Prop. 91 L (2018–2019)

Endringer i smittevernloven (lovrevisjon)

Til innholdsfortegnelse

5 Informasjon og personlig smittevernveiledning

5.1 Gjeldende rett og praksis

Ved mistenkte eller påviste tilfeller av allmennfarlige smittsomme sykdommer skal legen informere og veilede pasienten etter § 2-1, mens pasienten på sin side har plikt til å ta imot den personlige smittevernveiledningen, jf. § 5-1 siste ledd.

For det første skal legen gi informasjon om sykdommen og relevant regelverk, og for det andre skal legen gi personlig smittevernveiledning. Den personlige smittevernveiledningen skal være spesielt tilpasset den enkelte og gjelde hva den smittede kan gjøre for å motvirke at sykdommen blir overført til andre, jf. § 2-1 første ledd bokstav b. Hovedinnholdet av informasjonen og den personlige smittevernveiledningen som legen gir til den smittede, skal føres inn i pasientens journal, jf. bestemmelsens siste ledd.

Dersom det er grunn til å anta at en smittet person ikke følger den personlige smittevernveiledningen, skal legen underrette kommunelegen uten hinder av taushetsplikt. Dersom legen ikke har tilstrekkelig ressurser til å følge opp pasienten, skal kommunelegen overta den videre oppfølgingen, jf. § 3-6 tredje og fjerde ledd. Dersom kommunelegen får opplysninger om en smittet person som bor eller oppholder seg utenfor kommunen, skal kommunelegen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi opplysningene til kommunelegen i den kommunen der den smittede bor eller oppholder seg, hvis hensynet til smittevernet krever det, jf. bestemmelsens femte ledd.

Hvis kommunelegen får beskjed om en pasient som ikke følger smittevernveiledningen, følger det av Folkehelseinstituttets smittevernveileder kapittel 3 at kommunelegen skal innkalle den smittede til en samtale hvor det på ny gis personlig smittevernveiledning tilpasset den smittedes sykdom og forhold for øvrig. Kommunelegen bør understreke viktigheten av at den smittede overholder rådene med hensyn til tiltak for å unngå å smitte andre. Videre anbefales kommunelegen å orientere om straffansvaret etter straffelovens bestemmelser om smitteoverføring og smittefare, og muligheten for å fravike taushetsplikten for å varsle personer som utsettes for smittefare. I tillegg bør kommunelegen søke å identifisere eventuelle bakenforliggende problemer som rusmiddelbruk eller psykiske lidelser som kan forårsake eller medvirke til smittefarlig atferd, og sørge for at den smittede blir henvist til et egnet behandlingstilbud om nødvendig. Det anbefales å benytte skriftlig materiell om smittefare og smitteverntiltak, og vurdere bruk av tolk for å sikre at den smittede forstår veiledningen fullt ut, dersom det kan oppstå språklige hindringer. Kommunelegen bør innkalle en smittet person til slik forsterket smittevernveiledning flere ganger om det er nødvendig.

5.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at legens plikt til å gi informasjon og personlig smittevernveiledning ble presisert i § 2-1 første ledd.

Departementet foreslo også å flytte legens plikt til å underrette kommunelegen dersom det er grunn til å anta et en smittet person ikke følger den personlige smittevernveiledningen, fra § 3-6 tredje ledd tredje punktum til § 2-1 som et nytt fjerde ledd. Denne endringen innebærer ingen materielle endringer.

Plikten for en smittet person til å ta imot personlig smittevernveiledning fremgår av § 5-1. Departementet foreslo av pedagogiske hensyn å ta inn en henvisning til tvangsreglene i denne bestemmelsen for å sikre sammenheng i regelverket og informere om tvangsreglene.

5.3 Høringsinstansenes syn

Legeforeningen støttet forslagene, men er i tvil om kommunelegene er i stand til å ivareta oppgavene slik de er beskrevet. Det er en utfordring med marginaliserte fagmiljø og små ressurser.

Norsk sykepleierforbund skrev at det ikke bør avgrenses til kun å omhandle legenes oppgaver. Råd og veiledning gis i praksis ofte av helsesøstre og sykepleiere. Det faktiske tverrfaglige arbeidet i smittevernet bør avspeiles i loven, og viser til forskrift for smittevern i helse- og omsorgstjenesten som et viktig verktøy i dette arbeidet. Det bør tydeliggjøres i § 2-1 at veiledningen skal tilpasses den enkeltes behov, herunder krav på tolkning, bruk av digitale plattformer og at relevante brukergrupper og fagmiljø bør trekkes inn i utarbeidelsen av informasjonsmateriell.

HivNorge skrev at det bør gjøres unntak for hiv i § 2-1 nytt fjerde ledd på grunn av at etter den nye finansieringsordningen kun er spesialist i infeksjonsmedisin ved et helseforetak som kan foreskrive hivlegemidler og behandle hivpasienter. Det er ikke praktisk at en lege vil varsle kommunelegen om en hivpositiv person som ikke følger smittevernveiledningen fordi de ikke kjenner til slike tilfeller de siste årene. Videre er det i dag ikke vanlig at det er kommunelegen som gir smittevernveiledning, men at denne gis av helsepersonell som arbeider med testing og oppfølging av hivpositive. HivNorge ga ros til departementet for poengteringen rundt anvendelse av smittevernloven § 237 angående hiv og at vellykket hivbehandling nevnes som eksempel på et forsvarlig smitteverntiltak.

Norsk forening for infeksjonsmedisin skrev at det bør vurderes om også annet kvalifisert helsepersonell i samarbeid med legen kan gi smittevernveiledning, noe som vil samsvare med dagens praksis. Dette gjelder spesielt for personlig smittevernveiledning og når det er tale om multiresistente bakterier. Videre påpeker de at varsling av tilfeller mellom ulike helseinstitusjoner ikke er unntatt taushetsplikt og er til stort hinder for adekvate smitteverntiltak. Det foreslås derfor varslingsplikt, særlig ved utbrudd, ved overføring av pasienter mellom institusjoner.

Bergen kommune skrev at forslaget om endringer om informasjon og personlig veiledning vil mest sannsynlig føre til oppgaveoverføring fra fastlege til kommunelege og en merbelastning for kommuneleger.

Holmestrand kommune støttet forslaget, men er usikre på om kommunelegene er i stand til å ivareta disse oppgavene.

Smittevernlegene støttet forslaget om et nytt fjerde ledd i § 2-1. Som kommuneoverleger med smittevernansvar opplever de av og til slike situasjoner. De benytter da Folkehelseinstituttets veiledning om «forsterket smittevernveiledning» for samtalene med disse pasientene. De mente samtidig at kravet til pasientene bør skjerpes. De bør etter § 5-1 ikke bare ha plikt til å ta imot den personlige smittevernveiledningen, men også plikt til å følge den.

Smittevernlegene ba departementet vurdere om § 7-2 om kommunelegens oppgaver bør endres slik at smittevernlegen skal ha en stedfortreder eller annen beredskapsordning.

Folkehelseinstituttet støttet forslaget til nytt fjerde ledd i § 2-1, men mente at det som en logisk konsekvens bør presiseres i § 5-1 tredje ledd at pasienten har plikt til å motta og følge smittevernveiledningen. Begrunnelsen er at pasientene får et tydeligere signal om at samfunnet forventer at de følger den personlige smittevernveiledningen slik at smittefaren for andre reduseres.

Gjøvikregionen Helse og miljøtilsyn IKS var uenige i forslaget om at kommunelegen blir pålagt å overta den videre oppfølgingen. Fastlegen bør fremdeles ha hovedansvaret for sin pasient. Det vil være mer hensiktsmessig at kommunelegen pålegges å sørge for veiledning av fastlegen.

Trondheim kommune støttet forslagene knyttet til informasjon og personlig smittevernveiledning.

Statens helsetilsyn støttet forslaget om å presisere kommunelegens oppgaver og ber departementet vurdere om det kan være hensiktsmessig å tydeliggjøre kommunens overordnede plikt og ansvar for å tilrettelegge slik at kommunelegen er i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.

5.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet legger til grunn at de fleste smittede personer ønsker å opptre ansvarlig slik at de ikke smitter andre og at de retter seg etter veiledningen de får. Siden loven trådte i kraft i 1995 til i dag viser erfaringer fra Folkehelseinstituttet gjennom Meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS) og kontakt med kommuneleger og klinikere likevel at enkelte pasienter tar imot, men ikke følger den personlige smittevernveiledningen. Dette gjelder i hovedsak et lite mindretall personer med seksuelt overførbare sykdommer som HIV-infeksjon, hepatitt B, gonoré og syfilis.

Problemstillingen kan også gjelde personer som har andre infeksjoner, eksempelvis mage-tarm sykdommer som kan overføres via matvarer, slik som EHEC-infeksjoner der en smittet person kan tenkes å neglisjere veiledningen om å avstå fra visse typer arbeid i en periode.

Grunnene til at pasientene ikke følger smittevernveiledningen kan være flere. Det kan være at de ikke forstår veiledningen, at de ikke evner å følge veiledningen eller at de ikke ønsker å følge den. Departementet mener derfor at pliktene til legen som skal gi informasjon og veiledning og til den smittede personen som skal motta informasjonen bør klargjøres.

Smittevernet består av en balanse mellom individenes frihet og samfunnets behov for beskyttelse mot smittsomme sykdommer. Personer som er smittet med allmennfarlige, smittsomme sykdommer, har av hensyn til samfunnet noen begrensninger de må forholde seg til inntil de er smittefrie. For å oppnå godt smittevern og forebygge smitte som er formålet med reglene om informasjon og smittevernveiledning, er det etter departementets syn sentralt at både legen og den smittede personen er klar over sine plikter. Det er dessuten avgjørende at en person med allmennfarlig smittsom sykdom følger smittevernveiledning og at det unngås så langt det er mulig å bruke tvangsinngrep. Det vises også til omtale i Prop. 120 L (2016–2017) om straffeloven § 237 som regulerer i hvilke tilfeller smitteoverføring er straffbart.

Å gi informasjon og smittevernveiledning er plikter som påligger enhver lege, men oppgavene kan delegeres til sykepleier eller andre dersom det vurderes som hensiktsmessig. Hvis en smittet person ikke ønsker personlig smittevernveiledning og heller ikke retter seg etter den, skal legen varsle kommunelegen. Kommunelegen vil i slike tilfeller overta smittevernveiledningen, men ikke behandlingsansvaret for pasienten. Dette er ikke en ny plikt etter loven, men en regelteknisk flytting fra § 3-6 til § 2-1 og innebærer ikke nye oppgaver for kommunelegen. Kommunens ansvar etter smittevernloven fremgår i § 7-1 og det gjøres ingen endringer i denne bestemmelsen.

Flere høringsinstanser, blant annet Folkehelseinstituttet og Smittevernlegene, mente at det bør presiseres i loven at en smittet person har plikt til å følge den personlige smittevernveiledningen som gis. Dette vil komme i tillegg til pliktene som allerede følger av § 5-1. Bestemmelsen i § 5-1 retter seg mot «Den som har grunn til å anta at han selv eller noen han har omsorgen for, er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom» og pålegger plikt til å oppsøke lege, opplyse hvem eller hvor smitten kommer fra og hvem som kan ha blitt smittet, og om nødvendig la seg isolere. Departementet er enig i at plikten for en smittet person ikke bare bør gjelde å ta imot personlig smittevernveiledning slik som i dag, men også at det uttrykkelig bør fremkomme at det er en plikt å følge smittevernveiledningen. Departementet foreslår på denne bakgrunn en presisering i § 5-1 tredje ledd.

Departementet viser til innspillet fra Norsk forening for infeksjonsmedisin om at varsling av tilfeller mellom ulike helseinstitusjoner ikke er unntatt taushetsplikt og at dette legger hindringer i veien for adekvate smitteverntiltak. Varsling er regulert i MSIS-forskriften kapittel 3. Behandlingsansvarlig lege i helseinstitusjon som avdekker at en pasient som er overført fra en helseinstitusjon har en smittsom sykdom, skal varsle lege ved den institusjonen pasienten er overført fra dersom varsling er nødvendig av hensyn til smittevernet. Departementet ser at det er nødvendig med varslingsplikt også i tilfeller der smittsom sykdom er kjent eller mistenkt før overføring slik at mottaket av pasienten kan forberedes godt. Departementet viser til at forekomsten av resistente mikrober øker i norske helseinstitusjoner. Samtidig flyttes pasienter hyppig mellom ulike sykehus, fra sykehus til sykehjem og fra sykehjem til omsorgstjenesten og tilsvarende motsatt vei. Departementet vil følge opp behovet for en slik varslingsplikt med nødvendige endringer i MSIS-forskriften.

Til forsiden