5 Høring

5.1 Forslag i høringsnotatet

Arbeids- og sosialdepartementet sendte 4. juli 2016 på høring forslag til endringer i folketrygdloven med tilhørende forskrifter, lov om supplerande stønad ved kort butid i Noreg med tilhørende forskrifter og kontantstøtteloven.

Det ble vist til flere formål med de tiltakene som ble foreslått i høringsnotatet. Det er viktig at Norge, uansett hvor mange asylsøkere som kommer til landet, har tilstrekkelige og forsvarlige ordninger for dem som får oppholdstillatelse. Samtidig er det viktig at de norske velferdsordningene ikke er slik innrettet at de fører til vridninger i migrasjonsstrømmene, ved at de i seg selv gir asylsøkere insentiver til å velge Norge som destinasjonsland. Ordningene må både oppleves som, og reelt være, rettferdige, bærekraftige og hensiktsmessige. Ordningene må også i størst mulig grad likebehandle flyktninger, norske statsborgere og personer som får opphold i Norge på annet grunnlag enn utlendingsloven § 28. Ordningene må ikke undergrave arbeidsinsentivene til dem som får opphold i Norge.

Forslagene som ble tatt opp i høringsnotatet, var:

Ytelser til livsopphold for eldre og uføre personer med flyktningstatus

Det ble foreslått tiltak med hensyn til følgende bestemmelser for flyktninger og asylsøkere:

• ordningen som gir de asylsøkerne som får oppholdstillatelse i Norge rett til å få medregnet tiden som asylsøker ved vurderingen av retten til og beregningen av pensjoner og uføretrygd, og

• folketrygdens særskilte bestemmelser for flyktninger med hensyn til alderspensjon og uføretrygd.

Det ble i høringsnotatet foreslått at disse ordningene, som automatisk gir personer med flyktningstatus uføretrygd og alderspensjon fra folketrygden med fulle minsteytelser som om de har bodd i Norge hele livet, erstattes av ordningen med supplerende stønad. En slik løsning forutsetter at det innenfor ordningen med supplerende stønad innføres en ny ytelse for uføre flyktninger under 67 år.

Supplerende stønad er en statlig ordning utenfor folketrygden, som er mer tilpasset den aktuelle målgruppen. Ordningen sikrer i dag stønad til livsopphold for personer som har fylt 67 år, men som ikke har rett til full minsteytelse for alderspensjonister fordi de har liten eller ingen tidligere botid i Norge. Stønaden er i utgangspunktet på samme nivå som full minsteytelse for alderspensjonister, men den er behovsprøvd og gis uten forsørgingstillegg.

Ved at flyktningene som mangler eller har redusert evne til å forsørge seg selv, får tilnærmet lik inntektssikring innenfor ordningen med supplerende stønad som de ellers ville ha fått innenfor folketrygden, unngås økonomiske konsekvenser av betydning for kommunale sosialhjelpsbudsjetter.

Øvrige særskilte bestemmelser for flyktninger

Folketrygdloven har også særskilte bestemmelser for flyktninger med hensyn til andre ytelser enn alderspensjon og uføretrygd. Bestemmelsene innebærer at det ses bort fra lovens ordinære krav til botid for rett til ytelser og eventuelt også for beregningen av ytelser.

Dette gjelder ytelser til gjenlevende ektefelle, barnepensjon, arbeidsavklaringspenger, stønad til enslig mor eller far, stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet og grunn- og hjelpestønad.

I høringsnotatet ble det vist til at dette er bestemmelser av vesentlig mindre betydning enn de særskilte bestemmelsene for flyktninger med hensyn til alderspensjon og uføretrygd, både med hensyn til antall personer og med hensyn til utbetalte beløp. Særordningene for arbeidsavklaringspenger, stønad til enslig mor eller far, stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet1 og grunn- og hjelpestønad foreslås ikke videreført. Dette innebærer at flyktninger likebehandles med andre grupper, som for eksempel personer som får opphold på humanitært grunnlag og norske statsborgere som kommer tilbake til landet etter lange utenlandsopphold.

Med hensyn til ytelser til gjenlevende ektefelle og barnepensjon ble det i høringsnotatet foreslått at særordningene foreløpig videreføres, blant annet fordi et offentlig utvalg, oppnevnt av regjeringen i oktober 2015, var i gang med å utrede etterlatteytelsene i folketrygden. Utvalget ble i et tilleggsmandat bedt om også å vurdere folketrygdens særregler for etterlatte flyktninger. Departementet mente det ville være mest hensiktsmessig å avvente utvalgets utredning før det tas endelig stilling til særfordelene for etterlatte flyktninger. Denne delen av flyktningers særrettigheter har derfor ikke vært på høring, og omtales følgelig ikke nærmere i proposisjonen her.

Botidskrav

For rett til en rekke av folketrygdens ytelser stilles som nevnt, i varierende grad, krav om en viss forutgående botid. I høringsnotatet ble det foreslått å heve botidskravet for rett til pensjoner, uføretrygd og arbeidsavklaringspenger fra tre til fem år. For rett til stønad til enslig mor eller far ble det også foreslått å heve botidskravet fra tre til fem år. For kontantstøtte, hvor det i dag ikke stilles krav til botid, ble det foreslått innført et krav om fem års botid. På den annen side ble det foreslått å oppheve det gjeldende botidskravet for rett til stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet (hjelpemidler).

Øvrige endringer i ordningen med supplerende stønad

Supplerende stønad kan i dag mottas under utenlandsopphold på inntil 90 dager per år. Det ble i høringsnotatet forslått at den tillatte utenlandsperioden reduseres til 45 dager.

Mottakere av supplerende stønad kan i dag med hjemmel i lovens § 21 andre ledd innkalles til Arbeids- og velferdsetaten inntil to ganger per år, for å kontrollere at vilkårene for ytelsen fortsatt er oppfylt. Slikt fremmøte kommer i tillegg til personlig fremmøte ved fremsettelsen av søknaden om supplerende stønad.

I lys av at perioden med tillatte utenlandsopphold foreslås redusert, foreslo departementet i høringsnotatet å skjerpe kontrollen, ved at Arbeids- og velferdsetatens adgang til å innkalle mottakere økes fra inntil to ganger per år til inntil fire ganger per år.

5.2 Hvem skal bære kostnadene. Integreringsmessige konsekvenser av forslagene. Vurderingene i høringsnotatet

5.2.1 Hvem skal bære kostnadene

I arbeidet med å gjennomgå trygderegelverket la departementet til grunn som et hovedprinsipp at det er viktig å unngå at innstrammende tiltak i de statlige ordningene medfører for store økonomiske konsekvenser for kommunale sosialhjelpsbudsjetter.

I høringsnotatet viste departementet til at Arbeids- og velferdsdirektoratet har antatt at de forskjellige forslagene i svært varierende omfang vil medføre økonomiske konsekvenser for kommunene. For enkelte forslag hadde direktoratet antatt at økningen i kostnadene for kommunene kunne ligge opp mot 80 prosent av innsparingene på de statlige budsjettene, mens det for andre forslag ble lagt til grunn at de ikke vil medføre nevneverdige økonomiske konsekvenser for kommunene.

De økonomiske konsekvensene for kommunene ble av Arbeids- og velferdsdirektoratet antatt å være størst for forslagene om endringer i bestemmelsene om botidskrav for rett til overgangsstønad til enslig mor eller far. Også tiltakene med hensyn til økt botidskrav for rett til arbeidsavklaringspenger kan gi vesentlige merutgifter til økonomisk sosialhjelp, men trolig noe lavere enn for overgangsstønad. For øvrige stønader ble det antatt at utgiftsøkningen til økonomisk sosialhjelp ville kunne ligge mellom 0 og 40 prosent av innsparingene på de statlige budsjettene.

5.2.2 Integreringsmessige konsekvenser

Det ble i høringsnotatet vist til at eventelle store økonomiske konsekvenser for kommunale sosialhjelpsbudsjetter måtte antas å kunne innvirke negativt på kommunenes villighet til å bosette flyktninger, og at dette ville kunne svekke flyktningenes integrering.

Et annet hovedprinsipp for regelverksgjennomgangen var at eventuelle endringer i trygdesystemet ikke skulle svekke arbeidsinsentivene i de forskjellige ordningene. Endringene bør heller bidra til å gi både flyktninger og andre styrkede arbeidsinsentiver. Høyest mulig yrkesdeltagelse er viktig både av hensyn til offentlig økonomi og ikke minst av hensyn til den positive effekten arbeidsdeltakelse har for den enkelte flyktnings integrering i det norske samfunnet.

I høringsnotatet vurderte departementet de integreringsmessige konsekvensene av de foreslåtte tiltakene slik:

«Personer som innvandrer til Norge, er en sammensatt gruppe, med betydelige individuelle forskjeller i ressurser og i forutsetninger for å lykkes i Norge. Dette gjelder flyktninger, så vel som andre innvandrergrupper. Innvandrere som gruppe er imidlertid, i den første tiden etter ankomsten til Norge, i en svakere økonomisk stilling enn resten av befolkningen.

Som det fremgår av Meld. St. 30 (2015–2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk, er den norske velferdsmodellen avhengige av høy arbeidsdeltakelse. Det er avgjørende for samfunnet at nyankomne innvandrere med fluktbakgrunn raskt kommer i arbeid og ikke blir stående utenfor arbeidslivet og blir avhengige av kontantytelser. Departementet ønsker å styrke arbeidsinsentivene for både flyktninger og andre med kort botid i Norge. Det er grunn til å anta at det vil ta noe tid før de som får opphold i landet på bakgrunn av beskyttelsesbehov kommer inn i arbeidslivet, men dersom man gjennom de foreslåtte tiltakene lykkes med å stimulere flere til å komme i arbeid, antas både inntektsmulighetene og integreringen å bli styrket på sikt.

Det er gjort enkeltstudier av den økonomiske situasjonen for innvandrere sammenlignet med befolkningen for øvrig. Studiene er blant annet gjort ut fra gjeldende krav om arbeidstilknytning for å oppnå rett til ytelser.

En studie viser for eksempel at innvandrere i mindre grad enn resten av befolkningen eier sin egen bolig, i større grad bor trangt og oftere har betalingsvansker. En annen studie har sett på inntektsstatistikk og funnet at innvandrere har lavere medianinntekt enn hele befolkningen. En studie av fattigdomsdynamikk blant innvandrere peker på at innvandrere fra Afrika, Asia og Syd-Amerika er mer utsatt for å gå inn i fattigdom. Det er også påvist at barn med innvandrerbakgrunn i 2013 utgjorde over halvparten av alle barn i økonomisk utsatte familier.

At kravene skjerpes noe for å kvalifisere for de ytelsene som har størst økonomisk betydning, antas å gi insentiver til å delta i arbeidslivet, både fordi man da vil få en høyere inntekt mens man er arbeidsfør og i yrkesaktiv alder, og også for eventuelt på sikt å kunne oppnå rett til ytelser basert på denne yrkesaktiviteten. Dessuten vil man – når man deltar i arbeidslivet – kunne oppnå et høyere nivå på ytelsene enn om man har vært inaktiv. Dette svarer etter departementets vurdering godt på punkt 16 i Stortingets avtale 19. november 2015, som anmoder om at det vurderes innføring av botidskrav for ytelser som ikke støtter opp om arbeid og aktivitet. Et annet viktig prinsipp for departementet er at de foreslåtte endringene baserer seg på likebehandling, gjennom at alle gis den samme mulighet til å opparbeide seg rett til ytelser fra folketrygden ut fra deltakelsen i arbeidslivet.

Det er etter departementets skjønn nødvendig og riktig å iverksette tiltak som beskrevet […], blant annet for å unngå at Norge fremstår som et økonomisk attraktivt destinasjonsland i forhold til sammenlignbare europeiske land. Det er imidlertid også viktig å balansere hensynet til nødvendige justeringer i flyktningenes trygderettigheter opp mot hensynet til en god integrering av flyktningene. Særlig viktig er det at arbeid og aktivitet har positiv innvirkning på integreringen, blant annet gjennom læring av språk, deltakelse og sosial inkludering.

Utførte enkeltstudier som er nevnt ovenfor, inneholder etter departementets vurdering funn som med tydelighet viser at det er behov for størst mulig grad av deltakelse i arbeidslivet for personer som kommer til landet som flyktninger, for derigjennom å oppnå en bedret økonomisk situasjon.

Departementet legger til grunn at konsekvensene for integrering og fordelingsvirkningene som følge av at flere av forslagene forventes å gi økte arbeidsinsentiver, først vil kunne viser seg etter noen år. Det forventes derfor å ta noe tid før positive konsekvenser av forslagene viser seg.

Departementet vil utarbeide et opplegg for en evaluering av virkningene av de foreslåtte endringene i trygdeordningene, slik at det kan vurderes om det er behov for justeringer.»

5.3 Høringen

Høringen ble offentliggjort på departementets hjemmesider og fristen for merknader ble satt til 1. november 2016. Høringsnotatet ble sendt direkte til følgende instanser:

• Departementene

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Barneombudet

• Datatilsynet

• Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)

• Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO)

• Nasjonalt ID-senter

• Norad

• Regjeringsadvokaten

• Statistisk Sentralbyrå

• Stortingets ombudsmann for forvaltningen

• Utlendingsdirektoratet (UDI)

• Utlendingsnemnda (UNE)

• Fylkesmennene

• Fylkeskommunene

• Kommunene

• Advokatforeningen

• Akademikerne

• Amnesty International Norge

• Antirasistisk Senter

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• Arbeiderpartiet

• Bispedømmene

• Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid

• Flyktninghjelpen

• Fremskrittspartiet

• Helsingforskomiteen

• Hovedorganisasjonen Virke

• Human Rights Service (HRS)

• Høyre

• Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO)

• Islamsk Råd

• Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK)

• Juss-Buss

• Jussformidlingen

• Jusshjelpa i Midt-Norge

• Jusshjelpa i Nord-Norge

• KS

• Kristelig Folkeparti

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Miljøpartiet De Grønne

• MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn (MiRA-Senteret)

• Norsk Innvandrerforum

• Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)

• Norsk senter for menneskerettigheter (SMR)

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

• Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)

• Pensjonistpartiet

• Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)

• Senterpartiet

• Sosialistisk Venstreparti

• UNHCR Stockholm

• Unio

• Venstre

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

Følgende instanser har hatt realitetsmerknader til forslagene som ble sendt på høring:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

• Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)

• Utlendingsdirektoratet (UDI)

• NAV Aukra

• NAV Gildeskål

• Askvoll kommune

• Bergen kommune

• Bærum kommune

• Drammen kommune

• Fjell kommune

• Hå Kommune

• Larvik kommune

• Oslo kommune

• Sandnes kommune

• Stavanger kommune

• Trondheim kommune

• Amnesty International

• Antirasistisk Senter

• Fagforbundet

• Fellesorganisasjonen (FO)

• Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

• Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

• Jussbuss

• Jussformidlingen

• KS

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO)

• Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

• MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn (MiRA-Senteret)

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

• Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)

• Norges Handikapforbund

• Norges Handikapforbunds Ungdom

• Norsk Folkehjelp

• Norsk Tjenestemannslag

• Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S)

• Pensjonistforbundet

• Rettspolitisk forening

• UNHCR Regional Representation for Northern Europe

• Unio

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

I tillegg er det mottatt høringsuttalelse fra én privatperson.

Disse høringsinstansene har meddelt at de ikke har merknader:

• Barne- og likestillingsdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Kunnskapsdepartementet

• Landbruks- og matdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Statistisk sentralbyrå

Arbeidsgiverforeningen Spekter har gitt uttrykk for at de ikke ønsker å avgi høringssvar i saken.

Det vises til punkt 5.4 om det generelle inntrykket av høringen og til omtalen av høringsinstansenes merknader under behandlingen av de ulike forslagene i proposisjonen.

5.4 Generelle inntrykk av høringen

Til sammen 44 instanser og én privatperson har avgitt realitetsuttalelse i saken. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg, er på generelt grunnlag negative til de foreslåtte innstrammingene i trygderegelverket.

5.4.1 Hvem skal bære kostnadene

I uttalelsene fra kommunesektoren er bekymringen for økte sosialhjelpsbudsjetter og andre konsekvenser for kommunene som følge av forslagene særlig fremtredende.

KS uttaler:

«I høringsnotatet er det lagt til grunn et hovedprinsipp om at innstramminger i de statlige trygdeordningene ikke skal medføre for store økonomiske konsekvenser for kommunale sosialhjelpsbudsjetter. Dette hovedprinsippet har likevel ikke fått fullt gjennomslag, og flere av endringsforslagene kan føre til økte utgifter for kommunene, særlig knyttet til økonomisk sosialhjelp.

KS forventer full kompensasjon for kommunesektorens merutgifter som følge av endringene i trygderegelverket. Kompensasjonen må omfatte alle merutgifter, inkludert økt ressursbehov til saksbehandling som følge av at behovsprøvde ordninger er mer krevende å håndtere enn lovbestemte ytelser.»

Askvoll kommune, Bergen kommune, Larvik kommune, Drammen kommune, Oslo kommune, Sandnes kommune og NAV Aukra gir uttrykk for lignende synspunkter.

5.4.2 Premisser og formål bak forslagene

Enkelte høringsinstanser hevder at bakgrunnen for å gi flyktninger særrettigheter i folketrygden gjør seg gjeldende i like stor grad i dag som da de ble innført.

Norges Handikapforbund uttaler:

«Det er vektige grunner for at folketrygden har særlige bestemmelser for flyktninger i dag, bl.a. at det er urimelig å stille samme krav til opptjening til flyktninger som til øvrige innbyggere i landet. Flyktninger med funksjonsnedsettelser […] har ikke med opptjening fra landet man flyktet fra, samtidig som behovet for folketrygdens ytelser i høy grad er til stede for å etablere et selvstendig liv.»

De generelle kritiske kommentarene til endringene er også knyttet til de premissene som er lagt til grunn og de formålene som endringene er ment å fremme.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Fellesorganisasjonen (FO), Rettspolitisk forening og JURK stiller seg negative til at departementet legger til grunn at det er behov for reduksjon i velferdsytelser for ikke å gi mennesker på flukt fra krig og forfølgelse et insitament til å foretrekke Norge.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), NOAS, Norsk Tjenestemannslag (NTL), Norske kvinners sanitetsforening (N.K.S.), Oslo kommune og Unio stiller spørsmål ved at likebehandlingsprinsippet ligger til grunn for endringsforslagene. Disse instansene mener at de foreslåtte lovendringene ikke fremmer likebehandling når forutsetningene er så ulike for de ulike gruppene med hensyn til opptjening av trygderettigheter. De frykter at de foreslåtte endringene i stedet vil bidra til å underbygge uheldige økonomiske forskjeller mellom innvandrere og nordmenn.

En del av høringsinstansene støtter formålet med endringene, som blant annet er å bidra til å gi flyktninger styrkede arbeidsinsentiver, ikke minst av hensyn til den effekten arbeidsdeltakelse har for den enkeltes integrering i det norske samfunnet.

Flere av høringsinstansene, blant andre Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Likestillings- og diskrimineringsombudet, Antirasistisk Senter, Fellesorganisasjonen (FO), Jussformidlingen, MiRA-senteret, NHO, NOAS, Norsk folkehjelp, Norske Kvinners Sanitetsforening, Rettspolitisk forening, Oslo kommune og Trondheim kommune stiller seg imidlertid tvilende til om endringsforslagene vil gi arbeidsinsentiver for flyktninger som kommer til Norge.

Rettspolitisk forening uttaler:

«Det er […] ikke mangel på insentiver som holder denne gruppen fra å delta i arbeidslivet, men reell arbeidsuførhet. Det er ingen tvil om at også flyktninger ønsker å arbeide. For å ha en reell virkning må utfordringene med flyktningers innpass i det norske arbeidsliv løses andre steder enn i trygderegelverket, for eksempel ved å øke insentivene på arbeidsgiversida. Reglene om uføretrygd og alderspensjon er til for å hjelpe dem som ikke er i stand til å arbeide.»

Antirasistisk Senter mener at det ikke er for høye offentlige ytelser som er årsaken til at ikke flere flyktninger arbeider, men:

«… mangelfull språkbeherskelse, manglende relevant arbeidskompetanse, reduserte arbeidsmuligheter grunnet fysiske eller psykiske skader og/eller diskriminering.»

Etter Næringslivets Hovedorganisasjons (NHO) syn vil ikke forslaget om å fjerne særrettigheter for flyktninger i folketrygdloven, påvirke sannsynligheten av overgang til arbeid i særlig stor grad. NHO finner det i tillegg uklart hvor stor restarbeidsevne disse personene har, og om arbeidsevnen er etterspurt i det ordinære arbeidslivet. Den samlede sysselsettingseffekten fremstår derfor, etter NHOs syn, som usikker.

For Landsorganisasjonen i Norge (LO) er det sentralt at flest mulig av flyktningene kommer raskt ut i det ordinære arbeidslivet og får varig fotfeste. Organisasjonen mener at det hovedsporet man bør følge er grunnleggende oppkvalifisering og kompetanseheving blant flyktninger. LO skriver videre:

«Det er viktig at vi ikke lar oss overvelde av fjorårets store tilstrømming av flyktninger og asylsøkere, en situasjon som nå for øvrig er klart endret med en mye lavere tilstrømming, til å gjøre endringer og innstramminger i våre velferdsordninger som kan skape et delt velferdssamfunn. Flyktningsituasjonen må her følges over et lengre tidsrom.»

Selvforsørgingsgraden for kvinner med flukt som innvandringsbakgrunn er på knapt 40 prosent, opplyser MiRA-senteret. Senteret viser til flere forskningsrapporter hvor det fremgår at innvandrer- og flyktningkvinner møter store strukturelle barrierer når de forsøker å få innpass på arbeidsmarkedet. Å stramme inn regelverket for trygdeordninger ytterligere, vil etter MiRA-Senterets mening føre til større økonomisk ulikhet og svekkede rettigheter for kvinner med minoritetsbakgrunn.

Bufdir, Jussbuss og Pensjonistforbundet uttrykker bekymring for at tiltakene vil bidra til økonomisk marginalisering av flyktningene og virke negativt for integreringen av gruppen.

Fagforbundet mener at reduserte ytelser og tiltak ikke løser utfordringene med manglende kompetanse, erfaring og språkferdigheter, og hevder at forslagene vil ha negativ effekt på integrering og overgang til arbeid.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) slutter seg til intensjonen i forslaget om likebehandling mellom personer med flyktningstatus og familiegjenforente, personer med opphold på humanitært grunnlag og nordmenn som vender hjem etter lange utenlandsopphold. Direktoratet slutter seg også til intensjonen om at velferdsordninger i Norge må være bærekraftige over tid og at trygdeordningene ikke må være mer attraktive for innvandrere enn ordninger i sammenlignbare land. De ser nødvendigheten av en trygdelovgivning som er rustet til å håndtere fremtidige situasjoner med store migrasjonsbølger og tilstrømning av asylsøkere.

IMDi vil særlig vektlegge intensjonen om å få til gode insentiver for at flyktninger og andre innvandrere kommer i arbeid. For flyktninger, som for andre, bør det være økonomisk lønnsomt å arbeide fremfor å motta trygd. Direktoratet støtter derfor hovedprinsippene i høringsnotatet om arbeidsinsentiver.

IMDi mener imidlertid at kravet om aktivitet fordrer tilgang på meningsfylte tiltak som gir resultater, gode barnepassordninger og reelle jobbmuligheter som sikrer innpass i arbeidslivet for personer med flyktningstatus og opphold i Norge.

Flere høringsinstanser uttrykker bekymring for at forslagene har negative konsekvenser for integrering og bosetting av flyktninger.

Trondheim kommune mener at regjeringens forslag vil medføre en ekstra stor belastning på kommuner som har bosatt mange flyktninger med funksjonsnedsettelser eller helseutfordringer.

5.4.3 Øvrige generelle synspunkter

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir),Antirasistisk Senter,Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Norges Handikapforbund (NHF), Norske kvinners sanitetsforening (N.K.S.), Norsk Folkehjelp,Unio og NAV Aukra uttrykker bekymring for at konsekvensen av forslagene vil være dårligere livskår for noen av samfunnets mest sårbare grupper. De hevder at levekårsutfordringene denne gruppen allerede er stilt ovenfor, vil kunne forverres med de foreslåtte lovendringene.

Norges Handikapforbund(NHF) mener at regjeringens forslag i særlig stor grad vil svekke funksjonshemmede flyktningers rettsstilling og muligheter.

Norsk Folkehjelp er bekymret for at regjeringens forslag til endringer i trygderegelverket for flyktninger vil bidra til å skape en ny økonomisk underklasse i Norge.

Unio advarer mot at nivået på ytelsene i trygderegelverket settes så lavt at det ikke er mulig å leve av stønadene. Dette vil særlig gå ut over syke og eldre flyktninger som vil ha vansker med å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Flere høringsinstanser uttrykker bekymring for at forslagene vil lede til økt barnefattigdom i Norge, og at dette vil lede til utenforskap. Dette gjelder Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Antirasistisk Senter, Juridisk rådgiving for kvinner (JURK), Jussbuss, Rettspolitisk forening, Norske kvinners sanitetsforening, Bergen kommune, Larvik kommune, Oslo kommune, Sandnes kommune, Stavanger kommune, Fagforbundet, Mellomkirkelig råd, NAV Aukra, Norges Handikapforbund, Pensjonistforbundet og Unio.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) etterlyser et helhetlig perspektiv i arbeidet mot fattigdom. Direktoratet viser til målsetningene i regjeringens strategi Barn som lever i fattigdom (2015–2017), som skal forebygge fattigdom og gi flere barn en vei ut av fattigdom. Direktoratet mener at de foreslåtte endringene vil kunne føre til en forverret økonomisk situasjon for flyktninger og deres barn, som allerede er en utsatt gruppe.

Oslo kommune uttaler:

«Forslagene vil kunne føre til økt fattigdom, og økt barnefattigdom, i en befolkningsgruppe som allerede er økonomisk marginalisert. Det har over tid vært en omfattende satsning for å redusere barnefattigdom i Norge. Tiltakene har særlig vært rettet inn mot barnefamilier. Flyktninger med varig nedsatt arbeids- og inntektsevne vil ikke lenger få innvilget en stønad som gir fast og forutsigbar inntekt. Barna vil vokse opp i vedvarende fattigdom med foreldre som lever på (utilstrekkelige) midlertidige inntekter.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) påpeker at for uføre flyktninger med barn vil fraværet av barnetillegg til supplerende stønad utgjøre en forskjell på om lag 37 000 kroner for hvert barn per år.