokumentavgift ved overdragelse av fast eiendom mv. Bestemmelsen i første ledd fjerde punktum slår fast at overføringen skal skje uten at kommunen pålegges å betale vederlag til fylkeskommunen.

Andre ledd fastsetter at kommunen overtar fylkeskommunens partsstilling i avtaler som er inngått mellom fylkeskommunen og private tannleger eller andre private tjenesteytere. Bestemmelsen skal sikre mot driftsavbrudd i tjenesteytingen av hensyn til pasientene ved at inngåtte kontrakter om å yte tannhelsetjenester på vegne av fylkeskommunen videreføres med kommunen som debitor. Når det gjelder debitorskifte i andre kontraktsforhold knyttet til ulike administrative tjenester hvor fylkeskommunen er part, reguleres dette av bestemmelsen i første ledd første punktum.

Tredje ledd slår fast at forutsetningen for vederlagsfri overføring er at kommunen overtar fylkeskommunens gjeldsansvar.

Fjerde ledd åpner for at den kommune der virksomheten er lokalisert kan avtale en annen løsning når det gjelder eierskap til virksomheten enn det som følger av bestemmelsen i første ledd første punktum. Bestemmelsen åpner for eksempel for at fylkeskommunen kan beholde eiendomsretten til tannklinikker, men i stedet inngå avtale med den aktuelle kommunen om leie av lokalene og utstyr. Bestemmelsen tar høyde for tilfeller der en overføring av eiendomsretten vil få uheldige eller urimelige utslag. Bestemmelsen er kun knyttet til eiendomsrett og gir ikke generell fullmakt til å fravike endringslovens regulering av overføringen i lovvedtakets del IV nr. 2.

Pasient- og brukerrettighetsloven

Til § 1-3 Definisjoner

Generelle merknader er gitt i punkt 10.21.1.

Bestemmelsen i bokstav d er justert som følge av at begrepet «tannhelsetjenesten» ikke lenger vil ha selvstendig betydning.

Til § 2-1 a Rett til nødvendig helsehjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste

Generelle merknader er gitt i punkt 10.21.2.

Bestemmelsen i tredje ledd er en presisering av at tannhelsetjenester ikke er omfattet av bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a første og andre ledd. Bestemmelsen henviser i stedet til ny § 2-1 f som i sin helhet regulerer retten til nødvendig tannhelsehjelp fra kommunen. Det er behov for særregulering av rettigheter til tannhelsehjelp for å unngå utilsiktede rettsvirkninger av en felles regulering med andre kommunale helse- og omsorgstjenester i § 2-1 a.

Til ny § 2-1 f Rett til nødvendig tannhelsehjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste

Generelle merknader er gitt i punkt 10.21.2.

Bestemmelsen viderefører de rettigheter som i dag følger av tannhelsetjenesteloven § 2-1 første ledd og er forbeholdt pasient- og brukergrupper som nevnt i § 3-2 b. Rettigheter til tannhelsehjelp korresponderer med kommunens plikt til å gi nødvendige tannhelsetjenester, herunder et regelmessig og oppsøkende tannhelsetilbud, til grupper i § 3-2 b. Retten til nødvendig tannhelsehjelp inkluderer tannbehandling ved akutt behov. Når det gjelder hva som kan regnes som akutt tannbehandlingsbehov, vises det til punkt 10.13.

Til § 6-1 Barns rett til helsekontroll

Generelle merknader er gitt i punkt 10.21.6.

Første ledd presiserer at helsekontroll også omfatter tannhelsekontroll. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett.

Til § 7-4 Anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd

Generelle merknader er gitt i punkt 10.21.7.

Bestemmelsen i første ledd er justert som følge av at tannhelsetjenesteloven foreslås opphevet.

Merverdiavgiftsloven

Til § 3-2 Helsetjenester mv.

Henvisningen til «tannhelsetjenesteloven» tas ut av § 3-2 som følge av forslaget om å oppheve loven. Den øvrige delen av unntaksbestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 3-2 første ledd bokstav b som omhandler tanntekniske tjenester, flyttes til bestemmelsen i § 3-2 første ledd bokstav a. Tannhelsetjenester som i dag er omfattet av tannhelsetjenesteloven, vil med oppgaveoverføringen fortsatt være omfattet av unntaket for merverdiavgift for omsetning og formidling av helsetjenester som følge av at tannhelsetjenester vil falle inn under helse- og omsorgstjenesteloven. Dette følger av henvisningen til helse- og omsorgstjenesteloven i merverdiavgiftsloven § 3-2 første ledd bokstav a. Forslaget medfører derfor ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett.

Folkehelseloven

Til § 21 Oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer i fylket

Generelle merknader er gitt i punkt 10.10.

I første ledd bokstav b tas henvisningen til «tannhelsetjenesten» ut som følge av at tannhelsetjenester ikke lenger vil være en del av fylkeskommunens lovpålagte virksomhet. Fylkeskommunen vil fortsatt kunne basere oversikten på relevant kunnskap fra kommunene og fra fylkeskommunens egen virksomhet som har betydning for folkehelsen.

Pasientjournalloven

Til § 14 Registrering og melding av helseopplysninger

I første ledd tas henvisningen til «tannhelsetjenesteloven» ut som følge av forslaget om å oppheve denne loven.

Helseregisterloven

Til § 8 Vilkår for etablering av helseregistre ved forskrift

I tredje ledd tas henvisningen til «tannhelsetjenesteloven» ut som følge av forslaget om å oppheve loven.

Til § 13 Innmelding av helseopplysninger til helseregistre

I første ledd tas henvisningen til «tannhelsetjenesteloven» ut som følge av forslaget om oppheving av loven.

Til forsiden