Prop. 71 LS (2017–2018)

Lov om gjennomføring av EUs forordning om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester for elektroniske transaksjoner i det indre marked (lov om elektroniske tillitstjenester), og samtykke til EØS-komiteens beslutning nr. 22/2018 om innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen

Til innholdsfortegnelse

12 Rettsvirkning av kvalifiserte elektroniske tillitstjenester, signaturer og segl

12.1 Forslaget

Artikkel 25 regulerer rettsvirkninger av elektroniske signaturer. Liknende bestemmelser gis for elektroniske segl (art. 35), elektronisk tidsstempel (art. 41), elektronisk tjeneste for registrert sending (art. 43) og elektroniske dokumenter (art. 46).

Det følger av art. 25 nr. 1 at en elektronisk signatur ikke må nektes rettsvirkning og anerkjennelse som bevis under rettssaker alene på grunn av at den er i elektronisk form, eller at den ikke oppfyller kravene til kvalifiserte elektroniske signaturer. Tilsvarende regler finnes om elektroniske segl (35.1), elektronisk tidsstempling (41.1) og elektronisk tjeneste for registrert sending i henhold til art. 43 pkt. 1. Etter art. 25 nr. 2 skal en kvalifisert elektronisk signatur ha samme rettsvirkning som en håndskreven underskrift.

I forordningen art. 35 nr. 2 fastsettes det at for et kvalifisert elektronisk segl gjelder det en presumpsjon for integriteten (uforandrethet) og nøyaktigheten av opprinnelsen av de data som det kvalifiserte elektroniske seglet er knyttet til. Tilsvarende presumpsjonsbestemmelser finnes i art. 41 nr. 2 og 43 nr. 2 om hhv. kvalifisert elektronisk tidsstempel og kvalifisert elektronisk tjeneste for registrert sending.

Etter art. 25. nr. 3 skal en kvalifisert elektronisk signatur som er basert på et kvalifisert sertifikat og utstedt i en medlemsstat, anerkjennes som en kvalifisert elektronisk signatur i alle andre medlemsstater.

Artikkel 27 regulerer bruk av avanserte signaturer i offentlige tjenester. Dersom en medlemsstat krever bruk av avansert elektronisk signatur, herunder avansert elektronisk signatur basert på et kvalifisert sertifikat, for bruk av elektroniske tjenester hos et offentlig organ, så skal medlemsstaten også anerkjenne tilsvarende signaturer i nærmere angitte referanseformater og referansemetoder. Kommisjonen har i gjennomføringsrettsakt 2015/1506 fastsatt at tre signaturformater må anerkjennes (XAdES, CAdES, PAdES, som er avanserte elektroniske signaturer i formatene XML, CMS og PDF). Videre skal andre formater anerkjennes forutsatt at tillitstjenestetilbyderens hjemland tilbyr en gratis valideringstjeneste som oppfyller nærmere angitte krav, jf. gjennomføringsrettsaktens art. 2. Medlemsstatene kan ikke kreve bruk av elektronisk signatur på et høyere sikkerhetsnivå enn kvalifisert elektronisk signatur for grenseoverskridende bruk av elektroniske tjenester som tilbys av et offentlig organ, jf. forordningens art. 27 nr. 3.

Tilsvarende bestemmelser gjelder for elektroniske segl, jf. art. 37.

12.2 Høringsinstansenes syn

Brønnøysundregistrene, Buypass, Direktoratet for e-helse, Forbrukerombudet og POD er enige med departementet i at forskriftskompetansen som gis i esignaturloven § 5, i all hovedsak er dekket av forvaltningsloven § 15a, og at det sannsynligvis ikke er behov for annet enn mindre justeringer av ordlyden i sistnevnte bestemmelse når esignaturloven oppheves. Direktoratet for e-helse påpeker videre betydningen av at eforvaltningsforskriften og kravspesifikasjon for PKI i offentlig sektor ses i sammenheng med forordningen, og at alle krav som stilles i Norge, er i henhold til forordningens formål.

Datatilsynet mener at det bør inntas en hjemmel for forskriftskompetanse for regulering av den statlige delen av de elektroniske leveringstjenestene for å sikre en forsvarlig regulering med hensyn til ansvar og sikkerhet.

12.3 Departementets vurdering

Avtalefrihet, herunder formfrihet, er et sentralt prinsipp i norsk rett. Som utgangspunkt velger partene selv i hvilken form de ønsker å inngå en bindende avtale, for eksempel muntlig, skriftlig på papir eller elektronisk. I forbindelse med vedtakelsen av esignaturloven valgte man å ta inn en presisering om at en kvalifisert elektronisk signatur alltid vil oppfylle et krav om underskrift, forutsatt at disposisjonen kan gjennomføres elektronisk, jf. Ot.prp. nr. 82 (1999–2000) s. 36 flg.

Etter departementets syn er derfor regelen i art. 25 nr. 1 og 2 om rettsvirkninger i tråd med norsk rett. Departementet legger til grunn at det fortsatt gjelder en forutsetning om at disposisjonen kan gjennomføres elektronisk, og viser til avgrensningen i artikkel 2 nr. 3 mot rettslige og prosessuelle forpliktelser som gjelder formkrav. Det er således ikke noe rettslig i veien for at elektroniske dokumenter (jf. forordningens art. 46) legges frem som bevis for en norsk domstol, uten signatur eller med elektronisk signatur (jf. forordningen art. 25 nr. 1) eller elektronisk segl (jf. forordningen art. 35 nr. 1).

Norsk sivilprosess bygger på prinsippet om fri bevisføring og fri bevisvurdering, jf. lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) §§ 21-2 og 21-3. Dette innebærer at partene i utgangspunktet kan føre ethvert bevis de finner hensiktsmessig, og at dommeren etter en samvittighetsfull prøvelse av hele saken avgjør hvilket faktum som ut fra en sannsynlighetsvurdering skal legges til grunn. Det er således ikke noe rettslig i veien for at elektroniske dokumenter legges frem som bevis for en norsk domstol, jf. forordningens art. 25 nr. 1 og de tilsvarende bestemmelsene om elektronisk segl, tidsstempling og elektronisk tjeneste for registrert sending.

Nettopp grunnet de nevnte prinsippene om avtalefrihet, fri bevisføring og fri bevisvurdering representerer ikke forordningens bestemmelser om den juridisk bindende virkningen av elektroniske signaturer og elektroniske dokumenter utfordringer for Norge. I motsetning til i en rekke europeiske land har det lenge vært en etablert oppfatning i norsk rett at det ikke er grunnlag for å nekte et dokument rettslig virkning bare fordi det er elektronisk. I nyere tid er det dessuten foreslått flere lovendringer som formelt sidestiller elektronisk dokumentasjon med dokumentasjon utstedt på papir, eksempelvis Prop. 6 L (2016–2017), som introduserer bestemmelser om teknologinøytralitet i tinglysingsloven, inkassoloven og tvangsfullbyrdelsesloven.

Bestemmelsene om presumpsjon for integritet og om korrekt opphav for kvalifisert elektronisk segl (jf. forordningen art 25 nr. 2), for korrekt tidspunkt og integritet for kvalifisert elektronisk tidsstempel (jf. forordningen art. 41 nr. 2) og for integritet og korrekt tidspunkt for sending og mottak for elektronisk rekommandert sending (jf. forordningen art. 43 nr. 2 kan sies å gripe inn i dommerens vekting av bevisene i en rettssak. Etter departementets syn går disse bestemmelsene likevel ikke lengre enn hvordan man må anta at slike data uansett hadde blitt vurdert. De tekniske metodene som bestemmelsene gjelder, må i utgangspunktet antas å ha høy bevisverdi. Bestemmelsene er heller ikke til hinder for at motbevis føres.

Bruk av elektronisk signatur i offentlig sektor

Forordningens krav til anerkjennelse av signaturer i referanseformater mv. vil bidra til at private kan gjenbruke sin signeringsløsning ved bruk av offentlige tjenester i ulike medlemsstater, og kan således bidra til å stimulere tilbudet av slike løsninger. For forvaltningen innebærer forordningen at det i forbindelse med etablering av krav om bruk av elektronisk signering må tas høyde for at signaturen kan komme inn i andre formater enn det formatet forvaltningen foretrekker, jf. gjennomføringsrettsaktens bestemmelser.

Departementet legger til grunn at forordningen bare gjelder anerkjennelsen av signaturens evne til å oppfylle eventuelle formkrav til selve signaturen, men at det ikke innebærer at ethvert signert dokument vil oppfylle alle formkrav på det aktuelle rettsområdet. Formkrav om bruk av signatur kan eksempelvis være begrunnet i at signaturen skal sannsynliggjøre at dokumentet har et bestemt opphav og et bestemt innhold. I den grad det er stilt andre krav til dokumentet eller innsendingsmåten, som at data skal sendes i et elektronisk og strukturert format, vil dette måtte vurderes for seg. Slike krav kan de facto få betydning for hvilke signaturformater som i praksis kan benyttes, ettersom signaturformatene kan ha ulik evne til å understøtte slike krav.

Norsk forvaltning stiller i dag i liten grad krav til bruk av avanserte elektroniske signaturer eller segl. I stor grad benyttes elektroniske nettløsninger som baserer seg på autentisering av aktørene, uten digital signering av dokumenter. For de løsninger som krever bruk av avanserte signaturer, vil forordningen kunne innebære behov for noen tilpasninger for å etterleve anerkjennelsesplikten. Hvor store tilpasninger som kreves, vil blant annet bero på i hvor stor grad andre signaturformater enn referanseformatene vil bli brukt og hvordan de tilhørende valideringstjenester i så fall vil utformes.

Esignaturloven § 5 inneholder hjemmel til å fastsette nærmere regler om hvilke krav som skal stilles til kvalifiserte elektroniske signaturer som skal brukes ved kommunikasjon med og i offentlig sektor. Eforvaltningsforskriften er i dag hjemlet i både forvaltningsloven § 15a og esignaturloven § 5. Etter departementets vurdering er forskriftskompetansen som gis i esignaturloven, i all hovedsak dekket av forvaltningsloven § 15a. For forvaltningsorganer som er regulert i særlov, vil forvaltningsloven ikke gjelde. Det er derfor behov for å videreføre hjemmelen i esignaturloven til ny lov. Departementet foreslår en justering av innholdet for å harmonisere den med ordlyden i fvl. § 15a.

Til forsiden