Prop. 9 L (2018–2019)

Endringer i rettsgebyrloven (justering av gebyrer)

Til innholdsfortegnelse

3 Økt gebyr på forliksklage

3.1 Gjeldende rett

Rettsgebyret utgjør i 2018 1 130 kroner, jf. rettsgebyrforskriften § 2-1. Det følger av forarbeidene til rettsgebyrloven at det er lagt opp til et system hvor gebyrene knyttet til R vil tilsvare kostnadsdekning for tjenestene hvis grunngebyret blir regelmessig justert. Det følger av Prop. 15 L (2016–2017) punkt 3.4 at det tas sikte på årlige justeringer av R. Rettsgebyret er i regjeringens forslag til statsbudsjett i Prop. 1 S (2018–2019) på 1 150 kroner i 2019.

Gebyret for forliksklage påløper selv om saken senere blir trukket eller avvist, jf. rettsgebyrloven § 7 første ledd første punktum. Trekkes forliksklagen før pålegg om tilsvar eller innkalling er sendt innklagede, påløper imidlertid ikke gebyr, jf. annet ledd. Er gebyr allerede betalt, tilbakebetales dette. Det påløper ikke gebyr dersom en forliksklage blir avvist på grunn av manglende gebyrbetaling.

3.2 Nærmere om forslaget

Etter bestemmelsen for gebyrfastsetting skal gebyr ikke settes høyere enn selvkost, og som hovedregel ikke lavere enn selvkost. Gebyret (1 150 kroner i 2019) for behandling av en sak i forliksrådet er lavere enn selvkost, noe som gir rom for en viss gebyrøkning.

Tabell 3.1 Forliksklage

Ressursbruk

Lønn

1139

IKT-systemer

92

Porto og papir

74

Totalt

1305

Politidirektoratet har beregnet kostnadene for å tilby tjenesten (selvkost) til å være 1 305 kroner. På basis av Politidirektoratets beregninger foreslås et gebyr tilsvarende 1,15 ganger rettsgebyr, dvs. 1 322,5 kroner basert på størrelsen på rettsgebyret fra og med 1. januar 2019. En gebyrøkning på 192,5 kroner er beskjeden. Kostnadene forbundet med forliksrådsbehandling er fortsatt lave sammenlignet med behandling i domstolene. Gebyrøkningen antas derfor ikke å påvirke bruken av forliksråd i nevneverdig grad. Forliksrådsbehandling er i noen saker en forutsetning for domstolsbehandling.

Departementet har ved beregningen av gebyret sett hen til Finansdepartementets retningslinjer for gebyr- og avgiftsfinansiering av statlige myndighetshandlinger, jf. rundskriv R-112/15 «Bestemmelser om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering».

3.3 Høringen

Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Domstoladministrasjonen, Brønnøysundregistrene, Skattedirektoratet og Politidirektoratet har ingen merknader til lovforslaget.

ØST politidistrikt støtter forslaget om å øke rettsgebyret for behandlingen av en forliksklage og viser til at forslaget om å øke rettsgebyret slik at det blir tilnærmet lik selvkost, er forelagt alle namsmennene i Øst politidistrikt. Ingen av disse hadde innvendinger eller merknader til forslaget.

Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn (SFN) har ingen merknader til høringen utover at

«det i så fall bør innføres en regel om at det ved beregning av gebyret gjennomføres en avrunding til nærmeste tikrone. Tilsvarende regel for beregning følger av inkassoforskriften § 1-1 tredje ledd og gjør det enklere for alle parter, både for de som skal utmåle, betale og utforme den korrekte beregningen i dommen eller beslutningen.»

Oslo politidistrikt/Namsfogden i Oslo er etter en totalvurdering enig i departementets forslag om å øke rettsgebyret for forliksklager fra dagens 1 R til 1,15 R, men viser til at rettsgebyret for forliksklage har økt prosentvis mye de siste årene etter å ha vært uforandret i en årrekke. Oslo politidistrikt/Namsfogden i Oslo mener derfor at man bør utvise varsomhet med eventuelle ytterligere økninger utover det som nå er foreslått og uttaler:

«Som høringsnotatet presiserer, er det i Finansdepartementets rundskriv R-112/15 lagt til grunn at selvkostprinsippet skal gjelde for fastsettelse av gebyrer for offentlig tjenester. Vi er enige i at dette er et tungtveiende prinsipp som også skal være det førende utgangspunkt for fastsettelsen av rettsgebyret for forliksrådet.
Forliksrådet skal i tråd med formålsparagrafen i tvisteloven § 6-1 (1) legge til rette for at partene får løst saken sin «enkelt, hurtig og billig». Forliksrådet skal være et lavterskeltilbud. Vi mener derfor det er av betydning at rettsgebyret ikke settes for høyt, og om nødvendig også settes lavere enn selvkost dersom rettsgebyret etter en slik beregning skulle gjøre terskelen høy for å bringe en sak inn for forliksrådet.
Det finnes i dag også en rekke utenrettslige tvisteløsningsmekanismer som parter kan bringe saker inn for som et alternativ til forliksrådsbehandling. Flere av disse er enten gratis eller til dels rimeligere å bringe saker inn for enn forliksrådet. For eksempel er Forbrukerrådet/Forbrukerklagenemnda og Parkeringsklagenemnda gratis, og Husleietvistutvalget krever 1 R for klager fra utleier og 0,2 R for klager fra leietaker.
Imidlertid vil enkelte saker måtte bringes inn for forliksrådet fordi det ikke finnes andre alternativer. Det må anses uheldig med store prisforskjeller fordi parter uten alternativer da får et dyrere lavterskeltilbud enn de som har en tvist som kan behandles av en gratis eller rimeligere tvisteløsningsmekanisme. Høringsnotatets argument om at kostnadene for forliksbehandling fortsatt vil være lave sammenlignet med tingrettsbehandling, veier etter vår oppfatning ikke så tungt i et slikt perspektiv.
Det er verdt å minne om at disse andre tvisteløsningsmekanismene til dels er finansiert av offentlige midler. Det fremstår derfor ikke urimelig om også noe offentlige midler tilføres forliksrådsordningen ved å sette rettsgebyret lavere enn selvkost dersom det er nødvendig for å holde prisen for behandling på et rimelig nivå.»

Jussbuss fraråder å øke rettsgebyret for forliksrådet og mener at alternative finansieringsmodeller for forliksrådene bør utredes for fremtiden. Jussbuss uttaler at det må tas hensyn til langt mer enn drifts- og administrasjonskostnader når man fastlegger størrelsen på gebyret, og viser til at:

«Utgangspunktet bør være at rettsgebyrene settes slik at de legger til rette for et rettferdig og rettssikkert tvistesystem, og gir de rette insentiver for forsvarlig domstolsbehandling. Om man mener et slikt «ideelt» rettsgebyr anses for lavt av økonomiske grunner, er dette en ærlig sak, og det kan da foretas en interesseavveining mellom befolkningens tilgang til rettsapparatet og statens behov for økonomisk inndekning. Det bør imidlertid ikke legges ukritisk til grunn at forliksrådene skal være selvfinansierende.»

Jussbuss viser videre til at selv en mindre økning i rettsgebyret særlig vil hindre økonomisk svakerestilte fra å forfølge krav.

Advokatforeningen uttaler at den i utgangspunktet er uenig i selvkostprinsippet når det gjelder tilgang til rettssystemet. Adgang for borgerne til å få tvister løst ved domstolene er grunnleggende i et rettssamfunn, og utgiftene til domstolene bør i hovedsak finansieres over skatteseddelen og ikke via gebyrer etter selvkostprinsippet. Konsekvensen av høye gebyrer kan bli en reell økonomisk hindring for borgernes mulighet til å få løst tvister eller fremmet sine rettigheter. Advokatforeningen uttaler videre:

«Når det gjelder den konkrete foreslåtte økningen, stiller Advokatforeningen spørsmål ved hvorfor kostnadene øker mer enn prisreguleringen som rettsgebyret de siste årene har blitt økt med. Rettsgebyret (R) er sammensatt av grunngebyret R og en multiplikator. Grunngebyret R har økt i betydelig grad de siste ti årene – mye mer enn prisøkningen. Det har således vært en betydelig økning av gebyrinntektene for forliksklage. Nå foreslås det i tillegg å øke multiplikatoren. Etter Advokatforeningens oppfatning fremstår det som naturlig at kostnadene ikke burde øke mer enn prisreguleringen. Dersom det offentliges utgifter til denne tjenesten har økt mer enn prisutviklingen, bør det i stedet foretas en helhetlig gjennomgang av ordningen. I denne forbindelse fremstår det også som relevant å nevne avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformens mål om å redusere de offentlige virksomheters utgifter med 0,5 prosent årlig. Dette burde komme til anvendelse også for behandling av forliksklager.
Advokatforeningen kan på denne bakgrunn ikke stille seg bak en økning av rettsgebyret for forliksklage.»

Jussformidlingen er negative til forslaget og viser til at forliksrådet skal være et lavterskeltilbud. Samfunnet bør legge til rette for tjenester som senker konfliktnivået og legger opp til effektive og rimelige løsninger ved rettslige konflikter. En økning av rettsgebyret vil følgelig kunne undergrave formålet med lavterskeltilbudet. Jussformidlingen uttaler videre at et økt gebyr vil skape et enda større hinder for å ta saken til forliksrådet, og derfor gjøre det vanskelig for ressurssvake parter å gjøre gjeldende sin rett.

3.4 Departementets vurdering

Departementet mener det er rimelig at det betales et gebyr som svarer til utgiftene staten påføres ved behandlingen av forliksklager. Basert på dagens gebyr 1 R (1 130 kroner i 2018), anses økningen på ca. 192,5 kroner, som gir et nytt gebyr på ca. 1 322,5 kroner i 2019, å være beskjeden. Sammenlignet med behandling i de alminnelige domstoler er kostnadene forbundet med en behandling i forliksrådet fortsatt lave.

Advokatforeningen, Jussbuss og Jussformidlingen er alle negative til en gebyrøkning. Departementet er enig i at det er viktig å holde gebyret for forliksklage på et lavt nivå, men er av den oppfatning at en så vidt beskjeden økning ikke vil føre til et større hinder for å ta saken til forliksrådet. Behandlingen av en sak i forliksrådet er, og skal fortsatt være et lavterskeltilbud.

På denne bakgrunn foreslår departementet at gebyret i rettsgebyrloven § 7 første ledd økes fra 1 R til 1,15 R.