6 EU-regler om diskriminering
6.1 Regler om likestilling og ikke-diskriminering i EU
Grunnlaget for EU-samarbeidet er traktater som er inngått mellom medlemsstatene. De to sentrale traktatene som definerer EUs myndighetsområde (hva EU har myndighet til å regulere), organisering og arbeidsmetode er Traktaten om den Europeiske Union (TEU) og Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV). Disse traktatene bestemmer på hvilke områder og i hvilken grad medlemsstatene har overført kompetanse til EU.
Både de sentrale traktatene i EU og direktiver og forordninger som er vedtatt av EU har bestemmelser som skal sikre likestilling og ikke-diskriminering. TEUV artikkel 8 bestemmer at unionen i all sin virksomhet skal bestrebe seg på å fjerne forskjellsbehandling mellom kvinner og menn. Traktatens artikkel 19 gir EU myndighet til å iverksette konkrete tiltak for å bekjempe diskriminering på ulike grunnlag.
EU har utarbeidet et eget menneskerettsdokument – Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. Pakten inneholder både sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Artikkel 6 i TEU bestemmer at pakten og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) skal legges til grunn for EUs virksomhet og inngå i unionsretten som allmenne prinsipper.
Avdeling III i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter inneholder bestemmelser om likestilling. Pakten slår fast at alle er like for loven, og at enhver forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase, hudfarge, etnisk eller sosial opprinnelse, genetiske egenskaper, språk, religion eller tro, politiske eller andre meninger, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel, funksjonsnedsettelse, alder eller seksuell orientering er forbudt. Artikkel 23 åpner for at positive tiltak kan anvendes for å oppnå likestilling av kvinner og menn.
EU har, med hjemmel i TEU og TEUV, vedtatt en rekke direktiver og forordninger om likestilling og ikke-diskriminering. De mest sentrale er:
Direktiv 2006/54/EF av 5. juli 2006 om gjennomføring av prinsippet om like muligheter for og likebehandling av menn og kvinner i forbindelse med beskjeftigelse og erverv (EUs likebehandlingsdirektiv)
Direktiv 2004/113/EF av 13. desember 2004 om gjennomføring av prinsippet om likebehandling av menn og kvinner i forbindelse med adgang til og levering av varer og tjenester
Direktiv 2000/43/EF av 29. juni 2000 om gjennomførelse av prinsippet om likebehandling av alle uansett rase eller etnisk opprinnelse (EUs rasediskrimineringsdirektiv)
Direktiv 2000/78/EF av 27. november 2000 om generelle rammebestemmelser om likebehandling med hensyn til beskjeftigelse og erverv, som nedfeller et forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, religion, tro, funksjonshemming og alder (EUs rammedirektiv)
Direktiv 97/81/EF av 15. desember 1997 og 99/70/EF av 28. juni 1999 til vern mot forskjellsbehandling av deltidsansatte og midlertidig ansatte
Direktiv 2008/104/EF av 19. november 2008 om vikararbeid, som nedfeller prinsippet om likebehandling av vikarbyråansatte og arbeidstakere ansatt i brukervirksomheten hvor vikaren er utleid
Direktiv (2006/2102) av 26. oktober 2016 om tilgjengelighet til offentlige virksomheters nettsider og mobilapplikasjoner
6.2 EU-rett som er del av norsk rett
Selv om Norge ikke er medlem av EU, er store deler av EU-retten bindende for Norge gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen er gjennomført som norsk lov. I tillegg forutsetter EØS-avtalen at EU-rettsakter (direktiver og forordninger) som er relevante for EØS, det vil si at de faller innenfor EØS-avtalens saklige og geografiske virkeområde, skal tas inn i avtalen og gjennomføres i nasjonal rett. Dette gjelder i utgangspunktet alle rettsakter som knytter seg til EUs indre marked og som skal sikre fri bevegelse av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital, eller som knytter seg til områder som har betydning for gjennomføringen av de fire friheter. I tillegg kan rettsakter innlemmes dersom partene identifiserer en felles interesse av at EØS/EFTA-statene slutter seg til EUs samarbeid på et bestemt område utenfor de fire friheter.
For at EU-retten skal bli en del av norsk regelverk, må den gjennomføres som lov eller forskrift. EØS-avtalens hoveddel ble gjennomført av Stortinget som norsk lov gjennom EØS-loven fra 1992, som trådte i kraft 1. januar 1994. Men dernest må hver eneste EU-rettsakt som innlemmes i EØS-avtalen, gjennomføres særskilt.
Også på områder hvor EU-retten ikke er direkte EØS-relevant, har EUs regelverk og EU-domstolens praksis hatt betydelig innflytelse på norsk rett. Flere direktiver og forordninger som ikke er bindende for Norge gjennom EØS-avtalen, har blitt gjennomført i norsk rett på frivillig grunnlag.
6.2.1 Regler i EØS-avtalen
Forskjellsbehandling på grunn av nasjonalitet overfor borgere av EU- eller EØS-land kan være i strid med EØS-avtalen og reglene om fri bevegelighet for personer. Etter EØS-avtalen skal enhver forskjellsbehandling på grunn av nasjonalitet være forbudt innenfor avtalens virkeområde (med de forbehold som følger av avtalen selv). Begrepet nasjonalitet betyr i denne sammenheng tilknytning til EU/EØS-land, og tar sikte på å hindre at et medlemsland favoriserer egne borgere eller foretak på bekostning av borgere og foretak fra andre EU/EØS-stater. Hensynet bak dette diskrimineringsforbudet er å sikre fri bevegelighet som en forutsetning for utvikling av EUs indre marked.
6.2.2 Direktiver og forordninger
De fleste av EUs ikke-diskrimineringsdirektiver anses som EØS-relevante, og er derfor tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i nasjonal rett. Begrunnelsen for direktivene er ofte å sikre fri flyt av arbeidskraft, og direktivet faller derfor innenfor EØS-avtalens virkeområde. EUs ikke-diskrimineringspakke med EUs rammedirektiv (2000/78/EF) og EUs rasediskrimineringsdirektiv (2000/43/EF), som omhandler blant annet etnisitet, alder og funksjonsnedsettelse, er derimot ikke EØS-relevante.
Norske regler som er vedtatt som følge av en rettsakt som er innlemmet i EØS-avtalen, skal tolkes i tråd med praksis fra EU-domstolen. Praksis fra EU-domstolen etter 2. mai 1992 er ikke formelt bindende for Norge i henhold til EØS-avtalen, men slik senere praksis tillegges i henhold til EFTA-domstolens og Høyesteretts praksis likevel meget stor vekt. Det følger videre av lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samareid (EØS) (EØS-loven) § 2 at bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen ved motstrid skal gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. I tillegg kan EFTAs overvåkingsorgan (ESA), dersom det mener norsk rett og praksis er i strid med EØS-retten, reise sak mot Norge for EFTA-domstolen.
For direktiver som Norge har valgt å gjennomføre selv om de faller utenfor EØS-avtalens virkeområde, er ikke Norge rettslig bundet av selve direktivene eller den tilhørende rettspraksisen fra EU-domstolen. EFTA-domstolen kan ikke behandle saker som gjelder brudd på disse direktivene. Lovgiver har imidlertid bestemt at norsk regelverk skal være minst på høyde med nivået i EUs rasediskrimineringsdirektiv (2000/43/EF) og EUs rammedirektiv (2000/78/EF), se kapittel 6.2.3.1 og 6.2.3.2. Som følge av dette uttalte Høyesterett i Rt. 2011 side 964 (Gjensidige) at arbeidsmiljølovens bestemmelser om aldersdiskriminering må tolkes slik at de blir forenlige med EUs rammedirektiv (2000/78/EF), jf. avsnitt 44. Høyesterett har tatt utgangspunkt i EU-domstolens avgjørelser i sin tolkning av diskrimineringsforbudet i arbeidsmiljøloven kapittel 13, jf. blant annet Rt. 2010 side 202 (Kystlink), Rt. 2012 side 219 (Helikopter Service), Rt. 2011 side 964 (Gjensidige) og Rt. 2011 side 609 (SAS).
I det følgende vil det først gjøres rede for likestillings- og ikke-diskrimineringsdirektiver som er tatt inn i EØS-avtalen, dernest likestillings- og ikke-diskrimineringsdirektiver som ikke er omfattet av EØS-avtalen, men som likevel er gjennomført i norsk rett.
6.2.2.1 Direktiv om tilgjengelighet til offentlige virksomheters nettsider og mobilapplikasjoner (2016/2102)
EU vedtok den 26. oktober 2016 direktiv om tilgjengelighet til offentlige virksomheters nettsider og mobilapplikasjoner. Formålet med direktivet er todelt. For det første er direktivet et ledd i EUs digitale agenda, og skal bygge ned hindringer mot et felles digitalt marked i EU ved å etablere standarder for nettsider og mobilapplikasjoner. Samtidig skal direktivet bidra til at EU og EU-landene oppfyller sine forpliktelser etter FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 9 til å sikre tilgjengelighet til IKT for personer med nedsatt funksjonsevne. Direktivet pålegger medlemslandene en plikt til å sikre at offentlig organers internettsider og mobilapplikasjoner er tilgjengelige.
Direktivet anses som EØS-relevant og vil bli gjennomført i norsk rett.
6.2.2.2 EUs direktiv om vikararbeid (2008/104/EF)
Direktiv 2008/104/EF om vikararbeid har til formål blant annet å beskytte vikaransatte og forbedre kvaliteten av vikararbeid ved å sikre at prinsippet om likebehandling skal gjelde for vikaransatte, jf. artikkel 2. Direktivet kommer til anvendelse for arbeidstakere som er ansatt i vikarbyrå og som utsendes til en brukervirksomhet for midlertidig arbeidsoppdrag, jf. artikkel 1.
Direktivet er en del av EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett ved endringer i arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven og ferieloven.
6.2.2.3 EUs likebehandlingsdirektiv (2006/54/EF)
Direktiv 2006/54/EF om gjennomføring av prinsippet om like muligheter for og likebehandling av menn og kvinner i forbindelse med arbeid og yrkesdeltakelse (EUs likebehandlingsdirektiv) forbyr direkte og indirekte diskriminering, trakassering på grunn av kjønn, seksuell trakassering og instruksjon om diskriminering, jf. artikkel 2. Direktivet gir adgang til positiv særbehandling, jf. artikkel 3. Statene skal innføre et vern mot gjengjeldelse til beskyttelse av arbeidstakere som påklaget en sak om forskjellsbehandling, jf. artikkel 24.
Direktivet er en del av EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom likestillingsloven.
6.2.2.4 EUs direktiv om likebehandling av menn og kvinner i forbindelse med adgang til og levering av varer og tjenester (2004/113/EF)
Direktiv 2004/113/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling av menn og kvinner i forbindelse med adgang til og levering av varer og tjenester artikkel 2 forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, samt forbud mot trakassering, herunder seksuell trakassering. Instruksjon om direkte eller indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn anses som forskjellsbehandling, jf. artikkel 4 nr. 4. Direktivet gir adgang til positiv særbehandling, jf. artikkel 6. Etter artikkel 10 skal statene innføre et vern mot gjengjeldelse for personer som klager på forskjellsbehandling i strid med direktivet.
Direktivet er en del av EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom likestillingsloven.
6.2.2.5 EUs direktiv om midlertidig tilsetting (99/70/EF)
Direktiv 99/70/EF om rammeavtalen om midlertidig tilsetting artikkel 1 fastslår at ansettelsesvilkårene for personer med tidsbegrenset ansettelse ikke må være mindre gunstige enn de som gjelder sammenlignbare fast ansatte hvis det utelukkende er begrunnet i avtalens tidsbegrensede varighet og forskjellsbehandlingen ikke er saklig begrunnet.
Direktivet har som primært formål et fleksibelt og velfungerende arbeidsliv for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Ikke-diskriminering er et virkemiddel som skal anvendes for å oppnå dette.
Direktivet er en del av EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom arbeidsmiljøloven.
6.2.2.6 EUs direktiv om deltidsarbeid (97/81/EF)
Direktiv 97/81/EF om rammeavtalen om deltidsarbeid artikkel 1 fastslår at deltidsansatte ikke skal behandles på en mindre gunstig måte enn sammenliknbare heltidsansatte fordi de er deltidsansatte, med mindre forskjellsbehandlingen er saklig begrunnet.
Direktivet har som primært formål et fleksibelt og velfungerende arbeidsliv for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Ikke-diskriminering er et virkemiddel for å oppnå dette.
Direktivet er en del av EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom arbeidsmiljøloven.
6.2.3 Direktiver utenfor EØS-avtalen
6.2.3.1 EUs rasediskrimineringsdirektiv (2000/43/EF)
Direktiv 2000/43/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling av alle uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse (EUs rasediskrimineringsdirektiv) pålegger å innføre vern mot diskriminering på grunn av rase og etnisk opprinnelse. Direktivet omfatter ikke forskjellsbehandling på grunn av nasjonalitet. Nasjonalitet betyr i denne sammenhengen tilknytning til et EU-/EØS-land. Direktivet er ikke del av EØS-avtalen. Direktivet er likevel gjennomført i norsk rett gjennom diskrimineringsloven om etnisitet.
6.2.3.2 EUs rammedirektiv (2000/78/EF)
Direktiv 2000/78/EF om generelle rammebestemmelser om likebehandling i arbeidslivet (EUs rammedirektiv) pålegger å innføre vern mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, religion, tro, funksjonsnedsettelse og alder. Direktivet er ikke en del av EØS-avtalen. Norge har likevel valgt å gjennomføre regelverket i norsk rett gjennom bestemmelser i diskrimineringslovgivningen.
6.2.4 EU-direktivforslag
6.2.4.1 Forslag til direktiv om likebehandling uavhengig av religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, alder og seksuell orientering utenfor arbeidslivet ((2008) 426)
EU-kommisjonen la 2. juli 2008 frem et forslag til nytt direktiv, med sikte på å implementere prinsippet om lik behandling uavhengig av religion eller livssyn (tro), funksjonsnedsettelse, alder eller seksuell orientering utenfor arbeidsmarkedet. Direktivforslaget angir et felles rammeverk for forbudet mot diskriminering på de nevnte diskrimineringsgrunnlagene og etablerer et felles minimumsnivå for beskyttelse innen EU. Det redegjøres nærmere for direktivforslaget i kapittel 15.
Om direktivet vedtas, må det vurderes nærmere om det er å anse som EØS-relevant.
6.2.4.2 Forslag til direktiv om tilgjengelighetskrav for produkter og tjenester
EU-kommisjonen foreslo den 2. desember 2015 et direktiv om standardiserte tilgjengelighetskrav for bestemte produkter og tjenester, og krav til tilgjengelighet ved offentlige innkjøp. Formålet med direktivet er for det første å bedre flyten av produkter og tjenester i det indre marked. Kommisjonen bemerker at stadig flere av EUs medlemsland har innført tilgjengelighetskrav til bestemte produktgrupper og tjenester, og ønsker en felles standard for å sikre fri handel. For det andre skal direktivet bidra til bedre tilgang til produkter og tjenester for mennesker med funksjonsnedsettelser.
Direktivet antas å være EØS-relevant, og må derfor trolig innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett dersom det blir vedtatt.