Prop. 91 L (2016–2017)

Endringer i ekteskapsloven og bustøttelova m.m. (oppgaveoverføring til kommunene) og lov om overføring av ansvar for kollektivtransport

Til innholdsfortegnelse

3 Vigsler som gjøres av notarius publicus (Barne- og likestillingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet)

3.1 Gjeldende rett

Det følger av ekteskapsloven § 12 at notarius publicus er vigsler.

Etter lov om notarius publicus § 2 er notarialforretninger utførelse av de oppgavene som er lagt til notarius publicus i lov eller forskrift. Vigsler er en av flere slike oppgaver.

Etter lov om notarius publicus § 1 hører notarialforretninger under tingretten, og dommere ved embetet er notarius publicus. For Svalbard er Sysselmannen notarius publicus. I utlandet er norsk utenrikstjenestemann, eller den han eller hun gir fullmakt, notarius publicus. Det følger også at Kongen ved forskrift kan gi andre notarialkompetanse. Etter forskrift om notarius publicus § 2 hører notarialforretningene i Oslo domssogn under byfogdembetet i Oslo. I tillegg følger det at Politimesteren i Øst-Finnmark har full notarialmyndighet, og andre instanser har en avgrenset notarialmyndighet. Når det gjelder overføring av andre notarius publicus-oppgaver, vises det til kapittel 6.

Dersom ekteskapsvilkårene i ekteskapsloven er oppfylt, kan ekteskap inngås ved at brudefolkene møter for en vigsler.1 Notarius publicus er én av flere mulige vigslere. Vigsler utføres av dommere i tingrettene og Oslo byfogdembete i egenskap av å være notarius publicus. Domstolleder kan delegere notarialmyndighet til tjenestemann ved domstolen. Dette innebærer at andre ansatte ved domstolen kan gis myndighet til å foreta vigsler.2 Prøving av ekteskapsvilkårene ble overført til folkeregistermyndigheten i 2004, og gjøres av Folkeregisteret ved de regionale skattekontorene. På bakgrunn av prøvingen utstedes en prøvingsattest, som vigsler skal motta før selve vigselen finner sted.3

3.2 Høringsnotatets forslag til endringer

Barne- og likestillingsdepartementet foreslo i høringsnotat av 1. juni 2016 at myndigheten til å foreta vigsler overføres fra notarius publicus til kommunene. Det ble foreslått å legge myndigheten til ordføreren, varaordføreren og den eller de personer i kommunen som kommunestyret gir slik myndighet. Dette er i samsvar med systemet i ekteskapsloven § 12, hvor vigselsmyndigheten er lagt til personer, og ikke rettssubjekter.

Høringsnotatet la opp til at vigselsmyndigheten skal kunne delegeres til andre enn ordfører og varaordfører. Kommunestyret kan slik sørge for at et tilstrekkelig antall personer i kommunen får vigselsmyndighet. Det ble lagt til grunn at personene med vigselsmyndighet må ha en klar tilknytning til kommunen, enten i form av å være ansatt i kommunen, ansatt på åremål eller folkevalgt. Det ble presisert at delegeringen skal være skriftlig.

I høringsnotatet presiserte departementet at det er viktig å sørge for at de ekteskap som inngås faktisk er gyldige. Det krever blant annet at den som gjennomfører vigselen innehar den nødvendige myndighet etter ekteskapsloven på vigselstidspunktet.

I høringsnotatet ble det foreslått at den vigselsmyndigheten som blir lagt til kommunen ved kommunal representant innebærer en lovfestet plikt til å ha et kommunalt vigselstilbud for egne innbyggere. Plikten inntrer hvis minst én av brudefolkene er bosatt i kommunen. For øvrig ble det uttalt at kommunen kan tilby vigsler til andre kommuners innbyggere og utenfor egen kommunegrense, men at det i så fall krever en del praktiske avklaringer fra kommunens side, blant annet med tanke på økonomi.

Departementet la i høringsnotatet vekt på at vigselsseremonien fortsatt skal ha et høytidelig preg. Departementet mener det kan ivaretas ved å fastsette noen overordnede rammer for vigsler i kommunens regi. Blant annet ble det vist til betydningen av bruk av egnede lokaler og vigselsformular for seremonien. En forskrift kan også gi regler om delegering av myndighet, om tilbud til egne innbyggere og personer bosatt utenfor kommunen, og om økonomiske forhold. Kommunen kan utover de overordnede rammene tilpasse sitt tilbud til lokale ønsker og prioriteringer.

Høringsnotatet presiserte også at kommunens alminnelige vigselstilbud skal være gratis for kommunens egne innbyggere.

I høringsnotatet ble vigselstilbudet for innbyggere på Svalbard behandlet særskilt. Det ble foreslått å videreføre dagens ordning med at Sysselmannen på Svalbard har vigselsmyndighet. Det ble vist til at ordningen fungerer godt, og at departementet derfor mener det ikke er grunn til å endre denne.

3.3 Høringen

Blant de høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget, er meningene delte. Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg støtter forslaget om overføring av vigsler, støtter overføring av oppgavene som er foreslått mer generelt, eller uttaler at de kan påta seg oppgavene. I alt gjelder det 47 høringsinstanser:

Kommunene Andøy, Askim, Askøy, Aurskog-Høland, Brønnøy, Finnøy, Fitjar, Fjell, Fredrikstad, Gjerdrum, Gjesdal, Grimstad, Hobøl, Larvik, Lillehammer, Lødingen, Masfjorden, Midtre Gauldal, Moss, Nannestad, Oppegård, Os, Oslo, Rana, Rennesøy, Rollag, Rømskog, Sandnes, Sarpsborg, Seljord, Sola, Sortland, Stavanger, Stord, Time, Tromsø, Trysil, Tysnes, Tønsberg og Vinje, Telemark fylkeskommune, Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Bergen tingrett, Oslo byfogdembete, Domstoladministrasjonen, Sysselmannen på Svalbard og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Noen kommuner sier at de ikke har innvendinger mot forslaget. Det gjelder Hammerfest, Kristiansand, Rælingen, Trondheim og Trysil.

16 kommuner har i høringen eksplisitt uttalt at de ikke støtter forslaget om overføring av vigselsmyndighet til kommunene, eller at de er skeptiske til forslaget. Det er:

Asker, Bærum, Eidskog, Enebakk, Engerdal, Hå, Klepp, Lardal, Narvik, Nesodden, Ski, Stjørdal, Sørfold, Tinn, Vadsø og Åmot.

Fra de høringsinstansene som har støttet forslaget, har det særlig vært trukket fram at forslaget vil gi bedre tilgjengelighet, både ved at vigsler kan gjennomføres så nær innbyggerne som mulig og ved at det kan gjøres lokale tilpasninger. Flere kommuner har også uttalt at de kan ivareta denne oppgaven på en god måte, forutsatt at de får tilført ressurser for å gjøre det. Det har også vært trukket fram at etter at prøvingen av ekteskapsvilkårene ble overtatt av folkeregistermyndigheten for noen år siden, er ikke vigsler lenger en «naturlig» oppgave for domstolene.

Fra de høringsinstansene som er negative til forslaget, er det særlig trukket fram at forslaget ikke vil styrke lokaldemokratiet, at det vil være uheldig med tanke på ressursbruk og de folkevalgtes rolle, og at det ikke vil gi bedre tilgjengelighet eller tjenester for innbyggerne.

Nedenfor vil departementet trekke fram noen av de vesentligste synspunktene som er kommet fram i høringen.

En del kommuner uttaler seg om hvorvidt forslaget vil gi bedre tilgjengelighet for innbyggerne. Fitjar kommune er positiv til forslaget, og de: «meiner at det gjev eit betre tenestetilbod til innbyggjarane. Dersom kommunen held vigselsmynde vil det gje eit godt lokalt tilgjenge for dei som ønskjer ei borgarleg vigsle, det gjev også betre høve til å gjera lokale tilpassingar for den seremonielle delen av vigsla.» Også Bergen tingrett, Gjesdal kommune, Sandnes kommune, Stord kommune og Tysnes kommune mener forslaget letter tilgjengeligheten for brukerne.

Moss kommune skriver at de foreslåtte oppgaveendringene er riktige med utgangspunkt i at tjenestene skal utføres så nær innbyggerne som mulig.

Andre kommuner er derimot uenige i at forslaget vil gi bedre tilgjengelighet. Bærum kommune skriver at: «forslaget i praksis verken vil effektivisere tjenesten, forbedre tilgjengeligheten for publikum eller øke vigselens seremonielle karakter.» Asker kommune uttaler det samme.

Askøy kommune har uttalt at de er litt betenkt med hensyn til departementets kommentar om at kommunene har lokaler som er egnet og kan gjøres tilgjengelige for vigsler. De sier det vil være vanskelig å legge til rette for et eget vigselsrom i rådhuset. Også Nannestad kommune kommenterer at kommunen må ha tilgang til egnede lokaler som skaper en seremoniell ramme rundt vigselen, og uttaler at dersom oppgaveoverføringen blir finansiert ved statlige overføringer, vil de kunne ta på seg denne oppgaven.

Mange høringsinstanser har påpekt at forslaget om overføring av vigsler ikke vil gi mer lokaldemokrati, og at oppgaven ikke gir kommunen noe mer skjønnsutøvelse. Andøy kommune skriver at: «Flere av oppgavene som her er foreslått overført kommunene framstår som relativt marginale (vigsel, forurensning, skogbruk), og Andøy kommunestyre kan ikke se at disse vil gi vesentlig effekt i form av styrking av lokaldemokratiet og lokalt selvstyre.»

Tysnes kommune skriver i sitt høringssvar at de «er positiv til at mynde vert overført til kommunen og meiner at det gjev eit betre tenestetilbod til innbyggjarane […] Overføringa har positiv effekt i høve til mål om betre tenesteproduksjon […] Overføringa har liten effekt i høve til mål om styrka kommunalt sjølvstyre.» Fitjar kommune mener også at forslaget gir bedre tjenestetilbud til innbyggerne. Os kommune støtter generelt de foreslåtte endringene i høringsnotatet, og uttaler at de ser det som «viktig at vedtaksmynde er nærast mogleg brukaren og at kommunen er primærkontakt for innbyggjarane.»

En del kommuner har i sine høringssvar påpekt at forslaget ikke vil effektivisere tjenesten, og er skeptiske til ressursbruken. Både Bærum kommune og Asker kommune har vurdert at forslaget i praksis ikke vil effektivisere tjenesten.

Tinn kommune er skeptisk til ressursbruken og uttaler: «For en liten kommune vil dette ansvaret medføre mye merarbeid, problemer med å kvalitetssikre og sannsynligvis økte kostnader i forhold til økonomiske overføringer. Dagens ordning gir alle innbyggere en mer kvalitetssikret vigsel, for de få årlige vigslene dette måtte gjelde.»

Vadsø kommune uttaler at en desentralisering synes både uøkonomisk og unødvendig, og at de har inntrykk av at en slik overføring heller ikke er etterspurt.

Flere kommuner uttaler seg om behovet for delegering av vigselsmyndigheten, og de fleste er positive til en slik delegeringsmulighet.

Oslo kommune skriver i sin uttalelse: «Kommunen kan godt ivareta ansvaret for borgerlige vielser til kommunens egne borgere. For kommunene er det viktig at man selv kan avgjøre hvor mange og hvem i kommunene – i tillegg til ordfører og varaordfører – som skal ha vigselsmyndighet. Dette hensynet synes ivaretatt i forslaget.»

Askøy kommune sier at forslaget om delegering gjør at belastningen på den enkelte ikke trenger bli så stor.

Oslo byfogdembete har uttalt: «Det fremgår av merknadene til ekteskapsloven § 12 at plikten til å vie avgrenses til å gjelde kommunens egne innbyggere. Vi antar at det fortsatt blir et tilbud om borgerlige vigsler for brudepar fra utlandet.»

En del av forslaget var at kommunene kan tilby vigsler også utenfor kommunegrensen. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) uttaler i forbindelse med det at de er: «skeptiske til høringsnotatets forslag om at kommunene skal ha anledning til å bestemme at de i kommunen med vigselskompetanse også kan vie utenfor kommunegrensen. Særlig sett i sammenheng med den brede adgangen til delegasjon av vigselsretten som forslaget legger opp til, vil dette skape en uoversiktlig situasjon knyttet til hvem som har vigselsrett og hvor langt kompetansen går.»

Oslo byfogdembete er en av få som uttaler seg om behovet for overordnede regler om det kommunale vigselstilbudet: «Det er foreslått at departementet ved forskrift kan gi overordnede regler om det kommunale vigselstilbudet. Vi tillater oss å gi utrykk for at det også for kommunene bør være et felles regelverk som sikrer den formelle gjennomføringen av vigslene og en viss formell ramme rundt seremoniene.»

Bufdir har uttalt om dette at de: «mener at forslagene i stor grad ivaretar behovet for endringer i loven når vigselsmyndigheten skal overføres til kommunene. Vi er også enig i forslaget om at det lages en forskrift som setter overordnete rammer for tilbudet og gjennomføringen av vigsler i kommunal regi. I all hovedsak slutter vi oss til hva høringsnotatet skisserer at en slik forskrift bør inneholde.» Også enkelte kommuner ser behovet for praktiske avklaringer før vigsler kan inngå i kommunens portefølje, slik som Rana kommune og Brønnøy kommune.

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg om økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget. Oslo byfogdembete uttaler: «Det er i notatet vist til at dagens om lag 8 000 vigsler per år representerer en ressursbruk på åtte saksbehandlerårsverk i domstolene. Det bemerkes at det ikke uten videre kan legges til grunn at det rent faktisk medgår åtte årsverk i de domstolene som har vigsler som oppgave, vel 60 tingretter og Oslo byfogdembete. Ressursfordelingsmodellen alene gir ikke noe eksakt svar på dette.»

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg om behovet for opplæring. Bufdir har uttalt at dette er nødvendig og viktig. Tromsø kommune har sagt at: «En overføring av oppgavene må skje slik at kommunen får tilstrekkelig tid til forberedelser og opplæring.»

3.4 Barne- og likestillingsdepartementets vurdering og forslag

3.4.1 Innledning

På bakgrunn av høringsuttalelsene finner Barne- og likestillingsdepartementet støtte til å gå videre med forslaget. Et flertall av de som uttalte seg er positive til overføring av vigselsmyndighet fra domstolene til kommunene.

Departementet viser til at det har vært et ønske om å tilføre kommunene nye oppgaver, blant annet for å øke tilgjengeligheten av det offentliges tjenester. I høringen har det kommet både støtte og motforestillinger til argumentet om at overføring av oppgaven vil gi bedre tilgjengelighet. Departementet legger til grunn at en overføring av vigselsmyndighet fra domstolene til kommunene vil gi innbyggerne et bedre tilgjengelig vigselstilbud, blant annet i form av kortere reisevei for mange. Departementet er enig i at dagens tilbud fungerer bra, men mener at kommunale vigsler i større grad kan tilpasses til brudeparets ønsker enn det vigsler i regi av domstolen kan. Vigsler er heller ikke en «naturlig» oppgave for domstolene, slik også Oslo byfogdembete har uttalt.

Domstolenes rolle i forbindelse med vigselen er i all hovedsak av seremoniell karakter, men likevel slik at vigsleren har ansvar for å forvisse seg om at vilkårene for inngåelse av ekteskap er oppfylt. Bufdir har vist til at «vielser har en del formelle sider som vigsler har en plikt til å påse at er i orden før gjennomføring av vielser». Det er likevel ikke behov for den særlige kompetansen domstolene har, for å utføre denne oppgaven, slik også Bergen tingrett har påpekt i sitt høringssvar.

3.4.2 Vigselsmyndighet – hvem som skal gjennomføre vigsler

Barne- og likestillingsdepartementet foreslår at myndigheten til å foreta vigsler i kommunene tillegges ordførere, varaordførere og kommunalt ansatte eller folkevalgte som kommunestyret selv gir slik myndighet.

Noen kommuner mener det er uheldig dersom vigsler skal utføres av folkevalgte. Blant annet uttaler Eidskog kommune at det kan være uheldig «både med hensyn til de folkevalgtes tidsbruk og muligens uheldig rollefordeling.» Departementet er ikke enig i at det er uheldig at folkevalgte får en slik oppgave. Departementet foreslår at ordførere og varaordførere får vigselsmyndighet direkte i loven. I tillegg kan kommunestyret selv velge om de vil gi vigselsmyndighet til andre folkevalgte. Departementet vil imidlertid peke på at det kan være hensiktsmessig at det også tilbys vigslere som er politisk nøytrale.

Det vil ofte ikke la seg gjøre at ordfører og varaordfører forestår alle vigslene selv, i alle fall ikke i kommuner med mange vigsler. Departementet finner det mest hensiktsmessig at det er opp til hver enkelt kommune å beslutte hvem i kommunen som bør kunne utføre vigsler. Selv om vigselsmyndigheten er lagt til personer i kommunen, og ikke kommunen som sådan, vil det være kommunestyrets ansvar å sørge for vigslere i kommunen. Dersom ordfører og varaordfører ikke kan påta seg vigselsoppdragene, eller det av andre grunner er hensiktsmessig, må kommunestyret delegere vigselsmyndighet til andre. En slik regulering tar høyde for at det er store forskjeller mellom kommuner i Norge, blant annet når det gjelder antall ansatte. Enkelte høringsinstanser har vært opptatt av muligheten for å oppnevne et tilstrekkelig antall vigslere. Departementet ønsker å legge til rette for dette.

Etter dagens ordning kan domstolleder delegere myndigheten til å utføre vigsler til tjenestemenn ved domstolen. Det er derfor ikke noe nytt at myndighet som vigsler kan tilkomme flere personer enn de konkrete personene som er nevnt i lov eller forskrift, og at det til en viss grad vil bero på skjønn hvem slik myndighet kan delegeres til. Departementet foreslår at kommunestyret kan gi vigselsmyndighet til «kommunalt ansatte eller folkevalgte». Denne formuleringen er noe endret fra høringen for å tydeliggjøre bedre hvem som kan gis vigselsmyndighet. Personene som kan få slik myndighet må enten ha et ansettelsesforhold i kommunen eller være folkevalgt i kommunen. Ansettelsesforholdet kan være fast eller midlertidig.

Kommunen må vurdere hvilke personer som er egnet til å inneha vigselsoppgaven. Det er bare kommunestyret som kan tildele vigselsmyndighet. Kommunestyret kan ikke delegere tildelingsmyndigheten til andre i kommunen. I høringsnotatet har departementet uttalt at vigselsmyndigheten som utgangspunkt bør være knyttet til folkevalgte og ansatte i kommunens administrative ledelse. Asker kommune har påpekt i sin høringsuttalelse at dette kan være vanskelig fordi det kan være behov for et større antall vigslere eller vigslere uten andre lederoppgaver i kommunen. Departementet er enig i dette, og har med den nye formuleringen tydeliggjort at det ikke er nødvendig at det er noen i kommunens ledelse som utfører vigsler. For eksempel kan kommunen ansette noen for å utføre denne oppgaven dersom de anser det mest hensiktsmessig.

Det er viktig at kommunen legger til rette for vigselens seremonielle karakter, uavhengig av hvem som gjennomfører vigselen. Departementet mener at rammen rundt vigselen, som bruk av det borgerlige vigselsformularet og lokale, er av størst betydning for om seremonien oppleves høytidelig og verdig.

Det er viktig å sørge for at de ekteskap som inngås er gyldige. Det kreves blant annet at den som gjennomfører vigselen har myndighet etter ekteskapsloven. Dersom vigsleren ikke har myndighet på vigselstidspunktet, blir ekteskapet en nullitet, det vil si at det blir betraktet som ikke å være inngått uten at en ugyldighetssak må reises. Av hensyn til etterprøvbarhet påpekte departementet i høringsnotatet behovet for skriftlige delegeringsfullmakter. Hå kommune har uttalt at de er kjent med at det i en del mindre kommuner ikke er tilstrekkelig med ressurser til oppdatering av reglement ved flytting eller endring av oppgaver. Departementet viser til at kommunene på mange områder delegerer myndighet og har et ansvar for at slike delegeringer er korrekte og oppdaterte. I kommuneloven § 39 nr. 2 fastslås at kommunestyret har plikt til å «vedta reglement for delegasjon av avgjørelsesmyndighet» etter at nytt kommunestyre er valgt. Dette skal gjøres innen 31. desember året etter at kommunestyret ble konstituert. Kommunestyret kan for øvrig også på andre tidspunkt vedta delegeringer dersom det er behov for det. Departementet vil understreke betydningen av at slik delegering gjøres både ved oppstart av vigselstilbudet, etter valg av nytt kommunestyre og ellers når det er behov. Bestemmelsen i kommuneloven sier også at sist vedtatt reglement gjelder inntil nytt er vedtatt. Kommunestyret vil derfor ha plikt etter denne bestemmelsen til å sørge for delegering av myndighet også når det gjelder vigsler. For øvrig bør også den som har fått vigselsmyndighet passe på at det formelle rundt vigselsmyndigheten er i orden.

Vigselsmyndigheten vil opphøre dersom en folkevalgt ikke lenger er folkevalgt eller ansettelsesforholdet i kommunen avsluttes. Vigselsmyndigheten vil også kunne opphøre dersom kommunestyret trekker tilbake delegeringen.

3.4.3 Hvem skal få tilbud om vigsel i kommunen?

I tråd med høringsnotatet foreslår Barne- og likestillingsdepartementet at vigselsmyndigheten som er lagt til kommunen innebærer en plikt til å ha et vigselstilbud til egne innbyggere. Det er tilstrekkelig at én av brudefolkene er bosatt i kommunen for at plikten skal gjelde. Som en hovedregel vil dermed brudefolk som ikke er bosatt i kommunen, ikke ha noen rett til å få inngå ekteskap der. Hvem som anses å være bosatt i kommunen vil følge av de alminnelige regler om folkeregistrering av bostedsadresse, jf. folkeregisterloven med forskrifter.

Kommunen kan likevel velge å tilby vigsler også for andre kommuners innbyggere. Brudefolkene kan da selv vurdere egen kommunes tilbud opp mot sine personlige ønsker for vigselen og eventuelt etterspørre vigsel i en annen kommune. Det vil også være mulig å avtale vigsel i hjemkommunen med vigsler fra en annen kommune.

Et viktig prinsipp for kommunale vigsler er at kommunens alminnelige vigselstilbud skal være gratis for kommunens egne innbyggere. Dersom kommunen åpner for at vigsler kan skje utenfor kommunens ordinære lokaler, utover ordinære åpningstider eller for brudefolk som ikke er bosatt i kommunen, kan kommunen kreve dekket merkostnader ved dette. Eksempler på slike kostnader er utgifter for vigsleren og kostnader knyttet til bruk av kommunale lokaler. Kommunen må i så fall regulere hvilke kostnader som kan kreves dekket. Det skal ikke være anledning for kommunen til å ta betaling for gjennomføring av vigsler ut over dekning av nødvendige, påregnelige merkostnader. Krav fra kommunen om dekning av slike kostnader må avtales med brudeparet på forhånd.

Oslo byfogdembete har i sitt høringssvar vist til at det er behov for et vigselstilbud for utenlandske brudepar. Ekteskapsloven bygger på en forutsetning om at de som oppfyller vilkårene for inngåelse av ekteskap og kravene til prøving, har krav på vigsel i Norge. Også de som bare oppholder seg midlertidig i landet, har på disse vilkårene krav på vigsel. I dag kan utenlandske statsborgere som har lovlig opphold, men ikke er fast bosatt her i landet, inngå ekteskap i Norge etter norsk rett, uten at det koster noe. Også i disse tilfellene vil det være folkeregistermyndigheten som prøver om ekteskapsvilkårene er oppfylt, jf. ekteskapsloven § 7 bokstav h og k.

For å videreføre gjeldende tilbud om vigsel til personer som ikke er fast bosatt i Norge, foreslår departementet at kommunenes og Sysselmannen på Svalbard sitt tilbud om borgerlig vigsel også skal gjelde for utenlandske brudepar. Det samme gjelder for norske statsborgere som er bosatt i utlandet. Domstolene og Sysselmannen på Svalbard tilbyr vigsler for disse gruppene i dag. Departementet viser til at det i høringsnotatet ikke ble foreslått noen endringer for disse gruppene. Ved en overføring av vigselsoppgaven til kommunene, mener departementet at det samme utgangspunktet som i dag bør gjelde. Det innebærer at brudepar som ikke er bosatt i Norge, også skal få benytte seg av det alminnelige vigselstilbudet uten å måtte betale for dette. Siden disse gruppene ikke er «innbyggere» i noen bestemt kommune, må dette løses slik at alle kommuner har plikt til å foreta vigsler for disse brudeparene, gitt at vilkårene for øvrig er oppfylt. Dette foreslås å framgå uttrykkelig av loven.

3.4.4 Særlig om stedlig kompetanse

Situasjonen for notarius publicus, som er vigslere i dag, er at de har vigselsmyndighet også «utenfor det vanlige embetsdistriktet», jf. ekteskapsloven § 12 første ledd bokstav b. Det vil i praksis si at de ikke har en stedlig avgrenset vigselsmyndighet. I lovforarbeidene, Ot.prp. nr. 28 (1990–91), framkommer det av merknaden til § 12 at departementet hadde åpnet for en praksis med oppnevning av hjelpedommere i tilfeller der brudeparet ønsket en spesiell dommer, og departementet ønsket, som ledd i en bedret service, å lovfeste en rett for notarius publicus til å utføre vigsler utenfor embetsdistriktet.

Når det gjelder den stedlige kompetansen til prest og forstander i trossamfunn eller tilsvarende i livssynssamfunn, er det ikke nærmere regulert i ekteskapsloven. Ifølge rundskriv Q-20/2016 til ekteskapsloven, er det det tjenestedistrikt som er oppgitt i registreringsmeldingen etter trossamfunnsloven § 14, som er bestemmende for vigslerens stedlige kompetanse. Det er ikke gitt særskilt hjemmel i ekteskapsloven for at forstandere eller prester i registrerte trossamfunn eller livssynssamfunn skal kunne foreta vigsler utenfor eget tjenestedistrikt. Når det gjelder stedlig kompetanse for prester i Den norske kirke, følger det av forskrift4 at en ordinert prest i Den norske kirke kan utføre vigsler utenfor sitt eget tjenestedistrikt med samtykke fra sokneprest i det aktuelle tjenestedistrikt.

Departementet ønsker en fleksibel løsning for kommunale borgerlige vigsler og mener derfor at vigslere i kommunene bør ha vigselsmyndighet uten noen stedlig avgrensning. Praksisen som har vært lovfestet for notarius publicus bør etter departementets syn videreføres. Det innebærer at en kommunal vigsler kan gjennomføre en vigsel i hele landet, selv om han eller hun ikke vil ha noen plikt til det. Uansett hvor vigselen gjennomføres, må vigsleren forholde seg til sin kommunes rammer for gjennomføring av vigsler, for eksempel når det gjelder dekning av merutgifter.

3.4.5 Vigselsmyndighet og ugyldighet

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har i sin høringsuttalelse tatt opp spørsmålet om hva som skjer dersom vigsleren går utover sine fullmakter, og hvilken betydning det vil ha for ekteskapets gyldighet.

Som Bufdir tar opp i sin høringsuttalelse, er det viktig at vigsler ikke går utover sin fullmakt. Når det gjelder stedlig kompetanse, innebærer forslaget fra departementet at det ikke blir en aktuell problemstilling med tanke på ugyldighet at vigsler har gjennomført en vigsel utenfor kommunegrensen. Departementet vil likevel knytte noen kommentarer til ugyldighet mer generelt. Det er ikke uttømmende regulert i ekteskapsloven i hvilke tilfeller vigslers overskridelse av myndighet medfører ugyldig ekteskap. Når det gjelder ugyldige vigsler mer generelt, finner departementet grunn til å vise til NOU 1986: 2 Innstilling til ny ekteskapslov del 1 side 66:

En vigsel er uten virkning dersom den er foretatt av myndighet som ikke kan foreta vigsler, eller det ikke er gått frem som bestemt i lovens § 27 annet ledd. Bestemmelsen innebærer at ekteskap er ugyldig dersom vigsel er foretatt av en person som overhodet ikke har vigselsmyndighet. Den omstendighet at en som har slik myndighet, har overskredet sin kompetanse, for eksempel viet utenfor sitt distrikt, er ikke ugyldighetsgrunn […].

Dette er også lagt til grunn i Ot.prp. nr. 28 (1990–91) om lov om ekteskap side 26, der det framgår:

En vigsel foretatt her i landet er ugyldig hvis den ikke er utført av en myndighet som kan foreta vigsel. […] Det har ingen innflytelse på vigselens gyldighet […] at vigselsmannen har overskredet grensene for sin myndighet.

Departementet mener dette utgangspunktet må gjelde også for kommunale vigsler. Det følger av ekteskapsloven § 16 at ekteskapet må inngås på den måten ekteskapsloven § 11, jf. § 12, tilsier. I tillegg må det foreligge en gyldig prøvingsattest i henhold til ekteskapsloven § 10. At vedkommende som gjennomfører vigselen ikke har vigselsmyndighet, for eksempel fordi ansettelsesforholdet er avsluttet, medfører ugyldighet. Departementet finner støtte for dette i de nevnte forarbeidene. At den kommunale vigsleren ellers overskrider sin myndighet ved å handle i strid med kommunalt regelverk, om for eksempel tidspunkt eller lokale for vigsel, medfører ikke ugyldighet.

Bestemmelsen i ekteskapsloven § 16 andre ledd om at etter begjæring fra begge partene kan ekteskapet likevel godkjennes som gyldig når særlige grunner foreligger, vil også gjelde for kommunale vigsler. Det er fylkesmannen i Oslo og Akershus som behandler slike begjæringer.

3.4.6 Vigselsseremonien

Utøvelse av vigselsmyndighet er en myndighetshandling, men en vigsel skal også ha en seremoniell karakter. Bruk av egnede lokaler vil være av betydning for hvordan en vigselsseremoni oppfattes. Departementet har i høringen lagt til grunn at kommunene har rådhus, kommunehus eller andre lokaler som er egnet og kan gjøres tilgjengelig for vigsler. Enkelte høringsinstanser har uttalt at det kan bli utfordrende å finne egnede lokaler, men departementet kan ikke se at dette er noen vesentlig innvending mot forslaget. Det vises til at det også ved vigsler i domstolene har vært utfordringer knyttet til tilgang på egnede lokaler. Departementet er klar over at samtlige kommuner ikke umiddelbart vil ha ideelle lokaler tilgjengelig ved tidspunkt for overføring av oppgaven, men det forutsettes at kommunene over tid gjør tilpasninger ut fra de mulighetene de har.

Det borgerlige vigselsformularet, som er en tekst som vigsler leser under seremonien, skal benyttes ved gjennomføring av borgerlige vigsler. Det borgerlige vigselsformularet er fastsatt ved kgl. res. 19. januar 1996 med hjemmel i ekteskapsloven § 15 og vil også gjelde for kommunale vigsler. Vigselsformularet setter et minimumskrav til innholdet i vigselen, men det er også rom for å tilpasse seremonien med for eksempel tekst og musikk utover dette, dersom brudeparet ønsker det.

3.4.7 Forskrift om det kommunale vigselstilbudet

I høringsnotatet ble det foreslått en lovhjemmel som gir Barne- og likestillingsdepartementet anledning til å fastsette forskrift med overordnede regler for det kommunale vigselstilbudet. Departementet foreslår å presisere noe nærmere hva forskriften kan regulere. Forskriften kan gi overordnede regler om tilgjengelighet og betaling. Innenfor rammene som forskriften gir, skal kommunene ha et handlingsrom. De kan tilpasse sitt vigselstilbud til lokale ønsker og prioriteringer, for eksempel med hensyn til hvem som skal ha vigselsmyndighet, og tid og sted for vigsler og innholdet i seremonien utover selve vigselsformularet. Kommunene bestemmer selv om de lokale tilpasningene skal framgå av egen forskrift eller vedtas på annen måte.

3.4.8 Vigselsmyndighet på Svalbard

På Svalbard er det i dag Sysselmannen på Svalbard som har vigselsmyndighet i kraft av å være notarius publicus. Departementet mener at det ikke er grunn til å gjøre endringer i dagens ordning med at Sysselmannen som statens øverste representant har vigselsmyndighet for personer som er bosatt på Svalbard og for tilreisende som ønsker å gifte seg der. Dette er en ordning som fungerer godt og gir god tilgjengelighet for de som ønsker borgerlig vigsel på Svalbard. Departementet anser det derfor som mest hensiktsmessig at Sysselmannen på Svalbard fortsatt ivaretar oppgaven som vigsler på Svalbard. Det foreslås derfor ingen realitetsendring i ekteskapsloven § 12 knyttet til vigselsmyndighet på Svalbard, men det presiseres i lovteksten at det er Sysselmannen på Svalbard (ikke notarius publicus) som har denne myndigheten.

Sysselmannen på Svalbard støtter forslaget, men uttaler følgende om behov for en delegeringsbestemmelse:

I dag har forskriften om notarius publicus av 3. mai 2002 i § 3 første ledd nr. 5 en bestemmelse om at Sysselmannen på Svalbard kan delegere notarialmyndigheten til tjenestemann ved Sysselmannsbestillingen. (…) For å unngå eventuell tvil om adgangen til å delegere vigselsmyndigheten til andre ansatte hos Sysselmannen på Svalbard enn sysselmannen selv, foreslår vi at det tas inn en tilsvarende bestemmelse om delegasjonsmyndighet i ekteskapsloven § 12 første ledd bokstav d.

Som alminnelig regel er det adgang til intern delegering innen ett og samme organ, til bestemte personer eller avdelinger. Det gjelder så langt det er faglig forsvarlig og noe annet ikke følger av lov eller delegeringsvedtak. Ut i fra dette vil Sysselmannen på Svalbard kunne delegere vigselsmyndighet til andre tjenestemenn ved sysselmannskontoret. Departementet finner det likevel hensiktsmessig at dette presiseres i loven, slik Sysselmannen på Svalbard etterspør. Departementet foreslår derfor at det inntas en delegeringsbestemmelse for Sysselmannen på Svalbard i § 12 første ledd bokstav d, andre punktum.

3.4.9 Vigselsmyndighet for norske utenrikstjenestemenn

Norsk utenrikstjenestemann, og den han eller hun gir fullmakt, er notarius publicus og har dermed vigselsmyndighet, jf. lov om notarius publicus § 1. Norsk utenrikstjenestemann har også myndighet til å utføre vigsler med hjemmel i ekteskapsloven § 12 bokstav c, jf. utenrikstjenesteloven § 14. Utenriksdepartementet vurderer at dersom delegeringsadgangen som følger av lov om notarius publicus faller bort, vil det ikke få noen innvirkning på vigselsretten for norske utenrikstjenestemenn. I praksis har det ikke vært aktuelt å delegere myndighet til å utføre vigsler til for eksempel lokalt ansatte på utenriksstasjonene. Barne- og likestillingsdepartementet legger Utenriksdepartementets vurderinger til grunn og foreslår derfor ikke videreføring av delegeringsadgangen som følger av lov om notarius publicus § 1 når vigsler tas ut av bestemmelsen om notarialforretninger.

3.4.10 Om endringene for øvrig

Politimesteren i Øst-Finnmark har myndighet til å foreta vigsler i kraft av å være notarius publicus, jf. lov om notarius publicus § 1 fjerde ledd jf. forskrift om notarius publicus § 2 andre ledd nr. 1. Når personer i kommunen får myndighet til å utføre vigsler, er det ikke lenger behov for at politimesteren i Øst-Finnmark også har dette. Denne ordningen videreføres derfor ikke.

Ved at henvisningen til notarius publicus fjernes, og de kommunale myndighetspersonene og Sysselmannen på Svalbard nevnes eksplisitt i ekteskapsloven, vil samtlige instanser med vigselsmyndighet framgå direkte av ekteskapsloven § 12. Departementet mener dette vil være en fordel.

Den foreslåtte lovendringen i ekteskapsloven § 12 med uttømmende opplisting av vigslere og hvor henvisningen til notarius publicus fjernes, krever en lovendring i lov om notarius publicus § 2 første ledd, hvor vigsler er listet opp som en notarialforretning. Det foreslås derfor at henvisningen til vigsler i § 2 første ledd oppheves.

En overføring av vigselsoppgaven til kommunen krever endring i forskrift av 20. november 1992 om registrering og melding av vigsel §§ 1 og 3. § 3 om at vigsel ved notarius publicus føres i embetets protokoll oppheves. § 1 om hvem som skal føre vigselsbok får en ny bokstav e) om ordførere, varaordførere og kommunalt ansatte eller folkevalgte som kommunestyret selv har gitt vigselsmyndighet.

3.4.11 Iverksetting

Ved en overføring av borgerlige vigsler fra domstolene til kommunene, vil det være behov for at kommunene får tilstrekkelig tid til forberedelser. Flere høringsinstanser har påpekt behovet for opplæring og praktiske avklaringer. Kommunene vil trenge noe tid for å få på plass rammene for sitt lokale vigselstilbud, for eksempel avklaringer knyttet til sted og tid, hvem som skal ha vigselsmyndighet og om det skal gis tilbud til innbyggere bosatt i andre kommuner. Det er også viktig at vigslere får tilstrekkelig kunnskap om hvordan vigsler skal gjennomføres.

Også hensynet til forutberegnelighet for personer som planlegger å gifte seg borgerlig i nærmeste framtid, tilsier at det bør ta noe tid fra et lovforslag blir vedtatt til en endring trer i kraft. Det vil være behov for god informasjon om endringer i ordningen med borgerlige vigsler.

Det antas at et halvt års forberedelsestid er tilstrekkelig for at kommunene kan få på plass sitt vigselstilbud, og for at domstolene kan avvikle sitt tilbud. Ifølge informasjon fra domstolene kan tidspunkt for vigsel avtales når den aktuelle domstolen har fått original prøvingsattest fra folkeregisteret. Ettersom prøvingsattesten bare er gyldig i fire måneder, innebærer det at tidspunkt for vigsel ikke kan avtales med tingretten før tidligst fire måneder i forkant. Dette taler for at minimum seks måneders tid fra vedtakelse til ikrafttredelse av endringen bør være tilstrekkelig med tanke på forutberegnelighet for de som ønsker å gifte seg borgerlig.

Departementet tar sikte på ikrafttredelse av lovendringene 1. januar 2018.

3.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Den samlede ressursbruken i domstolene knyttet til vigsler tilsvarer i dag om lag fem saksbehandlerårsverk, ifølge Domstoladministrasjonen. Dette innebærer en samlet ressursbruk på om lag 3 mill. kroner. Ressursbruken er redusert siden sist dette ble utredet (2006) som følge av mer effektiv organisering av gjennomføring av vigsler i domstolene. Antall domstolansatte som er involvert i vigslene er redusert, og domstolene samler i dag i større grad opp og gjennomfører flere vigsler på samme dag.

Kommunens ressursbruk knyttet til vigsler vil avhenge av antall, hvem som skal utføre vigslene, hvilket tilbud kommunen fastsetter med tanke på tid, sted og varighet og hvor mye tid kommunens ansatte vil bruke til nødvendige forberedelser.

Oppgaveoverføringen skal fullfinansieres, jf. Stortingets forutsetning i Innst. 333 S (2014–2015). Overføring av oppgaver mellom forvaltningsnivåene skal i utgangspunktet følges av rammeoverføringer innenfor en samlet uendret utgiftsside på statsbudsjettet. Det legges opp til at midlene innlemmes i kommunenes rammetilskudd.

Finansieringen av oppgaveoverføringen, herunder spørsmålet om overføringen av ressurser fra domstolene til kommunene, vil behandles i den ordinære budsjettprosessen.

Fotnoter

1.

Ekteskapsloven § 12. Vigsler foretas i dag av prest i Den norske kirke, prest eller forstander i et registrert trossamfunn, seremonileder eller tilsvarende i livssynssamfunn som mottar tilskudd etter lov om tilskott til livssynssamfunn av 12. juni 1981 nr. 64, notarius publicus, norsk utenrikstjenestemann eller av særskilt oppnevnt vigsler.

2.

Forskrift om notarius publicus § 3 første ledd nr. 1.

3.

Ekteskapsloven § 14.

4.

Forskrift av 19. oktober 1990 nr. 4983 om tjenesteordning for menighetsprester § 12.

Til forsiden